Et Levnetsløb

av Marie Wexelsen

Innledning

I dag er det nok ingen som leser Marie Wexelsens (1832–1911) roman Et Levnetsløb (1866), dersom de da ikke har religiøse, biografiske eller litteraturhistoriske grunner for å gjøre det. I den grad hennes navn overhodet huskes i dag, er det nok som forfatter av «Jeg er så glad hver julekveld, for da ble Jesus født …» . Til jul synger vi fremdeles denne vel 160 år gamle sangen, som slår an tonen i barneboken Ketil, en Julegave for Smaa «, utkommet i 1859, da Marie Wexelsen var 27 år gammel.

Som det fremgår av forfattersignaturen «af I. L. Forfatterinde til ‘Vesle-Kari’», var Ketil ikke hennes første bok. Året før hadde hun utgitt hele to bøker, En liden Julegave for Børn og Børnevenner, og den mer påaktede romanen Vesle-Kari, eller De Foreldreløse. Også disse var utgitt anonymt under merket «I. L.», som sto for de to andre navnene hennes. Det fulle navnet var Inger Marie Lyche Wexelsen.

I løpet av de nærmeste seks–syv årene skrev hun to romaner til for voksne, og senere to små bøker, nærmest hefter, på omtrent 30 sider hver: en liten «Julebog» (julehefte) for både voksne og barn, og noen dikt for små barn.

Marie Wexelsens forfatterskap faller altså i to deler: en for småbarn og en for voksne. Men begge er preget av hennes sterke religiøse overbevisning. Hun må karakteriseres som en dypt religiøs forfatter med et religiøst-pedagogisk sikte for bøkene sine, uansett lesergruppe. I tillegg til de syv nokså tynne bøkene/heftene hun utga, publiserte hun en rekke mindre ting (fortellinger, minner, dikt) i ulike kristelige tidsskrifter og i Husmoderen i årene 1855–1896.

Forfatterskapet var ganske populært i sin tid. Særlig de to første romanene, som har mange trekk fra underholdningsromanen, vakte bred interesse. Vesle-Kari kom på nytt i 1879 (under Marie Wexelsens eget navn), og igjen i 1898, og dessuten i Chicago i 1888 og 1906. Også Steffen. En gammel Præstedatters Ungdomsminder (1860) kom i tre opplag og ble oversatt til svensk og finsk. Men forfatterskapet ble som sagt hurtig glemt – en skjebne det deler med forfatterskapene til mange kvinner fra 1800-tallet.

Det som ellers slår en ved Marie Wexelsens ikke særlig omfangsrike produksjon, er det store gapet – på omkring tredve år – mellom hennes siste roman Et Levnetsløb (1866), da hun var 34 år gammel, gjenutgitt med små endringer som Et levnetsløb fortalt i stille timer (1896), og de to siste små bøkene fra midten av 1890-tallet, da hun var over seksti år gammel. Med Et Levnetsløb var det litterære forfatterskapet praktisk talt slutt, enda hun levde i 45 år til.

Hva som er årsaken til at forfatterskapet ser ut til å ha gått i stå allerede da Marie Wexelsen var midt i tredveårene, er det ikke så godt å si noe bestemt om i ettertid. Noe lar seg antagelig lese ut av hennes livshistorie, slik også Sonja Hagemann foreslår (Hagemann 1968). Mange ytre omstendigheter hindret selv begavete kvinner i å hevde seg intellektuelt eller kunstnerisk i 1800-tallets Norge. De var for eksempel utestengt fra å høste erfaringer som kunne transformeres til kunst, et problem Marie Wexelsen var opptatt av både i Et Levnetsløb og i forhold til sitt eget forfatterskap.


Et typisk kvinneliv?

