Fortællinger om kong Artur og ridderne av det runde bord

av Sigrid Undset

Anden bok


1. Kong Artur tar til hustru Guniver, kong Ljodegrans datter av Kameliard, og faar i medgift Det runde Bord.

Nu stod det hen et aars tid, da begyndte kong Arturs jarler og riddere at trænge ind paa ham og sige, nu var det paa tide han tok sig en hustru. Og Merlin siger det samme: «Ti en konge av eders ry og magt og rigdom bør ikke være uten en dronning. Og er der nogen eders hu staar til?» Da svarer Artur: «Guniver, kong Ljodegrans datter, og ingen anden kvinde vil jeg ha uten hende.» «Det er saa,» siger Merlin, «at hun er uten like i legemsdeilighet, og klok er hun og vellært og høvisk. Endda var det bedre I hadde ikke sat eders hu til hende; da skulde jeg fundet eder en fager og dydefuld hustru, som kunde været eder til fryd og gammen og født eder sønner og døtre. Men Guniver, med al sin fagerhet, er gold, og lykke vil hun bringe eder litet av. Dog jeg vet vel det hjælper ikke at snakke for eder, ti unge mænd er ikke anderledes, men de vil ha den deres vilje er til.» «Det er sandt,» siger Artur og ler hjertelig.

37Saa fôr Merlin med stort og prægtig følge til Kameliard og beilet til kong Ljodegrans datter for Artur. Og Ljodegran tok vel mot utsendingerne og sa til Merlin: «Aldrig levet jeg gladere dag, ti større ære kunde ikke times min æt, end at Artur blir min maag. Og jeg skal gi min datter det i medgift, som jeg vet Artur vil like bedst av alt, ti land og gods har han selv nok av, ellers skulde alt mit være uspart for ham. Men jeg vil gi ham med fru Guniver Det runde Bord, som kong Otar Dragedræper skjænket mig engang; det er gjort i gamle dage av en fremmed paa disse øer, og han var av Josef av Arimatæas følge og hadde lært tømmermandshaandverket hos Josef av Nasaret, Vorherres fosterfar. Der er plads til et hundrede og femti riddere om det bord, men to smaasvender kan lettelig bære det paa sine skuldre.»

Saa blev Guniver den fagre i herlig følge ført til London og Det runde Bord med hende; aldrig var mand gladere end kong Artur, da han tok imot sin brud og den medgift hun bragte ham. Og kvelden før bryllupet kaaret han blandt sine ypperste mænd Riddere av Det runde Bord, et hundrede og otte og tyve i tal; flere som var værdige til den hæder, hadde han ikke endda. Mellem disse var hans søstersønner Gavein, kong Lots ældste søn, og Ivein Hvithaand, kong Uriens søn av Gor.

Erkebispen av Canterborg indviet og signet alle sæter om bordet, før ridderne sattes deri, og da de hadde sittet der og nydt et maal og stod op, var der i hvert sæte skrevet med gylden skrift den ridders navn, som eiet det; og ingen mand visste, 38hvo som hadde skrevet navnene. Men der var to og tyve sæter, som stod tomme, og i dem var ingen skrift uten i ett; paa det stod: «Dette skal kaldes Det farlige Sæte, og sætte sig ingen mand heri uten den, som Gud har kaaret til denne plads, eller han vil straks dø.» Da undredes alle saare som saa det, og Artur lot tildække Det farlige Sæte med et klæde av hvitt guldvirket fløil, og det stod slik tildækket, til herr Galahad kom og sat deri, hvorom siden skal fortælles i Den sjette bok, som er om Sanktgral.

Om morgenen derefter blev kong Artur og skjøn Guniver viet i Sankt Stefans kirke, og hun blev kronet til dronning, som de gamle bøker beretter. Og kong Artur elsket sin hustru over al maate.


2. Om Merlin og Ninien, sjøens frue.

Til Arturs bryllup kom ogsaa Ninien, jomfruen av sjøen, og han herberget hende paa det bedste og viste hende stor hæder, ti hun var hans fuldtro ven og hjalp ham alle hans livs dage. Men nu hændte det, at Merlin fattet elskov til hende, og han blev saa forblindet og vild, at han kunde aldrig la hende i fred, men fulgte efter hende, hvor hun færdedes, og vilde sove hos hende og lovet hende store og underlige ting, om hun vilde være ham til vilje. Og Ninien gav ham gode ord og hørte mildelig paa ham, til hun hadde lært av ham det hun lystet. Men siden talte hun om, at hun vilde fare til Brabant, ti der eiet hun en borg paa bunden 39av en sjø, og Merlin gjorde sig rede til at følge hende.

Men forinden byder Merlin kong Artur farvel: «Ti nu ser I mig aldrig mere, og jeg vet vel, nu er det ute med mig, ti jeg skal sættes levende i jord. Bedre var det for eder, herre, at I mistet eders kongerike end mig og mine raad.» Saa fortæller han kongen mange underlige ting, som skal ske, og byder ham vogte vel paa det forunderlige sverd og sliren, ti den kvinde han tror allerbedst, skal svike ham med den.den.] rettet fra: den.» (trykkfeil) «Ak,» siger kongen, «hvordan kan jeg forstaa det, at I Merlin, som er visere end alle andre mænd paa jorden, I kan ikke hjælpe eder selv, endda I vet, hvad skjæbne truer eder?» «Nei,» siger Merlin, «nu er det min skjæbne, som ingen mand kan stride imot mere end mot døden.»

