Året er 1870 eller 1871: Elise, Fanny og Sophie er invitert hjem til venninnen Julie for å diskutere John Stuart Mills epokegjørende verk The Subjection of Women. Det var utkommet et par år tidligere, i 1868, og året etter oversatt til dansk av Georg Brandes, med tittelen Kvindernes Underkuelse.Det kom en ny utgave på Gyldendalske Boghandels Forlag i 1885. Brandes hadde da endret forordet noe, men oversettelsen var i det store og hele den samme, sier Gina Krog i sin omtale av den nye utgaven i Nationaløkonomisk Tidsskrift i 1886. Jeg har lest og refererer til den første utgaven av Brandes’ oversettelse (1869), den samme som «Veninderne» hadde lest. Jeg har ikke kontrollert oversettelsen mot originalen. Når Mathilde Schjøtt ikke gjengir tittelen på Mills bok i overskriften på essayet sitt, men heller bruker «Kvindens Underkuelse» i bestemt form entall, er det nok fordi hun har et litt videre sikte enn å diskutere hans synspunkter. Det er kvinnekjønnets situasjon hun vil belyse, i større bredde, men med utgangspunkt i Mills nylig utkomne bok.
Men hva er nå The Subjection of Women for en bok? Den ble oppfattet som en brannfakkel i samtiden. Den er et dirrende, engasjert, men velargumentert angrep på den daværende ekteskapsinstitusjonen, og samtidig en diskusjon av kvinners stilling i samfunnet mer generelt. Det klare budskapet er at kvinner og menn bør være fullstendig likestilte på alle områder, både av hensyn til samfunnets beste og av hensyn til kvinners og menns personlige utvikling og lykke.
Georg Brandes nevner i forordet til sin oversettelse at boken hadde gjort betydelig oppsikt. Han trekker fram Edinburgh Review, som hadde opponert mot mange av Mills synspunkter, men samtidig ga ham fullstendig rett i hans kritikk av ekteskapets daværende konstruksjon med ektemannen som legal autoritet og myndighetsperson for sin hustru. Innledningsvis hevder Brandes at Mill egentlig kom ham i forkjøpet med sine beskrivelser av «bestaaende Samfundsforholds Raahed» – han hadde nemlig selv tenkt å skrive en tilsvarende bok, men det er nå blitt unødvendig – og at han føler en så stor overensstemmelse med hovedpunktene i Mills betraktninger at han er villig til å forsvare ham dersom han skulle bli angrepet. Avslutningsvis hevder han at Mill her har lagt grunnvollen for en rasjonell betraktning av kvinnenes stilling i samfunnet.
Går man så til Kvindernes Underkuelse, får man allerede fra åpningssekvensen inntrykk av at Mill er fortaler for intet mindre enn en revolusjon av det som hittil har vært en grunnleggende forutsetning for familieforhold og samfunnsorden i den vestlige verden. Han vil nemlig her fremlegge sine grunner for å mene:
At det Samfundsforhold mellem de to Kjøn, der underkaster det ene Kjøn det andet i Lovens Navn, i sig selv er slet og nutildags danner en af de vigtigste Hindringer, der stille sig i Veien for Menneskehedens Fremskridt, og at det maa vige for en fuldkommen Lighed uden Privilegium eller Magt for noget af Kjønnene ligesom uden Magtesløshed for det andet.
Men det vil ikke bli lett å oppnå dette, for den nåværende maktfordelingen bygger på sterke følelser om hva som er rett og riktig, hevder Mill videre. En sak som på den ene siden støtter seg til hevdvunnen skikk og bruk, på den andre «til en overordentlig mægtig og udbredt Følelse», har nemlig en langt større overbevisningskraft enn den som appellerer til fornuften, særlig blant dem som ikke har en særlig velutviklet intelligens. Ikke desto mindre er det fornuft og rettferdighetssans, ikke følelser, Mill selv argumenterer for.
