Psevdonymet

Hanna Winsnes’ husholdningsbøker og ulike religiøse skrifter ble etter hvert utgitt under hennes eget navn; det kunne til nød gå an for en prestekone. Derimot holdt hun strengt på sin anonymitet angående underholdningsfortellingene; å skrive den slags, mente hun slett ikke passet seg for henne, og følte det visstnok som en lettelse da hun bestemte seg for at Hugo Schwartz «for stedse» skulle nedlegge pennen.

En liten anekdote som er gjengitt i oldebarnet Barbra Rings biografi, viser hvor strengt familien overholdt løftet om ikke å røpe hvem som skjulte seg bak psevdonymet. Da sønnen Jens Henrik Winsnes spurte sin senere hustru Elisabeth Bernhoft om hvem som var hennes yndlingsforfattere, fortalte hun at det var Bulwer (Edward Bulwer-Lytton, 1803–1873) – en i datiden populær engelsk underholdningsforfatter – og Hugo Schwartz. Hun registrerte at hennes forlovede ble litt underlig, men trodde det var fordi han syntes hun hadde en dårlig litterær smak. Først ti år senere kunne han fortelle henne hvem Hugo Schwartz var; da hadde moren løst ham fra hans løfte (Ring 1924, 108 f). Dette kan ha vært rundt 1860, ettersom de giftet seg i 1852. I alle fall i 1865 var det blitt en offentlig hemmelighet hvem Hugo Schwartz var, for i en artikkel i Illustreret Nyhedsblad fra august dette året nevnes alle Hanna Winsnes’ fortellinger utgitt under dette merket («Hanna Winsnes», av «St.S.»).

Hun hadde lidd store kvaler da hun mange år tidligere hadde utgitt sin første bok, Catechismi fem Parter udsatte i Vers (1831); kunne det aksepteres at en kvinne, og attpåtil en prestekone, kunne utgi bøker? Som en del av konfirmantforberedelsene måtte alle ungdommer den gangen lære katekismen utenat. Hanna Winsnes hadde sett hvordan noen av konfirmantene til hennes mann strevde med dette, og mente at det ville bli enklere for dem dersom stoffet ble presentert på rim. Versene hennes slo an blant de unge, og hun sendte manuskriptet til en venninne for å more henne. Via venninnen fikk den kjente grundtvigianeren W.A. Wexels (1797–1866) se det og mente at det absolutt burde trykkes. Wexels var kateket ved Vår Frelsers kirke i Christiania, og en gammel venn av hennes mann. Etter å ha rådført seg med ektemannen lot Hanna seg til slutt overtale, under forutsetning av at boken kunne utkomme anonymt (Ring 1924, 105). Etter hvert sivet det likevel ut hvem som var forfatteren, og hun måtte tåle noe offentlig kritikk. Men det skjedde nesten tyve år etter utgivelsen, så hun tok det med en viss ro (Ring 1924, 124–133).

Hun følte seg heller ikke trygg på at det ville forbli en hemmelighet hvem som dekket seg bak navnet Hugo Schwartz, selv om all kontakt med forleggerne gikk gjennom hennes svigersønn Jens Ring og familiens gamle venn Christian C.A. Lange (1810–1861), historiker og riksantikvar. Dessuten likte hun ikke hemmelighetskremmeriet hun var nødt til å omgi seg med. Hun lot seg derfor ikke rikke da hun først hadde tatt sin beslutning om å slutte å skrive fortellinger. Dzwonkowski skal selv ha troppet opp på prestegården og forsøkt å overtale henne. Men hun syntes det skaffet henne for mange ubehageligheter å skrive under falskt navn, og trodde også at «den smule Evne» hun måtte ha hatt til å skrive underholdningsbøker, nå visst hadde forlatt henne (Ring 1924, 165). I stedet skrev hun altså flere verdifulle lærebøker i husholdning og matstell, både for husmødre av samme klasse som hun selv, for «fattige» husmødre, og for husholdersker og tjenestepiker, etter hvert under eget navn.

Kvinnelige forfatteres bruk av mannlig psevdonym eller mannlig forteller er et fenomen som blant andre litteraturforskerne Sandra M. Gilbert og Susan Gubar har drøftet i sin bok The Madwoman in the Attic (1979). De peker på det sosiale presset som ligger under ønsket om anonymitet, og de litterære fordelene som kan ligge i det å skjule seg bak en mannlig identitet. En mannlig forfatter kunne i eldre tider ha større stofflig rekkevidde enn en kvinne, og berøre en rekke emner som var tabu for en kvinnelig forfatter. Et mannlig psevdonym kunne gi både større vingeslag og større autoritet og litterær prestisje.