Saa reiste han med Sjøens frue til Brabant, men først lot hun ham sverge, han skulde aldrig ved trolddom søke at faa sin vilje med hende. Og i Brabant gjestet de kong Ban og saa hans dronning, en god og fager frue, med hendes sønner: den ældste var ung Lancelot, som var Niniens fostersøn. Ti den tid kong Bans frue første gang var i barnsnød, da laa hun ni døgn i den haardeste pine, og der var ingen prest eller frue i riket saa vis, at hun kunde hjælpes av dem. Da kom Sjøens frue dit, og hun gik ind til dronningen, og straks Ninien tok i hende med sine hænder, blev hun forløst, men intet menneske hadde nogentid set saa stort og skjønt et guttebarn. Kong Ban bød hende vælge sig til løn hvad hun vilde, var det end det halve 40rike, men Ninien svarte: «Jeg begjærer ikke andet end dette: naar barnet er syv aar, skal I sætte ham ut i en baat paa sjøen, der min borg er under, da vil jeg ta ham ned til mig og fostre ham i syv aar, og det skal ikke vorde ham til skade.» Men gutten fik navn av Galahad ved daabens sten, og det var hans fostermor, som siden kaldte ham Lancelot av Sjøen.

Merlin saa vel, at ung Lancelot i skjønhet og vaabenfærdighet overgik alle andre ungersvender, men han visste ogsaa, at i en sak skulde Lancelot svike Artur, endda han i alt andet skulde være hans troeste mand. Derfor gjorde han det nødig, men saa avsindig og rasende var han efter Ninien, at han skrev som hun bad, og sendte Lancelot til Engelland med brev til kong Artur, at denne skal slaa svenden til ridder og ta ham op i sin hird.

Siden drog Ninien fra kong Ban, og Merlin fulgte altid efter hende og vilde vinde hendes jomfrudom. Og nu hadde hun lært av ham alt hun vilde, og lededes ved ham og frygtet ham, fordi ordet gik, at djævelen hadde avlet ham. Saa tilslut, en gang Merlin viste hende et fjeld, hvori var skjult store skatter og underlige ting, fik hun ham lokket til at gaa ind i fjeldet, men siden lukket hun berget efter ham ved de kunster han selv hadde lært hende, og han kunde aldrig komme ut, trods al sin visdom. Og derefter fôr hun bort og lot ham sitte i berget.


3. Hvordan kong Artur, kong Uriens og herr Akkolon jaget en hjort og om deres underlige eventyr.

41En dag red kong Artur og mange av hans riddere paa jagt i en stor skog. Det hændte da, at kongen selv, kong Uriens og herr Akkolon fulgte en stor hjort, ti de tre hadde de bedste hester, og de jaget hjorten saa hidsig, at ut paa kvelden var de kommet mangfoldige mil bort fra følget, og deres hester styrtet tilslut og de stod uten hester paa et ensomt sted mellem høie, vilde fjeld og dypt ind i skogen, og mørket faldt brat. «Hvad skal vi nu gjøre,» siger Artur. «Vi faar vel gaa tilfots,» siger kong Uriens, «og se om vi kan finde et hus, hvor vi kan faa natteherberge.» Da de hadde gaat en stund, kom de til en stor sjø i skogen, og ved det lys, som endda laa paa vandet, blev de vâr et litet skib, som seilet hurtig ind mot bredden og la sig indtil mellem sivene just der, hvor de stod. Men de kunde ikke øine folk paa skibet. «Gode herrer,» siger Artur, «la os gaa ned og se, hvad dette monne betyde; det er vist et eventyr.»

Da de kom ned til stranden, saa de, at skibet var helt omhængt og tjeldet med silke og sindal, og med en gang var der mere end hundrede fakler, som stod og brandt omkring rælingen, og de kunde ikke se, hvor de var kommet fra eller hvem som hadde tændt dem. Men midt paa skibet var der et telt av rødt fløil, og tolv møer i rike klær kom ut av teltet, hilste dem ved navn og bød dem stige ombord, saa skulde de faa nattely der. Kong 42Artur takket dem høvisk. Og da de kom ind i teltet, var der duket et bord med den bedste og fineste mat og kostelige viner, og sølvskaaler og linduker bød møerne dem til haandtvæt. De undret sig storlig, ti aldrig hadde de spist saa god kveldsverd. Og derefter blev Artur ført til et kammer, hvor der stod opredd en seng saa prægtig, at han hadde aldrig set dens make, og kjerterne om sengen brandt paa kjertestikker av purt guld. Kong Uriens og jarl Akkolon blev ogsaa ført til kongelige, prægtige sovetelter. Men fordi de hadde redet saa haardt hele dagen og ætt og drukket saa godt til kvelds, gik de alle tre straks tilro og glemte at læse kveldsbøn eller signe sig med korsets tegn, før de sovnet. Og de sov tungt hele natten.

Men om morgenen vaaknet kong Uriens i sin egen seng paa Karlion, i sin hustru Morgans armer, endda han var sovnet ind om kvelden tre dagsreiser derfra. Saa han undredes meget. Og Artur vaaknet i et mørkt fængsel, og der var inde mere end tyve sorgfulde riddere, som jamret høit og klaget meget.


4. Hvordan Artur tok paa sig at kjæmpe for at bli utfridd av fængslet sammen med de sorgfulde riddere.

«Hvorfor jamrer I slik?» spør Artur. «Herre,» svarer de, «nogen av os har ligget i dette fængsel mere end syv aar. Og denne borgs herre heter herr Damas; det er den falskeste og usleste ridder 43som lever, for han er elendig feig og svikefuld og gjerrig, men han har en yngre bror, som heter herr Onslak, og han er like saa god og gjæv en ridder, som herr Damas er æreløs og ussel. Herr Damas forholder ham hans fædrenearv, saa han bor paa en ussel liten gaard her nær ved, og han har utfordret sin bror til tvekamp, saa Gud kan dømme dem imellem, men herr Damas tør ikke vaage sit eget skind i kampen; derfor søker han en ridder, som vil møte herr Onslak i hans sted, men ingen vil kjæmpe for slik en usling. Derfor ligger han paa lur med leiede svender og fanger riddere, som farer forbi paa noget eventyr, og stiller dem de kaar, enten vi vil kjæmpe mot herr Onslak eller sitte her i taarnet. Atten gode riddere har alt lidt hungersdøden i dette mørke hul, og du ser, at vi som er i live endda, kan neppe staa paa vore føtter, saa utsultet er vi. Men kjæmpe for herr Damas har endda ingen villet.»

