Peer Gynt

av Henrik Ibsen

FØRSTE HANDLING.

(En Lid med Løvtrær nær ved Aases Gaard. En Elv fosser nedover. Et gammelt Kværnehus paa den anden Side. Hed Sommerdag.)
(Peer Gynt, en stærkbygget tyveaars Gut, kommer nedover Gangstien. Aase, Moderen, liden og fin, følger efter. Hun er vred og skjælder.)

    Aase. 

Peer, du lyver!


    Peer Gynt 
(uden at standse).

                             Nej, jeg gjør ej!


    Aase. 

Naa, saa band paa, det er sandt!


    Peer Gynt. 

Hvorfor bande?


    Aase. 

                             Tvi; du tør ej!

Alt ihob er Tøv og Tant!


    Peer Gynt 
(staar).

Det er sandt – hvert evigt Ord!


    2Aase 
(foran ham).

Og du skjæms ej for din Moer?

Først saa render du tillfjelds

maanedsvis i travle Aannen,

for at vejde Ren paa Faannen,

kommer hjem med reven Pels,

uden Byrse, uden Vildt; –

og tillslut med aabne Øjne

mener du at faa mig bildt

ind de værste Skytterløgne! –

Naa, hvor traf du saa den Bukken?


    Peer Gynt. 

Vest ved Gjendin.


    Aase 
(ler spotsk).

                             Rigtig, ja!


    Peer Gynt. 

Hvasse Vinden bar ifra;

bag et Oreholdt forstukken

han i Skaresneen grov

efter Lav –


    Aase 
(som før).

                             Ja rigtig, ja!


    Peer Gynt. 

Pusten holdt jeg, stod og lytted,

hørte Knirken af hans Hov,

saa af ene Hornet Grenene.

3Derpaa varsomt mellem Stenene

frem paa Bugen jeg mig flytted.

Gjemt i Røsen opp jeg glytted; –

slig en Bukk, saa blank og fed,

skulde du vel aldrig set!


    Aase. 

Nej, bevares vel!


    Peer Gynt. 

                             Det smaldt!

Bukken stupte bums i Bakken.

Men i samme Stund, han faldt,

sad jeg skrævs paa Bukkeryggen,

greb ham i det venstre Øre,

vilde netopp Kniven kjøre

bagom Skolten ind i Nakken; –

hej! da skreg han vildt, den Styggen,

stod med et paa alle fire,

slog mig med et Agterkast

ud af Næven Kniv og Slire,

skrued mig om Lænden fast,

stemte Hornene mod Læggen,

klemte mig, som i en Tang; –

dermed satte han paa Sprang

bent fremover Gjendin-Eggen!


    Aase 
(uvilkaarligt).

Jesu Navn da –!


    Peer Gynt. 

                             Har du set den

4Gjendin-Eggen nogen Gang?

Den er halve Milen lang,

hvass bortefter, som en Ljaa.

Udfor Bræer, Skred og Lider,

rakt nedover Urder graa,

kan en se till begge Sider

lukt i Vandene, som blunder

svarte, tunge, mer end tretten-

hundred Alen nedenunder. –

Langsmed Eggen han og jeg

skar os gjennem Vejret Vej.

Aldrig red jeg slig en Fole!

Midt imod, der vi foer fram,

var det som der gnistred Sole.

Brune Ørnerygge svam

i det vide svimle Slug

midtvejs mellem os og Vandene, –

sakked agterud, som Fnug.

Isflak brast og brød mod Strandene;

men der var ej Døn at høre;

bare Hvirvlens Vætter sprang,

som i Dans; – de sang, de svang

sig i Ring for Syn og Øre!


    Aase 
(svimmel).

Aa, Gud trøste mig!


    Peer Gynt. 

                             Med et,

paa en raadløs braabratt Plett,

5foer ivejret Rype-Steggen,

flaksed kagglende, forskræmt,

fra den Knart, hvor han sad gjemt,

klods for Bukkens Fod paa Eggen.

Bukken gjorde halvt omkring,

satte med et Himmelspring

udfor Dybet med os begge!

(Aase vakkler og griber efter en Træstamme. Peer Gynt bliver ved.)

Bag os Bergets svarte Vægge,

under os et bundløst Slug!

Først vi kløvte Lag af Taager,

kløvte saa en Flok af Maager,

som igjennem Luften vigende

fløj till alle Kanter skrigende.

Nedad, uden Stands, foer Toget.

Men i Dybet glittred noget

hvidlet, som en Rensdyrbug. –

Moer, det var vort eget Billed,

som igjennem Fjeldsjø-Stillet

opp mod Vandets Skorpe piled

i den samme vilde Fart,

som i den vi nedad kiled.


    Aase 
(gisper efter Vejret).

Peer! Gud fri mig –! Sig det snart –!


    Peer Gynt. 

Bukk fra Luften, Bukk fra Bunden,

stangedes i samme Stunden

saa at Skummet om os klasked.

Ja, der laa vi nu og plasked. –

6Langt om længe, du, vi naade

nordre Landet paa en Maade;

Bukken svam, og jeg hang bag ham; –

jeg foer hjem –


    Aase. 

                             Men Bukken, du?


    Peer Gynt. 

Aa, han gaar der vel endnu; –

(knipser i Fingrene, svinger sig paa Hælen og tillføjer:)

kan du finde ham, saa tag ham!


    Aase. 

Og du har ej knækket Nakken?

Ikke begge Laar engang?

Ikke Ryggebenet brudt?

O, Vorherre, – Prisen, Takken,

skyldes dig, som hjalp min Gut! –

Brogen har dog faaet en Revne;

men det er knappt værd at nævne,

naar en minds, hvad meget værre

kunde hændt i sligt et Sprang –!

(standser pludselig, ser paa ham med aaben Mund og store Øjne, kan længe ikke finde Ord, endelig udbryder hun:)

O, din Fandens Rægglesmed!

Kors og Kors, hvor du kan lyve!

