Det er mange som synger ballader i dag, og gjennom kringkasting, fra CD-er og på konserter og festivaler er trolig muligheten til å høre middelalderballader større enn noen gang tidligere. Den spennende variasjonsbredden i utøvernes tolkninger er også med på å nå et større og bredere publikum. Sannsynligvis har balladene vært elsket og sunget her i landet i sju hundre år, og det er ganske enestående i norsk musikkhistorie. Her er det ikke snakk om døgnfluer! Fortellingene har moret og grepet menneskene, og de særpregete og vakre melodiene har båret tekstene fram.

Tekstene er fortellende uten personlig føleri og spenner gjerne opp de store lerretene. Visene er visuelle og gir oss dramatiske historier i usentimentale og malende bilder. Balladene skyr ikke de vanskelige følelsene, de forteller like gjerne om sjalusi, drap, selvmord, incest og voldtekt, som om forelskelse, lykkelig kjærlighet og lystig sex. Balladene er blitt sunget både ved hoff og i husmannsstuer, noen av de samme historiene har blitt formidlet i Spania, England og i Norge fra middelalderen og fram til i dag. Det er en grensesprengende viseform både i tid og rom.

Vi vet ikke hvordan visene hørtes ut for sju hundre år siden. Språket var annerledes, sannsynligvis var også melodiene forskjellige fra dem vi synger i dag, men likevel er det en sammenhengende tradisjon gjennom hundreårene. Balladene er bevart i muntlig tradisjon, etter hvert også i skrift og i lydopptak. En kombinasjon av tradisjon og fornyelse har gitt dem et langt liv. Men det har ikke skjedd friksjonsfritt og uten tilbakeslag. Populariteten har gått i bølger, men når det har sett som mørkest ut, har gode hjelpere trådt til og løftet balladene fram igjen. Innsamlerne festet visene til papir og voksrull, Hulda Garborg ga dem en ny funksjon som danseviser, NRK kringkastet folkemusikk på radio og Rolf Myklebust produserte en serie grammofonplater med Brita Bratland, Ingebjørg Liestøl, Rønnaug Vangen, Edvard Ruud og andre. Og tradisjonssangere lærte bort visene og syngemåten til andre gjennom kurs, slik Agnes Buen Garnås og flere gjorde på Club 7 i Oslo.

Middelalderen, vandringsveier og muntlig tradisjon
Vi vet ikke sikkert når de første balladene ble sunget i Norge. Men balladen om Falkvor Lommansson kan ikke ha blitt til så svært lenge etter dette historiske bruderovet, og det betyr at det må ha blitt laget ballader så tidlig som på slutten av 1200-tallet mens Erik Magnusson var konge, og hoffet var i Bergen. Alle balladene er likevel ikke diktet i middelalderen. Så lenge balladene har vært populære, har det blitt skapt nye samtidig som de eldste har gjennomgått endringer.

Middelalderballadene har fellestrekk med franske diktformer fra 1100-tallet, og en del forskere har ment at balladene kom til Norden fra Frankrike. Omreisende trubadurer og markedssangere skulle ha brakt visene med seg via Tyskland til Danmark, og derfra til resten av Norden. Men denne teorien har svakheter. De store forskjellene mellom tyske og skandinaviske ballader tyder ikke på en vandringsvei gjennom Tyskland. Derimot er likheten mellom britiske og nordiske ballader stor. Den svenske balladeforskeren Bengt Jonsson lanserte en teori om at balladene kom til oss via England og Skottland, og dette er allment akseptert blant forskere i dag. På 1200-tallet var Norge den ledende kulturnasjonen i Norden, og det som var nytt og moderne i Europa fant veien hit. Hoffet i Bergen var et møtested for adel fra de andre nordiske landene, og de tok i sin tur med seg kulturimpulsene hjem. Det er sannsynlig at spredningen av balladene til resten av Norden har skjedd fra vest.

Balladene i de nordiske landene har så mange likheter at vi kan regne dem som en felles nordisk sjanger. Det betyr ikke at visene synges likt i flere land. Den muntlige overleveringen er som en levende organisme hvor noe kommer til, noe forandres og noe faller fra, men likevel innenfor noen faste rammer.

Visene må ha appell til hver ny generasjon. Hvis ingen av dem som hører balladen synes den har så mye verdi at de tar seg bryet med å lære den, vil den dø ut. Dette innebærer også at visene kan forandre seg. Det som har appell til nye generasjoner kan bli utbrodert, mens andre elementer kan bli glemt. I en generasjon eller to kan visa om Falkvor Lommanssons bruderov ha inneholdt detaljer fra den historiske hendelsen, men ganske snart ble denne sosietetsskandalen glemt, og visa levde videre fordi den fortalte om et dramatisk og romantisk bruderov. Også utformingen av melodiene blir påvirket av tiden de skapes eller framføres i.

Adelsvisebøker og Kjempeviseboka Balladene levde ikke bare i muntlig tradisjon. På begynnelsen av 1500-tallet oppsto en nyvakt interesse for historie blant adelen og de velstående i Europa, og man begynte å engasjere seg for den gamle diktningen på morsmålet. Ved det dansk-norske hoffet i København ble de grepet av dette, og den eldste håndskrevne viseboka vi kjenner med nordiske ballader ble til der. Den kalles Hjerteboka fordi den er klippet slik at den former et hjerte når den blir slått opp. Boka ble påbegynt rett før 1550. Slike visebøker ble populære, og utover på 1500- og 1600-tallet ble det skrevet mange både i Danmark og Sverige. En av visesamlerne på 1600-tallet var adelsdamen Vibeke Bild. Hun vokste opp på Agder, og flere viser i hennes samlinger har tilknytning til Norge. Når det likevel bare finnes en håndfull norske ballader fra 1600- og 1700-tallet, kommer det bl.a. av at skriftspråket var dansk og lite egnet til å dokumentere norske viser. De aller fleste opptegnelsene av norske ballader er fra etter 1840.

Den danske historikeren Anders Sørensen Vedel samlet på gamle viser, og i 1591 ga han ut en samling, sannsynligvis verdens første trykte folkevisebok. Tittelen var i barokkens stil og dekorerte hele tittelsiden: It Hundrede Danske Viser Om allehaande Merckelige Krigs Bedrift oc anden seldsom Eventyr som sig her udi Riget ved gamle Kemper Naffnkundige Konger oc ellers forneme Personer begiffuet haffuer aff arilds tid indtil denne heruærendis Dag. Boka ble kjent under navnet Hundreviseboka.

En adelsdame som het Mette Gjøe ga også ut en samling kjærlighetsballader, og dessuten ble det etter hvert trykt ballader også i skillingstrykk, ofte med den salgbare, men misvisende tittelen «En ny vise om...». Men foreløpig var trykksaker dyre, og vanlige folk kunne sjelden lese, så disse skriftfestede visene fikk ikke noen stor utbredelse. I 1695 ga presten og språkforskeren Peder Syv ut Vedels visebok på nytt og la til hundre andre ballader. De var hentet fra Mette Gjøes bok, fra skillingstrykk, visemanuskripter og fra muntlig tradisjon. Syvs bok ble kalt Tohundreviseboka eller Kjempeviseboka, og den ble trykt og spredd både i Danmark-Norge og på Færøyene. I norske visehåndskrifter fra 1700- og 1800-tallet finner vi ofte avskrifter fra Kjempeviseboka. Gjennom denne skrifttradisjonen kom det også en god del danske ord og uttrykk inn i den norske balladesangen.

Innsamling på 1800- og 1900-tallet
I Norge begynte innsamlingen av ballader og andre folkeviser så smått rundt århundreskiftet 1700-1800-tallet med bl.a. Rønnau, Steenbloch og Drejer, som sørget for de norske bidragene til bokverket Udvalgte danske Viser fra Middelalderen (København 1812-1814). Men det var først rundt 1840 dette arbeidet for alvor fikk et større omfang. I 1840 ga Jørgen Moe ut Sange, Folkeviser og Stev i Norske Almuedialekter. Den inneholder folkeviser av forskjellig slag og bare noen få ballader. Det viste seg at miljøet i Telemark og indre Agder hadde holdt mye balladestoff levende, og Olea Crøger og Magnus Brostrup Landstad fikk et rikt materiale i nærmiljøet da de begynte å samle ballader systematisk. Materialet deres ble publisert i Norske Folkeviser (1853-1854). Ludvig Mathias Lindeman hadde også startet sin innsamling av melodier, og han redigerte melodibilaget. Norske Folkeviser er fremdeles den største samlingen av norske ballader i bokform. Disse første innsamlerne hadde en stor kjærlighet til stoffet, og de oppfattet samlingen som et nasjonalt kall. De var med på å redde noe viktig for ettertida, og hadde en følelse av å være ute i siste liten. Landstad beskriver det som «at redde et gammelt Familiesmykke ud af det brændende Huus».

Når Telemark og indre Agder dominerer i det norske balladematerialet, er det fordi balladetradisjonen sto sterkt her, men også fordi de fleste samlerne konsentrerte seg om dette området. Lindeman var en av dem som dekket et større område. De fleste somrene fra 1848 og fram til 1870-årene var han på samlerferder og besøkte store deler av Sør-Norge. Det var ikke enkelt å reise omkring i landet på denne tida. Da han var i Gudbrandsdalen i 1864, forteller han at han gikk forgjeves rundt i Sjåk i ni timer og lette etter sangere. Men han overnattet hos sorenskriveren, og da fikk han i alle fall en god middag. Fra den samme turen forteller han at i en fattig stue hadde de ikke noe bord han kunne legge papiret på, men det ble funnet fram «en Skive til at lægge paa Bænken som et Bord». Men det var ikke bare fattigfolk som kunne synge ballader. Prestekona Tomine Finkenhagen og hennes datter Elise bidro også til Lindemans samling. De tilhørte absolutt det intellektuelle borgerskapet. En av de mest kjente melodiene til «Liti Kjersti og bergekongen» er den Tomine Finkenhagen sang for Lindeman.

Når vi kommer ut i andre halvparten av 1800-tallet øker flokken av samlere. Ludvig Mathias Lindeman er den som har samlet inn det største melodimaterialet, mens Sophus Bugge er den viktigste av tekstsamlerne. Andre storsamlere er Jørgen Moe og hans sønn Moltke, Hans Ross, Catharinus Elling, Rikard Berge, Ole Mørk Sandvik og flere andre.

En stor revolusjon var det da Edisons fonograf ble tatt i bruk. Da ble det mulig å lydfeste selve syngingen. Noter og tekst er jo bare blekk på papir, de forteller ikke hvordan det ble sunget. Først kom voksrullene med sin skrapete lyd, og siden ble lydopptakene bedre og bedre. Noen av de tidligste opptakene er utgitt på CD-en Hugen leikar så vide, utgitt av Norsk folkemusikksamling og Norsk visearkiv.

