Nasjonalbiblioteket/bokselskap.no, 2016
Norske mellomalderballadar: Riddarballadar 2 (TSB D-gruppa)
Redaksjon: Velle Espeland, Børge Nordbø, Liv Kreken, Maren Dahle Lauten, Elin Prøysen, Astrid Nora Ressem, Olav Solberg, Ellen Nessheim Wiger
ISBN: 978-82-7965-295-3 (digital, bokselskap.no), 978-82-7965-296-0 (epub), 978-82-7965-297-7 (mobi)
Teksten er lastet ned fra bokselskap.no

NORSKE MELLOMALDERBALLADAR
Riddarballadar 2
(TSB D)

Nasjonalbiblioteket
2016



  1. TSB D 283 Liti Kjerstis siste vilje
  2. TSB D 284 Alv ligg sjuk
  3. TSB D 288 Grisilla og Riddeval
  4. TSB D 289 Sonen fortel sine sorger
  5. TSB D 291 Målfrid døyr
  6. TSB D 294 Signeliti druknar
  7. TSB D 295 Sveinen og den vene møya
  8. TSB D 296 Kong Eirik og Blakken
  9. TSB D 297 Varslande lind
  10. TSB D 300 Olav Strangesson
  11. TSB D 317 Palle Tygesson blir drepen i dansen
  12. TSB D 320 Sven i Rosengård [Brodermordaren]
  13. TSB D 324 Målfrid, mi frue
  14. TSB D 326 Dronninga gjev brura eiter
  15. TSB D 338 Tiarmann i Stokkholmen
  16. TSB D 342 Herr Nilaus
  17. TSB D 344 Kongen drep si eiga dotter
  18. TSB D 346 Liti Kjersti og Brunsvein
  19. TSB D 352 Unge Engelbrett
  20. TSB D 354 Sigrid og Astrid
  21. TSB D 359 Herr Malkom
  22. TSB D 360 Jon Remarsson / Unge herr Peder på sjøen
  23. TSB D 365 Stig liten fell
  24. TSB D 367 Olav og Kari
  25. TSB D 375 Signelill og Albrett [Den bortselde møya]
  26. TSB D 376 Klagande møy
  27. TSB D 378 Modersorg
  28. TSB D 381 Paris og Elena i Trejeborg
  29. TSB D 388 Longobardane
  30. TSB D 390 Frydenborg og Adelin
  31. TSB D 391 Den lauskjøpte møya
  32. TSB D 392 Solfager og Ormekongen
  33. TSB D 394 Knut hjuring
  34. TSB D 395 Per svinedreng
  35. TSB D 396 Liti Kjersti stalldreng
  36. TSB D 397 Møya som drøymde [Draumane]
  37. TSB D 399 Terningspelet
  38. TSB D 400 Kong Eirik og Hugaljod
  39. TSB D 401 Prins Ragnar og den vakre bondejenta Kråka
  40. TSB D 404 Dei tre vilkåra
  41. TSB D 405 Inga litimor
  42. TSB D 407 Verner i fangetårnet
  43. TSB D 409 Harpespelaren
  44. TSB D 410 Kong Nikelus [Herre Per og stolt Margjit]
  45. TSB D 411 Kvinnemordaren / Svein Nordmann / Rullemann og Hilleborg
  46. TSB D 414 Kongen og fru Jutteli
  47. TSB D 415 Gullsmeddottera
  48. TSB D 416 Liti Kjerstis dans
  49. TSB D 423 Stolt Elselille [Den bortførte møya]
  50. TSB D 426 Valivan / Skipper og møy
  51. TSB D 430 Hagbard og Signe
  52. TSB D 432 Bendik og Årolilja [Edmund og Benedikt]
  53. TSB D 434 Unge Våkukall
  54. TSB D 435 Dei bortstolne kongsdøtrene
  55. TSB D 436 Fredrik den andre i Ditmarsken
  56. Forkortingar og litteratur



TSB D 283 Liti Kjerstis siste vilje

Innleiing

Herr Peder og Liti Kjersti sit og snakkar. Kjersti veit at ho snart skal døy, og no gjev ho mannen gode råd om kva han skal sjå etter når han skal få seg ei ny kone. Han skal ikkje sjå etter gult hår eller plomekinn, men heller etter gode råd og godt sinn.
Denne visa finst i fire gamle danske adelsoppskrifter frå rundt 1600, ei svensk oppskrift frå same tida og ei islandsk oppskrift frå seinare på 1600-talet. Visa er ganske kort, og i Noreg finn vi denne visa berre som innleiingsmotivet i ei anna vise, dei første seks strofene i «Den vonde stemora» (TSB A 68).
Oppskrifta finst i M.B. Landstads samlingar etter Kari Talleivsdotter Beiteli frå Brunkeberg, men desse første strofene er skrivne med ei ukjend hand.
Det finst fleire melodiar til «Den vonde stemora», men ingen av songarane brukte strofer frå «Liti Kjerstis siste vilje». Det er heller ikkje melodiar til visa i dei andre nordiske landa.
DgF 461
SMB 135
IFkv 25
Landstad 62

Oppskrift A

TSB D 283: Liti Kjerstis siste vilje
Oppskrift: Udatert av Olav Talleivsson Grasberg etter Kari Talleivsdotter Beiteli, Brunkeberg i Kviteseid, Telemark.
Orig. ms.: NB Ms fol 1803g:D, 20–21.
Oppgjeven tittel: Liti Kierti Hr. Peder
*
1. Liti Kjærste aa her Peder de sade over bord
– blant Frugur aa møi –
di Tala so mangt et Skjæmtansv1 ord
– den lange Naat Aa den lange lei
den lange Naatti, daa sovnar Eg –
2. Naar du ser di Jarar meg liik
gak so bort aa Skue deg viv
3. Du siaa inkje Ette Hennars gule haar
men Du siaa mei Ette Hennars goe Raa
4. Du siaa inkje Ette Hennars plome Kjnn
men siaa mei Ette Henars goe sindv2
5. Du siaa kje Ette Hose Klæi æ Skori
men Spør mei Ette Hore Etti æ bori
6. Du Siaa jnkje Ette Henars trippen Skoe
men siaa mei Ette Hænnars ære og troe.
*
Strofene er ikkje nummererte i oppskrifta.
Ved overskrifta står det: Cfr. Rahb 1 Del nr 205 «Den Dødes Hjemkomst
Oppskrifta fortset med 16 strofer til (til s. 26), men dei høyrer ikkje til denne balladen, jamfør innleiinga.
Under siste strofa på s. 26 har Landstad skrive: Kari Beitelið



TSB D 284 Alv ligg sjuk

Innleiing

Dette er ei vise utan heltar og kjemper. Alle personane er stillfarande kvardagsfolk som held seg til sed og skikk. Hovudpersonen Alv er sjuk, og omkvedet (Derfor legg Alven sine årar innanfor bord) er ei poetisk omskriving for at han skal døy. Han legg inn årene og skal ikkje meir ro på livsens fjord. Han sender bod på festarmøya si, Inger Liti, (i andre variantar kan ho heite Stolt Gøril eller Liti Kjersti). Ho spør fostermor si om det høver seg at ho vitjar festarmannen sin, og svaret ho får er at det vil vere til ære og ikkje skam. Ho pyntar seg med dei finaste klede og smykke. Håret let ho hengje heilt ned på hesteryggen. Ho er så vakker at smådrengen ikkje kjenner henne igjen.
Alv ber henne om å setje seg ved senga hans, og han gjev henne eit gullband, ei brosje og ein gullring som ikkje er dårlegare enn den dronninga har. Når han gjev henne så fine gåver blir mor hans sint. Ho seier at han må tenkje på søskena sine også. Han svarer at søskena får både åker og eng, mens festarmøya får aldri dele bord og seng med han.
Visa endar med at Alv døyr, men slutten på visa varierer. Gunhild Kjetilsdotter Sundsli frå Mo syng at festarmøya sit gråtande og held han i handa mens han døyr. Jorunn og Hæge Bjønnemyr, også frå Mo, syng same slutten som i visa om «Olav Liljekrans» (TSB A 63). Der døyr både Alv, mor hans og festermøya. Signe Gjerdmundsdotter Napper frå Skafså har ein meir praktisk slutt på visa: Festarmøya blir gift med Alvs yngste bror, og dermed blir smykka i familien.
Visa er også kjend i både Danmark og Sverige, men der har dei fleste variantane ei innleiing som fortel at far til jomfrua kjem heim frå tinget og ho spør etter nytt. Faren fortel at Alv ligg sjuk. Først deretter spør ho om det er høveleg for henne å vitje fastermannen sin.
I 1857 skreiv Sophus Bugge opp ein tekst etter Gunhild Jørundsdotter Dårelaupe frå Lårdal. Der finst innleiinga med faren som kjem heim frå tinget, men i dei andre norske oppskriftene opnar variantane med at jomfrua spør mor si om ho kan få vitje festarmannen.
Visa står også i Peder Syvs Kjempevisebok med same omkvedet som i dei norske variantane, men elles er det lite vi kjenner igjen frå Kjempeviseboka.
Lindeman har skrive opp ein melodi etter Ingebjørg Targjeisdotter Sandvik i Mo.
Rikard Berge har ein melodi etter ein anonym songar frå Lårdal, og Eivind Groven har notert ein melodi, truleg etter Eivind Talleivsson Auversækre frå Høydalsmo.
Utsyn 138
DgF 460
SMB 136

Oppskrift A

TSB D 284: Alv ligg sjuk
Oppskrift: 1857 av Sophus Bugge etter Signe Gjermundsdotter Napper, Skafså, Mo, Telemark.
Orig. ms.: NFS S. Bugge a, 76–78 (kladd).
Ingen oppgjeven tittel.
*
1. Alve ligge sjuke der sør under øy
– For norden. –
han sender bo ette si festarmøy.
– Nu ligger alle de årer ude for borden. –
2. [Alv ligge sjuke der sør under] lí
[han sender bo ette] sitt [festar]vív.
3. Lill Kj Kje Høyr du min fóstermoder er det skamm,
at {f}jomfrúva víkjar, han orkar kje han
4. Nei det er hæder og ingen skam,
at jomfrúva víkjar sin festarmann.
5. L[ill'] K[jersti] ho ha' på st[akkjen] blå,
gulli [låg ette kvor den] trå.
6. L[ill'] Kjersti ho sette seg i ein stól,
mæ gulli spenner hó at seg skó.
*
7. Ho æ inkje heimi i denne bygd,
håri dæ heng alt på hesterygg.
8. [Ho æ inkje heimi i] dette land,
det er ei deilig liljevand.
9. Lill' Kj[ersti] kom seg r[iands] i g[år]
hans m[oder] u[te] f[or] a st[år].
10. Vælkomen er du jomfru fin,
for døden ligger kjæresten din.
11. L[ill'] K[jersti] inn igj[enom] d[ynni] st[eig]
Alv han upp [imot] 'a reis.
12. Han gav hæna eitt rødegullband,
dæ kjem alli slíkt på jomfrúhand.
13. [Han gav hæna] ein [rødegull]ring
[dæ kjem alli slíkt på jomfrú]fing.
14. Han gav hende en brådse bred,
da blev først hans moder vred.
15. Hør du herr A[lv] du giv ikke så
hvad skal de have dine Søskend små?
16. Min broder har atte bå gull å jor,
min kjærest kom aldrig for mit bór.
17. [Min broder har bå] ager og eng
[min kjærest kom aldrig i] min seng.
18. Nu ligger herr A[lv] i sorten jór,
liti Kj[ersti] lov{a}er hans yngste brór.
*
Strofene er ikkje nummererte i oppskrifta.
Reinskrift: NFS S. Bugge V, 17–18, med overskrift: Den sjúke festarmannen. (Signe Napper. Skafsaa.)
Kladden er av og til forkorta utan god peikepinn på kva det skal fyllast ut med. Vi har delvis fylt ut etter reinskrifta.

Oppskrift B

TSB D 284: Alv ligg sjuk
Oppskrift: 1864 av Sophus Bugge etter Gunhild Kjetilsdotter Sundsli, Moland, Fyresdal, Telemark.
Orig. ms.: NFS S. Bugge f, 158–160 (kladd).
Ingen oppgjeven tittel.
*
1. Alv ligge sjúk'e sør under øy
– Fyri nóra. –
sender han bo ti si festarmøy.
– Alve han legge si årer inn fyri nóra –
2. Stols Gónil inn for si móder går
må píka ti sin festarmann gå.
3. Ja de æ mei heir hell de æ skamm
å sjuk'e vikje sin festarmann.
4. Stol{t}s Gónil [ha på seg] skjurta kvit
[hó lýser í landi, hó finnst ikkje] slík.
5. [Stols Gónil ha på seg] stakkjen blå,
[gulli ette kvor soumen] låg.
6. Stols Gónil hó gjeng at stalle,
hó vel út folanne snjaddev3
7. Hó vålde út ein, hó vålde út tvo
den trée la hó gullsal'en på.
8. Inn kom smådrengjen han seie der ífrå
her kjem ei skjøn jomfrú ríand í går.
9. So glimar hennes sadelbeisl
líkesóm ei røe gjeisl.
10. So [glimar hennes sadel]bogi,
[líkesóm] ein [røe] logji.
11. De høyrer eg på tala di,
at de æ stols Gónil festarmøy mi.
12. St[ols] G[ónil] inn um dynnæ steig
Alv'e sjúk í kvíla reis.
13. Alv han talar ti smådrengjen sin
du hente meg inn mitt forgylte skrin.
14. Han gav hænó eitt røde gullband
de kom alli vénare på jomfrús hånd.
15. [Han gav hænó ein røde] ring,
han [kom alli vénare på jomfrús] fing.
16. [Han gav hænó] gullbryssa brei,
men då blei fyst'e hass moder vrei.
17. Alv Alv dú gjev inkje so
kot ska dei have di brøanne som etti live må.
18. Mine brøar sit etti me åker å eng
Stols G[ónil] ho kjem aldri fyre mi seng.
19. Mí' [brøar sit etti me] hús å jór,
[Stols Gónil ho kjem aldri fyre mitt] bór.
20. Alv han røkkte st[ols] G[ónil] sí hånd
då gav Alv upp sí ånd.
21. St[ols] G[ónil] hó útav gari fór
ho sine hendar í tårinne tvó.
*
Strofene er nummererte i oppskrifta.
Reinskrift: NFS S. Bugge VII, 69–71, med overskrift: Jomfruen som besøger sin syge Festemand (Gunnild Sundsli. Fyresdal. 1864.
Kladden er av og til forkorta utan god peikepinn på kva det skal fyllast ut med. Desse forkortingane er heller ikkje fylde ut i reinskrifta. Forkortingane i strofe 4 og 5 er fylde ut etter liknande strofer etter same songaren i NFS S. Bugge f, 125 (jf. TSB D 416, oppskrift B).

Oppskrift C

TSB D 284: Alv ligg sjuk
Oppskrift: 1906 eller før av Ketil Kvaale etter Eivind Talleivsson Auversækre, Høydalsmo i Lårdal, Telemark.
Orig. ms.: TGM R. Berge CCXVI, 70–75.
Oppgjeven tittel: Alv ligge sjuk
*
1. Alv ligge sjuk aa døyr,
– fyri noran –
so sender han bo te si festarmøy
– For de legg han Alv sine aarir ennafor bòre –
2. «Fostermor, fostermor detti æ skam,
At festarmøy vitjar han orkar 'kje han»
3. «De æ større ære hell de æ skam,
at festarmøy vitjar, han orkar 'kje han»
4. Skjøn Inge-liti gjeng seg at bekkje,
Sitt gule haar ho rekkjer
5. So kjember ho seg mæ sylvarkam
so slengjer ho ette de røde gullband
6. So ha ho paa seg dei sokkane tvo.
So spenner ho paa seg dei røde gullsko.
7. So ha ho paa seg den skjurta smaa,
aa gulle laag ette i kvor den traa
8. So ha ho paa seg den silkjeserk,
de va nie møyars sande verkk1
9. So sala ho ut den gangare graa,
So rei ho seg te Alvses gaar.
10. Enn kjem smaadrengjine sei utifraa
Her kjeme ei jomfru i okkaans gaal
11. Ho æ ikkje kjende i okkaans grenn,
for haare de henge paa hestelend.
12. Aa ho æ kje kjende i okkaans bygd,
for haare de henge paa hesterygg
13. Aa de kan eg høyre paa tala di,
Aat de æ Inge-liti festarmøy mi
14. Aa Inge-liti enn gjenom dynnane steig,
aa Alv seg upp i sengji reis
15. So gav han henar den røde gullring,
den ha kje stàe bære paa dronningjis feng
16. So gav han henar de røde gullband,
de ha kje hengje bære paa dronningjis arm
17. Aa so gav han henar den brosja breid
Aa Alvses mo'er aa ho blei vrei
18. «Aa de hev ette meg baade aaker aa eng,
men alli kjeme Inge-liti mei for mi seng.
19. Aa de hev ette meg baade aaker aa jor,
men alli kjeme Inge liti mei for mitt bor
20. Aa de hev ette meg baade aaker aa fe,
men alli kjeme Inge liti meire for meg»
*
Strofene er nummererte i oppskrifta.
Etter oppskrifta står det: Denne visa er uppskrivi etter Eivind Auversæker. «Han va sjømann Alv», sa Eivind, «men so blei han sjuk, stakkar, aa laut leggje aarine enn».



TSB D 288 Grisilla og Riddeval

Innleiing

Mor ser at det renn mjølk frå brysta til Grisilla og forstår at jenta er gravid. Grisilla prøver å få mora til å tru det er vin, men ho let seg ikkje lure. Den strenge mora vil ikkje lenger vere mor for Grisilla og trugar med at ho vil brenne henne og hengje Riddeval som har lokka henne. Grisilla går til Riddevals hus og bankar på, han slepper henne inn. Når han får høyre kva mor hennar har sagt, pakkar Riddeval gullet sitt i skrin, og dei prøver å rømme landet. Men ferjemannen vil ikkje ferje dei over, for mor hennar har forbode han å frakte dei. På vegen må dei stoppe fordi Grisilla skal føde. Han går for å hente vatn til henne, men når han kjem tilbake er både Grisilla og dei to borna hennar døde. Riddeval kastar seg over sverdet sitt.
Denne skjønne gamle Vise, der har bevist sin evige Ungdom ved den næsten exempelløse Yndest og Udbredelse, den har haft i Folket indtil denne Dag, kan alene ved indre Kriterier bevise sin Ælde; thi den har ingen endog kun relativt gamle Optegnelser at beraabe sig paa. (DgF V, 234)
Slik skreiv Axel Olrik om denne visa. Han hadde omtrent 50 oppskrifter framfor seg, men ingen var eldre enn frå 1770.
Denne visa har vore svært populær både i Danmark, Sverige og Noreg, men samlarane har vore skeptiske og lurte på om denne visa kunne reknast som ekte nordisk. Visa finst også i Nederland og Tyskland, dessutan ligg dei norske tekstene tett opp mot dei danske skillingstrykka. Landstad skreiv i Norske Folkeviser (s. 620) at han ikkje har teke med visene om Grisilla og Medelvold, Alibrand og Lindelin eller andre viser som kjem frå Kjempeviseboka. Axel Olrog bad Sophus Bugge om å skaffe fram norske variantar av denne visa. Det resulterte i innsamling i Telemark, men oppskriftene var framleis prega av dansk. Trass i det har visa vore svært populær også i Noreg. Den eldste norske oppskrifta er frå 1813. Den er skrive ned av prestrn R.P. Dreier i Verdal, Nord Trøndelag.
Trass i mangelen av tekstar veit vi at visa har vore sungen i heile landet. Lindeman, Olav Sande, O.M. Sandvik og fleire har skrive ned ikkje mindre enn 24 melodiar, spreidde utover frå Nordland i nord til Aust-Agder i sør, Sogn i vest og Østfold i aust.
I 1847 møtte P. Chr. Asbjørnsen eit taterfølgje på reise over Hemsedalsfjellet. Alle var songarar. Ved hjelp av ein løytnant Lund fekk Asbjørnsen skrive ned fleire melodiar frå tatarane, og blant oppskriftene var det også ein melodi til denne visa.
Populariteten kan vise seg på andre måtar enn i samlaranes notisbøker. I 1858 døypte ei ung mor i Sør-Fron i Gudbrandsdalen son sin Redvald etter balladehelten. Det var eit brot mot gamal sedvane. Ungen skulle heitt Rasmus etter farfar, men mor fekk det som ho ville. I folkeregisteret for 1900 hadde det kome til 29 menn som hadde namnet Redvald, og nesten alle budde i Midt-Gudbrandsdalen. Redvald Larsen drog til Kristiania og vart forfattar og kriminalbetjent i politiet, og i Mo i Rana finn vi Redvald Knutsonsvei.
Utsyn 130
DgF 271
SMB 138

Oppskrift A

TSB D 288: Grisilla og Riddeval
Oppskrift: 1840-åra av Olea Crøger etter ukjend songar, ukjend stad.
Orig. ms.: NB Ms 4to 740:1, hefte E, s. 8.
Oppgjeven tittel: Vidervold
*
1. Vidervol! Vidervol! luk mæg in,
de'æ Røse lille, allerkjæresten Din,
– eia! det er Røse lille, allerkjæresten Din. –
2. Aa Vidervaal ha Fingane baad' smale aa smaa
han skredde dei Lokun baat te aa ifra,
3. Aa daa som dei kaam sæg i Rosens Lund
da lysted dei onge Te aa hvile ein Stund
4. Saa bred o ut den Kaapa blaa
saa deilig to Sønner ho fødde derpaa
5. Min Moder ho hadde dei Silkeskjurter fem
Christ give æg hadde den ene af dem.
6. Min Moder ho hadde dei Silkeskjurter ni
Chris give æg hadde den ein a di.
7. Her over mit Hoved der rinder en Strøm
Christ give æg hadde en Draabe a den.
8. Aa V[idervaal] var vel sin Kjereste troe
han henta hena{a}r Van i sin sylspente Skoe.
9. Aa da som han kom der et lidet Stykke frem
da hørde han synge de Nattergale fem.
10. Aa V[idervaal], V[idervaal] skyn dig frem
naa ligger Rosel‹ille› død i samme Stun.
11. Aa viste jeg af Eders Tale var sand
saa vilde jeg drukne i dette dybe Vand.
12. Han grov den Græft baade dyb aa bred
saa lagde han sig selv 4de ned.
*
Strofene er ikkje nummererte i oppskrifta. Dei er skrivne i éi tekstblokk på 13 liner nedst på sida, utan strofeinndeling.
Oppskriftene på s. 7 og 8 i heftet står skrivne opp-ned.
I strofe 2, 3 og 5 er det skrive repetisjonsteikn («:,:») i byrjinga og slutten på den første verselina. Den andre verselina er gjenteke etter «eia!» i strofe 1 og 2, og til strofe 3 berre antyda med «o: s: v:». I strofe 4 står «eia» mellom verselinene.

Oppskrift B

TSB D 288: Grisilla og Riddeval
Oppskrift: 1840-åra av Olea Crøger etter ukjend songar, ukjend stad.
Orig. ms.: NFS M.B. Landstad 4, 13–15.
Oppgjeven tittel: Grisilla
*
1. Grisilla ho sat uppi Væven saa fiin
:,: Saa kaam hennar Moder ganganes ind :,:
– Hei haa haa hei haa
Ja hør Du Grisilla haat æg seie Dæg –
2. Nu rænder der Mælka udaf Brysterne din
Og haver nu Riddervold lokket dig.
3. Det er ikke Mælken Du synes kun saa
Det er udaf Mjøden som jeg drak igaar
4. Nei Mjøden og Mælken er begge ulig
At Mjøden er bron og Mælken er hvid
5. Ja haver naa Ridervol lokka Deg
Saa har du ei lenger kjærmoder i meg
6. Ja har jeg ei længer kjær Moder i Dig
Saa har du ei længer kjær datter i mig
7. Grisilla slog over seg Kappa blaa
Saa reiste ho did som at Riddervold laa
8. Ak Hon pikket paa Dynna mæ Fingane smaa
Ak hør Du naa Riddervold skræl Loku i fraa
9. Nei ingen saa hev æg Stevne Lagt
Aa ingen æg lokker saa silde om Nat
10. Ja hør Du naae Riddervold hvad jeg siger Deg
Det er Grisila Kjæresten Din
11. Ja æ Du Grisilla Kjæresten min
Saa gladelæg æg skaa naa lokke Dig ind
12. Ja Riddervold han utor Sengen sprang
Han skusla Di Lokune fra saa di klang
13. Grisilla ho sætte sæg inmæ et Bord
Hun kunde ikke tale et eneste Ord
14. Ak hør Du G[risilla] hvorledes er det fat
Naar Du kommer her saa silde om Nat.
15. Min Moder er blevet paa mig saa vred
Hun vil mig hverken lide end see.
16. Og mig saa vil hun af Landet sende
Og Dig saa vil hun paa Ilden brænde.
17. Aa Tyver saa kan hun af Landet sende
Troldkjerringer kan hun paa Ilden brænde
18. Grisilla ho paakka sit Guld i Skrin
Drog hun af Lande med Kjæresten sin.
19. Som hu naa kom til den hvide Sand
Der blein1 ho naa vari den Fergemand
20. Aa hører Du Færgmand sæt over det Van
Ti tusind Rigsdaler gir jeg Deg paa Hand
21. Sletikke jeg tør sletikke jeg maae
Din Moder var hide forbød mig igaar
22. Riddervold trække paa Hanskernen2 blaa
Saa sat han seg sjav til at styre aa roe
23. Som at de kom i den grønnen Lund
Der agtes Gr[isilla] at hvile en Stund
24. Riddervold bredte naa ud Kappa blaa
Der fødde G[risilla] to Sønner saa smaa
25. Min Fader han havde saa mangt et Slot
Gud give jeg havde det ringeste Kot
26. Min Moder hun havde de Tjenerne ni
Gud give jeg havde nu een af di
27. Min Fader han havde saa mangt et Land
Gud give jeg havde det reneste Vand
28. Riddervold var imod hende god
han gik efter Vand i sin røde Guldskoe
29. Som at han kom seg tilbage igjænv4
G[risilla] var død begge Søner i Armv5
30. Riddervold blev i sit hjerte saa harm
Han stak sig ihjeln3 lae sæg i henners Arm
31. Skjefte de sætte han modt en Steen
Aa Odden den gjorde hendes Hjerte stor Meen
*
Strofene er ikkje nummererte i oppskrifta.

Oppskrift C

TSB D 288: Grisilla og Riddeval
Oppskrift: 1863 av Sophus Bugge etter Lars Haraldsson Lofthus/Kåsa, Tuddal i Hjartdal, Telemark.
Orig. ms.: NFS S. Bugge i, 294–299.
Ingen oppgjeven tittel.
*
1. Grisilja hun sad í gullveven so fín
so kom hendes moder gangendes inn.
– Hå hå, ja ja, so k[om] h[endes] m[oder] g[angendes] i[nn]. –
2. O sitter dú hær kjære datteren min
hvorfor rinder der melk úta brystene dinn'
3. Det er ikke melk, mensóm min sýnes så,
det er af den vínen, jeg drakk útí går.
4. Det er to ting som er så uligt
ti vinen er brón og melken er hvid.
5. Ja havde nu Redevoll narret dej
så skal du ei længer have moder i mej.
6. For deg så vil jeg på ilden brænde,
o Redevoll skal jeg i galjen henge.
7. GrisiljaGrislja hó aksla på kappa blå
sa ruste hó dít, hvor Redevoll låg.
8. Hó pikka mæ døren me fingerne små
statt upp herr Redevoll, skrei låsen ífrå!
9. Nei ingen så har eg í stevne lagt
o ingen {l}så lukker jeg inn hær um natt.
10. Kjære herr Redevoll slepp meg hær inn
det er Grisilja allerkjærasten din.
11. Redevoll op av sengen sprang
han skyvde den låsen både til å ifra.
12. Grisilja hun satte sig ne på en stól,
hun kunde ei tale de einaste ół.
13. Hvorledes er det med deg, hvorledes er det fat?
mens du kommer hær så sildigt om nat.
14. Min moder er bleven så vred på meg,
hun gitter mig hverken at have eller se.
15. Meg så vil hun på ilden brænden,
og dig så vil hun i gæljen hænge.
16. Trollkarel kan hun på ilden brænde,
tyver dem kan hun í galjen hænge.
17. Grisilja hun pakka sitt gull útí skrín,
so dróg hun av lande mæ kjærasten sin.
18. Óm dagen dem reiste den vegen så lang,
óm natten dem hvilte í den grøne róselund,
19. Da dem ha reist den vegen så lang,
da kom dem omsider til den færjemann.
20. Du sætt
Da dem kom til det brede vann,
da talde Grisilje ti den ferjemann.
21. Du sætter mig over dette vann,
titusend rigsdaler jeg gir dig på hånd,
22. Slett ikkje eg tóle slett ikkje eg må,
eg ble væl forbuden av din moder igår.
23. Redevoll drog sværd av forgyldene span
han høggje ta ferjemann huvu å hånd.
24. R[edevoll] drog af seg hanskene små
og selv satte han seg til at styre og ro.
25. Da dem kom over dit brede vand,
da lyster Gr[isilje] at hvile en stund.
26. R[edevoll] breidde út sí kappe blå,
der fødde Gr[isilje] to sønner så små.
27. Óm Min moder hun havde de tærnunne ní
Krist give egv6 hadde den ringeste av dí.
28. [Min moder hun havde de tærnunne] fem
[Krist give eg hadde] den ene av dem.
29. Min fader han havde så mange slot,
Kr[ist] g[ive eg hadde] de ringeste kot.
30. Min fader [han havde så mange] land,
Kr[ist give eg hadde] de rindendes vand.
31. R[edevoll] var mot Grisilje så gó,
han hente ‹lit› vann í síne røde gullskó,
32. Da han kom til det rindendes vand,
da fik han nu høre den nattergal sang.
33. Krist give jeg vidste, om du sagde sandt,
da skulde jeg meg drukne i dit dybeste Vand.
34. Da R[edevoll] han kom tilbage igjen
Gr[isilje] var dø og hendes sønner så små.
35. R[edevoll] satte sit sværd mod en Sten
Odden den gjorde hans Hjarte stor Men
*
Strofene er ikkje nummererte i oppskrifta.
I omkvedet skal siste verseline i kvar strofe repeterast etter «Hå hå, ja ja»
Nedst på s. 298 står det: Fluen Gaard
Reinskrift med ukjend hand: NFS S. Bugge VIIIa, 164–169, med overskrift med Bugges hand: Grisilla (Lars Haraldson Lofthus. Tuddal. 1863.)

Oppskrift D

TSB D 288: Grisilla og Riddeval
Oppskrift: 1904 av Mons Andreas Kjørvik etter ukjend songar, Gloppen i Nordfjord, Sogn og Fjordane. I: Den 17de Mai, nr. 116 (6. oktober 1904).
Oppgjeven tittel: Reseli og Medevall, folkevisa fraa Gloppen, Nordfjord.
*
1. Ho Reseli sat og slo gullveven fast,
so kvite mjølki or brjostet spratt.
– Aa haa! –
2. Moderi spurde dotteri sin:
«Kvi spretter mjølki um brjosti din'?»
3. «Det er ikkje mjølk, I tykkjest saa,
det er den mjød, vi drakk igaar.»
4. «Ti det var nok tvo ting kvarandre ulike,
mjøden er raud og mjølki kvite.
5. Hon‹om M›edevall vil vi no hengja upp.
Og ‹deg v›il vi senda do langt av land,
du i‹kkje sk›al høyra nokon kristen mann!»
Reseli til Medevall:
6. «Honom Medevall vil dei no hengja upp.
Og meg vil dei senda so langt av land,
eg skal ikkje høyra nokon kristen mann.»
7. So lyfte han henne Reseli uppaa hest,
‹so reid› dei beggje, som dei var fest.
8. Og rett som dei kom uti rosens lund,
der lysta no Reseli kvil' ei stund.
9. R[eseli]: «Meg tykkje sadelen gjerer meg trang,
meg tykkjest vegen falla meg lang!»
10. M[edevall]: «Og eg skal bitta plagg um hovudet mitt
og sjaa, um eg ikkje kann prøva.»
11. R[eseli]: «Før mann skulde vita um kvendenaud,
so beire var det aa vera daud.»
12. Du Medevall skal gaa so langt uppi by
og henta meg der ei jormor ny.
13. Og rett som han kom seg aa ferske vand,
so høyrd'n ljom av ein dvergemann:
14. «Skunda du deg i din kjortel raud,
din kjæraste ligge i rosens augo daud.»
15. Han Medevall gjekk seg baad' med ræd‹s›el og harm,
so fann han sin kjærast med ein son i kor arm.
*
Strofene er ikkje nummererte i avisa.
Under tittelen står det: Ord og tone uppskrive av M. A. Kjørvik, Gloppen.
Av melodioppskrifta som står over teksten går det fram at siste verselina skal repeterast etter «Aa haa!».



TSB D 289 Sonen fortel sine sorger

Innleiing

Ein far spør sonen sin kvifor han er så sorgfull. Sonen fortel at han tente hos ein greve som hadde tre døtrer. Alle var glade i han. Den eine dottera kjemte håret hans, den andre dottera vaska han og den tredje dottera vart kjærasten hans. Når han etter ei tid gjer seg klar til å forlate landet, ber kjærasten om å få vere med, og han set henne på gangaren med seg. Når han etter ei tid gjer seg klar til å forlate landet, ber ho om å få vere med, og han tek henne med på gangaren. Dei rir av stad, men når det lir på kvelden klagar ho over at vegen fell tung. Dei søkjer ly i ei hytte. Ho ber han gå ut mens ho kviler seg, men han anar uråd og blir ståande utanfor døra der han kan høyre henne ynke seg. Då går han inn og breier ut kappa si for henne, og tek så skoen av seg for å hente drikkevatn. Men når han kjem attende, finn han henne død. Dei to borna ho har født, er også døde. Han gravlegg henne og borna. Når han har fortalt faren det heile, fell han død ned framfor bordet.
Det finst mellom fem og ti variantar av denne balladen. Alle er frå Telemark, og dei fleste vart skrivne opp av Sophus Bugge i 1850-åra. Ein variant vart skriven opp av Moltke Moe i 1891 etter Hæge Vetlesdotter Bjønnemyr (1832–1905) frå Mo. Hæge var dotter til storsongaren Jorunn Knutsdotter Bjønnemyr. Sjølv kunne Hæge meir enn femti balladar, og ho merkte seg ut ved ikkje å syngje, men å seie fram visene, som ho hadde lært seg utanåt (Jonsson & Solberg 2011: 501–502).
«Sonen fortel sine sorger» finst også på dansk, svensk og islandsk. Eit karakteristisk drag er at handlinga blir fortalt i eg-form, noko som likevel ikkje treng vere noko moderne trekk. Også retrospeksjonen er uvanleg. Den eldste danske varianten skriv seg frå 1500-talet, og på svensk og islandsk vart visa skriven opp på 1600-talet. Men visa er best bevart på norsk grunn, og truleg er dette ei opphavleg norsk riddarvise. Elles finn vi tettast språkleg samsvar mellom dei norske og islandske formene, jf. skildringa av korleis sonen gravlegg kjærasten og dei to barna:
So tók eg upp min blanke skjoll,
å gróv upp den heie-moll
(DgF V: 298).
Gröfina tók eg með sverði mín
en moldina jós eg með skildi fín
(Véstein Ólason 1982: 193).
Det synest å liggje ein religiøs undertekst i visa, konkretisert ved den tidlegare bortkomne – no heimkomne sonen, og ved barnefødselen i det fattigslege herberget.
Utsyn 131
DgF 272
Ifkv 17
SMB 139

Oppskrift A

TSB D 289: Sonen fortel sine sorger
Oppskrift: 1857 av Sophus Bugge etter Guro Sveinungsdotter Væting, Vrådal, Telemark.
Orig. ms.: NFS S. Bugge a, 341–344 (kladd)
Ingen oppgjeven tittelv7
*
1. No hev du seti femten år fyri mitt bór,
aller hev eg hørt eit skjemtans ór,
– Før hó Dagmor sover hun aleina. –
2. Femten år hev du seti fyr mitt bór,
eg hev 'kje hørt anten du hev leika hell ló.
3. Eg va meg så líti eitt bån
eg tente meg uti greiven går.
4. Greiven han ha' dei døttane trjå
frøken Dagmór va' det, som kjærligheti dró
5. Den eine meg byste [den andre meg] dró
[frøken Dagmór va' det, som kjærligheti dró]
6. Eg va' meg så líten eg va' meg så fús,
eg sala upp min gangar mæ upptente ljús.
7. Uti stó eg mæ uppspente bogji,
út kom min kjærast, hó glima som ein logji.
8. Eg stó útí mæ gangaren grå,
eg sette frøken Dagmór uppå hass bak.
9. Då me kom litt lenger ifrå,
då begynda fr[øken] D[agmór] ti sukke så sårt.
10. Synes du sadelen den æ for trang
hell tikje du vegjen den æ for trangv8
11. Eg synes 'kje [sadelen den æ for trang]
eg tikje meir [vegjen den æ for trang]
12. No æ 'kje Telebúi så langt her ifrå,n4
der ska' me eine tvo Herbergje få.
13. No gjeng du burt på vollen å leikar mæ deg,
mæ eg gjeng inn i búiv9 å kvíler meg
14. Gi jeg var m i min faers går,
så fekk eg drikke ut av min (av min syster så gó?) brór.
15. Min moder var meg aller så hård,
hó breidde út mí silkjekåpe å la meg derpå.
16. Eg va'kje så langt derífrå,
uttafor dynni sto eg å lydde uppå.
17. Eg va'kje min kjærast så hård
eg breidde no úpput? den kåpa blå
18. Eg bredde upp hennes kåp
Eg hen va' no min kjærastn5
19. Eg tók skoen av min fot
eg hente vatn so gjor stó den strie fló
20. Aller forgløymer eg den harm
dei tvo små bonni låg på døe móirs arm.
21. [Aller forgløymer eg den] kvie
[dei tvo små bonni låg] mæ [døe moirs] sie.
22. Så tók eg upp min skjoll
å gróv opp den heie moll.
23. Så sette eg [meg på grefti] å gret,
så hørde eg dei småbonni, í mólli dei létt.
24. Då han ha' tala desse ór,
då stuppa han ne for hass bór.
*
Strofene er unummererte i manuskriptet.
Strofe 14 er markert med hake i margen over og under, og ei ny hake der ho skal inn som strofe 16.
Reinskift: NFS S. Bugge IV, 270–272. Trykt i DgF V, 297–298.
Reinskrifta er påført fleire alternative verseliner datert 1863.

Oppskrift B

TSB D 289: Sonen fortel sine sorger
Oppskrift: 1857 av Sophus Bugge etter Elen Jensdotter Rolleivstad, Skafså, Mo, Telemark.
Orig. ms.: NFS S. Bugge a, 149–153 (kladd)
Ingen oppgjeven tittelv10
*
1. Faderen tala te sónnen god:
kvi site du så sorigfull for mitt bór.
– Forv11 ho Dagmór sover hun aleini –
2. Her heve du seti i vikunne tvo,
alli hev eg hørt eitt skjemtands ór.
3. Eg va' så líten å eg va' så kåt,
eg ténte meg så lengje i greivens går.
4. Grei Eg [ténte meg så lengje i greivens] går,
greiven han hae dei døttann trjå.
5. Den eine meg kjembde, den andre meg tvó,
den tree va' jomfru Dagmór, som kjærligheti drog.
6. [Den eine meg kjembde], Den a[ndre] kringskar,
[den tree va' jomfru Dagmór, som kjærligheti] bar.
7. Eg va' så líten å eg va' så fús,
eg sala út min gangar mæ upptente ljus.
8. Då me kom ‹…› så langt at me telebui ‹…› såg,
då fór ‹…› jomfrú Dagmór ti sukke så sårt.
9. Tikje du at salen den æ for trang,
hell tikje du at leiinne dei fedde lang.
10. Eg tikj' ikkje [at salen den æ for trang,]
men eg tikje mei, at [leiinne dei fedde lang.]
11. Så breidd Då dei kom seg ti Telebúi fram,
så lyster jomfru D[agmór] å kvile en stund
12. Gakk no du burt å skjemte deg
mæ eg gjeng i æ' inni Telebui kvíler meg.
13. Men eg gjekk då So gjekk eg no ikkje så langt derifrå,
eg sto uttafor dynni å lýdde derpå.
14. De fyste [ynskje, ho ynskte seg]
[Krist give, at] min broder, han va' nå her n6
15. So [va då min broder alli så] vrei
han sló då upp varmen å gjóre meg heitn7
‹…›
16. Dæ fyrsteandre ynskje, ho ynkste seg;
Krist give, at mi moder ho va no her.
17. Så va dåv12 mi moder meg alli så hår(d)
hó breidde út kåpa og la meg derpå
18. De andrev13 [ynskje, ho ynkste seg]
[Krist give at mi syster, ho va no her.]
19. Så va' då mi syster meg alli så vrei,
hó gav meg då vatn útav ei skjei.
20. [Så va eg min kjærast då alli så] vrei,
eg sló då upp varmen å gjore ho hennar heitn8
21. Så va eg min kjærast då alli så hård,
eg breidde út kåpa å la hó derpå.
22. Så tók eg skoren útav min fót,
så henta eg vatn ó kallan fló
23. Dæ va' meg te største kvíe,
då låg dei tvo drengjebonn mæ døde mórs síe.
24. Så skaut eg upp grefti mæ min skjoll
så gróv eg jomfru Dagmór í høian moll.
25. Så sette eg meg uppå grefti å grét
så hørde eg dei små drengjebonni í jóri lét.
26. Då han ha' fortaalt sine sorger[ikke: gj] så stór
så stupav14 han dø for sítt faders bór.
*
Strofene er unummererte i manuskriptet.
Reinskrift: NFS S. Bugge IV, 248–249. Trykt i DgF V, 299

Oppskrift C

TSB D 289: Sonen fortel sine sorger
Oppskrift: 1891 av Moltke Moe etter Hæge Vetlesdotter Bjønnemyr, Mo, Telemark.
Orig. ms.: NFS M. Moe 25, 304–307
Oppgjeven tittel: Dagmór
*
1. Eg va meg so liten, eg va meg/me so låg
å då eg ténte i kònggens går.
– For mi Dagmór sòver en så liten –
2. Eg va no so ung'e å liti lærd
den yngste kóngsdòtteri hae meg so kjær.
3. Den eine meg bysste, den are meg tvó,
den tré'e va Dagmor, som kjærlighéti dróg.
4. Eg va no so ung'e å færefus
eg sala min ganggar mæ tri tendte ljós.
5. Eg hae ein ganggar bå liten å spak,
eg sette hena Dagmór uppå hass bak.
6. «Å sønes nå du, at den leii fèdde lang,
hell sønes nò du, at den sadeln æ trangg?
n9
7. «Eg sønes enkji den sadelen æ trangg
men eg sønes, den leii fedde langg.
8. Hér æ no kvellen å nòtti stundar på,
men hòr ska me'v15 no hérbèrgji få?»
9. «Ja hér æ no kvellen, å notti stundar på,
i Tèlebua dér skå me hérbèrgji få.»
10. Den fysste ynskjen, ho ykkste no ség:
«Å tru mine forèllri dei våre (no) hér!»
11. Min fader han var no inkji so hård
han sló no upp varmen å værmde meg på.»
12. Eg va no inkjiv16 min kjærast so hård
eg ha'e av meg kjórtelen å lae derpå.
13. «Min moder hun var meg dog ikkje so vrei,
ho gav meg dog då drikke utav ei skjei!»
14. So tók eg sporen utav min fót
å vill' hente vatten frå strie fló.
15. Men når eg kom meg i Telebua inn,
dér låg'ó Dagmór dø'e mæ bleike kinn.
16. Eg breidde upp kjortelen, eg ville no sjå,
tvó deilige sønir på armen låg.
17. Eg hoggji mæ mitt svær å eg spænde mæ min fód,
so gróv eg 'æ Dagmór dér néri jór.
18. Å då eg no hae'æ ne gravi ne,
då sètte 'eg meg uppå grefti å gret
hørd' eg småbònné i jori lét.
19. Å når eg kom meg riand i går,
min kjæeste moder hó uti står.
20. «Félar dæ deg åker, hell félar dæ deg jór,
hell félar dæ deg kvinne alt fòri ditt bór?
21. Félar dæ deg åker, hell félar dæ deg ængg,
hell félar dæ deg kvinne alt fòri sængg?»
22. Dæ félar meg 'kji åker, å dæ f[élar] meg kji jór,
men dæ félar meg kvinne alt fòri mitt bór.
23. Dæ félar meg 'kji åker, [å dæ félar meg kji] ængg,
men dæ félar meg kvinne alt fóri mi sængg.»
24. Å når han hae fortald si kvie,
då datt han dø fór si moers sie.
*
Strofene er nummererte av samlaren.



TSB D 291 Målfrid døyr

Innleiing

Ein konge har ei dotter som heiter Målfrid, og alle kongens menn frir til henne. Ho vil ikkje ha nokon av friarane, berre kong Karl av England. Etter ei tid skal kongen på ferd til framande land, og dronning Målfrid skal vere heime. Men det er spådd at ho skal døy på den tolvte barnsenga, som no stundar til, og derfor ber ho kongen om å ikkje reise. Han trur ikkje på spåkvinner og dreg likevel, men han drøymer vonde draumar og vender attende. På vegen frå skipet til kongsgarden får han vite av to kvinner at dei har vakt over dronninga, og mor hans fortel at det er på det siste med henne. Når han så kjem heim, græt både store og små. Kongen skaffar fostermor til dei to sønene som Målfrid har født og tek så sitt eige liv. Mor hans døyr av sorg.
Det finst fire telemarksvariantar av denne balladen, som har eit tydeleg dansk språkgrunnlag. Dei to eldste variantane vart oppskrivne av Sophus Bugge, etter Dagne Ånundsdotter Lid (f. 1804, emigr. 1861) frå Vrådal, og Torbjørg Gjermundsdotter Haugen (1792–1862) frå Skafså. Dei to kvinnene var begge framståande songarar. Den førstnemnde flytte som vaksen til Fyresdal, men då mannen døydde, emigrerte ho til Amerika saman med ei dotter (Jonsson & Solberg 2011: 371–374, 540–544). Desse to variantane er trykt i Bugges Gamle norske Folkeviser (Bugge [1858] 1971: 122–127). I 1908 skreiv Catharinus Elling opp ein tekstvariant med melodi etter Hæge Ansteinsdotter Kilan/Findreng (1827–1919), og Rikard Berge har ei udatert oppskrift etter ein ukjend songar.
«Målfrid døyr» finst også på dansk, svensk og islandsk. Den eldste islandske teksten vart skriven ned så tidleg som i 1665, truleg kort tid etter at han kom frå Danmark (Vésteinn Ólason 1982: 220–222). Av danske og svenske variantar finst det fleire, og viseemnet går dessutan igjen i tyske viser (DgF VII: 437–438). Namnet på dronninga er det same over heile Norden, jf. følgjande strofer frå varianten etter «soldathustrun» Greta Naterberg (1772–1818) frå Slaka i Östergötland:
Det bodde en fru på Trosserika ö.
Hon hade en dotter som hette Malfred
– Den Sorgen gror aldrig.
Det var henne spådt medan hon var barn
Hon skulle få en konunga Son
(SMB 4:1: 105–106).
Utsyn 134
DgF 445
IFkv 24
SMB 140

Oppskrift A

TSB D 291: Målfrid døyr
Oppskrift: Udatert av Rikard Berge etter ukjend songar,n10 Telemark.
Orig. ms.: TGM Berge CXLVI, 56ff.
Oppgjeven tittel: Kong Karl.
*
1. Kong Karl skulde til Danemark fare
Dronning Maalfrid var hjemme tog landet i vare.
– men sjøen gaar under –
2. Aa, kjære kong K[arl], du reiser ei bort
du ved vel hvad der om mig er spaatt
3. Eg blei spaadde den ti eg va ung
at lykka den sille falle meg tong,
4. Eg blei spaadde den ti eg va møy
at eg mæ min tollte són sille døy.
5. Alle spaakjeringar gjiver eg skam
Eg teke den lykka Gud sender meg fram.
6. Alle sp[aakjeringar] lader eg brænde,
eg teke den lykka Gud mig vil sende.
7. K[ong] K[arl] han styrdev17 sitt skjip ifraa land
draaning M[aalfrid] sto atte paa hviden sand
8. Ho sto aa (ho) gret, sine hendar 'o vrei,
naa ser eg aller K[ong] K[arl] mei
9. Den fysste naatt han paa skjipe saav
han drømde om dr[onninga]s tunge Kaar.
10. Han drømde om henars røde gullspann
sto frammafor sengji, va fullt utav vann.
11. Han d[rømde om henars] syllspente sko
sto [frammafor sengji,] va full utav blo.
(Han drømde)
12. Sò drømd han om henars kappe av gull
aa den va slegji i stykkjene tull
13. Han drømd' om henars Kaapa ny,
aa den va skòren i stykkjine ti.
(Han drømde)
14. So drømd [han om henars] røde gullband
va røva aa selt uti fremmanden11 land.
15. K[ong] K[arl] han talar ti sine styrmenn
Aa styr meg tibakars ti Sante Hans land.
16. Sò styrde dei haanom ti St. Hans l[and]
de va naa K[ong] K[arl] so Kalla dei han
17. K[ong] K[arl] Kaam heim i sin egjen garr,
der gret naa dei store aa der gret naa dei smaa.
18. Aa kjære min'n12 sønner, gret ikkje saa,
de skò naa visst ingje stedmoder faa.
19. Aa kaareskjefte sette han imot jor
aa òdden upp imot hjartae sto.
*
Strofene er nummererte i manuskriptet.
I venstre marg ved overskrifta står det: Jfr. Bugge XXV.

Oppskrift B

TSB D291: Målfrid døyr
Oppskrift: 1857 av Sophus Bugge etter Dagne Ånundsdotter Lid, Vrådal, Telemark.
Orig. ms.: NFS S. Bugge m, 28–32 (kladd)
Ingen oppgjeven tittelv18
*
1. Dær bur ein Kungje i Karlsby,
han haver en Datter, som heder Målfrí
– Men Søen går under. –
2. Dær beilar te hennar dei Kungens Menn,
ingjen så ville ho hava av dem.
3. [Dær beilar te hennar] dei Kungens Raar
[ingjen så ville] ho fyr Augunne sjaa.
4. Dæ beilar Kung Karl av Engeland,
honom så ville ho hava te Mann.
5. Kung Karl han ville utav Lande fara,
Dronning Målfri skulle taka dæ Land i Vare.
6. Dæ va' ho spått, mæ ho va' ung,
dæn tolvte Barnesengji sill' blive ho tung.
7. [Dæ va' ho spått, mæ ho va'] Møy,
[dæn tolvte Barnesengji] sill ho døy.
8. Kung K[arl], K[ung] K[arl] du reiser ei fra,
ved I ikke, hvad der om mig er spått.
9. Alle spåkjeringar gjeva me skamm,
vi nyder dæn Lykke, Gud sender os fram.
10. [Alle spåkjeringar] læte me brenne,
[vi nyder dæn Lykke,] Gud vilde dig sende.
11. Kung K[arl] han ut frå Landi skrei
Droning Målfri sto atte, sine Hendar ho vrei.
12. Han siglde i Dagar å Nettanne trí,
alt ti 'en drøymde um Dróning Målfri.
13. Han drøymde um Dr[óning] M[ålfri]s Kåpe blå,
at ho va' skori i Lytinne små.
14. [Han drøymde um Dróning Målfris] syllspente Sko,
at dei sto båe fulle av Bló
15. [Han drøymde um Dróning Målfris] røde Gullring,
at dæn va' komen på fremende Fing.
16. [Han drøymde um Dróning Målfris] gule Hår,
at dæ va skori i Lytinne små.
17. K[ung] K[arl] han tala te Styringsmann,
I styre mit Skip hjemat igjen.
18. Alt mæ dei styrde hjemat igjen,
så sat K[ung] K[arl] mæ Hånd under Kinn.
19. Styringsmann styrer dæ Skipe i Land.
K[ung] K[arl] sprang fyste på hviden Sand.
20. K[ung] K[arl] han kom seg te Ripilgate,
da møter han tvo Kvindur, vare komne ifrå Vake.
21. Høyr I Vaakekvinnur, hot eg spyr de,
hvordan lever nu hun Dronning Målfri?
22. Te så svara Våkekvindune tvo,
vi har 'kje snakka mæ Dr[onning] M[ålfri] igaar.
23. K[ung] K[arl] han kom te Borgele,
dær sat hans kjær Moder å hvilte ve.
24. Hør I kjær Moder, hott eg spýr dig,
hvordan lever nu Dr[onning] M[ålfri]
25. Dær æ no Sorg å mykje Kvie,
vi skåre to Sønner ifraa hendes Sie
26. [Dær æ no Sorg å mykje] Harm
[vi skåre to Sønner ifraa hendes] Barm.
27. K[ung] K[arl] han inn gjenom Vindauga såg,
dær såg en dei gret både store å små.
28. Kjære mine Børn i græder ei så,
I skal nu slet ingen Stivmoder få.
29. K[ung] K[arl] du snakk ikke så,
hvordan vil det gå med dine Børn så små?
30. K[ung] K[arl] han red sig sør under Li,
han fanga Fostermoder fyr Bonni si.
31. K[ung] K[arl] han talar te Greftarmann
græv dæn Grefti bå jup å lang.
32. [grev dæn Grefti bå jup] å vi
eg agtas no sjav te liggje dæri.
33. K[ung] K[arl] han sete sitt Svær imot Stein,
aa Odden dæn gjore hass Hjarta i Mein.
34. [Kung Karl han sete sitt Svær imot] Jor
[aa Odden dæn] raama hass Hjarteblo
35. Dæ va no Sorg å mykje Kvie,
tri Lik kom te Jori på sama Ti.
36. Fyste K[ung] K[arl] å så hass Møy,
å så hans kjær Moder, av Sorgji laut døy.
37. [Fyste Kung Karl å så hass] Viv
[å så hans kjær Moder, av Sorgji] let Liv
*
Strofene er unummererte i manuskriptet.
Reinskrift: NFS S. Bugge II, 87–89.
Trykt i Sophus Bugge: Gamle norske Folkeviser, Kristiania 1858, nr. 25, 123ff. (A-tekst)

Oppskrift C

TSB D291: Målfrid døyr
Oppskrift: 1908 av Catharinus Elling etter Hæge Ansteinsdotter Kilan/Findreng, Lårdal, Telemark.
Orig. ms.: NFS C. Elling 2, 35–45
Oppgjeven tittel: Kong Karl og Maalfri
*
1. Kong Karl han skulde i ledingen fare,
dronning Maalfri var hjemme, tage landet i vare,
– me' sjøen gaar under. –
2. «Kong Karl, Kong Karl du reiser ei bort
du ved no selv hvad om mig er spaat.
3. Det var mig spaat, mens eg va mø,
at jeg med min tolvte søn skulde dø.
4. Det var mig spaat, me' eg va viv
at eg me min tolvte skulde late mit liv».
5. «Alle spaakvindur de gjev eg no skam
eg teke me din lykka, Gud sender mig fram».
6. Det første Kong Karl sov paa sjø
daa drømde'n at dronning Maalfri ho va dø.
7. Han drømde dronning Maalfris sølvspendte sko
sto framafor sengji, var fulle av blo.
8. Han drømde dronning Maalfris rø'e gullspand
sto framafor sengji, var fullt av vand.
9.Han drømde dronning Maalfris Kaape blaa
laa paa bor'e, va skaaren i stykjunne smaa.
10. Kong Karl han tala te styringsmann
de styra no skipe te Sanktihans land.
11. Kong Karl han kom seg te borgeled
der sto honoms mor og kvilte seg ved.
12. Hører du kjære moderen min
naar tala du seinest me dronningen min?
13. Eg hev kje tala me hennar sea igaar
daa la me henna paa likebaar.
14. Kong Karl han kom i sin egen gaard
og der gret no inne baade stor og smaa.
15. Kong Karl han kjeme i stogo inn
honoms smaabørn sto me taarir paa kjinn,
16. Græd ikke, græd ikke mine børn saa smaa
de sku no aller stedmoderen faa.
17. Kong Karl, Kong Karl du talar ej saa,
aa hvem skal fostre op alle dine smaa!
18. Den samme Gud som dei haver føtt
han lader di kje alle lide noko nød.
19. Den samme Gud som dei haver skapt
han lader di kje alle blive fortabt.
20. Kong Karl han sette sit svær' imot stein
de gjorde Kong Karelses hjerte mein.
21. Kong Karl han sette sit svær' imot jor
og saa rann Kong Karlses hjarteblo.
22. Der blei mei sorg hill der blei gama
der kom tri lik te kyrjka me sama.
23. Den ene Kong Karl, den andre hans møy
den tree honoms mor, av sorg ho lout døy.
*
Strofene er unummererte i manuskriptet.



TSB D 294 Signeliti druknar

Innleiing

I Sverige er denne visa dokumentert to gonger på slutten av 1600-talet og fleire gonger tidleg på 1700-talet. På 1800-talet vart det også dokumentert melodiar. Dessutan har visa vore populær i Österbotten, Nyland og andre svenskspråklege områder i Finland.
Visa er ikkje kjend i Danmark, og i Noreg er det berre funne eitt fragment.
Sjølv om vêret er dårleg vil Signeliti setje ut over sjøen for å kome heim til mannen. Men det bles opp til storm og skipet begynner å søkje. Ho må kaste alt ho har over bord, først gullband og smykker, så gullskrinet, gangaren grå og til slutt borna. Ho ber så skipperen om at han må helse til mannen hennar og fortelje at ho har drukna.
Stålts Margreta kastar sine barn de små
Och uppe så flyter deras fagergula hår
Små barnen de räcka hwit hand ifrån sig
Och kära wår Moder ni frälsa wårt lif
SMB 143

Oppskrift A

TSB D 294: Signeliti druknar
Oppskrift: 1978 eller før av Hanne Kjersti Buen etter fleire songarar, Telemark.
Orig.: Buen, Hanne Kjersti, Agnes Buen Garnås og Dagne Groven Myhren 1978: Ei vise vil eg kveda. Songar på folkemunn i Telemark med noter. Oslo: Tiden. 65–66.
Oppgjeven tittel: Signelita
*
1. Signelita ho styrde sine skip ifrå land,
men så gløymde ho Gud Fader, Guds Sønn og Hellig Ånd.
– I ro meg ivi Rolland med dem årin. –
2. Signelita ho styrde sine skip ifrå land,
og så kom der eit uve og skylte dem på land.
3. O, sjå, o, sjå! No druknas min gangare grå,
og eg ser ikkje ana hell gullsadelen utpå.
4. O, sjå, o, sjå! Nu druknas mine brurepikur små,
og eg ser ikkje ana hell det gullgule hår.
5. O, sjå, o, sjå! Nå druknas det finaste gullskrin,
og deri ligg kjeldarsvalens bruregåva fin.
*
Strofene er ikkje nummererte i utgåva.
Om kjeldene skriv Buen:
Anne Tjønn synger det andre verset, Ola Stuverud kan de to første. Hos Åste Tinnes i Heddal fikk jeg fire vers, og jeg satte alle disse sammen. Tonene de bruker er forunderlig lik hverandre, bare i teksten på omkvedet er en liten forskjell. Tuddølene sier: I ro meg ivi Rolland med dem årin. Åste sier: I ro meg ivir ollan med dem årin. Hun kan et vers til som hun ikke bruker:
Brurgommen upp ifrå brurebordet sprang,
og den mjød og den vin ikring honom rann.
Denne strofen hører nok til en annen del av visa. Åste Tinnes har lært «Signelita» av gamle Åste Bamle da hun var bortimot 80 år, det kan vel være en 60 år siden. Nå er Åste Tinnes 80 år selv, men stemmen er så fin og rein!



TSB D 295 Sveinen og den vene møya

Innleiing

Ungersveinen og møya er ute på ei øy og spelar gullterning. Dei spelar ikkje om åker og eng, men om kven av dei som skal leve lengst. Ungersveinen byggjer seg ein båt, og ho saumar seg ein stakk. Han skuvar båten ut, men ho blir ståande igjen på stranda. Ho ropar på hjelp, men han vil ikkje hjelpe henne. Han seier at han kjenner ei vakrare jomfru enn henne. Møya legg på svøm, men stakken er våt og tung. Heldigvis kjem ho opp på eit skjær og kviler seg der. Ho sit der og ønskjer seg at det skal blåse opp. Det gjer det også. Ungersveinens båt kantrar, og no er det han som roper etter hjelp, men ho vil ikkje hjelpe. Møya kjem seg i land, men ungersveinen druknar.
Visa er ikkje kjend i Danmark, men i Östergötland i Sverige finst det ei liknande oppskrift med tekst og melodi.
Utsyn 91
SMB 144

Oppskrift A

TSB D 295: Sveinen og den vene møya
Oppskrift: 1840-åra av Magnus Brostrup Landstad etter Bendik Ånundsson Sveigdalen/Felland, Skafså, Mo, Telemark.
Orig. ms.: NFS M.B. Landstad 6, 53.
Ingen oppgjeven tittel.
*
1. Svenden og den vene Møy
– med Skogen stende grøn –
dei tefle Taflurk2 onde Øy
– Manden tek eingjo Æra ut der eingjo er –
2. Dei tefle einki anten om Aaker hel Eng
men dei tefle om ein Seglestreng.
3. Dei tefle einki anten om Huus hel Jor
men dei tefle om ei Seglingssnor
4. Ungersvend let seg Snekkja gera
Skjon J[om]fr[u] hon let sin Stakken skera
5. Ungersvend bygger seg Snekka ny
Sk[jon] J[om]fr[u] hon let sin Stakken sy by
6. Ungersvend skuvar si Snekke frá Land
Skj[on] J[om]fr[u] heelt i den framri Stafn
7. Skj[on] J[om]fr[u] rettar up si kvite Hánd
Ungersvend, Ung[er]s[vend] hjølp meg i Land.
8. Eg deg einki hjelpe kan
Eg heve ei skj[on] J[om]fr[u] pá min Faders Land.
9. Eg deg einki hjelper nu
[Eg heve ei skjon Jomfru] i min Faders Bur
10. Skjon J[om]fr[u] sám af pá et liti Skjer
Der lyster ho at kvile seg.
11. Skj[on] J[om]fr[u] slær sit Hár ivi Hærar
Christ give at eti Veir mæ atte blæse
12. S[kjon Jomfru slær sit Hár ivi] Axlir
[Christ give at] det Veiri mátte vaxe
13. Der kom Veir af Vesta
Ho kantar ikring seg den Snekkja
14. Der kom Veir og Vestavind
Ungersvend Snekkja rulla omkring
15. Ungersvend retta up si kvite Haand
Skjon J[om]fr[u] skj[on] J[om]fr[u] hjelp meg iland
16. Æg deg einkje hjelper nu
Æg hev ein Ungersvend venar, en Du
17. Skjon J[om]fr[u] sám til sin Faders Gár
Ungersvend sok pá Bylja blaa.
*
Strofene er ikkje nummererte i oppskrifta.



TSB D 296 Kong Eirik og Blakken

Innleiing

Kong Eirik og mor hans spelar tavl. Mora græt og Eirik spør kva ho sørgjer for. Ho seier det er fordi Blakken skal bli hans bane. For å kome unna denne lagnaden går Eirik til sjøs. Etter åtte år lengtar han heim og styrer til lands. Inne på stranda går det det ein hest. Eirik vil leggje ein sal på han, men Blakken sparkar han i hel.
Emnet til denne visa finn vi i ei islandsk fornaldersoge, Orvar-Odds soge: Då Orvar-Odd var ung, spådde ei gammal volve (spåkvinne) at Odd skulle kome til å leve i 300 år, men til slutt skulle hesten Fakse bli hans bane. Orvar-Odd slo hesten i hel og grov han ned i ei grop. Over gropa kasta han opp ein haug, og slik meinte han at han skulle kome unna lagnaden. Han drog i viking nord til Trollebotnen og vidare til Bjarmeland, Akvitania, Gardarike, Helleland og mange andre stader. Soga enda med at Odd drog heim til barndomsheimen sin Bererjod. Der sparkar han borti ein gamal hesteskalle og får eit bitt av ein forgifta orm som budde inni skallen. Orvar-Odd døydde, og spådomen gjekk i oppfylling.
Visa er berre kjend i Øvre Telemark. Sophus Bugge har skrive opp to variantar og eit fragment. Aslaug Askedalen frå Vrådal i Kviteseid brukar den kjende slutten til «Olav Liljekrans» (TSB A63) og i fleire andre viser: om morgonen ligg tre lik i huset, hovudpersonen, mor hans og møya hans. Anne Lillegård frå Eidsborg i Lårdal avsluttar med at kong Erik ber bror sin om å hente ein prest.
Det er ikkje dokumentert melodi til visa.
Utsyn 173

Oppskrift A

TSB D 296: Kong Eirik og Blakken
Oppskrift: 1856 av Sophus Bugge etter Anne Ånundsdotter Lillegård, Eidsborg, Lårdal, Telemark.
Orig. ms.: NFS S. Bugge I, 162–163 (reinskrift).
Oppgjeven tittel: Kung Eirik å blakkjen
*
1. Kung Eirik å h{o}ånoms móder,
– seglen driver førn13 en vind –
dei tevler dei tavler over bóre.
– Hern14 tavler så mang ei skjøn jomfrú. –
2. Dæn fyste tavla dei tevlde,
h{o}ånoms móder ho tårinne felde.
3. «Å høyrer du móder, eg talar te degv19,
kví feller no du d{in'}ei tårir så strí?»
4. «Derfyr så feller eg dei tårir på kinn,
fyr blakkjen han blí no ban{e}amannen din.»
5. «Må eg 'ki heimi fyr blakkjen vera,
så sko' eg lata mitt skipi på havi skjera.»
6. Kung Eirík stýrer sitt skipi frå land,
hass moder sto atte på hvidan sand.
7. [Kung Eirík stýrer sitt skipi] på fjór
[hass moder] sine hendar í tårinne hó tvo.
8. Kung Eirik va' burte í åtte år,
endå spila blakkjen í hanss moders går.
9. De niende tager te lange,
han ville hjem til sit fædernelande.
10. Kung Eirik stýrer sitt skipe te landsv20,
å blakkjen han møtte'n på hvid{e}an sand.
11. Kung Eirík han klappa på folabak:
«Kjære min blakkjen dú ver nå spak!»
12. Kung Eirik han klappa mæ lóvar,
blakkjen han spen{d}te mæ hóvar.
13. Kung Eirik settev21 seg nette mæ ein stein:
«no heve dæn blakkjen gjevi meg mein.
14. Kjære mí syster, dú reie meg upp seng,
nå heve den blakkjen gjevi meg mein.
15. Kjære min broer, du hentar meg prest
å kjære mí móer, du stende meg næst.»
16. Tílegt um morgóen, at sóli upprann,
då gav kung Eirik upp si ånd.
*
Strofene er nummererte i oppskrifta.
Bugge har gjort mange seinare rettingar i denne reinskrifta. Det er sett til fem strofer (6, 7, 9, 11 og 14). Dette er først gjort med blyant, som seinare er skriven over med svart penn.
Vi har ikkje funne nokon kladd til denne oppskrifta.

Oppskrift B

TSB D 296: Kong Eirik og Blakken
Oppskrift: 1857 av Sophus Bugge etter Aslaug Targjeisdotter Askedalen, Vrådal, Kviteseid, Telemark.
Orig. ms.: NFS S. Bugge g, 336–339 (kladd).
Ingen oppgjeven tittel.
*
1. Kung Eirik å hånoms kjær moder
– Seil driver for en vind. –
dei spila gullterning ivi bóre
– Di stevjast om høveske jomfrú. –
2. Den fyste gullterning ivi tavlebóre rann,
kung Eirik han tapa, hånoms móeri vann
3. [Den] andre [gullterning ivi tavlebóre rann,]
[kung Eirik han tapa, hånoms móeri vann]
4. [Den] tree [gullterning ivi tavlebóre rann,]
[kung Eirik han tapa, hånoms móeri vann]
5. Kung Eir
Anten hó gjeng ut hell inn,
så fell hó alltí tårir på kinn.
6. Høyr du kjær moder hott eg spyrje deg må
kvi fell du allti så modige tår?
7. D' æ' kje undelegt eg fell tårir på kinn,
blakkfolen han blí banamannen din.
8. Må eg ikkje på jóri vera,
så sko' eg lata skipe på have gjera.
9. Må eg inkje [på jóri] bú,
[så sko' eg lata skipe på have] snú.
10. Kung E[irik] han siglde i åtte år,
blakkfolen téner í kungjens går.
11. K[ung] E[irik] han la sitt skipe í land,
blakkfolen spilar på saltan strand.
12. Kungen han tala te drengjinne små:
De teke blakkfolen, legg sadelen på!
13. Blakkfolen æ' kje gó taka mæ hånd,
han spenner mæ hóve, han bíte mæ tonn.
14. K[ung] E[irik] han klappa mæ lóve,
blakkfolen spente mæ hóve.
15. [Kung Eirik han klappa] mæ hviden hånd
[blakkfolen] bíte mæ skarpe tonn.
16. Årleg om morgenen dagen var ljus
då låg der trí lik i K[ung] E[irik]s hús.
17. Den eine va' K[ung] E[irik] den andre hånoms møy,
den tree hånoms moer, av sorgjen laut døy.
18. De va' sut å inkje gama,
kom dei trí líki te jóri mæ sama.
*
Strofene er ikkje nummererte i oppskrifta.
Reinskrift: NFS S. Bugge IV, 230–231, med overskrift: Kung Eirik å blakkjen. (Aslaug Askedalen. Vrådal.)

Oppskrift C

TSB D 296: Kong Eirik og Blakken
Oppskrift: 1863 av Sophus Bugge etter Tone Marteinsdotter Høna/Kollberg, Lårdal, Telemark.
Orig. ms.: NFS S. Bugge i, 317–318 (kladd).
Ingen oppgjeven tittel.
*
1. Kungen å dronningen sat over bór
– Seile de dríver for en vind –
– Di stevjast om høviske jomfruer. –
2. Der va' sorg å inkje gama,
trí va' dei líkji te jóri fara.
3. Den eine va' Ólav Eirík såo hass hassn15 møy,
den tree hass móer av sorgji món døy.
*
Strofene er ikkje nummererte i oppskrifta.



TSB D 297 Varslande lind

Innleiing

Ein ung mann skal ut på reise og vere borte frå kjærasten sin i lang tid. Ho spør når ho kan vente han heim, og får til svar at ei lind som står her «suð under lið» vil varsle henne om lagnaden hans. Så lenge linda står med friske lauv, er han i live og ved godt mot. Skulle derimot det motsette skje, står det dårleg til med han:
Og nær den lindi hon feller sine lauv,
dá má du vita at din herren er dauð
(Landstad [1853] 1968: 608).
Kjærasten har to terner, den eine trufast og den andre falsk. Den trufaste terna vatnar linda, men den falske terna gneg borken av linderota og skadar treet. Om hausten feller linda blada, og kjærasten meiner å vite at mannen er død. Ho vil ikkje leve lenger og set eld på garden og seg sjølv. Men i same stunda kjem mannen attende. Når han forstår at kjærasten er død, tek han sitt eige liv.
Vi har fire variantar av denne balladen, alle frå Telemark. Eldst er Landstads oppskrift frå 1840-åra etter Anne Ånundsdotter Lillegård (1792–1863) frå Eidsborg. Forutan «Varslande lind» kunne Anne Lillegård bortimot førti andre balladar, som ho song for Landstad, Olea Crøger, Jørgen Moe, Sophus Bugge og Olav Talleivsson Grasberg (1791–1870). Sistnemnde var ein husmannsson frå Kviteseid som var engasjert av Landstad til å skrive opp folkeviser. Av storsamlarane ved midten av 1800-talet var det berre Lindeman som aldri møtte Anne Lillegård (Jonsson & Solberg 2011: 437–441).
Landstad trykte varianten etter Anne Lillegård i Norske Folkeviser. I kommentaren skriv han at «Enden synes noget ufuldstændig, og der er formodentlig noget af Visen borte» (Landstad [1853] 1968: 609). At dette stemmer, kan vi sjå av dei andre variantane, som vart skrivne opp av Sophus Bugge og Rikard Berge.
«Varslande lind» finst også på dansk og svensk. I den danske A-teksten frå 1500-talet overhøyrer kjærastens terne kva dei to samtalar om. Dette gjev henne motiv for å skade linda, ho vil sjølv overta kjærastens plass, men lukkast ikkje:
Heræ Krest gyfve dhen terne men,
hun brød løf af lynden-gren
(DgF VII: 432).
Linda er eit «ædeli tré» som det heiter i Landstads tekst av «Jomfruga Ingebjørg» (Landstad [1853] 1968: 488–493). Linda signaliserer høgt sosialt nivå hos hovudpersonane, og som vokster er ho eit allment symbol på livet og livskreftene.
Utsyn 144
DgF 443
SMB 145

Oppskrift A

TSB D 297: Varslande lind
Oppskrift: 1840-åra av Magnus Brostrup Landstad etter Anne Ånundsdotter Lillegård, Eidsborg i Lårdal, Telemark.
Orig. ms.: NFS M.B. Landstad 5, 14.
Ingen oppgjeven tittel.
*
1. Nár má eg bryggje hel blande vín
– eg veit aller vid meg sá lengi –
hel nár ma eg vente pa Koma dí?
– Jomfru bær hon sorgi med svenden ligger fanga –
2. Her stander ei lind her sud under lið
vinter og samer só stander hon grøn
3. So lenge den lindi hon bær sine blað
so má du vita din herren er glad
4. [So lenge den lindi hon bær sine] løv
[so má du vita] din herren er ki døð
5. Men naar den lindi hon feller sine blad
da má du vita din herren er ki glad
6. [Men naar den lindi hon feller sine] løv
[da má du vita din herren] er død
7. HNar den trugne ternan sil hente flod
so vatnad hon den linderót
8. Nár den falske Terna sil hente floð
so naga hon borkin af linderot
9. Ded leid seg til vetren ded leid seg til høst
Aa fær den lindi til felle sine løv
10. No fær den lindi til felle sine blað
no má eg vita min herren er ki glað
11. [No fær den lindi til felle sine] løv
[no má eg vita min herren er] død
12. Kven vil no fygje med meg uti døð
hel kven vil erve mit gulli rød?
13. Den trugne terna vil fygje med hennar uti død
den falske vil erve gulli rød
*
Strofene er ikkje nummererte i oppskrifta.

Oppskrift B

TSB D 297: Varslande lind
Oppskrift: 1856 av Sophus Bugge etter Torbjørg Larsdotter Gotland/Haugen, Skafså i Mo, Telemark.
Orig. ms.: NFS S. Bugge I, 166–167 (reinskrift).
Oppgjeven tittel: Jomfrúga, som lengtar. II.
*
1. Der stander en lind uppå høielofts bro,
– eg veit væl ho bíar meg så lengi –
um vinteren vokser, um somåren grór.
– Jomfrua ber ho sorginne, å sveinen ligge fanga. –
2. «Kver gång dæn lindi feller blad,
men då må du vænte, din herre æ 'kje gla.k3
3. [Kver gång dæn lindi feller] løv
[men då må du vænte, din herre] æ' dø.
4. Skam få dæn terna, ho va' så falsk,
ho nagar av dæn lindebark.
5. Kvor gång dæn terna gjekk at flod
[sá nagað hon borkin af linderót.]
6. Å då dæ lei í dæ åttende år,
då lyster skjøn jomfrú ti linden at gå.
7. «Å no hev lindi fellt dæ løv,
no må eg vænte, at min herren ær dø.
8. [Å no hev lindi fellt dæ] blad
[no må eg vænte, at min herren ær] 'kje glak4.
9. Kven vi' no arve dæ gulli ette meg,
å kven vi' no brenne í gullbúri mæ meg?»
10. «Me vi' adde arve dæ gulli ette deg,
men me vi' ingjen brenne í gullbúri mæ deg.»
11. Så sete ho elden í kvor dæn kró,
selv lyster dæn jomfru på g{u}olve at stå.
12. Då búri dæ stó í dæn høieste brand,
då kom hennes herren siglands ti lands.
13. «Å dæ kjenner eg på dæn røyk under ø,
at dæn stende útav mí festarmø.
14. «Kven vi' no arve de gulli ette meg,
å kven vi' brenne í gullskipe mæ meg?»
15. «Å me vi' ingjen arve de gulli ette deg,
men me vi' adde brenne í gullskipe mæ deg.»
16. Så sete han ellen í kvor dæn kró,
selv lyster dæn herre på golve at stå.
17. Dei tvo dei bleiv í himelen kjend,
men terna ho bleiv í helviti brend.
*
Strofene er nummererte i oppskrifta.
Dei strofene som Bugge har forkorta med tilvising til Landstad, er fylde ut etter strofene i Landstad 1853, 608–609.
Bugge har sett til variantar etter Signe Napper. Dei er ikkje tekne med her.
Over oppskrifta står det: I den danske Vise heder Jomfruen Damor (i andre Opt. unævnt). Terner erfarer Lindens Betydning en Dag af Damors Enetale og river da Bladene af den om Natten.
Etter oppskrifta står det: I den danske Vise styrter Ridderen sig i Havet eller dræber sig med sit Sværd. I en Optegnelse heder det, at Ridderens Svende dræbe den onde Terne til Straf.

Oppskrift C

TSB D 297: Varslande lind
Oppskrift: 1857 av Sophus Bugge etter Elen Jensdotter Rolleivstad, Fyresdal, Telemark.
Orig. ms.: NFS S. Bugge a, 158–160 (kladd).
Ingen oppgjeven tittel.
*
1. Kvor gång terna hó gjekk at fló,
– Eg veit væl, hó bíar meg så lengji –
så naga hó borkjen av linderót.
DerDen jomfrú ber ho sorgjir å svennen han låg fanga. –
2. Då dei åtte åri va' gjengne forbi,
då lyster den skjøn jomfrú te lindi å gå.
3. No heve lindi felt løv,
no må eg vente min herren æ dø.
4. [No heve lindi felt] bla,
[no må eg vente min herren] æ klar.
5. Kven vi' no arve dæ gulli ette meg,
kvenn vi no brenne úti búri mæ meg?
6. k5Me vi adde [arve dæ gulli ette deg,]
men me vi ingjen [brenne úti búri mæ deg.]
7. Så sette hó ellen í kvor den kró,
sjóv lyster den skjøn jomfrú på golve å gå.
8. Då de stó i høgste brand,
då kom hennes herre siglands ti lands.
9. De ser eg på den røyk unde lí,
at den stende útav mitt festarvív.
10. [De ser eg på den røyk unde] ø
[at den stende útav] mí f[estar]mø.
11. Kven vi' no arve dæ gulli ette meg?
kven vi' no brenne útí skipi mæ meg?
12. k6Me vi' ingjen arve [dæ gulli ette deg]
men me vi' helle brenne [útí skipi mæ deg]
13. Så sette han ellen í kvor den kró,
sjav lyster ungesvenn på golve å stå.
14. Dei tvo dei blei i himmelen kjent
men terna ho blei ti helviti sendt
*
Strofene er ikkje nummererte i oppskrifta.
Reinskrift: NFS S. Bugge VIIIa, 64–65, med overskrift: Den falske Tærne. (Elen Rolleivstad. Fyresdal.) Tittelen er sett i klammer med blyant, og over står det skrive: Lindens Varsel Landst 79. (Dansk Utv. 189.)



TSB D 300 Olav Strangesson

Innleiing

Olav Strangesson og Habor tener i kongens gard og kjem til å stridast både om hestane sine og om ei vakker kvinne. Olav vil nødig slåst med venen sin, og mor til Habor var dessutan gudmor hans, seier han. Trass i venskapen og slektskapstilhøvet insisterer Habor på å slåst, og han utfordrar Olav til kappestrid til hest, framfor alle riddarar og jomfruer ved hoffet. Dei rir mot kvarandre fleire gonger. Striden endar med at Habor blir såra til døde. Han tilgir Olav, men det gjer ikkje kongen. Olav må rømme som fredlaus og dreg til Jorsal, det heilage landet. Derifrå reknar han ikkje med å kome attende nokon gong.
Ei strofe av denne riddarballaden vart skriven opp av Lindeman i 1861 etter Anne Hermodsdotter Haugen/Dalen (1814–1874) frå Mo i Telemark (Ressem 2014: 220). Ho gifte seg med gardmannssonen Gjermund Herjusson, og dei levde som husmannsfolk på ulike plassar i Mo og Skafså. Anne song elleve balladar for Lindeman og Bugge (Jonsson & Solberg 2011: 498–501). Året før hadde Lindeman skrive opp «Olav Strangesson» etter Margjit Olsdotter Trå (1791–1868) frå Sauland i Telemark (Ressem 2014: 219–220), Jonsson & Solberg 2011: 178–179). Sophus Bugge skreiv i 1861 opp ein ufullstendig tekst etter husmannskona Ingebjørg Trondsdotter Troddedalen (1821–1877) frå Mo i Telemark. Ho høyrde til ei kjend balladesongarslekt og hadde sjølv eit repertoar på meir enn tjue balladar (Jonsson & Solberg 2011: 476–479).
Den einaste fullstendige teksten på norsk grunn er ei udatert, danskspråkleg oppskrift i Moltke Moes samlingar. Teksten viser tydeleg likskap med Vedels form av visa, og har truleg kome derifrå:
DET vaar Oluff Strangissøn,
Oc saa hin vnge Haffburd:
Oc de tiente dennem saa lenge,
I Daner Kongens Gaard
Saa brender deris Gods inde paa Ryland
(Rubow 1927: 459–461)
Balladen om Olav Strangesson finst også på svensk. Den står i Barbro Banérs visebok og er truleg skriven inn kring 1660, etter eit eldre førelegg. Handlinga er den same som i Vedels viseform. (SMB 4:1: 147–148).
DgF 329
SMB 147

Oppskrift A

TSB D 300: Olav Strangesson
Oppskrift: Udatert av Moltke Moe etter visefugge frå Østerdalen.
Orig. ms.: NFS M. Moe 89
Oppgjeven tittel: Oluf Strangesøn og unge Hafburd
*
1. Det var Oluf Strangesøn,
og saa hin unge Hafburd;
og de tiente dennem saa Længe
i danner Kongens Gaard.
– saa brænder deres Gods inde for Ryland. –
2. Og de tiente Dennem saa lenge
paa Danner Kongens beste:
Saa yppedes dennem en trætte,
om bægge deres gode Hæste.
3. De vilde og dysten prøve,
alt om saa ven en Viv,
det vil jeg for sanden sige
det kosted deres unge liv.
4. Og hør du unge Hafburd,
jeg vil ikke med dig trætte:
Din moder var min gode gud-moder
hun skal ikke for os græde.
5. Hør du kiære Oluf Strangesøn
alt hvad jeg siger til dig:
og du skal fægtes med mig i dag,
eller du skal rende med mig.
6. Og er din moder min gode Gud-moder
og siger det med skiel:
Gud lade dig aldrig blive mandens mage,
foruden du dyster med mig.
7. Hvo kand vel rose mine stærke hænder
som dennem ingen gang haver frist:
men det vil ieg for sanden sige
saa rask da haver ieg Hæst.
8. Gud ved det er mig saare imod
at ieg skal med dig stride:
men heder ieg Oluf Strangesen
ieg skal dig i morgen bide.
9. Aarle var det en morgen stund
og lenge for lerken sang:
Op da stod hand Oluf strangesen
han klæde sig for sin sæng.
10. Aarle om morgenen vel god tid
langt forre den dag giordes lius:
Saa mange da vare de sadlede Hæst
alt for det Dyste huus.
11. Den første dyst de sammen red,
begynte deres Hæste at leege:
og der stode Fruer og stolte Jomfruer
de bleve i kinder saa bleege
12. Den anden dyst de sammen reed,
da knælede Hafburds Hæst:
saa mangen dyst den haver ieg reden,
ieg frygter denne bliver mig verst
13. Den tredie dyst de sammen reed,
og da blev Hafburd saar:
og der stode fruer og stolte Jomfruer,
de fælde saa modige Taare.
14. Den fjerde dyst de sammen rede,
og da blev Hafburd nær død:
og der stode Fruer og dronningen selv
de daaned' under Skarlagen rød.
15. Det var Oluf Strangesen,
han tog ham i sin arm,
du sætte dig nu paa min hest,
forlad mig ald din Harm.
16. Gierne vil jeg tilgive dig,
ieg agter ey om din Hest;
Jeg beder dig for den Øverste gud
at du nu flyer mig Præst.
17. Jeg beder dig for den Øverste Gud,
forlad mig nu din død;
Gud ved det er mig saare imod,
at ieg saa mod dog brød.
18. Fuld gierne Tilgiver ieg dig min død
Gud løse saa vel vor Qvide
men det vil koste dit unge Liv.
om min fader det faar at vide
19. Og det var Oluf Strangesøn,
og taler han til sin hest:
nu tyckes mig selv udi mit sind,
at Skoven vil skiule os best
20. Og det var Oluf Strangesøn
slog op med hviden haand;
Give det Gud fader, i Himmerig,
ieg var i fremmede land.
21. Der til svarede danner Konning:
hand holt lidet derfra:
og det forbyde den Øverste Gud,
at du skule Skoven naa.
22. Og nu ligger ungen Hafburd,
og er slagen død fra Hest:
Oluf Strangesøn er en fredløs mand,
og skoven skiuler hannem best.
23. Og nu ligger ungen Hafburd,
og blodet rinder hannem til døde:
Oluf strangesøn rider til Jorsals land,
hand kand vel tiene sin føde.
24. I give mig vand at læske min Tørst
ieg dricker det heller end Viin:
ret aldrig kommer ieg fra Jorsal hiem,
at tale med moder min.
25. Tak saa have Oluf Strangesøn,
hand var ikke meget seen:
og han red sig af landet ud,
fra Kongen og alle hans mænd.
ENDE.
*
Teksten i visefuggen er avskrift av Kjempeviseboka.

Oppskrift B

TSB D 300: Olav Strangesson
Oppskrift: 1863 av Sophus Bugge etter Ingebjørg Trondsdotter Troddedalen, Mo, Telemark.
Orig. ms.: NFS S. Bugge d, 149–150
Ingen oppgjeven tittel
*
1. (V. 1:) Strangeson å unge Habbor tiveste
de yppede og en trætte so stór,
de begge II ogvar havde gode heste.
– deres gode gods herude på Ørland –
2. (11.) frúvur å dronningen selv,
dei gjóre síne kinni so bleike.
3. (12.) no hev eg rie so mangen dyst,
men denne blí nok den meste.
4. (13.) [frúvur] og dronningen selv,
5. (14.) nær til døde –
hó dånar.
6. (19.) då talar – No tenkjer eg,
at de blive de beste at skauen.
7. Å de va' ólav han va' no so sterk útí hende.
so sprang en på sin gode hest
at skauen so mónne han rende.
*
Reinskrift manglar. Over oppskrifta står det: Syv S. 362. Oppskrifta er nærast eit fragment og er nokså vanskeleg å lese. Nummereringa i parentes er samlaren sine strofenummer og viser til tilsvarande strofer i Kjempeviseboka.