Da siger Artur: «Hellere vil jeg kjæmpe end sulte ihjel her i dette rottehul.» Og om kvelden kom en jomfru og bragte fangerne nogen usle mugne skorper og vand i et grisetrug, men til Artur bringer hun noget likere føde, siden han endnu ikke har valgt, og hun siger ham herr Damas’ vilkaar. «Mig synes jeg skulde kjende eder, fagre jomfru,» siger Artur, «har jeg ikke set eder tilforn i kong Arturs gaard?» «Nei,» siger jomfruen, «aldrig var jeg der.» Men hun løi, ti det var en av Morgan le Fays terner. «Hils din herre,» svarer Artur, «at jeg vil kjæmpe for ham, hvis han vil gi alle disse mine staldbrødre fri og pleie dem, til 44de har faat igjen sin styrke, og gi dem tilbake sine vaaben og hester.»

Herr Damas blir overmaade glad, da han faar dette bud, og lover at opfylde Arturs krav, men Artur skal kjæmpe mot herr Onslak til det yderste. Dette sverger de begge paa kors og bok.


5. Hvorlunde herr Akkolon tok paa sig at kjæmpe mot Artur.

Og nu skal vi høre om herr Akkolon; da han vaaknet, laa han ved en bæk i skogen. Han blev saare forfærdet og siger: «Jesus hjælpe min herre kong Artur og kong Uriens; disse møer i skibet var vist djævler og ikke kvinder.» Da kom i det samme en dverg med flat næse og stor mund, hilste ham og ropte: «Vær hilset, herr Akkolon, min frue Morgan le Fay har sendt mig til eder. Og hun beder eder være ved godt mod, ti imorgen skal I kjæmpe med en fremmed ridder, og derfor sender hun eder Eskalibur, Arturs sverd og sliren og byder eder, for den elskovs skyld I har nydt av hende, kjæmpe til det yderste og ikke spare ridderen, men sende hende hans hode; da skal I smake slik elskov, som ingen ridder har visst av tilforn.» «Nu skjønner jeg,» svarer Akkolon, «dette er skedd ved hendes kunster, for denne kamps skyld.» «Det kan I vel vite,» svarer dvergen. «Hils min frue og hjertenskjær, fru Morgan, at jeg skal kjæmpe det bedste 45jeg evner for hendes kjærlighets skyld,» siger ridderen, omfavner og kysser dvergen og gir ham guld.

Straks efter blir han vâr en frue og tolv jomfruer, som gaar der i skogen og sanker lægeurter, mens nogen væbnere staar og holder deres hester. Han gaar hen til fruen, hilser høvisk og spør, hvor han monne være? Hun svarer det er hendes husbonds skog, og da hun skjønner ridderen er faret vild og kommet fra sit følge, byder hun ham med sig hjem. Og paa veien klager hun sin nød; det er herr Onslaks frue, og hendes husbond ligger syk og saaret, men nu har herr Damas sendt bud, at han har fundet en kjæmpe, og byder herr Onslak dyste med ham imorgen. Det vil herr Onslak, endda han er syk og saaret. Da tænker herr Akkolon det er denne kamp, som Morgan le Fay har ment, da hun sendte ham sverdet. Derfor tilbyder han herr Onslak at ride dysten for ham. Og herr Onslak og hans frue blir glad og takker ham meget.


6. Om kampen mellem Akkolon og Artur.

Aarle om morgenen efter messen møtes de to riddere paa en eng i skogen. Og meget folk fra landet omkring er kommet for at se paa tvekampen. Men just som Artur skal stige i sadlen, kommer en mø ridende, og Artur kjendte hende, hun var en av Morgans terner. Og møen rakte ham sverd og slire og sa: «Eders søster Morgan sender eder her Eskalibur for sin søsterlige kjærlighets skyld.» Artur blev glad og takket møen. Men 46sverdet og sliren var falske og svikefulde, eftergjort med trolddomskunst.

Nu red Artur og Akkolon sammen, og de kjendte ikke hinanden, ti de bar herr Damas’ og herr Onslaks rustninger. Artur støtte straks herr Akkolon av sadlen med sin lanse og sprang selv til jorden; saa kjæmpet de videre tilfots med sverdene. Og begge gav ypperlige hugg, men Artur blev saaret næsten ved hvert hugg, saa blodet fløt over kongens rustning og jorden gjordes rød omkring ham. Men Eskalibur bet ikke staal, som det pleiet, saa Artur blev saare forferdet og frygtet forræderi, ti det tyktes ham, at den andens sverd lignet mere Eskalibur, og herr Akkolon mistet ikke en draape blod. Derav blev han overmodig og dumdristig, men Artur verget sig mandig, og ingen skjønte paa ham, hvor stor pine han led av sine saar; alle som saa paa, mente de hadde aldrig set mand verge sig saa vel eller kjæmpe bedre. Og tilslut gav Artur den anden slikt et hugg paa hjelmen, at herr Akkolon hadde nær stupt overende. Men Arturs sverd brast sønder i hjaltet.

Da siger herr Akkolon: «Ridder, nu er du vaabenløs og ilde saaret, overgi dig!» «Nei,» svarer Artur, «jeg har lovet at kjæmpe til det sidste, og hellere vil jeg dø end leve overvunden; er jeg end vaabenløs, vil jeg ikke være æreløs, men det blir du, om du dræper mig nu jeg er uten sverd.» «For den saks skyld vil jeg ikke spare dig,» siger Akkolon, «overgi dig til mig, eller du er dødsens.» Og dermed løfter Artur skjoldet foran sig, slaar til herr Akkolon med hjaltet, saa han tørner tre skridt 47tilbake og sverdet flyr ut av hans haand. Da var Artur litet sen, sprang frem og grep det, og han kjendte straks det var hans eget rette sverd. «Velkommen,» roper han og kysser det, «altfor længe var du fra mig, og svære saar har du voldt mig, men aldrig elsket jeg dig som nu.» Og han springer ind paa Akkolon, river til sig sliren, som hænger ved hans side, og kaster den langt hen i marken.

