Jeg kan ikke huske, hvor gammel jeg blev, den fødselsdag da jeg fik dukken Gerda. Men det var før jeg var begyndt paa skolen, og efter at min mor hadde forsøkt at lære mig stridgraatende jentunge abc og attersting. Saa det har vel været syv aar.
Men jeg husker den morgenen. Sagtens har jeg været holdt inde nogen dage av en eller anden grund. For det staar for mig, som om bjerken var sprunget fuldt ut paa en eneste nat.
Vi bodde i Lyder Sagens gate dengang. Og der var bare huser paa den ene siden, villaer med haver. Paa den anden side gaten var der et jorde. Det var et rigtig merkelig jorde. Paa den øverste delen av det pleiet de store barna i gaten at slaa ball – og der var nogen smaa knauser og stenrøser, hvor vi bygget os lekestuer, og en bæk med stinkende skiddent vand, hvor vi kunde faa vaate ben, og en nesleskog nederst ved kommandørens havegjærde; inde i nesleskogen vokste der nogen smaa elendige bringebærris, og fra midtsommer 4av brændte vi os blemmer paa armer og ben for at lete efter kart der. Og saa stod vi og tittet ind i kommandørens have. De hadde ikke barn, kommandørens, og der var ingen av os, som hadde været inde i den nogen gang. Men der var baade epletrær og pæretrær og moreltrær og rabarbra og gulerotsenger og masser av reddikker. Hvor stor den haven var, og for en masse frugt der var i den – om det fortalte vi hinanden de mest eventyrlige historier.
Saa kunde det hænde, at en dag gik der en hest i tjor inde paa jordet. Ja det hændte til og med at der gik etpar kuer der. Da stod vi i forsigtig avstand fra de merkelige dyr og sang:
Kubaana, kubaana
en jæger kommer og tar dig!
Aa nei da, aa nei da,
hu mama passer nok mig da!
De store barna fortalte endda, at en høst hadde der gaat en hel saueflok paa jordet i mange dage. Men det trodde vi ikke rigtig paa, og vi ventet ialfald ikke, at noget saa merkelig skulde hænde igjen. For der var jo mange av os, som ikke hadde set en levende sau – vi var smaa bybarn allesammen; de mindste av os hadde aldrig været paa landet. Men vi hang paa gjærdet og lokket paa kuene og snuste ind den lune, melkede lugt av kreatur og tænkte paa den underlige verden, der begyndte bortenfor Kirkeveien, langt borte, hvor vi ikke hadde lov at gaa alene – 5hvor der var laaver og fjøs og stald og masser av hester og kuer og sauer, ja kanske likefrem gjetebukker!
Og det var altsaa en lys og vakker maimorgen, jeg hadde faat en dukkevogn og dukken Gerda. Jeg hadde paa mig en hvit kjole, som jeg endda ikke hadde naadd at faa griset til. Og jeg trillet med dukkevognen nedover gaten, som var i den forfatning, som gater pleier at være i Kristiania, saalænge der bare er huser paa den ene siden. Dukkevognen humpet over smaa og store stener og gjorde et nydelig spor i sølen, og vanddammerne laa og speilet en lyseblaa vaarhimmel, hvor smaa skinnende skyer drev. Utover fra villahaverne hang bjerketrærnes kvister med nyutsprunget løv, saa ungt og fint, at det var næsten voksgult endda. Men for enden av gaten lukket kommandørens have med en tæt mur av grønt, yppig som en skog. Og solen slog gnister av alting, av sølepytterne i gaten og hesteblomsterne langs gjærdet, og tusen smaa hvite blink av de unge, sevjeblanke blader.
Saa møtte jeg to smaa veninder. Og de fortalte, at der gik en hest paa jordet, og den hadde faat en folunge om natten. Jeg vilde vist dem dukkevognen og dukken, men vi glemte det alle tre. Vi styrtet avsted til jordet. Og det var virkelig og sandfærdig sandt. Alle ungerne fra gaten stod der og hang paa gjærdet og snakket om miraklet. Vi forundret os over dens lange tynde ben, som den allerede kunde gaa paa, og over den lille 6krusete halestub – og saa det at den var saa lys, for moren var svart. Og da den stak hodet ind under hende og pattet, blev vi hete og næsten beklemt over at være saa nær den store fremmede natur.
Men da barnepiken min kom og ropte paa os, for vi skulde op og ha chokolade – saa var dukkevognen tom. Gerda var borte. Der blev lett overalt. Alle barna blev forhørt og der blev spurt i alle husene. Milli og Maja, som var to store og foretagsomme smaapiker, vilde springe efter konstablen. De fik ikke lov. Men sammen med barnepiken vor optraadte de som politi selv. Og Nina, som ikke hadde noget rigtig godt rygte, hende underkastet de et pinlig forhør, til hun ramskrek og hendes mamma kom ned paa gaten og truet med at gaa baade til Millis og Majas og mine forældre og si det. – Men det hjalp altsammen ingen verdens ting. Gerda var og blev sporløst forsvundet.
Naa, jeg graat litt, men jeg tok mig nu ikke saa meget nær av det. Jeg hadde bare hat hende nogen timer, saa jeg hadde ikke faat tid til at ta hende ind i mit hjerte endda. Desuten hadde hun ikke hat ordentlig haar, men bare malt paa porcellænshodet, og hendes kjole var bare av sirs og sydd hjemme av min mor – den var rigtignok hvit og blomstret med en masse blonder og silkebaand. Men dukkevognen var jo i behold, og i den installerte jeg min dyrebareste dukke, som altid maatte ligge tilsengs, fordi hun manglet skalpen 7og armer og ben og de andre lo av hende. – Og sandsynligvis vilde jeg ha glemt dukken Gerda for mangfoldige aar siden, hvis ikke det var hændt, som jeg nu skal fortælle.
Nogen maaneder efter tok barnepiken mig en dag med over i Balkeby. Jeg vet ikke, om hun hadde erende dit, eller om det var kjendinger, hun skulde besøke. Vi kom til et litet toetages træhus, som laa klemt inde mellem nye, allerede forfaldne og herjede murgaarder, der saa svært fattige ut. Stedet er vist revet ned nu – jeg har forsøkt at finde det, men har ikke kunnet, og jeg er viss paa, jeg skulde kjendt det igjen. Det var malt med en graabrun farve, som skallet av – jeg husker, at malingen sat i nogen morsomme blemmer, som jeg plukket hul paa, mens barnepiken var inde i en melkebutik og kjøpte noget. Der var to butikker i første etage, melkeforretningen og et litet skomakerverksted. I det skomakerverkstedet gik vi efterpaa ind.
Paa en lav krak sat der en skomaker med blaaforklæ paa. Han var graagul i ansigtet som brøddeig, og han saa grætten ut. Han og piken vekslet nogen ord, og vi gik ind i et værelse ved siden av. Der sat jeg en stund sammen med barnepiken paa en sofa, som var betrukket med voksduk – det var svært interessant, for jeg kunde la mig gli ned av den og krabbe op igjen – helt til piken sa, jeg skulde værsgod sitte pent stille. Saa gjorde jeg det og saa mig rundt i det vesle kammerset imens.
8Luften var sur og vond, og værelset var merkelig nyt og fremmedartet. Der var to senger, som jeg aldrig hadde set maken til – rødmalte og stoppet fulde av sengklær i en saan høide, at jeg umulig kunde skjønne, hvordan folkene kunde komme op dit, naar de skulde lægge sig. Og der var laken bredt over istedetfor sengeteppe. Og der var lyserød tyll foran speilet – og paa kommoden stod to vaser, som saa ut som sølv, men de var vist av glas.
Om en stund kom en kone ind. Hun bar et spædbarn ved brystet. Jeg husker hende aldeles tydelig. Hun hadde næsten ingen tænder og var gul i ansigtet, men hun hadde opbrættede ærmer, og armer og bryster var meget hvite – skinnende, likagtig hvite med blaa aarer, der laa som tykke mørke snorer under huden.
Helene, min barnepike, snakket med hende og hun sa om en stund:
«Aassen har a Solveig det naa da?»
Jeg husker ikke, hvad konen sa, men Helene fortalte mig, at skomakerens hadde en liten datter, som var akkurat saa gammel som jeg. Og hun spurte, om jeg ikke vilde gaa ind og snakke med hende. Jeg reiste mig lydig og gik ind til a Solveig.
Det var kjøkkenet hun laa i. Der var en ubeskrivelig luft derinde, som gjorde mig forsagt og uhyggelig tilmote. I et hjørne stod der en stor seng, og i den laa en liten blek pike med gult haar. Hun hadde en lyserød nattrøie paa.
9Jeg spurte hvad hun het og hvor gammel hun var – skjønt jeg altsaa godt visste, hun het Solveig og var akkurat saa gammel som jeg. Hun spurte ikke, hvad jeg het, og det syntes jeg var rart.
«Er du svært syk?» spurte jeg.
«Jaha. Jeg har tubertler i hoftleddet jeg,» sa Solveig litt livligere og noksaa stolt. «Dem har obberert mig paa hospetalet for det to ganger.»
«Aa gid,» sa jeg. «Var det fælt du?»
Solveig svarte ikke. Og jeg kunde ikke finde paa noget at si. Jeg viklet føtterne mine om stolbenene og suget paa elastikken i min straahat. Og den vonde luften la sig kvælende om mit hjerte – der lugtet av lær og bek, for døren til verkstedet stod oppe, og av kaffen, som konen holdt paa at koke, mens hun gik ut og ind, hele tiden med barnet hængende ved sit slappe, blaaaarede bryst. Og av at der ikke var luftet derinde, hvor folk sov. Men jeg trodde, luften var slik, fordi Solveig hadde tubertler i hofteleddet og var blit operert to ganger paa hospitalet. Og jeg følte graaten stramme mig i strupen – av sorg over noget, jeg ikke kjendte og bare som en anelse forstod.
Jeg syntes tilsidst jeg maatte si noget. Og jeg spurte:
«Synes du ikke det er leit at ligge altid da?»
Solveig svarte ikke straks. Saa drog hun noget frem under dynen:
10«Jeg fik denne av ‘n pappa,» sa hun. Det var en liten grønmalt botaniserkasse med rem. «Og denne har jeg faat av mamma.»
Det var en dukke. Den hadde porcellænshode med paamalt gult haar, og endda den var svært skidden, saa kjendte jeg igjen den hvite sirskjolen med lyseblaa blomster og silkebaand. Det var Gerda.
Jeg blev blodrød og halsen min snørte sig sammen. Jeg hadde en følelse som det var mig, der hadde gjort noget forfærdelig galt, og jeg turde ikke se op og kunde ikke si et ord.
Konen kom ind i det samme. Og hun saa paa mit ildrøde ansigt. Hun tok fort dukken til sig.
«Det er nok ikkeno aa vise til saan e fin lita pike,» sa hun og forsøkte le. «Du har naa vel andet til dokker hjemme du, tænker je –»
Jeg saa paa hende et sekund. Hendes øine flakket og hun strammet læberne saa rart over den tandløse mund. Saa sa hun med en helt anden stemme – en søtladen, krypende stemme, som fik mig til at grøsse av en dunkel skræk og motbydelighet:
«Aanei, du har nok andre slag med dokker du vel. Men a Solveig stakkars syns nok, denna er fin hu – ja jeg har naa kjøft a for to kroner hos Vollmann aa da for den sakens skyld –»
Konen blev ved at fortælle om da hun kjøpte dukken. Og paa mit sænkede hode følte jeg hendes flakkende øine.
11– Jeg husker hun leiet mig ind i kammerset efterpaa for at drikke kaffe. Og det nyttet ikke at jeg protesterte og sa, jeg hadde ikke lov av min mor at drikke kaffe. Jeg maatte tømme en hel kop og spise to vonde kaker av dem, som Helene hadde kjøpt i melkeforretningen. Konen nødet og nødet.
Paa hjemveien tok jeg til at graate ustyrlig. Jeg vilde ikke si hvorfor. Men Helene sa, jeg skulde være taknemlig for jeg hadde det saa godt, – tænk om jeg skulde ligge slik som Solveig. Ja jeg hadde godt av at se, hvordan nogen smaapiker hadde det. Jeg graat værre og værre. Saa blev hun ræd og lovet mig sukkertøi og forbød mig at si til mamma, at hun hadde tat mig med til Balkeby.
Jeg trøstet mig med at lægge planer, mens vi gik hjemover. Jeg skulde besøke Solveig og der var ikke ende paa alt det, jeg vilde ta med til hende. Ved at tænke mig som velgjørerinde blev jeg roligere og efterhaanden noksaa vel tilmote.
Der blev imidlertid ikke noget av det. For det første disponerte jeg i øieblikket bare over syv øre. For det andet fik mamma vite det, for jeg fik et nyt, voldsomt graatanfald, da jeg hadde lagt mig og hun kom ind for at læse aftenbøn med mig. Bare om dukken nævnte jeg ikke til nogen. – Og Helene fik en masse skjend og jeg fik aldrig mere lov at gaa til Solveig i Balkeby, som hadde «tubertler».
Men selv om dette ikke var kommet iveien, 12er det jo meget sandsynlig, at jeg aldrig hadde kommet til at realisere mine pene planer.
*
Men dette var mit første møte med fattigdommen. Og etpar aar efter, da min mor engang sa mig, at vi selv var fattige – jeg husker den lammende følelse av gru, og jeg husker, hvor brændende rødmen skjøt op i mine barnekinder – var vi da dømt til at leve i vond luft og krype for folk og se paa dem med rædde flakkende øine og snakke med ydmyk, søtladen stemme – – – –.
Og jeg blev stor pike, og jeg blev voksen. Og jeg lærte at kjende mere og mere av livet. Ogsaa fattigdommen.
Men det værste av den hadde jeg set, med smaabarns visionære instinkt – den ydmykelse, der truer de fattige i verden – den dag jeg stod og følte mig som en liten forbryterske, da skomakerkonen i Balkeby tok og gjemte bort dukken Gerda.
Boken er utgitt av bokselskap.no
Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi. Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.
Novellesamlingen Fattige skjæbner ble fullført mens Undset oppholdt seg i London i 1912 og utgitt samme år. Samlingen inneholder seks realistiske fortellinger om «fattige folk» og «smaa sypikers og halvgamle kontordamers færden og 'liv'», som hun skriver til venninnen og forfatterkollegaen Nini Roll Anker 29. juli 1912.
Fem av novellene foregår i Kristiania rundt århundreskiftet, i den siste er handlingen lagt til Paris. Historiene er preget av vemod og ensomhet, Undset skildrer skikkelser som har opplevd eller opplever sorg og skuffelser, og som er nødt til å nøye seg med lite.
Forfatteren og samfunnsdebattanten Sigrid Undsets betydning for norsk og internasjonal litteratur- og samfunnshistorie er uomstridt. Hennes omfangsrike produksjon favner romaner, noveller, essaysamlinger, helgenbiografier, artikler og selvbiografiske skrifter.
Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.