TSB D 317 Palle Tygesson blir drepen i dansen

Innleiing

Kongssonen Palle Tygeson vil ri til bryllaups. Han vaskar seg, kjemmer håret og tek på seg kostbare klede. Mor hans åtvarar han mot å dra. Palle skal få både hest og gullsal og kongekrone viss han blir heime. Palle rir likevel. Undervegs blir han også åtvara og oppmoda til å snu, men Palle rir vidare. Han kjem i bryllaupsgarden og vil danse, men blir åtvara om at jomfrua han vil danse med har blanke våpen. Palle er korkje redd for kvinnesverd eller kvinnekniv. Palle og jomfrua kjem knapt i gang med dansen før jomfrua stikk han med kniven. Palle blir lagd på fleire dyner, men blodet renn gjennom dei alle.
Denne visa er berre funnen i Noreg, og dei fire variantane som finst er skrivne ned på fire ulike stader: Lårdal, Åmli, Bygland og Kristiansand. Variantane er nokså fragmentariske, og vi får knapt greie på kven jomfrua var og kvifor ho drap han. I varianten frå Lårdal seier Palle at broren skal hemne han og at jomfrua var ein kjæraste som sveik han. Songaren kunne også fortelje at det hadde vore fleire strofer, som fortalde om at broren kom med ein hær og hemnde drapet. Hemnmotivet i varianten blir forsterka med ein alternativ ettersleng: «Kóngjen av Danemark lader det hevne».
I Danmark finst det ei vise som heiter «Palle Tygesøn ved Kvindegilde» (DgF 335). Den danske folkeviseforskaren Axel Olrik meinte at den norske og den danske balladen opphavleg var den same, men innhaldet er ikkje likt: I den danske visa tar Palle på seg kvinneklede for å treffe dronningas terne, som er festarmøya hans. Dermed kjem han til å vere til stades under dronningas barsel. Sidan han har gløymt å ta av seg sporane, blir han avslørt som mann og straks hengd. Denne balladen finst også på svensk (SMB 162).
Utsyn 153

Oppskrift A

TSB D 317: Palle Tygesson blir drepen i dansen
Oppskrift: 1867 av Sophus Bugge etter Eilev Olsson Auversækren16, Høydalsmo, Lårdal, Telemark.
Orig. ms.: NFS S. Bugge c, 117–121
Ingen oppgjeven tittel.
*
1. Kung Tykje han tala til sonen sin
– under så grøn en lide –
min røde gullkrone vi eg gjeva deg
– Dog tvinger elskóven hæna –v22
2. Um der kom nå ei króne av himmelens sky
så kunna eg slett inkje bryllaupe undfly.
3. Så hadde han på seg dei buksunne blå
gulle de låg ette kvor den trå
4. [Så hadde han på seg] den trøia rød,
hó glima nå mei hell ellens glød.
5. [Så hadde han på seg] dei bukkeskinnsstøvlann
så spente han íkring sei dei gullsporann tvo.
6. Så gjenge han seg í stallhúse inn
så lagde han sadelen på gangaren sin.
7. Så la han [sadelen på gangaren] grå,
så stiger han sig selv óppå.
8. Som han kom seg til borgarlé
der stod hans moder og hvilte sin ben.
9. som [han kom seg til] te' brúrehúse frem
han hilsede på alle ja hver og en
10. så hilse han på skjøn jomfru fin
så blodet det spratt igjenem neglerne
11. Så gjenge han seg i brúrehúse inn
så begjærde han en vals for sig
12. Palle å Palle du vogtar deg væl
her dansar ei Kvinde mæ nakje svær.
13. Å Palle [Palle du vogtar] ditt lív
[her dansar ei Kvinde mæ] nakjen knív
14. Eg hev vor útí fei,n17 eg hev vorí útí fer
men eg aktar inkje eit kvindesvær.
15. [Eg hev vor útí fei, eg hev vorí] útí strí,
[men eg aktar inkje] ein [kvinde]knív.
16. Knapt at de havde trøtt dansen umkring
då stakk hó kníven under skarlakje inn
17. Så la dei hånom på dyninne fem
å blóe de rann igjenom alle dem
18. Min fader så giver jeg min høiande hest
å kjæreste moder du hentar meg prest.
19. Min broder så giver jeg mitt guldbeslaget svær
for han skal vist hevne denne min fær.
20. Min kjæreste så giver jeg min søllbeslagen knív
for hun forrådde mitt unge lív.
(tilbage 4 el. 5 Vers)
Broderen kom med en. Hær og slog dem ned.
Ogsaa Eftersl
– Træder liden Palle Tygesòn den unge –
*
Strofene er unummererte i manuskriptet.

Oppskrift B

TSB D 317: Palle Tygesson blir drepen i dansen
Oppskrift: 1910 av Torleiv Hannaas etter Ingeborg Tingvatne, Kristiansand, Vest-Agder.
Orig. ms.: NFS T. Hannaas 428, 113–115
Oppgjeven tittel: Tygeson den unge
*
Han vilde i bryddup.
Moræ' ba han at han inkje skulde gå
1. Tygeson, Tygeson du vogter dítt liv
der danse ei jomfru mæ ein nakjen knív
– O de va Tygeson den unge –
2. Sønnen min bliv hjemme hos mei
din faders fole den gjiver jei dei
3. Sønnen min [bliv hjemme hos mei]
den røde gullsalen den gjiver jei dei
Han svarte
4. Den røde gullsalen var god at få
Min faders fole var god at få
5. Tygeson salte den ganger så grå
6. Tygeson vendte sin hest imod vest
at lyde ditt råd det bliver vel best
7. Tygeson vendte sin hest imod nor
da hørte hanen de nattergal sang i kor brudepar song om 'bor
Kom i bryddupet
Gjenta drap han
Då han kom heim att
8. Da la de Tygeson på dynerne fem
men blodet det randt igjennem alle dem
9. Da la [de Tygeson på dynerne] tí
men blodet det randt dem alle forbi
Han sa:
10. Tag gullsmykket fra mitt brøst
Så forbandt de hans arm med et sorrigfuldt brøst
Det var ein ting dei skulle ta vek, sa han.
«For nu er de blege de rosenrøde kjinn»
*
Strofene er unummererte i manuskriptet.

Oppskrift C

TSB D 317: Palle Tygesson blir drepen i dansen
Oppskrift: 1914 av Torleiv Hannaas etter Telleiv Aamundson Tveit, Åmli, Setesdal, Aust-Agder.
Orig. ms.: NFS T. Hannaas 400, 1–7
Oppgjeven tittel: Tygeson-visa
*
1. De va no so seint um ein laurdags kveld
– Træder på alle –
Den Tygeson til bryllups vil
– Træder på alle
erv23 Tygeson den unge –
2. Aa kjære min søn bliv hjemme hos mig
din faders folé den gjever jeg dig
3. Min faders fole var god atv24
men bryllupet kann eg slett inkje undgå
4. Å kjære min søn bliv hjemme hos mig
din faders krone den gjever jeg dig
5. Om du gav mig kronen av himmelens sky
så bryllupet kann jeg slett ikke undfly
6. Så vaska han seg i de klare vand
o so kjemde h[an] seg mæ den sylvare kamm
7. Så trekte han på seg den skjurta si
ho rokk ifrå hovu ti hælanne ne
8. Så [trekte han på seg] buksunne grå
o gúlli de ette saumenne låg
9. Så [trekte han på seg] den trøya rød
ho skein so rød som ildens glød
10. Å T[ygeson] sala ut sin gangare grå
den sylvsnora hatten den sette h[an] på
11. Å T[ygeson] rei segv25 so hurtig avsted
då sav26 han sin moder stod etter o græd
12. Så rei h[an] ned til de klare vand
der hørtev27 han en fugle sangv28n18
13. Å T[ygeson] vendte sin hest imot vest
Å vendt no heim att de tener deg best
14. Å T[ygeson] vendte sin hest imot nor
då høyrdev29 h[an] brudesangen ved bór
15. A T[ygeson] red sigv30 så hurtig i tun
at elden den utavv31 steinanne flaug
16. Dei russta frå borev32 bå store o små
for alle so ville dei T[ygeson]v33 sjå
17. Å T[ygeson] tala kje or mæ sin munn
fyrr atten drammar ha gjengje te bunns
18. Å T[ygeson] sette seg gjest ti bor
der va kje ein som tor' seie eit or
Ho:
19. Å tor du no trø i dans mæ meg
den sylvbundne kniven den gjeve egv34 deg
20. So trødde dei tilv35 i den førstev36 dans
den sylvbundnev37 kniven um armen sprang
Han:
21. Eg hev vore påv38 i drykk o i stri
men alder vor' rædd'e for kvendekniv
22. Eg hev vor' på i drykk o i fær
men alder vor' rædd'e for kvende-svær
23. So la dei no han på dei dynunne fem
o bloe de rann gjenom alle dem
*
Strofene er unummererte i manuskriptet.
Teksten er trykt i Norsk Årbok 1928, s. 117–119.
Øvst i oppskrifta står: Sungji av «Telleiv H‹ø›la», Telleiv Aanundsson Tveit, Fødd 1859. Bruksmann paa Traalstad. G. m. Ragnhild Tallaksdotter
Nedst i oppskrifta står: Eg hev visst gløymt noko i slutten. De kjæm'e fyre meg at dei trødde ti både i ein o tvo dansar. Men de æ kje mykje som æ burti.

Oppskrift D

TSB D 317: Palle Tygesson blir drepen i dansen
Oppskrift: 1918 av Knut Liestøl etter Jon Gunnuvsson Horverak, Bygland, Setesdal, Aust-Agder.
Orig. ms.: NFS K. Liestøl 18, 18–20
Oppgjeven tittel: Tygesons vise
*
Der va ei vise som heitte Tygesons vise, men eg kann kje stort av o:
Gjente ti Tygeson sill gifte seg mæ ein anna ho sveik han So kom han ti Bryddaup's no hadd;
1. So vendte han hesten sin imot vest
– Træder paa alle –
«De æ mykje beté du vender din hest!
– Træder paa alle, her Tygeson den unge. –
2. So vender han hesten sin imot nor
daa høyrde han brudesangen ved bord.
3. Tygeson kom der no riand i tun.
so gneistane dei unda føtane flaug.
(So æ der eit vers, de kann eg inkji.)
4. Tygeson sette seg sjave ti bors,
der va inkje ein som tor tale eit or.
(De æ noko imiddom att)
5. So traadte dei i den første dans,
so tok dei kvarandre so venleg i fang
6. So traadte di i den anden dans
so sette ho niven inn undi hass arm.
7. So la dei no han paa dei dynune fem.
aa bloe de renn uti adde dem.
8. So la dei no han paa dei dynune ni,
aa bloe de rann gjenom adde dei.
*
Nedst i oppskrifta står: Eg kann inkje minnast kven eg he lært æ av. I gamle dage kvo dei so mykje paa kjempevisú i bryddoup aa slikt Der va kje anne hell kjempevisú fyrr i tiæ.
Strofene er unummererte i manuskriptet.



TSB D 320 Sven i Rosengård [Brodermordaren]

Innleiing

Ei mor spør sonen sin kvar han har vore så lenge og kvifor både han sjølv og sverdet er blodige. Sonen svarar først unnvikande, men tilstår så at han har drepe bror sin og at han vil rømme av landet. Mora spør når han vil kome att. Det blir når steinane flyt på vatnet, når fjørene søkk og når ramnen kvitnar, svarar han – altså aldri.
Det finst berre éin variant av denne balladen, som har fleire danskspråklege trekk. Denne skreiv Sophus Bugge opp i 1857 etter Targjei Targjeisson Kosi (f. 1809, emigr. 1861) frå Vrådal i Telemark. Targjei Targjeisson høyrde til ei framståande songarslekt, og både broren og søstera song balladar for Bugge. Targjei kunne heile førtifire balladar. Om «Sven i Rosengård» har Bugge notert at songaren «havde lært Visen af Nils Polman, en Kapteinsøn i Flaabygd» (Jonsson & Solberg 2011: 355–362). Bugge skreiv same året opp «Villemann og Magnhild» etter denne kapteinssonen, Niels Fredriksson Pohlmann (1795–1889), som elles gjorde seg gjeldande som ein framifrå kokk og ølbryggjar (Jonsson & Solberg 2011: 312–314). Teksten etter Targjei Targjeisson er trykt i Danmarks gamle Folkeviser (DgF VI: 145).
På svensk finst det ei mengd variantar av «Sven i Rosengård», frå 1600-talet og fram til 1900-talet (SMB 4:1: 160–183). På denne bakgrunnen skriv Vésteinn Ólason at sentret for den nordiske tradisjonen utan tvil er Sverige (Vésteinn Ólason 1982: 370). Elles finst det danske og islandske viseformer, den norske teksten knyter seg såleis til ein brei nordisk visetradisjon. Dessutan er balladen velkjend på engelsk og vart først prenta i Percys Reliques of Ancient English Poetry (1765). Hos Child heiter balladen «Edward». Childs B-form opnar med at mora spør om det blodige sverdet hans:
«Why dois your brand [sverd] sae drap wi bluid [blod]
Edward, Edward,
Why dois your brand sae drap wi bluid,
And why sae sad gang yee O?»
(Child I, 1, s. 169)
På same måte byrjar den islandske A-teksten, noko som knyter den islandske og den engelske tradisjonen saman:
«Því flóir blóð á sverði þín,
einvalds son minn?»
«Ég hefi drepið mann í dag,
mín móðir mild undir hlíða»
(Vésteinn Ólason 1982: 367).
Utsyn 154
DgF 340
SMB 153
IFkv 76

Oppskrift A

TSB D 320: Sven i Rosengård
Oppskrift: 1857 av Sophus Bugge etter Targjei Targjeisson Kosi, Vrådal, Kviteseid, Telemark.
Orig. ms.: NFS S. Bugge g, 267–268 (kladd)
Ingen oppgjeven tittel.v39
*
1 Hor hev du vori så lengje
–I Svenn i Rosensgår –
I Enge hos drenge
– kjær moder vår, du venter mig sent eller aldrig –
2 Kví er dit bryst så blodigt?
folen meg trødde.
3 [Kvi er] dit sverd så blodigt?
jeg har dræbt min broder
4 Kvi rider du af veien?
jeg vil rømme af landet
5 Når kommer du tilbage?
når Stenene flyte
6 Når flyter Stenen?
når Fjærene søkke.
7 Når søkke Fjæri?
når Ravnen den kvítnar.
8 Når kv[itnar] R[avnen]?
det skér dog aldrig
*
Strofene er unummererte i manuskriptet.
Reinskrift: NFS S. Bugge IV, 260.



TSB D 324 Målfrid, mi frue

Innleiing

Ein far har funne ut at dotter hans har ein elskar. For å setje henne til veggs stiller han henne ei rekkje spørsmål som alle viser at han kjenner tilstanden, men jenta er snartenkt og vrir seg unna med kjappe svar. Til slutt spør så faren om ho kjenner igjen det blodige hovudet som heng på salsbogen hans, og då tilstår dottera endeleg. Ho ønskjer faren det verste og brenner seg sjølv inne. Faren druknar seg, og det heile endar med dobbel død.
Det er registrert kring tretti variantar av denne balladen, som også blir kalla «Far og dotter», eller «Dei snøgge svara». Dei fleste tekstvariantane er frå Telemark, men det finst også oppskrifter frå Agder, Hordaland og Akershus. Sophus Bugge skreiv opp balladen etter fleire songarar, bl.a. etter Anne Ånundsdotter Lillegård (1792–1863). Det var elles Anne Ånundsdotter som kunne ei av dei to hovudformene av «Draumkvedet», og repertoaret hennar var stort. Heile trettiseks balladar song ho, for Landstad, Crøger, Jørgen Moe og Bugge (Jonsson & Solberg 2011: 437–441). Bugge trykte «Målfrid, mi frue» etter Anne Ånundsdotter med merknaden «optegnet af J. Moe og af mig», i Gamle norske Folkeviser, jf. oppskrift B. Dessutan tok han med ei form etter Hæge Olsdotter Årmote frå Mo og ei oppskrift av Jørgen Moe frå Hardanger (Bugge [1858] 1971: 115–122). Det finst fleire melodioppskrifter av «Målfrid, mi frue» frå tidleg på 1800-talet og langt inn på 1900-talet (Ressem 2014: 221–235).
Omkvedet i dei fleste variantane inneheld verbet «lure». Aasen skriv at dette verbet kan tyde «undrast», «liggje på lur» – men også «blunde», «sove» og vidare «kjærteikne», «stryke over kinnet». Den siste tydinga høver truleg best i visa.
Det finst ein god del melodioppskrifter med tekst til «Målfrid, mi frue». Ei av dei eldste skreiv kapellmusiker Polentz i Bergen ned på 1840-talet. Det finst fleire melodier frå Hordaland, Akershus og Telemark.
Balladen har funnest over heile Norden. Det klassiske skiljet mellom vestnordisk og austnordisk balladetradisjon gjer seg gjeldande ved at dei norske, færøyske og islandske formene viser innbyrdes likskap i høve til danske og svenske variantar. Såleis handlar dei vestnordiske visevariantane om ein far og ei dotter, mens det i danske og svenske variantar er tale om ein bror og ei søster. Truleg er opphavet til dei vestnordiske formene å finne i Noreg (Vésteinn Ólason 1982: 251–258).
Som det går fram av handlingssamandraget er dette opphavleg ei tragisk vise. Men i fleire variantar har sjølvmordsmotivet falle bort, og resultatet er blitt noko i retning av ei skjemtevise, til dels med «grove Tvetydigheder» (Bugge [1858] 1971: 115). Det finst også blandingsformer der både det tragiske og det komiske gjer seg gjeldande. Elles er det tydeleg at påverknad frå Peder Syvs Kjempevisebok eller frå danske flygeblad gjer seg gjeldande i enkelte variantar.
Utsyn 148
DgF 304
CCF 124
IFkv 34
SMB 156

Oppskrift A

TSB D 324: Målfrid, mi frue
Oppskrift: ca. 1800 av ukjend samlar etter ukjend songar, ukjend stad.
Orig. ms.: Universitetsbiblioteket i Trondheim, Gunnerus XA Oct. 687.
Ingen oppgjeven tittel.
*
1. Broder spurte Søster ad
– tit og mange sinde –
Vil du ei giftes i vor Stad
– alt sørger hun for hierte Kiærest sine –
2. Ney o Ney o Broder kiær etc
ieg Endnu ei Mand voxen er etc
3. Vi hører ieg baade fra og tel etc
saa ofte at du giftes vil etc
4. Man høre saa vitt baade til og fra etc
det er en Daare der ‹…›iid ‹…› paa etc
5. Hvad er det for en Ridder fin etc
i morges reed af Gaarden Din etc.
6. Det er ingen Ridder fiin etc
Det var min Dreng paa hæsten sin.
7. Vad var det for 2 pr Skoe etc
i morges som for Sængen stod
8. Det var ingen 2 pr Skoe etc
det var mine Egne tøvler toe etc
9. Hvad var det for Kinder Smaae etc
i morges i din Sæng laae
10. Det var Ingen Kinder smaae
de Lege Ducker hos mig laae
11. Hvad var det for Børneskriig
som hørtes i morges græd hos dig
12. De Børn sig icke klager saa
min Pige græd for Nøgler smaa
13. Hvad er det for en Vugge skiøn
som ieg har seed hos dig i løn
14. Det var ingen Vugge giæv
det var min liggend Junker ‹…›
15. Broder vredst du mere
jeg ved dig give svar ‹…›
16. Voor Quindfolk fattes svar
‹…›n19
*
Teksten er frå ei handskriven visebok.

Oppskrift B

TSB D 324: Målfrid, mi frue
Oppskrift: 1856 av Sophus Bugge etter Anne Ånundsdotter Lillegård, Eidsborg i Lårdal, Telemark.
Orig. ms.: NFS S. Bugge I, 160–161 (renskrift).
Oppgjeven tittel: Faer å dotter. I.
*
1. «Når hov40 faller dæn tykke dugg
– Målfrí mí frúvav41
kví stytter 'kje jomfrú stakkjen upp?»
– Tórelille ligger å lúrar, hó lúrar. –
2. «Dærfyv42 stytter 'kje jomfrú stakkjen upp,
ho tikjev43 dæn stakk æ måtenv44 stutt.»
3. «Hot æ de fyrv45 ein gangar grå,
som kvor dag for din døren står?»
4. «De æ' inkje gangar grå,
d'æ mine gjæsar blå å gråv46»
5. «Æ' díne gjæsar laga så,
mæ røde gullbeisl å sadelv47 på?»
6. «D'æ 'kje røde gullbeisl å sadel på,
d'æ gjæsans dónenv48 blå å grå.»
7. «Hot æ' de for eitt naki spjút,
som kvor dag leikar inn å út?»
8. D'æ inkje naki spjút,
d'er sólegjeisli leikar inn å út.»
9. «Æ sólegjeisli laga så
mæ naki svær å syllheftiv49 på?»
10. D'æ 'kje nakiv50 svær å syllhefti på,
d'æ sólegjeisli lagav51 så.»
11. «Hot æ' de fyr eitt nýtt par skó,
som kvor dag fyrv52 dí sængi står?»
12. «D'æ' inkje nýtt par skó,
d'æ Bragjes lampar båe tvo.»
13. «Æ' Bragjes lampar laga så
mæ nýe skór å syllspenni på?«
v53
D'æ 'kje nye Skor aa Syllspenni paa,
d'æ Bragis Lampar, æ' laga saa.
14. «Hot æ' de fyr eitt líti kind
kvorv54 dag græt í búriv55 din?»
15. «D'æ inkje líti kind,
d'æ Bragi, hunden min.»
16. «Æ'v56 så Bragi, hunden din,
mæ silkjereiv å lind umkring?»
17. «D'æ 'kje silkjereiv å lind umkring,
d'æ Bragis róva ligg í ring.»
18. «Ja fyrre trýte dev57 ville hav,
fyrr de trýter datteriv58 svar.
19. Kjennes du mæ de blóutte hovu,
som heng uppí min sadels bogi?»
20. [Kjennes du mæ] dæn høgre hånd,
[som heng] í mittv59 sadelsband?»
21. «Å ja, å ja eg kjenne må:
åttev60 år hev sovi på.
22. Krist givev61, de va' eld í búre mitt
å så min faerv62 der inna í.»
23. Å tvý sá vorre deg dottev63 mí,
så vónt du ynskjer faer din.»
24. «Eg ynskjer 'kje verre faev64 min,
hell han villev65 dottev66 sí.»
25. Så sette ho eld på línklæi små,
så mone ho seg inn í búriv67 gå.
26. Dåv68 hennesv69 búre meste brann,
då sprang hennesv70 faer på villan vann.
*
Strofene er nummererte i oppskrifta.
Bugge har notert variantar etter Jørgen Moes oppskrift etter same songar. Desse er merkte «M.» i oppskrifta.
Oppskrifta er trykt i Bugge 1858, 117–119, med mange av Moes variantar.

Oppskrift C

TSB D 324: Målfrid, mi frue
Oppskrift: ca. 1860 av Anders Heyerdahl etter ukjend songar, Aurskog, Romerike, Akershus.
Norsk Folkekultur 1918 (red. Rikard Berge), Risør, s. 135–137.
Oppgjeven tittel: Malfrid min Frue
*
1. «Hvad er det for en Ganger graa
– Malfrid min Frue. –
hver Morgen for din Port at staa?»
– Torer lil,n20
Torer ligger og lurer. –
2. «Det er ingen Ganger graa,
Det er nok min Moders Melkefaar.n21»
3. «Er det Moders Melkefaar,
Med Silkesadl og Guldbiksel paa?»
4. «Hvad er det for et to Par Sko
Hver Morgen for din Seng mon staan22n23
5. «Hvad er det for en Barneskrig,
Hver Morgen skriger i Buret dit?»
6. «Det er ingen Barneskrig,
Men det er nok Guldharpen min.»
7. «Og er det da Guldharpen din
Med Silkereiv og List omkring?.»
8. «Og kjender du den gule Lok
Som hænger ved min Sadel-Knapn24
9. «O! ja saa men jeg kjende maa,
I femten Aar jeg kjæmtn25 den saa.»
10. «Og kjender du denn26 hvide Hand
Som hænger ved mit Sadel-Band?»
11. «Ja saa men jeg kjende maa,
I femten Aar jeg paa den laa.»
12. «Var Du ikke Søsteren min,
Skal Blodet rinde af Halsen din.»
13. Hun drak ham til med to Glas Vin,
Hun stak ham med hans eget Sværd.
14. «Lig nu der for Hund og Ravn,
Som saa forraader min Fæstemand!»
*
Originaloppskrifta er tapt.
Første strofa er skriven inn i notane. Her er «Torer lil» skrive berre ein gong, men omkvedet er skrive inn i kvar strofe, og då er «Torer lil» gjenteke.
Etter viseteksten har Rikard Berge gjort greie for andre oppskrifter av visa, historikk o.a.

Oppskrift D

TSB D 324: Målfrid, mi frue
Oppskrift: Udatert av Knut Laupedalen etter Ouver Bjønnflatine, Kviteseid, Telemark.
Orig. ms.: NFS Knut Liestøls papir.
Oppgjeven tittel: Far aa Dotter (stroke ut med blyant)
*
1. Hot er de for eit liti Kjinn.
– Maalfrid mi Fruve. –
Kver morgo søve i armen din?
– Toralill. –
Kver morgo søve i armen din
– Toralill.
Tora ligger og lurar. –
2. Det er inkje liti Kjinn.
De er Silkjelindi sveipt omkring
3. Hot er det for eit nytt Par Sko.
kver Morgo for di Seng der staar?
4. Det er inkje nyt Par Sko.
De er Ternors Tøflar stor' og smaa
5. Hot er det for ein Gangar graa.
kver Morgo for din Dør her staar?
6. Det er inkje Gangar graa,
det er deres graa Gjæsar stor' og smaa.
7. Nei aller tryte det Kvendeljod,
fyr tryt Vatnet i Østenfjord.
*
Over oppskrifta står: Uppskr. av Knut Laupedalen etter Ouver Bjønneflatine i Dalane, Kviteseid.
Omkvedet står også i 2. strofe (stroke ut med blyant).
Nedst i oppskrifta er melodien skriven ut for salmodikon.
I NFS finst og ei maskinskriven avskrift blant Knut Liestøls papir. Over avskrifta står: Hskr. Laupedalens samlingar. Med melodi (for salmodikon)

Oppskrift E

TSB D 324: Målfrid, mi frue
Oppskrift: 1898–1899 og andre, udaterte oppskrifter av John Lie etter seg sjølv, Olav Gunnarsson Tortveit frå Veum i Fyresdal, Telemark, og Liv Johnsdotter Rui/Lie og truleg Guro Halvorsdotter Gryte, begge frå Moland i Fyresdal, Telemark.
Orig. ms.: TGM R. Berge XCCCVI, 41–49.
Oppgjeven tittel: Tora lille
*
1. Hot er de fy ein gangar graa
– Maalfri mi fruve –
⁒ kver morgo for di dør her staar
– Tora lill' ⁒
Tora ligger aa luri. –
2. De æ no ingen gangar graa
De æ stuten, Bure, med nyvlarne smaa.
3. De æ kji Bure med nyvlarne smaa
De æ gjygreryssa med bedlin paa.
4. Kven eige desse folar smaa
som stender med beitsli og salen paa.
5. De er no ingle folar smaa
De er mine gjæsar smaa og graa.
6. De er 'kji dine gjæsar smaa og graa
med røe gullbeitsel og sale paa.
7. D'æ kji røe gullbeitsel og sale paa
De æ deira fjøyrir gule og blaa.
8. Hot æ de for eit nyt par sko
Kver morgo for di seng her staar.
9. De æ ikkje nyt par sko
De æ mine ternetøflar smaa.
10. De æ kji dine ternetøflar smaa
med smale hælar og breidt for taa.
11. Hot æ de for eit liti kinn
kver morgo lader i bure inn.
12. De æ no ikkje eit liti kinn
men de æ Bragi, hunden min.
13. De æ ikkji Bragi hunden din
med silkelindi sveipt ikring.
14. D'æ kji silkelindi sveipt ikring
De æ hunderova ligg i ring.
15. Kjenner du noko hausen den
som henger ve sadelbogen min?
16. Aa ja! Aa ja! Eg kjenne maa,
femten aar han i armen laag.
17. Han kunn' seg skapa til hest og hund,
villte mit minne og batt min munn.
18. Han valedrykkjirne i meg laug,
aa ja! aa ja! No er han daud.
19. No minnes eg væl min festarmann
som eg trulova daa eg va baan.
20. Tora lill' va no so gløgg ti gaa,
kunne kji fangas av trolle-raad.
21. Me slængjer hausen i skume-kro
og enno æ eg di festarmøy god.
22. Ja sanno æ du mi festarmøy god,
eg fekk so mange dei løyndarbod.
23. Tora lill' gakk no kvil deg i seng
no tar du kje liggje aa luri leng.
24. Eg æ kji syvjug men gla aa kaat
endi er lange og myrke not.
25. Trollbedlen bruka so sløge raad,
lagde du va i langan traa
26. Danse no Maalfrid, no æ tid,
nye sko med sylvspenni i.
27. Dei dyrehonni paa borde stend,
den drykkjen du ynskjer i dei renn.
28. Duken din voven av aaker-ull
di borde altid av mat er fullt.
*
Strofene er nummererte i oppskrifta.
Etter oppskrifta står det: (vers 2 & 3 og vers 17–28 er dels etter bestemor og mor dels etter Olav Tortveit, som døde i Amerika 1908. Uppteikna hjaa honom – Tortveit, Buffalo River, Minn. U.S.A. – daa eg var der 1898–99.)
På tittelbladet til kvartheftet står det: Folkeviser. Fundne i Telemarken 1907 av Chatar. Elling. (Renskrevne og supplerede efter optegnelser fra mor, bestemor, Olav Tortveit ved Buffalo Rivver, Minn, U.S.A og andre gamle visekvædere af John Lie.) På same sida har Lie skrive med blyant: Detti er mine upskrifter. Eg heve ikkje dikta noko sjav i dei, men eg heve skrivi upp etter som eg heve høyrt deim av dei gamle her. Elling for hera ein sumar, so ba'n meg sjå paa dei visune han ha skrivi upp um sommeren og sjaa um dei va riktige. Han skjønna seg kje på det. Saa skreiv eg ut visune saales som eg har høyrt deim, men de blei so eg beheldt boki.
Første sida (strofe 1–5) er lesen etter kopi i Norsk Folkeminnesamling, Universitetet i Oslo.



TSB D 326 Dronninga gjev brura eiter

Innleiing

Herr Ivar rir ut for å by inn gjester til bryllaupet sitt som skal feirast med kongen og dronninga til stades. Brura er så strålande vakker at kongen seier like ut at han aldri har sett venare brur. Dette høyrer dronning Sofie og seier til Gjertrud, terna si, at dei blir spotta av kongen. Lovorda hans over den vakre brura set dei sjølve i skuggen, korleis skal dei kvitte seg med henne? Til dette svarar terna at mora lærte henne å veve og sy men aldri å drepe nokon. Likevel går dronninga til skogen og finn ein eiterorm. Ho tek ormen med heim, kokar han til det berre er bein att, knuser beinet til pulver og blandar det i drikken som brura skal få. Ho oppmodar terna til å drikke brura til, og brura døyr straks etter at ho har drukke. Brudgomen spør kven det som var som skjenkte brura. Berre spelemannen synest å ha sett det som skjedde, og han fortel korleis det gjekk til. Kongen dømer dronninga til å brennast, og terna blir forvist:
Kongjen var så hard ein mann,
han leidde si dròning på bålet fram.
Dròningji blei på bålet brend,
og liti Jertrud av lande send
(Liestøl og Moe 1959: 182).
Det finst fire variantar av denne balladen, alle frå Telemark. Utan Sophus Bugges samlarinnsats ville vi ikkje hatt desse heller, han står bak alle oppskriftene. I 1863 skreiv han opp ein variant etter ein av dei mindre kjende balladesongarane, Søvei Halvorsdotter Hågåviken (1794–1875) frå Tuddal. Ho var husmannsenke då Bugge møtte henne, og ho song nokre gamlestev, ei yngre vise og åtte balladar for han (Jonsson & Solberg 2011: 190–191).
Balladen finst også på dansk. Grundtvig rekna den som historisk korrekt i hovuddraga, dronning Sofie skulle etter dette vere Sofie av Minsk, dronning til Valdemar den store (1131–1182). Etter tradisjonen skulle dronning Sofie ha drepe Valdemars frille Tove, ved å brenne henne inne i ei badstove – noko som likevel aldri er bevist. Om dette kan vi lese i TSB D 258 «Valdemar og Tove».
Vi har fleire balladar om giftmord, som «Signelill og hennar søner», D 274, og «Herren Jennår», D 275. I alle desse tre balladane er det kvinner som med meir eller mindre suksess prøver å forgifte nokon. I det nordiske balladematerialet finst det likevel fleire balladar med mannlege giftmordarar. Giftmordet som ballademotiv har såleis vore utbreidt.
Sjalusi er drivkrafta når dronninga syter for at den vakre brura drikk av giftbegeret, vi blir mint om den vonde dronninga og den vakre Snøkvit i brørne Grimms eventyr. Det blir ikkje sagt i klartekst, men truleg er det berre spelemannen som vågar å seie noko om giftdrapet. Dei andre gjestene kan vere bundne opp av slektsskapstilhøve, dei er kanskje avhengige av kongen og dronninga og usikre på korleis kongen vil stille seg til at hans eiga dronning har teke livet av brura. Spelemannen, kunstnaren, blir talsmann for sanninga.
Utsyn 157
DgF 130

Oppskrift A

TSB D 326: Dronninga gjev brura eiter
Oppskrift: 1857 av Sophus Bugge etter Targjei Targjeisson Kosi, Vrådal, Kviteseid, Telemark.
Orig. ms.: NFS S. Bugge g, 91–96 (kladd).
Ingen oppgjeven tittel.
*
Dæ va' en som hed Ivar, som holdt Gjestebud, og alt var godt stelt Alt var i Orden, Kongen og Dronningen vare budne ind.
1. Kungjen tala av si fulle trú:
– Herre Palmen.v71
NoEg hev egalli sétt så vén ei brúr
– Hei rósir ræddas 'kje Palmenv72
Dronningen tog det hardt op
2. Droningji tala te lísle Gjærtrú
no blí mi spotta for Ívars úr
Dronning Soffía. Hun vilde have lísle Gjærtru mæ seg av at skógjen og overlagde med hende at de skulde forgive hende. Hun svared:
v73
3. Mór hó lærde meg båti veve å spinne,
men aller noken elskógjen tvinge.
4. [Mór hó lærde meg båti veve] å sý,
[men aller nokon elskógjen] flý.
5. [Mór hó lærde meg båti veve] å bake,
[men aller nokon elskógjen] hate.
6. Dei gjekk upetti mæ bergji blå,
der såg dei ormanne Stóre å små.
7. n27[Dei gjekk upetti mæ] lyngji,
der hørde dei ormanne syngje.
8. Dei tók den ormen å bar han heim,
så sau dei han ti bare bein.
9. n28Dei sló dæ at ei sylveskålv74
[å skåli sprang sund, i lytinne] tv{å}o
10. Så sló dei dæ í eitt sylvekrús,
å krúsi sprang sundt, i lytinne sjú
11. dæ sló dei dæ at eitt sylvehonn
Så kom det i en Skaal, som holdt. Så fik de sníkje inn Drikken sin ved Bordet og fik sætte sig ved Siden af Bruden.
12. Droningji drakk ti hó lísle Gjærtrú
å Gjærtrú ti den unge brúr.
13. Den fyste drykkjen hó av honni drakk,
silkjeserkjen í holli brast.n29
14. [Den] andre [dykkjen hó av honni drakk,]
Hjarta i Brøste sprakk
15. Brúri hó tala ti sin' brukvinnur tvo:
No lýte mi okkon på dynni gå.
16. Hossi kann mi okkon på dynni gå,
her site så mange som undrast på.
17. Lat dei undrast dei undrast vi,
så lýt han út den nøydd æ ti.
18. Dei leidde hennar frå bóri fram
Då dei fekk brúri frå bóri fram,
hó seig millomk7 deires kvíte hand.
19. Då svara brúgomen på benkji
hokken va' dæ, som brúri skjenkte.
20. Ti svara spilemannen på benkji
dæ va' droningji, som brúri skjenkte.
21. Soffia drakk ti hó lísle Gjærtrú
Gjærtrú drakk ti den unge brúr.
22. Kungjen heitta på drengjinne tvo:
di reiser på skógjen å høgger ti bål.
23. Di høgger dæ båli av víggjer å bjørk
så stende ellen båt heit å sterk.
24. [Di høgger dæ båli] av eikji
så stende den ellen heite
25. Der stó um baali saa mang ein mann,
å ingjen ville leie den droningji fram.
26. Kungjen han va' så har ein mann,
han leidde sjav sí droning ti båli fram.
v75
*
Strofene er ikkje nummererte i oppskrifta.
Reinskrift: NFS S. Bugge IV, 172–175, med overskrift: Soffia (Targjei Kosi. Vraadal.) Reinskrifta er noko annleis enn kladden, spesielt i prosaen mellom strofene.

Oppskrift B

TSB D 326: Dronninga gjev brura eiter
Oppskrift: 1863 av Sophus Bugge etter Søvei Halvorsdotter Hågåviken, Tuddal, Hjartdal, Telemark.
Orig. ms.: NFS S. Bugge i, 229–231 (kladd).
Ingen oppgjeven tittel
*
1. KongenÍvar kom seg rí i gåł
– Herre Pærlin –
úte stó kongen va' sveft í måł.
– Unde rósa bær ikkje palmen. –
2. kongen tåłå te droningji sí:
Eg hev ikkje sétt so vént ei' vív.
3. Kjærsti tålå te líta Jærtrú
No błí me spotta ta Ivars brúr
4. Kjærsti gjekk inmæ túvunn
hó såg dem ormein smúge
5. [Kjærsti gjekk inmæ] bersveggjinn błå,
[hó såg dem] o[rmein] både stóre o små
6. Hó tók dem ormein, bar dem heim
so kóka hó dem ti bære bein
7. So sló hó den drykken at søłvanskål,
ó søłvanskåle í stykkjé små.
8. Kjærsti drakk te líta Jærtrú
o líta Jærtrú te Ívars brúr.
9. Da dem ledde ó út, da va ho hvid,
da dem ledde hó innatt, da va' hó som a' lík.
10. [Da dem ledde ó út, da va ho] rø,
[da dem ledde hó innatt, da] var hó [som] dø.
11. Upp reis Ívar, í benken sat,
hokken æ' de, som skjenkje so hart.
12. Ingen kunna gjøtaa eitt ół,
anen hell spelemann på gøłve stó.
13. Kjærsti tró på spelemans fót
kvív76 kunna dú kje tagt ivi einsless ół,
v77
14. Ingen æ de som skjenkje so hałt,
anen hell Kjærsti o líta Jærtrú
15. Kjærsti błei på ellen brend,
o líta Jærtrú ótó lande send.
*
Strofene er ikkje nummererte i oppskrifta.
Reinskrift: NFS S. Bugge V, 234–235, med overskrift: Dronningen og liten Jærtrud. (Søvei Hågåvíken. Túddal.)
Bugge skriv ein bølgjestrek (∼) under l-ane for å markere tjukk l. Her er dei attgjevne med «ł».

Oppskrift C

TSB D 326: Dronninga gjev brura eiter
Oppskrift: 1874 av Sophus Bugge etter Margjit Haraldsdotter Trongkleiv, Seljord, Telemark.
Orig. ms.: NFS S. Bugge b, 143–145 (kladd).
Ingen oppgjeven tittel.
*
1. Dronningji tala ti líti Jærtru
– Herre Palme –
Nå blí me spotta fe Ívars brúr
– Men dei rósunne æ inkje fallne –
2. Min móder hó lærde meg spinna å baka
men hó lærde meg ikkje te noken skulle forhata
3. [Min móder hó lærde meg spinna å] veva
[men hó lærde meg ikkje te noken skulle] forgjera.
4. Jomfrúga reiste te fjóspíka sí
5. Reis du deg te lyngji
so høyrer dú ormanne synge
6. [Reis du deg te] túva,
[so] høyrer [dú ormanne] smúga
7. Tak dei upp å ber dei heim
å kóke dei te gvíte bein
8. Jomfrúga skjenkte på líti Jærtrú
líti Jærtrú på Ívars brúr
9. Dei bar hó ut då va ho ‹hvit›
[dei bar hó] innat [då va ho] i lík
10. [Dei bar hó ut då va ho] rø
[dei bar hó innat då va ho] dø
11. Kongjen upp av benkjen stó
hokke va de, som skjenkte på Ívars brúr
12. Spélemannen upp av benkjen stó
de va dronningji å liti Jærtrú
13. Dr[onningji] tró på spelemannens fót
so blóe spratt í gvort naglerót
14. Dronningji blei på båri brend
å líti Jærtru av lande sendt
*
Strofene er ikkje nummererte i oppskrifta.
Reinskrift: NFS S. Bugge VI, 155–156, med overskrift: Droningji aa liti Jærtru. (Margjit Traangkleiv. Selgjord. 1874.) Mellom overskrifta og balladeteksten står det: [Begyndelsen mangler]



TSB D 338 Tiarmann i Stokkholmen

Innleiing

Tiarmann i Stokkholmen er enkemann. Han har sonen Erland og dottera Eldbjørg. Den unge Erland vil ut i verda og prøve kreftene sine, og mens han er borte kjem to grevar til gards og røvar Eldbjørg. Dei er kongens menn, kongen set seg såleis ut over lov og rett. Når dei to grevane drep Tiarmann, er dette likevel noko kongen ikkje har rekna med, for han er redd for at nokon vil hemne drapet. Men dei to grevane forsikrar kongen om at det ikkje er nokon fare, det lever berre att ei småjente. Sidan kjem Erland heim att frå reisa si. Den har vore både lang og kald, og han ber om husly hos ein bonde. Bonden sender han vidare til kongsgarden, og der blir han vel motteken av Eldbjørg. Erland utfordrar dei to grevane til kamp og høgg dei i to stykke. Dermed har han hemnt drapet på faren. Det neste er å gjenopprette søstera si ære, og med våpen i hand tvingar han kongen til å gifte seg med henne:
Høyre du det, du Erland unge:
du still dit sylvbudde sverd;
du gjev meg 'a Eldbjørg fruva,
ho er meg fulla verd!
(Liestøl & Moe 1959: 82).
Vi har berre ein variant av denne balladen, som elles berre finst på norsk. Denne skreiv Sophus Bugge opp i 1864 etter Jorunn Knutsdotter Bjønnemyr (1791–1866) frå Mo i Telemark. Jorunn Bjønnemyr var den mest kunnige av alle songarane i Telemark, heile 76 balladar skreiv Bugge opp etter henne (Jonsson & Solberg 2011: 494–497). Varianten etter Jorunn Bjønnemyr ligg til grunn for Liestøl og Moes restituerte og språkleg normaliserte tekst (Liestøl & Moe 1959: 77–82).
Det dreiar seg særleg om hemn og ære i denne balladen. Av teksten kan det sjå ut til at Tiarmann er ikkje er nokon adelsmann, men ein (stor)bonde, og dermed trur vel kongen at han har lett spel. Men unge Erland vil det annleis og evnar å hemne drapet på faren og gjenopprette æra for søstera og seg sjølv. Slik sett kan «Tiarmann i Stokkholmen» jamførast med kjempeviser med hemnmotiv, som «Ivar Elison» (TSB E 42) og «Hemnarsverdet» (TSB E 48).
Det finst elles ein dansk ballade, «Herr Erlands vold og straf» (TSB D 336) som har ein viss namnelikskap med «Tiarmann i Stokkholmen». Namnet på faren, Tiarmann, kan derimot vere lånt frå Vedels tekst i Hundreviseboka: «Herr Tidmand bliffuer halshuggen for Bondens Hustru hand voldtog» (DgF V, andet Halvbind: 386–387). Stokkholmen har ingen ting som helst å gjere med den svenske hovudstaden.
Jorunn Bjønnemyrs tekst ber preg av høg alder, både ved hemnmotivet, den katolske tankegangen og fleire språklege uttrykk.
Utsyn 107

Oppskrift A

TSB D 338: Tiarmann i Stokkholmen
Oppskrift: 1864 av Sophus Bugge etter Jorunn Knutsdotter Bjønnemyr, Mo, Telemark.
Orig. ms.: NFS S. Bugge n, 3–13 (kladd).
Ingen oppgjeven tittel.
*
1. De va Tiarmann í Stokkholmen
han heve dei bonne tvo
Erland å Ellbjør frúva
å nevnest so ere dei båe
2. So vukse dei Tíarmannsv78 bonne
útí månar två
sóm dei are småbonné
vóks útí åtte år.
3. So vóks [dei Tíarmanns] bonné
[útí månar] ní,
som are [små]bonn
[vóks útí] adde aldren dí,
4. De va unge Erland
han útí nasanne kvein
eg vi meg på fremminde land
eg vi' min ungdómen røyne.
5. De va då dei fríe feggane
dei fýgdest der mitte på lei
å de vi no eg for sanningjen seia
dei fannst alli atte mei
6. De va Danerkonungjen
han site fyr bréde bór
so tikje eg Tíarmannsv79 dótteré
sómv80 dei renner roue gull útí sylvarskål.
7. Ti svora då dei greivane
dei svara kje verr'e hell so:
å veiestk8 dú slíkt bóndebån,
slikt mónne dú æ få.
8. De va då dei greivane
dei kom seg ríande í går
de va Tíarmann í Stokkholmen
han úti fyr dei står.
9. Du tar inkje Tíarmann í Stokkholmen
å fagne okkon so blítt
me have 'æ Ellbjør mæ valli tekji
å Tíarmann sko' låte sitt lív.
10. De va T[íarmann] í St[okkholmen]
han renner tårir på kinn
de æ vóndt å misse sitt vív
så sia låte sitt lív.
11. De va då dei greivane
dei léte sitt sværi brå
so hoggji dei T[íarmann] í St[okkholmen]
han falt í lytinne två
12. De va då dei greivanne,
dei leidde æ Ellbjør ne etti stétti
k9
dei akta kji hoss hó lét
13. De va då hó E[llbjør] frúva
renner hó tårir på kinn
de æ hastigt av gari reise
eg kji tala mæ kjære faeren sin.
14. De va då hó E[llbjør] frúva
rópar hó so hågt
attafyri heddéren
der ligg'e mi' lyklar små.
15. De va då hó E[llbjør] fr[úva]
hó glåper seg att ivi hær
kví rí'e dú no greiven
mæ ditt blóutte svær.
16. Å Høyrer dú de dú E[llbjør] fr[úva]
du ték'e deg ingjó sút
eg va í din faers går
eg slakta so feit ein stút
17. De va då hó E[llbjør] fr[úva]
renner hó tårir på kinn
de va væl ingjen stúten den
men sæle faeren min.
18. De va då dei greivane
dei kom seg ríande í går
de va Danerkonungjen
han fagnar no dei so brått.
19. Dú tar inkje Danerkonungjen
å fagne okkon so blítt
me hava 'æ mæ valli tekji
å Tíarmann låti lív.
20. Eg sendte dikkon 'kji so heimatí
at de si' fara so,
Gud å so Maria møy
dei såre bøtanne hevne.
21. Derk10 liver kji atte etti Tíarmannen
hot ei líte møy
hó kann både hevne seg
å hevne seg ei.
22. De va unge Erland
han rister på frosen fell
Å høyrer dú de dú Spakji bóndi
du låner meg hús í Kvell
23. De va då Spakji bóndi
lést en gjera seg gó
gakk dú deg ti kungens går
å dér æ mat'e nóg.
24. De va då unge Erland
han rister på frosen fing
Å høyrer dú de dú véne vív
dú låner meg hús í kvell
25. De va då hó Ellbjør frúva
renner hó tårir på kinn
dú sko' få både øl å mat
ette sæle faeren min
26. No hev eg vítt íkring låndé fari
å mei ri'í hell gjengji
å alli hev eg sétt véniv81 vív
mæ svikó hev vori fengji.
27. No [hev eg vítt íkring låndé] fari,
å mykji hev eg forsøkt
men [alli hev eg sétt véni] vív
[mæ svikó hev vori] fødd
28. Hev dú vítt íkring lånde fari
å mykji hev dú forsøkt
såg dú noko ti drengjen den
sóm unge Erland hét
29. Hot ha' du nó mæ drengjen den
sóm unge E[rland] hét
30. eg ha'e kji mei mæ dr[engjen] d[en]
s[óm] u[nge] E[rland] h[ét]
hell me va tvo syskjen for sant.
31. Han tók hatten av hovde sé'
å hanskjen útav si hånd
de vi no eg for sanningjen seia
me æ tvo syskjen for sant
32. Å høyrer dú de dú Erland unge
å hot eg béa deg må
dú lét'e inkje di' bjøddunne ringle
fori de greivelofti
33. De va unge Erland
han va inkje gúten rædd'e
so lét han si' bjøddur ringle
alt fori de greivelofti
34. De va unge E[rland]
han lét'e sitt sværi brå,
so hoggji han greivanne
dei falt í lytirv82 två
35. De va u[nge] E[rland]
han rister på syllbúddev83 knív
å ektar dú 'kji kungen syste miv84
de sko' koste ditt lív
36. Å høyrer dú de dú E[rland] U[nge]
dú stillv85 din syllbúdde knív
dú gjeve meg Ellbjør fr[úva]
hó æ no so vént eit vív
*
Strofene er ikkje nummererte i oppskrifta.
Over oppskrifta står det: (Jorunn
Reinskrift: NFS S. Bugge VI, 102–108, med overskrift: Tíarmannen í Stokkholmen. (Jórunn Bjønnemýr. Mo. 1864.)



TSB D 342 Herr Nilaus

Innleiing

Herr Nilaus er på veg heim frå bryllaupet sitt saman med brura, Signeliti. Det kjem eit hardt uver på dei, og dette tvingar dei til å søkje ly hos morbror til Signeliti – «bispen av Freðarlándo» – jamvel om herr Nilaus tidlegare har drepe tre brør av morbroren. Han tek mot dei, men han viser seg straks fiendsleg innstilt overfor herr Nilaus, og lastar han fordi han ikkje har betalt bøter for drapa. Når herr Nilaus glytter under bordet, oppdagar han dei to søstersønene sine som ligg der, drepne. Han spring opp, grip sverdet og går til åtak på morbrorens menn, men får straks banesår.
Vi har berre nokre få oppskrifter av denne balladen, etter to Telemarks-songarar. Til gjengjeld har både Landstad, Olea Crøger, Lindeman og Sophus Bugge gjort oppskrifter etter den eine av dei to songarane, Tone Olsdotter Vistadbakken (1786–1868) frå Lårdal. Tone Olsdotter høyrde til Ståleætta, ei vidgreind songarslekt i Telemark som kan førast attende til tidleg på 1700-talet. Repertoaret hennar var på meir enn tjue balladar, og Bugge brukte tre av tekstane hennar i Gamle norske Folkeviser (Jonsson & Solberg 2011: 409–411).
I oppskrifta etter Tone Olsdotter refererer Bugge til Landstads Norske Folkeviser, slik han ofte gjorde. Dessutan viser han til Targjei Targjeisson Kosi, som etter alt å døme song «Herr Nilaus» for Bugge. Noka oppskrift etter Targjei Kosi ser likevel ikkje ut til å finnast lenger. Targjei Targjeisson Kosi var fødd i 1809 og emigrerte til Amerika i 1861. Bugge møtte denne storsongaren i 1857 og skreiv opp heile 44 balladar etter han. Targjei var frå Porsvik i Vrådal. Både søstera og broren song balladar, slik også to av etterkomarane gjorde (Jonsson & Solberg 2011: 355–362).
Landstad trykte «Herr Nilaus» i Norske Folkeviser (Landstad [1853] 1968: 231–234). Han seier ikkje noko om kven han har balladen etter, men sidan teksten så å seie er identisk med Olea Crøgers oppskrift etter Tone Olsdotter Vistadbakken, må vi kunne gå ut frå at Landstad har møtt same songar. Elles skreiv Lindeman i 1861 opp Tone Olsdotters melodi til «Herr Nilaus» (Ressem 2014: 236).
«Herr Nilaus» finst også på dansk og svensk. På svensk er det berre bevart eit par strofer, mens den danske tradisjonen går attende til 1500-talet. Dei eldste danske tekstane inneheld eit avslutningsmotiv som ikkje finst på norsk. Herr Nilaus maktar – trass i at han blir dødeleg såra – å føre med seg Signelill heim. Då først døyr han, og Signelill døyr av sorg. Det kan såleis sjå ut til at dei danske tekstane er primære i høve til dei norske, både fordi dei er fyldigare og fordi dei er skrivne ned tidlegare.
Likevel tyder visse sider ved språket på at den norske tradisjonen rekk lenger attende enn til 1500-talet og kanskje ligg til grunn for dei danske tekstane. Landstad er inne på dette i innleiinga til visa i Norske Folkeviser, utan å argumentere for oppfatninga. Her skal vi sjå på ei strofe som finst i dei fleste variantane. I Bugges oppskrift etter Tone Olsdotter Vistadbakken lyder denne strofa slik:
«Her rigner å her blåser,
å vinteren gjøres kald,
å høyrer du frúva Signelill,
hor sko' me slå vår skjall?»
Det er rimorda kald / skjall som interesserer her. Som vi ser dannar dei eit perfekt rim, truleg det opphavlege. Men på 1800-talet forstod ikkje songarane lenger kva skjall skulle tyde. Det gjorde ikkje Lindeman heller, som skreiv Skjold i staden, utan tanke på at rimet då vart forringa. Tilsvarande strofe i den eldste danske teksten lyder slik:
«Det bleser, oc det regner,
oc verit det giøris kalt;
siger mig, stalt[en] Hille-lil,
huor vil vi slaa wor thield?
(DgF VI: 35).
Her anar vi kva rimordet i fjerde line tyder: telt, teppe, forheng, eller på norrønt tjald (n). Men tjald går ikkje godt på dansk, og skrivarane har derfor endra skrivemåten for å få meininga fram. Elles inneheld den danske A-teksten fleire opphavleg norrøne uttrykk, noko som gjer det sannsynleg at den byggjer på norsk eller vestnordisk tradisjon.
Utsyn 152
DgF 325
SMB 159

Oppskrift A

TSB D 42: Herr Nilaus
Oppskrift: 1840-åra av Olea Crøger etter Olav Olsson Glosimot, Seljord, Telemark.
Orig. ms.: NB Ms 4to 644, 34–36.
Oppgjeven tittel: Her Nilaus
*
1. Naa gjere dæ baate snjogar aa blæs
Aa Væten, den gjeres kall
Haare skaa me fæ ho Signe lite
Slaa kons kaanses Skjaallen all
– Dæ leikas ein Leik, aa den Leiken stænd all utav Vreie –
2. Naa gjære dæ baate sjogar aa blæs
Aa Væten, den gjæres kal
Saa vi me reise paa Frearlandek11
Aa slaa kaanses Sjøllen all
3. Æg va ‹m›æg ifjor paa Frearlande
Æg vog Dine Mobrøan tri
Inkje æ mæg Gjælle atte gjæve
Aa inkje hæv æg bødt fæ di
4. Aa far naa oto Brynjo
I Silkjeskjurte smaae
Dær æ inkje Svære paa Frearlande
Som dær kan bite paak12
5. Dæ va baalde Her Nilaus
Han kjæm sæg rians i Gar
Ute sto Bispen paa Frearlande
Han va vel svøbt i Maar
6. Aa høire Du Bispenk13 paa Frearlande
Æg helsar Dæg ivi saa bradt
Om Du konna fæ ho Signe Liti
Lane kaan Huus inaat
7. Væl skaa æg laane dikaan Hus inaat
Batte Signe aa alle henars Sveinar
Men høire Du baalle Her Nilaus!
Du har ha væl maat vore heime.
8. Saa tok Dei baalde Her Nilaus
Sætte honom hogast te Bor
Dæn fyste Retten paa Bore kaam
Dæ va Spot aa Haaingsord.k14
9. Dæ va baalde Her Nilaus
Han sæg onde Bore saag
Dær saag han baae sine Systesønine
Daue paa Gølve laag
10. Dæ va bolde Her Nilaus
Han sæg ivi Bore sprang
Han slog vel femten raske Kjæmpur
Før han fæk Sværd i haa{d} i haand.
11. Men dæ va Bispen paa Frearlande
Han glytte up, aa saag
Men da fæk bølde Her Nilaus
Paa Staen sit Banasaar
12. De lægge mit Lik i Maria kjørkje
Dær Kongjene dei plaga ligje
Min Harnisk, aasaa mit gode Svær
Dæ lægge de inmæ mi Sie
*
Strofene er ikkje nummererte i oppskrifta.

Oppskrift B

TSB D 42: Herr Nilaus
Oppskrift: 1840-åra av Olea Crøger etter Anne Olsdotter Golid, Seljord, Telemark.
Orig. ms.: NB Ms fol 1803a:4, 12.
Oppgjeven tittel: Suplement til Her Nilaus
*
1. Æg va ifjor i Friarlonden,
æg slog Dine Brøane fem
igja Bot saa hæve Du fegje
aa inkje spurt ette den
2. Dæ va ifjor i Friarlonden
æg slog Dine Brøane sju,
ingja Boti saa hæv Du fegji
aa ingjen ettespurt
3. Dæ va ifor i Friarlonden
æg hogvog Dine Brøene ni,
ingja Bot saa hev Du fegje
aa inkje spurt etter di.
4. Aa de va bolde Her Nilaus
han sætte sæg høgast te bors.
Den fyste Retten paa Bori kaam
va Spaat aa Haaningsor
5. Aa de va bolde Her Nilaus,
han ivi Bori sprang,
han hoggi femten Kjempur i hæl,
da han fæk Svære te Gaangs
*
Strofene er ikkje nummererte i oppskrifta.

Oppskrift C

TSB D 42: Herr Nilaus
Oppskrift: 1856 av Sophus Bugge etter Tone Olsdotter Vistadbakken, Skafså, Mo, Telemark.
Orig. ms.: NFS S. Bugge I, 199–200 (reinskrift).
Oppgjeven tittel: Bolde Nikelus
*
1. «Her rigner å her blåser
å vinteren gjøres kald,
å høyrer du frúva Signelill,
hor sko' me slå vår skjallk15
– [Dei leikar ein leik, og den leiken stend alt útaf vreiðe.] –
2. [«Her rigner å her blåser]
[å vinteren gjøres kald,]
å me vi' okkon teat Friarlunden
å dær vi' me slå vår skjall.»
3. [Eg var meg i fjór] í Friarlunden
[eg vóg dine] brøanne fem
[inki er meg geldi ettergevið,]
[og inki hev eg] boi bót fyr dem.k16
4. [Eg var meg í fjór í Friarlunden]
[eg vóg dine brøanne] ní
[inki er meg geldi ettergevið,]
[og inki hev eg boi bót fyr] dí.
5. «Du legg av deg ryngjulebrynja
å hev på deg skjurta kvíte;
d'æ 'kje svær í Friarlunden,
som bít uppå klæi slíke.»
n305b. [«Du legg av deg ryngjulebrynja]
[å hev på deg skjurta] små
[d'æ 'kje svær í Friarlunden,]
[som] bíta kann dæruppå.
6. [Deð var bolde herr'] Nikelus
[han kem seg riðands i gárð,]
[úte stóð bispen pá Freðarlándo]
han úte fyr honom står.
7. «Vælkomen frúva Signelill
mæ dine hofmennar å sveinar,
forutta bolde Nikelus,
han ha' helle mått seti heime.»
n318. [Sá tók dei] bolde Nikelus
[sette honom] øvest [til borðs,]
[den fyrste] rett, som blei frambori
[var spott og háðings orð.]
9. [«Du var ifjór] í Friarlunden
[du vóg mine brøðar] fem
inkje æ gjelli ettegjevi
å inkje boi bót fyr dem.
10. [Du var ifjór í Friarlunden]
[du vóg mine brøðar] ni
[inkje æ gjelli ettegjevi]
[å inkje boi bót fyr] di[»]
11. «Ifjór va' eg i Friarlunden
eg vóg dine brøanne femni.
eg heve så mykje ette meg,
eg bøter fyr alle di.
12. Dæ va' bolde Nikelus,
han sværi te seg rykkte,
han hoggi te bispen í Friarlunden,
han falt útí femten stykki.
13. femten av hass beste hovmenn
vóg han mæ ein líten knív.
14. Dæ va' bolde Nikelus
han riste på syllbúdde svær.
«Ha' dæ 'kje vori frúva Signelill
du ha' silt fari ei úfær.»
15. «De legge meg lík mæ Lusikyrkjek17,
som frúvur å møyar vane gange,
skjollen å så mitt góe svær
sko' ivi mitt hovue hange.k18»
16. [«De legge meg lík mæ Lusikyrkje,]
[som frúvur å møyar vane] ríe
[skjollen å så mitt góe svær]
[sko'] innmæ mí síe liggje.[»]
*
Strofene er nummererte i oppskrifta.
Der Bugge viser til Landstad, er strofene fylde ut etter teksten i Landstad 1853, 231–234.
Bugge markerer manglande verseliner mellom strofe 11 og 12, første halvdelen av strofe 13, og mellom strofe 14 og 15.



TSB D 344 Kongen drep si eiga dotter

Innleiing

Kongsdottera er blitt forført av riddaren Magnus, og kongen spør dotter si om når og korleis han fekk viljen sin med henne. Dette svarar ho ærleg på:
Eg gjekk meg ut å plukke blom,
då kom der ein riddar bå' fager og fro.
Han gav meg det raude gullband,
der kjem alli be're på jomfruhand
(Liestøl & Moe 1959: 173).
Kongen straffar dotter si på verst tenkjeleg måte, han drep henne med sverdet, kløyver henne «i lutir två». Riddar Magnus blir opprørt over drapet og spør kongen kvifor han tok livet av si eiga dotter. Kongen svarar hånleg at ha må då ha rett til å tukte sitt eige barn, men Magnus seier at ein kan tukte nokon med bjørkeris, men ikkje med sverd. Deretter høgg han kongen ned som hemn. Magnus sørgjer over kongsdottera og over dei to sønene ho bar under brystet. Som ei siste ære let han kista hennes forgylle:
Han let hennar kiste med gullet slå,
der ligg'e ho med si' bonni små
(Liestøl & Moe 1959: 174).
Vi har nokre variantar av denne særnorske balladen, som ser ut til å ha vore spesielt omtykt i Fyresdal i Telemark. I 1864 skreiv Sophus Bugge opp «Kongen drep si eiga dotter» etter Åsne Gunleiksdotter Spokkeli (1789–1868) frå Veum sokn. I 1863 og 1864 song Åsne Spokkeli heile atten balladar for Bugge. Også språkforskaren Hans Ross skreiv opp «Kongen drep si eiga dotter» i Fyresdal, etter Olav Jørundsson Rui (1799–1879) som var svoger til Åsne Spokkeli, og etter Margrete Knutsdotter Borgji (1800–1888) (Jonsson & Solberg 2011: 576–577, 601–603). Balladen er trykt i normalisert og restituert form hos Liestøl & Moe (Liestøl & Moe 1959: 173–174).
Å drepe si eiga dotter – eller drepe ei kvinne i det heile – vart sett på som moralsk forkasteleg i norrøn og eldre kultur. Det var nedverdigande for ein mann å utføre ei slik handling, og få eller ingen fann på noko slikt, uansett kor provosert vedkomande kjende seg. Temaet kvinnedrap er også framme i ein av dei norske ballade-klassikarane, «Bendik og Årolilja». Kongen er rasande etter at Årolilja har late Bendik liggje hos seg mot farens vilje, men han slår likevel tanken på å drepe dotter si frå seg, det sømer seg ikkje:
Gakk burt ifrá meg Árolilja!
eg vil deg inki höyre,
deð samer [sømer] sá ille mit goðe sverd
i kvende-blóð at röyre
(Landstad [1853] 1968: 529).
Utsyn 151

Oppskrift A

TSB D 344: Kongen drep si eiga dotter
Oppskrift: 1863 av Sophus Bugge etter Hæge Bjørgulvsdotter Solli, Veum i Fyresdal, Telemark.
Orig. ms.: NFS S. Bugge d, 32.
Ingen oppgjeven tittel.
*
1. tukte ditt bån mæ bjørkerís
– de synger i skog –
å ikkje mæ den forgyllte knív
– Den eine gjeng alli útav min hug. –
2. Tukte d[itt] b[ån] de æ' de vært,
[men ikkje mæ] de forgyllte svær
*
Strofene er ikkje nummererte i oppskrifta.
Ein reinskrift av desse strofene finst i samband med ei anna oppskrift (oppskrift B her) i NFS S. Bugge V, 249, innleidd med: Hæge Sóli i Fyrresdal kjendte flgde Vers:

Oppskrift B

TSB D 344: Kongen drep si eiga dotter
Oppskrift: 1863 av Sophus Bugge etter Gro Gunnarsdotter Haugen, Moland i Fyresdal, Telemark.
Orig. ms.: NFS S. Bugge d, 70–71.
Ingen oppgjeven tittel.
*
1. Kungen han tala te dótte sí
– De synger i skóv –
kor va' de Magnus fékk viljen din.
– Den eine gjeng aldri ótó min hug. –
2. Han gav meg de rødegullband,
de kjem ikkje fínare på jomfrúvas hals
Kongen dræbte hende.
3. De va Magnus stø(r)sten32 úró
der døev86 tvo drengjir í moderens bló
4. [De va Magnus største] harm,
[der døe tvo drengjir i moderens] barm.
5. Du tuktar ditt barn mæ bjørkerís
men inkje mæ en syllodda knív
6. [Du tuktar ditt barn] de æ' ho vær
men alli mæ eitt tvíeggja svær
*
Strofene er ikkje nummererte i oppskrifta.
Over første strofa står det: (dette er Begyndelsen)
Reinskrift: NFS S. Bugge V, 249, med overskrift: Magnus og Kongsdatteren. 1863. (Gró Gunnarsdótter Haugjen. Fyresdal; født i Fjøllgaranne.)
I reinskrifta skriv Bugge om omkvedet: (Kvædersken mente, at Omkvædet havde Hensyn til den ene af de Tvillinger, Kongsdatteren fødte.)
Under reinskrifta står dei to strofene etter Hæge Solli (oppskrift A her).

Oppskrift C

TSB D 344: Kongen drep si eiga dotter
Oppskrift: 1863 av Sophus Bugge etter Tone Marteinsdotter Høna/Kollberg, Lårdal, Telemark.
Orig. ms.: NFS S. Bugge i, 315–316.
Ingen oppgjeven tittel.
*
1. Kungen han tala te datteren sin
– De synger í skóg –
hore fekk Magnus viljen din.
– Den eine gjeng alli av min hug. –
2. Han lokka meg inkje í åker å eng
men han lokka meg í ei silkjeseng.
3. So gav han meg ein rødegullring,
slik ring kom alli på jomfrúens fing.
4. [So gav han meg eitt] rødegullband,
slíkt band [kom alli på jomfrúens] arm
5. Kungen han riste på syllbúdden knív
no sko de koste ditt unge lív.
6. Kungjen han letek19 sitt svære brå,
han hoggje si dotter í lutir tvo.
(Da kom Magnus)
7. Kungjen han svara mæ spott å hån
kví mått' eg 'kje tukte mitt eigjiv87 bån.
8. «Tukte ditt båne, de va' hó vær,
men ikkje mæ ditt dragende svær.
9. Tukte d[itt] b[åne] mæ bjørkerís,
[men ikkje] din syllbunden knív.
10. Magnus han lete sitt svære brå,
han hoggje kungjen í lutir tvo.
*
Strofene er ikkje nummererte i oppskrifta.
Reinskrift: NFS S. Bugge V, 240–241, med overskrift: Magnus og Kongsdatteren. (Tone Marteinsdatter. Lårdal.)
Etter strofe fire står det eit plussteikn i kladden. Bugge viser her til ei strofe som står føre første strofa. Ho er sett inn som strofe 5 i reinskrifta og her.

Oppskrift D

TSB D 344: Kongen drep si eiga dotter
Oppskrift: 1864 av Sophus Bugge etter Åsne Gunleiksdotter Spokkeli, Veum i Fyresdal, Telemark.
Orig. ms.: NFS S. Bugge q, 2–3.
Ingen oppgjeven tittel.
*
1. Kungen han spurde datteren sin
– de synger í skóg –
å kori fékk Magnus viljen din.
– Den eine gjengstv88 al{dr}lii av min hug. –
2. Det var en gang jeg plukkede blóm,
so kom der ein riddar bå faver å fró.
3. Å han gav han meg eitt rødegullband
slíkt kom al{dr}lii på jomfruens armv89
4. [Gav han meg] en rødegullring
slíke [kom alli på] jomfruens fing
5. Kungen han på sitt sværi drogv90
so hoggji han sin datter i lytinne tvov91
6. Magnus han tala ti kungen så
å heve kvi ville dú drepe ditt égji bån
7. Kungen han svara herr Magnus så
Kví må eg 'kje tukte mitt égji bån.
8. Du tukte ditt bån, de æ de vært,
men ikkje mæ ditt dragende svær.
9. Du [tukte ditt bån] mæ bjørkeris,
[men ikkje mæ din] syllbuddev92 knív
10. Magnus han paa sitt sværi dróg
so han hoggji han ti kongen for breian bór
11. [Magnus han] rister på syllbúdde svær
ha va du kje kungen dú va d{i}e vær
12. De tótte va Magnus va støste harm
der spila tvo tvinnlingar i moderens barm
*
Strofene er ikkje nummererte i oppskrifta.
Reinskrift: NFS S. Bugge VI, 108–109, med overskrift: Magnus og Kongsdatteren. (Aasne Spokkeli. Fyresdal. 1864.)
Føre siste strofa er det drege ein strek på tvers over sida i kladden. Dette er det ikkje spor av i reinskrifta.

Oppskrift E

TSB D 344: Kongen drep si eiga dotter
Oppskrift: 1874 av Hans Ross etter Margrete Knutsdotter Borgji, Moland i Fyresdal, Telemark.
Orig. ms.: NFS H. Ross 2, 21–23.
Oppgjeven tittel: Magnus, I
*
1. Kuóngjen han talar ti Dotterè si:
– De synger i Skóv –
«Aa naar fekk Magnus Viljen sin?»
– den eine gjengst alli utav min Hug –
2. «De va ein Dag eg plukka Blóm,
sò fín ein Riddare ti meg komk20.
3. Aa han gav meg de røde Gullband
de kjem alli bærik21 paa Jomfruvas Haand
4. Aa han gav meg den røde Gullringg,
han kjem alli bæri paa Jomfruvas Fingg.
5. Kungjenv93 han lète sitt Sværi braa,
aa hoggji Fru Signe i Lutanne tvò.
6. De va Kungjens støsste Harm:
der komkaam tvò smaa Bonn utav Signes Barm.
7. Kungjen leet gydde hennars Likebaare
han leet 'æ i Lunde-Kyrkja bere.
8. Han lét hennars Kiste mæ Gull beslaa,
der ligge ho mek22 sine Bonnè smaa.
9. Magnus han kjeme ti Landi igjen,
so gjengk23 han i Lofti fyri K{u}ongjen inn.
10. Høyre du Kóngjik24 fager aa fín
aa kòrk25 æ Fru Signelill Dotterè div94
11. Kóngjen han svaaòra mæ Spott aa Haan:
«tru eg maatt' ikki tukte mitt eigi Baan?»
12. «Jau tukte di Bonnèæ, dei æ de vær,
men tukt ikki mæ ditt dragne Svær.
13. n33tukte di Bonn mæ Bjørkerís
men tukt ikki mæ din sylvbundnev95 Knivk26
14. Magnus han lète sitt Sværi braa,
sò hoggji han Kongjen i Lutanne tvò.
*
Strofene er nummererte i oppskrifta.
Under tittelen står det: kvedet af Magrit Borgjè vest i Moland (Borgegrend)
Under noten nedst på siste sida står det: «V. 12 og 13 komme ofte frem i Julelag»: «ditt dragende Svær»

Oppskrift F

TSB D 344: Kongen drep si eiga dotter
Oppskrift: 1874 eller seinare av Hans Ross etter Olav (Olsson?) Rui, Moland i Fyresdal, Telemark.
Orig. ms.: NFS H. Ross 2, 20 og 23.
Oppgjeven tittel: Magnus, II
*
1. Kóngen han talar ti Dótte sí:
– De synger i Skóv –
«Men kori fekk Magnus Viljen sin?»
– Den ene gjengst aldrik27 av min Hug. –
2. «Eg gjekk meg ut aa plukke Blóm,
daa koaam der ein Riddar baa fager aa fro.
3. Aa han gav meg den røde Gullringg,
slik Ringg kjeæm aldri paa Jomfruvas Fingg.
4. Aa han gav meg de røde Gullband
slikt Band kjæm' aldri paa Jomfruvas Arm.»
5. Aa Kóngen han sitt Svær utdróg,
so hoggje han si Dótte i Lytinne tvo.
6a.n34 De va Kóngens støsste Harm,
de spila tvo Drengir i Moderens Barm.
6b.n35 Aa de gjækk Kongen støsstk28 imot:
de druknast tvo drengir i Moderens Blod.
7. Aa Kóngen hai so myki Fé,
han lót forgydde hennars Baaretré.
8. k29
9. «Høyre du Kóngjen, kòt k30 eg spyrje deg maa,
men kvi vi du tukt drepe ditt eigi Baan?»
10. Kóngen han svòra mæ Spott aa mæ Haan:
«kví maa eg 'ki tukte mitt eigi Baan?»
11. Jauv96 tukte dí Bonna, som de æ vært,
men ikki mæ eit draget Svær.
12. Tukte dí Bonn mæ Bjørkerís,
men ikki mæ din sylvbundne Knív.
13. Magnus han sitt Svær utdróg
So hoggji han Kóngen i Lytinne tvo.
*
Strofene er nummererte i oppskrifta.
Under tittelen står det: kvedet af Olav Rui af Kleivgrend vest i Moland.
Dei første ti strofene er skrivne på side 20, sida føre oppskrifta etter Margrete Knutsdotter Borgji (oppskrift E) tek til. Dei siste strofene etter Olav er skrivne under dei siste strofene av oppskrifta etter Margrete (på side 23).



TSB D 346 Liti Kjersti og Brunsvein

Innleiing

Denne visa finst på dansk, norsk, svensk, islandsk og færøysk. Alle landa har utforma visa på sitt vis. Visa er solid forankra i Danmark med sju gamle adelsoppskrifter frå tidleg 1600-tal, ei lang rekkje oppskrifter frå munnleg tradisjon og dessutan fleire namn på historiske personar. Likevel er visa ikkje historisk, fleire forskarar har antyda at handlinga kan ha vore lånt frå tyske eller skotske folkeviser.
Handlinga i dei eldste danske oppskriftene er slik: Kong Valdemar og dronning Sofie sit og snakkar. Dronninga foreslår eit ekteskap mellom bror hennar, Boris (på norsk Brunsvein), og søster hans, Kjersti. Det vil ikkje kongen vite av, han skuldar Boris for å vera ein hestetjuv. Dronninga blir sint og lovar at ho skal hemne seg.
Kongen dreg i leidang og Sofie eggjer Boris til å lokke Kjersti. Ho er standhaftig, men etter tre månader spottar Sofie Boris og seier at ho skal lære han å skjere kjærleiksruner.
Det fører til at Kjersti blir gravid, og ho føder eit barn same dagen som kongen kjem tilbake. Dronninga fortel at Kjersti har fått eit barn, men kongen vil ikkje tru det. Han ber om at Kjersti skal komme til han. Han vil at ho skal danse for seg. Ho dansar, og kongen seier at dronninga skal drepast sidan ho har loge på Kjersti. Men når Sofie viser kongen at Kjersti har mjølk i brysta, forstår han at det er sant. Kjersti kryp inn under kjolen til Sofie og ber om nåde, men sidan kongen har lova henne bort til kongens son i England, vil han ikkje gje henne nåde. Han piskar henne i hel, eller ho må danse seg i hel.
Kongen spør kvar Kjerstis lik skal leggjast. Sofie vil at ho skal leggjast på Riberbro, slik at ho kan ri over grava hennar kvar dag, men kongen legg henne der dronninga aldri kjem.
Kongen høgg av hand og fot på Boris, og dessutan stikk han ut augo hans. Kjersti blir gravlagt ved vestre kloster og Boris går til grava kvar dag.
I følgje segna skal grava til Kjersti og Boris framleis liggje på Vestervig kyrkjegard i Thisteds kommune. Der er det er tradisjon at nygifte brudepar legg ein bukett på grava deira.
I Noreg har vi berre oppskrifter frå Telemark, dei fleste frå Mo. Moltke Moe skreiv opp gode tekstar etter Gro Knutsdotter Sjåheim og Hæge Vetlesdotter Bjønnemyr frå Mo. Båe to var prega av den danske teksten i Peder Syvs Kjempevisebok. Men det finst også tekstar som har utvikla seg i norsk munnleg tradisjon. Sophus Bugge skreiv opp ein tekst etter Tone Olsdotter Vistadbakken frå Mo. I denne teksten fortel dronninga at Liti Kjersti søv på Brunsveins arm. Kongen sender sveinane sine etter henne. Dei må leite lenge, men dei finn henne i eit lite hus der dei spelar gullharpe og brenner vokslys. Sveinane bankar på og seier dei kjem frå kongen. Kjersti undrar seg på kvifor ho ikkje kan få nattero, men ho tek på seg kåpa og går inn for kongen. Han ber henne danse ein elskovsdans. Det kan ho ikkje, seier ho, men ho vil danse ein annan som ho kan betre. Liti Kjersti dansar til kongen og sveinane er trøytte, men då står blodet i skoa hennar.
No seier han at dronninga skal drepast, sidan ho har loge på Kjersti. Men dronninga viser kongen at Kjersti har mjølk i brysta. Dermed sender kongen bod etter Brunsvein, og han får valet mellom å bli hengt eller brent på bål. Brunsvein vil ikkje nokon av delane, men ber om å få Liti Kjersti. Kongen seier han ikkje er verd henne, han er ein hestetjuv. Då dreg Brunsvein sverdet sitt og trugar kongen på livet. Visa endar lukkeleg. Brunsvein får Kjersti og dei feirar bryllaup og barsel samstundes.
Hovudpersonane i visa er historiske, men visa er langt frå historisk. Kong Valdemar den store av Danmark var fødd i 1131 og var konge frå 1147 til han døydde i 1182. Han gifte seg med dronning Sofia av Minsk i 1157. Ho døydde først i 1198.
Kong Valdemar hadde ei søster som heitte Kristin. Ho var fødd ca. 1118, men ho var berre 14 år då ho vart gift med den norske kongen Magnus blinde. Dronning Sofie hadde faktisk ein bror som heitte Burisleif, men om han veit vi ikkje stort anna enn at han opptredde som svensk tronpretendent i 1167.
Sofie er også med i andre viser: «Valdemar og Tove» (TSB D 258), og «Valdemar og hans søsterdatter» (TSB D 347). I alle visene blir ho skildra som vakker, men sjalu, hemngjerrig og brutal. I Tyskland og Skottland finst det også folkeviser om ein brutal far som drep dotter si fordi ho får eit barn med kjærasten i staden for å gifte seg med ein adelsmann som han har valt ut til henne: «Graf Hans von Holstein und seine Schwester Annchristine» og «Fair Janet». Men dette motivet er så enkelt at det kan ha vore funne opp kvar som helst.
Lindeman har skrive opp to melodiar til visa, den eine etter Tone Olsdatter Vistabakkjen og den andre etter Anne Gjermundsdotter Haugen, båe frå Mo.
Utsyn 191
DgF 126
IFkv 52
CCF 177
SMB 160
Child 64

Oppskrift A

TSB D 346: Liti Kjersti og Brunsvein
Oppskrift: 1857 av Sophus Bugge etter Tone Olsdotter Vistadbakken, Lårdal, Telemark.
Orig. ms.: NFS S. Bugge II, 3–5 (reinskrift).
Oppgjeven tittel: Líti Kjærsti å Brónsvenn. I.
*
1. Kungen å droningi site fyr bór,
– útí Lovmansøy –
dei talar så mangt eitt skjemtansór.
– Så lett han gangar dæn dansen. –
2. Dei talar så mykje, dæ må 'kje alt bú,
alt æ dæv97 líti Kjærsti te angest å sút.
3. [Dei talar så mykje, dæ må 'kje alt] vera
[alt æ dæ líti Kjærsti te angest å] tregi.
4. «Å eg sko' seia deg størrev98 harm,
líti Kjærsti søve på Brónsvens arm.
5. Å eg sko' seia deg størrev99 kvíe,
at voggunne gjenge sø unde líe.»
6. Kungen han hutta på sveinanne små:
«de be líti Kjærsti innfyre meg gå!»
7. Dei leita úte å dei leita inne,
å inkje kunna dei líti Kjærsti finne.
8. Dei fann fat på et líti hús,
dær speila gullhorpur å brende vaoksljós.
9. Dei pikka på dynni mæ finganne små:
«du statt upp líti Kjærsti, skrei lokur ifrå!
10. Du stend upp líti Kjærsti, du slepper 'kon inn,
me æ' tvo boir ífrå bróeren din.»
11. «Å hot vi' no kungen, min broder så gó?
å må eg no inkje hava notteró?»
12. Líti Kjærsti hó aksla sí kåpa blå,
så lyster hó inn fyr sin broder atv100 gå.
13. Líti Kjærsti hó inn ígjenom dynni steig,
kungen han upp ímót hænar reis.
14. «Hør du líti Kjærsti, hot eg be deg:
ein elskovsdanse du dansar fyr meg.»
15. «En elskovsdanse eg inkje kan;
eg dansar en anen, eg bete kan.»
16. Líti Kjærsti hó dansa så lengi,
hó trotar út kóngjen å alle hass drengir.
17. Líti Kjærsti hó dansa, te hó blei mó,
te blóskóme stó í røde gullskó.
18. «Lýger dy på frúvur hell lýger du på møy,
gud bære deg Sylvelin sko' du no døy.»
19. [Lýger dy på frúvur hell lýger du på] vív
[gud bære deg Sylvelin sko' du no låte] lív.
20. Hass droning hó fram í dansen trein,
hó sprett' upp líti Kjærstis snørereim.
21. Hó sprett' upp líti Kjærstis snøreband,
så sprænte hó dæn mjokki på kungjens fang.
22. Å kungjen han hutta på sveinanne små:
«de be no Brónsven innfyr meg gå!»
23. Å kungjen han ha' inkje halltala ór,
før Brónsven han stó framafør hass bór.
24. «Å høyrer du Brónsven, eg spyrje deg må,
å hokke vi' du hange hell brenne på bål?»
25. «Eg vi'kje anten hange hell brenne på bål;
du gjev meg líti Kjærsti, så æ' eg din måg.»
26. «Du æ'kje vær líti Kjærsti, dæ vene vív;
Brónsven du æ' en hestetyv.»
27. Å Brónsvenn han riste på syllbúdde svær:
«ha' du 'kje vori kungjen, detta ha' du vor' vær.»
28. Å Brónsven han riste på syllbúdde knív:
ha' du 'kje vori kungjen, dæ silt kosta dítt lív.»
29. «Brónsven, Brónsven, du still dítt svær!
du hev 'a líti Kjærsti, du æ' hena vær.
30. Brónsven, Brónsven, du still din knív!
du hev 'a líti Kjærsti, dæ vene vív.»
31. Dær blei glee å mykje lyst,
dei drakk gjestebo å barsøle fyst.
32. Dær blei lyst å mykje gama,
dei drakk gjestebo å barsøl mæ sama.
*
Strofene er nummererte i oppskrifta. I margen ved strofe 4 og 5 og ved strofe 29 og 30 står det: Eller omvendt Orden.
I høgremargen ved overskrifta står det: Jfr. Haupt og Schmaler, I Nr. 53. der grausame Bruder.
Nedst på første sida (etter strofe 8) står det: [Graf Hans von Holstein und seine Schwester Annchristine, Av. Müllenhoff S. 492. Der Pfalzgraf am Rhein i Wunderh. I, 259. der grobe Bruder i Wunderh. II,272. der Frotzige Ritter vom fränkischen Land, h. Erlach II, 585.]
Under oppskrifta står det: Arw. I, 335 (A. B. C. D.). Syv S. 552. Isl. (Valdimar og Burtleifr) ant. Tskr. 1849–51 S. 224.
Vi kjenner ikkje til nokon kladd til denne reinskrifta.

Oppskrift B

TSB D 346: Liti Kjersti og Brunsvein
Oppskrift: 1857 av Sophus Bugge etter Targjei Targjeisson Kosi, Vrådal i Kviteseid, Telemark.
Orig. ms.: NFS S. Bugge III, 117–120 (reinskrift).
Oppgjeven tittel: Liden Kjersti aa Brónsvenn. III.
*
1. Kungjen å Droningji sat forv101 Bór,
– I Lommansøyv102. –
dei tala så mange dei skjemtandes Ór.
– For enn går Frúvur i Dansen.k31
2. Dei tala så mykje, dei tala så mangt,
sómt va' Gama å sómt va' sant.
3. «Du gifter liden Kjersti, Systeren dinnn36
eg gjeve hó Brónsvenn, Broderen minnn37»
4. «Min Syster hó hev dæ 'kje nødigt behóv,
at hó ska' egte ein Hestekjóv.»
5. Droningjik32 sló síne Hendar í Bór:
«Så visseleg ska' eg hevne dei Ór.»
6. «Høyrer du Kungjen, eg seie deg må:
så visseleg æ' liden Kjersti mæ Bån.»
7. «Lýger du anten på Frúvur hell Vív,
Gud bærev103 deg Droning, læte du Liv.»
n387b. [Lýger du anten på Frúvur hell] Møy
[Gud bære deg Droning,] lýte du døy
8. «Eg lýg ikkje anten på Frúvur hell Vív,
Voggunne gjænge sø unde Lí.»
9. Kungjen han heittak33 på Drengjinne små:
«Di be liden Kjersti for meg inn gå!»
10. Dei leita úti å dei leita inni,
dei kunne ikkje den Jomfrú finne.
11. Dei fann på leite í så líti eitt Hús,
dei spila í Munnhorpur å brende Vaksljús.
12. Dei bankav104 på Dynni mæ Finganne små:
«Statt upp liden Kjersti, skrei Lokunn' ifrå!»
13. «Ingjo Stevning så heve eg lagt,
ingjen lukkar eg inn um Natt.»
14. «Statt upp, liden Kjersti, å klæ deg på!
du ska' inn forn39 din Broder gå.»
15. Hennears Fingar dei va' både kvíte å små,
Lokunne skreidde hó ti å ífrå.
16. «Hosse kann eg innfor min Broder gå?
eg må ikkje have mitt Hovugulle på.»
17. «Du sveiper ditt Hovu í kvíte Lín,
så gjenge du inn for Broderen din!»
20. Liden Kjersti hó stedes for breie Bór:
«Hvad ville I Herre, I sender mig Ór?
21. Hvad ville I Herre, I sender mig Ór?
eg må ikkje have den Nåtteró.»
22. «Høyr du liden Kjersti, Jomfrú så fín:
du tappar meg í ei Kanne mæ Vín.»
23. «Eg heve så ofte vikja meg heim,
men eg heve alli vori noken Skjenkjarsvein.»
24. «Høyr du liden Kjersti, hott eg spyre deg:
eiv105 Elskógsvíse du syngev106 for meg!»
25. Eniv107 Elskógsvíse jeg ei fornam,
jeg kvæder en anden, som jeg kan.»
26. Liden Kjersti begyndte på Vísa å kva;
hó gledde alt Folke, í Stoga sat.
27. «Høyr du liden Kjersti, hott eg spyre deg:
ein Beiardans'ek34 du træderv108 for meg!»
28. «Ein Beiardanse jeg ei fornam;
jeg træder en anden, som jeg kan.»
29. Liden Kjersti dansa så lengje,
hó trøyttnav109 Kungjens Drengjir.
30. Liden Kjersti dansa, ti hó blei mó,
at båe hennars Skó bleiv110 fulle av Bló.
31. «No heve du logji både på Frúvur å Møy;
Gud bære deg Droning! no lýte du døy.»
32. [No heve du logji både på Frúvur å] Vív
[Gud bære deg Droning! no] læte du Lív.
33. Droningji út í Dansen trein,
hó rykte upp liden Kjerstis Snørereim.
34. Hó sprænte Mjokkji på Kungens Fang:
«Min nådige Herre trú, dæ ær sant!»
35. [Hó sprænte Mjokkji på Kungens] Bór
[Min nådige Herre] trú míne Ór.
36. Kungjen han heitta på Drengjinne små:
«D{e}i be'e han Brónsvenn innfor meg gå!»
37. Han stó ikkje så langt dærífrå,
han stó så nærev111, han lýdde dærpåv112.
38. Kungjen ha 'kje halltala Ór,
for Brónsvenn stedes for breie Bór.
39. «Hvad ville I Herre, I sender mig Ór?
Eg må 'kje have den Nåtteró.»
40. «Kvaoregjenk35 vi' du upphengast,
hell du vi' på Båle brennast?»
41.k36 «Mi vi' kje anten hange hell brenne på Bål;
du gjeve meg din Syster den véne Mår!»
43. Brónsvenn rister på sylvutte Svær:
«Va' du 'kje Kungjen, dæ va' du vær.»
44. [Brónsvenn] drógv113 [på sylvutte] Knív
[Va' du 'kje Kungjen,] dæ kosta ditt Lív.
45. Brónsvenn, Brónsvenn, still ditt Svær!
eg gjev deg mív114 Syster, du æ' hennar vær.
46. [Brónsvenn, Brónsvenn, still] din Knív
[eg gjev deg mi Syster,] dæ vene Vív.
*
Strofene er nummererte i oppskrifta. Bugge har gjort om på nummereringa i ettertid: Strofe 14 og 15 har bytt plass, og etter strofe 17 er den opphavlege nummereringa (frå 18 til 41) stroken ut, med slik ny nummerering: 20–21, 24–26, 22–23, 27–31, ny strofe 32, 33–34, ny strofe 35, 36–41, 43–46. Det finst altså inga strofe 18–19 og 42. Her er strofene ordna etter den nye nummereringa.
Vi kjenner ingen kladd til denne reinskrifta.