«Nu skal du bøte,» roper Artur, «for den pine du har voldt mig, og alt det blod du har spildt fra mig, og for dine uridderlige ord nys.» Dermed fôr han ind paa herr Akkolon av al sin magt, kastet ham til jorden, rev hjelmen av ham og hugget ham i hodet, saa blodet sprutet fra mund og næse og ører. «Dræp mig,» siger herr Akkolon, «ti jeg kan ikke overgi mig; jeg har svoret ingen naade at gi eller ta i denne kamp. Saa gjør med mig, hvad I vil; Gud naade min sjæl.»

Da tyktes det Artur han skulde kjende den anden, og han mindes trolddommen paa skibet og sin søster Morgan le Fay og spør: «Ridder, for Jesu skyld sig mig eders navn og hvordan I fik dette sverd?» «Herre,» svarer den anden, «jeg heter Akkolon, en jarl av Frankrike, og dette sverd sendte mig Morgan le Fay, for det er mere end et aar siden hun blev min frille. Og ofte lovet hun mig dette sverd, om jeg dermed vilde dræpe hendes broder kong Artur, som hun hader over alle mænd paa jorden, og om jeg vilde være hende til vilje i dette stykke, da lovet hun at undlive sin husbond og gjøre mig til konge i Engelland og Gor, og hun 48skulde bli min dronning. Men endda jeg elsker hende inderlig, vilde jeg aldrig svike kong Artur, den gode og ædle herre. Men igaar sendte hun mig sverdet med sin dverg, fordi jeg skulde staa en dyst mot en ridder, som var sterkere og vaabendjervere end jeg selv er. Og nu er alt dette ute, siden jeg har banesaar; men sig mig nu eders navn og av hvis hird I er?»

Da slog Artur op sit hjelmgitter, og herr Akkolon ropte høit: «Fagre, gode herre forlat mig, ti jeg kjendte eder ikke!» «Herr Akkolon,» svarer Artur, «jeg forlater dig gjerne, ti jeg vet du siger sandt og visste ikke, hvem jeg var. Men ve vorde hende Morgan le Fay, min søster, som jeg æret og elsket mere end hele min slegt og trodde bedre end min egen hustru.»

Derefter dømte Artur mellem de to brødre og bød herr Damas gi herr Onslak hans fædrearv tilbake. «Men til tegn paa, at herr Onslak bøier sig for herr Damas, siden han er ældst og hans kjæmpe vandt striden, skal herr Onslak hvert aar i skat sende sin broder en ridehest. Men det skal være en valak, from og mild og ikke for ung, ti det passer bedre for herr Damas end en stridshingst.» Og han bød herr Damas holde sig rolig paa sin borg og aldrig mere uroe nogen ridder, men herr Onslak bød han drage til Karlion og gi sig fru Guniver tilfange, da vilde hun gjøre ham til sin ridder og gi ham den bedste velkomst. Saa blev herr Onslak ved kongens og dronningens gunst snart meget rikere end sin bror og en høit hædret og vidspurt mand.

Siden lot Artur sig og Akkolon bære til et 49nonnekloster nær ved, og deres saar blev tvættet og stelt, men herr Akkolon døde paa den femte dag. Artur lot seks riddere bære liket paa en forgyldt baare til Morgan le Fay: «Hils hende, at jeg sender hende til gave det, som jeg vet hun mest elsker, og sig at jeg har mit sverd og sliren i mine egne hænder.»


7. Om Morgan le Fay.

Imens var Morgan le Fay viss paa, at nu var Artur død. Saa over middag, da hendes husbond kong Uriens laa og sov paa sengen i sit kammer, byder hun en av sine terner: «Nu ligger han saa tilpass, at jeg kan bli kvit den gamle mand. Led har jeg været ved ham længe; gaa og hent mig hans sverd.» «O frue,» siger ternen, «det var stor synd at dræpe en gammel mand som sover.» «Det blir min sak,» siger dronningen, «hent straks sverdet, som jeg har sagt.» Da løp ternen til herr Iveins kammer, og han laa ogsaa og sov, men hun vækket ham: «Staa op, eders moder, min frue vil myrde eders fader kong Uriens mens han sover i sin seng, og hun har sendt mig for at hente et sverd.» «Vel,» svarer herr Ivein, «gjør som min moder har befalet dig.» Saa bragte ternen med skjælvende hænder sverdet til dronningen, og hun tok leende imot det, drog det av sliren og gik frem til sengen for at se, hvorlunde hun bedst skulde faa livet av sin gamle husbond. Men i det samme hun løftet sverdet, sprang herr Ivein frem og grep 50om hendes armer: «Var du ikke min moder, jeg skulde slaa hodet av dig med dette samme sverd. De siger djævelen avlet Merlin, men jeg maa visselig sige en djævel bar mig i sit liv og fødte mig.» Og herr Ivein graat bitterlig av skam og harme. «Kjæreste min søn,» siger Morgan, «spar mig, ti Satan fristet mig; aldrig skal jeg gjøre slikt igjen. Spar mit liv, og ti med dette for min æres skyld.» «Jeg skal spare dig,» siger Ivein, «paa det vilkaar, at du aldrig forsøker slikt igjen.» «Nei søn,» siger hun og sverger dyrt derpaa.