Remsen, som du kommer med,

minds jeg nu at jeg har kjendt

som en Jente paa de tyve.

Gudbrand Glesne er det hændt, –

ikke dig, du –!


    7Peer Gynt. 

                             Mig, som ham.

Sligt kan mer end engang hændes.


    Aase 
(arrig).

Ja, en Løgn kan endevendes,

stadses opp med Brask og Bram,

klædes i en nygjort Ham,

saa dens magre Skrott ej kjendes.

Det er det, som du har gjort,

laget alt saa vildt og stort,

uglet ud med Ørnerygge

og med alt det andet stygge,

løjet ligt og uligt væk,

skrønet ind slig maalløs Skrækk,

at en kjends ej ved tillsidst,

hvad en længst har hørt og vidst!


    Peer Gynt. 

Hvis en anden snakked slig,

skulde helseløs jeg slaa ham!


    Aase 
(grædende).

Aa, Gud give jeg laa Lig;

gid jeg sov i svarte Jorden!

Bøn og Graad ej bider paa ham. –

Peer, du er og blir forloren!


    Peer Gynt. 

Kjære, vakkre, lille Moer,

8du har Rett i hvert et Ord; –

vær saa blid og glad –


    Aase. 

                             Ti stille!

Kan jeg glædes, om jeg vilde,

jeg, som har sligt Svin till Søn?

Maa det ikke bittert krænke

mig, en stakkars magtløs Enke,

stødt at fange Skam for Løn?

(græder igjen.)

Hvad har Slægten nu tillbage

fra din Farfars Velmagtsdage?

Hvor er Skjæpperne med Mynt

efter gamle Rasmus Gynt?

Faer din gav dem Fødder, han, –

ødte dem saa glatt som Sand,

kjøbte Jord i alle Sogne,

kjørte med forgyldte Vogne –.

Hvor er det, som gik tillspilde

ved det store Vintergilde,

da hver Gjæst lod Glas og Flaske

bag sin Rygg mod Væggen klaske?


    Peer Gynt. 

Hvor er Sneen fra ifjor?


    Aase. 

Du skal tie for din Moer!

Se tillgaards! Hvert andet Rude-

Hul er fyldt med gamle Klude.

Hægn og Skigard ligger nede,

9Fæet staar for Vejr og Væde,

Eng og Aker ligger brakk,

hver en Maaned blir jeg pantet –


    Peer Gynt. 

Ti saa med den Kjærringsnakk!

Ofte nok har Lykken skrantet,

og saa kom den højst paafode!


    Aase. 

Der er saltstrød, hvor den grode.

Kors, men du er Storkarl, du, –

lige kaut og kry endnu,

lige knøv, som dengang Presten,

der han kom fra Kjøbenhavn,

spurgte dig om Døbenavn,

bandte paa at sligt et Nemme

sakned mangen Prins derhjemme,

saa at Faer din gav ham Hesten

med en Slæde till, som Takk

for den vennesæle Snakk. –

Haa; ja da var alting gjildt!

Provst, Kaptejn og hele Resten

hang her dagstødt, aad og drak,

fyldte sig, saa fast de sprak.

Men i Nød skal kjendes Næsten.

Her blev folketomt og stillt

samme Dag da «Jon med Skjæppen»

tog ivej med Kramkarl-Skræppen.

(tørrer Øjnene med Forklædet.)

Ak, du er dog stærk og stor,

10skulde staa som Stav og Støtte

for din gamle skrale Moer, –

skulde Gaardens Gjerning skjøtte,

værge Slumpen af din Arv; –

(græder paany)

aa, Gud hjælpe mig for Nytte

jeg har havt af dig, din Skarv!

Hjemme ligger du i Gruen,

roder rundt i Kul og Emmer;

mellem Byggdens Folk du skræmmer

Jenterne fra Gildestuen, –

gjør mig Spe paa alle Kanter,

slaas med Sognets værste Fanter –


    Peer Gynt 
(gaar fra hende).

Lad mig være.


    Aase 
(følger efter).

                             Kan du nægte

du var fremste Mand i Laget

i det store Basketaget,

som for nylig stod paa Lunde,

der I slogs som olme Hunde?

Var det ikke dig, som knækte

Armen paa han Aslak Smed, –

eller idetmindste brækte

ene Fingren hans af Led?


    Peer Gynt. 

Hvem har fyldt dig med slig Præk?


    11Aase 
(hidsig).

Husmandskonen hørte Hylene!


    Peer Gynt 
(gnider Albuen).

Ja, men det var mig, som skreg.


    Aase. 

Dig?


    Peer Gynt. 

                             Ja, Moer, – for jeg fik Pryglene.


    Aase. 

Hvad for noget?


    Peer Gynt. 

                             Han er spræk.


    Aase. 

Hvem er spræk?


    Peer Gynt. 

                             Han, Aslak, ved jeg.


    Aase. 

Tvi – og tvi; nu maa jeg spytte!

Slig en slarvet Fyldebøtte,

slig en Rangler, slig en dranket

Drammesluger har dig banket?

(græder igjen.)

Mangen Skam og Skjændsel led jeg;

men at dette skulde ske,

det var dog den værste Spe.

12Lad ham være nok saa spræk; –

skal du derfor være vek?


    Peer Gynt. 

Om jeg hamrer eller hamres, –

ligefuldt saa skal der jamres.

(ler.)

Trøst dig, Moer –


    Aase. 

                             Hvad? Har du løjet

nu igjen?


    Peer Gynt. 

                             Ja, denne Gang.

Tørr saa Graaden pent af Øjet; –

(knytter den venstre Haand.)

se, – med denne Knibetang

holdt jeg hele Smeden bøjet;

højre Næven var min Slægge –


    Aase. 

O, din Slagsbror! Du vil lægge

mig i Graven med din Færd!


    Peer Gynt. 

Nej da; du er bedre værd;

tyve tusend Gange bedre!

Lille, stygge, snille Moer,

du kan lide paa mit Ord, –

hele Byggden skal dig hædre,

bare vent till jeg faar gjort

noget – noget rigtigt stort!


