Fattige skjæbner

av Sigrid Undset

Frøken Smith-Tellefsen


I.

«Ja naa faar De rigtig ta tiltakke med det som er da. Uf jeg synes kaffin er blit tyk jeg. Jeg skulde nok gaat ut og kokt den selv skjønner jeg. Men jeg syntes rigtig, det var saa koselig at faa sitte og prate med Dem, fru Storaker – det er saa hyggelig at se et menneske indom døren engang at –. Nei den Serianna – uf disse fjeldjenterne, De, en kan ikke faa lært de til noen tingen. End De da – er Randi Høgste kommet til Dem naa? Aassen tror De, De blir fornøiet med hende da? Uf ja, det er vel det samme maset og de samme ærgrelserne, kan jeg tænke –,»

«Nei tænk,» sa prestefruen glad og blid. «Vet De, jeg tror sletikke hun blir saa værst, frøken Smith. Nu vet De, efter slik en som Kari, saa skal der jo ikke stort til, før en er fornøiet. Men det er det da, hun er flink med barna – De kan skjønne, hvor mye det har at si i et hus som vort. Og saa at min mand synes saa godt om hende. Det er jo saanne 168pene, udmerkede mennesker de paa Høgste, vet De – min mand sætter saan pris paa dem –».

«Ja gid saa pent og gripende han snakket, Lars Høgste, den kvelden vi var der paa opbyggelsen. Ja jeg sa til ingeniøren efterpaa ogsaa – De skulde været der, ingeniør, sa jeg. Ja jeg synes, det er leit, at ingeniøren skal være saa likegyldig for slikt – men tænk at det er liksom han mangler rent aandelig trang – ja er det ikke rart? Han har det da sandelig ikke for hyggelig heroppe i svarte fjeldet – og de lange reiserne ind til Blaafjeldsgruben i alslags veir. Og saa arbeiderne, som er saa kjedelige og ekle og fordringsfulde at ha med aa gjøre De, uf, og ikke et dannet menneske at være sammen med, uten naa pastoren og De – janei saa herlig det var at De kom opover idag, fru Storaker, uf at ikke pastoren hadde tid at se indom da – nei hadde vi det ikke hyggelig den aftningen, dere var her efter opbyggelsen paa Høgste, gid vi var rent oplivet længe efter, baade ingeniøren og jeg – aa ta en kake til da, fru Storaker, ja den er ikke rigtig som den skulde være, der er bilt litt for mye soda i den, men berlinerkranserne synes jeg ikke er værst, naar jeg selv skal si det – ja er de vel værst? Jeg synes ikke det smaker det gran jeg, at jeg har brukt preserverte egg – tænk eggene holdt sig saa udmerket, jeg hadde av de like til juni – ingeniøren fik bløtkokte hver søndag og mange ganger ellers ogsaa – naar han kom fra Blaafjeld og saan, de 169var saa nydelige, men tænk at skallene blev saa skjøre, jeg maatte koke de selv naturligvis, men ret som det var saa sprak de i koken, si om De vet nogen raad med det? Sætte dem paa i koldt vand, ja tænk det har jeg tænkt paa selv at jeg skulde forsøke –

– Men synes De ikke, at naar en mand har det saan som ingeniøren, saa skulde en da tro, han maatte faa aandelig trang – aa jeg synes det skulde være saa let for Gud at faa tak i ham, men han er ikke slik, ingeniøren. Tænk som han sørget paa fruen sin, ja nu er det over to aar siden hun gik bort, og jeg er sikker paa, han sørger slik endda – ja jeg tror ikke der gaar en dag næsten, som ikke han tænker paa hende, ikke at han snakker om hende da, forstaar De, men jeg ser da ret som det er, at han titter bort paa billedet hendes – aa han ser saan ditbort sommetider, naar vi sitter her om kvelden, at jeg har rent vondt av ham mange ganger, – ja De ser, jeg har netop pyntet med frisk dvergbirk omkring det, jeg har altid nogenting der, i vinter hadde jeg faat op granbar – men tænk at ikke det kunde vække ham engang De –»

«Nei det er rart saan som mange er. Ja det er netop som De sier, frøken Smith, akkurat som de manglet aandelig trang, det er saa sandt, saa sandt. Uf ja, De kan tro, min mand han føler det nok han, siden vi kom hit. For der vi kom fra, fra Kjørrefjord, der var jo saan rørelse og saant trosliv. Men heroppe, ja jeg synes næsten 170de er like slappe og likegyldige med de aandelige tingene, baade bønderne og grubearbeiderne – de gaar saa rent op i det timelige, at jeg har aldrig set maken. Nei Storaker stakkars er mange ganger saa nedtrykt, at det er rent vondt –. Ja jeg vet jo det, at han har forsøkt flere ganger at snakke med ingeniør Biørn –»

«Ja det maa jeg nu si, at med Biørn er det ikke saan, at han ikke er no aandelig menneske, for jeg tror, han er netop det i høi grad – men han er liksom saa indesluttet og rar, saa han vil aldrig snakke med nogen om sit. Jeg har da forsøkt at snakke med ham om konen hans jeg, men han vil ikke indpaa det – jeg syntes det maatte være godt for ham at faa snakke om det med nogen, for jeg er da saa viss paa, der gaar ikke en dag, uten han tænker paa hende. Jeg vet ikke, om han snakker til barna om hende heller jeg – jeg spurte Laila her om dagen, snakker pappa nogengang med dig om mamma, sa jeg, men hun vilde ikke svare no paa det. Hun er saa rar slik, Laila –».

«Hun ligner kanske sin far i det stykket da?»

«Aa jeg vet nu ikke, om det ikke er mere moren jeg. For Biørn, han er nok rar og indesluttet han og. Men Laila hun er liksom saa –.

Biørn, han er saa kjærlig og snil igrunden, ja tænk at jeg tror, han har saant bløtt hjerte paa bunden. Gid naar jeg husker paa, hvordan han var mot konen sin. – Ja hun var jo høistens 171med Bikku da, den tiden jeg kom hit, og hun var jo saa syk efterpaa og laa mest den tiden hun hadde igjen, stakkars, saa en kunde vel ikke vente, hun skulde være i saa forfærdelig godt humør heller – ja jeg kunde jo aldrig gjøre hende tilpas i nogen verdens ting, endda jeg strævet sandelig det bedste jeg orket – men jeg syntes sandelig, hun var saa ubehagelig og grætten mot ingeniøren stakkars, og han visste da virkelig ikke det gode, han vilde gjøre hende – gid, han gjorde saan stas av hende saa. – Men det tok hun bare som noe der skulde saa være – ja mange ganger syntes jeg virkelig hun var rigtig saa rar saa – næsten ekkel mot ham, tænk Biørn som rent bar hende paa hænderne, kan jeg gjerne si –».

«Hun var nordifra, fru Biørn, var hun ikke det?»

«Jo hun var Finmarksdame, men hun hadde hat kontorplads inde i byen da, i Kristiania, noksaa mange aar, og det var vist det som hun syntes var saa ilde, at hun skulde bo heroppe. Ja min mening er jo den, at har man giftet sig, saa faar man jamen ta følgerne og være fornøiet med at bo der ens mand har sit arbeide, og om en naa synes, en faar litt mange barn, saa synes ikke jeg der er mening i at være ubehagelig mot mand sin for det –».

Hun vendte ryggen til, for hun hentet en flaske blaabærvin og glas fra buffeten, saa hun saa ikke prestefruens smil – det medlidende smil, som 172fruer altid skjænker frøkener, som snakker om egtestand og hvad dertil hører.

«– Nei da gad jeg sandelig visst, hvad jeg skal si –. Uf mange ganger synes jeg rigtig ogsaa her er saa trist og ødt, saa det er rent ikke til at utholde. Naar det er saant veir som idag – uf bare hør! Skulde en ikke mest tro, hele huset holdt paa at blaase bort – nei stakkars ingeniøren, saant veir at kjøre i – ja jeg synes De er kjæk, fru Storaker, at De blev med pastoren hitop i dette veiret – gid jeg blev saa glad, da De kom, jeg sat her og blev rent trist, har De hørt slikt regn. – Nei da længes jeg rent nedover til folk jeg. Sommetider saa har jeg næsten lyst til at faa mig en anden plads og komme væk herfra, men jeg synes liksom ikke jeg kan. Nu er jeg kjendt her da, og det blev nok ikke let for ingeniøren stakkars at faa et nyt menneske hitop, og ikke kunde en vite, hvordan hun vilde fare med ham eller barna eller huset. Nei tænk at det vilde jeg ikke være god for, at gaa til Biørn og si op – ja jeg synes rent det vilde være lumpent næsten. Det er jo liksom jeg ser en opgave i dette her da –».

«Nei se der har vi Laila ogsaa da,» sa fru Storaker.

Det var en otteaars smaapike, som kom klampende ind i beksømstøvler. Hun hadde strid, gul flette og et grovt, firkantet ansigt.

«Kan du si pent goddag til fru Storaker, Lailen min –»

173Laila rikset litt paa sig og gav haand. Saa forsynte hun sig med berlinerkranser av fatet og dumpet ned i en lænestol:

«Du frøken, faa en kop kaffi da!»

«Gaa op og byt paa benene først, ven min – du er vist saa vaat – neimen saan du lugter fjøs da Laila!»

«Jeg gidder ikke bytte. Støvlerne er bare vaate utenpaa forresten –».

«Jo værsgod. Du skal ta paa dig forklæ ogsaa. Vil du gaa op straks paa timen – og saa si til Serianna, at hun kommer og lægger i ovnen – ikke sandt fru Storaker, skulde det ikke være bra at faa en liten pinde i ovnen – saa blir her litt koseligere, til ingeniøren kommer hjem ogsaa –».

«Isch ja her er saa koldt og væmmelig saa,» sa Laila; hun vrikket sig grættent ut av døren.

