Stængt

av Regine Normann

[8]

79Sara hadde kokt fersk smaasei og potet til middag. Varm dampet maten paa bordet, og dygtig sulten var hun, og længtet efter den første mundfuld; men Olai sat med foldede hænder og laget sig til at holde stille bordbøn, og hun maatte tøile fiskehugen, til han var færdig.

Men drygde gjorde det og maten kolnet. Utaalmodig hvælvet hun en tallerken over fiskefatet og knep munden haardt i for ikke at røbe fortrytelsen. Ellers var han nøie nok paa, at maten skulde være varm, og dette idag med at be, var skjære paahittet for at tærge hende, tosk hun var, som sa, hun glædet sig til ferskfisken.

Under de sænkede øielaak holdt Olai utkik med sindsstemningen hendes, og nød den med velbehag. For kræket hadde vaaget sig til at være ulydig, og mot hans uttrykkelige forbud drat fremmede ind i huset under hans fravær.

80Men efter Guds ord og befaling var han herre i sit hus, og han skulde mykne hende, skulde han, og faa hende medgjørlig og føielig, om han saa skulde bruke det midlet en av brødrene – forresten en lærer og oplyst mand – pleiet ty til overfor sin hustru: Binde hende paa baasen i fjøset og gi hende ris, og siden la hende staa der uten at smake vaat eller tørt, til trotsigheten ga sig.

Naa, endnu røinte Sara ikke haandspaalæggelse – hun lystret ham uten. Men over hende var han sent og tidlig med mistro og fordømmelse av alt det hos hende, som skilte sig ut fra ham, kværket latteren, kaldflirte graaten. Og da han en dag fandt det nye bladet i komodeskuffen, kaldte han hende ind, og hev det i ovnen midt for øiesynet hendes – – Gud naade og trøste Sara, hvis han for fremtiden fandt den slags ugudelighet og gudsbespottelig raahet i huset sit – –

Og Sara skikket sig i vrangforgjortheten hans uten at kny. Egentlig var hun rædd ham og litet sikker paa, hvad han kunde ta sig for mot hende, hidset hun ham – – Og hun hadde lat Albert kysse sig et par gange og likt det svært godt; men det kunde Olai umulig vite noget om, og det ikke øiet saa, 81gjorde ikke hjertet ondt. – – – En anden sak var det, at Aminda og Albert sat hos hende, den kvælden Olai kom hjem fra søskenringen…

Du min, saa harm og bisk han blev. Men ikke var det hendes paafund, at Albert svippet indfor døren, naar veien hans laa der forbi. – – – Hun hadde ikke bedt ham komme, likevel hun var kry og sjæleglad over at ha saapas klok, staut glunt at snakke med. Ansigtsvakker var han ikke, men saa snil, og saa var de ungdom begge to, og det burde Olai betænke – –

Og Sara slet dagene med taalmod og ventet paa, at vrangsinnet hos manden skulde ta slut. Men det øket heller end det tok av, og hun blev baade mager og blek av den stadige uhyggen.

Og hændte det at nogen av bygdefolket eller en reisende broder saa indom døren til dem, undsaa ikke Olai sig ved at fremholde mankementet ved kjærringen, siden han aapendaget at det pinte og gjorde hende skygg.

Saa en dag, han var særlig vrien, brast taalmodet, og hun lekset op i graat og sinne for ham den kar han var. Men den dagen riset Olai Oredal konen sin.

– – – – – – – – – –

82I vierkjæret ved opkommet under berghalderen sat Sara og hegtet klærne av for at se, om der var synbart mærke efter adfærden, hun hadde lidt. – – – Det baade kjølet og lindret svien at kjende luften stryke den mørbankede kroppen. Men graate maatte hun ved synet av de blaa striper, som laa i tætte risp over arme og laar. Der hadde ingen brukt riset paa hende før, ikke moren – ikke en levende sjæl, jamret hun og krympet sig sammen paa stenen, og øinene var stivnet av fortvilelse.

Det sved saa – det var saa ondt, og det venstre brystet bar tydelige flækker efter alle fem fingerklørne hans. Hun krummet varlig flate haanden under og strøk og kjælte det, som var det noget levende utenom hende selv, hun saa vanhelliget og ilde tilredt. – – Men mindtes saa engang, Olai hadde kjærtegnet det, og glohet strøm av skam jog gjennem hende, saa brystet blev litet og slapt. – Og fort rev hun klærne paa, og taarerne silret koldt over de hete kinder – –

Midt imot paa andre siden av dalen aat buskapen sig hjemover, og Guldhornet, koen deres, gik røddroplet og kjends foran, og bjelden ringlet grant og klart.

83Gjorde hun sin ret, saa rømte hun fra hele greien isteden for at ta krøtturet hjem til kvælds, saa kunde Olai gaa der og surke for sig selv. Eller hun gik til præsten og viste frem mærkerne efter julingen og sa ham, hvad for en kar Olai var, og hvordan han fór med hende – – –

Et blekt streif av den synkende sol gjennem skylaget i vest gled over dalsiden og sluktes, og rustrød lyng og høstgule græsstranter blev fattigslig graa i kvældskyggen. – Her kunde hun ikke bli sittende stort længer, sukket Sara og nappet en kvist av vierkjærret og prøvde med tænderne, om barken slap. – – Forresten, hvad kom det hende ved, om hun fik juling og skjænd – – – snikordene Olai høljet med – – – ham selv og alt hvad hans var – fremmed var hun for det. – – «Og det har æg altid vorre,» snakket hun høit og enstonig, og stemmen var kold og sprø. Det blev ikke det, andre gjorde og sa, som blev det værste, men saan som det kjendtes indvortes hos en selv, mumlet hun og rugget tænksomt overkroppen, og blikkets stive stirren fik iling av nyt liv.

At hun ikke hadde sanset det før – – Hun kunde ha stængt og lukket ute og ikke 84vyrdet at la sig hundse og true – – For det maatte gaa an at stænge av indvendig, likesom for at værge for sig. – – Du min, saa greit og bentfrem livet blev paa den maaten, naar en bare hadde sig selv at raa’ med. – – Og ikke skulde nogen formaadd tullsnakke hende fra Erstein og ind i samlivet med Olai, hadde hun den tid visst det, hun nu visste – – nei, om de skulde!

Men en ting maatte det være slut med fra i dag av, kolsen saa Olai tok paa vei.– – Desværre hadde hun altfor mange gange været ham tillags imot naturen. – – Og det vilde hun si ham i aapne ansigtet i denne dag, om han vaaget komme med tilnærmelser, at hende fik han ikke røre; før kunde han faa ta livet av hende…

Rank reiste hun sig og strakte lemmerne og videt brystet – Hun kjendte magten inden i sig til at fri sig for ham og var ikke rædd for at bruke den, endda han var store, førslige karen.

*

Olai laa i sengkammerset og bidde paa Sara til natten. – – – – – – Inderlig skamfuld og lei sig var han over at ha lat sinnet ta magten fra sig, næsten paa graaten. 85– – Men bare hun nu trøstet sig til at komme, vilde han ta hende ind i armene sine og be hende pent omforladelse og love at være snil. Han var like ved at gjøre det ista; men hun var likesom saa fjern og forandret i opsynet.

Hun mindet om mor hans, gjorde hun – – Slik hadde hun størknet til, naar far hans hadde hussert som værst, saa der ikke fandtes blivende sted hverken for hende eller Olai. Men var det noget, han i opvæksten dyrt og hellig hadde svoret at la være, saa var det at jule kjærringen, om han fik nogen – – – – – – – Det svinet av en broder, som hadde bibragt ham tanken – – Det forbandede svinebæstet!

… Knirket stuedøren?

Olai strøk haaret fra den klamme pande og pyntet ved skjægget, som stort og brunt, isprængt enkelte graa stræner, skjulte underansigtet og kruset sig nedpaa skjortebrystet; la begge hænderne foldet under nakken og sluttet øienlaakene, som var han midt i fasten søvn.

Længe var det stille, ikke bitterste knirk av lyd, alt det han spændt lurte – Saa gnislet loftsdørens hængsler, hvad hadde hun der at gjøre?

86Han støttet sig paa albuen og lyttet opmot taket, og skjægstraaene paa overlæpen vibret av den korte, tilbaketrængte pust. Hun taslet paa hoselæsten, hørte han, frem og tilbake over gulvet, men forsigtig og vart, mærket han paa fotlaget – – Der knaket det i sengen i kroken. Saa blev det dødsens stille.

… Takk skal du ha! Der var hun ute med fortrydeligheten sin. Hun maatte ikke indbilde sig, han ænste tilstelningen, gren han sær og slap sig ned paa hodeputen og trak dynen over skuldrene.

Nu hadde han ligget vaaken aldrig saalænge, fuld av tilgivelse og villet gjøre det godt i mellem dem, og saa furtet hun sig væk – – De kvindfolkene – for et hærk at slites med!

… Hys, graat hun? –

Streng og høitidelig steg han frem av sengen og drog paa sig hoserne og fattet staken med lyset, traadte fast i trappen og aapnet loftsdøren – –

Naturligvis hadde det behaget hende at lægge sig for godt, med næsen vendt mot væggen og bare lidt av haaret synbart ovenom duntæppet, og ikke ledde hun paa sig det ringeste, for det om han kom.

87Var det her hun holdt til inat? spurte han mildt fornærmet.

Hun less ikke høre.

Han stillet staken paa bordet og brættet unda overbredslet og stak sig ned ved siden av hende.

Da reiste hun paa sig og sat skoret mot væggen, hvit i ansigtet.

«Æg vil ikkje vær konne for dæg meir,» hvislet hun. «Saa mykje du veit det! Du kan bære vaag dæg tel aa rør mæg!»

Han tænkte ikke komme hende for nær – «Men Sara,» han lirket armen om hende, «æg anka paa, æg dængte dæg – Tilgi mæg!»

Harmfuld klemte hun sig tættere til væggen og skubbet armen hans unda.

«Du rør mæg ikkje, har æg sagt!»

Olai glodde stort og uforstaaende – Vilde hun ikke være snil, naar han ba hende tilgi – –

Aldrig mer skulde det gjenta sig, at han bar haand paa hende, det vilde han ta Vorherre til vidne paa – – Og heller ikke formaadde han med ord si hende, som han hadde græmmet sig, siden hun gik i marken efter kua.

Det klang saa uvant i hans mund, det han der sa, at Sara uvilkaarlig maatte titte 88paa ham. Ansigtet hans var gammelt og træt i skjæret fra talgpraasen; der var vand i de blekbrune øinene, og munden mimret paa graat.

Hun var hverken sinna eller fornærmet paa ham, forsikret hun alvorlig med tungt eftertryk paa ordene. Men han fik aldrig komme nær hende mer, skjønte han – – – – Hun væmtes ved ham og hadde gjort det fra første gangen, han hadde brukt raaskapen sin mot hende og ved det tvunget hende til at være med paa alt, som siden kom.

Stemmen blev lavere og ordene likesom slørtes av tungsind. Han fik huske paa, han var en gammel mand, og hun mest barnet at regne mot ham. Det var hans paahit, ikke hendes, at de to skulde gifte sig sammen – Men nu vilde hun si det, hun aldrig tidligere hadde nævnt, at ikke én dag hadde hun været glad i ham eller kjendt spor av lykke i hans hus. Og da var det en blodig synd at være kone for ham paa den maaten, og det indsaa han vist selv ogsaa, vilde han bruke folkevet og tænke sig ind i det, hun følte.

Olai satte sig halvt fælen overende i sengen – Var kjærringen hans blet splitter, 89spike tullet! – Forlate ham hans synd, snakket hun ikke som for dyreste alvor det vaaset, hun bar i munden –

«Saa, saa, Sara, smørhøna mi!» stagget han faderlig overbærende og tøiet i nattrøikanten hendes. «Æg ska vær snil mot dæg, læg sæg nu –»

Da smaldt en sviende ørefik mot kinden hans. «Æg ha sagt, du ska la mæg vær!» hyttet hun.

Skamfuld paa hendes vegne tuslet han frem av sengen og blev staaende i beskuelsen av hende – Herregud, saa urimelig vakker hun blev, naar sinnet fôr i hende for alvor.

«Æg vil ikkje vær hore for dæg længer, det er det, du har gjort mæg til!» hikstet hun i sansesløs graat.

«Ka e det du sei!» skrek Olai, og løftet haanden for at ruske uvettet og gudsbespottelsen av hende, saknet likevel motet og braasnudde. «Tvi være dæg, di mær, der du ligg!» spyttet han og slamret døren haardt efter sig.

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Stængt

Regine Normanns roman Stængt kom ut i 1908. Som i flere av Normanns andre verker foregår handlingen i Stængt i Nordland, og deler av stoffet er nok hentet fra hennes egen oppvekst i Bø i Vesterålen.

Romanen handler om Sara og hennes liv i et ulykkelig ekteskap med en mann som mishandler henne både psykisk og fysisk. I ung alder mister hun sin familie og må ta arbeid først i prestegården og så hos handelsmannen. Der møter hun og forelsker seg i husets sønn, men moren hans setter raskt en stopper for det forholdet. I stedet blir hun nødt til å gifte seg med «Kræmmer-Olai», en mann hun ikke utstår.

Les mer..

Om Regine Normann

Regine Normann var den første kvinnelige forfatter fra Nord-Norge som slo igjennom i norsk litterær offentlighet. Forfatterskapet omfatter romaner, fortellinger, eventyr og sagn.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.