Fra urform til meddikting
Når samlerne hørte ulike sangere synge den samme balladen, kunne det være forskjeller både i tekst og melodi, men det var tydelig den samme visa. Samme sanger kunne også framføre samme vise litt forskjellig fra gang til gang, alt etter humør, hukommelse og variasjonslyst. Men på 1800-tallet tenkte samlerne at disse gamle visene var laget av diktere i middelalderen, og at de var blitt forvansket og nedbrutt i den muntlige tradisjonen. De snakket om at visene ble sunget i stykker. Med denne tankegangen lå det nært å tenke seg at det var mulig å rekonstruere den opprinnelige urformen hvis man sammenlignet alle oppskriftene av det som så ut til å være den samme balladen. Det er slike rekonstruksjoner som ofte står i skolebøker og diktantologier. Teksten Kirsten Bråten Berg synger til «Solfager og Ormekongen» er et utvalg strofer fra Knut Liestøls rekonstruksjon på grunnlag av en rekke oppskrifter. I dag tror vi ikke lenger at det går an å rekonstruere en urform. Vi mener heller ikke at visene har blitt ødelagt når folk har sunget dem i århundre etter århundre. Kreativ meddikting er en del av tradisjonen, og vi kan godt tenke oss at ei lang, flott vise kan ha utviklet seg fra en enklere form.

Balladene systematiseres
Balladene har ikke hatt noen faste navn fra gammelt av og kunne bli omtalt som f.eks. «Visa om Villemann og Magnhild» etter hovedpersonene. For å kunne danne seg et overblikk over de nordiske balladene, har forskere hatt behov for å systematisere visene. I visa om Villemann og Magnhild kan personene ha forskjellige navn i variantene. De kan hete Gaute og Magnhild eller Gudmund og Signeliti. For å holde greie på dette, ble det laget en katalog over alle balladetypene i Norden. Katalogen heter The Types of the Scandinavian Medieval Ballads, men blir omtalt som TSB-katalogen. Ballader som har samme hendelsesforløp har fått et felles TSB-nummer og en eller flere standardtitler. Visene er gruppert som naturmytiske ballader, legendeballader, historiske ballader, ridderballader, troll- og kjempballader, og sist men ikke minst skjemteballader. «Villemann og Magnhild» har nummer TSB A 50 og er en naturmytisk ballade. TSB- numrene blir brukt i de fleste balladeantologier, i vitenskapelige utgaver og dessuten på en del CD-er. Det er viktig å huske at denne katalogen kun er et redskap.

Norsk visearkiv, mai 2009
Velle Espeland    Astrid Nora Ressem    Elin Prøysen

Han raadspurde ein smed.

Smeden:

So møtte dei ein gamall mann.

Tekstoppskrift: Udatert oppskrift av Rolf Myklebust etter Rønnaug Vangen, Bøverdalen, Oppland.
Orig. ms. NRK Rolf Myklebust MAGN
TSB A 38

Skrevet på langs mellom spaltene på s. 51, står fire strofer:

Under melodien står det en alternativ tekst:

Ei vise fra Kjempeviseboka
Denne balladen kom først på trykk i Kjempeviseboka, som ble utgitt i 1695 (se innledningen). I Danmarks gamle Folkeviser 1854 skrev Sven Grundtvig om denne visa i forordet: «Hva her er kommet til os, er næppe mer end et Brudstykke af en meget gammel Vise, som vel sagtens har fortalt noget om de tolv underlige Brødres Bedrifter, saavel som om Søsteren 'Dronning Ingeborg'». Men denne visa trenger ikke å være bare et fragment. Visa har holdt seg populær og blitt sunget slik i mange hundre år. Sangere har i generasjoner lært seg visa og sunget den uten å savne noen fortelling.

Grundtvig la merke til likheter med et tysk sagn: En frankisk konge hadde tolv kloke menn hos seg. De reiste verden rundt på et lykkehjul og kunne i løpet av 24 timer erfare alt som skjedde, og de fortalte kongen hva de hadde sett. Men hvert år tok fanden en av dem ved å la ham falle ned fra lykkehjulet. I sagn om trollmenn hører vi ofte at magien skriver seg fra fanden og at han skal ha trollkunstnernes sjel som betaling. I visa får vi også inntrykk av at kjempene faller fra, men det har ikke noe med den onde å gjøre. De er snarere dyktige utøvere av hvit magi som sørger over at deres tid snart er omme.

Selv om visa plasserer kjempene på Dovrefjell i Norge, har den vanligvis ikke fått plass i antologier med norske ballader. Folkeminnesamlerne på 1800-tallet brydde seg ikke med å skrive opp viser som var trykt i Kjempeviseboka. Selv om ordlyden kunne være ganske annerledes i muntlig tradisjon, ble de ikke regnet som norske nasjonale ballader. Det var melodisamlerne som kom til å dokumentere hvor populære disse visene var.

Navnets magi
Kongen får vite at datteren har rømt med Rideboll, og han samler mennene sine og drar etter. I kampen som følger dreper Rideboll både kongen, Gullborgs forlovede og sju av kongens sønner. Men da Gullborg roper Ridebolls navn, får han banesår. Hardt såret rir han hjem med Gullborg og dør like etter.

Bruderov og bortføring er tema for flere av middelalderballadene, men i «Rideboll og Gullborg» er det et annet element som er det viktigste, nemlig navnets magiske makt. Derfor er balladen plassert blant de naturmytiske balladene og ikke blant ridderballadene. Det er kampscenen som er den sentrale i teksten. Her ber Rideboll Gullbjørg om å ikke nevne navnet hans. I en oppskrift fra 1847 av Jørgen Moe etter Bendik Felland står det: « Om du ser meg bløa / du må meg kje nævne ti Døen.» og « Om du ser meg falle / du meg kje Rikeball kalle.» Men det er akkurat det Gullborg gjør, og dermed får han banesår.

At det ligger makt i navnet er gammel folketro. Vi kjenner det bl.a. fra sagnet om Hellig Olav som ville bygge kirke i Trondheim. Det kom en tusse (underjordisk) og sa han kunne bygge kirka for ham. Hvis kongen kunne gjette navnet hans, skulle det ikke koste ham noe, men hvis han ikke klarte å gjette det, skulle Olav drepes. Heldigvis for Olav klarte han å finne ut hva tussen het.

Visa finnes på islandsk, svensk, dansk (DgF 82) og engelsk (Child 7). Den var også blant balladene i Peder Syvs Kjempeviseboka (se innledningen). Navnet på ridderen og jomfrua varierer mye: Rikeball og Gudbjørg, Veneros og Ølberg osv. Professor Knut Liestøl mente at visa var diktet i Nord-England og var kommet til Norge derfra.

En rotur og en sanger
Svein Knutsson Hovden (1841–1924), også kalt Svein Tveiten, sang denne visa for O.M. Sandvik en av de to gangene Sandvik besøkte ham hjemme i Hovden i øvre Setesdal. Svein var 75 år første gang Sandvik besøkte ham, men han var i god vigør og sang aldeles yppelig. Og Sandvik er full av lovord og beskriver ham som en klok og kunnskapsrik mann med store evner som formidler av både sanger og fortellinger. «Talestemmen var melodisk som hans sang, han var en tettbygd, noe kortvokst kjempe og hadde vakre, åndfulle øyne», skriver han. Svein bodde også noen år i Grungedal i Telemark, og Sandvik mente at han nok i sin tid kunne det meste som fantes av setesdalsk og vest-telemarksk materiale.

I boka Setesdalsmelodier har Sandvik denne skildringen av sitt siste møte med Svein Tveiten: «Siste gang jeg var sammen med Svein, tøyde jeg tiden en dag for lenge, og for at jeg skulle kunne nå toget og komme tilbake til skolen, rodde Svein meg over Hartevannet før soloppgang. Det var sist i august. Da vi kom over på den andre siden av sjøen og vi sa farvel til hverandre, fikk jeg den vemodige tanke at det nok ble siste gang jeg møtte ham. Jeg ropte utover vannet og ba ham nok en gang la meg høre visa om Lommann. Han lot båten drive og stemte i nettopp som solen rant og naturen la som et eventyr av skjønnhet om det vakre menneske. Svein var også som selve folkevisen.»

Det ble gjort flere voksrullopptak med Svein Tveiten, bl.a. med ett vers av «Rideboll og Gullborg». Dette opptaket finnes på CD-en Hugen leikar so vide (Norsk Folkemusikksamling og Norsk visearkiv 2005).

Balladen har flere avslutninger i norsk tradisjon. En variant er at Lillebror dør i kamp med jomfruas brødre under flukten, en annen at Lillebror og jomfrua blir drept med gift av Lillebrors søster da de kommer hjem, en tredje er at Lillebror setter barn på jomfrua og tukter henne. Og en fjerde at han blir drept i kamp da jomfrua sier navnet hans (slik det også skjer i balladen «Rideboll og Gullborg»).

Vakker, men grusom
Den farlige, vakre og grusomme jomfrua er en skikkelse som finnes i eventyr, sagn og viser. Mens skjønnheten hennes lokker unge menn, er grusomheten hennes uten grenser, så de begir seg ut på et virkelig farlig oppdrag. Mange beilere må late livet, enten fordi de ikke greier å behage henne, fordi de ikke klarer å gjette gåtene hennes eller bestå prøvene hun pålegger dem, eller rett og slett fordi de i det hele tatt har dristet seg til å rette blikket mot henne.

«Storebror og Lillebror» hører til blant kjempe- og trollballadene. Visa er også kjent i Danmark og Sverige. Balladen står i Peder Syvs Kjempeviseboka (se innledningen). Men det virker ikke som om den trykte teksten har hatt noe særlig nedslag i tradisjonen. Det finnes mange oppskrifter av balladen i muntlig tradisjon. De eldste er nedtegnet av M.B. Landstad og Olea Crøger på 1840-tallet.

Moro i sengehalmen
Visa tar parti med den lekne og lystige ungdommen og spiller på assosiasjoner til erotikk. Katt og mus blir raskt til kjønnsorganer og seksuell spenning. Og refrenget har nonsenspreg og lek med ord og vendinger som også lett leder forestillingene i retning av moro i sengehalmen.

Dette har vært ei populær vise som er godt spredt i hele landet, helt opp til Nordland. Den er ellers kjent i Danmark, Sverige, Tyskland og Island. Motivet med å narre den dumme og griske mølleren og ligge med datteren hans er kjent fra lengre tilbake en det som trolig er visas opprinnelse, bl.a. i 1300-tallsverket The Canterbury Tales.