Marie Wexelsen var det yngste av ni barn i en ansett dansk-norsk familie med sterke nasjonale og religiøse interesser. Foreldrene var fetter og kusine, ikke uvanlig den gangen. Faren, Wexel Wexelsen, var i en årrekke forvalter ved Hurdalen glassverk, men noen år før Marie ble født, bosatte han seg som gårdeier på Sukkestad gård på Østre Toten. Moren, Marie Louise f. Wexels, kom fra en litterært og kulturelt interessert familie, og det var visstnok ikke minst hennes fortjeneste at hjemmet på Sukkestad ble litt av et kultursentrum. Hennes bror var den kjente teologen Wilhelm Andreas Wexels, residerende kapellan ved Vor Frelsers kirke i Christiania; han satte i gang en grundtvigiansk-inspirert vekkelsesbølge blant byens borgerskap på 1850-tallet, som blant andre dikterpresten og folkeminnesamleren Jørgen Moe ble sterkt grepet av. To av Maries brødre, Fredrik Nannestad Wexelsen og Wilhelm Andreas Wexelsen, ble også prester. Fredriks sønn og Maries nevø, Vilhelm Andreas Wexelsen, var biskop i Nidaros fra 1905 til han døde i 1909.

Oppveksten på Sukkestad gård var preget av en sterk grundtvigiansk tro som ble avgjørende for Marie Wexelsens religiøse utvikling og virksomhet som voksen. Hun fikk undervisning hjemme av sin far inntil hun som tolvåring ble sendt til en internatskole for embetsmannsdøtre hos sokneprest Jakob Andreas Lindeman og hans hustru i Davik i Nordfjord, visstnok etter råd fra morbroren, Wilhelm Andreas Wexels, som kjente grundtvigianeren Lindeman fra hans tid som organist i Vor Frelsers kirke i Christiania. På denne internatskolen var hun inntil hun ble konfirmert fire år senere, i Hoff kirke hjemme på Toten 1. oktober 1884. I ministerialboken står det at hun fikk karakteren «Udmærket godt».

Etter konfirmasjonen og fram til morens død i 1873 ble Marie boende hos foreldrene på Sukkestad sammen med lillesøsteren Rikke. Hun giftet seg aldri, til tross for at hun sikkert hadde friere, vakker og begavet som hun var. En av dem skal ha vært den kjente grundtvigianeren og skolemannen Ole Vig (1824–1857), som visstnok fridde til henne da hun var 19 år gammel. Hun beundret og likte ham, men var ikke klar for ekteskap. I et brev til sin bror Hans fem år senere i anledning hans ekteskapsinngåelse skriver hun at hun tror ugifte kvinner er mindre ensomme enn ugifte menn. Det virker ikke som ekteskap er noe hun trakter etter: «Jeg synes det er bedst hos mor og far.»Udatert brev til Hans Wexelsen, NB Brevs. 798.

Disse årene fra hun var seksten til hun brøt opp hjemmefra for godt, 41 år gammel, må ha vært nokså begivenhetsløse, bortsett fra at hun altså fikk skrevet sine viktigste bøker mens hun bodde hjemme hos foreldrene. I et brev datert Sukkestad april 1867 til familievennen, grundtvigianeren og biskop i Aalborg, Peter Christian Kierkegaard, skriver hun at hun er redd for å sløves,

her i vort stille Hjem er der jo en Fristelse for os til at gaa rent op i vor daglige Gjerning, daglige Smaahygge og daglige Kamp. Selv mine Smaahistorier passede jo eller have maattet lade sig passe ind i dette Daglige, saa de blev ret egentlig til imellem Fader’s Sofaplads og Kjøkkenbænken, dog, dermed mindes jeg ikke at have været utilfreds, men har erkjendt det at være en stor Lykke.Brev til Peter Christian Kierkegaard april 1867, KBK Ny kgl. samling, 3174 quarto.

Kanskje resignerte hun likevel litt i dette første året etter at Et Levnetsløb var utkommet; den hadde ikke fått mange anmeldelser, og nærmest ingen utenfor grundtvigianske kretser. Hun var 35 år og nesten for gammel på ekteskapsmarkedet etter datidens oppfatning, og hennes far var nylig død, slik at moren kanskje hadde større behov for hennes omsorg. Utsiktene til at det kunne skje en radikal omveltning i hennes liv var dermed dårligere.

Etter at barndomshjemmet var oppløst, bodde Marie og Rikke i noen år hos brødrene rundt omkring i landet, som såkalte «familietanter». Dette omflakkende livet må ha vært utilfredsstillende i lengden, og de to søstrene ville etter hvert gjerne klare seg selv ved å undervise småbarn. Men først måtte de ha litt faglig påfyll. De fikk skrapt sammen nok penger til å være et år i Danmark 1878–79, og bodde da delvis i København, delvis på den grundtvigianske folkehøgskolen Askov i Sønder-Jylland. Den var grunnlagt et tiår tidligere av teologen Ludvig Schrøder og ble ganske snart et religiøst og kulturelt kraftsentrum for ungdom fra hele Norden.