Oppskrift C

TSB D 346: Liti Kjersti og Brunsvein
Oppskrift: 1889 av Moltke Moe etter Gro Knutsdotter Sjåheim, Mo, Telemark.
Orig. ms.: NFS M. Moe 25, 5–12.
Oppgjeven tittel: Valdemar å Soffia
*
1. Soffi å Valdemar sat i sale'
om 'æ liti Kjersti kåm dei i tale.
– Så herleg rådas dei rónar. –
2. Soffi å V[aldemar] sad over bór
dei tala så mangt eit gamas ór
3. «Jeg har en {syster}broder å du har en syster,
så herlege gjiftarmål gjøres iår.»n40
4. «Nei det skal alli skje mens mei undes liv,
jei skal give min syster en hestetýv.»
5. Soffi h{o}un sló sin næve inni bór:
«Så visst so sko eg hevne dine ór!»
6. Kongen han sille ti ledungen fare
å Byrillv115 sill' vere heime, taka lande i varé.
7. «No voktar du både hus å jor,
du voktar líti Kjirsten fyr sitt bór.
8. Nó voktar du úte, no v[oktar] du ennev116,
no voktar du Kjersti de dydige kvende.
9. Soffi å Byrill dei sat over bór,
dei tala so mangt eitt gamas ór.
10. «Hør onge Byrill, kjær broder min,
du skå lokke kongens søster fin.»
11. «Nei den gjerning vil jeg ikke gjøre,
jeg agter hende til min hjertenskjære»
12. «At du e{g}ktar hende, de synes ikke mig,
ved du ikke, at kongen har spotta dig.»
13. Byrillv117 han gjekk både årli å sildi
men ikke konna han få fremmet sin vilje
14. «Den jomfru hun er så fast'e i sinde
jeg trur ingjen riddare hæna kann vinde.»
15. Ho skreiv ham róner udi hændi
å kasta dei i den jomfrus sængji
16. Han bankav118 på døren onder skjinnv119
«statt ópp liten Kirsten å lukk meg inn!v120»
17. Den natt sov ho hos riddarens side,
sig selv til sorg å dagleg kvide.
18. Den natt [sov ho på riddarens] arm
[sig selv til sorg å dagleg] harm.
19. No lider det fast med somår å høst
liden Kjisten tyknede onder sitt brøst.
20. So va de då i månar fem,
da fødde ho so liden ein kjinn
21. Kjisten ho tala te terna ei:
«Du hentar meg hit de jordkvinder fem
22. Du hentar meg [hit de jordkvinder fem]
be' dronning Soffia følge dem.»
23. So va de då i dagar fem,
so kom hennes broder av ledungen hjem.
24. Han følger så mangen riddari skaré
gav bort sin syster den speielklare.
25. Kongen han ind ad døren så
«Hvor er min syster, hvor monne det gå?»
26. «Din syster æ gangen i fruerstuen ind,v121
no haver hun fåt så liten en kjinn.»
27. «Hvad siger du om min søster kjære,
haver hun ikke altid levet i ære?»
28. «Din søster er reint foruden lære,
hun vilde mig ikke lyde med ære.»
29. Kongen: «Skulde jeg dronning i Danmark være,
så skulde jeg bære mine jomfruer lære.»
30. «Det er Guds sanden å ingen løgn
no haver ho fått en datter i løn.»
31. Kóngjen han talar ti liden svenn:
«Du hentar liden Kjisten til mitt hjem.»
32. Dei bankar på dørren onder skjinn:
«Statt upp liden Kjirsten å luk meg inn!
32b. n41Dei gjekk seg i fruerstuen ind:
«I aften skå du fyr din broderen inn!»
33. Kjisten ho tala ti terna si:
«Du hentar meg hit mitt røde gullskrin!
34. Du tager min datter, svøber hende i lin,
nu ser hun ei mere moderen sin.
35. Du kalder hende stolt Ingerlille,
lykka vilde for meg spilde.
36. So tok ho upp sitt liggjendefé
å delte det mell middjom sin' tjeneré.
37. Så førde dei hænna ti gangaren rø,
ho øngste sig selv at vere dø.
38. «No kann hver jordkvinde tænke ved sig
den nattereisa er tóng for mig.
39. No kann hver kvinde tænke bedst,
hvorledes jeg kan ride min hest.»
40. Soffia stend i vindauga lær:
«Kom hit å se på di systers fer'!»
41. So rei dei seg åt Højeloftsbro,
so datt liden Kjisten for hestens fod.
42. Kjisten hun ind ad døren tren,
kongen rakte hende hånden sennv122.
43. Kongen han seg i dansen sprang,
han tok liden Kjisten, sin syster, i hånd.
44. Kjisten begyndte på visa å kva
så mangen skjøn riddar derefter mon trå.
45. Han akta så liti på hennes sang,
mere akta han på hennes gang.
46. «Soffi, du er en ond'e kvinde
så vist så haver du lyvet på hende!»
47. Soffi hun over bordet sprang,
skar upp liden Kjistens snøreband.
48. Hun gjorde hende endnu mere harm,
hun tog hendes bryster av hendes barm.
49. Ho melked den melk for kongens fod:
«Se nu min herre, tro mine órd
50. Kongen han tala ti sin dræng:
«Du hentar meg hit de ildsvøberv123 fem.»
50b. v124 Du hentar meg hit de ølsvøber fem,
L[iden] Kj[isten] skal slide alle dem
51. Kjisten: «Du tar inkji hænte, anten fire hell fem,
jeg haver vel nok uti én af dem.»
52. Sålænge monne han hende slå,
ti hun i blodige strømme låg.
53. Ho krøb ónder dronningens skarlakensskjinn,
ho spende ho frå seg mæ foten sin.
54. «Kongje, la meg nu få leve en stónd,
mæ jeg får bytte mine sjælegaver om!
55. Kongjen gjiver eg mine slotte bolde,
han haver mitt onge liv i volde.
56. Soffi gjver jeg min syllbunden kniv,
ho haver forrådt mitt onge liv!»
57. Kongjen: «No æ a liden Kjisten død,
hvor skal jeg lægge den rose rød?»
58. Dronn. «Du skal lægge hænde under Ripe gate,
hver dag skal ligge onder hesteplate.»
59. «Nei alli so skal du nyde den ærev125,
at gangaren din skal over hende træde!
60. Til vester ved klosterv126 vil jeg hende føre,
de røde borger over hende gjøre.»
61. n42Så herleg monne han sin søster begrave,
han sørger hende alle sine dage.
62. Kongjen han tala te sin svenn:
«Be ónge Byrill vi koma herinn!»
63. B[yrill] han falt for kongens fod:
«Min nådige herre har sendt meg órd
64. «Ja no skal du lide så megen nød,
ho tålde for di skull hården død»
65. So stakk 'n ut hass øjen bådé,
Soffia sørger dem så såre.
66. So gav 'n Soffia de til ære,
lod Byrills øjne for hende bære.
67. Kongen han lod en lænke smede,
til vester ved kloster lod han den lede.
68. Derefter gik Byrill i ellev' år,
hver dag til hendes grav måtte'n gå.
69. Han måtte det hver dag af kongen tigge,
at han i kloster hos hende måtte ligge.
70. Så dødde han på d{et}e tolvte år,
men kongjen blei alli Soffia go.
*
Strofene er nummererte i oppskrifta.
I venstremargen ved overskrifta står det: Også af Åse syster til Targjei Øyann Åsgrænd
I høgremargen ved overskrifta står det: Også kvædet af Anne Targjeisdtr. Moen fra Byrte 47 År. (Hun er meget usikker men kan adskilligt. Tildels fler, tildels færre vers)



TSB D 352 Unge Engelbrett

Innleiing

Unge Engelbrett frir til Sylveliti Jonsdotter men blir avvist av bror hennar, Syllfaren Jonsson. Då røvar unge Engelbrett Sylveliti og gjer henne med barn. Broren kjem med mange menn for å hemne seg, og kjærasteparet veit inga anna råd enn å søkje tilflukt i Mariakyrkja. Det viser seg likevel at kyrkja ikkje er nokon trygg stad, for broren kjøper kyrkja for mange tønner gull og set eld på henne. Unge Engelbrett brenn inne, men Sylveliti blir berga ut. Kort tid etter føder ho ein son, som blir kalla opp etter far sin. Når sonen veks til, tek han hemn og kløyver Syllfaren Jonsson i to delar med sverdet sitt.
Det finst i underkant av ti tekstoppskrifter av denne balladen, alle frå Mo i Telemark. Den fyldigaste skreiv Sophus Bugge opp i 1856 på den første reisa si til Telemark, etter Hæge Olsdotter Årmote (1787–1860). Hæge Olsdotter er ein av dei store norske balladesongarane, ikkje berre fordi ho kunne så mange mellomalderballadar, heile førti stykke, men fordi ho brukte eit så alderdomleg språk. Dermed får vi gjennom visene hennar eit innblikk i korleis balladetradisjonen var i tidlegare generasjonar. Hæge hadde lært visene sine av faren.
Bugge tok med fleire av Hæges viser i Gamle norske Folkeviser, deriblant «Unge Engelbrett». Denne skreiv han også opp etter Mikkjel Olsson Urbø, bror til Hæge (1780–1860), og ikkje utruleg etter ein annan bror, Olav Olsson Profetli (1783–1863) (Bugge [1858] 1971: 110–115. Jonsson & Solberg 2011: 467–471). I 1861 skreiv Lindeman opp ein melodi til «Unge Engelbrett» etter Anne Hermodsdotter Haugen (1814–1874) (Ressem [utg.] 2014: 239).
Ludvig Mathias Lindeman skreiv opp ein melodi og første vers etter Anne Hermodsdatter Haugen i Mo i Telemark i 1861.
«Unge Engelbrett» er også oppskriven i Danmark og Sverige. Det finst mange danske variantar, både frå renessansen og nyare tid. Ei form vart trykt i Tragica (1657). Både denne teksten og andre er svært lange, noko som tyder på skriftleg utbrodering og tildikting. I dei danske variantane brenner unge Engelbrett morbroren inne, som hemn:
Tager vi baade Sølff oc Guld,
Lader det tilsammen løbe;
Saa brender vi aff denne Steenstue,
Vi formaar den nock at kiøbe
(DgF V, andre halvbind: 106–110).
Ei stor gruppe riddarballadar handlar om blodhemn. Hemnmotivet er dessutan utbreidd i balladediktinga elles, det fortel mykje om verdisyn og haldningar i det gamle samfunnet.
Utsyn 147
DgF 297
SMB 161

Oppskrift A

TSB D 352: Unge Engelbrett
Oppskrift: 1856 av Sophus Bugge etter Hæge Olsdotter Årmote, Mo, Telemark.
Orig. ms.: NFS S. Bugge l, 103–105 (kladd)
Ingen oppgjeven tittelv127
*
Unge Ingelbret fridde til Sylveliti Jonsd[otte]r hun havde en Broder Sillfaren Jónsson, han vilde ikke, at hun skulde tage ham.n43
1. De va unge Ingelbret
la si hånd på Sylvelitis bryst,
veit du 'kon noko góe rå,
hell noko goe trøst.
– Monar inkji dagann' uppunde lio. –
2. Eg veit kon ingjo goe rå,
som okkon båe kan tjene,
foruten vi løber ti Mariakyrkje
ti henar tor ingjen brenne.
n44
3. De va han Sillfaren Jónsson
han gjekk seg på kyrkjegar,
der møter honom en gamalle mann,
han studde seg på sin stav.
4. Å høyrer du de du gamle manne,
hot eg no seje deg,
æ Mariakyrkje me pening bitalt,
du dyler dæ inkji fyr meg.
5. Sex tunner av de kvite sylv,
de gav min fader fyr henar,
men åtte tunnur av de røde gull,
fyr mindr fær du 'a kji brenne.
6. Så tok han de røde gull
å let dei skålinne laupe,
æ Mariakyrkje mæ pening bitalt
i dag sku' eg henar kaupe.
7. Å så t[ok] h[an] d[e] r[øde] g[ull]
å let dei skålinne renne,
æ M[ariakyrkje] m[æ] p[ening] b[italt]
idag sku eg hena brenne.
n45
8. Så sette han (Broderen) elle i kvor den kró
så logjen leika ifrå,
å de va' Sillfaren Jónsson
sohan gjekk en på kyrkjegår.
9. Å de va unge Ingelbret
han skrek over al sin harm
de take henna ut, Sylvelití Jónsdotter
ti ho æ bundi mæ barn.
10. Så skoto dei på dynni,
alt både mæ glavin å spjút,
så tok dei a Sylvelíti Jónsdotter
igjenom vindauga ut.
11. På den eine le'i så æ eg svi'i,
å på den are brend,
men hevner eg inkji skaen min
så sku eg vera skjemd'e.
12. Å de va inkji ette
hot i dei månar tvo
fyrr hell at ho Sylveliti Jónsdotter
fødde så liten ein son.
13. Så let ho te kyrkje bera
sæle sonen sin,
hu kadda 'en unge Ingelbret
ette kjære faderen sin.
14. Å mei voks unge I[ngelbret]
i dei månar tvo,
hell hine små born,
dei voks i åtte år.
15. Å de va unge I[ngelbret]
han gjekk seg på grøne voll
der møter han Sillfaren Jónsson
sin modebroder bold.
Så hilsed han på ham spurde om han vidste om Faderen Sillfaren bød ham meget for at spare Livet hans. mindet ham på at han ei vilde høre da man bad ham spare hans Fader og Moder.
16. De va unge I[ngelbret]
han let sitt sværi brå,
hog vóg en Sillfaren Jónsson,
han falt i lýtinne tvo.
*
Reinskrift: NFS S. Bugge I, 113–115
Trykt i Sophus Bugges Gamle norske Folkeviser, [1858] 1971, s. 111–113.

Oppskrift B

TSB D 352: Unge Engelbrett
Oppskrift: 1856 av Sophus Bugge etter Anne Hermodsdotter Haugen, Mo, Telemark.
Orig. ms.: NFS S. Bugge I, 144–145.
Oppgjeven tittel: Tillæg til Syllfaren Jónsson. II.
*
Efter V. 15, følgende:
«Å høyrer du ungan Ingelbret,
hot eg no segje deg:
eitt eple útav de røde gull,
de vi' eg no gjeva deg».
«Eitt eple útav de røde gull
passar eg líti på;
du brende min fader i Mariakyrkje,
du gav en der ingjo nå'.
Så V.16 – Så som V.17:
Å de va' ungan Ingelbret,
han kom seg ríand í går,
å de va' no då hass kjære mór,
ho úte fyr honom står.
18. «Å høyr du ungan Ingelbret,
hot eg segje deg:
å kví så æ' så bleike dí kinn,
kví æ' en blóutt din skjoll?»
19. «Å difyr æ' ho så bleike mí kinn,
difyr æ 'en blóutt min skjoll,
eg vóg en Syllfaren Jónsson,
min móersbróder så bold».
20. Å de va' no Sylvelíti Jónsdotter,
hena rann tårir på kinnn46
«fyrre ha' eg 'kje hot ei sorg,
men no hev eg fengi tvo.»
21. Å de va' ungan Ingelbret,
han snúdde seg hastig umkring:
«å hjelpe meg gud av himmelen,
d'æ underlegt kvinnemanns-sinn.»n47
*
Tillegg til oppskrift A.
Under tittelen står det: (meddelte af Anne Hermodsdatter i Mo, som havde lært Visen af Hæge Årmótis Slægtninger.)

Oppskrift C

TSB D 352: Unge Engelbrett
Oppskrift: 1856 av Sophus Bugge etter Mikkjel Olsson Urbø, Mo, Telemark.
Orig. ms.: NFS S. Bugge I, 159 (kladd)
Oppgjeven tittel: Begyndelsen af Visen om Syllfaren Jónsson. III.
*
1. De va' ungan Ingelbret,
rei seg uppunde ø
fester han Sylvelíti Jónsdotter,
ho va' så vén ei mø.
2. Så spøre'n ti både fader å moder
å så hennes syskini tvo,
fyrutta Syllfaren Jónsson,
han spør 'en inkje um rå.
3. De va' ungan Ingelbret,
ti Mariakyrkje han renner,
å de va' Syllfaren Jónsson
han plinne ette han sender.
*
Under tittelen står det: (meddelt af Hæge Årmotis Broder Mikkjel).

Oppskrift D

TSB D 352: Unge Engelbrett
Oppskrift: 1863 av Sophus Bugge etter Jorunn Knutsdotter Bjønnemyr, Mo, Telemark.
Orig. ms.: NFS S. Bugge d, 256 (kladd)
Ingen oppgjeven tittelv128
*
1. De va'en Syllfaren Jónssón
han kom seg på kyrkjegår,
der møter han so gamal ein mann,
som studde seg på sin stav.
– Mónar inn dagann uppunde lio –
2. De va' då Syllfaren Jónssón
han lete si skålir laupe
æ' Maria kyrkje mæ pening bitalt
ídag vi' eg hæna kaupe.
3. De va [då Syllfaren Jónssón]
[han lete si skålir] renne,
[æ' Maria kyrkje mæ pening bitalt]
[ídag vi' eg hæna] brenne.
4. Syv tønder av det hvide sylv
det gav min fader for hende
8 tønder av det røde gull
ringare må hó kje brenne.
*
Reinskrift: NFS S. Bugge VI, 160



TSB D 354 Sigrid og Astrid

Innleiing

Dette er ei vise om faderhemn. Hermod har drepe far til Sigrid og Astrid, men dei har ingen bror som kan hemne drapet. Sigrid sørgjer og veit ikkje kva ho vil, mens Astrid er sterk og vil ta hemn. Dei syr seg riddarklær og kjøper sverd og brynjer. Astrid rir så fast at jorda brest, mens Sigrid ikkje knekkjer ein lindekvist. Utstyrt som to riddarar kjem dei til Hermods gard. Hermod er ute på jakt, men mor hans set fram stolar til dei. Hermod kjem heim og spør om dei er nygifte menn eller om dei er ute for å fri. Jentene svarar at dei har tenkt å fri. «Då skal de ri bort under li, der er det to farlause jenter,» seier Hermod. «Kvifor rir du ikkje dit sjølv?» spør Sigrid. «Eg tør ikkje for synda mi, først drap eg far deira og så lokka eg mor deira,» svarar Hermod. «Kva trur du at du er verd?» seier Astrid, «først drap du far vår og så laug du på mor vår». Sigrid dreg sverdet sitt og høgg Hermod i to.
I Danmark finst det ei gamal oppskrift frå tidleg 1600-tal, og dessutan står visa i Peder Syvs Kjempevisebok, men det ser ikkje ut til at oppskriftene frå Telemark er påverka av den.
I Landstads samlingar er det ein tekst etter Kari Talleivsdotter Beiteli frå Brunkeberg. Det er den oppskrifta som vart trykt i Norske Folkeviser, men Landstad har gjort nokre endringar og sett inn eit par strofer som kanskje skriv seg frå ei bortkomen kjelde. I 1878 skreiv Moltke Moe opp ein tekst etter Tollev Jensson Eikjamyra frå Bø.
Lindeman har ein melodi etter Ingebjør Targjeisdotter Sandvik frå Mo, og Catharinus Elling har skrive opp ein melodi etter Hæge Kiland/Findreng frå Vrådal.
I Danmark er det ikkje kjent nokon melodi til visa.
Utsyn 79
DgF 193

Oppskrift A

TSB D 354: Sigrid og Astrid
Oppskrift: 1847 av Jørgen Moe etter Anne Ånundsdotter Lillegård, Eidsborg i Lårdal, Telemark.
Orig. ms.: NFS J. Moe 8, 28–29.
Oppgjeven tittel: Om Ingri og Ragnildv129
*
1. n48Sigri syter Naat aa dag
– Kommen af aurov130 Londov131
Ingeri æ baat kaat aa gla
– Dei riev132 saa hart i Hermosgaren, dei Kvendo –
2. Syster talar te Syster si
«Iaar vi me hevne kon Faers død»
3. «Haasse kan vi hevne kos Faers Død
Vi hæv kje anten Svær hel Brynja ny?»
4. Ingeri gjæng seg ind i By
Saa læt o skjæra den Skarlaken ny
5. Ho kaupte se Sox aa Skjære
Læte skjæra seg Riddar-Klæ'e
6. Ingeri sala Gangaren graa
Saa axlar ho si Kaapa blaa
7. Saa sætte ho den Staalhatten paa
Saa tok ho de Svære pa Naglo laag
8. Ingeri aa Ragnil kjem se rianes i Gaar
Hermo ute for dei staaer.
9. «Anten æ di to nygjifte Mænd,
Hellaa vi di burt aa lilje i Løin.»
10. «Me æ inkje to nygjifte Mænd
Men me vi burt aa lilje i Løin.»
11. «Her bur to Viv her su under Li
Aa faerlaus ‹æ› baae di»
12. «Bur her to Viv her su under Li
Eg ondras paa Hermo tæk seg 'kje ein af di.»
13. «Eg de gjenne gjære
Om eg for mi Syøndek37 tore
14. Fyste slog eg deres Faer ihjel
Saa lokka eg deres Moder kjær»
15. Ingjæri gjæng baate ut aa ind
Bær nakji Sværd under Skarlaksskjind
16. Ragnil gjæng baate ut aa ind,
Saa ofte fæller o Taarer paa Kjind.
17. Ingjeri rister paa sylbuddi Sværd:
«Haat meina du Hermo, haat bli'r du værd?
18. Fyste slo du kons Fader ihjel
Saa laugk38 du paa kons Moder kjær.»
19. Ingjeri læt sit Sværd i Braa
Ho haagje en Hermo i Lutir tvaa
20. «Her ligjer du Hermo, renner Blo
Ennaa æ eg Jomfru like go»
21. Her ligjer du Hermo for Hauk aa Ravn
Ennaa bær æg mit Jomfrus Navn –
*
Strofe 1–8 er nummererte i oppskrifta med anna og seinare hand, truleg Moltke Moes.
Til høgre for overskrifta står det: Eidsborg Anne Aanonsdotter Under overskrifta står det: (Pendant til: «Søster spurde hun anden Syvs Viser Pag 350)
Sophus Bugge skreiv av Jørgen Moes oppskrift (NFS S. Bugge II, 23–24), men avskrifta avvik noko ortografisk, og fleire alternative lesemåtar er noterte. Det er tydeleg at Bugge har brukt og retta på språket i oppskrifta i NFS J. Moe 8 i avskrifta si, men kanskje også med supplement frå ei anna (og tapt?) kjelde.

Oppskrift B

TSB D 354: Sigrid og Astrid
Oppskrift: 1840-åra av Olav Talleivsson Grasberg etter Kari Talleivsdotter Beiteli, Brunkeberg i Kviteseid, Telemark.
Orig. ms.: NB Ms fol 1803 g:D, 1–5.
Ingen oppgjeven tittel.
*
1. Sigri Sørier naat aa dag
– Komen af Ouromlande –
Astri æ baat kaat aa gla
– di Rie so hart i Hermos Garn di Qvændi –
2. Sørg ikkje Sigri Syste mi
Hermo sko faa Hevni sik39
3. Hose kan Hermo hevni faa
me heve kje brøan aa lite paa
4. Me Sko Rie kaan uti bye
koupe kaan Hovmand Klæer ny
5. Koupe kaan Sox aa sølvar kam
siæra kaan‹s› Haar i Karmand
6. Astri ut ette vejen Rand
Sigri ho der Ete Slaan‹g›
7. Astri kom seg Rians i gaar
Hermos Mori ute Staar
8. Æ naa Hermo Heime
hel æ en te Byen mæ Flejre bort aa veier
9. Hermo æ kje hejme
han æ te Byen mæ flejre
10. De ser eg paa Hermos Rakar smaa
at Hermo æ kje so langt i Fraa
11. Astri kom i Stogo ind
Hermo tukka Stolen sin
12. Inkje Trøt aa inkje mo
Ej liti qvild ho va vel go
k40
13. Æ Naa de tvo Nygifte mæn
hel vi de bort Fri i Løjn
14. Inkje æ me Tvo nygifte men
men mæ vi kaan bort lilje i løjn
15. Der buur Tvo Jomfrugur up under Øy
som æ baate Faerlous aa moelous møj
16. Buur der tvo Jomfrugur up onder li
qvi hev du kje laange bela te di
17. Eg Ha laange sild bela te Astri de vene Maar
ha eg kje sleje hænars Faer ifraa
18. Astri Hev eg a{f}kta meg
Sigri Sko eg gjæva deg
19. Her æ Astri du a{f}kta deg
aa der æ Sigri du vi gjæva meg
20. Du Slo Kaans Faer gav injo bot
du lokka kaans Moer ho Mykje imot
21. Astri drog paa Svære braa
Hoje ho Hermo i Lutir Smaa
22. Sigri ho sit Svær udrogn49
ho Hoje af Hermo haand aa Fot
23. Di Hoje Hermo alt so Smaa
som Louv unde Lindi laag
24. Di lei kje mei fe Hermos død
de sat 3 Dagar paa van a{f}a brød
*
Strofene er ikkje delte i verseliner i oppskrifta. Dei er nummererte av M.B. Landstad. Både strofe 20 og 21 har fått nummeret «20».
Landstad har skrive på kommentar i strofe 2 og prosateksten mellom strofe 12 og 13.

Oppskrift C

TSB D 354: Sigrid og Astrid
Oppskrift: 1840-åra av Magnus Brostrup Landstad etter ukjend songar, ukjend stad.
Orig. ms.: NFS M.B. Landstad 5, 18.
Ingen oppgjeven tittel.
*
1. Syster talad til syster sì
– komin af aurom landi –
iàr vil me hevne kons faders dád
2. Hossi kan me [hevne kons faders dád]
me heve einkji sver hel brynja ny
3. Ingerid genge seg in i By
Kaupte seg sverd og brynja ny
4. Ingerid axlar si kape bla
o teke det sværi pa naglo lá
5. I[ngerid] sette stalhatten pá
trekker hon stalhanskan pá
6. Ingerid og Ragnild kom seg rìd[ans i] Gard
Hermo ute fer dei star
7. Anten etc —
*
Strofene er ikkje nummererte i oppskrifta.
Med litt annan ordlyd vart denne byrjinga trykt som note til hovudoppskrifta i Landstads Norske Folkeviser, 1853, 256.

Oppskrift D

TSB D 354: Sigrid og Astrid
Oppskrift: 1857 av Sophus Bugge etter Gunhild Jørundsdotter Dårelaupe, Lårdal, Telemark.
Orig. ms.: NFS S. Bugge g, 166–169.
Ingen oppgjeven tittel.
*
1. B Borgill, Borgill syste mí
– Komen av aurom låndi –
Kvi renne tårir på kinni dit.
– Di rie så hart i Hermós-gari dei kvendi –
2. Di renne dæ tårir på kinni mitt,
vår fa{r}er æ' dø, me 'kje hevne kann.
3. Borgill, B[orgill] gråt 'kje for dæ,
vår faer æ dø, me hevne sko.
4. Ingeliti ríe seg upp í bý,
hó låner seg klæi å brynja {b}ný.
5. Ho l[åner] s[eg] soks å skjæri,
å skjere seg riddarklæer.
6. [Ho låner seg soks] å sylvekamm,
hó slår sitt håri som ein dreng.
7. Ingerlíti helle sin gangaren spak,
så sete ho Borgill på hass bak.
8. Skjøn jomfru rei gjænum lunden så frikst,
dæ bogna kvor den lindekvist.
9. [Skjøn jomfru rei gjenum lunden] så hart,
jóri bogna å trei brast.
10. Di riddarar kom seg ríans i går,
Hermós móer úte står.
11. Eg helsar deg H[ermós] móeri
æ no H[ermó] heime?
12. Æ' di H[ermó]s frender
hell móne de H[ermó] kjenne.
13. Me æ 'kje H[ermó]s frender
me mónne en H[ermó] kjenne.
14. Dei riddarann in igjenom dynni steig,
H[ermó] upp imot dei reis.
15. H[ermó] tukka fram f[or]gylte stól
sit skjøn riddarar kvil dikkons fót.
16. Æ' de no tvo gifte menn
hell vi de burt å gilje í løyn.
17. Me æ no inkje tvo gifte menn
me ville burt å gilje i løyn.
18. Di ríe dikkon her sø under øy,
der bur tvo rike faerlause møy.
19. Bur dæ tvo ríke faerlause møy,
eg undrast, H[ermó] tek 'kje ei
20. Gjenne eg dæ gjore,
når eg før syndi tóre.
21. Fyste sló eg deires faer for fót,
å lokka deires móer så gó.
22. [Fyste sló eg deires faer] íhjel,
[å lokka deires móer] så kjær.
23. Ingeliti læte sitt sværi brå,
hoggje 'n H[ermó] i lutinne tvo.
24. Fyste slo du vår faer ihjel
å laug så på vår móer ihjel så kjær
25. [Fyste sló du vår faer] for fót,
[å lokka så vår móer så] gó.
26. Her ligge du H[ermó] å renner bló
enno æ Ingerliti jomfru like gó.
27. [Her ligge du Hermó] får hund å ravn,
[enno] har I[ngerliti] sitt jomfrúnavn.
*
Strofene er ikkje nummererte i oppskrifta.
Over oppskrifta står det: (Gunnild Jørgensdatter)
Reinskrift: NFS S. Bugge V, 181–183, med overskrift: De to Søstre, som hævnede sin Fader (Gunnild Daarelaupe)

Oppskrift E

TSB D 354: Sigrid og Astrid
Oppskrift: 1878 av Moltke Moe etter Tollev Jensson Eikjamyra, Bø, Telemark.
Orig. ms.: NFS M. Moe 5, 73–74.
Oppgjeven tittel: Erlands drap. (Tølløv Eikjamyra)
*
1. Å syster spurden den anden
– før den, som meg har låvå i løynd
«Å vi du deg ikkje mande?»
– Å bore onder skogen i så grøn ei. –
2. «Å ⌈j⌉eg vi meg ikkje mande under øy,
før mevi har hemna kons faers dø.»
3. «Hosse ska mevi nå hemne kons faers dø,
mevi har hverken svær hell brynju?»
4. «Å her bur så rike bøndar i by,
dom låner kon svær å brynju ny.»
5. Så gjekk dom seg då te borgerle,
hr. Erlands fruge sto å gvilte seg ve.
6. «Go morgo, go morgo hr. E⌈r⌉lands fruge!
Er Erland heime i stugo?»
7. «Ja Erl[and] han sitter i stugo inne,
å han drikke mjø mæ gjestene sine.»
8. Å så gjekk dom seg avatt stugo inn,
hr. Erland han stander dom opp igjen.
9. Hr Erl[and] han klapper på dynnen blå:
«Set jer to onge å gvil derpå!»
10. «Me æ ikkje trøtte, me æ 'kje mo,
ei lita gvil den va væl go!»
11. «Hvadenten æ de gifte mænd,
hell gjeng de dekkan fer {l}gilja i løn?»
12. «O ikkje æ me nå gifte mænd,
men me gjenge kon fer å gilje i løn.»
13. «Ja da vis‹er› eg dekkan opponder øy,
te to så vene faerlause møy.»
14. Dom har ikkje gull, dom har ikkje jor,
men dom glimar som gull i morgosol.»
15. «Å når dom æ så staute, å dom æ så bra,
h{err}r. Erl[and] han borte dom sjøl væl ha'?»
n50Et vers, hvori Erland siger, at han drap faderen med moderens vilje.
16. «Å dæ du vog kons faer ifra,
dæ lyge du på kons moer.»
17. Så kvindeleg som dom svære utdrog,
så mandeleg dom hann hode afhogg.
18. Å dom fekk ikkje ana fer Erlands dø
hell fire fredagar på vatten å brø.
*
Strofene er ikkje nummererte i oppskrifta.
Til høgre for overskrifta står det: Syvs kjæmpeviser, 3 part, VII, s. 350. Med blå penn er det lagt til: DgF, nr. 193. Rettingane i strofe 1–3 er òg gjorde med blå penn.

Oppskrift F

TSB D 354: Sigrid og Astrid
Oppskrift: 1888 eller føre av Dina Thorsen, truleg etter seg sjølv, Ringerike, Buskerud.
Orig. ms.: NFS D. Thorsen 1, 22–24.
Oppgjeven tittel: Søstrine.
*
1. Og søster hun taler til søster så:
– Hvo bryder vel Løv uafv133 Liliengren. –
Sig søster hvorfor vi ei gifte os må?
– Hun boer under skoven i så grønne. –
2. Det bør os at sidde som ugift møe.
Til vi få hævnet vor faders død.
3. Sa tog de sine kåber blåe.
Og skare de sig rideklæder deraf.
4. Så ride de sig til ung Erlands gård.
Ude stod hans moder vel svøbt i mård.
5. Hil være dig Erlands moder fin
Er Erland hjæmme med sine mænd?
6. Ung Erland sidder i stuen inde.
Han med sine mænd drikke mjød og vin.
7. Så ginge de sig i stenstuen ind.
Der sad ung Erland med kjæmper i ring.
8. Og ere i gifte eller ugifte mænd.
Og ere i gangne at beile i Løn.
9. Wi ere ei gifte men ugifte mænd.
Og ere vi gangne at beile i Løn.
10. Da viser jeg eder hen under øe.
Der boer 2 så skjønne forældreløse møer.
11. Hvi tog du dig ikke den ene til viv?
12. Nei jeg vog deres fader kjær.
Og kom jeg deres kjær moder for nær.
13. Ja vel vog du vores fader kjær!
Bet aldrig kom du vor moder for nær.
14. Så kvindeligt som de sværdet uddrog.
Så mandeligt slog de ung Erland til jord.
15. Den straf de fik, ei gjorde dem nød.
Blot 3 fredage på vand og brød.
*
Strofene er nummererte i oppskrifta.
Oppskrifta står som framhald av eit brev frå Dina Thorsen til Moltke Moe, datert 25. april 1888. Oppskrifta er ikkje kommentert i brevteksten.
Ut frå Thorsens kommentar til andre lina i strofe 11, ser det ut til at ho har skrive ned balladen etter seg sjølv.



TSB D 359 Herr Malkom

Innleiing

Herr Malkom møter morbror sin, og morbroren overtalar Malkom som overtalar han til å byta hest med seg. Når han sidan kjem til kongsgarden blir han skulda for hestetjuveri og skal hengjast. Dei norske tekstane er noko uheile, men det endar tydelegvis med at kjærasten hans klarer å samle ei stor hermakt som trugar kongen til å sleppe Malkom fri.
I Danmark finst det ei fragmentarisk oppskrift frå slutten av 1500-talet, og den brukte Peder Syv som grunnlag for å lage ei lengre tekst til Kjempeviseboka. I denne danske teksten vart Malkom hengt.
Visa har vore populær i Sverige. Dei har mange fyldige oppskrifter og melodiar. Visa har sannsynlegvis kome til Noreg frå Sverige, for der blir Malkom ikkje hengt.
Rikard Berge har skrive opp teksten etter Gunnhild Sollid og Margit Halvorsdotter Tveiten, båe frå Vinje. Eivind Groven skreiv opp melodien etter eit opptak Rikard Berge hadde fått etter Jon Sandviki i Vinje.
DgF 336
SMB 163

Oppskrift A

TSB D 359: Herr Malkom
Oppskrift: 1915 av Rikard Berge etter Margjit Halvorsdotter Tveiten, Vinje, Telemark.
Orig. ms.: TGM R. Berge CCLXIX, 154–155.
Oppgjeven tittel: Herr Malkaom
*
1. Her Malk{a}om han rider seg i røde rosenlund,
der møter han sin morbroder i den sama stund.
– Eg liter paa Guds naade aa mìn jaamfru. –
2. Velkaamen her M[alkom], her M[alkom] sò fin.
Ville du no byte hestar mæ mig.
3. Din æ snjokvite aa mìn æ abelgraa.
Sò stròuk 'an av gullsalen aa lae beisli paa.
4. Her Malk{a}om han rider seg i kongjens gaar,
ute stend'e kongjen æ sveipt'e i maar.
5. Høyr du, her Malkom, her M[alkom] sò fin,
hòri hev du fengji mìn abelgraa sò fin.
6. Eg hev 'an ikkje s ìnkji stòli, eg hev 'an ìnkji kjøpt,
men egv134 haver den av mìn morbroder bytt.
*
Strofene er nummererte i oppskrifta.
Under oppskrifta står det: Margit Tveiten 1915.

Oppskrift B

TSB D 359: Herr Malkom
Oppskrift: 1915–16 av Rikard Berge etter Gunnhild Åsmundsdotter Sollid, Vinje, Telemark.
Orig. ms.: TGM R. Berge CCCXXIII, 14–16.
Oppgjeven tittel: Hr. Malkum
*
1. Hr Malkum han red sig sig i røde rosenslund
der møder han sin morbroder i den sama stund.
– Jeg liter paa Guds naade og min jomfru. –
2. Aa hør du hr Malkum hr. M[alkum] saa fin
aa hòsse vi du naa byte hestar mæ mig
3. Aa min er snehvide aa din er abelgraa
saa strøk han av gullsadeli la gullbeisli paa
4. Hr. M[alkum] han red sig i kongjens gaar
aa ute stander kongjen svøpt i maar.
5. Aa hør du hr. M[alkum] hr M[alkum] saa fin,
aa hòri hev du fengji min Abelgraa saa fin
6. Jeg har den ikke stjaalet jeg har den ikke kjøpt
men jeg haver den av min morbroer bytt
7. Aa visste mi jomfru at eg sille bli hengt
saa klædde ho min steil mæ den røde gullstreng
8. Aa visste [mi jomfru at eg] sille dø
so klædde ho mi kiste mæ skarlagen rø
9. Der sto ein liten baatsmann aa lydde derpaa
Han sagde jeg vil til din jomfru gaa.
10. Den baatsmann han drager av hanskarne smaa
aa sjave saa ville'n fy aarinne gaa.
11. Den jomfru hun raaber over hele sin gaar
I raske hovmenn drager brynjur paa.
12. Aa fer eg kje hr M[alkum] aa Abelgraa saa fin
saa skò eg taka krona plondre lande av dig
13. Aa heve du dei riddarar dei riddarar mæ deg
mæ du vi taka krona plondre lande av meg
14. Aa kongjen han sillev135 ut av vinduget sjaa
han saa inkje soli for glavind so blaa
15. Daa kongjen han sille ut av vindaget sjaa
han saag inkje jori fer brynjur blaa
*
Oppskrifta er skriven med blyant. Strofene er nummererte seinare med svart penn.



TSB D 360 Jon Remarsson / Unge herr Peder på sjøen

Innleiing

I TSB-katalogen er denne visa delt i to typar (TSB D 360 og D 361), men det er all grunn til å tru at dei har same opphav. Bortsett frå namnet på hovudpersonane er det svært få element som kan skilje dei frå kvarandre.
Hovudpersonen spør mor si kva død han skal få, og ho ber han passe seg for bølgjene blå. Han segler likevel ut, og skipet kjem ut i ein storm. Mannskapet kastar lodd om kven som er den mest syndefulle, og loddet fell på hovudpersonen. Han skriftar syndene sine og blir kasta over bord. I eldre sjømannsmiljø har det vore vanleg å bruke namnet Jona eller Jonas på gjenstandar eller personar som kunne bringe uhell med seg. Dette kjem frå «Jonas bok» i Bibelen der blir det fortalt at Jona vart kasta på sjøen fordi han var skuld i ei ulukke som hadde råka skuta.
Liknande viser finn vi også i andre land. Moltke Moe og Axel Olrik var spesielt interessert i den skotske visa om «sir Patrick Spens». I den visa vil skottekongen at sir Patrick Spens skal segle til Noreg. Sir Patrick Spens blir forferda når han skjønar at han må dra midt på vinteren, men dra måtte han. Slutten på visa varierer. Nokre variantar fortel at han kjem ut i storm og alle om bord druknar. Ein annan variant fortel at dei kjem i land i Noreg, men der kjem dei i krangel med nordmennene, og på tilbakereisa druknar dei alle.
Axel Olrik meinte at Jon Remarsson kunne vere ein historisk person som levde på 1300-talet og dermed kunne det tenkjast at denne visa var dikta etter visa om sir Patrick Spens. For Moltke Moe var det viktig å få kopla saman visa om Jon Remarsson med den skotske visa, for då kunne han argumentere for at denne visa eigentleg har handla om giftarmålet mellom den norske kongen Eirik Magnusson og den skotske prinsessa Margrete i 1281. Ho var berre 19 år då ho vart sendt over til Bergen for å bli gift med kong Eirik Magnusson, og han var knapt 13. Likevel fekk dei ei dotter som vart kalla Margrete, men dronninga døde kort etter fødselen. I 1290 skulle den vesle Margareta Eiriksdotter sendast over til Skottland for å arve den skotske trona, men på overfarten døde ho på Orknøyane.
I nokre av dei skotske variantane finst det ei strofe som fortel om «jomfrua frå Noreg»:
To Noroway, to Noroway,
To Noroway o'er the foam;
The King's daughter of Noroway,
'Tis thou must fetch her home.
Men denne strofa finst ikkje i dei eldste oppskriftene, det kan sjå ut som om ho har kome inn først på 1800-talet.
I Noreg har visa også vore sungen etter Kjempeviseboka. Dessutan har visa vore spreidd i skillingstrykk i alle dei nordiske landa. Dei fleste norske tekstoppskriftene er ifrå Telemark, men visa har vore kjend over eit større område, for det er dokumentert heile 17 melodiar. Sju av melodiane er frå Telemark, og elles er det to melodiar frå Sør-Trøndelag, to frå Sogn og Fjordane, to frå Hedmark, ein frå Oppland, ein frå Buskerud, ein frå Rogaland og ein frå Vest-Agder.
Utsyn nr. 174
DgF 375, 376
SMB 164
Child 58

Oppskrift A

TSB D 360 og 361: Jon Remarsson / Unge herr Peder på sjøen
Oppskrift: 1878 av Moltke Moe etter Eivind Høljesson Årlia, Bø, Telemark.
Orig. ms.: NFS M. Moe 5, 13–15.
Oppgjeven tittel: Lille hr. Peder (fortaltsunget av Eivind Aarlia)
*
1. Dæ va no lille hr Peder,
han monne for sin fostermoder stå
for at han ville vide sin skjæbne
hell hvordan dæ ham i verden skulle gå.
2. Å ikkje so døyr du på sottande seng
å ikkje blir du slagen uti krig
men vogt dig kun for dei bøljunne blå
ti derover du forkortar ditt liv.
3. Dæ va no lille hr Peder
han gik sig til strandbredden ud
for at han ville lade sig bygga
et skib udaf allande veð.
4. Ja skibet det var udaf allande veð
ok mastinne ligeså
ok vimpelen var af det rødeste guld
so sviv der ovenpå.
5. Ja i aften da vill vi no drikke
mens brændevin det er å få
men imorgen så vill vi no seile
om vinden den må stå.
6. Vi sejlte i dage, vi sejlte i to
den tredje ligeså.
Men som vi no kom på det saltande hav,
so begjynna vort skip te å stå.
7. Me hadde både losar å styringsmænd
som sku styre kons skip ifrå land
Men tilbage so glemte vi gud fader og gud søn
og gud den helligånd.
8. Ja no har me kommi så langt i frå land
at me kann 'kje prestanne nå
men vi me felle fe lmastinne ne
og gjøra vort skriftarmål
9. Ja dæ va no lille hr Peder,
han gik seg i káhytta ne:
Gud trøste og bære meg fattige mand
for ein grov syndar eg æ.
10. To kjerkor så haver jeg røva,
tre kloster så har jeg opbrændt,
og so mang ei skjøn jomfru eg har narra
og doms ære har jeg bortskænkt.
11. Men dersom nogen af eder skulde komå hjem
og min fostermoder spørger efter mig,
så sig at jeg tjener i kongens gård
og stend meg mandelig.
12. Men sku nogen af eder komå hjem
og min kjæraste spørger efter mig,
så sig at jeg gviler på bøljunne blå
og bed, ho gifter sig.
*
Strofene er ikkje nummererte i oppskrifta.

Oppskrift B

TSB D 360 og 361: Jon Remarsson / Unge herr Peder på sjøen
Oppskrift: 1882 av Moltke Moe etter oppskrift frå føre 1868 av Torkel Oftelie etter Olav Gunnarsson Haugen/Svartebekk, Vrådal i Kviteseid, Telemark.
Orig. ms.: NFS M. Moe 75, 61–63.
Oppgjeven tittel: Unge Jón Rimarson (kvædet af Olav Svartebekk i Vrådal)
*
1. De va no unge Jón Rímarsón,
han sler sine hendar mod bord:
«Den som ikkje vi ut å sigle idag,
den téner sin herre utru.»
– Skjønt unge vív, du gjenge meg aller utor hugen. –
2. De va no den stýresmann,
han glåper si' augur mod ský:
«den som vi ut å sigle idag,
han kjeme 'kji levans ti bý.»
3. De va no den styrsmann,
han set seg i fremri stavn,
og de va unge Jon Rimarson,
han styrer sitt skip ifrå land.
4. Og då dei kom noko litt ifrå land,
då begjønda den sjøen te rukareika,
og de va unge Jon Rimarson
han blei både blå å bleiki.
5. So begjønda dei te kasta terningar,
dei kasta so fort dei kunde;
altid fall di på Jon Rimarson
so måli de fall ifrå munne.
6. «No hev mi komi so langt ifrå land,
mi kann 'kji prestann finne:
so lyt eg be'a at de binde meg fast at ei mast
og gjeva skriftemål.
7. «Er her nokon lagi ti koma te lands,
at mi fostermor spýr etter meg:
segj' de, eg téner i kongens gård,
eg æ bådi kvik og kåt.
8. Æ her nokon lagi ti koma ti lands,
at mi festarmøy spyr etter meg:
segj' de, eg søv på kvitan sand,
hó må fulla gjifta seg.»
9. So tók han upp ein peningpung
og batt den fast med si side:
«den som æ lagi ti finne meg,
han ska 'kji fatike blive!»
*
Strofene er nummererte i oppskrifta.
På side 50 i handskriftet byrjar oppskriftene frå Torkjell Oftelid, og der står det: Tilsendt mig fra Torkjell Oftelid i Høydalsmo 1882.
Olav Svartebekk døydde i mars 1867, så Torkel har anten skrive opp etter Olav føre han døydde, eller seinare etter nokon som hadde lært visa av Olav.

Oppskrift C

TSB D 360 og 361: Jon Remarsson / Unge herr Peder på sjøen
Oppskrift: 1891 av Moltke Moe etter Torbjørg Gunnarsdotter Ripilen, Mo, Telemark.
Orig. ms.: NFS M. Moe 26, 52–56.
Oppgjeven tittel: Heren51 Jón Rémarssón (Torbjør Ripilen)
*
1. Snèkkja ligg'e fyr landi
å grasi undi hæna grór,
hér spyrst alli so raske drengjir
som 'en here Jon Rémarssón.
– Men sjøen tager så manggenv136. –
2. Å dæ va here J[on] R[émarssón]
han krusar sitt gule hår,
so reiste 'n seg ti si fóstermór
å vill spyrje, hòss dø 'en sill få
3. «Å ikkji fedde du fyr sóttesængg
å ikkji [fedde du fyr] svǣr,
men passe deg bét'e fyr byljune blå,
dæ blive di seiste fǣr.
4. Å ikkji [fedde du fyr sóttesængg]
å ikkji fyri pil,
men passe deg du fyr bylj[une] blå,
dei komav137 ti krænkje ditt unge liv!»
5. Men eg skò gjéva deg dúkjen dænn,
å den skò vera deg gó,
du skò få sigle på byljune blå
som på den grøne jór.»
6. Å dæ va h[ere] J[on] R[émarssón]
han snuddestv138 si moder ifrå:
«Egv139 sko alli live den hǣredag'ev140 k42
eg spyr'e deg oftar um rå!»
8. «I aften så ville vi drikke,
um mé kann øli få,
imorgó so vil ville me sigle,
um vinden den blæse må!»
8b. Å dæ va no h[ere] J[on] R[émarssón]
han va slik ein vågehals:
«Å den som ikkji vi sjøen sigle idag,
han téner sin herre falsk!»
9. Å dæ va h[ere] J[on] R[émarssón]
han vændte sin' øien mót sky,
alt sāt (den)n52 gamle skipar Håken,
han visste' ikkji land helle by.
10. «Å hṑri æ no den vågehals,
som i aften sló so stórt,
me kann ikkji sjøen sigle idag,
for segli dei blæs'e bórt.»
11. Å de va den gamle skipar Håken
han talar ti liten smådrængg:
«Dé hentar meg inn mitt tavlebór-skrén,
lat' tærnénggan' hava sin gangg!»
12. Den fyste tærnéngg, på tavlebór rann,
dei tærnénggar va so små,
den falt på h[ere] J[on] R[émarssón]
han sille um skīpbór gå.
13. «No æ mé so langgt av landi kṑmne,
mé kann inkji presten nå,
du skriftar meg fyr min faders bórv141,
å denv142 herre ska lye derpå!»
14. «Ekkjur so heve eg krænka
å dåra so mangg ei møy,
dæ hev alli kòmi i hugjen min,
eg sille på sjøen døy.
15. Å klòstriv143 heve eg røva
å kyrkjur hev eg uppbrændt;
dæ hev alli [kòmi i hugjen min,]
at dæ ha' meg sòsò silt hændt
16. Å kjæm'e dæ nṑkṑn livands ti lands
å mi móerv144 ho spyre sov145:
so sei, eg {æ}téner i kunggens gar'ev146
egv147 æ bådi gla å kåt
17. Å kjæm'e dæ nṑkŏn lívands i land
mi festarmøy spȳr etti meg,
so sei at ho må gjifte seg,
eg ligg i saltan .v148
18. De va tyve å syvsindstyvev149
den ti dei dróge på land,
dæ va kji mer hellv150 fem ti landi kåm att,
å dermæ va hère Jóns drængg.
*
Strofene er nummererte i oppskrifta. Nummer sju er hoppa over. Mellom strofe 8 og 9 er det skote inn ei strofe som står nedst på sida med tilvising dit, nummerert «8b». Under denne strofa står det: Derefter 8,d. Det er usikkert kva det betyr.
I venstremargen ved overskrifta står det: Se Mo nr. III p. 1.

Oppskrift D

TSB D 360 og 361: Jon Remarsson / Unge herr Peder på sjøen
Oppskrift: 1915 av Gunhild T. Kivle etter Tone Olsdotter Kivle, Seljord, Telemark.
Orig. ms.: TGM R. Berge CCLXVIII, 3–6.
Oppgjeven tittel: Lille Peder
*
1. Lille Peder ganga seg i kammerse in
for at reie aa greie sit haar
aa siden saa gaar han te sin fostermoder in
aa spurde vilken dø han skul faa
2. Aa ikke skaa du døi i sotte seng
aa ikke skaa du falde i krig
men vogt du deg for de bølgenne saa blaa
at dei ikke forkortar dit liv
3. Lille Peder bygde seg et skip ut af kork
aa mastin af valfiske ben
aa seille skaa vera af de rødeste gul reinaste ul
aa vimpelen som veiede ut paa
4. Ja skjipe de va naa saa smukt aa galant
de skulle te veisendin gaa
aa naar dei ha seila syv hundre mil
begynte skibet at for gaa
5. Kafteinnin han va en forstandige man
han tala forstandige or
kom lader os kaste en gulterning om bor
aa sjaa vem den støsste synd har jort
6. Den fyste gultæringen paa sørge boret ran
for dise søfarede men
aa loden den falt paa Peder den gang
for elskende konge aa søn
7. Den anden gultæringen paa sørge boret ran
for dise søfarede men
aa loden den falt paa peder denne gang
for elskende konge aa søn
8. Den trea gultæringen paa sørge boret ran
for dise søfarede men
aa loden den falt nu paa Peder denne gang
vor elskende konge aa søn
9. For di at jeg nu den største synder er
saa vil jeg bekende min synd
fem kirker har jeg røvet aa kløster har eg brent
aa piger har jeg narat aa sjemt
10. Vest nokon af dekon skulle komma i land
aa min moder hun spørger efter meg
saa sig at eg tener ut i kongens gaar
aa at eg lever vel aa lykkelig
11. Vist nokon af dere skulle komma i land
aa min fader han spørger efter meg
saa sig at eg vandrar ut i fremmede land
at han tar ikke sythe fe meg
12. Vist nokon af dere skulle komma i land
aa min kjærast hun spørger efter mig
saa sig at eg viler under bølgenne saa blaa
hils hende at hun frit maa jifte seg
13. Kaftein tok Peder i hans gul gulle haar
aa kasta han i bøljenne saa blaa
naar Peder begynte at synke begynte skibet til at gaa
aa de gyngede paa bølgenne saa blaa
*
Strofene er ikkje nummererte i oppskrifta. Strofene er ikkje delte inn i verseliner i oppskrifta.
Etter oppskrifta står det: slut



TSB D 365 Stig liten fell

Innleiing

Kongen ber den unge riddaren, Stig liten, om å føre kongens fane i krigen. Stig liten orsakar seg med at han er for ung og for liten til å ta på seg dette ansvaret, men kongen trugar han på livet. Stig liten gjer då som kongen ønskjer, men fell i krigen. Stig litens sverd og belte kjem attende, men ikkje han sjølv, til stor sorg for festarmøya.
Ingen av dei norske oppskriftene av denne balladen er fullstendige, jamvel om nokre av dei fremste Telemarks-songarane kunne visa. Den minst fragmentariske teksten skreiv Sophus Bugge opp i 1863 etter Margjit Johannesdotter Hovde/Svigsli (1777–1864) frå Tuddal. Margjit Johannesdotter song tolv balladar for Bugge. Lindeman skreiv opp to av desse etter henne (Jonsson & Solberg 2011: 183–186).
Svend Grundtvig plasserte «Ridder Stigs Fald» blant dei historiske visene (DgF III: 9–11). Også Grüner-Nielsen reknar med at riddar Stig har vore ein historisk person: «Stig Hvide […] Grundlægger af Essenbæk Kloster, som faldt i Slaget ved Viborg 1151» (DgF X: 248). Men argumentasjonen er tynn, og uansett må balladen vere laga svært lang tid etter hendingane. Dei danske og svenske variantane inneheld fleire motiv som har falle bort i den norske tradisjonen. Såleis oppmodar kongen Stig liten om å røme når krigslukka vender seg mot han, men Stig liten vil ikkje at slik skam skal spørjast om han. Når fruer og jomfruer får vite at riddar Stig har falle i krigen, græt dei sine modige tårer. I den eine svenske teksten som er overlevert – frå byrjinga av 1600-talet – heiter det:
De Lade Riddarstigenn vpå Högan båår,
fruer och Jungfrur de felle så mången tåår
[…]
Tröste nu Gud huar fattigh krigs Mann,
som mister sit lif för fienders hand
(SMB 4:1: 307).
Utsyn 189
DgF 117
SMB 165

Oppskrift A

TSB D 365: Stig liten fell
Oppskrift: 1863 av Sophus Bugge etter Margjit Johannesdotter Hovde/Svigsli, Tuddal, Hartdal, Telemark.
Orig. ms.: NFS S. Bugge i, 196–197 (kladd)
Ingen oppgjeven tittelv151
*
1. Å høyrer du de dú líten Ridder Stíg
ídag ska' du føre míne faner í bý.
2. Eg æ' so líten, eg æ' so låg
at eg orkar 'kje føre díne faner í år.
3. Eg [æ' so líten, eg æ'] for ung,
[at eg orkar 'kje føre díne faner] so tung.
4. Kongen han tager etter søllbújen knív,
vi' dú 'kje føre míne faner, de gjeller ditt lív.
5. Eg ska' føre díne faner her sø unde lí,
der stander píler å der gjelder lív.
6. Heim kom de belte, heim kom de svæł,
men inkje Stígelíten som Ingelíta ha kjær.
*
Teksten er streka over med store kryss. Strofene er unummererte i manuskriptet.
Over oppskrifta står det: Margjit. Oppskrifta etter Margjit Svigsli finst også som avskrift i DFS 51, 41–42.
Under oppskrifta står det: (meget længre).
I manuskriptet er tjukk l markert med krøllstrek under bokstaven.
Reinskrift: NFS S. Bugge V, 217

Oppskrift B

TSB D 365: Stig liten fell
Oppskrift: 1863 av Sophus Bugge etter Lars Haraldsson Lofthus/Kåsa, Tuddal, Hjartdal, Telemark.
Orig. ms.: NFS S. Bugge i, 276 (kladd)
Ingen oppgjeven titteln53
*
1. Kongen å Stígelíten sat ve bół
dem snakka so mangt ei' skjemtan ół
– I dag ligger Stígelíten slagen. –
2. O høyrer dú Stígelíten, hvad jeg siger dig:
dú ska' førev152 míne faner og føre mi'v153 vív
3. Eg ska' fýgje díne faner so gott som jeg kann,
at det ska' spørgås i Dróssmers land.
4. Heim kom belte å heim kom svæł
men ikkje Stígelíten, som Ingelíta ha' kjær.
5. Heim [kom] sadel [å heim kom] hest,
[men ikkje Stígelíten, som Ingelíta ha fest.]n54
*
Teksten er streka over med store kryss. Strofene er unummererte i manuskriptet.
I manuskriptet er tjukk l markert med krøllstrek under bokstaven.
Reinskrift: NFS S. Bugge V, 217–218. Oppskrifta etter Lars Lofthus finst også som avskrift i DFS 51, 41–42.

Oppskrift C

TSB D 365: Stig liten fell
Oppskrift: 1863 av Sophus Bugge etter Bendik Ånundsson Sveigdalen/Felland, Skafså, Mo, Telemark.
Orig. ms.: NFS S. Bugge d, 3 (kladd)
Ingen oppgjeven tittelv154
*
1. Heimte kjeme sadel å heimte kjeme hest,
å atte ligge Stígeliten slagjen so vest.
– Í dag ligge Stígeliten slagjen. –
2. [Heimte kjeme] hósur [å heimte kjeme] skó,
[å atte ligge Stígeliten] såri, render bló.
3. [Heimte kjeme] hettur [å heimte kjeme] hatt
inkje ville skjøn jomfrú trú de va sant
men at Stígeliten han ligge slagjen.
*
Teksten er streka over med store kryss. Strofene er unummererte i manuskriptet.
Reinskrift: NFS, S. Bugge V, 247. Oppskrifta etter Bendik Sveigdalen finst også som avskrift i DFS 51, 41–42.

Oppskrift D

TSB D 365: Stig liten fell
Oppskrift: 1863 av Sophus Bugge etter Jorunn Knutsdotter Bjønnemyr, Mo, Telemark.
Orig. ms.: NFS S. Bugge d, 227
Ingen oppgjeven tittel
*
1. Stígelíten rei seg uppí eitt skar,
å der fedde pílir som her vexe gras.
– Ídag ligge Stígeliten slagjen. –
2. Stígeliten rei seg útpå ei øy,
å der fedde píler, som her vexen55 høy.
3. Heimte kom sadel å heimte kom hest
å atte ligge St[ígeliten], som skjønn jomfrú ha' fest.
4. [Heimte kom] hósur [å heimte kom] sko,
[å atte ligge Stígeliten,] han rinder bló
Teksten er streka over med store kryss. Strofene er unummererte i manuskriptet.
Under teksten står: (Dei blive umbrotne)
Oppskrifta etter Jorunn Bjønnemyr finst også som avskrift i DFS 51, 41–42.



TSB D 367 Olav og Kari

Innleiing

Denne visa er plassert blant riddarballadane, men fleire av variantane kunne like godt vore plassert mellom legendevisene.
Mor til Olav spør korleis han likar, Kari, kona si. Når han svarar at han likar henne bra, seier mora at ho har sett Kari ri saman med alvane på ein kvitbjørn som ei heks. Olav trur at mora snakkar sant og at Kari er ei heks. Han slår henne så ho døyr. Kari kjem til himmelen og ber for Olav og mor hans. Jomfru Maria svarar at Olav skal få kome til himmelriket, men mor hans kjem ikkje inn. Konflikten i visa er mellom ekteparet på den eine sida og Olavs mor på den andre. Forklaringa kan kanskje liggje i første strofa. Olav er ein glad gut. Han har funne seg ei brur utan å rådføre seg med mora. Ho kan vere sjalu.
Visa finst både i Danmark og Sverige, men berre i ein variant i kvart land. I Noreg er det er bevart eit titals oppskrifter, alle frå Telemark, men mange av dei er berre fragment. Variantane sluttar på ulike måtar. I variantane etter Jorunn og Hæge Bjønnemyr, Aslaug Askedalen og Kjersti Lillegård ber Kari, på ein måte som ein helgen, om at både Olav og mor hans skal få kome til himmelen, men det er berre Olav og Kari sjølv som blir salige, mora blir sitjande på ein varm stein i Helvete. I varianten etter Targjei Kosi ber Kari Olav om at han skal sende den blodsulka serken til mor hennar og be om at ho ikkje skal gifte bort fleire døtrer. I varianten etter Anne Knutsdotter Bruhær angrar Olav seg og legg Kari inn på ei silkeseng.
I 1861 skreiv Lindeman opp ein melodi etter Anne Knutsdotter Bruhær, dessutan finst det tre anonyme melodiar.
I kommentarane til visa skreiv Moltke Moe at grunnlaget til denne visa er forteljinga om ei frankisk prinsesse, Klothilde, som skal ha levd på 400-talet. Ho var gift med Amalarik, konge over vestgotarane. Han var arianar og ho var katolikk. Derfor slo og pinte han henne. Til slutt sendte ho ein duk med sitt eige blod til bror sin, Childebert. Han gjekk i kamp mot Amalarik og slo han.
Moltke Moe var svært ivrig i å gje dei norske balladane status ved å peike på røter langt bakover i tid. Forteljingane har rett nok eit enkelt moment felles, men det er svært tvilsamt om det kan vere ein konkret samanheng. Motivet om den blodsulka serken finst korkje i danske eller i svenske variantarar. Den finst berre i den norske varianten etter Targjei Targjeisson Kosi frå Vrådal i Kvitseid.
Utsyn 59
DgF 361
SMB 166

Oppskrift A

TSB D 367: Olav og Kari
Oppskrift: 1857–1858 av Sophus Bugge etter Targjei Targjeisson Kosi, Vrådal, Telemark.
Orig. ms.: NFS S. Bugge III, 115–116 (reinskrift)
Oppgjeven tittel: Ólav aa Kari. II. (meddelt af Targjei Kosi.)
*
1. «Høyrer du Ólav, Sonen min;
– Trøn56 meg ikkje for nære! –
hosse líkar du Gifta dí?»
– På vollen dansar mív155 Jomfrú. –
2. «Så væl líkar eg Gifta mí,
som eg drikke båv156 Mjø å Vín.»
3. Eg ser ho Kari rie
uppette mæ Elvesíen57
4. «Hó ha' kje anna ti Beislering,
hell Lindarormen hó slengde íkring.»
5. [Hó ha' kje anna ti] Sadel,
hell sin dødeleg Fader.n58
6. Dæ monne dei på hó ljuge,
Gud nåe [den, som slíkt trúdde!]n59
7. Hossi kann grasi på jóri gró,
når sonen må ikkje móeri trú.n60
8. Ólav kjeme ríands í Går,
hass Kjæraste út ímót han går.
9. [Ólav] kom seg [ríands í Går]
liden Kjersti hó Kari [út]i før han står.n61
10. Hó gjórest í Kinni bleik'e:
«No ser eg, Ólav æ' vrei'e.»
11. «Du ha' kje anna ti Beislering,
hell Lindarormen du slengde íkring.»
12. «Dæ monne dei på meg ljúge;
Gud nåe den, som slíkt trúdde!»
13. Ólav sló mæ Tygyll å Tein,
alt te hó ne for hass Føtanne seig.
14. Ólav sló mæ Tygylen kvass,
alt te Silkjeserkjen í Hollev157 brast.
15. «Kjære min Ólav slå ikkje leng!
no hev du fengji mitt Hjarta'i sprengd.v158
16. Du dregev159 Serkjen ótó Blo{d}e,
du sender denv160 te mí Móer!
17. Du be, hó tværv161 han rein'e,
å giftev162 'kje síne Døttannev163 fleire!
18. Du be, hó vi' två han kvít'en62
å giftev164 'kje síne Døttannev165 te slíke!»
*
Strofene er nummererte i oppskrifta. Dei innskotne strofene (her: strofe 3, 5–7, 9) er ikkje med i nummereringa i oppskrifta, men er det her. Nummereringa er difor annleis her enn i oppskrifta frå og med strofe 3.
Etter strofe 2 og 10 (nr. 2 og 5 i oppskrifta) er det sett inn stipla liner.
Kjelda til variantane er ukjend.

Oppskrift B

TSB D 367: Olav og Kari
Oppskrift: 1863 av Sophus Bugge etter Jorunn Knutsdotter Bjønnemyr, Mo, Telemark.
Orig. ms.: NFS S. Bugge d, 260–264 (kladd)
Ingen oppgjeven tittel.
*
1. Ólav han ríder so víde
– Dei sigler mæ fløy. –
alt til sitt bryllaup at byde.
– Dei gifte siv166 systar ti Samsøy.
2. Han [Ólav han ríder] sørv167 under øy,
å fester av168 Signelill den véne møy.
3. Han fester av169 Signelill, flytv170 'a heim,
riddarar å sveinar dei fýgjev171 mæ dei
4. Dei livde íhóp í åtte år,
dei åtte íhóp dei bonniv172 små.
5. Då de lei på de níende år,
då lyster Ólav tilv173 si moerv174 å gå
6. Ólav han kom seg ríand í går,
hass moder úti fyr 'en står.
7. Vælkomen Ólav kjær sønnen mín,
hosse líkar dú gifta dik43?
8. So líkar eg gifta gó,
líksom kvor dagjen drikke jól,
9. Dú tar inkjev175 Ólav so líke,
eg såg 'æ Signelill ríe frammte mæ elvesíek44.
10. Hó ha inkji anna ti høgev176 hest
hell kvíte bjønnen líkarv177 hó best.
11. [Hó ha inkji anna ti] beislering,
hell lindarormen låg í ring.
12. [Hó ha inkji anna ti] bei{t}sleband,
hell lindarormen fyri rann.
13. Signelill æ so vén ei brúr
detta vi' eg alliv178 trú
14. Hossi kann grasi på jóre gró,
når sónen må 'kji si móere trú
15. Ólav han spring'e på gangaren grå
so rí'e han seg ti Signelills går.
16. Ólav han kom rídend í går,
Signelill úti fyre 'n står.
17. De sér eg uppå Ólavs fær,
anten æ 'en drukkjen hell å æ 'en rædd.
18. [De sér eg uppå Ólavs] kinniv179 so bleik,
[anten æ 'en drukkjen, hell å æ 'en] vrei.
19. Eg helsar deg Ólav eg talar ti dé,
hot tíend fékk dú sjå móeriv180 di.
20. Mi móder hó såg deg ríe
frammtev181 mæ elvesíe.
21. Dú ha [inkji] ann[a ti] høgek45 hest,
[hell kvíte bjønnen] líka{st}rk46 [dú best.]
22. [Dú ha inkji anna ti] beislering
[hell lindarormen] liggv182 [i ring]
23. [Dú ha inkji anna ti] beisleband
[hell lindarormen] fyri deg rann.
24. Di móder hó móndek47 ljúge
Gud bære deg Ólav som trúdde.
25. Hossi kann grasi på jóre gró
[når sónen må 'kji si móere] trú.
26. Han slóv183ti hæna mæ tynnetein,
serkjen rivnar å holle seig.
27. Han [sló ti hæna mæ] tynnekvast,
[serkjen rivnar å holle] brast.
28. «Kjære min Ólav dú slåv184 inkjev185 leng,
nó hev eg fengji min døespreng.
29. Han tók æ Signelill pí sitt fang,
han bar 'æ um på bóri fram.
30. Signelill kom tilv186 himmerigv187 bå trøytt å mó,
jomfrú Maria hó ruddev188 stól.
31. Dú Ma tar inkji jomfrú Maria ryddje stólen fyr mé,v189
eg æ 'kje fyr góe ti stande fyr deg.k48
32. Signelill falt på si' barrev190 kné
må han Ólav kvíl{æ}e mæ mé.
33. Í immerigv191 der æ en stól,
der må dú å Ólav drikke jól.
34. Signelill [falt på si'] berre kné
[må] Ólavs móere [kvíle mæ] mé.
35. Signelill, S[ignelill] still din munn
dú be alli fyrev192 slík heiinghund
36. Í helvíti der æ en stein,
der må Ólavs móerev193 kvíle síne bein
*
Strofene er ikkje nummererte i kladden. Strofe 16 er merkt ut, og i margen står det: (Ukj (utydeleg).
Reinskrift: NFS S. Bugge V, 271–274

Oppskrift C

TSB D 367: Olav og Kari
Oppskrift: 1913 av Rikard Berge etter Kjersti Jensdotter Lillegård, Mo, Telemark.
Orig. ms.: TFM R. Berge CCXLVII, 38–40.
Oppgjeven tittel: Olav aa Kari.
*
1. Olav aa Kari rei seg onde øy
– Dei sâlar mæ fløy. –
dei avlar dei aatte bonni smaa.
– Dei gjifter sine døttar i Samsøy. –
2. Olav han kaam seg rians i gaar,
aa haanoms moer ute staar.
(Han spør hòsse l[iti] K[ari] liver
3. Eg saag liti Kari ho fór her i gjaar,
– –
4. Ho hae kje ana tì riehest,
hell sin gamle avdøe faer.
5. Ho hae [kje ana] tì begslering,
hell òrmane som i grase renn.
6. Herr Olav han snudde sin gangare graa,
der vóks ikkje gras paa 15 aar.
7. Velkaamen O[lav] heim tì meg
eg hev kje ante' bryggja hell blanda fòr deg.
8. Eg agtar ikkje din søte mjø,
eg passar meg væl fòr æra di.
9. (han hòggje l[iti] K[ari] i lutine tvo?)
so bón de spradda tvo bón i moers blo.
10. Liti Kari ho kaam fòr himmerikjes dynn,
aa jaamfru Maria let 'o inn.
11. Olav han kaam for h[immerikjes] dynn
aa ba sò vent 'n maatt' sleppe inn.
12. L[iti] K[ari] falt paa sine bare kne,
Maa Olav, mann' min faa kvile seg her?
13. (Ja Olav, m[ann'] din maa kvile seg her).
14. Aa Olavses moer kaam fòr h[immerikje]s dynn
aa ba sò [vent 'o maatt' sleppe] inn
15. L[iti] K[ari] [falt paa sine] bare kne
Maa O[lavse]s moer faa kvile seg her.
16. I hælvete der æ sò heit ein stein,
der kann Olavses moer faa verme sine bein.
*
Strofene er nummererte i oppskrifta.



TSB D 375 Signelill og Albrett [Den bortselde møya]

Innleiing

Signelill sit i jomfruburet og syr. Lagnaden har vore ublid mot henne, og ho syr sine eigne sorger inn i saumen. Så kjem dronninga til jomfruburet hennar og ber om å få sjå saumen, og Signelill fortel kva som har skjedd. Ho levde eit liv i velstand og lukke, men så kom det røvarar og braut seg inn. Ein av røvarane valdtok henne. Foreldra ville ikkje lenger vite av henne og selde henne for nokre kyrkjeklokker. Men ved det første slaget brast hjarta til faren, og ved det andre slaget gjekk det like eins med mora. Dronninga forstår at det var Albrett, hennar eigen son, som var ugjerningsmannen. Den same Albrett står utanfor døra og lyder på samtalen, han kjem inn og alt løyser seg til det beste:
Dær blev lyst å megen gama,
Albrett å Signelill ha' bryllaup mæ sama
(Oppskrift A, str. 26).
Vi har fem variantar av denne balladen. Alle er frå Telemark, og alle er oppskrivne av Sophus Bugge i 1850- og 1860-åra. Tre av Bugges oppskrifter er trykte i Danmarks gamle Folkeviser (DgF III: 856–858). Det dreiar seg om tekstane etter Guro Sveinungsdotter Væting (1800–1886) frå Fyresdal, Elen Jensdotter Rolleivstad (1793–1876) frå Skafså og Signe Gjermundsdotter Napper (1788–1865) frå same bygd (Jonsson & Solberg 2011: 370–371, 544–545, 540–542). Ein restituert og språkleg normalisert tekst er trykt hos Liestøl og Moe (Liestøl & Moe 1959: 70–72).
«Signelill og Albrett» finst også i eldre danske oppskrifter, med noko varierande handling. Peder Syv trykte visa i Kjempeviseboka (1695).
Det er verdt å merke seg det forteljetekniske grepet i «Signelill og Albrett» – så å seie all dramatikken har utspela seg tidlegare. At retrospeksjon spelar så stor rolle i teksten, er ikkje vanleg i balladediktinga, men det viser at balladesjangren ikkje er framand for relativt komplisert framstillingsteknikk. På notidsplanet nøstar dronninga opp den fortidige handlinga, og dermed blir ho ein slags detektiv. Sidan dronninga har løysinga på Signelills vanskar, blir ho også velgjeraren hennes – jamvel om mange vil synast at valdtektsmannen Albrett slepp lett frå det.
Når Signelill syr den vonde lagnaden sin inn i saumen, kan det forklarast ved at det ho er blitt utsett for, opplevast som så belastande at ho ikkje greier å snakke om det. I staden overfører ho det opplevde til saumen. Det er eit velkjent grep både i eldre og nyare dikting, vi kjenner det t.d. – med ein litt annan vri – frå Jakob Sandes vise «Jenta i veven».
Utsyn 103
DgF 83 E-K

Oppskrift A

TSB D 375: Signelill og Albrett
Oppskrift: 1856 av Sophus Bugge etter Guro Sveinungsdotter Væting, Moland i Fyresdal, Telemark.
Orig. ms.: NFS S. Bugge II, 8–10 (reinskrift).
Oppgjeven tittel: Signelill å Albrett. (meddelt af Guro Væting)
*
1. Signelill sitn63 hó í búri,
– tankeren vet ingen uden gud –
hó sømmer dæn sømmen så prúde.
– Her æ' ingjen í verden, eg kan fortelje mi'v194 sorgir. –
2. Hó sømmerv195 dæn sømmen og den erv196 hvid,
for skjæbnen va'v197 hende så ublid.
3. Stolt droning hó aksla sí kåpa blå,
så lyster hó seg til stolt Signelill gåv198.
4. Å droning hóv199 ígjenom dynni steig,
å Signelill upp ímót hó reis.
4b. Stolt Signelill klappa på høyene blå:
«Sit stolt droning å hvíl deruppå.
5. «Eg æ kjev200 trøytt, egv201 kann væl stå,
egv202 vil nov203 upp på dæn sømmen at sjå.»
6. «Egv204 sømmer dænv205, den er hvid,
for skjæbnen den har væretv206 mig ublid.
7. Min faer sett' meg upp ett búr,
dær va' eg en jomfrú så prud.k49
8. Eg va' no meg ei jomfrú så boldv207,
eg ha' dei ternurv208, å dei va' toll.
9. Eg va' no meg í min faders går,
å ha' dei ternurv209 stóre å små.
10. To dei helt meg vaskevann
å to dei heltv210 handklæ í hand.
11. To dei kjembde mitt gúle hår
å to dei helt meg speilenv211 for.
12. To dúkjen breddev212
å to maten framreddev213.
13. To dei redde upp sengi
å to de lagde meg í dænv214.
14. Å dær kom røvarar på dæ land,
de gjóre meg stór vånde.
15. Dæ va' femten på mítt búri braut,
dær va' ein, som mí æra naut.
16. Dær va' ein, som helt meg í hand,
dær va' ein, som mí æra vandtv215.
17. Min moder hó ville meg kvæle,
min fader han ville meg seljev216.
18. Så selde hanv217 meg for de klokkunne fem,
i Sællands kjerke henger alle fem.
19. [Så selde han meg for de klokkunne] ní
[i Sællands kjerke henger alle] dí.
20. n64Dæ fystev218 slagje klokka mon ríngje,
min faersv219 hjerte sunde måtte springe.
21. v220Dæ andrev221 slagje klokka sló
min moderv222 dødde, dær hóv223 stó.»
22. Droningi tala te Signelill:n65
«dæ hører eg på talen din,
dæ va' Albrett broerenv224 min.
23. Dær va' femten, som dítt búri braut,
dæ va' Albrett, som dí æra naut.»
24. De tenkte, de var ene to,
men Albrett stó úttafor dynni å lydde dærpå.
25. Han klappa no hennar på hvidan kinn:
«du ska' blí allerkjærasten min.»
26. Dær blev lyst å megen gama,
Albrett å Signelill ha' bryllaup mæ sama.
27. Dær var stór gle'i í kungjens går,
dær var glae båe stóre å små.
*
Strofene er nummererte i oppskrifta.
Til høgre for overskrifta står det: (hun var meget usikker, navnlig i 1863).
Guro har sunge balladen for Bugge to gonger, i 1856 og igjen i 1863. Bugge har ført på variantar frå 1863, først med blyant og så med mørkare blekk. Desse er ofte merkte «1863». Strofe 4b kom til i 1863.

Oppskrift B

TSB D 375: Signelill og Albrett
Oppskrift: 1857 av Sophus Bugge etter Elen Jensdotter Rolleivstad, Moland i Fyresdal, Telemark.
Orig. ms.: NFS S. Bugge a, 171–174 (kladd).
Ingen oppgjeven tittel.
*
1. Signelill sit hó i búri
– Tanken ved ingen uden gud –
hó sýr den sømmen så prúdi.
– Der æ' ingjen udi verden, eg kann fortelje mi' sorgjir. –
2. Hó syr den sømmen så dydefull,
hó syr den sømmen av bare gull.
3. Droningji akslar på kåpa blå,
hó lyster seg í høgeloft for Signelill at gå.
4. S[ignelill] skúvar fram høyeni blå,
du set deg stolts droningje, kvil deruppå.
5. Eg æ' inkje trøytt eg kann væl stå,
men eg vil upp påk50 din sømmen å sjå
6. Eg fór vilt på sømmen min,
mitt hjarta dæ var' ikkje ette mitt sinn.
7. S[ignelill] S[ignelill] seg meg mei!
du seie meg mei av dí' sorgjinne fleir!
8. Eg va' meg i min fadersgår,
der fødde eg så líti eitt bån
9. Min fader han vilde meg kvæle,
min moder hun vilde meg sælge
10. Så kom der ein skipari siglands ti lands,
så selte dei meg ti han.
11. Dei selde meg for dei klokkunne fem,
i Sællands kyrkje hanger alle dem
12. [Dei selde meg for dei klokkunne] ní,
[i Sællands kyrkje hanger alle] dí.
13. Dæ fyste slagje klokka món slå,
mí moder hó døe der, hó stó.
14. Dæ andre [slagje klokka món] ringje
mitt faers hjarta'i dæe món springe.
15. Alibrand va' ikkje langt derifrå,
han stó å lydde dei ori uppå.
16. Der blei gle'i å der blei gama,
A[librand] å S[ignelill] drakk bryddaup mæ sama.
17. [Der blei gle'i å der blei] mykjen gnýr,
[Alibrand å Signelill drakk bryddaup] í bý.
18. No hev stolts Sign[elill] forvunni sí kvíe,
no søve hó kvor natt innmæ A[librands] síe.
19. [No hev stolts Signelill forvunni] sin harm,
[no søve hó kvor natt] uppå [Alibrands] arm.
*
Strofene er ikkje nummererte i oppskrifta.
Reinskrift: NFS S. Bugge VIIIa, 75–77, utan tittel.

Oppskrift C

TSB D 375: Signelill og Albrett
Oppskrift: 1863 av Sophus Bugge etter Asgjerd Olsdotter Vislandskosi, Skafså i Mo, Telemark.
Orig. ms.: NFS S. Bugge V, 134–135 (reinskrift).
Ingen oppgjeven tittel.
*
1. Signelill siter í búre
– Tanken véd ingen uden Gud. –
hó sýr sømmen den prude.
– Her æ' ingjen i verden, som kan fortelje meg sorgji. –
2. Dråningji akslar sitt skarlakskinn,
so gjeng hó ti høieloftv225 forv226 Signelill inn.
3. Hóv227 klappa på høyeni blå:
«Sit ne Danadråningji å hvil derpå!»
4. Eg vi' inkje sitje, jegv228 vil heller stå,
mi tankar deimitt hjarta de æ' ikke ette mitt sinn.
eg æ' mei om den sømmen å sjå.»
5. Her æ' komi eit avbrigd i sømmen min,
mitt hjarta dev229 æ' ikke ettev230 mitt sinn.»
6. «Høyrer dú Signelill, hot eg spyrev231 deg:
du siger mig hvem harv232 lokka dig.»k51
7. «De æ' den øverste i kongens flokk,
som ríe næste hank52 Skakjilokk.
8. De æ' den øverste í kongens fær,
som ríe næste mæd nakji svær.»
9. «Høyrer dú Signelill, hot eg seie deg:
hass rétte riddarnavn so seie dú meg.»
10. Han heiter Rósensdalakinn,
for han so bere jeg al sorgen min.
11. Dalakinn sto inkji langt ífrå,
han stó so næri, han lýdde derpå.
12. Dalakinn kjæm seg (i lofti?) inn:
«No ska' dú få glæde for sorgen din.»
*
Strofene er nummererte i oppskrifta.
Over oppskrifta står det: (Asgjær Bergland. Skafsaa.) Ho er identifisert som Asgjerd Olsdotter Vislandskosi, som truleg oppholdt seg på Bergland ved Bugges besøk.
Denne reinskrifta er sett saman av kladdar i NFS S. Bugge i, 1–2 og 354–355, begge etter Asgjerd Vislandskosi i 1863. Ho har sunge for Bugge minst to gonger. Første sida av kladden er dels vanskeleg å tyde, stroferekkjefølgda er uklår, og eit par strofer er skrivne ned to gonger, med litt avvikande ordlyd. I reinskrifta har Sophus Bugge støypt saman desse oppskriftene, samstundes som alle variantane er nemnde. Vi har difor lagt reinskrifta til grunn.



TSB D 376 Klagande møy

Innleiing

Ei ung jente klagar over den vonde lagnaden sin. Far og mor er døde, dei som skulle syte for klede og mat for henne. Betre gjekk det ikkje då ho vart glad i ein ung mann, for han sveik henne. No står ho aleine og gløymd att. Ho jamfører seg med fiskaren som mister fisken, fordi taumen ryk av, og med den tåpelege mannen som byggjer hus på isen, og mister det når isen smeltar. Vidare liknar jenta seg med eit einebærtre på ville heia, og med eit lindebærtre i dalen, som ingen høyrer og ingen ser.
Det finst få oppskrifter av denne balladen, og berre eit par av dei er etter måten fullstendige. Sophus Bugge skreiv opp ein av variantane i 1857 etter Torbjørg Haugen frå Skafså i Mo. Dei sju første strofene av denne varianten er trykte i Danmarks gamle Folkeviser (DgF IX, 89).
Siste halvdelen av Torbjørgs versjon er trykt som variant til ein annan ballade i DgF (VII, 412–413). Her byrjar ein dialog mellom ei jomfru og ein mann, og desse strofene høyrer til balladen «Ynskjande møy» (TSB D 91). Rammeforteljingane i dei to balladane er forskjellige i danske og svenske oppskrifter, men i den norske tradisjonen er dei mest utviska – her handlar begge om ei jomfru som lengtar etter ein mann ho ikkje kan få. Difor var det naturleg for Torbjørg Haugen at strofene høyrde til same visa. Margrete Brauti, også frå Skafså, kunne eit par strofer av dialogen frå «Ynskjande møy», men omkvedet hennar høyrer til «Klagande møy». Det ser altså ut til at «Klagande møy» og «Ynskjande møy» har vore støypte saman i delar av tradisjonen. Likevel er strofer, tema og rim i dialogen ulikt utforma i dei to balladane, berre eitt motiv er felles: at møya ønskjer ho var eit eple i ein apal.
Jorunn Bjønnemyr frå Mo song ein kort versjon utan strofer frå «Ynskjande møy». Her endar det godt, for den unge sveinen står og lyder på jomfrua:
um han ha' de hjarta'i harar hell stål,
so laut en den jomfrúva hava
(Oppskrift A, strofe 5)
Ei strofe av visa har vore spesielt populær i Telemark og har levd sitt eige liv, nærast som eit frødestev med omkvede:
Eg lignar deg inat den daarlege mann
som bygger sitt hus uppaa isen,
naar isen gaar opp flyter huse i vann
av skaen saa bliver man visen
– Naar linda bær lauv aa lauve fell a'
aa jora bær evig grøne skogar. –
(Rikard Berge etter Aslaug Roe, TGM R. Berge CCCLXXXIII, 37)
Adjektivendinga i «visen» er vanleg i det svensknorske blandingsspråket vi møter i nokre balladeoppskrifter. Medan dei lengre oppskriftene har eit omkvede som ligg tett opp til dei danske, har fleire oppskrifter av denne eine strofa eit litt anna omkvede, og det ligg tett opp til det svenske:
För Linden hon bär löf, och löfwen faller af,
Och jorden hon bär alla gröna skogar.
(SMB 169 D)
På dansk og svensk har dei eldste oppskriftene eit anti-katolsk kloster-motiv som kanskje har kome til i tida kring reformasjonen. Den unge jenta bestemmer seg for å gå i kloster, men der møter ho berre hunger, torste og vakenetter og ønskjer at klosteret kunne brenne ned. I nokre svenske oppskrifter er klostermotivet borte, og i staden hamnar jomfrua i fangehuset. I fragmenter oppskrivne av Rikard Berge er strofer frå «Klagande møy» sette inn i ein annan kontekst, i ei vise om ein falskmyntar som, til liks med jomfrua i svenske oppskrifter, «kom på straff»:
Aa som eg frem ti de aresthuse kaam,
der møtte meg ein mann mæ tri nyklar
Han læste upp ei dynn aa ba meg stige inn,
i dette arresthusi ska du sita.
(TGM R. Berge CCXLIX, 55)
Denne strofa finst også i svenske oppskrifter av «Klagande møy»:
Och när jag kom till Upsala Stad
Där mötte mig en man med tre nycklar,
Han läste upp dörren och bad mig stiga in,
I detta fångahus skall du sitta.
(SMB 169 Fa, strofe 2)
Berge spør seg om den nye falskmyntar-konteksten kan vere ei vidareutvikling av «Klagande møy» (TGM R. Berge, katalog 68, s. 27), og det kan ha noko for seg.
Den amerikanske folkloristen W. Edson Richmond trykte og kommenterte nokre av variantane saman med oppskrifter av «Ynskjande møy» (Richmond 1957: 153–169). Han behandla alle dei norske oppskriftene, i alle versjonar, som variantar av éin ballade; men variantane er forskjellige i rim, innhald og omkvede, også på norsk – sjølv om tematikken er mykje den same.
Utsyn 170
DgF 513
SMB 169

Oppskrift A

TSB D 376: Klagande møy
Oppskrift: 1857 av Sophus Bugge etter Torbjørg Gjermundsdotter Haugen, Skafså, Mo, Telemark.
Orig. ms.: NFS S. Bugge k, 55–59 (kladd)
Ingen oppgjeven tittel.
*
1. Jeg var mig så lidet et Barn,
jeg stod i min favreste Møde,
min Fader og Moder de dødde mig fra,
som mig skulde klæde og føde.
– Det blikner og det falmer
Lindeløvet over alle grøne Skógar. –k53
2. Jeg tjente mig udi en greivens går,
alt både for Hæder og Ære
jeg lagde min Hu til en fager Ungersvend,
jeg tenkte det skulde så være.
3. Jeg lagde [min Hu til en fager Ungersvend,]
[jeg tenkte det skulde så] være.
så ilde han mig gjorde, så ilde han mig sveik,
de gjore han af si Usnilles Ære.
4. Jeg ligner mig ved den fattig Fiskarmand
som fiskar der úte me Strande,
når Fisken bider i og Tómmen springer af
da stander man med Stangen i Hænder.
5. Jeg ligner mig ved den uvisse Mand,
som bygger sit Hus uppå Isen,
når Isen smelter sónder og Huset falder ned
af Skaden så bliver man viser.
6. [Jeg ligner mig ved] det Enebærtre,k54
som stander på vildan Hede,
slet ingjen meg høyrer, slet ingjen meg ser,
men der blæse Vinden den breden66
7. [Jeg ligner mig ved] et Lindebærtre,
som stander så dybt udi Dalen,
slett ingjen[meg høyrer, slet ingjen meg ser,]
slett ingen så vil mig husvale.
8. Krist give jeg var i en Lind så fin,
den finast på Jorden kunde stande,
og du var uti et Bunte Strå
ved Lindens Side at stande,
9. Det var ikke godt være i et Bunte Strå,
og stande ved Lindens Side
når den kalle Vinteren stunder uppå,
da falder det bunte Strå til Jorde.
10. Krist give jeg var i et Vatn så fint,
det finast mellem Bjerget kund' rinde,
og du var udi en Fiskarbåt,
å liggje uppå mine Grunde.
11. De [var ikke godt være i] en Fiskarbåd,
å [ligge uppå] dine Grunde,
når den k[alle] V[inter] st[under] uppå,
da fryser den Båden tilbunde.
12. [Krist give jeg var] en Apall så fin
[den finast] på Jorden [kund'] stande,
[og du var udi] eitt Epli så boldt,
ut i mine Greininne hange.
13. [Det var ikke godt være] eitt Epli så boldt
å hange uti dine Greinir,
der kommer så mangen Hyrdingje frem,
Som Slager det Epli til Jorde.
14. [Krist give jeg var] en Riddar så fin
[den finast] på Jorden [kund'] gange
[og du var] udi et Svær udaf Guld,
ved Ridderens Side at hange.
15. [Det var ikke godt være et] Svær utaf Guld,
og hænge ved Ridderens Side,
der kommer så mangen drukken Mand fram,
Som drager det Sværd ud med Vrede.
16. Stik så dine Fingar millom Borkjen å Tre
å kjenn så hvor sårt det mon klemme,
for den, som har sig en kjære gode ven
den ganger så seint udaf glemme.
17. Den Ridder for aust, skjøn Jomfrú for vest
alt neder til verdens Ende,
den Ridder spurde ei, hvor den Jomfrú farer hen,
den Jomfrú han Boi aldri sender.
*
Strofene er ikkje nummererte i manuskriptet.
Reinskrift: NFS S. Bugge IV, 42–44.