Om melodien
I tekstheftet til CD-en trillar for to skriver Bruvoll og Halvorsen at «utgangspunktet for denne melodien er å finne i boka Ældre og nyere norske Fjeldmelodier, L.M. Lindeman.» Leter vi litt videre, ser vi at Lindeman i Halvhundrede norske fjeldmelodier skrev: «Melodien leveres her efter Kantor Roveruds Optegnelse». Lars Roverud (1776–1859) var musikkpedagog og musikkforhandler, men er mest kjent for å stå bak utbredelsen av instrumentet salmodikon her til lands, og utviklingen av et tilhørende siffernotasjonssystem. En av hans kongstanker var å «få orden på» salmesangen i kirkene, sørge for at vi fikk en felles standard for hvilke melodier som skulle brukes, og at alle skulle synge den samme teksten og melodien samtidig i felles takt, unisont. Tidligere hadde hver og en sunget på sin egen måte uten å bry seg om at salmesangen skulle klinge som en fellessang. Men nå ble skjønnsang idealet.

Nøyaktig den samme melodien står også i A.P. Berggreens Norske folke-sange og melodier. Berggreen skriver at han har den skriftlig ved Professor F.P.J. Dahl, og at Dahl brakte med seg melodien fra Norge allerede i 1817. Sommeren 1817 var den danske professoren på fjellferd fra Kristiania via Drammen og Kongsberg til Rjukan og Gausdal i Telemark. Reiseskildringen er rik på beskrivelser av natur og folkeferd. Den 23. juli står det at Dahl ble heftet fra å bestige Gaustadtoppen pga regn og tåke, og tilbrakte en ekstra dag på gården Dale. Der hygget han seg sammen med sønnen på gården, Ole på 18 år og søsteren hans, Aaste. Dahl skriver at hun var en «meget munter pike» som sang mange viser for ham. Kanskje ligger kilden for melodien i Ældre og nyere norske Fjeldmelodier her?

Kongen utfordrer den unge Heming
Balladen forteller om kappestrid mellom to menn, den ene er den mektige kong Harald, den andre er den unge Heming. Harald skryter av sin uovervinnelighet og tar straks utfordringen da han får høre at Heming skal være like god som ham. Først skyter de om kapp med pil og bue. Så ber kongen Heming skyte ei valnøtt av hodet på broren sin. Han greier det, men forteller kongen at dersom broren hadde blitt skadet, ville han brukt den siste pila til å skyte kongen. Kongen beordrer Heming til å stå på ski ned det bratte Snarefjellet. Heming klarer bragden og river kongen med seg i farten før han kommer seg unna.

Tema fra gamle sagaer
Innholdet i balladen henger sammen med gamle sagafortellinger. I de islandske håndskriftene Hauksbok og Flatøyarbok fortelles det om da kong Harald Hardråde besøkte Nordland. Der traff han Heming og ville konkurrere med ham. De konkurrerte i bueskyting og i svømming, og Heming vant. Da ville kongen at han skulle sette utfor et bratt fjell på ski. Det var så bratt at ingen kunne komme levende fra det. Men Heming fikk låne St. Stefans likklede, som berget alle som bar det. Heming overlevde, og ble hjulpet i sikkerhet av Olav den Hellige. Siden kom han til England hvor han opplevde slaget ved Stamford Bridge der Harald Hardråde falt.

«Heming og Harald kongen», også kalt «Hemingen unge» er en av våre troll- og kjempeballader. Visa finnes også på Færøyene. Skyteepisoden i visa er et europeisk vandresagn som er dokumentert fra 800-tallet i England og kjent i Norge fra vikingtida. Den mest kjente versjonen er fra Sveits og knyttet til Wilhelm Tell. Skiløpersagnet er nok opprinnelig norsk.

Sangeren Bendik Aanonsen Sveigdalen
Melodien som er utgangspunkt for Agnes Buen Garnås' versjon, er en oppskrift L.M. Lindeman skrev ned etter Bendik Aanonsen Sveigdalen (1780–1865) i 1861. Sveigdalen, som også kalte seg Felland, var bosatt i Skafså i Mo sogn, Telemark. Han var en ettertraktet sanger og forteller, og datidens innsamlere kjente sin besøkelsestid. Bendik vokste opp i et rikt ballademiljø både gjennom familierelasjoner, naboskap og vennskap, og han kom også i kontakt med mange mennesker utenfor hjembygda når han var ute som underoffiser bl.a. under «ufreden» i 1814. Hestehandel førte ham rundt i yngre år, og på sine eldre dager dro han rundt med småhandel, bl.a. med fyrstikkesker så snart de ble introdusert på markedet. Skildringer gir oss bildet av en ganske harmløs, godlynt, sosial og livlig mann, men han hadde også rykte for «lidderlig løsaktighet». Han var gift og fikk åtte barn med sin kone, men i tillegg ble han far til et antall utenomekteskapelige barn.

Innsamleren Jørgen Moe møtte Bendik Sveigdalen i 1847 mens Bendik satt i arresten fordi han hadde forsømt forpliktelser med å holde i stand et veistykke på en liten jordeiendom han eide. Dette var han ikke særlig nedtrykt over. Det eneste var at han kjedet seg, og Moe skriver at han kunne ikke ha møtt ham under bedre omstendigheter: «han fandt i mig en agtsom og erkjendtlig Tilhører og han morede sig selv ved sin Meddelelse. Han havde et udmerket Foredrag, især af de Viser, der havde en dyb tragisk eller en humoristisk Charakter».

Helten trosser skjebnen
«Villemann og Magnhild» er ofte referert til som «Harpens kraft», og det viser tydelig hovedmotivet i teksten. Balladen hører til den gruppa vi kaller naturmytisk, som handler om møter og konflikter mellom menneskene og overnaturlige makter. Overgangen fra ugift til gift kvinne ble betraktet som en utrygg periode i folketroen, og veien til kirke var befolket av vesener som kunne skade bruden. Her er det nøkken som utgjør den store faren. Magnhild regner ikke med å kunne unnslippe ham på grunn av spådommen.

Skjebnetroen var sterk, og hvert menneske hadde en skjebne som det var umulig å flykte fra. I andre ballader, som f.eks. «Unge herr Peder på sjøen» og «Målfrid døyr» er det ingenting de kan gjøre for å hindre at døden kommer slik det er spådd. I «Villemann og Magnhild» prøver Villemann å hindre at skjebnen til Magnhild skal gå i oppfyllelse. Han bygger ei stor og bred bru, og han lar mennene sine ri både foran, bak og på siden av Magnhild. Likevel faller hun i vannet. Men Villemann er en handlekraftig helt som ikke lar nøkken beholde kjæresten. Han spiller henne ut av nøkkens armer, og dermed vinner musikkens kraft og styrke over både nøkken og skjebnen.

Fra gresk sagn til ballade
Fortellingen i visa minner om det greske sagnet om Orfeus og Evridike. De to er kjærester, men Evridike dør. Da drar Orfeus til dødsguden Hades og spiller så vakkert på lyre at Hades lover å gi ham Evridike tilbake, men han må ikke snu seg før de er oppe på jorda igjen. Like før de er oppe, skotter Orfeus likevel bakover, og Evridike må vende tilbake til Hades for godt. Dette sagnet var godt kjent i middelalderen, og det finnes flere eksempler på omforming fra prosa til vise, som i balladen «King Orfeo» fra Shetland (Child 19).

Visa er dokumentert i rundt 100 varianter fra Telemark, Setesdal og langs Sørlandskysten. Den finnes også i Danmark, Sverige, Island, Orknøyene og på Shetland. Grundtvig lagde en restitusjon av visa, og da diktet han et nytt vers: «Og saa slog han Harpen tilbunds i sin Harm, At ud blæste Kraften af Troldens Arm». Dette ble tatt med i Ole Vigs Sange og Rim for det norske Folk (1854), og derfra har det kommet inn i tradisjonen.

Høye Strand (1891-1972) fra Seljord var en av de store balladesangerne, og hadde lært eit stort utvalg av ballader, andre folkeviser, stev og bånsuller fra mange av de gamle sangerne som i sin tid hadde sunget for Jørgen Moe og Sophus Bugge.

Vi kan legge merke til at omkvedet er forskjellig i noteoppskriften som O. M. Sandvik har skrevet opp og i teksten som er skrevet ut etter Rolf Myklebusts lydopptak. Sandviks tekst har ordet dragonene, altså soldater, det gir ikke særlig mening. Men balladeomkvedene har ikke alltid mening eller klar sammenheng med teksten. Det kan godt hende at Høye Strand sang dragonerne, men i så fall har den som har transkribert teksten fra Myklebusts opptak, rettet omkvedet til for de runene de lyster han å vinne. I balladespråket betyr runer trolldomskunster og da gir det mening.

Inn i berget
Dette er en av de mest kjente «bergtakingsvisene». Liti Kjersti har latt seg lokke av alvekongen i berget og har fått barn med ham. Dette oppdager moren hennes fordi det renner melk fra brystene til Liti Kjersti. Hun spiller på harpa alvekongen har gitt henne, og han kommer ridende til gards og tar henne med seg. Da de nærmer seg berget, kommer småbarna springende imot henne, og vel framme får Kjersti en glemselsdrikk slik at alle minner om menneskeverdenen blir borte.

Mange tolkninger av teksten
Balladen har blitt tolket på mange vis gjennom tidene, og det er kanskje noe av grunnen til at den har vært så populær. Ulike sangere og lyttere har kunnet legge forskjellige erfaringer og følelser i den. Noen vektlegger det tragiske ved at Liti Kjersti blir forført og bortført av en som er utenfor det kjente og trygge. Han kalles Alvekongen eller Bergekongen i visa, men det kan også være et symbol på en mann som ikke er innenfor det sosialt aksepterte. Derfor blir Kjersti fordrevet hjemmefra. Teksten har også blitt underkastet en psykoanalytisk tolkning som går i retning av sterk morsbinding, og Kjerstis manglende evne til å løsrive seg og velge for seg selv. Alvekongen framtrer da både som befrier og som tilintetgjører. Kjersti må bryte med moren for å treffe barna sine igjen og dra dit hun naturlig hører hjemme.

Sangernes framføringer
Innsamleren M.B. Landstad bemerket at hos sangerne som sang for ham, lå det følelsesmessige tyngdepunktet i framføringen der mor og barn møtes. Mellomrefrenget «Ti li lill h(a)ugen min» og etterrefrenget «Dei leika så lett gjennom lunden», understreker det lette ved flukten. Sangerinnen Ingeleif Ramberg tilføyde for Landstad at Liti Kjersti i lengre tid hadde stått i en hemmelig forbindelse med Alvekongen og hadde sju barn med ham. Barna kom syngende og dansende mot henne da hun nærmet seg berget. «Disse Vers, der beskriver Smaabörnernes Glæde og festlige Modtagelse af den længe savnede Moder, som man maa tænke sig at komme baade glad og bedrövet, ere særdeles skjönne, og gjorde et synlig Indtryk paa Enhver i den lille Kreds, for hvilken Ingeleif med en vakker veemodig Melodi foredrog dette Kvæde», skriver Landstad i Norske Folkeviser.