Den 46-årige Marie knyttet mange viktige kontakter under denne sin eneste utenlandsreise, blant andre med danske familiemedlemmer på morens side. Med Schrøder-familien brevvekslet hun i hvert fall så lenge Schrøder levde, til 1908, og spurte ham ofte til råds, både i litterære og religiøse saker.Korrespondansen beror i KBK Ny kgl. samling 3550.

Da søstrene Wexelsen kom tilbake til Norge, bosatte de seg på Hamar og underviste småbarn hjemme hos seg. Karl-Ludvig Grønhaug peker på at de kanskje valgte å slå seg ned på Hamar på grunn av nærheten til Norges første folkehøyskole, «Sagatun» (Grønhaug 2003).

Men de hadde ikke mange elever, og økonomisk var det smått for dem, som mange av brevene til familien vitner om. De hadde f.eks. ikke hjelp til husarbeidet, slik det ellers var vanlig blant kondisjonerte. Til brorsønnen Vilhelm Andreas Wexelsen forteller Marie et par år senere at hun og Rikke ikke har så mye som et ekstra sett sengetøy!Brev til Vilhelm Andreas Wexelsen 1884, NB Brevs. 211.

Rundt 1890 flyttet Rikke, 64 år gammel, og Marie, 58 år gammel, til Trondheim og ble der livet ut. De bodde først i Skrenten på Bakklandet, og flyttet i 1908 til Kjøbmandsgate 6, ved sjøbuene langs Nidelva i utkanten av den gamle bykjernen. Begge var blitt temmelig skrøpelige og dårlige til bens, og nå slapp de å gå de bratte bakkene fra og til Skrenten, femten meter over havet, når de skulle i Domkirken. I folketellingene for 1900 og 1910 oppgis det at de vesentlig levde av livrente; de hadde arvet noen penger sist på 1880-tallet og var ikke fullt så fattige som de hadde vært. Det er uklart om de stadig underviste.

I Trondheim hadde de gleden av å bo i en større by med mer kulturliv, og de kunne omgås sin bror Fredrik og hans familie i noen år (han døde i 1896; søstrene overlevde også hans sønn biskopen). De fulgte godt med i det religiøse liv i Trondheim og i landet for øvrig, gjennom aviser og tidsskrifter. Helsen var dårlig, men begge søstre nådde en høy alder for sin tid. Marie Wexelsen døde i desember 1911, 79 år gammel, og ble gravlagt på Tilfredshet kirkegård på Elgseter i Trondheim. Båren ble fulgt til graven av barn som med tente lys i hendene sang «Jeg er så glad hver julekveld». Dikterpresten Anders Hovden, som var prest i Melhus ved Trondheim på denne tiden, organiserte en innsamling til et minnesmerke på graven. De fleste bidragene var ti-ører fra takknemlige barn. Søster Rikke overlevde Marie med ni år, og ble faktisk 94 år gammel.


Skrivetørke?

Dette er de ytre rissene av et liv, ikke særlig rikt på begivenheter og preget av sykdom, huslige trivialiteter og pengesorger. Marie var mye plaget av nerve- og ansiktssmerter, tretthet – hun var ofte sengeliggende i lengre perioder – og av manglende konsentrasjonsevne. Året i Danmark hadde hun blant annet tenkt å bruke til å samle seg om en ny bok, men i brev klager hun stadig over tretthet og over at kreftene svikter. I oktober 1878 skriver hun til forstander Ludvig Schrøder etter oppholdet på Askov, fra Fredriksberg utenfor København:

Da vi bestemte os til at reise herned og at tilbringe vinteren i Kjøbenhavn, var det jo med et svagt haab om, at jeg muligens kunde skrive lidt hernede. Og nu føler jeg – som jeg før har sagt Dem – stærk trang til at samle mig om et virkeligt arbejde med de faa kræfter jeg har. Det vilde være overmaade tungt for mig, om denne vinter skulde staa som spildt i mit liv, og desuden – vi trænger, rent ud sagt, til at tjene lidt penge.