Samtidig peker Gilbert og Gubar på at det kan være både vanskelig og direkte uheldig for en kvinnelig forfatter å forsøke å skjule sitt kjønn. Det innebærer en psykologisk selvfornektelse som kan føre til en identitetskrise, hevder de, idet forfatteren kan komme til å oppfatte seg som en litterær hermafroditt. Dessuten er det både selvundertrykkende og undertrykkende overfor andre kvinner. Rent estetisk vil det lett kunne føre til motsigelser, spenninger og brudd i teksten, og gjøre den inautentisk og falsk.

Det later imidlertid ikke til at Hanna Winsnes har sett det mannlige skalkeskjulet som et etisk, estetisk eller psykologisk problem. For prestens hustru har det først og fremst vært et spørsmål om å beskytte seg selv og ham. Heller ikke benyttet hun mannsnavnet til å grave i dristige emner. Hun holdt seg godt innenfor aksepterte moralske rammer, og selv om hun tillot seg å skrive om både hor, forbyttede barn, barnedrap, mord og selvmord og skumle taterfølger, er det liksom fra en viss avstand. Dessuten får de onde alltid sin straff og de gode sin belønning. Innenfor disse moralske rammene lar hun sine kvinneerfaringer og -refleksjoner flyte fritt.

En mannlig forteller – med en kvinnes erfaringer

I Grevens Datter møter leseren allerede på første side en allvitende, men likevel dramatisert forteller som tar ham eller henne ved hånden og beskriver det vakre fynske landskapet som romanens handling for en stor del skal utfolde seg i. Fortelleren avslører om seg selv at han er teolog og huslærer og har tilbrakt mye tid i Nyborg og landskapet omkring byen, og personlig kjenner mange av de personene hvis historie han skildrer. Så forsvinner han praktisk talt ut av fortellingen. Iblant dukker han likevel opp med enkelte henvendelser til leseren for å forklare hvorfor han skifter tema:

Det, som man selv ikke ynder, forudsætter man gjerne, at Andre heller ikke skal bryde sig om. Jeg er nu ingen Elsker af store Selskaber, og derfor troer jeg det Samme om mine Læsere. Og da vi som usynlige Aander ikke engang kunne faae Deel i Maden, der er det bedste ved et stort Middagslag, saa proponerer jeg at blive borte og hellere følge Jomfru Nørager paa en lille Visit til Madame Kjelstrup (s. 60).

Leseren har likevel helt glemt fortelleren da han plutselig dukker opp mot slutten av romanen og avdekker at han er ulykkelig forelsket i sin heltinne, den forbyttede grevedatteren Nathalie, og at det er denne ulykkelige kjærligheten som har drevet ham til å skrive ned hennes historie, i romans form:

Endelig kom jeg paa den heldige Idee, at lægge min Elskedes Historie til Grundvold for en Roman, og jeg vil raade enhver ulykkelig Elsker at gjøre ligesaa, hvis hans Inklinations Personlighed nogenlunde kan passe for en Romanheltinde, og hendes Begivenheder for en Roman. Virkeligheden gaaer da mere over i det Ideale, og ligesom en tro Ægtemands usvækkede Kjærlighed taber sin Lidenskabelighed ved Tilsætningen af den nye Slags Kjærlighed til Børnene, saa formildes ogsaa Digterens Lidenskab ved Kjærligheden til hans egne Børn – hans Aands Produkter, og det Hele vil maaske tilsidst tabe sig i – Egenkjærlighed (s. 284).

Skrivingen viser seg å være en god terapi, og den gir fortelleren mersmak. Han avslutter sin beretning med følgende hilsen:

Og hermed vil jeg ogsaa tage Afsked fra Læseren af mit første Arbeide, med det Løfte som en Vertinne ofte gjør sine Gjæster, men som hun ofte seer sig nødsaget til at bryde: ‘Det skal blive bedre næste Gang’ (s. 333).

Dette sitatet, der vertinnen brukes som et bilde på forfatteren, viser hvor vanskelig det kan være for en kvinnelig forfatter å skjule sin identitet bak en mannlig forteller og et mannlig psevdonym. Hugo Schwartz røper gang på gang sitt rette kjønn i teksten, noe også litteraturhistorikerne Fredrik Paasche og Willy Dahl har notert seg i sine respektive litteraturhistorier. Den mannlige fortelleren assosierer som en kvinne og vet alt for meget om kvinners vaner, sysler, vennskapsforhold, om matstell, broderier, klær, veving og skikk og bruk i en husholdning til å virke fullt ut troverdig som en mann, spesielt når man tar i betraktning tidens klart adskilte kjønnsroller. Huslærer-fortelleren kjenner f.eks. dagens og gårsdagens kvinnemoter og -frisyrer i detalj og vet navnet på de forskjelligste stoffer og utsmykninger.