Lignende viser som «Liti Kjersti og Bergekongen» finnes i Sverige, Danmark, Færøyene, Island og Skottland. Andre norske viser som har samme type historie er «Veneliti og bergekongen» og «Margit Hjukse». I den sistnevnte er bergtakingsvisa knyttet til et bestemt sted og et sagn om ei jente som ble bergtatt.

Hygge og uhygge i jula
Jula var ikke bare ei tid for hjemmekos og hygge, det var også den tida på året da all slags overnaturlige makter var på ferde. 13. desember kom Lussi farende for å sjekke at alt var klart til jul, og i julehelga dro Åsgårdsreia fra gård til gård. Det gjaldt å holde seg inne med disse maktene, og ikke gi dem grunn til å bli sinte.

Haugebonden og haugkallen er andre navn på gardsnissen. Han var av det mer fredelige slaget, men han var ikke ufarlig han heller. Han holdt øye med gården og sørget for at det gikk bra, men han krevde respekt tilbake. Og når ungdommen danset og festet på haugen hans, var det ikke rart han ble sint. Det var skikk og bruk at man skålte med haugebonden og satte ut mat på julekvelden, og det gikk for seg i sømmelige former. Når vi setter ut grøt til nissen, er det en videreføring av denne tradisjonen. Den godslige nissen kunne også bli farlig sint hvis han ikke fikk grøten sin.

Fra kyst til innland
Balladen er kjent langs kysten fra Lista til Trondenes og i Telemark. Et sentralt punkt i teksten er at bonden har et skip som haugebonden har brukt uten å betale leie for. Siden skipet er så viktig i teksten, mente Knut Liestøl at balladen måtte være diktet på Vest- eller Sørlandet og at den så har vandret nordover og vestover til Færøyene. Kanskje haugebonden i utgangspunktet har vært en skipsnisse?

Ei trollvise
«Grev Guncelin» er en av våre troll- og kjempeballader. Flere av disse bygger på kjente sagaer. Det gjelder ikke denne, selv om man kan finne trekk i teksten fra sagaen om guden Tor som feirer bryllup.

Visa finnes også i Danmark og på Færøyene. Språket i de norske oppskriftene er danskpreget, men innholdsmessig ligger de nærmere gamle danske adelsviseoppskrifter enn versjonen i Kjempeviseboka (se innledningen). Sophus Bugge mente at visa bygger på gammel norsk tradisjon, og at den har vært kjent i Trøndelag og Romsdal allerede på 1500-tallet. Han begrunner det med at han finner trekk fra balladen i andre viser fra dette området.

Litt om kildene
Sommeren 1861 reiste Lindeman nordover gjennom Setesdal. I 1840-årene ble det anlagt vei fra Kristiansand til Valle kirke, og trolig kjørte Lindeman med hest og kjerre på denne veien før han rei videre på hesteryggen over til Telemark via den gamle Bispevegen fra Valle til Fyresdal. På Langerak i Bygland prestegjeld møtte han den unge læreren John Olson Langerak (1834–1910), som er kilden til melodien Ragnhild Furholt bruker. Han gikk også under navnet Jo Søbø, og fra 1872, da han kjøpte gården Neset, kalte han seg Jon Neset. Jon gikk først i lære hos den lokale klokkeren, ble lærer og senere også bonde og urmaker. Folkeminnesamleren Johannes Skar (1837-1914) gjorde et stort innsamlingsarbeid i Setesdal, og en av de beste kildene hans var Jon Neset som bl.a. står bak fortellingen «Med eg var skulemeistar». Jons barnebarn minnes sin bestefar som snill og god mot småbarna, men det var kjedelig å sitte inne og høre på når den gamle leste fra huspostillen. Barnebarnet prøvde å få han til å slutte ved å si «amen, amen» høyt, men bestefar bare smilte vennlig og leste prekenen ut.

Mens Lindeman var mest interessert i melodiene og ofte bare skrev ned ett vers, var folkeminnesamleren og språkforskeren Sophus Bugge ute etter tekstene, og helst så lange som mulig. Jorunn Bjønnemyr var en av de beste kildene hans. «Det er den beste jeg har truffet,» sa han om henne. Hun var nærmest et uuttømmelig oppkomme av viser, og Sophus Bugge satt hos henne i dagevis og skrev ned viser til langt på natt.

Fra gammel kjerring til sur sild
I «Den vonde kjerringa» har en ung mann giftet seg med ei gammel kjerring. Hvorfor han har gjort det, sier ikke visa noe om, og i noen varianter heter det at det er mot farens vilje. Han skulle nok hørt på faren, for kjerringa blir mer og mer plagsom i ektesenga. Til slutt vet ikke mannen sin arme råd og reiser til bispen (eller presten) for å klage, med kjerringa i hælene. Men ingenting hjelper før kjerringa til slutt drukner, og den unge mannen får endelig nattero.

Den eldste nordiske dokumentasjonen av «Den vonde kjerringa» er et dansk håndskrift fra midten av 1600-tallet, men balladeforskeren Olav Solberg mener visa er eldre; temaet er i alle fall middelalderlig og henger sammen med gammel karnevalskultur. Humoren spiller på at ting blir satt på hodet. Her er det kjønnsrollene som er byttet om. Kjerringa er den sterke og voldelige, mens mannen er en tøffelhelt. Dessuten setter den gammel og ung partner mot hverandre. Den gamle blir framstilt som utlevd og overflødig, og denne usentimentale holdningen vitner også om høy alder. At balladen har vært populær kan vi se av utbredelsen, for den er samlet inn på mange ulike steder her i landet. Jørgen Moe var den første til å nedtegne visa i 1847. Det var i Telemark, men han skriver at den er «udbredt over de fleste østen- og vestenfjeldske Egne».

Alle aktørene latterliggjøres på forskjellig vis, men det går verst utover kjerringa. Utover i visa blir hun degradert i sterkere og sterkere grad. Hver gang den unge mannen eller bispen gjør noe, reagerer hun på en måte som latterliggjør henne enda mer. Handlingene hennes blir et slags vrengebilde av det de andre gjør, som når mannen rir til bispen på en «gangar grå», kommer hun etter på ei «skabbete mærr». Og når han ror eller seiler av gårde i en liten båt, er hennes fartøy et «sorpetròg» eller bakstetrau. Det ender med at kjerringa blir liggende på havets bunn. Men det faller også et latterlig lys over den unge mannen som ikke greier å holde orden i eget hus og tukte sin egen kone. I noen varianter er ikke historien ferdig med dette, og den danske 1600-tallsoppskriften avsluttes med at hun dukker opp igjen som sursild og fortsetter å plage ham med sur ånde.

Parodi og nonsens
Jakten på kråka er et komisk motstykke til mer edel jakt på hjort og annet storvilt. Når bonden til og med blir redd den store kråka, er det fritt fram å le av ham. Men bonden og kona hans tar sitt monn igjen når de utnytter kråka til minste trevl. Humoren ligger også i det å skildre det unaturlig store, og det finnes flere ballader med kjempestore dyr i hovedrollen. Dette temaet finner vi også i vitser og annen folkelig prosa. Refrenget er oftest nonsenspreget, slik det gjerne er i skjemteballadene.

Vår best kjente ballade
Her til lands har ingen annen ballade vært bedre kjent enn denne, og oftest går den under navnet «Kråkevisa». Det er nedtegnet mer enn 100 tekstvarianter og ca. 80 ulike melodier til visa fra midt på 1800-tallet og 100 år framover. Melodien som er den mest brukte i dag, har Hulda Garborg gjort kjent. Den ble først trykt i bladet Den 17. mai (1903) og samme året i Hulda Garborgs Norske dansevisor 1. Det er allment antatt at hun har fått tekst og melodi fra Severin Eskeland, som var skolemann fra Stord og ivrig med i Bondeungdomslaget i Oslo. Senere er denne varianten tatt med i skolesangbøker (bl.a. Mads Bergs skolesangbok) og andre sangbøker for barn. Catharinus Elling skrev ned en melodi i Sør-Trøndelag en gang mellom 1903 og 1905. Den er rytmisk noe annerledes, men ligger ellers tett opp til Eskelands.

Balladen finnes også i Danmark, Sverige og på Færøyene. Den eldste kjente nordiske varianten er fra et dansk visetrykk fra slutten av 1600-tallet. Visa ble etter hvert oppfattet som ei barnevise, slik det har gått for flere av de skjemtsomme balladene.

Handlingen er kort fortalt slik: Herr Lagje steller i stand til bryllup med jomfru Inger. Men han har ikke regnet med herr Jon som kommer ubedt til festen. Og ikke nok med det, Jon tar brudgommens plass i brudesenga og ligger med bruden. Den bedratte brudgommen klager til kongen, og hans råd er at de to skal slåss om Inger. Det gjør de på riddervis med hest og lanse, og Jon dreper Lagje.

Tvangsgifte med lykkelig slutt
Gamle danske versjoner har med et motiv som gir en bedre forklaring på hendelsesforløpet. Herr Peder kommer hjem fra tinget og forteller datteren sin at hun er blitt forlovet. Hun svarer at hun håper det er med herr Jon, men faren sier at det er herr Lave som skal ha henne. «Det skal bli herr Lave til sorg, leve herr Jon!» sier hun.

Balladen foregår i riddermiljø. Begge de to mannlige hovedpersonene blir titulert med herr, og bruden er fru Inger. Når de to ridderne skal gjøre opp, er det i et dystritt. De rir mot hverandre og bryter lanse. Første gang siger hesten til Lagje i kne, men først i den fjerde omgangen faller Lagje død fra hesten.

Selve fortellingen faller inn i et mønster som vi finner i mange ridderballader. Det er egentlig snakk om et bruderov i riddermiljø der den rette elskeren bryter inn i det arrangerte bryllupet og tiltvinger seg bruden. Det samme motivet har vi også i visa om Falkvor Lommansson, der Torstein Davidsson steller til bryllup, men jomfrua Vendelin lar seg bortføre og er glad da Torstein taper kampen om henne. I begge visene er sympatien på bruderøverens side. Han er den kjekke outsideren som vinner til slutt fordi det er ham bruden vil ha. Slik blir dette ei vise med god slutt selv om herr Lagje mister livet. I en variant som Landstad trykte i Norske Folkeviser står det at bruden skratter og ler da hun ser Lagje ligge der død.

