Et sort blad i norsk åndsliv

Videnskapsakademiet i Oslo har nylig tildelt forfatterne Sigurd Hoel og Helge Krog H. A. Benneches stipendium for skjønnlitterært forfatterskap.

I den anledning har den norske forfatterforening sendt Videnskapsakademiet en protest som i hele sin ånd og sitt innhold synes mig å være et av de sorteste blad i norsk åndslivs historie.

Skrivelsen går ut på at Videnskapsakademiet ikke har tatt de nødvendige kristelige og moralske hensyn ved utdeling av dette stipendium; foreningen peker på at der i fundatsen for fondet er bestemt at det forfatterskap som skal belønnes ikke «må tilhøre retninger som strider mot moralen eller den på kristendommen grunnede samfundsorden». Forfatterforeningen uttaler sin beklagelse over at Videnskapsakademiet efterhånden er blitt mindre nøie med å overholde fundatsens heromhandlede bestemmelser. Men foreningen uttaler til slutt den tillid til Videnskapsakademiet at det er nok å gjøre akademiet opmerksom på heromhandlede forhold for å få det rettet, og man har derfor ikke funnet det påkrevet å henstille til Socialdepartementet å ta sig av saken …

Dette har de norske forfatteres tillidsmenn skrevet.

En vil først ikke tro at det er sant; men det er så.

Videnskapsakademiet i Oslo som vel representerer den største sum av ærverdighet i vårt land, har fortolket statuttene slik: her spørres ikke efter dogmer og retttroenhet; her kalles på alle dem som vil redelighet og rettferdighet.

Videnskapsakademiet har visst at det er uråd å trekke grensen mellem de ansøkere som tilhører moralen og de som ikke gjør det. I moralens navn blev Ibsen i sin tid satt utenfor. «Ikke stipendium, men stokkepryl», uttalte en professor dengang. Nu ånder verden friere. Det er en stolthet og heder for Videnskapsakademiet at det eier dette frie åndedrag.

Men desto større og bitrere føles skammen over det som den norske forfatterforening har gjort. Istedenfor å være lykkelige over å få hjelp i den kampen for frisinn som norske diktere så ofte har ført i ensomhet og bitre kår, og som ennu pågår, har forfatterforeningens folk gått i reaksjonens tjeneste; for dem kan ikke paragrafen fortolkes snevert nok.

Benneches fond er det eneste norske stipendium som totalt er utenfor forfatterforeningens kontroll; ellers har den meget makt, muligheter for myndighet og posisjon. Nu var fondet angripelig, mente man. Og så blev det ført, dette angrepet, som strider mot alt det som skulde være norsk ånds ære og egenart.

De som skulde verge om åndsfriheten på dens ytterste grenseposter, de har optrådt som angivere; med våben som ellers bare brukes av mørkemaktene her i landet, har de brennemerket to av sine medlemmer, to som skal settes utenfor moralens og kristendommens ånd.

Det er vel og bra nok at forfatternes tillidsmenn verner om de økonomiske spørsmål og drøfter sine kår med kantate, lunsj, festforestilling og souper. Men enda bedre vilde det være om de ikke vilde forråde det som allikevel teller mer: den åndens frihet som er vår stolthet og har vist verden hvad Norge er.

«Tidens Tegns 16. juli 1930.

To protester

Endel aviser har følt forbitrelse over at det var så mange, hele 32, norske forfattere, som tok avstand fra Hamsuns optreden mot Ossietzky. Det kan kanskje komme til å vise sig at vi ikke var mange nok.

På sensommeren iår blev der samlet inn underskrifter til fordel for en annen tysk fange, Rudolf Claus. Han var dømt til døden, ikke for høiforræderi, men for forberedelse til høiforræderi. Fra annet hold hevdes at det eneste faktiske i anklagen var at han hadde understøttet familiene til fengslede kommunister. Men selv den nazistiske motivering virket i sin utilstrekkelighet så oprørende på en rekke nordiske rettslærde, at de underskrev en protest; der var også med noen av oss som mente at Claus var en kjemper for en rettferdigere og menneskeligere fremtid. En verdensopinion kunde ha reddet mannens liv. Men noen bølge av protester skjøt ikke op, Claus var kommunist og fikk gå til sin skjebne. Efter mange måneders ubesluttsomhet slo myndighetene til. Tirsdag blev han halshugget.