    13Aase 
(blæser).

Du!


    Peer Gynt. 

                             Hvem ved, hvad en kan møde!


    Aase. 

Gid du bare blev saa klog,

at du engang kunde bøde

Flængen i din egen Brog!


    Peer Gynt 
(hidsig).

Jeg skal blive Konge, Kejser!


    Aase. 

Aa, Gud trøste mig, nu rejser

sidste Resten af hans Vid!


    Peer Gynt. 

Jo, jeg skal! Giv bare Tid!


    Aase. 

Ja, giv Tid, saa blir du Prins,

siges der, om rett jeg minds!


    Peer Gynt. 

Du skal se, Moer!


    Aase. 

                             Hold din Mund!

Du er gal i Bund og Grund. –

Naa, det er forresten sandt, –

noget var der blevet af dig,

hvis du ikke dagstødt gav dig

14af med Løgn og Tøv og Tant.

Hæggstadjenten var dig god.

Lett du havde vundet Spillet,

hvis du rigtig havde villet –


    Peer Gynt. 

Tror du?


    Aase. 

                             Gamlen har ej Kræfter

till at staa sit Barn imod.

Han er stivsindt paa en Maade;

men tillslut faar Ingrid raade,

og hvor hun gaar, Fod for Fod

stavrer Knarken arrig efter.

(begynder igjen at græde.)

Ak, min Peer; en grundrig Jente, –

Odelsjente! Tænk dig till; –

hvis du bare havde villet,

stod du nu som Brudgom gjild, –

du, som gaar her svart og fillet!


    Peer Gynt 
(rask).

Kom, saa vil vi Ja-Ord hente!


    Aase. 

Hvor?


    Peer Gynt. 

                   Paa Hæggstad!


    Aase. 

                             Stakkars dig;

den er stængt, den Friervej!


    15Peer Gynt. 

Hvorfor det?


    Aase. 

                             Ak, jeg maa sukke!

Spildt er Stunden, spildt er Heldet –


    Peer Gynt. 

Naa?


    Aase 
(hulkende).

                             Mens du i Vesterfjeldet

gjennem Luften red paa Bukke,

har Mads Moen fæstet Jenten!


    Peer Gynt. 

Hvad? Den Kvindfolkskræmsel! Han –!


    Aase. 

Ja, hun taer ham nu till Mand.


    Peer Gynt. 

Vent mig her, till jeg faar spændt en

Hest for Kjærren –

(vil gaa.)

    Aase. 

                             Spar sligt Spræl.

Bryllupet skal staa imorgen –


    Peer Gynt. 

Pyt; jeg kommer jo ikveld!


    Aase. 

Tvi dig; vil du øge Sorgen

med et Læss af Hvermands Spott?


    16Peer Gynt. 

Trøst dig. Alting skal gaa godt.

(skriger og ler paa engang.)

Hejsan, Moer! Vi sparer Kjærren;

det taer Tid at hente Mærren –

(løfter hende ivejret.)

    Aase. 

Slipp mig!


    Peer Gynt. 

                             Nej, paa mine Arme

bær jeg dig till Bryllupsgaarden!

(vader ud i Elven.)

    Aase. 

Hjælp! Vorherre sig forbarme!

Peer! Vi drukner –


    Peer Gynt. 

                             Jeg er baaren

till en gjildere Død –


    Aase. 

                             Ja visst;

du blir sagtens hængt tillsidst!

(rusker ham i Haaret.)

O, dit Ubæst!


    Peer Gynt. 

                             Hold nu Fred;

her er glatt og Slim paa Bunden.


    Aase. 

Asen!


    17Peer Gynt. 

                             Ja, brug bare Munden;

det gjør ingen Mand Fortred.

Saa; nu skraar det atter opp –


    Aase. 

Slip ej Taget!


    Peer Gynt. 

                             Hejsan, hopp!

Vi skal lege Peer og Bukken; –

(galoperende.)

jeg er Bukken, du er Peer!


    Aase. 

Aa, jeg ved ej af mig mer!


    Peer Gynt. 

Ser du; nu er Evjen rukken; –

(vader iland.)

Giv saa Bukken pent et Kyss;

det faar være Takk for Skyds –


    Aase 
(slaar ham paa Øret).

Der er Takk for Skydsen!


    Peer Gynt. 

                             Au!

Den Betaling var for snaud!


    Aase. 

Slipp mig!


    Peer Gynt. 

                             Først till Bryllupsgaarden.

18Vær min Talsmand. Du er klog;

snakk med ham, den gamle Daaren;

sig, Mads Moen er et Drog –


    Aase. 

Slipp!


    Peer Gynt. 

                             Og sig ham saa tillslut,

hvad Peer Gynt er for en Gut.


    Aase. 

Ja, det kan du bande paa!

Du skal vakkert Skudsmaal faa.

Skildres skal du for og agter;

alle dine Fandens Fagter,

skal jeg nævne grejdt og grant –


    Peer Gynt. 

Saa?


    Aase 
(sparker i Arrighed).

                             Jeg skal ej stagge Munden,

før den gamle hidser Hunden

paa dig, som du var en Fant!


    Peer Gynt. 

Hm; saa faar jeg gaa alene.


    Aase. 

Ja, men jeg skal komme efter!


    Peer Gynt. 

Snille Moer, du har ej Kræfter –


    19Aase. 

Ikke det? Jeg er saa sindt,

at jeg kunde knuse Stene!

Hu, jeg kunde æde Flint!

Slipp mig!


    Peer Gynt. 

                             Ja, ifald du lover –


    Aase. 

Intet! Jeg vil med der over.

De skal vide, hvem du er!


    Peer Gynt. 

Nej, du faar nok vente her.


    Aase. 

Aldrig! Jeg vil med i Laget!


    Peer Gynt. 

Faar ej Lov.


    Aase. 

                             Hvad vil du gjøre?


    Peer Gynt. 

Sætte dig paa Kværnetaget.