Parodi på ridderviser
Til tross for det tragiske innholdet er visa regnet som en skjemteballade, og det er humoren som har gjort den populær. Den består først og fremst i Herr Jons fleipende og folkelige replikker i omkvedet som bryter mot den dramatiske og tragiske fortellingen.

Forskerne på 1800-tallet mente at dette var ei ganske ung vise. De kunne ikke forestille seg at ei slik vulgær og parodisk vise kunne være like gammel som de dramatiske og tragiske. Men parodien trenger ikke være yngre enn dramaet, og denne visa finnes i danske håndskrevne visebøker fra midten av 1600-tallet. Den har også vært sunget i Sverige og på Island. I Norge har vi et par oppskrifter fra tidlig 1800-tall. Lorentz Diderich Klüwer skrev ned tekst og melodi etter Ingrid Kongsvold på Dovre og publiserte den i Norske Mindesmærker (1823). Senere tok Jørgen Moe denne med i den første samlingen av norske folkeviser: Samling af Sange, Folkeviser og Stev i Norske Almuedialekter (1840).

Edvard Grieg og balladen
Dette er den balladen som sterkest blir forbundet med Edvard Grieg. Den inngår som nr. 12 i hans klaverstykke 25 norske folkeviser og danser, op. 17, trolig komponert på Landås i Bergen i 1869 og utgitt i 1870. Her er den omkranset av «På Dovrefjeld i Norge» (nr. 11) og «Reiselåt» (nr. 13). Alle melodiene i Griegs arrangement er hentet fra L.M. Lindemans Ældre og nyere Norske Fjeldmelodier Samlede og bearbeidede for Pianoforte, vol 2, 1858–63. I de første utgivelsene av op. 17 var sangenes tekster med under notene, men etter hvert ble disse tatt ut og melodiene blir løsrevet fra fortellingene. Allerede i 1877 ble verket utgitt på et tysk forlag og «Solfager og Ormekongen» ble til «Solfager und der Würmerkönig». Grieg gjorde minimalt med endringer i selve melodien fra Lindeman. Det var imidlertid ikke Lindeman som opprinnelig samlet og skrev ned denne balladen. Olea Crøger og Hans Seeberg festet melodien og første vers på papir en gang i 1840-årene, og Lindeman gjorde kun noen små justeringer av denne.

Internasjonalt sagnstoff
De norske oppskriftene av balladen ligger tett opp til de svenske og danske. I Danmark er den dokumentert så langt tilbake som rundt 1600. Handlingen bygger på internasjonalt sagnstoff, blant annet kan det trekkes linjer til den hebraiske diktningen om Kong Salomon. De nordiske variantene er imidlertid nærmere knyttet til de slaviske fortellingene. Knut Liestøl mente at disse var kommet til Norden via Russland, og fra Sverige til oss. I den eldste svenske oppskriften heter Ormekongen rett og slett Nougårds konge, dvs. Novgorods konge. Det skal også finnes utforminger av fortellingen i tyske, franske og portugisiske viser. Sophus Bugge, som samlet inn to varianter av visa i 1860-åra, skrev poetisk at balladen «er ikke, som det synes, bleven baaren frem af nogen af de brede Strømme, der forbinde den nordiske Balladedigtning med tysk og engelsk Poesi. Jeg tror her at spore et enkelt Bølgeslag af en Kulturstrøm, som i samme Retning kun sjælden har fundet Vei til Vore Strande.»

Jomfrudom og synd
Maria er ved brønnen og henter vann da en gammel mann (Kristus) kommer og ber om drikke. Hun har ikke noe drikkekar, men han sier han vil drikke av handa hennes dersom hun er jomfru. Maria sverger på det, men han vet at hun har tre barn; et med faren, et med broren og hva verre er, med soknepresten. Han dømmer henne til å leve som eneboer i sju år. Etter at dommen er sonet, møter hun Kristus på nytt og forteller at straffen var som en glede for henne. Kristus sier da at det er en stol til henne i Himmelen. Hun har sonet synden sin.

Helgenen Maria Magdalena
Visa hører til i gruppen legendeballader, som blant annet henter stoffet sitt fra fortellinger om helgener og martyrer. I Norge heter kvinnen bare Maria eller Marie, men i Sverige, Danmark og Finland heter hun oftest Maria Magdalena. Helgenen Maria Magdalena består egentlig av tre bibelske personer: den anonyme kvinnen som vasket Jesu føtter og tørket dem med håret sitt, Maria fra Betania som var søster til Marta og Lasarus, og endelig Maria Magdalena (fra Magdala) som sto under korset da Jesus døde og var den første han viste seg for etter oppstandelsen.

Bortsett fra botferdigheten har ingen av disse kvinnene noe felles med Maria i legendevisa. Temaet er sannsynligvis hentet fra en annen, og mindre kjent helgen: Maria fra Egypt. Ifølge legenden hadde hun levd 17 år som prostituert i Alexandria da hun ville ta en pilegrimsreise til Jerusalem. Der fikk hun en religiøs opplevelse og dro ut i ørkenen og levde som eneboer i hele 47 år. Da kom en gammel abbed og gav henne nattverden, og dermed døde hun. En løve kom og hjalp abbeden med å gravlegge henne. Visa om den syndige kvinna har vært svært populær i alle de nordiske landene, det ser vi på mengden av oppskrifter. Lignende viser har også vært sunget i andre europeiske land.

Sunget av kvinner
Dette er ei vise som dømmer kvinner svært strengt. Det er ikke snakk om at faren, broren eller presten er syndere. Skylden legges bare på Maria. Derfor er det underlig at de aller fleste som sang denne visa var kvinner, og vi vet at flere av dem selv hadde barn uten å være gift. En mulig forklaring er at det ender bra. Balladen slutter med at Maria får tilgivelse og løfte om en plass i himmelen, og dermed kan den gi en form for trøst.

Hvem kan ha hatt interesse av å spre et slikt budskap? Kirken er en opplagt kandidat. Men da virker det rart at soknepresten er en av Marias partnere. Den finske viseforskeren Ann-Mari Häggman, som har skrevet en doktoravhandling om balladen, mener at de vandrende tiggermunkene, som på et vis konkurrerte med prestene, kan være opphavsmenn til visa.

Katolsk tro
Balladen hører til legendeballadene. Jomfru Tora velger saligheten i himmelen istedenfor et liv på jorda. Og himmelferden skildres som et triumftog. Tolv engler følger med ved likferden mens himmelrikets tolv klokker kimer. Og selveste Jomfru Maria tar imot henne. Slutten på visa vitner om at den bunner i katolsk tro når det er jomfru Maria som ønsker henne velkommen til himmelen.

Den vesle fuglen som synger er egentlig en engel. En variant som Sophus Bugge nedtegnet i 1857 etter Gro Jonsdotter i Kviteseid i Telemark begynner med at Gud sitter i himmelen og kjeder seg. Så ber han engelen hente ei jomfru:

Ballade med stor utbredelse
«Vesle fuglen», «Tora liti» eller «Engelens budskap» er godt dokumentert over hele landet og synes å være ei vise som har betydd mye for mange. Den finnes også i Sverige og Danmark. En av de eldste kildene av visa vi kjenner til i Norden, er fra Valle i Setesdal. Bonden Tolleff Osmundsøn på Rygnestad i Valle skrev ned visa i et håndskrift, kalt «Rygnestadbog», en gang mellom 1590 og 1620. Første verset er slik: «Duen, sid' paa lile quist, hun siung saa fast om Iesum Christ. Men Gud send' os sin naade.» Jomfruen avslår å gifte seg med ridderen og tar farvel med «Sæskend smaa», «Moder lille», «Ager og Eng» og ber til slutt Døden om å ta imot hennes legeme.

Lindemans første stipendreise
Ludvig Mathias Lindeman skrev opp melodien i 1848 etter Marit Larsdatter Leira (eller Leiro), Valdres i Oppland, «1 Miil nord for Frydenlund». Valdrisen Andris Vang (1795–1877) hadde gjort Lindeman oppmerksom på den folkelige salmesangen under sine besøk i Kristiania. Han var selv en stor formidler av Kingo-toner og inspirerte den store organisten, komponisten og innsamleren til å dra ut på sin første riktige innsamlingsferd. Dette var før Lindeman var blitt vant til bygdefolks måte å synge på, og i søknaden om reisestipend (februar 1848) skriver han: «Den feilagtige og udannede Syngemaade, hvorved Sangene i almindelighed foredrages, idet Melodierne forsynges med uren Intonation, med Gane- og Næse-Lyd, pibende eller hvinende, har været den største Hindring eller det Dække, der har tilsløret de ellers saa følelsesfulde og udtryksfulde Sange og i en saa lang Tid unddraget dem fra Iagttagernes Opmerksomhed.» Lindeman fikk 100 spesiedaler til en reise i fjellbygdene for å samle folkemelodier det året.

Marsk Stigs døtre
Balladen forteller om to kongsdøtre som er blitt bortført som barn. Nå er de voksne og kommer til en kongsgård hvor de ber om tjeneste. Der vever de et teppe, og dronninga blir så imponert at hun vil la dem få de to sønnene hennes til ektemenn. Jomfruene svarer at de ikke kan gifte seg med sine egne brødre, og avslører dermed at de er dronningas bortførte barn.

Denne gamle, eventyrlige balladen har vært sunget i alle de tre nordiske landene. I Danmark kalles den «Marsk Stigs døtre». Der hører den med blant et knippe viser om marskalken Stig Andersøn, som levde på slutten av 1200-tallet og ble dømt som medskyldig i mordet på kong Erik Klipping. Kongen var blitt svært upopulær blant adelen, og en natt i november 1286 ble han drept. Morderen var ukjent, men de 56 sårene på liket fortalte at det var en stor gruppe medskyldige som skulle sørge for at ingen anga de andre. På et ting neste vår ble likevel ni adelsmenn dømt fredløse, en av de fremste blant dem var Marsk Stig. Han rømte til kong Erik Magnusson i Bergen, og ble godt mottatt der. Senere dro han tilbake og bygde seg en borg på Hjælm. Med denne borgen som base herjet han i Danmark som sjørøver resten av livet.

Historiske kilder forteller ingenting om Marsk Stigs døtre, men de har levd i folketradisjonen. Siden Marsk Stig ble landsforvist, kan man anta at døtrene hans også ble det, hvis han hadde noen. Den danske folkeviseforskeren Sven Grundtvig skriver om dette i Danmarks gamle Folkeviser blant annet: «Som to Søstre fader- og moder-, hjem- og fredløse fordum toge hinanden ved haand og vandrede fra Land til Land for at finde et Hvilested, saaledes vandre de endnu, forstødte af Historikerne, men gjæstmildt modtagne af Digterne.»