Nu kom tidender til Morgan, at Akkolon var død og Artur hadde faat sit sverd igjen. Og da hun saa Akkolons lik, var hendes hjerte nær ved at briste, men hun skjulte det saa vel, at intet menneske saa nogen sorg paa hende. Og fordi hun frygtet for sit liv, naar Artur kom tilbake, gik hun straks til dronning Guniver og bad om orlov, at hun maatte faa reise hjem til sit eget rike. «Men vil I da ikke bie, til eders broder kommer tilbake,» siger dronningen og undrer sig meget. «Jeg kan ikke bie,» siger Morgan, «jeg har faat slike tidender, at jeg maa haste og ile.» «Vel, kjære søster, far med Gud, naar I vil,» svarer dronningen.

Saa fôr Morgan fra Karlion før daggry. Og om kvelden kom hun til det kloster, hvor Artur laa. Nonnerne kjendte hende og lot hende gaa ind til kongen. Der laa Artur og sov med sverdet hos sig i sengen, saa hun kunde ikke faa det uten at vække ham, men sliren stjal hun og fôrfôr] rettet fra: for (trykkfeil) hastig bort. Artur blev harm, da han vaaknet og savnet sliren, og nonnerne siger hans søster har været her, og 51de turde ikke negte hende at se ham, siden de vet, hvor høit han elsker hende. Saa sendte Artur herr Onslak efter hende. Men da Morgan saa hun blev forfulgt, svor hun: «Hvad som end blir av mig, sliren skal min broder aldrig faa igjen.» Og hun kastet den ut i en sjø; den var tung av guld og dyre stener og sank straks. Derefter, da hun kom til en fjeldkløft fuld av store stenblokker, skapte hun sig og sit følge om til sten. Da kong Artur og hans folk kom til fjelddalen, kunde de kjende Morgan og hendes følge i stenene, og Artur siger: «Her kan vi se Guds hevn,» og han sørget over sin søster endda.

Men ikke før var de redet bort, saa skapte dronningen sig og sine mænd tilbake igjen i kjød og blod, og hun lo og spottet med dem over Artur, som hadde ynket hende og sørget.

Siden red de videre, og paa veien møtte de en ridder, som førte en anden bakbundet med sig. «Herre,» siger Morgan, «hvad har denne ridder forbrudt, og hvad vil I gjøre med ham?» «Frue,» svarer ridderen, «jeg tok ham, som han laa med min hustru, og jeg vil drukne ham her i sjøen; siden skal hun dø.» «Det vil jeg aldrig taale,» mæler Morgan i stor vrede, «at en ridder skal myrdes slik, fordi han tjener og elsker skjønne fruer, helst naar de har slike gamle stygge egteherrer som I er.» Saa lot hun sine mænd befri den unge ridder, men bakbinde den gamle og drukne ham i sjøen. Siden sendte Morgan den unge ridder til kong Artur med bud og hilsen, at nu stod det vel til med hende og han maatte ikke sørge mere for sin  52søster, ti hun sat trygt paa sin faste borg i Gor, og ikke hadde hun nødig at frygte nogen mand, saalænge hun kunde skape folk til sten foruten andre kunster, som hun gjerne skulde vise sin dyrebare bror. «Jaja,» siger kong Artur, «hun er mig en god søster; hils hende og sig, at nu har jeg vel forstaat, hvor godt hun under mig.»

Men kongens riddere harmedes meget, da de hørte om Arturs eventyr, og de svor, at skedde der hende hendes ret, burde fru Morgan le Fay brændes paa baal.

Da kom om en tid en jomfru til Karlion med bud og hilsen til kong Artur fra Morgan le Fay, at nu angret hun inderlig sin adfærd og bad sin bror om tilgivelse for alt hun hadde gjort ham imot; det vilde hun bøte for saa haardt, som kongen tyktes retfærdig. Og til tegn paa sin kjærlighet sendte hun ham en kappe, som var saa utsydd med guld og dyre stener, at den kunde staa alene; ingen mand hadde set saa skjønt et plagg. Kong Artur likte kappen vel, men han sa litet.

Da kom Ninien, sjøens frue, ridende tilgaards i stor hast og hun sprang av sadlen, løp ind for kongen og ropte høit: «Herre, rør ikke kappen og la ingen mand av eders røre den, førend hun, som har bragt den hit, har prøvet den paa sig.» «Jomfru,» siger kongen da til sin søsters bud, «den kappen I har bragt, vil jeg først se paa eder.» Morgans terne begyndte at blegne og skjælve, men sa: «Ak nei, ilde vilde det sømme sig, om jeg, en tjenestemø, skulde bære en konges kappe.» «Ved mit hode,» svarer Artur, «I skal bære den, før jeg eller nogen 53mand av mine tar den paa sin bak.» Saa tvang han hende dertil med draget sverd, og straks hun fik kappen over sig, faldt hun død ned og brandt til kul.


8. Om Pelleas og Ettard.

Nu var kong Artur saa harm paa sin falske søster, at han vilde ikke tro andet end hun hadde raadet sig med nogen mand, sin husbond eller sin søn. Men han sa til sin maag kong Uriens: «Jeg vet av det herr Akkolon sa, før han døde, at din dydefulde frue og min gode søster Morgan stod dig efter livet saavel som mig, saa jeg tænker neppe du har kjendt hendes svikefulde raad. Men orm kryper av ormegg, og din søn Ivein har vel visst, hvad hans mor hadde isinde.»

Da blev herr Ivein forbitret, for han hadde løftet sverd mot sin egen mor den tid han fik vite om hendes falskhet, og han red straks bort fra Karlion i stor vrede. Og da herr Gavein hørte, at kongen hadde drevet herr Ivein fra sig med uretfærdige og vanærende ord, sprang han op fra bordet og ropte: «Har kongen jaget mit søskendebarn, da har han jaget mig med det samme,» og han løp ut av hallen. Hans bror Gaheris sa det samme. Og de gik til sit kammer, klædte sig, fandt sine hester og red efter herr Ivein. De naadde ham snart igjen, og siden det var tidlig paa sommeren og fuglene sang og vildtet sprang og skogen stod i fagreste blomstring, saa glemte de tre ungersvender snart sin harme 54og sorg og red gladelig gjennem skogen med skjemt og sang og bad til Gud og Vorfrue de maatte møte mange eventyr og vinde ry og ære.