«Ja hun er saant vanskelig barn,» sa frøken Smith-Tellefsen. «Jeg forsøker jo at ta hende med det gode, kan De vite –».

Laila vendte tilbake i listesko og blaaforklæ. Frøken Smith-Tellefsen skjænket blaabærvin i et tredje glas:

«Se her Laila, – fryser du stakkars – du faar vel faa lov at smake en draape vin da for engangs skyld. Faa kjende, er du tør paa strømperne dine –».

«Nei hvad sa du nu, Laila» – det var prestefruen. «Ja du har det godt du. Vin, det er 174nok noe, som Tullik og Ruth ikke faar smake det – uten juleaften –».

«Det er vel ikke hendes vin – det er vel pappas,» sa Laila sagte.

Fru Storaker overhørte:

«Ja den frøken Smith-Tellefsen, hun er nok ordentlig snil mot dere hun –».

«Høh – hun har penger for det saa –».

Lille frøken Smith-Tellefsen sprat op. Hun var blit purpurrød i sit deiggraa ansigt.

«Din uskikkelige unge!» Hun rev vinglasset ut av Lailas haand, og klask fik ungen en upaaklagelig ørefik. «Vil du gaa op paa barneværelset – straks paa timen. Fy du skulde skamme dig. Jeg skal nok si til pappa jeg, hvordan du er –».

«Jeg skal si til pappa du slaar, jeg – ».

Laila forsvandt og frøken Smith-Tellefsen sank ned i sofaen, høirød i hodet. Der blev en pinlig pause.

«Nu har jeg aldrig hørt maken til uskikkelig unge,» sa fru Storaker.

«Ja der ser De, aassen hun er – aassen jeg har det –» frøkenen brast pludselig i graat. «Saan er hun bestandig! Jeg forsøker at være saa snil mot hende jeg kan –. Aanei –. De kan tro, fru Storaker, det er ikke bare roser at skulle tjene sit brød ute blandt fremmede. Saan var fru Biørn akkurat ogsaa – naar en hadde betaling for det, saa var det liksom hun aldrig kunde faa lagt nok paa en – og ingenting at takke for, 175hvor mye en strævet – ha Bikku om natten og holde istand tøiet til barna og læse abc med Laila og stoppe gardiner og dækketøi og ha et øie med alting – og saa dertil endda den evige striden med maten – ja jeg synes nu just ikke, at tyve kroner maaneden var saa mye for det –».

«Ja jeg maa si, jeg har beundret Dem mange ganger,» sa fru Storaker ivrig. «Men kjære frøken Smith – naa har De det da bra her i mange maater. De kan da raa med huset, næsten som det var deres eget – og ingeniøren sætter da saan pris paa Dem. Kjære, den ungen er da ikkeno at ta sig saa nær av –».

«Nei jeg klager da ikke heller, ser De. – Endda jeg vil da si, saa trist og enslig her er mange ganger –. For en dame med saanne anbefalinger som jeg, saa skulde det naa ikke være nogen sak at faa noe, som var bedre ogsaa i mange maater. – Jeg er nu noksaa livlig av naturen jeg da, og jeg kan ikke si andet – jeg længes mange ganger efter at komme et sted, som der var mere liv – ungdom i huset og saan. Jeg tænker paa den tiden, jeg var hos amtmand Pettersens –ja nogen ganger saa har jeg været nære paa at angre, at jeg reiste derfra – og de bad mig jo saan om at bli, de tigget mig rent. – Men det er jo det, at jeg synes liksom jeg har en opgave her – disse barna er jeg jo paa en maate i mors sted for. Men da kan De skjønne, hvor saart det er, naar en merker, at Laila bryr sig ikke det gran om mig, endda alt jeg forsøker – 176isch hun er saa trollet og lei og ekkel, og hun sætter op Lillebjørn og –.

– Nei var det ikke for ingeniøren og Bikku liten saa –.

Men den ungen er jeg ikke god for at reise ifra, De. – Aa han er saa søt, saa søt og god, fru Storaker. Nei De skulde se om morgenen, naar han er vaaken, og saa vil han over til mig i sengen da, og saa rækker han de smaa tykke armene mot mig. Ja gid, jeg skjønner ikke, aassen man kan være mere glad i et barn jeg, selv om det er ens eget – ja jeg er sikker paa, jeg kunde ikke bli gladere i det, om jeg giftet mig og fik barn selv. Saa sier jeg til ham, hvad er du da, Bikku liten, og saa tar han mig om halsen og smiler saa bedaarende og sier, tokkelongen te Aasta mei –. Ja De maa bli med op og se paa ham, før De reiser. Uf ja, bare han blev bra forkjølelsen sin snart. Han er liksom litt tander allikevel da, og heroppe som det er saa barsk klima. Ja jeg har jo hat ham ganske alene da, fra han kom til, passet ham fra den første natten han levet –».

«Ja det er sandelig en stor opgave, De har her, frøken Smith-Tellefsen,» sa prestefruen.

«Det er jo saan at jeg ser paa det da, forstaar De. Jeg synes nu, jeg har faat huset ganske hyggelig til. Ja De maa ikke tro her saa ut saan den tiden jeg kom hit» – hun saa sig tilfreds rundt i den store stuen med de umalte, bordpanelte vægger og tak. «Tænk det var liksom 177fru Biørn hun hadde ikke sans for at hygge eller slikt. Uf saa utrivelig her var. Ikke andet paa væggene end disse fotografierne fra Sulitelma og saa den gruppen fra høiskolen – har De forresten set paa det billedet? Nei det maa De rigtig – ja er ikke ingeniøren vakker der – rent en skjønhet. – Og ikke en blomst og ikke en serviet eller en antimakasser. Det er mit alt som er her av denslags, og de aaklærne har jeg da selv brodert til værelset mit, og etageren med alle pyntesakerne og de to vaserne paa konsollen og disse blaa kopperne her – det er mit alting – jeg hadde jo samlet noksaa mye slikt. Saa har jeg sat det ind hit da – jeg sa til Biørn, det er jo her jeg sitter altid, sa jeg, og desuten naar Bikku skal ligge inde hos mig saa – han kommer bare til at rive ned –. Ja saa satte jeg nogen avlæggere da, og det var mig som fik ingeniøren til at kjøpe gulvtepper og de to grønne plyschstolerne paa auktionen efter pastor Hellesnæs. – Jeg kan nu ikke trives, uten jeg har det litt hyggelig omkring mig, jeg synes det har saa mye at si –.

– Nei jeg vilde da ikke synes, det var rigtig engang, om jeg reiste nu og overlot alting til et fremmed menneske. Det er ikke saa liketil heller at føre hus heroppe, vet De. Bare al den hermetikken, en maa tænke paa at lægge ned – vet De, bare av kjøtkaker la jeg ned tyve skrubokser ifjor og ti fiskepuddinger av ørret – De kan tro, 178de var nydelige, og saa alt jeg saltet og røkte og speket – og syltning og grønsaker, som en skal passe paa, hvis en vil ha litt avveksling i det. Tyve glas med rabarbra i vand – de holdt sig rent som friske, maa De tro, og tyttebær baade sure og søte og i vand og saft –.

Tænk jeg fik saan nydelig mellemkalv paa Sandstøen her i uken. Nei jeg var saa glad – ja jeg har disket op for ingeniøren – noe hermetiserte jeg da, vet De, men vi hadde brissel i butterdeigsrand om søndag, og lever som fugl om mandagen, og saa nu søndag tar jeg steken da – og igaar stod jeg til langt paa nat og laget forloren skildpadde, saa faar ingeniøren det ikveld, naar han kommer hjem. Uf ja nei at ikke De og pastoren kunde bli her iaften – jeg har gjort den saa nydelig med madeirasaus og utstukne røtter og stekte hjerneboller, for det liker ingeniøren saa godt, og fine smaa fiskeboller og kjøtboller – det er noe, som jeg altid passer paa at ha i huset – ja jeg glæder mig slik til at traktere Biørn –.

Men det er sandt, mens jeg husker det – vil De være med og ta snittebønner fra Kristiania – jeg skal faa de for en krone og ti for tusen – jeg hadde tænkt at ta fem tusen, det er saa godt at ha –.

– Nei du store verden, mener jeg ikke pastoren er der allerede –. Ja saan gaar tiden, naar en sitter og prater –».

179Skyerne veltet sig, subbet av stormstøtene, indover lien paa den anden side dalen – i et nu hadde det graa, vaate teppe gjemt bort de smaa gaardene i skogranden og sætrene høiere oppe. Der faldt en bred og gylden flom av kveldsol over fjeldpanden, der ingeniørboligen stod, helt utimot det trange, blaasvarte stup, som dalen lignet heroppefra. Svaberg og lyng og ris og vanddammer om huset glitret i solen. – Et stykke indpaa flaten laa to smaa fjeldgaarder med grøn eng omkring, ellers laa den gule villa i schweitzerstil og litt indpaa den mørke klyngen av bygninger ved gruben med bare vidden, stor og naken og graagul, omkring. Kraftledningens stolperad maset sig vei indover fjeldet, til den forsvandt, liten og forladt, i ødet.

Frøken Smith-Tellefsen stod paa trappen og vinket efter prestens, til de blev borte i bakken. Vinen hadde git hende farve i kinderne, og hun hadde snakket sig op, saa hun smilte og var glad i øinene.

«Hun er da igrunden ikke saa forfærdelig styg,» sa prestefruen til sin mand. «Og et flinkt menneske er hun – stakkars, jeg skulde rigtig ønske, det blev noget av med hende og ingeniøren –»

*

Bikku sov, dada] rettet fra: du (trykkfeil) hun kom op paa det lille kvistværelset, hvor hun laa med ham. Hun var borte og kjendte med haandbaken mot guttens kind – saa het han var! Han kastet sig litt i 180sengen, da hun rørte ved ham, men vaaknet ikke.

Frøken Smith-Tellefsen trak for gardinet og tændte lampen paa det lille hvitkappede toiletbord, tok av kjolelivet og satte sig foran speilet. Hun skottet bort til barnesengen – der var nogen smaating ved frøken Smith-Tellefsens toilet, som hun passet paa at ikke Bikku engang fik se. Men han sov trygt, og hun tok de tre ruller ned av issen, greiet dem omhyggelig ut og trillet dem op paa ny. Og hun la dem forsigtig paa en snip av servietten, mens hun arrangerte sine egne graagule haartister over stryvalken. Hun holdt længe paa med det. Saa tok hun rullerne, prøvet dem omkring paa hodet – litt længer frem, – litt længer tilbake – inden hun bestemte sig for et punkt, hvor de blev naalet fast. Hun smilte til sig selv i speilet og var fornøiet med resultatet.

Hun trak litt frem og tilbake i linnedet og smilte igjen. Armene, skuldrene, brystet var litt overmodent og slapt fete, men huden ungdommelig hvit og bløt endda. Hun var selv svært stolt av sin figur, frøken Smith-Tellefsen. Men ansigtshuden laa gusten og poset over de flate træk – i store pløser under de milde smaa lysebrune øine. Hun mindet litt om en liten venlig apekat med den brede, flate næsen og den lange stramme overlæben over en sterkt rundet tandgar. – Men det værste var halsen. Hele den ene siden, fra oppe under øret og langt nedover, 181hadde kjertlerne ætt op huden – det var bare døde hvite arr og svulne, rødblaa striper.

Derfor hadde Aasta Smith-Tellefsen en hel skuf fuld av flot halspynt. Og da hun hadde sat paa sig en høirød silkebluse med sort tyll over, litt utringet i spids for og bak, valgte hun et bredt sort fløielsbaand, som var lukket under øret paa den syke siden med en stor flot sløife og en buket violer. Det dækket næsten aldeles arrene. Og hun smilte fornøiet igjen, mens hun satte den store forgyldte søljen i brystet.

Hun var borte og saa til barnet igjen. Stakkars liten – naa noget farlig kunde det nu ikke være vel. Han sov jo saa godt – sov vel feberen av sig.

Gjennem ingeniørens soveværelse gik hun ind paa barneværelset. Lillebjørn sat og spiste, men Lailas tallerken var urørt, og jentungen stod paa knæ i stolen og kolorerte med farveblyanter i en billedbok.

«Er vi færdig vi da, Bjønnemand? Skal vi i lallen vor naa da – og saa træt som denne Bjønnungen er da!» Hun klasket i hænderne til ham. «End du da Laila – læg sammen det der nu og spis maten din, saa du kan komme iseng.»

«Du har jo lovt, jeg skulde faa spise med pappa, naar han kom –».

«Hvis du var snil pike, sa jeg. Synes du kanske, du har været det du. Først saa rev du istykker skjørtet dit imorges, saa jeg faar lov at sitte og stoppe i halve nat – og siden var du saa uforskammet og uopdragen –».

182«Jeg gaar ikke og lægger mig, før pappa kommer,» sa Laila.

«– Men naturligvis, du synes vel, naar jeg har betaling for det, som du sier, saa skal du bare rive istykker og slite sund alt du kan – det er ikke nok alt det andet jeg har hele dagen, jeg skal værsaagod sitte og sy og stoppe efter dig hele natten –» frøken Smith-Tellefsen var blit rød i hodet igjen, og hun halte litt haardhændt genseren over hodet paa Bjørn. «Ja vent du Laila, til du blir stor og skal tjene dit brød selv du –»

«Pøh! Jeg skal gifte mig jeg, naar jeg blir stor –»

«Ja du er vel sikker paa at nogen vil ha dig – saa snil og søt som du er –»

Laila løp til vinduet og lyttet: «Der er pappa!» Og hun styrtet ut og ned av trappen.

Frøkenen vasket Bjørn og fik ham i buksebjønnen – men hun spøkte ikke med Bjønnunge og buksebjønn iaften som hun pleiet. Gutten var ogsaa søvnig og hadde vondt for at finde frem gjennem fadervor.

*

Ingeniøren stod med ryggen til ovnen og varmet sig, da hun kom ned. Laila sat i sofaen og puslet med noget dukkestel.

«Kveld, frøken! Er maten færdig – jeg er skrubsulten. Fy faen for veir De!»

«Jeg tænkte, ingeniøren vilde bytte først, jeg – der er lagt i oppe hos Dem, Biørn – maten kommer om et øieblik den –»

183«Gidder ikke,» sa ingeniør Biørn. «Bare la mig faa mat, er De snil.»

«Vil du springe ut og si fra da Laila – jamen tænk jeg synes dette er uforsigtig av Dem jeg, ingeniør. – Saa lite som der skal til. – Bikku stakkars liten, tænk han er blit saa forkjølet saa, neimen om jeg begriper, hvor han har faat det henne – uf stakkars, han hostet slik til morgens, at det var rent nifst – ja jeg lot ham lægge sig efter middag da, saa nu er han vel bra til imorgen –. Jaja, saa faar De ha værsgod da, ingeniør!» Serianna kom ind med skildpadden.

Biørn sluntret bort til bordet. Laila kom og tok sin plads ved hans side uten videre.

«Aa Serianna, vil du ta Lailas mat ned fra barnekammerset da. –Ja jeg kunde ikke faa hende i seng jeg, ingeniør – hun skulde endelig være oppe og spise med pappa, sa hun –»

«Jassaa du skulde vente paa pappa du,» sa Biørn og tok bort over haaret hendes. Laila grubbet sig kjælent indunder haanden hans. «Har du været snil pike da Laila, mens pappa var borte?»

Laila svarte ikke, og ikke frøken Tellefsen heller.

«Saa, hvad er det naa igjen da?»

Først blev der en pause. – Saa sa frøkenen:

«Blandt andet saa har nu Laila spjæret op det peneste blaa skjørtet sit. De kan tænke Dem, at hun hadde krabbet over skigaren borte i Øifjeld med det –»

184«De faar ikke la barna gaa med søndagstøiet sit til daglig, kan De vite. Unger maa da faa lov til at røre paa sig –»

«Ja det var altsaa netop det da, at hun hadde tat det paa uten lov, ellers skulde ikke jeg sagt noe –»

«Kan De ikke laase ind da –»

«Ja saa var det jo ikke bare det da. Naa, men det kan nu være det samme. Vi skal ikke bry ingeniøren med slikt, de stunderne De kan være i hjemmet Deres. Aassen tur hadde De da, ingeniør – aassen var det paa Blaafjeld idag –»

«Aa som sedvanlig –»

«Fru Storaker var opom her idag. Pastoren var oppe for at se til den arbeideren, som kom tilskade saa stygt – tænk at det er saa daarlig med ham da stakkars –»

«Ja det er Evensens egen skyld. De karerne er saa uvørne med dynamitten – som det skulde være skraatobak behandler de den. Og selskapet faar ubehageligheterne –»

«Jeg synes fruen var kjæk, De, at hun blev med hitop i dette veiret. Jeg var saa lei, ingeniøren skulde træffe til at være borte –. Aa det er koselige folk, Storakers, jeg synes det er saan hygge at ha de heroppe –»

Hun snakket og pratet, mens ingeniøren spiste sin skildpadde og maisenapuddingen graadig og i taushet. Frøken Smith-Tellefsen satte bort pudding paa to asjetter:

185«Det er til Bjørn og Bikku imorgen – jeg maatte love dem, stakkars. Tænk at Bikku hadde hørt jeg sa, jeg skulde lage pudding. Og saa kom han trinsenes ned i natskjorten sin for at faa rosiner – vesle krypen. Ja alt den ungen finder paa De!»

Laila sa godnat. Biørn tok kaffekoppen bort paa divanbordet foran sofaen, satte sig til med en bok og snadden sin. Om litt kom frøken Smith-Tellefsen ind igjen og satte sig i lænestolen – rykket nær hen til ham og lampen:

«Uf saa vondt det er at sy paa mørkt ved lys De –»

«La det ligge til imorgen da vel, frøken», sa han nede fra boken.

«Ja De sier noe De, ingeniør» – hun lo blidt – «Jeg som har alle strømperne vore og hele vasken. Ja De kan tro, jeg har benyttet tiden, mens De var borte. – Isch dette veiret. Strømperne fik jeg da tørket paa kjøkkenet og litt av tøiet til barna. Men storvasken –. Hvad tror De om veiret da, ingeniør – De pleier at ha saan greie paa det De – jeg har lagt merke til det, det slaar næsten aldrig feil, som De sier – jeg skjønner ikke aassen De kan jeg –»

«Jeg er ræd det blir det samme,» sa han uten at se op.

«Uf ja det gjør vel det. Nei jeg forstyrrer Dem jeg –ja naa skal jeg tie stille. En blir saa fæl til at snakke, naar en har noen at snakke med, naar en gaar saan alene hele dagen. Det er det 186samme med fru Storaker, sier hun. Tænk at mens jeg var hos amtmand Pettersens, saa kunde jeg gaa hele dagen uten at lukke op munden – ja de spurte mig ofte, om der var noe iveien med mig, og jeg la ikke merke til det selv engang – der var saa mye liv og leven omkring en altid, ser De. Ja nu skal jeg ikke forstyrre Dem mere –»

«Aa jeg tror jeg gaar op forresten. Jeg er træt.» Han la sammen og reiste sig.

«Ja det var vel. Ja enhver har sit at stri med san. Ja godnat da ingeniør, sov godt da –»

«I like maate.»

«Det er sandt, – aassen likte De det med persillerøtter paa forloren skildpadde? Jeg har ikke prøvet det før, men jeg fandt paa det skulde være artig at forsøke – jeg syntes det var bra jeg –»

«Ja det var det vist. Ja godnat da –»

*

Biørn hadde ligget vaaken i flere timer. Det kvindemenneske hadde fyrt op slik paa værelset hans – han hadde sat op vindu –, men maatte op igjen og lukke, det hadde ørket paa med blaasten, saa det var mest som ruten skulde slites av hængslerne. Og kleberstensovnen blev ved at lumre –

– Det fordømte huset – saa elendig var det bygget, at der var ikke en lyd uten det kunde høres. – Hun var oppe og stelte med gutten – han hadde vist snakket i søvne eller var vaaknet –.

187Biørn la sig ned igjen og stirret i mørket. Det var det som var saa rart at høre hende gaa derinde og pysle med gutten. Hun var nu snil mot barna. Snil og flink. Et respektabelt menneske. Altfor god til –.

Desuten likte han hende jo ikke igrunden. Et gammelt jaalete prækeskaft – saa grænsesløst som hun irriterte ham altid med den evige blie skravlen sin. Saan hun gik og smisket og gned sig opover ham –. Naar han tænkte paa kjertlerne hendes, saa grøsset det i ham. Men endda – endda virket hun slik paa ham –.

– Saa han undertiden ønsket, han hadde faat ende paa det. Saa var det da overstaat og han fik fred ialfald –.

Tass – tass. Hun subbet omkring derinde – paa bare føtter eller strømpelæst, hvad det var. Hun var like ved døren hans –

Gud forlate mig – han for op i sengen og sat og skjalv –. Hun puslet ved nøklen – nu dreiet hun den om –!

Lyset skar brutalt ind til ham. Frøken Smith-Tellefsen stod i døraapningen.

«Aa ingeniør – ingeniør – De maa komme ind – jeg er ræd det er galt med Bikku – aa kom ind og se paa ham – aa Gud hvad skal vi gjøre» – hun sutret fortvilet.

«Nu skal jeg –» Hun lukket døren, og underlig slukøret og skamfuld kom han sig op, fik slaat paa lyset og klædd paa sig det nødvendige.

188Barnet laa i voldsom feber. Det slet og pep i det lille brystet, naar han pustet, og endda han hadde øinene halvaapne, lot det ikke til, han visste noget av sig.

Frøken Smith-Tellefsen sat paa kanten av sin seng, lutet indover guttens:

«Bikku – hvad er det med Bikku vores – har han det saa vondt? Aa se paa mig da Bikku – det er Aasta – aa hvad skal vi gjøre med Bikku liten da –»

«Saada, saada frøken. Det er jo ikke sagt, det er noget – smaabarn faar feber saa let, vet De. Det er vel bare litt forkjølelse –. Kanske vi skal ta ham op, saa han faar puste lettere –» Biørn slog uldteppet om gutten og løftet ham op:

«Saa Bikku. Det er pappa – kjender du ikke pappa da? Saa aa! Er du ikke bra da – aassen kan du finde paa at bli syk da, Bikku gut?»

Barnet sutret noget mellem tænderne – satte i etpar smaa rædde skrik og rakte efter frøken Tellefsen. Hun for til og kastet sig over Bikku – kysset ham nede i farens arme:

«Ja Bikku – Bikku – Aasta er her hun – neida, neida, der skal ingen faa ta dig – vi skal passe paa dig vi – ss, ss, – aa gud ingeniør, hvad skal vi gjøre da! – Aa vi maa telefonere efter doktor – la os sende bud paa doktoren da – straks – aa gjør det –»

«Vi faar da se det litt an – De vet, hvis det bare er litt sterk forkjølelse. Vi kan ikke for 189lange, at doktoren skal reise op i fjeldet midt paa natten, hvis det ikke er noget –»

Hun kastet sig ned ved en stol og hulket:

«Aa Gud, aa Gud – aa hjælp os da vel Gud!»

Bikku krøket sig pludselig sammen i et voldsomt anfald av aandenød. Det var vondt at høre paa – og frøken Smith-Tellefsen skrek i vilden sky:

«Han dør! Aa tænk da paa barnet Deres, ingeniør – De maa, De maa! Tænk om det er lungebetændelse eller difterit De –. Aa telefoner til doktoren da vel! Jeg orker ikke – jeg blir gal, hører De, hvis jeg skal miste Bikku –»

«Neimen frøken da – naa faar De ikke bli hysterisk da, Frøken Tellefsen!» Fremdeles med gutten i armen bøiet han sig ned og tok om hendes liv for at faa hende op. Men han tok haanden til sig – hun hadde ikke korset, hadde vist bare natserken under kjolen –.

«Jeg kan jo gjerne telefonere og – det er jo altid det sikreste. Saa, nu skal De sandelig være rolig ogsaa –» hun hadde sprunget op og grepet fat i hans arme.

*

Han bandte, mens han sprang opover veien i mørket og stormen. Der var en seks–syv minuters gang op til kontorbygningen. Privattelefonen i ingeniørboligen hadde Biørn latt ta bort, fordi arbeiderne hadde begyndt at komme og ville laane den om helligdagene.

190Da han kom tilbake, var frøken Tellefsen ikke oppe paa værelset. Hun hadde lagt barnet i sin seng og støttet ham op med puter. Biørn satte sig paa kanten.

Bikku saa virkelig ut til at være rigtig daarlig. Hvis han skulde miste ham –. Et øieblik forsøkte han at tænke sig det –. Det ogsaa, til alt det andet – den knugende ensomhet, længselen efter hustruen, den fortærende, pinende længsel, som blev plumret og forstyrret av det, at sommetider saa længtes han bare efter et kvindemenneske – uhyggen, som hadde trængt sig i ham ute i fjeldnatten, borte i det tomme kontoret, hvor han stod og ropte efter hjælp til folk halvanden mil nede i dalen, det var da, det hadde slaat ham, at Bikku kunde ligge og dø imens. Den hjælpeløse følelsen, som kom med sygdom i huset heroppe – han husket den igjen fra den sidste tiden Borghild levet.

Rummet syntes saa lunt og lyst og koselig. Selve sovekammerluften virket beroligende og betryggende paa ham i øieblikket –.

Frøken Smith-Tellefsen kom tilbake med en flaske:

«Hvad sa doktoren?»

«Han var ikke hjemme, jeg snakket med fruen. Han skulde komme opover saa snart som mulig. – Jeg er nu allikevel glad jeg telefonerte –»

Frøkenen sukket:

«Ja gid han bare kom snart saa. – Jeg tænkte kanske litt sur tyttebærsaft i vandet kunde læske 191jeg.» Hun blandet i vandglasset og prøvet at gi Bikku. Men det meste randt utover haken – ned paa natskjorten og hodeputen.

Frøken Smith-Tellefsen begyndte at graate ganske stille, mens hun tørket det bort og snudde puten.

«Aa herregud, aa herregud, hvad skal det bli til –»

Hun sank aldeles opgit sammen paa stolen ved hodegjærdet – rugget og rugget i sagte graat.

Biørn reiste sig, gik bort og la haanden paa hendes skulder:

«Snille Dem da frøken! Det er jo ikke sikkert, det er no farlig. Nei nu maa De da ta Dem sammen. Kjære, det er da vel værre for mig, som er guttens far –»

Hun saa hjælpeløst op. De blide brune øinene med de tunge pløserne under strømmet over av taarer:

«Jeg er saa glad i ham, ingeniør. Aa jeg er saa glad, saa glad i ham –»

Biørn strøk hende pludselig over kindet. Blev ved, likesom uvilkaarlig at klappe og klappe. Til han med ett braat tok til sig haanden. Han var kommet nær kjertlerne –.

*

Det blev værre med Bikku utover natten. Feberen tok til. Og henimot morgenen fik han forfærdelige hosteanfald – Biørn, som hadde lagt sig igjen, kom styrtende ind, kold av rædsel. 192For noget saant hadde han aldrig hørt maken til – det var som barnet skulde hoste livet ut av kroppen i hvert togt. Men frøken Tellefsen var noksaa rolig og behersket nu. Hun var kommet til at huske paa noget, hun trodde hun hadde hørt, om varme vanddampe. Og det at hun kunde foreta sig noget, virket liksom beroligende paa hende.

Utpaa formiddagen kom doktoren – akkurat tidsnok til at frelse guttens liv. For det var difterit han hadde, og han maatte opereres. Saa blev han isolert i ingeniørboligen med frøken Smith-Tellefsen og Serianna, Laila og Bjørn blev sendt over i Øifjeld og ingeniøren flyttet op i kontorbygningen saa længe.


II.

Neppe var Bikku blit frisk igjen, huset desinficert og alt kommet i den gamle gjænge, før ingeniøren fik brev fra en tremenning, der meldte sig som gjest for ferien.

Damen het fru Hansen og var enke uten barn – hele egteskapet med Hansen hadde bare staat paa et aars tid i hendes ungdom. Siden hadde hun i mangfoldige aar hat post som bokholderske ved en fabrik.

Fru Hansen var det som man kalder et kjækt menneske. Det stod skrevet tversover hendes firkantede ansigt med det krusede blonde haar omkring, den røde og hvite, liksom litt skrubne 193hud og de lyseblaa, mysende øine, som altid smilte mellem hvite vipper. Munden var stor og tænderne prægtige – og det virket, som der var mindst otteogfirti av dem, feilfri og blændende, naar hun gaplo, længe og hjertelig – ha ha ha med klar og aapen a. Hun var høi og firkantet og flat, men holdt sig rank som en soldat og gik med lange, faste skridt – det aabenbarte sig liksom i hver bevægelse hun gjorde, hvor forfærdelig kjæk hun var.

Hun kom marsjerende op foran verandatrappen en kveld – i brune beksømstøvler, opheftet skjørt og lys skjortebluse med bløt snip og rødt slips. Hun hadde rygsæk med jakke, golftrøie og vindjakke diglende utenpaa, og en svær garstaur i haanden. Slik stod hun og jodlet og skrek hallo, til frøken Smith-Tellefsen kom tilsyne paa trappen.

«Godkveld – det er fru Hansen – er min fætter hjemme –. De er husholdersken vel, kan jeg tænke? Godkveld frøken, ja her har dere mig da!» Hun flækket tænder og holdt ut haanden.

«Velkommen frue!» Frøken Smith-Tellefsen steg ned og utleverte sin haand. Den anden klemte den eftertrykkelig og slængte den derpaa fra sig med et voldsomt rusk.

«Ja dere hadde vel ikke ventet mig ikveld – haaber, jeg ikke kommer til uleilighet –»

«Nei kjære –. Ja værelset er jo ikke gjort istand – vi trodde jo fruen skulde bli paa 194hotellet inat; ingeniøren hadde bestilt skyss for Dem imorgen tidlig –»

«Æsch nei det hotellet – der var saa svart og fælt saa – jeg fik nok bare den stunden jeg var indom og spiste der. Isch jeg synes det lugtet væggelus – det er det eneste i verden jeg er ræd, saa er det væggelus –. Nei saa tænkte jeg det var bedre at lægge ivei den vesle biten da –»

«Har fruen gaat hele veien! Det maa jeg si! Ja da er De nok træt, tænker jeg –»

«Aa. Det er jo ikke noe at snakke om i og for sig – to mil. Men jeg drog paa det bedste jeg hadde lært da, vet De. Jeg vilde jo gjerne række op i lyse – ikke visste jeg akkurat hvor langt det var heller –. Jeg har brugt: –» hun saa paa sit ur «– akkurat tre og en halv time ja. Aajo, litt træt er jeg jo –»

«Ja nu skal vi straks faa istand værelset Deres, frue. Nei tænk at De turde gi Dem ut og gaa saan alene –»

«Puss turde. Hvad skulde jeg være ræd for da – ja De sier jo, her skal være bjønn paa skauen – men det skulde da være snodig, tænkte jeg, om han akkurat skulde komme laskendes for at snuse paa mig. Slusk? Aa skidt, saanne er da saa feige saa –. Nei krøtter er jeg da ikke ræd, er De gæren De! Ja jeg forsynte mig jo med denne her da –» hun dunket garstauren i gulvet. «Nei se der har vi vist Bikku Matti og –. Kom hit og hils paa tante Kari da, Bikku – 195hvafforno, er han ræd – fy skam for en gut da Bikku, du er da vel ikke en rædhare, vet jeg –»

Men Bikku blev staaende bak frøken Tellefsen og tittet mistroisk.

«Gaa pent bort og hils paa damen, Bikku. Stakkars» – Aasta strøk over hans haar: «Han er ikke vant med fremmede han.»

«Jeg synes han ser klein ut jeg, frøken – til at være fjeldgut, hva? Aaja det er sandt, han har været syk – aassen er det, her er jo desinficert, skrev min fætter –»

«Ja desinficert? Det var sandt san.» Frøkenen lo. «End bagagen til fruen» – hun tok rygsækken for at bære den op – «har fruen ordnet med at faa sendt den op, eller skal jeg kanske telefonere om det?»

«Bagagen!» Fru Hansen slog latterdøren paa vid væg. «Kjære De staar jo med den i haanden jo! Nei det var vel, jeg har ikke mere –. Snille Dem, hvor mye tror De jeg skulde drasse med for tre uker da –»

*

Frøken Smith-Tellefsen utstod hende ikke fra første stund. Serianna var ogsaa sint over fru Hansens besøk – hun skulde ha op varmt vand i lange baner baade morgen og kveld og vilde ha havregrøt til frokost hver dag. Hellerikke Laila kunde fordra «tante Kari». For hver morgen ved bordet holdt hun paa med at præke om havregrøt, og hvor deilig det var og hvor sundt det var, og maste paa, at barna burde 196virkelig ha det, de burde tvinges til at spise grøt. Og naar de stod op og naar de la sig, kom hun ind og snakket om renslighet og avrivninger – hun hadde ingeniørens værelse, og Biørn laa oppe i kontorbygningen.

*

Fru Hansen og ingeniør Biørn sat ved frokostbordet og frøken Tellefsen stod og pakket mat ned i rygsækkerne. De skulde gaa ind til de gamle gruber ved Vardfjeldet – og saa titte opom toppen og ta en liten sving bort til Horrkjønni, som fru Hansen sa. Hun var i glimrende vigør efter en varm avrivning klokken halv syv og efterpaa bad i kulpen nedenfor huset, og hun slurpet kaffe og aat flatbrød og mysost, saa der laa smuler utover hele duken.

«Og saa har De rømmegrøt da frøken, naar vi kommer hjem. Med mye smør –jo naar jeg er paa fjeldet, saa kan jeg æte rene, klare smørret i slevevis tænk. De vet, om grauten ikke vil smørre sig, saa skal De bare nævne tre skallede mandfolk, som De kjender? Ha ha!»

Frøken Smith-Tellefsen lo ikke. Den gamle vitsen var formodentlig det eneste, fru Hansen visste om rømmegrøt, hvordan den blev laget. I det hele saa hadde hun en ufordragelig maate med at blande sig opi husvæsenet og komme med raad – endda hun skjønte sig ikke mere paa denslags end katta. Bare dette gnaalet hendes om multer og hvor rart det var, at der ikke skulde være multer at faa fat paa heroppe. 197Akkurat som frøken Smith-Tellefsen kunde for, at styggeveiret i juli hadde ødelagt multeblomsten indover hele fjeldet her.

Fru Hansen stappet resten av flatbrødet i munden, tømte kaffekoppen og pekte paa sækkene.

«Er det færdig, frøken – saa gik vi da Torolf?»

«Barna er færdige paa øieblikket,» sa frøken Tellefsen. «De vilde saa gjerne faa staa paa trammen og vinke efter pappa, Laila og Bjørn –»

Fru Hansen saa paa sit ur: «Kvart over otte! Tænk jeg synes ikke der er mening i, at de faar lov at ligge og dra sig saan om morgenen. Var jeg dig, Torolf, saa vilde jeg insistere paa, at de var oppe og nede til frokost klokken otte præcis. Barn har saa godt av at vænne sig til at staa op om morgenen og til at være præcise –»

«Laila har jo liksom ferie da,» sa frøken Tellefsen. «Og de andre er jo saa smaa –»

«Netop mens de er smaa, saa skulde de læres til denslags – ellers saa blir det aldrig.» Fru Hansen satte sig tilrette igjen og skjænket en ny kop kaffe. «Men vet De, jeg synes De er for svak overfor barna, frøken Tellefsen. Jeg har rigtig tænkt, jeg skulde snakke med Dem om det mange ganger. Man gjør ikke barn no godt i virkeligheten med at være saa eftergivende og svak, ser De. De blir bortskjæmte og bløtagtige – se nu Bikku bare. Er der mening i, at en unge, som lever her oppe i denne deilige 198luften, midt paa freske fjeldet, ser ut som han gjør –»

«De faar huske paa, frue, saa syk han netop har været – tander er han av naturen desuten –»

«Ja det er netop det. Den ungen skulde hærdes. Systematisk. Værsgod være ute og fly hele dagen – ikke gaa og hænge i kjøkken og ganger – i trækken, som er mye lumskere end den rene, friske blaasten. Godt klædt naturligvis – men om han naa fik litt regn paa sig eller blev litt blaut paa beina – kjære, tror De ikke at naturen er saapas at stole paa, at han døde ikke av det. Det er jo rent umulig at bli forkjølet heroppe i denne herlige luften, som ikke fins baciller. Duppes i kulpen hver morgen, rulles i et grovt uldteppe og gnis, skrubbes rigtig kraftig – og saa sætte tillivs en diger tallerken heit graut – det skulde Bikku, saa skulde De se for en kar han skulde bli –»

Frøken Tellefsen blaaste:

«Ja jeg blander mig ikke op i, hvordan andre folk opdrager ungerne sine. Men disse barna her, som Biørn har betrodd til mig, dem steller jeg saan som min forstand tilsier mig – jeg sætter ikke Bikkus liv paa spil for nogen nymotens ideers skyld, fru Hansen!»

«Nu faar De huske paa det da, frøken,» – fru Hansen gliste blidt. «Som De sier, saa er det ikke Deres barn. Saa De maa altsaa tillate, at deres familie kommer med et lite raad av og til. – Det er saa rart med det, naar en ikke har 199hat nogen selv og en kommer til at skulle stelle med barn saan i en litt ældre alder, saa er det ikke saa liketil. Og det at en er for ængstelig og pyser med dem, tænk det synes jeg er en feil som alle ældre frøkener gjør. Jeg vet en kusine av mig, Magda husker du Torolf –»

«Ja fru Hansen –» Aasta Smith-Tellefsen ranket sig op, «– vi har jo hat like mange barn da, De og jeg, saavidt jeg vet. Og hvad forstand De ellers har paa det, vet jeg ikke, men jeg maa tilstaa, at jeg synes ikke det høres ut for at være mye, om De undskylder at jeg sier det bent ut. Jeg har naa ialfald stelt disse barna her i over to aar jeg, og Bikku har jeg hat fra den natten han kom til, og passet ham baade da han fik tænder og alting og nu han laa i difterit – jeg var ikke av klærne i fem nætter – og pleiet ham og vaaket hos ham rent alene – ja jeg kan godt si at jeg stred med døden om det barnet – ikke sandt ingeniør? Jeg tænker De vet det, at jeg gjør ikkeno med Bikku, som ikke jeg tror er til hans bedste –»

«Nei kjære –. Nei Karen, frøken Tellefsen steller nok gutten efter bedste evne hun –»

«Jaja snille dere – jeg bare sier min mening jeg. Ikke bli saa sint for det da, frøken –»

«Duppe Bikku i kulpen –» fnyste frøken Smith-Tellefsen. Og hun slængte efter fru Hansen, da de to andre gik:

«Ikke tror jeg Laila har no godt av at tvinge 200i sig den grøten heller, naar hun har saan motbydelighet for den –

– La den staa du, ven min –» hun trev tallerkenen fra Bjørn og Laila, da de kom ind fra verandaen og resignert tok fat paa havregrøten. «Smørbrød og mysost har dere like godt av, det er jeg viss paa. Saant sludder –»

*

Fru Hansen omtalte ikke saken videre, mens hun og Biørn vandret indover vidden i solskinnet. Hun gik og pratet og fortalte om sine oplevelser i Jotunheimen og Nordmarken og paa Hardangervidden og Hemsedalsfjeldene og Lyseheien.

«Titten opom toppen» tok tre timer fra Vardfjeld gruber. Biørn svedet og pustet temmelig tungt – han var blit litt svær i de sidste aarene og var ikke meget vant til at gaa mere. Men Karen struttet av kraft, som hun steg foran i de brune beksømstøvler opover den lange, slakke skraaning.

Under varden fandt de en plads i læ. Biørn strakte sig ut i melbærriset, mens Karen fik op spritapparatet, fyldte vand fra to ølflasker paa kjelen og pakket ut mat.

«Aaja – naar en først er oppe, saa er en glad, en gik –» sa Biørn og saa utover. «I slikt veir gaar fjeldet an –»

«Aa der er da ingenting som fjeldet lel,» sa fru Hansen henrevet.

Vidden laa badet i sol omkring dem til alle 201kanter, gyldenbrun og flammet av graagule moseflyer op mot de smaa høernes urer – med grønne græsbeiter og lyst vierkjærr langs bækkefar og om de blanke, stille smaavandene. Der var ikke spor efter mennesker at se – de forlatte gruber ved Elsjøen var gjemt under en helding. Bare ret imot dem, paa en myr under nogen lave svarte berghamrer bortom vandet rørte sig nogen smaa rødgule prikker, og bløtt og fjernt klunket kubjelderne over til dem. Himmelen hvælvet sig klar og blaa med smaa drivende skydotter over det endeløse øde.

«Aa jeg elsker fjeldet!» sa fru Karen. «Gid! Jeg skulde gjerne gjerne bo heroppe hele mit liv, du Torolf –»

«Sommeren gaar an. Men du skulde vite, du Karen, hvordan her er høst og vinter – og langt ut paa vaaren. Huf!» Han grøsset sig nede i lyngen.

«Aa! At du kan si saan, Torolf! Fjeldet er herlig i alslags veir. Janei naar jeg tænker paa den sidste paasketuren min –»

Biørn kom uvilkaarlig til at smile litt haanlig. Men han sa ingenting. Og Karen blev ved at gjenta:

«Aa fjeldet, fjeldet. Jeg elsker fjeldet!»

«Du» sa hun pludselig. «Den husholdersken din – er hun ikke blit temmelig husvarm, du –»

Han kvakk: «Hvordan mener du –»

«Ja hun breier sig svært, synes jeg – akkurat som det var hendes hus og hendes unger –»

202«Hun maa jo ha den myndigheten, skal der bli nogen greie paa det med barna – de maa jo lystre hende, vet du.» Han laa litt og tidde stille: «Hun er flink med barna, det kan ikke negtes. Hun var aldeles makeløs med Bikku, da han hadde difterit. Jeg kunde jo ikke hjælpe hende – jeg maatte flytte op paa kontoret. Jeg kunde jo ikke resikere at spre smitten, forstaar du – der er noksaa mange unger i brakkerne – det hadde ikke været nogen spøk at faa en difteritepidemi her midt oppe i fjeldet.»

«Saa kan du jo ikke vite, hvor storartet hun var akkurat. Hun gjorde det nu vel heller ikke mindre end det var –»

«Jo det er sikkert. Serianna sa det ogsaa, hun kunde ikke skjønne, hvordan et menneske kunde holde ut slik. Hun er svært glad i Bikku. Ja hun var jo rent som fra vettet til at begynde med, da vi forstod det var fare paa færde med ham – aldeles hysterisk.»

«Saanne gamle jomfruer er gjerne litt hysteriske,» sa fru Karen. Om litt lo hun: «Gud vet om ikke hun gaar her og gjør sig forhaabninger, Torolf.»

Biørn svarte ikke.

«Ja pas dig du –» hun lo. «Husvarmen er farlig den, gutten min. Enkemænd og husholdersker – ho ho!»

Han laa og lugget i lyngen. Pludselig sa han:

«Det er faen saa sandt. Neigu om det er let –»

203Hun saa rapt bort paa ham.

«Det er jo det jeg vet, Karen – bli glad i noget andet menneske end Borghild – det gjør jeg ikke. Aldrig, aldrig har jeg været hende utro i mit hjerte – og aldrig blir jeg det, det er jeg sikker paa.

Men saa er det det da, skjønner du,» sa han lavt. «Jeg er en sund, sterk mand i mine bedste aar – med – ja med de lidenskaber og drifter da, forstaar du, som en mand har –.

Nei faen om det er let –. Nu har jeg været enkemand i to aar, Karen. Og hele tiden saa har jeg gaat alene heroppe i svarte fjeldet med et kvindemenneske, jeg ser hende hver dag, spiser alle maalene sammen med hende, sover hver nat med bare en dør imellem os –»

«Ja du maa ikke tro andet end at jeg forstaar dig, Torolf,» sa fru Hansen ivrig og bøiet sig varmt og fortrolig over mot ham. Der var kommet noget inderlig interessert og nært over hende, og Biørn angret et øieblik paa han hadde snakket til hende.

«Jeg forstaar det saa godt, stakkars dig. Jeg skal si dig, mange ganger har jeg virkelig tænkt saa paa dig, hvordan du egentlig hadde det heroppe. Jeg vet jo selv, hvad det vil si at bli alene – ja det vil si, naturligvis, det er jo ikke saan for en dame som for en mand, men man forstaar jo et og andet av det ogsaa, naar man har været gift – og sorgen og savnet – ak ja du!»

204Biørn laa og stirret utover. Om litt fortsatte han liksom uvilkaarlig:

«Nei. Jeg var saa glad i Borghild, ser du. Der er saa mange ting, som en ser anderledes paa efter et slikt egteskap. Jeg var sgu ikke nogen helgen i min ungkarstid, det har jeg aldrig git mig ut for heller, men nu –. Ivinter saa var her en svensketøs, kjærring til en av arbeiderne sa hun, men fan tru det – æsch fy for svarte – jeg gidder ikke tænke paa det svinet engang –.

Men det med Borghild, det er jo forbi. Det er jo det som er det forfærdelige, at det er saan aldeles uigjenkaldelig forbi – og jeg vet, at no slikt kan aldrig tænkes mere. – Og naar jeg allikevel ikke duer til at leve uten kjærring, rent ut sagt –»

«– Saa liksaagodt hende som en anden, mener du? Jaja. Jaja. Hun er jo snil visst og kjendt med huset. Og det koster jo bare et spørsmaal – det er da greit at skjønne. Naaja stakkars, det er jo rimelig hun gjerne vil bli gift – det vil de jo altid –»

«Nei der er jo ingenting at si paa det forsaavidt. Det er bare det at jeg blir saa rasende, mange ganger saa rent fortærende rasende indvendig, over denne evige blie smiskingen hendes. Saan som hun gaar og hænger efter mig. Og saa denne irriterende praten hendes – munden staar ikke et øieblik –»

«Det er kjedelig hun er saa lite pen,» sa fru Hansen.

205«Naar jeg tænker paa de kjertlerne hendes –» han grøsset.

«Tænk jeg synes næsten den barten hendes er det værste. Kjære, har du ikke set den? Nei hun er jo saa lys i det hele. Uf jeg vet nu ingenting som gjør en dame saa haabløst lite tiltrækkende som saant et jomfruskjeg –»

«Nei naar jeg tænker paa at være gift med hende. Isch ha værelse med hende –og at hun skulde si du til mig – kjælen som bare pokker blev hun vel,» lo han pludselig brutalt.

«Ja det blir de altid, saanne gamle, som blir gift i sidste liten,» lo fru Karen med.

«Uf nei. Faen, saa er jeg stygt ræd for at hun har sin anstændighet ganske ubeskaaret. Blir der nogenslags historier der, saa har jeg bare at gifte mig med hende. En hæderlig mand har jeg været alle mine dage –

– Det er det som er det fordømte, ser du – i den sidste tiden især – neigu om jeg rigtig vet selv, hvordan jeg har kommet til det – men det er gaat slik – jeg har kommet til at ta bort i hende ret som det er, du vet saan – liksom mest spøkende –. Men gud vet om ikke mennesket tror, jeg har ment det som en indledning –»

«Der er nu vel ikke hændt no, Torolf, saan at du er bundet –. Jeg mener, du behøver jo ikke akkurat at ha – ja jeg mener, har du sagt eller gjort no, saa du ikke kan slippe fra det –?»

206«Nei,» sa han bestemt. «Nei det har jeg absolut ikke.»

«Hør, naa skal jeg si dig, hvad jeg synes, Torolf. Du skulde gifte dig igjen – saa snart som mulig.

Du kunde jo ta hende naturligvis. Hun har jo mange gode egenskaper. Men nogen interesser eier hun da visst ikke – ialfald har da ikke jeg kunnet opdage nogen. Det er huset og barna og maten, først og sidst maten. Egentlig saa blir det jo bare at ha hende som husholderske plus – Ja ikke sandt da?

Jeg synes du skulde forsøke at finde et kjækt, dannet menneske, som kunde være kamerat med dig og din fortrolige – dele dine interesser og snakke med dig, spille for dig om kvelden og følge med dig av og til paa reiserne dine og saan. Naturligvis et fornuftig menneske, som ikke forlangte, du skulde sukke og sværme og bære dig for hende, et sundt, intelligent, fint menneske, som hadde respekt for din sorg og dine minder og som vilde være en god ven for dig og en god mor for barna dine –»

«Ja det blir faen ikke let at finde hende, Karen.» Han lo træt. «Aanei stakkars Aasta – hende vet jeg da, hvor jeg har –»

«Ja pas nu litt paa dig selv da, Torolf. Jeg synes du skulde se at faa ordnet dig saan, naar du reiser til Kristiania sidst i maaneden, at du kunde bli der en stund – friske litt paa dig, være sammen med gamle kjendte og saan. Jeg 207er da sikker paa du kjender en masse hyggelige, kjække damer fra gamle dage –. Jeg skal gjøre det jeg kan, be dig sammen med alle som jeg kunde tænke kunde være no for dig –»

*

Det blev imidlertid overflødig for ingeniør Biørn at gaa paa brudeleting i Kristiania. Den fortrolige samtale med fru Hansen paa Vardfjeld avfødte flere fortrolige stunder, saa det var iorden mellem dem, da hun reiste. Fra Kristiania kom Biørn tilbake med en ny forlovelsesring utenfor den gamle, og barna og frøken Smith-Tellefsen blev meddelt nyheten. Bryllupet skulde staa i julen og frøken Smith-Tellefsen bli til nytaar, naar de nygifte kom op og den unge fruen overtok huset.


III.

Biørn hadde litt vondt av frøken Smith-Tellefsen. Hun studerte avertissementerne i Aftenposten hver eneste dag, skrev billetter og sendte nedover, men fik aldrig noget svar. Og han var litt rørt over den maaten, hun tok det paa, for han forstod jo nok, det hadde været en skuffelse for hende, dette at han hadde forlovet sig og at hun skulde bort herfra. Men hun slet og strævet tappert, syltet og hermetiserte og saltet ned værre end nogensinde: «saa blir det saa mye hyggeligere for fruen Deres, naar De faar hende hitop, at hun kommer til et velforsynt 208hus. Stakkar, De vet, ellers saa kunde det bli litt vanskelig for hende i førsten –»

I den første tiden, efter han var kommet fra Kristiania, hadde Biørn været svært oprømt. Han imøtesaa med længsel enden paa sin enkemandsstand og var svært imponert av sin forlovede. Hun hadde saa godt forstaat at berolige hans samvittighet overfor den første kone – snakket blidt og deltagende om hans og Borghilds kjærlighet – mellem dem var der selfølgelig ikke tale om noget slikt; de var glad i hinanden paa en helt anden maate. De skulde være venner og kamerater – din bedste ven i verden, Torolf, som du kan betro alt til, rigtig rigtig en trofast, paalidelig, god ven – og hun snakket om naar hun fik piano op og utmalte idylliske aftenstunder med musik og kortspil og herlige fjeldturer og hadde de sundeste og mest moralsk ophøiede ideer om barneopdrageise. Det eneste Biørn ikke ganske likte – men det vilde han ikke rigtig tilstaa for sig selv – var at hun paa sin side erklærte, at ogsaa hendes troskap mot salig Hansen var intakt trods den nye slags kjærlighet og det nye egteskap.

I denne glade nyforlovelsestid var imidlertid Biørn svært elskværdig mot frøken Smith-Tellefsen, snakket mere med hende og mere aapenhjertig end han pleiet. Men saa hadde det hændt etpar ganger – trods kjæresten i byen og trods det nære egtestandsparadis – at han var kommet borti hende – han kunde ikke rigtig skjønne selv, hvordan det var gaat til –.

209Selvfølgelig slog han det jo bort i spøk. Men hemmelig var han baade forskrækket og skurret. Den gamle Adam var altsaa ikke tilfreds med utsigten til at indgaa i det forjættede land til jul – tvertimot var det Biørn aldeles umulig at begripe, hvordan han skulde komme igjennem de tre maaneder som laa foran. Og de blev bare mere haabløse at tænke paa, jo mere han utmalte sig, hvor herlig alting skulde bli, naar han fik Karen hitop – med pianoet og bøkerne og interesserne og det hele.

Og saa brøt høststormene ut over fjeldet, gjorde ende paa jagtturene hans og tvang ham indendørs. Han sat paa kontoret saa meget som mulig og gik tidlig tilsengs – hvad der forresten ikke altid virket saa heldig – men undgaaes kunde det jo ikke, at han var mere sammen med hende i denne tiden. Og slik som hans tanker arbeidet fortiden, saa blev frøken Smith-Tellefsen i Biørns øine tilsidst til en lokkende og truende fare.

*

Sidst i september blev det pludselig straalende solskin og stille – og en varme, som var rent unormal efter aarstiden.

Omkring ingeniørboligen var der et indhegnet stykke, som kaldtes haven. Det var bare svaberg og lyng og dvergbjerk nærmest huset, men litt nede, hvor fjeldet begyndte at helde utover mot dalen, stod der nogen furuer i læ, og græs og fjeldblomster og sølvgraatt vierkjærr vokste frodig langs bækken. Like ovenfor kulpen, i en slags 210naturlig grotte, var der sat op bænker og et bord, og frøken Tellefsen hadde plantet etpar rabarbraplanter der paa prøve.

Søndagen – det var den sidste september – var veiret rent som midtsommers. Og frøken Tellefsen serverte kaffen i grotten. Hun sat der alene med ham – barna var strøket til Øifjeld for at være med paa melkingen.

«Det er rart, saa vakkert her er, De,» sa frøkenen og saa utover den høstrøde hei midt imot og den blaagrønne dal nedenunder. «Huf, naar jeg tænker paa, slik her var i forrige uken bare –»

«Ja ikveld er her pent,» sa ingeniøren.

«Ja tænk, jeg tænker, jeg kommer til at længes hitop mange ganger.» Hun sukket.

«Aa-aa. Ja De vil vel se at komme Dem til et sted, som er mere livlig nu. Her har vel været trist for Dem ofte, kan jeg tænke.»

«Aa. De vet, jeg har liksom fundet det litt ensomt av og til.» Hun sat en stund. Stemmen var blit usikker. «Men her har jo været noksaa hjemlig da, skjønner De. Det blir det jo ikke saa let nogen anden steds.» Hun maatte stanse. «Jeg vilde jo helst se at komme paa en gaard paa landet. Helst hvor jeg ikke skulde ha noen husmor over mig. Saa kunde jeg kanske faa lov at be barna ned til mig paa besøk. – De fik la dem faa lov at reise ned til mig da, ingeniør. Jeg vilde liksom synes det var rart, om jeg aldrig skulde se dem mere, skjønner De.»

211Hun løftet de fugtige brune hundeøinene paa ham. Og det dæmret pludselig for Biørn, at egentlig saa hadde hun nu gjort meget mere for barna, end man hadde ret til at forlange av en betalt husbestyrerinde, og at det maatte være vondt for hende at reise fra dem slik. Han stillet fra sig pjolterglasset, gik bort og rakte hende haanden:

«De kan skjønne det. Ja det som De har gjort for disse stakkars barna mine, det vet jeg da, jeg aldrig kan faa takket Dem nok for.»

Hun holdt krampagtig fast i hans haand:

«Ja jeg gruer mig rent til at reise fra de, jeg –» og pludselig brast det for hende. Hun seg ned over stenbordet i bitter graat.

«Snille Dem da, frøken –» og i pludselig glæde over det, han fandt paa, satte han sig paa bænken ved siden av hende og forsøkte at løfte hendes hode op:

«De kan skjønne, De maa bli ved at betragte dette stedet her som et hjem, frøken. De maa komme op i ferien og besøke os, kan De vite –»

«Aanei.» Hun graat stille ned mot bordet» «Aanei –»

Slik som hun laa, vistes der en skinnende hvit snip nakke mellem den røde silkeblusen og den sorte halslinning. Biørn kunde ikke faa revet øinene sine fra den, mens han bøiet sig mere og mere indover hende, og hans haand kom nær den etpar ganger, mens han spurte:

«Hvorfor ikke det da? Kjære, hvorfor ikke 212det da? Hvorfor vil De ikke komme op til mig da?»

Et øieblik saa hun op, fortumlet og forvirret. Da han tok og kysset hende, sanset hun ikke at gjøre motstand, sank bare ind til ham og laa i hans armer, myk og tung og het. Hun gjorde i det hele ikke ringeste motstand, lot ham haandtere hende, som han vilde. Og da Biørn kom til besindelse og slap hende, blev hun sittende, halvt liggende, paa bænken og stirre uforstaaende op paa ham.

Han skjalv over hele kroppen. – Denne gangen hadde det gudstraffe ham været paa næreste nippen –.

Aasta rakte armene op mot ham:

«Er De glad i mig allikevel da, Biørn –»

«Jeg tror gud hjælpe mig vi er fra vettet begge to –» hvisket han forfærdet.

Hun reiste sig langsomt – stod litt. Saa brøt det pludselig jamrende ut av hende:

«Jeg er meget, meget gladere i Dem end hun den andre, Biørn! – Og saa barna da – tænk paa barna da –»

«Hysch da menneske –» han talte i den samme forskræmte, hviskende tone som før: – «Ikke skrik slik –. De skjønner da vel –» han snudde pludselig og gik – næsten sprang – op mot huset.

*

Ved aftensbordet blev der ikke vekslet et ord mellem de to. Biørn var inderlig ilde ved. De 213par ganger, deres øine møttes, saa hun saa hjælpeløst ulykkelig og uforstaaende spørgende paa ham – huf.

Han gik like op, straks han hadde spist. Det skulde bare mangle, der skulde bli nogen forklaring iaften – og han ligge hele natten og høre hende graate. – Og da hun kom op, laa han nervøst og lyttet – graat hun?

Næste morgen ved frokosten sa han hende, at han kom til at reise indover til Blaafjeld for en ukes tid. Hun bare nikket.

Saa da de var færdige, maatte han jo til det:

«Frøken Smith-Tellefsen, – aa faa snakke etpar ord med Dem da –»

De stod alene overfor hinanden i den store halvtomme stuen med de oljeskinnende gule panelbord i vægger og tak. Biørn saa ned:

«Ja frøken – De skjønner jo –. Ja selvfølgelig saa skal De faa Deres løn fuldt ut til nytaar. Men det bedste blir jo, De reiser – nu straks. Saasnart De kan bli færdig.»

«Ja. Jeg skjønner det nok, ingeniør. Jeg skal være reist jeg, naar De kommer tilbake fra Blaafjeld.»

«Ja.» Han pustet befriet. «Ja det er jo det fornuftigste. Det indser De jo ogsaa –.

– Saa vil jeg si Dem farvel da, frøken, med det samme.» Han gik bort og klemte hendes haand. «Lev vel da, og gid De maa faa det bra der De kommer. Og tak for det De har været for barna og mig! Mange tak for det!»

214«Selv tak.» Hun løftet de taareblanke øine og saa ind i hans. Der var et besynderlig lys over hendes lille gammelagtige ansigt. «Jeg skal gjerne reise nu. Jeg skjønner nok, det maa være slik. Jeg skal gjerne reise nu, jeg vet, De er glad i mig!»

Han bøiet hodet og taug. Og hun gik mot døren. Men saa vendte hun sig pludselig, og igjen brøt hun ut i den underlig skrikende, jamrende tonen:

«Bare si det en gang da, Biørn – en eneste gang, at De er glad i mig. Kan De ikke kysse mig – en eneste gang – før jeg gaar –»

Han stod raadløs og forpint:

«Frøken Tellefsen – kjære, nu maa De være fornuftig –.

– Jeg indrømmer jo det, at jeg har baaret mig galt ad. – Det var ikke med vilje, kan De vite. – Men jeg skulde naturligvis passet bedre paa mig selv – jeg indrømmer det. Men herregud – det er sandelig ikke saa greit – naar to mennesker gaar klint indpaa hinanden slik som vi – alene heroppe midt i svarte fjeldet –. Det maa De da skjønne selv – for faen, De er da ingen unge –»

Hun saa ikke ut som hun skjønte nogen ting, – fortvilet og fortustret stod hun og stirret. Og den skamfuldhet, han følte, gjorde ham rasende og raa:

«De maa nu da ikke forsøke at indbilde mig, at De ingen verdens ting vet heller – jeg trodde 215De hadde ganske god greie paa, hvad De vilde med mig, jeg –

– Ja jeg indrømmer jo det, at jeg har baaret mig galt ad jeg og», føiet han spakt til. «Men De faar nu da indrømme, at De har litt skyld De og», holdt han paa at bruse op igjen.

Frøken Smith-Tellefsen brast i graat. Hun sa ingenting, bare hulket. Men da han kom bort imot hende, styrtet hun paa dør.

*

Da Biørn kom tilbake fra Blaafjeld, var frøken Smith-Tellefsen og alle hendes eiendele forsvundet.


IV

Aasta Smith-Tellefsen hadde bodd en maaneds tid i et billig pensionat og søkt poster. Saa bestemte hun sig for en plads hos en kristeligsindet enkefrue, der søkte en troende dame til nytte og hygge. Det var forresten ogsaa den eneste post, hun til datum hadde kunnet faa – og skulde hun blit gaaende ledig længer, hadde hun maattet angripe bankboken sin.

Posten var jo ikke akkurat slik som frøken Tellefsen hadde ønsket sig. Lønnen var bare atten kroner maaneden, og saa var det det, at der var ikke pike i huset. Men hun skulde ha kone til klæsvasken, og kul og ved tok enkefruen efterhvert, saa hun slap at bære op det, og trappen skulde bare vaskes en gang i uken, for der var to leiligheter paa opgangen. Og det var en 216stille gaard, ingen barn, og strøket, som den laa i, var rigtig pent, og leiligheten var bare paa tre værelser. Og saa var det jo bare fruen og hende, saa alt i alt var det en noksaa let og behagelig plads allikevel.

Den kristeligsindede enkefrue sat igjen efter en formuende sadelmaker Johansen. Hun var noksaa snil stakkars, syntes frøken Smith-Tellefsen. Men der var svært stille, det vil si, der kom næsten ingen mennesker, bare nogen ældre damer. Til Aasta hadde fru Johansen snakket om, at der vanket en hel del prester og teologer hos hende, men dem saa frøken Tellefsen ingenting til. Derimot vanket fru Johansen meget paa møter og syforeninger og missioner og basarer og alt saant. Hendes lidenskap var prester –at kjende prester og snakke med prester og snakke om prester. Hun hadde ogsaa en niece, en søsterdatter til Johansen, som var gift med en prest, men de var bosat saa evindelig langt nordpaa, saa de eksisterte bare som samtalestof.

Aasta hadde jo Storakers at fortælle om, naar hun sat inde i stuen og sydde sammen med fru Johansen. Og hun fortalte – det var saa hyggelig at faa snakke om dem, og om gamle presten Hellesnæs, som hadde været før Storakers, og om opbyggelserne paa Høgste og alting oppe fra fjeldet og dalen. Stuen var koselig med skriftsteder i sølvtryk paa sort karton og religiøse billeder og presteportrætter utover alle vegne. Den vendte ut mot Bogstadveien, som jo var en 217noksaa livlig gate med megen trafik. Hendes eget værelse var til gaarden – pikeværelset – mørkt og litet, saa sakerne hendes stod noksaa stappet sammen. Men hun var der jo bare om kvelden, og naar lampen var tændt, var der noksaa koselig.

Paa det vesle bordet foran vinduet stod fotografierne av Biørns barn – tat paa prestegaarden hos Storakers av en omreisende fotograf – en gruppe av alle tre og et billede av hende selv med Bikku paa fanget.

Hun graat litt over de fotografierne hver kveld. Hun kunde ligge lange timer i sengen og brænde lampe og bare tænke paa alt deroppe fra ingeniørboligen. Og taarerne randt, blidt og vemodig.

– Ja naar hun husket paa da hun sa farvel til barna, saa gjorde det svært vondt. Men det var allikevel saan trøst at huske paa Laila, saa ulykkelig det barnet hadde været for hun skulde reise – og saa søt hun hadde været den sidste tiden. Stakkars liten, hun var vel ræd for den stedmoren, hun skulde faa – det var ikke til at kjende igjen, som hun hadde været mot frøken Smith-Tellefsen, siden faren hadde fortalt hende det.

Det sidste, som var hændt mellem hende og Biørn og som hun ikke helt hadde forstaat, tænkte hun paa, om og om igjen, og hun visket ut av mindet og forandret paa det, til hun kunde graate mildt over det ogsaa. For den lille sidste bitre smaken, som ikke helt vilde gaa bort, søkte hun trøst i noget, som den ældre, temmelig erfarne 218husholdersken hadde sagt paa det første stedet, hvor hun hadde været som ganske ung og lært husvæsen: at mændene hadde saanne frygtelige lidenskaper, men stakkars, de kunde ikke gjøre no for det –.

*

Endelig en dag skulde da enkefruen ha stort selskap. Det var en ung kapellan, to teologer, en religiøst interessert urmaker med sin frue og saa de damerne, som pleiet at komme til fru Johansen.

Aasta Smith-Tellefsen glædet sig virkelig til at se nogen fremmede ansigter. Og hun hadde pyntet sig i sin røde bluse med en stor ny halsrysch, da hun bar ind chokoladen og kakerne. Men det blev en skuffelse. Fru Johansen præsenterte hende ikke, og der var ikke plads til hende ved bordet, saa hun blev sittende ganske forlatt borte i vinduskroken. Først efterat hun hadde baaret ut chokoladen og sat ind kaffen, kom den ene av teologerne, han som hadde ledet dem i bønnen før chokoladen, bort til hende:

«Jeg har ikke hat den fornøielse at se frøkenen før. Mit navn er Høibraaten –».

Det var et udmerket pent ungt menneske med gult haar, saa kruset som saueuld, og klare blaa øine. Og han var svært interessant at snakke med, han hørte i meget til den nyere retning inden teologien, fortalte han hende. De var kommet ind i en rigtig livlig samtale, og Aasta var blit ganske smilende og munter, da fru Johansen 219kaldte paa hende, om hun vilde ta ut kaffestellet.

Fruen kom ut paa kjøkkenet, mens hun stod og satte bort kopperne:

«Det er bedst, frøken Tellefsen, De tar og vasker op med det samme. Jeg er litt ræd for at ha de fine kopperne mine staaende fremme, ser De. Og saa –» hun stoppet litt op: «Det er sandt, jeg vilde be Dem ta paa Dem et andet liv. Jeg synes liksom det der virker saa verdslig –».

Aasta var blit sprutende rød.

«Saa kan De komme ind igjen da, naar De er færdig, vi skulde ha en liten opbyggelse, var meningen, før aftens.»

*

Frøken Smith-Tellefsens taarer dryppet ustanselig ned i opvaskvandet. Hun visste neppe selv, hvorfor hun følte sig saa haabløst fattig og ydmyget og forlatt, eller hvorfor hun graat saa fortvilet, mens hun byttet paa sig det høihalsede sorte kjolelivet inde paa kammerset sit.

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Fattige skjæbner

Novellesamlingen Fattige skjæbner ble fullført mens Undset oppholdt seg i London i 1912 og utgitt samme år. Samlingen inneholder seks realistiske fortellinger om «fattige folk» og «smaa sypikers og halvgamle kontordamers færden og 'liv'», som hun skriver til venninnen og forfatterkollegaen Nini Roll Anker 29. juli 1912.

Fem av novellene foregår i Kristiania rundt århundreskiftet, i den siste er handlingen lagt til Paris. Historiene er preget av vemod og ensomhet, Undset skildrer skikkelser som har opplevd eller opplever sorg og skuffelser, og som er nødt til å nøye seg med lite.

Les mer..

Om Sigrid Undset

Forfatteren og samfunnsdebattanten Sigrid Undsets betydning for norsk og internasjonal litteratur- og samfunnshistorie er uomstridt. Hennes omfangsrike produksjon favner romaner, noveller, essaysamlinger, helgenbiografier, artikler og selvbiografiske skrifter.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.