Et gjennomgående poeng i hans beskrivelse av kvinners stilling i ekteskapet er at den kan sammenliknes med slavenes situasjon, helt fra antikken. Liksom gifte kvinner nå for tiden kan bli utnyttet og mishandlet av sine menn hvis de har vært uheldige i valg av ektemake, kunne også slavene bli det av sine eiere. Men historisk sett hadde slavene noen fordeler: De hadde oftest noe fritid og til en viss grad sitt eget familieliv, de kunne legge seg opp penger som de så selv rådde over, og de kunne i visse tilfelle kjøpe seg fri. Gifte kvinner, derimot, kan ikke kjøpe seg fri, og skilsmisse er bortimot umulig (i England). De har ingen råderett over eventuell medbrakt formue eller inntekter ved eget arbeid, og de har ingen myndighet over sine egne barn.Et eksempel på en slik ulykkelig, men tross alt selvbevisst og handlekraftig kvinneskjebne har Bodil Stenseth nylig beskrevet i boken Fru Muus’ klage. Ekteskapsskandalen som rystet det norske Amerika (2019), om prestefruen på prærien i Minnesota som reiste sak mot sin mann for å få utbetalt farsarven sin. I USA var kvinnekampen mot slutten av 1800-tallet kommet lengre enn i Norge. Der hadde visse stater gitt kvinner rett til å beholde medgift og farsarv, og skilsmisse var mulig, om enn vanskelig å oppnå. Videre har de ingen adgang til utdannelse eller til høyere stillinger i f.eks. embetsverket, og de har ingen stemmerett: altså hverken sosial, økonomisk eller politisk frihet.
Dette er etter Mills mening ikke bare urettferdig, men det strider som sagt mot en fornuftig samfunnsøkonomi og mot mulighetene for mennesker skal kunne oppleve lykkelige ekteskap. Ettersom Mill ikke mener at kvinner er mindre intelligente enn menn, men ville kunne fylle viktige samfunnsoppgaver like godt som og kanskje bedre enn dem hvis de fikk utdannelse og skolering (dette gir han flere historiske eksempler på, og begrunner det også med kvinners særlige intelligens og intuitive evner), betyr det at samfunnet, slik situasjonen er, går glipp av halvdelen av sin potensielle kompetanse (som det sårt kunne trenge).
Videre vil et ekteskap mellom personer med samme interesser og samme dannelsesnivå ha forutsetninger for å bli langt lykkeligere enn et hvor hustruen aldri har fått utvikle sine evner. Dette gjelder ikke minst for ektemannen. Hvis en kultivert mann gifter seg med en uutviklet, ikke særlig intelligent kvinne, hva kan han så vinne annet enn
en Overtjenestepige, en Amme for sine Barn, eller en Maitresse? Naar derimod omvendt Enhver af de to Personer, istedenfor at være et Intet er et Noget, naar de ere fast knyttede til hinanden og fra Begyndelsen af ikke ere altfor ulige, fremkalder den stadige Deltagelse i samme Anliggender, hjulpen af deres Kjærlighed, den skjulte Evne, som Enhver af dem besidder, til at føle Interesse for de Ting, der fra først af kun være Gjenstand for den Andens Interesse, og saaledes frembringes da en gradvis Tilegnelse af den Andens Tilbøieligheder og Charakter, dels ved den umærkelige Tillempelse de begge undergaae, dels og mere endnu ved den virkelige Berigelse, de to Naturer modtage, idet den Ene føier den Andens Gaver og Tilbøjeligheder til sine egne.
Dette er kort oppsummert noen av hovedtrekkene ved Mills bok, skjønt han tar opp mange flere emner som har interesse også i dag. Men hva er det så Mathilde Schjøtt særlig vil ha belyst, og som hun lar de fire fiktive venninnene Julie, Sophie, Fanny og Elise legge merke til og diskutere? De er (liksom Mathilde Schjøtt selv) opplyste, velorienterte kvinner fra den sosiale og kulturelle overklassen, og politisk sett ligger de kanskje på midten og en smule til venstre for midten, bortsett fra Sophie, som er den mest konvensjonelle av dem (og hvis navn ironisk nok betyr visdom) og vel representerer de sterke følelsene som Mill nevner. Kvinnene kjenner ikke bare litterære klassikere som Molière, Holberg, Walter Scott og Lord Byron, men også samtidige forfattere som George Sand, de uttrykker seg presist og bruker fremmedord som «sans réplique».