At fortelleren er teolog og huslærer, kan likevel et stykke på vei forklare at han er opptatt av barneoppdragelse (noe Hanna Winsnes lar ham uttrykke eksplisitt) og religion, områder som kvinner tradisjonelt har tatt seg av i hjemmet.

Men det er vel prestekonen Hanna Winsnes’ eget hjertesukk vi hører når en av de mannlige hovedpersonene, den edle grev Adolph Brahe av Trolleborg, i et reisebrev fra Norge beklager prestefolkene på Norderhoug, som får så mange besøk om sommeren og aldri har fred – et problem fortelleren også er opptatt av.

Litterære forbilder?

Fredrik Paasche plasserer Hanna Winsnes’ «Morskabsfortellinger» i den poetiske realismen, som var den herskende litterære retningen i første halvdel av 1800-tallet; i våre naboland representert ved bl.a. Fredrika Bremer (1801–1865) og Thomasine Gyllembourg (1773–1856), hos oss først og fremst ved Mauritz Hansen (1794–1842), som hadde stor suksess allerede i 1819 med den nasjonalromantiske fortellingen «Luren», men siden skrev mer borgerlige idyller. Men hverken Mauritz Hansens eller Hanna Winsnes’ fortellinger er ren idyll. Mauritz Hansens Mordet paa Maskinbygger Roolfsen (1840) blir regnet som vår første kriminalroman.

Heller ikke Hanna Winsnes holdt seg tilbake når det gjaldt forbrytelser og umoral. Selv om det foregår mer blodige og usedelige saker i noen av hennes øvrige arbeider, treffer vi i Grevens Datter en baron, Fredrik Zernau, som får barn med sin elskerinne, hustruens kammerpike, som han gifter bort med sin tjener Svendsen. Han lar barnet passere som sin brordatter, og oppdrar henne hos seg, mens den ekte grevedatteren blir plassert hos en prest på landet og utgitt for å være et illegitimt barn. Mord forekommer ikke her, skjønt Svendsen blir urettmessig anklaget for mord da baronen tar livet av seg; han kan ikke leve med vanæren da han skjønner at spillet er tapt. Det er tjeneren som finner den døde da han kommer for å plage ham med at det går rykter om hans bedrageri:

[…] her fandt han rigtignok sin fordums Herre og Fiende, men hans Ansigtstræk saae han aldrig mere, alle de Udtryk af indre Sindsbevægelse, som de i disse Dage havde fremviist, vare udslettede af en Pistolkugle. Baronen havde endnu en Trækning i Benene, som viste at han nylig var død. Pistolen laae ved hans Side. «Ja saa! seilede han den Kours?» sagde Svendsen med satanisk Glæde (s. 309).

Hanna Winsnes hadde sett litt av hvert; som prestekoner flest den gangen måtte hun også fungere som lege. Det må for øvrig også Nathalies fostersøster Helene når hun blir gift med presten Kjelstrup. Ved forlovelsesmiddagen skåler Adolph og de andre med henne «som Landsbyens tilkommende Læge, de ønskede hende god Praxis» (s. 316).

I Hugo Schwartz’ neste roman, Det første Skridt, går det voldsommere for seg, med mord, selvmord og grove forbrytelser; boken ble presentert som en kriminalroman i en ny utgave ved Nasjonalbiblioteket for få år siden, med et rosende forord av krimforfatteren Unni Lindell. Her er det også mer erotisk lidenskap enn i Grevens Datter. Men det straffer seg, og dyden får sin belønning, som i alt Hanna Winsnes/Hugo Schwartz skrev. Hun ville nok belære, men mente at den beste metoden var å snike belæringen inn som en del av underholdningen.

Dette kommer tydelig fram i bøkene hun skrev for tjenestefolk og fattige husmødre. I Om Husjomfruer, utgitt posthumt av datteren Maren Vinsnes i 1877, skriver hun formanende at tjenestefolkene ikke bør kaste bort tiden med unyttig romanlesning. Det er bare etter endt dagsverk at de kan tillate seg å lese romaner, og da bør de ta sin husmor med på råd, «thi der er meget fordærveligt Kram af Morskabslæsning, der besmitter Tankerne istedet for at opløfte dem; men der er ogsaa mange gode Bøger, der tjener til Belærelse under Fornøielsen» (s. 24). Det er den type bøker de bør lese. Og det er den type bøker Hanna Winsnes/Hugo Schwartz skrev.