(sætter hende deropp. Aase skriger.)

    Aase. 

Løft mig ned!


    Peer Gynt. 

                             Ja, vil du høre –?


    Aase. 

Sludder!


    20Peer Gynt. 

                             Snille Moer, jeg beer –


    Aase 
(kaster en Græstørv efter ham).

Løft mig ned paa Timen, Peer!


    Peer Gynt. 

Turde jeg, saa visst jeg vilde.

(nærmere.)

Husk nu paa at sidde stille.

Ikke spark og spænd med Benene;

ikke riv og rusk i Stenene, –

ellers kan det gaa dig ilde;

du kan dratte ned.


    Aase. 

                             Dit Bæst!


    Peer Gynt. 

Ikke spræl!


    Aase. 

                             Gid du var blæst

som en Bytting ud af Verden!


    Peer Gynt. 

Fy da, Moer!


    Aase. 

                   Tvi!


    Peer Gynt. 

                             Giv mig heller

din Velsignelse till Færden.

Vil du? Hvad?


    21Aase. 

                             Jeg vil dig dænge,

om du end er nok saa stor!


    Peer Gynt. 

Ja, far vel da, kjære Moer!

Hav nu Taal; jeg blir ej længe.

(gaar, men vender sig, løfter Fingeren formanende og siger:)

Husk saa paa du ikke spræller!

(gaar.)

    Aase. 

Peer! – Gud hjælpe mig, nu gaar han!

Bukkesprænger! Løgnhals! Hej,

vil du høre! – Nej, der skraar han

over Jordet –!

(skrigende.)

                             Hjælp! Jeg svimler!

(To Kjærringer med Sække paa Ryggen kommer nedover till Kværnen.)

    Første Kjærring. 

Kors; hvem skriger?


    Aase. 

                             Det er mig!


    Anden Kjærring. 

Aase! Se, – saa højt paa Straa?


    Aase. 

Dette her vil lidt forslaa; –

snart, Gud bedre mig, jeg himler!


    Første Kjærring. 

Signe Rejsen!


    22Aase. 

                             Hent en Stige;

jeg vil ned! Den Fandens Peer –!


    Anden Kjærring. 

Sønnen jers?


    Aase. 

                             Nu kan I sige,

I har set, hvor han sig ter.


    Første Kjærring. 

Vi skal vidne.


    Aase. 

                             Hjælp mig bare;

jeg vil bent till Hæggstad fare –


    Anden Kjærring. 

Er han der?


    Første Kjærring. 

                             Saa blir I hævnet;

Smeden kommer og till Stævnet.


    Aase 
(vrider Hænderne).

Aa, Gud trøste mig for Gutten;

de taer Livet hans till Slutten!


    Første Kjærring. 

Ak, den Lod er tidtnok drøftet;

trøst jer med, det saa er laget!


    23Anden Kjærring. 

Hun er rent fra Sans og Vid.

(raaber oppover:)

Ejvind, Anders! Hej, kom hid!


    En Mandsstemme. 

Hvad er fatt?


    Anden Kjærring. 

                             Peer Gynt har løftet

Moer sin opp paa Kværnetaget!

*

(En liden Højde med Busker og Lyng. Byggdevejen gaar bagenfor; et Gjærde skiller imellem.)
(Peer Gynt kommer ad en Gangsti, gaar raskt henimod Gjærdet, standser og ser ud, hvor Udsigten aabner sig.)

    Peer Gynt. 

Der ligger Hæggstad. Snart er jeg fremme.

(stiger halvt over; saa betænker han sig.)

Skal tro, hun Ingrid sidder ensom hjemme?

(skygger for Øjnene og ser bortover.)

Nej. Sendingsfolk myldrer tillgaarde som Mygg. –

Hm, det er kanske rettest jeg vender.

(trækker atter Benet till sig.)

Stødt saa flirer de bag ens Rygg,

og tisker, saa det tvers igjennem en brænder.

(gaar nogle Skridt fra Gjærdet og river tankespredt i Løvet.)

Den, som havde noget stærkt at drikke.

Eller den, som kunde gaa uformærkt. –

Eller den, som var ukjendt. – Noget rigtig stærkt

var bedst, for saa bider Latteren ikke.

(ser med engang ligesom forskræmt omkring sig; derpaa skjuler han sig mellem Buskene. Nogle Folk med Sendingskost gaar forbi nedover mod Bryllupsgaarden.)

    24En Mand 
(i Samtalen).

Faer hans var fordrukken, og Moer hans er laak.


    En Kone. 

Ja, saa faar en ikke undres paa at Gutten blir et Drog.

(Folkene gaar videre. Lidt efter kommer Peer Gynt frem; han er skamrød i Ansigtet og kiger efter dem.)

    Peer Gynt 
(sagte).

Var det mig, de snakked om?

(med et tvungent Slæng.)

                             Aa, lad dem snakke!

De kan da vel ikke Livet af mig rakke.

(kaster sig ned i Lyngbakken, ligger længe paa Ryggen med Hænderne under Hovedet og stirrer opp i Luften.)

For en underlig Sky. Den ligner en Hest.

Der er Mand paa med, – og Sadel – og Grime. –

Bagefter rider en Kjærring paa en Lime.

(ler smaat ved sig selv.)

Det er Moer. Hun skjælder og skriger: dit Bæst;

hejda, Peer! – –

(lidt efter lidt lukker han Øjnene.)

                             Ja, nu er hun bange. –

Peer Gynt rider først, og der følger ham mange. – –

Hesten har Sølvtopp og Guldsko fire.

Selv har han Handsker og Sabel og Slire.

Kaaben er sid og med Silke foret.

Gjilde er de, som ham følger i Sporet.

Ingen dog sidder saa stout paa Folen.

Ingen dog glittrer som han imod Solen. –

25Nede staar Folk i Klynger langs Gjærdet,

løfter paa Hatten og glaner ivejret.

Kvinderne nejer sig. Alle kan kjende

Kejser Peer Gynt og hans tusende Svende.