Det var Julie som hadde anbefalt venninnene å lese Kvindernes Underkuelse, og det har de også gjort, men med forskjellig utbytte; til sammen skal de illustrere ulike reaksjoner på Mills synspunkter. Innledningsvis forteller alle i stikkords form hva de har fått ut av avhandlingen. Elise takker for anbefalingen og erklærer at hun nok av og til var forarget, men innimellom «henrevet» og hele tiden interessert. Fanny, den eneste ugifte kvinnen blant venninnene, hadde lest boken med den dypeste interesse, fant den helt igjennom fortreffelig og nesten hele tiden berettiget. At Julie, som hadde anbefalt boken, gikk god for den, sier seg selv og viser seg også i den påfølgende samtalen.
Sophie, derimot, hadde vært nødt til å lese den høyt for sin bestemor, «ellers skulde ingen Magt i Verden bragt mig til at aabne den afskyelige Bog.» Hun var overhodet ikke blitt påvirket av Mills argumenter, og syntes at «Mill kunde ladet os være i Fred». Kvinner har det fortreffelig som de har det: «Mænderne paatage sig det haarde arbejde og de nerveangribende Studier, fortjene for os, hvad vi skulle bruge, og forlange blot til Gjengjæld, at vi skulle skabe dem et Hjem, som de med al sin Slid ikke kunne forskaffe sig selv.»
Det første spørsmålet venninnene drøfter, ligger i forlengelse av Sophies erklæring om at hun ikke gjenkjenner noe av det Mill skriver om at kvinner blir «ringeagtede og mishandlede» i ekteskapet, eller om at menn skulle ha rett til kvinners eiendom, men ikke omvendt: «Dit er Mit, men Mit er ikke Dit» (et uttrykk hentet fra Brandes’ oversettelse). De andre kommer straks med eksempler på at Mill har rett; de kjenner mange ekteskap hvor mannen har overtatt «al Ejendomsrett, Magt og Myndighed» over hustruen.
På den annen side mener Elise at én person må ha myndigheten i et ekteskap, og at denne myndigheten er gitt ektemannen via Bibelens ord om at hustruer skal adlyde sine menn. Hustruen avgir jo et lydighetsløfte ved vielsen. Sophie følger opp og hevder at derfor vil ingen «brav christelig Kone» klage til domstolene dersom hennes mann tråkker på hennes rettigheter. Rokker man ved dette løftet, rokker man ved det kristne grunnlaget for ekteskapet, hevder hun. Dette er for øvrig et spørsmål Mill ikke berører, men som Mathilde Schjøtt nok har ment straks ville dukke opp i en norsk diskusjon om hans bok; både Sophie og Elise hevder at Mills argumentasjon hviler på «en uchristelig Grundvold».
Men mot Sophie hevder Julie, i pakt med Mill, at man kan tolke Paulus på en annen måte enn den tradisjonelle: Fordi om Paulus sier at hustruer skal være sine menn underdanige, behøver ikke «de borgerlige love» å underkue dem. Hun foreslår derfor at man burde avskaffe den kirkelige vielsen som den eneste lovlige form for ekteskapsinngåelse for statskirkens medlemmer, og heller innføre en obligatorisk borgerlig, juridisk bindende ekteskapskontrakt for alle, med bestemte rettigheter og forpliktelser for begge parter, og med deling av formue, inntekter og utgifter. Så kunne de som ønsket det, foreta en religiøs vielse etterpå.Borgerlig vielse for dissidenter hadde vært tillatt i Norge fra 1845. I Frankrike ble en slik ordning innført etter den franske revolusjonen, da stat og kirke skilte lag. Fanny hevder at det ville være et bolverk mot misbruk og ytterligheter av enhver art dersom «Pligter og Ansvar tilligemed Bestyrelse af Formue og Indtægter paa en lovformelig Maade var delt mellem Mand og Hustru, og Ægteskabet foruden en religieus Pagt tillige var en borgerlig Contract.» Dette foregriper til en viss grad diskusjonen om gifte kvinners myndighet, som jo først ble norsk lov i 1888. Men tilnærmet full rettslig likestilling mellom ektefellene ble det først ved lover av 1918 og 1928 (Blom 1979, 611).