Oppskrift B

TSB D 376: Klagande møy
Oppskrift: 1863? av Sophus Bugge etter Jorunn [Knutsdotter] Bjønnemyr, Mo, Telemark.
Orig. ms.: NFS S. Bugge p, 11–12a (kladd)
Ingen oppgjeven tittel.
*
1. Stolts Margjit hun haverv233 sig èn króne útav gull
den lýser over alle grøne skógar,
å kvor den dagjen hó byster sitt hår
stór sorig bere hó í sin hugna
– De bligner å de falmer å løvet falder ne
over alle grøne skóvar. –
2. Kunde jeg lignes ved den lille fiskar
som fiskar seg uppte mæ strande,
fiskjen bít í og tømmen gik av
fiskaren stó atte mæ stångjev234.
3. Kunde j[eg] l[ignes] v[ed] den dårlige mann
som bygger sitt hús uppå ísi
ísen sjunker bórt å husi sokk ne
å fókkji de var der útí,
4. Å legg dine hendar middjom bork'e å tré
å kjenn so hoss sårt de món klemba,
den som heve segv235 ein fulltrujen ven
han gjenge so seint útav glemmav236v237
5. De va då den favre ungersvend
han lýdde påv238 jomfrúvens tale
um han ha de hjarta'i harar hell stål,
so laut env239 den jomfrúva hava
*
Strofene er unummererte i manuskriptet.
Reinskrift: NFS S. Bugge V, 279.



TSB D 378 Modersorg

Innleiing

Handlinga byrjar med at nokon vandrar ute i naturen – «herupp mæ å» – og kjem til nokre murar som viser seg å høyre til eit slott. Inne i slottet sit ei jomfru, og om henne er det spådd at ho skal døy i Lunde kyrkje. Derfor held ho seg heime i lang tid, og når ho endeleg vågar seg til kyrkje, er ho omgjeven av terner som skal vakte henne. Men det hjelper ikkje:
Dei leidde hennar på vegjen fram,
leie vergjen [dvergen] fyre rann.
Dei leidde hennar í kyrkja inn,
mæ höie gullkróna å plómekinn.
Han sló hennar mæ haslegrein,
då fekk hó de dødeleg mein
(DgF III: 812–813).
Tilsynelatande døyr jomfrua og blir gravlagd, men dvergen har berre lagt henne i dvale. Han dreg henne med seg til berget der ho blir motteken av dei ni borna sine. Slik er handlinga i den viseforma som Sophus Bugge skreiv opp i 1857 etter Dagne Ånundsdotter Lid frå Vrådal. Dagne Lid, som var fødd i 1804 og emigrerte til Amerika i 1861, var ein framifrå songar. Bugge skreiv opp heile trettifem balladar etter henne (Jonsson & Solberg 2011: 371–374). Som Bugge skriv, må samanhengen vere den at det «alt længe har bestaaet et Forhold mellem [jomfrua] og Dværgen, hvem hun har født de ni Børn, der modtage hende i Bjærget» (DgF III: 813).
Storsongaren Anne Ånundsdotter Lillegård (1792–1863) frå Eidsborg song balladen med eit heilt anna sluttmotiv. Her er jomfrua verkeleg død. Mor hennar sørgjer så sårt at ingen kan stille sorga, ikkje før det kjem til ei anna kvinne som kan fortelje at ho har lide større tap. Denne kvinna hadde sju søner, men alle er døde. To vart hengde, to vart dengde, to vart steikte på rist – og den siste vart flådd som ein fisk (Oppskrift A, str. 5–8).
Vi har mellom fem og ti variantar av «Modersorg», alle frå Telemark. Både Landstad og Bugge skreiv opp balladen etter Anne Ånundsdotter Lillegård. Landstads oppskrift er trykt i Norske Folkeviser (Landstad [1853] 1968: 556–557). Sluttstrofene i Bugges så å seie identiske tekst er trykt i Danmarks gamle Folkeviser (DgF V:2, 1, jf. også DgF III: 813). Vidare har Bugge skrive opp nokre relativt korte variantar frå Vest-Telemark. Ein av dei, oppskriven etter Åsne Gunleiksdotter Spokkeli (1789–1868) frå Fyresdal er trykt i DgF (V:2, 2).
Slik Dagne Ånundsdotter Lid song «Modersorg» kan den oppfattast som ein naturmytisk ballade, jamvel om tilhøvet mellom jomfrua og dvergen er tilslørt. Anne Ånundsdotter Lillegårds versjon har derimot riddarvisepreg. Kva som er den opphavlege utforminga, er uråd å vite. Vi merker oss elles at balladen er fortald i eg-form, ein relativt lite brukt framstillingsteknikk. Det går ikkje fram kven forteljaren er, men vedkomande deltek ikkje i balladehandlinga og nøyer seg med å formidle den sørgjelege historia. Formelen herupp mæ å i første strofe slår med ein gong an ein dramatisk tone. Særleg i danske balladar signaliserer den at det er fare på ferde: «Ude ved aa-lokaliteten indleder en række viser der hører til de grueligste i balladedigtningen» (Kværndrup 2006: 557).
Utsyn 139

Oppskrift A

TSB D 378: Modersorg
Oppskrift: 1840-åra av Magnus Brostrup Landstad etter Anne Ånundsdotter Lillegård, Eidsborg i Lårdal, Telemark.
Orig. ms.: NFS M.B. Landstad 5, 18.
Ingen oppgjeven tittel.
*
1. Eg gek meg her ut med á
– gangaren fride –
fann eg fat pá dei murar smá.
– Her som dessi ædeline utride. –
2. Uttapa var dei tekt med rør
innapa sat deð skipað med møy
3. Deð var spát den vene møy
med Lunde kyrkje sille hon døy
4. Dá ho for in dá var hon død rød
dei bar a ut dá var a død.
Moderen taler Trøst, men forgjæves.
5. Der kunne engin sorgen stille
for hon kom fram den sørgefuld kvinde
6. Du grete einste dotter di
men eg maa gráte sjau sønin min
7. Dei tvo dei vart hengde
den tredje og fjorde vart dengde
8. den femte og sette vart steikte pá rist
den sjuende bleiv flekte som ein fisk
9. Der bleiv Sorg og eingja gama
Der kom tri lik til jord med sama
*
Strofene er ikkje nummererte i oppskrifta. Strofe 5–8 står i høgrespalta, med tilvising inn føre strofe 9.

Oppskrift B

TSB D 378: Modersorg
Oppskrift: 1857 av Sophus Bugge etter Dagne Ånundsdotter Lid, fødd i Vrådal i Kviteseid, busett i Veum i Fyresdal, Telemark.
Orig. ms.: NFS S. Bugge m, 25–27 (kladd).
Ingen oppgjeven tittel.
*
1. Eg gjekk meg hær uppmæ Aa
– gangaren frie –
Så kom eg på dei Murar små.
– Hær som dessi Ædelinn'e fremrie –
2. Uttapå va' tekt mæ Stein,
innapå va' skipa mæ Jomfru å Møy
3. Dær sat ei Jomfru på ein Stol,
ho glima som ei Morgosol.
4. Dæ va' ho spått mæ ho va' Møy
i Lundekyrkje sille ho døy.
5. Skjøn Jomfru va' heime i åtte År,
før ho tóre i Lundekýrkje gå.
6. Då dæ lei i dæ niende År
då lyster ho i Kýrkja gå.
7. Dær sto tvo Jomfruur, greidde hennes Hår,
hennar Moder sto fyri mæ Spegjil klar.
8. Dæn eine tukkar fram syllspente stol,
dæn andre Gullskammel under Fo{d}t.
9. Dær sto tvo Jomfruur reie,
som sille hennar leie.
10. Ho gjekk seg på Vegjen fram,
leie Verjen føre rann.
11. Ho gjekk seg i Kyrkja inn,
mæ høye Gullkrona å Plomekinn.
12. Han slo hennar mæ Hasselgrein,
då fekk ho dæ dødeleg Mein.
13. [Han sló hennar] mæ Kjeppir små,
då miste ho bå vit å Mål.
14. Dei leidde ho inn, då va' ho rø,
dei bar ho ut, då va' ho dø.
15. Dei grov hennar i sorten Jor,
Verjen hennar at Berje dro.
16. Ho kom seg i Bergje inn,
nie hennars Bonni trødde umkring.
17. Dæn eine tukka fram syllspente stol,
dæn andre Gullskammel under Fot.
18. Dær sto tvo Jomfruer, smale som Vand,
mæ hver sin Syllkanne i hver sin Hand.
19. Vælkomen være Moder fin,
å lengje heve me venta deg!
20. Ho svor um Gud Eiar ni,
ho va' kje Moer te alle di.
21. Saa sant som Solen skiner blid,
så er du Moder til alle ni.
*
Strofene er ikkje nummererte i oppskrifta.
Reinskrift: NFS S. Bugge II, 85–86, med overskrift: Mæ Lundekyrkje sille ho døy. II. (meddelt af Dagni Aanundsdatter Li i Veum.)

Oppskrift C

TSB D 378: Modersorg
Oppskrift: 1864 av Sophus Bugge etter Åsne Gunleiksdotter Spokkeli, Veum i Fyresdal, Telemark.
Orig. ms.: NFS S. Bugge VI, 110 (reinskrift).
Ingen oppgjeven tittel.
*
1. «Eg va' meg so líti eit vív,
eg kunne 'kje lyklanne í låsanne vríe.
– For de ríder út; kungen av Sælland ville hente si jomfrú. –k55
2. De va' meg spått, mæ eg va' ei møy,
mæ Lyundekyrkje der sille eg døy.
3. De va' meg spått, mæ eg va' eit barn,
den fyste kyrkjereisa sille blíve meg har.»
* * *
4. De va' móderens støste harm,
at datteren dødde í sin móders arm.
5. De va ingjen, som kunne stidde hennes gråt,
bare stolts Svanelill fyre hennar står.
6. «Dú græte mei ene datter din,
hell eg græte tolv av søninne min'.
7. Dei tvo dei døe í saltan fjór,
dei are tvo dei blei der gangandes nór.k56
*
Strofene er nummererte i oppskrifta.
Over oppskrifta står det: (Aasne Spokkeli. Fyresdal. 1864.)
Vi har ikkje funne nokon kladd til denne oppskrifta.



TSB D 381 Paris og Elena i Trejeborg

Innleiing

Paris tener hos kong Nilaus. Når kongen skal i leidang, gjev han Paris ordre om å vakte land og rike, og særleg dronninga Helena (Elen). Dette lovar Paris, men han har andre planar. Når kongen vel er borte, får han laga seg ei gull- og sølvharpe. Med vakkert harpespel innyndar han seg hos dronninga og overtalar henne til å følgje med til Trejeborg. For å kome usett av stad grev dei ein underjordisk gang ned til stranda. Men nettopp som dei kjem dit, dukkar kongen uventa opp frå leidangen. Han synest den vakre kvinna Paris fører med seg liknar mistenkeleg på dronninga, og spør kven dette kan vere? Det er tenestejenta til dronning Helena, får han til svar. Kongen ber Paris vente med å reise frå landet medan han talar med dronninga. Ho skundar seg då attende gjennom løyndegangen og er på plass i slottet når kongen kjem dit.
Deretter rir kongen til stranda for å ta farvel med Paris, men dronninga rekk tilbake før han, gjennom den underjordiske gangen. Så sigler skipet med Paris og Helena om bord. Kongen kan ikkje finne dronninga nokon stad og skjønar at dei har ført han bak lyset. Han dreg med hæren sin til Trejeborg og omringar borga i åtte år men kjem ingen veg. Ein gamal mann rår kong Nilaus til å lage ein kopparhest og plassere mennene sine i den. Helena vil at dei skal sleppe hesten inn, og det blir som ho seier. Hesten frøser eld og gneistar over borga, og Paris gjev opp kampen. Helena vel døden saman med Paris, dei drikk mjød og let seg årelate. Kong Nilaus finn henne død saman med Paris.
Det finst i underkant av ti oppskrifter av denne balladen, i hovudsak frå Telemark. Eldst er eit fragment frå den såkalla Rygnestadboka, frå garden Rygnestad i Valle i Setesdal, frå slutten av 1500-talet. Vidare skreiv Sophus Bugge i 1857 opp visa etter Torbjørg Gjermundsdotter Haugen (1792–1862) frå Skafså. Torbjørg Gjermundsdotter var ein av dei beste telemarkssongarane. Ho song 49 balladar for Bugge og kunne spesielt mange riddarviser (Jonsson & Solberg 2011: 540–544). I 1890 skreiv Moltke Moe opp «Paris og Helena i Trejeborg» etter Torbjørg Gunnarsdotter Ripilen (1820–1893) frå Mo (Jonsson & Solberg 2011: 503–506).
Balladen om Paris og Helena byggjer på det gamle tradisjonsstoffet om krigen ved Troja. Danske flygebladstekster ser ut til å liggje til grunn for dei norske oppskriftene, som alle har danskspråklege trekk. Den eldste danske teksten er frå om lag 1550 (DgF VIII: 1–13). Det har også funnest svenske skillingstrykk av denne visa og likeeins såkalla folkebøker (SMB 4:2: 5–8). Færøyske former av «Parisar vísa» er truleg påverka av danske skillingstrykk:
Kong Nial var so rík en mand,
og enn var Paris ríkari enn hann
(CCF VI: 167).
Utsyn 129
DgF 467
CCF 157
SMB 171



Oppskrift A

TSB D 381: Paris og Elena i Trejeborg
Oppskrift: slutten av 1500-tallet, Rygnestadboka etter Tollef Osmundsøn, Rygnestad, Valle, Setesdal, Aust-Agder.
Orig. ms.: Handskrift i Riksarkivet.
Ingen oppgjeven tittel.
*
1. I lad' drottning hel[ ] i sige icke siger icke sl[ ]
ingenn suend maa v[ ] sinn herre lig, vell
– vell op Ros om [ ] Vill pariis –n67
2. Der Kom gangen d[ ] enn gamell mand, Base Kung
saa hede handt, v[ ]
3. Hestenn begynntte ath rude, gloendes ild vdj
de, v paris ttag[ 8 bliffue
4. guld Harpenn u[di] ha]nir, saa gaar ha [ ] y
loffttett for derdro[ttn]inig hellene ath sta[ ]
*
Dette er ein kopi av ei avskrift av Rygnestadboka. Kopien er sendt til Norsk visearkiv av Harald B. Knutsen, 15/8-2001. Han skriv: Denne avskrifta er frå eit dokument på Rygnestad i Valle frå slutten av 1500-talet. Dokumentet er i privat eige, men denne avskrifta (gjort i 1945) finnest i Kildeskriftavdelinga på Riksarkivet. Det er nok Tollef Osmundsøn på Rygnestad (son av Vond-Osmund) som her har gjort ei skriveprøve. Dette er jo same person som og har skrive ned Liti Kjersti (Blo: «Ballader og legender», s. 203). Han gjekk i skrivelære hjå presten i Bygland.



Oppskrift B

TSB D 381: Paris og Elena i Trejeborg
Oppskrift: 1857 av Sophus Bugge etter Torbjørg Gjermundsdotter Haugen, Skafså, Mo, Telemark.
NFS, S. Bugge k, 41–47 (kladd)
Ingen oppgjeven tittel.
*
1. Kung Nilaus va' så rig en Mand
å Paris va' endå ríkar hell han.
– Vel upp rósen, um I lyster Paris fýgje. –
2. Kung Paris va så rig en Mand
vel syv Kongeriger så åtte han
3. Paris [va så rig en] Svend,
han tjente Kong Nilaus ved sin Seng.
4. Kung Nilaus skulde i Ledingen fare,
Paris skulde tage Landet i vare.
5. Du vokter mine Lande til jeg kommer hjem,
og vokter mest før Droning Elens Seng.
6. Jeg skal vokte dine Riger og Land,
som du var selv hjemme du kungelig Mand.
7. Paris han gjeng at Smiggja,
han lader Gullharpen smida.
8. Harpen av Sylv og Strenger av Guld,
så legde den Herre så frydefuld
9. Han legde i Dage, han legde i två
alt sad Droning Elen og lydde derpå.
10. Enten er du Paris Engel lig
eller er du selv Kristus av Himmerig?
11. Ikke er jeg Paris nogen Engel líg,
ei heller Kristus av Himmerig.
12. Det meldte Dronning Elen ved sit Sind,
Krist give min Herre var halv så ven.
13. Hør du Dronning Elen du tal ikke sligt,
dien Svend må ei være sin Herre lig.
14. Hør du Dr[onning] E[len] hott eg spyre deg:
lyster du fýgje av Landi mæ meg?
15. Så gjerne som jeg det gjorde,
når jeg for min Herren det torde.
16. I Tróiborg der er så fast et Land
der vindes ei over af ingen Mand.
17. I Tróiborg der er dei Muranne ni,
at ingjen i Væri kann vinne di.
18. Dei grove dæn Løyndegong mæd sin Hand,
ifrå Slotti ti Stråndi fram.
19. Dronning Elen hun lader sig Jomfruklæder skjære,
så vil hun af Landet med Paris stræve
20. Men der de kom seg til Strande,
da lå Kong Nilaus for Lande
21. Hører du Paris kjær Frænde min,
hvor haver du fåt den Jomfru så fin?
22. Aldrig så jeg nogen Jomfru så deilig,
som var min kjære Droning så lig.
23. Hør du kong Nilaus Herren min
det er Droning Elens Tjenestekvinde.
24. Paris Paris du holder herude,
mens jeg taler med min Dronning i Bure.
25. Kungen rei å Droningji unde Jori rann,
endå kom ho ti Buri før han.
26. Dær han kom seg til Buri,
da sad Dronning Elen så prude.
27. Hør I min Droning faver å fin,
hvor fik Paris den Jomfru so fin.
28. Han vilde ei andet have for lange Tjenesten sin,
jeg gav hannem Tjenestkvindin min.
29. Hør I min Droning faver å fin,
nu vil jeg tage Afsked med Frænden min.
30. Kungen rei å Droningji unde Jori rann
endå kom ho ti Stråndi fyrr han.
31. Der han kom seg til Strande,
da komstod Droning Elen på StrSande
32. Paris han lyfte på høian Hatt
farvel Kong Nilaus, hav tusend godnatt!
33. Der han kom sig til Buri,
burte var Dronning Elen så prud‹e›
34. De ledte ude og de ledte inde,
ikke kunde de Dronningen finde
35. Kongen han slog sin hvide Hand,
nu er min Droning med Paris af Land.
36. Så kom der fram en gamalle Mann,
Sakæus Kungje så kallàr dei han.
37. Hvilke Dosmere monne I være,
når I haver ligget så længe here.
38. Havde jeg ligget her Månerne ni,
så ha' Tróiborg silt vori mí.
39. Så lod de en Koberhest gjøre,
hundrede Ryttere deri føre.
40. Så lode de Skruer i Benene slå,
som Hesten skulde have at stå på.
41. Ti svåra Paris det er mit Raad:
I lader den Hesten for Porterne stå.
42. Ti svåra Elen det er mit Sind
I lader den Hesten for Porterne ind.
43. Hesten for tel å grude,
så glóandes Ellen sprude.
44. [Hesten for te å] kneggje,
dæ rivnar i Murar å Veggjir.
45. Kvore vi du hæra vi vera Kung Nilaus Møy,n68
hell du vi' hæra mæ Paris døy
46. [Kvore vi du vi vera Kung Nilaus] viv,
hell du vi' mæ P[aris] lata ditt Liv.
47. Eg vi inkje vera K[ung] N[ilaus] Møy,
men eg vi helle mæ P[aris] døy.
48. Nu ville vi lata 'kon Åre slå,
lettare Dø kan me alli få.
49. Det var Kong Nilaus største Harm
Droning Elen lå dø på Paris Arm.
50. [Det var Kong Nilaus største] Kvide
[Droning Elen lå dø] mæ [Paris] Side.
*
Øverst på første side av kladden står det: (Skal være digtet i … af en Mand, som havde fundet den i en gammel Krønike).



Oppskrift C

TSB D 381: Paris og Elena i Trejeborg
Oppskrift: 1890 av Moltke Moe etter Torbjørg Gunnarsdotter Ripilen, Mo, Telemark.
Orig. ms.: NFS, M. Moe 25, 125–129
Oppgjeven tittel: Páris
*
1. der kåmv240 eitt bò frå eitt ana land,
at kongen sille seg avatt ledingen.
– Valibrós søn som lyster 'en Páris fýgje. –
n69
2. Kongen sille' seg avatt lédingen fara,
Páris sat si' véra heimi å taka landi i varé.
3. «Du vòktar mitt kvæg, du voktar min hest,
men vokter dròning Héllena allerbest.»
4. «Ja eg ska' vokte drònning Hellena så væl som eg kann,
som du sjave ha' vóri heimi, du kungelege mann!»
5. «Å Paris han reiste seg avatt smiddja,v241
den røde gullhorpa han smia.
6. Han leika i dagar åhan leika i två,
dr[òning] Héllena stó (jamt) å lydde derpå.
7. «AntéllAnten æ du Paris, selv ænglerne lik,
hell'år æ du Kristus av himmerik!»
8. «Nei eg æ inkji Paris, selv ænglerne lik,
å inkji Kristus af himmerik.
n70
9. «Høyrer du dr[òning] Hellena, eg talar ti deg:
Lyster du kji fygje ti Trøyeborg mæ meg?»
10. «Så gjerne (så mænd) jeg detv242 gjorde,
når jegv243 for min herre (det) torde
11. «I Trøyeborg dér æ dei múrane fem,
(so) slett ingjen i verden kan vinne over dem
12. I Tr[øyeborg] dér hev eg [dei múrane] ni,
altv244 ingjen [i verden kan vinne over] di.»
13. Ei halv mil af slòtti avå néatt ti strand,
dér gróv skjønselv Paris med hvidan hånd.
n71
14. Når Paris å droningji kåm seg at strand
kåm båten ti kongjen skriand ti land.
15. «Høyrer du dæ Paris, min tjener so trúgjen,
hòr hev du no fængjé deg so skjøn ei jomfruve?»
16. «Eg ville 'kji hava anna for lang' tjenesten min,
so gav ho meg tjenestekvinden sin.»
17. «Eg hev alli sét noko jomfru so deilig,
eg sønes, du æ mi dròning so lik!
18. Høyrer du Paris, hòt eg spyrje deg må:
no vi eg av heim i buri å sjå.»
19. Kongjen han rei å dråningjé sprang,v245
enda va ho fyrr inni buri hell han.
20. «Høyrer du dæ, dròning Hellenami fruve so fin,
eg vi' né, taka avskjé mæ Paris, lag langténaren min!»
21. Kongjen (han) rei å dr[åningjé] sprang,v246
endå va ho né át strand fyrr hell han.v247
n72
22. Han leita uti å han leita inni,
han kunna inkji dròningv248 Hellena (atte) finne.
23. Sov249 gjóre (han) bó ivi alt sitt land,
«so mange som sværi béra kann!
24. «Deiv250 som inkji havav251 sønner i krigen at stå,
skò latav252 datteren for søninev253 gå.»
25. NårNår dei kåm seg på vegjen fram,
so møtte dei seg ein gammel trollmann.
26. «Du skó deg ein kåpårhest gjøre
å trædive ryttarar déruti føre.
n73
27. For uden afv254 kåber, for inden av gull,
så æ den hesten så frydefuld.
28. Så tala dråning Hellena, ei jomfru så fin:
«No stænd ein hest'e for pórternesv255 dør»
n74
29. Då hesten tók ti å kneddja,v256
dæ rivna bå' i murar å i væggjar.
29b.n75 I òtte dage monn' Trøyeborg brenne
å man kunne slet ingjenv257 skåi kjenne.
n76
30. «Kvår vi du héra mæ Paris døy
hell fygje kongjenv258 sør ónder øy?»
31. «Eg vi hell'ev259 heramæ Paris døy,
hell fygje K[ongjen]v260 att'e sør ónder øy.»
32. «Då vi' mé lata kòss årine slå,
for lettare dø kann me alliv261 få!»
33. (34.) Å dæ bleiv262 kångjen ti største kvide,
at droåningji låg dø mæ Paris's side.
34. (35.) Å dæ va kongen sinti største harm,
at droåningji låg dø på Paris's arm.
n77
35. (36:) «Ha' eg visst, at ho ha' havt Paris så Kjær,
so ha' alli Trøyeborgji silt brunni her!»
*
Under overskrifta står det: (Torbjør Ripilen). Ved siden av til høyre står det: Abr. = Nyerup IV, nr. CCXX (pag. 320) Brönes Gyllemmärs Visbok nr. 85 (pg. 273). Til venstre for overskrifta står det: cfr. Arwidsson II, nr. 151, og skrått under: Hørt 2. gang april 91; varianterne derfra Jfr. Mo nr. III, p. 22!
Heilt sist i oppskrifta står det: So va dæ 'kji berre ei tvo-tri vers ti, som eg inkji kjem ihug. Dæ va so, at han sette ell på Paris's skóg, å den va so vi'e, at 'en brann i åtte dagar, fyrhell nokon kjende dæ, – so vi' va han. (Torbjør har lært denne vise af en jente i Skafså bygd, Sigri Bassgår, for henved 50 år siden)! Under Bassgår står det: Basskår?



TSB D 388 Longobardane

Innleiing

Det er stor hungersnaud i Danmark, og kongen kallar inn til ting. Han gjer framlegg om at dei skal drepe kvart tredje menneske i landet, berre på den måten vil det bli nok mat til dei andre. Men ei mektig frue synest dette er for gale og eit dårleg råd. Då er det betre å la folk reise ut og vinne siger i andre land, seier ho, og dette framlegget høyrer kongen på. Den mektige frua blir sjølv med på reisa, saman med dei to sønene sine. Dei kjem til Lombardia, der dei slår i hel mennene, men let kvinnene få leve:
Tii seglett indt for Lumerdi [Lombardia],
som liger i Vallanndt [Italia] inde:
ther sloe thi alle thi mendt ihiell,
behollde sidenn therriiss quinder
(DgF I: 322).
Frå Noreg har vi har berre ei enkeltstrofe av denne balladen (Ressem 2014: 271), som skriv seg frå Anders Sørensen Vedels lange og utbroderte tekst, seinare trykt i Peder Syvs Kjempevisebok. På dansk finst det dessutan tre eldre versjonar av «Longobardane» (DgF I: 321–323). Den norske enkeltstrofa høyrer saman med ein melodi som presten Cornelius Thomas Rønnau (1752–1828) skreiv opp. Rønnau vart fødd i Kristiansand, studerte i København og vart seinare prest i Trøndelag. Her skreiv han bl.a. to topografiske skildringar av Oppdal. Kring 1810 sende han 30 melodiar til København i samband med utgjevinga av Nyerup og Rahbeks Udvalgte danske Viser fra Middelalderen (1812–1814), men denne kom ikkje med i bokverket.
Langobardane er ei germansk stamme frå folkevandringstida, som kanskje kom frå Skandinavia. Dei hamna i Nord-Italia og vann stor makt, men vart til slutt slegne av Karl den store. Språket deira finst ikkje lenger, men regionsnamnet Lombardia heng språkleg saman med langobard-namnet.
Grunnlaget for balladen om Longobardane ligg truleg i den danske historikaren Saxo Grammaticus' (ca. 1150–ca. 1220) forteljing i Danmarks Krønike om at det i kong Snios dagar var så stor misvekst i landet at ein vedtok å drepe alle barn, gamle og vanføre så det kunne bli mat nok til dei andre. Men ei kvinne gjorde framlegg om at ein i staden skulle trekke lodd blant dei yngre og la dei som vart trekte ut, freiste lykka i framande land. Dette vart gjort, og slik vart det langobardiske riket grunnlagt (DgF I: 317). Saxo har elles kjent verket Historia Langobardorum som den italienske benediktinarmunken Paulus Diaconus (720–799) skreiv på 700-talet.
Kva ordet langobard tyder, er uklart. Vedel nemner at det kan kome av dei lange øksene som dette folket brukte, jf. hogg- og stikkvåpnet hellebard. Ein annan teori går ut på at ordet viser til det lange skjegget som dei langobardiske krigarane gjekk med.
Balladen er knapt særleg mykje eldre enn dei eldste kjende tekstane, som er frå 1500-talet. Grundtvig plassert «Longobardane» blant kjempevisene i Danmarks gamle Folkeviser, men den kan snarare kallast historisk, eller helst pseudo-historisk.
DgF 21

Oppskrift A

TSB D 388: Longobardene
Orig.: Kjempeviseboka (1787), Første part, III (26–31).
Oppgjeven tittel: De Longobarders Udgang af Danmark.
*
1. Der boede en Konning i Danmark,
Konning Snie loed han sig kalde:
Hunger og Nød var i hans Land,
og stoer Mistrøst med alle.
– De maa saa vel i Danmark. –
2. Han skrev der Lov baade Haard og streng,
den skulde den Meenige Mand holde,
til Drukkenskab, Gestebud og Fraadseri,
sig ingen fordriste skulde.
3. Men GUd forøgte sin Hevn og Straf,
fra Aar til Aar dis meere:
Jorden loed sig bruge der til,
ingen Frugt saa vil hun bære.
4. Kong Snie til sig forsamler sit Raad,
den Dom monne de afsige:
Den tredie Part af Folket alt,
dem skulle man dræbe tillige.
5. Tredie Part af Folket i Landet var,
det skulde man slaae til døde.
Thi de havde ikke til GUd deres Haab,
at han saa mange kunde føde.
6. Ebbe og Aage vare ypperste i Raad,
de vare to Hellede bolde:
Deres Moder heder Gambaruck,
som de dette Oplag fortalde.
7. Udi Jutland boede den vise Frue,
hun var de Vendelboers Ære:
Saa ilde behagede hun dette Raad,
hun soer det skulde ikke saa være.
8. Et slemmer Mord er aldrig hørt,
end I ville nu lade giøre:
Forbyde det GUD denne Tidende ond,
Vore Fiender skulle komme til Øre.
9. Ville I mig lyde og følge mit Raad,
jeg vil eder bedre undervise:
Lodden I kaste paa gamle og unge,
hvilken Part af Landet skal reise.
10. Mig tykkes at være den beste Paafund,
enddog jeg er en Qvinde:
I lade dem sejle af Landet ud,
at de kunde Søen overvinde.
11. Alle da tyktis dem raadeligt,
den vise Tale at følge:
Saa snart var Lodden paa Folket kast,
og Skibene lagt for Bølge.
12. Lodden den faldt som den kunde best,
de Unge maatte sig ryste:
Af Landet skulle de fare bort,
og Lykken maatte de friste.
13. Ebbe og Aage vare ey sene i Ferd,
de lode deris Faner Flye:
Snekker saa havde de store og sterke,
ikke mindre end halvfierdesindstive.
14. Ebbe han førde de Juder med sig,
en Vendelbo loed sig kalde:
fra Skafven lagde den første ud,
for Skaane lode de Seylet falde.
15. Aage hans Broder ey dveldis ved,
men Gyndingerne frem monne sige:
Af Halladd og Bleckinde fulde det med,
ret Mand og alle tillige.
16. For Cimbrishavn de ginge til Skibs,
Det var saa fauer en Skare:
Kongen og hans ædle Raad,
de bade dem alle vel fare.
17. Saa seylede de først til Gutlands Vig,
paa Maanets Tide, end mindre:
De fafnet deres komme som de kunde best,
for Landmænd de hver anden kiende.
18. De dvelde hos dennem udi Maaneder toe
og lode sig der vel pleye:
Et Tusind Mand udi Snekker Ti,
at følge var der til reede.
19. Til Ryland sætte de deres Kaas,
der kastes deres Anker paa Sande:
Den meenige Mand forskingrede strax,
de maatte dem gaae til Haande.
20. Lykken var dennem baade mild og god,
stoer Seyr der de finge:
De dveldes i Ryland nogle faae Aar,
Og ikke end meget lenge.
21. Med Herre Skiold og Manddoms Magt,
monne de sig Veyen rede:
I hvor de skulde i Marken slaaes,
deres Styrke de beteede.
22. Lange Breder og Halfbarder
brugte de mest de lange Karle og bolde:
Thi kallede man dem de Longobarder,
det Navn de endnu beholde:
23. Aage og Ebbe de døde dem fra,
saa saare monne de det klage:
En Høfvitzmand skulde de keise af ny,
førend de kunde fremdrage.
24. Hagelmunder hede den Høfding fin,
som de til Konning udvalde:
For hans Manddom dog dydelig Sind,
Monne han dem vel befalde.
25. Med hannem vunde de Priis og Seyer,
Hvor de droge frem med alle:
Der han var død og lagt i Liig,
En anden de strax omtalde.
26. Saa droge de frem fra Land til Land,
Forsøgte hvad Lykken vilde give:
Paa sidste komme de i Panonien ind,
der lystet dem da at blive.
27. Med Herulers Haab hulde de en Strid,
monne dennem saa mandeligen tvinge:
Med Gepiders Hær giorde de ogsaa,
Baade Bytte og Seyer de finge.
28. Albuinus var deres Konning gief,
hans Navn er kiend saa vide:
Han drog den Romerske Magt imod,
Han lærde dem ret at stride.
29. Paphie den meget berømte Stad,
Belagde han tre Aar end meere:
Han vand den Stad med stor Umag,
med andre Steder fleere.
30. For Mande Liste, for Sverd og Pil,
kunde han sig vel forsvare:
For Qvinde Svig og lønlig Had,
fald han i Dødens Snare.
31. Rosemunda hed hans Dronning snild,
hun kunde den Falskhed raade:
Hun loed sin Herre i Søfnen slaae,
der var ikke anden Naade:
32. Siden toges til Konger igien,
den ene efter den anden i Sæde:
De Romere tyktes da være got,
lade fare den lange Feide.
33. Saa giordes der den stadige Fred,
som man vel meente hin trygge:
Men Tiden lærde det anderledes,
paa den var ikke at bygge.
34. De Romere bare der ved stor Nag,
at see de fremmede Gieste:
Thi falde de dem saa ofte i Land,
og Krigen med dennem friste.
35. Der de ikke selv af egen Magt,
dem kunde i Orlog bestande:
De bades om Hielp af Keyser Carl,
han kom af fremmede Lande.
36. Naar mange Muus ere om en Kat,
da nødes han til at vige,
Saa gik det med vore Longobarder,
for Sanden maa jeg det sige.
37. Saa lagdes da need deres Kongelig Navn,
Landet monne de beholde:
Som de havde i to Hundrede Aar,
under deres Haand at volde.
38. Landet bærer Navn paa denne Dag,
og saa til Verdens Ende:
Den Danske Adel og Ridderskab,
lader sig endnu der kiende.
*
Strofene er nummererte i utgåva.



TSB D 390 Frydenborg og Adelin

Innleiing

Hertug Frydenborg og kongsdottera Adelin er glade i kvarandre. Men så står det falske vitne fram for kongen og påstår at Frydenborg har lokka henne. Kongen blir rasande over denne fornærminga:
Har Frydenborg lokket min Datter saa bold,
Jeg skal vist gjøre deres Kjærlighed kold!
(DgF V, andet Halvbind: 233–234).
Kongen åtvarar dottera om at han vil gå drastisk til verks, og sender så bod på hertug Frydenborg. Hertugen blir kort og godt slakta, og hjarta hans blir skore i stykke og servert for Adelin. Ho anar kva det er som ligg framfor henne på bordet, og når smådrengen fortel at det er Frydenborgs hjarta, vil ho ikkje leve lenger sjølv heller. Ho drikk forgifta vin og døyr. Men kongen angrar kva han har gjort:
Han sørged saa inderlig over der' Død,
Paa begge de Grave voxte Roserne rød'
(DgF V, andet Halvbind: 233–234).
Vi har ingen fullstendige tekstar av denne balladen. Det nærmaste vi kjem er to enkeltstrofer som tonesamlaren Catharinus Elling skreiv opp, den eine frå Dale i Sogn og den andre frå Gransherad i Telemark, begge etter ukjende songarar (Ressem 2014: 272–273). Strofa som Elling har notert til melodioppskrifta frå Sogn, svarar til ein dansk flygebladstekst frå slutten av 1700-talet, som handlingsreferatet byggjer på. Flygebladet har såleis vore velkjent i Noreg, og det kan synast underleg at ingen tekstsamlarar har skrive opp visa.
På dansk har «Frydenborg og Adelin» vore svært utbreidd. Og ikkje nok med det: «Det frastødende Æmne for denne Vise blev i Middelalderen med en sær Forkjærlighed behandlet i en uoverskuelig Række af Digtninger paa Vers og prosa […] den Folkevise, hvoraf vi her have en dansk Aflægger, findes ogsaa baade paa svensk, tysk nederlandsk og italiensk» (DgF V, andet Halvbind: 216).
I Sverige har visa vore umåteleg populær, og det finst dessutan mange finlandssvenske oppskrifter, frå midten av 1700-talet til innpå 1900-talet (SMB 4:2: 9–42). Av det eldste skillingstrykket går det fram kvar Gransherad-strofa høyrer heime i samanhengen, dvs. etter at kongen har fått mistanke om kva som foregår mellom Frydenborg og Adelin:
Konungen han talte til Fröken Adelin så,
Hwad giorde du i Rosenlund i går?
Jag hämta der Rosor både hwita och blå,
At göra Hertig Frögdenborg en Krants derutaf
(SMB 4:2: 10).
Vi kjenner att fleire tradisjonelle ballademotiv i denne visa, som at kongen straffar dotter si for ulovleg omgang med ein kjærast, at dottera ikkje vil leve lenger når kjærasten er død – og at kongen angrar det harde sinnelaget sitt når det er for seint. Men det er truleg det skrekkromantiske motivet i skillingsvisestil – slaktinga av Frydenborg og serveringa av hjarta hans for Adelin, som drikk gift – som har gjort balladen så populær.
DgF 305
SMB 172

Oppskrift A

TSB D 390: Frydenborg og Adelin
Oppskrift: 1900–02 av Catharinus Elling etter ukjend songar, ukjend stad.
Orig. ms.: NB Mus ms 2880:28, 1 (kladd).
Ingen oppgjeven tittel.
*
1. Frøken Adelid spadserede i rosenlund at gå
der plukker hun de blomster både gule og blå
– mig tykkes det er tungt til at leva. –
*
Strofa står til Ellings melodioppskrift.
Reinskrift: NB Mus ms 718:3, 3 (nr. 1).
Over kladden står det: melodi Hans Olsen Haaland I reinskrifta er melodien heimfest til Dale i Sogn og Fjordane. Det er usikkert om det også gjeld teksten, men ordforma «leva» i omkvedet tyder på at teksten ikkje er teken etter ei skriftleg kjelde.
Tekst og melodi er trykt i Ressem 2014.

Oppskrift B

TSB D 390: Frydenborg og Adelin
Oppskrift: 1909 av Catharinus Elling etter ukjend songar, truleg frå Gransherad, Telemark..
Orig. ms.: NB Mus ms 2880:12, 27–28 (kladd).
Oppgjeven tittel: Frydenvold
*
1. Aa Adeliln aa Adelin aa gjole du igaar
jeg plukka de blad baade gule aa blaa
– til blomster udpaa Frydevold at sætte –
*
Strofa står til Ellings melodioppskrift.
Reinskrift: NB Mus ms 718:7, 3 (nr. 45).
I reinskrifta er melodien heimfest til Gransherad. Det er usikkert om det også gjeld teksten, men språket stemmer godt med ei slik heimfesting.
Tekst og melodi er trykt i Ressem 2014.



TSB D 391 Den lauskjøpte møya

Innleiing

Ein mann har selt dotter si til framande sjømenn for eit stykke brød. Skipet er i ferd med å leggje frå land, og styrmannen legg ut årene. Men den fortvilte ungjenta ber han vente. Ho vonar at nokon vil kjøpe henne fri, og spør først faren, deretter mora, broren og søster si. Ingen av dei vil hjelpe henne. Til sist ber ho festarmannen om hjelp, og han lovar å selje alt han eig av verdiar og kjøpe henne fri:
«Eg veit at min festarmann held'e meg så kjær;
han sel'e sine gullsnekkjur, løyser meg med.
Så slepp eg på dei hedenske land å fordervast»
«Eg hev inkje gullsnekkjur fleire hell fem,
eg sel'e dei alle og løyser deg med dem.
Så slepp du på dei hedenske land å fordervast»
(Liestøl & Moe 1959: 50).
Vi har i underkant av ti variantar av denne balladen. Med unntak av ei oppskrift frå Nord-Odal i Hedmark er alle frå Telemark. Verken Landstad eller Bugge trykte «Den lauskjøpte møya». Derimot gav Liestøl og Moe ut ei normalisert og restituert form, som byggjer på ei oppskrift Moe gjorde i 1891 etter Kari Kalldal frå Seljord (Liestøl & Moe 1959: 48–50, 260–261.
«Den lauskjøpte møya» finst i alle nordiske land. Ingen tekstar synest å vere eldre enn frå tidleg på 1700-talet, og det kan godt hende at balladen ikkje er eldre enn det. Den eldste danske teksten er ein flygebladstekst frå 1720-åra, den minner mykje om dei norske oppskriftene:
DE Styr-Mænd lagde deris Aarer ud at roe,
Skiøn Iomfru hun græd, hendis Hænder hun sloe.
GUD lad mig icke komme paa de Hedenske Lande at forderfve
(DgF VIII: 466).
Formelt skil «Den lauskjøpte møya» seg ut frå balladar flest. Med unntak for ei innleiande strofe om korleis faren sel dotter si, er resten av visa ein samtale mellom jomfrua på den eine sida, og styrmannen, faren, mora broren, systera – og festarmannen på den andre. Balladen manglar handling i eigentleg forstand. Måten «Den lauskjøpte møya» er oppbygd på, gjev den ramse- og gjentakingspreg. Det hindrar ikkje at balladen har vore populær. Trass i – eller kanskje på grunn av – si enkle form har «Den lauskjøpte møya» vore utbreidd «over saa godt som hele Europa» (DgF VIII: 445).
Utsyn 93
Liestøl & Moe 75
CCF 129
DgF 486
Islandsk: DgF VIII s. 446
SMB 173

Oppskrift A

TSB D 391: Den lauskjøpte møya
Oppskrift: 1857 av Sophus Bugge etter Gunhild Jørundsdotter Dårelaupe, Lårdal, Telemark.
Orig. ms.: NFS S. Bugge g, 188–189.
Ingen oppgjeven tittel.
*
1. De Styringsmænd de lagde sine Årinn ud at ró,
skjøn Jomfru hun græder, sine Hænder hun slo.
–Gud lade mig ei komme på di hedeniske Lande at fordærves –
2. Hør I mine' kjære Styringsmænd
deog holder en liden Stund,
han kommer snart min kjær Fader
ogsom løser mig her fra
3. Og hør I min kjær Fader
I holder mig så kjær:
I seljer grønskauar
og løser mig fra.
4. Jeg haver grønskauar
ja en eller to,
den ene vil jeg selje,
den andre skal stå gró.
–Gud lade dig komme [på di hediske Lande at fordærves] –
5. De Styrings[mænd de lagde sine Årinn ud] at ró
sk[jøn Jomfru hun græder, sine Hænder hun] sló.
6. Hør I [min' kjær Styringsmænd]
[og holder en liden Stund,]
hun [kommer snart min kjær] Moder
[som løser mig her fra]
7. Og hør [I min kjær Moder]
[I holder mig så kjær:]
[I seljer] gullkister
[og løser mig fra.]
8. Jeg [haver] Gullkister
[ja en eller to,]
[den ene vil jeg selje,]
[den andre] skal stå vi' eg ha sjóv.
9. [Hør I min' kjær Styringsmænd]
[og holder en liden Stund,]
[han kommer snart min kjær] Broder
[som løser mig her fra]
10. [Og hør I min kjær Broder]
[I holder mig så kjær:]
[I seljer] Gullskrine
[og løser mig fra.]
11. [Jeg haver Gullskrine]
[ja en eller to,]
[den ene vil jeg selje,]
[den andre] vi' eg ha sjav.
12. [Hør I min' kjær Styringsmænd]
[og holder en liden Stund,]
[han kommer snart] min Allerkjæreste
[som løser mig her fra]
13. [Og hør I min Allerkjæreste]
[I holder mig så kjær:]
[I seljer] Guldskibe
[og løser mig fra.]
14. [Jeg haver Guldskibe]
[ja ett eller to,]
[det ene vil jeg selje,]
og løse dig fra.
*
Strofene er ikkje nummererte i oppskrifta.
Mellom strofe 11 og 12 står det: Syster – ?

Oppskrift B

TSB D 391: Den lauskjøpte møya
Oppskrift: Udatert av Georg Olav Greve etter Ragnhild Halvorsdotter Hurum, Seljord, Telemark.
Orig. ms.: NFS S. Bugge VIIIc, 441–443.
Ingen oppgjeven tittel.
*
1. Aa kjære min fader, du holder migv263 saa kjær,
du tækev264 dine grøn skóger aa løyser meg me,
– saa tar eg inkje komma paa dei hedenskev265 landó aa fordærvas eg. –
2. Eg hev 'kje grøn skóganne bare dei tvo,
den eine vi eg hoggev266 og den andre skal staa,
– det bli 'kje anna hell paa dei hedenske landó aa fordærvas du. –
3. Styrmannenv267 kastar ut sin aarir ut aa dróv268,
skjøn jomfru hó vrei sine hænderv269 aa sló:
– Gud lat meg ikje komma paa dei hedenske landó aa fordærvas eg. –
4. k57Aa kjære min styrmann tøvr ennu en stund,
saa kommer vel min moer og løyser meg ut,
– saa tar eg inkje komma paa dei hedenske landó aa fordærvas eg. –
5. Aa kjære min moder, du holler meg saa kjær,
du tekjev270 din guldkronurv271 og løyser meg med,
– saa tar eg inkje komma paa dei hedenske landó aa fordærvas eg. –
6. Nei egv272 hev 'kje guldkronunna bare dei tvó,
den eine ska te gjestebudsv273, den andre tar eg sjóv,
– derv274 bli kje anna hel paa dei hedenske landó aa fordærvas du. –
7. Aa styrmannen kasta ut sin aarir ut aa dró,
skjøn jomfru hó vrei sine hænder aa sló:
– Gud lat meg ikje komma paa dei hedenske landó aa fordærvas eg. –
8. Aa kjære min styrmannv275 tøvr endnuv276 en stund,
saa kommerv277 vel min syster og løyser meg nu,
– saa tar eg inkje komma paa dei hedenske landó aa fordærvas eg. –
9. Aa kjære min syster, du holler mig saa kjær,
du tæke dit gullkjæi aa løyser meg med,
– saa tar eg ikje komma paa dei hedenske landó aa fordærvas eg. –
10. Eg he kje guldkjæi, nei bare dei tvó,
de eine skó te gjestebus, de andre tar eg sjóv,
– det bli 'kje anna hel paa dei hedenske landó aa fordærvas du. –
11. Aa styrmannen kasta ut sin aarir ut aa dró,
skjøn jomfru hó vrei sine hænder aa sló:
– Gud lat meg ikje komma paa dei hedenske landó aa fordærvas eg. –
12. Aa kjære min styrmann tøvr ennu en stund,
saa kommer vel min broer aa løyser meg nu,
– saa tar eg inkje paa dei hedenske landó aa fordærvas eg. –
13. Aa kjære min broder, du holler mig saa kjær,
du tækje din graa gangarar aa løysar mig med,
– saa tar eg inkje komma paa dei hedenske landó aa fordærvas eg. –
14. Eg he kje graa gangaren bare dei tvó,
den eine ska te gjestebus, den andre tar eg sjav,
– det bli 'kje anna hel paa dei hedenske landó aa fordærvas du. –
15. Aa styrmannen kasta ut sin aarir ut aa dró,
skjøn jomfru ho vrei sine hænder aa sló:
– Gud lat mig ikje komma paa dei hedenske landó aa fordærvas eg. –
16. Aa kjære min styrmann tøvr ennu en stun,
saa kommer vel min fæstarmann aa løysar meg nu,
– saa tar eg ikje komma paa dei hedenske landó aa fordærvas eg. –
17. Aa kjære min fæstarmann, du holler mig saa kjær,
du tækje din gullsneggjur aa løyser mig mæ,
– saa tar eg ikje komma paa dei hedenske landó aa fordærvas eg. –
18. Eg he kje gullsneggjunne, bare dei ni,
men førre sku dei ganga, ja allev278 di,
– før du skaav279 komma paa dei hedenske landó aa fordærvas du. –
*
Strofe 1–7 er nummererte i oppskrifta, elles ikkje.
Under oppskrifta har Greve skrive: Kvædersken mente, der skulde være et vers til, da hun syntes enden var noget besynderlig, men hun havde ikke lært mere. Hun kjendte visen under navn: Dei hedenske landó.
Ei anna, mest identisk oppskrift av G.O. Greve etter same songar finst i NFS G.O. Greve 2, 18–19.
G.O. Greve kallar Ragnhild for «Mógann» i oppskrifta, men opplyser ein annan stad at ho òg er kjend under namnet «Hurum», eit namn som m.a. Bugge brukar.
Over oppskrifta står det: Meddelt af Ragnhild Halvorsdatter Mógann. Under dette har Bugge tilføyd: Jeg hørte denne Vise 1874 ikke af Ragnhild, men ufuldstændig af Tone Kivle, som havde lært den af Ragnhild. Bugges oppskrift etter Tone Kivle finst i NFS S. Bugge b, 90–92. Bugge har skrive på variantar etter Tone i Greves oppskrift. Desse er merkte med ein «T», både her og i oppskrifta. Dei andre variantane ser òg ut til å vere skrivne av Bugge.
Over Greves og Bugges opplysningar om songaren har Rikard Berge skrive: Origin. b 90. Berge oppgjev her Bugges oppskrift etter Tone Kivle som kjelde, men dette er altså feil.

Oppskrift C

TSB D 391: Den lauskjøpte møya
Oppskrift: 1891 av Moltke Moe etter Kari Kalldal, Seljord, Telemark.
Orig. ms.: NFS M. Moe 30, 37–39.
Oppgjeven tittel: Den røvede jomfru
*
1. Stȳrsmann han kasta upp årin ut å ró
Skjøn jomfru hó vrei sine hendar å sló,
– «Tru eg turt' ikkje kåma på dei hedenske land å fordærvast, eg!» –
2. «Kjære min styrsmann tøver endnu en stund,
så kjemer min moder å løyser meg nu
– så tar eg 'kje kåma på dei hedenske land å fordærvast.» –
3. «Å kjære mi móer, du helde meg så kjær,
at du téke dine gullkrónur å løyser meg mæ,
– så tār' eg kje kåma på dei h[edenske] l[and] å fordærvas!» –
4. «Eg hev kje gullkrónunne bare dei tvó
den eine skå te gjestebòs, den andre tār' eg sjóv,
– dæ bli kje ana på dei hedenske land å fordærvas.» –
5. Styrsmann han kasta upp årin ut å ró
skjønne jomfru ho vrei sine hændar å slo,
– «Tru eg turt' ikkje [kåma på dei hedenske land å fordærvast,] eg!» –
6. «Å kjære min styrsmann tøver endnu en stund
så kjemer nu min fader å løyser meg nu!
– så tār kje eg kje kåma på dei h[edenske] l[and] å fordærvas.» –
7. «Å kjære min fader, du helde meg så kjær
du téke dine grønskógar [å løyser meg mæ,]
– så tār eg 'kje [kåma på dei hedenske land å fordærvas!»] –
8. «Eg hev ikkje grønskógænne fleire hell tvó
den eine skå eg hògge, den andre tār eg sjavskå stå,
– dæ bli' ikkje ana [på dei hedenske land å fordærvas.»] –
9. Styrsmann han kasta upp årin ut å ró
skjønne jomfru [ho vrei sine hændar å slo,]
– «Tru eg turt' ikkje [kåma på dei hedenske land å fordærvast, eg!»] –
10. «Å kjære min styrsmann [tøver endnu en stund]
så kjemer nu mi syster å [løyser meg nu!]
– så tār eg 'kje [kåma på dei hedenske land å fordærvas.»] –
11. «Å kjære mi syster du helde meg så kjær,
du téke dine gullkjǣi å loyser meg mæ,
– så tār eg 'kje kåma [på dei hedenske land å fordærvas!»] –
12. «Eg hev ikkje gullkjǣi fleire hell tvo,
dæ eine skå te gjestebōs, dæ andre tār eg sjóv,
– dæ bli ikkje ana på dei hed[enske] land å ford[ærvas].» –
13. Styrsmann han kasta upp [årin ut å ró]
skj[ønne] jomfr[u ho vrei sine hændar å slo,]
– «Tru eg turt' ikkje [kåma på dei hedenske land å fordærvast, eg!»] –
14. «Å kjære min styrsmann [tøver endnu en stund]
så kjemer nu min broder å løyser meg nu,
– så tār eg 'kje [kåma på dei hedenske land å fordærvas].» –
15. «Å kjære min broder [du helde meg så kjær,]
du téke dine grå fōlarv280 å løyser meg mæ,
– så tār eg 'kje [kåma på dei hedenske land å fordærvas].» –
16. «Eg hev ikkje grågangaræne fleire hell tvó
den eine skå te gjestebòs, den andre tār eg sjāv.
– dæ bli ikkje ana [på dei hedenske land å fordærvas].» –
17. Styrsmann han kasta upp [årin ut å ró]
skj[ønne] jomfr[u ho vrei sine hændar å slo,]
– «Tru eg turt' ikkje [kåma på dei hedenske land å fordærvast, eg]» –
18. «Å kjære min stýrsmann [tøver endnu en stund]
så kjemer nå min festarmann å loyser meg .
– så tār eg kje [kåma på dei hedenske land å fordærvas].» –
19. Å kjære mine festarmann [du helde meg så kjær,]
at du téke dine gullsnekkjur å løyser meg mæ,»
– så tār eg kje [kåma på dei hedenske land å fordærvas] –
20. «Eg hev ikkje gullsnekkjune fleire hell ni,
førr skå eg selja alle di,
– førr du skå koma på dei hedenske land å fordærvas, du!» –
*
Strofene er nummererte i oppskrifta.
Under tittelen står det: (Kari Kalldal, 58 år, dtr. af Ågot Kalldal Brækkegrænd, Sellgjord)

Oppskrift D

TSB D 391: Den lauskjøpte møya
Oppskrift: 1924 av Amund B. Larsen jr. etter Ole Gunnersen, Nord-Odal, Hedmark.
Orig. ms.: NFS A.B. Larsen jr. 9, 84–85.
Oppgjeven tittel: Ingen oppgjeven tittel.
*
1. De bodde en fader allt ut på en ø
han sållte sin datter får eitt kakubux
2. «Hør du min fader, du er mei så kjær
sæł en av dine gåłer får at løse mei ijæn»
3. «Ja gåler de har je bådde fire å fæm
men ingen vill je sæłja får at løse dei ijæn»
4. «Hør mei du moder du er mei så kjær
Sæł en av dine kjoler får at løse mei ijænn»
5. «Ja kjoler de har je bådde fire å fæmm
mæn ingen vil je sæłja får at løse dei ijænn
6. «Akk hør du min broder, du er mei så kjær
sæł et av dine sjibe får løse mei ijænn
7. «Ja sjibe de har je bådde fire å fæm
mæn ittnå vil je sæłja får at løs dei ijænn»
8. «Akk hør du min kjæreste, du er mei så kjær
sæł en av dine gullringer får at løse mei ijænn
9. «Ja gullringer har je bådde fire å fæmm
å ein vill je sæłja får at løse dei ijænn.»
*
Strofene er ikkje nummererte i oppskrifta.
For retrofleks l set Larsen ein prikk under l-en. Dette er transkribert med «ł» her.



TSB D 392 Solfager og Ormekongen

Innleiing

Etter namnet å døme må Solfager ha vore ei strålande vakker kvinne. Då er det vel ikkje så rart at Ormekongen forelskar seg og ikkje skyr noko middel for å få henne. Ho er trulova med kong David, men Ormekongen legg ei listig plan for å få henne. Han gjev henne ein bedøvande drikk. Alle trur at ho er død, og ho blir gravlagt. Men Ormekongen går til grava og gjev henne valet mellom å bli liggjande og døy eller bli med han. Ho blir med, men David får vite at ho lever. Han kjem etter og drep Ormekongen og reddar Solfager.
Visa finst både i Danmark og Sverige, men i Noreg finst ho berre i Øvre Telemark. Både Torleiv Hannaas, Catharinus Elling og Rikard Berge har skrive opp visa etter Hæge Ansteinsdotter Findreng, dessutan har Sophus Bugge skrive opp etter Gunnhild Kjetilsdotter Sundsli. Oppskriftene i dei tre landa ligg ganske nær opp mot kvarandre, og det er grunn til å tru at vår vise er komen frå Sverige.
Handlinga byggjer på internasjonalt sagnstoff, blant anna kan det trekkjast liner til den hebraiske diktinga om Kong Salomon. Dei nordiske variantane er også knytte til dei slaviske forteljingane. Knut Liestøl meinte at visa var komen til Norden via Russland. I den eldste svenske oppskrifta heiter Ormekongen rett og slett Nougårds konge, altså Novgorods konge. Det skal også finnast utformingar av forteljinga i tyske, franske og portugisiske viser. Sophus Bugge, som samla inn to variantar av visa i 1860-åra, skreiv poetisk at balladen «er ikke, som det synes, bleven baaren frem af nogen af de brede Strømme, der forbinde den nordiske Balladedigtning med tysk og engelsk Poesi. Jeg tror her at spore et enkelt Bølgeslag af en Kulturstrøm, som i samme Retning kun sjælden har fundet Vei til Vore Strande.»

Melodiar
I 1840-åra skreiv Hans Seeberg og Olea Crøger opp ein melodi etter ein ukjend songar. Seinare skreiv Lindeman opp ein melodi etter Olav Glosimot og ein etter Tone Marteinsdotter Kolberg. Catharinus Elling fekk ein melodi etter Hæge Ansteinsdotter Findreng.
Lindeman tok Olea Crøger og Seebergs melodi opp i si samling. Den einaste endringa han gjorde var å notere dei tre første notane som triol før han trykte den i Ældre og nyere Norske Fjeldmelodier Samlede og bearbeidede for Pianoforte, vol 2, 1858–63. Dette er den balladen som sterkast blir forbunden med Edvard Grieg. Den går inn som nr. 12 i hans klaverstykke 25 norske folkeviser og danser, op. 17, truleg komponert på Landås i Bergen i 1869 og utgitt i 1870. Her er den omkransa av «På Dovrefjeld i Norge» (nr. 11) og «Reiselåt» (nr. 13). Alle melodiane i Griegs arrangement er henta frå L.M. Lindemans Ældre og nyere Norske Fjeldmelodier Samlede og bearbeidede for Pianoforte. I dei første utgåvene av op. 17 sto songtekstane med under notene, men etter kvart vart dei tekne ut og melodiane rivne laus frå teksten. Alt i 1877 vart verket utgjeve på eit tysk forlag, og «Solfager og Ormekongen» vart til «Solfager und der Würmerkönig». Grieg gjorde minimalt med endringar i sjølve melodien frå Lindeman.
Utsyn nr. 128
DgF 468
SMB 174

Oppskrift A

TSB D 392: Solfager og Ormekongen
Oppskrift: 1857 av Sophus Bugge etter Else Tovsdotter Lønnegrav, Vrådal i Kviteseid, Telemark.
Orig. ms.: NFS S. Bugge g, 242–245 (kladd).
Ingen oppgjeven tittel.
*
1. Ormekungjen reiser for kung David Sólfager inn
– Mæ dæ vívi va' så ungt –
du svíker kung David å trúlovar meg,
– Meg lyster í lunden utríe –
2. Det gjør jeg aldrig mens jeg lever,
at jeg mi Æra te tvo brøar give.
3. Så ga 'en hennar dí valadrykkjer ní,
Solfager hó dåna, då ho fekk dí.
4. [Så ga 'en hennar dí valadrykkjer] fem,
[Solfager hó dåna, då ho fekk] dem.
5. Så kom der bo på fremmende land
S[olfager] æ dø allerkjærasten din.
6. Kung David han blei så ille ved ór,
d. br. mj. h. spilte p. b.n78
7. Kung D[avid] han gjóre seg raske på hand,
han støyper syllkrossen i S[olfager]s hånd
8. Han –n79 hånd,
så ho –n80
9. Så gróv dei hennar undi moll å jór,
sørgelig site k[ung] d[avid] for sitt bór.
10. Sildig om Aftenen, Månen skinner blank,
så reiser den Ormekongjen på kyrkjegaren fram.
11. Så kom dæ fram ein gamalle mann,
som visste, hott dæ skedde på fremmede land
12. K[ung] D[avid] tók seg pilegrimstav i hande,
så reiste han seg på fremmede land.
13. K[ung] D[avid] kjeme seg ganganst til gårs
S[olfager] stó uti å kjembde sitt hår.
14. Du gjenge no deg i stoga inn,
sjov ska' eg bere den maten umkring.
15. Eg tiss ikkje vandare vera i deg,
at eg brýt ikkje brøe mæ berre hand.
16. Eg æ' 'kje no, –n81 armen min låg.
17. Solfager hó lyfter på pilegrimens hatt,
æ' du kung D[avid] du seie meg sant!
18. Kung D[avid] han sveiper sitt hovu i Skinn,
så gjenge han seg for O[rmekungjen] inn
19. K[ung] D[avid] læte sitt sværi brå,
han h[ogg] O[rmekungjen] í stykkji små.
*
Strofene er ikkje nummererte i oppskrifta.

Oppskrift B

TSB D 392: Solfager og Ormekongen
Oppskrift: 1864 av Sophus Bugge etter Gunhild Kjetilsdotter Sundsli, Moland, Fyresdal, Telemark.
Orig. ms.: NFS S. Bugge f, 93–96 (kladd).
Ingen oppgjeven tittel.
*
1. Valekóngen kom seg ríand í går
– Mæ vívaren ung –
úti stó Sólfok hó sóla sitt hår.
– For hó lyster í lunden útríe –
2. Kví stende dú her Sólfok å sólar ditt hår
hev dú ingjó gullkróne å setje derpå.
3. han gav hænó gullkrónunne trí
Sólfok hó tók í mót alle dei.
4. Han [gav hænó gullkrónunne] fem,
[Sólfok hó tók í mót alle] dem.
5. Ormekongen rei segkom seg ríand í går
úte [stó Sólfok hó] sóla sitt hår.
6. Kví [stende dú her Sólfok å sólar ditt] hår
[hev dú ingjó gullkróne å setje] derpå.
7. Eg heve væl gullkrónur fíre å fem,
men Valekóngen gav meg adde dem
8. Ormekóngen rei seg ti néraste bý
so kouper han vāldr{es}ykkjinn trí.
9. Han gav hæn{ó}a vāldr{es}ykkj{e}in ein
Sólfok hó døe ti jóræ seig.
10. Han [gav hæna] v[āldrykk]inn tvo,
Só[lfok hó] døe hó signa ti jor
11. [Han gav hæna vāldrykkinn] trí,
S[ólfok hó] døe å stunda ti lív.
12. Dei jara líkji å adde reiste heim
men orm[ekóngen] etti på greftæ han sveiv.
13. Kvore vi du no S[ólfok] liggje hera døy
hell fýgje på Ormekóngelandi å ver{a}e mi møy.
14. Kvore [vi du no Sólfok] liggje hera lík
[hell fýgje på Ormekóngelandi å vere] mitt vív.
15. Eg tíss vere for ung'e ti liggje hera døy
eg lýt [fýgje på Ormekóngelandi å vere] der di møy
16. Eg [tíss vere for ung'e ti liggje hera] lík
eg fýgjer [på Ormekóngelandi] å æ [der] ditt vív.
17. Valekungen tók pilegrimsstav å hatt í hånd
so reiser han på Ormekóngeland
18. Valekóngen býe í húsi gó dag
kan dú låne ein fatik pílegrim hús ínått
19. Eg kann inkje låne einnoken (fatik)n82 pílegrim hús (ínått)n83
men herre han æ no nýss komen frå bý.
20. Sólfok tók hanskanne uppå hand
so bar hó de brøe for Valekongen fram
21. Æv281 sodan skikk på dette land
at dei bere brøi mæ hanskanne fram.
22. De tíkjesss inkje vandare mannen vere,
hell eg må brøi mæ hanskanne frambere.
23. Æ eg inkje no so va eg den gång
då eg rende ringjen på S[ólfok]s hånd
24. Æ eg [inkje no so va eg] den tí,
[då eg] gav gullkrónunn ti festarmøy mi.
25. S[ólfok] hó lyfter på Valekungens hatt
æ dú de V[alekungen] dú seie meg sant.
*
Strofene er ikkje nummererte i oppskrifta.
Reinskrift: NFS S. Bugge VII, 37–39, med overskrift: Solfager og Ormekongen (Gunnild Sundsli).

Oppskrift C

TSB D 392: Solfager og Ormekongen
Oppskrift: 1907 av John Lie etter ukjend songar, Telemark.
Orig. ms.: TGM R. Berge CCCVI, 31–39.
Oppgjeven tittel: Solfager og Ormekongjen.
*
1. Aa høyr du Solfager hot eg spyrre deg
– med de vivi va so ungt –
du svikar kong David og trulovar meg.
– eg lystar i lunden utrie. –
2. De ska no aller ske meg under li
At eg mi tru te tvo brøar gir.
3. So gav 'n ho valadrykkjirne fem,
Solfager ho daana, daa ho fekk dem.
4. So gav 'n ho valadrykkjerne ni,
Solfager ho daana, daa ho fekk di.
5. So kom der no bod til kong David inn:
Død er Solfager allerkjærasten din.
6. Kong David han va no so rask av haand,
han støypte gullkrossen i Solfagers haand.
7. Han støypte gullkrossen i Solfagers haand,
so ho skull vera kjende paa framinde land.
8. Daa la dei Solfager paa likebaar,
so syrgjeleg rei kong David daa.
9. Dei grov Solfager under moll og stein,
so syrgjeleg rei kong David heim.
10. So seint um kvellen maanen skjiner blankt.
Ormekongen rei seg paa kyrkjegaren fram.
11. Hokke vi du no livande liggje under stein
hell du vil fylgje Ormekongen heim?
12. Eg kan no kji livande liggje under stein,
eg lyt no vel fylgje Ormekongen heim.
13. Der gangande kom no ein gamal mann,
som visste hot hende i framinde land.
14. Herre Gud, Kong David, d'er vandt aa tala:
Solfager ho liver og trør i gullsalar.
15. No ska du deg pilegrimsklæder skjera,
liksom du vilde ein pilegrim vera.
16. Du teke deg pilegrimsstav uti haand
og vandrar deg ut paa framinde land.
17. Kong David han kjeme seg gangands i gaard
Solfager sto uti og sola sit haar.
18. Og høyr du Solfager hot eg ber deg:
ei aamosegaave so gjeve du meg.
19. Eg byd deg no gange i stoga inn,
og skjov vi eg bera deg maten umkring.
20. Og alt det ho skjænkte og alt det ho bar
Alli av haando ho hanskarne tar.
21. Brukar de den skikkjen i dette land,
at de bryt kje braude med bare haand.
22. Du tisse meg no ikkje vandare vera,
eg tor vel braude med hanskarne gjeva.
23. Aa er eg ikkje no so va eg vel daa
den tid Solfager paa armen min laag.
24. Solfager ho lyfte paa pilegrims hatt –
aa er du kong David, du segje meg sannt!
25. Aa høyr du Solfager hot eg spyrre deg:
lyster du no heimatt aa fylgje med meg?
26. Eg lyster vel heimatt aa fylgje med deg
visste eg at Ormekongen saag ikkje meg.
27. Kong David han gjenge i stoga inn
med dragande svær under skarlag-skinn.
28. Kong David han lete sitt sværde braa,
han hogg Ormekongen i lutine tvo.
29. Kong Davids gangar va liten og spak,
han sette Solfager paa honoms bak.
30. So rei dei heim til Kong Davids land,
Det va som naar soli aa fjello rann.
*
Strofene er nummererte i oppskrifta, truleg av Rikard Berge. Partalssidene er blanke.
På tittelbladet står det: Folkeviser. Fundne i Telemarken 1907 av Chatar. Elling. (Renskrevne og supplerede efter optegnelser fra mor, bestemor, Olav Tortveit ved Buffalo Rivver, Minn, U.S.A og andre gamle visekvædere af John Lie.) På same sida har Lie skrive med blyant: Detti er mine upskrifter. Eg heve ikkje dikta noko sjav i dei, men eg heve skrivi upp etter som eg heve høyrt deim av dei gamle her. Elling for hera ein sumar, so ba'n meg sjå paa dei visune han ha skrivi upp um sommeren og sjaa um dei va riktige. Han skjønna seg kje på det. Saa skreiv eg ut visune saales som eg har høyrt deim, men de blei so eg beheldt boki.
På ein lapp heilt bakerst i heftet står det om denne balladen: Solfager og David etter Rosengaar kunde Torbjørgs mor og bedstemor



TSB D 394 Knut hjuring

Knut hjuring gjeter buskapen i skog og mark. Dessutan er han ein sjarmør som forfører mange unge jenter. Kongen får kjennskap til dette – truleg fordi Knut hjuring syng om bragdene sine – og sender bod på gjetaren. Han spør kor mange kjærastar han har, og får til svar at det er fleire. Kongen blir sjokkert. Han trugar med å brenne eller hengje Knut hjuring, men når han får vite at Knut hjuring har forført sjølve kongsdottera, sender han bod på henne. Han spør om ho framleis vil bere gullkrone eller vere kjærasten til Knut hjuring, og ho vel det siste. Knut hjuring ber då kongen om å få låne ei saks, slik at han kan få klipt ein høveleg stutt stakk for kongsdottera, som passar for den som skal gjete buskapen i høg lyng. Dermed er ho også i det ytre degradert frå kongsdotter til gjetarjente.
Det finst seks tekstvariantar av denne balladen, dei fleste og beste frå Vest-Agder. Ein av dei skreiv Torleiv Hannaas opp i 1912 etter Gabriel Andreasson Øya (f. 1837), blekkenslagar på Øya i Kvinesdal. Gabriel Andreasson var gift med den to år yngre Berte Karlsdotter, og ved folketeljinga i 1900 budde to ugifte døtrer i heimen med foreldra. Vi har fleire melodiar til «Knut hjuring». Den eldste skreiv Lindeman opp i 1861 i Bygland i Setesdal (Ressem 2014: 278–285).
Visa er også oppskriven på dansk. Tre strofer av ein Kvinesdals-variant i Bugges samlingar, etter ukjend songar, er trykt i Danmarks gamle Folkeviser (DgF VII: 312). Nokre svenske 1800-talsvariantar finst også. Elles er eit fragment på nokre liner frå 1689 sitert av Olof Rudbeck d. e. (SMB 4:2: 176). Linene understrekar Knut hjurings forføringsevne og potens. Mesteparten av dette fragmentet finn vi att i Kvinesdals-varianten, strofe 3:
Den Sommars Nota [natta] ho va inkie lang
aa femtan Voge [Vogger] fik han [i] gang.
Balladen om storsjarmøren Knut hjuring liknar i det meste ein skjemteballade. Forføringsmotivet er karakteristisk utforma, den simple gjetaren forfører kongsdottera og trekkjer henne med seg ned på sitt låge nivå. Visa har tydeleg sosial tendens. Kongsdottera – og i danske variantar, dronninga – vil heller vere gjetarjente enn å bere gullkrone på slottet. Lite truleg i det verkelege livet, men i dikting er alt mogleg.
Utsyn 163
DgF 427
SMB 176

Oppskrift A

TSB D 394: Knut hjuring
Oppskrift: Udatert av Jørgen Moe etter ukjend songar, Holme Gjeld.
Orig. ms.: NFS Sophus Bugge II, 50–51 (avskrift)
Oppgjeven tittel: Knut Kjuring
*
1.Knut Kjuring han gjætte paa høgan Hei,
– Trillar i Lu før noran N Fjell. –
dær fant han sæg en voggemei.
– Dæ volte dæn norlandske Kjuringen. –
2.Tretten vogge, dærte tolv Trog,
dæ gjore Knut Kjuring før han sov.
3. Knut Kjuring han førte sitt Fe over Bro,
aa to Jomfruer ga han sin Tro.
4. K[nut] K.[juring] han førte sitt Fe over Eng,
aa to Jomfruer ha' han i sin Seng.
5. Kongen han tala te liden Smaadreng:
«Du hente K[nut] K.[juring] før meg inn!»
6. Inn kom K[nut] K.[juring] han stedtes før Bor:
«Hvad vil I Hr. Konge, I sendte mæg Or.»
7. «Hør du K[nut] K.[juring], hvad jeg spørger dig,
hvor mange har du i dansen med dig?»
8. «La meg no sjaa aa slett intje luge,
saa he æ nok fir' aa halfamsnedstjuge.»
9. Kongen begynte te krossa sæg:
«Du faar 'kje min Dotter i Dansen med deg.»
10. «Du tar no slett intje krossa deg,
forlangen æ hu i Dansen mæ mæg.»
11.Kongen han tala te liten Smaadreng:
«Du hente min Datter for mig inn!»
12.Inn kom Prinsessa, hu stedtes for Bor:
«Hvad vil I, kjær Fader, I har sendt mig Or.»
13.«Hvad vil du helst enten Gullkronen bære
end du vil K[nut] K.[juring]s Kjærest være?
14. «Slett ingen Gullkrone saa vil eg bære,
men jeg vil K[nut] K.[juring]s Kjærest være.»
15. «Høyr naa, Herr Konge, I laan mæg i Saks!
saa æg kan faa kløppet jers Dotter en Stakk!»
16. Du klipper den vid, men ikke for sid,
at hun skal ei slide den sønder i Lyng.»
17. K[nut] K.[juring] han løfvta naa paa sin Hatt:
«Aa ha naa kjær Værfa saa mangen go Natt.»
*
Strofene er unummererte i manuskriptet.

Oppskrift B

TSB D 394: Knut hjuring
Oppskrift: Udatert av ukjend samlar etter ukjend songar, Kvinesdal, Vest-Agder.
Orig. ms.: NFS Sophus Bugge II, 185–188
Oppgjeven tittel: Knud Kjuring si Gamla Visa.
*
1. Knud Kjuring han Driver sit Fæ over Bro
– Trellerilu for Naaranfjel –
og fæmtan skiøn Jomfru gaa han sin Tro
– dæ volda den Nordlandske Knudn84 Kjuringen –
2. Knud Kjuring han Drivar sit Fæ udi Eng,
og fæmtan sjøn Jomfru te aa reta sin Seng
3. Den Sommars Nota ho va inkie lang
aa femtan Voge fik han gang
4. Ja femtan Vaagar aa fira par Traau
for dei sko naa Konna Knud Kjuring aa kjenna
5. Stragst fik Konen detta aa vedu
hvad de hade om Knud Kjuring aa seia
6. Konen han tala te smaa Gudan seine
kven æ dæ som vil hænta mig Knud Kjuring foræ mit Bor
7. Knud Kjuring trædar en for Konen sit Bor
o naadigste Herre ka æ dina Or
8. Hør du Knud Kjuring hva jeg seia dæg
Ko mange sjøn Jomfru æ i Dansen mæ deg
9. Um æg sko naa seia aa inkje luka
saa tru æg dæ va 74 kiue,
10. Konen han slo naa kros øve sæg
naa tru æg at du æ verre hel æg,
11. Du tru slet inkje slaa kors øve dæg
for di ælsta Dote æ i Dansen mæ mæg
12. Ko vil du hel entan brennast paa Baal
hel du vil hana ud ovar min Gar
13. Æg vil slet inkje brennast paa Baal
men æ vil ha di Dote æg knepte i Gaar
14. Konen han talte te smaa Gudun seine
kven æ dæ som vil henta mi Dote fora mit Bor
15 Prinsessa treda in for Konens Bor
aa kjære min Far va ær dine Or
16. Hør du min Dote kaa æg seie deg
æ de saa at Knud Kjuring he Dansa mæ deg
17. Ko vil du naa hel entan røde Guldkronen bere
hel du vil Knud Kjurings Kjeraste vera
18. Æg vil aldrig røde Guldkronen bera
men æg vil Knud Kjurings Kjering vera
19. Æg he lit Ty laan mæg en Sax
aa la meg saa kløyve mi Dote en Stak
20. Ja den maa vera vi men inke si
for ho ska inkje slebe han sønder i Lyng,
21. Sau lopta Knud Kjuring paa sin Hat
Farvel kjera Verfar hav tusind god Nat
*
Strofene er nummererte i manuskriptet.

Oppskrift C

TSB D 394: Knut hjuring
Oppskrift: 1910 av Randi Oppedal etter Glambek Olsen Fuglestvedt, Mandal, Vest-Agder.
Orig. ms.: EFA T. Hannaas 6, 28–29
Oppgjeven tittel: Knut kjuring.
*
1. Knut kjuring han gjæte paa høgan hei,
– triller i lu for nordanfjells. –
Og der fann han seg ein voggemei
– det voldar den nordlandske kjuringen. –
2. Knut kjuring han gjæte neri ein dal
Og der fann han seg ein voggesal,
3. Knut kjuring han driver eit fæ over jord
og trettan jomfruer til dækka hans bord.
4. Knut kjuring han driver sit fæ over eng
og femtan jomfruer til reia hans seng.
5. Ja trettan vogge og femtan trog,n85
det gjorde Knut kjuring forinnen han sov.
6. Kongen han tala til smaadrengan tvo:k58
I henter Knut Kjuring her føre mit bord.
7. No skal du steigast og brennast her:
for det du hev holde min dotter so kjær.
8.Eg vil hverken steigast held brennast her
for det eg hev halde Iers dotter so kjær.
9. «Ko vil du no: enten Knut kjurings brur vera
held du vil den røda gullkruna bera.»
10. «Eg vil no inga rød gullkruna bera,
men eg vil heller Knut kjurings brur vera.»
11. «Gjev meg noge vadmaal aa so ei saks
so vil eg klyppa min dotter ein stakk.»
12. Ja, den maa vera tykk aa inkje for tynd
held kunne ho slida han ut i lyng.
– – – – – – – – – –
13. Farvel kjære verfar, hav tusen godnat
*
Strofene er nummererte i manuskriptet.



TSB D 395 Per svinedreng

Innleiing

Mens Per Svinedreng gjeter grisene syng han at han skulle ønskje seg kongsdottera. Ein orm høyrer det og seier at det kan hende han har lykka med seg. Om natta kjem kongsdottera og legg seg i senga hans, men han rører henne ikkje. Om morgonen går han til kongen og klagar over at han ikkje får nattero for kongsdottera. Ho seier at ho ikkje fekk noko godvilje frå han. Då svarar kongen at ho kan gå og gjete grisane saman med han. Då dreg Per av seg hanskane og viser fram femten gullringar. Han kastar av seg den grå kjolen, og under har han raud skarlak. Han fortel at han er kongens son av Engeland og gifter seg med prinsessa.
Motivet om jenta som kjem og legg seg med guten, finst i fleire viser, og dei same verselinene er brukt i fleire viser. I visa om «Stig litens runer» (TSB A 4) kjem kongsdottera til Stig liten fordi han har kasta runer på henne. I «Ungersvein på tinget» (TSB F 29) er det snakk om ei valdtekt: Møya bryt seg inn til han og trugar han med ein kniv for å få han til å liggje med seg. I visa om Valiknut (TSB F 16) ligg han med Snekkjelita, men ler av henne og jagar henne med ein kjepp etterpå.
Motivet med den overraskande gemalen finn vi også i «Terningspelet» (TSB D 399), «Inga litimor» (TSB D 405) og «Liti Kjersti stalldreng» (TSB D 396), dessutan er motivet brukt i eventyr som «Griseguten», «Dei tre gullhår» og «Håkon Borkenskjegg». Både Moltke Moe og Rikard Berge har skrive opp slike eventyr også i Telemark.
Visa har vore populær i alle dei nordiske landa, men få har kome på trykk, og dei eldste oppskriftene er ikkje eldre enn frå 1800-talet. I Danmark har dei ca. 50 oppskrifter og 29 melodiar. I Sverige ca. 35 tekstar og 14 melodiar. I Noreg har vi ikkje mange oppskrifter av denne visa. Johannes Skar har skrive opp to tekstar frå Bygland i Aust-Agder. Elles er det nokre fragment frå Telemark.
I 1861 skreiv Lindeman opp ein melodi etter John Olson Langerak, Bygland i Setesdal i Aust-Agder. Fleire har vi ikkje.
Utsyn 164
DgF 527
SMB 177

Oppskrift A

TSB D 395: Per svinedreng
Oppskrift: Udatert av Sophus Bugge etter Gunhild Kjetilsdotter Sundsli, Fyresdal, Telemark.
Orig. ms.: NFS S. Bugge IX, 20–21.
Ingen oppgjeven tittel.
*
1. Pær svínedreng sat undi buskjen å kvo
de høyrde ormen undi buskjen han låg
– –
2. [Pær svínedreng sat undi buskjen å] kva,
kunne eg få kungens dótter, de sýntest eg va bra.
3. Ti svora ormen undi buskjen han låg
dú veit inkje Pær Svínedreng kot lykke dú kan få.
*
Strofene er ikkje nummererte i oppskrifta.
Etter oppskrifta står det: (Denne Vise, kan lært af Sigrí er fra Treungen) Visnes i Birtedalen). (de va sers = besynderligt).

Oppskrift B

TSB D 395: Per svinedreng
Oppskrift: 1894 av Halvor Nilsen Tvedten etter ukjend songar, ukjend stad.
Orig. ms.: TGM R. Berge DXLIII, 8 (kladd).
Ingen oppgjeven tittel.
*
1. Per Svineherre sette seg paa Tuva aa sang
– kom relilei kom relilei –
han ønskede en Jomfru alt udi sit Fang
– Kom Falleralela relilei relilei –
2. Jeg er ingen Svineher pas dere tykker saa
Jeg er den bedste Kongeson som Solen skinner paa
3. Per Svineherre tog af sig sin fillete Vaat
saa fik man da se hvor Gulringen sad
4. Per Svineherre tog af sig sin fillete Hat
Da fik man da se hvor Guldkronen den sad
*
Strofene er ikkje nummererte i oppskrifta.
Reinskrift: TGM R. Berge CCLIX, 136, med overskrift: Per Svineherre
Under oppskrifta står det fire namn: Hans Rønningen, Paal Hougar, Thor Vadder og Halvor Brekke. Det er usikkert om dei har noko med oppskrifta å gjere. Neste oppskrift har «Olaf Kjøstaalsen Skjeimo i Nissedal» som kjelde.

