Reise i Norge 1856 (oversettelse)

17. mai 1856, klokken ti om formiddagen, la kronprinsen ut på sin reise til Norge sammen med sin gemalinne kronprinsessen og deres datter prinsesse Louise. De Kongelige Høyheter var ledsaget av hoffmarskalk greve R. Rosen, den unge prinsessens guvernante, frøken Eva Leyonhufvud, doktor Lundberg, BildtGillis Bildt (1820–1894) og meg selv. Prins AugustPrins August (1831–1873) og hans kavaler baron Wrangel reiste med samme båt til Arboga, og skulle videre derfra til Stjernsund.

Mange av Stockholms innbyggere hadde trosset regnet og møtt opp på Riddarholmen for å overvære avreisen. En skog av paraplyer dekket kaien.

Kongen, dronningen og enkedronningen kom for å ta en siste avskjed om bord på dampskipet «Arboga», som vi skulle reise med.

Man felte tårer og viftet med lommetørklær, og vi la fra kai til hurrarop fra mengden. Jeg var på en og samme tid bedrøvet og begeistret over å skulle legge ut på denne reisen, som skulle holde meg borte fra familien i mange måneder. Jeg følte meg smigret ved at kronprinsen hadde valgt meg til å være en del av hans følge, og jeg kunne se frem til en lang reise i de norske fjellene, hvilket jeg lenge hadde håpet å få gjennomføre.

Regnværet vedvarte hele dagen, og det eneste vi kunne forlyste oss med under overfarten, var å spise godt til formiddags og middag. Det syntes som om kronprinsen gladelig la ut på denne reisen for å tiltre som visekonge i Norge.

Prins August var for sitt vedkommende henrykt over å skulle til Stjernsund for å overta som herre til dette slottet, som han hadde arvet av sin bror prins Gustav. Det var hans livs første ferd utenfor de moderlige vinger, og han frydet seg over sin frihet – den skulle vare i tre uker!

Vi ankom Arboga ved syvtiden om kvelden og ble møtt på kaien av lenets landshøvding, herr Silfverstolpe, og av byens øvrighet. Kronprinsen gikk til fots til losjiet som var gjort i stand til ham. Hans vert, borgermester Hedman, førte an, en svær brande som brukte av sin muskelkraft for å brøyte seg vei gjennom mengden og skubbe til side de hederlige borgerne han hadde i sin faderlige varetekt.

Herr Hedman har en vakker liten hustru og et svært bekvemt hus. Noen av stedets notabiliteter ble forestilt for kronprinsen, deriblant major Platen, en liten finne som er dekorert med tapperhetsmedaljen, og som nå har tatt avskjed fra tjenesten og kun utkjemper sine slag med kort på hånden, dernest stedets pastor, herr Robson, som har kroppsbygningen til en grenader, og herr Mahl, byens skysskaffer, som troppet opp i en svært medtatt hoffdrakt. Sistnevnte herre har sett bedre dager; i ungdommen reiste han fra hovedstad til hovedstad i Europa som legasjonssekretær, men herr Mahl er mindre dyktig med finansielle anliggender enn med diplomatiske og betrakter seg som heldig som på sine eldre dager har funnet seg en god tilbaketrukket stilling i Arboga. Disse herrene ble bedt til aftens. Jeg ble innlosjert hos en fru Gahn, hvis gjestfrihet er det eneste jeg fikk erfare; jeg ankom og forlot hennes bolig på tidspunkter som var for ubeleilige til at jeg fikk takket henne personlig.

Avreisen fra Arboga fant sted klokken syv om morgenen. Bildt og jeg tok plass i en god reisevogn hvis lommer var forsynt med sigarer og vinflasker. Himmelen var skyfri, og regnværet dagen i forveien hadde lagt et mildt grønnskjær over landskapet, som et sinnbilde på våren. Vi slo ned kalesjene på landaueren og var svært lette til sinns da vi la i vei. Beklageligvis tvang en iskald vind oss snart til å ta tilbake vinterutrustningen, som vi ble nødt til å beholde hele resten av turen. Ved grensen til Närke ble vi møtt av baron Carl Åkerhjelm, lenets nye landshøvding, en lav og lubben mann med en innsmigrende tunge, som oppnådde sitt høye embete i Riksdagens ordskifter. Etter skikken kjørte han forrest i vognkortesjen; han skal berømmes for den høye farten han holdt. Ettersom han hadde tilbudt sin riksdagskollega Bildt å sitte på med ham for å drøfte politiske anliggender, benyttet jeg ensomheten til å sette meg inn i Lallerstedts skrift «Scandinavie, ses craintes et ses espérances». Denne utgivelsen er et utfall mot Karl Johans russiskorienterte politikk og er muligens litt for krass, men den er drevet av en opplyst patriotisme og har et prisverdig mål for øye. Ved ankomsten til Örebro ble det foreslått for De Kongelige Høyheter å ta jernbanen til Skebäck, en reise som tar henimot fem minutter. Dette er en beskjeden begynnelse på de mange jernbanelinjene som en dag skal gå på kryss og tvers av Sverige. Hjemme hos baron Åkerhjelm ventet husarenes og Närkes regiments offiserskorps, som kronprinsen mottok i audiens. I mottagelsesværelsets tilstøtende rom oppholdt offiserenes familier seg; vakre, skuelystne ansikter stakk ut av døråpningen, og fra tid til annen kom barna ut for å slutte seg til fedrene, som var preget av de høytidelige omstendighetene, og hvis strenge blikk fikk det uskyldige avkommet til å pile tilbake dit de kom fra. Den faderlige myndighet hersket. Jeg traff fruene Scheffer, Essen og Arsenius der.

Etter en halvtimes opphold gikk reisen videre til Christinehamn, som landshøvding Oldevig bestyrer fra grensen til Värmland. Han er den eneste landssekreterare som har lyktes i å oppnå slikt et høyt embete. Han var en ubestikkelig underordnet funksjonær og har en uklanderlig opptreden, men han har bevist at disse egenskapene ikke er tilstrekkelige i hans nåværende stilling, som han etter sigende skjøtter med vekhet og uten forstand. Den andre natten sov vi i Christinehamn, en vakker liten by, pyntelig og velbygget; med tanke på byens gunstige beliggenhet ved Vänern er det sannsynlig at den vil undergå en betydelig utvidelse. En jernbanelinje som benytter hester, knytter denne byen til Sjöändan, som ligger en mil unna. Dette foretagendet ble satt i verk for tre år siden, og man beregnet da å kunne frakte 40 000 skippund jern, men det har vært så vellykket at man i dag frakter 154 000 skippund årlig, hvilket vil gi aksjonærene anledning til å begynne å ta i bruk damp i stedet for hester. Kronprinsen losjerte hos herr Wahlund, en av byens stormenn; det sies at han og hans kompanjong herr Andersson er gode for en million. Disse herrene samt borgermester Wahlund spiste aftens med kronprinsen. Min innkvarteringsseddel ga losji hos Wahlund, som hadde stilt tre værelser til min rådighet. Morgenen etter, den 19. mai, avla jeg et besøk hos min venn C.A. Adlersparre før vi reiste fra Christinehamn; han bor til vanlig her i byen, men var reist av gårde til Karlsbad. Jeg vekket tjenestepiken hans, og hun var vennlig nok til å stå opp og åpne døren for meg. Boligen besto av fire værelser og var nokså betegnende for dens herre: et helt menasjeri av statuer, malerier og bøker i et eneste virvar, men det ga et godt inntrykk av Adlersparre selv. Her er fremtoningen til min vert, millionær fra Christinehamn. Denne dagen spiste vi formiddags hos herr Oldevig i Karlstad. Vi ble tatt godt imot av hans hustru og niese, en frøken Berg. Fruen er opprinnelig fra Oldenburg, hun fortalte meg at hun i ungdommen hadde gått på pensjonatskole i Bie‹…›l i nærheten av Neuchâtel, så vi er altså nærmest for landsmenn å regne. Alle Karlstads notabiliteter var samlet her: Biskop Agartd,Carl Adolph Agardh (1785–1859) som er kjent for sin åndfullhet og sine skrifter og dertil for sin alt annet enn biskoppelige livsførsel, har fått halve ansiktet fortært av en slags svulst, hvilket er nokså uappetittlig å se på mens man spiser; general Löwenhjelm, som er sjef for et korps han ikke lenger kan se, da han er blitt blind; oberst Munck, som er blitt gitt en stilling i postvesenet i Värmland for å rette opp hans feiltrinn i Södermanland; oberstløytnant Colliander, som presenterte noen av offiserene fra Vermlands feltjegerkorps.

Karlstad er en liten by som ligger tilgjengelig til ved Klaraälvens utløp i Vänern; man ankommer den på en svært velbygget bro. Når man reiser videre mot Arvika, blir landskapet mer malerisk, og veien løper langsmed flere romantiske innsjøer, deriblant Värmeln, som har gitt navn til landsdelen – det var her Olof Trätälja slo seg ned da han som det første mennesket inntok disse til da uryddede skogene; Fryken-sjøene, som man stundom får øye på, ligger inneklemt mellom vakre skogområder. Jeg har rent glemt hva som vederfartes kronprinsen i Christinehamn: Han hadde akkurat lagt seg da sengen, som besto av to deler, gikk fra hverandre i sammenføyningen og delte seg med et brak; en tjenestepike som ble skremt av bråket, iler til og finner kronprinsen med bena fastklemt som i en revesaks. Med møye og besvær får hun ham til slutt løs.

Vi ankom Arvika halv ti om kvelden. Kronprinsessen tok inn hos apotekeren og kronprinsen hos stedets lege, og dermed ble Lundberg snytt – siden han er hofflege, er innkvarteringen i slike boliger vanligvis forbeholdt ham, men siden disse herrene er Arvikas mest prominente borgere, måtte Lundberg pent finne seg i å få nattelosji i bakværelset til en baker. Jeg tok for mitt vedkommende inn hos familien til en garver. Det ble langt på natt før vi kunne gå etter supeen, for kronprinsen ble sittende svært lenge og snakke med herr Oldevig. Lundberg trodde at han hadde maktet å bryte opp samtalen da han tilbød kronprinsen det beroligende pulveret han inntar når han går til sengs, men nei – til vår store skuffelse tok han imot pulveret og gjenopptok deretter praten. Da han så dette, tok stedets prest, herr Gagner, affære – han gikk og tok et ærbødig farvel med De Kongelige Høyheter

og ga dermed signalet til det alminnelige oppbrudd. O, aktverdige prest, velsignet er du, som sikret oss en times ekstra søvn! Arvika, som før i tiden het Oscarstad, ligger ved Glafsfjorden. Dette lille tettstedet har 800 innbyggere og håper at det i fremtiden igjen vil regnes blant de svenske byer; det måtte gi avkall på sin bystatus for en 30 års tid siden, ettersom det ikke hadde midler til å betale byskatt. Om morgenen den 19., ved avreisen fra Arvika, hadde kronprinsen kledd av seg de svenske fargene og iført seg norsk generalsuniform.

Eda skanse markerer grensen mellom kongerikene Sverige og Norge. Da vi var en mil derfra, ble Bildt og jeg anmodet av kronprinsen om å sette oss i hans vogn, for han ville vise oss Midtskog-dalen.Midtskog-dalen] Matrand Vi steg ut av vognen og tok stedet i øyesyn. Det var her trefningen som bærer dette navnet, fant sted i 1814. Oberst Gahn var stasjonert i Midtskog med 2000 svensker; de skulle holde Kongsvinger garnison i sjakk mens Karl Johan rykket frem mot Fredrikshald. Gahn trodde at han var trygg og hadde ikke holdt oppsyn med flankene; nordmennene var klar over dette og gjorde et utfall fra Kongsvinger, også de med 2000 mann. Fjellene som omgir dalen, ga dem en naturlig forskansning, og de kom uventet på de svenske styrkene. Gahn kjempet i fire timer på kirkegården i Midtskog og klarte å utføre en ordnet retrett til Eda med et tap på 400 fanger og 2 kanoner. For å hemme følgene av denne katastrofen og svekke nordmennenes seiersstolthet utnevnte Karl Johan Gahn til generalmajor fremfor å straffe ham. Han ville vise at svensker ikke kunne la seg beseire av nordmenn.

Det er intet i naturen som danner en klar grense mellom de to landene. Først ved vannet Åklangen begynner Norges særegne maleriske karakter å tre tydelig frem.

Innsjøen Åklangen

Da vi hadde lagt Åklangen bak oss, ble omgivelsene svært dystre – vi kjørte gjennom udyrkede områder og øde landskap. Slik fortsetter det helt til man er en mil utenfor Kongsvinger. Herfra blir naturen yndigere, men den vårlige grønnfargen som dekker beitemarker og åkrer, makter likevel ikke å skjule den primitive måten de er dyrket på. Drensgrøfter er her et ukjent fenomen, og veldige områder som kunne ryddes, ligger ubrukt av mangel på dyktige jordbrukere. Klokken tre om ettermiddagen hadde vi Kongsvinger rett fremfor oss; en ferge prydet med grønne girlandere ventet på kongefamilien. Vognene ble fraktet over Glommen på en flåte bak fergen. Denne elven er like lang som Donaulang som Donau] Dardel skriver «lang», men han mener antagelig «bred». I den svenske versjonen trykt i erindringsverket Minnen, skriver han «bred» (Dardel 1912: 97). og renner forbi foten av festningen. Kongsvinger ligger på en kolle som rager over omgivelsene, og som man fra de omkringliggende fjellene i sin tur ser ned på, hvilket gjør festningen svært lett å innta.

På den andre siden av Glommen ventet den norske generalstaben på å tiltre, og jeg måtte fratre tjenesten som adjutant. Bildt og jeg kjente nærmest et stikk i hjertet da vi så kronprinsen vår gå i land med familien på den norske bredden og med det ta sin visekongemakt i besittelse, så å si. Det føltes som om vi halvt mistet ham. Fra nå av skulle vi ikke være annet enn utlendinger her!

Krigsministeren, general Bloch,Hans Glad Bloch (1791–1865) ønsket visekongen velkommen. Han var ledsaget av adjutant Grimsgaard, oberst Fleischer,Muligens Hans Kirkegaard Fleischer (1803–1884). sjef for kronprinsens militære stab,sjef for kronprinsens militære stab] Det er usikkert hva Dardel sikter til her. Fleischers stillingstittel oversettes derfor mer eller mindre direkte. og Falsen, tjenestegjørende adjutant. Vi gikk til fots opp åssiden som fører til festningen, og videre til kronprinsessens losji for å spise middag – hun var innkvartert i et svært vakkert hus eid av herr Balke, en grosserer som for 80 spesidaler hadde overlatt sin bolig til henne for natten. Etter middag smøg Bildt og jeg oss behendig unna for å ta festningen i øyesyn. Derfra har man utsyn over hele det omkringliggende området – Glommen bukter seg i det fjerne og forsvinner i en horisont av blå fjell. Vi lå på en bastion og røkte sigar i ro og mak da Karsten Anker, sønn av generalen som er festningskommandant her, kom bort til oss. Kronprinsen hadde sendt ham for å oppfordre oss til å komme og røke hos ham, men først ville herr Anker gjerne vise oss hvor han holdt til, og vi gikk til hans bolig, et slags lite tårn som var panelkledd innvendig, med eldre og moderne våpen, jakttrofeer og gamle familieportretter hengende på veggene. Det spraket fra bålet i en antikk kamin, og på et tungt eikebord sto tre ølflasker som vår vert tømte nesten helt på egen hånd. Denne ungkarsboligen i en gammel, forlatt festning var som hentet fra en roman og sto utmerket til beboerens eventyrlystige natur. Karsten Anker har hatt en begivenhetsrik ungdomstid – han utmerket seg under felttogene i Afrika og Danmark og holder seg nå for det meste i sin eremittbolig, som han kun forlater for å dra på jakt i omegnen.

Da vi kom ut av festningen, gjorde en soldat – den eneste i området – honnør, og vi gikk til kronprinsens losji, der vi fikk varmt vann og konjakk – et godt botemiddel mot dagens kalde, fuktige vær. Vi rundet av aftenen hos kronprinsessen.

Onsdag 21. mai gjorde kronprinsen sitt inntog som visekonge i Christiania; vi reiste med tog den siste delen av strekningen. Fru de Løwenskjøld og frøken Anker hadde sluttet seg til kronprinsessens reisefølge og satt med henne i jernbanevognen. Vi ble tatt imot av byens øvrighet på hovedstadens jernbanestasjon. Her holdt herr MotzfeldtMuligens Ulrik Anton Motzfeldt (1807–1865) en tale for kronprinsen der han skildret begeistringen og forhåpningene som ble knyttet til hans ankomst i landet. Visekongen svarte med en improvisert tale der han tilkjennega sin glede og velvilje, hvorpå følget bega seg til slottet. Soldater fra linjeinfanteriet og borgervæpningen dannet espalier langs slottsalleen. Kronprinsen innbød et tyvetall innflytelsesrike personer til middag. Neste dag var det den avgående visekongensden avgående visekongens] Løvenskiold var stattholder, ikke visekonge, men Dardel skriver visekonge. tur til å holde fest for den påtroppende med en middag dekket til 60 kuverter. LøvenskjøldSeverin Løvenskiold (1777–1856) er nå en liten og krokrygget gammel mann som i lang tid har ønsket å trekke seg tilbake; når han nå forlater den betydningsfulle stillingen han har innehatt i 20 år, etterlater han hos alle som har kjent ham, det være seg venner eller fiender, et inntrykk av at han er en hederlig mann, og at dersom han har begått politiske feiltrinn, var det i den tro at han handlet til sitt lands beste. Han kan altså med ren samvittighet nyte de siste årene av sitt liv.

28. mai 1856 holdt oberst Fleischer en middag til ære for herrene Bildt og Dardel i frimurerlosjen – et meget lystig og velsmakende måltid der vi fikk servert en nydelig bordeaux.

Vi begynte med en dram av typen «Trondhjelms Aquavit», og deretter fikk vi et stort glass øl. Så kom svære østers av aller ferskeste og mest velsmakende sort. Vi var et titall mennesker som satt godt rundt et fortreffelig bord i en rommelig salong, og de tomme vinflaskene ble til stadighet erstattet med nye. Herr Fleischer er svært godmodig av seg og en aldeles ypperlig vert. De øvrige gjestene var artillerioffiserene Rehbinder, Bassø, Dal, Kjerulf og Seierstedt, lille Næsser samt general Garben. Til desserten kom to av Fleischers barn for å hjelpe oss med å spise kakene.

Etter likøren så vi at det var på tide å dra til herr og fru Ræderer, som vi hadde fått en trykt innbydelse til å tilbringe aftenen hos. Stuene var fulle av folk, og vi kunne debutere i dette ukjente selskapslivet med den utvungenhet og selvsikkerhet man får av fyldige franske viner.

Kaptein RædererMuligens Georg Ræder (1814–1898) har giftet seg med en meget rik dansk kvinne, som han presenterte oss for – hun er svært lett å føre samtale med. Vi følte oss straks hjemme og hilste på adskillige mennesker hvis navn jeg nå har glemt. De eneste damene som rinner meg i hu, er fru Sibbern, kjent for sitt romanlignende ekteskap: Hun var gift med Rehausen, Sveriges sendemann i London, da Sibbern ankom byen som sekretær; så godt tok han seg av legasjonens anliggender at en skilsmisse og dernest et bryllup fant sted, og snart flyttet herr og fru Sibbern til Amerika, hvor de nå har bodd i noen år.

Hun er eldre enn sin mann, men holder seg nokså godt, og hun er behagelig å snakke med. Fru Mä‹…›kelin, den russiske generalkonsuls hustru, er svært vakker, det sies at hun er datter av en fransk kvinne av edel byrd som bor i Petersburg, og frukten av en kjærlighetsaffære. Ektemannen hennes er en gammel skravlekopp.

Jeg snakket etter tur med frøken Faye, Beichmans forlovede, som har en majestetisk fremtoning, frøken Berthilsen, Kjerulfs tilkommende, og frøken Viebe, herr Heyerdals. Sistnevnte frøken har yndige, fløyelsaktige sorte øyne; jeg beskjeftiget meg dog mer med frøken Ekeberg, som har lyst hår og et sødmefylt blikk, og som jeg straks følte et åndsfellesskap med, og med frøken Garben, dronningens kammerfrøken, som har et inntagende vesen.

Supeen var overdådig og ble inntatt ved et veldekket bord. Herr Ræderer fikk oss til å smake på en eller annen italiensk vin som ikke kunne måle seg med bordeauxen vi fikk til middag. Den eneste mannen jeg beskjeftiget meg med den aftenen, var dikteren Munck,Andreas Munch (1811–1884) en mann med markerte trekk og bølgende hår. Jeg syntes jeg måtte late som om jeg hadde lest verkene hans, og jeg skal da faktisk lese dem med det første, fremfor alt for min egen samvittighets skyld, men også for å gjøre meg kjent med landets litterære frembringelser. 30. mai ble vi innbudt til nok et aftenselskap, hos herr Thomas Häfty,Thomas Heftye (1822–1886) en ung og svært holden grosserer som jeg ble nokså godt kjent med i Sandefjord i fjor.

Herr Häfty bor med sin hustru og sine barn i en villa (Lycke) som ligger praktfullt til en kvart lieue fra byen. Derfra skuer man ut over Christiania-fjordenChristiania-fjorden] Dardel skriver konsekvent «Christiania-bukten», ikke «-fjorden», slik det oversettes her. med LadegårdsøLadegårdsø] Bygdøy og Oscarshall i bakgrunnen. Skjønt huset er lite, er det meget bekvemt, hageanlegget er enormt og byr på svært varierte utsyn. Vi hadde en hyggelig aften sammen med mennesker fra fru Häftys omgangskrets. Det ble musisert, og frøken Faye, fru Næsser og ytterligere noen damer holdt salong mens herrene røkte sigar i ro og mak i det tilstøtende værelset; det brant forresten på peisen. Jeg ble kjent med herr Faye,Jacob Andreas Christian Faye (1829–1881) generalkonsul for Preussen, en svært munter ung mann som hadde spist middag i byen den dagen; den svært forekommende borgermester Fougstad;Carl Andreas Fougstad (1806–1871) herr Rosenberg, Häftys svoger; herr Fleischer, en tykk og nokså intetsigende mann, bror av obersten; osv. Fruen oppfordret meg til å ta med min hustru og mine barn på besøk til henne, hvilket jeg med glede vil gjøre når de kommer hit, så ukunstlet og hjertelig var mottagelsen jeg fikk.

Visekongen hadde gitt meg tillatelse til å reise tilbake til Sverige for å hente familien min, og 31. mai klokken åtte om morgenen reiste jeg med dampskipet «KronPrincessan Louise» til Göteborg. Skipet er statseid; dette var dets andre reise mellom København og Christiania. Det er stort og praktisk, og var for anledningen fullt av passasjerer og gods. Intet mindre enn 194 badegjester var på vei til Sandefjord – blant dem halte, lamme og mengdevis av barn i alle aldre. Folk sto tettpakket på dekk, så jeg ble nødt til å slå meg ned på en haug med kister og garderobekofferter. Været var praktfullt, vi hadde hatt en svært gunstig seilas i fem–seks timer og var ved innseilingen til Holmestrand, en liten by som ligger svært vakkert til ved foten av bratte og grønnkledde fjell langs Christiania-fjorden, da et fryktelig sammenstøt, etterfulgt av en plutselig stans i skipets fremdrift, ble opphav til full forvirring blant de reisende. Gråt, stønn og besvimelser lød om hverandre, avbrutt av rop fra noen passasjerer som krevde å få «livbåtene på vannet!», og andre som forsøkte å berolige forskrekkede reisende, som, da de kjente skipet krenge brått mot høyre, trodde sitt siste øyeblikk var kommet. Tummelen varte i rundt ti minutter, men så klarte de kaldblodige passasjerene å roe ned reddharene. «KronPrincessan Louise» hadde gått på et skjær, og nå var skipet urokkelig og helt overlegen i sin motstand mot forsøkene til passasjerene som flyttet seg i flokk snart mot baugen, snart mot hekken. Reisende og gods ble satt i land for å gjøre skipet lettere, bare mannskapet ble igjen om bord – de løp på tvers av dekket i et forsøk på å vippe skipet løs fra dets fangenskap, men til ingen nytte. Kapteinen (Fritz Wedel) lot telegrafere orlogsstasjonen i Horten for å be om assistanse, og tre timer senere var tre andre dampbåter festet til skipets høyre og venstre side samt i baugen for å forsøke å buksere oss, men skipet var fortsatt helt upåvirkelig. Mot kvelden kom en dykker for å undersøke hva slags skjær vi hadde grunnstøtt på; drakten hans er såpass ualminnelig at jeg tar en skisse av den her. Jeg overvar påkledningen hans, som ble svært omhyggelig utført – den minste uaktsomhet kan bety dykkerens sikre død.

Baron Vedel og jeg dro ut i en liten båt for så godt som mulig å kunne følge dykkerens bevegelser under vann etter at han hadde fått på seg drakten. Først ikler han seg en vanntett overdel og en vanntett bukse, dernest nok en bukse, av grovt lerret, også den vanntett, som festes rundt halsen på ham, så et slags rundt panser som dekker bryst og skuldre, og til slutt plasseres en jernkuppel eller -hjelm med glassglugger på hodet hans – denne hjelmen har en åpning på baksiden hvorigjennom er tredd en svært lang slange av guttaperka. Denne er i sin tur forbundet med en maskin som pumper ut luften dykkeren trenger for å puste. Maskinen befinner seg på farkosten som dykkeren stiger ned i vannet fra, og går konstant så lenge han er under vann.

Han har blylodd hengende fra ryggen og magen for å holde ham nede på havbunnen, og en kniv som han ved behov kan benytte til å skjære over snorene som blyloddene er festet i. I tillegg har han en line rundt livet som han trekker i for å gi beskjed om at han vil opp.