Mot kveld hørte de en klokke ringe; de red efter lyden og kom til en kirke ved en kilde i skogen, fra den gik der tre stier ind i tykningen. De besluttet da næste morgen at drage hver sin vei og sov om natten hos eneboeren, men næste morgen, før sol stod op, bød de tre venner hinanden farvel, stevnet møte ved denne kirke søndag før pinse næste aar, og saa red herr Gavein mot øst, herr Ivein mot nord og Gaheris mot vest. Men her skal kun fortælles om herr Gavein, hvordan han vel fandt eventyr, men liten hæder ved det.

Han red den dag tilende gjennem tyk og mørk skog; der var høit fjeld og store sjøer, men ikke spor til folk. Om natten sov han under et træ, svøpt i sin kappe. Men da han red videre næste dag, kom han om en stund til en lysning i skogen, og der saa han et underlig syn. Ti han saa en ridder tilhest, som verget sig alene mot ti. Og han som kjæmpet alene, var saa fager og velbygget og sterk og vaabendjerv en mand, at det tyktes Gavein han skulde let kunne vinde paa alle de andre. Men da han hadde kjæmpet en stund, lot han sig godvillig – saa syntes det for herr Gavein – kaste av sadlen, overmande og avvæbne. Og de ti riddere bandt hans hænder paa hans ryg, trædde et rep om hans føtter, og mens nogen holdt ridderens hest ved bigslet, tok andre og knyttet dens halehaar om ridderens hals. Slik førte de ham bort paa den usleste og skammeligste maate. Herr Gavein 55undredes usigelig, og da han blev vâr en gammel munk, som kom ut av skogen, red han bort til ham og spurte: «Fromme fader, hvad betyder dette underlige syn jeg her har set?»

«Fagre søn,» siger munken, «det vil jeg ikke dølge for eder. Vid da, at den skjønne, modige og vaabendjerve ridder, som I saa kjæmpe alene mot ti, heter herr Pelleas, og han er den ædleste og dueligste mand som lever. Men her er en mø i vort land, og hendes navn er Ettard, fager at se paa, av god byrd og passelig rik, men endda er her mangen baade frue og mø, som kan nævnes hendes like i alle stykker og vel saa det. Men herr Pelleas har sat hele sin hu til hende, og ifjor var her turnering og dystridt. Da kom alle riddere, fruer og møer fra denne kant av landet, og ridderne dystet i tre dage. Herr Pelleas vandt prisen, som var et ypperlig sverd og en krans av guld, men guldkransen skulde ridderen gi til den frue, som tyktes ham fagrest og fortrinligst av alle. Og herr Pelleas gav kransen til jomfru Ettard og bad om at faa bære hendes ærme paa sin hjelm; da vilde han være hendes ridder og kjæmpe alle kampe til hendes ære, og elske hende alene til sin død. Men saa forunderlig stolt og hovmodig er denne mø, at hun vilde intet høre paa herr Pelleas’ ord, men viste ham fra sig med spot og haan, endda alle mennesker lastet hende, og fruer langt fagrere og mægtigere end hun er, sa de vilde gjerne være herr Pelleas til vilje i alle ting, gad han saasandt bare spørre om deres gunst. Men herr Pelleas’ sind er vendt til Ettard alene, og han holder til sin meste tid her 56like ved hendes land, ti hun eier den borg I ser over skogtopperne histhenne, men herr Pelleas pleier at søke sig herberg i vort kloster her nær ved. Og hver uke sender jomfruen ti riddere av sit følge ut for at kjæmpe mot ham, og naar han har verget sig mot dem en tid, lar han sig godvillig fange og binde, ti kun paa den maate kan han faa se et glimt av møen. Og hun befaler sine mænd, at de skal føre herr Pelleas frem for hende med skam og beskjæmmelse, sommetider bundet til hestens hale eller under hestens buk eller ridende baklængs, og hun spotter og haaner ham, ti hun vil faa ham til at holde op med sin beiling og fare fra hendes land. Men herr Pelleas taaler det alt bare for at faa se sin elskede en eneste stund.»

«Ved Jesus,» siger herr Gavein, «jeg ynkes over denne mand, og det harmer mig, at nogen frue handler slik med en tapper og trofast ridder.» Dermed red ham frem mot den borg, som munken hadde vist ham over skogen. Da han kom dit, saa han, at vindebroen blev firet ned og herr Pelleas kom ridende ut av borgen, men han vred sine hænder og var saa sorgfuld, at han neppe kunde holde sig i sadlen, og han klaget bitterlig. Herr Gavein red ham imøte, hilste høvisk og sa: «Gode ædle herre, sig mig, hvi sørger I saa saare? Sandelig, jeg sverger ved min kristelige tro, jeg ønsker at jeg kunde hjælpe eder.»

«Herre,» spør herr Pelleas, «hvem er I og hvor kommer I fra?» «Jeg kommer fra Karlion,» svarer den anden, «jeg er kong Arturs ridder og hans 57søstersøn. Gavein heter jeg, og min far var kong Lot av Orknøy.»

«Mit navn er herr Pelleas av Øen,» siger denne, «jeg er herre over gods og land, men sikkert er jeg født i en usalig time. Aldrig hadde jeg hu til mø eller frue, før jeg saa hende, som eier denne borg.» Og han fortæller nu Gavein det, som munken hadde berettet. «Og jeg taaler skam og beskjæmmelse, slik som I har set idag, fordi det er den eneste maate, hvorpaa jeg kan faa se hende. Gjerne skulde jeg ligge alle mit livs dage i jomfruens fangetaarn, og taale den haardeste tvang og pine, maatte jeg bare se hende hver dag, ti jeg elsker hende saa inderlig og trofast, at jeg kan ikke andet end tænke, hendes sind maa mildnes tilslut. Men hun under mig aldrig at mæle et ord derom, for naar jeg vil tale til møen, byder hun straks sine mænd at føre mig ut av borgen.»