I Det første Skridt går det ille med en ung taterpike. Hun blir riktignok oppdratt på en prestegård, men forleser seg på umoralske, lettsindige romaner. Hadde hun vært så heldig å lese den slags litteratur som nå skrives av så mange ypperlige engelske forfattere, bøker som er «lige meget skikket til at berige Forstanden som til at forædle Følelsen», kunne livet hennes tatt en annen retning, mener fortelleren. Men i prestegården fantes bare et par av August Lafontaines «mest følsomme» fortellinger, og det som verre var, røverromanene Rinaldo Rinaldini og Mazarino den store Røver.Tyskeren August Lafontaine (1758–1831) var en meget populær forfatter av sentimentale og moraliserende fortellinger fra familiesfæren. Rinaldo Rinaldini er hovedpersonen i tyskeren Christian August Vulpius’ (1762–1827) roman Rinaldo Rinaldini, der Räuberhauptmann, som utkom i Leipzig i 1799 i tre bind og siden oppnådde tallrike opplag. Mazarino den store Røver er tittelen på den danske utgaven av tyskeren Bertrand Gottliebs (1775–1813) røverroman Mazarino, som utkom i 1802. Det kom to senere danske utgaver i hhv. 1833 og 1847. Forfatteren var anonym. Taterpiken fikk helt forvirrede forestillinger om hva som var rett og galt. Hun havnet snart på ville veier og dro med seg kjæresten på forbryterbanen, slik at han begikk et postran og drepte postmannen, for deretter å ta livet av seg. Taterpiken selv ble drept av en sjalu tater. For de som oppfører seg ordentlig, går det imidlertid bra.

Hanna Winsnes var meget begeistret for samtidige engelske forfattere; det er det mange bevis for også i Grevens Datter. Personene her leser Walter Scott og Samuel Richardson, men nevner også danske og tyske forfattere, f.eks. Ludvig Holberg, Adam Oehlenschläger, Johan Ludvig Heiberg, N.F.S. Grundtvig og Henrik Steffens. I tillegg er her referanser til Johan Wolfgang von Goethe, og til nå mindre kjente forfattere som Johann G. Müller, Johann Heinrich Voss og den nevnte August Lafontaine. Borgerlige idyller er tingen.

Ingen kvinnelige forfattere er nevnt, hverken svenskene Fredrika Bremer, Sophie von Knorring (1797–1848) og Emilie Flygare Carlén (1807–1892) eller danske Thomasine Gyllembourg, alle viktige i etableringen av den borgerlige romanen i Norden på 1830-tallet. Pussig nok, kanskje, ser det ut til at Hanna Winsnes ikke kjente eller bifalt dem. Det er for tidlig for Camilla Collett, som først utga Amtmandens Døttre i 1854/55.

Camilla Collett på sin side beundret Hanna Winsnes. Til hennes 80-årsdag i 1869 skrev hun et hyllestdikt til henne hvor hun skildrer Hanna Winsnes som «et rørende Bilde […] paa Fortids Styrke, Nutids Kultur», altså en som forstår å forene gammel tradisjon med nye tanker. Men Hugo Schwartz nevnes ikke.Diktet var opprinnelig trykt i Morgenbladet 12. august 1869. Det er gjengitt i sin helhet i Barbra Rings biografi om oldemoren (Ring 1924).

Barneoppdragelse

Grevens Datter er en ganske lang roman med mange forviklinger og en relativt komplisert fortellerstruktur: Handlingen begynner i nåtiden, deretter går fortelleren 16 år tilbake i tid til hovedpersonens fødsel og tidlige barndom, for deretter å vende tilbake til nåtiden. Det faktum at flere av hovedpersonene går under forskjellige navn i løpet av fortellingen, gjør det ikke enklere å orientere seg.

Men leseren forstår likevel at alt vil ordne seg til slutt. Det vil gå bra for de gode, og de dårlige vil få sin straff, som seg hør og bør i et samfunn med faste, allment aksepterte moralske rammer. Noen handler riktignok dårlig fordi de er ulykkelige eller tankeløse, eller fordi de selv er blitt behandlet dårlig. Grev Herman Zernau var et etterlengtet barn og ble bortskjemt av sine foreldre; han lærte ikke å tåle motgang. Han avviste derfor nærmest sin lille datter da moren døde i barselseng, og plasserte henne hos sin lillebror baronen mens han selv stort sett oppholdt seg i utlandet.