Oppskrift C

TSB D 395: Per svinedreng
Oppskrift: Udatert av Johannes Skar etter Jon Olavsson Neset, Årdal i Bygland, Aust-Agder.
Orig. ms.: NFS Johs. Skar 1, 26.
Oppgjeven tittel: Per Svinedrengs Vise
*
1. Per Svindreng sat uppi Aasen aa kva:
Aa kunn' eg faa Kungdottræ, sto eg meg bra.
– Hei falall{a}ilal{a}ila, hei falallalila –
2. Aa ti svaara Ormen, undi Buskjen han laag:
Du væeit kji du P[er] S[vindreng] kaa Lykke du kan faa.
3. Naar de lider til Kvellen aa Dagjen ei er ljus;
Daa træder litæ Kjersti ti Per Svinedrengs Hus.
4. Hu pikka paa Dynnæ me Finganne smaa:
Statt upp du P[er] S[vindreng] skrei Laasen ifraa.
5. Slett ingen jeg haver i Stevne lagt,
Aa Ingen jeg lukkerv282k59 i mit Svinehus om Nat.
6. Litæ Kjersti hu trækt' av seg Hanskane smaa,
So skreidde hu dei Loku baa ti aa fraa.
7. Aa fær eg no kji Ro te aa sove fyr deg,
So gjeng eg ti Kungjen aa klagar deg.
8. Ja, klage fyr Kungjen de meste du vi:
Eg stend 'kje leng'e burtiv283 hell eg svaarar derti.
9. De fyste um Morgonen Dagjen blei ljus,
Daa træder P[er] S[vindreng] ti Kungjens Hus.
10. Snillaste Kungje, venast eg be,
Alt um aa leggje ei Klage herne.
11. Um Dagjen ska eg gaa aa gjæte dine Svin,
Um Nottæ ei faa sove for litæ Kjersti.
12. Jeg nægter slet ikke jeg til hannem gik,
Men ingen god Vilje jeg av hannem fik.
13. Jeg nægter slet ikke jeg hos hannem laa;
Men ingen god Vilje jeg av ham kunn' faan
14. Før holdt jeg dig for god baa for Ager og for Jor;
Men nu skal du gaa me P[er] S[vindreng] ti Bor.
15. Før holdt jeg dig for god baa for Ager aa for Eng;
Men nu ska du gaa me Per S[vindreng] i Seng.
16. P[er] S[vindreng] han trækte av seg Hanskanne smaa,
Aa femten Gullringer derunder sad paa.
17. P[er] S[vindreng] han trekte av seg Kjortelen graa;
De rode Skarlagen derunder sad paa.
18. P[er] S[vindreng] han trekti ut sin liden Kniv:
Va du inkje Kungji, eg sette denv284 i deg.
19. Aa P[er] S[vindreng] han helt no so vel sin Tro:
Maanesdagjen deretti let han Bryddaupi bo.
*
Strofene er ikkje nummererte i oppskrifta.
Under oppskrifta står det: Jon Nesi – Aardal



TSB D 396 Liti Kjersti stalldreng

Innleiing

Liti Kjersti kjøper seg ein hest, skjer håret og kler seg i mannsklede. Etter det får ho teneste som stalldreng hos kongen. Kongsonen byr henne soverom hos seg, og etter ei tid blir stalldrengen så underleg tjukk. Han klarer ikkje å stige opp i stigbøylane og klarer slett ikkje å dra sverdet sitt ut. Kongen kjem inn i stallen, og der krabbar Liti Kjersti på golvet og føder to guteborn. Kongen breier ut kåpa si, ler og ropar at han har vore konge i tjuesju år, men aldri sett at ein stalldreng hadde fødd barn. Kongssonen tilstår at han er far til barna. Liti Kjersti og kongssonen fell på kne for kongen, men han tilgir dei og lar dei halde bryllaup. Liti Kjersti blir dronning.
Denne visa må ha vore ei kvinnevise. Mange unge kvinner har fått barn utanfor ekteskap, og i tidlegare tider var slikt stor skam. Men i denne visa er det trøst. Her er det er berre jublande glede over dei små barneborna. I den svenske versjonen ropar kongen over heile sin gard, og artilleriet skal skyte salutt. I ein dansk versjon kjem dronninga og vaskar borna i den klare vin. Ho tørker dei i lin og sveiper dei i hermelin.
Mange melodiar tyder på at visa har vore populær. Lindeman skreiv opp ein melodi etter Tomine Finkenhagen i Hjartdal alt i 1851. Sidan fekk han to melodiar frå Kvitseid. Utanfor Telemark fekk han melodiar etter Kristine Nielsdatter Søengen i Østfold, Anne Olsdotter Åseneie i Buskerud og Samuel Hellen i Akershus. Geirr Lystrup skreiv visa og melodien opp etter Margit Gunvaldjord i Vinje 1977.
«Child Waters» er ein skotsk parallell til denne visa.
Utsyn 105
DgF 267
SMB 178
Child 63

Oppskrift A

TSB D 396: Liti Kjersti stalldreng
Oppskrift: Udatert av ukjend samlar etter ukjend songar, truleg Telemark.
Orig. ms.: NFS M.B. Landstad 3, 50–51.
Ingen oppgjeven tittel.
*
1. Her bur naa ein Bonde inkje langt her ifraav285
– aa den lilla –
han heve dej Døttar aa vare vore demv286
– I vaarv287 Stal hev hoe tent i stor løjndom –
2. han heve dej Døtar fra fire te fem,
liden Kisten hoe æ naa den venastev288 af dem
3. Liten Kirsten hoe ganger i grønnan Eng,
Der plukkar hoe dej Rosur binde Kransar af dem,
4. Saa Tileg ejn Morgo Hertugen vej paa Jagt
Daa saag han liten Kersten i Engen hun sat
5. Aa højr du liten Kirsten hot eg vi seja deg
Aa hev du lyst te tjene som Staldreng i vor Gaardv289
6. Ja eg hev lyst te tene som Staldreng i din Gaard
Men du skaa meg skaffe Ridderklæerne blaa
7. Hertugen rider te Skreddaren i Byi
der lot han henar skjra Ridder Klæderne blaav290
8. Lidn Kisten hoe rie te Kongjens Gaard
Behøver min Kongje noken Staldreng i Aar
9. Ja eg behøver Staldreng aa den maa vera rask
men føer eg Stalddreng eg føer ej hans Hest
10. Føer Kongjen Staldreng Hertugen føer min Hest
Saa føer di dem begge Alt som dej synes best
11. Liden Kirsten hoe ganger i Folastallen ind
saa klappar hoe dej Folenne ruten omkring
12. Om Dajen saa rie ho dej Folenne te Vans
Om Notti saa gjenge ho mæ Hertugen i Dans
13. Om Dajen saa rie ho dej Folanne i Eng
Om Notti saa søve hoe me Hetugen i Seng
14. Liten Kirsten hev blive saa fortreffeleg fejt
Hoe kan inkje rie naar Soli skjner hejt
15. Liten Kirsten hev blive saa fortreffeleg tjuk
ho kan inkje spenne Gulsporenne up
16. Hetugen han breder ut Kappa den blaa
Der fødde liten Kirsten toe Sønir saa smaa
17. Naa hev eg vore Kongje i tredive Aar
Men Aller hev min Staldreng født Barn før naa
18. Hertugen han gaarfælle fe sin Faer paa Knæe
Ak højr min kjere Faer naa gjeve du meg te
19. Saa tak naa liten Kirsten aa set o paa dit Knæ
Gjve henne røde Gul aa dit liggende Fee
20. Tag naa liten Kirsten aa set 'o paa dit Fang,
Saa skjenkjergjæv du o Krona aa Dronning Navn
*
Strofene er ikkje nummererte i oppskrifta.
Rettingar og tillegg er gjorde med tynnare penn med mørkare blekk.
Ei anna, mest identisk oppskrift finst i NFS M.B. Landstad 3, 62–64, skriven med same hand og med same penn og blekk som tillegga og rettingane i oppskrift A.

Oppskrift B

TSB D 396: Liti Kjersti stalldreng
Oppskrift: Udatert av Magnus Brostrup Landstad etter ukjend songar, truleg Telemark.
Orig. ms.: NFS M.B. Landstad 7, 10–11.
Ingen oppgjeven tittel.
*
1. Liti Kjersti ho var sa vakker ei møy
– Sadeli hei –
Kongens son vil henar han86
– i brynjo sa tor ho ei. –
2. Sa viste ho seg ki anat rád
sa selde ho si kápe blaa
3. Sa selde ho si kápe blá
sa kaupte ho atte gangaren grá
4. So rider ho sèg at kongins gaar
Kongin ute for hende staar
5. Og høyrer du kongi eg spyrgje deg má
behover du èinjin Stalddreng ìaar
6. Jau slike smadrengir behagar meg bedst
men her er ki rom for din hest.
7. Peder Kongins Søn svarde til
Hesten skal stande pá stallen med min
8. [Hesten skal stande pá stallen med min]n87
og sjav skal en sova med meg onder lin.
9. Dei átte Ár leidde ho dei hestan til bekv291
men ded niende Ár dá bleiv ho med bán.
10. Pedersen spurgte moderen sin
Kan eg faa lane stenstolenk60 din
11. Ja steinstolen den sko du 'a' faa'
men da skal da du vera nerkjerring sjov
12. Sá kom der bud i kongens gárd
Liti Kjersti har fød sá vakkert eit bán
13. Kongjen han gek at steinstolen in
der ság han den Son sá vaker og fin
14. Aa Pedersen falt for Kongin pa Kne
Aa kjære min fader du giver os brødk61.
15. Tikje du liti Kjersti at er makin din
helfti i riki det skal du faa
16. Liti K[jersti] falt for Kongen pa Kne
Aa kjær K[onge] du giver os brød
17. Han tok ein Guldring af sin fing
ja den skal du hava fer Tresketin din
18. Han tok en Guldpening or sin pung
ja den skal du hava fer du var sa ung
*
Strofene er ikkje nummererte i oppskrifta.
Under oppskrifta står det: (Vakker Melodie)

Oppskrift C

TSB D 396: Liti Kjersti stalldreng
Oppskrift: 1864 av Sophus Bugge etter Gunhild Kjetilsdotter Sundsli, Moland i Fyresdal, Telemark.
Orig. ms.: NFS S. Bugge f, 7–10.
Ingen oppgjeven tittel.
*
1. Lítæ Kjersti under øy
– ví líssom eg –
hó ville inkje lenge vere møy
– So blíver hun kjærasten minó. –
2. [Lítæ Kjersti under] lí,
[hó ville inkje lenge vere] vív.
3. Hó kouper seg soks å skjærik62
hó skjere seg karmannklæir.
4. [Hó kouper seg soks og] sylvarkam
hó sneier sitt hår som ein líten hommann
5. Lill' Kjersti steig på gangaren grå
so ríe hó ti kóngens går.
6. Lill' Kjersti hó kom ti Kongens går
Kóngen sjav úte fyr æ står
7. Eg helsar deg kóngen eg spyrje deg må
leier dú ingjen dreng íår
8. En líten stalldreng tjénte meg best,
eg hev ingjen stall ti setjek63 hass hest.
9. Ti svora Ólav han smílte ónde kinn
han må stande í stallen hós min.
10. Ska mi no vere to stalldrengjer ti sama,
so vi mi båe liggje ti sama.
11. Í åtte år dei batt hestar í band
líksom de va ein líten hommann
12. Í 8 år batt [dei hestar í] eng
de níende blei hó mæ båni krenkt.
13. Der kom bo fyr droningjæ brått,
stalldrengjen hev fengji so vóndt í nått.
14. Hev st[alldrengjen] fengji so vondt í nått
so lét eg mi tærna ti æ gå.
15. Stalldrengjen hev fengji so undeleg trå,
han ba dú vill' sjøl inn ti han gå.
16. Droningjæ akslar hó kåpa blå,
so gjeng hó dít som stalldrengjen låg.
17. Kungen han út igjenom vindouga såg,
der brann ljús som droningjæ står.
18. Der br[ann ljús som droningjæ] står
Der grét bån som stalldrengjen låg
19. Kungjen han sló si hendar ti sama,
ho no hev eg aldri sétt støri gama.
20. [No hev eg aldri sétt støri gama]
Tvo stalldrengjer kunne få barn ti sama
21. Der blei gle'i å mykji gama
Ólav å lill' Kjersti drakk bryddaup ti sama
22. [Der blei gle'i å] mykjen gný,
Ólav han flutte æ lill Kjersti ó bý
*
Strofene er ikkje nummererte i oppskrifta.
Reinskrift: NFS S. Bugge VII, 4–6, med overskrift: Liden Kirsten Stalddreng. (Gunnild Sundsli, Fyrresdal. 1864.)

Oppskrift D

TSB D 396: Liti Kjersti stalldreng
Oppskrift: 1910 av Rikard Berge etter Margjit Halvorsdotter Tveiten, Grungedal i Vinje, Telemark.
Orig. ms.: TGM R. Berge CCVII, 27–30.
Oppgjeven tittel: Liti Kjersti stalldreng
*
1. Her bur no 'n bondi her uppaa 'n houg
– aa den lilla –
Han hev'e tri sønir, men døttar hev 'n sjòu
– thi voaar stalldreng han tjener uti løyndom. –
2. Han hev'e sjòu døttar aa fagre æ dei,
men litì Kjærsti ho æ den skjønnaste av dei.
3. (Vers um at ho klær seg i karmannklæde).
4. Liden Kjirsten hun ganger til kongens gaar:
Behøver kongjen vaar stalldreng i aar?
5. Men kongjen han svara liden Kjirsten sò bratt:
«Jòu han behøver stalldreng aa den maa vera rask».
6. L[iden] K[jirsten] ho ganger seg i fòlastallen ìnn,
sò skodd' dei fòlane ronn ìkring.
7. Ho klappa den gule, ho sâla den graa,
men den lille røde la 'o gullsalen paa.
8. Om dagjen daa ri 'o dei fòlar i eng,
men om naatti daa søv 'o i kongesønnens seng.
9. Om [dagjen daa ri 'o] dei fòlar tì vanns,
men [om naatti daa søv 'o på kongesønnens] arm.
10. L[iden] K[jirsten] ho blei sò forondeleg feit,
ho òrka ìnkji rie naar solì skjein heit.
11. L[iden] K[jirsten ho blei sò forondeleg] tjukk,
ho [òrka] kje stige i sâlebøylen upp.
12. Kongjen han ganger seg i fòlastallen ìnn,
der fann 'n L[iden] Kjirste laag krybendes paa knæ.
13. Aa kongjen han bredde ut sìn kaabe sò blaa.
Der fødde litì Kjersté tvo drengjebørn paa.
14. Aa k[ongjen] han ropa ivi adde sìn gaar:
Kven æ de som æ fader tì begge disse smaa.
15. Aa Kongesønnen faldt fòr sìn fader paa knæ,
«d'æ eg som æ fader til begge disse smaa».
16. Sò tok 'n litì Kjærstì aa sett 'a paa sitt knæ,
sò gav 'n 'a gull aa de liggende fæ.
17. Han tok 'a L[itì] Kjærstì aa sett' 'a paa sìn arm,
sò gav 'n 'a gullkrona aa draannìngjìs navn.
18. «No hev eg vori kongji i 27 aar,
men alli havt stalldreng som født barn før i aar».
*
Strofene er nummererte i oppskrifta.



TSB D 397 Møya som drøymde [Draumane]

Innleiing

Signelill vaknar om morgonen og fostermor hennar klandrar henne for at ho søv mens dei andre jentene er i gang med arbeidet. Signelill svarar at det ikkje er lett å vakne når ho har så mange draumar. Draumane hennar varierer. Ho kan fortelje at ho drøymde om ein fugl som flyg over heile landet, om ein apal med greiner som bøyer seg ned for henne og om ein lauk sveipa inn i eit silkeskaut. Fostermor tolkar det slikt at ho skal bli gift med ein konge. Snart etter kjem kong Endel og frir til Signelill. Fostermor prøver å få kongen til å ta ei av hennar døtrer, men han tek Signelill til dronning. Fostermor står att og vrir hendene sine. Visa må ha appellert mest til kvinner, for dei aller fleste oppskriftene er etter kvinner.
Den lange teksta som Landstad sette inn i Norske Folkeviser er sett saman etter oppskrifter etter Kari Talleivsdotter Beitelid, Steinar Knutsson Gibøen og fleire. I Noreg har vi funne visa berre i Telemark, men visa må også ha vore sunge andre stader, for Olav Sande har skrive opp ein melodi frå Voss.
Visa finst i alle dei nordiske landa, på norsk, dansk, svensk, islandsk og på Færøyane ein variant på dansk.
Visa har ikkje vore påverka av skillingstrykk eller songbøker og er prega av kreativ nydikting, heilt opp mot innsamlingstida.
Lindeman har tre melodiar frå Telemark, ein melodi etter Olea Crøger, ein etter Aslaug Gunnleiksdotter i Kvitseid og ein etter Isak Gundersen Dale i Nissedal.
Utsyn 95
DgF 239
SMB 179
IFkv 39

Oppskrift A

TSB D 397: Møya som drøymde
Oppskrift: 1840-åra av Magnus Brostrup Landstad etter Kari Talleivsdotter Beiteli, Brunkeberg, Kviteseid, Telemark.
Orig. ms.: NFS M.B. Landstad 6, 57.
Oppgjeven tittel: Kong Endel.
*
1. Kong Endel han kom sæg rians i Gaar
– langt over de østerde Mile, –
aa ute sto Mettelin slo ud sit Haar
– De Strømme de rindear af for norden onde Borgje –
2. Velkommen Kong Endel her hid til mig
Aa Mjø aa Viin hæv æg blanda for dig.
3. Æg æ kje saa mykjy om dit Mjø aa Viin
Æg æ mei om Østelin Syterdotterrenn88 din.
4. Høyrer Du Kong Endel, hot æg seie d{e}ig
begjær dig heller en af m{e}igk64
5. Hav Tak, Hav Tak hav tusind Tak,
Æg hæv min Hug ei til dig sæt.
6. Mettelin ganger ad høien Loft
sin Systerdatter ho vækkjer up
7. Ho rykte i henars Blomster, aa d‹ro›g i henars Haar
no sko du in for Kong Endel gaa.
8. Aa di andre Møian sete inne spinne Lin
aa du legge alt i Svevnen din
9. Aa dei andre Møian sete inne spinne Gul
aa altsaa legge du i Svevnen fuld –
10. Aa no sko du in for Kong Endel gaa
mæ bare fot aa neslegje Haar
11. Ja sko æg in for Kong Endel gaa
aa alt dæ Gul æg eige dæ dræge æg paa
12. Aa Mettelin, Mettelin sæt dæg herned
aa alle mine Draumar fortæl æg dæg
13. Aa æg dreymde om den Morgosol
aa den skjein ivi Kong Edels Bor.
14. Aa æg dreymde om den Maane ny
aa den skjein ivi Skaanes By
15. Aa æg dreymde om dei Stjerner smaa
dei monne paa Jorden fyry mæg gaae.
16. Aa æg dreymde om dei Apaltre
dei mone paa Jorden bugne ne.
17. Aa dæ du dreymde om den Morgosol
dæ betyr du bli Dronning ivi Kong Endels Bor
18. Aa dæ du dreymde om dend Mone ny
betyr du blir Dronning ivi Skaanes By.
19. Aa de du dreymde om de Stjernor smaa
dæ betyr di Boni du sko mæ Kong Endel faae.
20. Aa dæ du dreymde om dæ Apaltre
betyr at Bøndan ska bukke for dig
21. Aa Silkjestrømpur trækte ho paa Fod
Sylvspændte Skor spændte ho imod
22. Aa ho drog paa sæg ein Silkjesærk
nie va Møiarnes Handeværk
23. Aa ho drog paa sæg Stakkjen blaa
Aa Gulli laag etter kvor den Traa.
24. [Aa ho drog paa sæg Stakkjen] rau
[Aa Gulli laag etter kvor den] Saum.
25. Ho sprætte kring sæg den røde Guldjor
26. Ho va inkje beltevand
ho slængde kring sæg dæ røde Guldband
27. n89Ho vippa sæg i de røde guldbamdSilkjeband
aa dæ rok te dæ tredje Norikes Land.
28. Aa Østelin in ad Døri steig
Kong Endel han totte at Soli skjein.
29. Kong Endel han tok Østelin paa sit Knæ
han gav henar Gul aa Fæstar Fe
30. Kong Endel han tok Østelin up paa sin Arm
han gav henar Guldkrona aa Dronning {n}Navn –
31. K[ong] E[ndel] han af Gare rei
aa Mettelin sto atte sine Hendar aa vrei
*
Strofene er ikkje nummererte i oppskrifta, bortsett frå strofe 8–20, som har fått nummer frå 1 til 12 (strofe 11 og 12 har begge fått nummer 4).
Strofe 8–10 står i ei anna rekkjefølgd i oppskrifta (10, 8, 9), men Landstad har sett til tal for å syne rett rekkjefølgd. Strofe 11 står i høgrespalta, men det er sett til teikn for å syne at ho skal inn etter strofe 10.
Over oppskrifta står det opplysningar om kjelda for oppskrifta og: lært af sin Moder
Under oppskrifta står det: Maa have været et Vers om at han satte Østeliln paa Hesten og drog afsted med hende.

Oppskrift B

TSB D 397: Møya som drøymde
Oppskrift: 1856 av Sophus Bugge etter Gunbjørg Eigilsdotter Heimdal, Nissedal, Telemark.
Orig. ms.: NFS S. Bugge I, 225–227 (reinskrift).
Oppgjeven tittel: Møen som drømte. II.
*
1. «Å eg drømde um en fugleflokk,
– langt over de østre míler –
å dæn flaug yvi min faders loft.
– Detk65 strømme rinder ímót de borgir. –
2. Å eg drømde um et alantré,
å alle greininne slúter ne.
3. Å eg drømde um dei dúvunne tvei,
í lunden va' alínne dei.»
4. «Dæ du drømde um dæn fugleflokk,
dæ betýr, din herskap kjem ti stande í en torp.
5. Dæ du drømde um dæ alantré,
dæ betýr, alle kjem ti lúte fyr deg.
6. [Og deð du drøymde um dei dúvunn] tvei
[deð] blí [dine brú'rkeringar báðe] dei.
7. [Og deð du drøymde um den máne ný]
[betý'r du vert dronning] í Sk[áne bý.]
8. Dæ du drømde um dæ lekki langt,
dæ betýr, du blír droning í Skåneland.
9. Dæ du drømde um dæn gúle lauk,
dæ betýr, díne synir blí skarpe som hauk.»
10. Dæ va'kje etti hot daganne trí,
fyr Skånekungjen kom ríandes dít.
11. «Å høyr du Mendelill, hot eg ber deg:
du gjeve no meg dí fosterdotter gó!»
12. «Å Signelill æ' så líti et bån,
hó kan ikkje før noken kunge gå.
13. Å Signelill æ' så líti ei brúr,
hó kan ikkje nyklanne í låsen snú.k66
14. Å Signelill æ' så líti et vív,
du teke deg helle eink67 útav mí.»k68
15. «Um Signelill va'kje hot åri ní,
eg teke helle henni hell båe dí.»
16. «Å skamm deg Signelill, for lykke du får,
no ska' du ne fyr Skånekungjen
mæ neslegi håri å berre tå.»
17. «Å ska' eg ne fyr Skånekungje gå,
så lýt eg ha stundir ti klæ meg då.»
18. Å Signelill ha' på seg skjurta kvít,
hó lýser í landi, hó finnst ei slík.
19. [Sá drog hon pá seg den silkiserk]
[nie var møyarnes handeverk.]
20. [Sá drog hon pá seg den stakkin blá]
[og gullið deð lág etter kvor den tráð.]
21. Signelill [sette seg pá] en stokk
[sá] trekte [hon pá seg den silkisokk.]
22. Signelill va' kje skóevand,
me syllspente skóen hó sette på fót.
23. [Og hon var inki beltevand]
[hon slengðe ikring seg] ei gullgjór så lang.
24. Signelill va'kje hårbandvand,
hó slengde upp håri í perlegullband.
25. Sá tók hó ei kanne í hver sí hand,
så gjekk hó seg dær mjøen rann.
26. Å Signelill inn ígjenom dynnanne steig,
dei visste 'kje anna hell sóli skjein.
27. Å kungjen tók fram en sylvarstól:
«sett deg Signelill å kvíl din fót!»
28. «Eg æ'kje trøytt, eg kan væl stå,
men sig mig dit ærínd, så vilde jeg gå.»
29. [Kong Endel] han [tók] 'a [pá sit kné]
[han gav hennar gull og festarfe.]
30. [Kong Endel] han [tók] 'a [i sin arm,]
[han gav hennar gullkrona og dronningnavn.]
31. Då Signelill dær av gari rei,
Mendelill stó etti, síne hendar hó vrei.
32. Å då dei kom lítt lenger fram,
då såg dei gullborginne glima så blankt.
33. Å kungjen han tala ti sítt véne vív:
«dær sér du dæ ste'e, som du ska' bó í.
34. Å tvo ska' hente deg vaskevann,
å tvo ska' skaffe deg handklæ í hand.
35. Vælkomen, vælkomen o Signe heim!
no lyster du gjerne at kvíle dine bein.
36. Å tvo ska' reie upp dí sæng på stand,
å sjél så vil eg leie deg dær fram.»
*
Strofene er nummererte i oppskrifta.
Vi veit ikkje om nokon kladd til denne reinskrifta.
Mellom strofe 3 og 4 er det sett to stiplaliner, truleg for å markere at strofer manglar.
Der Bugge forkortar med referanse til Landstads Norske Folkeviser, er teksten fyld ut etter teksten i Landstad 1853, 578–585.

Oppskrift C

TSB D 397: Møya som drøymde
Oppskrift: 1857 av Sophus Bugge etter Signe Gjermundsdotter Napper, Skafså, Mo, Telemark.
Orig. ms.: NFS S. Bugge a, 92–93 (kladd).
Ingen oppgjeven tittel.
*
1. Kjære min moder set deg ne,
mæ eg forteljev292 deg draumanne mi'
2. Eg drøymde um ein fugleflokk,
atv293 den fauk ivi mitt faders loft.
3. [Eg drøymde um] ein kvít'e lauk,
at den va' sveipt i silkjeskaut.
4. [Eg drøymde um] dei dúvur tvei,
på mi seng sat no dei.
5. Dæ du [Eg drøymde um] dæ korillbandfuglef,
eg tótte, dæ rokk ivi Norigs land
6. Dæ du dr[øymde um ein] fuglef[lokk]
dæ blí brumennane i ditt loft.
7. [Dæ du drøymde um ein kvit'e] lauk
dæ bli ein sóne bå kvít å rau
8. [Dæ du drøymde um dei] dúvur tvei
dæ blive kungen flyte deg heim
9. [Dæ du drøymde um dæ] korillband,
du kjem te rå ivi Norigs land,
10. Droningji ha' inkje halltala ór,
før kungen stedes der innfor bór.
11. Han tók 'a lill' K‹jersti i› sitt fang
[han gav 'a gullkróna å] droningsnavn.
12. [Han tók 'a lill' Kjersti på sitt] kne,
[han gav 'a gullkróna å] festarfé.
*
Strofene er ikkje nummererte i oppskrifta.
Reinskrift: NFS S. Bugge V, 20–21, utan overskrift.
Både kladden og reinskrifta har 13 strofer føre den første strofa her, men dei høyrer til ein annan ballade (sjå TSB D 435, Dei bortstolne kongsdøtrene). Bugge noterer såleis i reinskrifta: Her begynder en aldeles fskj. Vise til hvilken Omkv. hører. Omkvedet i reinskrifta er som TSB D 435 (– I lundi. – og – Meg bestrímer koningssónen den unge. –), men er ikkje skrive inn i denne kladden.
Forkortingane i kladden er fylde ut etter reinskrifta, der utfyllinga er uklår.
Bugge har notert variantar etter andre gongen Signe song for han (i 1863) både i kladden frå 1857 og i reinskrifta. I kladden frå 1863 (NFS S. Bugge d, 196) har han notert to ekstra strofer:
eg drøymde um dei sýgjur tvei
sprette va' no dei
D[æ du drøymde um dei sýgjur] tvei,
de blí dine brúkjæringannevinnur tvei.
I reinskrifta er desse skrivne inn etter strofe 3 og 7.

Oppskrift D

TSB D 397: Møya som drøymde
Oppskrift: 1863 av Sophus Bugge etter Jorunn Knutsdotter Bjønnemyr, Mo, Telemark.
Orig. ms.: NFS S. Bugge o, 24a–24b (kladd).
Ingen oppgjeven tittel.
*
1. Statt upp dótteri morlaus
– í lundi –
kví søv'e dú so sorgelaust.
– Býssmar Rímar kungssónen den unge –
2. Are møyar spinne lag,
dú blí alli av svevnen vak.
3. Are [møyar spinne] gull,
[dú blí alli av svevnen] full.
4. Høyr dú Set deg ne fósmór eg talar ti dé
mæ eg fortele deg draumanne mine
5. Eg drøymde um ein fugleflokk,
han fauk so hågt í mitt faders loft
6. Eg [drøymde um] eitt apalltré
adde greininne lútte né.
7. Eg [drøymde um] dei dúvur två,
dei frammafyri mi sengji stó.
8. Eg [drøymde um] den hvídan lauk
han va sveipt í silkjeskaut
9. Eg [drøymde] um eitt koril(e)bandn90,
de rokk alt ivi Norigsland
10. Eg sko gjeva deg gull å fé
vi dú selje meg draumanne dine
11. Hav dú sjóv ditt g[ull] å fé,
Gud sko rå fyr dr[aumanne] mine.
[Hev dú forstoga fyr de -hovu]n91
12. De dú drøymde um den f[ugle]flokk
de æ alt ditt brúefókk
13. [De dú drøymde um] de apalltré,
de æ alt fókkji lúter dé.
14. [De dú drøymde um] dei dúvur två,
de æ dine brúkjering{j}ar tvok69
15. [De dú drøymde um] den hvide lauk
de æ din sóne snarpe som hauk
16. [De dú drøymde um] de k[orile]band
de æ dú blív droning ivi Norigsland
(hó va' kji so grår i annleti)
*
Strofene er ikkje nummererte i oppskrifta.
Vi veit ikkje om noka reinskrift til denne kladden.

Oppskrift E

TSB D 397: Møya som drøymde
Oppskrift: Kring 1885 av Moltke Moe etter Liv Johnsdotter Rui/Lie, Moland i Fyresdal, Telemark.
Orig. ms.: NFS M. Moe 75, 78.
Oppgjeven tittel: Droumane.
*
1. Stolt Margit akslar si kåpe blå
– I lóndi –
so gjængg ho dér hænnes sjukdótter låg.
– Dei lyster håri på Rimar kónggssónen den óngge. –
2. «Stolt M[argit], set deg ne på de skrin,
so ska eg fortelje deg droumane mi.
3. Eg drøymde om den strie flō,
å den rann yve min faers bōr.
4. So drøymd' eg om den måni ny
å den skein yve all Skåne by.
5. Eg drøymde om den kvite lauk
å den va sveipt i eit silkjeskout.
6. Eg drøymde om dei bråssur brei
å i mi bringge va båe dei.»
7. «Du drøymde om den strie flō:
so fær du ei lykke bå mykkj{e}æn92 å go.
8. Å du drøymde om den kvite louk:
du fær ein son'e bå stor å stout.
9. Du drøymde om den måni ny:
du fær kōnggen av Skåne by.
10. Du drøymde om dei bråssur brei:
de bli dine døttane båe dei.
*
Strofene er nummererte i oppskrifta.
Under tittelen står det: (Liv Li fra Husstøyl i hovedsognet Fyredal)



TSB D 399 Terningspelet

Innleiing

Prinsessa i denne visa må hatt det svært keisamt, for når ho får sjå ein sauegjetar ute på gata, ropar ho etter han og spør om han vil spele terning med henne. Han svarar at han ikkje har noko å spele om. Han kan vel spele om klede og sko, seier ho. Sjølv er ho viljug til å spele om æra si og seg sjølv. I byrjinga er det prinsessa som vinn, og ho spelar han nesten naken. Men når han byrjar å vinne, prøver ho å kjøpe seg laus med store gåver, ein gullring, sju silkeskjorter og sju skip på havet. Slikt har han ikkje bruk for, seier han, og insisterer på at han har vunne henne, og han vil ha henne. «Trøste og bære meg for ei gifte eg får,» seier prinsessa. «Du treng ikkje sørgje,» seier han, «eg er kongens son av Engelland». Så blir det bryllaup og glede.
Motivet med overraskande gemal finn vi også i visa om «Per svinedreng» (TSB D 395), «Kvernjenta som kved» (TSB D 405) og «Liti Kjersti stalldreng» (TSB D 396), dessutan finn vi motivet i mange eventyr. Både Moltke Moe og Rikard Berge har skrive opp slike eventyr som «Griseguten», «Dei tre gullhår» og «Håkon Borkenskjegg» også i Telemark.
Visa finst i Danmark, Sverige og på Island. Dei fleste tekstoppskriftene er frå Telemark, men det finst og oppskrifter frå Setesdal, Sunnmøre, Gudbrandsdalen og frå Sigdal i Buskerud. I tekstmaterialet er det flest kvinner som har sunge, men når vi kjem til melodimaterialet er det menn som dominerer.
Frå Telemark har vi fem melodiar, og dessutan har vi melodiar frå Sogn og Fjordane, agderfylka, Hordaland og Gudbrandsdalen. I 1847 fekk P. Chr. Asbjørnsen høyre at eit taterfølgje song denne visa då han møtte dei på Hemsedalsfjellet. Asbjørnsen kunne ikkje skrive noter, men han fekk hjelp av ein løytnant B. Lund som dreiv med landmåling.
Ein av dei melodiane som Cornelius Thomas Rønnau skreiv opp ca. 1800 høyrer til denne visa, men vi veit ikkje kor han han fekk melodien frå.
Ein dansk variant i Noreg
Ein dansk variant av «Terningspelet», som byrjar med «Prinsessa satt i høyenloft med hånden under kinn» er vorte populær og publisert i mange visebøker og innspelinger. Denne varianten vart henta frå Danmark til Noreg av Foosnæs og Bentsen i Viser og Sange for Ungdommen frå 1872. Visa vart teken i bruk i det norske songdansmiljøet, og Klara Semb omsette mesteparten av teksten til nynorsk. Den første strofa av «Prinsessa satt i høyenloft…» finst ikkje i dei danske tradisjonsoppskriftene. Den skal ha vore dikta til av N.F.S. Grundtvig.
Utsyn 94
DgF 238
IFkv 38
SMB 181

Oppskrift A

TSB D 399: Terningspelet
Oppskrift: 1856 av Sophus Bugge etter Torbjørg Tovsdotter Midbøn, Kviteseid, Telemark.
Orig. ms.: NFS S. Bugge I, 21–22 (reinskrift).
Oppgjeven tittel: Skjøn Jomfru å vesle Dinglegúten I.
*
1. Vesle dinglegúten gjekk å vokta sitt får,
skjøn jomfruen ho sto å skua derpå.
– Før me leika å spila gulltærning. –
2. «Høy{r}rer du vesle dinglegut, hot eg spyr deg:
hev du lyst te å spila gulltærning mæ meg».
3. «Eg ær' no for liten, eg ær' no for ong,
eg hev 'kje hværken skjeling eller daler i min pong,
– te å leika å spila gulltærning.» –
4. «Seter du upp din gullrøddek70 kniv,
så set eg imot mi ære å mitt liv»
– te å leika [å spila gulltærning.] –
5. Den fyste gulltærning på tavlebore rann,
skjøn jomfru ho tapa å dingleguten vann.
– Før me [leika å spila gulltærning.] –
6. Den anden gulltærning [på tavlebore rann,]
[skjøn jomfru ho tapa å dingleguten vann.]
7. Den tre'e gulltærning [på tavlebore rann,]
[skjøn jomfru ho tapa å dingleguten vann.]
8. Jomfruen ho sto å byste sitt hår:
«Gu trøste å bære meg for festarmann eg får.»
– Før eg leika [å spila gulltærning.] –
9. Å vesle dingleguten sto å pussa sitt svær:
«du fær b{ete}ære festarmann, hell du ha' vore vær.
10. Eg ær' no ingjen dinglegut, som du se{gj}ie' no:
eg ær' den beste kungsson, som soli skine på.»
*
Strofene er nummererte i oppskrifta. Nummera på strofe 9 og 10 er endra til 12 og 13, men vi veit ikkje kva strofer Bugge tenkte seg skulle inn som strofe 9–11.
Endringar i oppskrifta er gjorde seinare, med mørkare penn. Over oppskrifta står det ymse tilvisingar til annan litteratur.

Oppskrift B

TSB D 399: Terningspelet
Oppskrift: 1864 av Sophus Bugge etter Gunhild Kjetilsdotter Sundsli, Moland, Fyresdal, Telemark.
Orig. ms.: NFS S. Bugge f, 155–157 (kladd).
Ingen oppgjeven tittel.
*
1. De va kóngjens dotter hó útí pórten står
da fik hun sé liden féhýring han útí græsset går
– Dei leika adde dagjen –
2. Høyr de líten féhýring eg talar ti deg
lyster dú inkje kaste gulltærningar mæ meg
3. Eg æ no so líten eg æ no so ung
eg hev inkje skjeling hell dalar í min pung.
4. Ja set dú upp di hóser å set dú upp di' skó
eg set ímót min møydóm å den æ fulli gó.
5. Den fyste gulltærning på tavlebóri rann
jomfrúa tapa å féhýring han vann
6. Den aire [gulltærning på tavlebóri] rann
j[omfrúa] t[apa] å f[éhýring] h[an] v[ann]
7. Den tree [gulltærning på tavlebóri rann]
j[omfrúa] t[apa] å f[éhýring] h[an] v[ann]
8. Upp sprang féhýring so hågt han ló
no hev eg vunni jomfrúva sjóv.
9. En rødegullring so gjeve eg deg
vi du féh[ýring] reise langt ífrå meg.
10. Ein rødegullring den fær eg når eg kann,
men æg vi have den jomfrú eg mæ gulltærning vann.
11. Sjú silkjestukne skjurter de ska eg gjeve deg
vi [du féhýring reise langt ifrå] meg.
12. S[jú silkjestukne skjurter de fær eg når eg] kann,
[men æg vi have den jomfrú eg mæ gulltærning] vann.
13. Sju skiber udi floden [de ska eg gjeve deg]
[vi du féhýring reise langt ifrå meg.]
14. [Sju skiber udi floden de fær eg når eg kann,]
[men æg vi have den jomfrú eg mæ gulltærning vann.]
15. Upp sprang skjøn jomfrú hó sló sitt hår
Gud trøste å gud bære meg for giftarmål eg får.
16. Eg æ slett ingen hyrding um du synes so
eg æ den beste kungens són som sólæ skíne på
17. Æ dú den [beste kungens són som sólæ skíne] på
so ska eg deg liveære å elske so lengje eg leve må.
*
Strofene er ikkje nummererte i oppskrifta.
Reinskrift med anna hand: NFS S. Bugge VII, 65–69, med Bugges overskrift: Jomfruen og Dingleguten (Gunnild Sundsli Fyresdal 1864.)
Bugge har sett opp dei første strofene som firelina strofer, men går over til tolina strofer frå strofe 8.

Oppskrift C

TSB D 399: Terningspelet
Oppskrift: 1891 av Moltke Moe etter Lars Larsson Veslestøyl, Seljord, Telemark.
Orig. ms.: NFS M. Moe 25, 269–271.
Oppgjeven tittel: Gangarpilten
*
1. «Høyrer du gangarpilt hot eg seie deg:
lyster du kje leike på tavlebór mæ meg?
– D'æ lystigt å spéla gullterning. –
2. «Eg kann ikkje leike på tavlebór mæ deg,
eg hev ikkje gulle å séta upp mot deg.»
3. «Sét nå upp din kjortel óm den æ noko grå,
så skå eg séta opp gullkróna mi, tak den, óm du kann få.»
4. Gullterningen ivi tavleboré rann
liten gangarpilt han tapa skjøn jomfru ho vann.
5. «Set nå upp din' handskar å sét så upp din hatt
så eg upp mi ære derté og min skatt».
6. Gullterningen ivi tavlebóré rann
liten g[angarpilt] han tapa skjøn j[omfru] ho vann.
7. «Ja sét nå upp din hósur å set nå upp din' sko
så sét eg upp mi ære derté og min tro
8. [Gullterningen ivi tavlebóré rann]
skjøn jomfru ho tapa liten gangarpilt hann vann.
9. «Høyr du liten gangarpilt førr eg vi vera mæ deg,
ei silkjesouma skjurte vi eg gjeva deg!»
10. «Ei silkjesouma skjurte den får eg når eg kann,
men eg vil ha den jomfruga eg mæ gulltærning vann!
11. «Høyrer du [liten gangarpilt] førr eg vi vera mæ deg,
eg he' sju skip i østersjøn dei vi eg gjeva deg».
12. «Ja sju [skip i østersjøn] æ gott som véra kann
[men eg vil ha den jomfru eg mæ gulltærning vann!]»
13. Jomfruga ho sto uppv294 å slo ut sitt hår:
«Gu trøste å gu hjølpe megv295 fe giftarmål eg får!»
14. Å gangarpilten svirra på golve mæ sin kjepp:
«Å du færv296 bære giftarmål hell du æ nokov297 vær!
15. Eg æ nå ingen gangarpilt, om du synes så,
eg æ den beste kòngssón i verden vera må.»
*
Strofene er nummererte i oppskrifta. Nummer 6 er hoppa over. Føre strofe 10 står det skrive to strofer (mest identisk med strofe 15 og 16) som er overstrokne. I margen attmed står det: (Blev forvildet af en anden)
Moe har sett opp strofene som firelina strofer.

Oppskrift D

TSB D 399: Terningspelet
Oppskrift: 1906 av Rikard Berge etter Hæge Tormodsdotter Porsmyr, Kviteseid, Telemark.
Orig. ms.: TGM R. Berge CXLVI, 49–51.
Oppgjeven tittel: Skjøn Hyrding
*
1. Skjøn Hyrding gjekk paa gata aa vikta vel sitt faar
Skjøn jaamfru sat i høganloft aa skua derutpaa.
Aa ly For dei spila aa dei leika gullterning. –
2. Lyster du skjøn h[yrding] slaa tavlebor mæ meg
Nei eg har kje røde gull aa seta upp mot deg.
3. Set naa upp din hatt aa endskjønt om den æ graa
eg sett mot min pel perlesnor, ta den om du kann faa.
4. Den første gullterning paa ternebore rann
ongersvenn han tapa aa skj[øn] jaamfruga ho vann.
5. Aa set naa upp din kjortel enskjønt om den æ graa
eg sete mot mitt armeband ta det om du kann faa.
6. Den andre g[ullterning] paa t[ernebore] rann
ong[ersvenn han] tapa, [aa skjøn jaamfruga ho vann.]
7. Sett naa upp din hosur aa dermed din sko
aa derimot so sete eg min ære aa min tro.
8. Den trée [gullterning paa ternebore rann]
skjøn jaamfruga ho tapa aa o[ngersvenn] han vann.
9. Aa høyr du de du gangerpilt du skjil dig vel fra mig
tri silkjestikka skjurtur, dei sko eg gjeva deg.
10. Tri silkjest[ikka] skj[urtur] dei kann eg vel faa
naar eg faar den jaamfru eg vann mæ terning smaa
11. Høy naa du g[angerpilt] du skjil deg vel fra mig
syn skjip uti Østersjøen sko eg gjeva deg
12. Dei syv skj[ip] i Ø[stersjøen] kann eg vel faa
naar eg fær den j[omfru eg vann mæ terning smaa]
13. Høy du naa du g[angerpilt du skjil deg vel fra mig]
aa gull aa grøne skogar de sko eg gjeva deg.
14. Gull å grøne sk[ogar kann eg vel faa]
naar eg fær den j[omfru eg vann mæ terning smaa]
15. Skjøn jaamfru sto i høgeloft aa slager ut sitt haar
Gu trøste aa bære meg, fe gjiftarmaal eg faar.
16. Aa høy naa de skj[øn] jaamfru du gjør mig spott og haan
eg æ den beste kongeson som soli skjine paa
17. «Æ du den beste kongeson som soli skj[ine paa]
daa vi eg visst trulova deg den stond eg leve maa.
*
Strofene er nummererte i oppskrifta.



TSB D 400 Kong Eirik og Hugaljod

Innleiing

Kong Erik bur i Bergens by og spør mor si kvar han kan få seg ei dronning. Frå Sveriges land kjem Hugaljod, og ho kan spinne gull. Mor hans seier at han ikkje skal ta ei bondedotter når han kan få ei betre, men han blir straks forelska i henne. Han tenkjer på henne anten han søv eller det er lyse dagen. Han frir til henne, sjølv om alle, også sjølvaste biskopen, rår han frå det, sidan forskjellen mellom dei er så stor.
Hugaljod blir sjuk og sender smådrengen sin med ilbod til kong Eirik. Når han får bodet, kastar han seg på hesten og rir så fort som fuglen kan fly. Han kjem fram i det ho døyr og blir lagd på båre. Kongen gret så bittert at Hugaljod vaknar opp til live igjen. Deretter lever dei lykkelege saman og får elleve døtrer og ein son. Når den tida kjem, døyr dei båe og blir lagde i same grav.
Då M.B. Landstad ein gong i 1840-åra fekk høyre at Bendik Sveigdalen song første verselina av denne visa, meinte han at visa måtte ha hatt eit historisk grunnlag. Seinare meinte også først Moltke Moe og seinare Knut Liestøl at visa måtte ha vore eit brotstykke av ei mellomaldervise om kong Eirik II Magnusson, som regjerte i Noreg frå 1280 til 1299.
Men bortsett frå verselina «Kong Eirik han bor i Bergens By» er det ingenting anna som tyder på at dette kan vera ein leivning av ei gamal historisk vise. Kong Eirik gifta seg rett nok med ei utanlandsk kvinne, men ikkje med ei svensk bondejente. Kongen fekk ei dotter, men slett ikkje elleve døtrer og ein son, slik det står i visa.
Visa er berre kjend frå i eit lite område i Telemark, Mo og Fyresdal, og det kan godt tenkjast at denne visa er dikta i dette området i nyare tid. Motivet med Hugaljods sjukdom og død kan ha vore lånt frå den danske visa om Dronning Dagmars død (TSB C 6). Dette motivet finst berre i oppskrifta etter Bendik Sveigdalen. I følgje Jørgen Moe kunne Bendik storparten av visene i Peder Syvs Kjempevisebok utanåt, og det kan godt vere at han har lånt nokre strofer derifrå inn i visa.
Det er ikkje dokumentert melodi til denne visa.
Utsyn 180

Oppskrift A

TSB D 400: Kong Eirik og Hugaljod
Oppskrift: 1840-åra av Magnus Brostrup Landstad etter Bendik Ånundsson Sveigdalen/Felland, Skafså, Mo, Telemark.
Orig. ms.: NFS M.B. Landstad 6, 47–48.
Oppgjeven tittel: Hugaliod
*
1. Kong Eirik han bor i Bergens By
han spyre sin Moder om Raad
Dei are Kongens Bon gifter seg
hor skal eg meg ei Dronning faá
– Uti den Dandsen lokkar han meg og den Fruga. –
2. Hugajo bor i Sverig londi
Gulli dæd kan ho spinne
eg søve enki Naatti hel ljosan dajen
utten eg tikjer Hugajod finne
3. Hugaljod bor i Sv[erig] Londi
Gulli det kan ho saume
eg sove enki Natti hel ljose Dajen
uttas ho bæres for meg i Draume
4. Høyrer du ded min sæle sonen
hot eg deg seie maa
du skal einki taka noko Bondedottir
naar du deg ei anno kan faa.
5. Og det var Kongen Eiriker
han seg i Stalhusit gaar
det vil eg for Sandhed seia
sjave legge han Guldsøilen paá
6. Og Hugaljod gjæng i sin Urtehaji
Ho monne pá sine Urtine bite
Sá seer ho Kongjen Erike
Langt burt i Leitene ride
7. Og det var Fr[uga] H[ugaljod]
ho ville heimatte gaa
sá gjeng ho en Kong E[rike] imot
Dei tala sá mykid dá
8. Høirer du Fr[uga] H[ugaljod]
hot eg no taler til de
du sette deg ned pá breie Sted
og Truine gjeve du meg
9. Sváre det Fr[uga] H[ugaljod]
og det einki bære hel sá
dæ æ kje sa godt sine Truir bortgjeva
Sine Venner og Frender ifrá
10. Og det var Fr[uga] H[ugaljod]
Ho ville til Kjyrkjune gaae
Erik rei ein annen Vege
Dei tala einki meir om det daa.
11. Og det var Fr[uga] H[ugaljod]
Ho kom seg liti pá Hei
der moter ho sine Systarne tvo
dei var báde vrange og vrei
12. Høirer du Fr[uga] H[ugaljod]
Kvi heve Dine Tarir runni
anten maa du hava Løindesorg
hella heve Du Kong E[rik] funni
13. Enki hev eg noko Løindesorg
og enki Kong E[rik] funni
her bere saá mangt uti Minni mit
derfor heve mine Taarine runni
14. Og det var Fr[uga] H[ugaljod]
ho gjæk seg paa Kjyrkjegaard
Det lyser af henes Hovudguld
endá meir utaf hennes Haar.
15. Og det var Fr[uga] H[ugaljod]
ho gjæk seg i Kjyrkja ind
Det lyser af henars Hovuguld
enda meir utaf hennes Kind
16. Dá Messa ho var utsungji
og Fokki dæ ruddek71 ifraa
Erik han mindtes med Hugajos Mund
han vyrde einki Noen det ság.
17. E[rik] han stedes under Kjyrkjeveg
han ville paa Hug[ajo] bie
H[ugajo] tok ein annen Veg
ho ville Heimatte ride
18. Ut kjæme Thomes Biskupen
dá han ha lesi si Ti.
Kvi stende Du hera Eirik Konge
Kven agtar Du uppe bie?
19. Svára det Kung[en] Eirike
aa det einki bære hel sá
Eg biar pá Fr[uga] H[ugajo]
eg tenkte a til Dronning at faa
20. H[ugajo] er bære ei Bondedattir
og du er ein Kungesøne
aller blir Møybonniv298 gifte ihop
helz naar det er sáa stor ein Umone
21. Svara det Kongin Eiriker
og det einki bære hel sá
Sá skal eg henar for Pæning kaupe
Kan eg hena kje ajlleis faá
22. Á det var Fr[uga] H[ugajo]
ho lagdes i stærke Sot
sá sender ho Bá til E[iriker] Kongin
ho be han vil koma sa sjot
23. Á det var henes liten Smaadreng
Han springe páa Gangaren rød
det vil eg for Saning seia
han rei liks[om] Fuglen flø
24. Og det var dá den liten Smaadreng
Han kjæme seg ridand i Gaard
ute stende K[ongin] Eirike
han var fulla sveipt i Maar
25. Hoyrer Du K[ongin] E[irike]
hot eg talar til De
Hug[ajo] lig i sterke Sotti
og sender fast Baa etter Deg.
26. Og det var K[ongin] E[irike]
han hevdes pá Gangaren rød
Det vil eg for Sand seia
han rei liks[om] Fuglen flø
27. Og det var K[ongin] E[irike]
Han in gjennom Dynni steig
Og det var fr[uga] H[ugajo]
ho sjuk up imot han reis
28. Sá tæk ho af seg Hovuguli
ho kasta det ned til Fote
sá spyter ho skire Hjartablodi
uti Kong Eiriks Lovi
29. Og det var Fr[uga] H[ugajo]
ho vendte seg Veggin te
og det vil eg for Sand seia
ho døde pá sama Stedv299
30. Sá toke deir Fr[uga] H[ugajo]
Dei la henar paa Bara-Tre
etter gjæk K[ongin] Eirikr
sá hjarteleg som han gret.
31. Og det var Fr[uga] H[ugajo]
ho reistes pá Bára ho laag
Gud forláte deg E[i]r[i]k[r] K[ongin]
syrgjande meg sá sárt
32. Dei livde ihop i al sin Aldri
med Glede og mykin Gama
Dei ha isamen elleve Døttar
Dæ var Deires største Gama.
33. Dei ha isamen dei 11 døtter
Den Tolvte var Deires Son
han bar Guldkrona etter Fairen sin
Dæ totte Hujgo var ein Mon.
34. Dei levde ihop i al sin Aldre
med Glede aa mykid Gama
sá sovna dei báde i einom Greftin
frá dessi Synduge Dalar.
*
Strofene er ikkje nummererte i oppskrifta.
Under oppskrifta står det: Bendix Aanundson Fedland

Oppskrift B

TSB D 400: Kong Eirik og Hugaljod
Oppskrift: 1857 av Sophus Bugge etter Signe Gjermundsdotter Napper, Skafså, Mo, Telemark.
Orig. ms.: NFS S. Bugge a, 51–55 (kladd).
Ingen oppgjeven tittel.v300
*
1. Kung Eirik han búrv301 i Bærens bý,
han spyre sin moder um rå:
Hosse vie sille' eg ikring landi fara
um eg meg ei dronning kunnev302
– Utí å den dansen lokka hó meg å den frúva –
2. Fruva Hugaljo hó búrv303 i sværiks land,
gulli dæ kann hó saume,
sovev304 {h}eg notti hell ljósan Dagjen,
hó bere for meg i draumi.
3. Fruva H[ugaljo hó búr i sværiks land,]
[gulli dæ kann hó] spinne
[sove eg notti hell ljósan dagjen,]
eg tikjest 'av305 H[ugaljo] finne.
4. Dæ va' kungen Eirík
han salar ut gangaren gråkjeme der riand i går
dæ va' fruva H[uga]ljó
hó uti for han står.
5. Høyrer du fr[uva] H[ugaljó]
hott eg beev306 deg:
du set deg ne å kvíler ei tí
å trúinne gjeve dú meg!
6. Dæ va fr[uva] H[ugaljó]
hó svara 'kje verrev307 hell så:
de æ' så vóndt sine trúir burtgjeva
vinir å frendar ífrå.
– – – –
eghó gat inkje mei um då
7. Messa den va' ú
Kung Eirík han stedes unde haddarveggjen,
der frúva H[ugaljó] va' vani ti kvile,
fr[uva] H[ugaljó] tók ein annen veg
så mange dei løynlege stiger.
8. Då messa den va' útsungji
å folkje dæ rudde ífrå,
atte sto k[ung]en E[irík]
han sukka å grét så sårt.
9. Ut kom biskopen Tommes
då han ha' lesi si tí
kvi stende dú her k[ung] E[irík]
kven aktar du ti å bíe.
10. Dæ va k[ung]en E[irík],
han svara 'kji verri hell så:
Eg bíar ette fr[uva] H[ugaljó]
eg akt vi æv308 ti droning få.
11. Fr[uva] H[ugaljó] æ' ei bóndedótter
du æ' ein kungens son;
hosse kann dei bonni giftast ihóp
som dæ æ' så stór ein úmón
12. Fr[uva] H[ugaljó] [æ' ei bónde]dótter
å dæ hó vera må,
eg ska' no hæna for gulli kaupe,
kann eg 'æ kje alei få.
13. Dæ va fr[uva] H[ugaljó]
ho kom der noko på hei,
der møter ho sinek72 systannev309 tvei,
dei va' både vónde å vreie.
14. Høyrer du fr[uva] H[ugaljó]
kví heve dine tåri{n}rne så runni,
antenv310 heve du ei løynlege sorg
hellå k[ung] E[irík] funni
15. Eg heve no ingjov311 l[øynlege] s[org]
å i[kkje] k[ung] E[irík] f[unni]
men sjukjen den kom så snøggt før mitt bryst,
derfor heve tårinne runni.
16. De va' fr[uva] H[ugaljó]
hó laest i sterke haelsótv312
hó senderv313 bo ette Kung E[irík]
å bev314, han vi' koma fórt
17. Dæ va' den l[iten] sm[ådr]eng,
han springe på gangaren rø,
han rei mykje fórtare,
hell den fuglenv315 den flø.
18. De va d. l. sm. Høyrer du k[ung]en E[irík]
hott eg beev316 deg;
fr[uva] H[ugaljó] ligge i sterke helsótt
sjóv sender hó bo ette deg.
19. Dæ va' k[ung]en E[irík]
han spr[inge] p[å gangaren] rø,
[han rei mykje fórtare,]
[hell den fuglen den] flø.
20. Dæ va' k[ungen] E[irík]
han inn igjenom dynni steig
dæ va fr[uva] H[ugaljó]
sjúk upp ímót han reis.
21. Dæ va fr[uva] H[ugaljó]
hó va både sjúk å mó
ho spýter dæ skíre hjartebló
úti k[ung] E[iríks] lóve.
(Hun vendte seg til veggen og døde)
Tok Ku[ng] E[irík] i hånd (orleie)
22. Så tók dei fr[uva] H[ugaljó]
la hæna på likebår,
ette gjekk k[ung]en E[irík],
han sukkar å græt så sårt.
23. Upp vakna f[ruva] H[ugaljó]
på båra som hó slåg
forlåte deg k[ung] E[irík] sukkande
meg så sårt.
24. De va fr[uva] H[ugaljó]
hó upp av båra reis,
alli ha' du k[ung] E[irík] kunn kosta meg mei
hell dessi døanne tvei.
25. Dei åtte íhop dei ellive døttar,
den tolvte va' deires són'e,
han bar króna ette deires dø,
dæ totte H[ugaljó] va' ein món'e.
*
Strofene er ikkje nummererte i oppskrifta.
Reinskrift: NFS S. Bugge V, 96–97. Reinskrifta når berre til og med strofe 11, det er sett av fleire sider til resten, men dei er blanke.
Signe song ytterlegare tre strofer for Sophus Bugge i 1863 (NFS S. Bugge d, 195–196):
De va frúva Hugaljó
hó inn i kyrkja går
de lýser av hennes hovugull
å mei av hennes hår.
De va frúva Hugaljó
hó kom í kyrkja inn,
de lýser [av hennes] hovugull
å mei av hennes kinn
Dei livde íhóp i adde sin aldr
í tukt å hellige sínde,
dei sovna båe í einom grefte
i dessi syndige egnir
Dei to første er skrivne inn i reinskrifta etter strofe 6. Den siste er nok ei avslutningsstrofe.

Oppskrift C

TSB D 400: Kong Eirik og Hugaljod
Oppskrift: 1863 av Sophus Bugge etter Jorunn Knutsdotter Bjønnemyr, Mo, Telemark.
Orig. ms.: NFS S. Bugge o, 1–3 (kladd).
Ingen oppgjeven tittel.
*
1. Hugaljó búr í Sværiks bý
å gulli de kann hó saume
anten eg søve nettar hell ljóse dagar,
{h}So bere hó fyr meg útí draume.
– Eg ville hó va' mi å den rose. –
2. Hugaljó [búr í Sværiks] by
[å gulli de kann hó] spinne,
anten [eg søve nettar hell ljóse dagar,]
so tísst eg 'a H[ugaljó] finne.
3. Hugaljó gjenge í urtegåren
í urtinne mónne hó bíte,
so sér hó en kung Eirík
fremst útí leiti han rí'e.
4. De va frúva H[ugaljó]
h{an}ó ha seg ein kvítan hest,
hó va vénast av møyó dei
å helst av karmannó nest
5. De va kungan E[irík]
han kom seg rídand í går
úti stendev317 fr[úva] H[ugaljó]
ho ær væl sveipt i målv318.
6. Eg helsar deg fr[úva] H[ugaljó]
hot eg talar ti dé:
du gjeve meg di ære å trúde gjere dú fyr minne skull
tr{ú}oe den lovar dú mé.
7. Ti svora fr[úva] H[ugaljó]
hó svora 'kje verri hell så:
de'æ so vóndt si tróe burtgjeva
vinir å frendar ífrå.
8. De va kungen Ei[rík]
han kjeme í kyrkja inn
so sér 'en a fr[úva] H[ugaljó]
de lýser av hennes plómekinn
9. De va fr[úva] H[ugaljó]
hó stó í messetrång
kung E[irík] han gat inkji auga'i av
der H[ugaljó] stó å sång.
10. De va fr[úva] H[ugaljó]
hó tålde upp gullpeningar mange
de gav hó sin sokneprest
fyr hó måtte ótó kyrkja gange
11. Út kom Tómmek73 biskupen
då han ha lesi si tí
kví stende dú her kung E[irík]
kven aktast dú ti bíe
12. Ti svora kung E[irík]
han svora kji verri hell så
eg bíar på fr[úva] H[ugaljó]
eg haktar hæna ti droning få.
13. Ti svora Tómme biskópen
han svora kji verri hell så:
Veies dú slíkt bóndebån
slíkt mónde dú æ få.
14. H[ugaljó] æ' ei bóndedótter
å de so må hó væl
eg sko hæna mæ gulli kaupe
der som eg æ kji aileis fær.
15. De va fr[úva] H[ugaljó]
hó kom seg der mittepå hei
der møter hó si' systanne två
mitt uppå grønelíhei
16. Eg helsar deg fr[úva] H[ugaljó]
kví heve di tårir runne
anten heve dú ei løynlege sorg
hellå en Eirík kung funni.
17. Inkji heve eg noko løynlege sorg
å inkji E[irík] kung funni,
men so snarleg kom sorgje fori mitt bryst
dí hev mine tårir runni.
18. De va fr[úva] H[ugaljó]
hó laest í sterke sótt
de sende bo ett'en kung E[irík]
å be 'en vi koma skjótt.
19. De va fr[úva] H[ugaljó]
hó ha inkji halltala ór
fyrr då en kung E[irík]
han stedest der innpå góv.
20. De va fr[úva] H[ugaljó]
hó tók av seg gull å gljórur
so spýt{er}te ho de hjarteblói
uppí kung Eiríks lóvi.
21. Kung E[irík] datt í uviti
då H[ugaljó] gav upp si ånd,
Gud bare kon fader í himmerík
me si' skyljast då so ung.
22. Dei tóke æ fr[úva] H[ugaljó]
la hennar på båratré
etti gjékk kóng E[irík]
so hjarteleg han grét.
23. Upp reis fr[úva] H[ugaljó]
på bårunne der hó låg
Gud forlåte deg kung E[irík]
gråtandes meg so sårt.
24. Dei livde adde aldrenåtte elliv døttar íhop
å tol{v}lte va deires són
han bar króna etti fai sin
de tósst H[ugaljó] vera ein món
25. Dei livde adde aldren íhóp
mæ tukt å hellige sinn
dei sovna båi í einóm grefte
í denne synduge heimen.
*
Strofene er ikkje nummererte i oppskrifta.
Heile dette heftet inneheld oppskrifter etter Jorunn, slik det står både på permen på heftet og i Bugges eige register; men under denne oppskrifta står det: (Jorunn og Anne Bruhær) Under er det slege to strekar på tvers av sida, og mellom desse strekane står det: Tone Kringslåk i America Under den siste streken kjem ei oppskrift av Heiemo og nøkken.



TSB D 401 Prins Ragnar og den vakre bondejenta Kråka

Innleiing

Kong Sigurd har mist dotter si, nokon har stole henne frå han. Framfor alle riddarane sine let kongen kaste terning om kven som skal ut på leiting, og det blir prins Ragnar som får denne utfordringa. Etter fleire år møter han ein smådreng som fortel at han veit om ei jente som vaktar herr Habors geiter. Ho går fattigsleg kledd, men håret skin som spunne gull, seier småsveinen. Prins Ragnar finn den vakre jenta. Ho seier først at faren er ein gammal gubbe og at ho heiter Kråka. Men etter press må ho vedgå at det er kong Sigurd som er far hennar, sjølv heiter ho Svanhild. Prins Ragnar tek med seg den vakre jenta og gifter seg med henne.
Vi har ikkje norskspråklege variantar av denne balladen. Handlingsreferatet byggjer derfor på Peder Syvs tekst i Kjempeviseboka, som har vore velkjend i Noreg (DgF I: 327–333). Derimot har vi ei tidleg melodioppskrift saman med førstestrofa i teksten, som presten Cornelius Thomas Rønnau (1752–1828) gjorde etter ein ukjend songer (Ressem 2014: 315–316). Rønnau vart fødd i Kristiansand, studerte i København og vart seinare prest i Trøndelag. Her skreiv han bl.a. to topografiske skildringar av Oppdal. Dessutan leverte han 30 melodiar til Nyerup og Rahbeks Udvalgte danske Viser fra Middelalderen (1812–1814). Jamvel om Rønnau levde si lengste tid i Trøndelag, har han truleg gjort melodioppskrifta i Lindesnes-traktene, for det er dette området visa særleg er knytt til.
Balladen byggjer på den norrøne fornaldersoga om Ragnar Lodbrok. I følgje soga gifte Ragnar seg med Åslaug Kråka, dvs. dotter til den legendariske helten Sigurd Fåvnesbane og valkyrja Brynhild Budlesdotter. Etter at Sigurd og Brynhild var døde, tok fosterfaren Heime småjenta med seg på ei lang reise, slik at ikkje Sigurds fiendar skulle finne henne. Heime plasserte henne i ei harpe som var stor nok til henne:
Harpa hans var so kunstig laga, at han kunde taka henne sund og fella henne i hop att, og om dagane når han kom til ei elv, og det var langt til gards på alle kantar, brukte han å taka harpa sund og vaska veslegjenta. Han hadde ein vinlauk som han gav henne å eta av. Og den lauken er soleis at ein kan leva lenge av han, om ein ikkje har nokor onnor føde (Soga om Ragnar Lodbrok 1944: 1).
På reisa kjem fosterfaren og småjenta til Spangereid i Lindesnes. Dei tek inn hos to fattige bønder, Åke og Grima. Grima overtalar mannen sin til å gjere det av med fosterfaren om natta, og Åslaug veks opp hos dei.
Segntradisjonen om Åslaug Kråka er omtala av bl.a. den lærde islandske historikaren Tormod Torfæus (1636–1719), som sjølv var på Spangereid, av presten Jonas Ramus (1649–1718) og av presten og folkeminneutgjevaren Andreas Faye (1802–1869). I Norske Folke-Sagn refererer Faye lokaltradisjonen om Åslaug:
Paa et Skjer i Bugten nedenfor Gaarden Svennevik, i Nærheden af Lindesnes, blev i fordums Dage funden en Guldharpe, hvori et lidet Pigebarn laa. Deraf har det Inderste av Bugten faaet Navn av Guldviken. Pigen hedte Aadlov eller Adlaug, og blev af sine Fosterforældre paa Svennevik, då hun voxede til, sat til at vogte Sauer og Gjeter; men siden blev hun Dronning, hvilket Sagn Slægt efter Slægt har vidst at fortælle. Den Haug, hvor hun pleiede at sidde for at see til sin Buskab, blev siden kaldet Aslaughaugen. Hun blev ogsaa kaldet Kraka, og efter hende skal Krakabækken, der flyder paa Spangereid, en Fjerdingvei fra Guldviken, have sit Navn (Faye 1844: 149–151).
«Prins Ragnar og den vakre bondejenta Kråka» høyrer til dei norske balladane som gjekk i gløymeboka før dei første samlarane kom. Men av dei to danske tekstane som finst, og særleg av dei færøyske, kan vi få ei aning om korleis visa har lydd på 1700-talet. Av Jonas Ramus sitt dessverre altfor korte handlingsreferat kan det elles sjå ut til at den norske visa særleg har handla om Åslaug og harpa, som ho skal ha kome rekande til lands i. Ramus skriv at det «endnu siunges en Viise i Norrige om samme Guld-Harpe og en Konges Daatter som af sin Stif-Moder blef udkastet i Søen» (Utsyn 40–41).
Utsyn 71

Oppskrift A

TSB D 401: Prins Ragnar og den vakre bondejenta Kråka
Orig.: Peder Syv: Kjempeviseboka (1787), Fierde Part, nr. VI (feilskrive for «IV»), 400–402.
Oppgjeven tittel: Kong Regners Anden Viise.
*
1. Det springer nu saa vide,
Saa vidt over alle Land;
Kong Sigurd haver sin Dotter mist,
Hun blev hannem staalen fra.
– Imeden jeg rider selv eene. –
2. Det var Sigurd Konge,
Han svøber sit Hovet i Skind,
Saa ganger han i Høyeloft,
For Riddere og Hofmænd ind.
3. De kasted Tærning paa Bord,
De Terninger runde saa vide,
Det fald Regnfred Kongens Søn til,
Han skulde den Jomfru oplede.
4. Han ledte efter hende i Vintere,
Han ledte efter i fem,
Ikke kunde han den Jomfru finde,
I allesammen dem.
5. Det var Regnfred Kongens Søn,
han reed i grønnen Lund,
Der mødte hannem en liden smaa Dreng,
Alt om en Morgenstund.
6. O hør du det min liden smaa Dreng,
Alt hvad jeg siger dig,
Den første Jomfru der du veestv319,
Og den saa viser du mig.
7. Hør I fager ungen Svend.
I tage det ikke til vrede,
Den første Jomfru der jeg veed,
Hun vogter Herr Tabors Geder.
8. Hendes Kiortel er af Kidskind,
Hendes Kappe af Vadmel graa,
Hendes haar det skinner som spunden Guld,
Imellem hendes Hærder laa.
9. Han reed over de Enge,
Igiennem den tykke Torn,
Der fand han den Jomfru,
Hun gente de Geder fra Korn.
10. Han tog Hende listelig i sin Arm,
Klapped hende ved hviden Kind,
Jeg beder dig ved den øverste GUd,
Du siig mig Fader din.
11. En gammel Mand er min Fader,
Han genner de Geder af Mose,
Selv da heder jeg Kragelild,
min Byrd vil jeg ey rose.
12. Det var Regnfred Kongens Søn,
Og han tog til sin Kniv:
Du skalt sige mig Fader din,
Eller det skal koste dit Liv.
13. Sigurd Konning heder min Fader,
Og Dronningen er min Moder,
Selv da heder jeg Svanelild,
Det Navn sømmer mig at bære.
14. Det var Regnfred Kongens Søn,
Slog over hende Kaaben blaa,
løfted han hende saa listelig,
Alt til sin Ganger graa.
15. Og han reed over de Agre,
Og han reed over de Tofte,
Efter løb den gamle Mand,
Saa fast paa Kragelild raabte.
16. Han gav ham baade Guld og Sølv,
Og dermed løb han bort;
Saa førde han hende saa listelig,
Hjem til det Høyeloft.
17. Nu haver Regnfred Kongens Søn,
Forvunded ald sin Harm,
Han sover nu saa gladelig,
Udi sin Jomfrues Arm.
18. Nu haver Jomfru Svanelid
Forvunden ald sin Qvide,
Hun sover i saa gladelige,
ved sin Konges Side.
*
Strofene er nummererte i utgåva.
Etter tittelen (s. 398) har utgåva ei lang innleiing som greier ut om bakgrunnen til denne visa.
Etter viseteksten står det: Der findes og en anden Vise siden, som og nogenledes kommer overeens hermed. Men fleere saadanne korte Viser i et Sangvers, baade Regners, Aslavgs og hans Sønners, findes i Kong Regners Saga, og i Haandskrevne Norske Krønike. o. a. f.



TSB D 404 Dei tre vilkåra

Innleiing

Kongen skal i krigen, og før han reiser gjev han dronninga si tre oppgåver som ho skal utføre mens han er borte. Ho skal la byggje ein eineståande stol som skal skine som sola, og ho skal dessutan la reise ein storslegen sal som stolen skal stå i. Den siste oppgåva er den vanskelegaste, tilsynelatande umogeleg, ho skal føde eit barn mens kongen er borte – og kongen sjølv skal vere far til dette barnet. Greier ho ikkje oppgåvene, skal ho miste livet.
Dermed dreg kongen, og dronninga står fortvilt att «på kvitan sand.» Korleis skal dette gå? Heldigvis får ho hjelp av ein gammal mann, som samlar folk og set i gang med bygging av stol og sal. Dronninga sjølv dreg i forkledning til landet der kongen held til og innyndar seg hos han. Han kjenner henne ikkje igjen. Etter to månader reiser ho heim, gravid med kongens barn, og med ein ring og eit «korileband» [korallsmykke] som ho har fått av kongen. Etter ei tid kjem så kongen heim til ei smilande dronning som har greidd alle oppgåvene:
Ho synte hono den salen av bly:
«Å den sko vara i aldro ni!»
Ho synte hono den gyllte stol,
dæ glima av den som morgosol.
Ho synte hono dæ lisle kind [barn].
«– Men eg æ visst inkji fair din –!»
Då tok ho upp sitt korileband,
å dèr sto på hass egji navn:
«Hev du kji vori fyr Skotlands øy,
fann du kji der so ven ei møy?
No hev eg gjort dei vilkori tri.
No må du taka mitt unge liv.»
Han klappa hæna på kvite kinn:
«Nei du sko vera allerkjærasten min!»
Fyrr'e tryt'e vatni [går tomt] i storom å,
fyrr ho tryt'e den kvende-rå!
(Moe II 1926: 54–55).
Det finst eit titals variantar av «Dei tre vilkåra», alle frå Telemark. Sophus Bugge har skrive opp dei fleste, etter nokre av dei beste balladesongarane i Fyresdal og særleg Mo, som Jorunn Knutsdotter Bjønnemyr (1791–1866) og Torbjørg Gjermundsdotter Haugen (1792–1862) (Jonsson & Solberg 2011: 494–498, 540–544). Landstad trykte ein tekst i Norske Folkeviser med tittelen «Kong Kristian og hans dronning» (Landstad [1853] 1968: 585–589). Kristian-namnet er truleg sekundært i denne gamle balladen. Elles gav Moltke Moe ut ein tekst bygd på dei kjende oppskriftene (1905), gjengjeven i Moes samla skrifter (1926). Det finst ingen melodioppskrifter, og balladen er ikkje kjend utanfor Noreg.
Både Moltke Moe og Knut Liestøl har peika på at «Dei tre vilkåra» byggjer på riddarsagaen Mágus saga jarls. Moe skriv:
Folkevisa vår hev teki burt alle krokar og sidegreinir i denne sogo; berre sjølve hovud-emne er att. Men elles fylgjest ho so godt med sogo, so det er tydelegt det er same forteljinga, og mange sermerkte ting finst ikkje andre stadir enn her i visa og i denne lengste Magus-saga (Moe 1926: 57).
Mágus saga jarls finst i ein kortare versjon frå om lag 1300 og ein lengre frå om lag 1350, som Moe viser til ovanfor. Dessutan har delar av handlinga gått inn i eit par islandske rímur. Det er også godt gjenkjenneleg i ei av forteljingane i Giovanni Boccaccios (1313–1375) store verk Dekameronen (Glauser 1993: 402–403). Her, dvs. i 9. forteljing, 3. dag, blir det fortalt om legedottera Giletta di Nerbona som gjer kongen av Frankrike frisk. Som løn for innsatsen får ho velje den ektemannen ho ønskjer seg, ein viss Beltramo di Rossiglione. Men han er greve, og synest ei vanleg legedotter er altfor simpel for han. Sidan kongen har sagt det, må han likevel gifte seg med Giletta, men han forlet henne straks bryllaupet er over, utan at ekteskapet er fullbyrda, og dreg i krigen. Med list og lempe greier likevel Giletta å kome i ein posisjon der greven gjer henne gravid, ikkje berre med ein, men med to søner (!) – og ho skaffar seg dessutan ringen hans. Så blir det ein lykkeleg slutt på forteljinga (Boccaccio 1992: 277–286).
Utsyn 89

Oppskrift A

TSB D 404: Dei tre vilkåra
Oppskrift: 1847 av Jørgen Moe etter Anne Ånundsdotter Lillegård, Eidsborg i Lårdal, Telemark.
Orig. ms.: NFS J. Moe 10, 1a–d.
Ingen oppgjeven tittel.
*
1. Kongjen {f}sille bortfara i Kri
– Her p væx ikkje Guld –
Han la for si Dronning dei Vilkaare tri
– Khriste gjeve meg ei Jomfru –
2. Han la for si Dronning dei Vilkaare tri
Aa inkje saa konna ho bekaama af di
3. De eine va de, ho sko lata bygje ein Sal
«Aa du ska lata bygje ein Sal
Aa den ska stande baat me Voxterk74 aa Alk75
4. «Aa du ska lata bygje ein Stol
Aa den ska glima som ei Morgosol»n93
5. De trea æ de, Du ska eige eit Baan
Aa E eg ska væra der langt i fraa.»
6. Kongen han styrer sit Skjip ifraa Land
Has Dronning stænd atte paa hvitan Sand
7. Kongjen han styr‹er› sit Skjip utpaa Fjord
Has dronning sin' Hændar i Taarine tvok76
8. Den Dronning ho gjæng seg paa Sand
Der moter ho seg en gamal Mand
9. Aa horer du Dronning, eg talar te dig
Aa hvorfor fælder du Taarer saa stri'
10. «Aa derfor saa fæller æg Taarer saa stri'
Min Herre la før meg dei Vilkaare tri
11. Min Herre la for meg di Vilkaare tri
Aa inkje saa kan eg bekaama af di»
12. «De eine æ de, æg sil (lata)n94 bygje ein Sal
Aa den skaa stande baate me Voxter aa Al
13. De andre va de æ ska lata bygje ein Stol
Den sil glima som ei Morgosol
14. De tree va de, æg sku sil eige eit Baan
A Ha Aa kongen sil væra langt derifraa.»
15. «Haat vi du naa gjeva den gamle Mand
Om han dine Vilkaare raai kan?»
16. «Eg gjeve deg de du vi ha
Eg gjeve deg Bro te din døan dag.»
17. Saa læte han skrive eit Brev om Land
Der sil møter saa mange, som kund bæra baa Stok aa Brandk77
18. Saa læte han bygje ein Sal
Aa den sto baate me Vøxter aa Al
19. Saa læte han bygje ein Stol
Han glima som ei Morgo sol
20. «Høire du Jomfru Dronning haat eg seie deg maa
Naa ska du klæe deg i Jomfru klæi smaa
21. Naa ska du klæ deg i Jomfru klæe smaa
Saa vil me sigle te Hallings Øi i Aar.»
22. «Aa hoire du de du gamle Mand
Hvor haver du fundet den Lilie vand?»
23. «Eg kom ind paa Hallings Ø,
Der fand eg den ongev320 Møi»
24. Naa gjeve du meg eit røde Guldband
Saa kjenner du meg paa fremmed Land
25. Naa gjeve du meg ein røde Guldring
Saa kjender du meg paa fremmed Thing.»
26. Saa gav han hennar det rode Guldband
Aa saa Gulle kring kvor hennars Haand.
27. Aa da ho har vore der i Maanane fem
Daa lyster den Jomfru heimat te alle dem
28. Aa Jomfruen talar te Styringsmand
Du steller mit Skjip saa hastig for Land
29. Aa dronningen talar te Styringsmand
Du styre mit Skjip te mit Fødeland
30. Dronningen hissar up Seyl og Flag
Saa styrer o sit Skjip for sit eie Land
31. Aa Dronningen styrer sit Skjip fra land
Aa Kongjen han daana paa hviten Sand
32. Da Kongjen ha vore der i Manane ni
Saa lyster han heimat te adde di
33. [Aa Kongen] han talar te Styringsmand
[Du steller mit Skjip saa hastig for Land]
34. Aa kongjen han hissar op Seyl aa Floi
Han styrer sit Skjib til Hallings øi
35. Kongjen styrer sit Skjip i Land
Aa Dronningen sto paa kviten Sand
36. «Vælkommen vor Konge heimat i Aar
Aa naa ska me drikke kos Barsøl i vaar.
37. Aa haas kan eg drikke Barsøl i Aar
Aa sjav ha eg vori saa langt herifraa?»
38. n95Æ Baane gjord under Hallings Land
Saa s viser du meg de røde Guldband
39. Fram saa kjæm den gamle Mand
Saa tek han op de røde Guldband
40. Han tek saa opAa sa Saa synte o ham de røde Guldband
Der sto
Aa saa Gulle kring kvor hennars Hand»
41. «Ja for de tryter ei Kvinne Raa
Før tryt Steine i strie Aa»
*
Strofene er ikkje nummererte i oppskrifta.
Over oppskrifta står det: Eidsborg Anne Aanonsdatter
Strofe 3–5 er sette i parentes, og det er streka over strofe 4.

Oppskrift B

TSB D 404: Dei tre vilkåra
Oppskrift: 1857 av Sophus Bugge etter Ingebjørg Trondsdotter Troddedalen, Mo, Telemark.
Orig. ms.: NFS S. Bugge k, 93–96 (kladd).
Oppgjeven tittel:
*
1. Kungen han ville seg av Land i Krí,
– dær veks inkje Gull –
han la fyr si Dronning Vilkor tri
– Krist give mig å den Jomfru –
2. Du ska byggje en Sal utav Bly,
den ska vara i Aldrenne ni.
3. Dær sko du sekje uti en Stol
den sko glima som Morgosol.
4. Du sko eige eitt Bån iv321 år,
eg bli inkje heime på femten år.
5. Kungen han skuta si Snekkja frå Land,
så styrde han den på Hallingens Land.
6. Dronningji tolde upp Peningann ni,
så let ho byggje en Sal utav Bly.
7. Dær så sette ho uti en Stol,
denne glima som Morgosol.
8. Dronningji skuta si snekkja frå Land,
så styrde ho den ette på Hallingens Land
9. Dronningji dró upp si Snekkje på Land,
Kungen han retta ut hvidan Hand.
10. Så klappa han hæna på røde Kinn,
du sko bli allerkjærasten min.
11. Kjære min Herre du talar kje så,
du helle væl gjævar di Dronning hell så.
12. Eg la' fyr mi Dr[onning] Vilkor trí,
ho gjer ikkje eitt utav alle di.
13. De va no uti Månenne tvo,
som Dronningji låg unde Hallingens Å.
14. [De va no uti Månenne] trí,
[som Dronningji låg unde Hallingens] Lí.
15. Så tokgav en upphæna eitt Korillband,
så en kjende hæna att på eitt anna Land.
16. Dronningji skuta si Snekkja frå Land
så styrde ho den på sitt eigji Land.
17. De va no ette Månanne fem,
då ville Kongen draga av Ledungen hjem.
18. Kungen han skuta si Snekkja frå Land,
så styrde an 'a heim på sitt eigji Land.
19. Kungen han drog si snekkja på Land,
Dronningji retta ut kvidan Hand.
20. Dr[onningji] va' bådi kåt å blí,
no heve eg gjort mine Vilkor trí.
21. [Dronningji va' bådi] gla å kåt,
no sko me drikke kos Barsøl i år.
22. Hossi kan me drikke kos Barsøl iår,
eg hev kje vori heime på 15 År.
23. Antel du hev vor heime hell langt ifrå,
så bleiv Båne gjort unde Hallingens Å.
24. [Antel du hev vor heime hell du] hev ei,
[så bleiv Båne gjort unde Hallingens] Øy.
25. Så tok ho upp sitt Korillband,
så la dei Gulli i kvor si Hånd
26. Fyrre tryte Steinen i storom Å,
fyrr ho tryte den Kvinderå
27. Så klappa han hæna på røde Kinn,
du sko blive allerkj[ærasten] min
*
Strofene er ikkje nummererte i oppskrifta.
Bugge skreiv også opp denne balladen etter Ingebjørg Troddedalen i 1863 (NFS S. Bugge d, 162–165 (kladd) og VIIb, 375–378 (reinskrift)). Einaste større skilnaden er at dei seinare oppskriftene manglar strofe 18.

Oppskrift C

TSB D 404: Dei tre vilkåra
Oppskrift: 1863–64 av Sophus Bugge etter Jorunn Knutsdotter Bjønnemyr, Mo, Telemark.
Orig. ms.: NFS S. Bugge p, 14–16a (kladd).
Ingen oppgjeven tittel.
*
1. Kungen ville av landi krí
– Her vex inkji gull –
han la fyr si droning vilkor trí.
– Krist give mig å den jomfrú. –
2. Dú sko byggje en sadel av blý
den sko vara í ald{a}rar ní
3. Der sko dú setje útí en stól,
den sko glima som morgósól.
4. Dú sko eige eitt bån de år,
nó blí eg 'kje heimi på 15 år.
5. Kungen han skúva sí snekkje frå land,
So stýrer han den på Hallingens land.
6. Droningjen tålde upp gullpeningar ní,
so lét ho byggje en sadel av blý.
7. So sette hó derúti en stól,
å den glima som morgósól.
8. Droningji skúva si snekkj{a}e frå land,
so stýrer hó den på Hallingens land.
9. Droningji la si snekkje for land,
kungen han rekte 'a sí hvidan hand.
10. Der va' hó í månar trí,
som droningji låg unde Hallingens lí.
11. Der [va' hó í månar] fem,
[som droningji låg] på Hallingens land.
12. Der gjeve eg deg eitt Korileband
so kjenner eg deg att på fremminde land.
13. Min nådige herre dú talar 'kje så
dú helle væl di droning kjærare hell så.
14. Eg la fyr mi droning vilkor trí
ho gjer inkje eitt av alle dí.
15. Droningji skúva si snekkje frå land,
so stýrer hó den på sitt égji landi
16. De va'kje etti hot måner hell fem,
fyrr kungen kom frå ledungén.
17. Kungen han la si snekkje for land
droningjen rekte'n sí hvidan hånd.
18. Dr[onin]gje va' bå kåt å blí
nó hev eg gjórt mi vilkor trí,
19. Dr[oningje va' bå] gla å kåt
no ska me drikke kos barsøl íår.
20. Hossi kann me drikke kos barsøl íår
eg hev 'kje vori heime på 15 år.
21. Anten dú hev vori heime hell langt í frå
de båni blei gjórt mæ Hallingens å.
22. Blei b[åni] gjórt på H[allingen]s land
so vísar dú fram ditt korileband.
23. So vísa hó fram sitt korileband,
so støytte dei gull í hver si hand
24. Kungen han renner tårir på kinn
Jomsko blí allerkjærasten min
25. Fyrre trýte steinen í stóre å,
fyrr hó trýte den kveinderå
*
Strofene er ikkje nummererte i oppskrifta.



TSB D 405 Inga litimor

Innleiing

Inga litimor står og mel på ei handkvern og syng medan ho arbeider. Songen er særmerkt og vakrare enn gauken gjel. Kongen høyrer songen og bed henne syngje meir for han. Han tilbyr henne store gåver, men ho nektar å syngje. Når kongen seier at han lovar å ta henne til dronning, syng ho endeleg, og då syng ho slik at alle sovnar. Deretter gifter kongen og Inga litimor seg.
Det finst eit titals variantar av denne balladen, dei aller fleste frå Telemark. I 1864 skreiv Sophus Bugge opp ei form etter Åsne Gunleiksdotter Spokkeli (1789–1868) frå Fyresdal. Åsne Spokkeli song atten balladar for Bugge (Jonsson & Solberg 2011: 601–603). Ei litterært utbygd form frå Nordhordland er trykt i Hulda Garborgs Norske Dansevisur. Her er kvernjenta Inga litimor eigentleg kongsdotter, viser det seg (Garborg 1917: 79–80). Vidare finst det ei trykt og restituert form av denne balladen i Liestøl og Moes Norske Folkeviser (Liestøl & Moe 1959: 41–43, 258). Elles skreiv Lindeman i 1860 opp ein melodivariant etter Ragnhild Knutsdotter Bakken (f. 1804, emigr. 1861) frå Gransherad (Jonsson & Solberg 2011: 191–192). Vi har også nyare melodioppskrifter av visa (Ressem 2013: 317–320).
Balladen finst på dansk i nyare former (DgF IV: 466–473), men det er særleg på svensk grunn at balladen om Inga litimor har vore populær. Det finst ei mengd oppskrifter av den, den eldste frå 1690-talet, dei yngste frå tidleg på 1900-talet (SMB 4:2: 175–201). På svensk blir balladen kalla «Liten vallpiga». Ein variant frå 1810 byrjar med desse strofene:
Så fagert går dansen ute med å
– Herre min. –
Der dansa de höfviska Riddara två.
– Grön Sommar och Äng
Men alla små foglar de sjunga så väl.
Konungen vakna i höga loft låg
Hvad är det för en Smådräng på Guldharpan slår.
Det är väl ingen harpo drägt
Det er Stoltz Karin hon sjunger så lätt
(SMB 4:2: 177).
I denne balladen kjenner vi igjen to utbreidde motiv. Det eine er krafta, energien i musikk og song som kan utrette store ting. Ikkje minst i naturmytiske balladar som «Horpa» (TSB A 38) og «Villemann og Magnhild» (TSB A 50) spelar krafta i musikken ei avgjerande rolle. Her er dette motivet kombinert med framstillinga av den fattige tenestejenta, kvernjenta. Tradisjonelt vart ikkje jenter som dreiv med slikt lågstatusarbeid vurderte høgt, jf. skjemteballaden «Møllardottera» (TSB F 17). Derfor er det eit lite under, og i alle fall til å undre seg over, at Inga litimor syng seg til status og dronningtittel.
Utsyn 88
DgF 243
SMB 182

Oppskrift A

TSB D 405: Inga Litimor
Oppskrift: 1864 av Sophus Bugge etter Åsne Gunleiksdotter Spokkeli og Gunleik Olavsson Spokkeli, Veum, Fyresdal, Telemark.
Orig. ms.: NFS S. Bugge q, 12–13 (kladd).
Ingen oppgjeven tittel.
*
1. Ingelíte sto på tórdekvenne mól
hó kvo fast vénare hell goukjen gól.
– ⁒Måste jeg sova⁒ hós a frúva Ingelíte å den véna –
2. Ingelíte, I[ngelíte] kve vísa for meg
sjau skip í østre sjøen gjeve eg no deg
3. Sj[au] sk[ip] í ø[stre] s[jøen] de fær eg når eg kannkan eg væl få
de æ vandt um eg kanneg kveder min vise ennu då.
4. Ingelíte, I[ngelíte] [kve vísa for] meg
15 skip í østre sjøen [gjeve eg no deg]
5. 15 [skip] i ø[stre sjøen kan eg væl] få
[de æ vandt um eg kveder min vise ennu] då.
6. Ingelíte [Ingelíte kve vísa for meg]
kungen av Danemark gjeve eg deg
k78
7. Ingelíte begynte på vísa hó kva,
derv322 sovna alt fókkji í kyrkja dender va.
8. Kungen han sovna í skarlakjen rø
– – – –
9. Igjår sto eg på tórdekvenne mól
ídag må eg rå bådi land å jór.
10. [Igjår sto eg] mæ skinnstakkjen ný,
ídag må eg slíte sílkjeserkjen rø
*
Strofene er ikkje nummererte i oppskrifta.
Reinskrift: NFS S. Bugge VI, 90–91 med overskrift: Kværnpigen. (Aasne Spokkelí og hendes Søn Gunnleik. 1864.)
Bengt R. Jonsson reknar Åsnes soneson, Gunleik Såvesson, som kjelde til denne balladen saman med Åsne (Jonsson & Solberg 2011, 602), men dersom Bugge gjev rette opplysningar i reinskrifta, må det vere sonen Gunleik Olavsson som song saman med ho.