Slik gikk det med én av de mennene hvis liv vi gjerne vilde redde. Nu er det Ossietzky; mannen hvis lidenskap ikke var partipolitikk, men kampen for fred. Han sitter i en tysk konsentrasjonsleir, og så meget vet vi: det betyr fare for livet. I denne situasjon var det at Knut Hamsun gikk til angrep på fangen – «denne eiendommelige fredsvenn». Det kunde være frykt for at en foraktsytring fra den største dikter tyskerne kjenner, kunde gi dem et inntrykk av utlandets likegyldighet for Ossietzkys skjebne; en følelse av charte blanche.

Derfor protesterte vi mot Knut Hamsun; og vi hadde den respekt for ham at vi undskyldte ham ikke – som Wildenvey – eller ynket ham – som professor Rasmussen –, vi angrep ham.

Til slutt en ting: hr. Rasmussen uttaler sin hån over at forfatterne står sammen med studenter og kelnere i denne sak. Ja, vi gjør det, og med mange fler, titusener; vi skammer oss ikke over å være mange. Men vi vil skamme oss både over våre motstandere og over oss selv som gjorde så lite, hvis det en dag viser sig at vi heller ikke denne gang var mange nok.

«Tidens Tegn» 20. desember 1935.

Troen på ungdommen

Eldre folks syn på ungdommen er gjerne ett av to: de rakker ungdommen til, eller de «tror» på ungdommen. Det kan være et spørsmål om hvad som er verst.

Der er noe nakent og naturlig over alderdommens, eskelendernes, hat til dem hvis liv er sundhet, kraft, evne. De lyver ut fra en fortvilet, men ekte avmektighet.

Men det andre, sympatiserende synet på ungdommen, troen på den, dekker i virkeligheten ofte over en like så skamløs impotens. «Vi har ikke klart å skape et anstendig liv og samfund», – sier mange mennesker – «derimot ungdommen! Ungdommen tror vi på!»

Slik slår de sig resignert til ro med nederlaget, de innretter sig makelig på sammenbruddet og skyver hele ansvaret for en desperat fremtid over på andre skuldrer. Og de er ikke så lite rørt over sig selv, de synes at de er ganske storslåtte, de tror på ungdommen!

Jeg har et ønske for mitt liv: at jeg aldri kommer til å tro på ungdommen! Derimot håper jeg å stå sammen med, være ansvarlig med den ungdom som kjemper den revolusjonære kamp for menneskenes frihet og fred.

Bare den tro som er delaktighet, er nødvendig i de tider vi går imøte!

Klassekampen 1. mai 1936.

Skadegjørere

Folketeaterforeningen ble i sin tid dannet for å organisere et publikum for det kommende Folketeater, hvor det engang skal spilles skuespill av vital interesse for arbeiderbevegelsen. Hvordan løses denne opgaven?

Når man undersøker de forestillinger som foreningens medlemmer har besøkt siste år, får man et selsomt innblikk i det arbeid som blir gjort for å skape et nytt publikum. «Den glade enke» på Nationaltheatret har vært den altoverveiende innførelsen i radikal kunst. 5 804 billetter har vært solgt til denne forestilling. Sammenligningsvis kan det nevnes at til Johan Borgens skuespill «Mens vi venter» ble det solgt 556 billetter: det stykket som kommer nærmest til rekordinnehaversken er Ibsens «Kongsemnerne» med 1 571, ca. ¼ av Enkens klientell. Derimot har Chat Noir vært en gripende skole for sosialistisk kultur. Til «Korken smeller» ble det solgt 4 329 billetter, og det viser seg at Jomfru Hook van Holland var en like oppdragende kvinneskikkelse som Hanna Glawari: 6 220 billetter. På Centralteatret oppnådde lystspillet «Forandring fryder» å bli sett av 1 817 mennesker på foreningens forestillinger: bare 587 gikk på Bert Brechts storartede «Tolvskillingsopera», et av tidens ypperste revolusjonære stykker.