Lillebroren var på sin side blitt følelseskald fordi foreldrene behandlet ham ukjærlig; de foretrakk åpenlyst hans eldre bror Herman og straffet ham for den minste ting da han var barn. Selv elsket han hverken sin kone, som han giftet seg med fordi hun var rik, eller sin elskerinne, som han fikk en datter med. Den eneste han elsket uten forbehold var denne datteren, som han ville gjøre alt for og altså utga for å være sin storebrors datter. Men dette medførte at hun ble tvunget til å leve i en løgn, slik at også hun ble følelsesmessig skadet. Her har vi tydelige eksempler både på at det er meget skadelig for søsken om foreldrene behandler dem ulikt, og på at foreldrenes synder nedarves på (ødelegger) barna. Dette har fortelleren klare meninger om:

Dog, Opdragelsen er et altfor vigtigt Emne, til at behandles i en Roman, jeg bekjender ogsaa oprigtig, at jeg ikke besidder Indsigt og Erfaring nok dertil, endskjønt jeg i min Stilling, som Huuslærer, har tænkt meget derover; kun Et tør jeg sige med Vished, at Intet kan være mere skadeligt, end naar Forældre forkjæle det ene Barn og tilsidesette det Andet, og det beroer da paa Gemytternes Beskaffenhed, hvem der skal have størst Skade deraf, den Foretrukne eller den Tilsidesatte (s. 10).

Det er et av romanens postulater at det nok var bra for den ekte grevedatteren at hun ikke fikk vokse opp i luksus og standshovmod hos en tante som ikke visste å sette grenser. Tanten lærte dessuten den lille Nathalie å hovere over og hundse den lille piken hun vokste opp med, baronens «uekte» datter:

Det var ligesom Baronessen fandt en Trøst i saaledes at ydmyge Barnet. O! hvor dog den bedste Forstand maa bukke under for Lidenskaberne, der er kun een Magt, der betvinger dem, det er Herrens Frygt, men Baronessen havde altid sat sin egen Forstands Grandskning over denne, som hun kaldte det, blinde Tro. Ak den Arme! Forstandens Lys fordunkledes. Herrens Guddoms Glands er evig klar, men hun havde ikke vendt sit Øie dertil, og det blev mørkere og mørkere omkring hende (s. 238).

Heldigvis for Nathalie ble hun altså plassert hos en klok prestefamilie på landet da hun var omkring seks år. Der lærte hun både vanlige skolefag, søm, hagestell og husarbeid, men fremfor alt omtanke for andre mennesker – en egenskap som skulle bli nyttig da hennes sanne identitet ble avslørt. Da ble hun straks forlovet med grev Adolph Brahe av Trolleborg og skulle bli husfrue i grevskapet, med ansvar for mange mennesker.

En god oppdragelse, som omfatter både opplæring i nyttige kunster og gode kristelige dyder, med klare grenser og ikke minst nok kjærlighet, er altså fundamentet for et godt liv. Denne oppfatningen blir også legemliggjort i skildringen av søstrene Nørager, døtre av en urtekremmer i Nyhavn. Den ene blir gift med presten Breder som Nathalie vokser opp hos, og blir en fast, men klok og kjærlig mor for henne, og den andre blir en betrodd husholderske hos grev Herman Zernau. Tvillingsøstrenes oppdragelse var streng, men omsorgsfull; fortellingen om deres barndom er en novelle i seg selv.

Politiske holdninger og sensur

Man skulle kanskje ikke tro at Hanna Winsnes, en travelt opptatt prestefrue, også var interessert i politikk, og langt mindre at hun ville bringe politiske meninger til torvs i en underholdningsroman. Men faktum er at Grevens Datter ble forbudt i Danmark fordi forfatteren kritiserte den danske forfatningen under Christian VIII, ifølge forlagets katalog da tredje utgaven forelå i Norge (Diesen 2000, 224). Bakgrunnen er nok at Hannas mann Paul Winsnes (1794–1889) satt på Stortinget i perioden 1839–1845, og at hun da hørte en del om forhandlingene der og også besøkte Stortinget en gang. Hun beundret radikalere som Henrik Wergeland og politikeren Gabriel Ueland, som det også fremgår av Grevens Datter.

Her lar hun sin helt Adolph von Brahe av Trolleborg besøke Stortinget på Norges-reisen sommeren 1839; han mener at Danmark bør innføre et konstitusjonelt monarki liksom i Norge. Handlingen i romanen er lagt til 1838–1840, altså tett opp til utgivelsen av romanen. Nettopp på denne tiden pågikk det en kamp om styreformen i Danmark. Prins Christian Fredrik, som hadde gått inn for konstitusjonelt monarki da han var konge av Norge en kort tid rundt begivenhetene i 1814, ble kong Christian VIII av Danmark da Fredrik VI døde 3. desember 1839. Mange hadde håpet at Christian VIII ville arbeide for en fri forfatning, slik han hadde gjort i Norge, men han ble mer og mer konservativ med årene, og måtte også forholde seg til en embetsstand med sterk tilknytning til eneveldet. Arbeidet med en ny forfatning kom likevel langsomt på gli, men Christian VIII rakk ikke å komme i havn med dette før han døde i 1848, 62 år gammel.