Elise synes Julies og Fannys forslag er godt, men tar opp et annet viktig spørsmål: at alle unge kvinner burde lære husholdning. En grunn til at ektemenn ofte blir tyranniske, er at de unge hustruene ikke har den minste anelse om husstell og økonomi, men bare har lært å spille litt piano og ta seg ut i selskaper og på ball. Mennene må derfor til en viss grad ta det overordnede ansvaret for hjemmet. Dette gjelder selvsagt først og fremst overklassens kvinner. Mange av dem var for øvrig nærmest barnebruder og hadde ikke hatt stor anledning til å lære husholdning. Conradine Dunker (1780–1866) beskriver levende i sine erindringer om hvor uforberedt hun var på å ta seg av de huslige pliktene som ekteskapet medførte (Dunker 1909, s. 348 ff). Hun giftet seg (eller rettere: ble giftet bort) like etter at hun var konfirmert, femten år gammel, med den over dobbelt så gamle kaptein Ulrik Aamodt (1758–1806).
Interessant nok var den første husmorskolen i Norge etablert allerede i 1865, på Abildsø gård i Østre Aker. Dette var et pionerforetak både i norsk og europeisk sammenheng, men lå nok langt fra det Julie og hennes venninner så for seg. Kurset var beregnet på kvinner som skulle bli bondekoner. Fra 1877 fikk vi de første offentlige norske husmorskolene, og disse ble viktige muligheter for jenter som ønsket en videregående utdannelse. Fra begynnelsen av 1890-tallet kom skolekjøkkenet på timeplanen for jenter, som et ledd i arbeidet for å øke innsikt i hygiene og kosthold blant befolkningen. Det ble obligatorisk i byskolene fra 1908 (Helgesen 1914, 197 f.). Her er venninnene altså forutseende.
Ellers legger venninnene stor vekt på spørsmålet om en fornuftig barneoppdragelse og skolegang, adgang for kvinner til alle yrker, inklusive politi og rettsvesen, og hvordan det påvirker kvinners humør og helse at de ikke får bruke sine evner. Kvinnelige skuespillere og kunstnere var det allerede mange av omkring 1870, men det skulle gå noen år før Norge fikk sin første kvinnelige politibetjent. Det var Mathilde Henriksen (1866–1944), som ble ansatt ved Kristiansands politikammer i 1910 og skulle ha et særlig ansvar for byens barn og unge kvinner. I Kristiania ble de første kvinnelige konstablene ansatt fra 1911, også de spesielt tilknyttet sedelighetsavdelingen (Tone Berner 1914, 276 f.).
Et av de mer overraskende emnene venninnene tar opp, er om unge piker bør utskrives til «almindelig Værnepligt». Sophie syntes det er latterlig, Julie svarer først lett spøkefullt at de like godt som unge menn kan «lege Soldat paa Gardermoen». Mer alvorlig hevder hun at det ville være uansvarlig å pålegge kvinner alle tenkelige samfunnsbyrder når flesteparten av dem ikke har utdannelse og erfaring for å påta seg dem. Men de kvinner som vil studere, søke embeter eller på andre måter konkurrere med menn, burde kunne avtjene en verneplikt ved sykehus eller i «Fattigdomforsørgelsen»; der ville de som kunne gjøre nytte. Dette er jo et spørsmål som nylig har dukket opp i avisspaltene, hvor bl.a. legen Kjersti Toppe (Sp) gjenopptar idéen om å gi ungdommen (både gutter og jenter) obligatorisk samfunnstjeneste i ett år (Klassekampen 24.7.2020).
Et sentralt tema hos Mill dreier seg som nevnt om likestilling som en forutsetning for et lykkelig ekteskap. Dette er også venninnene opptatt av: Begge ektefeller vil tjene på å ha et «aandelig» fellesskap, noe vi vel i dag vil oversette med felles intellektuelle og sosiale interesser, slik at de gjensidig kan utvikle hverandre.
Men vil vi kvinner virkelig bli lykkeligere dersom vi skulle konkurrere med mennene, «ligesom dem vælge Studium og Livsstilling, ligesom dem ofte angre vort Valg», spør Sophie retorisk til slutt. Julies kloke og rettferdige svar er at noen ville bli lykkeligere. Men har kvinner rett til å være lykkeligere enn mennene? Viktigere er det at kvinner, dersom de er i stand til det, bør påta seg større ansvar og byrder enn de nå har, og ikke unndra seg arbeid og plikter på grunn av «Frygtsomhed eller Magelighed».
