Er det til mig?
Ja værsgod.
(Ud.)Var det fra Norge?
Ja.
Læs det da og se, om der er noget nyt.
Nej, det gider jeg ikke. Det er bare fra mamma, og hun skriver aldrig noget nyt, ved Du.
(Det ringer igjen.)Nå?
Det er rodemesteren.rodemesteren] offentlig skatteoppkrever for et bestemt kvarter i en by
Hvormeget er det?
34 kr. og 90 øre.
Lad ham komme igjen en anden gang.
Det er bedst at afgjøre det nu, mens vi kan. Der ligger penger på bordet i den store konvolutten. Tag selv, Thea.
Her er bare tikronesedler. Skal jeg spørge, om han kan gi igjen?
Ja, gjør det, Thea!
La’ mig, la’ mig!
(Rækker hændernehænderne] rettet fra: Hænderne (trykkfeil) op.)Men så må Gerda være forsigtig og ikke tabe nogen.
(Gir penger til Gerda, som løber ind i spisestuen.)Han sa tak, pappa. Og så sa jeg: velbekomme.
Værsgod, her er 5 kr. og 10 øre tilbage.
(Lægger sølvpenger og papiret på bordet. Ud.)Har Du alligevel penger nok til den silkekjolen, Du lovte mamma, pappa?
Nej, nu har rodemesteren fåt alle pengene, så nu blir det nok ingenting af med nogen silkekjole.
Fy pappa! Jeg springer ud og ber om at få pengene igjen.
(Løber ind i stuen til Thea, som lukker døren.døren] rettet fra: Døren (trykkfeil) Straks efter høres Gerda at hulke og banke på døren.)Tshe!
(Går med penslen i hånden ind til Gerda.)T-ja, nu får det være nok for idag. Det blir så tidlig mørkt i dette gråvejr.
(Ser på uret. Betragter fremdeles opmærksomt billedet.)Pappa, pappa!
Imorgen kan jeg ikke, men iovermorgen kommer De altså til sædvanlig tid.
Ja, hvis jeg bare formår det. Min ryg er så dårlig.
Hold nu ud et par dager til, så har De tjent op forskuddet, og så får De nyt. Adjø.
(Ind i spisestuen.)Nu er Gerda i strålende humør igjen. Hun sidder på kjøkkenbordet og pisker rundt i nogen æggehvider med en træpind.
Ja, hende kan Du sagtens stille tilfreds.
Virkelig god. Der er så’n fantasi i det, Du gjør, Sara. Men den krusedullen der går for langt op, eller også skulde den ha gåt endnu længere.
Det synes ikke jeg.
Sandelig begynder der ikke at komme skik på det. Se lidt da, Sara.
Jeg har set, og jeg synes, det er rædsomt.
Kroppen er bra, men hodet – å nej forresten, kroppen er vist også skidt.
(Går hen til garderoben og tar hat og frakke på.)Skal Du ud?
Hen på kafeen og se de norske aviser. Adjø sålænge.
(Ud.)Kom ind!
Ved den lejlighed.lejlighed] anledning
Nu er det snart ikke morsomt mere dette med denne lejligheden Deres.
Å jo da! Når jeg siger det med den rette betoningen, så ler De altid af det.
Men det blir for idiotisk i længden.
Det var nu altså ved den lejlighed.
Hvorfor kommer De op her nu?
Ja, er det ikke storartet?
De ber mig jo her i brevet om at møde Dem i aften kl. 7.
Ved den lejlighed ja.
Jeg var forresten ikke kommen.
Så var jeg kommen op og havde hentet Dem.
De skal forresten være lidt forsigtig med Deres besøg.
Jeg kommer jo bare, når De har git mig lov til det.
End nu da?
Ja nu mødte jeg Wulf på gaden, og så kunde jeg ikke modstå fristelsen til at gå op og se Dem.
(RækkerRækker] bøyer sig hen imod hende.)Er De ikke glad i mig idag?
De skriver også altfor mange breve til mig. Og hvis der endda stod noget i dem.
De svarer mig da altid på dem.
Ja, det er jeg nok nødt til, ellers får jeg bare ét til.
De er storartet, Sara! Gud bevare mig, 10hvor De er storartet. Ingen kan svare så kvikt som De. De er simpelthen den «første dame», jeg har truffet.
Jeg kan ikke sige det samme til Dem.
Nej ikke ved den lejlighed! For jeg er ingen dame.
Nej, hold nu op!
Har De ikke sovet godt inat?
Jeg har sovet som en sten.
Så må det ha vært som en ædelsten.
Jeg glemte nok hatten min herinde i gåraftes.
(Tar en hat ned fra garderoben.)Goddag frue.
(Sætter sig igjen.)Goddag Fenger.
Hvordan går det derinde hos Dere?
Det går slet ikke. Bøtter med kalk og alskens fæle grejer står ustanselig midt på gulvet. Ha med håndtværkere at gjøre er det værste, som er til. Idag har de slet ikke vist sig.
Kom bare herind i aften også.
Ja tak. Det er vor eneste trøst, at vi har Dere. Doris gik ned for at få fat på viceværten. Nu skal vi hen og spise. Jeg går denne vejen. Det er nemmere.nemmere] lettere; enklere
(Nikker flygtig og går ud af døren i baggrunden.)Bohémefruen.
