Til tross for at forventningene til den oppvakte gutten i en familie av hans stand da ville være en akademisk karriere, hadde han interesse for håndverk og fulgte etter sin eldre bror i baker- og konditorlære. Det skulle vise seg at forholdene i bakeriet ikke var noe for ham. Han byttet fag og fikk lærlingeplass hos den vel ansette bokbinder Thomas Christensen i Kristiania. I 1879 avla han svennebrev som bokbinder. For en bokbinder som søkte videreutdannelse ville det på den tiden være naturlig å dra til Danmark eller Tyskland – men Refsum var ikke imponert over arbeidet til svennene som hadde studert der. I stedet valgte han å reise til USA. Her tilbrakte han 6 lærerike år, blant annet i bokbinderiet Donohue & Henneberry i Chicago og hos Russell i New York. Han studerte nye rasjonelle produksjonsmetoder som var ukjente i Norge og han fikk muligheten til å perfeksjonere sine ferdigheter innen finere skinn innbinding.ⁿ⁴

Kort tid etter hjemkomsten til Kristiania i 1887, løste han borgerbrevⁿ⁵ som bokbinder og etablerte sitt eget verksted med 1 bokbinder og 1 lærling i Torvgaden. 5 i Jensen & Co's gård.

Kristiania hadde på denne tiden 135.000 innbyggere og 36 bokbinderier. Norge var et relativt fattig land og markedet for kunstinnbinding var svært begrenset. Til å begynne med, hadde Refsum problemer med å få fart på omsetningen og etter to uker sluttet lærlingen. Gutten så ingen framtid i et bokbinderi uten kunder og anbefalte Refsum å dra tilbake til Statene. Refsum vurderte faktisk rådet sterkt, men hans kone Marie Døhlen ønsket absolutt ikke å forlate familien sin i Norge.ⁿ⁷

Refsum var opptatt av rasjonelle arbeidsmetoder som kunne gi både høy kvalitet og rimelige priser på forlagsbindene. Han foraktet simple, glorete billigbind, som på grunn av lav pris var dårlig utført.

Utførelse av mapper til adresser var et eget felt innen bokbinding der Refsum skulle utmerke seg spesielt og bli en høyst ettertraktet utøver. Adresse i betydningen: «Skrift der uttaler fleres ønsker til en myndighet eller person.»ⁿ¹¹ De tre vanligste formene er hyldnings-, takke- og gratulasjons (jubileums) hilsener, i tillegg til diplomer. I vår sammenheng er det adressens omslag og ytre utstyr som spiller hovedrollen. Praksisen med overrekkelse av utstyrte adresser var et fenomen som oppstod i sentral Europa i midten på 1800-tallet, og kan i Norge spores tilbake til 1880-årene. Denne tradisjonen fikk betydning for kunstindustrien gjennom de oppgaver den ga til kunstnere og kunsthåndverkere og utgjorde et av de mest interessante og varierte uttrykk for moderne bokkunst. Adressenes type var avgjørende for deres utforming, omslaget kunne være en mappe eller en rulle, og med hensyn til materialvalg og teknikk stod bokkunstnerne relativt fritt, der attraktiv og dekorativ utforming og festkarakter var en selvfølge.ⁿ¹²

Refsum var en habil tegner og innledet ganske snart samarbeid med kunstnere som kunne lage utkast til bind og binddekor.

Foruten Thorolf Holmboe var Oluf Wold-Torne, Henrik Bull, Gerhard Munthe og Carl Berner blant hans viktigste samarbeidspartnere.

