Amalie Skram

1846–1905

Amalie Skram har en fremtredende plass i norsk litteraturhistorie som en av de store naturalistene på slutten av 1800-tallet. Hun skildret fattigdommens og kjærlighetens kår, og ønsket, i likhet med mange av forfatterne i samtiden, å sette søkelyset på samfunnsproblemer. Men hun gikk et skritt lenger enn de fleste. Ikke bare var hun opptatt av det følelsesmessige kjærlighetsforholdet mellom kvinne og mann, men også av erotikken.

Fra slutten av 1870-tallet skrev Skram en rekke anmeldelser og artikler om den nye «gjennombrudds»litteraturen, deriblant naturalistiske verker som J. P Jacobsens Fru Marie Grubbe (1876) og Henrik Ibsens Gengangere (1881). Som skjønnlitterær forfatter debuterte hun i 1885 med Constance Ring, den første i en rekke på fire romaner som skildrer ulykkelige ekteskap og ødeleggende og hyklerske parforhold. Romanen ble et viktig innlegg i samtidens debatt om seksualitet, moral og ekteskapet. De tre andre «ekteskapsromanene», Lucie (1888), Fru Inés (1891) og Forraadt (1892), viser på hvert sitt vis hvordan hovedpersonene er dømt til undergang på grunn av datidens kvinnerolle og syn på seksualitet.

I perioden 1887-1898 utga Skram romansyklusen om Hellemyrsfolket: Sjur Gabriel (1887), To venner (1887), S. G. Myre (1890) og Afkom (1898). Hellemyrsfolket er en slektshistorie som viser individer som er forutbestemt for undergang på grunn av arv og miljø. Syklusen regnes som et av de viktigste bidragene til den norske naturalistiske diktningen.

Etter selv å ha vært under psykiatrisk behandling utga Amalie Skram i 1895 bøkene Professor Hieronimus og Paa Sct. Jørgen. Her kritiserer hun i klare ordelag behandlingen av psykiatriske pasienter, noe som nok en gang gjorde henne til en omstridt kvinne og forfatter i Norge.

I tillegg til romaner og artikler skrev hun fortellinger (Børnefortellinger, 1890), drama (Agnete, 1893) og noveller (Sommer, 1899).

Sammen med Jonas Lie, Alexander Kielland og Kristian Mandrup Elster var Skram med på å fornye romangenren i Norge. Ekteskapsromanene omtales ofte som et naturalistisk litterært metodeeksperiment, der Skram nærmest vitenskapelig plasserer sine kvinneskikkelser i ulike eksperimentsituasjoner. Resultatene undersøkes og dokumenteres. Men Amalie Skram er mer enn en rendyrket naturalist. I mange av romanene hennes finner man en innsikt i sjelelivets irrasjonelle sider som man kan finne igjen hos for eksempel Knut Hamsun. Og hennes stil kan av og til minne om den ekspresjonismen man ser hos for eksempel Sigbjørn Obstfelder.

Les mer i Store norske leksikon

Les mer i Norsk biografisk leksikon

Les mer i Dansk kvindebiografisk leksikon

Alle forfattere