Der kom sammen folk fra hele bygden for at se paa hestekampen; der var ogsaa flere kvinder. Stedet, som hestene skulde mødes, var en vold nær ved Vadin.
Ljot kom før Kaare; han leiet sin hingst og bar hestestav i venstre haand. Han var væbnet med sakssværd og hjelm; han havde en prægtig guldsydd skarlagenskaabe over skuldrene; den la han paa en sten; under den bar han en kort, rød trøie. Arnesønnerne var der; de hilste paa Ljot og haandtoges.
Hingsten var sort og vakker at se paa, lovende mente folk den var; den skreg og knegget mod de andre hester, som stod bundet omkring pladsen.
Det varte en stund, før Kaare kom, og Arnesønnerne fór med fantord, at han angret vel, han havde tat op dette, og Ljot lo med dem.
Da kom Kaare, og Gunnar og Vigdis fulgte med ham. Kaare var fuldt væbnet og brynjeklædt; han bar en bjørnefell over skuldrene og havde spyd i haanden foruden hestestaven. 19Straks Aarvak saa den anden hingst, kjendte han den og mindedes vel deres møde i skogen, for han sled sig unna Ljots haand, snudde og vilde fly ud af ringen. Der blev da latter paa folk omkring, men Ljot løb efter hesten, tog den i manet med venstre haand og slog den med hestestaven over lænd og boger; han var blodrød i ansigtet. Og nu drev han hesten haardt frem.
Sløngve fik straks den anden under sig, slog med fremhoverne og bed, saa hin gav sig ilde, og igjen vilde den rømme. Da rev Ljot sit sværd ud af beltet og hug efter Aarvak, men gled paa græsvolden og rispet med sværdet bugskindet paa Sløngve. Men derved kom han ind under hestene; det saa stygt ud. Da skreg Vigdis høit, at folk skulde skille hingstene, og Kaare løb frem og drev til sin med spydskaftet, saa den reiste sig helt paa bagbenene et øieblik og slap Aarvak; da kom denne løs, snudde og rendte paa skogen, blodig og stygt medfaret. Men paa Sløngve tytet tarmene ud af det saar, som Ljot havde givet den.
Kaare sa nu, mens han rakte Ljot haanden for at hjælpe ham op, – ti Ljot var blit traadt i hodet, saa blodet randt ham i øinene:
«Det har jeg aldrig seet, at nogen mand bar sig slig i en hestekamp; du skal bøde mig hesten.»
«Her har du bod,» svarte Ljot og sparket op muld med foden, «du skræmte hesten med den bjørnefell, du gaar i som et skogtrold.»
20«Os skræmmer du ikke, Viga-Ljot,» sa Kaare, «om du har dræbt nogen folk ude paa Island,» – og nu vendte han spydet i haanden, saa odden pegte mod Ljot.
Ljot havde sværdet i haanden, og han hugget spydstagen tvers over og ramte Kaare i armen, men ikke meget; Kaare kastet da spydstumpen, drog sit sværd og satte ind paa Ljot, men Ljot segnet bagover i det samme i uvet, og blodet randt ud af hans mund; hestene havde sparket ham haardt.
Nu kom Veterlide til, tog Kaare i akslen og talte til ham; han siger, han vil bøde hesten og saaret og gi Kaare selvdømme.
«Jeg vil ikke ta mod bøder af dig, islænding,» svarer Kaare, «jeg ser vel, at din frænde der vil mig tillivs.»
«Jeg vil ikke, vi skal komme i strid med Gunnars venner,» svarer Veterlide, «andet har han forskyldt af os.» Og nu tog han Kaare til en side og snakket med ham.
Men Gunnar havde tat sit spyd og rendt det gjennem bringen paa Sløngve.
Koll og Eyolv Arnesønner løftet Ljot op, og han kom til samling om en stund. Da var Kaare gaat bort med Veterlide. Ljot tørket blodet af sit ansigt og saa om sig efter Vigdis. Hun sad paa huk hos den dræbte hest og klappet den; hun graat meget.
Ljot gik hen til hende, lo og spurgte:
21«Hvad siger du nu om dette hestemøde, Vigdis?»
Vigdis graat endda mere og sa:
«Jeg vil ikke snakke med dig.»
«Er du ræd, det skal gaa Kaare af Grefsin, som det gik hesten hans,» mælte Ljot.
«Det er ikke Kaare, som har faat skam idag,» sa Vigdis. Hun drog manet bort fra hestehodet og strøg over mulen, «men nu vil jeg ikke snakke med dig.» Hun stod op, gik graatende til sin far og fulgtes bort med ham.
Arnesønnerne kom hen til Ljot og bød ham følge med dem hjem.
«Det kan jeg ikke,» svarte Ljot. «Ikke gaar det an, at jeg bryder venskabet med Gunnar slig.»
«Det spørges,» siger Eyolv, «om ikke Gunnar er mere ræd for at miste venskabet med maagen sin.»
«Hvem kalder du saa?» mæler Ljot.
«Det faar vel bli Kaare,» tar Koll nu ordet, «endda er det jo ikke sikkert, at han vil kjøbe hende, siden hun alt har givet ham viljen hans.»
«Nu lyver du nok,» sa Ljot.
«Jeg sa saa, jeg og,» svarte Eyolv, «da vor gjæter kom og meldte os, at han havde seet Kaare ride over elven ivaar og mødes med Vigdis i lunden; da saa han, at Kaare laa hos hende.»
«Han løi nok godt, gjæteren din,» svarte Ljot igjen, vendte sig og vilde gaa. Men Eyolv spurgte dem, som stod lidt bort: «Hvorhen gik Kaare af Grefsin, Viga-Ljot vil snakke med ham.» 22«Aa han gik til Vadin med hin anden islænding,» svartes der.
Ljot stod en stund og saa op mod gaarden. Han var styg, ligbleg og blodgrimet i ansigtet. Lidt efter vendte han sig; da holdt han paa at falde overende. Arnesønnerne tog ham under skuldrene; hjalp ham op paa en hest, og han red nu vestover med dem til Grimelundar.
Boken er utgitt av bokselskap.no
Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi. Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.
Fortællingen om Viga-Ljot og Vigdis kom ut i 1909 og var Sigrid Undsets første historiske roman, inspirert av de gamle islandske ættesagaene.
Handlingen i boken foregår rundt år 1000. Vigdis er høvdingdatter på Vadin, og en stolt og bestemt ung dame. Da den unge islendingen Viga-Ljot gjester Vadin, faller han umiddelbart for henne. Hun er nok også tiltrukket av ham, men ønsker av flere grunner ikke å gifte seg med ham. Da voldtar han henne, og hun blir fylt av hat og hevnlyst.
Se faksimiler av førsteutgaven fra 1909 (nb.no)
Forfatteren og samfunnsdebattanten Sigrid Undsets betydning for norsk og internasjonal litteratur- og samfunnshistorie er uomstridt. Hennes omfangsrike produksjon favner romaner, noveller, essaysamlinger, helgenbiografier, artikler og selvbiografiske skrifter.
Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.