Om mottakelsen av Korset i 1922
Anne Birgitte Rønning, Universitetet i Oslo
«Det er vel paa en maate overflødig at skrive om en bok, der har tvunget sig til et kjæmpeoplag paa 25.000 før forlaget har vundet at sende ut de anmeldelseseksemplarer som er tiltænkt pressen», kommenterer P. Jæger-Leirvik i lokalavisen Namdalen rett oppunder jul 1922.Se listen over anmeldelser for referanser. Kanskje var han blant dem som fikk boken tilsendt litt sent? Han skriver uansett en svært positiv anmeldelse. Mange andre lokalaviser hadde ikke egne anmeldelser, enten det nå skyldes at anmeldereksemplarene ikke nådde frem, eller at det ikke var folk til å anmelde boken. Da publiserte de gjerne en lengre beskrivelse av boken, trolig utgitt som en del av markedsføringen, for akkurat som utgivelsen av Kransen og Husfrue de to foregående årene var sluttføringen av trilogien om Kristin Lavransdatter en begivenhet som måtte kommenteres.Med opplag på 25 000 skrev Korset angivelig publiseringshistorie: «Det er første gang i den norske litteraturs historie at en bok har opnaaed et så stort oplag samme høst som den er utkommet», står det i en annonse i Tidens Tegn 18. desember 1922 og i Vestlandske tidende 19. desember 1922.
Korset ble utgitt den 27. november, og den første anmeldelsen var av Carl Joachim Hambro i Morgenbladet 29. november; tre dager etter fulgte Kristian Elster i Aftenposten, Ronald Fangen i Dagbladet, Inge Debes i Nationen og Andreas Paulson i Arbeidet. Alle disse var toneangivende stemmer også i mottakelsen av de to første bindene av trilogien, og forlaget brukte sitater fra Elsters, Fangens og Debes’ anmeldelser av Korset i sine annonser for boken i desember.Anmeldelsen av Anders Paulson [A.P.] i Arbeidet, dagsavisen til Bergen Arbeiderparti, ser man ikke spor etter i forlagets annonser.
Samtlige anmeldere kommenterer at Korset setter et storslått og verdig punktum for hele verket, eller som Kristian Elster uttrykker det: «Det sidste bind virker med kraft tilbage paa de øvrige, støtter helheden og giver verket en imponerende reisning.»Her er mange superlativer å finne i anmeldelsene: det dreier seg om «et Verk, som i sin Art er enestaaende – det rager høit over alle andre af de sidste Aars Bøger og vil faa blivende Værd» (A.S. i Bergens Aftenblad); «et monumentalverk ikke bare i norsk litteratur, men i verdenslitteraturen» (T.R i Nordlandsposten), «siden Henrik Ibsen utvilsomt det mest fremragende som overhodet er skapt her i Norge» (-hocs- i Akershus) Av den grunn dreier noen anmeldelser seg om verket som helhet, mens andre fokuserer særskilt på tredje bind. Som i mottakelsen av Husfrue er noen anmeldere mest opptatt av fremstillingen av norsk middelalder, men uansett vektleggingen av det historiske stoffet, berømmer alle kritikerne Undsets evne til å skildre komplekse mennesker. Fredrik Paasche beskriver det han ser som forskjeller mellom de tre bindene – handlingen i Kransen er «sterkere sluttet», mens bredden og de mange hendelsene gjør Husfrue rikere, og Korset imponerer med sin dybde:
Denne gang gjælder det en aabenbaring tilbunds av alle de sind og skjæbner, som boken om Kristin Lavransdatter har utvidet vor bevissthet med […] Jeg for min del kjenner ikke rikere og klarere sjæleskildring i moderne norsk digtning. Her er ikke digtet paa sympatier og antipatier, knapt nok paa forundring, først og fremst på forstaaelse.