Merkelig nok tar venninnene ikke opp spørsmålet om alminnelig kvinnelig stemmerett, noe vi som kjent ikke fikk her i landet før i 1913. Mill gjør mye ut av stemmerett-spørsmålet, men i Norge ble det mer aktuelt som kvinnesakstema på 1880-tallet. I 1885 startet Gina Krog (1847–1916) Kvindestemmeretsforeningen etter langvarige diskusjoner i Kvindesagsforeningen, som ikke ville ha stemmerett på agendaen sin. Da hun anmeldte Brandes’ nye utgave av Kvindernes Underkuelse i Nationaløkonomisk Tidsskrift i 1886, var det dette spørsmålet hun var mest opptatt av. Omtalen er nærmest en polemikk mot Brandes’ reviderte forord. I den nye utgaven argumenterer han nemlig mot at kvinner kan betros et slikt ansvar som det er å stemme.
Dessuten nevner Gina Krog noe som hverken Brandes eller Mill selv nevner i Kvindernes Underkuelse, men som Mill avslører i sin Autobiography fra 1873, nemlig at hans hustru, Harriet Taylor Mill (1807–1858), har vært medforfatter eller i alle fall en viktig samtalepartner under arbeidet med boken. «Veninderne» nevner det heller ikke; kanskje de ikke har visst det. Gina Krog presenterer det som alminnelig kjent at Mills hustru, selv filosof med flere bokutgivelser, var medforfatter på flesteparten av bøkene og artiklene publisert i hans navn. Et sted i Kvindernes Underkuelse sier han: «Ingen kan sige, hvor mange af de mest originale Tanker, som mandlige Forfattere have udtalt der skyldes Kvinder, og hvori Forfatteren ikke har anden Del end den at have prøvet og fremsat dem. Hvis jeg tør dømme af egen Erfaring, saa er der mange af den Art.» I spørsmålet om originalitet er det av liten betydning hvem som holder pennen når to individer kommer fram til samme konklusjoner etter å ha gått gjennom et felles tanke-eksperiment, hevder han i selvbiografien.The Project Guthenberg EBook of Autobiography by John Stuart Mill s. 264.
Det er ikke godt å si hvorfor hustruens navn da ikke nevnes ved siden av hans. En mulighet er at det kunne virke defamerende for en kvinne å opptre offentlig; en annen frykten for at arbeidet ikke ville bli tatt alvorlig når en kvinne var forfatteren. Harriet Taylor Mill publiserte de fleste av sine egne arbeider anonymt. Hun døde ti år før The Subjection of Women ble publisert.
Venninnenes samtale slutter med at Fanny oppfordrer Julie til å formidle sine meninger ut over en engere krets. «Maaske de, der dele dem i Frygtsomhed og uden at være sig det rigtig bevidst, kunde fatte Mod og virke til deres Gjennemførelse». Julie svarer at det i så fall måtte skje ved at de skrev en slags rapport fra samtalen sin. Sophie utbryter riktignok: «Gud fri os!», men etter litt diskusjon blir det vedtatt at Julie skal skrive ned hva venninnene har snakket om.
Og Julie har også lyst, «naar jeg blot kunde faae Tid. Det vil sige, Tid har jeg nok, bogstavelig talt, men da en saadan Virksomhed ikke vilde anerkjendes i min Familie …» Til dette repliserer Fanny at hun da må ta av den tid «som ikke regnes med», og Julie sier at hun vil forsøke. Også her ligger en skjult referanse til Mills bok; han peker på at hvis kvinner vil utrette noe for sin egen del, må det gjøres i fritiden eller i smug.
Sophie blir så oppfordret til å sette seg til «Pianofortet» og spille noen av sine «smukkeste Melodier», slik at alle kan hvile seg etter samtalen. «Sophie fulgte Opfordringen med et resigneret Suk, og Julie skrev i ledige Øjeblikke, hvad der her, gjennemset og rettet af Veninderne, forelægges Læseren og især Læserinden til velvillig Overvejelse.»
Åse Hiorth Lervik hevder i en artikkel om Mathilde Schjøtt at Georg Brandes’ oversettelse av John Stuart Mills The Subjection of Women ble en «grunnleggende opplevelse» for henne; Aasta Hansteen skal ha kalt boken «en befrielse» (Lervik 1978, 52).