Tre ganger var denne mannen nede og inspiserte grunnen og hvordan skipets kjøl hadde kilt seg fast, og man konkluderte med at vi ikke kunne komme flott før ved høyvann. Og ganske riktig, ved midnatt kom skipet løs av seg selv, men seilasen kunne ikke gjenopptas før i sekstiden om morgenen, etter at all bagasjen og alle varene var brakt var om bord igjen. Stansen varte i 20 timer. Det forlengede oppholdet om bord ga meg anledning til å bli kjent med flere av mine lidelsesfeller. La meg først nevne herr H. Häfty, som jeg reiste på Rhinen med for ti år siden, en tykk herremann som hadde åndsnærværelse nok til å begi seg til Sandefjord til lands så snart han fikk mistanke om at skipet ville bli forsinket; vi spiste formiddags sammen og fornyet bekjentskapet med glass i hånd. Baron H. Wedel Jarlsberg,Herman Wedel-Jarlsberg (1818–1888) som eier godset Bougstad en mil utenfor Christiania; en høyvokst og svært velbygget mann, en sann nordisk type, og fysisk sterk, som slike gjerne er. Han ledsaget sin hustru og sine barn til Sandefjord og tok viderverdighetene med stoisk ro; fruen, også en Häfty, som har gitt sin ektemann en pen formue, forekom meg å være åpen og snakksom. Hun reiste sammen med søsteren, som skulle til Horten for å møte sin ektemann, herr van Kerven, en marineoffiser som var på vei hjem fra seljakt i ishavet. En annen baronesse Wedel, hustruen til sendemannen i Wien, skulle tilbringe sommeren i Finland hos faren, baron Armfeldt. Med seg hadde hun sin tolv år gamle datter, det mest forkjælte og uregjerlige barn som tenkes kan – hun skravlet i vei på fransk, tysk og norsk med en tungeferdighet som var minst like bemerkelsesverdig som den var utmattende. Moren er høy og strunk, noe tunghørt og svært meddelsom. Jeg kom i skade for å få tjenestepiken hennes til å gå på hodet – den tykke tyske kvinnen snublet i reisevesken min, som jeg hadde vært så ubesindig å la stå i en smal korridor foran døren til lugaren min.

Jeg fikk anledning til å gjøre meg kjent i byen Holmestrand – svært pyntelige hus omringet av hager fulle av frukttrær i blomst. En eldre herre hvis karikatur jeg hadde påbegynt om bord, og som hadde lagt merke til at jeg hadde tegnet ham, kom bort til meg og ba om å få se sitt portrett. Jeg skammet meg over å vise ham det, men tilbød meg å portrettere ham i skisseboken min, hvilket han begeistret takket ja til. Vi slo oss ned på en dørtram i hovedgaten i Holmestrand og begynte tegneseansen.

Modellen min, oberst Kaltenboren,Friedrich Gustav Maximilian Kaltenborn (1782–1859) fortalte meg sin livshistorie på tysk. Han er en original av ypperste sort som, etter at han tok avskjed fra tjenesten, bruker all sin tid på å røyke, en beskjeftigelse han bare tar et avbrekk fra når han skal spise eller sove. Han har en pappbit som han fester ark av ulik størrelse til ved hjelp av en tråd; på disse lager han små strektegninger av landskaper som han om vinteren utfører som sepiamalerier. Om sommeren lever oberst Kaltenboren på reisefot og kompletterer sine samlinger av antikviteter, gamle våpen, medaljer, mynter osv. Foruten en pipe og en tobakkspung har han en rem rundt livet, hvori er festet en dolk, samt, i et langt, sort bånd på brystet, en diger urnøkkel som henger på hans venstre side og tjener som ordenstegn. «Jeg er den eneste», sa han, «som bærer denne ordenen her til lands!» Mens jeg tegnet ham, kom de to døtrene hans bort til oss. De var mellom 30 og 40 år gamle; «de er fortsatt ugift», sa han da han presenterte dem for meg. Den gamle mannen og jeg ble godvenner, og jeg akter å besøke ham når han er kommet hjem fra sitt opphold i Sandefjord.

Blant de vanføre om bord var søsteren til løytnant Kjerulf, som fulgte henne til badeanstalten. Denne unge piken har vært lam i fem år og kan ikke bevege bena. Hun er forlovet med en herr Erichsen, sønn av den forhenværende statsråden i Marinedepartementet.Ole Wilhelm Erichsen (1793–1860) På grunn av sin tilstand, som ikke gir utsikter til bedring, hadde hun trodd at hun måtte løse ham fra sitt løfte, men forloveden hadde ikke villet løpe fra sine forpliktelser. Da vi kom ut av Holmestrand havn, blåste det såpass at skipet begynte å rulle; det var så ubehagelig at jeg ble liggende i lugaren hele dagen. Først om aftenen dristet jeg meg på nytt opp på dekk; etter et godt aftensmåltid bestående av utsøkt hummer og norsk øl var jeg i slag igjen. Vi ankom Göteborg 2. juni klokken fire om morgenen etter en overfart på 40 timer i stedet for de planlagte 18. Etter tre timers hvil på hotell Blom reiste jeg videre i karjol til Alfhem, der min hustru og mine barn ventet på meg.

Agnetsberg –

Veien følger Götha elf langs nesten hele strekningen. Jeg fikk anledning til å ta elven grundig i øyesyn, for vi kjørte temmelig sakte – og jeg måtte i tillegg vente i to timer ved hver skysstasjon. Jeg ankom Alfhem til middag og fant alle mine der – til min glede var alle sunne og friske. Vi hadde hyret Ebba Coyet til å følge oss på norgesreisen, og om ettermiddagen den 4. reiste vi fra Alfhem for den 5. å reise til Göteborg med den samme båten som jeg hadde tatt dit.

Om denne overfarten har jeg intet å si annet enn at det brygget opp til uvær ved avreisen, og at kapteinen rådet min hustru til å holde seg inne på lugaren hele dagen, hvilket likevel ikke forhindret at både hun, de fire guttene og tjenestepikene deres ble sjøsyke. Alle kastet opp, bare veslejenta vår gikk fri.

Siden disse damene var de eneste passasjerene av sitt kjønn, hadde kapteinen stilt til rådighet et værelse med ti køyer til dem. Det ble en temmelig begredelig dag for dem i køyene. Vinden løyet da vi kom inn i Christiania-fjorden, og alle sto opp. Det var en fryd å se den allmenne matlyst.

På morgenkvisten den 6. ankom vi Christiania. Herr Holger Collett, en tidligere reisefelle av meg på Rhinen, hjalp oss under ilandstigningen og gjorde tollkontrollørene velvillig stemt overfor oss – de åpnet ingenting.

Klokken åtte om morgenen hadde familien min installert seg i Agersgaden, Fru Stenersens gård. Jeg lot dem hvile seg der en stund etter den anstrengende reisen.

Vår venn oberst Fleischer foreslo for Bildt og meg å ta en utflukt til Oscarsborg festning 9. juni. Festningen er nylig anlagt i den hensikt å beskytte innløpet til Christiania mot en fiendtlig invasjon. Foruten Fleischer hadde kapteinene Bassø og Kjerulf sluttet seg til oss, samt høyesterettsdommer Hjelm,Claus Winter Hjelm (1797–1871) som sies å være en fremragende lovkyndig; han er gustenblek i ansiktet, prater mye og er svært interessert i militære anliggender. Reisen fra Christiania til Oscarsborg tar to timer med dampbåt. Fleischer bød oss på et overdådig formiddagsmåltid som ble ytterligere hevet av at vi fikk akevitt, øl og portvin. Vi gikk av dampbåten i Drøback og ble ført til festningen i en liten båt. Kommandant Scheel,Henrik Sigvard Scheel (1806–1891) plassmajor kaptein Plato og artillerikaptein Dahl tok oss imot. Førstnevnte innbød oss til middag hjemme hos seg, den neste til å tilbringe aftenen sammen med ham, hvoretter vi gikk for å besiktige festningen.

Festningen har plass til 700 mann

Oscarsborg er formet som en hestesko; et krenelert tårn rager opp over festningen (A). Tre kasematterte strandbatterier omgir hesteskoen, hvert av dem utstyrt med ti bombekanoner (a). Festningen er i dag bestykket med til sammen 73 bombekanoner. Skipsleden går mellom Droeback (C) og festningen, på sitt smaleste er sundet 1600 fot bredt. Bak hovedfortet har man anlagt et detasjert fort (B) som har som oppgave å senke de skipene som til tross for beskytningen fra festningen skulle lykkes med å ta seg forbi. Dertil planlegger man et fremskutt batteri (D) som skal sinke fiendens fremrykning og gi festningen tid til å forberede seg til forsvar. Festningsanlegget er så sterkt at en fiende vil være tvunget til å sende en hel flåte for å ta seg forbi; tiden fienden vil være under ild, er beregnet til ti minutter. Festningen er oppført i granitt og svært omhyggelig bygget. Det er særlig major IrgensMuligens Nils Christian Irgens (1811–1878) man har å takke for dette arbeidet. Når man tar i betraktning at beløpet det har kostet landet, ikke overstiger prisen på en fregatt, kan man ikke annet enn vedgå at det er prisverdig gjort. Denne offiseren kommer til å etterlate Norge et flott minne om seg selv. Befaringen tok nesten to timer og ble kun avbrutt av at vi stakk innom herr Plato og drakk et glass øl, og deretter av en dukkert i sjøen, årets første – det var litt kaldt, men i høyeste grad velgjørende. Bassø, en spreking med herkulisk kropp, ville gjerne bade med oss. Aldri har jeg sett så fenomenalt kraftige legger.

Dertil hadde han en annen spesialitet, nemlig den at han gikk uten skjorte. I stedet bærer han en tykk flanellstrøye; av finere tøy har han bare en løs snipp. Etter badet bega vi oss til kommandantens middagsselskap. Kaptein Scheel har nylig mistet sin hustru,Karen Rosenberg Vogt (1819–1855) datter av statsråd Vogt.Jørgen Herman Vogt (1784–1862) Hun etterlot seg elleve barn, de fleste svært unge. Avdøde fikk anfall av sinnssykdom, blant annet jamret hun over ikke å ha nok barn, og hver gang hun hadde nedkommet, fortvilte hun over at hun ikke hadde fått tvillinger. Verten var omringet av barna da han ønsket oss velkommen, og det skar meg i hjertet å se alle disse stakkars ulykkelige små uten mor.

Under måltidet gikk eldstedatteren, en ung pike på mellom 18 og 20 år, nokså uanstrengt inn i vertinnerollen. Fisken var fersk, vinen brukbar, og vi hadde god matlyst til tross for det store formiddagsmåltidet vi hadde satt til livs tre timer tidligere. Etter kaffen foreslo disse herrene å ta en båttur; vi tømte enda noen flasker øl mens vi var på vannet. Landskapet her er svært malerisk, og naturens grønnfarger har en uforlignelig friskhet.

Etter båtturen hadde kaptein Plato bedt om å få den glede å tilby oss et glass punsj i hagen sin. Han hadde fødselsdag, og til feiringen hadde han innbudt det ypperste byen Droeback har å by på av innbyggere. Man stakk straks en lang pipe i munnen på oss, og alle var svært ivrige etter å drikke med oss. Platos punsj behaget ikke ganen, men det gikk likevel mye av den, og de fleste i reisefølget, jeg inkludert, hadde store vanskeligheter med å komme unna denne hesperidenes hage. En av gjestene foreslo at vi skulle vende tilbake til Christiania i karjol, en annen at vi skulle reise med seilbåt om natten, men heldigvis sto Bildt og assessor Hjelm på sitt. Vi måtte skynde oss for å nå dampbåten – vi rakk den med nød og neppe. Vel tilbake i byen ville disse herrene fortsette å svinge begrene enda vi allerede hadde drukket tett denne dagen, og bød oss til aftens i frimurerlosjen, der vi nok en gang ble nødt til å innta akevitt, vin og øl. Jeg er overbevist om at jeg tømte et titall flasker av alle slag i løpet av dagen, og jeg merket da også de svært ubehagelige følgene neste dag. I fremtiden skal jeg ikke forsøke å holde tritt med nordmennene, som tar for seg som haier og har helse av jern.

16. juni 1856

Gardemoen er en sandmo beliggende 8 mil nord for Christiania. Det er her det holdes leir for soldatene når slike finner sted, hvilket er tilfellet i år. Bildt og jeg ble med kronprinsen på en av de mange reisene dit. Reisen tar rundt fire timer, hvorav tre tilbringes på toget.

En liten vogn sto og ventet på oss på jernbanestasjonen på Troegstad, og kronprinsen kjørte selv de ¾ milene som gjensto før vi var fremme på Gardemoen. Leiren består i sin helhet av rundt ‹2›000 rekrutter hjemmehørende i de forskjellige korpsene som er stasjonert i Aggerhus amt, og står under oberst SørensensFredrik Moltke Sørensen (1800–1881) kommando. Denne offiseren har i mange år vært leder for krigsskolen og ble i fjor forfremmet til sin nåværende rang. Han er en beleven militær som ter seg som om han skulle tilhøre hoffet, og som ofte snakker om sin tid som kammerherre for dronningen; for øvrig er han bare en enkel soldat og langt fra å besitte de egenskaper som kreves av sjefen for en ekserserplass.

Han ga oss en meget vennlig mottagelse og presenterte sin generalstab for oss. Den består av stabssjef Oscar VergelandOscar Wergeland (1815–1895) samt herrene Müller, intendant, og Salveson, Ræder og Ring, adjutanter. Soldatene var i full virksomhet på sletten, der de skrittet energisk ut. Jeg medgir at det ved første øyekast så temmelig ille ut. Forestill Dem et sammensurium av alle slags uniformer, båret av ukjemmede bønder oppstilt hulter til bulter, slik at man i en og samme pelotong ser grønne uniformer med sorte oppslag, blå uniformer med grønne oppslag, blå jakker med rød krage, uniformsfrakker, sorte og hvite bandolærer, luer i alle slags fasonger – alt sammen overlatt til tilfeldighetene; en høy, mager soldat bærer uniformen til en liten, firskåren en, mens en lav soldat har fått en bukse som henger og slenger ved hælen. I sannhetens navn skal det dog sies at de alle sammen er utstyrt med utmerkede geværer som riktignok er for tunge – de lades fra sluttstykket, slik at man ikke trenger å bruke ladestokk – og at de fleste er gode skyttere. Kronprinsen marsjerer og manøvrerer med disse unge mennene ti timer om dagen hver gang han er her, og vi så dem eksersere med en samordning og presisjon som sto i sterk kontrast til deres snurrige utspjåking. Det er Stortinget som står bak denne påholdenheten; under dets siste sesjon vedtok det å ikke utstyre rekruttene, da det ville ha det til at uniformer er en ren luksusvare. For å avhjelpe denne mangelen sørget krigsministeren for å ribbe de militære magasinene for det de rommet av gamle uniformlevninger fra forskjellige perioder, selv fra dansketiden, og utstyrte de unge soldatene med disse.

Kronprinsen og følget hans inntok måltidene ved bordet til generalstaben, hvis forpleining ble ivaretatt av intendant Müller. Han ga oss den beste oppvartning og bød, blant andre delikatesser, på «flødegrøed», en slags velling bestående av gryn kokt i fløte og smør og servert med et dekke av smeltet smør; dernest «aegge dos», bestående av piskede eggeplommer smaksatt med en skvett konjakk. Det syntes som om offiserene riktig nøt disse to nasjonalrettene, som ble servert oss av en stolt og fornøyd herr Muller. Den første dagen gikk med til å følge rekruttenes fremskritt; om kvelden overvar vi soldatenes dans. Herr Borgrevink,Muligens Niels Dorph Borchgrevink (1794–1883) oberstløytnant for et av korpsene, sørget for at vi fikk se en «Halling dans». Denne dansen fordrer at utøverne er dyktige akrobater; den er den reneste oppvisning i rørighet og smidighet. En av soldatene spilte på en åttestrenget fiolin, en annen holdt sabelen sin i været med en politilue på tuppen; så kom danserne, som nærmet seg luen langsomt og med komiske, overdrevne skritt før de plutselig gjorde et fenomenalt byks og rev luen ned med foten. Luen ble deretter utsatt for nye krumspring. Dansernes medsoldater sto tause i ring og overvar forestillingen; det var ingenting som vitnet om deres interesse for den annet enn de store, vemodige øynene de fulgte de enkelte trinnene med. For oss svensker, derimot, var forestillingen svært festlig, og vi lo av hjertens lyst.

På hjemveien (vi bodde på et lite hotell i landsbyen Garda) hørte vi latterutbrudd fra et annet rekruttkompani og ble straks nysgjerrige. Denne gangen var forestillingen burlesk fra ende til annen: To soldater utstyrt med hver sin trebit og hver sin klut av strå spilte barberere som kaptes om å få æren av å barbere en tredje, sittende rekrutt, som hadde resignert og godmodig fant seg i alle spilloppene deres. Idet en av barbererne – etter å ha såpet inn kunden med stråkluten – gikk i gang med å barbere ham med trebiten, kastet konkurrenten seg over ham, og mens den første rullet rundt i støvet, overtok den andre plassen hans; etter å ha utført alskens kollbøtter og rundkast på gresset tok den beseirede opp kampen igjen, til tilskuernes store fornøyelse. Klokken syv dagen etter bivånet vi rekruttenes eksersis i spredt orden. Det er fascinerende å se de norske soldatene ta seg opp og ned de nærmest loddrette fjellveggene i de trange kløftene som særpreger naturen her i området. En skulle tro de var villkatter.

Disse mennene er de fødte tiraljører, men kan aldri bli linjesoldater på prøyssisk manér. Siden jeg var lite lysten på å overvære mer av den ensformige eksersisen, la Bildt og jeg ut på en ridetur i området under foregivende av å ville besiktige plassen der fjorårets manøvrer fant sted. Vi red i fire timer – det var en herlig tur. De militære stillingene på Hauer, Trandbotten og Risebro kikket vi på mer som turister enn militære. Vi kom tilbake til leiren idet man gikk til bords. Etter middag ga vakthavende offiser, herr Dahlen, til beste noen burleske numre, som han utførte med stor dyktighet. Foruten lirekassen, som han gir en perfekt etterligning av, lot herr Dahlen oss oppleve alle cholera morbus’ faser, eller i det minste dens symptomer. Det var tragikomikk par excellence. Om kvelden reiste vi tilbake til Christiania. Neste dag, den 18. juni, holdt konsul Faye et stort middagsselskap på sitt landsted; utsøkt vin, velsmakende mat og hyggelig selskap. Husets herre er en lystig fyr som drikker tett med sine middagsgjester. Etter måltidet bega vi oss ned til strandkanten, en kvart lieue fra huset, for å ta en tur på vannet i sjalupp. Vi satt seks mennesker i en liten vogn som ble trukket av en skrinn hest. Da vi var kommet ned til vannet, ble vognen bare satt igjen og hesten overlatt helt til seg selv mens den ventet på at vi skulle komme tilbake. Vi satte seil, og så sang vi og drakk øl. En herr Fleischer, en tykk mann, tømte helt på egen hånd et halvt dusin flasker porter. Aftenen ble avrundet med en stor supé. Under desserten meddelte herr Faye meg sine tanker om ekteskapet, som han synes er svært brysomt, særlig når hustruen er forelsket i sin mann; han fortalte at han for sin del hadde gjort alt i sin makt for å gjøre sin mindre forelsket, men til ingen nytte. Fru Faye, som hadde hørt en del av samtalen, kom bort til oss og avbrøt ham ved å trekke hengivent i sin løsmunnede ektemanns bakkenbarter.

Den 20. ga herr Thomas Hefty en supé hjemme hos seg. Augusta var ikke i form, så jeg dro dit med de tre eldste barna mine – de ble snart kjent med de ti–tolv andre barna som var til stede. I løpet av aftenen musiserte fru Hafty for oss, og jeg samtalte med damene. Häftys svigerinne, født Skjelderup, er bedårende; hun har en smekker midje, fløyelsmykt blikk, korallrøde lepper og roser i kinnene, og hun er 19 år gammel! Hun er Christianias vakreste kvinne. Bildt og jeg knivet om å få gleden av å snakke med henne, og han følte seg ikke rent lite smigret da han hørte henne si at hun forsto ham bedre enn hun forsto meg.

Vi var et tyvetall gjester, deriblant en fru Klot, mor til tolv barn; fru Conradi, som hadde med seg to rødhårede døtre; herrene Meyer, Collett osv. Etter måltidet fikk herr Hefty tent opp i peisen, og vi drakk romtoddy og røkte sigar mens damene snakket om huslige anliggender i salongen.

22. juni. Vi reiste med jernbanen i forbindelse med vår første familieutflukt. Vi skulle til Eidsvold for å tilbringe to dager ved innsjøen Mjøsen i frisk, landlig luft. Vi reiste klokken seks om kvelden – reisefølget mitt besto av Ebba ‹Coyet›, Bildt, min hustru og våre to eldste barn. Reisen tar tre timer. Eidsvold ligger ved elven Wormen, en lieue fra Mjøsen. Området er fortryllende – grønnkledde åser, smilende natur og elegante fjellformasjoner i det fjerne. Herr Evensen, som vi var innlosjert hos, eier en badeanstalt med en kilde som er viden kjent for sin helsebringende virkning. Beklageligvis for ham har denne kilden forsvunnet i år, slik at pasientene ikke kan komme, og således var det ledige rom hos ham – tre svære værelser

med utsikt over innsjøen ble stilt oss til rådighet. Det ble også det eneste vi kunne glede oss over, for under oppholdet på Eidsvold forhindret et vedvarende regn oss fra å legge ut på selv den minste vandring, bortsett fra en svært vakker tur som vi fikk gått mens aftensmåltidet vårt ble tilberedt den kvelden vi ankom. I tillegg til regnet blåste det en isnende vind som gjorde kroppene våre aldeles stive, og det eneste vi hadde å ty til for å varme oss, var å løpe rundt på gårdsplassen dagen lang sammen med barna og leke slik som dem. Ved å hoppe og sprette fikk vi bukt med kulden og la vinn på å komme over skuffelsen. Denne dagen, sankthansaften, feires ikke med samme høytidelighet i Norge som i Sverige, og ved tilbakekomsten til Christiania så vi bare noen få bål i det fjerne; det hadde klarnet opp akkurat idet vi måtte reise tilbake til byen. Vi reiste på annen klasse, noen trelasthandlere med koner hadde lagt beslag på den andre kupeen i vognen. De var travelt opptatt med å drikke øl under hele reisen. Kronprinsen, som var på vei tilbake fra Gardemoen, gikk på toget på Troegstad stasjon og kom inn til oss for å slå av en prat og fortelle at han var tilfreds med leirens soldater, som han nettopp hadde mønstret og permittert. Våre bondske naboer, som aldri før hadde sett kronprinsen, sperret opp øynene da de, etter at den besøkende hadde forlatt vognen, fikk rede på hans navn.

Vi var til te hos min hustru etter at vi kom tilbake, før Bildt og jeg dro til «Klingenberg», et offentlig etablissement der Christianias befolkning forlyster seg for 6 skilling i inngangspenger. Vi overvar ballet som ble holdt, og la merke til det samme som i leiren: ikke et eneste muntert smil å spore på noen av disse ansiktene, de beveger armer og ben for sin fornøyelses skyld med samme bedrøvelse som de ville ha gravd sin egen grav med. – 24. juni. Vi tilbrakte dagen på Ladegårdsøn, dit kronprinsen og jeg red ut om morgenen for å male i friluft. Vi slo oss ned i parken og gjorde en studie av landskapet, han i olje og jeg i akvarell. Senere kom resten av selskapet. De gikk i gang med å pynte en maistang, en beskjeftigelse kronprinsessen og hennes hoffdamer brukte to timer på. Herrene Lövenskjöld, Falsen og Grimsgård bisto dem; de hengte malte egg og appelsiner i toppen av stangen, som deretter ble reist midt på plenen. Etter middag kom min hustru og guttene, og man begynte å danse rundt treet. Frøken Brand spilte poloneser for oss på et piano som var blitt anbrakt i hagen; både store og små spratt rundt i gresset. Fru Næser og mannen samt amtmann Troilamtmann Troil] Dette er den eneste amtmannen i reiseskildringen som ikke er identifisert. Dardel kan ha misoppfattet eller feilstavet etternavnet. var også til stede på festen, som ble avrundet med en kopp te; deretter bega alle svenskene seg til en fest som ble holdt for studentene som nylig var hjemkomne fra en reise til Stockholm og København. Hundrevis av mennesker hadde samlet seg i Universitetshagen. I midten var det satt en talerstol, hvorfra det ble holdt flere taler. Vi fikk også ta del i hyllesten, og herr Gamborg, en av studentene som arrangerte festen, utbrakte en skål for oss og formidlet med begeistring sine studiekameraters takknemlighet for den elskverdige mottagelsen de hadde fått i Sverige. Rosen svarte på talen på vegne av oss. Det ene punsjglasset etter det andre ble tømt, snart for den skandinaviske union, snart for landets berømtheter. Kronprinsen kom ridende og gjorde et triumferende inntog blant alle disse lystige ungdommene. Med et glass i hånden ønsket han de reisende studentene velkommen hjem og uttrykte sin glede over at de faktisk hadde fått den vennlige mottagelsen han ved avreisen hadde spådd at de kom til å få. Han talte varmt og med forstand og gjorde et godt inntrykk.

Stor ståhei neste dag, da vi sto på farten til en forlystelsesutflukt til Mariedal. På grunn av en bagatell nektet overhoffmesterinnen å reise med kronprinsessen, som skulle av sted til Holland og Ems tre dager senere. Ved hjelp dels av bønnfallelser og dels av trusler klarte man å få henne til å trekke tilbake sitt nei, og omsider kom de seirende kongelige ut i stuen igjen, ledsaget av den nokså bleke tapende part. Jeg fikk først senere rede på enkelthetene om dette lille opptrinnet, men det fikk en uheldig innvirkning på landturen, der det hersket en temmelig mutt stemning. Eiendommen Mariedal tilhører baron Vedel-Jarlsberg. Den ligger nokså pent til og har betydelige sagbruk under seg – vi beså dem etter å ha spist middag i hagen. Herrene red, mens damene reiste med vogn. Augusta og fru Rustad samt herrene Rustad, Th. Meyer,Thorvald Meyer (1818–1909) Th. Hefty og Faye var i følget. På tilbakeveien valgte vi en svært malerisk rute med praktfull utsikt over Christiania. Dagen etter så jeg nok et slikt skue – like vakkert, men av et annet slag – fra Holgerslust, som ligger på motsatt side og er eid av Enest Løvenschjøld.Ernst Løvenskiold (1803–1867) Derfra har man også utsikt over byen og de omkringliggende områdene.

28. juni reiste kronprinsessen til Ems, der hun skulle oppholde seg mens hennes gemal foretok sin store norgesreise.

14. juli 1856. Kronprinsen holdt et formiddagsselskap for 150 skandinaviske naturforskere som var samlet i Christiania i forbindelse med en fagkonferanse, før vi klokken åtte om kvelden gikk om bord i dampskipet «Vidar» og forlot Christiania havn til hurrarop fra folkemengden. Alle som én var vi glade for å legge ut på denne reisen, som ga løfter om en rekke maleriske landskaper, stadig skiftende omgivelser og storartede selskaper. Og jeg – som nå skulle oppleve områder jeg slett ikke kjente, og som hadde fått nysgjerrigheten ettertrykkelig pirret av beretningene jeg hadde hørt om dem – kjente meg fylt av lykke.