Foreningen for norsk bokkunst ble for øvrig etablert i Kristiania, 14. mai 1900.ⁿ¹³ Opphavsmennene var kunstindustrimuseets direktør H. A. Grosch og sjefen for Norges geologiske undersøkelse dr. Hans Reusch, sammen med malerne Erik Werenskiold, Gerhard Munthe, Thorolf Holmboe, forlagsbokhandler William Nygaard og boktrykker Herman Scheibler. Foreningens formål skulle være å føre kunstnere og håndverkere sammen, der ifølge dr. Reusch i sin innledningstale fastslår at: «Kunstnerne skal anspore (håndverkerne) ved sitt initiativ og veilede ved sin dom.» Utover det, henvendte foreningen seg til alle som hadde dypere interesse for estetisk utformede bøker og søkte å skape et elitepublikum.ⁿ¹⁴

Refsums bokbind ble lagt merke til på en lang rekke internasjonale utstillinger. Han vant en sølvmedalje på verdensutstillingen i Paris, 1900. På den nordiske utstillingen i Krefeld i 1902, ble hans bokbind kjøpt inn av Kaiser Wilhelm-museet i Krefeld. I 1903, bidro han i utstillingen Norsk Bogbinderkunst i Vestlandske Kunstindustrimuseum, der han høstet stor begeistring for sine blomsterbind, med pressede blomster innlagt i dekoren. I sin åpningstale sa direktør Johan Bøgh blant annet:

Han var den aller første kunsthåndverkeren som fikk holde separatutstilling i Kunstindustrimuseet i Oslo i 1921. Senere deltok han på den internasjonale bokutstillingen i Leipzig i 1927, i Barcelona 1929 og Nationalmuseum i Stockholm i 1933, for å nevne noen. Han skrøt av at man kunne finne hans bokbind i hver eneste kongelige samling i Europa og som en kuriositet, kunne han legge til; selv i keiser Meneliks bibliotek i Abessinien!ⁿ¹⁷

I 1919, da han lot sønnen Hermod overta virksomheten, var bokbinderiet vokst til et veldrevet firma med nesten 100 ansatte og med det beste ry for sitt håndverksmessige kvalitetsarbeid.

Samme år fikk han Kongens fortjenestemedalje i gull for fortjenestefull innsats.

Ifølge kunsthistorikeren Kielland, fortalte Refsum at han satte i gang med sine første forsøk med klisterdekorering sommeren 1899. I 1903 utvider han med å eksperimentere i karmarmoreringsteknikk, der han bytter ut gummitragantⁿ¹⁹ med karagenmoseⁿ²⁰ⁿ²¹ Begge danner tyktflytende vannløselig væsker og ble brukt som fortykningsmiddel i marmoreringsgrunnen for å holde fargene flytende på overflaten. Senere utvikler han metoder basert på klister og løsningsmidler der han frembringer frapperende mønstre som kan minne om skogbunn eller algevekst. Inntil 1919, arbeidet Refsum med å dekorere papir hovedsakelig i sin fritid – på lørdags ettermiddager og søndager. Men etter at han overlot firmaet til sønnen, brukte han mer tid på denne aktiviteten. Det er blitt sagt at han var svært hemmelighetsfull om dette – at han låste seg inn i et lite arbeidsværelse og holdt sine oppskrifter og remedier innelåst i en safe. Han eksperimenterte med farger og metoder for å produsere originale og teknisk svært interessante overtrekk og forsatser. Samtidig utviklet han sin helt spesielle personlige stil. Han var blant annet veldig glad i å drysse gullstøv på papiret.