Selv om der kom adskillige historier og bankede paa hos mig, saa vilde jeg dog kun magte at arbejde saa ganske smaadt. Tro mig! jeg prøver det redeligt, men min arbejdskraft er ganske overordentlig ringe […] Maaske der ogsaa tænkes for lidt paa, at de smaa kræfter dog ogsaa for en liden del skulde bringes til at se og høre hvad vi før i livet har været saa tæmmeligt udestængte fra, og hvad vi vel igjen blive helt udestængte fra, naar vi til vaaren komme «til ro» paa et afsides sted i Norge. Det kan synes uforstaaeligt, men hele denne vor, jeg havde nær sagt, eventyrlige Danmarksfærd, den er for os som vort andet ungdomsliv!Brev til Ludvig Schrøder oktober 1878, KBK Ny kgl. samling 3550.

Jeg siterer så store deler av dette brevet fordi det gir et nokså presist uttrykk for hva slags forhold Marie Wexelsen arbeidet under. Det forteller om hvor liten tiltro hun hadde til sin egen arbeidskraft, og ikke minst om hvor avsondret hun levde fra livgivende impulser og inntrykk utenfra. Mangelen på erfaringer og opplevelser som kunne omsettes til litteratur må ha vært en vesentlig grunn til at hun fikk skrevet så lite, og at det lille hun skrev, er i små formater. Mye tyder på at hun kan ha brukt opp det stoffet hun hadde, på sine tre romaner. Men det kan som antydet også ha vært andre, religiøst-psykologiske faktorer som hemmet henne, i tillegg til økonomiske problemer og en høy grad av sykelighet.


Salmedikter og opprører?

I sin barnelitteraturhistorie fra midten av 1970-tallet hevder Sonja Hagemann at Marie Wexelsens viktigste innsats er at hun har lagt grunnen til en norsk småbarnslitteratur. Hun peker videre på at barnebøkene hennes under ett speiler en utvikling i norsk barnelitteratur fra en moralsk, oppdragende tendens til et standpunkt hvor barn får lov å være barn, og hvor gleden over Kristus er et viktig aspekt.

Undertittelen på Sonja Hagemanns monografi fra 1968, «salmedikter og opprører», antyder noe mer om hvordan hun betraktet Marie Wexelsen. Hun utdyper denne oppfatningen i forordet:

Hennes livsskjebne forteller meget om den begavete kvinnes lodd i forrige hundreår. Hun har en utvilsom plass innen to hovedstrømninger i norsk kulturliv: på det religiøse område i grundtvigianismens strid mot pietismen, på det sosiale område i kampen for kvinnens frigjøring.

Jeg vil gi Sonja Hagemann rett i at disse to aspektene er sentrale i Marie Wexelsens forfatterskap, men mens den religiøse forkynnelsen er tydelig i alt hun skrev, er kvinnesaksaspektet nærmest fraværende i de to første voksenbøkene hennes. Det får først en viktig plass i Et Levnetsløb. Likevel vil jeg ikke kalle henne kvinnesaksopprører. I denne boken vinner den kristne underordnings-, lydighets- og plikttanken over frigjørings- eller selvrealiseringsprosjektet.

Sonja Hagemann gjør imidlertid oppmerksom på at det allerede i Vesle-Kari er ansatser til kvinneopprør (Hagemann 1968, 128). Det gjelder vielsesritualet. Vesle-Kari er ved romanens begynnelse til stede ved en fornem vielse og gleder seg over prestens tale. Han har trukket fram et ord fra Paulus, og formaner etter ham brudefolket til å bære hverandres byrder og slik oppfylle Christi lov. Dette har muligens bidratt til at Marie Wexelsens nevø Vilhelm Andreas Wexelsen som kirkeminister mange år senere innførte et nytt vielsesrituale for Den norske kirke, der nettopp setningen «Bærer hverandres byrder og opfyller saaledes Kristi lov» skulle erstatte det gamle jødiske, hvor det ble sagt til kvinnen: «Din attrå skal være til mannen, og han skal herske over deg.»