Kronprinsens følge besto av:

1) Hoffstallmester W. Sandels,Carl Vilhelm Sandels (1818–1896) som også tjente som hoffmarskalk. En beskjeden og underfundig fyr, av fremtoning keitete og unnselig, men tapper inntil det dumdristige når anledningen byr seg, og i høyeste grad i besittelse av de viktigste egenskapene som kreves i hans stilling.

Raus og rundhåndet med hoffets midler, tenker på alt, opptrer bestemt overfor sine underordnede og er svært taktfull og hensynsfull overfor alle i kronprinsens følge, men gjemmer seg straks han forventes å vise seg.

2) Bildt, sjef for det svenske artilleriets generalstab, en fremragende ung mann, omgjengelig og skarp, har et våkent øye. Hans gode humør fornekter seg aldri. Alle liker Bildt, for han har en vennlig fremtoning og en evne til å variere sin talemåte slik at den er lettfattelig for enhver som lytter til ham. Det er Bildt som har ansvar for å holde kronprinsessen underrettet om det som foregår under reisen, og han tar derfor stadig notater mens jeg tar mine skisser.

3) Herr Sibbern,Georg Christian Sibbern (1816–1901) ministerresident i Amerika, for tiden på permisjon og satt til å være kabinettsekretær hos visekongen under hans opphold i Norge. Han er høy og lyshåret og har et intetsigende ytre, men er svært dyktig og skarpsindig og dertil verdensvant, og kan således betraktes som en vennlig mann. I oppførsel og tale er han imidlertid for tilgjort til udelt å inngi tillit. Det sies at han har kastet sine øyne på stillingen til sin svoger, herr Due,Frederik Due (1796–1873) som er norsk statsminister i Stockholm, og han grep begjærlig muligheten som bød seg med denne reisen, til å forsøke å vinne aktelse og sympati hos sine landsmenn. Således gir han tallrike håndtrykk ved hver stopp og beflitter seg særlig på å vinne gunst hos innflytelsesrike menn eller stortingsrepresentanter og deres hustruer.

4) Kaptein Falsen,Muligens Carl Valentin Falsen (1818–1868) adjutant, gråhåret og i moden alder, fremstår som hederlig og distingvert, en skikkelig mann som det er behagelig å være sammen med, men som ellers har lite å by på. Falsen har et sluknet sinn og et glansløst vesen; bergensdialekten hans er nærmest uforståelig for svensker.

5) Næser,Frederik Peter Leganger Næser (1816–1901) løytnant og tjenestegjørende adjutant, går under navn av «Gutten» fordi han til tross for sine 40 år er liten av vekst og har et ungdommelig utseende. Han er oppvakt, livlig og ivrig, og har en inngående kjennskap til sitt land, som han har utforsket som topograf.

6) Dahll,Muligens Lars Christian Dahll (1823–1908) løytnant og tjenestegjørende ordonnansoffiser, en vittig og energisk ung mann, svært livlig av seg, ivrig dyrker av det smukke kjønn. Det er han som har ansvar for alt det sigarmessige. Han kalles «Faust».

Den norske visekongens reiseantrekk

Naesser i sin karjol

«Vidar»s passasjerer, juli 1856

N^o 11
Nr. 11, løytnant Bodom

7) Kaptein Grimsgaard,Christian Semb Grimsgaard (1824–1895) også han ordonnansoffiser. Tykk og lyshåret, en doven type som først og fremst tenker på magen og nattesøvnen sin. Etter sigende en fremragende matematiker. Grimsgaards herkomst er dunkel, men av det navngjetne slaget (det sies at han er Ex. SandelsJohan August Sandels (1764–1831) uekte sønn, eller general Blochs, som på den tiden var førstnevntes adjutant). Egenskapene hans egner seg bedre for en soldat i borgervæpningen enn for en fremstående ordonnansoffiser hos visekongen.

8) Doktor De Bèsche,Johan Gerhard de Besche (1821–1875) en svært respektabel mann, mild, hyggelig og meget kunnskapsrik. De Besche deltok i felttoget mot Danmark og pleiet sårede under hele krigen. Han fikk Dannebrogordenen for innsatsen.

9) Herr Hanssen,Mathias Hansen (1823–1905) ekspedisjonens fotograf, en liten, mager og skjør mann med svak helse, klarer sjelden å lage tilfredsstillende kopier i sitt mørkerom, som det koster følget svært mye å frakte med seg. Hanssen reiser gratis, får 40 daler for materialene og 10 daler per dag (1 daler tilsvarer 5 franc).

10) Skipets kaptein, herr Bull,Anders Henrik Bull (1807–1876) en mann med frisk og god farge i ansiktet, små øyne og spiss nese. Er sjeldent mild til sjømann å være og glad til sinns. Bull fremstår som svært så vennlig, men tegner karikaturen din i smug.

11) Bodom,David Christian Bodom (1823 el. 1824–1895) førstestyrmann, har tilbrakt flere år i fransk tjeneste og er derfor beleven og utvungen. Han har markerte ansiktstrekk og et skarpt og besluttsomt blikk, og han er en god sjømann. Bodom er svært sarkastisk av natur, han er en mester i å skjelne det komiske i situasjoner og utleverer sine landsmenn med forstand.

12) Og til slutt meg selv, alltid med en blyant, gaffel eller sigar i hånden, begjærlig gripende alt som er godt å knaske på.

Det første vi gjorde etter ombordstigningen var å innta våre respektive lugarer. Vi skulle bo svært trangt: To lugarer som førte inn til en liten stue, skulle huse henholdsvis Sibbern og doktoren og Bildt og meg selv; om natten fikk man anbrakt to hengekøyer i stuen, og der lå Falsen og Dahll og gynget. Lugaren til Sandels og Næser lå rett overfor trappen. Grimsgaard ble innlosjert med fotografen i baugen, rett ved byssa, hvilket han var svært misfornøyd med. Kronprinsen fikk et soveværelse og en stue, begge svært bekvemme. Måltidene ble inntatt på dekk.

15. august.15. august] Feil måned, Dardel mener «juli». Morgenen etter avreisen ble jeg vekket av kronprinsen klokken seks. Han ville ha meg til å se Langaarsund, et smalt sund vi skulle seile gjennom. Været var godt, landskapet nokså trist: en skjærgård av nakne eller nesten nakne holmer som minner om Sveriges vestkyst. Hist og her, i en sprekk mellom to golde knauser, kan man se en liten oase av grønt som synes å være plassert der for å minne den reisende på at området ikke er helt forlatt av forsynet.

Innbyggerne har da også vært ivrige etter å slå seg ned i disse små dalsøkkene, der vegetasjonen er usedvanlig frodig og kraftig. Vakre hus som vitner om eiernes velstand, oppliver ytterligere disse begunstigede kløftene. Om naturen er knipen hva gjelder plantelivet, har den vist seg desto mer rundhåndet i havets dyp, der innbyggerne henter sitt livsgrunnlag.

Snutehatt

Vi anløp Kragerø 15. juli 1856

Etter Kragerø bar det ut på åpent hav

Arendals innbyggere venter på visekongen

Vi var innom Kragerø, en liten fiskerby som er viden kjent for sine fortrinnlige østers og hummere. Kronprinsen og jeg tok en skisse av omgivelsene. En diger klippe som synes kløvd i to av et lynnedslag, rager opp over byen. Frem til nå hadde vi seilt i en havbukt blant holmer og skjær; da vi forlot Kragerø, kom vi ut på mer åpent hav, og de ømtålige magene i reisefølget fikk undergå virkningene av skipets rulling. Falsen ble svært følelsesfull og fotografen tung til sinns. Grimsgaard og Bildt døste pinefullt. Da vi nærmet oss Arendal, der kronprinsen var ventet til middag, snevret farvannet seg inn igjen, og landskapet fikk et muntrere preg. Kanonskudd fra batteriet i Arendal kunngjorde for byens innbyggere, som var samlet i store flokker på kaien, at «Vidar» var på vei inn i havnen. Det forekom meg å være en yndig by – her er, i skjønn forening, grønnkledde knauser, vakre hus ved strandkanten og, langsmed gatene, kanaler der det ligger båter av alle størrelser. Luften gjenlød av hurraropene fra alle de entusiastiske menneskene som dekket knauser og båter for å ønske oss velkommen, og kronprinsen steg triumferende i land på en blomster- og flaggprydet landgangstrapp, omgitt av byens øvrighet, hvorpå han bega seg til rådhuset, der et hundretall av byens notabiliteter til store omkostninger hadde arrangert en middag deres visekonge verdig. Min sidemann til bords var herr Aall,Jørgen Aall (1806–1894) jernverkseier og en av festens arrangører. Han kunne betro meg at en misforståelse hadde medført at forsendelsen av meloner og druer var blitt forsinket i Berlin, og da arrangørene hadde skjønt at disse fruktene ikke ville nå frem i tide til festen, hadde de straks, via telegrafdepesje, gitt ordre om at druene og melonene sporenstreks skulle sendes fra Berlin til Hamburg med spesialkonvoi. Takket være denne sinnrike fremgangsmåten kunne vi spise grønne druer og middelmådig melon til en aldeles utrolig pris. Middagens meny besto av 14 retter i tillegg til desserten. Ordförande för Förmanskab, herr Dedekam, sto for utbringelsen av de fleste skåler; han er en hvithåret gammel mann med fornemme trekk som talte uten skaperi og med mye sunn fornuft. Etter hver skål ropte gjestene et trefoldig hurra, klappet taktfast og bemerkelsesverdig synkront et visst antall ganger, før de på nytt ga fra seg et trefoldig hurra, klappet en gang til i hendene og så videre fem eller seks ganger. Alle sto oppreist under dette lange ritualet, som ble utført med et respektinngytende alvor. En trykt sang ble fremført til ære for kronprinsen. Herr Aall, sidemannen min, som under desserten var blitt svært meddelsom av seg, ga meg en levende beskrivelse av sine aller mest praktfulle eiendommer; etter hans mening har han kongerikets vakreste blomster i sine veksthus, de beste vinene i sine kjellere og den ypperste bjørnejakten i sine skoger. Idet han tilbød meg å komme og dele alt dette med ham, hvisket han meg i øret at jeg ikke ville kunne føre et sant luksusliv i Norge andre steder enn hos ham.

Det bor 4000 mennesker i Arendal, da iberegnet forstedene. Byen livnærer seg av trelasthandel og skipsbygging, og dens beliggenhet har gitt den tilnavnet «Nordens Venedig». Om ettermiddagen forlot vi Arendal og seilte videre nedover kysten, som her er kantet med nitriste holmer og skjær; om aftenen kastet vi anker i Christiansand, en vakker havneby som er sete for stiftets amtmann og biskop. Byen har 10 000 innbyggere. Vi seilte inn i havnen klokken halv ti, hvorpå kronprinsen avla et besøk hos sin nevø prinsen av Oranien, en ung mann som i likhet med oss er på reise på disse kanter. Hans dampkorvett, «Mirapi», hadde seilt foran «Vidar»; de hadde ventet på oss siden klokken fire. «Mirapi» sluttet seg til byens salutter og hurrarop. De siste strålene fra solen lyste opp skipets mannskap, som hadde klatret opp i masten og til dels besto av negre fra Java. De to prinsene gjorde felles inntog i byen og bega seg så til Stiftsgaarden (amtmannens bolig), der det var ordnet med en leilighet til kronprinsen.

Etter talene, de offisielle presentasjonene og en gåtur langs et espalier dannet av soldater fra borgervæpningen, ryttersoldater og jegere – et heller tynnspredt espalier, for det var svært få soldater – trådte vi inn i residensens salonger, der oberst Vergeland, biskop v.d. LippeJacob von der Lippe (1797–1878) og amtmann Bille-KjørboeMathias Bille Kjørboe (1796–1859) presenterte sine respektive underordnede. Deretter spiste vi aftens. Klokken var over tolv da jeg gikk om bord igjen for å legge meg.

16. juli. Allerede klokken syv neste morgen gikk jeg i land med den lille fotografen for å peke ut hvilke steder han skulle fotografere. Hanssens dømmekraft er like gåtefull som hans fotografiapparat; hadde jeg overlatt til ham å velge, ville han ved reisens slutt ikke ha overrukket oss annet enn en samling hoteller og frukttrær. Vi gikk først til byens kirke, som er et bemerkelsesverdig syn der den ligger i skyggen av de mange hundre år gamle grenene til en praktfull furu. Dette imponerende treet, som antas å være 400 år gammelt, er Christiansands byvåpen i levende live – byen har alltid hatt det som heraldisk emblem. Jeg ønsket å forevige denne naturhistoriske severdigheten og gikk derfor inn i et av husene ved kirken for å finne et vindu der Hanssen kunne rigge seg til med utstyret sitt. Jeg ble møtt på trappen av en frisk, ung borgerinne som kun var iført et hvitt underskjørt og en kort morgenkjole. Hun lot meg undersøke værelsene i huset uten tegn til forlegenhet over sitt antrekk, som hun for øvrig kledde svært godt. Vi fant et egnet vindu der Hanssen rigget seg til. Da jeg litt senere på formiddagen kom tilbake for å se på resultatet av hans arbeid, var den gjestfrie borgerinnen iført en silkekjole og en blomstrete hue, og hun bød meg på en kopp sjokolade. Slik hun nå var kledd, var hun langt mindre vakker enn hun hadde vært om morgenen. Hennes mann, som jeg nå fikk hilse på, omtalte oberst Vergeland, byens amtmann og amtmannens kone i svært rosende ordelag; han fortalte at de alle tre var av folkelig herkomst, og at det i hans øyne var en stor fordel,

Vi fant et egnet vindu –

Lasarettet i Christiansand

men for Sandels ble dette til besvær. Han hadde nemlig ansvar for utdelingen av de kongelige gavene, og da han fikk denne opplysningen om amtmanninnen, sa han i en lett sardonisk tone: «Siden hun stammer fra folket, gir jeg henne bare et armbånd nr. 2», hvorpå han la armbånd nr. 1, som var langt mer kostbart, og som var tiltenkt henne som takk for at hun hadde overlatt sin bolig til kronprinsen, omhyggelig tilbake i skrinet.

Havnen i Christiansand er befestet med tårn som ble oppført i fordums dager. I øst er innløpet beskyttet av Fleckerø festning. Kronprinsen reiste i dampbåt for å besiktige festningen samt havnen med skipsverft og marineanlegg ved TorrisdalselfvensTorrisdalselfvens] Otra munning, der 23 kanonsjalupper og 14 bombesjalupper lå i dokk. Orlogsverftet er lite, men godt organisert. Lasarettet for behandling av smittsomme sykdommer ligger på toppen av to bratte fjellvegger; forskrekkelsen det fremkaller hos den besøkende, passer godt til den uhyggelige anstaltens formål. Mens jeg tok en skisse av det, flokket stadig flere ungpiker og barn seg rundt meg, de lente seg på skuldrene mine og fulgte med mens jeg tegnet.

Samtlige i følget til prinsene av Sverige og Holland var innbudt av borgerskapet til en middag som skulle avholdes til ære for dem på landstedet til en enke. Jeg måtte dermed skifte fra kunstnerantrekk til gallauniform før jeg bega meg til Stiftsgaarden, der det sto vogner og ventet på medlemmene av det svenske og det hollandske hoffet. Vi satte oss om hverandre i vognene, og på under en halvtime var vi fremme ved vårt bestemmelsessted. Ny kjempemessig middag med 200 gjester, nye skålutbringelser og nye sanger under desserten. Jeg satt ved siden av huslæreren til prinsen av Oranien, oberstløytnant de Castembrote, en i oppførsel og dannelse svært distingvert mann, og denne omstendigheten gjorde det langvarige måltidet mye mindre langtekkelig. Kaffen inntok vi på gårdsplassen, som for anledningen var pyntet med 24 flagg, alle norske og aldeles overdimensjonerte, plassert på rekke og rad i firkantformasjon. Nordmenn driver det virkelig for vidt med sitt flagg; så kry er de av konsesjonen som kong Oscar I nylig har innvilget dem, at de er rent latterlige. Hva Christiansand i særdeleshet angår, vil jeg anføre som karakteriserende at den var den eneste av byene vi besøkte under visekongens rundreise, som ikke heiste de svenske fargene ved siden av de norske. Herr Platos tale til ære for unionen forekom meg også å være svært kjølig.

Om kvelden arrangerte byen et ball til ære for visekongen og prinsen av Oranien. En sverm av vakre kvinner kastet glans over denne svært livlige aftenen. På grunn av vår posisjon hadde vi nær sagt ikke annet valg enn å by opp til dans (alle de tolv i kronprinsens følge er gift), og vi fikk snart sansen for det. Jeg følte at jeg hadde ben som en tyveåring igjen og danset etter tur med frøknene Luno – vakre, brunhårede piker med perlehvite tenner i korallfarget innfatning, som var de sydlige blomster som hadde forvillet seg i det snørike nord; søstrene Lange –slanke og smidige som siv, med hvit hud og lyst, silkemykt hår; og til slutt fru Moe, en vakker enke i sørgedrakt. Hennes mann gikk bort for et halvt år siden i Paris og ble balsamert og fraktet til Christiansand til store omkostninger, men det hindret ikke fruen i å takke ja til å danse en munter galopp med meg. Smukke fru Moe retter bestandig de store øynene sine mot brystet og løfter dem ikke annet enn for å kaste raske blikk, brennende og inderlige som lyn, på sin kavaler, før hun igjen senker dem. Det er noe lengselsfullt, men mykt over måten hun fører seg på,

Det var jeg som hadde æren av å oppdage denne mimosen i hjørnet der hun hadde gjemt seg bak andre blomster. – Minner fra ballet i Christiansand

hennes former er tandre, men faste og runde, og når hun snakker, er det alltid med en bedrøvet tone og med frembringelsen av sukk som hun undertrykker idet de oppstår. Denne kvinnen ble for oss alle en djevelens fristelse, for vi danset alle med henne etter tur, og alle fikk samme inntrykk av henne som jeg hadde fått – for det var jeg som hadde æren av å oppdage denne mimosen i hjørnet der hun hadde gjemt seg bak andre blomster. Fru Moe er svært velhavende og eier et vakkert landsted i utkanten av byen, der hun bor alene hele året. I sannhetens navn er jeg likevel forpliktet til å si at hun, til tross for at hun fremstår som bløt og saktmodig, etter sigende er en demon i sitt indre, og at hun under den fløyelsmyke huden bærer på en vulkan. Prinsen av Oranien beskjeftiget seg nesten utelukkende med vakre frøken Luno, eller «Juno», som han kalte henne. Det syntes som om den 16 år gamle unggutten våknet til liv, og øynene hans, som til vanlig er svært matte, ga denne aftenen fra seg noen svake gnister.

På vei tilbake til båten etter ballet kom et fjortenårs barn bort til oss og ba om en skilling til å kjøpe kake med – en ung, sykelig pike som sa at hun het Spaldina. Hun insisterte på å få bli med oss om bord i båten. Hennes to venninner, som var noe eldre enn henne, hadde lyst til det samme, men uttrykte seg på en mindre kategorisk måte. Vi ga Spaldina det vi hadde på oss av skillinger og sendte de unge pikene hjem for å sove, og jeg gjorde meg noen nedslående tanker om christiansandernes moralske holdninger da jeg falt i søvn.

17. juli

Morgenen etter forlot vi skipet for noen dager. Vi tok med oss det vi hadde behov for på den videre ferden, som skulle fortsette til lands, mens «Vidar» skulle seile til Stavanger og vente på oss der. Etter en god frokost hos amtmannen inntok vi opprømte hver vår karjol, med kronprinsen først i følget, og la i vei klokken ti om formiddagen til hurraropene fra befolkningen. Kronprinsens prektige, sorte hest var lite vant til slik entusiastiske utrop og steilet elegant i de folksomme gatene.

Et tredvetall ridende bønder eskorterte oss; de red i skarpt trav foran følget de første to lieues. Deretter – enten fordi kronprinsens hest var bedre, eller fordi eskorten var utmattet – innhentet Hans Kongelige Høyhet dem, og det til tross for at de gjorde alt de kunne for å bevare sin ærefulle posisjon. Det var rent komisk hvordan de brukte hæler og albuer for å skynde på gangerne sine. Veien var smal, så da karjolen trengte seg gjennom eskorten, måtte bøndene kaste seg ut i grøftene til høyre og venstre for å gi visekongen fri ferdsel. Denne delen av landet er svært fjellrikt. Vi holdt rast i tolvtiden for å spise formiddags ved et skogbryn og for å tegne utsikten fra høydedraget ved Holmen, en ur med enorme stener. Ved foten av denne ligger en svært smal vik (Holmen) som vi hadde krysset med ferge en halvtime tidligere. Det er her, ble vi fortalt, at hveten modnes tidligst i Norge.

Landets nasjonalvogn er karjolen, som er svært lett og derfor som skapt for den fjellrike naturen. Den består av et slags nøtteskall plassert på en lang aksel som er forsynt med to store hjul, og har bare plass til én reisende. Reisekofferten festes på et lite brett bakpå, og kjørekaren forsøker å holde seg oppreist som best han kan. Norske hester er små, men har kraftig hals, de rir nesten bare i skarpt trav og opprettholder dette tempoet selv om fjellsiden de skal opp eller ned, er aldri så bratt. Med mindre fjellsiden er for lang for dem; i så fall går de over til skrittgang og hviler seg av instinkt i ett eller to minutter hver gang de trenger å få igjen pusten. Om vinteren byttes vognen ut med slede. Når den reisende kommer til et vann og veien tar slutt, venter det ham roskyss. Skiftene varierer i lengde – de er vanligvis på mellom 12 og 24 kilometer. Hos bonden som tjener som skysskaffer, får man et anstendig losji, en varm mottagelse, god melk og seig skinke. Kjørekaren er dus med den reisende og deler gjerne feltflasken med brennevin med ham. Sosial likhet er i dette landet mer fremherskende enn i noe annet land, og den norske bonden betrakter embetsmenn som sine tjenere, siden han betaler dem av egen lomme for at de skal gjøre sin plikt. Det er bonden som er herren. Faktisk beklaget herr de L., en av landets eneste adelsmenn, seg over at han aldri hadde lyktes med å frembringe en god norsk tjener; han fortalte meg at han var blitt nødt til å rekruttere tjenerskapet sitt i Tyskland og Danmark.

Avreise fra Christiansand

Bondeeskorte

Borger fra Mandal

Visekongens kjøretøy i Mandal

Klokken fire ankom vi den lille byen Mandal, der kronprinsen var ventet til middag. Mandals borgerskap arrangerte festen, der ingenting manglet annet enn det gode selskap. Jeg forsvant i all stillhet fra bordet under påskudd av å ville tegne, og vendte ikke tilbake før til kaffen. Herr Vogt,Niels Nielsen Vogt (1798–1869) stedets prest, en innbilsk mann som ga seg selv hovedrollen, bekymret seg aller nådigst om min helsetilstand: Han hadde gått ut fra at min forsvinning skyldtes fordøyelsesbesvær!

Mens en av kronprinsens lakeier (som vanligvis ble betrodd oppvartningen under bankettene) skjenket likør, hørte jeg en av festens arrangører unnskylde seg for at han ikke kunne takke ja til drikken, for deretter å begrunne avslaget ved å beskrive, ned til minste detalj, den dietten han på grunn av sin leversykdom dessverre var satt på. Lakeien ble naturligvis smigret av denne lille fortroligheten og glemte rent det øvrige selskapet. Etter banketten så kronprinsen seg om i byen sammen med middagsgjestene, som syntes å tro at noe av folkets entusiasme og hurrarop var rettet mot dem; jeg så til og med at en av dem hilste selvtilfreds både med hånden og hatten. Midt blant de innfødte sto det flere engelske laksefiskere; vi støtte på flere slike under hele resten av reisen. Vi forlot Mandal klokken syv om kvelden og bega oss til prestegården i Lyngdal, der kronprinsen hadde nattelosji. Veien dit forekom oss å være svært malerisk, og omgivelsene antok de mest fantastiske former da natten falt på. I nærheten av skysstasjonen ved Wigelands Kyrke, ved Undals elf, går veien tvers igjennom bergveggen. Den siste milen plaskregnet det, hvilket slett ikke syntes å more Bildt – han tjente som kjørekar, da kronprinsen hadde overlatt sin vogn til oss for selv å reise i karjol.

Amtmannen, som kjørte foran oss, sneglet seg så langsomt av gårde at Bildt tok ham igjen en halvtime før vi nådde dagens bestemmelsessted, men vi ble straffet for dette bruddet på etiketten: Amtmannen kunne en snarvei og sto og ventet ved døren til prestegården da vi ankom. Han ønsket oss velkommen med et flir om munnen. En æresport var reist, og området var pyntet med lys. En lang time etter ankomsten bød vår vert pastor Irgens, bror av majoren av samme navn, oss på et svært velsmakende aftensmåltid servert av en meget vakker tjenestepike i nasjonaldrakt. Det røde kjolelivet og det lyse håret med innflettede bånd av samme farge, fremhevet den unge pikens fine, friske lød. Herr Hanssen ba om tillatelse til å fotografere henne, men siden kronprinsen skulle legge i vei før soloppgang, lot det seg ikke gjøre.

Vi skulle bo på skysstasjonen i Lyngdal, tre kvarter fra prestegården, og følgelig forlot vi kronprinsen klokken halv ett om natten for å forsøke å få oss to–tre timers søvn. Jeg syntes det var synd at vi hadde ankommet Lyngdal i mørket og således gått glipp av utsikten over dalen fra høydene – den er etter sigende svært vakker.

18. juli. Vi reiste av gårde klokken fem neste morgen og kjørte inn i en svært bred, men dårlig oppdyrket dal som Lyngdalselven renner gjennom. Ved Figde blir elven bredere og forsvinner blant blå fjell i det fjerne, og der bestemte kronprinsen at vi skulle gjøre holdt. Vi fant frem fargeskrinene og utførte en studie som ble påbegynt under en nydelig soloppgang og deretter avbrutt av flere regnskurer. Tre ganger ble jeg nødt til å påbegynne laveringen min på nytt, en ren akvarell. Kronprinsen ville ikke pakke sammen før han var ferdig med arbeidet. Jeg fikk det videre ansvar for studien hans, og siden den var utført med oljemaling og ikke ville tørke, hadde jeg et svare plunder med den hele resten av dagen. Vel ute av Lyngdalen kom vi inn i et svært fjellrikt område.

Vi brukte en time på å nå toppen av en åsside som kalles Häggdalsbacken, og var nødt til å gå til fots nesten hele veien for å avlaste de stakkars hestene våre, som ikke var vant til å trekke en vogn på størrelse med vår. Kjørekaren fortalte oss om et barbarisk påfunn – den store Olle Bull, hans landsmann, hadde besteget den i full galopp med fire mennesker i vognen!