Adolph hadde fått sine ideer om konstitusjonen fra sin lærer, presten Kjelstrup, som han satte meget høyt:

… thi Kjelstrup havde sjeldne Gaver til at gjøre sin Mening indlysende, og han talede med Liv og Varme. Han var ogsaa en af de Faa, der paa den Tid interesserede sig levende for, at Danmark skulde faae en konstitutionel Statsforfatning. Heri havde han den gamle Grev Erik reent imod sig, Grev Herman var temmelig neutral, men den unge Adolf greb dette Frihedssystem med hele sin Sjæls Fyrighed. Det blev en af hans Yndlingsideer, og han læste med den største Interesse alt, hvad der angik dette Emne (s. 30 f.).

Adolph sier til en engelsk gjest, Lord Clairford, at det eneste han misunner engelskmennene, er «eders Romanskrivere og eders Statsforfatning» (s. 76). På Norgesreisen kommer han i snakk med en nordmann om de mange avisene som utgis i Norge, og den ivrige avislesningen man ser overalt her. Nordmannen mener grunnen er at de norske avisene har pressefrihet. I Danmark «tør man jo ikke skrive hvad man vil.» Adolph er den første til å beklage dette, og uttrykker håp om at danskene «ogsaa med Tiden faae Trykkefrihed, ja jeg haaber, at vi faae en konstitutionel Statsforfatning, naar vor ellers saa gode Konge [Fredrik VI] døer og Prinds Kristian kommer paa Thronen.»

Men nordmannen tror ikke riktig på dette: «Ja saa! haaber De det? Da har jeg rigtig ikke den Tro til Prindsen. I sin Ungdom tænkte han vel mere paa sin Tidsfordriv end paa dette Lands Vel. De skal see, han i sin Alder vil tænke mere paa sit eget Velbefindende, end paa Folkets?» Adolph ber ham ikke spå så ille, han har «bedre Haab», sier han (s. 203 f.).

Mot slutten av romanen leser vi at han utsetter bryllupet med Nathalie et halvt år for å studere jus, slik at han kan være bedre rustet, i tilfelle de får en ny statsforfatning når de snart får en ny konge: «… maaske man kunde bruge mig til Noget». Grev Zernau er skeptisk: «… jeg vil see den nye Statsforfatning inden jeg troer den» (s. 320).

Og det viser seg at han får rett. Et halvt års tid etter at Christian VIII overtok tronen, har det ikke skjedd noe: «[M]anget ædelt Hjerte har vist taget Deel i de brave Danskes feilslagne Forhaabninger. Adolph var blandt de mest mistrøstige». Han anklager kongen for å øke statsgjelden og bare foreta kosmetiske forandringer (s. 325).

Dette var altså mer enn den danske sensuren kunne tåle.

Menneskeskildring og kvinnesak

Hugo Schwartz’ fortellinger er ikke blitt høyt verdsatt av senere litteraturhistorikere; de ble nokså snart ansett som gammeldagse og passé, i utakt med nye litterære retninger som realismen. Helt avfeid ble de likevel ikke.

Fredrik Paasche skriver f.eks. i Norsk litteraturhistorie fra 1959 at Hanna Winsnes tydeligvis vet en hel del om mennesker, men at hun bevisst «holder igjen», hun har ikke villet skildre noe «lidenskapeligt» eller «grovt». Av menneskers ytre egenart, og av ferdsel, arbeid og lek i by og bygd har hun imidlertid gitt «mangen sikker skildring». Novellene ble mye lest i sin tid, men holdt seg ikke lenge; de ble snart stilt i skyggen av fortellere som «hadde større språklig evne og mer å si, til og med om norsk folkeliv». Paasche nevner ikke hvem det kan være, men tenker kanskje på Mauritz Hansen, Jørgen Moe og en senere Bjørnstjerne Bjørnson?

Også Willy Dahl har noen gode ord å si om Hugo Schwartz’ fortellinger i sin litteraturhistorie fra 1981. I likhet med Mauritz Hansens nærmer de seg en borgerlig hverdag både stofflig og tematisk. «Handlingen er i tidas stil konstruert over usannsynlige sammentreff og merkverdige intriger, men det er jordnærhet i skildringene av hverdags- og arbeidsliv», mener Dahl.

Bortsett fra i Norsk kvinnelitteraturhistorie er Hugo Schwartz ikke behandlet i senere norske litteraturhistorier, men det er kommet flere monografier om Hanna Winsnes hvor også denne delen av hennes store forfatterskap er behandlet (se litteraturlisten).