Tolvskillingsstykker og blanke Marker

ned han som Smaasten paa Vejen sparker.

Rige som Grever blir alle i Byggden.

Peer Gynt rider tvers over Havet i Højden.

Engellands Prins staar paa Stranden og venter.

Det samme gjør alle Engellands Jenter.

Engellands Stormænd og Engellands Kejser,

der Peer rider frem, sig fra Højbordet rejser.

Kejseren letter paa Kronen og siger –


    Aslak Smed 
(till nogle andre, idet de gaar forbi hinsides Gjærdet).

Nej, se da; Peer Gynt, det drukne Svin –!


    Peer Gynt 
(farer halvt ivejret).

Hvad, Kejser –!


    Smeden 
(læner sig till Gjærdet og smaagriner).

                             Rejs paa dig, Gutten min!


    Peer Gynt. 

Hvad Djævelen! Smeden! Hvad godt vil du?


    Smeden 
(till de andre).

Lunde-Sviren hænger nok i ham endnu.


    26Peer Gynt 
(springer opp).

Gaa med det gode!


    Smeden. 

                             Jeg skal saa, ja.

Men Karl, hvor kommer du sidst ifra?

Sex Uger væk. Var du bergtagen? Hvad?


    Peer Gynt. 

Jeg har gjort underlige Gjerninger, Smed!


    Smeden 
(blinker till de andre).

Lad os høre, Peer!


    Peer Gynt. 

                             Kommer ingen ved.


    Smeden 
(lidt efter).

Du skal vel till Hæggstad?


    Peer Gynt. 

                   Nej.


    Smeden. 

                             En Tid

de sagde, Jenten derborte var dig blid.


    Peer Gynt. 

Du svarte Korp –!


    Smeden 
(viger lidt).

                             Ikke harm dig, Peer!

Har Ingrid vraget dig, saa finds jo fler –;

27tænk; Søn till Jon Gynt! Følg med tillgaards;

der kommer baade Ung-Lam og Enker tillaars –


    Peer Gynt. 

Till Helved –!


    Smeden. 

                             Du finder nok en som vil ha’e dig. –

God Kveld! Nu hilser jeg Bruden fra dig!

(de gaar under Latter og Hvisken.)

    Peer Gynt 
(ser en Stund efter dem, gjør et Kast, og vender sig halvt om).

For mig kan Hæggstad-Jenten sig gifte

med hvem hun vil. Jeg er lige sæl!

(ser nedover sig.)

Brogen revnet. Fillet og fæl. –

Den, som havde noget nyt at skifte.

(stamper i Bakken.)

Kunde jeg med et Slagtertag

rive dem Ringagten ud af Bringen!

(ser sig pludselig om.)

Hvad er det? Hvem er det, som flirer derbag? –

Hm, jeg syntes saa visst –. Nej, det var nok ingen. –

Jeg vil hjem till Moer.

(gaar oppover men standser igjen og lytter mod Bryllupsgaarden.)

                             De spiller till Dans!

(stirrer og lytter; gaar skridtvis nedover; Øjnene lyser; han gnider sig langsad Benene.)

For en Mylder af Jenter! Syv-otte tillmands!

Aa, piskende Død, – jeg maa med i Laget! –

Men Moer, som sidder paa Kværnetaget – –

(Øjnene drages nedover igjen; han hopper og ler.)

28Hejsan, hvor Hallingen gaar over Traakken!

Ja, han Guttorm med Felen er glup!

Det laater og sprætter, som Foss i et Stup.

Og saa hele den glittrende Jenteflokken! –

Ja, piskende Død maa jeg med i Laget!

(sætter med et Spring over Gjærdet og nedover Vejen.)

*

(Tunet paa Hæggstad. Stuebyggningen længst tillbage. Mange Gjæster. Dansen gaar livligt borte paa Græsvolden. Spillemanden sidder paa et Bord. Kjøgemesteren staar i Døren. Kokkekoner gaar frem og tillbage mellem Byggningerne; ældre Folk sidder hist og her i Samtale.)

    En Kone 
(tager Plads i en Klynge, siddende paa nogle Tømmerstokke).

Bruden? Aa, ja visst græder hun lidt;

men det skal en aldrig ændse.


    Kjøgemesteren 
(i en anden Flok).

Nu faar I, Godtfolk, paa Dunken lænse.


    En Mand. 

Takk, som byder; men du skjænker for tidt.


    En Gut 
(till Spillemanden, idet han flyver forbi med en Jente ved Haanden).

Hejsan, Guttorm, spar ikke Strengene!


    Jenten. 

Stryg, saa det ljomer udover Engene!


    Jenter 
(i Ring om en Gut, som danser).

Gjildt Kast var det!


    29En Jente. 

                             Han er spænstig i Læggen!


    Gutten 
(dansende).

Her er højt till Loftet og vidt till Væggen!


    Brudgommen 
(smaagrædende, nærmer sig Faderen, som staar i Samtale med et Par andre, og trækker ham i Trøjen).

Hun vil ikke, Faer; hun er saa kaut!


    Faderen. 

Hvad vil hun ikke?


    Brudgommen. 

                             Hun har stængt sig inde.


    Faderen. 

Naa, saa se du kan Nøglen finde.


    Brudgommen. 

Jeg ved ikke Vejen.


    Faderen. 

                             Du er et Naut!

(vender sig till de andre igjen. Brudgommen driver bortover Tunet.)

    En Gut 
(fra Bagsiden af Huset).

Jenter! Nu kommer der Liv i Tingen!

Peer Gynt er paa Gaarden?


    Smeden 
(der nys er traadt till).

                   Hvem har bedt ham?


    30Kjøgemesteren. 

                             Ingen.

(gaar mod Huset).

    Smeden 
(till Jenterne).

Snakker han till jer, saa hør ikke paa ham!


    En Jente 
(till de andre).

Nej; vi lader, som vi aldrig saa ham.


    Peer Gynt 
(kommer livfuld og hed, standser midt for Flokken og slaar i Hænderne).