Deretter kjørte vi ned Rørviksbaken, en uendelig utforbakke med svært skarpe svinger; den går i sikksakk helt ned til Fedefjorden, som man krysser med ferge. Med den høye farten vi holdt, føltes det som om vognen skulle velte hvert øyeblikk. Siden hjulene ikke har bremser her til lands, klarer ikke hestene å stanse når de først har kastet seg utfor fjellsiden, og man har kun de sterke hasene deres å takke for at man slipper unna med livet i behold.

Fede sett fra Rørviks strand

Stort blankt felt på manuskriptsiden, trolig satt av til illustrasjon. Nederst i det blanke feltet står bildeteksten «Fede fjorden.».

Utsikten over Fedefjorden er storslagen. Denne havbukten skjærer seg halvannen mil inn i landet; den er omtrent en kvart mil bred der vi krysset den med fergen, hvilket ble nokså besværlig, siden også vognen vår skulle om bord.

Vi var så heldige å treffe på en gjestfri kjøpmann på den andre siden av fjorden, herr Hansen, den mest fremstående innbyggeren i Fede. Han fortalte gledestrålende at han nettopp hadde hatt visekongen hjemme hos seg, og ville by også oss på et glass portvin, hvilket lød herlig etter regnværet.

Herr Hanssen hadde gledestårer i øynene da han fortalte oss at visekongen hadde tatt ham i hånden to ganger; han viste oss akkurat hvor dette prominente mennesket hadde sittet i sofaen hans. «Dette møbelet er nå en del av historien», sa han, «og familien min kommer alltid til å holde den i ære.»

Vi ankom Fleckefjord klokken halv ett om ettermiddagen. Kronprinsen hadde allerede vært der i en halvtime, og ventet på oss for at vi skulle kunne delta på banketten som byen arrangerte til ære for ham. Vi gikk inn til en alminnelig borger for å stelle oss litt. Der ba jeg om en børste til å skrape vekk søle fra bena mine; en sortkledd mann som jeg tok for å være en tjener, tok seg av det. Jeg fikk senere vite at denne herren var konsul. Jeg skålte med ham under middagen, som var en fortsettelse av denne frie selskapelige omgangsformen som her i byen er drevet så langt at det nesten ikke er til å tro. Byens fruer hadde overtatt forkleet og arbeidet til sine kokker, og studentsønnene deres serverte og bar inn og ut tallerkenene. Et stort, rødt draperi delte av spisestuen i et av hjørnene og ga fruene mulighet til å delta inkognito på festen; under måltidet fikk vi øye på mangt et yndig fjes delvis skjult bak draperiet. Bildt, Sandels og jeg syntes at vi måtte gå og takke fruene etter desserten, og vi skålte i champagne med dem – en oppmerksomhet de syntes å sette svært stor pris på, og som de tok yndefullt og ukunstlet imot. Alle gjestene ble deretter med da visekongen spaserte i Fleckefjords gater. Jeg bød en tykk prest armen, for han syntes å nære en viss ømhet for meg. Bildt var for sin del blitt kjent med jomfru Eriksen fra Bergen, en pikant brunette som var blitt sendt til Fleckefjord av familien for å få bukt med sin forkjærlighet for teater. Byens teatrale preg denne dagen, prydet som den var av flagg og blomster, og med all musikken, kanonskuddene og visekongens storslagne opptog, syntes å ha vekket den unge pikens kunstneriske drifter som aldri før. Da vi reiste av gårde, løp hun alene etter vognen vår og vinket adjø med lommetørkleet sitt på fullkomment tragisk vis.

Spasertur i Fleckefjords gater

Veien vi fulgte etter middag, gikk først langs Lundesvand i nydelige omgivelser; på den andre siden av veien, til høyre, minner fjellene om Alpene. Når man har rundet enden av vannet, kommer man inn i en vakker, skogkledd dal; fra tid til annen trekkes den reisendes oppmerksomhet mot lydene fra en foss, og han får slik en velgjørende avveksling. I nærheten av Eide, der vi skiftet hester, var fossen praktfull, men så blir omgivelsene goldere frem til Svalestad. Regnet og tussmørket gjorde det vanskelig å si noe om resten av strekningen. Da vi ankom byen Ekersund, ble vi møtt av festbelysning og sortkledde herrer som kaptes om å få æren av å føre oss til våre losjier. Jeg ble innkvartert hos herr Hamre. Jeg skulle så gjerne ha installert meg i hans bekvemme bolig med en gang, men vi var nødt til å delta på supeen som ble holdt for kronprinsen hos den engelske konsulen herr Bødeman.Muligens Abraham Sørensen Bøckman (1814–1869) Sorenskriver FeyerChristian Feyer (1792–1879) var kveldens vert. Vi gikk ikke til sengs før i ett-tiden om natten og reiste videre neste dag, den 19., klokken syv.

Kronprinsen hadde gitt kapteinen tillatelse til å bli værende med båten i Fleckefjord sammen med de i følget som skulle reise til sjøs, slik at de kunne delta på ballet som byen arrangerte til ære for visekongen. Vi møttes ikke på ny før i Stavanger, dit vi tok oss frem i et ufyselig landskap; de første to milene etter Ekersund kjører man gjennom et hav av nakne og frittliggende stener,

Bildt

Jederen, veien fra Ekersund

og det kommer derfor som en meget behagelig overraskelse når horisonten med ett åpner seg igjen og det stille, majestetiske havet brer seg ut så langt øyet rekker. Herfra og resten av dagen gikk veien langs kysten, over så å si udyrkede sandsletter. En arbeidsgjeng på seks til åtte spreke slåttekarer som høstet noen usle håndfuller gress, var et rent sørgelig syn. Dette slettelandet (Jedderen) er egnet til dyrking, og kronprinsen innhentet mange opplysninger om dette spørsmålet.

Vi spiste formiddags på Haar på amtmann Harris’Anton Theodor Harris (1804–1866) regning, og der fikk jeg anledning til å tegne de forskjellige draktene til bondepikene som var kommet fra omkringliggende områder for å se kronprinsen. Disse aktverdige kvinnene var svært pyntelig kledd, og deres ansiktstrekk og manerer hadde en iøynefallende naturlig forfinelse ved seg.

I tillegg til amtmannen ble vi ledsaget hele dagen av hans betjent fogd Skytte, en mann med langt, grått skjegg som tilhører den religiøse haugianer-sekten, som han er predikant for. Lensmann og stortingsmann Mossingen fulgte oss også, ridende og sortkledd. Idet man nærmer seg Stavanger, er omgivelsene, som stadig er blottet for skog eller trær, likevel mer dyrket. En rik grosserer har nylig anskaffet seg store områder for å lage jordeiendommer av dem, og det er utsikter til at egnen, som i gamle dager var svært grøderik, men som ble lagt øde av Harald Hårfagre, kan gjenvinne sin fordums frodighet. Vi ankom Stavanger klokken halv fem om ettermiddagen. Kronprinsen tok inn på den gamle bispegården, der han ble møtt av byens borgervæpning, hvis uniform utelukkende besto av en liten, blå lue og hvite bukser.

Amtman Harris
Jedderen
Fogden Skytts

Drakter fra Jedderen

Jeg la spesielt merke til en gammel trommeslager, en rund og god gamling som fortjener å bevares for ettertiden. Vi gikk til båten vår for å stelle oss til middagen. Før måltidet rakk Bildt og jeg å ta byens severdigheter i øyesyn. Stavanger har 20 000 innbyggere og lever av sildefiske. Byens hus er bygget med tanke på denne næringen – boligene vender ut mot gaten og fiskeutsalgene mot havet. Den minner om hollandske byer.

Først gikk vi inn i kirken, eller snarere katedralen, hvis stil er en blanding av den bysantinske og den gotiske. Koret er opplyst av et svært vakkert rosevindu med glassmalerier; prekestolen og kirkestolene har nydelige utskjæringsarbeider, men er ødelagt av maling. Byens presteskap sto høytidelig og ventet på visekongen ved kirkedøren, og uniformene våre utløste en falsk alarm – det var bare så vidt vi fikk tillatelse til å gå inn før ham, for prosten ville spare hele sin lærdom til kronprinsen selv.

Deretter gikk vi gjennom et utall små gater som buktet seg oppover i høyden; et høyt tårn som rager opp over byen, viste oss vei. Fra tårnet fikk vi et svært vidt utsyn over egnen. Det brukes av byens vektere og har en lanterne øverst. Det ville ha vært en utmerket utkikkspost for Le SagesAlain-René Lesage (1668–1747) halte djevel; herfra kunne han ha holdt øye med Stavangers innbyggere, for alle byens hustak er synlige fra tårnet. Middagen ble holdt i byens klubb og varte i tre og en halv time;

Stavangers borgervæpning

Scene fra festbelysningen av Stavanger

vi satte 14 retter til livs og fikk servert fortrinnlige viner, deriblant tokaier. Jeg satt ved siden av en herr Sundt, som er kjent for å ha vært gift med to søstre; han forskjøt den eldste for å gifte seg med den yngste. Herr Uhland,Ole Gabriel Ueland (1799–1870) en av de ledende skikkelsene i det radikale partiet på Stortinget, var også til stedet under banketten. Ordfører ThambsNils Fredrik Severin Thambs (1814–1885) utbrakte en skål for skandinavismen. Det var uutholdelig varmt og talene var lange og kjedelige, så det var den rene nytelse å snike seg unna sammen med Bildt etter likøren for å trekke frisk luft. Byen var belyst, og vi gikk rundt i de mest folksomme strøkene. Ett vindu i særdeleshet tiltrakk seg vår oppmerksomhet. To unge damer hadde klatret opp i vinduskarmen og sto med nesen klistret til ruten for å se kronprinsen gå forbi. For at ikke kjolene deres skulle ta fyr i lysflammene, hadde de funnet på å trekke dem stramt inntil bena; de trodde antagelig at ingen ville se dem, siden det var mørkt utenfor. Jeg skyndte meg å finne frem blyantene fra lommen for å ta en skisse, men ikke før hadde damene fått øye på meg, så styrtet de innover i leiligheten igjen, og synet forsvant rett for øynene på oss.

Vi fulgte hurraropene fra folkemengden og sluttet oss på ny til kronprinsens følge. Han var på vei til havnen for å innskipe seg, ledsaget av byens øvrighet. Etter at en sang var blitt fremført til ære for visekongen, gikk vi om bord i en jolle som skulle føre oss til «Vidar». Havnen var full av båter og alle husene opplyst; månen dannet en praktfull, fredelig kontrast til dette yrende livet, som også militærmusikken fra «Vidar» og byens kanoner bidro til. Klokken halv elleve lettet vi anker og var ikke sene om å gå til våre respektive lugarer. Herr Vogt,Niels Vogt (1817–1894) amtmannen i Bergen, reiste med oss; han skulle vise oss rundt i sitt amt neste dag.

Da jeg våknet den 20. juli, var båten på vei inn i Hardangerfjorden, som med god grunn anses for å være et av de mest pittoreske stedene i Norge. Dessverre var vi uheldige med været, og Folge Fondens fjell viste seg ikke fra sin beste side – det eneste vi så av dem, var de snøkledde tindene over skyene – men man trøstet meg med at skuet nok ville fremby seg senere. Og ganske riktig – siden Hardangerfjorden omgir nesten hele halvøya der disse isbreene befinner seg, fikk jeg se dem i all deres prakt senere på dagen. De har for øvrig rund form og kan i så måte ikke sammenlignes med sveitsiske isbreer. Høyden deres er på 5300 fot over havet. Vi stanset for å spise formiddags på baroniet Rosendal (et av få stamhus i Norge), som eies av familien Rosenkrone. Langs bredden sto det tett med bønder i nasjonaldrakt. De hadde strømmet til fra omegnen for å se visekongen – det var første gang i mannsminne at en kongelig var på besøk i denne egnen, og følgelig var nysgjerrigheten enorm. Alle kvinnene var kledd i sort og hadde store, runde toquer i samme farge. Draktene deres hadde rødt liv. På avstand så de ut som et regiment i slagorden.

Drakt fra Rosendal (Hardanger)

Baron Rosenkrone og broren, som begge så temmelig svakhelsede ut, kom om bord for å ta imot kronprinsen og dernest ledsage ham til slottet, en stor stenbygning uten arkitektonisk særpreg, men prydet med en vakker, ornamentert port. Selv om slottet er blottet for betydning fra et kunstmessig ståsted, har det en eim av adel og en historisk sus over seg, og det var en viss fornemhet over måten våre verter tok oss imot på. Den nåværende eierens mor og to gamle søstre ventet i salongen, og vi forflyttet oss straks til spisestuen, der et måltid ble servert. Jeg forlot bordet etter kort tid for å slå meg ned i et vindu i første etasje og tegne noen draktkledde kvinner som hadde samlet seg på gårdsplassen. Herr Rosenkrone eier to–tre verdifulle malerier av Gude og Frick. Etter måltidet gikk kronprinsen en tur i hagen, der valnøtter og aprikoser modnes i friluft. Som et bevis på stedets milde klima henledet man også vår oppmerksomhet på noen svært vakre amerikanske furutrær.

Seilasen fortsatte i strålende sol, og vi kunne fullt og helt nyte de vakre omgivelsene som bredte seg ut for øynene på oss. Hardangerfjorden minner om de sveitsiske innsjøer; overalt er det bratte, grønnkledde fjell, hist og her kaster en foss seg lydelig ut i vannet, lenger unna ses vakkert beliggende hytter høyt oppe i frodige åser – idyll overalt. Det var en søndag, og robåter fulle av folk på vei hjem fra kirken livet opp dette inntagende tablået.

Ved tolvtiden seilte vi inn i Sørfjorden. I Utne, en liten grend som ligger høyt oppe i en grønnkledd fjellside, gjorde vi et to timers opphold.

Kronprinsen ville gjerne gjøre en studie av landskapet; jeg foretrakk å tegne noen av bondepikene som hadde flokket seg rundt den kongelige kunstneren, og som betraktet ham nysgjerrig. Mennene går i sjømannsklær og livnærer seg av fiske og sjøfart. Laksefisket foregår vanligvis med garn: Man finner en liten, smal vik som man kan stenge inngangen til, og så snart fisken har svømt inn dit, trekker fiskeren, som sitter og stirrer ned i havdypet, raskt til seg garnet fra havbunnen, hvorpå laksen harpuneres. Denne fremgangsmåten setter fiskerens tålmodighet på prøve; han kan sitte en hel dag uten å ta blikket fra vannet for ikke å la byttet gå fra seg. Vi avrundet tegnepausen med et bad som Uttnes troskyldige innbyggere overvar på avstand, før vi gikk om bord igjen på «Vidar» for å spise middag omgitt av smilende, skogbevokste åser med ragende, snøkledde fjell i bakgrunnen. Da vi kom til Ullensvang kirke, var bredden så full av folk at kronprinsen bestemte seg for å gå i land. Han ble tatt imot av 4000–5000 hurraropende, festkledde mennesker. Presten, herr Landemark, bønnfalt kronprinsen – på sine egne vegne og sine kollegers (flere prester i de omkringliggende prestegjeld) – om å takke ja til middagen de hadde stelt i stand til ære for ham. Følgelig fikk vi ordre om å spise en andre middag, eller late som om vi spiste, og vi bega oss til prestegården. Jeg klarte likevel å unndra meg denne sure plikten og snek meg unna med Sandels og fotografen, henrykt over å kunne erstatte gaffelen med en blyant. Jeg tok flere skisser av klesdrakter – jeg fant velvillige modeller overalt. Bondepikene kaptes om å få æren av å posere for meg. Det sier seg nærmest selv at et hundretall skuelystne lente seg over skuldrene mine; utropene og lattersalvene deres vitnet om at de likte verket mitt. Jeg sluttet meg ikke til kronprinsen på prestegården før kaffen ble servert, og havnet da i en sverm av ungpiker i hvite kjoler – det var prestenes døtre, som også hadde vært til stede ved middagen, i likhet med to eller tre fremstående bønder og bondekoner hvis prektige klesdrakter sto svært godt til salongen. Særlig vekket den kostelige drakten og de forfinede ansiktstrekkene til en gammel bonde, Knud Oppedal, oppmerksomhet; i likhet med flere andre familier i denne landsdelen nedstammer familien Oppedal fra fordums norske konger, og de er svært stolte av sin herkomst. Familien Haga kastet også glans over festen; en av brødrene er stortingsmann.

På plenen foran inngangen til prestegården spilte en felespiller opp til dans for de unge pikene og guttene. Jeg la merke til at de fleste av de dansende pikene var vakre, og på Bildts anmodning tegnet jeg den smukke Martha Eversdotter. Kronprinsen var så begeistret for den hjertelige mottagelsen han hadde fått i Ullensvang, at han bød alle gjestene på fjordtur i dampskipet sitt. Damene skyndte seg å hente sine sjal og steg om bord, henrykte over denne lykkelige tildragelsen. De fleste av gjestene hadde aldri sett et dampskip før. Følgelig ble det gjort store øyne da «Vidar» lettet anker og seilte innover i Sørfjorden helt av seg selv mens militærmusikken lød. Det var en skjønn aften, dog noe kjølig for damenes hvite skuldre, og de ble derfor henrykte da vi bød opp til dans.

Ullensvang

Martha Eversdotter og Knud Oppedal

Prosten Landmark
Strandebarm –
Grimsgaard ‹…›

Ball om bord på «Vidar», Hardangerfjorden

Mødrene og fedrene danset ikke, så de iførte seg våre uniformsfrakker og –kapper; brett med punsj sirkulerte, og snart var det lutter glede. Musikken ga gjenklang i fjellveggene og fossene som omga oss, og virkningen var trollbindende – aldri har en ballett vært oppført i operaen med mer maleriske kulisser. Kronprinsen hadde en kurv med blomster fra Ladegårdsøen i lugaren sin; han overrakk damene galant en bukett fra sin hage og ba om blomster fra Ullensvang i bytte. Vi var på vannet i to–tre timer. Aftenen ble avrundet med fyrverkeri; det fikk en frydefull mottagelse. Disse gode menneskene kunne ikke engang ha drømt om en slik fest, og da en bengalsk ild ble tent mellom rakettene og de romerske lysene og kastet sitt overnaturlige lys over selskapet, kunne man lese henrykkelse i alle ansikter. Noen ganger belyste disse plutselige glimtene uskyldige, lønnlige gester: Man kunne se Grimsgaard som, under foregivende av å ville holde frøken Landemarks schäferhatt på plass, smøg armen rundt hennes skuldre, eller Dahll som klemte frøken Jaegers spede hånd, trolig for å berolige henne. Til slutt, ved midnattstid, ble gjestene satt i land igjen i Ullensvang, svært fornøyde med denne aftenen, som – det er jeg viss på – alltid kommer til å være risset inn i prestegjeldets annaler. Båten vår kastet anker et lite stykke unna for å fortsette sin omstreifen neste dag.

Da jeg våknet, fulgte jeg Falsens daglige rutine og kastet meg over relingen for å ta et bad. Denne måten å gjøre morgentoalettet på er like resolutt som den er forfriskende. «Vidar» hadde ankret opp ved Ulvik, der vi ble værende til klokken ni om formiddagen i påvente av at skylaget skulle sprekke opp, for vi ville ikke gå glipp av utsynet over omgivelsene. Fjellene har her rund form og er dyrket helt til toppen – egnen er da også tett befolket, og landskapet livlig og frodig.

Omsider tittet solen frem, og nesten samtidig også «Mirapi», korvetten til prinsen av Oranien, som var på vei tilbake fra Vik innerst i Eidfjorden. Derfra hadde prinsen ridd til Vøringsfossen, som sies å være et spektakulært vannfall. Kronprinsen besøkte sin nevø om bord; han hadde ikke tålt den utmattende rideturen dagen i forveien og kjente seg uopplagt. Vi snakket kun med herr de Castembrote, hans huslærer, og korvettens kaptein. Før vi tok avskjed, avtalte vi å møtes samme kveld i Bergen. Denne dagen fikk vi et gjensyn med Utne og Rosendal da vi seilte forbi; vi forlot Hardangerfjorden med tungt hjerte og seilte inn i Strandefjorden, som man ankommer gjennom Sundfjorden, et svært smalt sund hvis fjellvegger var flekkvis bevokst med trær og andre grønne vekster. Da vi nærmet oss Bergen, forandret landskapet karakter, og vi seilte nok en gang blant nitriste, nakne holmer. Været sto til landskapet, det var vått og kaldt. Vi ankom ikke Bergen havn før klokken halv tolv om kvelden. I havneområdet krydde det av båter i alle størrelser, fulle av nysgjerrige mennesker. En flaggprydet gondol med 19 rorskarer i hvit drakt ventet på at kronprinsen skulle ankomme; de skulle ro ham inn til land. Gondolen, også den hvit og med forgylte forsiringer, var blitt bygget spesielt for anledningen på byens regning. For å varme seg og få den lange ventetiden til å gå hadde roerne drukket litt for mye; de var ikke i stand til å ro tidsnok til side da «Vidar» seilte inn i havnen, så båten kantret og mannskapet endte i vannet. 18 mann ble fisket opp med det samme, den nittende ble funnet igjen senere i god behold, men vi syntes at ulykken var ubehagelig, og den spolerte vår storslagne innseiling til Bergen. Visekongen gikk om bord i gondolen til innbyggerne som ble sendt ut for å hente ham; hans følge nøyde seg med «Vidar»s joller. Landgangsbryggen, som også var bygget for anledningen og prydet med flagg og blomster, lå ved fisketorget. Der ventet en veldig menneskemengde. Denne delen av byen (Tyska Bodarne), der man stiger i land, har et svært originalt utseende: I lysskjæret fra faklene lignet alle de hvitmalte husene, som er høye og smale og avsluttes med en spiss gavl på hollandsk manér, en lang rekke med telt. Vi kom straks vekk fra visekongen, som ble fulgt av en entusiastisk menneskemengde, og hadde store vanskeligheter med å bane oss vei helt frem til residensen til general Holk,Knud Kraft Holck (1789–1870) byens kommandant, der kronprinsen skulle losjere. Jeg overvar presentasjonen av forskjellige bergenske korps og laug, hvorpå jeg ble tatt hånd om av en av medlemmene av mottagelseskomiteen, rådmann Bonnevie,Muligens Jacob Krefting Bonnevie (1814–1881) som førte meg til losjiet som var gjort i stand til meg hos en av byens rike grosserere, herr Frederic Mohn. Der ventet det meg en stue og et soveværelse, og jeg var ikke sen om å nyte den gode sengen, en bekvemmelighet jeg ikke lenger var vant til. Dagen etter gikk jeg inn til verten min, en gammel ungkar hvis husholdning forestås av en dame på rundt 30, en slektning av ham. Han var svært forekommende; han viste meg et bord med en overdådig oppdekning av fjærkre, kaldt kjøtt, vin og havannasigarer og sa at jeg kunne forsyne meg fritt.

Husholdersken hans tok meg med opp på loftet for å vise meg husets skatt: enorme mengder tørrfisk hvis lukt fylte hele huset, som for øvrig var prektig møblert. Fra takvinduet kunne jeg se utover Bergen, som utgjør et originalt skue: en hollandsk bykjerne omgitt av sveitsiske fjell og bebodd av 40 000 mennesker som i all hovedsak er fiskere eller handler med torsk og sild. Fisken eksporteres til alle verdensdeler.

Verten min fortalte at når høsten nærmer seg og torskefiskerne (Nordländningar) vender tilbake med lastede båter fra sin ferd mot nord, er kjøpmennene som ønsker å handle med dem, nødt til å huse dem under hele deres opphold i Bergen, der de fester og svirer og tar igjen for alt de har måttet klare seg foruten. Siden alle fiskerne kommer tilbake i samme tidsrom, vil hver og en overgå sin nabo hva gjelder gjestfrihet for slik å tiltrekke seg selgerne. Fiskebåtene er bygget slik som gamle skandinaviske sjørøverbåter og har kun akterdekk.

Jeg gikk til Bildts losji, som var enda prektigere enn mitt. Også hans vert var ungkar og grosserer; han het Martens. Vi spaserte sammen i byen i to–tre timer og utforsket den på kryss og tvers. Det er fra Frederiksberg festning man får det videste utsynet over byen, som med sin maleriske beliggenhet og sine særegne hus og skikker har en helt enestående lokalkoloritt. Bergen er etter min mening en langt mer interessant by enn Christiania. Gatene er fulle av folk, det er full aktivitet i havnen – det er liv og røre overalt.

Vi fulgte den høyeste gaten, som gir utsyn over byen. Her ligger offentlige institusjoner, kirker og sykehus. Jeg vil særlig nevne Sankt Jørgens hospital for spedalske; vi så flere av disse stakkarene i vinduene, ansiktet halvveis fortært av denne vemmelige sykdommen, som er nokså utbredt i denne delen av landet. Spedalskhet er antatt å være uhelbredelig; sykdommen går i arv, men hopper ofte over en generasjon og kan slå ut i alle aldre. Det er blitt fremsatt et lovforslag om å forby mennesker fra familier som er rammet av denne fryktelige sykdommen, å gifte seg, men det ble ikke vedtatt av Stortinget.

Samme dag arrangerte Bergen en middag til ære for De Kongelige Høyheter visekongen og prinsen av Oranien i den forhenværende frimurerlosjen. Hele dagen sto det ti–tolv vogner i den kongelige residensens gårdsrom til disposisjon for prinsene og deres følge.

På vei til festmiddagen kjørte vi gjennom en sammentrengt og opprømt folkemengde som ga fra seg øredøvende gledesrop. Den forhenværende frimurerlosjens fasade var pyntet med flagg og blomster, og i anledning festen var et praktfullt springvann blitt bygget midt på plassen, som under hele måltidet var full av folk som sto tett i tett og ventet spent på en anledning til å få et glimt av kronprinsen og deretter gi fra seg bifallende hurrarop. Bergen by hadde vedtatt å sette av 30 000 spesidaler (120 000 franc) til visekongens underholdning under hans opphold i byen. Middagsmenyen besto av 28 retter som til sammen bød på et rikt utvalg gastronomiske produkter fra alle verdensdeler. Skilpadde, rådyr, ananas, villrein, viner fra Constantia, Frankrike, Spania, Rhinen – det manglet ikke på noe. Blant de prominente personene som utbrakte en skål, vil jeg nevne stiftamtmann SchützJens Schydtz (1792–1859) og festens arrangører herrene Bonnevie, Smith og Faye, hvorav førstnevnte holdt en heller dårlig tale for prinsen av Oranien, en formaningstale der prinsens slektning visekongen ble holdt frem som et eksempel på hvor skjønt det er å bli elsket av sine undersåtter; han mante prinsen til å oppføre seg pent for å bli like avholdt i sitt eget hjemland.

