Stængt

av Regine Normann

[20]

179Smaasjøen løp med krappe klunk indunder skøiten, og morilden heftet lysende fnug langs vandlinjen. Den laa der fortøiet og oplagt i havn for de par svarteste vintermaanederne.

En liten jolle kom fra støen ved naustet og la til siden, det var Albert som for anden gang efter middagen søkte sig et sted til at være i fred med tankerne sine. Han gjorde fast fanglinen og drev et par slag over dækket og smatt saa ned i rummet og skubbet luken over.

Der var glo i byssen fra ista, han var her, og han puttet et par torv til paa varmen og rotet asken fra trækhullet. Saa hev han sig paa køien og stirret ind i ilden; mens han grubliserte over, saa underlig verden var ordnet.

Der gik folk og messet paa det, at storkar og øvrighet vilde menigmanden til livs, 180og at lovene litet værnet de fattige og dem, som mest hadde det nødig. – Men det skjønte han, og ikke visste han, om det var fra bladet eller fra sig selv, han hadde det, at det var med menneskene som med bjørk i skogen, naar sevjen stivnet og ny ring skulde til at lagre sig – Da sprængte det paa, til barken og næveren tøiet sig – – – Og var mennesket i vækst det ogsaa, sprængte det paa i bringen og saa kjendtes samfundet for trangt. Men ikke blev det for enkeltmands kræfter at vide det barkelaget, og derfor vanket der saa mangen en skrulling, som hadde tat mén av at bli klemt i væksten – – Og Sara, den snille veninden hans, som de imorges bastet og bundet hadde skikket paa anstalten, hun hadde mistet vettet av at sprænge mot stængslet – – – – – –

Men hændte det, der blev mange, mange i vækst samtidig, maatte ytterlaget vide sig. Og det gik an at være til, for en stund da – – – – –

Han løftet sig paa albuen og følte paa hylden over køien efter fyrstikæsken og tændte lampen og trak frem av inderlommen en gammel brun tegnebok og aapnet den. I ene tasken, gjemt mellem nogen 181brever, var et slitt avisutklip, et slags eventyr, han engang hadde fundet i bladet. Omhyggelig brættet han det ut og læste halvhøit:

… Og der var en kvinde, som utstøtt av menneskenes samfund lette sig ly og skjul i en hule og fødte sit barn og blev der.

Aldrig flænget solens gyldne straaler eller dagens hvite glans fjeldets mulm – – Sommervindens sus over bølgende eng, høstvindens rusk i træets falmede krone, vinterstormens brus naadde aldrig dit ind.

Men moren lunet barnet ved sin barm og nynnet sol og dag, stjerneskin og maanesølv, blomsterflor og fuglekvidder, havets langt, langt sugende aandedrag og baarens skumkruste brem om fjeldets fot ind i dets gryende sanser.

Saa en dag aapnet der sig høit, høit oppe i det rugende mørke en ørliten spræk i fjeldet; og i sprækken laa daglyset som en sølvblank stjerne og brøt mørket med levende straaler. Og barnet søkte gripe dem, men moren gjemte sit ansigt og graat.

Aar blev lagt til aar – – længsel ante længsler, til en nat døden slukte livslampen for moren og tændte den igjen i paradiset hos Gud.

Men barnet flakket alene langs hulens 182avgrunde og ropte efter hende, indtil dets engel kom og førte det ut av fjeldets nat.

*

Det stod i dagen og stirret, blunket og stirret med uvante øine – – Straa neiet ved straa, fryvil hang mellem blomster, og i trærnes kroner sang fugl, i rislende bæk varlet fisk, og høit over var himlens utstrakte hvælv, og hvite smaa skyer gled over dets klare blaa. Men solen aatte det altsammen – – Alverden hørte solen til.

Várt traadte barnet over græsset. Undrende rørte det blomst og blad.

Men da vinden bruste over engen, vilde det stanse den med sine smaa hænder og løp lekende mellem de svaiende straa. Og smaafugl og marihøne og fryvil fløi med. Og maur og spindgro og tordyvel og al markens kryp krabbet med i leken.

*

Himlens hvite smaa skyer flokket sig i vest, og solen fanget dem og farvet dem i glød og guld og redte sin seng blandt dem, for nu var den træt og vilde lægge sig.

Og fuglene sang for den trætte sol og stak hodet under vingen; maur og spindgro og al markens kryp blev gjemt av 183skyggen. Men det sanset barnet ikke; det sov.

Tidlig, tidlig steg solen op og skikket bud til lærken. «Trilll» sang den og fløi op i den svale luft, og alle de andre smaa fugle vaaknet, de ogsaa, og sang sin solhilsen, før de fløi hen for at sanke sig mat.

De saa barnet i søvn endnu og fløi efter skogens vilde bær og la ned hos det. Og mauren ga et æg og spindgroen et tørket fluelaar og harepus kom med saftige urter og ekkornet med nøtter, og humlefar bar honning; men fisken svam til bunden efter et muslingskal, fyldt med det klareste vand, og to græshopper bar det mellem sig til frokostbordet.

*

Mange, mange dage og uker var gaat, og blomster og blad visnet for høst – – De smaa fugle søkte mot sør, og markens levende kryp la sig til dvale i mosen; fisken fandt vei til det vældige hav, og himlens hvite smaa skyer blev sorte og tunge av regn – – –

Da vandret barnet ensom til den store, dystre skog og gjemte sig og graat, fordi alt det vakre var blet borte, og kameraterne var ikke mer.

184Men i skogen bodde en gammel vismand; han møtte barnet og leiet det hjem med sig til hytten og lærte det av eventyrets bøker og viste det deilige billeder –

Og sammen sat de, den hvithaarede olding og det lille barn, foran peisildens flammende baal; og alt det barnet hadde saknet og graat for, det fandt han frem igjen av bøkerne og billederne. Og ikke blev barneøret træt ved at høre, altid tagg barnemunden om at faa vite mer – – Og bøkernes mængde blev aldrig læst tilende, og billedernes rikdom tok aldrig slut.

*

Det lille barn blev et voksent menneske og vandret ut i folkevrimlen, der latteren ljomet og graaten var skrik. Fjern og fremmed gik det der, ensommere jo tættere myldret slog sammen om det. Det søkte glæden og der var ikke glæde, det dukket sig i synden og der var ikke synd – – – Bare længsel – – Aldrig, aldrig stilnet længsel – – Og længsel fødte længsler, det var livet – – – –

Albert la papiret sammen efter de gamle brætterne og stak det ind mellem brevene og spændte igjen boken. Kanske burde han ha lat Sara læse det, som han først hadde 185tænkt… Han hadde egentlig klippet det ut og tat vare paa det til hende.

*

Parafinlygten dinglet i en staaltraad fra bjælken over høvlbænken i midtnaustet, der Mikel Fjølviken var ifærd med at høvle baatbord. Men henne i krokene og opunder spærreloftet blandt børnskap og seil rakk lyset næsten ikke.

Ved nordre langvæggen stod fembøringen opskôret; over den var der lagt en lav hjeld og deroppe glitret det i stenkulsdrysset paa Mikkels likkiste, som snart i samfulde tolv aar hadde været rede for paakommende tilfælde – Den samme kisten var det just ikke, for imellem var den blet laant til trængende og betalt igjen med en ny, akkurat maken, saa fort snedkeren vandt faa den færdig. Og Mikkel likte at ha den staaende der og brukte den til gjemmested for tobakken og dramskvætten og den slags smaatteri, han ikke netop vilde andre skulde rote med. Men ved søndre langvæggen stod sekstringen og laa garnkavl og kagger og sildtønder.

Øvre naustdøren knirket paa hængslerne, og kallen skottet op. – Det var Aminda, som gled ind, og ansigtet hendes syntes 186tuslet og blekt under det svarte stortørklæet, hun hadde kastet over sig.

«Staar I her aaleina, far,» spurte hun litt usikker.

Hun saa vel det!

«Men kor e han Albert,» snakket hun rapt og angst.

Han var rodd ombord igjen, sa kallen vemodslig og drev paa med arbeidet.

Aminda klemte døren ilaas og gik stilfærdig hen i hjørnet, hvor torskegarnene hang, og tok til at spanne over tælnerne, mens munden mol i takt med spanningen.

Mikkel slap høvlen og glodde paa hende og gapte. «Ka gjær du der?» brummet han, og stolpret bort til hende.

Aa, hun hadde lagt mærke til, han Paal-Joas fingret ved garnene, efter han Albert hadde sagt tvert nei til at ta sønnen hans med paa skøiten til vinteren – svarte hun lavmælt og snudde ryggen til.

Der skulde hun piskedø sjaa, at han MeiskForfatternote: Fan. hadde været ute med troldklørne og forgjort bruket til glunten, saa fisken ikke fæstnet i maskerne – Men neigu, om Paal-Joas skulde faa fremmet viljen sin dengang, svor kallen hidsig og bet en durabelig skraa 187og hjalp datteren med at spanne videre og læse friordene over børnskapen.

Da de var færdig, kuldset Aminda og trak tørklæet tættere om sig og blev staaende; men Mikkel stullet tilbake til høvlingen. – – –

Hadde hun hørt, spurte kallen, om han Albert græmmet sig, fordi han ikke fik gjøre i stand fembøringen til lossementsbaat? Han hadde bedt om det her ene dagen.

«Æg ha ingenting hørt – Du veit han e faasnakkendes, naar nokke gaar han imot.»

Hun kom nærmere og sanket høvelflis i forklæet og emnet sig til at forlate naustet.

Kallen stod og grundet med høvlen i næven. «Æg trur, æg reis ombord og sei, æg ska hjælp’ han med at omreie baaten – – –» De hadde fuldt op av tørre, gode materialer liggende.

Jenten nikket ivrig og blev lys i stemmen.

«Gjør det far, e I snil!» Albert hadde bestemt noget, som tærte paa ham, det han ikke vilde ut med – – Hun skulde skynde sig op og koke rømmegrøt, la hun til. Det hadde broren tigget om længe –

Omstændelig børstet Mikkel rusket av høvlen og la den i værktøikassen og sopte 188flisen av bukselaarene, og saa ruslet han til fembøringen og strøk ømt over baatsiden med de arbeidskrøkte fingre, og en taare silret fra øiekroken og ned i skjægget.

– – – – – – – – – – – – – –

Albert hørte en baat lægge fra støen, og slukket lampen og anste efter varmen, før han steg op av rummet. Han kunde ingen se, men kjendte faren paa aarelaget og ropte, at nu kom han i land straks.

«Ja det æ paa tide, du kjem og gir mæg besked om kolsen du vil ha den lossement-baaten din,» blev der svaret. Mikkel hadde fundet frem materialer og skulde hjælpe med omforandringen. «Men først ska vi op og êt rømmegraut,» skjæmtet kallen ut av mørket.

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Stængt

Regine Normanns roman Stængt kom ut i 1908. Som i flere av Normanns andre verker foregår handlingen i Stængt i Nordland, og deler av stoffet er nok hentet fra hennes egen oppvekst i Bø i Vesterålen.

Romanen handler om Sara og hennes liv i et ulykkelig ekteskap med en mann som mishandler henne både psykisk og fysisk. I ung alder mister hun sin familie og må ta arbeid først i prestegården og så hos handelsmannen. Der møter hun og forelsker seg i husets sønn, men moren hans setter raskt en stopper for det forholdet. I stedet blir hun nødt til å gifte seg med «Kræmmer-Olai», en mann hun ikke utstår.

Les mer..

Om Regine Normann

Regine Normann var den første kvinnelige forfatter fra Nord-Norge som slo igjennom i norsk litterær offentlighet. Forfatterskapet omfatter romaner, fortellinger, eventyr og sagn.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.