I virkeligheten har teatret i siste spilleår bare gjort én positiv innsats: å støtte «Dommens dag» på Det Nye Teater (tilsammen 3 715). Ryktet ville vite at den tyske legasjon gikk på for å stanse forestillingen, og i åndsfrihetens navn måtte den – som rett var – beskyttes. Stykkets skjebne frembyr en slags parallell til «Guds grønne enger» hvor reaksjonen ville nekte Nationaltheatret å fremvise Gud på scenen. Da gråt alle gudsfornekterne av smerte og svor på at stykket virket direkte oppbyggelig.

Den antifascistiske lærdom man kunne trekke av «Dommens dag» tør sies å være rett betenkelig. De første aktene fulgte nokså nøye Leipziger-prosessen, men så kom slutten. Iført munkekappe og falsk skjegg snek Thälmann seg inn i rettssalen, og da Føreren sto i vitneboksen, lot han masken falle. I samme stund erklærte rettens eldste, som nyss hadde meddelt at han var adelsmann og nedstammet fra Konstantin den store, at han hadde prioriteten til å avlive diktatorer og knallet ham ned.

I en tid da det gjelder å herde menneskene mot fascismen, er det neppe verdifullt å gi dem tiltrekkende tryllekunster istedenfor sannheten.

Dette var i fjor. I år har Folketeaterforeningens altoverveiende kulturgjerning vært å bringe sine medlemmer i kontakt med sin tredje revolusjonære heltinne «Dollarprinsessen» på Chat Noir.

Filmdirektør Kristoffer Aamot kom nylig med en av sine aforismer om teatrets kunst. Teatret må skjønne at det må spille det som folk liker, uttalte denne sosialistiske tenker.

Det kunne tenkes et annet synspunkt: at kunst skulle bety en utvidelse av menneskenes idé og følelser. Å dyrke det som folk «liker» er den minste motstandslinje. Hverken Edvard Munch eller Henrik Ibsen skapte etter den Aamotske resept, ikke Vigeland heller som nå i sin livsaften har fått Aamot som sin livvakt fordi han er så anerkjent at Aamot absolutt liker ham.

Nå ville det selvsagt være aldeles urimelig å ha noen innvending mot at folk besøker det fornøyelsesliv som de liker, det skulle bare mangle. Det er ovenikjøpet helt all right at det fins en sentral hvor folk kan få kjøpt billetter til Chat Noir for halv pris. Men en slik sentral bør ikke seile under falsk flagg og gi inntrykk av at den skal oppdra et publikum til Folketeatret.

*

Lederen av foreningen er Haakon Meyer, med hovedansvaret for at hele foreningens idé er svindlet bort og blitt et bekvemmelighetsforetagende, ikke for arbeiderbevegelsen, men for det økonomisk fornuftige borgerskap. Til dette formål fikk han tilskudd siste år på tyve tusen kroner av Folketeatret.

Med sin trotskistiske innstilling må selvsagt Meyer i ny og ne lufte sin skinnradikalisme som unektelig virker fullendt komisk mellom de operettemelodiene og sparkepikebenene som han er blitt grosserer i.

Foran Nationaltheatrets forestilling «Anna Sophie Hedvig» forberedte han publikum på stykket i Folketeaterforeningens blad. Her var nemlig en faretruende anledning til at folk kunne komme til å se et antifascistisk stykke: her gjaldt det å handle.

Hva man enn mener om Abells skuespill (personlig synes jeg at det er et merkelig fascinerende dikterverk), så har det en brennende interesse for alle sosialt og politisk interesserte mennesker: å se hvorledes kunsten i et lite demokrati som lever ved grensen av fascismen, må forvandle seg under presset og finne en indirekte måte å kjempe på. Det er protesten fra det beste i Danmark som under de nåværende politiske forhold taler fra denne provinslærerinnes munn; det er formodentlig det maksimum av frihet en dansk dramatiker har. som vi opplever i Abells stykke.