Lindeman i Solør
Lindeman skrev opp denne visa i 1864 etter enken Olea Pedersdatter Jølstad fra Brandval i Solør. Hun var en velstående enke på 69 år. Bygdene i Solørdistriktet var i ei brytningstid på den tiden. De sosiale forholdene var vanskelige, og folk hadde begynt å utvandre til Amerika. Solør var et samfunn med sterk lagdeling, og i løpet av den korte tiden Lindeman var i området, møtte han sangere med ulik sosial bakgrunn fra et sammensatt miljø.

Ofte nøyde Lindeman seg med å skrive opp melodien og et vers, men her har han skrevet opp hele visa, kanskje fordi han ikke hadde hørt den før. Senere, i Telemark, skrev han også opp en melodi til en annen tekstvariant. Vi kjenner ellers til få dokumentasjoner av denne visa i Norge.

Kjempen og vandringsmannen
I Kjempeviseboka (se innledningen) står det en lang og blodig ballade om kjempen Sven Vonved. Han liker best å spille harpe, men moren hans egger ham til å dra ut og slåss. Han slåss både med kjemper og trollkjerringer og dreper alle, også moren sin. Men innimellom all volden tar han seg tid til en gåtestrid. Denne sekvensen, der han utfordrer en gjeter eller vandringsmann med vanskelige gåter, har blitt til den visa vi kaller Sven Svane.

I den sammensatte balladen «Sven Vonved» er det altså det allmenngyldige temaet med gåtene som har levd sterkest videre i tradisjonen. Gåter er en del av muntlig fortellertradisjon, men i «Sven Svane» er ikke gjettingen av gåter bare en uskyldig lek. Gåtene vandringsmannen skal svare på kalles «halsløysingsgåter», og bokstavelig talt betyr det at han kan miste livet hvis han ikke vet svarene. Til gjengjeld får han belønning hvis han løser dem. I mange varianter tar Sven Svane en stor gullring av armen sin og gir ham.

Balladen er beslektet med den engelske «Riddles wisely expounded» (Child 1). Her er det ei ung jente som får gifte seg med en ridder etter å ha løst gåtene han stiller henne. I andre varianter vil han ligge med henne dersom hun ikke klarer å gjette svaret.

Glitteret lokker
Inn i kirken kommer det en gutt med et belte som er så flott at det stanser hele messa. Det glitrer og skinner så presten glemmer å messe, og menigheten slutter å synge. Alle vil kjøpe dette gilde beltet, og det er ikke grenser for hva de er villige til å gi for det. Gutten som eier beltet er fattig, og det passer seg ikke at han eier noe så fint. Et rikt utsmykket belte viste eierens rikdom og status, så det er ikke rart at adel og storbønder ville gi nesten hva det skulle være for å få tak i dette beltet. Ja, kongen lover til og med bort datteren sin og halve kongeriket! Men alle får nei. Merkelig nok bytter gutten beltet inn i et par gamle hansker dagen etter, og da sier han at det ikke var noe særlig verd likevel. Det var laget av vierbast og fiskeskjell, eller annet som ikke koster noe. Beltet glitret så fint at alt storfolket ble lurt til å tro at det var finere enn det var. Men der gikk de fem på, og eierens største glede var å kunne si nei til de fine og mektige.

Denne visa hører til skjemteballadene og finnes i Sverige, Danmark og på Island. I tradisjonen har «Beltevisa» blitt blandet sammen med «Draumkvedet». De har en del felles formelle trekk og begynnelsen av handlingen er nokså lik. Tidligere forskere mente at det hadde skjedd en endring over tid hvor det alvorlige innholdet ble forandret til noe komisk. Men nyere forskere (som Olav Solberg) mener at de seriøse og humoristiske visene har levd side ved side, og de kunne blandes sammen hvis de liknet hverandre.

Rådsnar jomfru
Humor og alvor er vevd sammen i denne balladen. Det å bli tatt av trollet og ført inn i berget til en tilværelse langt unna det gode kristne samfunnet, var noe å frykte. Men balladen viser at ei rådsnar kvinne kan overliste et troll, som dessuten er like dum som vi venter at troll skal være. Han er ikke så tøff som han gir seg ut for heller, der han stikker hjem til mor med halen mellom beina og føtter som lukter svidd. En del varianter av balladen åpner med å tidfeste hendelsene:

Innholdet i balladen henger sammen med troen på at de underjordiske gjerne ville gifte seg med mennesker. I Norske Folkeviser skriver Landstad: «At Jutulerne, der forstaa at gjøre sig baade folkelige og vakre, beile til unge Piger, er en Overtro, hvoraf der endnu hænger en Smule tilbage. En 90aarig nu afdød Kvinde har alvorlig fortalt mig, at hun i sin Ungdom havde været i dette Tilfælde. Hun var svært fristet af ham, sagde hun; men da hun fik gjort sig et kors af Arvesølv, saadant, som havde gaaet i Arv i niende Led, og bar dette paa sit Bryst, blev hun ham omsider kvit. Stolt Øli bruger et andet, men, som det lader til, ganske probat Middel.»

Historisk bakgrunn og muntlig fortelling Sommeren 778 forsøkte Karl den store (balladens kong Magnus) å ta Spania. Han beleiret Zaragosa, men måtte gi opp. Da hæren trakk seg tilbake gjennom Pyreneene, ble baktroppen overfalt av baskere i et pass som heter Roncevaux. Baskerne var lettvæpnet og kunne raskt trekke seg tilbake etter at de hadde nedkjempet frankerne. Blant de falne var også Roland, markgreve av Bretagne.

De muntlige fortellingene om dette nederlaget må ganske snart ha fått en heroisk glans over seg. De eldste manuskriptene av Rolandskvadet vi kjenner er fra 1100-tallet. De utgjør et stort heltedikt der Roland blir hyllet som en av kristendommens store helter. Nå er det ikke baskere han slåss mot, men hedenske maurere. I balladen er de kalt «blåmenn» fordi de var mørke i huden, og «blå» på norrønt betydde «svart».

Rolandskvadet ble straks populært og oversatt ved de forskjellige europeiske fyrstehus. Under Håkon Håkonssons regjeringstid ble det gjendiktet til norrønt og fikk navnet Karlamagnus saga. Etter 1500 ble Rolandskvadet gjenfortalt i «folkebøker»; små trykksaker som var populære i mange hundreår.

Tapt tekst og rekonstruksjon Dette stoffet ble også til en ballade. På Færøyene er den blitt til et stort diktverk Karlamagnusar kvæði (CCF nr. 106) som består av hele fem lange ballader. I Norge var balladen i ferd med å bli glemt, og da M.B. Landstad begynte å samle folkeviser i 1840, kunne sangerne bare huske korte bruddstykker. Heldigvis fikk Landstad låne en gammel håndskrevet visebok, Lavrans Grovens visefugg fra ca. 1800, som inneholdt 27 vers av balladen. Men boka mangler noen sider, og det første verset i denne balladen er nummerert som nr. 7. I 1890-åra prøvde Moltke Moe å rekonstruere visa. Han diktet til litt selv og arrangerte versene i en annen rekkefølge så de skulle stemme bedre med Karlamagnus saga. Det er denne teksten som oftest blir brukt i vår tid.

En gang i 1840-årene skrev Hans Seeberg og Olea Crøger ned en melodi og ett vers av visa etter en sanger fra Seljord i Telemark. Dette er den eneste norske melodien vi kjenner til, men den har vært lite brukt. I 1934 introduserte Klara Semb en færøysk dansemelodi i det norske sangdansmiljøet. De færøyske balladene har vanligvis ganske lange omkved, og for å få melodien til å gå opp, laget Hulda Garborg en norsk oversettelse av det færøyske omkvedet. Balladen om Roland har vært lite brukt i folkemusikkmiljøet, men den har vært populær som sangdans og i visemiljø.

Sjelevandring og omskaping
Motivet med den slemme og den snille søsteren er kjent fra eventyrene, som «Manndattera og kjerringdattera». Men i balladen er det et annet motiv som er det sentrale, nemlig troen på sjelevandring og omskaping. Gjennom omskaping kan en død person komme igjen i en annen form, slik det skjer her.

I eventyr fra flere kontinenter fortelles det om hvordan et instrument røper at det har skjedd et mord. Instrumentet kan være laget av et tre som vokser på den dødes grav eller av en del av kroppen til den døde. Vi kjenner det bl.a. fra eventyret «Das singende Knochen» («Beinet som sang») i Brødrene Grimms eventyrsamling. I Skandinavia finnes ikke temaet i eventyrform.

Opprinnelig engelsk?
Denne balladen har vært kjent over hele Norden, og her til lands er den blant de mest spredte. I England og Skottland er også balladen godt kjent (Child 10 The Twa Sisters). I en del varianter blir eldstesøsteren straffet, og i noen våkner den yngste til live. Dette er motiver som ikke finnes i de engelske og skotske variantene. Professor Knut Liestøl skrev en artikkel om balladen i tidsskriftet Maal og Minne i 1909. Der skriver han at han vanskelig kan tenke seg at så sentrale motiver som dette skulle ha blitt glemt. De må ha utviklet seg etter at visa kom til Skandinavia, og dette er en av hovedgrunnene til at han mener balladen opprinnelig er engelsk.

Politisk voldtekt eller romantisk eventyr?
Dette er kanskje en av de eldste balladene som er bevart, og bruderovet er et historisk faktum. I mars 1288 røvet den svenske ridderen Folke Lagmannsson jomfru Ingrid Svantepolksdotter. Hun var trolovet med David Torstenson, som var danskekongens spesialrådgiver (drottsete). Dette påtenkte ekteskapet var helt klart politisk, men Folke Lagmannsson forpurret planene. Bruderovet kan ikke ha kommet helt overraskende på jomfru Ingrid. Det var nesten blitt en tradisjon i familien, for 44 år tidligere skjedde det samme med moren. Bestemoren ble også røvet, og hun er hovedpersonen i den mektigste av alle de svenske bruderovsvisene: «Vreta klosterrov». Hun var svensk kongsdatter og derfor var det ikke likegyldig hvem hun og etterkommerne hennes giftet seg med. Alle tre jentene var brikker i et politisk maktspill. Dermed begynner bruderovet å se mer ut som en politisk voldtekt enn et romantisk eventyr. Folke rømte med Ingrid til det norske hoffet i Bergen. På grunn av bruderovet var familien kommet på kant med svenskekongen. Tre av brødrene til Folke flyktet også til Bergen, mens faren og to andre brødre ble kastet i fengsel. Folke og Ingrid levde i mange år ved det norske hoffet. I balladen er Folke Lagmannsson blitt til Falkvor Lommansson, David Torstenson til Torstein Davidson og jomfru Ingrid til frua Vendelin.