Oppskrift B

TSB D 405: Inga Litimor
Oppskrift: 1878 av Moltke Moe etter Tollev Jensson Eikjamyra, Bø, Telemark.
Orig. ms.: NFS M. Moe 5, 71–72.
Oppgjeven tittel: Stolt Signelill
*
1. Stolt Signelill ho sto ve kvenna å mol,
så song ho då venar hell gauken gol.
– Mått' eg få sovå i armen din! –
2. Kongen han vakna, i højeloft han låg:
«Å æ dæ mine drengjer, som på gullhorpa slår?»
3. «Nei, dæ'kje dine drengjir [som på gullhorpa slår]
dæ æ nå stolt Signelill, ho kvæ'e så.»
4. Kongen han tala te smådrengen så:
«Du be'e stolt S[ignelill] før meg inngå!»
5. Stolt S[ignelill] ho måtte før kongen inngå,
mæ blåbødte sokkar å pinnelappa sko.
6. «Å kann du så godt sy, som du kan kvæðé,
å visselig ska du min dronning blivé!»
7. «Langt bære kann eg sy, helle eg kann kvæðé,
men aller så nyt eg sådan en glæðé.»
8. Stolt S[ignelill] ho sette seg ne på stol,
så sydde ho der båte måne å sol.
*
Strofene er nummererte i oppskrifta.
Under siste strofa står det: Sidste verset siges der at hun sydde både «kongen å alle hass drengjir å seg sjav å alle hass møyar».

Oppskrift C

TSB D 405: Inga Litimor
Oppskrift: 1891 av Moltke Moe etter Hæge Vetlesdotter Bjønnemyr, Mo, Telemark.
Orig. ms.: NFS M. Moe 27, 35.
Oppgjeven tittel: Kværnpigen
*
1. Signelite sāt i kvennhuse mōl
– Må eg sòva –
å ho kvē vénar hell goukjen gól.
– Signelite lilla, å den véna. –
2. «Signelite, S[ignelite], kvē visa fyr meg
eitt stykkji af gull eg gjéva ska deg!»
3. «Eitt stykkji av gull kann eg væl få,
eg kvé alli fyri slik gåva iår.»
4. «S[ignelite], S[ignelite] kvē visen fyr meg,
å sju skīp i østresjøen eg gjeva skò deg!»
5. «Å sju skip i østresjøen kann eg væl få
eg kvē alli fyr' slik gåva iår.»
6. «Å Signelill, S[ignelill] kvē k visen fyr meg:
ja hȩder ok ære eg gjeva skò deg.
7. Å Signelil begjynda på visen å kvā,
dei sovnar alt fókkji, i kvennhusi va.
*
Strofene er nummererte i oppskrifta.
Etter overskrifta står det: (Hæge Bjønnemyr efter Jóronn)
Under e-en til slutt i «Signelite» (str. 1, 2 og 4) står ein liten «l».



TSB D 407 Verner i fangetårnet

Innleiing

Herr Verner sit som fange i slottstårnet hos den mektige fru Ingebjørg. Han spekulerer på korleis han skal sleppe fri, og han finn ein utveg. Ein kveld høyrer fru Ingebjørg vakker song i slottet. Ho trur det er ei av ternene som syng, men får vite at det er fangen i tårnet. Ho kallar han inn til seg og ber han syngje ei kjærleiksvise, men han svarar at han heller vil syngje ei anna vise, ei som han kan betre. Verner set i gang med visa, og dermed sovnar både fru Ingebjørg og alle andre i slottet. Deretter finn han nøkleknippet og låser opp døra. Utanfor porten ber han vaktmannen helse fru Ingebjørg «tusen god natt».
Det finst berre to telemarksvariantar av denne humoristiske balladen om musikkens makt, begge oppskrivne av Sophus Bugge, i 1856 og 1863. Bugge har ikkje notert kven som song 1856-oppskrifta, som er den fyldigaste av dei to. Den meir fragmentariske oppskrifta (1863) skreiv han opp etter Margjit Johannesdotter Hovde/Svigsli (1777–1864) frå Tuddal. Både Lindeman og Bugge skreiv opp balladar etter henne, og Bugge har notert at ho forutan eit titals balladar også kunne stev og nyare viser (Jonsson & Solberg 2011: 183–186).
Det kan sjå ut til at dei to telemarksoppskriftene går tilbake på danske tekstar. «Verner i fangetårnet» har funnest i eldre dansk tradisjon og vart trykt av Vedel i 1591 (DgF VI: 463–466). Vedels strofeform er sjeldan: den såkalla «gjentakingsstrofa», der ein del av kvar strofe blir gjenteken i den neste:
PAA Lindholms Huss
de Suenne de dricke oc giøre gaat russ.
De Suenne de dricke oc giøre sig glad,
saa giør Herr Verner, i Taarnet sad.
– De Fruer kunde aldrig giemme saa riger en Fange. –
De Suenne de giøre dem glad,
saa giorde oc Herr Verner, i Taarnet sad.
Frue Ingeborg vogner oc op hun saae:
huilcken aff mine Møer, der quæder saa?
(DgF VI: 465).
DgF 383

Oppskrift A

TSB D 407: Verner i fangetårnet
Oppskrift: 1856 av Sophus Bugge etter ukjend songar, ukjend stad.
Orig. ms.: NFS Bugge l, 39–41 (kladd)
Ingen oppgjeven tittel.
*
På Lindolmens hus,
der drukke de vennar å gjorde seg rus
der drukke de vennar å gjorde seg glad,
de gjorde og Hr. Verner i Taarne han sat.
Fru Ingebjør hutta på drengenne små,
vem ær av mine møyar kveder visen så.
– Dei fruvur kunn' aller gjemma så rik ein fangje. –
D'ær ingjen av dine møyar den visa kvea kann,
men de ær Hr. Verner, han fangjen Mann.
Fru I[ngebjør] h[utta] på dr[engenne] små
de bede Hr. V[erner] inn for meg gå.
Hr. V[erner], han stedes for fruva Ingebjørs bor,
hvad vil du fr[u] I[ngebjør], ho sender mig or.
Høyr du H[r.] V[erner] hvad jeg siger dig
en Elskovs vise du kvæder for mig.
Den Elskovs visa eg aller fornam,
eg kve hell ei onnaa eg bære kann.
H[r.] V[erner] begynte på ei vise å kva
der sovna så mange som i lofte sat
Der sovna fruvur å der sovna mø
fruva I[ngebjør] sovna i skarlaken rø.
H[r.] V[erner] han seg upp i himlingen så
såg nyklekippi båd' store å små.
Han prøva store, han prøva små
han prøva helste den som te bolten låg.
H[r.] V[erner] han lakka at dynni så bratt
han gløymde segja Fr[uva] I[ngebjør] go Natt.
Igaar kveld bød jeg hende en Skjeppe af Guld
no fangar du inkje fr[uva] I[ngebjør] en skjeling te full.
Som H[r.] V[erner] han kom seg no litt ut på by,
begynde han ei vise te kvea på ny.
Høyr du vektaren på vakti du står,
du lyder vel efter hvor visen den går
Høyr du Vektar på vakti så bratt
no helsar du fruva I[ngebjør] tusend go Natt
*
Strofene er unummererte i manuskriptet.

Oppskrift B

TSB D 407: Verner i fangetårnet
Oppskrift: 1863 av Sophus Bugge etter Margjit Johannesdotter Hovde/Svigsli, Tuddal, Telemark.
Orig. ms.: NFS Sophus Bugge i, 212–213 (kladd)
Oppgjeven tittel: På Lindholmens Hus.
*
Herr Væren begynnerte mæ den vísa han kva
da somvna den frúga í skarlaken sat.
Der sovna frúgó der sovna møy,v323
der sovna hó frú Ingebor í skarlaken rø.
Herr Væren han begynja mæ den vísa ný,
da sovna alle frúgunn útí den bý.
– Fe dem frúgunn dem gløymer ikkjealler so rík ein fangji –
Han Væren han såg seg uppi ei vrå,
der fann han dem lyklan både stóre å små.
– –
De bade ham kvæde.
Eg elskugsvise eg ikkje kann,
men eg ska kvøaa ei bære eg kann.
*
Strofene er unummererte i manuskriptet.



TSB D 409 Harpespelaren

Innleiing

Signe har aldri opplevd noka sorg. Det gjer ho likevel når kongen og dronninga umotivert skuldar bror hennar for å vere tjuv og dømer han til døden. Broren spør Signe om ho vil la den einaste sonen sin døy i staden for han – for, som han seier, Signe kan alltid få fleire søner men ikkje fleire brør. Signe let seg overtyde og sender sonen sin til kongsgarden. Men han tek med seg harpa si og spelar slik at alle, også kongen, blir gripne av spelet. Når kongen får vite kven det er som spelar, sender han broren heim igjen. Sonen får vere i kongsgarden og spele harpe for kongen.
Av denne balladen finst det nokre variantar frå Telemark. Ein av dei beste og mest fullstendige skreiv Rikard Berge opp i 1913 etter Hæge Ansteinsdotter Kilan/Findreng (1827–1919). Hæge høyrde til den såkalla Ståleætta, ei av dei fremste balladesongarslektene i Telemark. Ho kunne kring 30 balladar (Jonsson & Solberg 2011: 402–407). Berge skreiv også opp melodien som Hæge Ansteinsdotter brukte (Ressem 1914: 321–322).
«Harpespelaren» finst på dansk både i renessansetradisjon og i ei nyare oppskrift frå 1800-talet. Her er kongens vreide motivert ved at bror til Signe – Mette-lille, som ho heiter – har lege med kongens søster. (DgF V: 53–56). Svenske variantar av denne balladen – «Alebrand harpolekaren» – har det same motivet:
Hvad hafver du ljugit hvad hafver du stulit
emedan du här bunden står.
Och intet hafver jag ljugit och intet hafver jag stulit
men Konungens dotter den har jag besufvit
(SMB 4:2: 202–204).
I fleire balladar spelar musikk og instrument, ikkje minst strengeinstrument, ei viktig rolle, jf. viser som «Horpa» (A 38), «Villemann og Magnhild» (A 50) og «Jomfrua spelar harpe (D 115). I «Harpespelaren» finn vi då også innlånte strofer frå «Villemann og Magnhild». Musikken eig ei frigjerande kraft som kan vere sterkare enn både trolldom og verdsleg makt. Den umotiverte dødsdomen i dei norske tekstane gjer elles at kongen kan oppfattast som ein tyrann, sjuk på sinnet, og harpespelet får slik sett terapeutisk verknad.
Utsyn 177
DgF 249
SMB 184



Oppskrift A

TSB D 409: Harpespelaren
Oppskrift: 1859 av Sophus Bugge etter Halvor Andresson Tungen, Sauherad, Telemark.
Orig. ms.: NFS S. Bugge h, 86–87
Ingen oppgjeven tittel
*
1. Kong Signelin bygde seg uppå ei borg
– Dæ synger en ein fugl –
hun visste 'kje a verken sút hell sorg.
– Den ene går aller uta min hug. –
2. Å hør du mi søster hott jeg ber no deg,
du la din søn gå i borgen for meg.
3. Eg leika gulltavlur mæ kongen igår,
o kongen vandt mitt liv ifrå.
4. Hvad synna du mæ kongen igår?
mæ kongen vandt ditt liv ifrå.
5. Kong Nelius so leika som en mann,
han leika kongsdatteren i sit fang.
6. Kong Neliusn96 leika slo på gullharpa sí,
han sloleika så kongen (han) måtte té ló.
*
Strofene er unummererte i manuskriptet.
Reinskrift: NFS S. Bugge IV, 4 (sjå kommentar til oppskrift B).



Oppskrift B

TSB D 409: Harpespelaren
Oppskrift: Udatert av Sophus Bugge etter Halvor Andresson Tungen, Sauherad, Telemark.
Orig. ms.: NFS S. Bugge IV, 4
Oppgjeven tittel: Harpespilarenv324
*
1. Signelinn97 bygde seg uppaa ei bórg,
– Dæ synger ein fugl. –
hov325 visste ik'kje av hverken sut hell sorg.
– Den eine gjeng äller útav mín hug. –
2. «Hør du mí systerv326, hott jeg be no deg,
du la' din søn gaa i borgen for meg.
3. Du kann væl alltí få sønner fleir,
men alder saa fær du brór meir.
4. KaneliusKong Nelius sló paa gullhaorpa sí,
han leika, saa kongen maatte te [læ]v327.
5. KaneliusKong Nelius leika som ein mann,
han leika kongsdótterav328n98 í sítt fang.
n996. Eg leika gulltavlav329 mæ kongenn100 ígaar,
aa kongenn101 vant mítt lív ífraa.n102
*
Over oppskrifta står det: II. [Gr. Uts. 195. Arw. I, S. 460 nr. 65.] (Optegnelse af Organistn103 Lindeman efter Sang af Hallvor Andersresson i Saude.)
Under oppskrifta står det: Rimelig blot Omkvæd tilfælles med «den varande fugl», og samme vise, som Arw. Nr. 65: «Alebrand harpespelaren.»
Strofene er nummererte av samlaren. Oppskrifta er den same som NFS S. Bugge h, 86–87, men med anna rekkjefølgd på strofene. Dei rettingane som er påførte Lindeman sin tekst, er i tråd med denne kladden.



Oppskrift C

TSB D 409: Harpespelaren
Oppskrift: 1913 av Rikard Berge etter Hæge Ansteinsdotter Kilan/Findreng, Kviteseid, Telemark.
Orig. ms.: R. Berge CCLX, 106–108
Ingen oppgjeven tittel
*
1. Kongjen aa draaningji gjeng seg fræmst paa tinn
– Tal inkje om
Hòtt skò me Signe tì sòrg aa finne?
– Kvi rider ingjen mot kaanongjen. –
2. Me skò taka henas broer aa binde,
sò fær me Signe tì sòrg aa finne.
3. Me skò [taka henas] broer aa binde bak,
aa leggj' 'n i stygg'e tjoresak.
4. Signe ho stend i høgeloftssvala,
sò ser 'o sin broer i baandi fara.
5. «Aa hev'e du lògje hell hev'e du stòle,
hell hòtt hev'e du imot' baandi bròte?»
6. «Eg hev ikkje lògje aa ikkje stole
aa ikkje hev eg mot baandi bròte.
7. Aa høyrer du S[igne] hòtt eg spyr'e deg,
du let'e din son gang' i staen fòr meg.
8. Aa eg hev ikkje bar' sonen ein;
aa eg ville sò ille vita 'n mein.
9. Men du hev ikkje var' broeren ein,
men du kann væl faa syninen fleir.»
10. «Statt upp Nikkelus, sonen min
du skò gang' i staen fe mòi bro din!»
11. Du skjikke meg min kjortel av linde,
eg veit eg skò imot brurine rie.
12. Eg vekkjer deg ikkje fòr aa skjenkje viv,
men eg vekkjer deg meì, fòr di du skò laate ditt liv.
13. Eg vekkjer [deg ikkje] tì aa skjenkje møy,
men eg vekkjer deg mei fòr de du skò døy.
14. Nikkelus tenkte mæ sjave seg:
Tru hòrpa skò ikkje hjelpe meg?
15. Han stillte i time, han stillte i tvo,
den trée han i hòrpa slo.
16. Aa han slo tòpp aa han slo tre,
aa han slo hònni av kvikufe
17. Aa han slo ute mæ lie,
aa sterke bjønnen ot-o hie.
18. Aa han slo ute mæ agje,
aa baane ot-o moers magje.
19. Kongjen han ropa ivi all sin gaar:
Hòk'æ de som slær i hòrpa sò hardt?
20. Aa tì svara Signe mæ taarir paa kjinn:
Aa de æ Nikkelus, sonen min.
21. Du tek'e din broer heim-att mæ deg,
aa N[ikkelus] skò vera att aa leike fe meg.
*
Strofene er nummererte av samlaren. Under oppskrifta står det: (Etter Gunnhild Tvigyva).



Oppskrift D

TSB D 409: Harpespelaren
Oppskrift: 1913 av Johanna Berge etter Svein Bendiksson Rindebakken/Rui, Vrådal, Telemark.
Orig. ms.: R. Berge CCLIII, 38–40
Oppgjeven tittel: Signelite og Nikelus
*
1. Kòngjen aa drónningji gjenge so fremst paa Tinn
– tal inkje om –
hótt skó me Signe tì sorg aa finne
– Kvi rier ingjen ìmot konungjen –
2. Me skó taka henars broer aa binde
só skò me Signe tì sorg aa finne
3. Me skó taka henars broern aa binde bak
aa legge'n i stygge tjovesak
4. Aa Signe ho stende seg i høgeloft-svala
sò ser ho si broer i bándi fara
5. «Aa heve du lògji hell heve du stòli
hell hòtt hev du ìmot baándi bráti?»
6. Eg hev ikkje lògje, eg hev ikkje stóle
aa inkje heve eg ìmot baandi braate.
7. Aa høyrer du S[igne] hòtt eg spøre deg
Du lete din son gange istaen for meg
8. Aa eg heve ikkje bar' sonen ein
eg ville so ille vita'n mein
9. Aa du heve ikkje bar' broeren ein,
men du kann væl faa synine fleír
10. Statt upp Nikelus sinen min
Du skò gange istaen for mòrbro din
11. Du skikke meg min kjortel av Linde
eg veit eg skò imot bruinnen104 rie
12. Eg vekkjer deg ikkje tì (aa) skjenkje viv
men eg vekkjer deg mei' for du skò láte ditt liv.
13. Eg vekkjer deg ikkje tì aa skjenkje møy
men eg [vekkjer deg] forde du skò døy.
14. Aa N[ikelus] tenket me sjave seg
tru horpa skò ikkje hjelpe meg.
15. Hann stillte i time, hann stillte i tro
den trie hann i horpa sló.
16. Aa sló ute mæ lie
aa sterke bjønnen to hie
17. Aa hann slo topp aa hann slo tré
aa hann slo hònni av kviku-fé.
18. Aa hann sló ute mæn105 agjé
aa baané uto moers magje.
19. Aa kóngjen han ropa ivi all sin gár
hòkk æ dæ som slær i harpa sò hart.
20. Tì svara S[igne] mæ taarir paa kjinn
aa de æ N[ikelus] sonen min
21. Du teke din broern heimat mæ deg,
aa N[ikelus] skò vera atte aa leike for meg
tal inkje om
Kvi rider ingjen ìmot konungjen
*
Strofene er nummererte i etterhand. Etter tittelen står det: (hadde ikke navn på visa.)



Oppskrift E

TSB D 409: Harpespelaren
Oppskrift: Udatert av L.M. Lindeman etter Halvor Andresson Tungen, Sauherad, Telemark.
Orig. ms.: NB Ms.fol. 2128, 103
Oppgjeven tittel: Signelei bygde o. s. v.
*
1. Aa hør du mi Syster haat e sie naa deg,
Du la din Søn gaae i Borgen for meg
– Den eine gjeng alder ut af min Hu –
2. Du kan vel altid faa Sønner fleir,
Men alder saa fær du Bror meir
– Den eine gjeng o.s.v. –
3. Kanelius slo paa Guldharpa si
– dæ syng ein Fugel –
han leika saa Kongen maatte tala
– Den eine o.s.v. –
4. Kanelius leika som ein Mand
– dæ syng ein Fugl –
Han leika Kongs Dottera i sit Fang
– Den eine o.s.v. –
5. E leika Guldtavla mæ Kongen igaar
– Dæ syng ein Fugl, –
og Kongen vandt mit Liv ifraa
– Den eine o.s.v. –
*
Strofene er unummererte i manuskriptet.



TSB D 410 Kong Nikelus [Herre Per og stolt Margjit]

Innleiing

Kong Nikelus salar gangaren og rir til stolt Margjit sin gard. Han ber henne om å bli festarmøya hans og freistar med all rikdomen sin:
Stolt Margit, stolt Margit, trolova meg!
dei átte gullborginne geve eg deg.
Der er bórð með blokkur blá
silkidúkin er breidde pá
(Landstad [1853] 1968: 590).
Stolt Margjit gjer seg i stand og set seg på hesten. Dei rir av garde og kjem snart til stranda, men der ligg det ingen skip og ventar, berre ein liten fiskarbåt. Likevel legg dei frå land, men det blir uver og den vesle båten forliser. Det ser farleg ut, men hesten sym mot eit lite skjer med dei to på slep, slik at dei bergar livet. No fortel kong Nikelus at han er ein fattig og fredlaus mann, og dessutan trulova med ei anna kvinne. Stolt Margjit seier då at ho skal kjøpe han fri, og ho vil nøye seg med å vere tenestejente hos han. Då endeleg avslører kong Nikelus at han eigentleg er ein rik mann, han har berre sett henne på prøve. Bryllaupet blir feira med stor stas.
Det finst godt og vel ti variantar av denne balladen, dei fleste frå Telemark. Landstad trykte to former i Norske Folkeviser. Handlinga er i store drag den same, men aktørane har ulike namn. Den mest fullstendige av Landstads viseformer byggjer på ei oppskrift etter Bendik Ånundsson Sveigdalen (1780–1865) frå Skafså. Som så ofte elles er det Sophus Bugge som har skrive opp flest variantar, bl.a. etter dei to Skafså-søstrene Signe Gjermundsdotter Napper (1788–1865) og Torbjørg Gjermundsdotter Haugen (1792–1862). Desse to søstrene kunne mellom førti og femti balladar kvar (Jonsson & Solberg 2011: 540–544). Vidare har vi fleire melodiar til «Kong Nikelus». Den eldste oppskrifta gjorde Hans Seeberg og Olea Crøger i 1840-åra etter ein ukjend songar frå Nissedal (Ressem 2014: 323–327).
På dansk heiter den tilsvarande balladen «Den trofaste Jomfru». Tittelen peikar mot noko av det sentrale i teksten, å setje stolt Margjit på prøve. Er ho verkeleg glad i kong Nikelus, eller er det berre rikdomen hans ho er ute etter? Både eventyr og balladar gjer ikkje sjeldan bruk av dette gamle motivet – Griselda-motivet – etter forteljinga om den trufaste og tolmodige Griselda i Boccaccios Dekameronen.
Balladehandlinga inneheld uvanleg mange kast og brå vendingar for å få prøvd stolt Margjit sitt sinnelag. Den har vidare lånt eit par innleiande strofer frå skjemtevisa «Fanteguten» (TSB F 26). Elles kan det synast nokså underleg, og i alle fall ikkje særleg realistisk, at hesten til kong Nikelus følgjer med i den vesle fiskarbåten. Landstad skriv då også at ein «skal formodentlig tænke sig et Sund, som de skulde sætte over, og at Hesten var med paa Baaden» (Landstad [1853] 1968: 591–592).
Utsyn 99
DgF 249
SMB 184

Oppskrift A

TSB D 410: Kong Nikelus
Oppskrift: 1840-åra av Magnus Brostrup Landstad etter Bendik Ånundsson Sveigdalen/Felland, Skafså i Mo, Telemark.
Orig. ms.: NFS M.B. Landstad 6, 45–46.
Oppgjeven tittel: Herrepær
*
1. Herreper salar ut Gangaren grá
– onde Lide –
Sa rider han seg til stolt Majits Gaard
– med Sali skjov sá vide –
2. Herreper kjeme seg ridand i Gaard
Stolt M[argit] stend ute, slær ut sit Haar
3. Du tar kje Stolt M[argit] slaae Haari fe meg
eg agtar einki at bele til Deg
4. Vil Du kje bele sá kan du lata vera
eg agtar sá liti hot slik ein vil gera
5. Det seer eg åá dit blanke Sværd
Du heve vori i falske Færd
6. Det seer eg pá din Høge Hat
Du sei aller noken Mand satt.
7. Stolt M[argit] stolt trolova meg
Dei otte Guldborgine gjev eg deg!
8. Der er Bord med Blokkur blaa
Silkjedukin er breide pá
9. Krakkane er af kvite Kvalbein
Trounek79 er med røde Guld rendt
10. St[olt] M[argit] ho samlar sit Guld i Skrin
Herreper salar ut Gangaren sin
11. St[olt] M[argit] samlar sit Gul i Skál
H[erreper] stryke sin Gangare grá
12. Sá gjerest han i hándo sterk
han sete st[olt] M[argit] pá sin Hest
13. Da dei kom seg der ned til Strand
dá lág alle Skipi langt frá Land
14. Der lag einki atte bare ein liten Fiskarbaat
som var kje anten Stamnar hel Styre pá
15. Herreper gjæk af at ein Eikjerunnik80
Sa skar han bát Stavnar {á}og Styre punde
16. Da dei kom seg der liti pá Fjord
den litle Fiskarbáten klovna i Tvo
17. Der kom Veir og Vestavind
den lisle Fiskebáten rulla ikring.
18. Han tok a stolt M[argit] pi sit Fang
min fljote Foli kan symje i Land
19. Han sám af pá eit liti Skjer
der lyster den Folen at kvile seg
20. St[olt] M[argit] ho vride sin Linklæder smá
H[erreper] stryke sin Gangare graá
21. Da dei ha seti ei liti Stund
da lyster St[olt] M[argit] at spyrgje seg om
22. Og hoyre Du H[erreper] hot eg spyre deg
hor er dei Guldborgin Du lova meg.
23. Eg heve einki anten Hus hel Jor
mine Peningar ligge paa Riksmands Bor
24. Eg heve enki anten Áker hel Eng
mine Peningar ligge paa Riksmands Seng
25. og eg er ein fattige frealaus Mand
eg veit meg einki Freden i sjau Kongeland
26. Eg skal selje dev330 røde Guldband
og leyse den Freden i 7 Kongeland
27. [Eg skal selje min røde] Guldring
[og leyse den Freden] atte paa Ting.
28. [Eg skal selje mi] Kaape blaa
[og leyse den Freden] atte iaár.
29. det tikjes meg endá vera aller verst
æg hev meg ei ánno skjon J[om]fr[u] fest
30. Hev dá deg ei anno skj[on] J[omfru] fest
sá vil eg vera di Tjenestepike allernest
31. Nei du skal einki vera mi T[jenestepike] allernest
men du skal vera min Kjeraste bedst
32. St[olt] M[argit] glaap deg lit lenger ned
der seer du Guldborgin eg lova deg.
33. St[olt] M[argit] gláp deg lit lenger ni By
der seer du G[u]l[d]b[orgin] glimar under Sky
34. Dei sette seg pá Gangaren graá
sá sam han seg til Herrep[ers] Gaard
35. Der blev Glædi og mykin Gnyrk81
St[olt] M[argit] og Herrepær drak Bryllaup i Byen
36. [Der blev Glædi og mykin] Gama
[Stolt Margit og Herrepær drak Br]yllaup med sama
*
Strofene er ikkje nummererte i oppskrifta.
I strofe 27 og 28 er «min» og «mi» utfylt etter Landstads Norske Folkeviser (1853).

Oppskrift B

TSB D 410: Kong Nikelus
Oppskrift: 1857 av Sophus Bugge etter Torbjørg Tovsdotter Midbøn, Kviteseid, Telemark.
Orig. ms.: NFS S. Bugge I, 25–26 (reinskrift) og NFS S. Bugge g, 36 (kladd).
Oppgjeven tittel: Kung Nikelus å liti Kersti. I.
*
1. Kung Nikelus han tente i kungjens går,
dær tente'n syv vintrar å nie år.
– Før min fagerfolen før den tråvar enno. –
2. Han tente no inkje før onno løn,
hell før liti Kjersti, var honom så skjønn.
3. Han tente ikkje før anten sylv heller gull,
men før liti Kjersti var tro å dydefull.
n106
4. Inkje eg vi' å inkje eg må,
eg hev no så mange, som meg passar på.
5. «Høyr du liti Kjersti, hot eg spyr deg:
lyster du av lande å reise mæ meg?
6. Lyster du av lande å reise mæ meg,
dei nie gullbørgjinne då gjev eg deg».
n107
7. Liti Kjersti ho samla sitt gull í skrín,
kung Nikelus han sala út gangaren sin.
8. Kungjen han vikta på svennanne tvo:
«vi' de gange ne te strand, skuve skipe utifrå.»
9. Kung Nikelus han kom seg ne te strand,
då va alle skipi skuva ifrå land.
n108
10. Som at dei kom seg neat fjór,
då va der inkje anten årer hell ró.
11. Kung Nikelus han vav331 både gla å kåt,
då han såg dærv332 låg atte ein liten fiskarbåt.
n109
12. Kong Nikelus han reste te smío
han ville dei sterke stålårinne smíe
13. Han tok liti Kjersti å sette på bór,
sjave seg sett' han før årinn te ró.
14. Å som at di kom seg mitte på hav,
då gjekkv333 dei sterke stålårinne av.
15. Så tok en liti Kjersti sett' på gangaren grå,
å sjave seg sette'n på bylgja blå.
16. Som at di kom seg inpå et skjer,
dær lyste kung Nikelus at vile seg.
17. Å som at di kom seg i røde rosenslund,
dær lyste liti Kjersti at spyrje seg um.
18. Høyr du kung Nikelus, hot eg spyr deg:
hør æ dei ni gullborgjinne, du lova meg?»
19. «Ingjo ni gullborgjir eg lova kann,
eg eig ikkje fre'en i dæ tree kongeland.v334»
20. Liti Kjersti ho tok upp gullskålinne fem:
«Kjære kung Nikelus! kjøp freden for demn
21. Å som at dei kom seg te Skåne by,
så såg di gullborgjinne glima unde sky.
22. «Inna før dæ bergje å inna før d{æ}en by,
dær ær no dei ternunne tolv
23. Dei tvo dei sk{a}o'l bera ditt vaskevann,
dei andre tvo sko' stande mæ handklæ i hånd.
24. Dei tvo dei sku' breie din duk på bor,
å dei andre tvo sku' bera din mat'e dærpå.
25. Dei tvo dei ska' reie upp di silkjesæng,
å sjav så fyger eg mæ deg uti den.»
26. Han tok liti Kjersti, sett' uppå sitt kne,
så gav han ho krona å dronningj{e}isk82 fe.
27. Så tog han liti Kjersti sett' uppi sitt fang,
så gav han ho krona å dronningj{e}is navn.
*
Kladden til denne reinskrifta er truleg tapt, men i NFS S. Bugge g, 36 finn vi nokre få strofer av denne balladen etter Torbjørg Midbøen. Bugge har sett til tilvisningar til kvar dei skal inn i reinskrifta. I reinskrifta har han så endra på strofenummereringa, men ikkje rett. Her er strofene sette inn etter Bugges tilvisingar, men nummereringa avvik frå den som står i oppskrifta.

Oppskrift C

TSB D 410: Kong Nikelus
Oppskrift: 1906 av Rikard Berge etter Hæge Tormodsdotter Postmyr, Kviteseid, Telemark.
Orig. ms.: TGM R. Berge CXLVI, 21–24.
Oppgjeven tittel: Kong Nikelus.
*
1. Kong Nikelus tener i Kongjens gaar,
der tener han i 15 aar,
– for fager fōlen, fe den traavar enno. –
2. Han tener ikkje fòr aano løn
hell fòr liti Kjersti ho va sò skjøn.
3. Høyr du liti Kjersti hòt eg spøre deg,
lyster du fygje av lande mæ meg?
4. Sò gjønne eg ville, men eg slett ikkje maa,
dei mange smaa drengjir dei vògtar meg saa.
5. Lat di vokte dei vokte maa,
vi du sjov sò maa du a raa.
6. Reis naa at lòfte aa samle gulle i skrin
mæ eg salar graa gangaren min
7. Tenkte di va dei eine tvo,
men der sto ein smaadreng aa lydde derpaa.
8. Smaadreng reiser fòr kongjen inn,
kong Nikelus reiser mæ datteren din.
9. Kongjen han talar te sine styremenn,
dei styrer aller skjipi sò langt ífraa land.
10. Kong N[ikelus] kaam seg ne-àt strann,
daa va skjipi skuva sò langt ifraa land.
11. Kong N
Der laag ein fiskarbaat innmæ lann,
men ikkje sò va der aarir i den.
12. Kong N[ikelus] reiser te neste by,
der fekk han smie staalaarine ny.
13. Daa han kaam daa midte paa hav
daa gjekk dei sterke staalaarine av.
14. Liti Kjersti sett 'n paa gangaren graa
sjav sò sett 'n seg paa bylgja blaa
15. Men daa di kaam seg inn-àt ein stein,
daa lyster kong N[ikelus] aa kvile sine bein.
16. Liti Kjersti ho vrei sin silkje serk
aa kjære kong N[ikelus] naa æ du trøtt
17. Men høy naa kong N[ikelus] hòt eg spøre deg,
æ de langt te gullbòrgjine du hev lòva meg.
18. Ingje gullb[òrgjir] eg deg gjeva kann,
eg æ ein fatike frealòuse mann.
19. Men daa dei
Liti Kjersti ho lok upp dei sylvskaalin fem,
se der k[ong] N[ikelus] løys freden for dem.
20. Men daa dei kaam noko lenger fram,
daa saag di gullb[òrgjine] skjein sò langt.
21. Høyr du l[iti] Kj[ersti] hòt eg seie díg
naa ser du gullb[òrgjine] eg hev lòva deg.
22. Aa der heve eg toll terner,
som skò deg kvòr dagi tjene.
23. Dei tvo skò staa mæ klaran vann,
den trée skò stande mæ hannklæ i hand.
24. Dei eine tvo skò kjemme ditt haar,
dei andre tvo skò ha gullkrona paa.
25. Dei tvo skò fygje deg ut aa inn,
aa den eine skò læse upp røde gullskrin.
26. Dei tvo skò reie upp silkjeseng,
men sjav sò fygjer det eg deg i den.
*
Strofene er nummererte i oppskrifta.



TSB D 411 Kvinnemordaren / Svein Nordmann / Rullemann og Hilleborg

Innleiing

Svein Nordmann lokkar jomfru Hilleborg til å rømme med seg. Ho skal få det fint, seier han. Ho skal få gå på gull som om det var på snø og få drikke vin som om det var vatn. Ho samlar saman gullsmykka sine i eit skrin og blir med. Etter ei stund stoppar dei for å kvile, og han byrjar å grave ei grav. Kva er den grava til, spør ho, grava er for liten til hesten og for stor for hunden. No fortel han at han har drepe ni jomfruer og gravlagt dei her, og no skal ho få den same lagnaden. Ho ber om å få lyske han før ho skal døy, og han går med på det, dersom ho lovar å ikkje drepe han om han skulle sovne. Ho sver på det og han legg hovudet sitt i fanget hennar. Snart sovnar han, og mens han søv bind ho han på hender og føter. Så vekkjer ho han og drep han med kniven sin. Ho legg han i grava og rir heim.
Handlinga i visa er den same, men utforminga varierer. Svein Nordmann eller Rullemann kan kome ridande eller han kan tene hos Helleborgs far. Han kan vere lystmordar eller eit demonisk vette som lokkar kvinner til seg med ein trolldomssong, ein slektning til riddar Blåskjegg i eventyret. I dei svenske oppskriftene heiter han Rövaren Rymer og i nokre norske variantar er det også antyda at Rulleman er ein røvar som vil ha gullsmykka hennar.
Visa om kvinnemordaren må vere ei av dei folkevisene som har spreidd seg vidast. I tillegg til norske, svenske, danske og nokre islandske fragment har vi versjonar frå Tyskland, Nederland, England, Skottland, Frankrike, Italia, Spania, Portugal, Finland, Estland og andre land i Aust-Europa.
I Tyskland og Nederland finst det svært mange versjonar av visa om Heer Halewyn. I visa er Halewyn anten ein farleg mann eller ein demon som lokkar kvinner til seg i skogen der han drep dei. I ein versjon er jomfrua prinsesse Machteld. Ho har høyrt rykte om Halewyn, men ho har ein plan. Halewyn let ho få velje kva slags død ho skal få. Ho vel halshogging, men ho foreslår at Halewyn skal ta av seg skjorta, for jomfrublod spruter så langt. Når han dreg skjorta over hovudet, grip ho sverdet hans og høgg hovudet av han.
I den britiske visa om «Lady Isabel and the Elf-Knight» lokkar han Lady Isabel til seg ved å blåse i eit magisk horn. Han bruker å hengje eller drukne jentene, men når han kommanderer Lady Isabel til å ta av smykka og kleda, ber ho om at han snur seg bort. Dermed får ho sjansen til å stikke han med kniv, hogge hovudet av han eller dytte han ut i sjøen. Prinsessa tek hovudet med seg, og triumferande kjem ho heim. På slottet viser ho fram hovudet, og historia endar med ei stor feiring.
Vi har om lag 20 oppskrifter og ein del fragment av «Kvinnemordaren», alle frå Telemark, bortsett frå ei oppskrift frå Tjørsvåg, Egersund i Vest-Agder. Vi har også 17 melodiar, alle frå Telemark.
Utsyn 77
DgF 183
SMB 185
Child 4

Oppskrift A

TSB D 411: Kvinnemordaren
Oppskrift: 1867 av Sophus Bugge etter Hæge Olsdotter Dalen, Øyfjell, Lårdal, Telemark.
Orig. ms.: NFS S. Bugge c, 112–115 (kladd).
Ingen oppgjeven tittel.
*
1. Rullemann téner í kungjens går
han lokka kungjens syster de véne mår
Dei Fuglann ber lík alt over dei heiar. –
2. Høyrer dú Hillborg hòt eg seie deg
lyster dú fýgje av lande mæ meg.
3. Eg sko føre deg på de land
dú gjenge der på gull som dú gjenge her på sand.
4. [Eg sko føre deg] på den øy
du sko syndedlaus liva å lykkeleg døy
5. Æ de no sant du seie fyr meg
så lyster eg fýgje av lande mæ deg.
6. Samle nå dú ditt gulle i skrin
alt mæ eg salar út gangaren min
7. Som dei kom seg í rósenslund
so lyster Rullemann å kvíle ei stund
8. Høyrer dú R[ullemann] hot eg spyrev335 deg
hot æ de fyr greftinne me ríe her uppå
9. 8 Festarmøyerk83 så hev eg nå havt
å adde så hev í jóri lagt.
10. [8 Festarmøyer så hev eg] vígt,
men du sko no blive de 9de lík.
11. Høyrer du R[ullemann] hot eg seie mæ deg
så gjærne så ville eg nå luske deg
12. R[ullemann] la seg í Hileborgs fang
å sterke svevnen på hånom rann
13. Hileborg ha seg ein snøreklút
den batt hó í kring R[ullemann]s kvíte fót.
14. [Hileborg ha seg] eitt s[nøre]band
[det batt hó í kring Rullemanns] hånd.
15. R[ullemann] vakna í kring seg såg
bunden va hendanne å føtanne så.
16. Kjære mi Hil[eborg] du løyser meg,
15 gullborgjir så gjev eg deg
17. H[ileborg] ha seg ein líten knív
den putta hó í R[ullemann]s líti lív
18. Så lengje sko dú her ligge ó víe
te dú hev bøtt dine syndinne níe
19. Her ligge du R[ullemann] av deg renne bló
ennå æ eg jomfrú líke gó.
20. H[ileborg] ha seg ein gangar så spak,
så sette hó seg uppå hånoms bak
21. [Hileborg ha seg ein gangar så spak,]
så rei hó heim í sin faers går
*
Strofene er nummererte i oppskrifta.
Vi kjenner ikkje til noka reinskrift til denne kladden.
Mellom verselinene i strofe 20 står det «(grufsefente)». Det er uklårt kva det kan ha med teksten å gjere.

Oppskrift B

TSB D 411: Kvinnemordaren
Oppskrift: 1890 av Moltke Moe etter Hæge Vetlesdotter Bjønnemyr, Mo, Telemark.
Orig. ms.: NFS M. Moe 25, 146–149.
Oppgjeven tittel: Herr Rullemann
*
1. H[er]r Rullemann kåm seg ridand igår,
Skjøn jómfru ho ho uti fyre 'en står.
– Fuglen fører lík ivi heii. –
2. «Eg helsar deg, skj[øn] j[ómfru], eg talar ti deg:
å lyster du av landi å fýgje mæ meg?»
3. «Slett inkji eg tórer, slett inkji eg må,
her æ då så mange meg vektar uppå.»
4. «Å landlat dei no vèkte, dei vekte vi,
du skò fygje av lande, um du no sjóv vi.»
5. Skj[øn] j[ómfru] ho samlar sitt gull i skrin
å R[ullemann] salar ut gangaren sin.
6. R[ullemann] ha ein gangar bå liten å spak,
så sette 'n skj[øn] j[ómfru] uppå hass bak.
7. Å då dei kåm seg āt rósens lund,
då fór skj[øn] j[ómfru] ti spyrje seg um
8. «Eg helsar deg, R[ullemann], eg talar ti deg:
hòt æ dæ fyr greftir, som æ gravne hér?»
9. «Femten skjøn jomfruvur héve eg havt
å alle så hév eg i gravi lagt.»
10. «Å hèlla eg den sekstand' vill' vòré
hell eg villeha' alle dei søndine vill' boré.»
11. Å R[ullemann] lae seg i jomfruens fang,
han sòv den svevnen, den va inkji lang.
12. Å R[ullemann la seg i jomfruens] skjød,
han [sòv den svevnen], den bleiv inkji sød.
13. Å ho tók no upp sitt røde gullband
å batt íkring R[ullemann]s raske hånd.
14. So tók ho [no upp] si røde gullsnór
å [batt íkring Rullemanns raske] fót.
15. Å R[ullemann] vakna, han um seg såg,
å då va' en bùndin frå tòpp indtil tå.
16. «Å kjære min skj[øn] j[ómfru], du løys mi hånd
å eg ska' da føre deg på din faders land.
17. «Å kjære [min skjøn jómfru, du løys] min fót
å eg ska [da føre deg] på dæ landi, du ska gange på gulli som héra på snjór.»
18. «Den grefti, som du hev akta meg,
den blive' nå måten for sjave deg.
19. For hesten din æ hó hòste trang,
men for sjave deg bliv' ho måten lang.»
20. Skj[øn] j[ómfru] hó léte sitt sværi brå,
så hoggji ho R[ullemann] i lytine två.
21. «Her ligg'e du R[ullemann] for hund å ravn,
å enno eg bère mitt jomfrunavn.
22. Her ligg'e du R[ullemann], å du rinder bló,
enno æ eg ei møy so gó.»
23. Skj[øn] j[ómfru] ho kåm seg rìand ìgår
å kongjen uti fyre hæna står.
24. «Eg helsar deg skj[øn] j[ómfru], eg talar ti deg:
hòr gjóre du av bélen, eg {g}sende ti deg?»
25. «Han ligg atte i rósens lund,
eg redde'n så go ei bryllupssæng.»
26. Skj[øn] j[ómfru] ho rister på blódrégji svær:
«Å ha' du kji vór' kongjen, ha' du vóri vær!
27. «Å kjære mi skj[øn] j[ómfru], du still ditt svær!
Eg gjéve deg gullkróna, du æ 'o væl vær!»
28. Å dér blei nå glæi å store gama,
kongjen å skj[øn] j[ómfru] drakk brullaup mæ sama.
*
Strofene er nummererte i oppskrifta.
Under overskrifta står det: (Hæge Bj efter Jóronn)

Oppskrift C

TSB D 411: Kvinnemordaren
Oppskrift: 1891 av Moltke Moe etter Lars Larsson Veslestøyl, Seljord, Telemark.
Orig. ms.: NFS M. Moe 25, 222–225.
Oppgjeven tittel: IX. Rullemann å Hillebòr
*
1. Rullemann téner seg uti kòngjens år
– Bland fuglar å dyr –
i femten vintrar å femten år
Bland fuglar å dyr Å dei bér'e lik ivi heió –
2. Dér téner han seg 'kje anten fe kost hell løn,
men bare fe liti Hillebor, ho æ så skjøn
3. Som R[ullemann] kom seg i hænars faers går
Lyster du kje fygje utav lande mæ meg?
4. Eg skå føre deg te dæ land
at dér rinder vin, som hér renne vann
5. Eg skå føre deg te den øy
der gjel ingjen anen fuggel hell gauk
der veks ingjen anen māt hell louk.
6. Eg skå føre deg te den øv336
du skå sørgjelous leva å syndelous døv337
7. «Æ dæ nå sant som du seie fe meg,
so æ eg snart færug å fye deg.»
8. {Ól}Liti Hilbòr ho pakka sitt gull uti skrin
så drég ho av land mæ R[ullemann] sin.
9. Men som dei kom seg, ja litt uppå hei
då spurde liti Hillebor, hot vegjen den lei.
10. Som dei kom seg litt længer fram,
då kom dei te ei greft, den va så lang.
11. «Høyre du R[ullemann] hot eg spyre deg:
hòt æ de fe ei greft, du he' gravi hér?»
12. «Hér hev eg dei ni jomfrugun gravi ne
å du skå den tiende vera
ssøndine fe di alle skå du béra».
13. «Sjav fær du den tiende véra
å søndine fe di alle så fær du visst berav338
14. «Høyre du Hilbor, hot eg seie deg,
eg tende så længje i faer dins går,
aller luska du mitt fagre gule hår.»
15. «Ja luska eg ikkje ditt f[agre] gule hå‹r›
så sétt deg nå né, skå eg luske deg nå.»
16. R[ullemann] lae seg i Hilbors fang
dér sov'en ein svemn, den va så lang
17. Liti H[ilbor] tók upp dæ røde gullband
tri vendur snørde ho den ikring R[ullemann]s hånd.
18. L[iti] H[ilbor] tók [upp dæn røde] gullsnór
tri vendur [snørde ho den ikring Rullemanns] fót.
19. Så tók hó upp den røde gullkniv
tre vendur sette 'ó den uti R[ullemann]s liv
20. Se'a gróv 'ó R[ullemann] i sórtende jór
Så tók ho R[ullemann]s forgylte lur
21. Tri vendur blés ho i den i høgaste sky
22. «Nå høyrer me R[ullemann]s forgylte lur
anten greve'n lik hella hentar 'n fru.»
(Dæ va di andre røveræn, som sae detta, då di hørde luren)
*
Strofene er nummererte i oppskrifta.

Oppskrift D

TSB D 411: Kvinnemordaren
Oppskrift: 1912 av Rikard Berge etter Hæge Ansteinsdotter Kilan/Findreng, Kviteseid, Telemark.
Orig. ms.: TGM R. Berge CCXXXIV, 24–26.
Oppgjeven tittel: Svein Normann.
*
1. Svein Normann han komv339 seg rians i gaar
– fòr den megv340 har leika onder liden –
stòlts Margjit sto ute aa ser utsola sitt haar.
– Fòr nov341 beilar Svein
Svein Normann hviler nor aa nord{a}en onder fjøllo. –
2. Aa enten {b}du beilar hell du beilar ei
sò æ eg fulla før tì aa seia deg nei.
3. Aa eg skò naa føre deg paa de land,
du skò gange der paa gull som du gjæng her paa sand.
4. Aa [eg skò naa føre deg] paa ei øy
du skò sø{nd}ørgjelòus liva aa søndelòus døy.
5. Aa der renn ikkje ana tì vatn hell vin,
aa der veks ikkje ana tì gras hell lin.
6. Der gjel ikkje ana tì fuggel hell gòuk
aa der veks ikkje ana tì gras hell lòuk.
7. Aa æ de no sant som du seie for meg,
sò lystar naa eg aa fygje mæ deg.
8. Aa samle naa du ditt gull uti skrin,
mæ eg sâlar paa gangaren min.
9. Sò ha 'n 'n gangar baat' liten aa spak,
sò sett' 'n stòlt M[argjit] utpaa haanoms bak.
10. Aa som at di kaam i den grønne lund,
der lysta S[vein] N[ormann] aa kvile ein stond.
11. Aa høyr du S[vein] N[ormann] hòtt eg spøre deg,
Hòtt vi' du mæ den grefte du greve paa der?
12. Aa 18 jaamfrugur sò hev eg naa havt,
aa alle dei hev eg i gravi lagt.
13. Aa 15 riddarar hev beila tì meg,
aa alle hev eg luska, men ikkje deg.
14. Aa gjønne sò maatte du luske meg,
naar du ikkje svevnen vill' svike meg.
15. S[vein] N[ormann] han la seg i st[olt] M[argjit]s fang
aa daa sòv 'n den svevnen sò passa lang.
16. Stòls M[argjit] ho ha seg eiv342 i silkjesnor
sò batt 'o S[vein] N[ormann] fraa haand aa tì fot.
17. Høyr du S[vein] N[ormann] hòtt eg seie deg
eg lòva eg sille kje svevnen svike deg.
18. S[vein] N[ormann] han vakna, omkring seg 'n saag,
aa bonden va' han ifraa tòpp aa tì taa.
19. St[òls] M[argjit] ho ha' egn110 ein syllrødde kniv,
sò sett' 'o den i S[vein] N[ormann]s liv.
20. Her ligge du S[vein] N[ormann] renner blo i jor,
aa ennaa æ eg jaamfru like go.
21. [Her ligge du Svein Normann] fòr hond aa fòr ravn,
aa ennaa sò ber eg mitt jaamfrus navn.
22. St[òls] M[argjit] ho hòppa paa gangaren graa
sò rei 'o seg heim i sin faders gaar.
*
Strofene er nummererte i oppskrifta.
I teksten er det notert mange variantar, både med penn og med blyant. Variantane med blyant er truleg etter «Hannaas XXVI, 14, s. 77, 79», som det står med blyant over oppskrifta, og dei er ikkje tekne med her.
Mellom dei siste to strofene har Berge skrive «(God tone)», men har sidan stroke det ut og skrive «(Tone)» under siste strofa.



TSB D 414 Kongen og fru Jutteli

Innleiing

Kongen vil ha fru Jutteli, den vakre dottera til gullsmeden, og rir til gullsmedens gard. Gullsmeden seier at ho er for ung til å giftast bort, men kongen trugar med å brenne ned garden om han ikkje får henne. Då hentar gullsmeden fru Jutteli, og kongen rir av garde med henne. På vegen må dei kvile, kongen sovnar og fru Jutteli rømmer heim. Når kongen vaknar, rir han for andre gong til gullsmedgarden. Her møter han fru Jutteli. Kongen spør kvifor ho rømte frå han og får til svar at det var fordi ho ikkje fekk noka morgongåve, dvs. vart godteken som dronning. Ho finn seg ikkje i å vere kongens frille. Då gjev kongen henne gullkrone og dronningnamn, og alt endar vel.
Det finst berre nokre få norske oppskrifter av denne balladen. To variantar som Sophus Bugge skreiv opp i Telemark, er trykte i Danmarks gamle Folkeviser (med tittel «Guldsmedens datter»).
Handlinga i «Kongen og fru Jutteli» ligg nokså nært opp til handlinga i «Gullsmeddottera» (TSB D 415) og «Liti Kjerstis dans» (TSB D 416), men det er ikkje uvanleg at balladehandlingar tangerer kvarandre. «Kongen og fru Jutteli» har også ei viss tilknytning til dei naturmytiske balladene «Liti Kjersti og bergekongen» (TSB A 54) og «Liti Kjersti narrar bergekongen» (TSB A 58).
Utsyn 98
DgF 245

Oppskrift A

TSB D 414: Kongen og fru Jutteli
Oppskrift: 1857 av Sophus Bugge etter Tone Olsdotter Vistadbakken, Lårdal, Telemark.
Orig. ms.: NFS S. Bugge II, 5–6 (reinskrift).
Oppgjeven tittel: Bergekungen å frú Juttelin. I.
*
1. Kungen å Knút dei site fyr bór,
– tru jordenk85
dei talar så mangt et skjemtansór.
– Før dæn búr under skógi. –
2. «Å høyrer du Knút, eg talar te deg:
frú Juttelin så gjeve du meg.»
3. «Frú Juttelin hó æ' så líti et kind,
hó kann inki bera dei nyklar inn.
4. Frú Juttelin hó æ' så líti et bån;
hó æ'kje burtgiftans frå sin faer íår.»
5. Bergekungen ha' en gangare så spak,
han sette frú Juttelin på hass bak.
6. Dei rei seg í grønan eng,
å dær blei kvellen, dei rokk inki leng.
7. Kjurtulen undek86 å kåpa blå
å grøne blómstr{e}i unde låg.
8. Kungen sovna forfrå kvell{e}i,
frú Juttelin vakte så lengi.k87
9. Frú Juttelin låg å tenkte mæ seg:
«trú eg no sill' inki reise frå deg.»
10. Kungen vakna, um seg såg,
å burte va' frú Juttelin, på armen låg.
11. Å bergekungjen han kom seg ríands í går,
úte stó frú Juttelin å sló sítt hår.
12. «Høyr du frú Juttelin, eg talar te deg:
kví vill' du så gjønni svíke meg?»
13. «Å dærfør vill' eg svíke deg;
du ha' ingle gåvur gjevi meg.
13b. v343 Kungen han gjekk seg i Stoga inn,
då rann dær Tårir på Frú Juttelins Kinn.
14. Han tók 'a frú Juttelin, sett 'a på sítt kné,
han gav 'a no gull å festarfé.
15. Han tók 'a frú Juttelin sett 'a på sítt fang,
han gav 'a gullkróna å droningj{e}is navn.
*
Strofene er nummererte i oppskrifta.
Mellom strofe 4 og 5 er det eit større skile, som markerer at det vantar strofer.
Under oppskrifta står det: Er «Bergekongen» ved Forvanskning indkommen inn denne Vise?

Oppskrift B

TSB D 414: Kongen og fru Jutteli
Oppskrift: 1857 av Sophus Bugge etter Torbjørg Gjermundsdotter Haugen, Skafså i Mo, Telemark.
Orig. ms.: NFS S. Bugge II, 174 (reinskrift).
Oppgjeven tittel: Brudstykke.
*
1. «Eg veit meg så vent eitt Vív,
– Trí Jorden. –
Gullsmedotteri unde Lí.»
– For hun búr under Skoven. –
2. [Eg veit meg så ven] ei Møy
[Gullsmedotteri unde] Øy.
3. v344 Veit dú deg så vént eitt vív,
skam få deg, kví rí dí 'kje dit?
4. GjøaliLíti Kjersti æ' så líti eitt Bån,
hó æ'kje giftandsv345 frå sí Moder íår.
5. GjøaliLíti Kjersti bleiv så líti ei Brúr,
hó kunne ikkje Lyklanne í Låso snú.»
*
Strofene er delvis nummererte i oppskrifta.

Oppskrift C

TSB D 414: Kongen og fru Jutteli
Oppskrift: 1863 av Sophus Bugge etter Jorunn Knutsdotter Bjønnemyr, Mo, Telemark.
Orig. ms.: NFS S. Bugge d, 250–253 (kladd).
Ingen oppgjeven tittel.
*
1. Eg veit meg so vént eitt viv
– trí jórden –
gullsmedóttere sør unde lí.
– Før hun búr undi skógjen. –
2. Eg [veit meg si vén ei] møy,
[gullsmedóttere sør] undir øy.
3. Veit dú deg so vént eitt vív,
høyr dú de kungen kví rí dú 'kje dít.
4. De æ'kje [so]n111 gott å béle ti vív,
[før]n112 hó sei nei, de hó sjóv ví'.
5. Kann dú 'kji hæna mæ góóm få,
set so ellen på gullsmégår.
6. n113K[ungen] han springe på gangaren grå
so ríe han seg te gullsmegår.
7. Kungen han kom seg ríand í går
gullsmeen úti fyre en står.
8. Vælkomen kungen heim ti mé
nó hev eg nyssk88 bryggja å blanda vin.
9. Eg æ' no 'kjev346 um ditt mjø hell vin
eg æ mei um frú Juttelin dótte di.
10. Frú Jutteli æ' so líti ei{tt}t bån
hó lýt [no]n114 vere sjå si moder eitt år.
11. Kan Frú J[utteli] æ'kji so líti eitt bån,
eg må ei hæna mæ augó sjå.
12. Kann eg 'kje hæna mæ góóm få,
so set eg ellen på gullsmegår.
13. Fyrre lýt dú hæna mæ góóm få,
fyrr dú sete ell på gullsmegår.
14. Gullsmeen svøber sit hovedv347 i skinn
so ganger han í høieloft inn.v348
15. Statt upp frú Jutteli klæ de brått,
Kungen æ inni vi' flytje deg burt.
16. Frú Jutteli seg inn í stoga steig,
kungen upp ímót æ reis.
17. Han neptek89 íkring hennarv349 kåpa blå
so set en hæna på gangaren grå.
18. Då dei kom at rósenslund,
då lyster kungen at kvíle ei stund.
19. Kungen han breier upp blómsteriv350 blå
der sko frú Jutteli å kungen kvíle uppå.k90
20. Kungen han sovnarv351 på blómsteriv352 blå
frú Jutteli stó upp å reiste ifrå.
21. Kungen han vakna på blómsteriv353 blå,
burti va frú Jutteli på armen låg
22. Kungen han springe på gangaren grå
so rei env354 seg te gullsmegår.
23. Kungen han kom seg ríande í går
fru Jutteli úti fyre'nv355 står.
24. Eg helsar deg frú Jutteli, eg talar ti deg:
kví stó dú upp å reiste ífråv356 meg?
25. Dífyr stó eg upp å reiste ífrå,
eg ha' ingle mårengåver fått.
26. Han tók 'æ frú Jutteli på sitt kné,
han gav 'æ gullkróna å festarfé.
27. Han [tók 'æ frú Jutteli] pí sitt fang,
[han gav 'æ gullkróna å] dronningens navn.
28. Der blei gléi å mykjen gama,
kungen å frú Jutteli drakk bryllaup mæ sama
*
Strofene er ikkje nummererte i oppskrifta.
Reinskrift: NFS S. Bugge VI, 2–5, med overskrift: Kongen og Fru Jutteli Guldsmeddatteren. 1863. (Jorunn Bjønnemyr. Mo.)
Mellom strofe 15 og 16 står det: + 2. Mellom strofe 16 og 17 står det: + 3. Det er uvisst kva strofer Bugge meiner skal inn her.
Under oppskrifta, eller til siste strofa, står det noko som er vanskeleg å tyde: (tyrte ‹…› Conj.



TSB D 415 Gullsmeddottera

Innleiing

Kongen kjem til gullsmeden for å sjå dotter hans. Gullsmeden vil ikkje at kongen skal få sjå henne, for ho er berre eit born, men kongen insisterer at ho skal danse for han. Ho dansar til ho blir dårleg og føder to born. Ho fortel at far til barna var ein ukjend mann som braut seg inn i huset hennar. Kongen forstår at han er far til borna og gifter seg med henne.
Ifølgje TSB-katalogen finst TSB D 415 «Gullsmeddottera» berre i Danmark og Sverige, men redaktørane for katalogen konsentrerte seg om tekstoppskriftene og var ikkje merksame på at Lindeman hadde skrive ein melodi og ei fyldig oppskrift etter Anne Hansdotter Hynne i Solør.
Vi har dessutan ei enkeltstrofe etter komponisten og musikaren Anders Heyerdahl (1832–1918) frå Aurskog i Akershus.
Visa finst også på dansk og svensk. Særleg har denne balladen vore populær i Sverige, og det kan sjå ut til at varianten etter Anne Hansdotter Hynne har lånt omkvede frå ein av dei svenske viseformene. I ein svensk variant frå 1820- eller 1830-talet trugar elles kongen med å drepe gullsmeden dersom dotter hans ikkje følgjer med han, og ho gjev då også etter:
«Och will du nu inte för Konungen gå,
Så will han låta mitt hufvud huggas af.»
«Nej förr än han skall låta ert hufvud huggas af,
Förr skall jag gå så långt jag förmår»
(SMB 4:2: 221).
«Gullsmeddottera» har mykje til felles med både «Kongen og fru Jutteli» (TSB D 414) og «Liti Kjerstis dans» (TSB D 416).
Hos Liestøl og Moe er det trykt ei redigert og normalisert form av «Gullsmeddottera» (Liestøl & Moe 1959 I: 61–63, 263).
Utsyn 100
DgF 245
SMB 187

Oppskrift A

TSB D 415: Gullsmeddottera
Oppskrift: 1853 av Anders Heyerdahl etter ukjend songar, Aurskog, Akershus.
Orig. ms.: NB Mus ms a 2730, nr. 15.
Ingen oppgjeven tittel.
*
1. Kongen han saler paa sin Gangande Graa
– udpaa Gilden –
Han skulde vist reise til Gulsmedens Gaard
– du Danske mei overvunden –
*
Strofa står til Heyerdahls melodioppskrift.

Oppskrift B

TSB D 415: Gullsmeddottera
Oppskrift: 1864 av Ludvig Mathias Lindeman etter Anne Hansdotter Hynne, Grue i Solør, Hedmark.
Orig. ms.: NFS O.M. Sandvik 2, nr. 13, 1–4.
Ingen oppgjeven tittel.
*
1. Danske Kongen kom ridende paa Kongens Gaard,
– og paa Gaarden –
nu skal du lade mi Dotter faa se
– thi de Danske Møyerv357 haver vunni –
2. Mi Dotter hun er alt for lita og for ung,
hun orker ikke ind for den Danske Kongen gaa
3. Jeg var tilfreds om hun ikke var meer end Aarene tre
saa skal du nu lade mig hende faa se.
4. Kongen han ganger i Buret ind
nu skal du ind for den Danske Kongen gaa
Men du skal ikke sætte dit røde Guld paa
5. Hvorfor skal jeg ikke sætte mit røde Guld paa
Jeg haer ikke faat det med nogen Vanære.
6. Liten Kjirsten hun sætter paa silkesyt Serk
som femten Jomfruer havde syt med sit Værk
7. Og liten Kjirsten hun sætte paa sig Silke kjole blaa
Saa røde Guld efter hver Somv358 laa.
8. Liden Kjirsten trædde paa sig Silkestrømper blaa,
Der ovenpaa trædde hun Guldspændte Skoe
9. Liden Kjirsten sætte paa sig Guldkrona ny
saa Ma{g}ken fandtes ikke i Danmarkens By.
10. Liden Kjirsten sætt paa sig Fingerhandsker smaa
saa lyster sig ind for den Danske Kongen gaa
11. Danske Kongen hængdte Spel oppaa Golv
og liden Kjirsten trættet de Homænder tolv
12. Og liden Kjirsten ropte paa Terna si
nu hændter du mig Firv359 i Bure ind
13. Danske Kongen han ganger i Bure ind
Hoss er nu Far aat de to blege Kind
14. Ja det veed Gud Fader udi Himmelen
hvad enten han er i Live eller dø.
15. Min Far han var saa for vis en Mand
han bygde mig et Bur ved Skjødestrand
saa de femten Homænd skulde føre Skibet i Land
16. De femten Homænd Byrdørra brout
den sekstende mi Æra naut
17. Han hadde Guldsnor om sin Hat
det saag jeg i den mørke Nat
18. Her er nu Far til de to blege Kind
*
Strofene er ikkje nummererte i oppskrifta.
Over oppskrifta står det: 1864



TSB D 416 Liti Kjerstis dans

Innleiing

Kongen rir til garden der Liti Kjersti, dotter til gullsmeden, held til. Han ber far hennar om å vekkje henne. Gullsmeden gjer som kongen seier, og Liti Kjersti kler seg i vakre klede og går fram for kongen. Han ber henne syngje ei kjærleiksvise for han, men ho seier at ho heller vil synge ei anna vise, og ho vil heller ikkje danse – ikkje før han lovar henne dronningnamn:
Må Engeland skrívast í mi hånd
so trør eg ein dans alt um eg kann
(Oppskrift B, strofe 27)
Deretter dansar Liti Kjersti så lenge at alle kongens drenger er utslitne og skorne hennar fulle av blod. Ho breier ut kåpa si og føder to søner. På spørsmål om kven som er far til sønene, svarar ho at ho ikkje veit det. Det var fleire som braut seg inn til henne i jomfruburet, men berre ein som låg med henne, seier ho. Kongen må vedgå at det var han sjølv og tek henne så til dronning:
No heve lill Kjersti yvervunni si kvíe
no søve hó kver nott hos kóngens síe
(Oppskrif B, strofe 39)
Det finst kring femten variantar av denne riddarballaden. Dei fleste er frå Telemark. Somrane 1857 og 1863 skreiv Bugge opp «Liti Kjerstis dans» etter Gunhild Kjetilsdotter Sundsli (1781–1869), Elen Jensdotter Rolleivstad (1793–1876) og den atskillig yngre Gunvor Gjermundsdotter Lofthus (1841–1868). Gunhild Kjetilsdotter Sundsli kunne meir enn seksti balladar og var ein av dei sentrale telemarkssongarane. Også Elen Rolleivstad, som var gift med bror til Gunhild Sundsli, kunne mange balladar (Jonsson & Solberg 2011: 544–545, 569–573, 575).
Balladen om Liti Kjersti som dansar for kongen finst også på dansk, i nyare tradisjon. I Danmarks gamle Folkeviser gjengjev Grundtvig ikkje berre dei danske formene, men også heile fem av dei norske. Han kan vanskeleg tenkje seg anna enn at visa «som det synes [er] oprindelig dansk», fordi den «blandede Sprogform antyder dansk Oprindelse» (DgF V: 118). Det Grundtvig likevel ser bort frå, er at den danske påverknaden, som er til stades nær sagt i all norsk skrift på 1800-talet, ligg på overflata. Ei grundigare undersøking viser at dei norske tekstane, særleg dei beste, går tilbake på eldre norsk språk. I varianten etter Gunhild Kjetilsdotter Sundsli kan nemnast uttrykket «den prúe», av norrønt prúðr = fager, vakker (5. strofe), og vidare gammalvorne uttrykk som «sprotane», av sprotta = «Splik, Aabning i Klæder» (Aasen) (14. strofe) og «höyene» av norrønt høgendi = pute (18. strofe).
«Liti Kjerstis dans» er ein av fleire balladar som handlar om valdtekt og om korleis den valdtekne kvinna får æresoppreisning ved at valdtektsmannen gifter seg med henne etterpå.
Utsyn 100
DgF 263

Oppskrift A

TSB D 416: Liti Kjerstis dans
Oppskrift: 1842 av L. Chr. Wiede etter Marie Olsdotter Øyen, Brandval, Solør, Hedemark.
Orig. ms.: KBS Ms. Vs 2:2 (kopi i NFS)
Oppgjeven tittel: Norrsk Folkvisa.
*
1. Lille Karen, Lille Karen, gå dansen før mig! ://:
Sju skepp uti floden jag gifve will dig. ://:
2. Sju skepp uti floden jag selv kan få ://:
Jag går icke dansen før kungen i år. ://:
3. Lille Karen, Lille Karen, gå dansen før mig ://:
En rød silkeskjohle jag gifve vill dig ://:
4. En rød silkeskjohle jag selv kan få ://:
Jag går icke dansen før kungen i år. ://:
5. Lille Karen, Lille Karen gå dansen før mig ://:
Den røde gullkrone jag gifve vill dig. ://:
6. Lille Karen, Lille Karen tog kungen i hand ://:
Hon danse' ut kungen och femtonde mand. ://:
7. Lille Karen hon ganger i sale ind ://:
Der atte hon sig to rosende kind ://:
8. Kungen klappa Karen på rødrosenskind ://:
Hvar har du nu Far før småbarnen din. ://:
9. Han kom till mig så vänlig om natt ://:
De røde gulldsnøren hade han på sin hatt. ://:
10. Kungen klappa Karen på rødrosens kind ://:
Här har du nu far før småbarnen din ://:
11. Kungen tog Karen och satte på favn ://:
Här har du gullk[r]one och drottningenamn. ://:
*
Strofene er unummererte i manuskriptet.
Under oppskrifta står: Sjøngs i Dagsbergs prestgård i Østergøtland d. 10. Aprill 1842 af Johannes Poulson Øyerens hustru Maria Olsdotter, nu 28 år gammel, som år 1838 hitkom från Brandval Trieskow (capell) til Grues Præstegjeld i Solørs fogderi av Hedemarkens amt i Norige.
Balladen er oppteikna på svensk i Sverige, men er ikkje med i SMB fordi songaren er norsk.

Oppskrift B

TSB D 416: Liti Kjerstis dans
Oppskrift: 1864 av Sophus Bugge etter Gunhild Kjetilsdotter Sundsli, Moland i Fyresdal, Telemark.
Orig. ms.: NFS Sophus Bugge f, 124–129 (kladd)
Ingen oppgjeven tittel.
*
1. Kungen han ríe seg sør under øy
– Jeg vender meg –
han spurde um gullsmedótteræ va' møy
– Eg tenkte at ingjen sill kjenne meg. –
2. Mi dótter hó æ so líti eit bån,
hó kann inkje sove mæ karmann íår.
3. Mí [dótter hó æ] eí frú,
[hó kann inkje] lyklanne í låsen snú,
4. Um di dótter var aldri so liden og spe
so vil jeg hende i aften se.
5. Gullsmeen gjeng at búri
han vekkjer upp lill Kjersti den pe
6. Statt upp lill Kjersti å klæ deg brått
dú ska inn for en kónge stå.
7. Ja ska eg inn for en kónge stå
alt de gull eg heve de tek' eg på.
8. L[ill] K[jersti] ha på seg skjurta kvít
hó lyser í landi, hó finnst ikkje slík
9. L[ill] K[jersti] [ha på seg] ein silkjeserk,
níe møyars handeverk
10. [Lill Kjersti ha på seg] stakkjen blå,
gulli ette kvar soúmen låg.
11. [Lill Kjersti ha på seg stakkjen] roú,
[gulli] låg ette k[var] den soúm.
12. So sette hó seg på sengjestokk
so dróg hó på seg ein silkjesokk
13. L[ill] K[jersti] sette seg på ein stól,
den syllspente skóren hó spenner ímót.
14. Hó spretter kring seg den røde gulljór,
sprotanne dei hékk né på jór.
15. Hó greier sitt hår mæ ein sylvarkamb,
hó slengjer derí eit røde gullband.
16. Sitt røde gullband hó fléttar sitt hår
den høie gullkróna den sette hó på.
17. L[ill] K[jersti] inn um dynnæ steig
kungen upp ímót æ reis.
18. Kungen han skúva fram høyene blå
vil i sidde liden K[jersti] og hvile derpå
19. Eg æ inkje trøytt eg kann væl stå,
men sig mig dit ærind så vil jeg gå.
20. Hør det liden K[jersti] kot eg bee deg,
ein elskóvsvise kvee dú for meg
21. Ein elskóvsvíse jeg aldrig nam,
men eg kveder en andenv360, de beste jeg kann.
22. Vi du liden K[jersti] trø dansen for meg,
den høie gullkróna so gjev eg deg.
23. Men fader han er en gullsmé í by,
han kann væl gjere meg ei króne so ny.
24. Vi du lill' K[jersti] trø d[ansen] for meg
den røde gullríng [so gjev eg deg.]
25. Min f[ader han er en gullsmæ í] bý,
[han kann væl gjere meg] ein ring [so ny.]
26. Vi [du lill' Kjersti trø dansen for] meg
– Engeland so g[jev eg deg.]
27. Må Engeland skrívast í mi hånd
so trør eg ein danse alt um eg kann
28. Lill K[jersti] hó dansa so lengje,
hó trota út adde kungens drengjer.
29. L[ill] K[jersti] hó dansa ti hó va mó,
ti båe hennes skóne stó fudde av bló.
30. Um tala spilemannen í benkjen sat
kví æ díne skóne so fudde av bló.
31. Lill K[jersti] hó trødde på spilemannens fót
kann dú inkje bæri føie dine ór.
32. So breidde hó ut si kåpa blå
en liten són fødde hó derpå.
33. Gullsméen talar til datteren sin
hvem er fader til barnen din.
34. Sant hjelpe meg Gud av all min nø
jeg vet ingen fader anten livande hell dø
35. Dei va væl 15 mi dynnæ uppbroút
men en riddar va de som mi ære noút
36. Kungen klappa hende ved hvide kinn,
jeg er fader til barnen dín.
37. Han tók æ lill K[jersti] útí sitt fang
han gav æ gullkróne å droningjens navn.
38. Han sette æ l[ill] K[jersti] uppå sitt kné,
[han gav æ gullkróne å droningjens] fæstarfé
39. No heve lill K[jersti] yvervunni si kvíe
no søve hó kver nott hos kóngens síe
40. [No heve lill Kjersti yvervunni] sin harm,
[No søve hó kver nott] på k[óngens] arm.
*
Strofene er unummererte i manuskriptet.
Reinskrift: NFS S. Bugge VII, 50–53.

Oppskrift C

TSB D 416: Liti Kjerstis dans
Oppskrift: 1910 av Rikard Berge etter Hæge Tormodsdotter Porsmyr, Kviteseid, Telemark.
Orig. ms.: TGM Rikard Berge XCVIII, 28–30
Oppgjeven tittel: Liti Kjersti
*
1. Só seie spilemann sat i ei kro
– Eg vender meg –
Liti Kjerstis sko æ fulle av blo,
– eg tenkte ingjen skull' kjenne meg –
2. L[iti] K[jersti] kalla paa tærnen sin,
du hentar meg hit den blaakaapen min.
3. L[iti] K[jersti] ha' paa seg kaapa blaa,
i mørkre fær eg vel' heim-atte gaa.
4. L[iti] K[jersti] kom heim ti sin egjen gaar,
aa ingjen ute fór henar staar.
5. Só reiser 'o seg i stógo inn,
só tek 'o av seg blaakaapen sin.
6. L[iti] K[jersti] bredde ut kaapa blaa,
só fødde ho tvo sønner derpaa.
7. Aa kongjen inn ikring dynni steig,
L[iti] K[jersti] sjov imot haanom reis.
8. Aa høyre du Kjærsti eg spørje deg maa,
hvem æ da fader til disse smaa.
9. Aa trøst aa bære meg arme mø,
eg veit inkje anten han æ lívans hell dø.
10. Min fader han var saa haard en mann,
han bygde mitt hus paa en røvarstrand.
11. 14 va' de som dynni uppslo,
den femtande va' som mi ære tok.
12. Mine hófmenn va' de som dynni uppslo,
aa eg va' den som di ære tok.
13. L[iti] K[jersti] la seg fe kongjen paa kne:
Saa kjære kongje du gjev'e meg ti.
14. Só tok 'n K[jersti] upp i sitt fang:
Eg skjenkjer deg krona aa draaningjis navn.
15. Só la 'o sønin paa kongjens fang,
só glømde 'o all sin sórg aa harm.
*
Strofene er nummererte av samlaren.
Over oppskrifta står: Kongen vilde hava L[iti] K[jersti] til danse med seg. (I nokre vers fyrst). Fyrst hadde han vori hjaa henne, broti seg ‹…› inn og teki æra hennar.



TSB D 423 Stolt Elselille [Den bortførte møya]

Innleiing

Kongen vaknar midt på natta av lyden frå song, spel og dans. Han står opp, rir til festen og legg med ein gong merke til herr Iver, som er så vakker og staut å sjå til. Men smådrengen seier at herr Iver har ei søster, stolt Elselille, som er mykje vakrare. Kongen blir oppsett på å få henne og spør herr Iver kva søstera held på med og kvar ho held til. Herr Iver svarar at ho sit i jomfruburet sitt og sørgjer over den døde mor si. Det sømer seg ikkje for henne å vere med på festen saman med drukne sveinar, legg han til. Men kongen vil ikkje gje seg med det og legg planar om å røve stolt Elselille når ho dagen etter skal delta i ei nonnevigsling i kyrkja. Kongen møter opp og gjer det klart overfor Elselille kva det er han ønskjer, men ho kjem seg unna ved å byte klede med terna si. Kongen går på limpinnen og oppdagar for seint at det er ei anna enn stolt Elselille han har bortført, ei som er «både bleik og grå».
Likevel gjev ikkje kongen opp og held fram med leitinga. Til slutt finn han henne, bind henne og rir til skogs for å valdta henne. Stolt Elselille ropar om hjelp, og ein røvarbande i nærleiken høyrer henne. Dei trugar kongen på livet og tek Elselille med seg på skipet sitt for å selje henne i eit framandt land. Men ikkje før har skipet lagt til havs, så blæs det opp ein hard storm. Skipet forliser, og alle røvarane druknar. Men stolt Elselille driv i land «i Engelland», der ein riddar finn henne på stranda og tek henne med seg heim til mor si. Etter ei tid blir riddaren og stolt Elselille samde om å gifte seg, og nett som bryllaupsfesten skal ta til kjem herr Iver ridande på leiting etter søster si. Herr Iver gifter seg med søster til riddaren, slik at visa endar med dobbelbryllaup.
«Stolt Elselille» har aldri tidlegare vore publisert på norsk, og det ser ikkje ut til at dei tre oppskriftene som finst har vore særleg kjende. Men i alle høve skreiv Sophus Bugge opp denne visa etter Jorunn Knutsdotter Bjønnemyr (1791–1866) frå Mo i Telemark. Det var ein av dei i alt 76 balladane Jorunn kunne (Jonsson & Solberg 2011: 494–498). Også dotter til Jorunn, Hæge Vetlesdotter Bjønnemyr (1832–1905), kunne ei lang form av visa. Moltke Moe skreiv opp denne i 1891 (Jonsson & Solberg 2011: 501–503), og Knut Liestøl skreiv han opp etter Marit Ljosland i Åseral i Vest-Agder. L.M. Lindeman skreiv opp ein melodi til visa etter Anne Knutsdotter Bruhær i Mo i 1861.
«Stolt Elselille» finst i mange variantar på dansk, både i renessansetradisjon og i nyare oppskrifter. Den lærde adelskvinna Anna Krabbe (1552–1618) hadde visa i samlinga si, og ho meinte at dette var «en mögged smuch gammel norske wisse» (DgF IV: 266). Dette – at visa var norsk – har både Grundtvig og von der Recke meint, og det finst då også i Anna Krabbes tekst teikn som kan tyde på at den eldste versjonen av visa har vore norskspråkleg, som til dømes personnamnet Thorfin, og rimorda raad/hod – der hod er det norrøne háð = spott, hån, svivyrding. Men det er liten tvil om at dei lange, romanaktige viseformene i dansk renessansetradisjon er utforma og utbygde av den danske renessanseadelen. Også dei norske oppskriftene ber preg av at songarane har kjent til desse lange viseformene, først og fremst gjennom teksten i Peder Syvs tohundrevisebok.
DgF 220

Oppskrift A

TSB D 423: Stolt Elselille
Oppskrift: «Kjempeviseboka» (Peder Syv), XXI, 471–478
Oppgjeven tittel: Kydskheds Exempel.
*
1. Der gaar dands paa tofte,
– ved strande –
Det hørde Dan Konning i lofte.
– Vel er den der aldrig kommer udi vaade. –
2. Der gaar dands i enge,
Det hørde Dan Kongen i senge.
3. For da dandser Herr Iver Lang,
Dend geveste Ridder i dette land.
4. Dan Kongen han taler om midie nat,
Hvo er den harpen slar saa brat?
5. Det er ikke harpe eller harpe-slet,
Det er Here Iver han kveder saa let.
6. Den midsommers nat er stakket og blid,
Mig lyster gierne at ride did.
7. Kongen lader sadle sin ganger graa,
Han vilde see hvo dandsen traar.
8. Dan Kongen holder ved linde-grene,
Han skueded der de raske svenne.
9. Aldrig saae jeg en vennere svend,
Der mand i landet kunde finde uden een.
10. Han er paa livet lang som en trane,
Paa farven hvid alt om en svane.
11. Der til svared smaa Dreng saa trøster,
Herr Iver han haver en vennere søster.
12. Hun er saa ven, saa faver og hvid,
De Kongens børn er hun saa lig.
13. Hun slider baade sabel og maar,
Kongens børn hun overgaar.
14. Hvid som lillie, smal som rør,
Et speiel er hun for alle møer.
15. Hun gaaer aldrig nogen natte-gang,
Hun lyder ey heller paa fugle-sang.
16. Tøsser reed han dend dands omkring,
Og skuede dend raske ædeling.
17. Dan Kongen han i dandsen sprang,
Tog saa Herr Iver ved sin haand.
18. Hør du Herr Iver en Svend saa fiin,
Hvad giør stolt Elselild søster din.
19. Hun sidder i bure slar guld i lad,
Et sorrig fuld Hierte er sielden glad.
20. Hun sidder i bure slar guld i rør,
Saa giør hver ærlig moderløs mø.
21. Hør du herr Iver en svend saa fin,
Lad hente til dandsen søster din.
22. Gierne jeg det giorde,
Om jeg for hendes ære torde.
23. Det sømmer sig ingen jomfru venne,
I dands at træde med drukken svenne.
24. Dan Kongen han stiger til højen hest,
Han rider hiem som han kunde best.
25. Han fik ikke ro om natten at sove,
For jomfruen han hørde i lunden love.
26. Dan Kongen han taler til liden smaa Dreng,
Hvor fanger vi stolt Elselild at see i løn.
27. I morgen skal vies de Nunner fem,
Stolt Elselild skal følge alle dem.
28. Dan Konning stiger til højen hest,
han rider til kirken som han kunde best.
29. Stolt Elselild ganger under bliant smaa,
Dan Kongen han holdt og saae der paa.
30. De toge af dem de bliant smaa,
Saa finge de dem kappen paa.
31. De toge af dem røde guld-list
For sorten lin af sindale best.
32. Bispen stod for alter og sang,
De fruer prøve sin offergang.
33. Stolt Elselild med sit krused haar,
En krands af perler der paa bar.
34. Stolt Elselild vendes alteret fra,
Det var det første hun Kongen saae.
35. Stolt Elselild nejer for Kongen paa stand,
Hendes hierte var da sted i vaand.
36. Dan Kongen han taler til hende saa fro,
Stolt Elselild giver mig eders tro.
37. Stolt Elselild svared af stor harm,
Jeg er en ærlig Ridders barn.
38. Stolt Elselild taler til Fostermoder sin,
I give mig raad i sorgen min.
39. Kier Fostermoor i giver mig raad,
Jeg frygter at Kongen vil giøre mig haad.
40. Da lover jeg heller en fattig med ære,
End haadings navn for røde guld bære.
41. Stolt Elselild taler til Terne sin,
Du skifte med mig klæder din.
42. Saa gierne vil jeg min Jomfru høre,
Hvad hun byder mig giøre.
43. Saa fik hun Ternen bliant smaa,
men Jomfruen tog kappen graa.
44. Saa fik hun hende sine guld-spange,
I Ternens klæder vilde hun gange.
45. Du sæt dig i min hange-karm,
Alle mine svenne skulle følge dig fram.
46. Den Terne ganger af kirken saa prud,
Alles øjne de følge hende ud.
47. Den Terne ganger under røde guld-skrud,
Den jomfru gaar under kappen saa drud.
48. Danner Konning tog Ternen ved sin arm,
Løftet hende saa i forgyldene karm.
49. Danner Konning han reed, Den Terne hun aag,
Stolt Elselild sig en anden vey tog.
50. Stolt Elselild lader sig ikke fosørmme,
Hun lader sig lukke forinden de giømme.
51. Hun lader sig lukke forinden de muure,
For ingen skulde vide hendes buure.
52. Og der de komme i rosens lund,
Der lysted Dan Konning at hvile en stund.
53. Dan Kongen tog hende ved sin arm,
Han løfted hende fra forgyldene karm.
54. Stolt Elselild j vilde det fortryde,
Med os de linde-løv at bryde.
55. I brøde med os de linde-blade,
Dermed giøres vores Hierter glade.
56. Dagen er lang og Veyen er trang,
Vi ville her høre paa fugle-sang.
57. Dan Konning j lader mig med freden fare,
Jeg tager min jomfrues klæder vare.
58. Hun tog af sig det bliant smaa,
Der stod saa leed en mø og graa.
59. Bort bort du Terne, det du faa skam,
Din Jomfru skal jeg giøre veyen trang.
60. Og tog hun end veyen hen til Rom,
Hun skal dog aldrig for os undkomm.
61. Dan Kongen paabyder en krig at giøre,
Herr Iver Lange skal banneret føre.
62. Den midsommers nat var stakket og kold,
Dan Kongen han rider i grønnen vold.
63. Dan Kongen han reed, hans svenne de rende,
Ikke kunde de stolt Elselild finde.
64. Bruden er i lunden dult,
Hun er saa dybt under jorden skyvlt.
65. Der de komme i Rosens lund,
Der hørde de giø saa liden en hund.
66. De kaste op muld, de kaste op steen,
De toge der ud den lille green.
67. De toge silke og røde guld-baand,
Og bunde Jomfruens hvide haand.
68. Nu skal jeg føre dig bunden hen,
Du skalt ey slippe saa let igien.
69. Der skaltu giøre villien min,
Og mine svennes udi løn.
70. De sloge over hende kaaben blaa,
Saa løfte de hende paa ganger graa.
71. Der de komme i rosens lund,
Der lysted Dan Konning at hvile en stund.
72. Hielp mig Marie du reene mø,
Jeg maatte en jomfru med ære døe.
73. Stolt Elselild raabte det højest hun kund,
Det hørde de Røvere ude paa sund.
74. Det hørde de Røvere paa sundet laa,
Og hveden er os det ynkelig raab.
75. De Røvere spatsere ud med strand,
Dan Kongen han reed sin ganger paa sand.
76. Hold stille du Ridder og prøv dit skiold,
Eller du skalt lade os denne jomfru bold.
77. Og lader du os ikke denne mø,
For hendes skyld saa skaltu døe.
78. Lader du os ikke denne viv,
For hendes skyld skaltu miste dit liv.
79. Langt heller saa lader jeg eder den viv,
End jeg for hende mister mit liv.
80. De skare sønder det røde guld-baand,
Og løfte saa jomfruens hvide haand.
81. De toge af hende den kappe blaa,
Saa løste de hende af ganger graa.
82. Saa klædde de hende i sabel og maar,
Saa løfte de hende forinden skibs bord.
83. Alt det de sejled og alt det de rode,
Alt sad stolt Elselild og græd saa modig.
84. Skiøn jomfru j græder ej paa stand,
Saa riig en høfding kommer j til haand.
85. Vi fører eder til Spanieland,
Saa riig en høfding gaar j til haand.
86. Vi selge eder for saa meget guld,
De maaler os det med skaalene fuld.
87. Der de komme lidt fra sund,
Der olmedes vejr saa hart og undt.
88. Den storm sig reiste saa streng og ond,
De Røvere siunke til havsens bond.
89. Den Røver-hob paa havet blev,
Stolt Elselild til Engelland drev.
90. Stolt Elselild sad ud med den strand,
Hun var saa mødig ud af de vand.
91. Stolt Elselild vreed sin silke-serk,
Jeg maa vel sige af hiertens verk.
92. Stolt Elselild ganger ud med den strand,
Hr. Adelmand rider sin ganger paa sand.
93. Hør i det min jomfru venne,
Hvi ganger j her saa moes allene.
94. Fremmede jomfruer lærde mig at sy,
Med vælde saa blev jeg førdt af by.
95. Han slog over hende sin kappe blaa,
Han løfte hende til sin ganger graa.
96. Der han kom til Borge-led,
Der stod hans moder og hvilede ved.
97. Hør du Herr Adelmand kier sønnen min,
Hvor haver du faaet den jomfru fin.
98. Jeg reed mig ude ved strand,
Jeg fand den jomfru paa hviden sand.
99. Fremmede jomfruer lærde hend' at sy,
Med vold saa blev hun førd af by.
100. Vil den jomfru hos os være,
Da skal vi hende elske og ære.
101. Der var hun i ugerne fem,
God villie voxte i alle dem.
102. Der var hun i ugerne ni,
God villie voxte i alle di.
103. Herr Adelmand og hans moder,
De legte guldtavel over borde.
104. Hør du Herr Adelmand kiær sønnen min,
Hvad haver du mest i hugen din.
105. Dukken og fruen dem tager du vare,
De gamle spil dem lader du fare.
106. Det volder den jomfru jeg fand ved sund,
Min kiere moder bliver hend' ikke ond.
107. Det volder stolt Elselild, hun det ej veed
Min kiere moder vær hende ikke vreed.
108. Hvad viltu med den jomfru giøre,
Hun haver ikke venner eller frender here.
109. Haver hun ej vemmer og frender here,
Da er hun idel rig paa ære.
110. Hans moder smilede under skind,
For hun vilde prøve Herr Adelmands sind.
111. Du skalt have mit minde der til,
At ekte den jomfru om du vil:
112. De lavede paa bryllup i maaneder fem,
Stolt Elselild glæddes i alle dem.
113. Her Iver kom der ridend i gaard,
Ude stod Herr Adelmands moder var svøbt i maar.
114. Her stander j en frue saa bold,
blev her ikke en jomfru for røde guld sold.
115. Min Søn han reed sig udeved strand,
Han fand en jomfru paa hviden sand.
116. Det er i dag deres brøllups-dag,
I gaar i slaen, forøger deres lag.
117. Herr Iver han treen ad døren ind,
Dend unge brud smiler under skind.
118. Og det er eeneste broder min,
Som hid er kommen over salten Rin.
119. Adelmand svared lad dig behage,
Jeg ekter din søster i disse dage.
120. Herr Iver han svared Herr Adelmand saa,
Hun kunde aldrig bedre lykke faa.
121. Da skaltu være min broder og ven,
Og have til ekte min søster igien.
122. De solde deres gods for guldet rød,
Og bleve i Engelland til deres død.
*
Sophus Bugge skreiv i 1863 opp ei oppskrift etter Jorunn Knutsdotter Bjønnemyr i Mo, Telemark. Teksten er fragmentert og vanskeleg å rekonstuere, men den viser til oppskrifta i «Kjempeviseboka». Jf. NFS S. Bugge, o, 8a–12a.