Det vakte uhyre interesse i Danmark. Ikke minst var dansk «Politiken» levende opptatt av det: dr. Schyberg kalte det en stor teaterbegivenhet. Haakon Meyer syns han må sitere «Politiken» for å skape forhåndsinteresse; han finner det anstendig å forbigå hele avisens varme opptatthet av stykket og istedenfor avtrykke følgende idiotiske notis:

«Vi har modtaget: Jeg har i Apolloteatret seet «Askepot – og dog». Da jeg ikke har kunnet finde meningen i stykket, beder jeg Dem venligst fortelle mig et par ord om denne. Som den, der til stadighed refser dansk teater og film, maa De sikkert klart og koncist kunne forklare mig hvad De har ment med «Askepot – og dog».

Børge Müller.

Ingen her i landet kjenner Abells stykke «Askepot – og dog!» Vi er fullkommen avskåret fra å delta i diskusjonen. Vi aner ikke hvem herr Müller er. Det er det rene skjære galimatias å komme med den ukjente herr Müllers utgydelser om et ukjent stykke som introduksjon til «Anna Sophie Hedvig».

Denne notis skal formentlig underbygge Haakon Meyers refsende spørsmål til Abell: «hva mener han?» Akk om Meyers utilfredsstillelige revolusjonære ånd ville rette et lignende spørsmål til den glade enke eller damene på Chat Noir, eller til seg selv når det gjelder sin leder av Folketeaterforeningen.

Man bur ikke undervurdere en mann, og Gud vet om det ikke i Meyers sløve udugelighet finnes en kjerne av vital ødeleggelsesvilje. Han har fått utlevert en organisasjon som skulle arbeide for sosial kunst. Meyer har klart å gjøre den til et forlystelsesbyrå. Det er nå allikevel en slags gjerning, i flukt med hans politiske linje, som er i all beskjedenhet å søke å splitte fronten av antifascistiske krefter.

Men om hans motiver kan tydes forskjellig, ligger resultatet igjen etter ham som en frekk forvrengning av Folketeatrets idé.

«Kringsjå», april–mai 1939.

Ungdommen og friheten

Den store tyske dikter Thomas Mann holdt under Münchener-krisen på med å lese korrektur på en artikkelsamling mot fascismen. Siste oppsett handlet om demokratiets kommende seier. Men mens han i sin landflyktighet borte i Amerika satt og finpusset på sine optimistiske setninger, veltet demokratienes forræderi mot Tsjekkoslovakia som en stormbølge innover ham. Han skrev et tillegg til boken full av dyp fortvilelse. Han så fascismen gå sin seiersgang over Europa, reaksjonen med og uten maske, Hitler og Chamberlain hånd i hånd. I et slikt Europa vil det i hvert fall bli fred, utbrøt han bittert.

Denne motløshet hos en av de beste antifascistiske diktere innenfor den liberale intelligens speiler en desperasjon innenfor store lag av det demokratiske borgerskap. Dets idéverden fikk sin dåp av Darwinismen, – utviklingslærens fremtidstro, og den fikk sin knekk av Chamberlainismen, et døende klassesamfunns bunnløse kynisme. Den politiske hjelpeløshet i denne krets manifesterer seg tragisk i troen på fred i et fascistisk Europa, uten å vurdere at de imperialistiske motsetninger vil gå som villdyr i strupen på hverandre.

Kampen mot denne motløsheten er vår tids mest brennende oppgave, og her er det den sosialistiske ungdom må gå i spissen. Her er hvert menneske betydningsfullt og hver dag teller.

I våre land gjelder det å brenne inn linjene for en demokratisk politikk så ingen kan ta feil.

Vi må erklære vår uforbeholdne tilslutning til fredsfronten mot angriperstatene, med alle de konsekvenser som det innebærer for landet og for hver av oss personlig. Samtidig må vi forlange at de officerer som sympatiserer med fascismen øieblikkelig fjernes. Det er bare et grovt folkebedrag når det sies at det ikke kan gjøres.

Det er en skamløs provokasjon mot det norske folks forsvarsvilje når det en rekke steder rundt i landet sitter officerer som krever økede militærbevilgninger, samtidig som de gir uttrykk for sin brennende kjærlighet til Hitler-Tyskland. Disse officerene dreper forsvarsviljen i folket, og det er formodentlig også meningen.