Fra middelalder til kor og sverddans
«Falkvor Lommansson» kan være diktet ved hoffet i Bergen mens Folke og Ingrid levde. Det var i hvert fall i kretsen rundt Folke de hadde mest interesse av å framstille bruderovet romantisk. Viser om dette bruderovet finnes også i Danmark og Sverige.

Balladen kom på trykk allerede i 1853 da Landstads Norske Folkeviser kom ut, og var blant de balladene som ble populære og nådde ut til nye miljøer. Lindeman arrangerte melodien for piano og laget et korarrangement som ble trykt flere ganger. Professor Moltke Moe foreleste over visa i 1890-årene, og det inspirerte bl.a. bassbarytonsangeren Thorvald Lammers til å synge den på turné land og strand rundt. Hulda Garborg laget en egen dansekoreografi, en sverddans, til visa i 1907. Balladen har i hovedsak levd videre i sangdans- og i visemiljø.

En omdiktet fornaldersaga
Fortellingen i denne balladen henger helt klart sammen med en islandsk fornaldersaga som heter Illuga saga Gríðarfóstra. Sagaen forteller riktignok en mer komplisert fortelling enn balladen, men hovedtrekkene og navnene på personene skriver seg klart fra sagaen. I sagaen er trollkjerringa ei omskapt kongsdatter og Hild (visas Helleliti) er datteren hennes. Trollkjerringa blir løst fra trolldommen fordi Illugi tar kampen opp med henne.

Fornaldersagaene ble skrevet på Island i siste del av middelalderen, og de bruker gjerne motiv fra eventyr og gamle mytiske fortellinger. Vi vet at disse sagaene var populære ved det norske hoffet. En del av balladene vi kaller troll- og kjempeviser henter stoffet sitt fra fornaldersagaer, og balladene har trolig vært diktet mens denne litteraturen fremdeles var aktuell. Det betyr at balladesjangeren har vært etablert i Norge så tidlig som på slutten av 1200-tallet.

De norske oppskriftene
Den viktigste kilden til denne visa er Bendik Sveigdalen (se mer om ham i kommentarene til «Heming og Harald kongen»). Både Landstad og Jørgen Moe skrev opp visa etter ham alt tidlig på 1840-tallet. Alle de norske oppskriftene av visa er fra øvre Telemark. I 1861 skrev Lindeman opp to melodier etter Tone Vistadbakken og Bendik Sveigdalen, begge fra Skafså.

Visa har også vært sunget på Færøyene og i Danmark, men ingen dansk melodi er bevart. Fra ca. 1630 finnes det en tekst nedtegnet av Vibeke Bild, datter av en dansk lensherre på Agder. Denne ligner svært på de norske oppskriftene.

«Den norske nasjonalballaden»
«Draumkvedet» er selve «den norske nasjonalballaden». Det er neppe noen annen ballade som er blitt grunnlag for så mange artikler, avhandlinger og bøker. Den har inspirert billedkunstnere (Gerhard Munthe, Torvald Moseid), musikere og komponister (Eivind Groven, Klaus Egge, Johan Kvandal). I forbindelse med Lillehammer-OL i 1994 ble «Draumkvedet» grunnlag for en storslått teaterforestilling på det Norske Teatret med både tradisjonell kveding og nyskrevet musikk av Arne Nordheim.

Den danske folkloristen Axel Olrik kalte «Draumkvedet» for «det 13de århundres og hele middelalderens ypperste diktning i Norge», og Moltke Moe sammenliknet den med Dantes Divina Comedia og den irske Tundalls visjon fra 1149.

Gamlestev og rekonstruksjon
«Ingen er så dum at han ikkje kan nokre vers av 'Draumkvedet', men ingen er heller så klok at han kan heile» fikk Nils Sveinungsson høre. Han var klokker og skoleholder i Vinje, og var den første som skrev opp «Draumkvedet». Gjennom mange år hadde han samlet vers fra gamle folk i flere bygder, og ut fra disse satt sammen en tekst på 61 vers. Både Jørgen Moe og Landstad var skeptiske til denne konstruksjonen, men begge to brukte likevel deler av Sveinungssons tekst i sine rekonstruksjoner av «Draumkvedet».

På 1800-tallet var hensikten med samling og forskning på ballader å rekonstruere en tenkt opprinnelig urform. Samlerne kunne ikke forestille seg at analfabeter fra allmuen kunne lage slike storslåtte dikt. Dikteren måtte være en lærd og litterær person i middelalderen, mente de. I vår tid ser vi annerledes på dette. Ei stor vise kan godt vokse fram fra en smålåten stubb. I så tilfelle er det selve den muntlige tradisjonen som er dikteren.

Kjerneområdet for «Draumkvedet» er Kvitseid, Lårdal og Mo i Telemark, men noen få oppskrifter er fra Seljord, Rauland og Vinje. Bortsett fra Landstads oppskrift etter Maren Ramskeid virker det ikke som om sangerne har noen klar rekkefølge på versene. De fleste oppskriftene er usammenhengende rekker av sammenstilte gamlestev.

Norsk kulturarv, alder og urform
Til å begynne med var alle forskerne enige om at «Draumkvedet» måtte være et dikt fra kristendommens tidligste tid i Norge. Element som Gjallarbrua og Grutte Gåskjegg var begreper fra hedendommen og viste at diktet kom fra en brytningstid, mente de. Sophus Bugge var den første som pekte på at «Draumkvedet» viser spor av middelalderens visjonsdiktning, og pekte spesielt på Tundalls, Gottskalks og Thurkills visjoner. Dette ble grunnlaget for forskningen i hundre år framover.

I begynnelsen av 1890-åra foreleste Moltke Moe over «Draumkvedet» og det resulterte i en ny tekstkonstruksjon. Han la stor vekt på Maren Ramskeids versjon, men plukket inn vers fra mange andre oppskrifter og laget sin egen rekkefølge. Spesielt la han vekt på at sammenhengen med Tundalls visjon ble klar. Den irske ridderen Tundall hadde en visjon i året 1145, og beretningen om den ble oversatt til norrønt i ca. 1250. Dermed ble det naturlig å datere urformen av «Draumkvedet» til ca. 1300. På 1800-tallet var stemningen i Norge svært nasjonal. Det var viktig å styrke den norske identiteten, og i den sammenhengen ble det behov for å kunne vise til norsk kulturarv av stor verdi. Moltke Moes konstruksjon ble oppfattet som det ekte «Draumkvedet». I Moltke Moes form kom det inn i lesebøker for skolen, i antologier, og det ble analysert og kommentert i litteraturhistorier. Det var også Moltke Moes form som ble lagt til grunn for oversettelser til andre språk, og i flere generasjoner forsket man bare på Moes tekst. Men enkelte syntes at Moltke Moe ikke gikk langt nok. Ivar Mortensson-Egnunds rekonstruksjon fra 1927 har 119 vers. Han mente at «Draumkvedet» var utgangspunktet for all balladedikting.

Kanskje ikke så gammelt likevel?
Det var de svenske forskerne Dag Strömbeck og Karl-Ivar Hildeman, som kom til å fornye forskningen. I 1946 stilte Strömbeck spørsmålet: Hvor ungt kan «Draumkvedet» være? Tidligere hadde man bare forholdt seg til den bakre grensa. Etter en grundig undersøkelse mente han at sammenhengen med middelalderens visjonslitteratur slett ikke var så klar. Han ville datere kvadet til senmiddelalderen. Ti år senere pekte Hildeman på at jeg-formen og ministrelstrofen (innledningsstrofen hvor sangeren presenterer seg) er stiltrekk som hører til i de yngste balladene, og at visjonslitteraturen også var kjent på 1600-tallet. Andre forskere, som Brynjulf Alver, mener at «Draumkvedet» aldri har vært noe annet enn det var i innsamlingsperioden: et frodig og viltvoksende kratt av gamlestev og episoder, storslåtte bilder, og enfoldig livsvisdom. Alver mente at det kunne være så ungt som fra 1700-tallet.

Gamlestevmelodier
Alle de melodiene vi kjenner til «Draumkvedet» er gamlestevmelodier som er brukt til flere ulike ballade- og stevtekster. Dette er noe vi kjenner igjen i mye av den muntlige sangtradisjonen der sammenhengen mellom tekst og melodi kan være temmelig løs og fleksibel. Når «Draumkvedet» blir sunget i vår tid, er det vanlig å bruke flere melodier i en framføring. Vi kjenner ikke til om sangerne på 1800-tallet gjorde det på denne måten, men i Landstads oppskrift etter Maren Ramskeid har han notert forskjellige omkved utover i sangen. Dette kjenner vi ikke fra andre ballader, og det kan bety at Maren sang flere forskjellige melodier.

Et gammelt sagn
Visa om Bendik og Årolilja har hentet stoffet sitt fra flere kilder. De viktigste er det gamle nordiske sagnet om Hagbard og Signe: Kong Hagbard elsker Signe, men hun er datter av hans erkefiende, kong Sigvard. Hagbard kler seg som kvinne og går til Signe for å be henne lære ham å sy. Han får lov til å bli, og om natta sover han i Signes seng. Der avslører han hvem han er, men ei tjenestejente hører det. Hun tar sverdet hans og forteller kong Sigvard at fienden hans er hos Signe. Kongen iler til med mennene sine for å ta Hagbard til fange, men han forsvarer seg helt til de binder ham med Signes hår. Det vil han ikke rive i stykker. Han ber Signe brenne seg inne når hun ser ham i galgen. På retterstedet ber han bøddelen om å henge kappen hans i galgen først. Da han ser flammer fra Signes bolig, skjønner han at hun har valgt døden, og Hagbard sier at nå kan de bare henge ham. Da kong Sigvard forstår hvor sterk kjærligheten deres var, angrer han og lar tjenestejenta som røpet dem, brennes på bål.