For Karoline Grude i Den 17de Mai er det særlig bildet av en kvinnes liv som imponerer, det er «storfelt, ovfagert, livslevande»: «I lagnaden aat Kristin Lavransdatter finn vi grunndraga i den lagnaden som natura [sic], livet sjølv, tiletlar kvinna»». Korset berømmes som «soga um dei dagar som fell hardast for kvinna, aara daa ho gaar den tunge vegen burt fraa livet, gjennom gløymsle til grav». Kristian Elster i Aftenposten vektlegger de psykologiske sidene ved dette livet og kommenterer til slutt at selv om forholdet til Erlend er sentralt i Kristins liv, dør hun «mere som Lavransdatter end som Erlends elskede». Han konkluderer med at verkets store betydning ikke bare ligger i levendegjøringen av norsk middelalder: «dets virkelige og blivende værdi ligger i det største – det er et menneskes historie, et hjertes liv uforglemmelig fortalt».
Inge Debes i Nationen fremhever fremstillingen av forholdet mellom Kristin og Erlend: «Skildringen av disse to som gaar der og maaler styrke, som elsker hverandre, men som ikke kan trække i taug sammen, er fortalt med en kraft og myndighet som bare har sin like i de gamle sagaer.» Kristin er riktignok den viktigste karaktertegningen, men Debes roser Undset også for med «en forbløffende mandlig evne» å ha skildret to så forskjellige mannstyper som Erlend Nikulaussøn og Simon Andressøn. Både Debes og Andreas Paulson i Arbeidet bruker sagalitteraturen som en hedersreferanse. Paulson kommenterer Erlendskikkelsen som så sammensatt at ingenting fremstår som en brist i skildringen av ham. B.G. i Aftenavisen Stavangeren, derimot, kunne tenkt seg mer om Erlends handlinger og større begivenheter, og han kommenterer at denne mangelen «hænger sammen med hele bokens anlæg – at det er en kvinde, en husfrue og mor, som er hovedpersonen». Han hevder likevel at trilogien er «et av de mægtigste diktverker i den sidste menneskealders norske litteratur».Signaturen B.G. er trolig Birger Gotaas som var redaktør i Aftenavisen Stavangeren fra 1916 til 1924.
Også Sigurd Hoel, som var en nykommer som Undset-anmelder i 1922,Sigrud Hoel hadde allerede skrevet andre anmeldelser, bl.a. av Hamsuns romaner, og han debuterte skjønnlitterært med novellesamlingen Veien vi gaar samme høst. kommenterer i Social-Democraten den nøkterne og sammensatte fremstilling av Erlend – det dreier seg om en mannstype som kvinner ofte har skildret, hevder han, men som ingen har gjennomskuet som Undset. Hoel sammenligner Erlend med Selma Lagerlöfs Gösta Berling:
I Selma Lagerlöfs enkle jomfrusind er han blit et glansbilde, feminint anstrøken. I Sigrid Undsets skildring er han opfattet nøkternt og klart, set fra alle sider, gjennemskuet, som det rikere sammensatte menneske gjennemskuer det enklere. Mænd pleier at si at ingen kvinde nogensiden forstod en mand. Her er det umulige imidlertid hændt.
Den kvinnelige forfatterens evne til også å forstå og skildre menn fremheves altså av flere. Og kjønnsdikotomier og -paradokser preger mange anmeldelser. Tydeligst kommer dette til uttrykk hos F.D. i Trondhjems Adresseavis: «Sigrid Undsets kunst bæres oppe av en vidunderlig blanding av maskulin kraft og kvindelig ynde», der «mæktig skapende fantasi» og historisk storsyn ser ut til å tilhøre den maskuline kraften, mens det andre dreier seg om «en verden av kvindelig iakttagelsesevne med en sans for livgivende detaljer som gjør fremstillingen rik og vekslende som en blomstereng en solskinsdag.»F.D. er trolig avisens redaktør, Fritz Duus, som også anmeldte Hamsun i avisen på denne tiden, se Nils Aagard-Nilsen, Nordnorske anmeldelser av Knut Hamsuns bøker 1912–1959, Svolvær: Anstabben forlag, 2002.
Carl Joachim Hambro i Morgenbladet er mindre enn de andre opptatt av de enkelte menneskeskildringene. Han leser romanverket som «national tidsskildring», der siste bind viser skjebnene som fullbyrdes, både «de enkelte og landets». Med svartedauden legges alt det gamle dødt, og det gir ny grobunn. Hambros anmeldelse er poetisk, og han er en av de få som dveler ved romanens sluttscene:
Nysneen som falder og dækker alle gamle spor er haabet om fremtiden; de sterke sind som er løftet og grepet til vår omhu for de hvite fnugs skjære uberørthet, rummer styrken som skal føre videre frem – i den vante gjerning, paa slegtens grund, i rolig taalsomhet under det jevne livs uforanderlige, enkle og ophøiede krav.
