Middelalderen varte fram til ca. 1500. Fra denne perioden er det Edda-diktene, læringsdiktet Kongsspeilet og kongesagaene og islendingesagaene som har hatt litteraturhistorisk betydning i Norge. Kongesagaene fram til 1177 er samlet i Heimskringla, som man regner med er skrevet av Snorre Sturlason (1178-1241).
» Middelalderballader
Kulturlivet på 1500-tallet var preget av renessansens interesse for fortidens kultur. I Norge førte det til en særlig interesse for den norrøne litteraturen og norsk historie. Reformasjonen ble innført i 1537. Siden Norge var i union med Danmark og ble styrt av den danske kongen, førte reformasjonen til at dansk ble skriftspråket i Norge. I miljøene rundt katedralskolene vokste det fram humanistiske miljøer. Humanistene bidro til utbygging av skoler og universiteter og oppbygging av boksamlinger. I Norge er forfatteren, presten og læreren Absalon Pederssøn Beyer og lagmannen og oversetteren Mattis Størssøn mest kjent.
» Mattis Størssøn: Den norske Krønike
» Absalon Pederssøn Beyer: Dagbok 1552–72
» Absalon Pederssøn Beyer: Oration om Mester Geble
Barokken var preget av overdådighet, dramatikk, detaljer, ornamentering og prakt. I litteraturen er salmene fra 1600-tallet typiske eksempler på barokke tekster. Salmene hadde et oppdragende formål, skulle følge bestemte mønstre og vekke menighetens følelser. De to viktigste barokkdikterne i Norge er Petter Dass og Dorothe Engelbretsdatter. Også dansken Thomas Kingo fikk stor betydning i norsk litteraturhistorie.
» Mesteren fra Møre
» Dorothe Engelbretsdatter: Siælens Sang-Offer
» Dorothe Engelbretsdatter: Taare-Offer
Opplysningstiden var et resultat av at det vokste fram en tro på at alt kan forklares ut fra fornuft, erfaring og natur. Sakprosa og essayistikk ble viktige sjangre og aviser og tidsskrifter viktige publiseringskanaler. Stilretningen klassisisme bygger på idealer fra antikken (romersk og gresk oldtid). Enkelhet og eleganse preger klassisismens stilideal. Den mest kjente 1700-tallsforfatteren i Danmark-Norge er Ludvig Holberg. Også Johan Nordahl Brun, Johan Herman Wessel og resten av Det Norske Selskab hører til denne perioden.
» Johan Nordahl Brun: Einer Tambeskielver
Perioden 1800-1850 kalles romantikken i norsk litteraturhistorie. Romantikken idealiserte følelser, lengsel og fantasi. Skjønnhet og en friere dikting ble idealet. Lyrikken var den sentrale sjangeren i romantikken og bildebruken ble ofte hentet fra naturen. Romantikerne vendte dessuten gjerne blikket bakover i tid – de kunne ha en lengsel etter barndommen eller noe annet som de ikke engang visste hva var. Kjente diktere fra romantikken i Norge er Johan Sebastian Welhaven og Henrik Wergeland.
I 1814 gikk Norge fra å være i union med Danmark til å være i union med Sverige. Unionen med Sverige innebar større selvstendighet i nasjonale saker, også på området språk og kultur. Et viktig poeng innenfor nasjonalromantikken er at hver nasjon har sitt individuelle særpreg – en folkesjel. Kunst, litteratur og språk hadde som oppgave å gi uttrykk for og avspeile folkesjelen. Asbjørnsen og Moe, Wergeland og Ivar Aasen er viktige forfattere innenfor nasjonalromantikken. Folkediktingen (stev, viser, sanger, eventyr og sagn) ble skrevet ned på 1800-tallet. For eksempel samlet Landstad inn og ga ut Norske Folkeviser, Faye ga ut Norske Sagn og Asbjørnsen og Moe ga ut Norske Folkeeventyr. Asbjørnsen ga også ut huldreeventyr, som er en type sagn.
» Peter Chr. Asbjørnsen: Norske Huldreeventyr og Folkesagn
» Bjørnstjerne Bjørnson: Synnøve Solbakken
Kjente forfattere som preget overgangen fra romantikk til realisme, er Camilla Collett, Aasmund Olavsson Vinje og Bjørnstjerne Bjørnson. Overgangsperioden kalles av og til «poetisk realisme». I realismen var det litteraturens oppgave å sette problemer under debatt og beskrive virkeligheten som den var. Temaene som ble tatt opp, var eksempelvis kvinnesak, klassekamp, fattigdom, dobbeltmoral, skolevesen, ytringsfrihet, religion og kirke. Sterkest sto sjangrene drama, noveller og romaner. Kjente forfattere fra denne perioden er «de fire store» (Bjørnstjerne Bjørnson, Henrik Ibsen, Alexander Kielland og Jonas Lie), Amalie Skram og Arne Garborg. I 1880-årene ble naturalismen framtredende. Forholdet mellom arv og miljø og hvordan det bestemmer individets skjebne ble et sentralt tema i diktingen. Eksempler på naturalistiske verk er f.eks. Ibsens Gengangere (1881), Lies Livsslaven (1883), Jægers Fra Kristiania-Bohemen (1885) og Skrams Foraadt (1892).
» Bjørnstjerne Bjørnson: Brevveksling med danske 1854–74
» Henrik Ibsen: To dikt
» Jonas Lie: Udmeldt af Klubben
» Alexander L. Kielland: Brev 1869–1906
» Arne Garborg: Haugtussa
Med nyromantikken kom en gjenoppliving av romantikkens idealer. Perioden var preget av en lengsel etter den ekte, rene naturen og en avstand til sivilisasjonen, som realismen kritiserte så sterkt. Det er menneskesinnet og ikke samfunnet som står i sentrum for diktingen, og lyrikken ble den viktigste sjangeren. Sigbjørn Obstfelder, Knut Hamsun og Hans E. Kinck er sentrale forfattere i denne perioden.
» Sigbjørn Obstfelder: Digte
I løpet av århundrets første tiår oppstod det et generasjonsskifte blant norske forfattere. Realismens idealer ble gjenopplivet av blant andre Sigrid Undset, Knut Hamsun, Cora Sandel, Nini Roll Anker, Olav Duun og Johan Falkberget. Fokuset på ulike gruppers levekår fortsatte: kvinnesak, religion, skolevesen, klassekamp og fattigdom. Temaet krig og fred ble aktuelt som en følge av verdenskrigene, og den voksende arbeiderklassen fikk mer oppmerksomhet. I mellomkrigstiden debuterte flere unge lyrikere, blant andre Nordahl Grieg, Arnulf Øverland og Inger Hagerup, og lyrikk ble «allemannseie».
Modernisme er en samlebetegnelse for en rekke fenomener, tendenser og retninger som har preget norsk kultur og litteratur på 1900-tallet, f.eks. ekspressjonisme, surrealisme og absurdisme. Modernistiske forfattere bryter gjerne med tradisjonelle uttrykksformer og verkene preges av eksperimentering og kunstnerisk frigjøring. Kjente modernistiske forfattere er Rolf Jacobsen, Claes Gill og Dag Solstad.
» Sigrid Undset: Fru Marta Oulie
» Olav Duun: Menneske og maktene