«Herre,» siger Gavein, «jeg ynkes inderlig over eder, og gjerne vilde jeg hjælpe eder til at vinde møens kjærlighet. Og vil I trøste eder til mig, da skal vi bytte hest og harnisk, og jeg vil ride til denne frues borg og sige, at jeg har fældet eder i tvekamp. Og naar hun hører I er død, vil hun sikkert mindes eders troskap og sørge over eders kjærlighet, som hun har mistet. Og da vil jeg tale eders sak.»

«Ædle herre,» svarer herr Pelleas, «siden I er kong Arturs ridder av Det runde Bord og hans nære frænde, da vet jeg jo, I vil visselig ikke svike mig. Og maa Gud lønne eder, at I vil hjælpe mig, ti jeg kan det aldrig.»

58Saa byttet herr Pelleas og herr Gavein hest, harnisk og alle klædningsstykker. Kun sine sverd byttet de ikke. Og de svor hinanden troskap ved Kristi kors, omfavnet og kysset hinanden som brødre. Siden bad herr Gavein herr Pelleas vente sig der paa engen og lovet at være tilbake til vespertid. Derpaa red han fra ham.

Nu laa herr Pelleas under et træ og ventet, men herr Gavein kom ikke tilbake den kveld. Og han kom hellerikke den næste dag, og herr Pelleas led slik av angst og sorg og uro, at hjertet nær hadde bristet i hans liv. Og da det led over middagstid den tredje dag og herr Gavein endda ikke kom tilbake, kunde han ikke bære sin uro længer, men han red op til borgen. Det var mai maaned, og veiret var fagert, og herr Pelleas saa, at der var opreist telter i rosenlunden under borgmuren. Han bandt da hesten ved et træ og gik ind i lunden. Og i det første telt han kom til, laa nogen av Ettards riddere og sov, og i det næste telt laa hendes tjenestemøer. Men tilslut kom han til et telt, som var større og fagrere end de andre, og det stod litt avsides inde i lunden. Og da han løftet teppet fra teltdøren, saa han en seng, og paa den laa herr Gavein og Ettard; de sov fast og holdt armene om hinanden, og deres klær laa paa jorden foran leiet.

Og mens herr Pelleas stod der og saa paa dem, tyktes det ham underlig, at han ikke faldt død ned av sorg og forbitrelse. Og først tænkte han, at han vilde dræpe dem begge. Men han besindet sig og sa til sig selv: «Visselig er denne ridder falskere end nogen mand, som har levet paa jorden, siden 59Judas som sveg Vor Frelser. Men var han end aldrig saa falsk, ikke vil jeg dræpe ham, mens han er nøken, vaabenløs og sovende, ti da forspilder jeg min egen ridderære, og andet eier jeg nu ikke paa jorden.» Saa gik han ut av teltet og bort.

Men da han hadde gaat et stykke, blev hans harme saa brændende, at han var nær ved at kvæles. Og han tænkte: «Jeg vil allikevel hevne mig og dræpe dem begge.» Og han gik tilbake til teltet, og da han saa paa de to, som sov i hinandens favn, drog han ut sit sverd, men det syntes ham som det sukket i hans haand. Og solen, som stod høit paa himmelen endda, skinnet i den nøkne klinge, og herr Pelleas tænkte ved sig selv: «Dette mit riddersverd er blankt og purt som en ung jomfrus ære – skulde jeg nu skjende det med blod av en mensvoren ridder og hans skjøge.»

Da la han det nøkne sverd tvers over de to i sengen, saa varsomt at ikke de vaaknet ved det. Og han gik sagte ut av teltet, gjennem rosenlunden og dit hans hest stod bunden. Saa red han tilbake til klostret, kaldte paa sine riddere og svender og bød dem følge sig tilbake til hans egen borg.

Der delte han ut sit gods og sine klenodier mellem sine mænd, takket dem for deres troskap, og bad dem leve vel: «ti nu har jeg fanget min helsot,» siger han, «og Gud vet jeg længes inderlig efter at fare fra denne verden. Men naar jeg er død, da skal I skjære hjertet ut av mit bryst og lægge det mellem disse to sølvskaaler og bringe det til Ettard den fagre, som jeg elsket. Og sig hende, at I bærer hende et bæger til, som hun har skjænket 60fuldt saa mangen gang baade av søtt og bittert, og gladelig har jeg drukket alt, som hun undte mig det. Men nu er kalken sprungen, for tilslut faldt der i den en draape av falsk og troløs gift.»

Og derefter gik herr Pelleas ind i sit kammer, avførte sig sine klær og la sig i sengen med ansigtet vendt mot væggen. Og i tre døgn laa han slik, spiste ikke, drak ikke, ikke sov han og ikke mælte han et ord, men bare ventet paa døden.

Men da herr Gavein og jomfru Ettard vaaknet, fandt de det nøkne sverd over sig i sengen. Og Ettard kjendte det, at det var herr Pelleas’ sverd.

«Jesus, herre,» roper hun høit, «nu frygter jeg I har forraadt mig, ti I sa mig, I hadde fældet herr Pelleas i tvekamp og I var klædt i hans rustning, men I bar ikke hans sverd, og nu er det kommet hit, mens vi sov sammen, og jeg frygter svare, at I har løiet for mig og herr Pelleas er ikke død.»