Sigurd Hoel, som politisk stod langt fra både Hambro og Undset selv, prøver ut flere innganger til en kritisk vurdering av Undsets Kristin Lavransdatter som historisk roman. I en sammenligning med Johannes V. Jensens Kongens fald (utgitt i tre deler 1900–1901) hevder han at Jensens roman har en mer fortettet historieskildring med bare en femtedel av sidetallet i Undsets trilogi, noe som blant annet skyldes Jensens «eksplosive sproglige kraft». I skildringen av dagliglivet skårer imidlertid Kristin Lavransdatter høyere enn Kongens Fald. Han hevder også at om en historisk roman skal ha noen verdi utover den rene underholdningsverdien, må det være ved å «utvide og skjærpe vort syn på nutiden». Kristin Lavransdatter gjør ikke det, hevder Hoel; den holder ikke opp en fjern og fremmed tid som kan sette nået i perspektiv, slik Gustave Flauberts Salammbô gjør, og den viser ikke det moderne samfunnets historiske forutsetninger slik Kongens Fald gjør. Han anerkjenner likevel Undsets verk som en tredje mulighet: «at styrke samfølelsen med de mennesker som bodde her i landet før os».
Andre anmeldere knytter historieskildringen til samtidens nasjonale verdier, ikke minst bildet av den norske bonden:
Man læser dette som en middelaldersroman, men undgaar allikevel ikke en sterk følelse av at se ind i et finslebet speil for vor tids mennesker, for os selv. Indom vort skall av moderne kultur og former hviler den samme menneskesjæl, de samme aristokratiske følelser som særpreget det norske bondefolk og dettes ubedervede ætlinger, men ogsaa de samme svakheter og lidenskaper. (P. Jæger-Leirvik i Namdalen)
For K.Sj. i Haalogaland er det nasjonale knyttet til språket, og her er han kritisk.K.Sj. er trolig Karl Sjurseth som var avisens redaktør og også bl.a. anmeldte Arne Garborgs romaner i avisen. Han mener Undsets «norsk dansk» gjengir norsk «huglynne» ufullkomment og uklart: «Gode norske ord blir likefrem uskjønne, naar de kommer inn i de danske bøiningsformer».
Selv for et publikum og anmeldere som ikke fikk konsentrasjonen utfordret av sosiale medier, kunne imidlertid et litterært verk på 521 sider være krevende, og selv om alle anmelderne av Korset gir uttrykk for sin begeistring, kommenterer de fleste at verket er for langt: Det er for mange personer og slektslinjer (Ronald Fangen i Dagbladet), for detaljerte arbeidsbeskrivelser man har lest før, og for mange naturskildringer (Per B. Soot i Arbeider-Politiken), og fortellemåten er for omstendelig (B.G. i Aftenavisen Stavangeren). Finn Halvorsen, som selv var forfatter, hevder i Morgenposten at verket mangler komposisjon; han sammenligner Undset med Gustave Flaubert og hevder at Flaubert ville kunne skrevet hele trilogien i ett fortettet bind. Men Halvorsen berømmer likevel Undset for å fylle «Hverdagsmennesker med saa heftig, varmt og rikt Liv».
En spesiell vri på sukket over romanens lengde finner vi hos Ivar Welle, en anerkjent kirkehistoriker og luthersk prest, tilknyttet Indremisjon, som også var romanforfatter og bokanmelder i Dagen. Han skriver at romanen har fremragende litterære egenskaper i form av intense personskildringer og vidunderlig «indtrængen i tidens liv og tidens sjæl», og han berømmer Undset for en grunnleggende medfølelse med alt menneskelig. Men anmeldelsen åpner med et sukk over de mange skildringene av seksualitet: «Hvert normalt mandfolk føler likefrem kvalme ved en del av hendes skildringer av kjønslivet […] Hun har en vældig tilbøielighet til altid at komme ind paa dette». Welle avslutter med en påstand om at de aller fleste leserne vil finne romanen kjedelig, og at det vil være et stort strev å arbeide seg gjennom den: «Men Sigrid Undset har jo en flok tilbedere, for hvem dette haarde stræv vil være likt Jakobs arbeide for Rakel.»