Kalder man hende for det?
Ja, det hørte jeg forleden. Er der ikke også noget fordægtigtfordægtigt] mistenkelig; hemmelighetsfullt ved hende?
Hun er skilt fra sin mand, hvis De kalder det for fordægtigt.
Er hun også skilt, den veninden, hun har slåt sig sammen med?
Doris Blom? Nej hun er enke.
Er det forresten ikke kjedeligt at bo slig sammen?
Åh, vi bor så meget bedre og billigere på den vis. Smålejlighederne her i Kjøbenhavn er jo så ækle og simple. Og når man ikke har fælles kjøkken, så –
Kan jeg ikke få et par værelser her, jeg også?
Jo, det mangled bare, at vi skulde klumpe 13os endnu flere sammen. Men De kan jo spørge oppe på kvisten hos Ulfsens.
Der fik jeg det vist lækkert.
Når De ikke var for kræsen, så –
Nej tak; ikke ved den lejlighed.
(Ser smilende på Sara.)Le lidt da, Sara.
Hvorfor er De ikke i bogladen?bogladen] bokhandelen
Jeg har aldrig ro på mig. Ret som jeg står der, så stikker det mig, at nu går Sara ned over Vimmelskaftet,Vimmelskaftet] gate i København og så må jeg ud. Piler afsted som et galt menneske op og ned og op og ned.
Og når De så ikke træffer mig, går De bort og sætter Dem i kaféen ligeoverfor?
Ja, for det er jo det eneste sted, hvorfra jeg kan holde øje med Deres gadedør.
De lærer godt i bogladen på den vis.
Jeg gir bogladen en god dag. Man kan jo få sig fat på en betroet mand, når man engang blir selvstændig.
De er en letsindig fyr.
Ja, hvorfor var De så storartet mod mig derude på landet, da? Slig som De var den kvælden borte i lysthuset, da jeg pludselig kjendte det på mig, at De ikke vilde bli sint, hvis jeg kyssed Dem! Da var De brilliant! Og så småpigeagtig sød, at det formelig tog mig for brystet.
Nu må De gå, før Wulf kommer.
Det er vel ikke så farligt, om han ser mig, vel.
Jo, for han har fåt mistanke om, at der er ugler i mosen.
Det klarer De vel sagtens.
Jamen jeg bryr mig ikke om at klare det. Jeg vil ingen ubehageligheder ha for Deres skyld. Såmeget, De véd det.Såmeget, De véd det] bare så De vet det En, som har sét os på gaden, har fortalt ham, at vi altså ofte gik sammen, og det har gjort ham tankefuld. Jeg har jo nemlig intet sagt om det (ryster hodet). Nej det går ikke.
Hvis jeg trode, at De mente det, véd jeg ikke, hvad jeg vilde gjøre.
Og det er også mit alvor med brevene. Hører De!
Han vidste jo, at jeg skrev til Dem, da jeg var rejst til byen, og Dere blev igjen derude på landet.
Men nu skriver De jo ikke mere sånne breve, som jeg kan la ham læse.
Nej, for det er sligt hodebrudhodebrud] hodebry at lave to slags skrivelser.
Hys, der er han.
(Wulf ind.)Er Du alt igjen?
Goddag Fenger. Er De her?
(tar tøjet af.)Jeg var fri fra bogladen idag. Så vilde jeg op og høre, hvordan Dere havde det.
Nå!
(Trækker frakken af.)Kan De ikke be’ mig komme her iaften?
Kom ind!
Her er godt og varmt. Oppe hos os var det såså] rettet fra: saa (trykkfeil) koldt og uhyggeligt. Hvis Dere ikke har noget imod det, vil vi gjerne sidde her lidt. Hauttitu,Hauttitu] huttetu for et vejr om dagene.
(Hænger huen op på garderoben og sætter sig.)Ja det blåser jo altid i denne byen. Værsgod sid ned, fru Ulfsen.
Tak, jeg kan godt stå.
Goddag Ulfsen.
Sa jeg ikke goddag? (Til Fenger.) Goddag De.
Goddag.
Ja det er sandt: goddag.
Så får jeg vel afsted.
(Tar sin hat.)Ser De kanske herop iaften, Fenger?
Tak, hvis det er belejligt.
Å nej forresten. Det er vist ikke værdt. Jeg sér på Adolf, at han har noget andet for.
Ja jeg skulde arbejde.
Så kan De jo komme en anden gang. Farvel Fenger.
(Gir hånden.)Farvel. (Bukker for Wulf.) Farvel.
Farvel.
Farvel.
Farvel, farvel.
(Sara følger ham ud.)Har Du en cigaret, Wulf?
Jeg røg den sidste for en stund siden.
Så får jeg spendere en af mine egne.
(Tar frem en cigaret og tænder.)Kommer han her endnu den fyren? Jeg trode, han var bare til sommerbrug.
Ja, det spør jeg også om. Jeg vidste ikke, at han gik her mere.
Det er også længe siden, han var her. Forresten er han slet ikke kjedelig.
Nej, Sara beskytter ham.
Han ser ud som en guldfiskguldfisk] en rik ung mann; et godt parti fra «Fliegende Blätter».«Fliegende Blätter»] Fliegende Blätter, et tysk ukentlig humoristisk-satirisk, illustrert magasin, utkom 1845–1944 i München
Det er godt.
Jeg forstår ikke den vitsen.
Han er nu svært vakker da.
Men få da fru Ulfsen til at sætte sig, Sara.
Her gjør alle, som de selv vil. Det véd jo fru Ulfsen.
Kan Du ikke sætte Dig da, Rikke, og holde fred engang? Altid skal der være så meget bråk med Dig. Eller også gå igjen.
Nå, nå.
Hvordan er det med Dig, Wulf? Har Du kunnet arbejde om dagene? Jeg har ikke tålt at se hverken lérlér] leire eller model for øjnene mine i lange tider.
Svend har bare gåt og ranglet i det sidste, han.
Det er godt at rangle. SinnetSinnet] rettet fra: Sinne (trykkfeil) liksom sætter sig.
Men en tjener ingen penger ved det.
Tænk, om en kunde tjene penger ved at rangle, Dere. Pension på livstid for den, som kunde holde længst ud. Det vilde være en opfindelse!
Men det skér vist ikke i din tid, Svend.
Jeg har forresten en nyhed at fortælle Dig, Sara. Det var derfor, jeg kom så snart igjen.
Så, hvad er det?
Kan Du gjætte?
Umulig.
Galleriet vil kjøbe mit store billede.
Sån en heldig gris.
Svend tror, at alting er held, han.
Nej uheld. Mest uheld.
Havde det vært bestilling på et nyt, så vilde det vært bedre. Det, en har, er der dog altid før eller senere en chance for at sælge.
At sælge drager bestillinger efter sig. Så’an kan man også raissonnere.
Ja Du er nu så sangvinsksangvinsk] optimistisk Du.
Stod det i bladene?
Ja. Og idetsamme jeg havde læst det, kom Knud Hansen op på kaffeen og spurgte efter mig. Han havde telegram til mig.
2000 kr. på ét bræt. Det er mange penger.
Ja nu kan Du få både silkekjolen og peltskåben, Du har ønsket Dig, Sara.
Ønsket mig? Jeg har simpelthen trængt så svært til begge dele, at jeg ikke kunde klare mig uden.
Tænk, silkekjole og peltskåbe på én gang! Det må være underligt.
Og jeg kan få mig ny dress og vinterfrakke, og Gerda kaleschevogn til dukkerne.
Og hvad så mere?
Hvorledes mere?
Resten af pengene?
Dem bruger vi til at klare smågjæld med.
Det var en nokså prosaisk anvendelse. Pariserrejsen da?
Den må vi vente med til næste gang, vi sælger.
Gud, hvor det ligner Dig. Du! Du er ikke mere kunstner end bag på min hånd.
Skal jeg sætte ind maden?
Ja, jeg véd ikke rigtig.
Jo, sæt bare ind, Thea.
(Thea ud.)Har Dere ikke spist middag endnu?
Vi spiser jo aldrig før 5, véd De.
Så får jeg kanske lidt med. Det er godt at spise.
Han bare spøger. Vi har spist.
Jamen jeg likte ikke maden. Jeg liker ikke den maden, Du laver, Rikke. Den smager så vont altid.
Det var jo ludefisk, Svend! Og den kjøber en jo færdig.
Og så har vi ikke borddug på bordet og ikke øl til maden. Jeg liker ikke sånt.
Værsgod.
Kom så.
Vent lidt, mens jeg dækker til dem.
(Ind i spisestuen, hvis dør blir stående åben.)Så’n med borddug og glas og opsats og øl, så’nt liker jeg.
Ti stille, ti stille med Dig!
Vi har jo bare to bordduger, og de er skidne, og vi har ikke råd til at sende dem på vask, for hvergang jeg bér Dig om penger, så får jeg aldrig nogen.
Jeg kan ikke fordrage at bli bedt om penger. For jeg har aldrig penger.
(Det ringer.)Men hvor skal hun så hen, din kone, stakker?
Og desuden så har han til sig selv.
(Det banker.)Kom ind!
Ta væk den kluden der, Du hører jo, at der kommer nogen.
(Berg, høj, tynd, rødblond, elegant klædt kommer ind, hilser goddag.)Hvadfornoget! Er De her endnu?
Ja undskyld, jeg kommer på denne tid (hænger hatten fra sig). Jeg vilde bare få lov til at sidde her lidt og ryge en cigar, mens Dere spiser. Goddag, (nikker skjødesløst til Ulfsen, som nikker igen, og til fru Ulfsen, som nejer svagt). Det var så ubehageligt på kaféen, træk og dårlig luft. Men kanske Dere har spist?
Hvad, er her kommet flere? Så får vi for lidt mad.
Berg har spist.
Men det var da morsomt, at De ikke er rejst!
(Kommer nærmere, gir Berg hånden.)Varer stipendiet endnu, De?
Nej.
Hvor stort var det?
1000 Kr.
Ja, for jeg søger. Jeg har søgt i mange år.
Jeg blev bedt om at søge.
Ja, De er også bare jurist.
Nu må vi virkelig spise. Kom ind med og sid og se på, Berg.
(Berg tar frakken af og hænger den på garderoben.)Er Berg her? (hen til Berg.) Så skal Du fortælle mig.
(De går ind i spisestuen. Gerda trækker Berg med sig. Man ser dem sætte sig. Kort efter banker det på baggrundsdøren, og Agnete kommer ind. Hun ser sig om, går så hen til spisestudøren.)Det er bare mig. Tænk, at Dere endnu ikke har spist. Vi har alt besørget det – så’n mad som på dampkjøkkenet hjemme i Kristiania.dampkjøkkenet hjemme i Kristiania] Christiania Dampkjøkken A/S (grunnlagt 1857), populært kalt «Dampen», serverte billige middagsretter i en stor spisesal Doris kommer straks. Hun skulde bare kjøbe nogle 29cigaretter og en halv flaske likør, ha, ha, ha! Ja, for vi havde ikke råd til en hél. Men jeg er bange for, at Egholm er med hende. Jeg så ham stræne over til hende da jeg smutted ind gadedøren, og han hægter sig naturligvis på. Men gudskelov, så er det da ikke mig, som bringer ham med. – Jo tak, nu tar jeg af mig, og venter her, til Dere er færdig.
(Går hen til garderoben og tar tøjet af. Imellem hvert stykke hun hænger op, undersøger hun hurtig lommerne på de frakker og kåber, som hænger på garderoben. Hendes ansigt har et opspilet udtryk, og hendes hænder skjælver. Under søgningen finder hun to pengepunger, som hun åbner og lukker og lægger tilbage, idet hendes mund fortrækkes til et stivt smil. Går så hen og betragter billedet på staffeliet. Råber ind:)Nej, hvor det er udmærket, Wulf! Det er De da fornøjet med?
Sara synes, det er rædsomt.
Det er aldeles brilliant! De er da absolut en af de bedste malere, vi har i Norge. Gud, hvis jeg kunde synge, som De kan male, så skulde jeg nok snart få de elever, jeg ikke har.
(Går hen til bordet og blader i bøgerne, som ligger der; opdager konvolutten med pengene, griber tre sedler og putter i lommen. Hele tiden snak fra spisestuen, uden at det kan høres, hvad de siger.)Der er stemning for at gå på cirkus varietécirkus varieté] lettere underholdning iaften. Vil Du med, Agnete?
Gud bevars, jeg er altid parat til udskejelser, og idag er jeg ovenikjøbet ved muffen.er … ved muffen] har penger Hvad siger De? Jo da, tænk jeg fik honorar fra Kristianiaposten for et par korrespondancer,korrespondancer] artikler jeg havde skrevet. Hvad? Jo, nu betaler de forresten ganske bra. Men nu sætter jeg mig, for at Dere kan få spise i fred.
(Tar plads i hjørnesofaen, der står længst borte fra bordet med pengene.)Goddag, fru Agnete.
Hvad for noget? Er De ikke rejst? Jeg trode, De sad vel forvaret derhjemme i Kristiania. Deres stipendietid er jo udløben, og så var De jo så led og kjedled og kjed] trett og lei af Kjøbenhavn, sa De.
Ja.
(Sætter sig på en lænestol ved siden af sofaen.)De angred jo på, at De havde lagt vejen hjem over Kjøbenhavn. Mere end to dage om 31gangen kunde ingen holde ud at være her, sa De. Vi har allesammen troet, at De var rejst hjem.
Tja.
Hvor har De forresten skjult Dem i disse dage, siden vi sidst var sammen? De har ikke vært at se nogetsteds.
Det er tilfældigt.
Hvorfor bor De ikke på det samme hotel?
Hvor kan De vide, at jeg ikke gjør det? Jeg har ikke sagt det til et menneske.
Så har De altså villet skjule Dem. Hvorfor vilde De det?
Jeg trængte til at tænke over tingene.
Når De nu kommer hjem, skal De så være professor?
Nej først må der dø en dél folk. Foreløbig må jeg nøjes med at være stipendiat.
Det er vel også en pen stilling? (Da Berg ser uforstående på hende:) Indbringende, mener jeg.
Og så har De jo formue ved siden af.
Hvor det må være dejligt. Bare jeg var rig! Det er mit éneste ønske i verden. Uf, jeg misunder Dem.
Jeg er ikke rig, så mig behøver De ikke at misunde.
Men De har da fuldkommen sorgfrit alt, hvad De behøver.
Har De ikke også det?
Jeg jo naturligvis. (ligeglad tone) Jeg har såmæn mit gode udkomme. Noget fortjener jeg jo selv. Nu har jeg averteret efter elever. Og så med det, jeg har fast.
Deres mand er jo gåt fallit, mens jeg har vært borte?
Min mand?
Om forladelse. Deres forhenværende mand.
Ja, men de penger, jeg skulde ha renter af, var jo udsat længe før falliten hændte. De var jo selv med til at skrive kontrakten.
Ja, men jeg forstår ikke rigtig. – Nå ja, det er jo godt.
Og så bor jeg jo sammen med Doris. Det hjælper også. De kan tro, vi har det sammen.
Ja, hun er vist et prægtigt menneske, Deres veninde, fru Blom.
Men det var rig jeg vilde være, skjønner De. Rigtig strygende rig.
Hvad angår forresten mine sager Dem?
(Pause.)Sig mig én ting, frue. Hvorledes har De fåt vidst, at jeg var flyttet.
Nej, det siger jeg ikke. Det kan jo være Dem det samme.
(Det ringer.)Dere sidder nok i en hyggelig tête à tête,tête à tête] (fr.) fortrolig samtale; intimt møte lader det til. Så’n går det altid med Berg. Man synes, man skal betro sig til ham.
Det vil jeg just ikke påstå.
Kom ind!
(Doris og Egholm ind. Hilser goddag.)Goddag.
Hvorlænge Du blev, Doris.
Ja jeg gjorde jo alt muligt for at bli af med ham dèr (nikker til Egholm). Men det hjalp ikke noget.
Man mærker, man er mellem landsmænd. Skjøndt Bergensere og Østlændinger plejer jo ikke at regne hverandre for landsmænd.
Det er så lejt at bringe nogen med, når man kommer så’n af sig selv, synes jeg.
Tag af Dere og kom ind i spisestuen allesammen og få lidt med af desserten; vi har vin og appelsiner.
Tak, det var dejligt.
Jeg skal ikke ha, Sara.
(Doris, som har tat af sig, og Berg ind i spisestuen.)De da, Egholm?
Tak, jeg vil heller sidde her og læse avisen sålænge. At sige, hvis De ikke har noget imod det.
Får jeg lov at sætte mig ved siden af Dem?
Hvor De vil. Nu skal De straks få den.
Tak, det kan være det samme. Jeg vil heller spørge Dem om noget.
(Sætter sig i sofaen ved siden af hende.)Nå?
Jeg er en resolut natur, skal jeg sige Dem. Har jeg først sat mig noget i hodet, så er jeg stålsat. De forstår?
At De er stålsat?
Selv i ting, som størsteparten vilde synes var ufornuftigt. Nu vil jeg gifte mig.
Er det da ufornuftigt?
Ja, hvad tror nu De?
Det kan jeg ikke ha nogen mening om.
Ånej, kanske De har ret. Når man selv er part i sagen, så –
Jeg?
Det er jo derfor jeg har grebet alle mulige leiligheder til at komme sammen med Dem. Ellers skulde jeg nok ha holdt mig vække fra disse ubehagelige menneskene. Men jeg har tiet og tålt alt for Deres skyld!skyld] rettet fra: Skyld (trykkfeil) For det er kommet så vidt med mig. Jeg kan ikke vende om mere og rædde mig ud af det.
(Pause.)De har betænkeligheder, fordi De er skilt? Hvad tror De, jeg bryr mig om sligt noget? Ialtfald 39agter jeg at gi det en god dag. Jeg er jo en uafhængig mand. Min forretning går udmærket, 8000 netto om året og mere senerehen. Gifter vi os, så kan vi blæse dem et stykke,blæse dem et stykke] blåse i; gi blaffen i hele kleresiet.kleresiet] eg. geistligheten, her: klikken; gjengen
De blir vel ikke stødt, fordi jeg taler om økonomien?
Aldeles ikke.
Nej ikke sandt! Jo mere civiliseret man er, jo åbnere går man tilværks i den slags anliggender. Jeg har f. eks. hørt, at i Frankrig blir alt så’nt omsnakt og afgjort i forvejen.
Det er også det ene rigtige.
Naturligvis. Men hvad er det så? Mine forældre? De gir sig nok, om de også blir sintesinte] rettet fra: sint (trykkfeil) med det samme. De vil endelig ha mig gift med en rig pige, en tremenning af mig, men jeg vil ikke, for hun har musetænder, og så er hun så gul i huden. Havde jeg endda ikke truffet Dem, 40men nu nej så min sandten! Og desuden så har jeg skræk for unge piger. De kan være så besværlig naive. Nej, en dame, som har erfaret noget, en dame, som har været gift før o. s. v. Det liker jeg bedre. Ja, for uden at jeg har begåt nogen slags udskejelser, så er jeg dog heller ingen egentlig hanskemand.hanskemand] refereanse til Bjørnstjerne Bjørnsons drama En Hanske (1883), en mann uten seksuelle erfaringer før ekteskapet De forstår?
Jo mere desillusioneret, jo bedre. Det tror jeg også.
Jo mere hvadfornoget?
Jeg mener bare, at jo mindre forventninger man gifter sig med –
Nej da! Ikke så at forstå! Tvertimod. Et ægteskab med en dame som Dem, er just mit ideal. Jeg vidste til punkt og prikke, hvordan hun skulde se ud, den, jeg vilde komme til at bli indtat i. Derfor har jeg ventet og søgt, ventet og søgt. Nu er jeg 34 år, og nu endelig har jeg truffet hende. Så vilde det da være skammeligt, om jeg skulde bli skuffet. Ikke sandt?
De skulde vist ikke komme til at savne kjærlighed, om De gifted Dem med mig, fru Lindemann. Jeg er ligeså varmblodig nu, som for 20 år siden. Jeg skulde bære Dem på hænderne, kan jeg forsikre Dem. Hyggeligt hjem skulde vi få os, og gjerne rejse lidt om sommeren eller ligge på landet. Har De vært i Bergen før? (Agnete ryster hodet) Kjæk by, kan De tro. Den eneste europæiske af alle norske byer. Ubetinget! De skulde bare se, hvor de vilde like Dem der.
Østlændinger trives jo aldrig i Bergen.
Det er bare af misundelse, fordi vi har alting bedre end de.
(Pause.)Svar mig nu, Agnete.
(Griber hendes hånd.)Jeg må ha betænkningstid.
Det finder jeg rimeligt. Jeg vilde ikke ha likt det engang, om De straks havde grebet til. Det viser, at De er en dame med karaktér.
Eller også viser det det modsatte.
Er De lidt indtat i mig, Agnete? Lite gran, hvad?
Nej, indtat er jeg ikke.
Men lidt glad i mig eller så. Ikke sandt?
Fra begyndelsen kunde jeg slet ikke udstå Dem.
Tænk, jeg blev straks forelsket i Dem. Det var da underligt, for de siger jo, at sligt er gjensidigt.
Men det er det altså ikke.
Er det meningen, at De gir mig en kurv?gir mig en kurv] avslår frieriet
Det beror på Dem. For hvis De vil ha mig alligevel, er det muligt, at jeg siger ja.
Det høres lidt underligt, synes jeg. Hvorfor siger De ikke slet og ret nej til mig?
Ja, De skulde heller opgive det, Egholm.
Nej, det er umuligt.
(Sara, Wulf, Ulfsen og Fru Ulfsen, Doris og Berg ind fra spisestuen. Berg er den første. Agnete flytter sig hastig i sofaen.)Nu skal vi ha os en hyggelig siesta, Dere.
(De sætter sig, fru Ulfsen lidt tilbage.)Det skal vel være impressionistisk, det der?
Skal det det?
Har Du nogen cigaretter, Sara?
Ja til mig selv, og hvis det kniber, til Berg. Andre får ikke.
Her er cigaretter og likør.
Her er en cigar, Ulfsen. Nu kommer straks kaffen. Og så får vi vel tændt, Sara.
Ja én lampe. Så lidt lyst som muligt.
(Tænder.)Værsgod forsyn Dere. Der er ikke meget på flasken, men nok til at begynde med. Likøren gjemmer vi til sidst, fru Blom.
Hvor skal jeg sætte det?
Her.
Ryk nu nærmere, de, som vil ha kaffe.
(De placerer sig i magelige stole rundt om bordet. Berg sidder lidt borte i hjørnesofaen.)Det er til mig selv og til Berg. Nu skal jeg bringe kaffen hen til Dem, Berg. Han er den eneste stasmandstasmand] utmerket person; gentleman iblandt os. Derfor rejser han også sin vej.
Er det nu så? Før i tiden gav De mig nok ikke så godt et skudsmål.
Fordi jeg sa nej, da De fride? Min sandten blir han ikke rød! Er nu det noget at bry sig om? Forresten er det løgn, han har aldrig friet til mig.
Ja, det var nu i de tider, det.
Får jeg lov at sætte mig her?
Nej, den skal jeg bruge.
(Trækker uden at rejse sig en stol tilrette og løfter fødderne op på den.)Så, skjænk nu op hver til sig. Nu går jeg til ro.
(Sætter sin kaffekop, som hun har lavet til, og et glas cognak hen på en stumtjener, strækker sig på en chaiselonguechaiselongue] liten sofa ved siden af stumtjeneren og tænder en cigaret.)Jeg skal. (Stiller kopperne i orden og skjænker op.) Jeg er så vant til at være opvartningsjomfru.
De, hvem er det De varter op, som ingen mand har.
De kan altså ikke tænke Dem, at en kvinde kan varte op andre end sin mand, hr. Ulfsen.
Svend er nu så vant til det, han.
Du kan godt tie stille, Rikke. Der er ingen som venter, Du skal sige noget.
De sidder så langt borte, fru Ulfsen. Flyt Dem herbort til mig, så skal vi ha os en liden privatpassiar.
Wulf er nu så vigtig, han, fordi galleriet vil kjøbe hans billede.
Ja, det skrev min søster til mig idag. Gratulerer, Wulf.
Stod der ikke noget om det i brevet fra din mor, Sara?
Jeg har ikke havt brev fra mamma på 14 dager, så det var rigtignok for meget forlangt.
Du fik jo brev fra hende idag, før jeg gik ud.
Nej, det var ikke fra mamma.
Det sa Du jo.
Ja, for udenpåskriften ligned hendes. Det var bare fra en modehandlerinde.
Her fra byen?
Ja, naturligvis.
Det var mærkeligt.
Sånne brever får man så tit her i byen.
Den er ikke videre god.
Svend skal nu ha det så fint, han.
Giv mig 10 dråber cognak til, Wulf.
Har De virkelig godt af al den cognak, frue?
Udmærket! Skål Berg.
De må endelig love mig at prøve de cigaretterne, jeg forærte Dem. Det er den dyreste sorten, vi fører i forretningen. Der er ingen, som har råd til at kjøbe dem.
Tænk det da.
Egholms stemme er så skrattende. Jeg liker ikke sånne Bergenserstemmer.
Hver fugl synger med sit næb, far.
Skal vi bytte plads, fru Lindemann?
Hvorfor det?
Jeg synes, han plager Dem.
Pas De Dem selv, far.
Det var kjækt svart.
Det er nok heller Dig, som plager, Svend.
Du skulde heller gå op, Rikke. Det er så liden hygge, når Du sidder slig.
Synes Dere andre også det?
Aldeles ikke. Det er rigtig noe tøv af Deres mand.
Det er bare, fordi Du ikke vil ha mig med, når Du skal ud på rangel med de andre.
Hvem skal høre efter ungen deroppe? LøberjentenLøberjenten] barnevakt; en som går ærender render jo sin vej kl. 8.
Ja, det er bedst, jeg går.
(rejser sig.)Tænk, at De vil føje Dem.
Lad dog fru Ulfsen gjøre, som hun vil.
Ja, nu går jeg. Dere morer Dere vist bedre uden mig.
(Til Ulfsen)Men pas Du Dig bare. På fredag kommer onkel, og da skal jeg klage Dig for ham.
Det kan Du gjerne, når Du bare får ham til at punge ud.
Men ikke til Dig, må Du tro. Farvel da og tak for mig.
(Gir hånden til Wulf, som har rejst sig. Nikker til de andre og går.)Egentlig er det en génegéne] plage at være gift, Dere.
Ja gud, hvor De har ret, Ulfsen.
For mandfolk, mener jeg. Detteher, at en skal forsørge et menneske for livstid! Jeg liker ikke en så’n ordning.
Det simplestesimpleste] enkleste var jo ikke at gifte sig.
Ja gud, det skulde alle!
For de fleste, kan en sige, det er et ulykkestilfælde, som kommer uforvarende over en.
Eller et lykkestilfælde.
Jeg blev gift på den måden, at Rikke lokked mig ind i en droske kl. 8 om morgenen og kørte til kirke med mig.
Hvem skulde tro, at den små Rikkemor var så energisk.
Jeg havde gåt slig og dinglet og vært forlovet mange ganger, jeg, men hvergang de snakte om giftermål, faldt der en ubetvingelig fortvilelse over mig. Hvad skal en være gift for?
At være gift, trode jeg da, var den største lykke her i verden.
Det er det også. Ialtfald efter min erfaring.
Ja, han var nu så heldig at dø fra det så nogenlunde tidlig, Deres mand.
Min mand var det dejligste menneske, der 54har vært til. Ja, det, vi leved sammen, det var lykke. Og når han kom hjem fra sine rejser –
Var han på rejser? Nå sådan!
Ikke le så højt, Sara. Det gjør ondt i ørene.
Nu kan jeg høre på stemmen, at Adolf har drukket formeget.
Skal vi afsted ikvæld, synes jeg, vi skulde gå nu.
(Opbrud.)Kan Du låne mig en tier?
Ja, det er sandt, penger!
(Hen til bordet, tar konvolutten, trækker en seddel frem og rækker Ulfsen; eftertæller indholdet. Går så rask hen og åbner spisestuedøren, idet han råber ind:)Thea!
Var det ikke 34 kr., De tog, Thea?
Jo. 34 kr. og 90 Øre.
Her ligger nogle sølvpenger på bordet. (Tæller efter.) 5 kr. og 10 øre.
Ja, det er rigtigt. Det gav han mig igjen.
Husk tieren til mig.
Her var 110 kr. Altså skulde her vært 75 kr tilbage, og her er bare 45.
Jøsses! Hvordan kan det være gået til?
Du har ingen brugt, Sara? Ingen regninger betalt?
Absolut ingen.
Det fatter jeg ikke.
Skulde modellen ha stjålet?
Jeg var jo ikke ude af atelieret.
Er Du vis på det?
Jeg gik rigtignok ind i spisestuen, da Gerda råbte på mig. Men da stod konen henne ved døren og skulde gå.
Så har hun benyttet øjeblikket. Tror De ikke, Thea?
Det véd jeg ikke, frue. Vorherre bevare en fra at udlægge nogen som tyv, når man ikke har set på det.
Hvad er det, som ligger her på gulvet? Tikronesedler minsandten!
(Retter sig op og holder hånden frem.)Så må Gerda ha sluppet dem ned, Thea.
Det er umuligt. Hun gav jo rodemesteren, hvad hun havde i hænderne.
Hvormange er der?
3 tikronesedler.
(Gir Wulf Pengene.)Akkurat hvad der mangler. Det var rigtig bra, at De fandt dem, fru Blom.
Hvad sa jeg? Man skal aldrig beskylde nogen for tyv, når man ikke har set på det.
(Ud.)Ja, lad os så komme afsted.
(Hen til garderoben og tar sin hat.)Jeg blir forresten ikke med.
(Tar tøjet ned fra garderoben og ifører sig sin frakke.)Ikke vi heller. Agnete er dårlig.
Jovist blir vi med.
(Synker ned igjen på stolen.)Der kan Du se. Nej, vi blir ikke med.
Så vil jeg heller ikke. Dette blir altfor mislykket.
(Hænger hatten op igen.)Godaften.
(Bukker rundt og går.)Så går vi to alene.
Nej, værsgod, tag Egholm med Dere.
Hvad skal vi egentlig ud for?
Jo gå nu. Her vanker ingen aftensmad.
Jaja, så går vi da.
(Wulf, Ulfsen og Egholm tar tøjet på; siger adjø og går.)Hvad er det, som er kommet over Dig, Agnete? Her er også så beklumret.beklumret] tett; dårlig luft (Hen til spisestuedøren, råber ind:) Luk op nogen vinduer derinde, Thea. (Da ingen svarer, går hun ind i spisestuen.)
Doris.
Skal vi ikke gå ind til os selv, Agnete?
Hvorfor gjorde Du det med pengene, Doris?
Hvorfor jeg gjorde det? Hvad mener Du?
Jeg så Dig jo ta dem op af din egen portmonnæ.
Hys, sig ikke noget. Jeg syntes så forfærdelig synd i konen. Naturligvis har hun tat dem. Men herregud stakkeren, lad hende nu beholde dem i ro og fred. Ja, jeg vilde altså forære konen de 30 kr., skjønner Du.
(Pause, hvori Agnete ser åndeløs på Doris.)Man skal ikke gå irette med nogen. Man véd aldrig, hvad man selv kunde gjøre i andres sted. Og når man nu ikke kjender bevæggrunden.
Jamen jeg vil gi konen de 30 kr. (Tar hurtig i lommen.) Her Doris, her har Du dem tilbage.
Men hvorfor det, Agnete?
Tag dem nu, Doris. Du gjør en god gjerninggjerning] rettet fra: Gjerning (trykkfeil) imod mig. Tag dem nu, Doris. Å, jeg bér Dig, jeg bér Dig så inderlig.
Jaja, når Du endelig vil. Så snakker vi ikke mere om den ting.
Jeg vil fortælle Dig noget engang. Jeg vil betro mig til Dig.
Nej, Agnete, Du skal ingenting fortælle mig. Man skal aldrig betro sig til et menneske. Der kommer altid den dag, da man angrer på det. Jeg bryr mig desuden ikke om at vide noget. Jeg vil ikke vide det. Lad mig bare få lov til at tro på dig. Du véd jo, hvorledes jeg holder af Dig, Agnete.
Jamen hvorfor gjorde hun det med pengene?
Jeg har jo kjendt Dig, fra vi var små, må Du huske. Jeg glemmer aldrig den gang på skolen, da Du gik hen og tog pedelkonenspedelkonens] vaktmesterkonen datter om halsen og kyssed hende, fordi Thora Ravn havde gjort nar af hendes hullede strømper. Og dengang Kirsten havde fusket i regning, og Du fik skyldenskylden] rettet fra: Skylden (trykkfeil) for det, og ikke sa et muk imod.
Ja ikke sandt – jeg har ingen dårlig karakter.
Og slig som Du var i dit ægteskab med den manden, du havde. Som Du tålte og sørged og aldrig klaged. Hvis jeg ikke havde vært, er jeg sikker på, Du aldrig var gåt fra ham.
Ne-ej.
Og derfor vil jeg ingen betroelser ha. Selv, om der skulde ha hændt Dig de mærkeligste ting – det vilde ikke anfægteanfægte] plage; uroe mig. Jeg vilde holde mig til det gode, jeg kjender hos Dig.
Du er højmodighøjmodig] edel og god, Doris. Ja, Du er god. Du er som selve godheden.
Du er ikke frisk, Agnete. Jeg kan kjende, hvor Du skjælver på hænderne. Kom ind og læg Dig på chaiselonguen, så skal jeg læse høit for Dig.
Boken er utgitt av Det norske språk- og litteraturselskap
Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi. Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.
Amalie Skrams skuespill Agnete (1893) er et mer seriøst drama enn det først kan virke som, med sin lett ironiske skildring av bohem-liv, hvor uhemmet flørting, sjalusi, ekteskapskonflikter og pengeproblemer uttrykkes gjennom til dels latterlige figurer. Skraper man litt i overflaten, er det tydelig nok et drama som tar for seg seriøse eksistensielle og sosiale spørsmål, som hvordan manøvrere mellom løgn og sannhet, om tidens dobbeltmoral og kvinners roller og begrensninger i datidens samfunn. Dramaet tar også for seg en eksistensiell søken etter en altomfattende, alttilgivende kjærlighet.
Stykket ble godt mottatt i samtiden og er blitt oppført på en rekke teatre i både Norge og Danmark helt fram til slutten av 1970-tallet. Stykket har også vært spilt i både Radioteatret og Fjernsynsteatret.
Denne utgaven er utstyrt med kommentarer og en fyldig innledning ved Jorunn Hareide.
Amalie Skram har en fremtredende plass i norsk litteraturhistorie som en av de store naturalistene på slutten av 1800-tallet. Hun skildret fattigdommens og kjærlighetens kår, og ønsket, i likhet med mange av forfatterne i samtiden, å sette søkelyset på samfunnsproblemer. Men hun gikk et skritt lenger enn de fleste. Ikke bare var hun opptatt av det følelsesmessige kjærlighetsforholdet mellom kvinne og mann, men også av erotikken.
Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.