Christiane Birgitte Koren f. Diderichsen (1764–1815) var 43 år da hun i februar 1808 satt i sitt grønne kammer på sorenskrivergården på Hovin i Ullensaker og begynte å skrive den rekken av dagbøker som Nasjonalbiblioteket nå transkriberer og utgir som e-publikasjoner. Hun sovnet stille inn på Hovin 28. januar 1815, seks år senere. Det var hennes kjære mann, sorenskriver Johan Koren (1758–1825), som skrev de siste sidene i dagboken for henne.
Allerede som 16-åring var Christiane Koren lidenskapelig opptatt av diktning, og hun var stormende forelsket og forlovet med dikteren Carl Fredrik Dichmann. Han var ubemidlet, hun var farløs og uten formue, og de hadde derfor ikke noe økonomisk grunnlag for en felles fremtid. Christianes familie hadde opprinnelig hatt god råd. Da hun ble født 27. juli 1764 på Kastrup gård på Amager i Danmark, drev hennes far Jess Diderichsen en kalk- og steintøysfabrikk. Fabrikken gikk konkurs, og det endte med at han reiste til sjøs og aldri kom tilbake.
Christiane Koren kom til Norge sammen med Johan Koren tidlig i 1788. De hadde giftet seg 17. oktober 1787 i Fuglse på Lolland. Én uke senere ble han tilsatt som sorenskriver i Heggen og Frøland, i Smålenenes amt. Da de forlovet seg i 1782, arbeidet Johan Koren som protokollsekretær i Københavns høyesterett og hadde gode fremtidsutsikter. Begge hadde sikkert håpet at han skulle få en høyere stilling i København, men sorenskriverstillingen ga dem midlene de trengte for å etablere et standsmessig hjem og bygge en familie.
Silhuett av familien Koren, klippet av Werner Hosewinckel Christie (Grevenor 1922)
Barn var en stor kilde til sorg og glede i Christiane Korens liv. Hun mistet fem av sine åtte barn, og det satte spor i sinnet og i dagbøkene hennes. Også barna i velstående familier døde på den tiden av sykdommer som vi har medisiner mot i dag. På det store silhuettstykket som Werner Hosewinkel Christie klippet av familien Koren 13. mars 1810, ser vi Christiane Koren lese for de tre barna Jess, som var 17 år, Anna Maria (Maja), som var 16 år, og Caroline Matilde (Lina), som var 9. For å markere at Claus Wilhelm og Sara Jessine ikke var glemt, henger det silhuettbilder av dem på veggen. De døde i november og desember 1808 og var da henholdsvis 17 og 19 år gamle. Sorenskriveren sitter og leser i sin egen bok.
De første årene familien Koren bodde i Norge, frem til 1801, var det gode avlinger og jevn befolkningsvekst i landet. Rikelig tilgang på mat var viktig for Christiane Koren, som ikke bare hadde det daglige ansvaret for å mette mann og barn, men for hele husholdet på Hovin som daglig utgjorde mellom 20 og 30 personer. På sorenskrivergården var det i tillegg nesten alltid besøk og ofte selskaper som skulle bevertes på tradisjonelt vis. Dette kunne være vanskelig å få til, i de femten uårene etter 1801. Det var spesielt ille fra 1807 under den engelske kornblokaden i forbindelse med Napoleonskrigene. I årene mellom 1809 og 1813 gikk folketallet i Norge tilbake.
Utsnitt av Wangesteens Akerhuskart fra 1762
I tillegg til at hun hadde ansvaret for familie og hushold på Hovin, var Christiane Koren det sosiale og kulturelle midtpunktet i den beleste og kulturelt oppegående Hovin-kretsen. For å understreke det nære forholdet i gruppen av likesinnede så hun på seg selv som en mor, «Moer Koren», som samlet en krets av «sønner», «døtre» og «søstre» rundt seg. De fleste av kretsens medlemmer bodde i Christiania- og Drammens-området, og de møttes derfor jevnlig. Unntaket var Søstrene Cathrine og Marie Devegge som holdt hus i København mellom 1803 og 1813, fordi Cathrines mann Niels Treschow var professor på universitetet der. Sammen med Sara Bøyesen var Marie og Cathrine de nærmeste «døtrene» i kretsen. Blant «sønnene» finner vi dikteren og Eiker-presten Fredrik Schmidt, sorenskriveren Wilhelm Frimann Koren Christie, slottspresten på Akershus (senere biskop i Bergen) Claus Pavels, storfabrikanten Ludvig Mariboe, magistratpresidenten i Christiania John Lausen Bull og jernverkseieren og trelasthandleren Peder von Cappelen. Sistnevntes kone Christine Marie (Maja) von Cappelen, som er regnet som Norges første kvinnelige botaniker, kvalifiserte til å være medsøster og ble kalt «Moer Cappelen».
Christiane Koren var levende opptatt av litteratur og evnet å oppdatere vennene om nye bøker fra flere europeiske land. Som ung var hun en del av kretsen rundt «Det norske Selskab» og fikk her mange bekjente blant forfattere og diktere som hun holdt kontakt med også etter at hun hadde flyttet til Norge. Hun korresponderte både med dikteren Adam Oehlenschläger og med den allsidige professoren og redaktøren Knud Lyne Rahbek. Enkelte av disse brevene oppbevares nå i Det kongelige bibliotek i København.
I følge Conradine Dunker, som en tid var med i Hovin-kretsen, fikk Christiane Koren 50 riksdaler av mannen i året til bokinnkjøp. Elisabeth S. Eide, som i sin bok Bøker i Norge: boksamlinger, leseselskap og bibliotek på 1800-tallet fra 2013, har sett nærmere på lesingen og boksamlingen hennes, mener Christiane Koren brukte disse pengene godt. I dagbøkene omtales minst et par hundre forfattere, og det virker som om hun hadde et nært forhold til alle. Hun leste romaner, skuespill, lyrikk og historieverk både på dansk, fransk, engelsk og tysk. Familien på Hovin abonnerte også på aviser og tidsskrifter som Hermoder, Bien og Skillingsmagasinet. Bøkene og skrivepulten var plassert i Christiane Korens grønne kammer. Her skrev hun dagbøker, dikt, skuespill og oversatte tysk litteratur. Nasjonalbiblioteket har manuskriptene til bl.a. Christiane Korens samlede Digte i to deler fra 1811 og et dikt om Majadalen, Maja og Peder von Cappelens landsted.
Christiane Korens Digte, Ms. 8° 342
Christiane Koren var som danskfødt grunnleggende bekymret over den politiske situasjonen i 1814, da Norge etter bestemmelser i Kieltraktaten ble tatt fra Danmark 14. januar og overført til Sverige. Den danske prins Christian Fredrik var hennes store helt og øyensten. Det knuste hjertet hennes da han ble beseiret av den i hennes øyne forferdelige franske generalen Bernadotte, som etter hvert tok navnet Carl Johan og ble konge i både Sverige og Norge. Sorenskrivergården på Hovin lå så nær Eidsvoll at venner og bekjente i den danskvennlige nasjonale gruppen som deltok på møtene der, kunne bruke Christiane Korens hjem som samlingsted. Hun var derfor godt orientert om hendelsene.
Christiane Korens dagbøker,
Ms.8° 1464 og Ms.8° 346
I tillegg til gjensidige besøk og felles selskapelighet var de sirkulerende dagbokheftene avgjørende for å holde felleskapet i kretsen levende. Dagbokheftene erstattet brev og inneholdt, ifølge hennes eget utsagn, hver liten ting som interesserte «Moer Koren». Hennes pakt med leserkretsen var å la følelser og tanker strømme direkte fra hjertet, mens penn og blekk formet bokstaver og ord på dagboksidene. Fredrik Schmidt fortalte stadig i sine reisedagbøker fra København at han mottok og brakte videre dagbokhefter fra «Moer Koren». For eksempel gikk han 17. april 1811 på visitt til Cathrine og Niels Treschow for å levere videre heftet han akkurat hadde lest. Fru Treschow satt seg straks ned for å lese det. Ett av dagbokheftene i Nasjonalbiblioteket er ikke bundet inn i ettertid, men bevart i sin opprinnelige hefteform. De tolv sidene går fra 29. juli til 12. august 1814. Dagbokheftenes funksjon som sirkulerende brev eller journal kommer tydelig frem når Christiane Koren i dette heftet innledningsvis skildrer hvordan hun strever med å undertrykke sin uro for «At jeg nu nogenlunde kan komme ind igien i Journaltonen […]». Den direkte formen rettet mot en utvalgt krets kan være interessant å se opp mot vår tids sosiale medier, som også opererer i en sfære som hverken kan kalles helt privat eller helt offentlig. En slik halvoffentlighet er viktig både for informasjonsflyt og for meningsdannelse og er derfor en viktig kilde til sin samtid.
Tonen i dagbokheftene er følelsesladet, personlig og umiddelbar både når emnet er sorg, kjærlighet, politikk og litteratur. Christiane Korens mange og følelsesstemte ord i dagboksidene fra 1814 er blitt kritisert i ettertid av bl. a. historikeren Halvdan Koht for å være for lite faktaorientert og dermed mindre viktige. I Historisk tidsskrift 1917/1920 skriver han at «Moer Koren» sikkert har rett når hun forteller om alle de interessante og uforglemmelige samtalene hun har hatt med Eidsvoll-mennene. Dessverre forteller hun aldri noe om hva de snakker om, bare om følelsene de har etterlatt i henne. Christiane Koren var en kvinne av sin tid, og denne blandingen av sak og følelser som strømmet fra hjertet er en viktig kilde til mentalitets- og resepsjonshistorie og dermed også et supplement til den politiske historien i 1814. Dagbøkene verdsettes nå høyt og regnes blant forskere innen ulike fagdisipliner som en viktig kilde både når det gjelder familie-, sosial- og hverdagshistorie, kultur-, litteratur og mediehistorie, foruten politisk historie, i overgangen mellom 1700- og 1800-tallet. De er også en god ressurs for lokalhistorikere på Øvre Romerike spesielt, men også for Oslo og Drammens-området.
Dunker, Conradine B. 1871. Gamle Dage: Erindringer og Tidsbilleder af Conradine B. Dunker. Kjøbenhavn: Gyldendal
Eide, Elisabeth S. 2013. Bøker i Norge: Boksamlinger, leseselskap og bibliotek på 1800-tallet. Oslo: Pax
Hemstad, Ruth. 2015. «Pamfletter, proklamasjoner og propaganda. Pennekrigen om Norge rundt 1814 fra et dagboksperspektiv». Smak av frihet: 1814-grunnloven. Historisk virkning og sosial forankring. Odd Arvid Storsveen, Bård Frydenlund og Amund Pedersen (red.) Oslo: Scandinavian Academic Press, s. 21–61
Hemstad, Ruth. 2015. «Mor Koren – ‘Norges Pleyedatter’». Nasjonalbiblioteket/www.nb.no
Høibo, Gudrun Johnson. 1941. Slekten Koren. 2 bd. Oslo: Bokstuas forlag (bind 1, bind 2)
Koht, Halvdan. 1917/20. «‘Moer Korens’ Dagbøger». Historisk Tidsskrift r.5, b.4 (1917/1920), s. 173–176
Koren, Christiane. 1945. Dagbog for Kristiane Koren paa en Reyse fra Norge til Dannemark begyndt den 6. September 1802. Utgitt ved Gudrun Johnson Høibo. Oslo: Cammermeyer
Lindbæk, Sofie Aubert. 1915. Moer Korens dagbøger. 2. bd. Kristiania: Aschehoug (bind 1, bind 2)
Pavels, Claus. 1864. Claus Pavels’s Biografi og Dagbøger. Udgivne i uddrag af Claus Pavels Riis. Bergen: C. Floor
Sandvik, Hilde 2005. «Tidlig moderne tid i Norge. 1500–1800». Med kjønnsperspektiv på norsk historie, fra vikingtid til 2000-årsskiftet. Ida Blom og Sølvi Sogner (red.) Oslo: Cappelen akademisk forl., 2. utg., s. 103–155
Schmidt, Frederik. 1966. Provst Frederik Schmidts dagbøger bd. 1 1794–1814. København: Gad
Steinfeld, Torill. 1998. «Valgslektskap og vennskapskult. Christiane Koren og Hovindkretsen». Nordisk salonkultur: Et studie i nordiske skønånder og salonmiljøer 1780–1850. Anne Scott Sørensen (red.). Odense: Odense Universitetsforlag, s. 297–325
Steinfeld, Torill. 1998. «Reisejournaler, dagblad og dagbøker». Norsk litteraturhistorie. Sakprosa fra 1750 til 1995. Bind 1. Egil Børre Johnsen og Trond Berg Eriksen (red.) Oslo: Universitetsforlaget, s 265–277
Steinfeld, Torill. 2006. «En kvinnestemme for nasjonen – Nasjonalitet, identitet og språk i Madame De Staëls Corinne ou l’Italie og Christiane Korens journaler». Norsk Litteraturvitenskapelig Tidsskrift, 2006:1, s. 50–71
Aasen, Elisabeth. 1993. «1800-tallets Norge. Vår bestemmelse er å giftes». Driftige damer.. Oslo: Pax, s. 229–255
Aasen, Elisabeth. 2009. «Christiane Koren». Norsk biografisk leksikon (hentet 21/5-2015)
Boken er utgitt av Nasjonalbiblioteket
Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi. Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.
Christiane Korens dagbøker fra årene rundt 1814 er blant våre viktigste tidsbilder fra denne perioden. Dagbøkene sirkulerte i vennekretsen, der Christiane Koren ble omtalt som «Moer».
Christiane Korens dagbøker utgis i Nasjonalbibliotekets kildeskriftserie NB kilder.
Christiane Koren var født i Danmark. Hun kom til Norge i 1788, nygift med sorenskriver Johan Koren. Koren døde på Hovind i januar 1815, 51 år gammel.
For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:
Alle Korens dagbøker i Nasjonalbibliotekets samling er digitalisert:
Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.