Hvem er den sprækeste Jente i Ringen?


    En enkelt 
(till hvem han nærmer sig).

Ikke jeg.


    En anden 
(ligesaa).

                   Ikke jeg.


    En tredje. 

                             Ja, jeg ikke heller.


    Peer Gynt 
(till en fjerde).

Saa kom da du, før en bedre sig melder.


    Jenten 
(vender sig).

Har ikke Tid.


    Peer Gynt 
(till en femte).

                   Saa du!


    31Jenten 
(idet hun gaar).

                             Jeg skal hjem.


    Peer Gynt. 

Ikveld? Er du rent fra Sans og Samling!


    Smeden 
(lidt efter, halvhøjt).

Peer; der gaar hun till Dans med en Gamling.


    Peer Gynt 
(vender sig raskt till en ældre Mand).

Hvor er de ledige du?


    Manden. 

                             Find dem frem.

(gaar fra ham.)
(Peer Gynt er med et bleven stille. Han skotter skjult og sky mod Flokken. Alle ser paa ham, men ingen taler. Han nærmer sig andre Klynger. Hvor han kommer bliver der Taushed; fjerner han sig, smiler man og ser efter ham.)

    Peer Gynt 
(sagte).

Øjekast; sylhvasse Tanker og Smil.

Det gnissler, som Sagbladet under en Fil!

(han stryger sig langs Gjærdet. Solvejg, med lille Helga ved Haanden, kommer ind paa Tunet i Følge med Forældrene.)

    En Mand 
(till en anden i Nærheden af Peer Gynt).

Se Indflytterfolket.


    Den anden. 

                             De vesterfra?


    Første. 

Ja, de fra Hedalen.


    32Anden. 

                             Rigtig, ja!


    Peer Gynt 
(træder ivejen for de kommende, peger paa Solvejg og spørger Manden:)

Faar jeg danse med Datter din?


    Manden 
(stille).

                             Faar saa; men først

maa vi ind og hilse paa Folk i Huset.

(de gaar ind.)

    Kjøgemesteren 
(till Peer Gynt, idet han byder Drikke).

Er du kommen, saa skal du vel stikke paa Kruset?


    Peer Gynt 
(ser ufravendt efter de gaaende).

Takk; jeg skal danse. Jeg har ingen Tørst.

(Kjøgemesteren gaar fra ham. Peer Gynt ser mod Huset og ler.)

Hvor lys! Nej, skulde du set en slig!

Skotted ned paa Skoen og det hvide Sprede –!

Og saa holdt hun i Moderens Skjørteflig,

og bar en Salmebog svøbt i et Klæde –!

Jeg maa se paa den Jenten.

(vil ind i Stuen.)

    En Gut 
(kommer med flere derfra).

                             Peer, gaar du alt

fra Dansen?


    Peer Gynt. 

                   Nej.


    33Gutten. 

                             Men saa stævner du galt!

(tager ham i Axlen for at vende ham.)

    Peer Gynt. 

Lad mig slippe forbi!


    Gutten. 

                             Er du rædd for Smeden?


    Peer Gynt. 

Jeg rædd?


    Gutten. 

                             Ja, du minds vel paa Lunde forleden?

(Flokken ler og gaar ned till Dansepladsen.)

    Solvejg 
(i Døren).

Du er visst den Gutten, som vilde danse?


    Peer Gynt. 

Ja vel er jeg det; kan du ikke sanse?

(tager hende i Haanden.)

Kom saa!


    Solvejg. 

                             Ikke for langt, sa’e Moer!


    Peer Gynt. 

Sa’e Moer? Sa’e Moer! Er du født ifjor?


    Solvejg. 

Du gjør Nar –!


    Peer Gynt. 

                             Du er dog en Unge næsten.

Er du voxen?


    34Solvejg. 

                             Jeg gik ivaares till Presten.


    Peer Gynt. 

Sig Navnet dit, Tøs, saa snakker vi lettere.


    Solvejg. 

Jeg heder Solvejg. – Og hvad heder du?


    Peer Gynt. 

Peer Gynt.


    Solvejg 
(trækker Haanden till sig).

                   Aa, Kors da!


    Peer Gynt. 

                             Hvad er det nu?


    Solvejg. 

Mit Strømpebaand er løst; jeg maa binde det tættere.

(gaar fra ham.)

    Brudgommen 
(trækker i sin Moder).

Moer, hun vil ikke –!


    Moderen. 

                             Vil ikke? Hvad?


    Brudgommen. 

Vil ikke, Moer?


    Moderen. 

                   Hvad?


    Brudgommen. 

                             Lette paa Laasen.


    35Faderen 
(sagte og arrig).

Aa, du var værd at bindes i Baasen!


    Moderen. 

Naa, skjæld ikke. Stakkar, han blir nok bra’.

(de gaar bortover.)

    En Gut, 
(som kommer med en hel Sværm fra Dansepladsen).

Lidt Brændevin, Peer?


    Peer Gynt. 

                   Nej.


    Gutten. 

                             Bare lidt?


    Peer Gynt 
(ser mørkt paa ham).

Har du noget?


    Gutten. 

                             Det kunde nok hænde.

(trækker en Lommeflaske frem og drikker.)

Aah! hvor det river! – Naa?


    Peer Gynt. 

                             Lad mig kjende.

(drikker.)

    En anden. 

Nu faar du ogsaa smage paa mit.


    Peer Gynt. 

Nej!


    36Den samme. 

                             Aa, Snakk; vær nu ingen Taabe.

Drikk du, Peer!


    Peer Gynt. 

                             Saa giv mig en Draabe.

(drikker igjen.)

    En Jente 
(halvsagte).

Kom, lad os gaa.


    Peer Gynt. 

                             Er du rædd for mig, Tøs?


    En tredje Gut. 

Hvem er ikke rædd for dig?


    En fjerde. 

                             Paa Lunde

viste du jo hvad Konster du kunde.


    Peer Gynt. 

Jeg kan mer end som saa, naar jeg først slaar mig løs!