Sagn og ridderroman blir til vise
Denne fortellingen er blitt til flere forskjellige viser. «Hagbard og Signe» er den som best gjengir det gamle sagnet. Det har også blitt diktet om til ei annen vise, Bendiksvisa. Denne fins i to versjoner, en nordnorsk og en som hovedsakelig er blitt sunget i Telemark. Den nordnorske finnes bare i én variant, opptegnet i 1698 i Finnmark, den såkalte «Kjølnesvisa». I denne versjonen har ikke kongsdatteren noe navn, og kjærligheten mellom henne og Røsten Bendixen er tonet sterkt ned. Derimot utbroderer visa hevnen som broren tar over kongen etter at Røsten er blitt halshugget. I telemarksversjonen er hevnen blitt helt borte. Visa konsentrerer seg om forholdet mellom Bendik og Årolilja, og det er den vakre skildringen av kjærligheten deres som har gjort denne visa så populær i vår tid. Og her viser balladen slektskapet med den franske ridderromanen Tristan og Isolde fra 1160-tallet, som kong Håkon Håkonsson fikk oversatt og bearbeidet til norrønt i 1226, under navnet Soga om Tristram og Isond. Dette er blitt regnet som den første norske roman. Motivet med de to plantene som vokser opp av gravene og fletter seg i hverandre over kirketaket har fulgt med fortellingen helt fra den franske ridderromanen.

Kjærlighetsversene er også blitt sunget som gamlestev, og noen stevmelodier er blitt notert som melodier til «Bendik og Årolilja». Men den melodien som vanligvis blir brukt til visa i vår tid ble komponert av folkehøgskolemannen Ingvar Bøhn (1838–1924) i 1882 og kom på trykk første gang i 1883. Det er uvanlig at opphavspersonen til en ballademelodi er kjent, og det spesielle er at denne melodien har tatt over for alle andre. Bøhn komponerte også en melodi til «Jomfruva Ingebjørg», som ble brukt i sangdansmiljøet.

Kvinneklær og drikking
Den hovmodige Margit får mannen hun elsker til slutt, men det er et avansert spill av kjønnsroller, erotikk og maktkamp før fortellingen ender lykkelig. Hun avviser alle friere, men lar seg lokke av en maskulin skikkelse i kvinneklær, lar all kontroll fare og drikker store mengder øl til hun sovner. Valivan er da allerede klar over at det er ham hun elsker og risikerer lite ved å bortføre henne, men for å vinne henne og trenge gjennom stoltheten hennes, må han ty til svært fantasifulle forførelseskunster. Visa minner om skjemteballaden «Fanteguten». Der er det ei stolt jomfru som skal settes på plass. Hun bryter også alle sosiale regler og lar seg forføre av en fremmed. Men han viser seg å være en skabbete og skitten fantegutt, så hun er ikke like heldig som Stolt Margit.

Navnet Valivan er lånt fra kjempen Gavain, som i nordisk tradisjon heter Walewan, Valven, Valvent. Gavain var en av kong Arthurs riddere, og Valvent er med i Chrétien de Troyes' Ivents saga. Den ble oversatt til norrønt på 1200-tallet mens Håkon Håkonsson regjerte ved hoffet i Bergen. Ridderballaden «Valivan» har vært svært populær i Telemark og Agder, men finnes også utenfor dette området. Varianter finnes i Sverige og Danmark, og temaet er også kjent i Spania, Bretagne og Normandie.

Faren spør – datteren svarer
Faren har fått en mistanke om at datteren har en elsker. Han spør henne om hestene, støvlene, barnet og sverdet han har sett, men datteren vrir seg unna med kjappe svar. I en del varianter er det med et vers hvor det sies at kvinner aldri er i beit for svar. De fleste oppskriftene stopper her, men noen har en dramatisk slutt hvor faren viser henne den avhogde handa eller hodet til elskeren. Da forbanner hun faren og brenner seg inne.

Balladen kan ha andre navn, som «Far og dotter» eller «Dei snøgge svara». Prof. Knut Liestøl mener refrenget om Tora henspiller på terna (tjenestejenta) som ligger og lurer på kjærlighetsmøtene mellom Måfrid og ridderen.

Visa ble trykt i Kjempeviseboka (se innledningen) og er blitt spredd i danske skillingstrykk, uten den dramatiske slutten. Den er godt kjent i hele Norden. Den skotske visa «Clerk Saunders» (Child 69 F) er en britisk parallell til denne balladen. Temaet har også funnet veien til ei humoristisk vise; «Den lystige hanrei», også kalt «Nordkjosbottenvisa». Mange vil sikkert gjenkjenne det samme temaet i visa «Five nights drunk», som The Dubliners gjorde kjent under navnet «Seven Drunken Nights».

Dette er den eldste oppskriften vi kjenner til i Norden av «Ole Velland», som regnes for å være en eldre form av «Jeg lagde meg så silde».

En populær ballade
«Jeg lagde meg så silde» er blant de balladene som best har holdt på populariteten opp i vår tid, og det gjelder i alle de nordiske landene. Den er ingen typisk ballade, versene har litt for lange linjer, den er knapt nok episk, og den fortelles i jeg-form. Det er svært uvanlig blant balladene, og de fleste regner det som et tegn på at visa er av de yngste i sjangeren. De aller fleste ballader er viser som forteller en historie, men denne visa er mest lyrisk og konsentrerer seg om sorgen og følelsene da ridderen kommer inn i høyenloftet og ser at kjæresten er død. Grunnen til at den likevel regnes til balladesjangeren er at visa finnes i en eldre form som har mer av balladens kjennetegn. I Norge går denne versjonen under tittelen «Ole Velland». Den forteller om en ridder som tjener hos kongen da han får bud om at kjæresten hans er syk. Han sørger og går til kongen og ber om lov til å reise hjem. Kongen tilbyr ham en annen brud isteden, men han takker nei. Han reiser og kommer inn i rommet der kjæresten ligger død. I noen av variantene dør han av sorg.

«Jeg lagde meg så silde» høres dansk ut, men danskene vil ikke helt vedkjenne seg denne. Mange av dem som har sunget den for visesamlere oppgir at de hadde lært den av en nordmann eller en svenske. Visa er også kjent fra finsk, slovensk, tysk, fransk og italiensk område.

Melodi og folketradisjon
Det er samlet inn mange melodier til denne balladen, særlig til Ole Velland-versjonen. Det er likevel én melodi som er blitt stående fordi den har vært brukt i sangbøker og antologier. Det er den melodien Marit Iversdatter Grønlykkja i Vågå sang for L.M. Lindeman i 1848, og som han trykte i Ældre og nyere norske Fjeldmelodier. Marit bodde i en liten stue en halv mils vei fra Sandbu. På folkemunne er «Jeg lagde meg så silde» knyttet til en virkelig hendelse. En gutt fra Valbjør og ei jente fra Sandbu var glad i hverandre. Det kom beskjed til ham at hun var syk, han red av sted, men jenta var død da han kom fram. Den rørende skildringen av sorgen og den salmeaktige melodien har gjort at sangen også har blitt brukt i begravelser.

Bjørnedrap og fylleslagsmål
Visa om «Mass og 'n Lasse» er en skjemteballade som har levd godt i tradisjonen, og som mange kjenner. Den bygger på og parodierer de balladene som kalles troll- og kjempeballader. I disse visene dreier handlingen seg om alvorlige slagsmål mellom en helt og sterke motstandere. Visa om Mass og Lasse handler også om karsverk og slagsmål, men på en komisk måte. De skyter riktignok en bjørn, men det hele utvikler seg til et skikkelig fylleslagsmål der Mass må bøte med livet. Og drapet er også humoristisk skildret. Da Mass blir stukket med kniven, sier han bare «au, au», noe som vel må sies å være et svakt uttrykk for en som får en kniv i seg!

Melodien som fanfare
I Samling av Sange, Folkeviser og Stev, som kom ut i 1840, står det en tekstvariant fra Hallingdal. Visa finnes også i Danmark og Sverige. I Danmark finnes den på trykk allerede i 1664. Balladen ser ut til å h1a vandret fram og tilbake mellom Norge og Danmark. Navnet Hosløse, som forekommer i teksten, er tydelig dansk, men det er flere norske målformer i de danske variantene, så her er det påvirkning fra flere kanter. Navnet på byen kan bety «hoseløs», altså «bukseløs», og da skjønner vi at det gikk vilt for seg når de festet der.

Den mest kjente melodien til balladen er trykt i L. M. Lindeman: Ældre og nyere Norske Fjeldmelodier (1853–1867). Den forekommer i visesamlinger og skolesangbøker og ble brukt som fanfare under Vinterolympiaden i Oslo i 1952. Alf Prøysen har også brukt melodien til visa «Hanan i Drammen». Det er usikkert om det er Lindeman selv som opprinnelig skrev ned denne varianten, for melodien finnes ikke blant originalmanuskriptene hans. Første gang han tok den med i en publikasjon var riktignok så tidlig som i 1848, men vi vet at han på den tiden ikke var så nøye med å oppgi hvor han hadde melodiene fra, og at han publiserte andres oppskrifter uten å bry seg om å nevne det. En av dem som forarget seg over dette og gikk hardt ut mot Lindeman, var den danske innsamleren A.P. Berggreen. Og i tilknytning til en identisk oppskrift av «Mass og 'n Lasse» i Norske Folke-Sange og Melodier, skriver han at han hørte den og skrev den ned etter en sanger med hallingdalsdialekt i 1845.

Parodi på ridderballader
Denne visa er en skjemteballade hvor dyr opptrer som mennesker. Her skal tordivelen fri til flua, og alt må gå riktig for seg. I en del varianter sender han en bedemann, slik de gjorde i det gamle bondesamfunnet. I Landstads variant, trykt i Norske Folkeviser (1853), sender tordivelen myhanken (stankelbeinet eller myggen) til flua for å fri på hans vegne.

Frieriet og bryllupet er skildret som en parodi på tilsvarende skildringer i ridderballadene. Hos Landstad heter det: «Myhanken keme seg ridand i gård, / fluga stend ute, slær ut sit hår.» Her er det brukt typiske formler fra ridderballadene, og for folk som var vel kjent med disse visene, ga det en komisk effekt når flua oppførte seg som riddervisenes elegante jomfruer som slo ut sitt lange hår. Og bryllupsfesten er også av et annet slag: den foregår på en hestelort!

Refrenget – en parodi i seg selv
Refrenget er også interessant. Landstad kommenterer at det varieres på ulike måter. Det kan likne de mer alvorlige balladene, f.eks. med: «hugen leikar so vide». Men det vanligste er et nonsens-refreng, som «kom pilleri parium». Dette kan være forvrengt latin. Latin ble brukt av presten ved vielser og andre kirkelige handlinger, men for folk flest var kirkelatinen like uforståelig som refrenget i visa.

Stor spredning
Balladen finnes i en mengde tekst- og melodioppskrifter fra store deler av landet. De eldste er fra begynnelsen av 1850-åra, gjort av Lindeman og Landstad. Visa er i tillegg kjent i Danmark, Sverige og på Færøyene. Den eldste fullstendige trykte teksten er fra et svensk skillingstrykk fra 1738 med tittelen «Tornbaggen sporde bromsen åt». Tornbaggen har i enkelte norske varianter blitt til personnavnet Tor Baggje.