I sine annonser karakteriserte Refsum sitt dekorerte papir som håndfarget eller marmorert uten å gå inn i tekniske detaljer. «Marmorering» er både et definert begrep som omfatter selve teknikken, men har også i stor grad blitt brukt som samlebetegnelse for flere typer papirdekorasjonsteknikker. Mange av Refsums papirer er slettes ikke marmorert, og så lenge han holdt sine innovative prosedyrer for seg selv, er det temmelig umulig å forklare hans fremgangsmåter på en tilfredsstillende måte. Det vi står igjen med er visuelle beskrivelser, som kunsthistorikeren Kielland i sin åpningstale på Refsums separatutstilling i 1921, uttrykker slik: «Fantasifull bruk av små utskårede stempler trykket i det våte klisteret enten i uendelige flatemønstre eller sammensatt i komposisjoner med motiver fra flora og fauna.» I tillegg uthever Kielland «en annen teknik som jeg vil kalde for sol og stjerne marmor». Her kan det tenkes at han har fått noen hint av Refsum angående teknikken, som skulle være basert på «at dryppe visse sorter væsker, farvede og ufarvede, ned paa de våte farvede papirer, og hvor da draapene liksom æter seg radialt utover og danner figurer som minder om taakede stjernehimler, merkelige svømmende havplanter eller rare krypende moser.»ⁿ²²

Refsum annonserte hyppig i avisene:

Refsum var stolt over sin stilling som Universitetsbibliothek-bogbinder. Tittelen benyttet han for det den var verdt på boketiketter og i alle annonser.

Fra tid til annen, publiserte Refsum bøker eller kataloger med artikler om bokkunst. Han sørget der for å reklamere for sine tilbud av dekorert papir og bokbind.

Disse katalogene ble ofte utstyrt med ulike sett forsatspapir, opplagt et bevisst trekk fra hans side, for å gjøre det mulig å vise frem flest mulige eksempler fra produksjonen sin.ⁿ²³

I tillegg ble prøver på ett eller flere eksempler på dekorert papir montert i bøkene.

Refsums fremstilling av dekorert papir er massiv som man kan se av denne reklamebrosjyren – der han kunngjør: «Haandfarvet papir personlig laget av H. M. Refsum – flere 1000 forskjellige mønstre på lager!»

Hans annonser og illustrerte kataloger gir også en del informasjon. Ta denne boken for eksempel, som er trykket i 1907.ⁿ²⁴

Bortsett fra slik informasjon, kan vi bare spekulere om varianter av lignende mønstre kan ha blitt skapt i samme periode, eller noe han tok opp igjen ved en senere anledning.

Refsum hadde de nødvendige kvalifikasjonene, en sans for kunstneriske kvaliteter og utførelse og fremfor alt en jevn og optimistisk energi. Han utviklet rasjonelle arbeidsmetoder, som han til en viss grad patenterte. Det var viktig for ham å levere høy kvalitet til rimelige priser. Han representerte en fornyelse av bokbinderyrket i Norge og spilte en helt dominerende rolle innen faget. I Norges Bokbindermesteres Forbund var han praktisk talt permanent formann i en meget lang årrekke, han var medlem av så å si alle komitéer som hadde med faget å gjøre, og hans faglige autoritet nådde langt ut over landets grenser. Refsum var kommandør av «Det gyldne Bokbind».ⁿ²⁸

En passende avslutning kan være å sitere kunsthistorikeren Henrik Grevenor: «Refsum var for Norge, hva William Morris var for England».ⁿ²⁹

Hans Mattheus Refsum døde 5. juni 1936 og er gravlagt på Vestre gravlund i Oslo.ⁿ³⁰

Samlingen inneholder et antall større og mindre ryggklisjéer i messing, som tidligere eier har festet til plansjer som er trukket over med Refsums dekorerte papir. Et tredvetall av klisjéene er avbildet i Refsums Bogbind og Bogrygge (1910). Klisjébasert ryggtrykk inngikk i Refsums tilbud til kundene i hans streben etter å kunne produsere vakre bøker til en overkommelig pris. Klisjéene var tilpasset bokryggens bredde og kunden kunne selv velge fargen på skinnet og mønsteret på ryggen fra hans mønsterkataloger. Klisjéene var designet av kunstnere som Refsum ofte samarbeidet med bl.a. Tor Kielland, T. H. Holmboe og Henrik Bull.

Photos: Nina Hesselberg-Wang, National Library of Norway (unless otherwise stated). The images can be reused in accordance with the CC BY-NC-SA license.