Hvordan ble så fortellingene til Hugo Schwartz vurdert i samtiden? Det er det visst ikke så mange vitnesbyrd om. Men i omtalen i Illustreret Nyhedsblad fra 1865 ble de altså nevnt alle sammen. Anmelderen «St.S.» gir følgende karakteristikk:

… det Bedste [er] igrunnen de gavnlige Lærdomme, der gives, den moralske Tendents, der somoftest stikker meget tydelig frem af den poetiske Fiktion, og som antyder et vist Slægtskab med den nyere engelske Romandigtning, for hvilken Forfatterinden paa flere Steder ogsaa ligefrem udtaler sin Sympathi. Ved siden heraf finder man en stor Opfindsomhed i at kombinere de sædvanlige Romanmotiver og holde Fortællingen gaaende. Bedst kan man vel characterisere disse Arbeider ved at sige, at Hugo Schwarts [sic] var sin Tids Israel Dehn, dog med noget mindre Routine.Israel Dehn var psevdonymet til Frithjof Foss (1830–1899). Han var overrettssakfører i Arendal, redaktør av Arendals avis, og hadde skrevet et meget anerkjent historisk verk om sin fødeby. Like før denne omtalen kom, hadde han debutert med noen meget populære Skizzer fra London (1862–64), og utga senere flere Dickens-inspirerte romaner som også gjorde stor lykke, selv om Willy Dahl gir en nokså drepende presentasjon av dem i artikkelen «Israel Dehn – de dydige damers dikter» (i «Dårlig» lesning under parafinlampen, 1974).

Interessant nok var Hugo Schwartz også gjenstand for en diskusjon mellom to andre kjente litterære menn i datiden, språklæreren Nils Matthias Aalholm (1811–1894) fra Arendal (og svoger av Israel Dehn/Frithjof Foss), som skrev romaner under psevdonymet Theodor Reginald, og presten og dikteren Simon Olaus Wolff (1796–1859) fra Sauherad. De var begge sterkt opptatt av dagens litteratur. I desember 1841 skriver Aalholm til sin venn:

Kan De ellers begribe, hvad det er for en Hugo Schwartz, som har skrevet «Grevens datter» og flere Noveller i «Nat og Dag»? Nogen almindelig Blæksmører er det ikke; han synes tvertimod at røbe baade Smag og Talent, at beherske baade Stoffet og Sproget, en Egenskab, som man i vore Dage, da selv de bedste Forfattere behandler Sproget med en utrolig Ligegyldighed, maa vurdere. «Grevens Datter» forekommer mig virkelig at være en god Bog og langt interessantere end mange af de forroste svenske Dameromaner (Edda 1935, 395).

Her tenker han kanskje på Fredrika Bremer, som han omtaler nokså nedsettende i noen andre brev til Wolff.

I et nytt brev fra mai året etter beklager Aalholm at Nat og Dag ikke vil trykke en ny novelle av ham, og det «uagtet der i hele Norges Land foruden H. Schwartz og mig ikke gives en forf., som skriver Noveller» (op.cit. s. 412). Dette lyder merkelig i lys av Mauritz Hansens store produksjon fra 1820-tallet og utover‚ Aalholm kan neppe ha unngått å kjenne til den.

Mindre begeistret var altså Arne Garborg. Nå nevner han ikke Hugo Schwartz i sin artikkel i Samtiden 1890, for det er Hanna Winsnes’ lærebok i husholdning han tar for seg der. Innledningsvis sier han at det egentlig er en roman: «En skildring fra de gamle præstegaarde, omfattende væsentlige sider af det liv, som der blev ført, og egte i tonen som [Jonas Lies] ‘Familien paa Gilje’». Han er imponert over all sakkunnskapen Hanna Winsnes legger for dagen, om fjøs- og dyrestell, kjøkkenstell, matlaging og alt annet som vedgår husholdningen på en prestegård. Men først og fremst ironiserer han over det universet hun beskriver og går god for, med klare klasseskiller og store standsforskjeller.

For ikke mere end 40–50 år siden var det Gud, som hadde ordnet det med de forskjellige samfundsklasser. Og han hadde ordnet det fra evighet af; det var ikke mere at gjøre ved den ting. […] Deraf denne klassiske, velgjørende ro over Hanna Winsnes’ husholdningsbog (s. 221).

Alt er likevel ikke perfekt, selv i dette gode universet, skriver Garborg avslutningsvis. Han finner et opprør på kvinnenes vegne: «Det er jo kvindesag! Det er jo Camilla Collet! [sic]» (s. 223) Dette refererer til Hanna Winsnes’ forord. Hun håper med denne husholdningsboken å kunne rette på en sørgelig mangel, nemlig at kvinner ikke får noen «tydelig undervisning» i det som er deres eneste «lærefag», mens «herrene vare saa vel forsynede med alle sine».