Oppskrift B

TSB D 423: Stolt Elselille
Oppskrift: 1891 av Moltke Moe etter Hæge Vetlesdotter Bjønnemyr, Mo, Telemark.
Orig. ms.: NFS M. Moe 26, 27–35
Oppgjeven tittel: Stolt Elselill
*
1. Kunggen han vågner um midjenatt:
«hvem er det af mine svender, som slær på hòrpen så bratt?
– Vel adénder alli kòmer i vande. –
2. Å kunggen han springge på hoian hest,
so rie han át dansen, som han kunna best
3. Å k[unggen] han rie den dansen umkréngg,
han skúa den réske Ádelénn.
4. Å k[unggen] han inn i dansen sprangg,
han tók'en Ivenk91 ve hvidan hånd
«Å faur å fin æ du som en vráni».
5. Um tala smådrængjen trøyst'e:
«Iven haver en vendri søster»
6. Å k[nggen] han sprangg inn i dansen sprangg,
han tók en Iven um hvidan hand:
«Lad hænte din søster át dansen!»
7. «Min søster hun sider i buri, slær gull i lávi,
mæ sørgefull hjerta å sjella gla.
8. Min søster [hun sider i buri, slær gull] i røré,
å dæ gjér hver ærlige mórløse møer.
9. Å dæ sámer ikkji en kvinde vénk92
át tråe dansen mæ drukne svenne.»
10. Kunggen han lót krí da gjøré,
herr Iver han måtte langge fédelen fyr den føre
11. Den mittsommernatt var myrk å kuld
å kunggen han rei etti grønan vold.
12. Å k[unggen] han talar ti smådrængjen sin:
«Å hóri ska me no finne den jomfru fin?»
13. «Imåren ska eg vise deg nummer fem
stolt Eselil ska ti kyrkja mæ dem.»
14. Å presten han sto, fyr altaren sångg,
jomfruvune prøva òttegångg.
15. Stolt Eselil undi blíant små,
dæ va dæ fyste, kunggen han såg.
16. Når folkji dæ dróg hjem,
st[olt] E[selil] gjæmte sig i kyrkjen aleini.
17. «Fostermór, fóstermór, rå meg rå:
eg tvilar, at kunggen vi gjéra meg hå.»
18. Å fostermor svara mæ snilde:
«St[olt] Es[elil] kann alli bédre lykke få!»
19. «Jeg lover mig hell en fattig med æré,
hell Kångsnavni mæ røde gull bære».
20. «Å hør du, nu tærne, hvad jeg beder dig,
å vil du skifte dine klæder med mig?»
21. «Jeg det vi' å jeg det bør:
hvad min jomfru mig da bød.»
22. Ho flidde si tærna bliant små
å sjóv tók ho atte kåpa blå.
23. Ho flidde si tærna røde gullskruv
å sjóv tók atte kåpa drjug.
24. «Du séte deg i min hankarekarm
å adde mine sveinar skò fylgje deg fram.»
25. Å kunggen tók tærna ó hankarekarm,
han sett 'a 'pi sin forgyllande karm.
26. St[olt] Es[elil] lót sig ikkje forsømme,
hun lót sig lukke forinden den grøné.
27. Å når dei kåm seg át ròsens lund,
å då lyster kunggjen at kvile ei stund.
28. «Dé bryte nò av dei lindeblá
alt mæ jeg gjører min vilje glá.
29. «Å no ska du gjøre viljen min,
bå' mé å allde mine sveinar i løyn.»
30. «Jeg beder dig, kunggen, du læte meg mæ freden hjem fare,
min jomfrus klæder jeg tager i varé.»
31. Han ha av den tærna bliant små
ei liti møy bådi bleik å grå.
32. «Gakk burt du tærne, når du fekk skam,
din jomfru skal gjøre os veien trangg.»
33. Den mitsommarnatt va myrk ók kuld
å kunggen han rei etti grønan voll.
34. Å k[nggen] han tala ti smådrængjen sin:
«Hvor skal vi fange den jomfru fin?»
35. «Langgt níri jori æ ho duld,
å ingjen må vita hen hænnes bur.»
36. Å då dei kåm seg at rosens lund,
då høyrde dei gjøy so liten ein hund.
37. Dei ouste upp moll å dei båste upp sand,
so tóke dei upp dæ liljevand.
38. K[nggen] han tók ut sitt røde gullband,
han batt ikréngg st[olt] Es[elil]s kvite hånd.
39. «Å no skal jeg føre dig bunden hjem,
du skal alli sleppe sòn115 lett båndi igjen.»
40. Dé bryte nò av dei léndeblá
alt mæ jeg gjøre min vilje gla.
4l. «Å nò ska du gjéra viljen min,
å alle mine sveinar i løn.»
42. «Hjelp meg Gud å Mária møy!
jeg måtte møy mæ ærunne døy!»
43. «Hjelp [meg Gud å Mária] viv!
eg måtte møy mæ ærun' låte liv!»
44. St[olt] Es[elil] råpte dæ høiæst', hun kónde,
dæ høyrde dei riddarar utirøvarar ut på sundik93
45. «Hòlt, stille da kunggen å prøve ditt liv!
hell du læt'e oss dæ véne viv!
46. Hòlt, stille [da kungen å prøve] din skjòll,
hell du lader oss den jomfru bold.»
47. K[unggen] han rei seg dér né på strand
å då la røvaran snekkja i land.
48. Dei tók 'a st[olt] Es[elil] av gangaren grå,
dei sette hæna i fiskarebåt.
48. b. Dei tók nò ut sine kniver små -
dei løyste st[olt] Es[elil]s kvite hånd.
49. Å alt mæ die síglde å alt mæ dei ródde
sát st[olt] Es[elil], grét so módig.
50. «Å hør du st[olt] Es[elil] du grét ikkje ,
for rik ein riddari skal du få.
51. Vi får for deg så meget guld.
dei mæler for oss skålerne fuld.»
52. Dér gjórest vóndt veir å vestanvind,
å røvarans snekkja ho rulla umkringg.
53. Dei røvaran sukke på havi né,
st[olt] Es[elil] inn ti Enggelland drev.
54. St[olt] Es[elil] vri'e sin silkjeserk:
«Nó fær eg kjenne av stór'e verk!»
55. Adelmann kåm seg dér né på strand,
so fann 'en den skjøn jomfru på hvidan sand.
56. «Jeg spørger dig, du jomfru fin:
hvi gangger du no her so aleini?»
57. «Fremmede jomruer lærde meg sy,
med vold so blev jeg førd ó by.»
58. Han népte ikringg st[olt] Es[elil] kåpa blå
så sette'n hæna på ganggaren grå.
59. Når Adelmann han kåm seg riands i går,
hass kjæreste moder ho uti står.
60. «Eg helsar deg, Adelm[ann], eg talar ti deg,
å hvor har du funni den jomfru so fín?»
61. «Eg rei meg dér né át strand,
dér fann eg den skj[øn] jomfru på hvidan sand.
62. Å fremminde jomfruer lærde hænav361 sy,
mæ voll so bleiv ho førd av by.
(Dei làga ti bryllaups uti)
63. Å ho va dér i månane fem,
å góviljen vòkste i alle dem.
64. Dei lága ti bryllaups uti månane ni
å góviljen vòkste uti alle di.
65. «Hvad vil du med den jomfru gjøre,
hun haver ikkji véner hell frendar flere?»
66. «Å ha ho'kji vénir hell frændar flere,
so æ ho so herlege rik'e på ære.»
67. «Ja det giver jeg mit minde dertil:
du ektar hende, um du sjavé vil.»
68. Herr Iven han kåm seg riands i går
å Adelsmands moder hun ho uti står.
69. «Å hør du Adelsmands moder, hvad jeg spørger deg
æ hér ingjo jomfru for røde gull sòllt?»
k94
70. «Du gakk inni stòga, forsøk deiris lág:
idag æ den fyste bryllaupsdag.»
71. Herr I[ven] han inn av Dynni steig,
st[olt] Es[elil] upp imót han reis.
72. «Vælkómen herr I[ven], kjær broderen min,
heimatt av dænni saltan sø!»
73. «Å høyrer du I[ven], hvad jeg beder dig:
du gjév meg st[olt] Es[elil], systeri di!»
74. Å Iven han talar mæ snilli:k95
«St[olt] Es[elil] kann alli bedre lykke få!»
75. «Då skal du vera min broder ok ven,
ok have til ekte mi syster igjen!»
76. Dér bleiv då glæi å mykjistór'e gáma:
Iven å Adelman drakk bryllaup mæ sáma.
*
Strofene er nummererte av samlaren.
Under overskrifta står: (Hæge Bjønnemyr: «dæ æ mórses vise»)

Oppskrift C

TSB D 423: Stolt Elselille
Oppskrift: 1909 av Knut Liestøl etter Marit Ljosland, Åseral, Vest-Agder.
Orig. ms.: NFS K. Liestøl 5, 34–40
Oppgjeven tittel: Iver og stolt Elselil.
*
Der gaar dans paa tofté
de høyrde Dankungjen at lofte.
Aa k[ungjen] han i dansen sprang
so tok han hr. I[ver] i sit fang.
Han finst kje i landa utan ein.
«No hev eg alli set vendre sven
han finst kje i lanan utan ein.»
So svara smaadrengjen at ha va kje so vene men han hadde ei syste sum va venar. So sprang kungjen att i dansen aa tok I[ver] i fangje att aa ville ha han ti henta systera.
Det sømmar inkje noko jomfru ven
aa gaa i dansen mæ drukne svenn.
Ho hadde gjøymt seg i ein brunn aa hadde ‹…› ein hunn. So gjøydd ‹…› hunnen.
So reiste I[ver] heim aa sa ko kungjen hadde sagt aa bad Elselill løyna seg. Daa kongjen kom, leitte dei
Dei leitte ute dei leitte inne
men inkje kunne dei stolt Elselin finne.n116
Ho hadde gjøymt seg i ein brunn aa hadde ein hunn.
De hørte der bjæffe en liden hund So reiv dei lokje a brunnen aa tok æ. So reiste dei mæ henne.n117 Ho gret aa ìdde let. Kungjin trøysta henne aa sa at ho sille vera i lag mæ han aa svennan' haass. Han tok henne paa sit skip. So va der nokæ røvara sum høyrd koss ho gret aa dei gjekk upp ti kungjen aa tok henne. So reiste dei. Ho gret.
Stolt E[lselill] still din graad
saa rig en høvding skal du faa.
Vi sele deg for de røde gull
dei maalar oss det udi skålar full
So kom der so fæle vinn:
De røvere sunke til havets bunn
Stolt E[lselill] flautv362 paa hviden sann.
No st[olt]E[lselill] vred sin silke serk:
«Naa maa eg sei uta hjertans verk.»
So kom der ein greven118 ne ti strannæ Aa so tok han henne upp ti herregaren aa likte henne so han vill hav'enne paa líve. So spu
Dei laga ti bryddaup i vi
Mor haasses og greven legte guldtavel ved breden bord. So spurde mora: Kven sto best uti hujen haasses. «Det veld den jomfru eg fant paa hviden sand, min kjære moder, bliv hende ei ond.»
Va vi du mæ den fremande jomfru gjera.
Ho he 'kje antan frender elle venna hera.
Um ho inkje ha venner ell.
So svara han at ho va like rike paa ære for di.
Dei laga ti brydlaups i vikunne fem,
godviljen han vokste i alle dem.
So Hr. Iver hadde tekje ut aa leita etter syste si. So kom han ti greivegarn paa bryddaups dagjen. aa banka paa aa spurde um. So motte mora ut aa han spurde um der va selæ noko jomfru der. Mora
Min són han red ned paa sann strand,
so fant han en jomfru paa hvide sann.
I dag er deres bryllupsdag
gaa I nu og søg deras lag.
(gaa ind og forsager).
So gjeng Iver inn.
Stolt E[lselill] smiler under skarlakje fin
Der æ allereneste broderen min.
So sprang bruggaamen yve bore aa spurde um han maatte ha æ, hell han vill tak'æ att. Hr. Iver sa at ho kunn alle ynska bete lykka hell de saag ut ti at ho hadd der. So blei de godt altsam.
De solgte sitt gods for det rødeste gull
Saa bleve de begge i DannemarkEngelland huld.n119
Her Iver og systere solgte sitt gods, etc.
Konjun hadde draaning førr, so der vakje lageleg aa koma der.
*
Strofene er unummererte i manuskriptet.



TSB D 426 Valivan / Skipper og møy

Innleiing

Valivan får høyre om ei jomfru som avslår alle frieri. Han lagar seg kvinneklede, og seint på kvelden bankar han på hos Margjit. Ho vil ikkje opne, men han seier han er ei jomfru frå Engeland. Han slepper henne inn og får sette seg. Ho røper at ho er forelska i Valivan. Margjit legg merke til at han stig så langt. Kva er det som singrar som ei brynje? Nei, det er nøklane. Han løfter henne opp i skipet. Valivan ber smådrengen om å tappe ei kanne vin. Margjit drikk og sovnar. Ho vaknar og ser berre blått. Korleis skal det gå med borna? Han fortel at han er Valivan, kongens son i Engeland.
Ei vise om ein skipper som ber ei jomfru om bord til seg og så seglar avstad med henne, er kjent i mange land. I dei norske variantane kler Valivan seg ut som ei kvinne for å lokke henne med seg. Han drikk henne full på vin, og når ho kjem til seg sjølv, er dei langt ute på havet. I nokre versjonar seier ho at ho må heim til borna sine, men han seier det viser på henne at ho aldri har født barn.
Mannen i denne balladen nyttar seg av ein original metode for å forføre den kvinna han vil ha. Han utgjev seg for å vere ei fin frue frå England som vil lære silkesøm. Det er tydelig at dei finn tonen, for Valivan og Margjit drikk seg fulle, og ho sovnar. Då kan han berre bere henne om bord på skipet sitt.
Den hovmodige Margjit får mannen ho elskar til slutt, men det er eit avansert spill av kjønnsroller, erotikk og maktkamp før forteljinga endar lukkeleg. Ho avviser alle friarar, men let seg lokke av ein maskulin skikkelse i kvinneklede, let all kontroll fare og drikk store mengder øl til ho sovnar. Valivan er då allereie klar over at det er han ho elskar og risikerer lite ved å bortføre henne, men for å vinne henne og trengje gjennom stoltheita hennar, må han ty til svært fantasifulle forføringskunster.
Visa minner om skjemteballaden «Fanteguten» (TSB F 22). Der er det også ei stolt jomfru som skal settjast på plass. Ho bryt også alle sosiale reglar og let seg forføre av en framand. Men han viser seg å være en skabbete og skitten fantegut, så ho er ikkje like heldig som Stolt Margjit.
Namnet Valivan er lånt frå kjempa Gavain, som i nordisk tradisjon heiter Walewan, Valven, Valvent. Gavain var ein av kong Arthurs riddarar, og Valvent er med i Chrétien de Troyes' Ivents saga. Ho vart omsett til norrønt på 1200-talet mens Håkon Håkonsson regjerte ved hoffet i Bergen.
Visa er kjend i alle dei nordiske landa og har vore svært populær i Noreg. I Telemark har vi over 40 fyldige tekstoppskrifter og ei mengd fragment. Dessutan har vi nokre tekstoppskrifter frå Agder og ei frå Vestfold.
Frå Telemark har vi 11 melodioppskrifter, men utanfor dette området finst det også to melodiar frå Aust-Agder og dessutan melodiar frå Sogn og Fjordane, Møre og Romsdal, Åsnes i Hedmark og Hedrum i Vestfold.
Visa «El marinero» frå Catalonia i Spania er så like dei norske visene at dei kunne vore variantar: Ei jomfru sit på stranda og broderer på ein duk, men så har ho ikkje meir silke. Eit skip legg til land og ho ropar til sjømannen og spør om han har silke. Ja, seier han, kom opp i skipet, så kan du få velje ut sjølv. Men når ho kjem opp i skipet sovnar ho til sjømannens song. Når ho vaknar er dei langt ute på havet. Sett meg i land, seier ho. Nei, seier han, no er du mi. Jomfrua klagar: Vi er tre søstrer, og eg er den vakraste. Den eine er grevinne og den andre hertuginne, og eg skal vere ei skipperkone. Den eine er kledd i silke, den andre i gull, men eg må kle meg i vadmål. Ikkje i vadmål, seier sjømannen, du skal kle deg som dronning. Eg er kongens son av Engelland, og i sju år har eg leita etter deg.
Utsyn 96
DgF 241
SMB 191
CCF 144

Oppskrift A

TSB D 426: Valivan / Skipper og møy
Oppskrift: 1808 av Jakob Tollefsson Knaben i Torgrim Knudsen Lindefjelds visefugge etter ukjend songar, truleg Fjotland, Vest-Agder.
Orig. ms.: NFS M. Moe 85, 58–61.
Oppgjeven tittel: En Nye Vise Begionder saa Ledes
*
1. Der bor En Jomfru udi vort Land
– med dey falkanne toe –
Hun Er baade stolt og bele Vant
– dey bære gul udi Vengen dey Render tavlaa –
2. Og Valevan Lader sig skiære skau
saa veia om Lanne han Leyte ette bru
3. Vale van Lader sig haar vel vaxsa
En tee dæ henck ud over hans axla
4. Valevan kom der Riians i Gaar
ude stod Veena hun slog sit haar
5. Du tar slet inkie slaa haare for mæg
æg agta slet inkie aa beyla te dæg
6. Vil du kie bela saa kan du La væra
æg agta saa lide ko sligen vil iæra
7. Høyre du Venna ko be dæg
Eet styckie Paa Veyen saa feye du mæg
8. et styckie Paa Veyen skie æg føya dæg
Naar som æg viste du sveyg inkje mæg
9. n120Han sor om sin gud og den hellig aan
Han skulle alle sviga dæ Lillie Van
10. (9.) Aa daa dey kom der mit op paa Ley
daa Vile væna Vænna Heym
11. (10.) Og Valevan kom der Rians i gaar
Eet styckie tru æg skie incke kun bæra dæg
Valevan stoe aa tenkte mæ sæg
tru æg skie ike kun bæra dæg
12. (11.) Han tog vena udi fang
saa bar han hene i skiebe fram
13. (12.) Valevan Lader sig skiære taler til smaadræng sin
de skienckie mæg i den klaren Vin
14. (13.) sma dreng siente og Jumfru drak
tee des hun sovna der hun sad
15. (14.) skiøn Jumfru vagna aa om saa
aa E iniæ Laanæ hu kienna maa
16. (15.) Dæ kienne æg paa min bøste
min ønste søn Han Tyste
17. (16.) Dæ ser æg paa dinne brøsta
du hæv inngen søn som tørste
18. (17.) Gud bære mæg før min bodna sma
æg stængdeete døræ aa gicke saa i fraa
19. (18.) Dæ ser æg Aaa Paa dit brøste gula Haar
du har aldrig havdt dei bodnæ smaa
20. (19.) Dæ ser æg paa dine Kind saa Rød
du heve aldrig vore i qvinde Nød
21. (20.) Aa ska æg af Lanne bor føya mæ dæg
dæ Retta Navne saa seye du mæg
22. (21.) Mit Navn dæ er naa icke saa vandt
dey kalla mæg Ridar Valevan
23. (22.) Dei kala mæg valevan unge
sønen til Engelans Konye
24. (23.) Er dæ Naa Valevan æg fya maa
æg heve saa Lenge ette han traat
25. v363Han tog væna op paa sit Kne
Hun gav han gul Krunaa og fæ
26. (24.) Han Tog Venna udi sit fang
Han gav Hende kuld krona og draannings Navn
*
Strofene er nummererte i oppskrifta. Over strofene står det: «1 Vers», «2 Vers», «22 V», og så vidare; men strofer er skotne inn og andre er strokne, såleis at den opphavlege nummereringa ikkje stemmer med strofetalet. Den opphavlege nummereringa er sett i parentesar her.
Mellomomkvedet er stort sett skrive fullt ut i kvar strofe, medan etteromkvedet berre er avstytt med ein D etter strofe 2–25.
Under oppskrifta står det: Denne Veise ud skrevet af mig Jackob Tollef Sen Knaben Ao 1808

Oppskrift B

TSB D 426: Valivan / Skipper og møy
Oppskrift: 1857 av Sophus Bugge etter Tov Torbjørnsson Kvæven, Vrådal, Kviteseid, Telemark.
Orig. ms.: NFS S. Bugge g, 128–134 (kladd).
Ingen oppgjeven tittel.
*
1. Dæ bur en stolts jomfrú í våre land
hó æ båte stolt å belevand.
– Men Valivan seiler årleg. –
2. Kungen han byder upp kungens menn,
ingjen så ville hó have útav dem.
3. Valivan klær seg i silkje-gullskrúv,
så let han seg leie som han va' ei brúr.
4. V[alivan] gjenge um kvelló,
ette dei skara elló.
5. Han klappa på dynni mæ finganne fem,
du stend upp stolts M[argit] du lukkar meg ind.
6. Ingjen så hev eg í stevnó lagt,
ingjen så lukkar eg inn um natt.
7. Eg æ' ingjen skræddar du tenkje kann,
men eg æ en skjøn jomfrú frå Engeland.
8. Stolts M[argit] hó ha' på seg stakkjen blå
så skredde hó dei lokunne te å ifrå.
9. Dei sat no over eitt bredan bór,
dei tala so mange dei skjemtande or.
10. Høyrer du stolts M[argit] eg spyrje deg må,
hev du ingjen uti byen, din hug leikar på.
11. Ólav úti býen så kunna eg få,
men V[alivan] må eg aller for augunne sjå.
12. [Ólav úti býen] kjenner eg væl,
[men Valivan] leikar í mitt hjarta så kjær.
13. Høyrer du stolts M[argit] eg talar te deg,
eit stykkje på vegjen så fýgjer du meg
14. Stolts M[argit] hó ha' på seg stakkjen blå,
så skredde hó på lokunne å gjekk så ifrå.
15. Då som dei kom seg at rósansv364 lund
så lyster stolts M[argit] at spyrje seg um.
16. Eg toss at eg hørde dæ singra
som dæ sko no vere brynjeringar.
17. Ikkje så heve eg den brynja blå,
men d' æ' min' nyklar båt stóre å små.
Så gjekk dei så langt te hó skipi såg, så ville ho 'kje lenger fýgje.
18. Vi' du 'kje lenger no fýgje mæ meg,
so æ' eg væl mann te å bere deg.
19. Han t
Stolts M[argit] hó tenkte mæ sjave seg,
trú du ska' no blí så mykje sterkar hell eg.
20. Han tók stolts M[argit] uppi sitt fang,
så letteleg han útpå skipi mon sprang.
21. V[alivan] tala te smådrengjine sín':
di tappar 'kon í ei konne mæ vín!
22. Ho drakk av den vinen så lengje han rann,
alt te hó sovna í V[alivan]s fang
23. V[alivan] tala te smådrengjer under Ø:
di [tappar 'kon í ei konne mæ] mjø.
24. Hó drakk no so lengje av mjøen søt,
stolts M[argit] ho sovna å skipi dæ fløt.
25. Hó sovna í dagann, ho sov i tvo,
den tree dagjen líke so.
26. Han klappede hende på snehvite kind:
sov no 'kje lenger allerkjærasten min!
27. Stolts M[argit] hó vakna, umkring seg såg,
hó såg ikkje bare bylgjunne å himmelen blå.
28. Stolts M[argit] hó tala ti stýringsmann:
Du stýrer meg heim ti mitt faders land.
29. Ikkje du kjem ti din faders land
for du fær en søn, som stýre kann.
30. Stolts M[argit] ho tala te stýrsmann på ný:
[Du stýrer meg heim ti] min moders bý!
31. Ikkje [du kjem ti] din moders bý
[for du fær] tvo døttar, som silkjen kann sý.
32. Gud trøste å Gud bære meg for bonni så små,
eg skredde på lokunne å gjekk så ifrå.
33. Eg sér dæ no på dine kinder så rø
at du hev alli lidd barnenø
34. [Eg ser dæ no på dine] bryster så små,
[at du hev alli] lagt bån deruppå.
35. Alli så heve eg lagt bån på patt,
men eg hev vor vånde te amme hatt.
36. Hev du så skammeleg narra meg,
ditt rette navne så seie du meg.
37. Mitt rette navn æ' ikkje så vant
smådrengjenne kallar meg V[alivan]
38. Æ' dæ den rette V[alivan],
nei bære tíend eg aller fann.
39. Då dei kom seg eit stykkje beter fram,
så såg dei gullborgjinne glimra så langt.
40. Inna for den múr å atta for den borg,
der stende gulltærnunne ellev å tolv.
41. Dei tvo dei ska' leie deg ó skjipi heim,
dei tvo dei ska' leie deg i stoga inn.
42. [Dei tvo dei ska'] dúkjen breie,
[dei tvo dei ska'] maten reie.
43. [Dei tvo dei ska'] stande mæ vaskevann,
[dei tvo dei ska'] stande mæ handklæ í hand.
44. [Dei tvo dei ska'] reie upp silkjeseng,
å sjav så gjenge eg ette i den.
45. Aller ho kom te sin faders land,
for hó fekk [en søn, som stýre kann.]
46. [Aller ho kom te sin] moders bý
for hó fékk [tvo døttar, som silkjen kann] sý
*
Strofene er ikkje nummererte i oppskrifta.
Over oppskrifta står det: (Tov Kvæven)

Oppskrift C

TSB D 426: Valivan / Skipper og møy
Oppskrift: 1863 av Sophus Bugge etter Ingebjørg Trondsdotter Troddedalen, Mo, Telemark.
Orig. ms.: NFS S. Bugge d, 168–174 (kladd).
Ingen oppgjeven tittel.v365
*
1. Valivan fékk spyrje på annaland,
at der va' ei jomfru bå stolt å bélevand.
– Men V[alivan] seiler årleg. –
2. Ti hæna beila kungen å kungens mænd,
men ingjen so ville hó hava útav dem.
3. V[a]l[ivan] lete sitt håri vakse,
so de rekke ne over begge hass axler.
4. V[alivan] kauper seg saks å skjæri,
so lete han seg kvendeklæder skjære.
5. V[alivan] lete seg skjera skrúv
han lete seg leie som han va ei brúr
6. V[alivan] lete seg leie
å silkjen etti jóre breie
7. Han kom då so silde å so seint um en kvell,
ette alle folk hadde skara elli
8. Han klappa på dynni mæ fingranne små,
æ' dú inni stolts Margjit, skrei lokunn ífrå.
9. Ingjó stevna so hev eg lagt
å ingjen so lukkar eg inn um natt.
10. Eg æ' no slett ingjen béle
men eg æ' ei jomfru so fin'e.
11. S[tolts] M[argjit] hó trekte på seg serkjen små,
hó skreidde dei lokunne både ti å ífrå.
12. So sette dei fram ein forgyllte stól
set deg í skjøn jomfrú trøytt å færemó.
13. Eg æ' ei skjøn jomfrú frå Engeland,
å silkjesaumen dú lære meg kann.
14. Saumere í kvell de me skjemmer de út
me lýt bíe ti morgóen dagjen blív ljós.
15. S[tolts] M[argjit] hó sette seg i sengji ne
V[alivan] han sprang veggjen ti
16. Når dei ha legji ei líti stund,
då tók han V[alivan] ti spyrje seg um.
17. Då t[ok] h[an] V[alivan] t[e] sp[yrje] s[eg] um
æ her ingjen í verden din hugjen leikar um.
18. Ólav útí býen so kunna eg få,
men V[alivan] alli mæ augó sjå.
19. Ól[av] u[tí] b[ýen] han kjenner eg væl,
men V[alivan] stend í min hugjen so kjær.
20. Høyr dú s[tolts] M[argjit] hot eg bea vi' deg
eitt stykkje på vegjen so fýgjer dú meg.
21. S[tolts] M[argjit] gjékk fyri, hó silkjen dróg
V[alivan] gjékk etti, mæ sjave seg ló.
22. Eg tikje dú æ' í di stigó so stór
som du vøre no en riddar so gó.
23. Derfy so æ' eg í mi stigo so stór,
dei æ' for breie dei skiparbór
24. No tótte eg eg hørde de ringla
som de ha vor' brynjeringar.
25. Nei de æ slett inkje brynja blå,
men de æ' mine lyklar bå stóre å små.
26. S[tolts] M[argjit] hó sette seg ende né
no lyster eg 'kje lenger å fýgjast mæ dé.
27. Lyster dú kje [lenger å fýgjast] mæ meg,
so meiner eg, eg sko bera deg.
28. S[tolts] M[argjit] hó tenkte mæ sjave seg
Tru denne jomfrúa æ sterkare hell eg
29. So tók en hæna útí sitt fang,
so bar en hæna på skipi fram.
30. So sette han 'a í en forgyllte stól,
so gav en a drikke útav sylvekrús.
31. S[tolts] M[argjit] hó sovna í stólen der hó sat,
hó vakna 'kje fyrr hell den tree dag.
32. Ho sov útí dagar, hó sov útí tvo
den tree dagjen líkeso.
33. So klappa han hæna på kinninn' so rø
søve dú no lenger, dú kunne blí dø.
34. S[tolts] M[argjit] ho vakna, hó um seg såg,
hó såg 'kje anna hell sjøen å himilen blå.
35. Bære meg no at eg heimati gjékk
eg ha' kje små bonni frå varmen sett.
36. Bære [meg no at eg heimati] fór,
eg lét atte dynnanne å reiste sjóv.
37. De sér eg útpå dine kinninn so rø,
at dú hev alli lii kvendenø.
38. De [sér eg på] sodi bryste so små
at dú hev alli lagt bonne på.
39. Eg heve dei alli på bryste lagt,
men allstøtt so heve eg amma havt.
40. D S[tolts] M[argjit] hó høytta på stýresmann
dú stýrer meg heim ti mitt faders land.
41. Du kjem alli te ditt faders land,
fyrr dú fær en sóni som styre deg kann
42. [Du kjem alli] på di moders ø
fy [fyrr dú] fær ei dótter, som vev útí rø.
43. Æ' de no so ti, at eg fýgje sko deg,
ditt rétte riddarnavn dú dyl inkje fy meg.
44. Mitt r[ette] r[iddarnavn] æ inkje so vannt
smådrengjinne kaddar meg unge V[alivan].
45. Smådr[engjinne kaddar meg unge] V[alivan]
kungens søn útav Engeland
46. No hev eg en V[alivan] so lengje trått
men no meinar eg de, at eg hev en fått.
*
Strofene er ikkje nummererte i oppskrifta.
Reinskrift med ukjend hand: NFS S. Bugge VIIIb, 382–388
Innimellom teksten i strofe 1 står det: (rispe du upp), truleg ein kommentar frå songaren til samlaren.
Under oppskrifta ser det ut til at Bugge har skrive «syvjing», men han har stroke det ut.

Oppskrift D

TSB D 426: Valivan / Skipper og møy
Oppskrift: 1863–64 av Sophus Bugge etter Knut Åsmundsson Kringlåk, Mo, Telemark.
Orig. ms.: NFS S. Bugge e, 95–99 (kladd).
Ingen oppgjeven tittel.
*
1. Valivan létek96 seg skj{æ}era skrúv
han léte seg leie som han va' ei brúr
– For Valivan han sigler årleg. –
2. V[alivan] [léte seg] leie,
silkjen på jóre breie
3. Han pikka på dynne mæ finganne små,
æ' dú inni stolts Margjit skrei lokunne í frå
4. Nei éngjo stevne hev eg høyrt å éngjó hev eg havt
eg lukkar ingjen inn so silde um natt.
5. Å Jau S[tolts] M[argjit] dú lukkar væl upp
eg æ ei skjøn jomfrú eg sovæl som dú.
6. S[tolts] M[argjit] hó aksla den kåpa blå,
so skreier hó lokunne ti å ífrå.
7. Nó æ' me hera so ene tó
æ de ængjen úngkarl din hugjen leikar på.
8. Jau Ólav útí býen so kan eg væl få,
men V[alivan] må eg kji mæ augó sjå.
9. Ó[lav] u[tí] b[ýen] han kjenner eg væl
men V[alivan] æ meg í hugjen so kjær.
10. Høyrer dú s[tolts] M[argjit] hot eg seie deg
ví dú nó fýgje meg eit stykkji på veg?
11. Men eg tikje, at dú æ i di stige so stór
líksom du sill' vera ein riddar so gó.
12. Hot æ' de som eg høyrer singrar
d'æ líkt ti ver'(a)n121 brynjeringar
13. De som dú høyrer singrar så
de æ' mine lyklanne stóre å små
14. Bære meg fy mik97 bånn'e små
eg reiste ífrå dei skredde lokunne på.
15. De kann eg sjå på dik98 kinn so rø
at dú alli hev litt den kvindenø
16. De kann [eg sjå på] di bryster so små
at dú hev alli bonne ått.
17. Nó heve eg fýgt deg eit stykkji på veg
nó vi' eg kji lenger fýgjast mæ deg.
18. Ví dú [kji lenger fýgjast med] meg,
so tenkjer eg eg orkar bera deg.
19. So tók en s[tolts] M[argjit] upp í sitt fang
so bar en hæna í skipi fram
20. Dei drakk so lengje den klare mjø
ti s[tolts] M[argjit] hó ín122 V[alivan]s skjød.
21. Hó sov í dagann, hó sov i två
den tree dagjen líkeså.
22. Han klappa hæna på kinni so rø
søvek99 dú lenger so blí de din dø.
23. S[tolts] M[argjit] hó vakna íkring seg hó såg
hó såg kji anna (e)ln123 himil å bylgjunne blå.
24. S[tolts] M[argjit] h[ó] v[akna] å tårinne rann
Gud gjøve eg ha vori på min faders land
25. S[tolts] M[argjit] h[ó] v[akna] si nevanne hó vrei,
G[ud gjøve eg ha vori på] min móders øy.
26. Enkji kjeme dú på din faders land
fyrr dú fær ein són'e som sigle kann.
27. [Enkji kjeme dú på] din móders øy,
[fyrr dú fær] ei dótter, som spinne gulli so røtt.
28. Ette dí dú heve narra meg
ditt rétte drengjenavn seie dú meg.
29. Mitt rétte drengjenavn eg seia deg kann,
smådrengjinne kadde meg V[alivan].
30. S[mådrengjinne] k[adde] meg ónge V[alivan],
kóngens són útav Engeland.
31. Eg heve so lengji etti V[alivan] vítt
Guskjelov at eg heve komi hit
Eg h[eve so lengji etti Valivan] trått,
nó heve eg en fått
*
Strofene er ikkje nummererte i oppskrifta.
Vi kjenner ikkje til noka reinskrift av denne kladden.

Oppskrift E

TSB D 426: Valivan / Skipper og møy
Oppskrift: 1910 av Rikard Berge etter Margjit Halvorsdotter Tveiten, Grungedal, Vinje, Telemark.
Orig. ms.: TGM R. Berge CCVII, 21–27.
Oppgjeven tittel: Valivan.
*
1. Her bur ei jaamfru her Valivan fekk spyrje paa kōss eit anna land
ho æ baade der bur ei jaamfru stòlt aa bêlevand
– Fy Valivanv366 seilar aarleg. –
2. Aa Valivan let sitt haari vakse,
ti de rekk ni'vi begge hass aksle.
3. Aa V[alivan] let'e seg skjera skruv,
sò let 'n seg leie som han va' ei brur.
4. Aa V[alivan] let'e seg leie
aa silkji aa skarlag ette jorì breie.
5. Aa V[alivan] gjekk ut sò seint om 'n kvell,
men han kaam fòr stolt Margjit ha' raka ell.
6. Han pikka paa dynnì mæ fingane smaa:
statt upp Stòlt M[argjit] skrei lòkune fraa.
7. Nei, ingjen tilbud sò hev eg faatt,
aa ìngjen slepper eg ìnn i naatt.
8. Jòu eg æ ei fruve ifraa Engellanns by,
dy lyt lære meg silkjisòumen sy.
9. Eg æ ei fruv' ifraa Engeland,
du lærer meg sòume de beste du kann.
10. Stòlt Margjit reiste seg upp i raa,
sò skreidd' 'o lòkune tì aa fraa.
11. Sò sett' 'o fram ein fòrgjylte stol:
Set deg ne skjønn jaamfru, trøytt aa færemo.
12. Eg æ kji trøytt av færemo,
men silkjisòumen du lærer meg sy.
13. Sòumar me i kvell, me skjemmer de ut,
me lyt bie tì imòrgo daa dagjen æ ljos.
14. Stolt M[argjit] sette seg i sengji ne,
aa V[alivan] sprang aat veggjen tì.
15. Aa V[alivan] spur' 'a stolt M[argjit] aat
{K}kven æ de no som du leikar hugjen paa.
16. 'N Olav uti byn kann eg alltit faa,
men V[alivan] fær eg alli sjaa.
17. Aarle om mòrgoen daa dagjen va' ljos,
aa daa va' V[alivan] av sengji fus.
18. Vi' du no fygje meg eit stykkji paa veg,
ei aanno gaang skò eg fygje deg.
19. Stolt M[argjit] tenkte mæ sjave seg:
Eit stykkji paa vegjen fygjer eg deg.
20. Du æ i dìne stigur sò stor,
du maa no vel vera ein riddarson.
21. Eg æ kji i mìne stigur stor,
men d'æ sò breie dei skjiparbor.
22. Men eg tikje de sìngrar
som brønjerìngar.
23. De æ kji brønjerìngar som du tenkjer sò,
men d'æ mìne lyklar store aa smaa.
24. Stolt M[argjit] sette seg ne-paa den veg,
no vi' eg kji lenger fygje deg.
25. Ja, vi' du kji lenger fygje mæ meg,
sò æ eg a goffe bera deg.
26. Stolt M[argjit] tenkte mæ sjove seg
Tru du æ sterkare du hell eg.
27. V[alivan] tok 'a stolt M[argjit] i fang,
sò bar 'n 'a ne tì skjìparstrann.
28. Aa V[alivan] tala tì sìne menn,
Dé skjenkjer meg mjø aa klare vìn.
29. Dé skjenkjer meg av den tonna
som ligg'e sonnafi sonna.
30. Dei skjenkte sò lengji som tonna rann
alt tì ho sòvna i V[alivan]s fang.
31. Ho sòv i dagar, ho sòv i tvo,
den trée gjore ho likesò.
32. Aa V[alivan] klappa paa silkjiseng:
No maa du a inkji sòva leng.
33. Aa V[alivan klappa] paa kjìnne sò rø:
Aa søv'e du lenger, de bli dìn dø.
34. Stølt M[argjit] reiste seg upp i raa,
ho saag kji land, men bylgjur blaa.
35. Gud bære meg fy mìne bònnì smaa,
eg reiste ifraa, skreidde lòkunne paa.
36. De ser eg paa di luve,
at du æ møy aa ìngjo fruve.
37. De ser eg paa dìne brøster sò smaa,
at du hev alli halli bònni aat.
38. Ja, skò eg no fygje av landi mæ deg,
rette navni seie du meg.
39. Ja eg æ ein riddar, eg hev ìnkji navn,
men drengjine kaddar meg V[alivan].
40. Eg hev no sò lengji ett 'n V[alivan] traatt,
men laavet være Gud, no hev eg 'n faatt.
*
Strofene er ikkje nummererte i oppskrifta.
Mellom strofe 37 og 38 står det: [«Sò sikker som eg æ menneskjìn»]

Oppskrift F

TSB D 426: Valivan / Skipper og møy
(Avskrift med noter 1999 av Stein Storsve etter) oppskrift 1934 av Erling Bø etter Louise Olsen Bergene, Hedrum, Vestfold.
Orig. ms.: NVA Ms 213.
Oppgjeven tittel: Skibet på Nordan
*
1. Det var en skjøn jomfru som spurte morenv367 sin
Om hun kund få lov at gå ned på Strand
2. Ja kjære skjøn jomfru det kan du nok få lov
Men bare tag dig iagt for de vilde bølger blå.
3. Så gikk hun ned på stranden og satte sig en stund
Så fikk hun se et skip som kom seilende mot land.
4. Og jomfruen hun spurte hva det var lastet med,
eller hva de har at selge ombord i dette skip.
5. Skipperen han svarede det lastet er med vin
desuten har vi penninger alt uti våre skrin.
6. Og skipperen rakte ut hånden tok jomfruen til seg
De satte seg at spise alt int ved hans bord.
7. Og jomfruen hun lagde seg i skipperens køi
Og jomfruen hun sovnede i skipperens skjød
8. Og da de vare seilede en tre fire mil.
så vågnede skjøn jomfru i skipperens køi
9. Gud trøste og gud hjelpe meg for barna mine små
Jeg låste mine døre og fra dem monne gå.
10. Kjære skjøn jomfru du har slet ingen barn
se dette kan jeg se utav øynene på deg.
11. Og jomfruen greide sitt lange gule hår
og stupte seg i sjøen i de vilde bølger blå.
12. Og skipperen kasta anker, og skipperen kasta rigg.
den skjønneste jomfru var død som et lik.
*
Strofene er ikkje nummererte i oppskrifta.



TSB D 430 Hagbard og Signe

Innleiing

Kong Hagbard er forelska i Signe, men han kan ikkje få henne. Ho er dotter av kong Sigvard, og Hagbard har drepe brørne hennar i ei vikingferd. Trass i illevarslande draumar let han håret gro, han kler seg i kvinneklede og går til Signes bur. Der spør han om han kan få lære å sy. Signe synest det er rart at denne jomfrua ikkje kan sy, og dessutan har ho ikkje bryst som andre jomfruer. Hagbart seier at det er skikk i hans fars land at jomfruer rir til tings med brynje på, og då veks ikkje brystene. Om natta får han liggje i Signes seng, og der avslører han kven han er. Ei tenestejente høyrer det. Ho tek sverdet hans og går til kong Sigvard. Ho fortel at fienden hans er hos Signe. Kong Sigvard iler til med mennene sine for å ta Hagbard til fange. Han forsvarar seg mandig helt til dei bind han med Signes hår. Håret hennar vil han ikkje rive over. Han spør Signe om ho vil brenne seg inne når ho ser han i galgen, og ho svarar at ho vil det. På rettarstaden ber han bøddelen om å hengje kappa si opp i galgen først. Når han ser flammene frå Signes jomfrubur, skjøna han at ho har gått i døden. Hagbard seier at no kan dei berre hengje han. No vil han berre døy som henne. Når kong Sigvard forstår kor sterk kjærleiken deira var, angrar han seg, og tenestejenta som røpa dei, grov dei levande ned i jorda.
Den gamle segna om Hagbard og Signe er berre bevart i to kjelder: Danmarks krønike, som historikaren Saxo Grammaticus skreiv på latin ca. 1200, og nokre danske balladar. Den eldste oppskrifta av visa står i ei dansk adelsvisebok frå ca. 1580. I 1657 vart «Hagbart og Signe» trykt i viseboka Tragica. I boka var visa på heile 96 strofer, men alt i 1665 kom det ut eit skillingstrykk med ein redusert tekst på 55 strofer. Tragica kom neppe til Noreg, men skillingsvisene vart ofte trykte i store opplag, og dei må ha kome til Noreg alt på 1700-talet. Dei norske oppskriftene er klårt prega av denne danske skrifttradisjonen. Den oppskrifta som Moltke Moe fekk i 1882 etter Liv Nilsdotter Slemmeli frå Bø i Telemark, er på berre 31 strofer, men 21 av strofene er henta rett frå skillingstrykket. I oppskrifta av J.B. Nordberg frå Sandefjord i Vestfold er ni strofer henta frå skillingstrykket, dei andre 16 er meir eller mindre originale.
I oppskriftene frå etter 1870 kan visa også ha kome frå yngre kjelder. I 1854 gav Ole Vig ut Sange og Rim for det norske Folk. Det er ei av dei viktigaste songbøkene på 1800-talet, og den kom raskt i bruk, særleg i folkehøgskulane. «Hagbart og Signe» står langt framme i boka. Teksten har 91 strofer, og Ole Vig har henta han frå Nyerup og Rahbeks Udvalgte Danske Viser fra Middelalderen (1813). I oppskrifta som T. Hannaas fekk etter Svein Tveiten i Bykle, Aust-Agder, er 15 av 34 strofer henta frå Sange og Rim for det norske Folk.
Det er lett å tenkje at desse danskprega tekstene ikkje er ekte norske balladar, men balladestoffet har ikkje kome uendra linerett frå norsk mellomalder. Det har kome frå alle kantar. Folk har teke viser til seg, fornorska orda og etter kvart gjort dei til sine eigne.
Forskarane er likevel ikkje sikre på opphavet til denne visa. I nyare tid har fleire forskarar (t.d. Sverker Ek, Karl-Ivar Hildemann, Bengt Jonsson og Gun Widmark) argumentert for at det ligg eit vestnordisk opphav bak dei danskspråklege oppskriftene av «Hagbard og Signe». Gun Widmark har gått særleg djupt inn i denne problemstillinga (Widmark 1959: 5–26).
Segna om Hagbart og Signe er kjend i alle dei nordiske landa. Segna har vorte oppfatta som historisk, og i tillegg til plassane i Danmark og Sverige har Noreg minst fem plassar som segna har knyte seg til. Den eldste er Engeløya i Steigen, Nordland. Den er nemnt i Landnámabók. Der har dei Sigardshaugen, som er Nord-Noregs største gravhaug. Annakvart år set dei opp eit sagaspel om Hagbart og Signe.
På 1680-talet meinte Tormod Torfæus at Hagbor kongeson hadde budd på Urnes i Sogn, og Signe hadde sitt jomfrubur ovanfor Urnes, på ei slette som heitte Signilsal. I kyrkja skulle det ha hengt eit åkle som Signe skulle ha vove, og to bilete av Hagbard og Signe, men Torfæus meinte at det var berre eit par gamle helgenbilete.
På ei visitasreise i september 1582 kom biskop Jens Nielsen til Korshavn på Hvaler, og der noterte han at kongesonen vart hengd på ein holme som heitte Hagbartsholmen. Torfæus hadde også høyrt at Signes far, kong Sigar, skulle ha budd på Sigarsvold på Lista i Vest-Agder. Endeleg skreiv folkeminnesamlaren Andreas Faye at Kong Sigard skulle ha budd på Fritsø ved Larvik. På ein vakker stad ved Farrisvatnet skulle Signe hatt buret sitt. Ennå kunne dei no og då høyre skrika frå terna som hadde vorte gravlagt levande.
Lindeman skreiv opp ein melodi etter Olav Ansteinsson Syning i Mo, Telemark, og ein annan etter Tone Olsdotter Vistadbakken, Mo i Telemark. Catharinus Elling skreiv opp etter ein anonym songar i Grungedal i Telemark, og Rikard Berge skreiv opp etter ein anonym frå Grungedal eller Vinje. O.M. Sandvik skreiv opp ein melodi etter Svein Tveiten [Hovden] frå Bykle i Aust-Agder.
Utsyn 123
DgF 20
SMB 193

Oppskrift A

TSB D 430: Hagbard og Signe
Oppskrift: 1882–83 av Moltke Moe etter Liv Nilsdotter Slemmeli, Bø, Telemark.
Orig. ms.: NFS M. Moe 18, 90–97.
Oppgjeven tittel: Håbors vise
*
1. Håbor Kongje å Sigvar Kongje
Dom yppede seg en Kiv
De var alt om jomfru Signelill
Fer ho va så ven ei mø.
– Hvad enten om I vinder mig eller ei så ven ei. –
(Te sjukmor si:)
3. «Jeg drømte jeg var i himmerig
Der var så faver en by
Jomfru Signe hun lå på min arm
Å vi felt igjennem ein sky.»
4. «Drømde du, du var i h[immerig]
å der var s[å] f[aver] e[n] b[y]
Så vil eg deg for sandheden sige
For hende så må du dø.»
5. «Ja kunde den lodden mig falde til
at jeg kunde vinde den mø
At eg kunde sove med hende en nat
så vilde eg gjerne dø.
6. Håbor lader sit hår vokse
Og kvindeklæder skjære
Han siger han vil til Sivard Kongje i år
Å Slæben den vil han lære
7. Så rei han seg på heden ud
Der prøva han sin hest
Å som han kom i jomfru Signes gål
Rei han som ei jomfru konn best
8. Han hilsa alle de stolte jomfruer
med tugt og megen ære
Fysst og sist jomfru Signelil
Al ære så er hun værd.
9. Han hils[a] de [stolte jomfruer]
Med megen tugt og ære:
«Håbor Konge har mig til eder sendt
At I ville mig slæben lære!»
10. «Ja hvad eg gjør for H[åbor]s skyld
Det gjør eg nå så gjerne
Å du skal æde af fad med mig
Og såvå så hos mi terne.»
11. «Eg har været i lag med kongelige børn
Og sovit i deres arme
Sku eg sovā med den forbanna terna
Da døyr eg udaf harme»
12. «Ja hvad jeg gjør for Håbors skyld
Det gjør eg med stort skjédv368
Og du skal æde [af fad med mig]
Og sove så hos mig selv»
13. Å dæ var alle de stolte jomfruer
Dom sydde dæ gull over kne
F{o}eruden Habor kongens son
Han skar de dyr på tre.
snakka terna te'n, så sauma'n sol å måne å sjønnur, så da såg dom han konne saume!
14. Han kasta saks å han kasta søm
Imod både bół å benkjer
Å øyne de løb rundtikring
Hot skulde de jomfruer tænke.
15. «Å aldrig æ dæ så stolte jomfru
Hun mindre slæben kunde saume
Å aldrig fær ho då {b}dyb en skål
Hun drikk 'o vel ud te bunde.»
Så va dæ han sauma (so før!)
16. Fyri så gjik jomfr[u] Signelil
Å gulle ho {h}etter seg dró
Å etter gik Håbor kongens son
Så hjertelig monne han
17. Hun la{d}gde sin hånd på Håbors brøst
Som skjined af gull så rød
«Hvi er dine brøster ej voksne ud
Som på en anden mø?»
18. «Det er den skikken i vores land
Jomfruerne rider sig udpå tinge
Å derfor er mine brøster ej voksne
Utav de brynjo-ringe.»
19. «Å hør nå hot eg deg vi spørja
Me vi æ ene to:
Æ dæ nå ingen i verden te
som din hug den stander påv369
20. Å ingen æ dæ i v[erden] te
som min hug [den stander på]
Feruden Håbor Kongenson
Å hannóm må eg 'kje få»
n124«Ja det var Håbor K[ongen]s son
Jeg aldrigen såg i mit bur
Foruden når han red til tinge
At jeg hørde hannoms gyldne lur.»
21. «Ja æ dæ H[abor] K[ongen]s son
Som Du har ene kjær
Da vil jeg deg for sandheden sige
Du ligge 'n alt så nær.»
22. «Å hør nå dæ du H[abor] kongje
Hvi vilde du mig så svige
Hvi gik du 'kje til min faders gåł
Og bad om mig, eders lige?
23. «Eg har været ihjå din fader
Med ridder' og raske hovmænd
Men din faer han va en ufresmand
Han vilde meg ikkje kjende»
24. «Hør nå dæ du H[abor] k[ongje]
Du sige nå ikkje så,
Fer her ligge vår gamle terne
Ho gjive vist agtar derpå.»
25. «Hør no dæ du jomfr[u] S[ignelil]
Jeg er nu ikkje så sky
For oven for mit hoved
Der ligge den brynjo ny
26. Ovenfor mit hoved
Der [ligge den brynjo] huld
Å nedenfor mine føtar
Der ligge dæ sværd af gull.»
Gløymt mange vers. Så fekk dom tikje 'n (efter ternens råd).
27. Så tok dom et hår alt af jomfru Signes hoved
og bandt om hans hvidan hånd.
«Før eg vilde dæ håre slite
Før vill' eg opgive min ånd»
28. Så hængde de opp hannóms finan kappe
Det tænkte hun var hannóm selv
Så tændte ho ell på sitt finan bur
Så stakk ho seg selv ihjel.
29. «Nu ser eg alt det hus brende
Ja over så ven ei mø,
Og om eg eied de tusinde liv
da vilde eg heller dø.»
30. Da de kom til [jomfr]u Signes bur
Da lå hun der i glød
Å da de kom til galgen hen
Da var H[er]r Håbor død.
31. Håbor blei hængt å jomfr[u] S[igne] brændt
Dæ va så ynkeligt et mół
Dæ va den forbanna terna
Ho blei sett levannes i joł.
*
Strofene er nummererte i oppskrifta, men nummer 2 er hoppa over.
Over overskrifta står det: (Liv Slemmeli)

Oppskrift B

TSB D 430: Hagbard og Signe
Oppskrift: Truleg 1890-åra av Julius Bernhard Nordby, truleg etter Marie Hansdotter Nitbergskleiva, Skedsmo, Akershus.
Orig. ms.: NFS M. Moe 57, 3a–3f.
Oppgjeven tittel: Haborgkongen og Syborgkongen.
*
1. Haborgkongen og Syborgkongen
de yppetdes i en Krig.
Og det var om stolt Signelin,
Hun var saa ven en Mø.
– Hvad enten om jeg vinder mig Eller end saa ven en Mø.k100
2. Jeg drømte, jeg var i Himmerig;
Jeg havde saa ven en Mø;
Jeg havde stolt Signelin udi min Arm;
Vi faldt igjennem en Sky.
3. Og drømte du om stolt Signelin,
Hun var saa ven en Mø
Og hør da, Haborg, Kongesøn,
For hendes Skyld skal du dø.
4. Saa lod han sit Haar udvokse
Og lod sig i Jomfruklæder skjære
Saa vilde han reise til Syborg,
Og Slebenk101 vilde han lære.
5. Og den Tid han kom paa Heden ud,
Da fristede han sin Hest,
Men da han kom til stolt Signelins Gaard,
Da red han som en Jomfru kunde bedst.
6. Jeg er nu ifra Haborg sendt,
Om De vil Sleben mig lære,
Ja De skal sidde ved Slebens Bord
Blandt skjønne Jomfruer med Ære
7. Saa sad de skjønne Jomfruer
og syed det Guld over Knæ
Foruden Haborg Kongens Søn,
Han skar de Dyr ipaa Træ.
8. Saa sad de skjønne Jomfruer
Og syed det bedste, de kunde,
Foruden Haborg kongens Søn,
Han legte med Naalen i Munden.
9. Jeg aldrig har seet ennogen Jomfru,
Med Naalen saa lidet bekjendt,
Fast om hun faar den Søm saa dyr,
Hun leger med Naalen i Munden
Om hun faar den Skaal saa dyb,
Hun tømmer den til Bunden.
10. Og den Tid det led til Aftenens Stund.
Og Dagen ganger til Hvile.
Spurgte Haborg kongens Søn,
Hvor fremmede Jomfruer skulde hvile.
11. For Haborgs Skyld jeg dette gjør,
Det gjør jeg alt saa gjerne,
De skal faa æde med af Fad med mig.
Og sove saa ud med min Terne.
12. Jeg haver ædet blandt kongelige Børn
Og sovet udi deres Arm
Skal jeg ædeligge med denne slemme Terne,
Da dør jeg udi den Harm.
13. For Haborgs Skyld jeg dette gjør,
Det gjør jeg med god Ske,
Og De skal faa æde af Fad med mig
Og sove ud med mig selv.
14. Stolt Signelin hun fore gik
Hun Guldet efter sig drog,
Kong Haborgs Søn han efter gik,
Saa hjertelig han smusled og lo.
15. Og hør du, S stolt Signelin,
Mens vi er ene to,
Er her da ingen i Verden,
Som du har givet din Tro?
16. Nei, her er ingen i Verden,
Som jeg har givet min Tro,
Foruden Haborg Kongens Søn,
Og hannem jeg aldrig kan faa.
17. Og er det Haborg Kongens Søn,
Som du da holder saa kjær,
Og hør nu det, stolt Signelin,
Du ligger ham alt saa nær.
18. Nei er det Haborg Kongens Søn,
Da holder han dette i Agt,
Min Terne hun ligger eier ikke langt herfra,
Hun giver paa Ordene Agt.
19. Jeg agter ei denne slemme Terne
Hun er saa svigefuld
Neden ved mine Fødder, der ligger min Brynje ny.
Og oventil ved mit Hoved, der ligger mit Sverd af Guld.
20. Men det var den slemme Terne,
Hun var saa svigefuld,
Hun stjal da bort hans Brynje ny
Og saa hans Sværd af Guld.
21. Tager Haar af stolt Signelins Hoved
Og binder om hans Arm,
Før han det vil sønderrive,
Før dør han i den Harm.
22. Naar I ser mig hænge,
da lad dit Bur brænde
Nu ser jeg, et Bur brænder
Over saa ven en Mø;
Om jeg havde tusind Liv,
For hende saa vil jeg dø
23. Kong Haborgs Søn blev hængt,
Stolt Signelin blev brændt,
Saa tog de denne slemme Terne
Og reiste hende levende i Jord.
*
Strofene er ikkje nummererte i oppskrifta.
Over oppskrifta har Moltke Moe skrive: Adjunkt J.B. Nordby, Sandefjord
Bak på heftet, som har fleire oppskrifter av viser og segner, har Moltke Moe skrive: Marie Nittebergskleven Skedsmo (c. 70 år) Datter av «Hans skrædder», fortæller og sanger (Asbjørnsens kilde, mens han var på Nordby i Sørum (1833–34?) Dette er truleg kjelda til oppskriftene.

Oppskrift C

TSB D 430: Hagbard og Signe
Oppskrift: 1907–1913 av Torleiv Hannaas etter Svein Knutsson Hovden/Tveiten, Bykle, Aust-Agder.
Orig. ms.: (NFS-kopi av) EFA T. Hannaas 3, 63–67.
Oppgjeven tittel: Habbor å stolt Signe
*
1. Habbor ungev370 å Sigvar kongjev371
dei ypper seg millom eit kjiv
å de va um stolt Signelill
ho va so vent eit viv.
– Hvad heller om i vindes mig
eller ei so ven ei –
2. Habbor blei hengd å Signelill brend
de va so ynkelegt mor
Sia tok dei den slemme terne
å grov 'a livand i jor.
Habbor te mor si:
3. «Eg drøymde eg va i himmerik
der va so fager ein by
eg hadde stolt Signelill i min arm
me fygdest igjenom ei skjy.
4. «Ja drøymde du vera i himmerik
so ska du vinne den mø,
men drøymde du falle igjenom ei skjy
so ska du for henne dø»
5. Da svarede Hagbard Kongens Søn:
«Hun er så ven en mø
Kunne eg i natt hos hende sove
så ville eg gjerne dø»
6. Habbor han let'e vekse hår
å kvendeklæi skjere
so gjeng han seg i Signelills går
fyv372 silkjesaumen å lærev373.
7. Der han kommer i marken ud
so prøver han sin hest
å der han kom til Signelills går
han red han som en jomfru kunde best.
8. Han hilsede fager å skjønne jomfru
so mange som der monne være
men først og sist stolt Signelill
all ære so va ho vær'e.
9. «Hill være her fruer å skjønne jomfrur
i møer og høviske kvinder
men først og sist stolte Signelill
om hun er ellers her inde.»
(Han sa han var send av Habbor kongeson og skulle lære silkjesaum).
10. «Hvad jei kunn gjøre for Habbors skjyll
det gjør jei {n}jo så gjerne
du ska få eta av fati mæ meg
å sova hos mi terne.»
11. «Eg æ vant te eta mæ kongebørn
å sova i deres arm;
ska eg sova hos den slemme terne
så ville eg dø av harm.»
12. «Hvad jei kann gjøre for Habbors skjyll
de gjør jei ‹…› mæ go skjell;
du ska få eta av fati mæ meg
å sova hos meg sjelv.»
(So stelt dei seg til sengs. Terna lista seg etter).
13. v374 Å Signelill føler på Habbors brøst
det skiner i gyldne luer.
«Hvorfor mon ei dine bryster vokse
som på en anden frue?»
14. «Det var så skikk i min faders går
at jomfruer rede til tinge,
derfor mon ei mine bryster vokse
utav de brynjeringe.»
(Signelill bad honom ikkje tala so høgt)
15. «Ovenfor mitt hoved
der ligger min brynje hull,
å nedenfor mine fødder
der ligger mit svær av gull.»
16. De va Habbor kongens søn
han leika mæ nåli i munde,
å alli tappa dei skåli so full
han drakk 'æ kje ut ti bunde.
Terna
17. Aldrig har jeg sett so jærve øyne
iv375 nogen skjønn jomfrue,
siden haver du hænder to
der ere som jærn at skue
18. Aldrig har jeg sett en skjønn jomfrue
der mindre kann sømmen fin
å aldrig har jeg set en skjønn jomfrue
der bedre kann drikke vin.»
19. Da svarede Habbor kongens søn:
«Hvi taler du så usnilde;
aldrig spotter jeg dig et or
om du syr vell eller il{l}de.»
20. De var Habbor kongens søn
begynte han rett at sy;
han syede dyr han syede fugl
som de i luften mon fly.
21. Han syede hund han syede hind
som de i skoven runde,
aldrig der fandtes en skjønn jomfru
der bedre sømmen kunde.
22. Han syede hund han syede hind
han syede fugl på kviste
de andre jomfruer undres derved
vilde ham nødig miste.
(So stelte dei seg (Terna melde honom tilfor kongen)
23. «Gakk burt ifrå meg du falske terne
eg lyder kje dine råd.
her er so mange i kongjens gård
som du heve logji på»
(Men so hentar ho sverdet og brynja)
24. De va Sigvar konge bold
lod råbe over all sin går:
«Vågner op mine raske hofmmenn
å trækker harnisken på!
25. Vågner op mine raske hommenn
og trækker harnisken fast
for Habbor kongens søn
han æ so har ein hals!»
26. Dei trengde på dynni mæ glavinn å spjut
so naglanne flaug i stykkji.
«Bære meg Gud, stolt Signelill
her ender mi kongelykke.»
Han riv av sengjestokken og vèr seg med)
27. So toke dei Habbor kongens søn
å la 'n i bolt å bånd;
men alli sette dei klaven so fast
han braut 'n sund mæ si hånd
28. So toke dei Habbor kongens søn
å la 'n i lænker ny
men han reiv dei sunde i lette mak
som dei ha vori av bly.
29. Å de va denne slemme terne
hun gav dem så for råd:
«Tag et av stolt Signelills hovedhår
så kann de Habbor få.»
30. So toke dei Signelills hovedhår
å lagde um Habbors hals
– –
31. Da svarede Habbor kongens søn:
«Hun er so ven env376
førend jei vildevilde de sønder slide
før vil jei for hende dø.»
(Daa dei skulde hengja honom bad han deim fysst hengja upp kaapa.Straks stod buret i brand. «Ja no vil eg gjerne døy», sagde han. Daa ‹stokk› kongen)
32. «Somme skal løbe til buret hen,
lad ikke den jomfru bli b‹rænd›;
andre skal løbe til galgen hen,
lad ikke den herre bli hængd.»
33. Men da de kommer til galgenburet hen,
da var den jomfru brend;
og da de kommer til galgen hen
da var den herre hæng{t}d.
34. Habbor blei hængd å Signelill brend
de va so ynkeligt mor
siden tok dei den slemme terne
å grov 'a livand i jor.
*
Strofene er nummererte i oppskrifta.
Svein Tveiten song denne visa for Hannaas to gonger, i 1907 og i 1913 (oppskrivne i EFI T. Hannaas 407, 12–22 og 425, 2–17). Oppskrifta som er transkribert her, ser ut til å vere ei reinskrift av 1913-oppskrifta, med variantar frå 1907 og «Skar I, 123». Variantane etter Skar er ikkje tekne med her.



TSB D 432 Bendik og Årolilja [Edmund og Benedikt]

Innleiing

Denne visa finst i to versjonar. Den eldste er «Kjølnesvisa», som vart oppteikna i Finnmark av amtmann H. H. Lillienskiold i 1698. «Kjølnesvisa» skil seg mykje frå telemarksversjonen og liknar meir på dei gamle danske og færøyske versjonane.
I «Kjølnesvisa» har Røsten Bendixsen forelska seg i dotter til kongen i Kjølnes. Han ligg med henne om natta, men på vegen til kyrkja møter dei Blinde Molvigsen. Han fortel straks kongen kva han har sett, og kongen let Røsten Bendixsen halshogge. Det siste han får seie er at bror hans, Bendix, kjem til å hemne han. Åtte år seinare kjem broren til Kjølnes for å få hemn. Kongen byr tolv tønner med gull som bot, men Bendix drep kongen. Han tek dronninga med seg og legg Kjølnes øyde. Blinde Molvigsen blir tråkka i hel av hestar. I denne visa har ikkje jomfrua noko namn, og vi får heller ikkje vite kva slag lagnad ho får.
Den andre versjonen er oppteikna i nyare tid, og nesten alle er frå Øvre Telemark. Berre nokre få fragment er funne i Setesdal. I telemarksversjonen er hemnen blitt heilt borte. Visa er enkel og konsentrerer seg om dei to elskande. Kjærleiken mellom Bendik og Årolilja er så sterk at han overvinn alt. Ein smådreng fortel kongen at Bendik søv hjå dotter hans. Det likar kongen så dårleg at han dømer Bendik til døden. Alle, både folk, dyr og fuglar, ber for han, men trass i det blir han avretta. Årolilja døyr av sorg. Men opp av gravene deira veks det dei vakraste liljer, og dei fletter seg inn i kvarandre over kyrkjetaket. Den trufaste kjærleiken kan verken drepast av ein streng far eller døden sjølv.
Visa har henta stoffet sitt frå fleire kjelder. Dei viktigaste er den gamle nordiske segna om Hagbard og Signe, som også har vorte til ei vise (TSB D 430). Men det er den vakre skildringa av kjærleiken hos Bendik og Årolilja som har gjort denne visa så populær i vår tid. Og her viser balladen slektskap med den franske riddarromanen Tristan og Isolde frå 1160-tallet, og som kong Håkon Håkonsson fekk omsett til norrønt i 1226, under namnet Soga om Tristram og Isond. Soga er rekna som den første norske romanen. Motivet med dei to liljene som veks opp av gravene og fletter seg i kvarandre over kyrketaket har følgt med forteljinga heilt frå den franske riddarromanen.
Lindeman har skrive opp to melodiar frå Telemark. Kjærleiksversa er også blitt sunge som gamlestev, og nokre stevmelodiar er blitt notert som melodiar til «Bendik og Årolilja». Men den melodien som vanlegvis blir brukt til visa i vår tid vart komponert av folkehøgskulemannen Ingvar Bøhn (1838–1924) i 1882. Melodien kom først på trykk i 1883. Det er uvanleg at opphavspersonen til ein ballademelodi er kjend, og det spesielle er at denne melodien har teke over for alle andre. Bøhn komponerte også en melodi til «Jomfruva Ingebjørg», båe desse melodiane har vore brukt i songdansmiljøet.
Utsyn 122
DgF 474
CCF 121

Oppskrift A

TSB D 432: Bendik og Årolilja
Oppskrift: Innan 1698 av Hans Lilienskiold etter ukjend songar, truleg frå Finnmark.
Orig. ms.: Thott. 948 og 949 fol. (Hans Lilienskiold: Speculum Boreale eller den Finmarchiske Beschriffuelse, handskrift datert 1698), 748–752, her etter O. Solberg (utg.) 1945: Lilienskiolds Speculum Boreale, 3. (Finnmark omkring 1700, 3.) Oslo. s. 309–311.
Oppgjeven tittel: Digt om Kongens datter af Kiølnæs, tillige oc om slottits undergang
*
1. Kongen hafver Datter ene,
faufver var hun som Soel,
det vaar Røsten Bendixsen,
hand hafver lofvit hende tro
– End om Dyrenev377 udiv378 Lunden, Ridderne pleye sig at udride. –
2. Kongen hafver Datter ene,
fauger vaar hun som stierne,
det vaar Røsten Bendixsen,
hun vilde hafve saa gierne;
3. Det vaar Blinde Molvigsen
schulle til Kirchen ride –
Møtte hand Røsten Bendixsen
mit paa samme stie.
4. Hør du Røsten Bendixsen,
saa taler ieg til dig –
Du sofver saa længe i Mø-salen,
at det vil koste dit lif –
5. Det vaar Røsten Bendixsen,
saa tog hand op paa –
Jeg schal sofve i Mø-salen,
oc du schal see der paa.
6. Det vaar Blinde Molvigsen,
axler hand sit schind –
Saa gaar hand ind i høye sal,
for Danner-Kongen ind.
7. Sidder I Daner Konge,
dricher glad Miød oc Win.
Det er Røsten Bendixsen,
sofver hos Datter din –
8. Det vaar Kiølnæs Kongen,
blef saa ildt ved det ord –
Den brune Miød, den klare Vin,
udofuer bordet foor –
9. Det vaar Danner Kongen,
saa tog han op paa –
Tog hand Røsten Bendixsen,
lader ham hofvit fraslaa.
10. Det var Røsten Bendixsen,
hand blægner under hielmen rød.
Forvist lefver Bendix Røstensen,
hand hæfner fult min død –
11. Det stood saa i Otte aar,
oc vel udi aarene Ni.
Da kom bud til Engeland,
slagen vaar Røsten i doe.
12. Saa satte hand ud de snæcher,
som længe hafde staait paa lunde,
Saa segler hand til Kiølnæs,
som baaren bryder fra grunde –
13. Det var liden smaa Dræng,
hand sagde der i fra,
Jeg seer saa mange schib i hafvit gaa,
ia fler end ieg kand tælle,
14. Det vaar oc de baadsmænder,
de rænder deris anker udi sand,
Det vaar Bendix Røstensen,
hand triner først paa land –
15. Det var Bendix Røstensen,
hand kom der ridendis i gaard.
Det vaar Kiølnæs-Kongen,
hand ud mod hannem gaar.
16. Welkommen Røsten Bendixsen
heden oc hiem til mig.
Jeg viste iche af kommen din,
at ieg kunde blande Miød oc Win,
17. Jeg passer ei om din brune Miød,
ieg agter ey at sidde,
Jeg er for den schyld kommen hid,
ieg vil min Broder wiche,
18. Tolf tønder af det røde guld,
bøder ieg for mig udi bood,
Wilst du mer for mig hafve,
saa falder ieg self til food –
19. Tolf tønder af det røde guld,
schal ey være din bood,
Du schal lade dit lif i dag,
det ald Werden stod imod.
20. Kiølnæs Dronning falder paa sine Knæ,
begynte saa at sige,
Kiere Røsten Benedict,
fangen tager I mig,
21. Tag du dine bæste Klæder,
de bæste som du har,
Gach du dig til schibene need,
til Engeland følge mig,
22. Tager i Blinde Molvigsen,
træder ham i hiel med hæst
Faar de andre tyngere død,
hand schal ey faa den bæste
23. Saa satte hand ild paa Kiølnæs,
oc alt det udi Kiølnæs vaar,
Saa stod der baade snipt oc snout,
saa staar det end udi dag,
*
Strofene er nummererte i originalmanuskriptet og i utgåva.
Omkvedet står i fullstendig form berre etter første og siste strofa. Til dei andre strofene står berre dei fem første orda og «etc.»
Som innleiing til visa skriv Lilienskiold: Kiølnæs-Slot. Huorvel fra lange tider ruinerit, haffver fordum voret Finne-Kongernis gamble Residenze oc tilhold. Udj hvis tid des grundvold egentlig er henlagt, skiuler os historien, allenest undergangens tildragsomhed erindris ved en gammel derom forfattede Vise, som endnu offte udj landet til ‹dets›amindelse udqvædis aff dislige indhold –

Oppskrift B

TSB D 432: Bendik og Årolilja
Oppskrift: 1857 av Jørgen Moe etter Anne Ånundsdotter Lillegård, Eidsborg i Lårdal, Telemark.
Orig. ms.: NFS J. Moe 8, 59–65.
Oppgjeven tittel: Raskan Bendik
*
1. Kongjen læte bygje Guldbrautine
Baate bratte aa breie
«Dei som dei i Loindom trøer
Skjosklegk102 skaa han døi.»
– Aarololja, kvi søve du saa længje –
2. De va raskan Bendik
Han va inkje Drengjen fælen
Han trødde saa deiEg ska trøa Guldbrautine
IFør Kongjens Augarne baaivel.
3. De va raskan Bendik
Han gjæng seg in i By
Kauper Sax aa Skjære
Læte skjære den Skarlaken ny
4. De va raskan Bendik
Han kjem seg rians i Gaar
De va onge Aarolilja
Ho slær sine Dynnir i laas
5. De va raskan Bendik
Bankar paa Dynni mæ Hænderne smaa
«Stat op onge Aarolilja
Aa skrei dine Laakur ifraa.»
6. Stat op onge Aarolilja
Aa skrei dine Laakur ifraa
De æ' ei skjone Jomfrue
Som her utafor staaer
7. «Æ de ei skjone Jomfrue
Som staar for Døren min
Saa hæv e paa meg Silkjesærkjen
Aa slipper hennar ind.»
8. Føre gjæk onge Aarolilja
Ho Silkjen ette seg drog
Ette gjæk raskan Bendik
Saa hjarteleg han lo
9. De va onge Aarolilja
Ho lægge se i Sengjen né
De va raskan Bendik
Springe han Veggjen tek103.
10. «Høire du onge Aarolilja
Haat eg deg sporje maa,
Æ her ingjen i denne Verden
Som din Hugjen leikar paa?»
11. «Her æ ingjen i denne Verden
Som eg æ hugraan125 hava
Alle seer eg Liken min
I mine Føesdaga
12. Her æ ingien i denne Verden
min Hugjen leikar paa
Bære raskan Bendik
Honom maa eg alli sjaa.»
13. «Æ her ingjen i denne Verden
Som din Hugjen leikar paa
Bære raskan Bendik
Naa skaa du honom sjaa»
14. «Æ de raskan Bendik
Som eg lig me naa
Kvi gjek du ikje i min Faers Garen
Aa spurde de fyst om Raa.»
15. «Æ frygtar alle for noko Fiend
Om de sille gjælle paa
Svære hæv eg me Hovdev379 mit
Aa me Føtane Brynja blaa.»
16. Tvy saa voré den falske Terna
Ho laag inkje langt derifraa
Ho staal bortv380 Svære me Haande has
Aa me Føtane Brynja blaa.
17. Up stænde Særklands Koningen
Klæer en seg paa saa braat
«Eg hæv drømt saa mykj i natv381
Gud skaa for mine Draumo raai.
18. n126Eg ha draimd saa myky i Not
Gud skaa for mine Droumar raaí
Om raskan Bendik aa Aarolilja
E draimde saa vont om dei baae.
19. In saa kjæm den falske Terna
Seie ho i fraa
«Raskan Bendik liggje me Aarolilja
Forutan Kongjens Raa»
20. n127De va Serkslans Koningen
Han riste paa sit Svær
«Bendik ska kje Live njote
Før alr de i Væren er.»
21. De va Serklands Koningen
Han bankar paa Dynne me Gnovelv382 aa Spjut
«Stat up raskan Bendik
Aa kom til os herut.»
22. Up va{p}kna han raskan Bendik
Han ville kring seg sjaa
Burte va Svære me Haande has
Aa me Føtane Brynja blaa
23. De va raskan Bendik
Han ut gjenom B Vindauga saag
Han saag inkje Jore hel for Hestehovar
Hel Himlen for Brynja blaa.
24. De va raskan Bendik
Han ut gjenom Vindauge sprang
De va Serklands Kongjen
han gjorde honom Vægjen trang.
25. Di bat han raskan Bendik
Me Jøn aa dei stærke Baand
Om dei bat en alli saa hart
Han sleit de sonde me si Haand
26. Di bat kringen raskan Bendik
Vel i Reipi ni
De va raskan Bendik
Han sleit sond alle di
27. Fram saa kjæm den falske Terna
Me si falske Raa
«Di taka Aaroliljas gule Haar
Aa binde ikring Hændarne smaa
28. Di taka Aaroliljas gule Haar
Aa bind ikring Hendarne kvite
Saa stænde Hugjen isama Ronnenk104
Han nænnest inkje Haare slite.
29. Di tok Aaroliljas gule Haar
Aa bind ikring Hændane kvite
Saa sto Hugjen i sama Ronnen
Han næntest kje Haari slite
30. Fram kjæm onge Aarolilja
La' se paa sine bare Kne
«Høire du de min' kjære Faren
Fangjen gjev du meg»
31. «Gak ifraa meg Aarolilja
Eg vi deg alli sjaa
Han sammark105 saa ille Sylvarkniven
Aa skjæra si Dotter i fraa
32. «Gak ifraa meg Aarolilja
Eg vi deg inkje høire
Han samer saa ille Sylvarkniven
I kvinnebloe røre.»
33. Der stænd ei Kjørke norrafjølsv383
Ho æ tækte me Guld
Bendik ska kje Live njote
Om ho va tre Gaangane fuld
34. Der stænd ei Kjørke norafjølsv384
Den æ tækte me Bly
Bendik ska inkje Livi njote
Om ho va tre Gaangane ny.»
35. In kom Serklans Dronningen
(Ho tok te aa tala:)n128
«Minnes du haat du laava meg
Da du flytte meg af gare.
36. Minnes du haat du laava mig
Da du flytte meg her a Gare
Du sille inkje negte meg
Den fyste Bønna hel den are.
37. «Eg ska inkje negte deg
Den fyste Bønna hel den are
Men Bendik skaa inkje Live haa
Om de galt om kon alle.»
38. Dei ba for raskan Bendik
Saa mange som bea konde
Manden utaf Man‹ne›imenk106
Aa Fiskjen o' fløte Grunnar.
39. Dei ba for raskan Bendik
Saa mange som bea viste
Guds engjelen af Himmerik
Aa Fuglen paa Lindekviste
40. Di ba for han raskan Bendik
Saa mange som ha Maal
Fuglen paa Viddeqvist
Aa Dyre s paa Skogjen laag
41. Sunna føre Kyrkja
Der laut han Bendik døi
Mit up i Hogelofts svaalé
Der sprak has vene Moi
42. Sunna føre Kyrkja
Der let han Bendik Liv
Midt up i Høgelofts svaale
Der sprak has vene Viv
43. Dei la en Bendik norra
Aa en BendikAarolilja sunnaforen129
Der vox up paa deris Græfter
Tvaa fagre Liljeblomar.
44. Der vøox up paa deris Græftir
To fagre Liljegreinir
Dei krøktes ivi Kjyorketaarne
Der sto dei Kongjen te Mein
45. De vox up paa deiris Græfter
Tvaao fagre Lilieblomar
Dei kroktes ivi Kyrketaarne
Dei sto der Kongjen te Domar.
46. k107De va Serklans Koningen
Han talar te Drengjene smaa
«Dei gangar te Laaft aat Aarolilja
Aa sei 'a ind for mig gaa.»
47. Atte saa kjæmme Smaadrengjeni
Aa seie den Tiend ifraa
Dø æ o Aarelilja
Ho lig onde Skarlagen blaa
48. «Ha eg vore de igjaar
At Elskogen ha vore dei saa kjær
Inkje ha Bendik sit Live sit mist
Før alt de i Være ær.
49. Aa ind kjæm Serklands Droningen
Aa Taare renner paa sylvspændte Sko
«Gud forlaate deg Herren min
Ette seak108 æ du go»
*
Strofene er nummererte av Moltke Moe i oppskrifta. Han har òg sett til merknader her og der med blyant.
Til høgre for tittelen står det: Eidsborg Anne Aanonsd.
Til venstre for tittelen står det: Syv: Der boe en Jarl i England. Side: 509
I venstremargen utanfor strofe 3–4 står det: Geijer och Afzel. 10. S. 95

Oppskrift C

TSB D 432: Bendik og Årolilja
Oppskrift: Kring 1850 av Olea Crøger etter Kristense Eivindsdotter Trae, Åmotsdal i Seljord, Telemark.
Orig. ms.: NB Ms fol 1803a:1, 3.
Oppgjeven tittel: Raske Bendik
*
1. Dæ vaa raske Bendik
ville lilje sæg ei Mø
Dæ vaa Kongjens Daatte Aarelilja
for henar saa maatten dø.
2. Der stend ei Kjørkje i Skaane by,
aa den æg tækt mæ Gul
Bendik skaa kje sit Livi njote
om en kosta ho tri Gaagjer ful
3. Der stænd ei Kjørkje i Skaane by
Aa Den æ tækt mæ Bly
Bendik skaa kje sit Livi njote
om han kosta ho tri Gaagjer ny.
4. Saa høgji di te den Aarelilja
saa Lutine sprang i to
Daa sprat Belte af Aarelilja,
aa Hjartai flaut i Blo.
5. Bendik la di nora Kjørke
aa Aarelilja sonna
Saa vox dei op paa deiris Græftir
to af dei Liljoronar
6. Saa vox dei op paa deiris Græftir
to af dei Liljugreinar
Di krøkte sæg in fæ Kjørkjesvalin,
der stande dei Kongjen te Meinar
7. Saa vox der up paa deiris Grefter
to af den Liljuronar
dei krøkte sæg up paa deiris Greftir to af Kjørkjetaarne
der stænde dei te Domar
*
Strofene er ikkje nummererte i oppskrifta.
Under oppskrifta står det: NB: Visekvæderen kan ikke meer af denne Vise.
Crøger sendte heftet til M.B. Landstad i 1853.

Oppskrift D

TSB D 432: Bendik og Årolilja
Oppskrift: 1856 av Sophus Bugge etter Signe Eivindsdotter Storgård, Høydalsmo i Lårdal, Telemark.
Orig. ms.: NFS S. Bugge I, 52–55 (reinskrift).
Oppgjeven tittel: Bendik å Årolilja. I.
*
1.k109 Bendik búr i Leiungjen,
um ei líti tí
så vikja' han útí møyesalen,
dæ galt honoms unge lív.
– Årolilja læt hó lív for elskóg. –
2. Bendik búr i Leiungjen,
um ei líti stund
så vikja' han útí møyesalen,
så brå ær bånelundk110.
3. Dæ va' nov385 Danekungjen,
han byggde gullbrautinne te å ifrå:
«den som tor'e mine gullbrautir trøa,
denv386 sko aller líve få.»
4. Dæ var no unge Bendik,
han var 'kje gúten fælen,
han tóre dei gullbrautinne trøa
tverrfor kungjens nasar å augov387 båe.
5. «Kyrkja stend í Tråndhjem,
dæn ær tekt'e mæ blý,
ungen130 Bendik skò' inkje líve njótev388,
um dænv389 varv390 trí gångur ný.
6. Kyrkja stend í Tråndhjem,
dæn ær tekt'e mæ gull,
ungen131 Bendik skò' inkje líve njóte,
um dænv391 varv392 trí gångur full.»
7. Dei ba fyr unge Bendik
så mange, som bea viste,
engilen av himerike
å fuglen av lindekviste.
8. Dei ba fyr unge Bendik
så mange, som bea kunna,
engilen av himerike
å bane fiskjen av havsens grunnar.
9. Dei ba fy unge Bendik
så mange, som bea må,
engilen av himerike
å båne i vøgga låg.
10.n132 Inn så kom ho Aarolilja,
stilles før sin Faers Bor:
«Høyrer du Fai min,
høyrer du mine Ór!»
11. Inn så kom de lisle vivv393,
la' seg på kné:
«høyre du no fai minn,
å fangjen gjeve du meg.k111
12. n133Dæ va' Danekungjen
han tala eitt ór fyr seg:
[Slettes inkje fangjen]
[gjev eg deg.]
13. «Slettes inkje fangjen
gjev eg deg;
stidde sku' eg Årolilja,
tigja sku' dei båe.»
14. n134 Dei tok 'en unge Bendik
aa slo 'en imot Golv;
femten va' dei Bastetaugjir
ikring honoms kvite Holl
Så bandt de tolvv394 Bastebånd «um honoms kvite hold», men dem sprængte han, som det var Tråd.
15. Inn kom dei smådrengjinne,
fortolde tiende av gårv395:
«takje eitt hår av Årolilja,
så kan de fangjen få».
16. Så tok dei eitt hår av Årolilja
å batt ikring unge Bendiks hånd.
«Fyrr eg sku' detti sunde slite
fyrre sku' eg i dessi bånd.»
— — — — —
— — — — —
17. Belte spratt av miggjeryggjen
å sygja uti blo,
å unge Bendik lå på grúve.
– – – – – –
Årolilja gik på Kirkegulv og sprakk. Så kommer Dronningen ind for Kongen, kalder ham «ærelaus» og siger:
18. n135Inn så kom dæn Droningji,
hó stilles fyr Kungjens Bór:
«inkje hev du dotter
å inkje hev du måg.»
19. «Ha' eg vist detta fyrr igjår,
at hastik112 ha' vori så kjær,
unge Bendik ha' inkje silt live låti
for alt de i væri ærv396.
20. Ha' eg vist detta fyrr igjår,
at hasti ha' vori så trång,
unge Bendik ha' inkje silt live låti,
um væri var aller så lang.»
21. H{e}ænnar la' dei mæ sunna kyrkje,
honom la' dei mæ nora,
så voks dær uppå deires greft
tvo fagre liljeblomar.
22. Så voks dær uppå deires greft
tvo fagre liljeblomar,
dei trengjer seg inn i kyrkjedynni,
dei stende der kungjen te domar.
23. Så voks dær uppå deires greft
tvo fagre liljegreinar,
dei trengjer seg inn i kyrkjedynni,
der stende dei kungjen te meinar.
*
Strofene er nummererte i oppskrifta. Strofene som er skrivne i margen og mellom linene har ikkje fått nummer i oppskrifta. Nummereringa her avvik difor frå nummereringa i oppskrifta.