Det kan knapt undre. Kvinnesaken var ikke kommet særlig langt i Norge først på 1870-tallet. Camilla Colletts epokegjørende roman Amtmandens Døttre fra midten av 1850-tallet tar nok opp kvinnespørsmål, men primært slike som er relatert til følelseslivet og til valg av ektefelle. Økonomiske og politiske forhold ble hun mer opptatt av senere i livet. Forslaget «Veninderne» legger fram, om at alle ektefolk burde inngå en borgerlig kontrakt som regulerte økonomiske forhold mellom dem, før de eventuelt valgte en religiøs vielse, må ha virket revolusjonerende og sikkert også provoserende på mange.
Tanken om at unge kvinner burde få en utdannelse som gjorde dem skikket til å føre en husholdning, var kanskje mer spiselig, mens fellesundervisning for gutter og jenter nok var svært radikalt. Det var først i 1885 at Norge fikk sin første skole med fellesundervisning for gutter og piker, Fru Nielsens Latin- og Realskole i Christiania, opprettet av Ragna Nielsen (1845–1924). Det ble sett på som uhørt at en kvinne skulle stå i spissen for en skole med mannlige elever, og det ble ikke bedre av at hun ansatte lærerinner til å undervise dem helt fram til examen artium. Men skolen fikk snart ry på seg for å være en av de beste skolene i byen.
Mathilde Schjøtt underviste bla. i fransk på noen av Kristianias pikeskoler, men også på Ragna Nielsens skole for begge kjønn (Lervik 1978, 51), og har tydeligvis vært tilhenger av fellesundervisning.
Man kan altså trygt si at John Stuart Mills verk lå langt forut for sin tid, selv om han kunne henvise til de bedre forholdene i USA.
Det foreligger få vitnebyrd om hvordan Mathilde Schjøtts anonyme lille skrift ble mottatt i offentligheten; Åse Hiorth Lervik sier ikke noe om det i sin ellers grundige artikkel. Det gjør heller ikke Eva Pedersen i en artikkel om norsk emansipatorisk essayistikk på slutten av 1800-tallet, men viser til at Brandes’ oversettelse førte til mange protester og avisdebatter hvor også en rekke kvinner deltok. Hun nevner også Mathilde Schjøtts essay, og hevder at utgivelsen av Mills bok på mange måter dannet opptakten til etableringen av en norsk kvinneoffentlighet (Pedersen 1988, 129 f.).
Den tilsynelatende eneste offentlige omtalen finnes i Aftenposten (12. mai 1871). Her gjengis et klipp om Mathilde Schjøtts anonymt utgitte essay fra københavneravisen Dagens Nyheder; essayet var utkommet på Gyldendal forlag i København. Dagens Nyheder vil vite at forfatteren er en norsk kvinne, og hilser det for så vidt velkomment. De meninger og synspunkter som legges fram er riktignok ikke «meget betydelige, meget dybe eller meget nye», men de fortjener likevel å høres, mener den danske anmelderen, for selv om det snakkes mye om Mills bok, er det få «vægtige Ord» å høre. Man må derfor være takknemlig mot den som vil si sin mening med «Alvor og Inderlighed», selv om stemmen her er «noget lille og sped». Dessverre er ikke samtaleformen særlig velvalgt; fremstillingen er blitt trettende og uklar, og leseren forstår ikke helt hvor forfatterinnen selv står i de spørsmålene hun reiser. Omtalen er altså ikke udelt positiv, men essayet fikk på denne måten likevel en viss oppmerksomhet.
Det nevnes også i en oversikt over vårens kommende utgivelser i Morgenbladet 18. april 1871, sammen med bl.a. «et Bind Digte» av Henrik Ibsen, 6. opplag av Bjørnstjerne Bjørnsons drama De nygifte, «Den kristelige Ethik af Biskop Martensen» og Abdallah, «en østerlandsk Fortælling af Laboulage, oversat fra Fransk».