Den eneste basis for militærvesenet i Norge er en reisning mot folkets fiende, fascismen. Spørsmålet må stilles helt eksakt. Da Norge skulle verge sin frihet i 1905, var folket villig fordi enhver var innstilt mot et eneste mål.

Det tåkete snakket om nøytralitet må opphøre; den tyske presse gråter av rørelse hver gang den hører de «nøytrale» røstene fra Norden (med løfte om flittig levering av råstoffer til den tyske krigsindustri, når det bryter løs). Kanskje vil vi da sikre oss fascist-statenes vennskap? Albania lærte vennskapet å kjenne.

Bare uforsonlighet mot fascismen kan redde vår frihet og fred.

Vår oppgave blir å avsløre det undergravningsarbeid som de reaksjonære elementer driver overfor forsvarsviljen i forsvarets navn, og samle alle demokratiske krefter for å verge oss mot den eneste fienden vi har.

Klassekampen 1. mai 1939.

Christian Michelsens institutt for videnskap og åndsfrihet

Den femtende mars, i de samme formiddagstimene som de tyske stridsvognene var underveis til Praha for å knuse restene av det tsjekkiske demokrati, feiret Christian Michelsens institutt for vitenskap og åndsfrihet sitt tiende årsmøte i Bergen. Her holdt styrets formann, professor Helland-Hansen en tale, hvis vesentligste innhold var at instituttets formue siden starten var vokst med 900 000 kroner, derav med 200 000 bare det siste året; kapitalen var nå oppe i 6 425 000 kroner. Med store overskrifter brakte avisene disse gode nyheter fra Bergen. Ikke nok med det. Også neste årsregnskap syntes å skulle bringe lykkelige fremskritt, idet tallet på de aktive forskere var gått ned fra fire til to.

Etter hva styrets formann fremholdt, aktet man foreløpig ikke å innkalle nye vitenskapsmenn. Orkestret markerte stundens høytid ved å spille Johan Svendsens Allegro Risoluto. Sikkert demret det for enkelte innenfor den representative forsamling, grepet av stemningen, at det var faktisk en mulighet for å få enda mer bevegende siffer i professorens tale til neste år, nemlig ved resolutt å ta skrittet fullt ut og sløyfe de siste restene av forskingsarbeidet ved instituttet. Særlig påfallende ville det neppe virke om disse to enslige forsvant ut av den statelige prosesjonen av styre og råd som hvert år skrider høytidelig oppover mot podiet.

*

Allikevel kan man våge det tankeeksperiment at meningen med disse mange millioner, skjenket til dette fattige landet for å fremme vitenskap og åndsfrihet, var at de skulle brukes. Man vil, eiendommelig nok, styrkes i denne tro ved å lese Christian Michelsens testament, et på mange måter merkelig og gripende dokument. Han ønsket at det skulle opprettes en del stillinger i følgende orden:

«1) Stillingen i åndsvitenskap: Denne stilling skal omfatte: religionsfilosofi og/eller eksperimental psykologi (psykofysikk), strengt vitenskapelig psykisk forsking (all dogmatikk utelukket) eller hermed beslektede vitenskapelige områder. Det er selvfølgelig her som ved de andre stillinger ved dette institutt en absolutt forutsetning at arbeidet skal drives på helt fritt og uhildet grunnlag ganske uansett om de vitenskapelige hypoteser og resultater som stillingens innehaver har eller måtte komme til, måtte stri mot samtidens oppfatning av etiske og religiøse spørsmål.

2) En stilling i naturvitenskap, og/eller

3) Medisin.

