Hvorledes dr. Wrangel kom

av Stein Riverton

Skuddet.

Det gikk kanskje et minutt fra han var ferdig med brevet og til skuddet falt.

Han fikk nettop såvidt tid til å reflektere over det i sig selv ganske uventede at han overhodet hadde skrevet brevet. Kanskje hadde ensomheten og den særlige stemning i værelset drevet ham til å gi uttrykk for tanker som hittil hadde gått hemmelighetsfullt nede i hans sinn. Han var selv en 146smule forskrekket over dristigheten i sine slutninger, det var tanker som kanskje aldri hadde fått uttrykk hvis han ikke hadde sittet her iaften.

– Nåvel, tenkte han, brevet vil sikkert aldri bli lest av adressaten, om en time er jeg tilbake på opdagelsesavdelingen og kan ha fornøielsen av å rive det i stykker.

Han lyttet til støien på gaten. Forestillingen måtte være forbi nå.

Da var det at han med ett blev grepet av en dyp forvissning om at han ikke lenger var alene i værelset. Han hadde ikke hørt noen mistenkelig lyd, eller kanskje hadde lyden vært så svak at den bare var blitt opfattet av den mystiske sans, som forteller ensomme mennesker om andre menneskers nærvær, uten at noe ytre tegn har varslet dem. Det er en sans som alltid signaliserer fare.

Han satt og lyttet. Stillheten i værelset var så stor at han syntes han kunde høre den som en susen, men plutselig raslet det i vindusforhenget; han skulde nettop til å snu sig, da han så skyggen av en fremstrakt hand ved siden av sitt høire øie. I neste øieblikk blev det avfyrt et pistolskudd mot hans hode; lyden var ikke særlig sterk, men momentant hadde han sin tenkeevne klar: Han kunde reflektere over skuddet efterpå, altså var han ikke blitt truffet. Han sprang op og vendte sig mot angriperen.

Det var David Berglund, eller rettere sagt dr. Wrangel. Doktoren gjorde ikke det ringeste forsøk på å spille den forhutlede kelneren lenger; masken var der riktignok fremdeles, men Wrangels skikkelse og holdning brøt tydelig gjennem maskeringen.

Stephanson var ikke bevæbnet, men selv om han hadde hatt en revolver i hånden, 147hadde han knapt kunnet gjøre bruk av den, så forhekset var han av det utrolige i situasjonen. Ikke truffet, ikke truffet! – forestillingen om det for gjennem hans bevissthet som en uhyre forbauselse, og allikevel hadde dr. Wrangel skutt på en håndsbredds avstand fra hans hode.

– De ser faktisk ut som om De trodde jeg vilde drepe Dem? sa Wrangel tørt.

Stephanson svarte med dirrende stemme:

– Finner De det ikke rimelig at jeg på forhånd var blitt underrettet om et sånt overfall.

– Jeg stolte på Deres åndsnærværelse.

– Jeg kan ikke innse at det har vært nødvendig å utsette mine nerver for en så voldsom påkjenning.

– Jo, Deres eller en annens. Det var nødvendig.

– Har De ikke regnet med at det kunde gå galt?

– Jeg har forutsett alt. I tilfelle De var blitt aggressiv, hadde jeg tid til å stanse Dem. Forøvrig, tilføide han, idet han kastet en liten revolver fra sig på bordet, våpenet var ikke skarpladd.

Så begynte dr. Wrangel rolig å plukke av sig maskeringen. Nå og da stanset han og lyttet. Stephanson som litt efter litt hadde gjenvunnet sin ro betraktet ham nysgjerrig. Eftersom Wrangel blev sig selv igjen, fikk han dette uttrykk av åpen vaktsomhet, som Stephanson kjente så godt, han kunde sammenligne det med videnskapsmannens spenning under eksperimentet.

– Jeg ser at De lytter, sa han, venter De noen?

– Kanskje, svarte doktoren. Plutselig smilte han vennlig og rakte ham hånden.

– Har jeg skremt Dem meget, så ber jeg om undskyldning.

148Stephanson blev nesten forskrekket:

– Slett ikke! Det var bare et øieblikks nervøs ophisselse. Men nå er det jo overstått.

– Hvor lang tid tror De det er gått efter skuddet? spurte Wrangel. Kanskje fem minutter. Og ennå er det ikke kommet noen. Det er simpelthen ikke noen som har lagt merke til det. En skulde ellers tro at et skudd på et av værelsene måtte tilkalle folk.

Wrangel gikk hen til hustelefonen. Litt efter ropte han: Er det Dem, Grandin? Godt. Har De hørt noe? Ingen ting? Så behøver De ikke vente lenger.