    Første Gut 
(hviskende).

Nu kommer han sig!


    Flere 
(slaar Kreds om ham).

                             Fortæl; fortæl!

Hvad kan du?


    37Peer Gynt. 

                   Imorgen –!


    Andre. 

                             Nej, nu ikveld!


    En Jente. 

Kan du hexe, Peer?


    Peer Gynt. 

                             Jeg kan mane Fanden!


    En Mand. 

Det har Bedstemoer kunnet før jeg blev født!


    Peer Gynt. 

Løgnhals! Hvad jeg kan, kan ingen anden.

Jeg har engang manet ham ind i en Nødd.

Den var ormstukken, ser I!


    Flere 
(leende).

                             Det er grejdt at skjønne!


    Peer Gynt. 

Han banded og græd og vilde mig lønne

med ligt og uligt –


    En i Flokken. 

                             Men maatte derind?


    Peer Gynt. 

Ja vel. Jeg dytted Hullet med en Pind.

Hej; I skulde hørt ham surre og rumle!


    En Jente. 

Nej, tænk!


    38Peer Gynt. 

                             Det var plent som en hører en Humle.


    Jenten. 

Har du ham endnu i Nødden?


    Peer Gynt. 

                             Nej,

nu er den Djævel strøgen sin Vej.

Det er hans Skyld at Smeden har lagt mig for Had.


    En Gut. 

Saa, du?


    Peer Gynt. 

                             Jeg gik till Smidjen og bad

han vilde knække den Nøddeskallen.

Det lovte han; lagde den bort paa Pallen;

men Aslak er nu saa haardhændt, han; –

og stødt saa skal han nu bruge Slæggen –


    En Stemme fra Flokken. 

Slog han Fanden ihjæl?


    Peer Gynt. 

                             Han slog som en Mand.

Men Fanden hytted sig, foer som en Brand

tvers gjennem Taget og kløvte Væggen.


    Flere. 

Og Smeden –?


    Peer Gynt. 

                             Stod der med stegte Hænder.

Siden den Dag var vi aldrig Venner.

(almindelig Latter.)

    39Nogle. 

Den Rægglen er god!


    Andre. 

                             Den er snart hans bedste!


    Peer Gynt. 

Tror I, jeg digter ihob?


    En Mand. 

                             Aa nej,

det er du fri for; jeg kjender det meste

fra Farfaer –


    Peer Gynt. 

                             Løgn! Det er hændt med mig!


    Manden. 

Det er jo alting.


    Peer Gynt 
(med et Slæng).

                             Hej, jeg kan ride

rakt gjennem Luften paa gjilde Heste!

Aa, jeg kan mangeting, jeg, skal I vide!

(Skoggerlatter igjen.)

    En i Flokken. 

Peer, rid lidt i Luffen!


    Mange. 

                             Ja, kjære Peer Gynt –!


    Peer Gynt. 

I har ikke nødig at tryggle saa tyndt.

Jeg skal ride som et Uvejr over jer alle!

Hele Sognet skal mig tillfode falde!


    40En ældre Mand. 

Nu er han rivende gal.


    En anden. 

                             Det Fæ!


    En tredje. 

Storskryder!


    En fjerde. 

                   Løgnhals!


    Peer Gynt 
(truer mod dem).

                             Ja vent, skal I se!


    En Mand 
(halvdrukken).

Ja vent; du skal faa dig en børstet Trøje!


    Flere. 

En mørbanket Rygg! Et blaamalet Øje!

(Sværmen spreder sig, de ældre i Vrede, de yngre under Spott og Latter.)

    Brudgommen 
(tætt indved ham).

Du, Peer, er det sandt du kan ride i Luften?


    Peer Gynt 
(kort).

Alting, Mads! Du maa tro, jeg er Kar’, jeg.


    Brudgommen. 

Saa har du vel ogsaa Usynligheds-Kuften?


    Peer Gynt. 

Hatten, mener du? Ja, den har jeg.

(vender sig fra ham. Solvejg gaar over Tunet med Helga ved Haanden.)

    41Peer Gynt 
(mod dem; det lysner i ham).

Solvejg! Aa, det er godt du kommer!

(griber hende om Haandledet.)

Nu skal jeg svinge dig spræk og gjild!


    Solvejg. 

Slipp mig!


    Peer Gynt. 

                   Hvorfor?


    Solvejg. 

                             Du er saa vild.


    Peer Gynt. 

Vild er Renbukken med, naar det gryr mod Sommer.

Kom saa, Jente; vær ikke tvær!


    Solvejg 
(trækker Armen till sig).

Tør ikke.


    Peer Gynt. 

                   Hvorfor?


    Solvejg. 

                             Nej, du har drukket.

(gaar bortover med Helga.)

    Peer Gynt. 

Den, som havde sit Knivsblad stukket

tvers igjennem dem, – en og hver!


    Brudgommen 
(puffer ham med Albuen).

Kan du ikke hjælpe mig ind till Bruden?


    42Peer Gynt 
(tankespredt).

Bruden? Hvor er hun?


    Brudgommen. 

                   Paa Stabburet.


    Peer Gynt. 

                             Naa.


    Brudgommen. 

Aa, du, Peer Gynt, du faar friste paa!


    Peer Gynt. 

Nej, du faar være min Hjælp foruden.

(en Tanke skyder opp i ham; han siger sagte og hvasst:)

Ingrid paa Stabburet!

(nærmer sig Solvejg.)

                             Har du betænkt dig?

(Solvejg vil gaa; han træder ivejen.)

Du skjæms, fordi jeg ser ud som en Fant.


    Solvejg 
(hastigt).

Det gjør du ikke; det er ikke sandt!


    Peer Gynt. 

Jo! Og saa er jeg lidt paa en Kant;

men det var paa Trods, for du havde krænkt mig.

Kom saa!


    Solvejg. 

                             Tør ikke nu, om jeg vilde!


    Peer Gynt. 

Hvem er du rædd for?


    43Solvejg. 