På et noe annet plan finner vi en svak antydning til kritikk av kvinners kår i Steffen. Den godt og vel tyve-årige prestedatteren som forteller Steffens historie, sier i et litt umotivert innskudd om sin egen tilværelse:

For mig var Livet rundet stille hen, ialfald i det Udvortes; nu som for fem eller sex Aar siden, da jeg begyndte at blive voxen, var mine eneste Udflugter og udendørs Fornøjelser en Fart over Vandet, en Spadsertur til Fossen og til Svartaasen, stundom ogsaa til andre Bøndergaarde, og fremfor Alt: de hyppige Smaaærinder til Bergseter (s. 129 f.).

Dette er det nærmeste vi kommer et «kvinneopprør» i denne romanen.


Et Levnetsløb

Mens Marie Wexelsens to første romaner er lagt til norske bygder og i en viss forstand er melodramatiske folkelivsskildringer, er Et Levnetsløb langt på vei en psykologisk roman med lite ytre handling. Liksom Steffen er dette en jeg-fortelling, men mens prestedatter-fortelleren i denne romanen spiller en viss rolle i historien hun gjengir, er fortelleren i Et Levnetsløb anonym og nærmest usynlig. Hun forteller om livet til en kvinne som er mye eldre enn henne selv, og som hun først ble kjent med sent i kvinnens liv. Fortellerens oppgave er å gjengi og kommentere den andres liv og kamper, og gjøre opp en status etter hennes død. Hva slags relasjon de har hatt til hverandre, er uvisst; hun kan være et barnebarn.

Et Levnetsløb kan virke stillestående i forhold til de to første romanene. Den virker imidlertid personlig og selvopplevd, og nærmer seg langt på vei en sterkt følelsesladet selvbekjennelse, til tross for at hovedpersonens tanker og stemninger bare indirekte blir skildret. Det er også en slags metaroman: Hovedpersonens forfattervirksomhet er kjernen i hele intrigen. Hennes skrivetrang drøftes primært i forhold til en kvinnes øvrige plikter og i forhold til en religiøs dimensjon. Men også tvil med hensyn til hennes litterære uttrykksevne og til hensikten med å skrive kommer til uttrykk.

Boken kan dermed virker som en kamuflert selvbiografi; det ligger kanskje en liten pekepinn i at et av hovedpersonens navn er Maria. Men de ytre omstendighetene i hennes liv skiller seg klart fra Marie Wexelsens. Her har forfatterinnen altså lagt inn et lite skjermbrett. Det samme gjelder tiden fortellingen er lagt til. Det opplyses litt upresist at Martha Maria var 19 år da dikteren Heinrich Steffens holdt sine berømte forelesninger i København i årene 1802–04. Hun må altså være født omkring 1785. Dette plasserer henne i generasjonen til Marie Wexelsens foreldre. Her er også hentydninger til Napoleons-krigene (ca. 1802–1815), og til grundtvigianismen, som vel først fikk noe større fotfeste i Norge på 1840-tallet. Disse begivenhetene kan Marie Wexelsen bare ha hørt om.

Av sine tre romaner var hun mest opptatt av Et Levnetsløb. Hun skriver til sin danske forlegger, bokhandler Karl Schønberg, før utgivelsen og takker ham for at han vil utgi boken, «[…] denne Fortælling som endnu ganske anderledes end de forrige er mit Hjertes Barn, som jeg elsker og som endda mangengang har staat saa fattig og prydløs for mit tvivlfulde Blik.»Brev til Karl Schønberg 1866, KBK Nyere Brevsamling, Dansk XVIII Wexels-Wied.

Romanen er som sagt nesten renset for ytre begivenheter; all spenning er lagt til det indre, psykologiske planet. Boken kan på ett nivå karakteriseres som en moderne ekteskapsroman: I en nærgående, kretsende stil fortelles historien om en særegen kvinne, sterkt religiøst interessert, klok, begavet med litterære evner. Delvis i opprør mot et mondent, men overfladisk hovedstadsmiljø, hennes fars familie, gifter hun seg med en mann som hun tror deler hennes religiøse og åndelige interesser, og flytter med ham til Tyskland. Etter en tid forstår hun at han ikke bryr seg stort om hennes personlige utvikling, og ikke vil at hun skal dyrke sine litterære evner. Etter en krise blir han en religiøs lederskikkelse, og hustruen deler da oppgavene med ham og bruker all sin energi og begavelse på menighetsarbeid, men bebreider seg selv at hun gjør det av plikt, ikke av kjærlighet. Etter at mannen dør i relativt ung alder, flytter hun og barna tilbake til en gammel onkel i hjembygda i Norge. Hun tar seg av onkelen så lenge han lever, og lever et stille liv i tjeneste for andre. Til slutt dør hun selv, gammel og mett av dage, hos sin yngste sønn.