Blant gjestene befant det seg noen pussige oppsyn: biskop Kjerschow,Peder Christian Hersleb Kjerschow (1786–1866) hvis hode og kropp er runde som tønner, borgermester Lassen,Albert Lassen (1783–1860) en dårlig tilspikket gammel trerelikvie, og sjefen for byens borgervæpning (stadshauptmann), som er svært kry av sin stilling og har en tre fot høy hvit fjærbusk i sin gammeldagse tresnutede hatt.

Borgmästare Lassen
Bispedrakt
Biskop Kjerschow

Stadshauptmann

Vi satt over to timer til bords og avrundet deretter aftenen i teatret, der primadonnaen deklamerte en vakker prolog til ære for visekongen. Et lystspill (‹…›) ble også fremført. Skuespillerne var alle nordmenn, og bergenserne syntes å være svært kry av dette faktum. Faktisk er det første gang dette har inntruffet – frem til nå har man betraktet den dramatiske løpebane som uforenelig med den nasjonale karakter og derfor forbeholdt danskene, hvis språk og manerer er smidigere.

Forsøket forekom meg å være temmelig mislykket. Skuespillerne var kluntete og klossete.

Et måltid ventet oss i foajeen etter forestillingen, en supé bestående av 16 retter. Totalt antall retter denne dagen: 44!

Dagen etter, den 23. juli, ledsaget jeg kronprinsen til fisketorget. Han ønsket å bevare sitt inkognito og hadde bedt om å få en liten båt, men herr Smith var ivrig etter å vise frem gondolen hvis opptreden hadde slått så feil ved innseilingen vår, så han hadde fått den til å komme tilbake i dag. Siden denne overdådige farkosten straks ville ha røpet hans inkognito, sendte kronprinsen den av gårde igjen og lovet rorskarene som trøst at de senere på dagen ville få gleden av å ro ham ut til «Mirapi», der han skulle spise middag.

Vi gikk til torget til fots, og der kunne vi nyte et svært fornøyelig skue. Selgerne holder seg i båtene mens de falbyr fisken sin til byens damer og kokker, som rusler rundt på bryggen. Avstanden mellom de talende partene tvinger dem til å heve stemmen, og jo høyere den ene roper, desto høyere er sidemannen nødt til å rope, og dermed roper alle av sine lungers fulle kraft. Det blir et fryktelig ståk, og i dette virvaret av ytringer er det umulig å skjelne en eneste en. Alle disse menneskene gestikulerer og bærer seg med en rent sydlig livlighet. Man skulle nesten tro at man befant seg på kaien i Santa Lucia i Napoli. Folk begynte å dra kjensel på visekongen, så vi søkte tilflukt i et hus med balkong for å observere videre derfra. Eieren, herr Dahll, visste ikke hvem den berømte balkonggjesten var, og han ble rent bestyrtet da jeg på vei ut forsiktig hvisket ham navnet i øret. Den stakkars mannen ble fortvilet over at han hadde gått glipp av muligheten til å presentere sin hustru for oss, og det fortrød ham at han ikke hadde sett nok på kronprinsen. Jeg fikk rent vondt av å se ham slik.

Handelen på torget finner sted hver onsdag og lørdag på Triangelen i havnen. Etter å ha gått en tur med Hanssen og en yrkesfelle av ham, en daguerreotypisttrolig Marcus Selmer (1819–1900) – jeg pekte ut hvilke motiver disse herrene skulle fotografere og var innom atelieret til sistnevnte, der jeg fikk se daguerreotypier av noen bedårende nasjonaldrakter – gikk jeg tilbake for å kle meg om, før jeg ledsaget kronprinsen til «Mirapi», som lå i en ytterhavn en halv lieue utenfor byen.

Vi ble tatt imot av prinsen av Oranien og hans offiserer og fikk servert en svært velsmakende middag. Den unge prinsen er 16 år gammel, men virker eldre. Han har anlegg for tykkfallenhet og synes for flegmatisk for alderen. Han viste seg som en taktfull og forekommende vert og utbrakte en flott skål

Fisketorget i Bergen

for kongen og dronningen av Sverige. Visekongen, som kun hadde skålt for kongen av Holland, skyndte seg å bøte på forglemmelsen ved å si at siden man i hans hjemland alltid sparte det beste til slutt, ville han nå skåle for dronningen av Holland.

Om aftenen ble det holdt et stort ball i byen. Jeg hilste på fruene Hesselberg, Thoresen og Skræder med flere, og førte datteren til general Holk til bords til aftensmåltidet, som vi inntok sittende. Hun er en tilårskommen kvinne, men samtalen med henne gjorde at tiden falt mindre lang. Kvinnene fra den bergenske sosieteten er ikke like vakre som kvinnene av folket. Bergen er forhenværende hansaby, og det er derfor mange tyske familier blant borgerskapet; det kan synes som om blodet ikke har tjent på denne blandingen. Etter ballet spaserte Bildt og jeg i gatene, som ble pyntet med lys hver kveld, og jeg var ikke hjemme før klokken tre om morgenen. Dagen etter foreslo verten min, herr Mohn, å ta meg med på en utflukt til landstedet sitt, som ligger i nærheten av ekserserplassen på Aarstad, der kronprinsen skulle mønstre det bergenske korps samme dag.

Vi reiste dit i en liten familievogn trukket av én hest. Da vi var vel ute av byen, bød jeg husholdersken armen; herr Breda, herr Mohns nevø, bød sin arm til forloveden, og vi fortsatte til fots på en svært behagelig sti som fulgte foten av fjellene Ulrika og Blaaman og førte oss til herr Mohns hus på en halvtime. Snart kom også hele hans familie – adskillige brødre, nevøer og nieser med barn.

Utsikt over Bergen fra Aarsta

Vi drakk sjokolade mens vi betraktet eksersisen på avstand; vi så en av sjefene falle ned fra hesten under defileringen. Jeg tegnet utsikten over Bergen og omegnen, som herfra utgjør et svært vakkert panorama, før jeg smøg meg vekk fra de andre uten et ord og gikk alene tilbake til byen. Veiene var fulle av folk fra alle stender på vei til eller fra paraden. Denne dagen var det byens stiftamtmann, herr Schütz, som sto for middagen. Da hans egen spisestue ikke var rommelig nok for anledningen, hadde han tatt i bruk en slags låve hvis vegger var meget smakfullt pyntet med granbar. Det var formodentlig sitt barnebarns hvite hender herr Schütz kunne takke for denne utsmykningen. Vi så denne 17 år gamle feen ta plass vis-à-vis visekongen, hun var rød av sinnsbevegelse og senket blikket beskjedent hver gang rommets vakre pynt ble nevnt. Blant gjestene var en prøyssisk kunstner, herr Hildebrandt,Theodor Hildebrandt (1804–1874) som var på vei hjem fra en reise til Nordkapp; jeg ga ham et brev til Stockholm.

Været hadde vært praktfullt under kronprinsens opphold i Bergen, men slo om like før han skulle reise videre om aftenen, som for å gi ham en smakebit av klimaet slik det vanligvis arter seg i denne landsdelen. Av årets 365 dager regner det 300. Etter 80 timer uten regn blir alt tørt og vissent, og innbyggerne er så vant til nedbøren at det ikke synes som om de merker regnet som pøser ned på dem, og som også vi fikk kjenne da vi klokken ti om kvelden gikk gjennom gatene fra festningen til Triangelen for å innskipe oss. Aldri har jeg sett en regnskur så kraftig, og som skyllet ned over en så stor forsamling.

Vi var glade for å se «Vidar» igjen – og Sandels, som ikke hadde gått i land en eneste gang mens båten lå i Bergen havn. Enten det skyldes unnselighet eller at andre mennesker byr ham imot, unngår Sandels alt som kan minne om selskapeligheter og gjemmer seg så snart han forventes å tre frem.

Bergen er i all hovedsak en sjøby. Isen legger seg nesten aldri i havnen, og om vinteren skjer all samferdsel kun til vanns, for veiene er nærmest ufarbare.

En grosserer fortalte meg om en vinter da han hadde vært nødt til å reise til Christiania og isen for en gangs skyld hadde lagt seg. Han hadde vært nær ved å omkomme flere ganger underveis. For å komme seg over fjellet hadde han utstyrt seg med brodder på knær, føtter og hender; føreren hans hadde slått et rep om livet hans og vist ham vei. Man må gå 16 mil på lykke og fromme før man kommer ned på hovedveien.

Man kan støte på villreinflokker tre mil fra Bergen, og den reisende grossereren hadde talt flere hundre dyr. Noen ganger satt han på hesteryggen; han red over gjel på skjødesløst byggede broer, hvilket han ikke hadde villet ta sjansen på å gjøre til fots, men som hesten klarte halvt i søvne. Det er i dette området man kan se hester klatre ned en stige når bergveggene er for bratte til at nedstigningen kan skje på annen måte. Det er i det minste det man forsikrer meg.

25. juli, dagen etter avreisen fra Bergen, seilte vi inn i Sognefjorden. Frem til klokken elleve om formiddagen var regnet og tåken til hinder for oss, men senere brøt solen gjennom skydekket og skapte et fengslende lysspill på de omkringliggende fjellene. I det fjerne kunne vi se Jostedalsbreens topper, som er dekket av snø hele året, og fosser som kastet seg ut mellom steile fjellvegger; vi hadde stadig nye landskap i sikte. Vi befant oss i poetiske omgivelser, besunget av TegnérEsaias Tegnér (1782–1846) – Frithiof og Ingeborgs hjemsted. Middagen ble servert om bord, utenfor Framnäs, og kronprinsen, som formodentlig hadde latt seg inspirere av omgivelsene, holdt en svært vakker tale på vers til minne om heltene som har udødeliggjort disse breddene. Vi gikk i land for å male det storslagne landskapet vi hadde fremfor oss: Qvinde forssQvinde forss] Kvinnefossen omgitt av majestetiske fjell.

Jostedalsbreen, i nærheten av Framnäs

Mens kronprinsen og jeg malte, gikk andre i følget for å utforske omgivelsene, og da vi hadde fullført studien, var det vår tur til å kikke på severdighetene de hadde funnet frem til. Frithjof og Ingeborgs gravmæle ligger rett i nærheten av Vangsnæs kirke, et kummerlig, markspist lite gudshus hvis dårlig opplyste innside er malt med grovt utførte arabesker og dyr og bærer preg av en fordringsløs armod. Denne kirken, som knapt har plass til 200 mennesker, gjorde med sin kristne nøysomhet og sitt gåtefulle clairobscur større inntrykk på meg enn mangt et kostbart, pralende gudshus. Vi så også flere eldgamle gravhauger som rommer åndene til store, men av ettertiden glemte skandinaviske helter. Befolkningen her virker fattig, og det bærer klærne deres preg av, i likhet med boligene, som ser skitne ut. Marken er dårlig dyrket. Senere på kvelden gikk vi i land igjen, denne gangen i Lunden, hvorfra vi tok en liten båt til Nornæs for å ta tre druidestener i øyesyn. Da vi var fremme, gikk vi i mørke gjennom en fattigslig fiskerbygd før vi ble ført opp til høyden der disse majestetiske historiske stenene står. En av dem er 30 fot høy, 3 fot bred og 4 tommer tykk. I kraftig vind vaier den som et grantre. Det er vanskelig å forestille seg hvordan den kan ha blitt anbrakt der. Klokken var ni om kvelden, og i lyset fra månen ble disse gåtefulle monumentene enda større og mer respektinngytende.

Vagnsnäs kirke

Vi sto alle tause og hensunkne i tanker rundt de uvirkelige, pyramidelignende stenene da en ung, hvitkledd pike langsomt steg frem fra en av dem. Vi trodde først at det var et gjenferd. Jeg gikk nærmere for å ta i øyesyn denne druidiske nymfen som syntes å dukke opp i akkurat rette øyeblikk bare for virkningens skyld, men ble svært skuffet da det jeg så i måneskinnet, var et ansikt vansiret av spedalskhet. Med klynkende, nasal stemme ba hun meg om en liten almisse. Det var datteren til føreren vår. «Hun er syk,» sa han bedrøvet, «neste uke skal jeg ta henne til Sankt Jørgens hospital!»

Vi drakk aftenste da vi kom om bord igjen. Restene kastet vi til de stakkars innbyggerne i området, som var blitt underrettet om kronprinsens ankomst og hadde strømmet til i de små båtene sine for å ta ham i øyesyn. Deres uvitenhet og forbauselse ved synet av selv de vanligste gjenstander var slående; det var som å befinne seg blant villmenn. Kronprinsen delte ut sigarer til dem. «Er det godt å spise?» spurte de. Musikkorpset vårt fremførte flere operastykker som ble sendt tilbake som ekko fra omgivelsene. Vi var nærmest inneklemt mellom loddrette fjellvegger, og i måneskinnet ble hele landskapet selsomt vilt. Kapteinen vår lot avfyre to kanonskudd og gjorde flokken som hadde samlet seg, oppmerksom på at dette var et avskjedssignal, og hver og en vendte hjem i ro og mak.

Da jeg våknet 26. juli, lå damperen for anker i Kaupangerbukten, hvis bredder er skogkledde og yndige.

Nornäs – «Vi trodde først at det var et gjenferd»

Ung fisker fra Nornæs

Jeg så flere vakre hus. Det prektigste er det herr Knagenhjelm som eier, og snart så vi ham komme mot båten med en ladning øl fra Kaupanger, som han ville forære kronprinsen. Dette ølet har et visst ry i landet, er meget sterkt og nytes fra stettglass. Kronprinsen spurte herr Knagenhjelm om han ville bli med oss på dagens etappe, og vi fortsatte vår ferd i svært dårlig vær. Av og til var det opphold, og i titiden kunne vi gå i land for avlegge kaptein MuntheGerhard Munthe (1795–1876) en visitt på hans landsted i Kroken. Huset ligger i en grønn åsside og er omringet av 4000 fot høye fjell med snø på tindene. Herr Munthe skrøt av det milde klimaet – om vinteren blir det sjelden under ti kuldegrader. Lystrefjorden er omgitt av svært pittoreske og ville fjell. Feigumfossen, som kaster seg ned i havet ved foten av fjellet Berghjemsnæsen, er et spektakulært skue. Så snart vi hadde seilt helt inn i fjorden, skulle vi legge ut på en flere dager lang ekspedisjon i innlandet, og følgelig brukte vi en time eller to på å gjøre de nødvendige forberedelser og kle oss til reisen. Hver og en av oss troppet opp i fantasifulle antrekk tilpasset anledningen: den ene i høye ridestøvler, den andre i en frakk av voksduk; jeg hadde for mitt vedkommende kledd meg varmt, for jeg visste at vi skulle over isbreer, og jeg hadde fylt feltflasken med konjakk av beste sort. Vi gikk i land ved Eide innerst i Lysterfjorden klokken ett. Kronprinsen takket ja til å spise formiddags med stedets notabiliteter mens hestene ble pålesset. Jeg ble kjent med sorenskriver Krebs,Christian August Krebs (1808–1892) som ble med oss over Sognefjellet neste dag, og som var en meget hyggelig reisefelle.

Innbyggerne i Eide har ikke like kostbare drakter som i Hardanger. Kvinnene bærer blå jakke og hvitt hodeplagg; mennene går med rød ull-lue og nærer en sterk forkjærlighet for knapper av metall.

Eide

Fremfor oss hadde vi fremdeles to anstrengende mil til hest i fjellet før vi ville være fremme på Upthun, der vi skulle overnatte. Derfor satte vi oss på hesteryggen straks vi hadde spist, og det var med liv og lyst at hele reisefølget la i vei i skarpt trav. Vi ble eskortert av en gruppe bønder, også de til hest. Vi dannet en liten eskadron på omkring 25 mann som red på rekke og rad. Hestene er små, men intelligente og robuste. Man kan uten videre betro dem sitt liv på de aller farligste strekningene.

I det fjerne kunne vi se Skjøldens kjempemessige tinder; så trengte vi inn i Fortundalen. Snart går stien langs ryggen på et bratt fjell med en avgrunn rett nedenfor, snart går den nedover nakne, glatte fjellsider. Noen steder krysser den strie, av regnet svellede elver som med sin sterke strøm virker uoverstigelige. Aldri hadde jeg hatt det bedre.

Klokken fem om kvelden var vi fremme på Optun, en liten grend bestående av tre–fire bondehus som ligger øde til høyt oppe i fjellet, rett i nærheten av en svært vakker foss. Mens middagen ble tilberedt og bagasjen lesset av hestene, utførte kronprinsen og jeg en studie av landskapet. I forgrunnen hadde vi vårt losji for natten, en nokså pyntelig hytte hvis fjellomringede tun var full av hester, bønder og ungpiker.

Marie Uptun, den yngste datteren i huset, holdt meg med selskap mens jeg tegnet. Til hennes store glede tok jeg en skisse også av henne. Jeg spurte henne ut om hennes beskjeftigelser og om hva hun likte å fordrive tiden med. Hun svarte med en bedrøvelig beretning om den lange vinteren hun nettopp hadde lagt bak seg – hun hadde brukt all sin tid på å spinne, uten noe håp om noensinne å se annet enn den øde egnen hun bodde i. Tanken på at hun ikke kunne se bakenfor sin fjellrike horisont for å få det minste glimt av hva som foregikk i den bebodde verdenen hun hadde hørt tale om, forekom henne å være uendelig trist. For denne ungpiken på 17 år fremsto det muntre reisefølget vårt som en smakebit av et liv som for henne var helt ukjent. Følgelig fulgte hun med oppriktig nysgjerrighet med på alt vi foretok oss og sa. «Jeg skulle så gjerne ha blitt med dere på reisen», sa hun til meg, «og fulgt dere helt til havet.» «Hva ville du ha gjort ved havet?» «Jeg ville ha reist til Amerika; det sies at alle er rike og lykkelige der.»

Vi spiste en stor middag; jeg ble svært varm etter måltidet og gikk meg en tur på egen hånd, mot fossen. Jeg fulgte en sti som gikk gjennom et svært myrlendt og krevende terreng, men fikk rikelig igjen for strevet, for skuet var praktfullt. Jeg ble sittende i en halvtime på en stor sten med utsikt over juvet, hvorfra kunne jeg betrakte vannmassene som pisket vilt og hvitfrådende mot stenene som hindret strømmenes frie løp. Skumringen tvang meg til å vende tilbake til de andre. Hver og en var travelt opptatt med å finne sengen sin; værelsene lå i tre forskjellige bygninger, og jeg fant ikke mitt før jeg hadde gjennomsøkt alle de andre. Snart gjorde jeg som mine to sovesalsfeller Bildt og Næser, som allerede sov tungt.

Neste dags ritt var beregnet til å ta 22 timer under vanlige forhold. Når vi først var på vei over Sognefjellet, ville vi bli nødt til å fortsette helt til Lom eller gjøre vendereis, for det fantes ikke noe sted underveis der kronprinsen kunne overnatte. Strekningen kan være svært farlig og til og med helt ufremkommelig i uvær, og følgelig var kronprinsen på det sterkeste blitt frarådet denne ruten, men det var nettopp det farefulle og eventyrlige ved foretagendet som virket forlokkende på ham, og som fikk ham til foretrekke denne ruten fremfor noen annen.

Avreisen ble satt til halv tre om morgenen. Vi var på bena en time tidligere for å gjøre de nødvendige forberedelsene. Jeg hadde kledd på meg i all hast i halvmørke og hadde av vanvare tatt en av Bildts strømper. Han brukte en halvtime på å lete etter den, men til ingen nytte; til slutt fant han en blå strømpe, og siden han brukte røde, forsto han at det var skjedd en forbytting, og raste mot meg. Kronprinsen fikk roet ham ved å finne frem et par hvite filtsokker fra vadsekken sin.

Etter halvannen times ritt holdt vi en liten rast for å la hestene hvile. Vi befant oss nå over snøgrensen. I det fjerne strakte Horungtinderne sine taggede fjellspisser i været; nærmere oss kastet en iskald fjellbekk seg ned mot dalen. Her er det ikke lenger noen vegetasjon, og man trår bare på fjellgrunn, snø eller reinlav. Veien – hvis man kan kalle dette bratte, stilignende som man av og til kunne finne spor av, for en vei – er svært anstrengende å ta seg opp. Stundom forsøkte jeg å ta bena fatt, men klarte ikke å holde tritt med hestene særlig lenge uten å bli andpusten – de holder et usedvanlig raskt tempo.

Hornungarne, 27. juli, kl. fire om morgenen

Vi fortsatte i fire timer uten stans. Vi vadet noen fjellelver, andre krysset vi på svært pittoreske, men temmelig hasardiøse broer. Smørstabbtindene, som er mindre ville enn Horungtinderne, reiste seg i det fjerne. Vi fikk oss en behagelig overraskelse da vi rundet en høyde og plutselig, midt i det sammenhengende ødefjellet, så et telt som var satt opp til ære for oss og omgitt av fjellfolk som hadde strømmet til fra omegnen. Herr Collett,Johan Christian Collett (1817–1895) distriktets amtmann, kom stivfrossen frem for å ønske kronprinsen velkommen. Den stakkars mannen var ankommet kvelden i forveien og hadde tilbrakt natten i teltet, men hadde ikke utrustet seg med varme klær eller mat for å korte ventetiden. De som hadde ansvar for å tilberede visekongens frokost, hadde plent nektet å ta hull på provianten for ham, og amtmannen hadde ventet i kulden, på fastende hjerte og med en tilgivelig utålmodighet på vår ankomst. Følgelig langet han inn under måltidet og skjenket seg et breddfullt glass brennevin for å stive seg opp, men var ikke vant til å drikke slikt og ble aldeles fortumlet. Resten av dagen var han ikke helt ved sine fulle fem. Midfjelds, der rasten i teltet fant sted, ligger i nærheten av to små fjellvann. Fremfor en rager de majestetiske tindene til Foneranken, hvis grønnlige, forrevne isbreer minnet meg om Grindelvaldens isbreer i Sveits, bortsett fra at den omkringliggende vegetasjonen her mangler helt.

Klokken ni satte vi oss på hesteryggen igjen. Vi fulgte Bæverdalen, som til å begynne med er svært trang; bergveggene som omgir den, består av mørke, nitriste stenblokker. I midten av dalen renner Bævra, en elv med klart, grønt vann. Når man nærmer seg innsjøene Holdalsvand – veien følger disse vannene langs en svært bratt fjellside – blir omgivelsene langt muntrere. Småtrærne dukker opp igjen, og snøen, som man fortsatt skimter langt der borte i horisonten, fortrenges heldigvis av einernes og viernes olivengrønne eller røde farger.

Kronprinsen satte av gårde i galopp; vi hadde fått uthvilte hester ved Midfjelds, og bondeeskorten, som også hadde spist godt, kom med stadige utrop for å skynde på dyrene sine. Dermed holdt vi svært høyt tempo i nesten tre timer, uten noe som helst hensyntagen til de i varierende grad bratte eller sleipe skrentene eller sluktene vi passerte underveis. Falsen lot seg forarge av rittets mangel på dekorum og forsøkte å irettesette bonden som ledet eskorten, men han svarte storaktig at visekongen red slik han selv ønsket, og at de som var for gamle til å holde tritt med ham, kunne danne baktroppen. Falsen fant seg i dette utfallet mot sitt hvite hår og galopperte videre i taushet. Litt over 12 ankom vi Preste-säter. Lom prestegjelds inntekter kommer delvis fra denne seterens beitemarker. Pastor AasNils Frederik Julius Aars (1807–1865) tok imot kronprinsen i døren til hytten sin, og med skyggeluen i været dirigerte han hurraropene til sine bønder. De var alle iført den røde nasjonalluen, som kronprinsen for øvrig selv hadde tatt i bruk under denne delen av reisen.

Prestsäter

Pastor Aas bød på et måltid bestående av fortreffelig ørret og villreinstek med krydret, varm vin til. Etterpå tok vi oss en hvil i enkle bondesenger hvis eneste utsmykning besto av to eller tre avtrykk av nakne føtter som var skåret ut med kniv i treverket. Jeg fikk vite at det er en skikk her i området at den som eier sengen, tegner sitt fotavtrykk på den på denne måten. Det er et slags kjennemerke som overleveres til etterslekten.

Herr Aas ga oss en varm og enkel velkomst, blottet for skaperi. Han er tykk og gemyttlig og har en likefremhet ved sin væremåte som gjør at han minner mer om en militær enn en prest. Han har vært stortingsmann og nyter stor anseelse i egnen for sin handlekraft og forstand. Tjenestepiken som serverte under måltidet, het Liva; hun var svært vakker med sitt gule hodetørkle, som hun etter skikken i området hadde knyttet rundt sitt finskapte hode.

Liva fra Prestsäter

Da vi hadde hvilt i to timer, la vi i vei igjen, ledsaget av vår vert – vi skulle tilbringe natten på hans prestegård. Vi red fortsatt gjennom Bøverdalen; den var nå opplyst av en vakker, nedgående sol hvis stråler kastet et gyllent skjær over Galdhøpiggens isbreer, som ligger på 8300 fot over havet. Vi skiftet hester igjen ved Qvandesvold, der en flokk med skuelystne hadde stimlet sammen. Jeg måtte bli værende der lenger enn de andre fordi gjorden på salen min røk idet jeg satte meg på hesteryggen. Jeg galopperte en time i ett strekk for å ta igjen den tapte tiden og fikk innhentet følget.

Vi drakk et glass øl på Hoft, som ligger langs veien, og hvis hus er bygget på sveitsisk manér. Så red vi uten opphold til Lom, hele tiden i skarpt trav eller galopp. Jeg hadde fryktelige smerter i skinnebena, og følgelig var det en ren lykke, etter 17 timers ritt, å få øye på taket som skulle huse oss og den rødmalte bygningen til Lom prestegård, dagens mål.

Hele befolkningen møtte oss på gårdsplassen. De sto i karré med mennene på den ene siden og kvinnene på den andre, og ropte hurra til ære for visekongen med en samtidighet som vitnet om deres pastors dyktighet og utholdenhet under oppøvingen. Kvinnene bærer et lite, rødt snøreliv med åpning foran, et lett, svart skjørt og et hvitt tørkle knyttet rundt hodet. Mennenes eneste nasjonaldraktplagg er den røde luen.

Vi gjorde raskt toalett før vi gikk til bords. Familien Aars besto av pastoren, hans hustru, deres datter – en ung pike på 18 år – og en venninne av datteren, frøken Colett, amtmannens søster. Amtmannen var et bedrøvelig syn der han satt; han var den legemliggjorte utmattelse og medtatthet. Vi var redd han var alvorlig syk. Det er ikke til å komme fra at dagens ekstreme ritt, som ble utført med en hurtighet man hittil ikke hadde trodd var mulig, hadde kunnet tappe en mer muskuløs mann enn den skrøpelige Colett for krefter i lang tid. Hvis man ser bort fra smertene jeg kjente under kneet, følte jeg meg for mitt vedkommende frisk og opplagt og klar for å legge i vei igjen neste dag.

Etter middag stilte kronprinsen seg i bislaget for å se bøndene danse på tunet. Det syntes som om disse gode menneskene moret seg stort til tross for at det regnet. Vi drøyde ikke lenge med å gå til sengs; Bildt, Næser, De Besche og jeg lå på samme rom. Jeg ble vekket av kronprinsen klokken seks neste dag; han bar på palett og pensler og ville ha meg med ut og gå i kunstnerisk øyemed. Følgelig måtte jeg forlate den behagelige sengen, og vi gikk og slo oss ned i nærheten av kirken, som er bygget i tre i ekte norsk stil, for å gjøre en studie av den. Frøken Aars spurte meg på vegne av familien om jeg kunne tenke meg å gi dem en skisse som forestilte visekongen mens han tegnet kirken iført sitt reiseantrekk. Jeg lovet å sende dem en slik fra Christiania og har siden holdt mitt løfte.

Vi måtte innta en stor frokost med kjøtt og champagne før klokken åtte om morgenen. Herr Aars utbrakte en siste skål for den fremtidige kong Karl og talte meget varmt. Deretter kjørte vi med karjol til Vaage-vand ved Gardmo, der flere robåter lå og ventet for å føre oss til enden av innsjøen. Roturen tok en time, og vi ble ledsaget av vår gemyttlige pastor, som ikke riktig fikk seg til å forlate oss.

Lom kirke

Avreise fra Gardmo

Tolv draktkledde, unge piker gikk foran kronprinsen på vei fra skysstasjonen på Gardmo til bryggen der båtene ventet. De bar på hver sin kurv med blomster som de strødde utover veien.

Bak dem fulgte en gruppe menn som viftet med de røde luene sine. Ved bryggen lå en liten flåte på fem–seks båter, og vi gikk om bord; Bildt, De Besche og jeg fikk selskap av en representant fra kommunen i vår båt. Han hadde med seg en kurv med vin som vi kunne leske strupen med underveis. Sjøen Waage er omgitt av steile og skogfattige fjell; isbreen Koppe reiser seg ved enden av vannet.

Vi har de sterke armene til roerne våre å takke for at vi ankom Waage kirke på to timer – det var som om de kaptes med hverandre underveis om å være hurtigst. Vi ble møtt av stedets geistlige og notabiliteter. Under et telt av grønne grener fikk vi en velkomsttale og et stort formiddagsmåltid – det hele ble inntatt i en fei – og klokken tolv satte vi oss igjen i karjoler for å begi oss til Laurgaard. Her gjorde vi holdt i noen timer, da kronprinsen ønsket å besiktige noen myrer to lieues unna. Mens han red dit med de agronomisk interesserte, vandret jeg rundt i området med blyant i hånd. Laurgaard ligger ved inngangen til et svært trangt pass. Det var her Sinclair og hans 900 skotter ble drept til siste mann i 1612. Det finnes en folkevise om denne krigsdåden som er svært kjent i Norge.

Fra og med Waage bærer mennene livkjoler slik som velkledde parisere og londonere, hvilket ikke står så godt til den røde, napolitanske fiskerluen som folk flest bruker i Guldbrandsdalen. Kvinnene er svært vakre og går med skotskrutede kjoleliv av ull med åpning foran. Jeg så flere bemerkelsesverdige unge piker med slank og smekker figur og med en naturlig forfinelse over seg. Det var formodentlig det som hadde lokket en 22 år gammel engelskmann, herr Blackwell,Eardley John Blackwell (1832–1866) til å finne seg en hustru her. Vi hilste på ham under middagen.

Karin fra Laurgaard, 28. juli

Denne ungen mannen hadde reist hit i fjor for å fiske ørret; han hadde forgapt seg i datteren til en velstående bonde fra egnen og hadde anholdt om hennes hånd. Etter selv å reist til England for å innhente opplysninger om sin fremtidige svigersønn hadde den varlige faren gitt sitt samtykke til giftermålet med datteren, og nå bodde herr Blackwell og hans hustru her i området. Siden herr Blackwell utelukkende omgås fruens bekjentskapskrets, hadde han lært seg språket deres. Han lød som en verdensmann når han talte engelsk, men svor på norsk som en ekte bonde.

Laurgaard, 28. juli 1856

De som var til stede under middagen som ble holdt for kronprinsen på Laurgaard, var alt annet enn distingverte – alle arrangørene var røde i toppen og uflidde på håret og lite egnet til å forskjønne et kongelig bord. Men med vår gode matlyst sto vi det over, og kronprinsen fikk alle til å føle seg vel med sin sedvanlige elskverdighet og ukunstlethet.

Klokken halv fem la vi i vei igjen. Vi fulgte en svært kupert, men malerisk vei til Haugen. Her vider Gulbrandsdalen seg ut, og veien, som følger elven Laagen, går gjennom dyrkede jorder og enger. Dovres isbreer ligger i synsranden mot nord. Kronprinsen måtte stanse på Toftemoen på grunn av en ødelagt vognaksel. Eieren av gården som lå nærmest, Tofte, het Iver Poulsen Tofte. Skjønt denne bonden er kjent for sitt republikanske sinnelag, brisker han seg av at han nedstammer i rett linje fra kongen Harald Hårfager. Han benyttet kronprinsens uhell til å invitere ham hjem til seg på aftens. Det sies at Tofte er god for 90 000 spesidaler (henimot en halv million franc). Denne rikingen tok oss imot i sin bondedrakt og på en nokså enkel måte.

Kronprinsen kjørte i forveien i karjol og overlot vognen sin til Bildt og meg. Vi benyttet den helt til Holaker, der vi ankom klokken elleve om kvelden.

29. juli. I omegnen arbeidet man med å tørrlegge myrene i Læsje ved å tappe ut vannet av samme navn, og siden kronprinsen hadde gjort en morgenutflukt til dette området, kunne vi ligge og dra oss helt til klokken ni. Huset vi bodde i, var mer bekvemt enn de alminnelige hyttene – det hadde takstein og to etasjer. Værelsene var rommelige og kledd med skikkelig panel. Vi hadde utsyn over innsjøen Læsje, som så temmelig dyster ut. Vannet har to utløp, et i sjøen Mjøsen, det andre i havet via Romsdalen. Ved skysstasjonen på Hoset kjøpte kronprinsen to røde luer som han forærte Bildt og meg. Menneskene er mindre vakre her, og landskapet har et ensformig preg. På Hoset så jeg bare ett tiltalende oppsyn: en ung bondepike ved navn Britta. Hun var 17 år gammel og hadde for to uker siden giftet seg med en ung mann på 18. Da jeg spurte henne om hva hun hadde brakt i medgift til ektemannen, svarte hun med svært tilfreds mine at de til sammen eide 8 hester og 20 kuer. Vi fulgte Laagen til Læsjeverken, der vi stanset klokken elleve for å spise formiddags. Deretter kjørte vi langsmed to små og svært høytliggende innsjøer (henimot 2000 fot over havet) helt til Nystuen, som ligger ved inngangen til Romsdalen. Mens vi skiftet karjoler på skysstasjonen, ble en ung kvinne og hennes seks barn presentert for kronprinsen; hun hadde tre tvillingpar, hvorav de eldste var seks år gamle og de yngste to. Alle var friske og i godt hold, og hun viste dem stolt frem til visekongen. Hennes mann var villreinjeger og fødde hele familien med sin børse.

Romsdalen er med god grunn ansett for å være en av Norges mest pittoreske daler. Sammenlignet med alle dalene jeg har besøkt, utmerker den seg ved sine flommende fosser, sin frodige vegetasjon og sine ville fjellformasjoner.

Med bulder og brak kaster vannet seg fra toppen av loddrette stup; så deler det seg gjerne i to eller tre adskilte fossefall som snor seg videre som bekker gjennom grønnsværet og renner ut i elven Rauma. Elvens klare, grønne vann vitner om at det stammer fra breene. Vi gjorde et kort opphold ved den ville Sønderfossen, som fikk meg til å tenke på den i Handeck. En halvråtten bro er på vågalt vis lagt tvers over avgrunnen. Lenger inn, i nærheten av Ormeim, der vi spiste middag, faller Verm‹o› foss, som er mer yndefull. Her skiftet vi amtmann; herr Colett ble erstattet med amtmann Areskow,Nils Weyer Arveschoug (1807–1894) en lærd, men pretensiøs mann som er svært omhyggelig med stellet av sitt lange, krøllete hår.

Huset der vi spiste middag, var en gammel, forlatt fabrikk. Den nåværende eieren, en bonde, viste meg et portrett av de gamle eierne iført louis-quinze-antrekk: en kvinne med en formidabel parykk og hennes to suksessive ektemenn, som sto på hver sin side av henne, begge i dansk militæruniform, hvilket mishaget husets datter Ragnild sterkt, da hun ikke kunne fordra dansker, sa hun, selv på et maleri.

Ragnild Th‹…›

Denne aversjonen mot landets forhenværende herskere er temmelig utbredt i Norge. Så glade er de for friheten at de føler seg beskjemmet over ikke alltid å ha hatt den. Derfra stammer den ofte tåpelige ømfintligheten som slår ut så snart man ønsker å forene Sveriges og Norges interesser. Frykten er stadig vekk at man skal bli behandlet som en undersått, og ikke som et uavhengig folk – som sønn, ikke bror.

Strekningen fra Ormeim til Flatmark er virkelig betagende. Her er dalen svært trang og inneklemt mellom steile fjell med malerisk form; veien går langsmed Rauma, hvis bredder er grøderike og veldyrkede. Kronprinsen ønsket å gjøre en studie ved Manten, eiendommen til kjørekaren min, Christoffer Manten, som på en svær stenblokk i nærheten av huset sitt hadde risset inn den minneverdige datoen for visekongens reise gjennom Romsdalen. Han skildret også innbyggernes glede i denne anledning i et svært vakkert dikt, hvilket innbrakte ham to sigarer fra den kongelige hånd. Et regnskyll tvang oss til å avbryte malepausen, og vi la i vei igjen, kronprinsen med et brennende ønske om å få se solen igjen for å få festet minnet om denne vakre egnen til lerretet. Ved halv åtte-tiden om kvelden syntes himmelen omsider å bønnhøre ham; vi befant oss da mellom Troldtinderne og Romdalshorn, som skyter de taggede tindene sine inn i skyene. Vi gjorde et opphold ved elvebredden og utnyttet de siste solstrålene til å tegne landskapet.

Romsdalshorn

Vi ankom Veblungsnæset klokken halv ti i styrtregn. Dette er en liten fiskerby som ligger svært vakkert til innerst i Romsdalsfjorden, og som er omgitt av høye fjell. Byens åttekantede, rødmalte kirke ligner mer på et militært tårn enn et kristent gudshus. Hjemme hos byens viktigste kjøpmann, herr Onsum,Harald Onsum (1818–1912) hadde noen av kommunens representanter stelt i stand en supé for oss; den ene holdt en tale på vers. En fru Thomme, født Richter, var til stede under måltidet, og det var også hennes mor; førstnevnte var nokså smukk. Etter å ha skrevet noen linjer til min hustru gikk jeg og la meg om bord i «Vidar», som lå i ro og mak og ventet på oss i havnen. Det ble et gledelig gjensyn med lugaren min, og det var en ren nytelse å hvile ut der etter den anstrengende reisen. Herrene Sibbern, Grimsgaard og Hanssen, som vi hadde vært adskilt fra i flere dager, slukte hvert ord av beretningen om våre vågsomme ritt, og kaptein Bull syntes glad for at alle passasjerene hans nå var samlet igjen.

Denne reisen gjennom et vakkert landskap ble enda mer forlokkende for meg siden vi først hadde vært på havet i mange dager. Når man stadig skifter befordringsmiddel, legger man mindre merke til at man er trett. I fire dager hadde vi reist dels til hest, dels med båt og dels i karjol, snart over isbreer eller golde landskaper, snart nede i frodige daler eller over yndige innsjøer, og nå vendte vi igjen tilbake til havet og kunne gjenoppta vårt maritime liv med fornyet lyst for å se nye kyststrøk og trenge inn i nye daler og nye fjorder.

Veblungsnæset, 30. juli

Vi forlot Veblungsnæset klokken syv neste morgen, den 30. juli. Hele formiddagen seilte vi i en svært trang havarm omgitt av steile fjell, hvorav noen hadde en aldeles forbløffende form.

Romsdalen, 30. juli

Dessverre trakk det opp til regn, men naturen hadde et så egenartet og vilt preg at jeg ikke fikk meg til å forlate dekk, og jeg tok heller sjansen på å bli gjennomvåt. Skipet lå noen timer ved kai i Vestnæs; kronprinsen skulle til et myrlende like i nærheten sammen med amtmannen og adjutantene sine. Da de kom tilbake igjen, var disse herrene ledsaget av noen eiere eller interessenter i tørrleggingen av myrene, deriblant herr Thesen,Gudbrand Thesen (1792–1866) forhenværende amtmann i distriktet, en selvgod koloss av en mann hvis innbilte overlegenhet var vemmelig. Kronprinsen hadde fått et lignende inntrykk av ham og fant flere anledninger til å sette ham på plass i løpet av dagen – til tilhørernes store fornøyelse.

Ved ankomsten til Molde, en pen og nokså stor by, sto befolkningen og ventet langs vannet, og en prektig båt kom ut for å ta imot kronprinsen. Alle roerne var unge, rike grosserere – de bar elegante matrosdrakter som røpte hva slags folk de var. Kronprinsen gikk fra borde og hilste på byens øvrighet og representanter, og etter å ha stelt oss litt satte vi oss i vogner og kjørte til herr MøllersHans Thiis Møller (1812–1900) bolig, som ligger litt utenfor byen, og der selskapet til ære for visekongen skulle holdes. Arrangementet ble ledet av krigskommissær Meyer. Til bords satt jeg ved siden av sakfører Bendixen, en tykk, munter og gemyttlig herre som etter middagen presenterte meg for en venn av seg, en pedagog ved navn Dørum,Palle Godtfred Dørum (1818–1886) som fremførte flere Bellman-viser for oss med stor innlevelse og mye talent. Husets herre, en velstående skipsreder, inviterte visekongen til å gjøre ære på sjøsettingen av en ny brigg. Følgelig bega vi oss til ned til vannet, der sosieteten i Molde ventet og det var satt frem benker til tilskuerne. Skipet ble sjøsatt og døpt mens fanfarene lød. Alle ventet at briggen skulle bære kronprinsens navn, og derfor var forbauselsen stor da man hørte navnet til oberstløytnant Ekenstén, en forhenværende svensk husar som nå beskjeftiger seg med å tørrlegge myrer – eller snarere med ikke å tørrlegge myrer, for hittil har ikke metoden hans vært særlig vellykket i Sverige. Han gjør nye eksperimenter i Vestnæs og synes å nyte stor tillit her. Som trøst ble kronprinsen anmodet om også å overvære det første arbeidet på et nytt skip, som man lovet å døpe «Kronprinsen Carl». Vi reiste videre igjen samme kveld. Kronprinsen bød herrene som rodde ham ut, på et glass punsj om bord i båten vår. Havnen var full av alle mulige slags farkoster som stimlet om «Vidar». Kaptein Bull avfyrte noen raketter og kinaputter for å underholde dem, og vi seilte av gårde klokken elleve til lyden av musikken fra båten vår og hurraene som ble ropt til avskjed.

Klokken åtte om morgenen den 31. juli seilte vi inn i havnen i Christiansund. Denne byen har 4000 innbyggere og er bygget på nakne, golde berg. Trehusene her er svært pyntelige. Byen handler med tørrfisk, hovedsakelig med Spania. Det er utvilsomt de hyppige besøkene fra spanske kapteiner som er årsaken til de vakre, sorte øynene og den smekre figuren man ser hos Christiansunds ungpiker. Jeg steg i land med Hanssen og utstyret hans for å finne motiver. Etter å ha utforsket byens gater og små berg i en time stanset vi ved innløpet til havnen for å lete etter et hus der fotografen kunne gjøre klar utstyret sitt. Det var slett ikke enkelt, da hele byen hadde begitt seg til havnen eller til visekongens residens for å få et glimt av ham. Omsider fant vi en dør som sto på gløtt, og vi gikk inn i et svært pyntelig fiskerhus. Der lå en ung kvinne og spedbarnet hennes til sengs. Vi ble svært velvillig mottatt, og mens fotografen rigget til laboratoriet sitt, tok jeg en skisse av den unge moren og barnet og ga dem tegningen som et minne. Jeg beskrev visekongen så vakkert for henne at hun ikke kunne motstå trangen til å få sett ham hun også; etter at jeg var gått, sto hun derfor opp til tross for at hun var nokså medtatt (hun hadde ennå ikke kommet seg helt etter fødselen), og løp ned til havnen, mens Hanssen ble igjen helt alene i huset. Han hadde benyttet muligheten til å rigge til et mørkerom i selve barselstuen og hadde lukket skoddene. Da ektemannen hennes ser de stengte vinduslemmene på vei hjem, tror han at hustruen er blitt dårligere og setter opp farten; lukten av salpetersyre og kollodium som slår mot ham idet han åpner døren, gjør ham bare mer urolig. Han tror visselig at konen er død. Herr Hanssen får sin fulle møye med å forklare ham det hele, men får heldigvis oppklart mysteriet. Det hele ender med at den hederlige fiskeren ber kunstneren bli til formiddags, og at han gir ham en fyrstikkeske som jeg skulle få som takk for portrettet jeg hadde lagt igjen på bordet.

Innseilingen til havnen i Christiansund

Byen arrangerte en bankett for kronprinsen hos herr Clausen,Hans Clausen (1803–1871) som eier et svært vakkert hus nede ved vannet. Denne mannen er i enhver henseende den vektigste i Christiansund – han er det mest korpulente menneske jeg har sett i mitt liv.

Forestill Dem en masse av uformelig, slapt flesk dekket av sort ulltøy, med et svært vakkert hode plassert på toppen, godt adskilt fra skuldrene. Det er som disse barnelekene der man fritt kombinerer kropper og hoder som ikke hører sammen eller står i forhold til hverandre. Denne legemsfeilen er visstnok noe som ligger til familien. Herr Clausen har en tolv år gammel sønn som er så diger at han ikke ennå har lært å gå. Derimot har han to unge døtre som er smekre og slanke som siv, og som vi svinget oss med i dansen om aftenen. Det svirrer noen temmelig ufordelaktige rykter om denne tykke mannen. Det sies nemlig at en del av hans formue stammer fra sjørøveriet som foregår langs kysten her i området, der falske signaler leder skipene på grunn slik at de forliser. Spekulanten kjøper deretter lasten for en billig penge.

Alleen som førte til lokalet for festmiddagen, var pyntet med flagg og blomster, og en del innbyggere hadde flokket seg rundt huset. «Trofast som klippen hvorpå vi bygger» – det er valgspråket byen har tatt. Kronprinsen ble rodd til festen av byens finanselite i en overdådig gondol. Som overalt ellers ble det utbrakt skåler til ære for kongen, visekongen, Sverige og byen. Herr Boye holdt en meget inderlig tale. Ved bordet satt jeg like i nærheten av en gammel kirurg som hadde tjenestegjort i marinen, herr Clasen, som med sitt pludder og sine vittige bemerkninger gjorde måltidet mye mindre langtekkelig. Han er 68 år gammel, men er fortsatt like munter og rørlig som en tyveåring; man ville ha ham til å drikke, men ingen av gjestene maktet å få ham til det, og han reiste seg like ubesværet fra bordet som han hadde satt seg. Vi røkte sigar på en slags veranda på fremsiden av huset mens vi betraktet de vakre hodene som trengte seg sammen rundt oss, og som ventet på en anledning til å få et glimt av kronprinsen. Kvinnenes hodeplagg består av en slags toque av fiolett eller sort silke som danner en kledelig ramme rundt ansiktet.

‹Öfver Legen› Clasen

Ved halv syvtiden spurte festarrangørene kronprinsen om man ikke burde by damene opp til dans, og på stående fot fikk vi i stand et lite ball. Alle kvinnene som danset, var svært vakre. Frøknene Hallan (den engelske konsulens døtre), frøknene Clausen og prestens datter, en lyshåret og svært tiltalende ung pike, ga meg alle sammen et svært godt minne om Christiansund, der jeg til tross for den trykkende varmen danset med ungdommelig iver. Vi forlot Christiansund ved titiden om kvelden, som sedvanlig til musikk, kanonsalutter og kinaputter, og i ro og mak inntok vi igjen de små lugarene våre om bord på «Vidar». Halve natten seilte båten langsomt innover i en svært trang fjord som skjærer seg inn i landet.

Innbyggerne ville gjerne feire visekongens passasje selv om det var mørkt, så de hadde tent flere bål langs vannet. Losen vår ble desorientert av alle disse uvante signalene og fikk skipet til å grunnstøte på en sandbanke, og der tilbrakte vi intetanende resten av natten. Da vi våknet, var vi i Surendal. Siden dette var i nærheten av stedet der vi hadde planlagt å anløpe, gikk vi i land og forlot stakkars «Vidar», som ble nødt til å redde seg ut av knipen på egen hånd. Kronprinsen hadde planlagt å reise til Trondhjelm over land; følgelig tok vi med oss den bagasjen vi trengte, og satte oss i vognene klokken halv ti den 1. august. Vi tok farvel med amtmann Areskow og hans gode betjent fogd Bettelsen,Jakob Henning Wetlesen (1810–1874) en likefrem og godmodig mann som det hadde vært svært hyggelig å ha med på reisen. Førstnevnte var for sin del livredd for blyanten min – for å berolige ham tegnet jeg et svært flatterende portrett av ham før vi skilte lag, så kunne jeg heller ta revansj senere.

«Vidar», 1. august
Bettelsen
Areskow

Surendalen, som vi fulgte hele dagen, er frodig og grøderik; fjellene er skogkledde, og veien går langs elven Sura elf [Surna].

Vi spiste formiddags i Kvamen på kommunens regning. Grønt er den fremherskende fargen i draktene her. Kvinnene har gjerne et svært tykt sjal knyttet rundt halsen for å beskytte seg mot vinden, som blåser i ett sett her i området, men er for øvrig nokså lettkledde.

Noen av karjolene hadde to seter, og følgelig kunne vi ha mer sosialt samkvem under reisen enn i de vanlige karjolene. Jeg vekslet mellom Bildts og De Besches selskap. Hestenes seletøy består av et enkelt bogtre som her i området er prydet med praktfulle utskjæringer og friske farger. Man bruker kun hingster, og de er vanligvis svært fredelige av seg – siden det ikke er noen hopper der, har de heller ingen grunn til å være sjalu på hverandre. Norske hester har svært tykk hals, bred bringe, et våkent blikk og et lite og skarpt hode.

Melldal, ‹1. august›

På Garbierg ble kronprinsen møtt av general Thommé,Muligens Johan Jacob Thome (1784–1871) som fører kommando over de trondhjemske tropper, og av områdets amtmann, herr Arensen.Karelius August Arntzen (1802–1876) Disse to herrene fulgte oss til Melldal; kronprinsen skulle overnatte hos presten. Siden vi ankom tidlig, hadde jeg tid til å ta flere skisser av de mange innbyggerne som hadde samlet seg på prestegårdens tun.

Tegningene mine pirret folks nysgjerrighet i den grad at alle snart lente seg over skuldrene mine, og selveste kronprinsen, som disse gode menneskene var kommet for å se, var snart helt uten tilskuere. Latterutbruddene og ropene ble etter hvert så støyende at presten, som ikke kjente foranledningen til dem, trodde at det var opptøyer gang. Jeg ble nødt til å søke tilflukt et stykke unna huset for å kunne fortsette arbeidet, men ble fulgt av folkemengden.

Blant modellene mine var en gammel lærer med langt, hvitt hår. Han var 82 år gammel og hadde utøvet sitt yrke i 60 år. Det var han som hadde lært hele prestegjeldet å lese og skrive. Denne flotte gamle mannen med mildt og vennlig blikk syntes å nyte stor anseelse i egnen.

Presten selv, herr Parelius, hadde bodd på prestegården i 48 år; omgitt av barn og barnebarn og høyt aktet av sognebarna som han var, levde han et svært godt liv der. Etter middag gikk Dahl og jeg en tur til kirken og kom i prat med noen av innbyggerne – de er dus med alle, men slett ikke uforskammede, og er svært elskverdige av natur. De unge pikene ynder å tøyse og le. De er for det meste svært vakre og kler seg med en viss forfengelighet. Det sies at de er svært lettsindige.

Marett Knudsdatter i Meldal

Tidlig neste morgen poserte kronprinsen i reiseantrekk for fotografen vår, som også tok portretter av to av husets unge piker. Den ene av dem, Alette, hadde langt, krøllete, blondt hår. Hanssen lovet å gi en kopi til presten, som hadde behandlet ham med stor respekt under hans opphold på prestegården, hvilket den lille mannen slett ikke var vant til.

Vi reiste av gårde klokken halv ni og kjørte inn i Olkedal i et grønt og yndig landskap. To mil fra Meldal, ved Løcken, ligger det noen kobbergruver. Ved tolvtiden stanset vi i en times tid for å male en vakker utsikt ved Stubben. Mens vi kjørte, la jeg merke til at kjørekaren min manglet det ene øret. Han fortalte meg at han hadde mistet det under bjørnejakten. Han hadde felt et dyr med et karabinskudd, og siden han trodde at han hadde drept det, hadde han gått intetanende bort til det; da hadde bjørnen plutselig reist seg og kastet seg over ham. Det ble en hissig kamp – jegeren hadde fått 50 forskjellige skader og hadde altså mistet et øre. Han pekte ut åstedet for kampen for meg da vi kjørte forbi.

Stubben

Vi spiste formiddags på Fandrem. Pastor Bull sto i spissen for øvrigheten som tok imot kronprinsen. Alle var svært forhipne på å stille sulten så snart vi hadde steget av karjolene, men det lot seg ikke gjøre, for først måtte vi lytte til en lang tale som tok form av en svulstig, messende preken: «Som formann i festkomiteen», sa herr Bull, «takker jeg herved Kongenes konge for å ha gitt egnens innbyggere denne anledningen til å beskue vår visekonges åsyn; som sogneprest ber jeg Herren lyse sin velsignelse over Hans Kongelige Høyhet; som menneske og festarrangør avslutter jeg min tale med ydmykt å be Deres Kongelige Høyhet om å være så vennlig å takke ja til et lite formiddagsmåltid.»

Den siste delen av prekenen lød akseptabel i våre ører, og vi satte oss til bords. Men så billig slapp vi ikke fra den ustoppelige prekehesten, for han utbrakte selv alle skålene og prediket hver gang. Etter måltidet la visekongen i vei igjen, og vi kjørte gjennom et smilende, frodig landskap; da vi nærmet oss Trondhjelm, passerte vi hist og her litt skog. Vi stanset i By for å skifte til gallauniform før vi krysset en innsjø halvannen lieue fra Trondhjelm. Der ble vi møtt av byens borgervæpning; de var til hest og oppstilt på linje langs vannkanten for å eskortere visekongen. Det var bare hingster i eskadronen, som var svært udisiplinert. Larmen av vrinsk og hestetramp var øredøvende, og nær sagt alle hestene sto og danset på bakbena. Etter to timers eskortering i skarpt trav og flere regnskurer fikk avdelingen et mer militær tilsnitt. Utsikten man får over Trondhjelm når man er på vei ned fra fjellet som rager over byen, er betagende. Byen er anlagt i et skrånende landskap langs kysten med fjell på rekke og rad i horisonten. Den tar seg best ut fra avstand, for når man trenger inn i byens gater, mister den sitt særpreg – ulikt Bergen. Trondhjelm, forhenværende hovedstad i Norge, er simpelthen en liten by som, med unntak av katedralen, ikke har noe å by på og er helt uten interesse. Vi måtte stanse ved æresporten som var reist på torget, for kronprinsens vogn var for bred til å kjøre gjennom, og gikk til fots til residensen langs et espalier av soldater fra linjeinfanteriet og borgervæpningen.

Byens stiftamtmann, herr Arenssen,Karelius August Arntzen (1802–1875)

bodde sammen med familien i en del av i kongeboligen Stiftsgaarden, der det ventet oss praktfulle leiligheter som i sin tid var blitt satt i stand i forbindelse med kroningen av kong Oscar I. Denne seremonien fant imidlertid ikke sted, for det norske presteskapet hadde følt skrupler ved å krone en katolsk dronning. Kong Oscar, som den gode ektemann han var, ga avkall på en ære som man ikke ville la hans gemalinne få ta del i.

Stiftamtmannen er en gammel mann med et beskjedent ytre. Han er helt døv, og således oppstår det hyppig misforståelser. Siden han av høflighet ikke ville få kronprinsen til å gjenta det han hadde sagt, lot han som om han forsto, og svarte på lykke og fromme. De to døtrene hans er meget vakre og svært elskverdige; den eldste, fru Knagenhjelm, hvis ektemann var på reise, ga klart og tydelig uttrykk for sin sterke beundring for visekongen. Den andre, som har arvet farens døvhet, var forlovet med en offiser.

Vi ventet oss en offisiell middag, men takket være prinsen av Oranien måtte vi klare oss foruten – under hans besøk i Trondhjelm noen dager tidligere hadde han spist opp alle forsyningene som til store omkostninger var kommet fra kontinentet i forbindelse med visekongens besøk. Riktignok hadde man bestilt nye varer, men på grunn av en misforståelse fra festarrangørenes side var kassene med mat blitt adressert til kronprinsen, og ble ikke åpnet før etter at de hadde ligget og råtnet i tollen.

Dagen etter var en søndag, og Bildt og jeg bega oss til katedralen til gudstjenesten. Dette byggverket er det vakreste gotiske bygget i Norge. Store deler av det ligger i ruiner, men særlig interiøret byr fortsatt på vakre arkitektoniske detaljer. Koret er nydelig; det er omgitt av en halvt bysantinsk søylerekke i marmor, og en svært elegant gotisk søylehall med tre spissbuer skiller det fra skipet. Man har utstyrt veggene med en mengde losjer av forskjellig form og størrelse som i dag var fullt besatt av Trondhjelms elegante damer. De satt halvt gjemt bak små rosa eller blå silkeforheng. Det var som å være i teatret.

Visekongen holdt en middag for de av byens notabiliteter som han hadde gitt foretrede for samme morgen, hvoretter Bildt og jeg trakk i sivil for å utforske omgivelsene. Byen var full av folk. Vi ville gjerne ta oss en forfriskning og spurte oss for for å finne en kafé eller restaurant. Etter mange fruktesløse forsøk ble vi til slutt vist til klubbens hage, et slags lite gårdsrom omgitt av høye murer og prydet med to trær som det var satt opp små bord rundt. Det var så å si ikke folk der. Mens vi nøt et glass øl, kom en herre bort til oss; han tok oss for engelskmenn og begynte derfor å snakke til oss på engelsk. Etter at alle parter hadde radbrekket språket for å få kommunisert med hverandre, skjønte vi til slutt at vi var svensker alle tre. Vårt nye bekjentskap var fra Sundsvall, han var kaptein på et handelsskip og tegnet et sørgelig bilde av hva Trondhjelm har å by på av fornøyelser. Byen er etter hans mening befolket av egenkjærlige mennesker som ikke tenker på annet enn å legge seg opp midler, og som ikke nyter livet i det hele tatt. Vi fortsatte spaserturen langs elven Nida og kom ut av sentrum til et grønt og yndig område der flere av byens innbyggere gikk tur. Til slutt gikk vi rundt i byens gater og gikk dermed glipp av en aften hos visekongen, som amtmannens damer bidro til å kaste glans over.

Klokken seks morgen etter, den 4. august, reiste vi videre til leiren. Igjen tok vi inn på «Vidar», denne gang for siste gang. Musikken lød da vi seilte av sted med kurs for Størdalshalsen, der vi gikk i land klokken åtte om morgenen. Greve Trampe,Adam Johan Frederik Poulsson Trampe (1798–1876) distriktets amtmann, ventet på stranden med egnens bønder, men det var ingen militære å se, hvilket forekom oss besynderlig, siden leiren lå en halv lieue unna. Senere fikk vi vite at kronprinsens generalstabssjef hadde trodd at han ikke kunne forlate leiren uten ordre om det. Vi ble nødt til å sende noen for å hente hestene våre og ventet tålmodig på dem på stranden. Deretter fulgte vi kronprinsen i økt galopp, og ved titiden om formiddagen ankom vi Værnæs hovedgård, leirens hovedkvarter. Gården er eid av en herr Hesselberg,Hans Theodor Iversen Hesselberg (1818–1898) som bor der med familien sin.

Vi ble møtt av fru Hesselberg på dørtrammen, en ung og vakker kvinne med sydlige trekk. Til vår store glede viste hun oss værelsene våre – det var en luksus vi ikke hadde ventet oss, da vi hadde belaget oss på å ligge i telt. Huset på Værnæs er stort og rommelig, på fremsiden ligger en stor gårdsplass flankert av stallene og øvrige uthus, og bak huset er det en stor hage. Det første kronprinsen gjorde da han steg av hesten, var å peke ut, på selve gårdsplassen, hvor teltene til generalstaben hans skulle settes opp, for de var blitt forvist og befant seg et snaut kvarter fra hovedkvarteret, i nærheten av de menige. Han ville ikke spise før denne endringen var gjennomført. Spiseteltet ble satt opp i midten med adjutantenes telt på hver side. Klokken tolv kom samtlige korpssjefer for å vise kronprinsen, leirens kommandant, sin aktelse og presentere sine respektive offiserer.

Leiren besto av:

1) Generalstabssjef oberst Brock og adjutantene Grimsgaard, Hoff, C. Anker, Heyerdal, Salveson og Gran. Intendant Juel og sjefkirurgen
2) To eskadroner med ridende jegere under oberstløytnant Fastings kommando	200 mann
3) Ett artilleribatteri under kaptein Ivertsens kommando	150 –
	Totalt 350
	Transport 350
4) Det trondhjelmske infanterikorps under oberstløytnant Sommerschields kommando	400
5) Det romsdalske infanterikorps under oberstløytnant Nannestads kommando	400
6) Det trondhjelmske nasjonale jegerkorps under oberstløytnant Bruns kommando	400
7) Det nordfjordske korps av den bergenske brigade under oberstløytnant Rings kommando	400
	Totalt 1950

Herrene Sommerschield og Ring var for gamle til å følge manøvrene og ble derfor erstattet mens de pågikk, førstnevnte av sin bror majoren av samme navn, sistnevnte av kaptein Hoff.

Sommerschield ble utnevnt til plasskommandant, mens den uvirksomme oberstløytnanten ble lagt inn på sykehuset for å gjøre omplasseringen lovlig. Der pattet herr Ring på pipen sin som trøst for at han ble behandlet som pasient.

Bildt og jeg avla korpssjefene og generalstaben et besøk, og vi befarte leiren. Den ligger på høye åser med moen fremfor seg, som strekker seg helt ut til havet. Kronprinsen innbød korpssjefene, greve Trampe, landshøvding Dahlström,Muligens Jakob Axel Dahlström (1794–1860) som var kommet fra Östersund sammen med løytnant baron J. Cederström, og herr Hesselberg, verten vår, til middag. Om aftenen hilste jeg på herr Hesselbergs familie, det vil si hans hustru og fire barn, hvorav de to eldste, som er på alder med mine, ble mine gode venner, og en kusine, fru Moser, en tykk og munter kvinne på omkring 40 som var kommet til Værnæs for å bistå vertinnen under oppholdet vårt. Fru Moser var ikke sen om å gi oss en smakebit av sitt talent; hun har en kraftig stemme og synger norske folkeviser og italienske kantater med samme innlevelse. Det er hun som tar til motmæle i samtalene med offiserene; mens hun alltid har en spøk på rede hånd, senker fru Hesselberg blikket og fremstår som et mildt og følsomt vesen. Herr Hesselberg er fortsatt ung, men forlegen og lite verdensvant; han er like brysom som han er brydd.

Etter få dager hadde jeg fått en høy stjerne hos fruen og hennes to små, som jeg moret med forskjellige tegninger, mens Bildt var tålmodig nok til å lytte til fru Mosers kurring. Kronprinsen var også innom salongen et par–tre ganger og gjorde henne den betydelige ære å fremføre flere duetter med henne.

Også andre kunstnere deltok under disse musikalske sammenkomstene: oberst Brock, med sin 60 år gamle tenorstemme, løytnant Gran, som var fremragende på munnspill, og stundom kom det også bekjente av familien, enten fra Trondhjelm eller fra omegnen. Slik ble vi kjent med søstrene Falsen og Ranulf, to nokså frigjorte enker som sies å ha vært svært forføreriske i sin tid. Vi hadde vært berøvet av kvinnelig selskap i flere uker og var derfor ikke vonde å be. I løpet av de tre ukene leiren varte, holdt kronprinsen noen aftensselskaper i teltet. Fruene Arensen og Thorne kastet glans over disse sammenkomstene – de spiste til og med middag der en gang, og det gjorde også fru Sibbern, som var kommet helt hit opp, midt blant alle soldatene, for å mase på sin Georg. Det fikk den stakkars kvinnen angre, for etter en svært anstrengende reise til lands fra Christiania til Trondhjelm, trodde hun at hun var ankommet leiren midt under festlighetene og forlystelsene, og hun fant ikke annet husvære enn en slags låve som ikke hadde oppvarming. Siden hun heller ikke kunne skaffe nok mat, ble hun, etter åtte dager med fysiske og sjelelige lidelser, nødt til å vende hjem med uforrettet sak. Den dagen fruen ankom, hadde hennes Georges vært så uheldig å skrape bena kraftig opp mens han red med oss, og det gjorde ham ute av stand til å gå i lengre tid. Det ville bli for ensformig å gjengi dag for dag alt som skjedde under leiren, så her følger en beskrivelse av vårt dagligliv der. Kaffen ble drukket i fellesskap i teltet klokken seks om morgenen, vi spiste formiddags klokken ti, middag klokken to og aftensmat klokken åtte. Mellom måltidene var vi på hesteryggen, enten for å overvære manøvrene eller for å utforske omgivelsene. Landskapet er ikke utpreget malerisk, men det er grønt og smilende, og dertil meget frodig og godt befolket.

Jeg ville ha trivdes nokså godt dersom det ikke hadde vært så kaldt hele tiden, men leiren og manøvrene var ikke fengslende nok til å få meg til å glemme at jeg frøs fra morgen til kveld, og det selv om jeg hadde en tykk, flanellsfôret trøye under uniformen. Det kom aldri en eneste solstråle som kunne varme de stakkars, numne lemmene mine; det var så ille at jeg nesten ble syk. Så å si alle offiserene som ledsaget kronprinsen, ble også mer eller mindre skrantne. Stakkars Falsen fikk ikke satt seg på hesteryggen en eneste gang, og Næsser og Bildt måtte bruke bena i flere dager. Oberst Fleischer, som var kommet for å føre kommando over et korps under manøvrene, måtte holde seg inne i to uker. Bare kronprinsen selv og de innfødte i denne iskalde landsdelen kom fra det uten å bli syke.

Førstnevnte var her i sitt rette element. Han befant seg blant svært uerfarne offiserer og soldater som gjorde så godt de kunne; ikke et øyeblikk forlot han dem, og han holdt dem stadig i ånde. Det var en fryd å se hvor store fremskritt soldatene gjorde, oppildnet som de ble av å følge sin unge, alltid muntre og utrettelige generals eksempel. Bortsett fra noen eldre sjefer i sekstiårene som ikke var i stand til å vise samme grad av militær iver, og som dessuten ble forhindret av sine skavanker, rivaliserte offiserer og soldater mer enn gjerne og merket verken at de frøs eller var slitne.

Bildt, Sandels og jeg tok en utflukt nordover sammen med Thorvald Meyer, som var kommet fra Christiania for å besøke leiren. Det var en kjærkommen avveksling fra den militære monotonien. Vi hadde to fridager og la muntert i vei i en av kronprinsens kalesjevogner, hvis lommer vi hadde sørget for å forsyne med vinflasker. Målet for turen var Stiklestad, slagmarken der St Olof døde i år 1030, som ligger i nærheten av terrenget der feltmanøveren skulle finne sted noen dager senere. Følgelig besiktiget vi landskapet i militært øyemed. Hovedveien, som på begge sider er kantet med dyrket mark, ga begrenset med plass til manøveren, bortsett fra der terrenget var så bratt at det ikke kunne pløyes opp; dermed fant vi flere uinntagelige stillinger på berg formet som naturlige bastioner, som på Hvithammer, Vold og Skattvold. Senere, forbi Vaardalen, kom vi, mellom to innsjøer, til et pass som hundre mann kunne forsvare mot en hær. Vi ankom skysstasjonen på Hammer da mørket falt på, og der møtte vi Meyers svoger, assessor Mørk.Muligens Claus Olesen Mørch (1801–1864) Han oppholdt seg for tiden hos datteren, som er gift med sorenskriveren, og som bodde i nærheten.Muligens Bernt Anker Steen (1816–1909) Han var underrettet om at vi var på vei, og var kommet for å tilby oss nattelosji hos sin svigersønn. Han måtte ikke anstrenge seg for å overbevise oss om å bli med ham, bortsett fra den folkesky Sandels, som forega å ha uoppsettelige anliggender i Levanger, og som reiste dit. Han skulle vente på oss der til neste dag.

Vi ankom hos herr Sten til aftens og fikk den best tenkelige mottagelse. I tillegg til vertene oppholdt herr og fru Mørk og en annen datter på 16 år seg på Øfvereggen, som er navnet på sorenskriverens bolig. Unge fru Sten, som opprinnelig kommer fra Christiania, hadde bare vært her i området i to år og trodde åpenbart at hun var i Sibir. Hennes beskrivelse av de strenge vintrene skar hennes far, herr Mørk, i hjertet, og nå og da utbrøt han: «Nei! Nei, min stakkars datter må reise hjem til sydlige strøk!» (Det vil si Christiania.) Dine sydlige strøk ligger da gruelig langt mot nord, tenkte jeg i mitt stille sinn.

Den stakkars svigersønnen, en temmelig intetsigende mann som ble misunt av sine yrkesbrødre for å ha fått sin nåværende stilling, virket ikke spesielt begeistret for svigerfarens bemerkninger. Morgenen etter gikk jeg en liten tur rundt huset til herr Sten og ble slått av hvor vakkert det var, landskapet som bredte seg ut fremfor meg. I forgrunnen vidstrakte enger og åkrer med vakker skog bakenfor, deretter byen Levanger og havet, og til slutt, i horisonten, blå fjell, det hele opplyst av en strålende sol. Jeg kunne ikke dy meg for å si til fru Sten, som kom uventet på meg da jeg tok en skisse av omgivelsene, at jeg syntes hun var urettferdig i sin dom over et så vakkert landskap.

«Se på hagen min», svarte hun, «de stakkars blomstene mine er allerede frostskadet, og vi er bare i midten av august; av frukt har vi bare små, hvite kirsebær! Man må være født her for å kunne bo her!»

Utsikt over Levanger

Etter å ha spist en god frokost satte vi oss i vognen igjen og kjørte ned fra fjellet til Levanger, som vi ankom en time senere. Siden vi ikke visste hvor Sandels befant seg hen, kjørte vi rundt i den nær folketomme byens gater og ropte navnet hans av full hals. Omsider så vi ham stikke hodet ut av et vindu, med munnen full og en brødskive med smør i hånden, og vi gikk ut av vognen. Sandels inntok frokosten så begjærlig at vi slo oss ned sammen med ham og spiste en frokost til før vi reiste videre. Vi tok hver vår karjol og kjørte mot Stiklestad etter å ha bestilt en bedre middag til vår tilbakekomst av vår vertinne enkefru Backlund.

Med sin vegetasjon og sine skogkledde åser minnet dette området meg om kantonen Friburg i Sveits, men dets beliggenhet ved havet og den sure vinden som kommer derfra, gjorde illusjonen kortvarig. I løpet av turen krysset vi en enorm sandslette som forekom meg å kunne romme en leir på 15 000 mann. Da vi kom til elven Væras bredder, der man tar en ferge over vannet, lot jeg mine reisefeller valfarte uten meg til stedet der den store St Olof falt, og tegnet landskapet jeg hadde fremfor meg.

En time senere hadde mine venner kommet tilbake fra utflukten, og vi kjørte tilbake til Levanger. Middagen ble svært lystig – vi var alle som én glade for å slippe unna leirens stillferdighet i noen timer. Levanger er en liten fisker- og trelasthandlerby med 900 innbyggere. Vi glemte igjen fire uåpnede vinflasker hos fru Baklund – jeg håper at andre reisende får glede av dem.

Det var i Levanger at følgende lille strek fant sted noen dager etter at vi hadde vært der. Kronprinsen foretok den samme utflukten som oss og spiste også middag i byen; da han gikk fra bordet for å sette seg tilbake i vognen med amtmannen, greve Trampe, så han sistnevnte stikke en flaske med punsj i baklommen på uniformen sin. «Jeg tror», sa kronprinsen, som ikke syntes en slik fremferd sømmet seg, «at det er best om De lar være, det passer seg ikke å vise seg blant folk med en flaske i lommen.» «Det er sant», svarte Trampe, «Deres Kongelige Høyhet har helt rett», og så trykket han flasken mot sitt brede bryst og lukket frakken over den – «det er bedre slik.» Kronprinsen lo godt av dette harmløse påfunnet og hadde ikke hjerte til å bli sint. Greve Trampe er for øvrig svært avholdt her i området, som han styrer som en faderlig despot. Så overbevist er man om hans redelighet at det han gjør, aldri gås nærmere etter i sømmene, og man underkaster seg lovene slik han finner det for godt. Indreministeren i Christiania, som syntes det var merkverdig at instruksene hans aldri ble fulgt av amtmann Trampe, sendte noen til å inspisere hans forvaltning. Til sin store forbauselse oppdaget inspektøren at alle statsrådens depesjer fra de siste årene fortsatt lå med ubrutt segl. Grevetittelen dør ut med ham, siden barna hans er født etter 1815, som var da adelskapet ble avskaffet i Norge. For å råde bot på denne anti-adelsloven har greve Trampe døpt sin sønn Gref (som betyr greve).

Vi tok fatt på veien tilbake til leiren en svært vakker aften, og vi gledet oss over å reise gjennom et så praktfullt landskap. Mellom Hammer og Forbod får man nydelig utsikt snart over fjorden, snart over ferskvannssjøer hvis bredder er kantet med vakker skog eller dyrkede jorder og enger. Noen av de frodige, bebodde øyene jeg så, minnet meg i formen om St. Pierre-øya i Bienne-sjøen. Det eneste som mangler i denne vakre landsdelen, er et mildere klima. Mens vi gikk til fots oppover åssidene, slo jeg av en prat med kjørekaren min, en gammel mann på 78 år, som gikk like lett og ubesværet som en ung mann. Han klaget slett ikke over klimaet, tvert imot skrøt han av hvor behagelig det var. Han hadde til og med kastet jakken, selv om det var fryktelig kaldt.

Vi ankom leiren om kvelden og gjenopptok vårt militære dagligliv. Her følger noen av hendelsene derfra:

Ordonnanser

Vold, der manøvrene foregikk

Oberstløytnant Brun, som kommanderer korps B

Den siste uken av leiren ble viet til en feltmanøver. Siden vi er svenske, fryktet Bildt og jeg at vi kunne komme til å fornærme våre norske offiserkamerater, og følgelig hadde kronprinsen gått med på ikke å benytte oss i aktiv tjeneste under leiren. Men oberst Brock – enten det var av høflighet overfor oss eller fordi han manglet offiserer – anmodet kronprinsen personlig om å la oss bistå ham under manøvrene, meg som sin stabssjef og Bildt som sjef for en infanteribrigade. Bildt skyldte på en lett kneskade og ble fritatt fra å debutere som infanterist. Jeg måtte derimot bøye meg for kronprinsens vilje og finne meg i min rolle. Dagen før kampene skulle begynne, var jeg ute på rekognosering med min nye sjef for å legge opp en taktikk i samråd med ham. Det var meningen at Brock og halvparten av leirens soldater, etter et mislykket angrep på leiren, skulle trekke seg tilbake til Hammer; oberst Vergeland,Muligens Harald Nicolai Storm Wergeland (1814–1893) som kommanderte resten av leirens soldater og skulle forestille en fiendtlig fortropp, skulle forfølge ham.

Gamle Brock, som for øvrig var en åndfull mann, hadde ikke mye erfaring som taktiker, og følgelig ga han meg så å si frie hender. Vi fulgte hovedveien til Hammer og bestemte oss for tre stillinger som var sterke nok til å kunne oppholde fienden så lenge vi ville. Vi delte soldatene våre i tre korps, A, B og C, og ga korps C, som var den bakerste i kolonnen, i oppdrag å stanse ved den første stillingen, Hvithammer, mens A og B fortsatte tilbaketrekningen og stanset henholdsvis på Vollan og Vold, de to andre stedene vi forsvarte oss fra, for å gå i stilling der. Etter at korps C hadde oppholdt fienden lenge nok ved Hvithammer til at jeg hadde fått bekreftet at korpsene A og B var på plass ved sine stillinger, fikk det ordre om å trekke seg tilbake, forbi korpsene B og A, og om ikke å stanse før ved Skattvold. Korpsene B og A utførte etter tur den samme tilbaketrekningen etter striden, slik at alle de tre korpsene igjen var samlet på Skattvold, der den avgjørende kampen skulle finne sted. To detasjementer, en på høyre side og en på venstre, hadde som oppgave å beskytte flankene våre.

Takket være denne tydelige og presise taktikken, der hver og en på forhånd kjente sin plass og sin rolle, unngikk vi unødige forflytninger og den forvirringen som så ofte oppstår når man utfører en slik manøver med helt uerfarne soldater. På Skattvold fikk vi en to timers hvil der vi spiste en svært livlig middag med kronprinsen. Deretter begynte Vergelands store offensiv mot vår stilling.

Angrep mot stillingen på Skattvold, 15. august 1856

Angrepet ble gjentatt to ganger og troppene drevet tilbake med tap. Deretter tok vi offensiven tilbake til leiren, der vi tilbrakte natten. Adjutantene Ivertsen, Anker, Heyerdal og Leierstedt sto under min kommando; de kaptes om å være mest tjenestevillig og gjorde lederskapet svært behagelig for meg. Skjønt jeg var sikker på at jeg ikke hadde vært opphav til skinnsyke, tenkte jeg at det var best å sette strek der og foreholdt kronprinsen at siden leiren skulle tjene til opplæringen av norske offiserer, ville det være mer hensiktsmessig å anvende disse. Han løste meg dermed fra oppgaven, og de påfølgende dagenes manøvrer overvar jeg kun som tilskuer.

16. august holdt leirens offiserer en bankett i teltet til ære for kronprinsen. Mang en skål ble utbrakt ledsaget av svært hjertelige taler. Krigsministeren, general Bloch, var ankommet. To svenske offiserer, herrene Ström, oberstløytnant, og Adlersparre, sjef for Jemtlands ridende jegerkorps, var også kommet for å overvære de siste manøvrene, som begynte den 18. og varte i tre dager. Det var kaldt og regnet uavlatelig, så mye at veiene nærmest var ufremkommelige. Dette gjorde ikke livet i bivuakken spesielt behagelig, særlig ikke første dag og halve andre. Den første natten sov vi i Vaardalen, der en del av soldatene fant ly i låver. Kronprinsen selv hadde slått opp feltsengen sin i en hytte og tilbød meg en slags sofastol ved siden av ham. Den var bærbar og lett, men laget for krigen i Afrika, ikke for det trondhjemske klima – jeg frøs noe fryktelig den natten, og vinden og regnet som pisket mot de gisne vinduene, lot meg ikke få blund på øynene. Jeg var nesten misunnelig på min kongelige sidemanns fredelige, jevne søvn. Regnet fortsatte utover formiddagen og satte en stopper for manøvrene; derimot tillot man soldatene å lage suppe, som ble den reneste vannsuppe.

Bivuakk ved Vårdalen 19. august

Faye, Sandels og jeg spilte et parti whist med kronprinsen; noen av offiserene varmet seg på sukret, avbrent konjakk i en låve.

Klokken to om ettermiddagen hadde det klarnet opp, og følgelig kunne soldatene avmarsjere. Kronprinsen førte selv kommandoen over det ene korpset, og oberst Vergeland over det andre. Etter flere mer eller mindre harde angrep ble Vergeland drevet tilbake ved Hofve, dit han hadde forfulgt kronprinsen i den hensikt å avskjære ham retretten. Det avgjørende slaget ble svært intenst; soldatene nektet å vike og kjempet hårdnakket. Hestene syntes like ivrige som sine ryttere – under kavaleriets fremstøt dannet venner og fiender en så tett mølje at de var umulige å skille fra hverandre, og hestene lystret verken bissel eller sporer. Når de først har fått fart på seg, er norske hester vanskelige å styre; de er stive i hals og lender og kommer aldri til å egne seg til annet enn partisankrig og forposttjeneste. Derimot er de utmerkede i artilleriet. Batteriet som deltok under leiren, under den gode kaptein Ivertsens kommando, var svært godt utstyrt og inneksersert, og utgjorde leirens elitetropp.

Da kampen på Hofve hadde pågått i en halvtime, lød trommen som kunngjorde at krigshandlingene skulle opphøre, og at det var på tide å gå i bivuakk. Vi fikk oss en behagelig overraskelse hos lensmann Vold – utmerkede senger ventet hele generalstaben. Vi spiste begripeligvis straks middag, eller snarere aftens, hvorpå militærmusikken spilte valser og galopper, og vi svingte vår verts tre døtre i dansen på tunet, samt hans tjenestepiker og andre bondejenter som hadde samlet seg der. Vi gikk derfor svært sent til sengs, hvilket ikke hindret Carsten Anker i å stå opp klokken to om morgenen for å jakte frem til kampene ble gjenopptatt klokken seks. Kronprinsen hadde gitt meg ansvaret for å arrangere en fest påfølgende dag, som var dronningens festdag; jeg dro derfor rett tilbake til hovedkvarteret for å holde øye med arbeiderne, og deltok ikke i noen av dagens manøvrer. Til tross for at veiene var ødelagt av regnet, tilbakela jeg to norske mil på to timer; hesten var lei av bivuakklivet og nærmest fløy mot stallen. Da jeg red gjennom Vergelands tropper, tok han meg for å være en spion som kom for å kikke på troppeoppstillingen hans. I dag var det hans tur til å utføre en tilbaketrekning.

Oberst Sturm Vergeland

Underveis tok jeg igjen to offiserer til hest, herrene Casper og Guldbrandsen, som også var på vei tilbake til leiren. Vi tok følge. På Forbord fikk hestene våre havre. Der møtte vi general Glad og hans adjutant; de gjorde oss den ære å tilby oss å ri i ro og mak med dem, men siden vi var utålmodige etter å komme frem, takket vi nei. Jeg ankom Vernæs til formiddags. Arbeiderne var i full sving med å føre opp et slags belyst, gotisk tempel som jeg hadde tegnet. Bildt hvilte kneet i fred og ro på værelset sitt og hadde ikke kunnet følge de avsluttende manøvrene. Vi ventet tålmodig på at kronprinsen skulle komme tilbake, og jeg la siste hånd på portrettene av fru Magda og hennes to sønner, som jeg ga dem som minne.

26 Slagsvold, totenske eskadron

Hadde det ikke vært for at jeg hadde anledning til å tegne, hadde oppholdet på Værnæs blitt svært langtekkelig. Jeg ville ikke ha hatt noe å beskjeftige meg med store deler av tiden, og bortsett fra den militære interessen jeg hadde av å følge soldatenes fremskritt, hadde ikke leiren mange fornøyelser å friste med. To plankebrakker som pompøst nok ble kalt «stora och lilla Förderfvet», var samlingssted for offiserene og de besøkende til leiren. De kom hit for å drikke øl og lytte til en aldeles redselsfull musikk.

Musikk på Lilla Förderfvet, 20. august 1856

Førstnevnte brakke tjente også som dansesal på søndager.

Av offiserene som tjenestegjorde hos kronprinsen, var de hyggeligste ingeniøroffiser Heyerdal, en svært distingvert ung mann, og Anker, Cavagnacs forhenværende adjutant, en sann soldat, alltid munter og full av futt. Gamle oberst Brock, som alle kalte «onkel Brock», var den vennligste av alle og den som var minst til bry; til tross for sine 60 år tålte han alle anstrengelsene bedre enn de yngste offiserene. Han var alltid den første på bena og den siste i seng, og alltid i godlune. Toalettet var ikke av tingene han brukte tid på – når han sto opp, dyppet han de to store nevene sine i et keramikkfat fylt med vann og dro dem to–tre ganger over sitt glinsende ansikt før han tørket seg med et av skjøtene på uniformsfrakken. Oberst Brock er av type snarere lærer enn militær og har slett ikke forstand på disiplin; dermed gjorde alle som de lystet i hovedkvarteret, og onkel Brock godtok det alltid. Oberst Fleischer, sjef for kronprinsens militære stab i Norge, er Brocks motsetning både hva gjelder bekledning og livsførsel. Han er svært glad i god mat og i soldatyrket, og han var kommet til leiren i håp om et liv i sus og dus, men den stakkars mannen fikk en slags hjerneblødning dagen etter at han ankom, og ble sengeliggende i to uker.

Tykke Løwenschjøld, kongens hoffsjef, hadde ledsaget Fleischer med det samme mål for øye, men det gikk ikke som han hadde håpet, og han moret seg slett ikke. Den utpregede levemannen trakk lange sukk og kneppet igjen hoffdrakten for å beskytte seg mot kulden. Han var overbevist om at det var hans plikt å ikke gå glipp av en eneste manøver, og for å innynde seg hos kronprinsen gjorde han alt han kunne for å fremstå som gemyttlig og soldataktig, alt mens han sverget, men litt for sent, at han aldri mer skulle la seg lure. Som et motstykke til general Fleischers tilnavn «villsvinet» kalte vi Løvenskjøld for «grisen».

Hoffsjef Ernst Løvenskjøld

Skonnert Thomas
Cutter Frisk, eid av Thorvald Meyer

Feiring av dronning Josephines festdag

21. august. Siden Hennes Majestet Dronningens jubileum falt sammen med avslutningen av leiren, ønsket kronprinsen å holde en fest for offiserene, og han hadde gitt meg ansvar for utsmykningen og belysningen. Hagen og parken på Værnæs ble pyntet med kulørte lykter, husets fasade og alleene ble prydet med ildfat og fakler, og til festmiddagen ble et gotisk tempel, opplyst av tusen papirlykter og med dronningens monogram øverst, reist midt i hagen. Militærmusikken satt under tempelets hvelvede tak, og hele kvelden gjorde de sitt beste for å få liv i leirens offiserer, som til tross for punsjen og lyktene hutret i gallauniformene sine. Kronprinsen hadde også invitert flere damer; jeg bød husets frue armen og tok henne med på en vandring langs alleene i hagen hennes. Hun kjente dem nesten ikke igjen, så forvandlet var de. Gjestene var ikke bortskjemt med storslåtte fester og syntes det hele var vidunderlig – aldri hadde kvinnene sett noe så eventyrlig. Under supeen ble det utbrakt flere skåler – en av dem av kronprinsen «for den tapre norske hæren», en for kronprinsessen, for kongen, for visekongen osv., og alle gikk derfra litt mer opplivet enn de var kommet.

Klokken ni om morgenen den 22. satte kronprinsen og hans følge seg i vognene, og vi tok farvel med Værnæs og leiren i Stjørdalshalsen og satte kursen mot Trondhjelm. Himmelen var blå, men vinden var bitende og luktet av vinter. Reisen tok tre timer, og da vi kjørte inn i byen, kastet hvitkledde kvinner blomsterbuketter fra vinduene. En av hestene som trakk kronprinsens vogn, falt om ved et gatehjørne, så vi ble nødt til å foreta et bytte. Kronprinsen overtok vår vogn og overlot sin egen til oss, og følgelig gikk vi glipp av hans inntog på torget, der det var reist en æresport. Arkitekten hadde visstnok tatt utgangspunkt i størrelsen til kronprinsens vogn til denne porten, men siden denne var lavere enn vår og det nå var vår vogn Hans Kongelige Høyhet satt i, kunne den ikke kjøre under æresporten, til trondhjemmernes store skuffelse.

I løpet av de tre dagene vi oppholdt oss i byen, gjorde myndighetene sitt ytterste for å gjøre stas på kronprinsen. Byen var pyntet med lys og full av folk hver kveld. På dagtid besøkte kronprinsen offentlige institusjoner, og jeg hadde fri. Den 23. ble jeg bedt på båttur av herrene Faye og Meyer i deres nydelige lille kutter. Vi var seks damer og seks kavalerer, alle skjønnsomt valgt ut blant de muntreste av mennesker. Det var søstrene Falsen og Ranulf, begge enker og klare for å knytte nye bånd, fru Knutsen, en riktig livlig og vittig ung kvinne, hennes søster frøken de Trampe, vakre frøken Olsen og til slutt en ung kvinne hvis navn jeg har glemt. Av herrer var det, i tillegg til de to vertene, Carsten Anker, Palludan, en annen herre og jeg.

Da vi var kommet utpå, gikk vi ned i kahytten, der et utsøkt formiddagsmåltid ble servert: østers, hummer, gåseleverpaté fra Strasbourg, trøfler i serviett, ryper, nydelig bordeauxvin og rikelig med champagne. Det varte ikke lenge før stemningen var den aller beste. Når man er samlet slik i en trang kahytt på det åpne hav, blir man fort kjent med hverandre, særlig når damene er vakre og elskverdige. Hver mann fant raskt og uten besvær sin kvinne – jeg fikk æren av å varte opp fru Knutsen. Faye og Anker knivet om å være gjenstand for de flørtende blikkene til skjønne frøken Ohlssen, en høy brunette som ledet tanken hen på Tizians vakre portretter, og som prinsen av Oranien iherdig hadde kurtisert under ballet som byen holdt til ære for ham. Siden frøken Ohlssen bare snakket norsk, hadde samtalen foregått på hollandsk. Etter måltidet gikk vi opp i friluft igjen og røkte sigar liggende ved våre damers føtter mens hver og en fortalte sin historie. Denne dagen var som en fortelling av Boccaccio; aldri har jeg vært i så ypperlig vigør, og jeg kommer aldri til å glemme TrondhjelmsfjordenTrondhjelmsfjorden] Dardel skriver «Trondhjelmsbukten», ikke «-fjorden». og Cathinka Knutsen.

Dagen etter møttes vi alle igjen på ballet som byen arrangerte. Under en vals ba jeg fru Knutsen om å få hilse på mannen hennes, en embetsmann med alvorlig mine som hun pekte ut for meg. Da presentasjonen var unnagjort, spurte fruen meg om hva jeg syntes om ham. Uten å nøle svarte jeg: «Jeg liker ikke oppsynet hans.» «Og hvorfor det?» spurte hun temmelig overrasket. «Fordi han er Deres ektemann», svarte jeg. På ballet fikk jeg også et gjensyn med fru Hesselberg, vår vertinne på Værnæs, som var kommet til Trondhjelm for å ta farvel med vennene sine. Alle som én bød vi henne opp til dans. De store, sorte, sørgmodige øynene hennes sto i sterk kontrast til fru Knutsens tindrende blikk.

Avreisen fra Trondhjelm fant sted 25. august. Denne gangen skulle vi reise direkte til Christiania. Bildt og jeg satte oss muntert i vognen med gode Sandels som kjørekar; siden inntok vi bukken og førte vognen etter tur. Vi spiste formiddags i Melhus, to mil utenfor Trondhjelm. Vi hadde fulgt en trang dal som GuldelfvenGuldelfven] Gaula renner gjennom. Denne elven har gitt navn til Guld dalen,Guld dalen] Gauldalen som vi fulgte videre helt til Rørås. Vi spiste middag hos presten på Støren. Presten er gift med fru Hesselbergs søster; den eldste sønnen deres, en pen gutt på åtte år, er døvstum. Kaffen inntok vi i prestegårdens hage, som ligger på et platå med utsikt over den smale, dype dalen og de høye fjellene som omgir den. «Vi har et svært behagelig klima her i området», kunne vår vert pastor Bøttger fortelle meg, «det er sjelden under 26 kuldegrader!» «Kaller De det et behagelig klima?» spurte jeg. «Ja, det er det da», svarte han, «på Rørås, dit dere skal i morgen, er det vanligvis 40 grader om vinteren.»

Da mørket falt på, eskorterte en stor gruppe ridende bønder oss, hver av dem utstyrt med en fakkel. Effekten av hele denne opplyste hærskaren var svært malerisk. Vognene våre tok seg langsom frem midt i flokken, nærmest på måfå, for det var ikke mulig å se spor av veien, og hestenes vrinsking og innbyggernes hurrarop var øredøvende. En bonde i eskorten var så uheldig å falle av hesten; en vogn brakk benet på ham. Vi sneglet oss frem på denne måten helt til klokken ble ti, og overnattet hos lensmann Olsen, som hadde pyntet tunet sitt med praktfulle trær som var blitt felt i skogen samme morgen.

Ramlo, der vi ble møtt av rene senger og en likefrem og gjestfri vert, forekom meg for øvrig å være et stusslig sted. Innbyggerne klynget seg gledesløst sammen for å se kronprinsen. Jeg ble fortalt at en av sir Robert Peels sønner for øyeblikket oppholdt seg i området for å fiske laks.

Ramlo, 26. august – drakter fra Guldsdalen

Siden vi ikke skulle reise langt neste dag, la vi ikke i vei før klokken halv ti. Dalen er svært smal og vill. Bjørnen viser seg ofte i området; kjørekaren vår fortalte at åtte dager tidligere hadde hustruen hans støtt på to stykker på hovedveien. Begge parter hadde stått stille et øyeblikk før bjørnene galant hadde gitt henne fri passasje ved å gå inn i skogen igjen. Vi stanset en halvtime på Eide for å bese noen smeltehytter.smeltehytter] Dardel skriver «kobberfabrikker», men det dreier seg trolig om smeltehytter. Herfra vider Gulds-dalen seg ut. Da vi var en mil unna Rørås by, stanset vi og satte oss i karjoler for å kjøre til Kongens gruver. De ligger på et nakent og ufyselig berg som ledet tanken hen på landskapet rundt Vesuvs krater. Regnet pisket oss i ansiktet, og vi var våte til skinnet da vi kom frem til gruvene, som er de viktigste i Rørås-området. Ledelsen hadde gjort i stand et formiddagsmåltid som vi kastet i oss, hvorpå vi fikk utdelt klær som egnet seg for nedstigning i gruvene. Alle utrustet seg med en stor, jernbeslått stav, et lærforkle på baken og en sjakoformet lue som skulle beskytte den besøkendes hode i de lave, underjordiske hulrommene.

Nedstigning i gruvene på Rørås

Kronprinsen fikk dessuten en sort fløyelsfrakk. Man brukte kjerre under nedstigningen, som varte i henimot 20 minutter. Vognene skred langsomt frem i en svært trang og bekmørk gang som en sjelden gang ble opplyst av en fakkel, akkurat som likkistene som man i fordums dager førte ned i katakombene. Vel nede i galleriene steg vi av vognene. Alle de av menneskehender opphakkede stenmassene dannet de mest eventyrlige formasjoner, og hele denne verdenen av gruvearbeidere, skjult under jorden, der de med glede tjener til livets opphold uten noen gang å kunne nyte solens velgjørende stråler, frembød et svært originalt skue. En sprengladning ble avfyrt; ekkoet som ble kastet tilbake fra alle de underjordiske gangene, lød som torden. Det var godt å få et gjensyn ikke med solen, men med regnet, som vedvarte hele dagen, før vi dro for å bese Nyhytt-fabrikkene,Nyhytt-fabrikkene] Dardels uttrykksmåte beholdes i oversettelsen, men antagelig er også dette en smeltehytte. Kanskje dreier det seg om Ormhaugen hytte, som begynte med smelting i 1856. som ligger en mil unna.

Vi ankom Rørås til middag. Vi ble møtt av en deputasjon av festkledde damer fra byen. Til tross for regnet hadde et tyvetall ungpiker inntatt trappen til gruvedirektørens bolig, der kronprinsen stanset. De bar på vakre kurver og kastet blomster til ham.

Rørås

De fleste var svært vakre; norske kvinner har som regel svært myke ansiktstrekk, glatt og fin hud og frisk ansiktsfarge. Den unge piken som er portrettert her, er datteren til kjøpmannen jeg losjerte hos på Rørås, hun poserte svært velvillig for meg i sin vakre drakt. Middagen var nokså livlig – vi overvar en duell som ble utkjempet med glass i hånd mellom herrene Sibbern og Næsser. Siden vi la ut på denne reisen, har de uavlatelig forsøkt å ramme hverandre med den ene spottende bemerkningen etter den andre.

Hæren og diplomatiet slutter forlik

Sibbern, som var langt mer skarpsindig og taktfull enn sin motstander, måtte ikke desto mindre som regel se seg slått av den lille rittmesteren, som rettet de mest utrolige angrep mot ham, der det dreide seg om hvor mye umak diplomaten gjorde seg for å innynde seg hos alle og enhver i håp om å bli avholdt i hele landet, om hans ærgjerrighet, hans ambisjoner om å bli ambassadør osv. Næsser hadde kort sagt alltid latteren på sin side, og diplomatiet måtte se seg slått. Takket være denne lille krigen var Sibbern, som ved avreisen fra Christiania hadde rang som minister blant oss, sakte, men sikkert blitt nedgradert til å være kronprinsens sekretær, hvilket i bunn og grunn var hans egentlige stilling. Under middagen på Rørås fikk disse herrene det for seg at de skulle drikke hverandre under bordet, og med dette mål for øye tyllet de i seg et tyvetall glass. Sibbern var som alltid den underlegne og var nær ved å bli liggende under bordet. Blant festarrangørene befant det seg en original som for å skjule sin skallede panne hadde fått den idé å ta to lange hårlokker fra baksiden av hodet og knytte dem nederst på pannen, mellom øyenbrynene. Innbyggerne på Rørås er vant til denne eiendommeligheten og syntes at den var helt naturlig; for oss andre var det svært pussig. Den alvorlige og bedrøvede minen hans gjorde den lille sløyfen enda mer fornøyelig.

Etter middag fulgte vi kronprinsen til en smeltehytte.Smeltehytte] Dardel skriver «kobberfabrikk». Vi så det brennhete metallet i flytende form i digelen. På ledelsens oppfordring gikk kronprinsen gjennom en æresport av kobber; hver søyle var verdt 1500 spesidaler (6000 franc).

Dagen etter, den 27. august, forlot vi Rørås. Jeg sitter igjen med et inntrykk av en nitrist bygd som så skitten ut og luktet av kobber. Om formiddagen regnet og snødde det om hverandre. Vi fulgte en endeløs vei kantet med skog. I Neyby, ved Glomen, spiste vi en tidlig middag. Neyby er et samlingssted for engelske sportsfiskere; de kommer hver høst for å fiske laks i elven og jakte villrein og rype i de omkringliggende fjellene. Nesten alle husene har jakttrofeer hengende på fasaden, for eksempel elg- eller reinsdyrgevirer, rovfugler osv. Været bedret seg utover dagen, og klokken halv ti om kvelden ankom vi Rendal prestegård, der kronprinsen overnattet. Bildt og jeg ble innlosjert i nærheten, hos herr Enevolden, som er lensmann, det vil si stedets politimyndighet. Aftenen tilbrakte vi hos pastor Bull. Hans hustru og svigermor tok oss imot sammen med frøken Kjellstedt, en ung pike kledd i en kjole av rosa gas; det vakre, lyse håret hennes var pyntet med ekte fuksiaer i frodige klaser. Hennes utvungne og raffinerte væremåte tydet på at hun var fra byen. Og ganske riktig: Hun viste seg å være fra Christiania. Hennes fars død hadde ruinert familien, og følgelig hadde hun sett seg nødt til å bli pensjonær i disse øde skogområdene.

Synet av denne smekre ungpiken i ballkjole blant bønder og tilreisende som på landsens vis kom i sine tunge støvler for å sitte ved pastorens bord, hadde noe svært tillokkende ved seg, og følgelig gjorde vi alt vi kunne for å sjarmere dette stedets fe. Etter supeen ga hun meg den ære å ta imot armen min da jeg tilbød å føre henne til herr Enevoldsen, for hun skulle også sove der om natten. Hun snakket med oss i en halvtime i herr Enevoldsens stue, der vi avrundet kvelden med å takke ja til vår verts tilbud om et glass champagne.

Tidlig neste morgen kom kronprinsen og vekket oss, og klokken åtte reiste vi videre. Veien gikk fremdeles blant skogområder som Glommen renner igjennom. Vi krysset to av elvens armer med ferge ved Koppanger. Kronprinsen bød på middag hjemme hos en rik bonde på Mykleby. I værelset der vi spiste, utgjorde selve yttertaket himlingen, som ble båret av vakkert utmeislede støtter. Hele huset var panelt innvendig og hadde en rent hollandsk pyntelighet ved seg.

Bøndene her i egnen er kledd i sort eller grønn livkjole og en liten jockeylue. Noen av disse herrene eskorterte oss etter middag. Kronprinsen, som fra vognen hadde fått øye på noen villender i elven, gjorde holdt ved Stora Elfvedalen for å skyte. Sandels hoppet i en liten båt og bega seg til motsatt bredd for å tjene som jakthund. Han lyktes med å få kronprinsen til å treffe en and, og da natten falt på, la vi i vei igjen. Eskorten, som var utstyrt med fakler, ga oss en strålende entré til Åset, der vi skulle overnatte. Her ventet det oss en storartet supé som kommunen holdt i et stort og rommelig hus der værelsene og de mange bekvemmelighetene ikke lot noe tilbake å ønske – det var som å komme i kontakt med den europeiske sivilisasjon igjen.

Dagen etter, den 29. august, reiste vi videre i meget vakkert, men kaldt vær. Jeg så at vannet som ble kastet på et vognhjul, umiddelbart frøs til is; jeg ble imidlertid fortalt at gradestokken bare viste fire kuldegrader. Vi spiste formiddags på Gaustad, der vi fikk et gjensyn med den yndige innsjøen Mjøsen. Her er husene vakre og jorden fruktbar og veldyrket, og solen skinte. Vi fulgte vakre Romsdalen,Romsdalen] Dardel skriver «Romsdalen», men mener naturligvis noe annet. krysset Wormen ved Minde og ankom Eidsvold om kvelden for så å reise videre med jernbanen til Christiania morgenen etter. Vi ankom byen klokken ni og ble tatt imot med pomp og prakt av innbyggerne og øvrigheten. Kronprinsen ble underrettet om prins NapoleonsNapoléon Joseph Charles Paul Bonaparte (1822–1891) ankomst dagen etter, den 31. august. Ganske riktig, ved tolvtiden seilte «la belle Hortense» inn i havnen. Visekongen gikk for å ta imot gjesten sin ved tollstasjonen og ledsaget ham til slottet sitt, der vi alle ble forestilt for ham. Med seg hadde han kommandør greve de la Roncière le NourryMuligens Camille Adalbert Marie Clément, baron de la Roncière-Le Noury (1813–1881) og to adjutanter, hertugen av Abrantès og greve Pisani. Prinsen spiste middag på slottet med statsråder og embetsmenn. Aftenen tilbrakte vi i en engere krets med de to prinsene. Vi røkte og pratet; Napoleon forekom meg å være en stor bonvivant, han var hyggelig å være sammen med og fortalte svært omsvøpsfritt noen anekdoter fra sin islandsreise og sitt felttog på Krim. De tilstedeværende herrene syntes å fryde seg da de bladde seg gjennom skissebøkene mine. Etter supeen vendte de tilbake til skipet sitt; de takket nei til værelsene som var gjort i stand til dem på det kongelige slott.

1. september. Vi hadde den glede å gjenforenes med kronprinsessen, som ankom byen tidlig på morgenen. Også denne dagen spiste jeg middag med prins Napoleon, som brukte en del av dagen på å besøke byen og omegnen. Jeg ble med maleren Gireaud,Muligens Pierre François Eugène Giraud (1806–1881) en fremragende kunstner som var i følget til Napoleon, på en tur rundt byen for å peke ut egnede tegnemotiver. Jeg fulgte ham også om bord, der han viste meg mappene sine med skisser av landskapene og draktene han hadde sett i løpet av ekspedisjonen. Etter hans mening var denne reisen mislykket som vitenskapelig så vel som politisk ekspedisjonen betraktet, for prinsen hadde svært liten virkelyst og lot seg avskrekke av kulden og mangelen på komfort i områdene han utforsket. Han fortalte meg at dersom prinsen går i land et sted og ikke finner noen lettferdige kvinner, letter han anker og sier: «For et ufyselig hull. Vi reiser videre.» Vitenskapsmennene i følget blir rent fortvilet av dette, og hadde det ikke vært for at de hist og her tilfeldigvis var kommet over fiks ferdige samlinger de fikk kjøpe av innfødte som hadde brukt hele livet på å lage dem, og som var så vennlige å selge dem til de reisende for et svært beskjedent beløp, hadde de ikke kunnet berike sine samlinger det minste. Prinsen hadde planlagt å reise til Nordpolen, men gjorde vendereis fordi han syntes at vindforholdene var ugunstige. Han har nå til hensikt å tilbringe noen dager her før han reiser på en ekskursjon innover i landet. Senere skal han til Stockholm via Göta kanal, og deretter til København.

Etter to dagers hvile gjorde jeg meg igjen reiseklar for å forlate byen 2. september. Denne gangen farer jeg sydover, direkte til Sveits, hvor jeg skal være i seks uker, da kronprinsen har vært så vennlig å bevilge meg permisjon. Jeg forlater Norge full av beundring for de vakre stedene jeg har sett, og tenker med takknemlighet på den rause gjestfriheten jeg er blitt møtt med, og den vennlige mottagelsen jeg har fått overalt. Denne reisen i følge med en munter og elskverdig kronprins og gode kamerater kommer alltid til å stå for meg som en bemerkelsesverdig begivenhet i mitt liv, ikke bare fordi jeg fant glede i de maleriske omgivelsene og reisens mange fornøyelser, men også fordi det hadde en åndelig velgjørende virkning på meg å oppleve begeistringen og kjærligheten som nordmennene tok imot sin visekonge med, enten det var i det bergenske borgerskaps prektige hus, de øde fjellområdene i Sognefjellet eller havbuktene og dalene som han besøkte for første gang. Det var slett ikke en formell begeistring, for en oppriktig glede skinte i alle disse vennlige, blå øynene, hvorav flesteparten så et menneske av kongelig blod for første gang. Det er en lykke for en kronprins som er på reise, å være født med et slikt anlegg som vår, som innehar alle de strålende egenskapene som trengs for å vinne folket. Han gir et godt inntrykk uansett hvor han ferdes, og han makter ofte å forlike de republikanske sinnelag med kronen, som folket liker å se på en mann som er overlegen andre i fysisk styrke og skjønnhet – fortrinn som i særlig grad verdsettes av nordboere.

Storm Vergeland kommanderer korps B

Boken er utgitt av Nasjonalbiblioteket

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.