– Jeg hadde plasert Grandin på et av de nærmeste værelsene, forklarte doktoren, han har ikke hørt noe. Han mente at støien fra gaten hadde vært for sterk. I virkeligheten gjør også disse sporvognene et helvetes spetakkel når de støter mot koblingene, langt verre enn vi aner. Vi hører det ikke lenger, fordi vi nå engang er vant til larmen. Et pent lite revolverskudd overdøves fullstendig. Det gjelder bare å velge øieblikket; jeg valgte det.

– De har stått bak vindusforhenget hele tiden? spurte Stephanson.

– Ja.

– Men hvis jeg nå hadde fått det innfall å se efter?

– Det vilde ha vært meget ubehagelig, svarte dr. Wrangel kaldt og avvisende.

– For Dem?

– For mig også, men især for Dem. Jeg hadde da vært nødt til å betrakte Dem som en mann, som hadde vanskelig for å holde en avtale.

– Jeg tenkte et øieblikk på det.

– De vilde vært en idiot hvis De hadde tenkt 149på det. Men fra innfall til handling er det et langt skritt for en samvittighetsfull mann.

– Men sigaretten?

– Sigaretten! utbrøt Wrangel oplivet, det var et fortreffelig påfunn. Der gjorde jeg en feil. Jeg glemte nemlig å si til Dem at De også måtte tende en sigarett, og så støte røken frem i bølger under den grønne lampeskjermen. Akkurat sånn ja, tilføide han tankefullt.

– Hvad tenkte De på da De stod og skjøt? spurte Stephanson.

– Da jeg skjøt? Ingenting. Det var en rent mekanisk handling. Jeg hadde sensasjonen et sekund tidligere, mens jeg siktet på Dem. Det var forunderlig.

Dr. Wrangel strøk sig med hånden over pannen som for å jage vekk et uhyggelig syn. Han var meget alvorlig. Med ett blev han stående ganske urørlig, ansiktet var vendt mot den hvitlakkerte døren som førte inn til badeværelset. Stephanson forstod at han igjen lyttet efter noe. Litt efter hørte Stephanson, men ganske svakt, at en dør i nærheten blev åpnet og så igjen lukket i lås. De to menn så på hverandre. Dr. Wrangel nikket.

– Det er fru Theresa som er kommet hjem, sa han.

– Nå er altså komedien spilt tilende, bemerket Stephanson; hvad har De opnådd med den?

– Meget, svarte Wrangel. Han la hendene på ryggen og spaserte et par slag frem og tilbake på gulvet. Jeg har opnådd meget, gjentok han tankefullt.

Plutselig stanset han foran Stephanson og så skarpt på ham. I en underlig forsert tone utbrøt han:

150– Jeg orker snart ikke å se Dem lenger i den dressen. Uff, dette slipset!

– Det var også meget ubehagelig, svarte Stephanson beskjedent, det er likesom jeg føler mig skitten i denne jakken. Jeg tror jeg vil gå inn på Deres værelse og skifte.

Wrangel holdt ham tilbake med en håndbevegelse. Hans blikk hadde igjen streifet døren til badeværelset.

– Vent litt, sa han, har De hørt noe nærmere om Paolo?

– Tilstanden er helt tilfredsstillende. Imorgen er han oppe.

– Jeg skulde ha lyst til å snakke med den mannen som overfalt ham.

Kriminalbetjenten måtte smile. Uttalelsen forekom ham komisk.

– Det skulde jeg også, sa han, og visstnok enhver politimann i hele landet.

Dr. Wrangel lot plutselig til å bli meget interessert.

– Hør, spurte han, hvad mener De om ham?

– Jeg mener at hadde vi ham, så hadde vi også morderen.

– Virkelig, sa dr. Wrangel, jeg blir mer og mer opsatt på å få snakke med ham.

Han tok et kort op av lommen og skrev noen ord på baksiden.

– Vil De være så vennlig å opsøke ham, sa han, her er hans navn og adresse.

Boken er utgitt av Høgskolen i Oslo og Akershus

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Hvorledes dr. Wrangel kom

I kriminalromanen Hvorledes dr. Wrangel kom av Stein Riverton (psev. for Sven Elvestad) er det meste av handlingen lagt til Gøteborg i Sverige. Forretningsmannen Carlo Cathfield blir funnet død på et hotellrom. Skjøt han seg selv eller ble han myrdet? Er Fru Theresa Cathfield involvert? Og hvem er egentlig den mystiske David Berglund? Dr. Henning Wrangel tar saken.

Hvorledes dr. Wrangel kom ble først publisert som føljetong i A-magasinet i 1927. I 1939 ble den første gang utgitt i bokform, versjonen der er noe omarbeidet og revidert. Bokselskaps utgave er basert på 1939-utgaven.

Les mer..

Om Stein Riverton

Pseudonym for Sven Elvestad. Elvestad skrev omkring 100 detektivfortellinger, utgitt under pseudonymene Kristian F. Biller og Stein Riverton. Disse fortellingene ble svært populære blant publikum og ble oversatt til flere språk.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på X
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.