Men herr Gavein var ilde ved av skam og anger, og han svarte hende i stor vrede: «Sandelig, Ettard frue, litet var I værd den gode og ædle ridder herr Pelleas’ kjærlighet. Ti I tok mot mig med fryd og glæde, da I trodde jeg var hans banemand, og I lot mig straks se eders sind og vilje, saa jeg glemte min ridderære, og nu er jeg beskjæmmet, slik at jeg aldrig kan avtvætte min skam.»

«I siger sandt,» svarer fruen, «ikke var jeg værd denne ypperlige og høviske ridders kjærlighet, og han var en bedre og ridderligere mand end I nogentid blir. Ellers hadde vi nu begge været døde, ti jeg forstaar, at herr Pelleas har selv lagt dette sverd 61her i sengen hos os. Og ve mig, at han ikke undlivet mig og eder, ti nu har jeg bortskjænket mit dyreste smykke og bortkastet min jomfrudom, som jeg aldrig kan faa tilbake, til en æreløs ridder, der sviker baade mand og mø.»

Og slik vekslet disse to, der nylig hadde hvilet i hinandens armer med kys, kjærtegn, legems vellyst og søt tale, de bitreste og mest hadefulde ord. Saa endes ofte deres venskap, der har pleiet syndig og kjødelig elskov, siger den gamle franske bok.

Nu red herr Gavein sorgfuld bort fra dette land, og han søkte til et kloster, hvor han skriftet og hørte messen. Der blev han næsten et aar tilende, til det var den tid han skulde møte sine fæller herr Ivein og herr Gaheris hos eneboeren, søndag før pinsefesten.

Men jomfru Ettard klædte sig i fattige og ydmyge klær, som det sømmer sig et bondebarn at bære, og hun gik paa sin fot til herr Pelleas’ borg. Og hun gik til ridderens kammer og stod for hans seng og mælte:

«Herr Pelleas, ædle, gode og kjære herre, jeg beder og besværger eder for Hans skyld, som kjøpte os alle med sit blod, og for Hans rene og skjære moders skyld, at I avlater at sørge og græmme eder for mig, ti I vet nu, det er jeg ikke værd. Men jeg beder eder for Guds miskundhets skyld og fordi I er ædel og dydefuld fremfor andre mænd, at I vil unde mig at bli her paa eders borg som den ringeste terne og gaa eders tjenestemøer tilhaande med det haardeste og groveste arbeide i 62eders hus, og jeg vil gjøre det gladelig, ti nu da det er forsilde, ser jeg vel, at I er den ædleste og bedste og mest værdige at elske.»

Men herr Pelleas vendte sit ansigt mot væggen og svarte hende aldrig et ord. Og hun sat dag og nat foran hans seng og graat bitterlig.

Men paa den tredje dag tren den fagreste mø ind i kammeret; det var Ninien, sjøens frue, og hun sa:

«Ikke vil jeg taale, at trofast kjærlighet skal ende denne ridders liv saa elendig.» Saa kastet hun en trolddom over herr Pelleas’ seng, og han faldt i søt søvn. Og da han vaaknet og saa de to fruer ved sengen, da hilste han Ninien høvisk og med glæde, men han saa paa fru Ettard og spurte: «Hvem er denne tjenestemø! Og hvad gjør hun her i mit kammer?» Og han kunde ikke mindes han hadde set hende før.

Da sa Sjøens frue, at hun var kommet for at føre ham til Karlion. Herr Pelleas stod op og han var karsk og glad, han klædte sig i sine bedste klær, lot sadle sin hest og bød svendene følge efter med telt og klenodier. Saa red han bort med Ninien og var hos hende et aar omkring, men til pinsefesten førte hun ham til kong Artur i Karlion. Siden han hadde vist sig i ridderspil og dystridt som en ypperlig ridder, gav kong Artur ham et sæte ved Det runde Bord, ti der var just tre sæter ledige.

Men endda herr Pelleas intet mindtes av sin handel med Gavein og ganske hadde glemt Ettard 63ved Niniens kunst, saa likte han aldrig Gavein. Men Sjøens frue gjorde venskap mellem ham og Lancelot, sin fostersøn, og vilde aldrig tilstede, at de dystet mot hinanden. Og Pelleas var Niniens elsker til sin død, og saa siges der, at efter slaget paa Barhams bakker, hvor Artur og hele hans ridderskap fandt døden ved Mordreds svik, førte Ninien Pelleas saaret til Avalons ø, og der levet han med hende i herlighet og fryd siden.

Men fru Ettard døde av sorg.

Og herr Ivein og herr Gaheris vendte tilbake paa pinseaften et aar derefter; de hadde hat mange farlige og fagre eventyr, saa de vandt stort ry derved, og kong Artur og dronning Guniver glædedes derved.

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Fortællinger om kong Artur og ridderne av det runde bord

I Fortællinger om kong Artur og ridderne av det runde bord gjenforteller Sigrid Undset legendene om sagnkongen Arthur, med utgangspunkt i Thomas Malorys Le Morte d'Arthur fra 1485 og ridderviser.

Den historiske Arthur skal ha levd på 500-tallet, men han er ikke omtalt i historiske kilder før på 800-tallet, og det hersker stor tvil om han faktisk har levd. Mytene om ham har uansett blitt en del av vesteuropeisk litterær tradisjon. Sagnene spredte seg på 1100-tallet fra Wales til Frankrike og derfra videre rundt på kontinentet. På 1200-tallet kom sagnene sammen med andre sagn om riddernes bedrifter til Norden, særlig er de svenske Eufemia-visene kjent.

Les mer..

Om Sigrid Undset

Forfatteren og samfunnsdebattanten Sigrid Undsets betydning for norsk og internasjonal litteratur- og samfunnshistorie er uomstridt. Hennes omfangsrike produksjon favner romaner, noveller, essaysamlinger, helgenbiografier, artikler og selvbiografiske skrifter.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Følg Bokselskap i sosiale medier

Instagram      Facebook
Bluesky          X

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.