Som 4. stilling, eller, i dette tilfelle kanskje rettere sagt oppgave, vil jeg henlede oppmerksomheten på ønskeligheten av at instituttet, når dets midler tillater det, vil oppta i de former det finner praktisk, et kulturelt eller vitenskapelig arbeid til fremme av toleranse og fordragelighet mellom nasjoner og raser, både religiøst, sosialt, økonomisk og politisk. Det er min livserfaring at en rekke av våre største samfunnsonder i fortid og nåtid kan føres tilbake til religiøse, økonomiske, nasjonalistiske og sosiale motsetninger, hvorunder menneskene ganske har glemt livets store lov om de menneskelige interessers solidaritet. Det gjelder å innprente alle den lære, at alle våre religiøse, politiske og sosiale forestillinger er skapt i vårt eget billede, at intet religiøst, økonomisk eller politisk system har noe krav på å representere den absolutte sannhet, at de menneskelige idealer skifter med de skiftende tider, og at ingen nasjon, ingen rase og ingen religion har noen som helst rett til å påtvinge andre sine meninger og systemer.»

*

Det er tydelig at punktene 1 og 4 har ligget Christian Michelsen på hjerte, siden han har gitt dem en slik personlig formulering. Den første stillingen, i åndsvitenskap, er overhodet ikke besatt i dag. Den fjerde stillingen lot man ligge helt til i fjor, da man ansatte dr. Edvard Hambro, ikke som forsker, men som «styrets sakkyndige sekretær for en del mellomfolkelige spørsmål». Selvsagt er det utmerket at styret, professor Helland-Hansen, overlæge Bøe og skipsreder Mentz-Andersen, får en konsulent, som kan opplyse og oppdra dem i så måte, men er det ikke litt pinlig for herrene at de hittil ikke har gjort noe? Christian Michelsen nevner eksempelvis det vitenskapelige arbeidet for å skape fordragelighet mellom rasene; hadde det ikke vært en tanke å følge testamentets ord i en tid da raseløgnene forgifter Europa og latt en forsker, gjerne mange forskere, møte psykosen med sin tanke? Overhodet ville det ikke være nærliggende at instituttet i denne mørketiden mobiliserte alt som kunne fins av lys, klarhet og viten og kastet det inn mot angriperfronten, istedenfor triumferende å meddele at man dette året hadde to hundre tusen kroner til slike formål, og dem har man ikke brukt.

*

Hvorledes skal man forklare hemmeligheten ved instituttets avmakt når det gjelder en vesentlig del av sin oppgave? Jeg tror den ligger i at Christian Michelsens vesen var dristighet, og at styrets medlemmer ikke skjønner det ordet. For ham var det meget om å gjøre å skape et fritt forskingsakademi, hvor unge vitenskapsmenn skulle beskyttes om de kom til resultater som sto i strid med samtidens oppfatning. Hvis denne linjen ble fulgt, kunne man unektelig risikere at instituttet ble en kampinstitusjon og noe av foretagendets distingverte karakter kunne gå tapt. Når det gjelder åndsbrytningene ute i verden, synes styret å ville innta en chamberlainsk holdning i påvente av at disse ting blir avskaffet. Mens professor Helland-Hansen talte, ble således det tsjekkiske spørsmål absolutt avklaret, og det er grunn til å tro at det snart vil bli høve til nye utsiktspunkter.

I mellomtiden drives da instituttet vesentlig ved å legge opp penger og underholde to aktive forskere i fysikk og medisin. Det er ingen fare for at disse to utmerkede vitenskapsmenn skal komme til resultater som vil stri mot borgerskapets etikett, hverken ingeniør Helmer Dahl, som studerer lydens forplantning, eller dr. Birkhaug med sine sikkert til det ytterste pliktoppfyllende hvite mus.

For et vemodig paradoks at åndsmenneskene i dette styret (som Christian Michelsen selv valgte) først og sist har ønsket å vise sin forståelse av den døde ved dugelighet med penger; lykkelig over sin flinkhet holder de ham innesperret i økonomisk påpasselighet – han som ved sitt testament drømte om å bli lik dem og således være av ånd!

«Dagbladet» 6. mai 1939.

Om Veien frem

Veien frem inneholder et utvalg artikler Nordahl Grieg skrev i forskjellige aviser og tidsskrifter i perioden 1936–1940. De fleste er hentet fra det antifascistiske tidsskriftet ved samme navn som kom ut i totalt 16 utgaver i 1936 og 1937. Nordahl Grieg var redaktør og finansierte tidsskriftet selv.

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

• 1. utgave, 1947 (nb.no)

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook