Rettferdighet for Spania

Tale i Folkets Hus fredag 10. sept. 1937.

For oss skandinaver er det av brennende interesse å vite hvordan våre landsmenn, våre frivillige klarer kampen på Spanias jord. I hundrede år har Norden vært utenfor krig; i dag er der hundreder av skandinaver i den spanske folkehær; og hundreder er falne eller blitt såret.

Først: Hvorfor drog de til Spania?

De kjemper og dør i Spania, ikke bare i kamp mot fascismen, men også som en protest mot demokratienes forræderi, når det gjelder den spanske republikk. I denne svik har også de nordiske land vært med. Spania er blitt berøvet sin rett som medlem av Folkeforbundet, der sjakres med dets skjebne i London av en komité der intet har med internasjonal rett å gjøre, og hvor der kun er to altbestemmende faktorer: Vold og angst for vold.

De skandinaviske frivillige har nedlagt en innsigelse mot at et folk skal myrdes, og denne protest heter: deres ungdom, deres fremtid, deres liv. De gir alt, for at barbariet ikke skal seire og spre sig som en preriebrand til andre land, til våre land.

*

Blandt alle de utenlandske frivillige er ingen innsats av vilje og besluttsomhet større enn skandinavernes. De kommer fra demokratiske land, de har alle hatt noe kjært å forlate. For de tyske hjemløse emigranter f. eks. er den antifascistiske kamp i Spania blitt en selvfølgelig løsning. De kan si med Erich Weinert:

Wir haben unser Heimat nicht verloren,
unser Heimat ist heute vor Madrid.

Skandinavene har et hjemland og de har hjemlengsel.

Allikevel holder de ikke alene ut, men det er et enstemmig vidnesbyrd fra alle som kjenner dem at de er blandt de motigste og ukueligste soldater i den spanske folkehær.

*

De skandinaviske frivillige er spredt over alle fronter i Spania, selv har jeg kun møtt de 60 der er i Thälmann-bataljonen. Ute ved Brunete-fronten så jeg et glimt av dem en morgen ved femtiden. Jeg gikk sammen med noen tyskere fra samme brigade ned mot en liten dalsenkning. I gresset så jeg noen lyslokkede gutter som ikke var til å ta feil av.

Skandinaver? ropte jeg.

Ja!

I samme øieblikk lød ropet: Aviaceon! Og de tyske jagere strøk lavt over dalen. Vi la oss ned i gresset, hvor vi best kunde finne dekning mot mitraljøsene. Derpå kom bombeflyverne som heller ikke egnet sig for skandinavisk samtale. En halv time efter blev Thälmann-bataljonen beordret til det mest kritiske sted på fronten.

Inne i Escorial traff jeg samme natt flere skandinaver – svensker, dansker og nordmenn. De var chauffører, de kjørte ambulansevognene og proviantbilene ut av Brunete-veien som fascistenes kanoner og flyvemaskiner hadde under ild dag og natt. De hadde ikke sovet i mange døgn; det verste var, sa de, at de på grunn av motorstøien ikke kunde høre flyvemaskinene når de kom. Det slet på nervene. Det var også slemt å kjøre hele natten uten lanterner i belgmørke over det som engang hadde vært en vei, men nå mer var en rekke granathuller.

De blev bare inne i Escorial et kvarters tid, så måtte de igjen op i bilene, dunke hodet mot rattet for å bli våkne og kjøre ut igjen med proviant til kameratene – eller tilbake med ambulansenes blodige last.

Noen dager efter blev Thälmann-bataljonen trukket tilbake for å hvile, og jeg fulgte med til en liten landsby under Guadalajara-fjellene. Tolv av skandinavene var blitt såret og fire var falne ved Brunete. Enkelte av de eldste i bataljonen mintes dengang da der drog 56 skandinaver ut fra Murcia; efter en måneds kamp var det bare seks igjen.

De hadde hatt det forferdelig ute ved Brunete, ustanselig bombardement, umenneskelig varme og dårlig med vann. I granathullene lå lik begravet, og vannstrømmen gikk gjennem sådanne huller; vannet blev derefter. Mange av guttene var syke, dysenteri.

Men deres vilje var ubrutt, de var kommet herned for å slå fascismen, og de aktet å holde ut, selv om det var lenge igjen.

Jeg tror, eller jeg vet, at der kunde gjøres meget herhjemmefra for å gjøre livet lettere for våre kjempende kamerater i Spania. Hvert brev, hver avis, hver bok (og karakteristisk nok er det leksika, der er de mest kjærkomne bøker), hver pakke med tobakk er store begivenheter, ikke i kraft av selve sin verdi, men som bånd med hjemlandets verden. Det vilde være en stor ting hvis fagforeninger, verkstedklubber og lignende vilde holde sig i nærmere kontakt med disse kamerater som holder vår kamps hårdeste og bitreste stillinger.

De fleste av skandinaverne er sjøfolk, det er de tatovertes bataljon. De henter sin slagkraft under denne umenneskelige krig fra sitt klare politiske syn: de vet nøiaktig hvad fascismen betyr og er rede til å stanse de barbarier og grusomheter med sitt liv eller med sitt lemlestede legeme. De har ingen personlig ærgjerrighet, de har ikke noe «navn», som skal stråle, og de vet at deres grav blir ukjent i Spanias jord; nettop derfor: la dem føle at det er vår stolthet og kjærlighet.

De avskyr og hater krigen, våre skandinaviske kamerater, de er fulle av lengsel efter livets lykkelige ting, men de vet at nå er den bitre, forferdelige tid kommet over Europa, hvor freden og det simpleste menneskelige krav må verges, i dag i Spania, i morgen kanskje hos oss selv.

Hele deres sunde livsglede har bragt dem nær til spanjerne, de forstår hverandre og holder av hverandre.

En morgen hørte jeg noen soldater synge en dansk leirsang ute på veien: «Brun er Skovens Hasselnød, brun er ogsaa jeg.»

Jeg trodde det var dansker, men det var spanske bondegutter, som hadde lært den av sine skandinaviske kamerater.

En aften holdt skandinavene et møte i skogen. Vi hadde i nærheten av landsbyen funnet en furulund der lignet vårt eget nordiske landskap. Det var en varm, klar natt med stjerner. Og herinne holdt vi et minnemøte over de fire kamerater som falt ved Brunete, og de, der ligger døde i navnløse graver rundt om i Spania.

En dansk kamerat talte. Han sa: Vi føler ikke først og fremst sorg, for vi føler at de døde har et bud til oss: Gå videre!

Så løftedes alle never til knyttnevehilsen, og et vers av «Internasjonalen» klang ut i den skumrende furuskog.

På dette møte ute i skogen vedtok de 40 frontkjempere i Thälmann-bataljonen en resolusjon. Den lyder således:

Vi skandinaver i Thälmann-bataljonen samlet til møte konstaterer med tilfredshet de solidaritetsaksjoner som gjennemføres i Skandinavia til aktiv kamp mot de representanter for barbarismen som med sine kanonprojektiler, spreng- og brandbomber forvandler Spanias byer til ruiner, myrder og lemlester tusener og atter tusener uskyldige kvinner og barn og gjør tusener hjem- og foreldreløse.

Ved Brunete, hvor vi har kjempet de siste tre uker, har vi fått de mest slående beviser på den grusomhet der utmerker fascismen. Til geværer og maskingeværer anvendes i almindelighet kun eksplosive kuler som på den mest uhyggelige måte river sund våre kameraters legemer. Ved bombardering av våre skyttergraver fra bombeaeroplaner og kanoner og minekastere søker fascistene i første rekke å drepe og lemleste. 4 av våre skandinaviske kamerater i bataljonen er falt og 12 såret i kampene ved Brunete, de fleste truffet av eksplosive kuler.

Alle våben, bomber og projektiler som anvendes mot oss, bærer fascismens merke av tysk eller italiensk fabrikat. Fascismen er forenet, når det gjelder kampen mot demokratiet.

Vi stiller ofte oss selv det spørsmål i skyttergravene: Hvorfor forener demokratiene sig ikke til motoffensiv mot fascismen? Hvorfor får vi aldri et gevær eller maskingevær i våre hender eller en luftvernkanon fra det demokratiske Sverige til anvendelse mot demokratiets fiender? Hvorfor får vi aldri et ord å høre fra det demokratiske Norden til protest mot sådanne voldsgjerninger som ved Almeria, Guernica m. fl.

Da vi fikk meddelelsen om beslutningene fra de tre internasjonalers møte i Annemasse, blev det en gledesdag for oss. Vi trodde fullt og fast at nå kommer det demokratiske Skandinavia til å stå på en av de forreste plasser når det gjaldt om å skynde sig med hjelp til det kjempende spanske demokrati og å støtte den republikanske spanske regjering i dens kamp for Spanias uavhengighet og ukrenkelighet.

Våre forhåpninger er dessverre ennå ikke gått i opfyllelse. I stedet for er det for oss ufattelige inntruffet at en del ledende menn, der påstår å representere demokrati, humanitet og fremskritt, åpent har optrådt mot sine internasjonalers beslutninger og i stedet for bekjempet en samling av alle antifascistiske krefter til felles aksjoner for det Spania som i dag med ukuelig heltemot fører kampen mot den internasjonale fascisme på Spanias jord.

For oss, der har hatt leilighet til å se og erfare den veldige kraft der utløses når folkets brede masser kommer i bevegelse for å virkeliggjøre deres felles mål, vi, som i skyttergravene kjemper side om side med sosialdemokrater, borgerlige radikale, kommunister, anarkister, partiløse og andre med et felles mål for øie, nemlig å slå vår felles fiende fascismen, for oss er det vanskelig å forstå at man ikke i Skandinavia med dens mektige antifascistiske bevegelse og dens skandinaviske regjeringer kan gå ut i enig solidaritetsaksjoner for det Spania der i over et år har ført kamp mot den internasjonale fascisme. Vi må forstå, kamerater, at det er de enige aksjoner og kun dem, der kan bringe virkelig hjelp til det kjempende spanske folk. Det er kun de enige aksjoner av alle antifascistiske og fredsvennlige krefter der kan få fascismen til å forslå at de har reist en storm som de ikke kan betvinge.

Vi lover at vi vil anspenne alle våre krefter for å medvirke til fascismens nederlag på Spanias jord, men vi stiller det krav til dere: mobiliser alle krefter for å skape en så mektig bevegelse i de skandinaviske land at deres regjeringer forstår at de må handle sådan som demokratienes interesser krever.

Mot Francos, Hitlers og Mussolinis forente stormangrep for å knuse det spanske folks demokratiske republikk må vi skape en aktiv front av demokratiets og fredens forsvarere. Det er deres opgave å sørge for at Skandinavia inntar den forreste plass i en sådan front mot fascismens barbari og undertrykkelse.

Centrumsfronten, 4. august 1937.

*

Kamerater, jeg har talt meget om Spania, det er fordi jeg er fylt av dets frihetskamp, men også fordi våre kameraters innsats der må bli en forpliktelse for oss, en innvielse for vår egen kamp.

De har med sitt liv gitt en målestokk for vårt arbeide, bare den yderste anspennelse teller. Vi må først og fremst ha vår erkjennelse uforsonlig klar når det gjelder fascismen.

Fascismens fremstøt i Europa kan defineres således: de besittende klassers forsvar av sine privilegier med hjelp fra den utenlandske reaksjon.

Der er intet nytt i denne prosess.

Under den franske revolusjon innkalte adelen utenlandsk hjelp mot sine landsmenn.

Under Pariserkommunen ilte den fedrelandsbekymrede president Thiers til dødsfienden Bismarck for med tysk støtte å massakrere de franske arbeidere.

Under den russiske revolusjon fikk de «nasjonale» generaler hjelp av femten intervensjonsarmeer for å knuse arbeiderne og bønderne.

I Spania fører nasjonalistene krig mot sitt eget folk, og disse spanske nasjonalister heter: Tyskere, italienere og marokkanere.

Lovmessigheten er tindrende klar, og vi har plikt til ikke å glemme den. Det som i dag kalles nasjonalisme fører til fedrelandsforræderi, og la oss huske at den dag kan komme hvor vi her i Norden må forsvare våre land mot våre egne nasjonalister.

Vi må vite at hver den som her i Skandinavia sympatiserer med den blodige, nasjonalistiske farce som heter Franco, kan i en gitt situasjon bli en forræder mot sitt eget folk og dets frihet. Derfor må kampen mot reaksjonen føres uten noen illusjoner.

For å bekjempe fascismen, den åpenlyse og hemmelige, kreves samhold av alle frihetselskende lag av befolkningen. Også her kan våre kamerater i Spania vise oss veien. Her ligger venstrefolk, socialister og kommunister sammen i skyttergravene, de vet at i den ytterste kamp blir samlingen fullbyrdet, den samling som er handlingens og kanskje dødens.

Og vi kan, og vi må også lære av Spania at vi må stå rustet for å verge vår fred. Fascismens metode er å true med vold og sette vold inn, fordi de vet al de demokratiske stater ikke holder av tanken om krig. Men vi holder heller ikke av tanken om at fascismen skal føre sin svinske krig i land efter land og myrde de beste, de som er friheten og fremskrittet.

Vi her i Norden må kunne verge oss, og ut fra denne visshet må vi kunne slå et slag for den internasjonale rettssikkerhet i Europa. Rettferdighet for Spania, rettferdighet for de frie demokratiske stater, det er krav som igjen må bli hørt fra Norden.

Våre kamerater som kjemper i Spania er nordmenn, svensker og dansker. De er ville individualister der kommer fra forskjellige forhold, men de er stolte over sitt fellesskap, de er for første gang glad over å bli kalt med samme navn: Skandinaver.

Vi skal alle være stolte over det ord når det betyr et fellesskap for å verge frihet og menneskeverd.

Hvad skal den nordiske ungdoms kamp være i denne tid?

Den skal skape mennesker.

Der er mennesker som svikter blandt fascistenes soldater, der er mennesker som holder ut i våre rekker. Voldsmennesket, angrepsmennesket bryter sammen under sin byrde, men den som har indre reserver, umistelige verdier, klarer kampen tross alt.

Jeg tror det nye og sterke menneskes største egenskap må bli dets evne til solidaritet. Det betyr en større fantasi, en større samvittighet når det gjelder all urett i verden, og som følge derav: en større kraft i kampen mot uretten.

*

Det blev i sommer holdt en forfatterkongress i Spania, og efter et nattlig luftbombardement fra italienske flyvere gikk jeg sammen med den hollandske forfatter Jeff Last omkring i Valencias gater og drøftet kulturens opgaver.

Og det var nettop denne utvidelse av den menneskelige fantasi vi talte om. Dersom et enkelt barn blir myrdet, kan det ryste et helt land, undertiden hele verden, som i tilfellet med Lindberghs baby. Men når tusener av barn blir myrdet, som det skjer i Spania, gjør det et svakere inntrykk på verden!

Hvorfor?

For mig er det klart at det er selve den borgerlige opfatningen av individualismen som vi må bryte ned for å opnå et sannere fellesskap mellem menneskene. Individualismen er blitt et lumskt og til det ytterste reaksjonært våben. La mig et øieblikk stanse ved litteraturen. Beskrivelsen av et menneskes private anfektelser, er efter den borgerlige opfatning godt stoff, det er menneskeskildring.

Men skildringen av et menneske i den sociale sammenheng som bestemmer hele dets liv, det er agitasjon. Kunsten må ikke bli politisk, ropes der.

Det betyr simpelthen: Mennesket må ikke tenke politisk, mennesket må overhodet ikke tenke i en tid hvor pinlige slutninger er nærliggende.

Jeg tror vår opfatning må være den stikk motsatte: et upolitisk menneske er en eunuk som kjenner sin avmakt og lar sitt liv hemmelig bestemme av meget politiske mennesker. Og den upolitiske kunst er aldeles ikke upolitisk, den er overordentlig nyttig for dem som ønsker å avlede opmerksomheten fra vesentlige og avgjørende ting.

Den borgerlige individualisme er blitt et politisk våben.

Et eksempel: Noen mennesker er blitt skutt i Sovjet-Unionen for tilstått landsforræderi og krigsforberedelse. De borgerlige aviser har her lett spill. Her er en del individuelle tragedier, og alle de befolkningslag som står under denne presses innflytelse vet at nå må de oprøres, i humanitetens navn reises en hetz-kampanje mot Sovjet-Unionen.

Men en ting er fullstendig sikkert: Dersom forræderiet var lyktes, dersom borgerkrigen var brutt ut og hadde kostet titusener av liv, vilde disse konservative aviser ha hilst det med opriktig jubel uten en tåre over det utgytte blod.

Det borgerlige samfunds humanisme kan formuleres således: intet er så dyrt som et menneskeliv.

Men det står fullkommen fremmed overfor formuleringen: intet er så dyrt som titusener menneskeliv.

Det er denne større humanisme vi må tilegne oss. Den er klarere, men samtidig også varmere og dypere. Den innebærer i sig medansvarligheten for verdens liv.

Et sterkt Norden kan ha mulighet for å være med til å forme vår tid og vår fremtid. Det er bedre enn den nøitralitet som består i å vente på katastrofen.

Det er vår vilje, det er demokratienes handlekraft som kan gi Spania dets rett og stanse katastrofen der.

Mot fascismens hysteri som dekker en indre svakhet, må vi sette den hårde, rolige vilje til fred.

Det er denne kamp vi må føre. Og til denne kamp hilser jeg dere med den spanske hilsen: Salud y animos – styrke og mot.

«Arbeideren» 17. sept. 1937.

Borgerkrig i Spania

Det var internasjonal forfatterkongress i sommer i Spania, den har preg av den nye tid, de fleste av de spanske deltagerne var i uniform, enkelte av utlendingene også.

Åpningen fant sted i Valencias rådhus. En luftbombe hadde nylig gått gjennem bygningen, marmoret var flådd bort, og bare mursteinen var igjen da vi gikk opover hovedtrappen.

Ærespresidenten var Andersen-Nexø, bred og sterk satt han med det hvite håret lysende i skjæret fra filmprojektørene. To av de merkeligste utenlandske deltagerne var tyskeren Ludwig Renn og franskmannen André Malraux.

Få av vår tids mennesker har levd igjennem en eiendommeligere utvikling enn Renn. Hans egentlige navn er Arnold von Golsenau, han tilhører en av Tysklands eldste adelsslekter og var med i Verdenskrigen som offiser i den saksiske garde. Under inntrykket av krigens meningsløshet og gru blev han pasifist; derfor blev han satt i konsentrasjonsleir. I disse årene innenfor piggtråden følte han at pasifismen, tragisk nok, ikke kunde verge hans drøm om fred og rettferdighet mellem menneskene. Da han slapp ut av konsentrasjonsleiren, meldte han sig til tjeneste i den spanske folkehær, og er nu stabssjef ved 11. brigade.

Lang, tynn, med en elskverdig, omtenksom ro i sitt blidt ironiske ansikt vandret han omkring i salen. Noen uker senere fikk jeg anledning til å se hvor dypt hans ro gikk, og hvor urokkelig hans vennlige hensynsfullhet var.

Det var ute ved Brunete-fronten i en av de mest kritiske dagene. Midt under slaget, da granatene slo ned til høire og venstre, stod Ludwig Renn som er en varm tilhenger av nakenkultur, bare iklædt et hvitt lendeklæde, kikkert rundt halsen og briller; aldri har jeg sett en mer uforstyrrelig mann. Jeg fikk ledsage ham op på en liten observasjonshøide like bak skyttergravene, da femti fiendtlige fly plutselig var over oss, deriblandt tolv store, uutholdelig langsomtgående bombefly. Vi kastet oss ned i et granathull, bombardementet begynte, og høiden stod i et kok av ti-kilos luftbomber.

Ludwig Renn lå på ryggen og fulgte hvert glimt oppe fra bombemaskinene, vennlig og interessert. Av og til sa han til mig som lå med hodet nede i gruset, med sin langsomme stemme: nu hendene i ørene! Og da stod braket og jordspruten innover granathullet der vi lå. Vidunderlig beroligende var denne videnskapelige objektivitet.

Alle de andre ute ved fronten omtalte fienden i ophissede, ofte ugjendrivelige uttrykk. Ludwig Renn brukte uforanderlig ordet: «der Gegner», motstanderen.

Den rolige, klare stil som er hans kjennetegn som forfatter, sviktet ham aldri et øieblikk under disse dagenes påkjenning. Det er et ord som sier: stilen – det er mannen. Jeg lærte som aldri før å beundre og holde av Ludwig Renns veloverveide stil i det granathullet ved Brunete.

Malraux, forfatteren av «Menneskets lodd», er Renns rake motsetning. Hans livsform er ekstasen, den heroiske oplevelsen på grensen av døden. Han deltok et par måneder som krigsflyver på republikkens side, nu skriver han en roman som sikkert blir en av årets store litterære begivenheter.

Blandt spanjerne var kanskje José Bergamin den mest fengslende skikkelse. Han var katolikk og mystiker, og spekket gjerne sine taler med citater fra forskjellige helgeninner. Allikevel formulerte ingen klarere vår tids kulturopgave enn nettop han: Kulturen har ingen problemer, sa han. Kulturen har spørsmål. Og mellem problem og spørsmål er det den samme forskjell som mellem isolasjon og ensomhet.

Å være eller ikke være, det er et spørsmål for Hamlet, sa Bergamin. Men Hamlet gjør det til et problem, det vil si: han isolerer det, skiller det ut fra sig selv, svekker sin besluttsomhet. Men intelligensens kjennetegn er evnen til å fatte en beslutning. Og jeg vil være, jeg vil være sterkere enn døden, det er det spanske folks og den spanske kulturs beslutning idag.

*

Om kvelden, efter åpningen, var det festforestilling i teatret hvor et drama av Spanias store unge dikter Federicio Garcia Lorca blev opført. Det handlet om en ung kvinne, Mariana Pinedar, som for hundre år siden sydde et banner til sin elskede, en av Andalusias frihetshelter. Hun blev arrestert og til slutt henrettet i Granada, – den samme byen hvor stykkets forfatter ifjor blev skutt av fascistene.

Siste akt foregikk i et kloster, hvor tyve hvitklædde nonner fulgte Mariana til retterstedet. Da teppet gikk ned og bifallet braket, kom nonnene marsjerende fremover og hilste oss med folkefrontens hilsen, den løftede knyttneven: Salud.

Ikke lenge efter så jeg i en landsby utenfor Madrid noenlunde den samme selsomme scenen i virkeligheten. Det var et nonnekloster som var verdsliggjort, nonnene var her fremdeles, men deres religiøse liv var henvist til cellene; deres fellesskap bestod i å sitte sammen og sy soldaterbroker.

De unge så ut som de likte det nye livet med frihet til å gå og komme; de eldre var avgjort mellemfornøid. Aldri har jeg sett mennesker dyktigere til å veksle blikk enn disse gamle nonnene; full av elskverdig ubevegelighet gled øinene deres rundt i værelset og meddelte sin skepsis til de andre, og innsamlet bifall efter behendige svar.

«Men da flyverne bombarderte en kirke i Guernica midt under messen og drepte dem som var der – var ikke det synd?» utropte til slutt min spanske ledsager.

Den eldste svarte: «Hvis flyverne visste at det var messe, var det i sannhet synd.»

Triumferende blikk fra de eldre nonnene svinget nesten umerkelig mot hennes ansikt og videre ut i tomrummet ved dette gode svar. Men da vi gikk fulgte de yngre oss til døren, og Salud! hilste de. Ropene fra noen brunstekte fabrikkjenter som badet i elven klang tilbake gjennem middagsheten.

*

Klokken halv to sluttet teaterforestillingen, og klokken fire gikk sirenene. I nærheten av hotellet mitt var det et av de nifseste bombesikre rummene som jeg har sett. Det var kjelleretasjen i et stormagasin. Rundt på glassdiskene stod alle slags voksfigurer, damer i delikat undertøi, med yndefulle håndbevegelser og idiotiske smil, glade voksbarn i sommerklær, og under dem satt i det svake blå lyset Valencias levende mødre og barn, bleke og utsultede.

Denne natten gikk vi rundt i gatene, noen av forfatterne, og drøftet kulturens spørsmål. Hvor snevre er ikke grensene for menneskets fantasi og samvittighet, hvor meget er det ikke å gjøre når det gjelder å utvide dem! Når ett barn blir myrdet, kan det ryste et helt land, undertiden en hel verden som i tilfellet med Lindbergh-babyen. Men når tusen barn blir myrdet – som i Spania idag – beveges vi langt mindre …

Noen timer senere drog vi til Madrid.

Jernbanen er avbrutt, det er å kjøre med bil fire hundre kilometer over høisletten. I den kullblå skum-ringen så vi den første gule sporvognen i utkanten av byen. Skiltet den hadde var «Puerta del Sol». – – –

Fra november ifjor har Madrid vært bombardert praktisk talt hvert døgn. Enkelte av forstedene er faktisk pulverisert; i centrum er det smadrede hus i hvert kvartal. Allikevel er det intet å merke på menneskene. Deres beslutning er at de døde og sårede skal merke at det er bombardement, men ingen andre. De betrakter beskytningen med en slags stolt forakt; de vet at granatene mest slår ned i Puerta del Sol og Gran Via; men der fortsetter de med å gå, fordi de pleiet å gå der før. Om natten er det ikke en sjel som går ut av sine rum når bombardementet begynner.

Madrids bystyre bevilget nylig, på en av ødeleggelsens dager, 36 millioner pesetas til gjenopbygging av byen; de arbeider tillitsfullt og urokkelig på langt sikt.

På de åpne plassene er der reist bygninger av murstein og sandsekker; bak dem overvintrer Madrids kunstverker, spede nymfer og berømte menn.

I Madrids utkanter går fronten. Det mest gripende derute er skolene. Mellem trærne er bygget noen skur, taket bestod av jernbjelker med planker og løv slengt oppå. På døren var skrevet: «Analfabeter 9–12, almindelig kultur 2–4.» En ung lærer stod og underviste sine kamerater.

Herfra gikk vi ned i skyttergravene. De buktet sig frem mot fiendens linjer som lå på den solsvidde skrenten rett overfor.

Seksti meter fra fascistenes skyttergraver var der hugget inn en hule i leiren, en ny skolestue. Det hendte at beskytningen var så voldsom at de ikke kunde nå frem til skolen ved utgangen av skyttergravene; så kom læreren ut til dem.

Her satt da republikkens soldater på sine lave pulter mellem jordveggene, mens granatene fra marokkanerne (det er de som ligger på den andre siden), hvinte over hodet på dem.

For alle dem som arbeider med ordet må denne skolestuen og de tusen andre rundt i Spania bli en forpliktelse og et ansvar, fordi det finnes menn som beveges av ordet, og vil verge ordet, den nye og større verden som de skimter, med sitt liv.

«Hjemmet» 11. desember 1937.

Til Nordens ungdom

Så sant som vinteren, kald og mørk,
blir sprengt av sjø og blomst og bjørk,
mens seiers-solen flommer, –
har menneskesinnet i sin glød
den samme makt mot frost og død.
Vær hilset, Nordens sommer.

I motløshetens tunge tid
vær dere mot, vær lys, vær strid.
Av dere skal det kreves
at tvil og angst og kuldegrøss
blir sopt en solskinnsdag tilsjøs,
Fei vekk et ord: forgjeves.

Hvor innestengt i dette ord
går slekten rundt og vet og tror
at den kan intet makte.
Forgjeves alt … Bryt fengslets ring,
den døde tro på ingen-ting,
fornekt det og forakt det.

Hvor grusomt dømmer dette ord
hver venn av oss i Spanias jord …
De falnes liv skal leves
i håpet vårt. En motløs dag
vil kvele deres åndedrag.
Da vil de dø, forgjeves.

Håpet er alt. Hvad hjelper jern
hvis ikke håpet er vårt vern.
Selv midt i giftgass-nøden
vil den som engang valgte fri
et verdenshåp å ånde i
ha makt å trosse døden.

Du fjerne jord med rett og fred,
vår kjærlighets, vårt arbeids sted,
med lek av glade unger, –
det er den fremtid som vi vil,
det er den luft som strekker til
en stund for våre lunger.

I sommervindens dype pust
i livets groende august
skal våre faner heves
som viljen gjennem denne tid,
til håpets vakt, til håpets strid.
hvor intet er forgjeves.

Det er forbrytere iblandt oss

Noen betraktninger over de norske frivillige i Spania.

Vi vet at storparten av det norske folk gløder for det republikanske Spania. Vi står solidarisk med spanjerne i deres kamp mot fascismen, heter det, deres seier er vår seier. Men dessverre viser det sig at det er folk iblandt oss som bryter ut av denne mektige solidaritetsaksjonen, og reiser ned til Spania og tar del i kampen der. Slike frivillige eftersøkes nå av det norske politi.

Rett-tenkende mennesker vil skutte sig med ubehag når de tenker på forbryterne og si: her har vi arbeiderregjering, og da er vel solidariteten i tilstrekkelig gode hender.

La oss i all korthet gjennemgå de viktigste av de velgjerninger som det offisielle Norge har vist den spanske republikk.

Først og fremst har vi sammen med de øvrige europeiske demokratier satt republikken utenfor all internasjonal rett. Spania er det eneste land i Europa som ikke har adgang til å skaffe sig våben for å verge sin uavhengighet. Nåvel, dette er et kollektivt standpunkt; men hvordan er Norges så å si personlige forhold til den lovlige spanske regjering?

Vi har en norsk minister for Spania; eiendommelig nok har han i halvannet år opholdt sig i en liten fransk by, Jean-de-Luz; ved en tilfeldighet ligger denne byen på grensen til Franco-Spania. I Barcelona har vi imidlertid en chargé d’affaires og en legasjonssekretær; under daglige bombardementer og stadig livsfare må de vareta sine opgaver. En av de viktigste plikter er uten tvil omsorgen for de spanske fascistene som holder tilhuse i den norske legasjon i Madrid. På tysk initiativ blev som bekjent vår ministerbolig omgjort til et fristed for republikkens motstandere. Det er nå et halvt tusen mennesker igjen. Maten betaler fascistene selv, men bensinen som skal føre proviantbilene til Madrid må den spanske regjering skaffe. Bensin er dyrebarere enn gull i Spania idag; oljeskibene blir senket utenfor kysten, og meningsfeller til folkene i den norske legasjon bombarderer bensinlagrene, ofte med hell; det hender at solen ikke kan sees på dager bak røkskyene over spanske havnebyer. Men siden Norge er et vennligsinnet demokratisk land, har vi i halvannet år fått nok bensin til våre protegéer i Madrid.

Vårt land har også hatt annet samarbeid med den spanske regjering, for eksempel forhandlingene om skadeserstatning for «Gulnes». Dette skibet lå i oprørshavnen Sevilla; det var handel med Franco det gjaldt. Regjeringsflyene bombarderte havnen, skibet blev skadet, flere mann drept.

En skulde tro at dette var en sak som utelukkende angikk skibets rederi som med velberådd hu på spekulasjon hadde våget skib og mannskap for å handle med folk utenfor lov og rett. Men nei.

Den norske regjering sendte som bekjent erstatningskrav til republikken. Efter hvad det er mig meddelt fra spansk kilde får Norge nå omkring hundre-og-femti tusen kroner utbetalt. Hvorfor betaler Spania disse pengene, som vi folkerettslig neppe kunde gjøre oss håp om å få? Svaret er at den spanske republikk i sin fortvilte, ensomme stilling setter alt inn på å markere sin holdning som humant demokrati; i et don Quijote-aktig håp for sig selv prøver den å skape en målestokk for godvilje mellem nasjonene. Det kan kanskje sies slik at vi i denne sak har vært flinke til å utnytte martyriet

*

Dette var noen trekk fra vår officielle solidaritet med det blødende Spania. Allikevel er det mennesker herhjemme som mener at denne hjelpen tross alt ikke er nok. Særlig innenfor arbeiderbevegelsen har det vært samlet inn penger, seks hundre tusen kroner, til hospital og barnehjem i Spania. Det er penger gitt i brennende samfølelse, og for dette beløpet har vi kunnet sende ned dyktige folk og nødvendige levnetsmidler fra vårt land.

Enhver må medgi at det har vært noe dypt fornuftig og veloverveiet ved vårt hjelpearbeid der nede, aldri noe desperat; således blev det norsk-svenske sykehuset kontraktsmessig lagt meget langt bak fronten, og foruten sin lønn i norske kroner var våre læger og sykepleiersker rundelig forsikret mot enhver ulykke eller sykdom. Spaniahjelpen – som efter alles dom har gjort et ypperlig teknisk arbeid – beholdt på denne måten en slags hemmelig forbindelse med vårt eget samfunds fredelige og fornuftige verden; den har ikke utfordret noen.

Men så har vi altså disse frivillige og deres hjelpere som nå blir jaget av det norske politi. Billedet av dem tegnes i mørke farver, unge menn blir fristet med bra betaling og det vanker vin også, står det i avisen. Og fremtidsutsiktene som soldat kreves det vel også karakterstyrke for å vise fra sig, de skal få tyve pesetas dagen.

Jeg har truffet endel av disse outsiderne, disse håpløst uassurerte folkene, nede i Spania, og jeg tror at fremstillingen av deres reise og deres motiver kanskje ikke er helt fullstendig.

Noen har reist ned på egen regning; til andre har kamerater skranglet sammen det nødvendige beløpet for å komme fra Oslo til den spanske grensen – med kosten omkring 150 kroner. Men vinen, menneske, vinen! Det står i avisene at de er blitt spandert på. På dette punkt er sikkert intet forsvar mulig; utvilsomt har de drukket en flaske vin eller to med kameratene den siste kvelden; til deres undskyldning får sies at de skulde ut på en lang reise. Men la oss glede oss over med hvilken fin kunst journalistene, – hjerteskjærende avholdsmenn alle sammen, – får antydet at her dreier det sig om viljeløse kadavere som bringes fulle ombord i Antwerpenbåten.

Så en natt har de gått over Pyrenæerne. Deres lønn i folkehæren er ti pesetas dagen, nok til tobakk (når det fins), såpe og litt ekstra klær. Deres nærmeste fremtidsutsikter: Sykdom og død.

Men kan noe menneske ville sig selv så ondt, og er det ikke riktig at opdagelseschef Sveen arresterer dem og pressen stempler dem efter fortjeneste? Det er bare den ting å si: hvis det brøt ut en krig i vårt eget land, var det Sveens plikt å arrestere alle dem som nektet å delta; da vilde sykdom og død plutselig bli ærefulle og vidunderlige begreper.

Men det finnes en lovparagraf, ropes det, undertegnet av vår regjering som forbyr disse mennene å kjempe for det angrepne spanske demokrati. Det er riktig. Men det finnes en annen lovparagraf, også vedtatt av regjeringen, som sier at vårt medlemskap i Folkeforbundet forplikter oss til på enhver måte å støtte en angrepet stat. Hvis Sveen fant på å gå op og ransake litt hos Koht, vilde han opdage at denne loven brytes dagstøtt i vårt land. De eneste som prøver å håndheve den er noen sjøfolk og arbeidere som politiet nå prøver å få tak i.

*

Jeg vil ikke råde noen til å reise til Spania. Dø gjør mennesket i ensomhet, uten råd. Men det var bare et par trekk i billedet av disse frivillige jeg har villet rette litt på. Det som vi skal føle overfor dem, er ydmykhet. I skyttergravene og hospitalene har jeg hørt på de politiske samtalene som denne vesle ensomme flokken av skandinaver har ført, og ingensteds har jeg truffet en edlere og høiere vilje til rettferdighet.

Bombeflyene går i rutefart over den spanske republikks byer idag, mennesker og deres hjem styrter sammen i en ruinhop, barn med litt blod om munnen ligger ute i gatene. Det er forbrytere som gjør det, og vi – du og jeg – er forbrytere som i vår avmakt lar det skje. Og derfor er det lett å forstå at selv radikale mennesker føler en angstfull uvilje, ja hat ved tanken på de frivillige, og sier: Sett dem fast, de som ikke er forbrytere som vi andre.

«Arbeideren» 28. februar 1938.

Non-intervensjon

Små inntrykk fra Barcelona.

På den vakre spanske øen Mallorca har Hitler og Mussolini oprettet en flyvebasis, og herfra går bombeflyene i rutefart til Barcelona, som ligger bare en time borte. De slipper ned sine bomber, og hvis de får drept endel hundre kvinner og barn, er det en vellykket ferd, og glade kamerater trykker flyvernes never når propellene stanser og de springer ut fra maskinen. Så vagger de bortover aerodromens grønne slette, og går til sjøen for å bade.

Det hender at de europeiske demokratiene føler et viss ubehag når dødssifrene er upassende store i Barcelona, og det ymtes noe om hjelp til Spania. Men da svarer fasciststatene at det er non-intervensjon i Spania, og hvis den lovlige regjering får våben, er Hitler og Mussolini, hvor meget det smerter dem, i fredens navn nødt til å gå til verdenskrig.

Neste dag kan da bombeflyene seile innover Barcelona med ganske stor trygghet; byen har få og dårlige luftvernkanoner: de demokratiske landene synes det er best slik, for fredens skyld.

Tilsynelatende tar byen sin skjebne rolig og smilende. Bombeflyene kommer som regel flere ganger i døgnet. Da skingrer sirenene, bombene faller, hus styrter sammen. Ambulansene suser frem, og de sårede bringes på hospital. De døde som ligger ute i gaten blir fjernet; men likene som ligger inne i ruinhopene mellem forvridde jernbjelker, er det uråd å få ut; det er stank av offer overalt.

I samme minutt flyene stryker tilhavs, er gatene fulle av folk. Menn haster videre til sitt arbeid; unge piker drar lebestiften over munnen.

Men fra dag til dag merkes allikevel hvor bombardemangene sliter på. Jeg la merke til min nabo på hotellet, en ung regjeringsembedsmann som nu i halvannet år hadde levet under dette presset, først i Madrid og siden i Barcelona. Hver gang sirene gikk, fikk han voldsomme brekninger. Han smilte undskyldende rundt sig, og kastet op. I trappeopgangen til det norske konsulatet pleide det å sitte en kvinne med hodet i hendene mens hun jamret: Jeg venter døden, husene omkring er knust, jeg tør ikke være alene, jeg venter døden.

Barnene gikk det verst ut over, hungerblokaden og flyveangrepene i fellesskap brøt ned deres motstandskraft. En eftermiddag var jeg ute i en kantine hvor fem hundre barn stod i kø for å få en halv liter melk. De så jammerlig ut, huden hang i store folder rundt knoklene, mange kunde knapt holde sig på benene.

Men det summet en vennlig lyd i rummet, en liten elektrisk motor som blandet melkepulveret og vannet, den durte flittig og fredelig; det luktet godt av varm melk. Plutselig stanset motoren, lyset gikk, sirenene begynte. Noen av barnene gråt, men de fleste stod ubevegelige i mørket. Nu kunde vi høre en annen slags motor, en kjempemotor oppe i himmelen, det var fascistene som kom. Bombene falt i nærheten; alarmtilstanden varte ennu en time; tålmodig stod køen og ventet til livets lille skrøpelige motor fikk lov til å komme igang igjen. Mellem bombeeksplosjoner ventet de hver dag på melken; og dette var lykkelige barn; mange tusen står på ekspektanselistene for å få sin halve liter.

Kanskje en dag orker ikke menneskene mer. Ti bombardemanger i døgnet er meget; de kan komme til å gi sig over, lik en sprengt hest som stuper i gaten. Da har de unge guttene fra Mallorca vunnet; nonintervensjonsmaktene Tyskland og Italia har erobret et folk for sin fred.

Det er vakkert at vi i Skandinavia har samlet inn så store beløp til humanitær hjelp for det spanske folk; det påståes at vi i gavmildhet er blandt de ledende i Europa. Men la oss ikke bli stolte over det; skamfullhet er den beste følelsen når det gjelder Spania, det er hvileløshet i skam.

I disse dager sendes en rekke ambulanser sydover til Barcelona; la oss huske at ambulansene skal brukes efter at bombene er falt. Likkister er det også, rett betenkt, bruk for ved en slik situasjon. Likkister til Spania! det er den humanitære hjelps siste, konsekvente parole.

La oss istedenfor reise folkekravet: luftvernkanoner til Barcelona. Muligens er det imot den humanisme som elsker nederlaget, men det er vel også menneskelighet i å si: det har vært nok blod, nok lik for vår medfølelse, og nu må vi redde noen levende.

«Nordeuropa» nr. 1, 1938.

Om Veien frem

Veien frem inneholder et utvalg artikler Nordahl Grieg skrev i forskjellige aviser og tidsskrifter i perioden 1936–1940. De fleste er hentet fra det antifascistiske tidsskriftet ved samme navn som kom ut i totalt 16 utgaver i 1936 og 1937. Nordahl Grieg var redaktør og finansierte tidsskriftet selv.

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

• 1. utgave, 1947 (nb.no)

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook