Tre fortellinger om Helene Ørn

Romanens hovedperson Helene Ørn var ikke noe nytt bekjentskap for Alvilde Prydz’ lesere. Hun er også hovedpersonen i novellen «Forventninger» fra I Moll. Noveller og Skitser (1885), som var Alvilde Prydz’ andre publikasjon etter debuten med romanen Agn og Agnar i 1880. I «Forventninger» beskrives Helenes bakgrunn og tidlige ungdom, med to uoverveide, brutte forlovelser og hennes noe naive forventninger om å finne den rette. Noen år senere, og noen erfaringer rikere, faller Helene besvimt om etter å ha avvist et frieri fra en enkemann og prest (med to små barn), med den grufulle tanke at hun kanskje til slutt likevel vil ta ham når hun har flakset seg trett. For hun har mistet alle illusjoner om ekteskapet. Hun tenker på alle gifte kvinner hun kjenner: «Ja, hun saa dem komme, Hustruerne – de ulykkelige – i lange Skarer, for at tage hende op i sine Rækker! […] Hvad var det, de alle havde tilfælles? Det var som om noget – – et dejligt Klenodie, var gaaet istykker for dem» (s. 151). Og her ender historien.

Men den roper formelig på en fortsettelse. Helenes smule håp eller fremtidsdrøm handler nemlig om en ung, glødende prest som hadde gjort dypt inntrykk på henne ved et bønnemøte hvor han hadde snakket om kjærlighet, «Kjærligheden, der reddede fra Døden, en Guds Kjærlighed». Kjærligheten var den store hovednøkkelen til «Livets gjemte Lykke» (s. 124). Før Helene besvimer, tenker hun at burde kunne lære av denne mannen enda en gang. «Hvorfor havde ikke den Gud, der sørger for Spurvene, sendt denne til Redning istedetfor [enkemannen] Hans Jørgensen?» (s. 152)

Spørsmålet krevde et svar. Og fortsettelsen ble altså romanen Mennesker, som ender med at Helene Ørn og den før omtalte presten, nå forkynner og seminarlærer, Knut Gripp, blir gift. Men også denne romanen krevde en fortsettelse, hva Gina Krog straks fastslo i sin anmeldelse i Nylænde (01.01.1893): «… vi forstaar, at dramaet først for alvor skal begynde der, hvor bogen slutter.» Allerede før bryllupsdagen erfarer de forlovede nemlig at de ikke er så samstemte som de trodde. Knut oppdager til sin forundring at Helene ikke alltid er enig med ham. Og hun liker ikke at han handler på egen hånd i saker som angår begge to, uten å spørre først hva hun mener, som for eksempel tidspunktet for når de skal vies. Han må innrømme for seg selv at hun ikke svarer til hans kvinneideal, som er hans egen lydige, milde og litt engstelige mor. Helene på sin side forbløffes over å finne at hun og Knut tenker svært ulikt om så vesentlige ting som kvinners selvstendighet, og ikke minst om religion; Helene har mistet gudstroen. I Drøm følger vi så dette ekteskapet i 6–8 år, hvor tausheten og den følelsesmessige avstanden mellom ektefellene stadig vokser seg større, inntil dramatiske omstendigheter fører dem sammen igjen.

Kvinners ulike løsninger

Forholdet mellom Helene Ørn og Knut Gripp i Mennesker settes i relieff av det miljøet de lever i, et embetsmannsmiljø i en liten bygd på Østlandet, ikke nærmere lokalisert. Helene er kommet dit som guvernante for fogdens barn og har god anledning til å betrakte forholdene blant de såkalt kondisjonerte. De gifte kvinnene virker ikke lykkeligere her enn de gjorde i hennes hjembygd. De fleste skildres som kokette, sladderaktige, underdanige eller kuete. Om «den lille frue til Taylors-ruhe», som fortelleren bruker mye plass på, avsløres for eksempel at hun livner til og befinner seg i sitt rette element, «som er at være nydelig og kurtiseres», når det kommer en ny sorenskriverfullmektig, en amtmann, eller en huslærer til bygda.

Helene kjeder seg sammen med disse kvinnene. Men to av dem vekker hennes interesse fordi de har funnet noen andre strategier for å overleve i de vilkårene som bys dem.

Den ene er sorenskriverfruen, omtalt som «Madame». Hun har trukket seg tilbake fra verden. Selv om hun deltar i de tradisjonelle teselskapene og ballene, sitter hun mest taus, og hennes refugium er en slags dyrehage hun har ordnet, med harer, høns og en rekke ville fugler. Mennesker liker hun ikke, og hun har unngått å få barn fordi hun ikke ville dem så ondt som å få hennes mann til far.

Hun forteller Helene, som er en av de svært få hun snakker med, at det ikke er synd på henne, slik folk flest later til å tro, fordi hun mistet sin formue og sin «lille portion menneskeret» da hun giftet seg (en referanse til at norske kvinner var umyndige i ekteskapet inntil 1888, og dermed ikke hadde råderett over sin eventuelle formue og sine inntekter). Hun interesserer seg ikke lenger for «dette fællesbo, der sorterer under min mand». Hun har nemlig et hemmelig særeie, og det har gitt henne tilbake hennes selvbestemmelsesrett, sier hun: «en ganske liden cylinder med cyan-kalium! De kan tro, det er uhyre beroligende at have saadant i huset!» (s. 263) Altså er døden Madames løsning og tilflukt.

Dette skremmer Helene; Madames tale

havde rejst i hende en svulmende, sejersmodig livslyst, en lidenskab for at leve. Og bevidstheden om, at hun ejede evnen til det, steg berusende, der skjød spirer, der sattes blad og blomst, alting foldedes ud som efter et vaarens uvejr – – – –

Hun gik videre i en dyb, lykkelig bevægelse, en uimodstaaelig heftig lengsel efter livet.

(s. 265)

Doris Dahl, en husvenn i fogdens familie, har valgt en annen vei enn Madame for å utholde tilværelsen. Hun er ugift og arbeider som lærerinne, men har en fortid som en «fallen» kvinne. Ingen må imidlertid vite om dette, da det vil gjøre henne uglesett i det såkalt gode selskap, forteller hun Helene. Hennes middel til å takle livet er ironi og latter; hun er intelligent, skarp, og vittig, og setter hele tiden mennene til veggs i diskusjoner om kvinnesak.

I en samtale med Helene forteller Doris at hun på et tidspunkt fikk mot til å leve som om hun hadde vært

et mandfolk med ret til at gribe, hvad man kan af livets lykke og gjøre sig det saa nemt og bekvemt som muligt paa den lille scene, hvor man er stillet op. Og jeg greb til af livets lykke, og det forekom mig, det var baade himmel og jord; men da jeg kom til min sans igjen, saa jeg, det bare var en liden haandfuld. Og denne lille haandfuld har jeg beholdt, … […] Kunde jeg ikke leve, som jeg vilde, fik jeg leve, som jeg kunde. […] De forstaar, at jeg i mange aar har været optat af et forhold, der ikke kunde bli til noget mere […] Og jeg har noget, der holder mig oppe. Jeg ser med en sund, styrkende foragt henover hoderne paa alle dem, der i sine hjerters lyst vilde synes at eje en hellig ret til at foragte mig – jeg ser paa dem med en foragt, der er tausere end deres og retfærdigere og større! Og jeg er fordringsfuld, jeg fordrer respekt for, hvad jeg har reddet af mig selv!

(s. 50 ff.)I 2. utgave fra 1918 er Doris’ replikker endret ganske mye og gjort mindre eksplisitte og mindre provoserende, blant annet er uttalelsen om «mandfolk» sløyfet. Men det kommer stadig fram at hun har (hatt?) et forhold til en mann, uten å være gift med ham.

Doris og Madame har altså to vidt forskjellige løsninger for sine liv. Det er neppe tvil om at forfatteren står bak Doris’ holdninger. Alvilde Prydz skal en gang skal ha trukket det korteste strået i en kvinnesaksdiskusjon hvor det hadde gått hett og hensynsløst for seg, og hvor hun «forlot valpladsen i sår gråt», forteller hennes biograf Lilly Heber. Men: «Doris Rein har hævnet hende, Doris Rein med de lynrappe, tungt rammende argumenter, det lekende, graciøse vidd og det lystige, avbedende blik, som inderst inde gjemte så meget vemod» (Heber 1925, s. 120).Lilly Heber kaller feilaktig Doris Dahl for Doris Rein. Doris har altså ikke gitt opp, selv om livet ikke ble helt slik hun ønsket, men på sin måte mobilisert både mot dobbeltmoral og mannlig hegemoni.

For Helene blir kjærligheten mellom to likestilte mennesker løsningen. Helt sist i Mennesker, da hun og Knut Gripp nettopp er blitt viet i stillhet og er på vei til jernbanestasjonen for å foreta en liten bryllupsreise, sier Knut i forbifarten noe om at de tidligere hadde vært to mennesker; nå er de blitt til ett. Men Helene er sterkt uenig:

Aa nej, Knut! – ikke den gamle historien om det ene mennesket mere! Det lader sig jo aldrig gjøre! Det er ingen, som har kunnet klare den regningen, at to skal være en; den ene av dem kommer aldrig med! lad os prøve at regne riktig og ta det, som det er, – og være to!»

(s. 313)

Knut tar henne ikke helt på alvor, men hun holder på sitt: «Er det ikke bedre at være to, kanske? meget fornuftigere og mere underholdende! vi tar det op som en programsak, du og jeg. Vi to mennesker! Lyder det ikke godt, kanske?» (s.st.)

Der og da synes Knut det er umulig å motsi henne, hun er så fortryllende. Knut er i det hele så erotisk betatt av Helene at det overskygger eventuelle motforestillinger mot en forbindelse mellom dem. Men neste roman, Drøm, viser at ekteparet har en lang kamp foran seg før han virkelig innser og kan godta at Helene er et selvstendig menneske med egne meninger og følelser og ikke en underdanig del av ham og hans tankeverden. Drøm ender derved for så vidt godt (skjønt leseren føler seg ikke helt overbevist), og derfor kunne de to romanene få tittelen To mennesker i samleutgaven som Alvilde Prydz publiserte i 1918.

Kvinnestereotypier og utfordringer

Det miljøet Alvilde Prydz’ skildrer i Mennesker, må vel langt på vei karakteriseres som kvinnefiendtlig i den forstand at kvinnene ikke blir tatt på alvor. Allerede før de har blitt noe videre kjent med hverandre, irriterer Knut Gripp seg over Helene Ørn. Hun har en egen frimodighet i sin omgangsform som han finner høyst ukvinnelig, spesielt overfor menn. Hun kan forbløffe ham ved å si fine og kloke ting, men han tror ikke hun er begavet. Han tilskriver det kvinners særegne intuitive evner. «Og naturligvis kunde hun ingenting ordentlig. Det kan jo ikke kvinder» (s. 217). Knut Gripp vet ikke at Helene bruker mye av sin fritid på å studere filosofiske og historiske verker fra fogd Enersens omfangsrike bibliotek. Hun føler en sterk lengsel etter kunnskap og et standpunkt hun kan bygge sitt liv på. Men det første hun ble klar over da hun begynte å orientere seg i litteraturen, var at hun var blitt bedratt av de menneskene som hadde sørget for hennes utdannelse. Hun har ikke noe ordentlig grunnlag å bygge sine studier på.

Knut Gripp misliker mye ved Helene Ørn, men kan likevel ikke la være å fascineres av hennes frie vesen og ikke minst av hennes korsettløse påkledning, som gir ham anledning til å glede seg over hennes fine, myke former. Vendepunktet blir en dans hvor han må holde henne om livet og kjenner hennes kropp mot sin. Hans asketiske livsførsel settes på en hard prøve, men han kjemper imot og forsvinner på et utenlandsopphold et års tid. Det hjelper imidlertid ikke, han trekkes mot Helene så snart han er tilbake.

Han er ikke alene om sine forstokkede meninger om kvinner. Om ingeniør Emanuel Taylor-Thorvildsen heter det for eksempel om hans syn på sin kokette, jålete kone:

Det var hende, der havde udviklet og bestyrket hans medfødte kjærlige foragt for kvinder, disse pokkers merkelige tingester, der var saa overmaade uundværlige, men alligevel aldrig havde kunnet opnaa anden plads i hans noget dunkle begrebsverden end en højst ubestemmelig en, nærmest under kategorien behagelige husdyr.

(s. 62)I sitatet her er siste halvdel (fra «der var saa overmaade uundværlige») strøket i 2. utgaven fra 1918. Strykningen er et godt eksempel på hvordan Alvilde Prydz renser den reviderte teksten.

Man kan synes at Alvilde Prydz iblant karikerer sine personer vel mye. Hun har nok selv funnet at hun burde dempe seg, for i andre utgaven fra 1918 har hun strøket en god del av de mest raljerende karakteristikkene. Men hovedpoenget er stadig klart nok: Det rådende kvinnesynet ødelegger både menn og kvinner.

En smule biografi (bl.a. om kjærlighet)

Skildringen av dette miljøet er nok kalkert over Alvilde Prydz’ egne erfaringer. Fra hun var 17 år sommeren 1865 arbeidet hun en tid som guvernante. Hun var først ansatt hos presten Elling Hagbart Fridrichsen i Mo i Telemark og deretter hos landhandler Wiborg i Lårdal. Ifølge Lilly Heber var hun «en bestemt liten dame med sine egne meninger om alt og alle og med mod til at avlægge sin visit hos telemarkbygdenes mest ærefrygtindgydende honoratiores» (Heber 1925, 21). Alvilde Prydz kom da også selv fra en kondisjonert familie; hennes far var kjøpmann og proprietær, senere tollinspektør i Halden, moren kom fra en kultivert dansk familie som hadde fostret mange kunstnere.

Prestefamilien Fridrichsen flyttet med sine 11 barn til Hitra og Frøya i 1866, og året etter ble Alvilde Prydz bedt om komme tilbake til dem som guvernante. Der var hun til høsten 1870, og fikk varige inntrykk av mennesker og liv ved kysten på Nord-Vestlandet. Men også her levde hun altså blant kondisjonerte, og sørget for å skaffe seg kunnskaper ved å raide bokhyllene på embetsmannsgårdene, liksom sin heltinne Helene Ørn.

Det er tydelig at Alvilde Prydz leste både vidt og bredt, og ikke bare filosofi og historie som Helene Ørn. Foruten de gjennomgående allusjonene til Bibelens gamle og nye testamenter, preges Mennesker av referanser til verdenslitteraturens store navn innen skjønnlitteratur, filosofi og astronomi. Her kan nevnes Percy Bysshe Shelley, Johann Wolfgang von Goethe, Bettina von Arnim, Dante, Mme de Staël, Friedrich Nietzsche, Jean-Jacques Rousseau, Jeanne d’Arc, Herbert Spencer, Isaac Newton, Pierre-Simon Laplace, Augustin, August Strindberg, Henrik Anker Bjerregaard, Johs. Kepler, Demokrit og Henrik Wergeland, samt noen folkeviser, i skjønn forening. Av disse er det særlig Nietzsche som vies oppmerksomhet; han får gjennomgå for sitt kvinnesyn i et langt brev fra Doris Dahl til Helene.

Etter oppholdet på Nord-Vestlandet tilbrakte Alvilde Prydz, som ugift datter, nesten tyve år som husholderske for sin sykelige far. Først da også faren var død, kunne hun komme vekk fra de avsondrede, knugende forholdene hun syntes hun levde under, og for alvor kaste seg over skrivingen.

Hun giftet seg aldri. Lilly Heber lar det skinne gjennom at Alvilde Prydz hadde en alvorlig kjærlighetshistorie som ikke ble til noe da hun var omkring 20 år gammel. På Hitra møtte hun den mannen «hvis livsskjæbne hun senere i sin digtning efterlevet med al den inderlighed, hvormed en kvinde kan efterleve den mands livsskjæbne som hun har elsket» (Heber 1925, 69). Det kan være denne historien som er bakgrunnen for den presise skildringen av Helene Ørns våknende følelser for Knut Gripp, som her når hun er i nærheten av ham, og får anledning til «at overvaage ham med sit øje og øre, føle sig frem i hans natur, drages af den brede kraft, lokkes af anelsen om sjeleriger saa vel forvarede, at det at prøve at naa derind var som at støde sig og saares mod bergvægge der lukkede af!» (s. 224)

Mannlig kritikk og kvinnelig protest

Enkelte av de mannlige kritikerne av Mennesker viste seg å være minst like uforstående overfor Helene Ørn og hennes krav om å bli tatt alvorlig som en selvstendig person som hennes ektemann snart skulle demonstrere at han var.

Den anonyme anmeldelsen i Morgenbladet som Alvilde Prydz reagerte så sterkt på, åpner slik: «Forfatterinden har kaldt sin Bog ‘Mennesker‘, men denne Titel kan neppe siges at være meget betegnende for Indholdet. Bogens Figurer have nemlig kun lidet tilfælles med Mennesker fra Virkelighedens Verden.» Hvis det overhodet finnes spirer til noe naturlig menneskelig ved dem, druknes disse i en ufattelig mengde ord – og de underlig forskrudde vesenene som til slutt åpenbares, bærer i stort og smått «Præg af at være lavede af Forfatterinden i Kvindesagsmissionens Tjeneste». Hensikten er å vise at «Verden er forkjært og Menneskene i mere og mindre Grad – i Regelen i aller høieste Grad – forfuskede og ødelagde, fordi Kvindesagen endnu er saa lidet fremskreden».

Anmelderen hevder videre at de fleste av bokens personer er skildret til «Skræk og Advarsel», og forfatterinnen ser ikke ut til å gjøre seg forhåpninger om at bedre tilstander er i vente. Hun lar i alle fall en av sine kvinnelige personer hevde at dersom det skal skje, må «de mandlige Hjerners Cellevev […] undergaa en helt forandret Sammensætning». Konklusjonen er at forfatterinnen ikke har gjort kvinnesaken noen tjeneste med denne boken. «De, der i Forveien ere saa trofaste Tilhængere af Bogens Aandsretning, at de over Ideernes Ortodoxi kan overse alt andet, vil maaske kunne godta den, men nye Proselyter [tilhengere] vinder hun der neppe paa noget saa afskrækkende skruet og unaturligt». Boken holder ikke på langt nær samme nivå som forfatterinnens tidligere bøker, romanene Lykke (1890) og Paa Fuglvik (1891), for ikke å snakke om de beste fortellingene i samlingen Arnak (1892), skriver anmelderen en smule forsonlig til slutt.

Alvilde Prydz’ forlag Aschehoug reagerte prompte på denne omtalen. Allerede dagen etter at den var kommet på trykk sendte de henne et brev hvor de på det sterkeste beklaget «at en saadan uforstaaende og ondskabsfuld kritik skal kunne kunne faa plads i vort ‘største konservative blad’», og håpet at hun ikke tok seg altfor nær av dette «snigmorderiske overfald». Forlaget hadde allerede skrevet til den kjente kritikeren professor Bredo Morgenstierne for å forhøre seg om ikke han kunne tenke seg å skrive en «Protest» i Morgenbladet mot denne «en af de værste – ‘kritiske skandaler’ i bladet» (Heber 1925, 184 ff.).

Professor Morgenstierne var tydeligvis ikke villig til det, men Alvilde Prydz hadde andre forsvarere. Dagen før Alvilde Prydz skrev sitt mistrøstige brev til Hanna Butenschøn, var det kommet en positiv, anonym omtale i Verdens Gang (21.12.1892).Teoretisk sett kunne den anonyme anmelderen være Bredo Morgenstierne, men han brukte som regel psevdonymet «–V–». Hun hadde kanskje ikke nådd å lese den. Det er uvisst om anmelderen var mann eller kvinne, men han eller hun mente i alle fall at enhver med «et uhildet Syn» måtte beundre den «Forfatterindividualitet» som i denne nye boken viste seg kraftigere enn noensinne. Hovedspørsmålet den stiller, er hvordan man skal finne nye veier til «at blive Menneske paa». Frøken Prydz er både dikter og kunstner: «Læs hendes Skildring af Kjærlighedens Vækst i et Menneskehjerte, saadan skriver blot en Digter. Og se paa hendes Friluftsmalerier!»

Men hun er samtidig en «Forkynder», og en «bornert» kritikk mener at det er en forbrytelse. Frøken Prydz hevder at fred og fremgang ikke kan vinnes før mann og kvinne møtes i frihet og harmoni. Og det er jo kvinnesak, en rød klut for de nevnte kritikerne. «Men ilde var det om Folk af den lod sig skræmme fra at gjøre sig bekjendte med ‘Mennesker’», hevder anmelderen til slutt.

En ukes tid senere senere, i Nylænde (01.01.1893), hilste også Gina Krog Mennesker velkommen som et viktig innlegg i kvinnesak – og menneskesak. Hun hevder at Alvilde Prydz med denne boken forsøker å bryte menns makt over kvinner. Her avkler hun nemlig menn som er vokst opp i pene hjem, hvor bevisstheten om å «være mandfolk har virket uheldig og hindret gjennemdannelsen», og hun skildrer kvinnene som «afmagtens repræsentanter». Alvilde Prydz’ poeng er å vise at

[d]et, som er den største hindring for udvikling til menneskelighed er mændenes autoriserede magtstilling og deres egen overhøihedsbevidsthed og kvindens anerkjendelse og beundring af og deres bøien ind under denne magt – dette gjør mænd og kvinder ynkelige og hovmodige, forfuskede og urene.

Hanna Butenschøn tok som nevnt Alvilde Prydz’ roman i forsvar i en anmeldelse med undertittelen «En Protest» («H.D.», Morgenbladet 30.12.1892). Hun åpner med å sitere Bjørnson, som skal ha uttalt om «hele den Syndflod af Boganmeldelser paa denne Tid af Aaret, at den ‘mindede ham om Slagtning til Jul’». Det er et sterkt uttrykk, mener Hanna Butenschøn, men hun minner om at det ofte kan gå litt «saadan en Gros med Bedømmelserne» når det er slike hauger av bøker å anmelde. Derfor kan man ikke annet enn beklage at bøker som sterkest vil noe, og som det kunne være meget å si om, ofte får den urettferdige skjebne «at blive gjort saadan litt kort Proces med». Det er synd. «For Alvilde Prydz er en af de Forfattere, der ubetinget vil noget. Og det har hun aldrig vist stærkere end i den Bog, hun nu til Jul har udgivet: ‘Mennesker‘.»

Romanen handler om «trætte Kvinder» (med en referanse til Arne Garborgs roman Trætte Mænd fra 1891), mener Hanna Butenschøn, kvinner som er trette av «at lide, kues og holdes nede, og af Kampen for at vække til Lyd for sin Sag». Alvilde Prydz peker med rette på at «Mandens Overgreb og Kvindens Underordnen ikke alene har forkrøblet hende – men ogsaa ødelagt ham».

Dessuten er boken etter Hanna Butenschøns mening et av de sterkeste og modigste innlegg i kvinnesaken som er skrevet siden Camilla Colletts første bøker. Hun må derfor tillate seg å protestere mot Morgenbladets anmelder:

Tvers igjennem denne Bog er det dette Blads Anmelder har slaaet er eneste tyk Blækstreg – der ubønhørlig stryger den ud af Virkelighedens Verden og viser den til Forskruethedens Taageregioner – uden at have fundet noget i den, verd at lægge Merke til eller rose.

Hanna Butenschøn kan være enig i at bokens så sterkt utpregede tendens er dens største svakhet, ikke på grunn av innholdet, men fordi boken vil litt for meget, «fordi den vil saameget samlet i et Drag!» Den kan også bli noe tung og overlesset, og galleriet av mennesker kan bli for løst skissert, ettersom det er beregnet på å fremstille typer.

Men boken inneholder så meget annet som fortjener publikums oppmerksomhet:

En Magt i Sproget, en Aandfuldhed i Definitionen, en Kraft og Energi i Tanke og i Indignation – og en, ofte betagende, Varme i Skildringen af det ypperste, Jorden eier: Den herlige, skiftende, mangefarvede Natur – og Menneskehjertets ædleste og rigeste Følelser – Kjærligheden, og Trangen til Sandhed, Klarhed og Skjønhed.

Til slutt kommer Hanna Butenschøn inn på verdien av å være to mennesker i et parforhold: «Og Kronen paa Livet, Harmonien i Livet, det er to Mennesker, en Mand og en Kvinde, som elsker og ærer hinanden, og jubler og arbeider og lever Livet med hinanden. Først naar man er to, kan den istemmes den store jublende Hymne: til Livets Pris!» Her har Hanna Butenschøn grepet det som er hovedbudskapet hos Alvilde Prydz, og som også var det i hennes egne romaner.

Langt fra alle mannlige anmeldere var enige med den kritiske, anonyme stemmen i Morgenbladet. Bjørnson er nevnt. Noen år senere, i 1897, skrev den kjente kritikeren Carl Nærup en stor artikkel om Alvilde Prydz i Urd. Her gjennomgår han hele forfatterskapet i overveiende positive ordelag, og åpner slik: «Jeg maa med Skam bekjende, at jeg først for et to–tre Aar siden kom til at læse en hel Bog av Alvilde Prydz, – det var ‘Drøm’, som da faldt mig i Hænderne.» Mennesker nevnes bare i forbifarten, men «’Drøm’ talte for sig selv, talte om en ensom, ærlig Sjæl, der ubekymret om Døgnets skiftende Moder og vekslende Krav var gaaet sin egen Gang … ad den (…) vanskelige Sti, som fører ned i Menneskelivets Dybder». Her var endelig en, mente Nærup, som ikke nøyet seg med at fange «det smukke, glitrende Stemningsspind, der blomstrer og visner i Øieblikket», men som hadde grublet og tenkt, og forsøkte å løse problemene omkring personlighetens frie utfoldelse og skape et menneske i sitt bilde (s. 93). Han mener at bøkene om Helene Ørn er Alvilde Prydz’ mest betydelige og «dybest rækkende Værk», til tross for visse mangler.

For heller ikke han liker romanenes tendens! Han kan ikke forstå hvordan en så klok kvinne som frk. Prydz kan se med beundring på den «kvinnedoktrinære Stivnakke» (Helene). Hun er kald, fanatisk og ukvinnelig! Hva kan det da hjelpe at hun har rett? Forfatteren vet godt selv at vi ikke kan vinne vår menneskelige rett ved en juridisk prosedyre. Men Nærup vil ikke «optræde som morsk Kritiker, ligeoverfor en Bog, der er mig saa kjær», sier han til slutt. Den som har skrevet den, «ved, hvor vanskelig Livet er».

Mens altså de nevnte kvinnelige anmelderne bifaller romanens tendens i Mennesker og i Drøm, selv om f.eks. Hanna Butenschøn kan finne at den fyller for mye, er de mannlige kritiske til alt emansipasjonssnakket. Men heller ikke alle kvinner var begeistret for Alvilde Prydz’ synspunkter. Den unge Sigrid Undset skrev for eksempel en lang og nedsettende karakteristikk av romanen Gunvor Thorsdatter til Herø (1896) i et brev til pennevenninnen Dea Forsberg, i november 1901. Dea var begeistret for romanen, men Sigrid Undset hevdet at nesten alle «skrivende damer» bedriver «forræderi» mot kvinnekjønnet når de moraliserer og med vold og makt forsøker å gjøre idealkvinnen lik idealmannen. Kvinners mot og stolthet og troskap og sanndruhet er nemlig av en annen og mer personlig art enn mannens, hevder hun. Og dessuten er dette håpet om den absolutte forståelse mellom mann og kvinne noe stort sludder. «Gud forbyde, at mand og kvinde skulde kjende hinanden tilbunds» (Undset 1979, 62 f.).

Lest i sin samtid

Når Lilly Heber i en artikkel om Alvilde Prydz i Nylænde fra april 1905 spør hvorfor ikke Nordens kvinner har samlet seg om hennes forfatterskap, er det noe misvisende. Bøkene hennes ble etter hvert meget populære, både i de andre nordiske landene og i Tyskland og Frankrike, hva Lilly Heber selv også påpeker i sin biografi om henne fra 1925.Heber 1925, 210–215, om omtaler utenfor Norge. Om norske omtaler oppgir hun feilaktig at initialene «H.D.» står for «nuværende overlæge» Henrik Dedichen, men «H.D.» var som nevnt et av psevdonymene Hanna Butenschøn brukte (s. 186 f.). Bøkene hennes ble tatt opp i leseforeninger og biblioteker. I Kristiania Læseforenings boksamling var Alvilde Prydz en klar favoritt med 19 titler sist på 1800-tallet (Sørbø 2017, 286). Denne foreningen appellerte særlig til kvinner fra de øvre sosiale sjikt, men ikke nødvendigvis med en solid økonomi. Formålet med foreningen var å gi kvinner et sted hvor de kunne «finde midler til oplysning, aandsdannelse og utvikling». Årsavgiften var såpass høy at kong Oscar II ga foreningen er årlig bidrag på kr. 200 til friplasser for lærerinner.Mathisen 1914. Sitatet er fra s. 1.

Ikke desto mindre gjentar Lilly Heber spørsmålet om kvinnenes støtte i biografien om Alvilde Prydz, og for å understreke poenget, tar hun med et sitat fra henne:

… Har ikke Norges kvinder nogen følelse af at jeg har villet give dem hele mit liv, min digtning har villet vise dem deres naturs adel, villet løfte deres sind og deres karakter, skape en ædlere kvindetype og derigjennem løfte mændene og hele samfundet. Den har arbeidet paa at skape mennesker iblandt os.Heber 1925, s. 215. Sitatet er fra et brev til Lilly Heber. Hun skriver at det er for tidlig å offentliggjøre brevet i sin helhet.

Lilly Hebers kommentar er at vi norske kvinner har vært sene til å takke Alvilde Prydz for hennes gjerning i norsk åndsliv, men at takken vil komme etter hvert som vi forstår rekkevidden av hennes «modige, selvforglemmende livsindsats».

Dette har neppe skjedd. Når Alvilde Prydz nærmest er glemt, kan det ha sammenheng med at hennes kamp langt på vei er blitt overflødig i Norge, nå hundre år etter at hun døde. Norske kvinner av i dag er velutdannede og selvstendige, og dagens menn respekterer dem som likeverdige. Men at Alvilde Prydz spilte en viktig rolle i datidens debatt, er utvilsomt, og at mange av datidens kvinner fant bøkene hennes opplysende og konstruktive, kan man slutte seg til av at de ble mye lest. At hun også hyller den store kjærligheten mellom to selvstendige individer, mellom mann og kvinne, kunne heller ikke skade. Og vi, lesere hundre år etter hennes død, kan også more oss over hennes treffende, lett ondskapsfulle skildringer av skjebner og miljøer som hører fortiden til.

Hvis man avslutningsvis skulle plassere forfatterskapet til Alvilde Prydz i en kvinnepolitisk tradisjon, ville det være rimelig å sammenlikne med Camilla Collett og Amalie Skram. Og da blir forskjellene tydeligere enn likhetene. Ingen av disse tre var vel egentlig «politikere» i den forstand at de arbeidet for lik rett til utdannelse og arbeid for kvinner. Men mens Camilla Collett ville at kvinner måtte få gifte seg av kjærlighet, ikke for å bli forsørget, og gikk løs på budet om at «Min Bestemmelse er at giftes!», og Amalie Skram med romaner som Constance Ring og Forraadt avdekket dobbeltmoral og usedelighet, fokuserer Alvilde Prydz mer på den intellektuelle og følelsesmessige balansen mellom ektefellene. Hun er som nevnt mer på linje med Hanna Butenschøn.

Tekstkritiske bemerkninger

Til grunnlag for denne utgaven ligger originalutgaven av Mennesker fra 1892. Opplagte trykkfeil er rettet. Som nevnt inngikk Mennesker sammen med romanen Drøm fra året etter i samleutgaven To mennesker (1918), og i den sammenhengen foretok Alvilde Prydz en revisjon av Mennesker. Teksten er i og for seg den samme, med det samme miljøet, de samme personkonstellasjonene og den samme intrigen, men hun har som nevnt fjernet de mest karikerte beskrivelsene av enkelte personer og slik dempet altfor spottende karakteristikker. Noen av disse er det gjort rede for i fotnoter i den løpende teksten, men de er så mange at en fullstendig redegjørelse ville bli for voldsom. Men Prydz’ hensikt var altså å dempe fortellerstemmens «aggresjon» og gjøre teksten mer nøktern, og dermed også mer overbevisende.

Om Mennesker

I romanen Mennesker fra 1892 tar Alvilde Prydz opp spørsmål knyttet til menneskenes plass og rolle i ekteskap, familie og samfunn. Prydz plasserer sin hovedperson, Helene Ørn, i en lang rekke av situasjoner der en slik debatt oppstår mer eller mindre spontant. Romanen var et viktig innlegg i datidens kvinne- og menneskesak.

Utgaven er utstyrt med forklarende kommentarer og en kontekstualiserende innledning ved Jorunn Hareide.

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

• 1. utgave, 1892 (nb.no)
• 2. utgave (med tittel To mennesker), 1918 (nb.no)

Del på Twitter
Del på Facebook