Resignasjon

Tematikken – og budskapet – dreier seg om hvordan kvinnens særegne begavelse må undertrykkes til fordel for oppgaver for andre. Men konflikten har ikke bare stått mellom hovedpersonens egne ønsker og behov på den ene siden, og hensynet til mann og barn på den andre. Enda sterkere formidlet virker konflikten mellom hennes behov for selvutfoldelse og det hun selv omtaler som «lyst til å glimre», og på den andre siden den ydmykhet hun mener bør prege en kristen. Å skrive for utgivelse vil lett kunne oppfattes som et utslag av forfengelighet, og er derfor forkastelig. Skrivingen må ikke bli en gud! For Martha Maria blir religionen altså en hjelp til å akseptere at noe hun personlig har en sterk drift mot, er uoppnåelig. Eller den blir kompensasjon og trøst, hvis man vil lese mot teksten. Men budskapet er at hun handlet rett da hun undertrykte sin litterære begavelse og sin intellektuelle kapasitet.

At dette har vært noe Marie Wexelsen eksplisitt har ønsket å formidle, fremgår av forordet til annen utgave fra 1896, der hun sier (64 år gammel):

De som i vore frigjørelsens dage faar lov til helt at utfolde og bruge sine evner, de kunde kanske med nogen deltagelse høre om, hvorledes en aandsbegavet kvinde, i en mere bunden tid og selv tynget af tidsluften, kjæmpede for ikke at tabe sig selv, for at ‘gjøre hindringerne til betingelser’, under tilsynelatende tab, at vinde evigt, et evigt livsinnhold.

Hun, dvs. Marie Wexelsen, aksepterer altså i likhet med sin hovedperson tilsynelatende det hun tror må være Guds vilje med henne, men tross alt med en liten innsigelse mot tidens konvensjoner («selv tynget af livsluften»).

I utgaven fra 1896 har hun også lagt til noe annet som støtter denne antydningen til protest. Utsagnet er lagt i munnen på hovedpersonen, som hadde sett det som sin oppgave å oppdra døtrene tradisjonelt så de ikke skulle få falske forhåpninger til livet. Nå er hun blitt gammel, og er kommet til en annen erkjennelse:

Jeg tror, den tid vil komme – den maa komme –, da det bliver mere almindeligt erkjendt, at Gud har givet ogsaa os kvinder evner, som vil udfoldes og tages i brug. Da vil det blive lettere at være kvinde – kanske ogsaa farligere. Jeg vil gjerne se fremad med haab og glæde. Du ved, jeg er et haabets barn! Jeg ser lysere paa sagen nu, end da jeg selv led under trykket. Om nogen af mine smaapiger havde en særlig evne – jeg vilde ikke have kuet den (1896-utg. s. 102).

«Livsluften» er altså blitt mildere, synet på kvinner etter mange år med kvinnekamp i Norge er endret nå mot slutten av 1800-tallet, og forholdene lagt bedre til rette for at også kvinner kan få utnytte sitt potensial.

Men det er mye resignasjon over Marie Wexelsens liv – en resignasjon som hun prøver å vende til en slags velsignelse. Man kan likevel ikke annet enn bli litt trist over et brev hun skrev til niesen Helga Wexelsen i september 1899, like før sin 67-årsdag:

Mine livsvilkår faldt ikke så, som min ungdom håbede og min trang var og er. Hvor megen skyld jeg selv har i dette, det ved jeg ikke. Jeg kan bare bøje mig, ja bøje mig og så finde hvile i syndforladelsens dyb. Og så takke for at jeg trods mine brøst [feil] og utroskab dog er bevaret i pagten med ham, som hersker over alle himle og hører støvhjertets sagte suk.Brev til Helga Wexelsen september 1899, NB Brevs. 798.