Hvem den anonyme norske forfatterinnen var, blir det ikke gjort forsøk på å avsløre, men det kan muligens ha vært kjent i Mathilde Schjøtts nærmeste krets. Essayet var hennes første bokutgivelse.Mathilde Schjøtt hadde sannsynligvis tidligere skrevet noen få anmeldelser. Hun var da 27 år gammel og hadde vært gift i 4 år med Peter Olrog Schjøtt, professor i klassisk filologi og politiker (1833–1926). Hun hadde altså rukket å gjøre noen erfaringer med ekteskapet; Åse Hiorth Lervik beskriver det som «i alle fall periodevis disharmonisk» (Lervik 1978, 51). Viktigere i denne sammenhengen er det at Mathilde Schjøtt besatt en skarp intelligens og hadde fått en for sin tid glimrende utdannelse, noe hennes far, den kjente overrettssakfører Bernard Dunker (1809–1870) sørget for.
Essayet om kvinnens undertrykkelse ble innfallsporten til hennes senere karriere som en sentral kritiker og en viktig figur i norsk kvinnesaksbevegelse. Som et kuriosum kan nevnes at hun var gravid med sin andre datter mens hun skrev det og da det utkom i mai 1871. Hun fikk i alt fire døtre: Anna Theodora (1868), Sophie Conradine (11. august 1871– 1950), Julie Constance (1874) og Mathilde (1876–1959). Alle døtrene tok examen artium. Anna Theodora ble lærerinne, Sophie Conradine tok juridisk embetseksamen og ble dommer i Kristiania byrett, Julie Constance ble filolog og lektor ved Kristiansands Katedralskole, og Mathilde jr. ble cand. real og lektor ved Stavanger off. høyere almenskole. Ingen av dem giftet seg.
Berner, Tone: «Kvinder i kommunens tjeneste», i Norske kvinder, red. Fredrikke Mørck, Berg og Høgh’s forlag, Kristiania 1914, s. 271–282.
Blom, Ida: «Om Pigebørns Opdragelse. Kjønnsdifferensierte oppdragelsesprinsipper i 1800-tallets norske pedagogiske litteratur», i Tidsskrift for samfunnsforskning, 1979, b. 20, s. 599–616.
Dunker, Conradine: Gamle Dage. Erindringer og Tidsbilleder, Gyldendal, Kjøbenhavn 1871, ny rev. utg. Gyldendal, Kristiania 1909 (faksimileutg. Forlaget ARS A/S, 1985).
Helgesen, Helga: «Folkeskolekjøkkener», i Norske kvinder, red. Fredrikke Mørck, Berg og Høgh’s forlag, Kristiania 1914, s. 196–202.
Krog, Gina: «Kvindernes Underkuelse». Anm. i Nationaløkonomisk Tidsskrift, Ny Række, 4/1886 (s. 87 – 95).
Lervik, Åse Hiorth: «Portrett av en forgjenger: Mathilde Schjøtt (1844–1926)», i Kvinner og bøker. Festskrift til Ellisiv Steen på hennes 70-årsdag 4. februar 1978, Gyldendal norsk forlag, Oslo 1978, s. 43–67.
John Stuart Mill: Kvindernes Underkuelse, Den Gyldendalske Boghandel, Kbh. 1869, oversatt til dansk av Georg Brandes. Originaltittel: The Subjection of Women (1868).
Pedersen, Eva: «Refleksjon og emansipasjon. Essayistikk fram til århundreskiftet», i Norsk kvinnelitteraturhistorie b. I 1600–1900, red. Irene Engelstad m. fl., Pax Forlag A.S., Oslo 1988, s. 129–136.
Tronstad, Roger: «Norges første politikvinne», arkivverket.no (sett 29.07.2020).
Boken er utgitt av Det norske språk- og litteraturselskap
Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi. Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.
Mathilde Schjøtts Venindernes Samtale om Kvindens Underkuelse ble utgitt anonymt i 1871. Teksten er skrevet som en samtale mellom fire veninner om John Stuart Mills banebrytande arbeid The Subjection of Women (1868). Schjøtts skrift representerer en viktig, nesten samtidig diskusjon av Stuart Mills radikale synspunkt.
Det klare budskapet i Mills verk er at kvinner og menn bør være fullstendig likestilte på alle områder, både av hensyn til samfunnets beste og av hensyn til kvinners og menns personlige utvikling og lykke. De fire fiktive venninnene Julie, Sophie, Fanny og Elise tar i Schjøtts samtale for seg en del av Mills synspunkter, men snakker også mer generelt om kvinnens kår og stilling.
Mathilde Schjøtt var forfatter, litteraturkritiker og kvinnesaksforkjemper.
Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.
