Amalie Skram (1846–1905) er først og fremst kjent for sine romaner, og særlig for firebindsverket Hellemyrsfolket – «hennes livs store dikteriske bedrift og et av hovedverkene i den norske naturalisme», skriver A.H. Winsnes i Norsk litteraturhistorie (Winsnes 1961, 121). Edvard Beyer tar litt sterkere i; han kaller det «hennes mest ruvende verk og hovedverket i norsk naturalistisk diktning» (Beyer 1975, 496; min kursivering). Også Willy Dahl mener at vi har «med et av storverkene i norsk litteratur å gjøre» (Dahl 1984: 52), mens Per Thomas Andersen slutter seg til Edvard Beyer vurdering: Hellemyrsfolket må regnes som hovedverket i norsk naturalistisk diktekunst (Andersen 2012, 269–274).
De fire romanene verket består av, ble utgitt over en periode på 11 år, Sjur Gabriel og To venner i 1887, S.G. Myre i 1890 og Avkom først i 1898. Amalie Skram arbeidet også med en fortsettelse, «Avkoms avkom», som det bare finnes noen fragmenter av. Med Hellemyrsfolket skapte hun seg altså en fremstående plass i norsk litteraturhistorie, og lenge skygget det nok for det hun ellers hadde skrevet.
Selv om allerede Kristian Elster var full av beundring for romanen Forraadt og dramaet Agnete, og pekte på Agnete som et av Amalie Skrams «ypperste» arbeider (Elster 1924: 573), var det særlig den oppblomstrende feminismen på 1970-tallet som satte søkelyset på en annen side ved forfatterskapet: ekteskapsromanene. Feministene var spesielt opptatt av Constance Ring (1885), Lucie (1888), Fru Inés (1891), Forraadt (1892) og sinnssykehus-romanen Professor Hieronimus (1895); disse romanene – og Agnete – ble utgitt på ny i billigutgaver i 1970-årene, og det ble skrevet en rekke analyser av dem. Alle har kvinnelige hovedpersoner, og dem går det alle sammen ille i et mannsdominert og langt på vei kvinnefiendtlig samfunn preget av en sterk og hyklersk dobbeltmoral.
Amalie Skram er mest kjent som romanforfatter, men skrev i tillegg til Agnete tre andre dramaer. De to første var Nina (1879–1880) og Gjæld (1885–1887). Ingen av dem ble trykt før ganske nylig.Manuskriptene til Nina og Gjæld befinner seg på Det Kongelige Bibliotek i København. De ble utgitt først i 2015 av Kari Gaarder Losnedahl, som også skrev et lengre etterord om dem (Skram 2015). De er heller aldri oppført på en scene. Amalie Skram sendte dem til teatre i København, Bergen og Christiania, men ingen av dem fant nåde for teaterdirektørenes øyne. Og det kan man faktisk forstå. De er for lange, for udramatiske og for pratsomme, en kritikk som ofte ble rettet mot kvinnelige dramatikere på slutten av attenhundretallet – men her er den langt på vei berettiget. Nina og Gjæld har likevel interesse, ikke minst fordi disse dramaene tumler med noe av den samme tematikken som Skram behandler i Agnete: kjærlighetsdrømmer og desillusjon, eksistensielle kriser, pengeproblemer, løgn og bedrag.
Mer suksess hadde hun med dramaet Fjældmennesker (1889), skrevet sammen med hennes andre mann, forfatteren Erik Skram. Det utkom på Schubothes forlag i København i 1889, men ble først oppført tre år senere på Dagmarteatret i København (8. september 1892). Mottakelsen av teateroppsetningen var mer positiv enn av boken. Den fryktede kritikeren Edvard Brandes likte ikke Fjældmennesker (et dansk begrep for nordmenn), men etter sceneoppførelsen hadde han moderert seg – eller kanskje den noe rå ordbruken som flere bokanmeldere hadde reagert på, var blitt neddempet på scenen, foreslår Kari Gaarder Losnedahl (Losnedahl, 2019, 273).
Arbeidet med disse tre dramaene og ikke minst erfaringene som prima donna i dramatiske selskaper i Bergen midt på 1870-tallet, da hun og hennes første ektemann August Müller (de ble gift i 1864) var vendt tilbake til Bergen etter mange år til sjøs, ga Amalie Skram grunnlag for å skrive et så vidt fullendt drama som Agnete. Men August Müller må også ha vært en god støttespiller. Etter hjemkomsten til Bergen var han en drivkraft i teatermiljøet der; han hadde hatt en kort karriere som skuespiller ved Det norske Theater i Bergen sist på 1850-tallet, før han gjorde sjømann av seg (Losnedahl 1996, 89–92).
I likhet med Fjældmennesker ble Agnete utgitt på Schubothes forlag i København. Det utkom kort tid etter urpremieren på Dagmarteatret (21. mars 1893), hvor det ble innlevert anonymt (Tiberg 1910, 212; Garton 2011, 212). Det ble spilt hele åtte ganger, og fikk en velvillig mottakelse, selv om Edvard Brandes i Politiken 22. mars 1893 ikke var særlig fornøyd med skuespillerprestasjonene: «Forfatteren har bevaret sin Anonymitet saa strængt, at Indstuderingen ikke er foregaaet under hans Vejledning. […] Tonen i Stykket træffes gennemgaaende ikke, ovenikøbet er enkelte Roller galt besatte.» Konklusjonen blir likevel at «Dagmarteatrets Styrer fortjener stor Tak, fordi han opfører et saa dygtigt Arbejde, der maa skræmme og til en vis Grad desorientere Publikum». Men: «Udførelsen forsvarer desværre ikke Stykket.»
Også Georg Brandes anmeldte Agnete, men først etter at dramaet var kommet som bok. Det er også som litteratur han omtaler det, som det fremgår av tittelen på omtalen («Literatur», i Verdens Gang, 30. mai 1893). Bare helt til sist nevner han oppsetningen på Dagmarteatret. Hans innvendinger er de samme som broren Edvards: Hverken skuespillerne eller instruktøren hadde forstått det typisk norske ved rollefigurene. For stykket foregår blant norske kunstner-bohemer i København, «en Menneskeart, der ikke ligner den tilsvarende danske». Og skjønt fru Skram er bosatt i Danmark, har hun «øjensynligt ikke […] nogen Fornøjelse af at iagttage og tegne danske Personligheder; hun føler sig alene tryg og hjemmevant overfor sine Landsmænd». Sammenliknet med dansker er de mer «uvedtægtsmessige, livstørstige Mennesker», og det er slike hun interesserer seg for.
Oppførelsen ved Dagmarteatret tilfredsstilte altså ikke, blant annet mente Brandes at Sara naivt ble oppfattet som en karikatur. Men hans samlede dom over dramaet er likevel positiv. Agnete viser Amalie Skrams talent fra en ny side, og fortjener stor oppmerksomhet på grunn av «Emnets Nyhed og den Energi, hvormed Hovedpersonerne er forstaaede og malte». Særlig liker han godt Agnete, som er «frisk og varm, inderst inde ganske uanfægtet af sine Smaaløgne og Smaarapserier, og i sin erotiske Følelse helt igjennem nobel, ja rig».
Senere samme år ble Agnete med stor suksess satt opp i Bergen, hvor bl.a. den vanligvis nokså strenge kritikeren Valborg Platou skrev rosende etter premieren på Den nationale Scene 18. desember 1893 at «Forfatterinden har leveret et dygtigt og interessant Bidrag til norsk dramatisk Literatur, skildret et Stykke moderne Liv og moderne Mennesker med næsten ubarmhjertig Sikkerhed og Kraft». Hun må bare beklage «det fremmødte Publikums sørgelige Faatallighed», som nok ikke bare skyldtes juletravelhet, men også en trist «Mangel paa Interesse for et nyt Scenearbeide af den talentfulde Forfatterinde, der tillige er vort Byesbarn».Sitatene er fra to anmeldelser av «–lb–» (Valborg Platou) i Bergens Aftenblad 19. desember 1893 og 21. desember 1893. Den første er fra dagen etter premieren (annet sitat), og den neste etter abonnementsforestillingen to dager senere. Også den var sparsomt besøkt, men Valborg Platou konkluderer med at publikum hele aftenen var «levende interesseret baade af Stykket og Fremstillingen».
Agnete ble dessuten satt opp på Carl Johan Teatret i Christiania allerede i september 1894, også det med en viss suksess.Carl Johan Teatret i Tivoli var et privatteater som eksisterte i årene 1893–1896. Olaf Hansson var teaterdirektør 1893–1895. Han satte bl.a. opp Ibsens Gengangere og Gunnar Heibergs Balkongen, så Agnete var i godt selskap. Christiania Tivoli var et forlystelsesområde i Pipervika i Oslo som ble offisielt åpnet 4. november 1877, men hadde fungert som det fra 1820-årene. Tivoli hadde gjennom sine virkeår et svært bredt tilbud, fra seriøse kunstneriske teater- og konsertoppsetninger, til lettere underholdning og folkeopplysning. Det ble altså spilt ved tre forskjellige teatre i løpet av halvannet år, noe som var uvanlig for et nytt skuespill (Garton 2011, 215).
Det gikk noen år før Agnete ble spilt på Norges største scene, men i slutten av mai 1901 ble det oppført syv ganger på Nationaltheatret, og sesongen 1909–1910 ble avsluttet med den danske skuespilleren Betty Nansen i tittelrollen (Wiers-Jenssen 1924, 234). Nils Johan Ringdal skriver langt senere nokså kort om premieren på Nationaltheatret i 1901 at Agnete handler om en kvinne «med en fortid som prostituert», som blir «tatt i forsvar mot både mannlige og kvinnelige besteborgere» (Ringdal 2000, s. 70). Dette er åpenbart en feilaktig presentasjon av dramaet; Ringdal kan umulig ha lest det eller satt seg inn i handlingen.
Han opplyser for øvrig at Agnete ble satt opp ved dette teateret i alt 70 ganger, noe som jo tyder på at det ble ansett som et godt spillbart og engasjerende drama. Teatersjefene satset da også på sine beste folk, som når Axel Otto Normann (teatersjef ved Nationaltheatret 1935–1941) med Agnes Mowinckel som regissør engasjerte Gerd Egede Nissen (senere Grieg) i rollen som Agnete, Olafr Havrevold som Berg, Aase Bye som Sara og Alfred Maurstad som Ulfsen ved en oppførelse i oktober 1935. Det ble en stor kunstnerisk suksess, og stykket ble vist med samme rollebesetning ved et gjestespill på Kungliga Dramatiska Teatern i Stockholm den følgende våren (Rønneberg 1949, 327, 352).
Etter krigen ble det i 1949 satt opp på Den nationale Scene, sendt som Radioteater-forestilling i 1956, og spilt med stor suksess på Nationaltheatret med Wenche Foss som Agnete i 1962 (Engelstad 1981, 38). Den siste oppførelsen ser ut til å ha funnet sted på Den Den nationale Scene i 1978; 12 anmeldelser er registrert, så denne fikk stor oppmerksomhet (Glasser 1996, 168). Edith Rogers bearbeidete versjon av Agnete, Fiin gammel Aargang, ble oppført på Nationaltheatret i mars 1999.Nettsiden sceneweb.no har oversikter over alle stykker som er spilt på norske scener, men er ikke helt fullstendig. Etter den tid ser det ikke ut til at Agnete er blitt satt opp på scener i Norge. En forestilling i Radioteateret fra 1956 er imidlertid sendt igjen ved flere anledninger på 2010-tallet, siste gang i 2018. Helen Brinchmann spilte da Agnete; hun hadde også hatt denne rollen på Den nationale Scenes oppsetning i 1949. Barthold Halle var regissør. Agnete ble dessuten sendt i Fjernsynsteatret i 1979, regissert av Finn Kvalem og med Kari Simonsen i hovedrollen. Denne eminente forestillingen kan man fortsatt se på sin TV-skjerm hjemme.
Selv om det allerede i Amalie Skrams samtid var enighet om at Agnete var et godt drama, var det visstnok først med Sigurd Bødtkers begeistrede omtale i 1904, året før hun døde, at hun fikk den anerkjennelsen som dramatiker hun hadde håpet på:
Amalie Skram har med en fantasi som forstaar alt, og med et mod, som ikke kjender hensyn, skildret en kvinde, som elsker og vil elskes, som er ydmyg og trodsig, der lyver som faa og er sanddru som ingen, der bedrager og stjæler og alligevel har sjælens ærlighet, som forbauser og forvirrer, – en kvinde med en livstrang, som stænges inde av smaa og stygge kaar, men som lykken kunde bringe en varm og blomstrende sommer! (Losnedahl 2015, 280)
Da stykket ble satt opp Folketeatret i København i januar 1906, skrev dessuten Herman Bang en meget begeistret omtale i avisen København («Gjensyn», 5. januar 1906), etter en nyoppførelse med Betty Nansen i hovedrollen. Også Bang understreker det motsetningsfulle i Agnete-skikkelsen:
Som Agnete staar for os, vil hun være indskrevet i vor Erindring som Aabenbaringen af en Kvinde, der var overmodig og knust; stolt og fornedret; alles Midtpunkt og ene; den raaeste og fin; Hjælpende og selv hjælpeløs; rig og den fattigste; Forbryderske mod alle Love og løftet over al Lov; mærket og ramt og benaadet; én af de Store og én af de Forbandede –
Han la ellers særlig vekt på hovedrolleinnehaversken Nancy Nansens fremragende spill og dype innlevelse i rollen. Men da var Amalie Skram død.
Så fulgte en rekke år hvor Agnete tilsynelatende ble glemt, inntil det altså dukket opp på teaterrepertoarene fra midten av 1930-tallet. Jens Bjørneboe skrev en begeistret omtale etter oppsetningen på Nationaltheatret i 1962. Litteraturen er ikke rik på kvinnelige dramatikere, sier han, men «allerede med dette ene stykket står Amalie Skram i første rekke blant dem […] – den store renslighet og menneskekunnskap som lever i stykket gjør det tett, levende og sannferdig.»Jens Bjørneboe skrev dette i et teaterbrev til Danmark etter oppførelsen av stykket på Nationaltheatret i Oslo i 1962, ifølge baksideteksten på Skram 1977.
Med slike vurderinger skulle man tro at Agnete stadig kunne fortjene et publikum, selv om problemstillingene i alle fall et stykke på vei kan virke avleggs. De fleste (norske) kvinner kan nå heldigvis forsørge seg selv. Men kjærlighetskonflikter blir vel aldri foreldet?
Agnete er et mer seriøst, mer dyptloddende drama enn det først kan virke som, med sin lett ironiske skildring av bohem-liv, hvor uhemmet flirt, sjalusi, ekteskapskonflikter og pengeproblemer uttrykkes gjennom til dels latterlige figurer som Agnetes frier Egholm og det mistilpassede ekteparet Ulfsen, samt fru Ulfsens oppbrakte onkel Stibolt, som kommer farende fra Norge for å redde sin niese og hennes barn fra Sodoma og Gomorra: «Hun flytter ud til mig på landet. Der skal hun få det som blommen i et æg. Jeg er ungkarl og vil gjerne ha nogen til at se på min ensomhed.» Også den pene og korrekte juristen Berg har visse komiske sider, som når han klager over at kjærlighetsdrømmer tar for mye av hans tid.
Men skraper man litt i overflaten, er det tydelig nok et drama som tar for seg seriøse eksistensielle og sosiale spørsmål, som hvordan manøvrere mellom løgn og sannhet, om forholdet mellom en bohem-tilværelse og et mer borgerlig liv, om tidens dobbeltmoral og kvinners roller og begrensninger i datidens samfunn. Viktigere er det at dramaet tar for seg en eksistensiell søken etter en altomfattende, alttilgivende kjærlighet, som ingen i dette miljøet – eller i en jordisk eksistens overhode – kan tilby. Derfor er Agnete på sett og vis et dypt pessimistisk drama.
Agnete er blitt lest som en historie om brutte kjærlighetsillusjoner. Man har lagt vekt på at kvinner og menn i Skrams univers har så ulike oppfatninger av kjærlighet at de aldri kan finne sammen i et varig forhold; drømmer om dette er dømt i utgangspunktet (Engelstad 1981 og Tjäder 2004). Jeg er enig i denne tolkningen, men vil utvide den til å inkludere et kristent caritas-aspekt ved kjærlighetsbegrepet, som ser ut til å være avgjørende i Agnete. Dette er også et drama om forsoning, eller rettere sagt om utopien om forsoning gjennom en elsket manns frelsende, forløsende kjærlighet. For heller ikke denne kjærligheten finnes.
Agnete er navnet på heltinnen i dramaet. Hun er en skilt, yngre, attraktiv og tilsynelatende velstående kvinne som bor sammen med et ektepar og en enke i en kunstnerleilighet i København. En dag frir hennes tidligere skilsmisseadvokat, Robert Berg, til henne, til tross for at han sterkt misliker det han kaller Agnetes bohemvaner; hun røker, drikker konjakk og er alt for innlatende overfor herrene. Han hadde riktignok bestemt seg for å forlate København for godt, for forelskelsen i henne forstyrret hans sjelefred, og altså ikke minst hans arbeid. Men han vendte tilbake for å fri da han oppdaget at han stadig tenkte like mye på henne, og at han ikke kunne leve uten henne.
Agnete er lykkelig over hans tilbud om ekteskap, for hun har lenge elsket ham. Tro mot sine idealer, og i full tillit til hans kjærlighet til henne, beslutter hun seg for å tilstå for ham at hun etter skilsmissen har måttet lyve, bedra og stjele for å opprettholde sin tidligere levestandard. Hun vil at Berg skal vite alt om henne før de gifter seg. I Agnetes forestillingsverden smelter han sammen med Jesus Kristus forløseren. Hun er den angrende synder som håper å bli frelst gjennom Bergs kjærlighet, liksom Kristus vil frelse menneskeheten gjennom sin kjærlighet til dem.
Berg blir dypt sjokkert over Agnetes avsløringer, men står ved sitt ekteskapstilbud i første omgang. Etter å ha overveid saken i et par dager, kommer han til at det hun har gjort, er mer enn han kan akseptere, og bryter forlovelsen. Agnete beslutter seg for å forlate København og det livet hun har levd der, for å bli husholderske for sin fetter, som er enkemann med flere små barn og bor i Nordfjord i utkanten av Vest-Norge. Det er den verste skjebnen hun kan forestille seg, men hun vil i det minste ikke måtte stjele og lyve lenger.
Dramaet er strukturert på en måte som kan minne om Henrik Ibsens Et dukkehjem (1879), og er ofte blitt oppfattet som et slags svar på dette stykket, idet her antydes en mer desillusjonert, men kanskje mer sannferdig eller realistisk vurdering av Nora Helmers beslutning om å forlate sin mann enn hva Ibsen antyder (Engelstad 1981 og Garton 2011).
De to andre parene i stykket representerer andre typer konflikter. Fru Sara Wulf kjeder seg i ekteskapet med sin sindige mann; han er rolig og stø, mens hun trenger uro og krangler for å føle at forholdet er levende. Da han oppdager at hun har kokettert litt vel mye med en ung mann over lengre tid, og reiser hjemmefra over hals og hode, besinner hun seg. Han kommer tilbake, de er enige om at de elsker hverandre. Men hun mangler den resignasjon som kreves for å kunne leve et hederlig liv, hevder han. Heldigvis er hans følelser for henne «seiglivede». Spørsmålet er likevel hvordan det vil gå med dette ekteskapet? Vil Sara falle til ro og verdsette sin omsorgsfulle mann, som mener at hun har en «farlig» natur?
Wulf viser omtanke også overfor den stakkars fru Ulfsen, som den brutale og ufine, temmelig karikerte ektemannen kuer og undertrykker så godt han kan. De «måtte» gifte seg, og Ulfsen synes at både ungen og hustruen er en plage. Penger har de heller ikke. Fru Ulfsens «redning» er altså at onkelen vil gi henne et godt hjem. Men hun er skildret som en umoden kvinne som finner seg i mannens trakasseringer, og som håper at Ulfsen vil hente henne hos onkelen når det er gått noe tid. Det er vel tvilsomt om dette vil gå bra.
Agnete ser ikke ut til å ha noen illusjoner om ekteskapet: «Jo mere desillusioneret, jo bedre», sier hun om ekteskapsinngåelse generelt da Egholm frir til henne. Mange kvinner gifter seg for å bli forsørget, slik hun selv er på nippet til å gjøre enda en gang. For hun er ikke i stand til å forsørge seg selv, nå når eksmannen er fallitt og hun ikke får underholdningsbidrag av ham. Hun har forsøkt seg som lærerinne en gang, som vikar for sin «samboer» Doris, men det gikk ikke godt, forteller hun Berg:
Jeg kan jo ingenting, ved jo ingenting. Jeg læste engang for Doris nogle timer på skolen med de små, og blev rent ødelagt af det. Dette at skulle møde op kl. 8 om morgenen og sidde der i den dårlige luft – jeg tålte det ikke, var ikke menneske hele dagen, men gik og gisped og havde smerter for brystet. Og slig som det skjæmmed mig! Jeg så ti år ældre ud de dage.
Berg blir ikke overbevist av denne klagesangen. Ikke desto mindre peker Agnete på et alvorlig samfunns- og kvinneproblem: «Nej, en kvinde må ha en mand at støtte sig til, selv om der er aldri så lidt ved ham, sådan er nu samfundet indrettet.» Sist på 1800-tallet fikk borgerskapets døtre sjelden en utdannelse som kunne sette dem i stand til å forsørge seg selv. Av de øvrige kvinnene her, er enken Doris altså småskolelærer, mens Sara er kunstner liksom sin mann, selv om han er hovedforsørgeren. Men Amalie Skram viser tross alt til noen ærlige utveier.
For hva det måtte være verd, kan man overveie om navnet Agnete kan gi et hint for forståelsen av dramaet. Det er den danske og norske formen for det mer vanlige Agnes, som opprinnelig er en latinsk form av det greske Hagné, fra adjektivet hagnós, som betyr kysk. Det er usikkert om Amalie Skram visste dette, men hun kan ha kjent helgenen St. Agnes fra sine reiser i middelhavslandene, og hun kjente selvsagt til at heltinnen Agnes i Ibsens drama Brand kjempet for å underkaste seg de strenge pietistiske levereglene som hennes mann påla henne å følge. «Kysk» er kanskje ikke det første adjektivet som renner en i hu hva angår Agnete. Men det kan kanskje tolkes som en tilbakevising av all den stygge sladderen om henne?
Navnet og dets betydning kan kanskje også kaste lys over noe Berg forteller Agnete i scenen hvor han erklærer at han elsker henne. Han har funnet henne så forandret etter at han kom tilbake etter sitt korte fravær, vakrere enn noensinne, men med et nytt og underlig uttrykk i øynene. Hun minner ham om et maleri av en kvinnelig martyr som han hadde sett i Dresden en gang. Kvinnen har flyktet over en åpen slette og er segnet foran noen forrevne sandsteinsklipper. Her ligger hun på kne med hodet bøyd bakover. «Blikket tindrer af angst og resignation, mens hun ser efter forfølgerne, som stormer frem et stykke borte.» Da Agnete hører dette, går det en nesten umerkelig skjelving gjennom henne. Gjenkjenner hun seg selv her?
Og hva tenker Berg? Kanskje at en skilt kvinne, kysk eller ikke, er et lett bytte for sladder, og at sladrerne kan ødelegge henne, mens det han har observert uten helt å være klar over det, er at Agnete er ulykkelig og engstelig over sin usannferdige og hyklerske stilling? Eller er hun en «martyr» på grunn av sin overbevisning om at hun må fortelle sannheten, koste hva det koste vil?
Uansett hvordan man tolker dette, er essensen at Amalie Skram har valgt en religiøs, kristen idé til å uttrykke Agnetes fortvilede situasjon. Og som vi skal se, er ikke martyren den eneste religiøse referansen i dramaet.Agnes, kjent som Sankt Agnes eller Sant’Agnese (født ca. 291 i Roma, død ca. 304 i Roma) var en romersk martyr anerkjent som helgen i blant annet den romersk katolske kirke. Hennes minnedag er 21. januar. Innenfor katolisismen er Agnes skytshelgen for unge jenter, forlovede par, gartnere, kyskhet og for råd om en god ektemann. Hun regnes som en av de mest kjente jomfrumartyrene fra den tidlige romerske kirken. Kulten rundt henne startet allerede tidlig på 300-tallet.
Den erotiske kjærligheten mellom mann og kvinne er ikke den eneste form for kjærlighet som møter oss i Agnete. Barndomsvenninnen Doris viser Agnete en annen, mer altruistisk kjærlighet (og selv om Agnete godt vet at det sladres om at de to kvinnene, som altså deler en leilighet, er lesbiske, er det ikke noe som tyder på det).
Doris legger merke til at Agnete stjeler de pengene som hushjelpen til vennene deres, ekteparet Wulf, har lagt på et lite bord. Agnete ser at Doris diskret legger penger tilbake, forstår at hun vet alt, og vil tilstå at det er hun som er tyven. Men Doris vil ikke høre noen tilståelse. Etter hennes mening bør man aldri betro seg til noen, for før eller siden vil man angre. Og hun minner Agnete om hennes edle oppførsel da de var barn, da hun påtok seg skylden for noe andre barn hadde gjort. «Lad mig bare få lov til at tro på Dig. Du véd jo, hvorledes jeg holder af dig, Agnete», sier hun, og tilføyer at uansett hva, vil hun holde seg til «det gode, jeg kjender hos Dig».
Agnete burde ha fulgt Doris’ råd, men hun sier til Berg at hun ikke vil holde noe tilbake overfor den mannen hun elsker. «For det eneste, jeg har higet og tragtet efter, det er at klæ mig selv åndelig nøgen for den mand, jeg elsker på jorden, for at han skal se mig ganske som jeg er, og om muligt holde af mig tiltrods for, at han kjender mig helt.» Men mens Doris verdsetter de gode sidene ved Agnete og ser bort fra hennes moralske svakhet fordi hun elsker henne, dømmer Berg henne ut fra hennes verste sider. Hans kjærlighet er ikke så stor at han kan glemme eller tilgi. Han finner ingenting som kan forklare eller unnskylde det hun har gjort; hun har begått kriminelle handlinger som faktisk kunne sende henne i fengsel: «At Du kunde få dig til det. – Det er den mørkeste gåde, noget menneske nogensinde har stirret på. Hvis du havde havt børn, som sulted, eller en mor, som led nød. – Men jeg ser ingen grund, som tvang Dig. Jeg spejder forgjæves efter en formildende omstændighed.»
Her taler juristen, ikke elskeren. Han mangler caritas. Men det er avgjørende for Agnete at den mannen hun elsker, skal elske henne på tross av hennes feil og svakheter. Dette understrekes igjen i en samtale med hennes frier herr Egholm, som ønsker å vite om det er noe i de skandaløse ryktene han har hørt om henne (at hun har hatt elskere som har underholdt henne økonomisk). I så fall vil han ikke gifte seg med henne. Hans kjærlighet er sterk, men ikke så sterk. Agnete svarer: «Ja men ser De, den mand jeg skulde ha, hans kjærlighed måtte netop være så stærk. Forstår De? Netop så stærk, at han vilde ha mig, om jeg så havde bedrevet det værste i verden.» Her tenker Agnete sannsynligvis på Berg; på dette tidspunktet tviler hun ikke på hans kjærlighet.
Tatt i betraktning at Agnete mistet sin mor i toårsalderen, kan denne lengselen etter en manns uforbeholdne kjærlighet også tolkes som et ekko av barnets lengsel etter en mors uforbeholdne kjærlighet. Et glimt av Agnetes ufattelige ensomhet og lengsel etter kjærlighet og forståelse avsløres da hun forteller Doris, mens hun desperat venter på Bergs endelige avgjørelse: «Men min mor var så god. Hun var fuld av kjærlighed. Den, som har kjærlighed, forstår alt.» Selv denne kjærligheten er imidlertid vaklevoren. Doris forsøker å advare Agnete ved å peke på at ikke alle mødre er slik, og antyder derved at kanskje ikke alle menn er det heller. Men Agnete vil ikke høre på henne.
Det viser seg altså at Bergs kjærlighet ikke er av det slaget som tåler alt. Han ønsker at hun ikke hadde fortalt ham sannheten. «Jeg er ikke mand for det, Agnete. Den, som skulle være min hustru, måtte ingen flekker ha.» Agnete erkjenner at han har rett: «Nei, Du er ikke mand for at elske. […] Du har aldrig kjendt noget til den hemmelighed, at to mennesker kan elske hinanden rene.» Dette er en interessant selvbiografisk referanse, da den siste setningen ser ut til å stamme fra et brev som Erik Skram skrev til Amalie (da Müller) før de giftet seg.Brev av 10. september 1882. Erik Skram skriver at to ærlige mennesker kan elske hverandre rene. Janet Garton viser til at denne setningen er brukt i Agnete. Erik hadde da nettopp fortalt Amalie om sitt flerårige forhold til en ung sypike. Hans brev var svar på et brev (av 6. september 1882) der Amalie blant annet sier at hun ikke orker se ham mer på grunn av det han har avslørt, og at hun kanskje en dag bare for å få fred vil gifte seg med en mann hun akkurat kan tåle, og som «forresten har meget at byde på» (Garton 2002, 60–70). Dette minner sterkt om Agnetes syn på frieren herr Egholm. Her (i virkeligheten) er det mannen (Erik) som trenger å bli elsket ren av kvinnen Amalie, ikke kvinnen av mannen, for i likhet med de fleste menn har han jo en såkalt fortid – som kvinner som regel må finne seg i.
Berg har sannsynligvis ikke det. Egholm gjør det imidlertid klart for Agnete at han ikke er uten seksuell erfaring. Han har en skrekk for unge piker, som kan være så besværlig naive. «Nej, en dame, som har erfaret noget, en dame, som har været gift før o. s. v. Det liker jeg bedre. Ja, for uden at jeg har begåt nogen slags udskejelser, så er jeg dog heller ingen egentlig hanskemand», sier han, med en referanse til Bjørnstjerne Bjørnsons drama En Handske fra 1891.En mann uten seksuell erfaring før ekteskapet ble i kjølvannet av Bjørnsons drama kalt en «hanskemann».
Etter det endelige bruddet med Agnete klager Berg over at livet nå ligger foran ham som en ørken. Men hun synes ikke synd på ham; hun mener at dette vil passe ham godt: «Du vil leve rolig og uanfægtet og utilfredsstillet gjennem din ørken. For Du er skabt for ørkenen.» Denne brutale dommen viser at Agnete har gjennomskuet hans pedanteri og strenge moralisme. Har hun simpelthen sluttet å elske ham av samme grunn?
Det var i alle fall Amalie Skrams oppfatning. I et brev til Bjørnstjerne Bjørnson skrev hun:
Naturligvis er kjærligheden mellem Berg og Agnete ikke af den slags som holder ud eller står sig i kamp. Ikke hos hende heller. Derfor opgir hun ham jo straks. Hun blir jo så inderlig ydmyg at hun står der og citerer budene og snakker om at hun fortjener straf, hun som dagen i forvejen så prægtigt har forsvaret sig selv, dengang kjærligheden til Berg gjorde hende stærk og ryggesløs. Ved afskeden er kjærligheden alt vække, uden at hun vèd det selv, og derfor er hun opi ingenting.Brev av 25. april 1893, sitert fra Anker og Beyer 1982, 84.
Før hun spaserer ut av Bergs liv, stiller Agnete ham på en siste prøve. Hun foreslår at hun kan flytte med ham til Christiania uten at de gifter seg; kanskje han kan hjelpe henne til å finne et passende arbeid. Men dette avslår han, først tilsynelatende av omsorg for hennes rykte, men innrømmer så at han må tenke på seg selv: «Men også for min skyld, Agnete. En mand i min stilling – det vilde skade min anseelse.» Derved bekrefter han at han er mer opptatt av konvensjoner enn av kjærlighet, og Agnete svarer: «Ja, det er sant, hvert øjeblik står jeg her og glemmer, hvordan Du er, og hvorfor Du støder mig bort.»
Hvordan skal vi oppfatte karakteren Agnete? Reagerer vi liksom Bjørnstjerne Bjørnson? Han likte ikke stykket, forteller han Amalie Skram; han syntes det var mislykket. For det første trodde han ikke på Agnetes kjærlighet til Berg: «At hun ælsker det korrekte, det rene viljeliv i ham, skjønner jeg; men det tørre, snobbete, fantasitomme …».
Som nevnt var Amalie Skram stort sett enig med Bjørnson i at Agnete ikke lenger kunne elske Berg når hun forsto hvem han var. Men hun forsvarer sitt drama: «Er Du blit så gammel i kundskab og verdenserfaring som Du er? og véd ikke endnu at elskovs og kjærligheds begyndelse og ende kan ingen udforske. Du og jeg véd at Berg ikke var noget for Agnete. Men hun selv, den stakker!» Amalie Skram fremholder at for Agnete representerte Berg en lun havn i forhold til det livet hun nå førte, «i en sump af laster», men etter en stund ville han ha gjort henne ulykkelig. Derfor skulle han heller ikke få henne! Til støtte for sine synspunkter viser hun til at utviklingen i denne konflikten og de siste dialogene mellom Agnete og Berg hadde vakt stor beundring blant publikum ved uroppførelsen av stykket i København.
Bjørnsons andre hovedinnvending mot stykket var at en dame som Agnete aldri kunne nedlate seg til nasking og småtyverier. Det var utenkelig: «Du experimenterer for stærkt; for nejgu, om du vet det der av nogenslags erfaring, at en kvinne av det slag stjæler.»
Amalie Skrams svar er interessant, da det antyder en naturalistisk tenkemåte. Hun hadde kjent en kvinne som oppførte seg akkurat slik som Agnete, og selv ville hun bare vise en scene fra verden slik den virkelig var: «[…] fordi hun holdt så meget af mig at hun klaget sin nød for mig, derfor har jeg kunnet skrive Agnete». Dessuten er hun sterkt uenig i Bjørnsons idé om at kvinner kan bli kategorisert etter visse kvalifikasjoner: «Dette her, at man tar den og den slags kvinder og tildeler dem den og den slags egenskaber – føj! for satan! –»Korrespondanse mellom Amalie Skram og Bjørnstjerne Bjørnson i april 1893, i Anker og Beyer 1982, 74–80.
Men Bjørnson holdt på sitt. Etter Amalie Skrams død i 1905 fortalte han Antonie Tiberg at hvis hun hadde tenkt å nevne hans navn i forbindelse en Skram-biografi hun planla å skrive, måtte han kreve at hun tok inn følgende avsnitt (hva hun også gjorde):
Jeg tror ikke det mindste paa det psychologiske grundlag i ‘Agnete’; jeg maa naturligvis medgi at et menneske som stjæler ved siden derav i mange henseender kan være et udmerket menneske, og da navnlig et høit begavet menneske med mange idealer. Men det er tyveriets art som det kommer an paa. Det smaatyveri i andres lommer ute paa gangene og i stadig gjentagelse til visse bestemte tider, – aldrig kunde et menneske av den aandshøihet og redelige hjertevarme som Agnete har, indlate sig paa det. Det hele er en umulig konstruktion.
Antonie Tiberg kommenterer lakonisk at medisinske og litterære autoriteter ikke hadde hatt noen innvendinger, og at Bjørnson ofte avslørte en manglende forståelse stilt overfor Amalie Skrams psykologiske innsikt. Han forsto ikke hennes evner og anlegg, og var misfornøyd også med de fleste av de andre bøkene hennes (Tiberg 1910, 215).
Portrettet av Agnete er ikke klinisk, ikke nøytralt i en strengt naturalistisk forstand. Hun er skildret med en viss medlidenhet, og framfor alt med forståelse. Hennes oppførsel er ikke akseptabel, men leseren eller tilskueren vil etter hvert tilgi henne og beklage henne, kanskje til og med bli glad i henne. Hvorfor?
En antydning til et svar kan finnes i de uttrykkene for forsoning og tilgivelse som både dramaet som helhet og Agnetes personlige drama konkluderer med. Løsningen på Agnetes vanskelige situasjon kan ha virket mer opplagt, og appellert mer direkte til et samtidig publikum som hovedsakelig var oppdratt i samsvar med kristen etikk, enn det ville gjøre til de mer sekulære tilskuerne av i dag. Agnete forstår til slutt at hun ikke fortjener å bli lykkelig. Hun har oppført seg umoralsk, og må bøte for det. «Jeg forstår det nu. Du skal ikke lyve, ikke stjæle, ikke bedrage – de bud står fast. Og den, som går udenom, fortjener sin straf.» Altså beslutter hun å sette punktum for sitt tidligere liv og kompensere for sine misgjerninger ved å påta seg den skjebnen hun fryktet mest av alt. En slik tankegang bygger ikke primært på lovens ord, men på en kristen moralsk orden.
Amalie Skrams språk – i fiksjon som i ikke-fiksjon – er, som mange har påpekt, fullt av sitater og halvsitater fra Bibelen. Man legger ikke alltid merke til det fordi mange bibelske uttrykk har blitt en del av vårt dagligspråk, eller de var det i alle fall på Skrams tid. Uansett gir disse uttrykkene tekstene hennes en religiøs dimensjon, for de er bare tilsynelatende rent språklige figurer, tømt for sin opprinnelige betydning. Dette er også tilfellet med Agnete.
Da Berg sist i andre akt ber Agnete om å gifte seg med ham til tross for hva hun har avslørt om sin fortid, reagerer hun i sin glede med å bryte ut i et bibelsk språk:
Jeg er så fuld af taknemmelighed, ja af andagt. Et ord står for mig, som jeg ofte har tænkt på: «Om eders synder var røde som blod, de skulde blive som den hvide uld.» Nu fatter jeg den salighed, de frelste tænkes at føle ved at bli tilgit og regnet for fuldgod af den gud, for hvem intet er skjult. Ja, dette er lykke, og intet andet kan nævnes ved det navn.
Sitatet er fra Esaias i Det gamle testamente, 1:18, i lett endret versjon: «Kommer dog og lader os gaa irette (med hinanden!) siger Herren; dersom Eders Synder (end) vare som Purpuret, da skulle de blive hvide som Sneen; om de (end) vare røde som Skarlagenets (Farve, da), skulle de (dog) blive som den (hvide) Uld.»Sitert etter Bibelen 1879.
Amalie Skram har forsterket tekstens symbolske aspekt ved å sette inn ordet blod for de røde fargene purpur og skarlagen. Agnetes lykke nå som Berg har tilgitt henne, får en religiøs dimensjon. Hun er like salig som om Gud selv hadde tilgitt henne.
Agnete bruker også bibelske referanser da det endelige bruddet med Berg er et faktum. En annen setning har lydt i øret hennes siden den dagen han lovet å gifte seg med henne, til tross for hennes fortid. «Det var som et kor af englerøster: Gak ind til din herres glæde, gak ind til din herres glæde.» Dette er et sitat fra historien om den trofaste og den dårlige tjeneren i Matteus’ evangelium. Herren deres sier til sin trofaste tjener: «Vel, du gode og tro Tjener! Du har været tro over Lidet; jeg vil sætte dig over Meget; gak ind til din Herres Glæde!»
Men ordene «Gak ind til din Herres Glæde» endrer valør da Agnete til slutt forstår at Berg vil avvise henne: «Og siden, da jeg ante hvad der skulde ske med mig, er det blet ved at lyde som en bitterlig grådfuld klage.» Bare en god og trofast tjener kan gå inn til sin «Herres Glæde». Den utro tjeneren blir kastet ut i det ytterste mørke, der det vil være «Graad og Tænders Gnidsel». (Matt. 25: 21–30) Ettersom Agnete ikke har vært god og trofast, vil dette også bli hennes skjebne. Det aksepterer hun, om ikke med glede.
Allerede Amalie Skrams første biograf, Antonie Tiberg, understreker at hun ser ut til å ha vært mer enn vanlig opptatt av religiøse spørsmål i ungdomsårene. Hun var sterkt påvirket av sin mor og sin yngre bror Ludvig, og ikke minst av sin lærer, rektor O. E. Holck (Tiberg 1910, 28). Han la særlig vekt på «forsoningen i Kristus».
Det var Holck Amalie Skram (da Müller) søkte råd hos før den andre av sine lange sjøreiser omkring 1870 ombord på ektemannens skip, denne gangen til Australia, Peru og Konstantinopel. Hun hadde liten lyst på denne turen, da ekteskapet var blitt mer og mer motbydelig for henne, men oppmuntret av sin gamle lærer, som understreket at det var hennes plikt å følge sin mann, ga hun etter. «Hun skulde holde sig til sin Gud og vente hans hjelp i tunge stunder. Hendes gamle lærer vilde følge hende i tanker og forbøn.» I en rekke triste og smertefulle brev til Holck øste hun ut sine tanker og følelser under denne to år lange turen. Hun dvelte særlig ved spørsmålet om sine plikter som kristen og sin angst og pine når hun ikke klarte å oppfylle disse pliktene. Brevene er også preget av hennes skiftende følelser av håp og resignasjon med hensyn til ekteskapet med Müller (Tiberg 1910, 49–52, 86–88).
Broren Ludvig Alver hadde vært Amalie Skrams nære fortrolige siden barndommen. Med ham hadde hun diskutert religiøse spørsmål helt siden de var små, og han ble hennes åndelige ankerfeste i de vanskelige årene omkring separasjonen og senere skilsmissen fra August Müller. Mens hun oppholdt seg hos ham i Fredrikshald (Halden) mot slutten av 1870-årene, og som et resultat av en alvorlig krise, brøt hun med kristen ortodoksi. Deretter fulgte noen år hvor det ser ut til at hun var på leting etter et annet åndelig holdepunkt. Likevel er språket i hennes brev, anmeldelser og artikler fra denne tiden rike på overdådige sitater fra Bibelen. Antonie Tiberg antyder at hun ser ut til å beruse seg i dette bibelspråket, samtidig som hun begynner å stille spørsmål ved sannhetsverdien og rasjonaliteten i de kristne doktrinene (Tiberg 1910, 92–104).
Gjennom ekteskapet med Erik Skram i 1884 ble hun del av den radikale eliten i København, og religiøse spørsmål ser ut til å spille en mindre rolle i hennes liv og tanker. Etter den elskede broren Ludvig Alvers død i 1897 virker det som om hun igjen drev mot «en slags religiøsitet, som vel i grunden aldrig havde sluppet taket i hendes sind nogen gang», ifølge Antonie Tiberg. Brev til moren fra denne tiden ser ut til å bekrefte at hun igjen vendte seg til religionen, men Skram-forskere antyder at hun kanskje bare forsøkte å tilfredsstille sin dypt religiøse mor. Eller kanskje hun virkelig prøvde å finne tilbake til sin gamle tro, i en søken etter et sterkt fotfeste?
Det var ingen «prestelig bistand» ved hennes kremasjon og begravelse i mars 1905; hun hadde tydeligvis ikke ønsket en kristen seremoni (Tiberg 1910, 23, 163, 253; Garton 2011, 302). Men å avvise kirkens tjenester betyr ikke nødvendigvis å avvise kirkens doktriner som sådan. Samtidig ser det ut til at hun var på utkikk etter noe som kunne erstatte den kristne tro, for i disse årene ble hun også interessert i spiritisme. Hun var spesielt opptatt av om det var mulig for døde og levende å ha kontakt med hverandre, og hadde fått broren Ludvig til å love at han skulle gi henne et tegn etter at han var død, om det var mulig. Men hun ble dypt skuffet.
Selv om man trygt kan anta at Amalie Skram hadde forlatt kirken og dens konvensjoner på den tiden hun skrev Agnete, virker det også trygt å mene at hun var så innforlivet med kristne doktriner og bibelske referanser at hun ikke kunne unnslippe dem. Dette merker man for eksempel i Fru Inés (1891), for også her anslås ideer om medlidenhet og forsoning ved bokens slutt. Fru Inés gjør det klart helt fra starten av romanen at hun er en troende kristen: «Jeg er romersk katholsk og vel at mærke en oprigtig troende.»Sitert etter 1907-utgaven (Schubothes Boghandel), s. 15. Men det er først ved slutten av historien, da hun er i ferd med å dø etter en spontanabort, at hun kan føle en slags medlidenhet for sin mann, som hun alltid har foraktet og avskydd. Hennes sorg og pine etter at hennes elsker begikk selvmord, og hennes angst og gru da hun oppdaget at hun var blitt gravid med ham, har formildet og lutret henne så mye at hun nå endelig kan godta den Holckske formaning om «forsoningen i Christus».
I noen av sine tidlige kritikker av Bjørnstjerne Bjørnson hevdet Amalie Skram at hans arbeider var en slags «Bodsprædiken», som hun lengtet etter, men ikke lenger hørte fra prekestolen under gudstjenestene. Kirken og prestene hadde ikke fått folk til å forstå at de hadde et personlig ansvar for sin egen elendige situasjon og for samfunnet som helhet. Ettersom kirken ikke lenger så ut til å ivareta sin funksjon som moralsk opprustning, måtte den moderne litteraturen overta denne oppgaven, etter hennes mening (Tiberg 1910, 143–144, 148–153).
Kanskje kan Agnete leses i lys av slike tanker. I dette dramaet portretterer Skram en mann som er ute av stand til å tilgi den kvinnen han elsker – mot sin vilje. Å mangle kjærlighet er som kjent den største av alle mangler, ifølge Det nye testamente. Amalie Skram var opptatt av dette spørsmålet i sin store omtale av Et dukkehjem i Dagbladet i 1880, altså en god del år før hun skrev Agnete. Hun støtter Noras beslutning om å forlate Helmer når hun gjennomskuer hans forfengelighet og med gru forstår at hun har elsket «den klingende Malm og den lydende Bjelle». Dette er et sitat fra Pauli første brev til korinterne (13,1), fra de velkjente versene om kjærlighetens vesen, som ofte siteres i både brylluper og begravelser. Her heter det: «Om jeg taler med Menneskers og Engles Tungemaal, men ikke har Kjærlighed, da er jeg en lydende Malm eller en klingende Bjælde.» Videre i samme kapittel: «Kjærligheden er langmodig, velvillig; Kjærligheden bærer ikke Nid; […] den fordrager Alt, tror Alt, haaber Alt, taaler Alt.»
Nora oppdager at Helmers kjærlighet bare er utenverker uten en kjerne. Det som opprører ham da han får vite at Nora har skrevet falsk, er at «hans eget dyrebare, uangribelige Jegs Hæder og Velfærd er truet», ikke hvor vanskelig Nora har hatt det, skriver Amalie Skram.
En tilsvarende konstellasjon ser vi altså i Agnete. Men mens Helmer bare kjenner forelskelsen og ikke vet hva kjærlighet er, vet nok Berg hva kjærlighet er, men hans er ikke sterk nok. Han kan ikke tåle og bære alt. «Jeg er ikke mand for det.»
Amalie Skram var selv ute av stand til å tilgi den mannen hun elsket. Hun klarte aldri å stole helt og fullt på Erik Skram etter at han fortalte at han i årevis hadde hatt en elskerinne, og dessuten insisterte på å beholde henne inntil Amalie ville gifte seg med ham. Amalie kunne hverken forstå eller tilgi, var stadig sjalu i deres ekteskapsår, og mislyktes totalt i å «elske ham ren». Hennes sjalusi, anklager og bebreidelser tok ingen ende. Hun ble revet i stykker mellom kjærlighet og bitterhet, og forholdet endte med skilsmisse. En tilsvarende konflikt var emnet for mange av hennes romaner og noveller, for eksempel «Post Festum» fra 1896, hvor den kvinnelige hovedpersonen anklager seg selv for ikke å ha elsket sin mann som hun burde, og som han fortjente. Nå har han forlatt henne, og hun må bedrøvet akseptere sin straff.
Kanskje kjønnsforskjellen gjorde det lettere for forfatterinnen å utstille Bergs svakheter på en så vidt ironisk måte, som når han ved den endelige avskjeden mellom dem ønsker at Agnete må finne «mange Smaaglæder ved Livet» oppe i Norge. Skram har likevel gitt ham forsonende trekk. Barn liker ham; småpiken Gunda, datteren til ekteparet Wulf, vil ha ham for seg selv når han kommer på besøk. Selv mente Amalie Skram at han skulle fremstilles som «lys og kæk og munter, et indtagende mandfolk som børn hænger ved og kvinder får lyst at betro sig til, med hjærtevindende, tillidvækkende smil.»Brev til direktør Carl Rosenberg ved Dagmarteatret etter uroppførelsen, sitert etter Garton 2011, 213. Skram mente at August Liebman i rollen som Rikard Berg var en total feiltakelse, han så ut som «en svend» og gikk med «snedkerparyk».
Han svikter likevel på et avgjørende punkt, og hans straff er raffinert: Livet vil fortsette for ham som før, men nå som en gold, livløs ørken.
Også Agnetes liv vil endres dramatisk til det verre, i alle fall sett utenfra, for også hun må gjøre opp for seg. Fra et høyere moralsk (og kristent) standpunkt er Agnetes feil likevel bagateller sammenliknet med Bergs, for Berg mangler evnen til å tilgi og til å elske fullt ut. «Men størst av alt er Kjærligheden.»
Andersen, Per Thomas 2001 [ny utg. 2012]. Norsk litteraturhistorie. Oslo: Universitetsforlaget.
Anker, Øyvind og Edvard Beyer (red.) 1982. «Og nu vil jeg tale ut.» «Men nu vil jeg også tale ud.» Brevvekslingen mellom Bjørnstjerne Bjørnson og Amalie Skram 1878–1904. Oslo: Gyldendal.
Beyer, Edvard 1975. Norges litteraturhistorie. Bind 3: Fra Ibsen til Garborg. Oslo: Cappelen
Bibelen 1879. Utgitt av Det norske Bibelselskab. Christiania: Grøndahl & Søn.
Dahl, Willy 1984. Norges litteratur. Bind 2: Tid og tekst 1884–1935. Oslo: Aschehoug.
Elster, Kristian 1924. Illustreret norsk litteraturhistorie. Bind 2: Fra Wergelandstiden til vore dage. Kristiania: Gyldendal.
Engelstad, Irene 1981. «Sannhetskrav og kjærlighetsdrøm. Amalie Skrams Agnete». I: Irene Engelstad og Janneken Øverland (red.): Frihet til å skrive. Artikler om kvinnelitteratur fra Amalie Skram til Cecilie Løveid, s. 24–38. Oslo: Pax.
Garton, Janet (red.) 2002. Elskede Amalie. Brevvekslingen mellom Amalie og Erik Skram. Bind 1: 1882–september 1883, Gyldendal, Oslo, 2002.
Garton, Janet 2011. Amalie. Et forfatterliv. Oslo: Gyldendal.
Glasser, Liv 1996: «Amalie Skram-bibliografi». I: Elisabeth Aasen (red.): Amalie Skram. «Silkestrilen sin datter», s. 151–204. Oslo: Pax.
Hareide, Jorunn 1987. «Kokettens hemmelighet: en psykoanalytisk lesning av Amalie Skrams Fru Inés». I: Edda 1987, s. 109–120.
Hareide, Jorunn 2014. «Amalie Skram’s Agnete (1893). A Drama of Reconciliation». I: C. Claire Thomson og Elettra Carbone (red.): Love and modernity. Scandinavian literature, drama and letters. Essays in honour of professor Janet Garton, s. 41–56. London: Norvik Press.
Jørgensen, John Chr. 2021. Landet vi ikke kender. Herman Bang anmelder kvindelige forfattere. København: Kvinder skriver.
Losnedahl, Kari Gaarder 1996. «’Teatret hadde jeg aldri lyst til’». I: Elisabeth Aasen (red.): Amalie Skram. «Silkestrilen sin datter», s. 85–110. Oslo: Pax.
Macé, Nicole1977. «Det ufullendte opprør». I: Amalie Skram: Agnete. Skuespill i tre akter, s. 85–92. Oslo: Pax.
Paulsen, Andreas 1933. Komediebakken og Engen. Femti års teatererindringer. Oslo: Gyldendal.
Rindal, Nils Johan 2000. Nationaltheatrets historie. Oslo: Gyldendal.
Rønneberg, Anton 1949. Nationaltheatret gjennem femti år. Oslo: Gyldendal.
Skram, Amalie [–ie] 1880. «En Betragtning over ‘Et Dukkehjem’». I: Dagbladet 19.01.1880. [Gjenopptrykt I: Irene Engelstad (red.) 1987: Optimistisk Læsemaade. Amalie Skrams litteraturkritikk, s. 32–44. Oslo: Gyldendal.]
Skram, Amalie 1893. Agnete. Drama i tre akter. København: Schubothes boghandel. [1. utgave]
Skram, Amalie 1977. Agnete. Skuespill i tre akter. Med etterord av Nicole Macé. Oslo: Pax.
Skram, Amalie 2015. Nina. Gjæld. To skuespill av Amalie Skram. Ved Kari Gaarder Losnedahl. Bergen: Alvheim & Eide. [Inneholder også en omtale av Amalie Skrams dramatikk.]
Tiberg, Antonie 1910. Amalie Skram som kunstner og menneske. Kristiania: Aschehoug.
Tjäder, Per Arne 2004. «Att söka sin glädje. Amalie Skrams Agnete». I: Yvonne Leffler (red.): Det moderna genombrottets dramer. Fem analyser, s. 63–76. Lund: Studentlitteratur.
Wiers-Jenssen, Hans 1924. Nationalteatret gjennem 25 aar. 1899–1924. Kristiania: Gyldendal.
Winsnes, A.H. 1961: Norsk litteraturhistorie. Bind 5: Norges litteratur fra 1880-årene til første verdenskrig. Oslo: Aschehoug.
Boken er utgitt av Det norske språk- og litteraturselskap
Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi. Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.
Amalie Skrams skuespill Agnete (1893) er et mer seriøst drama enn det først kan virke som, med sin lett ironiske skildring av bohem-liv, hvor uhemmet flørting, sjalusi, ekteskapskonflikter og pengeproblemer uttrykkes gjennom til dels latterlige figurer. Skraper man litt i overflaten, er det tydelig nok et drama som tar for seg seriøse eksistensielle og sosiale spørsmål, som hvordan manøvrere mellom løgn og sannhet, om tidens dobbeltmoral og kvinners roller og begrensninger i datidens samfunn. Dramaet tar også for seg en eksistensiell søken etter en altomfattende, alttilgivende kjærlighet.
Stykket ble godt mottatt i samtiden og er blitt oppført på en rekke teatre i både Norge og Danmark helt fram til slutten av 1970-tallet. Stykket har også vært spilt i både Radioteatret og Fjernsynsteatret.
Denne utgaven er utstyrt med kommentarer og en fyldig innledning ved Jorunn Hareide.
Amalie Skram har en fremtredende plass i norsk litteraturhistorie som en av de store naturalistene på slutten av 1800-tallet. Hun skildret fattigdommens og kjærlighetens kår, og ønsket, i likhet med mange av forfatterne i samtiden, å sette søkelyset på samfunnsproblemer. Men hun gikk et skritt lenger enn de fleste. Ikke bare var hun opptatt av det følelsesmessige kjærlighetsforholdet mellom kvinne og mann, men også av erotikken.
Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.