Tross alle innvendinger mot romanens lengde ender imidlertid anmeldelsene alltid positivt. Avslutningen på Ronald Fangens anmeldelse i Dagbladet er spissformulert, men representativ:
Alt i denne bok er kanskje ikke like godt, men alt er godt, og det meste er vidunderlig; man leser i frysende fryd og kunde graate av gru og av henrykkelse.
Sigrid Undset har altsaa fullført sitt verk om Kristin Lavransdatter. Det vidner at ennu kan der diktes i Norge, der rinner saft og sevje i vinterlandet, der er ingen grunn til aa klage.
C.J. Hambro [signatur C.J.H.], Morgenbladet, 29. november 1922.
Kristian Elster, Aftenposten, 2. desember 1922.
Inge Debes, Nationen, 2. desember 1922.
Ronald Fangen, Dagbladet, 2. desember 1922.
Andreas Paulson [signatur A.P], Arbeidet (Bergen), 2. desember 1922.
Sk, Nasjonalbladet (Trondheim), 5. desember 1922.
P. Rosenkrantz-Johnsen, Norges Handels- og Sjøfartstidende, 6. desember 1922.
Sigurd Hoel, Social-Demokraten, 8. desember 1922.
T.R, Nordlandsposten (Bodø), 9. desember 1922.
F.D. [Fritz Duus?], Trondhjems Adresseavis (Trondheim), 9. desember 1922.F.D. er trolig avisens redaktør, Fritz Duus, som også anmeldte Hamsun i avisen på denne tiden, se Nils Aagard-Nilsen, Nordnorske anmeldelser av Knut Hamsuns bøker 1912–1959, Svolvær: Anstabben forlag, 2002.
A.S., Bergens Aftenblad, 11. desember 1922.
Karoline Grude, Den 17de Mai, 12. desember 1922.
-hocs, Akershus (Lillestrøm), 12. desember 1922.
Finn Halvorsen, Christiania Nyheds- og Avertissements-Blad (Morgenposten), 12. desember 1922.
Fredrik Paasche, Tidens Tegn, 13. desember 1922.
K. Sj. [Karl Sjurseth?], Haalogaland (Harstad), 13. desember 1922.
B.G. [Birger Gotaas?], Aftenavisen Stavangeren (Stavanger), 15. desember 1922.
Ivar Welle, Dagen (Bergen), 19. desember 1922.
Gerhard Jynge [signatur G.J.], Dagsposten Trønderen (Trondheim), 20. desember 1922
[uten signatur], Vestlandske Tidende (Arendal), 21. desember 1922
Per B. Soot, Arbeider-Politikken, 22. desember 1922
P. Jæger-Leirvik [signatur J-L], Namdalen (Namsos), 22. desember 1922
Boken er utgitt av Det norske språk- og litteraturselskap
Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi. Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.
Korset er tredje og siste bind i Sigrid Undsets trilogi om Kristin Lavransdatter. Handlingen er lagt til første halvdel av 1300-tallet, og vi følger Kristin i siste del av hennes liv.
I 2020 var det hundre år siden Kransen ble utgitt for første gang. Det norske språk- og litteraturselskap markerte jubileet med en digital tekstkritisk utgave av første bind av trilogien. I 2023 kom en tilsvarende utgave av Husfrue, og nå kommer Korset.
Utgaven er utstyrt med en innledning om mottakelsen og en redegjørelse om tekstetablering, utgaver og varianter. Se innledningene i Kransen for innganger til trilogiens mangfoldige innhold så vel som til den forskningen som allerede er gjort.
Forfatteren og samfunnsdebattanten Sigrid Undsets betydning for norsk og internasjonal litteratur- og samfunnshistorie er uomstridt. Hennes omfangsrike produksjon favner romaner, noveller, essaysamlinger, helgenbiografier, artikler og selvbiografiske skrifter.
Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.