                             Mest for Faer.


    Peer Gynt. 

Faer? Ja vel; han er af de stille!

Hælder han med Øret? Hvad? – Naa, svar!


    Solvejg. 

Hvad skal jeg svare?


    Peer Gynt. 

                             Er Faer din Læser?

Er ikke du og Moer din med?

Naa, vil du svare!


    Solvejg. 

                             Lad mig gaa i Fred.


    Peer Gynt. 

Nej!

(dæmpet, men hvasst og skræmmende.)

                             Jeg kan skabe mig om till et Trold!

Jeg skal komme for Sengen din inatt Klokken tolv.

Hører du nogen, som hvæser og fræser,

saa maa du ikke bilde dig ind det er Katten.

Det er mig, du! Jeg tapper dit Blod i en Kopp;

og din vesle Syster, hende æder jeg opp;

ja, for du skal vide, jeg er Varulv om Natten; –

jeg skal bide dig over Lænder og Rygg – –

(slaar med engang om og beder som i Angst:)

Dans med mig, Solvejg!


    Solvejg 
(ser mørkt paa ham).

                             Nu var du stygg.

(gaar ind i Stuen.)

    44Brudgommen 
(kommer drivende igjen).

Du skal faa en Stud, vil du hjælpe mig!


    Peer Gynt 

                             Kom!

(De gaar bag Huset. Idetsamme kommer en stor Flok fra Dansepladsen; de fleste er drukne. Larm og Oppstyr. Solvejg, Helga og Forældrene kommer med endel ældre Folk ud i Døren.)

    Kjøgemesteren 
(till Smeden, som er fremst i Flokken).

Hold Fred!


    Smeden 
(trækker Trøjen af).

                             Nej, nu skal her æskes Dom.

Peer Gynt eller jeg skal i Bakken bændes.


    Nogle. 

Ja, lad dem nappes!


    Andre. 

                             Nej, bare skjændes!


    Smeden. 

Næver maa till; her baader ej Ord.


    Solvejgs Fader. 

Styr dig, Mand!


    Helga. 

                             Vil de slaa ham, Moer?


    En Gut. 

Lad os heller gjøgle med alle hans Løgne!


    45En anden. 

Sparke ham af Laget!


    En tredje. 

                             Spytte ham i Øjne!


    En fjerde 
(till Smeden).

Stikker du opp, du?


    Smeden 
(kaster Trøjen fra sig).

                             Øget skal slagtes!


    Indflytterkonen 
(till Solvejg).

Der kan du se hvor den Tomsing agtes.


    Aase 
(kommer med en Kjæpp i Haanden).

Er Sønnen min her? Nu skal han ha’e Stryg!

Nej, hvor inderligt jeg skal dænge ham!


    Smeden 
(brætter Skjorteærmene opp).

Till slig en Kropp er Paaken for myg.


    Nogle. 

Smeden vil dænge ham!


    Andre. 

                   Flænge ham!


    Smeden 
(spytter i Hænderne og nikker till Aase).

                             Hænge ham!


    Aase. 

Hvad? Hænge min Peer? Ja, prøv, om I tør; –

46Aase og jeg, vi har Tænder og Klør! –

Hvor er han?

(raaber henover Tunet.)

                   Peer!


    Brudgommen 
(kommer løbende).

                             Aa, Guds Død og Plage!

Kom, Faer og Moer, og –!


    Faderen. 

                             Hvad er ivejen?


    Brudgommen. 

Tænk, Peer Gynt –!


    Aase 
(skriger).

                             Har de taget ham afdage?


    Brudgommen. 

Nej, Peer Gynt –! Se, oppover Hejen –!


    Mængden. 

Med Bruden!


    Aase 
(lader Kjæppen synke).

                   Det Ubæst!


    Smeden 
(som himmelfalden).

                             I bratteste Fjeldet

klyver han, ja-Gud, paa Gjetens Vis!


    Brudgommen 
(grædende).

Han bær’ hende, Moer, som en bærer en Gris!


    47Aase 
(truer opp till ham).

O, gid du faldt ned og –!

(skriger i Angst.)

                             Træd varsomt i Hældet!


    Hæggstadbonden 
(kommer barhovedet og hvid af Vrede).

Jeg tager hans Liv for det Bruderov!


    Aase. 

Aa, nej Gud straffe mig om I faar Lov!

Boken er utgitt av Henrik Ibsens skrifter

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Peer Gynt

Peer Gynt ble skrevet i Italia og utgitt i november 1867. Boken ble straks en salgssuksess og allerede samme høst kom stykket i et nytt opplag.

Handlingen starter og slutter i Norge, men i løpet av stykket beveger hovedpersonen seg rundt i store deler av verden. Vi møter ham i Marokko, Egypt og ombord på et skip i Nordsjøen. Stykket er fullt av litterære allusjoner til europeisk diktning, men er også tydelig inspirert av Ibsens norske bakgrunn, hans reise gjennom Gudbrandsdalen i 1862 og ikke minst skildringer i norsk diktning, som for eksempel Peter Chr. Asbjørnsens Norske Huldreeventyr og Folkesagn.

Stykket har undertittel «et dramatisk dikt» og var fra Ibsens hånd først og fremst ment som et lesedrama. Uroppføringen kom ni år etter utgivelsen, på Christiania Theater i februar 1876, med Edvard Griegs musikk. Siden den gang har stykket jevnlig blitt satt opp og det spilles fremdeles på scener over hele verden.

Gå til Henrik Ibsens skrifter for bakgrunnsstoff, kommentarer, varianter, faksimiler m.m.

Se faksimiler av førsteutgaven fra 1867 (NB digital)

Les mer..

Om Henrik Ibsen

Henrik Ibsen er den norske forfatteren som har oppnådd størst internasjonal utbredelse. I løpet av sine drøye 60 år som aktiv forfatter skrev han 30 skuespill og drøyt 250 dikt. I tillegg fikk han publisert ca 100 artikler, innlegg og anmeldelser i samtidens aviser.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.