Oppskrift E

TSB D 432: Bendik og Årolilja
Oppskrift: 1911 av Rikard Berge etter Eivind Talleivsson Auversækre, Høydalsmo i Lårdal, Telemark.
Orig. ms.: TGM R. Berge CCXXI, 21–27.
Oppgjeven tittel: Bendik aa Aarolilja
*
1. Om dagjen rei B[endik] i skogjen ut
han ville skóde møy,
han va' kje lagje ti atte kaama
aa derfòr sò lod han døy.
– Aarolilja hvorfòr saaver du sò lengje. –
2. Om dagjen ri B[endik] i [skogjen ut]
[han ville] skóde viv,
han va' [kje lagje ti atte kaama]
[aa derfòr sò] lod han liv
3. B[endik] va' kje i kongjens gar'e
meir'e hell maanane tvo.
Han la seg tì mæ kongens datteri
uti sò stor 'n elskov.
4. Kongjen lòut byggje gullbrattine
baade bratte aa breie.
«Dersom noken tòre gullbròutine trøa
han skò ette vaandomv397 leitas».
5. Aa K[ongjen] lòut byggje gullbrattine
baade bratte aa haage
[Dersom noken tòre] gullbrattine trøa
han skò vel live laate.
6. Tì sò svara han onge B[endik],
han sto ikkje langt der-ifraa:
«Eg tòre gullbrattine trøa
fòruden kongjens raair.»
7. Om dagjen ri B[endik] i skogjen ut
han veider den hvide raa,
om naatti søv han hos jaamfruen sìn,
det gjælder hans live paa.
8. Om dagjen [ri Bendik i skogjen ut]
[han veider den] hvide {l}Hind
om naatti [søv han hos jaamfruen sìn,]
alt onde den hvide lind
c. Eg tikje so naar eg sit'e hjaa deg
som eg sat uti solskjìns bjarta,
naar eg aa du me fìnnas at
daa gas baa hug aa hjarta
d. Eg tikje sò-nær eg sit'e [hjaa deg]
[som eg sat uti] solskjìns bjarte
Naar eg aa du me skjyljas at
de rivnar baa hug aa hjarta.
e. Eg tikje sò vent om ditt gule haar
som e{g}pli dei renn paa kviste
Sæl æ den som deg maa faa,
Gud bedre den som skò deg misse.
9. Ìnnsò kjem 'n liten smaa drengn136
han seie tidende ifraa:
«B[endik] hev'e gullbrattine trøtt
fòruden kongjens raair.
10. Aa de va' no den danske kongen
han slo sìn neve mot bor:
«B[endik] skò inkje live njote
om 'n vant allverdens jor.»
a. Londne kjørkje i Skaane
den æ tekte mæ bly,
n' B[endik] skò ìnkje live njote
om den vòr' 3 gaangur ny
b. L[onne kjørkje i Skaane]
[den æ tekte] mæ gull
[n' Bendik skò ìnkje live] njomte
[om den vòr' 3 gaangur] full.
11. Sò sette di onge B[endik]
i fangehuset ìnn,
de rann sò salte taarir
paa Aaroliljas blege kjìnn.
f. Gakk ifraa meg Haarolilja
aadu græt ìnkje fe meg leng,
eg tiss de i mitt hjarta verkjer,
naar eg ser dìne taarir renn.
12. Fram kaam 'o Haarolilja
falt fyri sìn fader paa knæ:
«Aa høyre du de du sælaste fare,
aa fangjen sò gjev'e du meg.
13. «Ga{tt}kk ifraa meg Haarolilja
eg vi' deg inkje høyre,
de sømer sò ille mitt goe sværd
i kvindeblo aa røre.»
14. Aa di ba fe 'n onge B[endik]
alle dei som konna,
mannen ifraa manheimen
aa fiskjen paa havets bunnar.
15. Aa dì [ba fe 'n onge Bendik]
[alle dei] som hadde liv
aa trei ot-o skogjen
aa bloman' i fagraste li.
16. Aa dì [ba fe 'n onge Bendik]
[alle dei] som hadde maal
fuglen paa villan kvisten
aa dyri paa skogjen laag.
17. Fram sò kaam 'o danske draanning
falt fyri sin herre paa knæ:
Aa høyr du de du sælaste far
aa vi' du no vita mi bøn!
18. Du tok meg ut o' mìn faders gaar
fòruden min faders raa{a}d,
aa hver den bøn som eg deg ba
sill allti{d}t vera ja.
19. Ja kvòr den bøn som du meg be
skò alltit [vera ja]
fòruden B[endik] han skal live laate,
de gjeng eg aldrig ifraa.
20. Fram kaam 'o Haarolilja
bar ljos paa altarbor,
daa spratt belte av H[aarolilja]
aa hjartae flòut i blo.
21. Bendik la di sonnan
Haarolilja noran
der vóks upp paa deires greftir
sò fagre liljeblomar.
22. Aa der vóks [upp paa deires greftir]
sò fagre liljeronnar,
dei krøkte seg ivi kjyrkjetaarne
der stend'e dei kongjen tì domar.
23. Der vóks [upp paa deires greftir]
[sò fagre] liljgreinir
[dei krøkte seg ivi] kjyrkjetaarne
[der stend'e dei] kongjen tì meinar.
24. Ja ha' eg visst detta i gjaar
at elsku ha' vòre sò kjær,
sò ha' kje B[endik] sìlt live laate
fòr alt det paa jori her æ.
25. Fram kaam danske draannìngji
rann taarir paa syllspente sko:
Gud fòrlaate deg herren min
siden efter sò æ du go.
*
Strofene er nummererte i oppskrifta.
Etter siste strofa står det seks strofer, merkte a–f, med slike tilvisingar: (a b. etter v. 10. c–e «æ ettepaa 'n hev veia den hvide hind». f er lite lenger inne). Her er desse strofene sette inn etter tilvisingane og merkte a–f. Tilvisinga for strofe f er uklår, men ho er sett inn etter strofe 11 her.



TSB D 434 Unge Våkukall

Innleiing

Kongssonen i England lokkar og forfører ei ung kongsdotter i eit anna land, og deretter forlet han henne. Då er kongsdottera med barn, og ho føder ein son. Sonen legg ho i eit forgylt skrin, som ho låser. Så set ho nøkkelen i låsen, skriv Jesu namn på skrinet, sidan sonen ikkje er døypt, og skuvar det ut på sjøen – ein parallell til historia om Moses som vart lagd i ei sivkorg av mor si og sett ut på Nilen. Kongen ser skrinet kome seglande og går ned til stranda. Han opnar skrinet, finn guten, fostrar han opp og gjev han namnet unge Våkukall. Guten veks opp og blir ein kjekk ung mann, og kongen bestemmer at unge Våkukall skal gifte seg med dotter hans. Ho er uviljug, men gjev til slutt etter. Først når dei er gifte og er komne i senga, fortel kongsdottera at ho er mor til brudgomen. Kongen blir rasande når han får vite sanninga og vil brenne dotter si levande. Men unge Våkukall ber for henne, og ho blir landsforvist i staden.
Det finst tolv-femten tekstvariantar av denne balladen, dei fleste frå Telemark. Dessutan skreiv Lindeman opp to melodivariantar frå Hedmark. Dei fleste og beste tekstvariantane av «Unge Våkukall» er det Bugge som har skrive opp. Ein av desse trykte han i Gamle norske Folkeviser og tok dessutan med ein stump som Jørgen Moe tidlegare hadde skrive opp i Eidsborg (Bugge [1858] 1971: 92–95). Bugges trykte oppskrift er ikkje berre fyldig og god, men det er verdt å merke seg at songaren, Tone Olsdotter Vistadbakken (1786–1868) frå Lårdal, var i stand til å forklare det underlege namnet Våkukall heilt korrekt. Det betyr «en Stok, som holder sig over Vandet med den ene Ende, ei ret flyder og ei ret synker» (Bugge [1858] 1971: 93). Namnet er samansett av vaka = flyte, og kall = trestamme. I samsvar med uttalen av dobbel ll i Vest-Telemark, brukte Tone forma Våkukadd. Ingen andre songarar enn Tone brukte det gamle og truleg opphavlege namnet på guten.
Balladen finst også på dansk og svensk, og Peder Syv trykte den i Kjempeviseboka. Hos Syv dreier det seg om «Kongens dotter af Engelland», som blir forført av «Kongens Søn af Danmark» (DgF V, andre halvbind: 76–77). Den islandske balladen «Tófu kvæði» har mykje til felles med «Unge Våkukall». Bugge meinte at dei norske formene var avleidde av danske og svenske tekstar, sidan det finst nokre danske målmerke i dei. Men i følgje Vésteinn Ólason synest det «quite possible that an old Norwegian version was carried to Iceland but later came under either Danish or Swedish influence» (Vésteinn Ólason 1982: 258–260). Den gamle forma Våkukall og parallelle rimformer på islandsk og norsk peikar i den lei.
Utsyn 140
DgF 294
SMB 194

Oppskrift A

TSB D 434: Unge Våkukall
Oppskrift: 1863 av Sophus Bugge etter Margjit Johannesdotter Hovde/Svigsli, Tuddal, Telemark.
Orig. ms.: NFS S. Bugge i, 197–199 (kladd)
Ingen oppgjeven tittelv398
*
1. Kongens sonv399 av Engeland
– jødemark –
han lokka frúga Svånelin
– I løndóm bar hó sorgenv400
2. Han lokka henar lengji,
alt på sí silkjesengjí.
3. [Han lokka henar] ofte,
båren137 í búr å lofte.
4. Da han den gjærning ha' da gjórt,
da reiste herren a lande bórt.
5. So breidde hó ut dei blómster blå,
der føe hó en sønn uppå.
6. Hó neffte de bån ó klúta fín,
so la hó de ne í ei' skrín.
7. So sette hó skríne på (h)víte sand,
so skúva [ho]n138 de út på vand.
8. Hó trú dú sekk å inkje flóte,
so kann eg mí ære nóte.
(Kongens Tjener fandt Skrinet paa Stranden)
9. Dú tek de båne ber de heim
dú kallar hånom vakkre Svein.
10. [Dú tek de båne ber det] inn,
å gúten heite vakkre kinn.
Kongens Mænd gik på vold og skaut Hjort og Hind, han vandt over alle snikkarn139
11. Dú gjeng at høielofte å spørg ette faderen din,
hell dú gjeng på volde å skyder oss alle til mein.
12. Høyrer dú de min kjære moder,
syntes dú, at de æ 'kje stór skamm,
at dú heve so lengje dult
vere móder te slík ein mann.
*
Strofene er unummererte i manuskriptet.
Reinskrift: NFS S. Bugge V, 232–233

Oppskrift B

TSB D 434: Unge Våkukall
Oppskrift: 1863 av Sophus Bugge etter Søvei Halvorsdotter Hågåviken, Tuddal, Telemark.
Orig. ms.: NFS S. Bugge i, 231–233 (kladd)
Ingen oppgjeven tittelv401
*
1. Kongens son av Engeland
– i jødemark –
lokka hó jomfrú Svanelill
– I løyndóm bér hó sorgjinn –
2. Han lokka hænar so ofte
både í búr o lofte
3. [Han lokka hænar] so lengje
båre í lofte åo sengje
4. Men da han den gjæring hae gjort,
da reiste han ótó lande bórt,
5. Æ dú da mí unge brúr,
(h)ví snúr dú deg te veggen út?
6. [Æ' dú da] mitt unge vív,
[(h)ví snúr dú deg te veggen] dít.
7. Nei æ egv402 ikkje di u[nge] brúr
eg æ hell di móer trú.
8. [Nei æ eg ikkje di unge] vív
[eg æ hell] dí móerslív.
9. Skam få deg for móir dú va' ímót meg,
mæ eg må ikkje kjenne deg.
(Faderen)
10. De ska' høggje órr, ó høggje eik,
ó høggje den veen, som beste brenn heit.
11. Vakkerkar snúdde på søllbågå knív,
eg tenkje eg vær mín móders lív.
[Vakkerkar snúdde på søllbågå] svæl,
[Eg tenkje] eg hell mí móir kjær
*
Strofene er unummererte i manuskriptet.
Reinskrift: NFS S. Bugge V, 233–234

Oppskrift C

TSB D 434: Unge Våkukall
Oppskrift: 1863 av Sophus Bugge etter Torstein Reiarsson Gvåle, Tuddal, Telemark.
Orig. ms.: NFS S. Bugge i, 247–250 (kladd)
Ingen oppgjeven tittelv403
*
1. Kongens søn av Engeland
– i ødemark –
lokka frúga Svånelin.
– I løyndóm ha hó sorgji. –
2. Han lokka henar so lengji,
upp í den sílkjesengji.
3. Som han ha' den gjærning gjórt,
so reiste han a lande bórt.
4. So breidde hó út den blómstri blå,
so fødde hó en sønn derpå.
5. So to Hó nefte barnev404 í klútein fíne
hó læste båne n'í ei' skrín.
6. Hó bar de skrine neat strand,
shó skreidde skríne út ífrå land.
7. Trú dú måtte sekken140 å ikkje flóte,
so kunna eg mí ære nóte.
8. Tílegt óm morgóen de va jóst,
kongen seg neat stråndi fór.
9. Sóm han kom seg neat strand,
da fann han skríne innpå land.
10. Han læste skríne upp å att,
han kalla båne Vakkerkar.
11. Han tók de skrine bar de heim,
kalla [båne] Vakkersvein.
12. Han fóstra barne i 18 år,
so skulde han hennar Svånelin få.
13. Dem lågå ti bryllaup í månein tvo,
ältv405 gik Svånelin svart som jól.
14. Dem drakk bryllaup so lengji,
inkje fekk dem brúri a' sengji
15. Den tredie dag til kvelde
da tok dem brúri me velde.
16. «Æ' no dú mí' ægtevív,
so snúr no dú deg te meg hít.»
17. «Ikkje æ' eg dí ægtevív,
megn eg æ' hell dí móerslív.
18. Kongen snakkav406 te drengjinn små:
«De gjeng no burt å høgg ei' bål.
19. Vakkerkar riste på søllbågå knív
Idag vær eg mitt móerslív
20. V[akkerkar riste på søllbågå] svæl,
Idag hell eg mí móer kjær
*
Strofene er unummererte i manuskriptet.
Reinskrift: NFS S. Bugge V, 230–232. I reinskrifta er det teke med nokre ordvariasjonar som songaren bruka den andre gongen han song for Sophus Bugge (i 1874).

Oppskrift D

TSB D 434: Unge Våkukall
Oppskrift: 1864 av Sophus Bugge etter Gunhild Kjetilsdotter Sundsli, Moland, Telemark.
Orig. ms.: NFS S. Bugge f, 54–58 (kladd)
Ingen oppgjeven tittel
*
1. Kungssónen útav Skåneland
– í ødemark –
han lokka so ventstolt eit liljevand.
– I løyndóm bere hó sorgjir. –
2. Der va kji deretti kot månar tvo,
kóngssónen han útav landi fór.
3. Stolts Margjit hó gjekk seg í grøne eng
der reidde hó ei silkjeseng.
4. So breidde hó út si kåpa blå
ei líten són fødde hó derpå.
5. Hó nepte han í kvíte lin,
so la hó han né í eit liti skrin
6. Stolts Margjit hó gjekk seg ti strand
ein líten båt kom loupand på land.
7. Hó gjekk í båten såg derí
eitder sette hó í de lisle skrin.
8. Hó skúva den båten so langt frå land
Gud lat deg aldrig kome ti land.
9. Gud [lat deg aldrig kome ti] land,
fyr hell kóngssónen deg atte fann.
10. Kóngen han gjékk seg né ti strand,
ein líten båt kom loupand ti land.
11. Han gjékk í båten såg derí
eit líti skrin stó derútí
12. Han lét upp lokje såg derí
ein líten dreng låg derútí.
13. Ja de sér eg på dí lúen141
at din móder hó æ en frúe.
14. [Ja de sér eg på dí] lindi,
di m[óder] hó kann deg binde.
15. Han tók han upp han gav han navn,
å Vågekall so kaddar han han.
(for han ha våga seg ut på vatne).
16. Han fóstra han i åtte år,
fyst lærde han krýpe å sia gå.
17. Han f[óstra] h[an] so lengji,
han vóks ivi adde Kongens drengjir
18. Høyrer de Vågelilln142 eg talar ti deg
eg gjeven143 st[olts]M[argjit] dotte mi.
19. Vågekall sveiper sitt hovu í skinn
so gjenge han for stolts M[argjit] inn
20. Snú deg no hít kjæra mi,
dú have so lengje etti meg bítt.
21. Eg sømer sletts inkje vere kjærasten din
eg sømer fast mei vere moderen din
22. Vågekall sveiper sitt hovú i skinn
å so gjenge han fyr kongen inn
23. Hó sømmer slett inkje vere kjærasten min
hó sømmer fast meire vere moderen min
24. Kóngen han heitar på sveinannev407 to
dé gangje på skógjen hogg stols M[argjit] eitt bål
25. De høgg inkje anna hell osp å eik,
de hogge de som æv408 noko heitt.
26. Fyr dí ska min moder uppbrenne
fyrre ska eg æ av landi sende.
27. Han sendte hænóv409 so langt av land
altn144 inkjeti ho kongssonen a atte fann.
*
Strofene er unummererte i oppskrifta.
Renskrift: NFS S. Bugge VI, 126–128



TSB D 435 Dei bortstolne kongsdøtrene

Innleiing

To kongsdøtrer er blitt bortførte som born. Dei går rundt i verda for å finne seg ein heim, og dei spør seg fram til kongsgarden. Der blir det spurt om kva slag arbeide dei kan gjere. Dei svarar at dei korkje kan bryggje eller bake, men dei kan veve. Dei vev både sol og måne, alle slags dyr og kongen og dronningas namn inn i veven. Når dronninga får sjå kor flinke dei er, vil ho at dei skal gifte seg med sønene hennar. Men jentene seier at dei ikkje kan gifte seg med sine eigne brør. Dermed blir det avslørt at dei er dronningas bortførte born. Det blir fest og glede.
Denne visa må ha vore svært populær, det er i alle fall mange songarar som har dikta variantar til visa. Utformingane er svert ulike. I eit par variantar er ikkje jentene bortførte, men det er dronninga som sjølv har seld døtrene for tre tønner gull.
Men høyr oss kjære mo'er du var oss ikkje hull
Du selde oss te tyrkjen for tri tonnur gull
(Oppskrift C, strofe 12)
Men sjølv om dronninga er den som har seld jentene, får ho vere med på festen og gleda. Dette motivet heng dårleg saman med resten av teksten. Det kan vere eit er lån frå ei anna vise.
I andre variantar er jentene ikkje prinsesser. Men sidan dei er så flinke til å veve, skal den eine få prinsen og den andre skal få halve kongeriket. I ein annan variant skal jentene skal få liggje med prinsen, og om natta har ho ein draum som varslar at han skal bli konge.
I Danmark heiter denne visa «Marsk Stigs døtrer» (DgF 145). Marsk Stig Andersen Hvide var ein historisk person som levde på slutten av 1200-talet. Det er ikkje sannsynleg at han deltok i drapet på den danske kong Erik 5 Klipping den 22. november 1286, men han vart dømt fredlaus for drapet og måtte flykte til Noreg. Det finst ei rekkje med historiske viser som fortel om Marsk Stig, men i dei historiske kjeldene er det ikkje nemnt noko om døtrer.
Dei fleste oppskriftene av denne visa er frå Telemark, men Lindeman skreiv opp ein tekst etter Olea Pedersdotter Jølstad, Brandvald i Hedmark. I visa hennar kjem jentene frå Engeland, og dei vil berre ha betaling for veven.
Olea Pedersdotter Jølstad song også melodien for Lindeman. Elles fekk han ein melodi etter Samuel Hellen. Han hadde lært melodien i Telemark, men teksten hadde han frå Kjempeviseboka. Dessutan hadde Rikard Berge ein melodi etter ein ukjend songar frå Lårdal i Telemark.
Utsyn 101
DgF 146
SMB 195

Oppskrift A

TSB D 435: Dei bortstolne kongsdøtrene
Oppskrift: 1857 av Sophus Bugge etter Signe Gjermundsdotter Napper, Skafså i Mo, Telemark.
Orig. ms.: NFS S. Bugge a, 90–92 (kladd).
Ingen oppgjeven tittel.
*
1. Der kom tvo møyar í kungens går
– I lundi. –
spyr dei kungen um tenest i år.
– Meg bestrímerv410 koningssónenv411 den unge. –
2. Kann de bryggje hell kann de baka
hell kann de gjerae dæ fleirev412 vrakar?
3. Me kann ikkje [bryggje, me kann ikkje baka]
me kann ikkje [gjera dæ fleire vrakar.]
4. Men me kannv413 vevak113 din vev i år
som hev vor spunnen i 15 år.
5. Den eldri gjóre bå rende å trædde
den yngri hó vóv veven ti endes
6. Hó vóv í den fystev414 list,
jomfru Maria åv415 Jesum Krist
7. [Hó vóv] i det andet rør,
dronningen og alle hendes møer,
8. [Hó vóv] i det tree rønv416
koningen og alle hans ridderev417 skjønn
9. Da No hev me vovi den veven ne,
hott sko' me hava iv418 løn.
10. De ska ikkje anna hava iv419 løn,
hell sova mæ mine sønner skjønn'.
11. Lat 'kon alli líe den kvíe,
å sova mæ díne syønirs síe.
12. No æ' her væl i 15 år,
si' dei blei burtstolne min' døttar tvov420
13. HÅ æ her [væl i 15] år
herak114 ska' du dei atte sjå.
*
Strofene er ikkje nummererte i oppskrifta.
Reinskrift: NFS S. Bugge V, 19–20, utan overskrift.
Både kladden og reinskrifta har 12 strofer til, men dei høyrer til ein annan ballade (sjå TSB D 397, Møya som drøymde). Bugge noterer såleis etter strofe 13 i reinskrifta: Her begynder en aldeles fskj. Vise til hvilken Omkv. hører
Bugge har notert variantar etter andre gongen Signe song for han (i 1863) både i kladden og i reinskrifta.

Oppskrift B

TSB D 435: Dei bortstolne kongsdøtrene
Oppskrift: 1864 av Ludvig Mathias Lindeman etter Olea Pedersdotter Jølstad, Brandval, Hedmark.
Orig. ms.: NB Mus ms 6858, nr. 90 (strofe 1), NFS O.M. Sandvik 2, nr. 14, 18–19 (strofe 2–9) og NB Mus ms 6860 f, 20–21 (strofe 10–18).
Ingen oppgjeven tittel.
*
1. Der kom to Piger i Kongens Gaard,
– to Roser og ædelige Blommer, –
Dronningen ute for dem monne staa,
– fra Engeland ere vi kommen. –
2. Vil du no leie to Piger i Aar
ja jeg vil leie to Piger i Aar
3. Inte kan vi brygge og inte kan vi baka
saa kan vi vel bedre den røde Guldmag
4. Den yngste hun renne den Væven saa lang
den ældste hun vov den Væven saa trang
5. Den første Vippa i Væven hun slog
saa sætte hun ind baade Himmel og Jord
6. Den andre Vippa i Væven hun slog
saa sætte hun ind baade Maane og Sol
7. Den tredie Vippa i Væven hun slog
saa sætte hun ind Stjerner baade store og smaa
8. Den fjerde Vippa i Væven hun slog
saa sætte hun si Søster og seg sjøl
9. Hvad skal I saa ha i Væverløn
tolv Marske Penger i Væverløn
10. Tolv Marske Penger kan lite forslø
men jeg ska give dem det som bedre godt er.
11. Den ældste skal min yngste Søn ha
den yngste skal mit Nøglekjip bæra
12. Hvad skal I nu ha i Vævarløn
tolv Marske Penger i Vævarløn
13. Tolv Marske Penger kan lite forslø
men jeg vil give dem det bedre godt er
14. Den ældste skal min ældste Søn ha
den yngste skal min yngste Søn ha
15. Er det saa kommen i dette Land
at vi skal ha vor Broder til Mand
16. Hvor har I nu vøre i atten Aar
og vi har være i Guldbergom blaa
17. Hossen er de Hvor længe skal I være fra Guldbergom blaa
indtil Gud Fader sender os Bøk115
18. Hvorledes er det vøre i Guldbergom blaa
der skinner Sølv og Guld i hver vevelig Ro
*
Strofene er ikkje nummererte i oppskriftene. Første strofa står til Lindemans melodioppskrift. Ei reinskrift av denne finst i NB Mus ms 6859, nr. 90.

Oppskrift C

TSB D 435: Dei bortstolne kongsdøtrene
Oppskrift: Innan 1906 av Ketil Kvaale etter Steinar Kjetilsson Kvåle og Eivind Olsson Auversækre, Høydalsmo i Lårdal, Telemark.
Orig. ms.: TGM R. Berge CCXVI, 78–81.
Oppgjeven tittel: Dei tvo kongsdøttane.
*
1. Aa høyrer du detti du graahaara mann
– for rosur aa for deilige blomar –
Æ detti rette vegjen te kongsgar'en fram?
– I fraa Frankerik so ere me naa komne –
2. Æ detti rette vegjen te kongsgar'en fram?
Aa kongjen æ vel heime aa æ i sitt land?
3. Aa systane seg ganger i kongsga'ren fram
Aa kongjen han va heime aa va i sitt land
4. Aa treng de fleire ternur i aar i kongjens gaar'
So ville me øve i de me hev lært
5. Den elste ho sette seg i skjei aa i stav
Den øngste ho sette seg te veva der utav
6. Den fysste dagjen ho ut i gullveven vov
So vævede ho baade maane aa sol
7. Den andre dagjen ho uti gullveven vov
daa vov ho baade fuglar aa allehaande dyr
8. Den tree dagjen ho uti gullveven vov
daa vov ho baade kongjens aa dronninjis navn
9. So hengde ho veven paa dronninjis arm
Her hev du baade kongjens aa dronninjis navn
10. Den øngste so gjeve eg halve mitt land
aa den andre so gjev eg min sone te mann
11. De sømer seg ikkje i heile de land
at systeri sko taka sin bro'er te mann
12. Men høyr oss kjære mo'er du var oss ikkje hull
Du selde oss te tyrkjen for tri tonnur gull
13. Men daa blei de glæ'e i heile de land
for dronninji hev fengje sine døttar igjen
*
Strofene er nummererte i oppskrifta.
Etter oppskrifta står det: Denne visa som truleg er svært uheil og unorsk med kanskje er etter uppskrift uppskrivi etter Steinar Kvaale og Eivind Auversæker. Dei fire fyrste versi etter Eivind og resten etter Steinar.
Ketil Kvaale sendte dette heftet med oppskrifter til Rikard Berge i november 1906.

Oppskrift D

TSB D 435: Dei bortstolne kongsdøtrene
Oppskrift: 1911 av Rikard Berge etter Åsmund Olsson Åheim, Høydalsmo i Lårdal, Telemark.
Orig. ms.: TGM R. Berge CCXXII, 68–70.
Oppgjeven tittel: Dei tvo kongsdøttane
*
1. Hører I det I graahærdede mand
– For roser aa fòr deilige blommar –
Æ dette rette vegjen tì kongegaarden fram.
– Fraa Frankri{g}kje ere vi nu komna. –
2. Ja det er rette vegjen tìl kongegaarden frem,
men kongjen han æ heime, han sit'e i sitt land.
3. Søstrene dei ganger seg til konge gaarden frem
kongjen han var heime, men han sat i sitt land.
4. Behøver I flere tjenestpiker i aar,
sò ville vi nu øve i det vi haver lært.
5. Bryggje aa baka de hev me inkje lært,
men spinna aa veva den silken saa fin.
6. Den eldste blei sett ut-i skjil aa i stav,
den øngste ho satte seg tì veva der-utav.
7. Den fysste dagjen hun udi gullveven vov,
saa vævede hun inn baade maane aa sol.
8. Den are [dagjen hun udi gullveven vov,]
saa [vævede hun inn baade] himmel aa jor.
9. Aa trée [dagjen hun udi gullveven vov,]
saa vævede hun fugle og allehaande dyr.
10. Fjòre dagjen [hun udi gullveven vov,]
saa [vævede hun] kongjen aa draanningjis navn.
11. Sò hængt 'o den veven paa konningens arm:
Se her er baade kongjen aa d[raanningji]s navn.
12. Den eldste sò gjiver eg halva mitt land,
den øngste sò gjev eg mìn son'e tì sìn mann.
13. Det sømer seg ille i hele vaart land,
at systeren skal tage sin broer tì sìn mand.
14. Aa der blev stor glæde i hele dens land,
at kongjen har faaet sine døtre igjen.
15. Aa der [blev stor glede i hele dens] hus,
aa der blev optændt baade lamper aa ljus.
16. O kjæreste moer, du va òss ikkje huld,
du sòlte òs til tyrkjen fòr tre tønder gull.
*
Strofene er nummererte i oppskrifta.
Under oppskrifta står det: (Lært av E. Audversækre).



TSB D 436 Fredrik den andre i Ditmarsken

Innleiing

Bakgrunnen for denne visa er eit dansk krigstog mot Ditmarsken leidd av kong Fredrik II av Danmark og Noreg i 1559. I ei oppskrift berre 50 år seinare har det dukka opp ei jente som hjelper kongen. Denne jenta har nok kome inn i visa frå ei eldre segn om kong Hans.
I Noreg har vi to oppskrifter av visa, i 1891 skreiv Moltke Moe opp ti strofer etter Hæge Bjønnemyr, Mo i Telemark. Ei anonym oppskrift på heile 36 strofer (NB Ms.fol. 1801 D:6, sjå oppskrift A) skal vere etter Anne Olsdotter Goli. Handskrifta liknar på den unge Landstad.
I Danmark har visa vore populær og sunge i mange variantar heilt opp mot 1900. I Sverige finst det også ei oppskrift frå tidleg på 1800-talet, ho ligg ganske tett opp mot dei danske variantane. Men i Noreg har visa vore dikta om til ei slags skjemtevise.
Ei oppskrift frå Sorø 1844 (DgF X s. 434) kan vere representativ for den munnlege tradisjonen i Danmark: Kong Fredrik dreg til Ditmarsken forkledd som ein kjøpmann. Herrane i Ditmarsken gjer eit gjestebod for han, men når dei ser knivane med namnet hans, rådslår dei om korleis dei skal forråde han. Ei lita jente høyrer på kva dei seier, og ho fortel kva ho har høyrt. No spør han henne om ho veit korleis han skal kome seg ut. Ho foreslår at han skal binde kleda sine på hestebeina. Men når han kjem til stranda, seier ferjemannen at han ikkje tør settje han over. Då dreg han sabelen og drep ferjemannen. Han ror sjølv og vinkar med hatten til herrane som står att på stranda. Jenta som hjelpte han fekk eit grevskap av hans eige land.

Munnleg tradisjon
I en artikkel om den norske varianten etter Anne Goli har W. Edson Richmond, professor i folklore ved Indiana University Bloomington, sett på korleis songarane i Telemark hadde forandra teksten (DgF X s. 456). Dei hadde ikkje forsøkt å rekonstruere visa, men heller gjeve henne ei heilt ny meining. Her skal kongen stå fadder for borgermesterkonas born, og først når kua lærer kalven å spinne, skal Fredrik vinne Ditmarsken.
Forskarar som Knut Liestøl og Axel Olrik meinte at balladane måtte ha vore dikta av ein poet i mellomalderen, men i den munnlege tradisjonen hadde mønsteret løyst seg opp og til slutt enda som fragment. Men på 1960-talet byrja forskarane å sjå meir positivt på tradisjonsprosessen. I denne prosessen fins det ei spenning mellom det overleverte mønsteret og fornøyinga som viser seg i variasjonane. Variantane kan kome av feilminne eller minneforskyving, men er også ofte utløyst av skapande trong. Det er songaren som varierer, men det er miljøet som øver seleksjon ved å vrake eller godkjenne variantar. Ingen syng fragmenter for å bevare gamle tekster. Det betyr at den munnlege tradisjonen har eit kollektivt element. Visa kan ha ein arkepoet, men resultatet av tradisjonsprosessen er forma av ei rekkje meddiktarar.
Utsyn 195
DgF 175
SMB 196

Oppskrift A

TSB D 436: Fredrik den andre i Ditmarsken
Oppskrift: Udatert av Magnus Brostrup Landstad etter Anne Olsdotter Golid, Seljord, Telemark.
Orig. ms.: NB Ms.fol. 1801 D:6, 4–6.
Oppgjeven tittel: Kong Frederik den 2den i Ditmarsken.
*
1. Kong Frederik han sidder paa Koldingshuus
han holder med sine Svende saa godt et Ruus.
– De Ditmarske Herrer have deres Liv forloret. –
2. Kong Frederik lader sig Klæder skjære
han vilde synes en Kjøbmand at være
3. Kong Frederik han rider til Ditmarsken ind
med høie Helte og Rosens Kind.
4. Kong Frederik han var ikke pengesjuk
han sældtek116 derned baade Oxe og Ku.
5. Og der var han i Maaneder ni
baade Borge og Fæste besaae han i di
6. Borgmesterkona i barselseng laag
Kong Frederik han skulde Fadder staa
7. De Andre offred saa meget Guld
Kong Frederik han offtede Skaalene fuld
8. Aa Futen og Borgmesteren undrer paa,
hvad mon det er for en Kjøbmand, som offrer saa
9. Futen og Borgmesteren ginge paa Raad
hureleledesn145k117 de skulle Livet af Kongen faae.
10. Er det Kong Frederek af Dannemark
da vil vi hannem forraade i Nat
11. De vidste ikke andet, end de vare ene To,
just stod Borgemester Dottren og lydde derpaa.
12. Den Jomfru hun axler sin Kaabe blaa,
saa gaar hun til det Bur, hvor Kong Frederik laa.
13. Hun klapped paa Døren med Fingrene smaa:
Stat op Kong Frederik, skrel Laagen ifraa!
14. Jeg er ikke Kong Frederik af Dannemark,
men jeg er en Kjøbmand, som jeg har sagt.
15. «Paa bordet laa atte dine Knivar smaa
Kong Fredereks Navn stod skrevet derpaa.
16. Og hør I Kong Frederik af Dannemark
Tag Eder vel vare i denne Nat.
17. Du stander en Jomfru saa smal som Lillievand
Du sige mig Raad det bedste du kan.
18. ÆgJeg stander en Jomfru saa smal som Lillievand
men jeg kan ikke raade nogen kongelig Mand.
19. Jeg skal sige dig Raad det bedste jeg kan:
Du skoer nu din Hest og snur Hakerne fram!
20. Hakerne fram og Grævet at
saa ri' du saa fri gjennem Didemark
21. Aa min skjønne Jomfru du er mig saa huld
du skifter med mig udi Vox og i Guld
22. Saa snart blev' de Voxlius paa Stedet frembragt
saa snart var de Sko under Gangeren lagt
23. Kong Frederik han havde en Ganger saa spak
han satte den skjøn Jomfru paa hans Bak.
24. «Hør Du Færgemand, og vær nu snar,
du sætter mig over med en Fart!»
25. «Og jeg skal give dig de Dalere ti
vil du føre mig over frisk og fri.»
26. «Slet ikke jeg tør og slet ikke jeg maa
Futen og Borgmesteren forbød mig det igaar
27. Saavist du tør og saavist du maa
Borgmester-Datteren staaer og hører derpaa.
28. Og Kongen gav hannem de Dalere ti
saa førte han dem over frisk og fri.
29. «Hvad vil du nu heller være Færgemand
heller du vil døe for Kong Frederiks Haand?
30. Heller vil jeg døe for Kong Frederiks Haand,
end jeg vil nu være Færgemand.
31. Kong Frederik havde en sølvbunden Kniv
saa sætte han den i Færgemandens Liv.
32. De sendte efter hannem en kollede Ku
paa den havde de bundet baade Rok og Stryk118
33. «Naar een Kollede Ko lærer Kalven at spinde
da skal Kong Frederik Didemark vinde.
34. Kong Frederik vinked ad dennem med Hat
han sagde de Didemarkske Herrer god Nat!
35. Kong Frederik han vinked ad dennem med Lyst:
«De maa fuld vente meg atte i Høst.»
36. De vented fra Sønden, han kom ifra Nora
men daa var de Didemarkske Herrer forlora
*
Strofene er ikkje nummererte i oppskrifta.
Under tittelen står det: (temmelig forskjellig fra de trykte Samlinger, men saaledes som den 80 aarige Anne Goli har hørt den synge i sin Ungdom af en gammel Pige).

Oppskrift B

TSB D 436: Fredrik den andre i Ditmarsken
Oppskrift: 1891 av Moltke Moe etter Hæge Vetlesdotter Bjønnemyr, Mo, Telemark.
Orig. ms.: NFS M. Moe 25, 292–293.
Oppgjeven tittel: Fredrik 2. i Ditmarsken
*
1. Kong Frēdrik fram ivi bóri sprangg,
dei syllbōde knivane ó slīró rann,
å dér sto på kong Frēdriks navn.
– Dei Dyttmarskens herrar dei hava sitt livi forlóra. –
2. «Kjære lille pige, vil du vera meg huld
å ville du skaffe meg lykt å ljus?»
3. «Kom følg med mig til min faders hus,
så skal du nok fange både lykt å ljus.»
4. «Kjære lille pige, vil du rå meg rå,
hòss eg kann då sleppe ótó Dyttmarsk ìår?»
5. «Du réngskór dine hestar, snur hakane fram,
så rìe du så fritt igjænom Dyttmarskens Land»
6. Han satte den lille pige for brede bór
å sjāv'e sette han seg for årin å ro.
7. Dei sende etter hāna ei kollutte kú
dei batt nå mæ hæna båt ròkk å strȳ.
8. «Når den kollutte kuiv421 hev no spunni dæ stry,
då skò kong Frēdrik vinne den by
9. Når den kollutte kua hev nå vòvi å spunni,
då skò kong Frēdrik Dyttmarsk vinne!»
10. Dei venta av sónna, men han kom av nōra,
men då bleiv alt deires forlóra.
*
Strofene er nummererte i oppskrifta.
Under overskrifta står det ein referanse til DgF («DgF. nr. 175.») og: (Hæge Bjønnemyr efter mor si)
Over første strofa står det: Dæ æ noko langt uti, detta, du:
Etter oppskrifta står det: (Jeg syntes i begyndelsen [og er endnu ikke sikker på om jeg har hørt feil] at hun sagde: Dødsmarkv422 isteden for Dyttmarsken)

Oppskrift C

TSB D 436: Fredrik den andre i Ditmarsken
Oppskrift: 1915 av Rikard Berge etter Margjit Halvorsdotter Tveiten, Grungedal i Vinje, Telemark.
Orig. ms.: TGM R. Berge CCLXIX, 101.
Ingen oppgjeven tittel.
*
1. Ringsko dìn hest aa snu hakane fram,
sò rie du sò fritt gjenom Ditmarskens land.
– Dei Dìtmarskens herrar dei hava deires lív fòrlora. –
2. Dei venta meg sonna, men eg kom nora
aa daa va' adde deires skansar forlòra
– Herr Iver han bryt'e dei sterke bylgjur fi Jutlann. –
*
Strofene står rett etter kvarandre i oppskrifta, men er skrivne opp som oppskrifter av to ulike viser, med ulike omkved. Etter første strofa skriv Berge «(Tone)», og etter den andre skriv han: «(Ditmarsk-vise ogso? J Syv).».



Forkortingar og litteratur

CCF: Corpus Carminum Færoensium. Føroya kvæði I–VI. Red.: S. Grundtvig m. fl. København 1941–1972
Child: The English and Scottish Popular Ballads I–V. Red.: F.J. Child. New York 1882–1898 (ny utg. 1965)
DFS: Dansk folkemindesamling
DgF: Danmarks gamle Folkeviser I–XII. Red.: S. Grundtvig m. fl. København 1853–1863 (ny utg. 1966)
EFA: Etno-folkloristisk arkiv, Seksjon for kulturvitenskap, Institutt for arkeologi, historie, kultur- og religionsvitskap, Universitetet i Bergen
Ejder: Svenska medeltidspostillor. Red.: B. Ejder. Uppsala 1974
FSF: Finlands svenska folkdiktning V. Red.: O. Andersson. Helsingfors 1934
IFkv: Íslenzk Fornkvæði I–VII. Red.: Jón Helgason. København 1962–1981
KBS: Kungliga Biblioteket, Stockholm
NB: Nasjonalbiblioteket, Oslo
NFS: Norsk Folkeminnesamling, Institutt for kulturstudier, Universitet i Oslo
NRK: Norsk rikskringkasting
NVA: Norsk visearkivs arkiv, Nasjonalbiblioteket
SMB: Sveriges Medeltida Ballader 1–5. Red.: B. Jonsson m. fl. Stockholm 1983–2001
TGM: Telemark og Grenland museum
Utsyn: Utsyn yver gamall norsk folkevisedikting. Red.: L. Heggstad m. fl. Kristiania 1912

*

Alver, Brynjulf, Reimund Kvideland og Astrid Nora Ressem (red.) 2004. Olea Crøger. Lilja bære blomster i enge. Folkeminneoppskrifter frå Telemark i 1840-50-åra. Norsk Folkeminnelags Skrifter 112. Oslo. Norsk Folkeminnelag/Aschehoug.
Andersson, Otto (red.) 1934. Finlands svenska folkdiktning. Bind V: Folkvisor 1. Den äldre folkvisan. Helsingfors. Svenska litteratursällskapet i Finland.
Arild, Heidi, Velle Espeland, Sinikka Langeland & Ingrid Rønnaasen 1996. Strengen var af røde guld. Folkeviser samlet av L.M. Lindeman i Solør i 1864. Oslo. Norsk Folkeminnelag/Aschehoug.
Arwidsson, Adolf Iwar 1834–1842. Svenska Fornsånger I–III. Stockholm. Norstedt & Söner.
Berge, Rikard 1911. Norske folkevisur av samlingane etter Sophus Bugge. Kristiania. Jacob Dybwads forlag.
Berggreen, Andreas Peter 1861. Norske folke-sange og melodier samlede og udsatte for pianoforte. København. Gyldendal/Th. Lind.
Boccaccio, Giovanni 1992. Dekameronen. Til norsk ved Magnus Ulleland. Oslo. Samlaget.
Buchan, David 1972. The Ballad and the Folk. London. Routledge and Kegan Paul.
Buen, Hanne Kjersti, Agnes Buen Garnås og Dagne Groven Myhren 1978. Ei vise vil eg kveda. Oslo. Tiden.
Bugge, Sophus [1858] 1971. Gamle norske Folkeviser. Oslo. Universitetsforlaget.
Child, Francis James [1882–1898] 1965. The English and Scottish Popular Ballads I–V. New York. Dover.
Den 1. Part Tragica eller Gamle Danske historiske Elskaffs Viser som ere lagde om saadan Kierligheds Øffvelse som haffve taget enTragiske eller Sørgelig Ende. Prentet i Kiøbenhaffn hos Jørgen Lamprecht Aar 1657.
Ek, Sverker 1921. Norsk kämpavisa i östnordisk tradition. Ett försök till tudelning av det nordiska folkvisematerialet. Göteborg. Wettergren & Kerber.
Faye, Andreas [1833] 1844. Norske Folke-Sagn. Guldberg & Dzwonkowskis Forlag. Christiania.
Garborg, Hulda (red.) 1917. Norske Dansevisur. Kristiania. Aschehoug.
Gaukstad, Øystein 1997. Ludvig Mathias Lindemans samling av norske folkeviser og religiøse folketoner. Bind 1: Tekster. Oslo, Novus.
Gjefsen, Truls 2011. Jørgen Moe. Et portrett. Oslo. Dreyers Forlag.
Glauser, Jürg 1993. «Mágus saga jarls». Phillip Pulsiano (red.): Medieval Scandinavia. An Encyclopedia. New York & London. Garland.
Grundtvig, Svend, Axel Olrik m. fl. (red.) [1853–1863] 1966. Danmarks gamle Folkeviser I–XII. København. Gyldendalske Boghandel.
Grundtvig, Svend, Jørgen Bloch og Chr. Matras (red.) 1941–1972. Føroya kvæði : Corpus carminum Faeroensium I–VI. København. Munksgaard.
Heggstad, Leiv og H. Grüner-Nielsen 1912. Utsyn yver gamall norsk folkevisedikting. Kristiania. Olaf Norlis Forlag.
Holtzapfel, Otto 1980. Det balladeske: Fortællemåden i den ældre episke folkevise. Odense Universitetsforlag.
Jón Helgason 1962–1981. Íslenzk Fornkvæði I–VII. Editiones Arnamagnæanæ. Series B vol. 17. København. Munksgaard.
Jonsson, Bengt R. 1967. Svensk balladtradition. Balladkällor och balladtyper. Stockholm. Svenskt visarkiv.
Jonsson, Bengt R. 1990–1991. «Bråvalla och Lena. Kring balladen SMB 56. II». Sumlen. Stockholm. Svenskt visarkiv & Samfundet för visforskning.
Jonsson, Bengt R. og Olav Solberg 2011. «Vil du meg lyde». Balladsångare i Telemark på 1800-talet. Oslo. Novus.
Jonsson, Bengt R., Margareta Jersild og Sven-Bertil Jansson (red.) 1983–2001. Sveriges Medeltida Ballader 1–5. Stockholm. Almquist & Wiksell.
Jonsson, Bengt R., Svale Solheim og Eva Danielson 1978. The Types of the Scandinavian Medieval Ballad. Oslo-Bergen-Tromsø. Universitetsforlaget.
Kolsrud, Sigurd 1919. «Ei norsk avskrift av visa om Torkell Trondsson». Maal og Minne. Kristiania. Bymaals-lagets forlag.
Kværndrup, Sigurd 2006. Den østnordiske ballade – oral teori og tekstanalyse. København. Museum Tusculanums Forlag.
Landstad, Magnus B. [1853] 1968. Norske Folkeviser. Oslo. Norsk Folkeminnelag/Universitetsforlaget.
Liestøl, Knut 1915. Norske trollvisor og norrøne sogor. Kristiania. Olaf Norlis Forlag.
Liestøl, Knut og Moltke Moe [1920–1924] 1958–1959. Norsk folkedikting. Folkeviser I–II. Ny utgåve ved Olav Bø og Svale Solheim. Oslo. Samlaget.
Lindeman, Ludvig Mathias 1983 [1853–1907]. Ældre og nyere norske Fjeldmelodier. Oslo. Norsk musikkforlag.
Lord, Albert B. 1960. The Singer of Tales. London. Harvard University Press 1988.
Moe, Jørgen 1964. «Indberetning fra Cand. theol. Jørgen Moe om den af ham i Sommeren 1846 med offentl. Stipendium foretagne Reise til Hardanger». Tradisjonsinnsamling på 1800-talet. Oslo. Universitetsforlaget.
Moe, Moltke 1925. «Indberetning om en reise i Telemarken» Knut Liestøl (red.): Moltke Moes samlede skrifter I. Oslo. Aschehoug.
Moe, Moltke 1926. «Dei tri vilkori. Folkevise frå Vest-Telemarki» Knut Liestøl (red.): Moltke Moes samlede skrifter II. Oslo. Aschehoug.
Paulsen, Helge 1994–95. «Fattiggutten og tukthusfangen fra Hella, som ble en av landets store folkemusikksamlere». Årsskriftet Njotarøy 1994/95. Nøtterøy Historielag.
Ressem, Astrid Nora (red.) 2011. Norske middelalderballader. Melodier. Bind 1: Naturmytiske ballader. Legendeballader. Historiske ballader. Oslo. Norsk visearkiv/Norsk Folkeminnelag/Aschehoug.
Ressem, Astrid Nora (red.) 2014. Norske middelalderballader. Melodier. Bind 2: Ridderballader. Kjempe- og trollballader. Oslo. Nasjonalbiblioteket/Norsk Folkeminnelag/Spartacus/Scandinavic Academic Press.
Ressem, Astrid Nora (red.) 2015. Norske middelalderballader. Melodier. Bind 3: Skjemteballadar. Oslo. Nasjonalbiblioteket/Norsk Folkeminnelag/Spartacus/Scandinavic Academic Press.
Richmond, Edson W. 1957. «Klagande møy. An Edition of some unprinted Texts of a Scandinavian Ballad». Scandinavian Studies. Vol. 29. Nr. 4. Indiana University.
Richmond, Edson W. 1963. «Den utrue egtemann» Norwegian ballad and formulaic composition. Norveg 10. Oslo. Universitetsforlaget.
Rubow, Paul V. (red.) 1927. Anders Sørensen Vedels Folkevisebog II. København. Holbergselskabet af 23. september. J. Jørgensen & Co. Bogtrykkeri.
Skar, Johannes 1965. Gamalt or Sætesdal. I. Oslo. Det Norske Samlaget.
Soga om Ragnar Lodbrok 1944. Gamalnorsk grunntekst og nynorsk omsetjing. Ved Severin Eskeland. Oslo. Samlaget.
Storsve, Stein og Per Thoresen 2000. Axel og Valborg. Tønsberg. Høgskolen i Vestfold/Færder forlag/Vestfold fylkesmuseum.
Syv, Peder 1695. Et Hundrede udvalde Danske Viser om allehaande merkelige Krigs Bedrivt oc anden seldsom Eventyr, som sig her udi Riget ved gamle Kæmper, navnkundige Konger og ellers fornemme Personer begivet haver af Arilds Tid til denne nærværende Dag. Forøgede med det Andet Hundrede Viser om Danske Konger, Kæmper og Andre samt hosføyede Antegnelser til Lyst og Lærdom. Kiøbenhavn. P.M. Høvffner.
Vésteinn Ólason 1982. The Traditional Ballads of Iceland. Reykjavík. Stofnun Árna Magnússonar.
Vig, Ole 1854. Sange og Rim for det norske Folk. Kristiania, Malling.
Widmark, Gun 1959. «Folkvisan Hagbard og Signe». Arv. Tidskrift för Nordisk Folkminnesforskning. Uppsala.
Winding, August F. Kjæmpeviser. Kjøbenhavn. Klein
Aasen, Ivar [1850] 1918. Norsk Ordbog. Kristiania. Cammermeyer.


Noter:
n1. Retta frå: lei
n2. Retta frå: Handserne
n3. Retta frå: ihjen
n4. Anna ordstilling i reinskrifta: Telebui æ'kje so langt herifrå
n5. Denne strofa er ikkje med i reinskrifta.
n6. Usikker transkripsjon. Denne strofa er ikkje med i reinskrifta.
n7. Usikker transkripsjon. Denne strofa er ikkje med i reinskrifta.
n8. Denne strofa er ikkje med i reinskrifta.
n9. Tal ved linene viser at verselinene skal byte plass.
n10. Hæge Tormodsdotter Porsmyr?
n11. Retta frå: fremmende
n12. Retta frå: mine
n13. Retta frå: for
n14. Retta frå: Der
n15. Feil for: hass
n16. Øvst i oppskrifta står det: Hørt af en Sæbyggekone
n17. Over lina står det: (strí)
n18. Sist i lina står strøket: (fugle sang)
n19. Siste line er uleseleg fordi papiret er bretta og utslite.
n20. Note i boka: [I tone-uppskrifti tykkjest dette tvitake vera gløymt. Meiningi er truleg at tonen paa «Torer lil» baae vendune er den same.]
n21. Note i boka: Hdskr.: Melke Faar.
n22. Note i boka: Hdskr.: staar.
n23. Note i boka: [Her vantar verse med svare.]
n24. Note i boka: Hdskr.: Sadl og Knap.
n25. Note i boka: Hdskr.: kjemnan. [uviss form].
n26. Note i boka: Hdskr.: min.
n27. Over verselina står det: píple (knaldra = låte
n28. Denne strofa står skriven under den neste, men med tilvisingsteikn hit.
n29. Mellom desse verselinene står det: (posna = trótna)
n30. Forkortingane til denne strofa er skrivne til seinare i høgremargen, både med penn og blyant, utan eiga nummerering.
n31. Etter strofe 11 står det: Herefter V. 8. Denne strofa og strofe 11 kan såleis byte plass.
n32. Parentesane står i oppskrifta.
n33. 1. og 2. verselina står i ombytt rekkjefølgd i oppskrifta, men er retta ved å nummerere dei «1.» og «2.».
n34. Strofa har slik nummerering i oppskrifta.
n35. Strofa har slik nummerering i oppskrifta.
n36. Retta frå: dín,
n37. Retta frå: mín
n38. Forkortingane til denne strofa står mellom strofe 7 og 8, med nummerering som her.
n39. Retta frå: innfor
n40. I høgremargen utanfor strofa står det: Dronningen
n41. Denne strofa står skriven mellom strofe 32 og 33, truleg som variant til strofe 31 og 32, og er merkt Anne Moen
n42. Denne strofa står skriven heilt til slutt i oppskrifta, men med tilvising hit.
n43. Under innleiinga til visa står det: «(Begyndelsen mangler)».
n44. Strofe 8 står på plassen til strofe 3, men det er markert med hakar korleis stroferekkjefølgjen skal vere.
n45. Strofe 8 står på plassen til strofe 3, men det er markert med hakar korleis stroferekkjefølgjen skal vere.
n46. Etter lina står det: [Hæge: så líti hó at dæ ló]
n47. Over «kvinnemanns-» i siste strofe står det: (Hæge) Kvende-
n48. Denne strofa står skriven vertikalt i venstremargen, med tilvising hit. Omkveda avvik noko frå det som står til strofe 2 og er ikkje skrive heilt ut. Variantane er frå versjonen til strofe 1.
n49. Feil for: uddrog
n50. Dette står nedst på sida, med tilvising hit.
n51. «Here» er skrevet «Hére» med overstroken aksent både her og i resten av teksten.
n52. Parentesane står i oppskrifta.
n53. Tittel i reinskrifta: Ridder Stig liden ligger slagen.
n54. Verslina er ikkje med i kladden, her henta frå reinskrifta.
n55. Over ordet står: (sic)
n56. Retta med blyant frå: Trö
n57. Strofa er skriven inn med blyant.
n58. Strofa er skriven inn med blyant.
n59. Innskoten strofe
n60. Strofa er skriven inn med blyant.
n61. Strofa er skriven inn med blyant.
n62. Retta med blyant frå: kvít
n63. Retta frå: sít
n64. Denne og den neste strofa var ombytt i 1863.
n65. Denne verselina var ikjke med i 1863. Det står «(ikke 1863)» i margen
n66. Etter ordet står: (sic!). Alternativ lesemåte i reinskrifta: vrede
n67. Omkvedet er skrive inn etter siste strofe. Etter første strofe står det bare: R.
n68. Den eine forekomsten av vi skulle truleg vore stroke.
n69. I margen ved strofe 2 står det: (Med str. 2, jfr. Arw. II, p. 113).
n70. Under strofe 8 står det: Med str. 7 & 8 jfr. Arw. I, 392 (str. 3) og dèr citerede steder.
n71. Mellom str. 13 og 14 står det: Dæ va ei løynegòng, han gróv, å so skifte ho klæi mæ terna si å gjekk mæ 'en igjænóm løyndegångji.
n72. Under strofe 21 står det: So kann eg 'kji minnas, hoss dæ va, då han tók avskje.
n73. Strofe 27 ser ut til å vere skrive inn seinare.
n74. Under strofe 28 står det (stroke): («men eg minnas 'kji ‹…› hoss dæ va»)
n75. Denne strofa er skrive inn på langs i venstre marg. Det er først markert at den skal inn som str. 33, men dette er endra til 29b. Derfor mangler str. 33 i Moes nummerering.
n76. Foran strofe 30 står det: Paris siger, da han ingen udvei ser:
n77. Foran strofe 35 (36) står det: Kongen:
n78. Forkortingar utan vidare tilvisning, men truleg: den bróne mjøen han spilte på bór
n79. Forkorting utan vidare tilvisning, men truleg: støyper gullkrossen i Solfagers
n80. Forkorting utan vidare tilvisning, men truleg: sill vera kjend utpå fremminde land
n81. Forkortingar utan vidare tilvisning, men truleg: så va' eg væl då, / den ti ho Solfager på
n82. Parentesane står i oppskrifta.
n83. Parentesane står i oppskrifta.
n84. Retta frå: Kudd
n85. Retta frå: troge og femtan vogge
n86. Lenger ute i margen står det «døy». I Landstad 1853, s. 605 har Landstad tolka det slik: kongins son vil for hennar døy
n87. Verselina er ikkje oppatteke i oppskrifta, men Landstad har tolka det slik i utgåva (Landstad 1853, 606).
n88. Feil for: Syster-
n89. Strofa står i parentes med eit spørjeteikn utanfor, og det er krota eit par strekar over linene.
n90. Parentesane står i oppskrifta.
n91. Hakeparentesane står i oppskrifta. Meininga er uklår.
n92. Ordet er utydeleg og er skrive oppatt i margen.
n93. Det er streka over denne strofa i oppskrifta.
n94. Parentesane står i oppskrifta.
n95. Denne strofa står skriven vertikalt i venstremargen.
n96. Over lina står det: (gus)
n97. Over lina står det: [Kong Signelin]
n98. Aksent over «o» i «kongs» er stroken ut.
n99. I margen står det: eft. 3. hos mig
n100. Aksent over «o» i «kongen» er stroken ut.
n101. Aksent over «o» i «kongen» er stroken ut.
n102. Under lina står det: «Hvad synna dú mæ kongen ígaar, mæ kongen vant ditt lív ífraa»
n103. Over lina står det: og mig
n104. Under lina står det: (brufolk)
n105. Over lina står det: e?
n106. Denne strofa står i NFS S. Bugge g, 36.
n107. Denne strofa står i NFS S. Bugge g, 36.
n108. Denne strofa står i NFS S. Bugge g, 36.
n109. Denne strofa står i NFS S. Bugge g, 36.
n110. Feil for: seg
n111. Hakeparentesane står i oppskrifta.
n112. Hakeparentesane står i oppskrifta.
n113. Denne strofa står skriven over verselinene til den neste strofa. Ho er ikkje teken med i reinskrifta.
n114. Hakeparentesane står i oppskrifta.
n115. Retta frå:
n116. Strofa står føre «So reiste …», men ei pil viser at ho skal inn her.
n117. Over lina står: um bor paa
n118. Over ordet står: riddar
n119. Strofa står føre «So Hr. Iver hadde», men eit kryss viser at ho skal inn her.
n120. Denne strofa er skoten inn mellom førre og neste strofe og har ikkje nummerering i oppskrifta.
n121. Parentesane står i oppskrifta.
n122. Truleg feil for: hó sovna í
n123. Parentesane står i oppskrifta.
n124. Denne strofa står utan nummer i oppskrifta. I margen står det: lesi
n125. Ordet er delt med ein blyantstrek, slik: hugr aa
n126. Linepara er ombytte i oppskrifta, men Jørgen Moe har nummerert dei med «1» og «2» for å markere rett rekkjefølgd.
n127. Denne strofa står skriven på tvers i venstremargen med tilvising hit.
n128. Parentesane står i oppskrifta. Over og under byrjinga på første lineparet er det drege strekar.
n129. Jørgen Moe har først skrive «norra» og «sunnafore» på omvendt plass, men har bytt dei om etterpå.
n130. Skrive i margen med anna hand
n131. skrive i margen med anna hand
n132. Denne strofa står skriven i margen med tilvising hit. Ho er ikkje nummerert i oppskrifta.
n133. Dei første to verselinene står skrivne mellom den førre og den neste strofa. På grunn av rimet og teikn i oppskrifta, tyder alt på at dei to første verselinene i neste strofe òg skal vere dei to siste i denne.
n134. Denne strofa står skriven i margen med tilvising hit. Ho er ikkje nummerert i oppskrifta. Det følgjande prosastykket refererer til denne strofa.
n135. Dei to første verselinene er skrivne i margen.
n136. Retta frå: smaadreng
n137. Over ordet står det: (sic)
n138. Frå reinskrifta
n139. I reinskrifta har Bugge skrive: (herefter indblandede Kvædersken Syvs Tekst af Visen om Akselvold. Hun sagde: Kongens Mænd gik paa Volde, og «skaut hjort å hind»; han (vakre svein) vandt over alle. Da sagde di (Syv V. 7):
Dú gjeng at høielofte å spørg ette faderen din,
hell dú gjeng på volde å skyder os alle til mæn.
Derpaa Syv V. 20.)
n140. Retta frå: sekkj
n141. Retta frå: lú‹…›
n142. I reinskrifta har Bugge skrive: (saa har jeg skrevet)
n143. I reinskrifta har Bugge føyd til: deg
n144. Retta frå: at
n145. Feil for: hureledes
k1. Samlarkommentar: nie møyar hadde arbeidt denne serken
k2. Samlarkommentar: (kasta Terninger)
k3. Samlarkommentar: Torbjør meddelte: æ' gla, og mente, at det skulde betyde: «er indgangen i Himmerigs Glæde.»
k4. Samlarkommentar: Torbjør meddelte: æ' gla, og mente, at det skulde betyde: «er indgangen i Himmerigs Glæde.»
k5. Samlarkommentar: (Ternens Ord)
k6. Samlarkommentar: (Terna)
k7. Samlarkommentar: ?
k8. Samlarkommentar: (sic)
k9. Samlarkommentar i reinskrifta: her mangler en Linje: f.ex. so såre grét ho Ellbjør frúva
k10. Samlarkommentar: (sic)
k11. Samlarkommentar: D. har Fredeland
k12. Samlarkommentar: har intet Tilsvarende i den danske Vise
k13. Samlarkommentar: D. har Hr Pæder
k14. I margen står det ein samlarkommentar som er vanskeleg å tyde. Det kan stå: Haadings
k15. Samlarkommentar: (skal hede våres tjald)
k16. Samlarkommentar: [Targjei Kosi ligedan; men: í Frearlåndo.]
k17. Samlarkommentar: [Targjei Kosi: Lusse-]
k18. Samlarkommentar: [Targjei Kosi: lete di mæ mí Síe hange.]
k19. Samlarkommentar: (ikke æ)
k20. Samlarkommentar: (kaam i talen)
k21. Samlarkommentar i note nedst på sida: Dialektformen er «bete» og «bæri»
k22. Samlarkommentar: (mæ?)
k23. Samlarkommentar nedst på sida: anden gang sagde hun «ganger»
k24. Samlarkommentar nedst på sida: «Kungji» bør overalt være «Kóngji».
k25. Samlarkommentar nedst på sida: «kor» og »kot» altsomtiest ved Siden af «hor». dialekten i Borgegrænd har gjerne kot kor &c
k26. Samlarkommentar nedst på sida: i Talen: «Niv'e»
k27. Samlarkommentar: (alli i Talen)
k28. Samlarkommentar: (mest?)
k29. Samlarkommentar: (glemt)
k30. Overstroken samlarkommentar: (hòt?)
k31. Samlarkommentar: Jfr. Grundtv, Nr. 84, I.
k32. Samlarkommentar: [ikke: nn]
k33. Samlarkommentar: [T. udtalte det og hitta]
k34. Samlarkommentar: Bederdans h. Gr. Utr. 154. Danm. gl. Folkev. Nr. 122. 129, V. 13.
k35. Samlarkommentar: Targjei sagde og: Kvore
k36. Samlarkommentar: [ell. 42?]
k37. Samlarkommentar: Synd
k38. Samlarkommentar: Løi
k39. Landstads kommentar: (skulde hevne sin Fader)
k40. Landstads kommentar: (Hermo spørger)
k41. Samlarkommentar: (denne Linie har jeg glemt)
k42. Samlarkommentar: Torbjør mener, at det skal betyde en «herredag» ɔ: herlig dag.
k43. Samlarkommentar: (aab.)
k44. Samlarkommentar: (Elvetrodd)
k45. Samlarkommentar: (sic)
k46. Samlarkommentar: (sic)
k47. Samlarkommentar: (sic)
k48. Samlarkommentar: (aab. e)
k49. Samlarkommentar: Sangersken var her ikke ganske sikker i Versordnen.
k50. Samlarkommentar: [sic]
k51. Samlarkommentar: Kvædersken her meget usikker; ogsaa: adde dine sorgjir fortele dú meg]
k52. Samlarkommentar: [2den Gang hørte jeg sikkert: hass]
k53. Samlarkommentar: (Jfr. Afz. 3, s. III)
k54. Samlarkommentar: (Arv. III, s. 14, v. 7.)
k55. Samlarkommentar: («Hun var fæstet til Kongen af Sælland».) [Paa hvilken Plads dette Vers skulde staa, vidste Sangersken ikke.]
k56. Samlarkommentar: («Då tagna hó».)
k57. Bugges kommentar: [4 ikke T.] Denne strofa finst altså ikkje i oppskrifta etter Tone Kivle.
k58. Samlarnote: (eller so)
k59. Samlarkommentar: begge Udtryk brugtes
k60. Samlarkommentar: (?)
k61. Samlarkommentar: te?
k62. Samlarkommentar: (sic)
k63. Samlarkommentar: (sic)
k64. Samlarkommentar: (mine?)
k65. Samlarkommentar: [De?]
k66. Samlarkommentar:jvfr. Arw. V. 14.
k67. Samlarkommentar: (sic!)
k68. Samlarkommentar: V. 15.
k69. Samlarkommentar: (sic)
k70. Samlarkommentar: Af røar, Holk (hjöltin)
k71. Samlarkommentar: (rydja)
k72. Samlarkommentar: (aab.)
k73. Samlarkommentar: (sic)
k74. Samlarkommentar: Væxt, der skulde væx‹…›ox
k75. Samlarkommentar: Malm
k76. Samlarkommentar: tvættede
k77. Samlarkommentar: Stut kubbe
k78. Samlarkommentar mellom linene: (sic)
k79. Samlarkommentar: Fodtrin paa Bænken
k80. Samlarkommentar: (Egeholdt)
k81. Samlarkommentar: Larm
k82. Samlarkommentar: [sic!]
k83. Samlarkommentar: (sic)
k84. Samlarkommentar mellom verselinene i førre strofa, med tilvising hit: (her en line glemt)
k85. Samlarkommentar: samme Omkvæd i den aldeles fskjell. Vise Arw. Nr. 112.
k86. Samlarkommentar: ivi ???
k87. Samlarkommentar: (jvfr Visen om Jomfruen i Hindeham.
k88. Samlarkommentar: (sic)
k89. Samlarkommentar: (sic)
k90. Samlarkommentar: (liti Kjersti fort)
k91. Samlarkommentar: Hun sa snart Iven, snart sjeldnere Iver, begge udtalte som navnet Jæger.
k92. Samlarkommentar: (udtalt som vénn)
k93. Samlarkommentar: (tostavelsesbetoning som appelativet: jæger)
k94. Samlarkommentar: («Eg kann kji rektig á laggje detta versi»)
k95. Samlarkommentar: (som Jæger)
k96. Samlarkommentar: (sic?)
k97. Samlarkommentar: (é)
k98. Samlarkommentar: (aab)
k99. Samlarkommentar: (sic)
k100. Samlarkommentar: «Anstø» = Omkvæde)
k101. Samlarkommentar: lære at sy.
k102. Samlarkommentar: Snart
k103. Samlarkommentar: til Væggen
k104. Samlarkommentar: Hvel
k105. Samlarkommentar: sømmer
k106. Samlarkommentar: heimen
k107. Samlarkommentar til denne og neste strofa: Maaskee urigtig
k108. Samlarkommentar: Bagefter
k109. Samlarkommentar: [jvfr. fær. Qvörfin V. 5. 6.]
k110. Samlarkommentar, kvar setning med ulik skrivereiskap: Signe forstod ikke dette. Færøisk Ordsprog: bráð er barna lund (antiqv. Tskr. 1849–51 S. 273). Dog synes Båne- ei at passe her; maaske Feil for Bele-Lund, jvfr. Kvikispr. Landst. V. 48.
k111. Samlarkommentar: opr. mé. S.B.
k112. Samlarkommentar: Signe forstod ei dette Ord.
k113. Samlarkommentar: (sic)
k114. Samlarkommentar: (ikke æ)
k115. Samlarkommentar: Bud
k116. Samlarkommentar: (solgte)
k117. Samlarkommentar i høgremargen: hossi
k118. Samlarkommentar: (Strie)
v1. Alternativ lesemåte: sørgjande
v2. Alternativ lesemåte: lynd
v3. Det ser ut som det står «spjadde», og det har også skrivaren av reinskrifta tolka det som; men Bugge har retta det tilbake til «snjadde»
v4. Alternativ lesemåte: med det for igjæn
v5. Alternativ lesemåte: Sønerne med for Søner i Arm
v6. Alternativ lesemåte: jeg
v7. Tittel i reinskrifta: Dagmór
v8. Alternativ lesemåte i reinskrifta: lang
v9. Alternativ lesemåte i reinskrifta: Telebui
v10. Tittel i reinskrifta: Dagmór
v11. Alternativ lesemåte: Fori
v12. Alternativ lesemåte:
v13. Alternativ lesemåte: tree
v14. Alternativ lesemåte: stuppa
v15. Alternativ lesemåte: mi
v16. Alternativ lesemåte: enkji
v17. Alternativ lesemåte: (skuva)
v18. Tittel i reinskrifta: Maalfri: II.
v19. Alternativ lesemåte: dig
v20. Alternativ lesemåte: í land
v21. Alternativ lesemåte: studde
v22. Alternativt omkved: – Kóngjen av Danemark lader det hevne –
v23. Alternativ lesemåte: herr
v24. Alternativ lesemåte: å
v25. Alternativ lesemåte: no
v26. Alternativ lesemåte: såg
v27. Alternativ lesemåte: høyrde
v28. Alternativ lesemåte: fugle-sang
v29. Alternativ lesemåte: høyrde
v30. Alternativ lesemåte: rei no
v31. Alternativ lesemåte: uto
v32. Alternativ lesemåte: bóri
v33. Alternativ lesemåte: dei
v34. Alternativ lesemåte: giver jeg
v35. Alternativ lesemåte: ti
v36. Alternativ lesemåte: fysste
v37. Alternativ lesemåte: sylvbunden
v38. Alternativ lesemåte:
v39. Tittel i reinskrifta: Svenn i Rosensgår
v40. Alternativ lesemåte: o M.
v41. Alternativ lesemåte: frúa M.
v42. Alternativ lesemåte: Derfor M.
v43. Alternativ lesemåte: synes M.
v44. Alternativ lesemåte: måte M.
v45. Alternativ lesemåte: for M.
v46. Alternativ lesemåte: store aa smaa M.
v47. Alternativ lesemåte: sale M.
v48. Alternativ lesemåte: dóne M.
v49. Alternativ lesemåte: syllhefte M.
v50. Alternativ lesemåte: inkje for 'kje naki M.
v51. Alternativ lesemåte: leikar M.
v52. Alternativ lesemåte: for M.
v53. Denne strofa skreiv ikkje Bugge opp etter Anne, men ho er sett inn i reinskrifta, utan nummer, etter Jørgen Moes oppskrift, merkt «M.».
v54. Alternativ lesemåte: som kvor M.
v55. Alternativ lesemåte: búre M.
v56. Alternativ lesemåte: Æ' en M.
v57. Alternativ lesemåte: før trýter de vatten i M.
v58. Alternativ lesemåte: dotteri M.
v59. Alternativ lesemåte: min
v60. Alternativ lesemåte: dæ eg åtte M.
v61. Alternativ lesemåte: gjeve M.
v62. Alternativ lesemåte: far M.
v63. Alternativ lesemåte: Gu forlaate deg dotter M.
v64. Alternativ lesemåte: faer M.
v65. Alternativ lesemåte: han hev gjort mæ M.
v66. Alternativ lesemåte: dotter M.
v67. Alternativ lesemåte: dærinni M.
v68. Alternativ lesemåte: Naar M.
v69. Alternativ lesemåte: hennas M.
v70. Alternativ lesemåte: hennas M.
v71. Både mellom- og etterslengen står til andre strofa i oppskrifta.
v72. Både mellom- og etterslengen står til andre strofa i oppskrifta.
v73. Reinskrifta har ei ekstra strofe her (2b): Droningji tala ti lísle Gjærtrú: / «Hossi ska' me forrå den unge brúr?»
v74. Alternativ lesemåte: sylvarskål
v75. Reinskrifta har ei ekstra strofe her (27): Droning Soffia blei uppbrende, / lísle Gjærtrú av landi blei sendt'e.
v76. Alternativ lesemåte:
v77. Strofe 13 og 14 har bytta plass i reinskrifta.
v78. Alternativ lesemåte: Tíarsmanns
v79. Alternativ lesemåte: Tíarsmanns
v80. Alternativ lesemåte: somm
v81. Alternativ lesemåte: véndri
v82. Alternativ lesemåte: lytinne
v83. Alternativ lesemåte: syllbódde
v84. Alternativ lesemåte:
v85. Alternativ lesemåte: stidd
v86. Alternativ lesemåte: druknat
v87. Alternativ lesemåte: égji
v88. Alternativ lesemåte: gjeng
v89. Alternativ lesemåte: dronningens hånd
v90. Alternativ lesemåte: drager på rødegullsvær
v91. Alternativ lesemåte: tvæ
v92. Alternativ lesemåte: dragende
v93. Alternativ lesemåte: Kóngjen
v94. Alternativ lesemåte: Datteren din
v95. Alternativ lesemåte merkt «A. Tveitaas»: sylvholka
v96. Alternativ lesemåte: Aa
v97. Alternativ lesemåte: dæ æ' for alt æ dæ
v98. Alternativ lesemåte: støre
v99. Alternativ lesemåte: støre
v100. Alternativ lesemåte: broderen for broder at
v101. Alternativ lesemåte: site ivi (Tarbjønn Kvæven)
v102. Alternativ lesemåte: Lovmannsøy
v103. Alternativ lesemåte: nåde
v104. Alternativ lesemåte: klappa
v105. Alternativ lesemåte: en
v106. Alternativ lesemåte: kvæder
v107. Alternativ lesemåte: En
v108. Alternativ lesemåte: trøe
v109. Alternativ lesemåte: trøytta ut (Tarbjønn Kvæven)
v110. Alternativ lesemåte: stó
v111. Alternativ lesemåte: der sjave for så nære
v112. Alternativ lesemåte: dæruppå
v113. Alternativ lesemåte: rister
v114. Alternativ lesemåte: min
v115. Alternativ lesemåte: Bóris (Anne Moen)
v116. Alternativ lesemåte: inni
v117. Alternativ lesemåte: Børill
v118. Alternativ lesemåte: klappa
v119. Alternativ lesemåte: mæ finganne små (Anne) for onder skjinn
v120. Alternativ lesemåte: statt opp Boris, skrei lokunn ifrå (Anne)
v121. Alternativ lesemåte: Så lever l K. systeren din (Anne)
v122. Alternativ lesemåte: sinn
v123. Alternativ lesemåte: ølsvøber (Anne)
v124. Andre verselina av denne strofa står skriven mellom strofe 50 og 51, truleg meint som ei ny strofe saman med siste verselina av strofe 50. Denne varianten er merkt: Anne
v125. Alternativ lesemåte: glæde (Anne)
v126. Alternativ lesemåte: Fra øster til vester (Anne)
v127. Tittel i reinskrifta: Sillfaren Jónsson, unge Ingelbret å Sylveliti Jónsdotter. I.
v128. Tittel i reinskrifta: Unge Ingelbrett.
v129. Alternativ lesemåte: Sigri aa Ingri
v130. Alternativ lesemåte: andre
v131. Alternativ lesemåte: Laando
v132. Alternativ lesemåte: rier
v133. Alternativ lesemåte i strofe 15: udaf
v134. Alternativ lesemåte: jei
v135. Alternativ lesemåte: skulde
v136. Alternativ lesemåte under siste strofa: mangg ein
v137. Alternativ lesemåte: ho teke
v138. Alternativ lesemåte: vænde
v139. Alternativ lesemåte: Du
v140. Alternativ lesemåte: heirsdag'e
v141. Alternativ lesemåte: mit tavlebór
v142. Alternativ lesemåte: vår for å den
v143. Alternativ lesemåte: kløstri
v144. Alternativ lesemåte: moder
v145. Alternativ lesemåte:
v146. Alternativ lesemåte: går
v147. Alternativ lesemåte: så eg
v148. Alternativ lesemåte: so seie dé, eg ligg i saltan sjø, å be ho vi' gifte seg.
v149. Alternativ lesemåte: tjuge å sju gong tjuge
v150. Alternativ lesemåte: bare for kji mer hell
v151. Tittel i reinskrifta: Ridder Stig liden ligger slagen
v152. Alternativ lesemåte: fygje
v153. Alternativ lesemåte: min
v154. Tittel i reinskrifta: Stigelíten ligger slagen.
v155. Alternativ lesemåte: den
v156. Alternativ lesemåte: bróne
v157. Alternativ lesemåte: ivi Líve
v158. Alternativ lesemåte: sprengt
v159. Alternativ lesemåte: ikke dræge
v160. Alternativ lesemåte: han
v161. Alternativ lesemåte: vi' två
v162. Alternativ lesemåte: gifte ho
v163. Alternativ lesemåte: Døttanne síne
v164. Alternativ lesemåte: ho gifter
v165. Alternativ lesemåte: Døttanne síne
v166. Alternativ lesemåte: sine
v167. Alternativ lesemåte: sig
v168. Alternativ lesemåte: æ
v169. Alternativ lesemåte: æ
v170. Alternativ lesemåte: flutte
v171. Alternativ lesemåte: ríe
v172. Alternativ lesemåte: bonné
v173. Alternativ lesemåte: ti
v174. Alternativ lesemåte: módere
v175. Alternativ lesemåte: inkji
v176. Alternativ lesemåte: høgan
v177. Alternativ lesemåte: líka
v178. Alternativ lesemåte: inkji
v179. Alternativ lesemåte: kinné
v180. Alternativ lesemåte: móderi
v181. Alternativ lesemåte: framum
v182. Alternativ lesemåte: låg
v183. Alternativ lesemåte: la
v184. Alternativ lesemåte: slå
v185. Alternativ lesemåte: inkji
v186. Alternativ lesemåte: ti
v187. Alternativ lesemåte: himmerík
v188. Alternativ lesemåte: rudde
v189. Alternativ lesemåte: meg,
v190. Alternativ lesemåte: berre
v191. Alternativ lesemåte: himmerik
v192. Alternativ lesemåte: fori
v193. Alternativ lesemåte: móire
v194. Alternativ lesemåte: míne
v195. Alternativ lesemåte: sømmede
v196. Alternativ lesemåte: var
v197. Alternativ lesemåte: var
v198. Alternativ lesemåte: høieloft at gå (1863) for stolt Signelill gå
v199. Alternativ lesemåte: droningji for droning hó
v200. Alternativ lesemåte: Jeg er ikke (1863)
v201. Alternativ lesemåte: jeg (1863)
v202. Alternativ lesemåte: jeg (1863)
v203. Alternativ lesemåte: vil for vil no
v204. Alternativ lesemåte: Jeg (1863)
v205. Alternativ lesemåte: dæn sømmen
v206. Alternativ lesemåte: var for har været
v207. Alternativ lesemåte: Jeg va' mig en jomfrú bold
v208. Alternativ lesemåte: tærnur
v209. Alternativ lesemåte: tærnur
v210. Alternativ lesemåte: helt meg
v211. Alternativ lesemåte: speielen
v212. Alternativ lesemåte: breidde
v213. Alternativ lesemåte: framreidde
v214. Alternativ lesemåte: so kom de ein, som lokka meg í den (1863)
v215. Alternativ lesemåte: vann
v216. Alternativ lesemåte: sæle (1863)
v217. Alternativ lesemåte: dei
v218. Alternativ lesemåte: andre
v219. Alternativ lesemåte: moders
v220. Denne og den førre strofa var ombytt i 1863.
v221. Alternativ lesemåte: fyste
v222. Alternativ lesemåte: fader
v223. Alternativ lesemåte: han
v224. Alternativ lesemåte: sonen (1863)
v225. Alternativ lesemåte: búri
v226. Alternativ lesemåte: at lofti ti for ti høieloft/búri for
v227. Alternativ lesemåte: Signelill
v228. Alternativ lesemåte: eg
v229. Alternativ lesemåte: mi' tankar dei
v230. Alternativ lesemåte: efter
v231. Alternativ lesemåte: seie
v232. Alternativ lesemåte: du seie meg kven heve
v233. Alternativ lesemåte: havde
v234. Alternativ lesemåte: stangji
v235. Alternativ lesemåte: haver sig
v236. Alternativ lesemåte: gløyme
v237. I reinskrifta står det over «glemma»: [fyrst «gløyme»].
v238. Alternativ lesemåte: uppå
v239. Alternativ lesemåte: han
v240. Alternativ lesemåte: kåm der
v241. Alternativ lesemåte: smidjen
v242. Alternativ lesemåte: eg dæ
v243. Alternativ lesemåte: eg
v244. Alternativ lesemåte: slett
v245. Alternativ lesemåte: rann
v246. Alternativ lesemåte: rann
v247. Alternativ lesemåte (skrive under lina): fyrræ va ho ne at stranda hell han.
v248. Paranteser rundt ordet er stroke.
v249. Alternativ lesemåte: Kungjen
v250. Alternativ lesemåte: den
v251. Alternativ lesemåte: hev
v252. Alternativ lesemåte: lade
v253. Alternativ lesemåte: sønnen
v254. Alternativ lesemåte: den
v255. Alternativ lesemåte: portens
v256. Alternativ lesemåte: kneggje
v257. Alternativ lesemåte: ingjen mann kunne
v258. Alternativ lesemåte: kångg Valdemonn
v259. Alternativ lesemåte: Helle vi eg
v260. Alternativ lesemåte: kång V.
v261. Alternativ lesemåte: døe kann me ikkji
v262. Alternativ lesemåte: va
v263. Alternativ lesemåte: helle meg (T.)
v264. Alternativ lesemåte: sel (T.)
v265. Alternativ lesemåte: de hediske land (T.)
v266. Alternativ lesemåte: høgge
v267. Alternativ lesemåte: Styrsmannen
v268. Alternativ lesemåte: han lagde út årinn å ró (T.) for kastar … dró
v269. Alternativ lesemåte: hændar
v270. Alternativ lesemåte: sel
v271. Alternativ lesemåte: gullkronur
v272. Alternativ lesemåte: eg
v273. Alternativ lesemåte: gjestebos
v274. Alternativ lesemåte: de (T.)
v275. Alternativ lesemåte: styrsmann
v276. Alternativ lesemåte: dú tøvrar
v277. Alternativ lesemåte: kjæm (T.)
v278. Alternativ lesemåte: eg selja alle (T.) for dei ganga, ja
v279. Alternativ lesemåte: Dú sko alli (T.)
v280. Alternativ lesemåte: gangarar
v281. Alternativ lesemåte: Er
v282. Alternativ lesemåte: eg læt
v283. Alternativ lesemåte: ifraa
v284. Alternativ lesemåte: 'an
v285. Alternativ lesemåte: af Lei
v286. Alternativ lesemåte: dei
v287. Alternativ lesemåte: kons
v288. Alternativ lesemåte: fagrast
v289. Alternativ lesemåte: hjaa mæg
v290. Alternativ lesemåte: ny
v291. Alternativ lesemåte: vann
v292. Alternativ lesemåte: fortelje
v293. Alternativ lesemåte: eg tótte
v294. Alternativ lesemåte: sette seg
v295. Alternativ lesemåte: bære
v296. Alternativ lesemåte: fekk
v297. Alternativ lesemåte: va nokosinn
v298. Alternativ lesemåte: moirbonni
v299. Alternativ lesemåte, skrive i margen med anna blekk: bel
v300. Tittel i reinskrifta: Kong Eirik aa Hugaljo
v301. Alternativ lesemåte: búr for han búr
v302. Alternativ lesemåte: kan
v303. Alternativ lesemåte: búr for hó búr
v304. Alternativ lesemåte: søve
v305. Alternativ lesemåte:
v306. Alternativ lesemåte: talar ti
v307. Alternativ lesemåte: verri
v308. Alternativ lesemåte: hæna
v309. Alternativ lesemåte: systarne
v310. Alternativ lesemåte: antel
v311. Alternativ lesemåte: ikkje noko
v312. Alternativ lesemåte: hallsótt
v313. Alternativ lesemåte: sende
v314. Alternativ lesemåte: o ba
v315. Alternativ lesemåte: fuglen for den fuglen
v316. Alternativ lesemåte: talar ti
v317. Alternativ lesemåte: de va
v318. Alternativ lesemåte: hó úti fyr hånom står
v319. 1764-utgåva har: veedst
v320. Alternativ lesemåte: vene
v321. Alternativ lesemåte: eitt
v322. Alternativ lesemåte: de
v323. Alternativ lesemåte:
v324. Stroken tittel: Den varande fugl.
v325. Alternativ lesemåte: hun
v326. Alternativ lesemåte: søster
v327. Alternativ lesemåte:
v328. Alternativ lesemåte: kongsdatteren.
v329. Alternativ lesemåte: tavlur
v330. Alternativ lesemåte: mit
v331. Alternativ lesemåte i NFS S. Bugge g, 36: blei
v332. Alternativ lesemåte i NFS S. Bugge g, 36:
v333. Alternativ lesemåte: datt
v334. Alternativ lesemåte i NFS S. Bugge g, 36: eg æ bare ein fatike friarlaupar mann
v335. Alternativ lesemåte: seie mæ
v336. Alternativ lesemåte: øy
v337. Alternativ lesemåte: døy
v338. Alternativ lesemåte: å sjav fær du søndine fer alle di béra
v339. Alternativ lesemåte: kjeme
v340. Alternativ lesemåte: eg
v341. Alternativ lesemåte: nu
v342. Alternativ lesemåte: i
v343. Strofa står skriven i margen, med nummerering som her.
v344. Strofa står skriven i margen, utan nummerering.
v345. Alternativ lesemåte: stýrand
v346. Alternativ lesemåte: ikkje
v347. Alternativ lesemåte: hovu
v348. Alternativ lesemåte: so vekkjer han frú J[utte]l[i] dótte si
v349. Alternativ lesemåte: fru Jutteli
v350. Alternativ lesemåte: blómstri
v351. Alternativ lesemåte: sovna
v352. Alternativ lesemåte: blómstri
v353. Alternativ lesemåte: blómstri
v354. Alternativ lesemåte: rí 'en
v355. Alternativ lesemåte: fyr 'en
v356. Alternativ lesemåte: frå
v357. Alternativ lesemåte: Møene
v358. Alternativ lesemåte: Søm
v359. Alternativ lesemåte: Fyr
v360. Alternativ lesemåte: ei ånno
v361. Alternativ lesemåte:
v362. Alternativ lesemåte: (flød)
v363. Denne strofa er skoten inn mellom førre og neste strofe og har ikkje nummerering i oppskrifta.
v364. Alternativ lesemåte: rósends
v365. Tittel i reinskrifta: Valivan.
v366. Alternativ lesemåte: herr
v367. Alternativ lesemåte i melodioppskrifta: moder
v368. Alternativ lesemåte: god skjéle
v369. Alternativ lesemåte: leikar oppå
v370. Alternativ lesemåte: ung
v371. Alternativ lesemåte: kung
v372. Alternativ lesemåte: fe
v373. Alternativ lesemåte: å slæben vidde han lære
v374. I ein merknad etter strofe 15 står det at strofe 13–15 skal inn etter strofe 22. Det er usikkert om dette er ein variant; i oppskriftene frå 1907 og 1913 varierer stroferekkjefølgda.
v375. Alternativ lesemåte:
v376. Alternativ lesemåte: fager ei
v377. Alternativ lesemåte i mange strofer: Diurene
v378. Alternativ lesemåte i alle andre strofer: i
v379. Alternativ lesemåte: Haavde
v380. Alternativ lesemåte: burt
v381. Alternativ lesemåte: not
v382. Alternativ lesemåte: Gnavel
v383. Alternativ lesemåte: Lunde Kjyrke i Skaane
v384. Alternativ lesemåte: Lunde Kyrke i Skaane
v385. Alternativ lesemåte: va' for va' no
v386. Alternativ lesemåte: han
v387. Alternativ lesemåte: augu
v388. Alternativ lesemåte:
v389. Alternativ lesemåte:
v390. Alternativ lesemåte: vør
v391. Alternativ lesemåte:
v392. Alternativ lesemåte: vør
v393. Alternativ lesemåte: ho Aarolilja for de lisle viv
v394. Alternativ lesemåte: femten
v395. Alternativ lesemåte: igjaar for av går
v396. Alternativ lesemåte: tolv, tretten, fjorten vær
v397. Alternativ lesemåte: vondom
v398. Tittel i reinskrifta: Unge Vakkerkarl
v399. Alternativ lesemåte: Kongssonen
v400. Alternativ lesemåte: sorger
v401. Tittel i reinskrifta: Unge Vakkerkarl.
v402. Alternativ lesemåte i reinskrifta: eg æ'
v403. Tittel i reinskrifta: Unge Vakkerkarl.
v404. Alternativ lesemåte: båne
v405. Alternativ lesemåte: alt
v406. Alternativ lesemåte: tålå
v407. Alternativ lesemåte: svennene
v408. Alternativ lesemåte: brenn
v409. Alternativ lesemåte: hende
v410. Alternativ lesemåte: bestrímar
v411. Alternativ lesemåte: konungssónen
v412. Alternativ lesemåte: andre
v413. Alternativ lesemåte: ska'
v414. Alternativ lesemåte: første
v415. Alternativ lesemåte: moder til
v416. Alternativ lesemåte: i løn. Ordet er sett i parentesar, og det er sett spørjeteikn etter både «røn» og «i løn».
v417. Alternativ lesemåte: menn
v418. Alternativ lesemåte: ti
v419. Alternativ lesemåte: ti
v420. Alternativ lesemåte: två (gammelt)
v421. Alternativ lesemåte: kua
v422. Alternativ lesemåte: Døttmark

Riddarballadar 2 er lastet ned gratis fra bokselskap.no