I den sammenheng er det rørende å lese hva søster Rikke skrev til svigerinnen Thea etter Maries død et titalls år senere, i 1911:

Du siger saa kjærlig at min M. levede et rigt Liv hernede, men med Vemod maa jeg nu, som i mange Aar, bedrøves ved at tænke hvor anderledes rigt det kunde været naar ikke Sygdom og Mangel paa Forstaaelse havde lagt sig knugende over hende mangen Gang, og her har jeg meget at bebrejde mig ogsaa. […] hun kom selv vakkert over meget, og tog saa den lille Husgjerning med disse Madtanker (som plagede ofte) med god Villie, men – især den sidste Tid i stor Træthed og ofte Længsel.Brev fra Rikke Wexelsen til Thea Wexelsen 26. september u.å. [1912], NB Brevs. 439. Marie Wexelsen døde 7.12.1911.

Magnhild Ødvin har skrevet en interessant artikkel om Marie Wexelsen i tidsskriftet Norges Kvinder i 1928. Hvis hun hadde vært mann, hevdes det her, ville hun ha blitt prest som to av sine brødre og som så mange andre menn i familien. «[H]endes andakter, hennes etiske og sociale artikler og dem om praktiske emner rundt i blader og tidsskrifter» gir nemlig inntrykk av at hun er «disse stolte geistliges etling». For Marie Wexelsens talent er «den ideale prestens»! – Men forfattergjerningen måtte være preste-embetet hennes, sier Magnhild Ødvin: «Det er som når kirkefaderen i sin preken pedagogisk utnytter et stykke urolig menneskeliv for å vise at alt tjener den til gode, som vil det gode.» Og hun peker videre på at Marie Wexelsens lyse religiøse syn er kjærlighetens budskap, ikke bare den kjærligheten som treffer menneskene fra guddommen, men den menneskene selv skal utøve «hvert sekund de ånder i den jordiske tilværelsen». Dette er budskapet i Et Levnetsløb i et nøtteskall.


Forkortelser

KBK: Det Kongelige Bibliotek, København
NB: Nasjonalbiblioteket, Oslo


Litteraturliste

Grønhaug, Karl-Ludvig: «Marie Wexelsen. Berømt forfatter og salmedikter fra Toten», i TOTN: Årbok 2003. Årbok for Toten økomuseum og historielag, Kapp 2003, s. 49–55.

Hagemann, Sonja: «Jeg er så glad hver julekveld.» En bok om Marie Wexelsen, salmedikter og opprører. Forening for Norsk bokkunst, Oslo 1968.

Hagemann, Sonja: Barnelitteratur i Norge 1950–1914, H. Aschehoug & Co (W. Nygaard), Oslo 1974, s. 38–44.

Hareide, Jorunn: «Et livsløp – og en levnetsbeskrivelse. Marie Wexelsen», i Jorunn Hareide: Skrivefryd og penneskrekk. Selvfremstilling og skriveproblematikk hos norske 1800-talls forfatterinner, LNU og Cappelen Akademisk Forlag, Oslo 1999, s. 121–143.

Ødvin, Magnhild: «Marie Wexelsen, 1832–1911. Et minde og nogen studier», i Norges Kvinder, 11. og 15. mai og 1928.

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Et Levnetsløb

Marie Wexelsens roman Et Levnetsløb ble utgitt i 1866. Verket kan leses som et innlegg i diskusjonen om kvinnefrigjøring, men der andre forfattere skriver om opprør og konflikt, fokuserer Wexelsen på forsoning. I denne boken vinner den kristne underordnings-, lydighets- og plikttanken over frigjørings- eller selvrealiseringsprosjektet.

Et Levnetsløb er langt på vei en psykologisk roman med lite ytre handling. Fortelleren er anonym og nærmest usynlig. Hun forteller om livet til en kvinne som er mye eldre enn henne selv, og som hun først ble kjent med sent i kvinnens liv. Fortellerens oppgave er å gjengi og kommentere den andres liv og kamper, og gjøre opp en status etter hennes død.

Les mer..

Om Marie Wexelsen

Marie Wexelsen er nok i dag for de fleste et ukjent forfatternavn, og i den grad navnet hennes overhodet huskes, er det nok som forfatter av julesangen «Jeg er så glad hver julekveld».

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.