Husholdningsboken kom i 1845, men også i Grevens Datter fra fire år tidligere vil den som leter, kunne se tendenser i retning av at kvinner bør få opplæring i det som er deres fag. Dyktige kvinner i husholdningen kan rette opp på en skakkjørt økonomi. Presten Kjelstrup vet nesten ikke forskjell på en gris og en sau, hans gamle mor har overhodet ikke forstand på husholdning og aner for eksempel ikke hvor mye prestegårdskyrene melker, slik at tjenestefolkene utnytter dem grovt. Men da Kjelstrup gifter seg med Helene Breder, Margrete Nøragers datter, blir det en annen dans. Som botemiddel mot en ungdommelig kjærlighetssorg ble hun nemlig satt til å dyrke jord og hage og holde greie på melke- og kornproduksjonen ved sin fars prestegård, og som prestefrue tok hun straks kommandoen over husholdningen i sitt nye hjem, og fikk den raskt på fote.

Det forekommer ikke mange lærde kvinner i Grevens Datter. Heltinnen Nathalie med de sjarmerende smilehullene og de gylne lokkene blir først og fremst elsket og berømmet for sin skjønnhet og sitt muntre sinn. Men på båtreisen til Norge treffer Adolph en ung kvinne som gjør inntrykk på ham, skjønt han først tar avstand fra hennes filosofiske betraktninger. Han overhører nemlig en samtale mellom henne og en mann:

En meget sjelden Konversation for en Dame; den var høi filosofisk, foranlediget ved Tale om Steffens Roman: «Die vier Norweger.» Hun talede meget godt og med megen Varme, jeg har aldrig hørt en Dame tale saa; men, nei Tak, tænkte jeg, filosofiske Piger det ere ikke af mine Folk (s. 200f.).

Han blir likevel nysgjerrig. Ved ankomsten til Christiania får han anledning til å snakke litt med henne, og får da vite at hun arbeider som guvernante i en fornem familie i Danmark, og nå er på besøk i Norge. Hennes tidligere samtalepartner har fortalt Adolph at det er «en Pige af sjeldne Kundskaber, […] og af et inderlig godt Sindelag; hun giver sine trængende Forældre næsten hele sin Løn og klæder sig selv med saa Lidet, at der er utroligt.» Adolph må beundre denne daglige selvfornektelsen, og sier til henne at han er forbløffet over «den Indsigt, hvormed jeg har hørt Dem tale om filosofiske Gjenstande, Noget, der er saa sjeldent for Kvinder» (s. 202). Hun svarer da uskyldig at det kanskje er sjeldent, siden filosofi ikke hører til kvinners kall, men «min Opdragelse har nu været saadan», og man må ikke nedgrave sitt pund i jorden. Hun vil også gjerne lære husholdning, «det er mit stadige Ønske, naar kun Omstændighederne engang tillade mig det» (s. 202 f.).

Her får vi kanskje et inntrykk av hva Hanna Winsnes betraktet som et ideal: en kvinne som selvsagt hadde lært husholdning, men som også hadde en viss boklig lærdom. Hanna beklaget visstnok hele sitt liv at hun ikke selv hadde fått mer utdannelse som ung. Men for en kvinne er det aldri for sent å lære, hevder presten Breder trøstende overfor sin kone:

Breder kyssede hende inderlig. «Et Mandfolk kan mindre undvære dem [forskjellige dyder], Margrethe, han har sjelden nogen Naivitet og Ynde til at bøde paa Mangelen; han kan ogsaa vanskeligere erhverve sig den i en sildigere Alder, men Qvinden troer jeg, bliver aldrig for gammel til at lære, saalænge hendes Følelse er livlig og ung, thi det er mest igiennem denne, hun drager sin Aandsnæring (s. 110).

Vi må regne med at dette også er Hanna Winsnes’ oppfatning, ettersom Breder skildres som en forstandig mann. Det er aldri for sent.

Om Grevens Datter

Grevens Datter er en underholdningsroman med mange forviklinger og en relativt komplisert fortellerstruktur: Handlingen begynner i nåtiden, deretter går fortelleren 16 år tilbake i tid til hovedpersonens fødsel og tidlige barndom, for deretter å vende tilbake til nåtiden.

Handlingen kort oppsummert: Baron Fredrik Zernau får barn med sin elskerinne, hustruens kammerpike. Han lar barnet passere som datteren til broren, Grev Herman Zernau, og oppdrar henne hos seg, mens den ekte grevedatteren, som greven har avvist og sendt til lillebroren etter at barnets mor døde i barselseng, blir plassert hos en prest på landet og utgitt for å være et illegitimt barn.

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

• 1. utgave, 1841 (nb.no)

Følg Bokselskap i sosiale medier

Instagram      Facebook
Bluesky          X