Fortællinger om kong Artur og ridderne av det runde bord

av Sigrid Undset

Sjette bok


1. Hvorlunde herr Galahad blev slagen til ridder paa pinsekvelden.

Om pinsekvelden silde kom en jomfru ridende til Karlion og spurte efter Lancelot, og hun sa til ham: «Herre, det er min begjæring til dig fra kong Pelles, at du følger med mig til skogen her nær ved.» Da bød Lancelot sin væbner lægge sadel paa hesten og bringe hans vaaben. Men dronningen kom ut paa svalen og sa: «Lancelot, vil I slik forlate os i denne høie helg?» «Frue,» siger møen, «han skal være her tilbake aarle imorgen.»

Saa red Lancelot og møen ind i skogen, og hun førte ham paa stier han ikke kjendte, og de red saa fort, at hestene var vaate av skum og sved. Og ved midnatstid kom de til et vand i skogen, og der blev Lancelot vâr et kloster, som laa ved strandbredden. Da løftet jomfruen haanden og bød Lancelot stanse sin hest. Og straks tok klokkerne i klostret paa at ringe, og porten blev aapnet. Ut kom tolv klosterjomfruer i hvite klædninger og sorte slør, og hver bar en kjerte i haanden. Og de ledsaget 136moder abedissen, som leiet ved haanden en ung svend i fotsid, hvit linnedkjortel.

Da tænkte Lancelot, mens de gik frem imot ham, at aldrig hadde han set saa fager og mandig en gut, endda hans øine var milde som en dues. Men abedissen førte gutten frem til Lancelot, og han sprang av hesten og bøiet sig dypt for nonnerne.

«Herr Lancelot, kong Bans søn,» siger den værdige frue, «her bringer vi dig din søn, som vi har fostret. Ti nu er han femten vintre gammel, og det er tid du tar ham til dig og gjør ham til ridder.»

«Er dette hans egen begjæring,» spør Lancelot da, og gutten svarer ja. Da utdrager herr Lancelot sit sverd, og Galahad knæler ned, og mens de fromme søstre staar omkring dem, slaar faren sin søn til ridder. Siden løfter herr Lancelot Galahad op, kysser ham og siger: «Gud gjøre dig til en god ridder, ti fagerhet har han skjænket dig mere end nogen moders søn jeg saa indtil denne dag.»


2. Hvorlunde herr Galahad satte sig i Det farlige Sæte.

«Nu, fagre søn,» siger Lancelot, «vil I følge mig til kong Arturs gaard?» «Nei,» svarer herr Galahad, «ikke er det saa, at jeg skal følge eder dit, men jeg kommer, naar min tid er.»

Saa red Lancelot tilbake, og han kom til Karlion, mens kongen og dronningen var til høimessen i minsteren med hele sit følge. Og efter messen 137skulde hirden gaa tilbords. Og der stod skrevet med gylden skrift paa hver ridders stol, hvem som skulde sitte der. Men der var en stol, som kaldtes Det farlige Sæte, og hver den som satte sig deri, skulde straks dø, om han ikke var den, som Gud Herren selv har utkaaret til denne plads. Og derfor, da kong Artur hadde drukket bryllup med fru Guniver, som bragte ham Det runde Bord i medgift, da lot han paa Merlins raad Det farlige Sæte tildække med et silkeklæde. Og slik hadde det staat indtil denne dag.

Men da kongen og hans riddere denne morgen skulde gaa tilbords, da var klædet borttat, og ingen visste ved hvis hænder. Da satte de sig alle ned i stor undren. Og straks hændte der en sælsom ting, som var, at alle vinduer og dører i hallen stængtes av sig selv. Men allikevel blev rummet ikke mørkt. Og da saa ridderne, at der stod en gammel mand i hellige klædebon, og ingen kunde sige, hvorfra han var kommet. Men ved haanden leiet han en ung ridder i blodrød rustning, men uten sverd og skjold. Og ingen hadde set saa fager en mand.

Men den gamle hellige mand bød den unge avføre sig sin rustning, og under bar han en skarlagens kjortel, og den gamle mand kastet en hermelins kappe over hans skuldrer. Og han mælte til kong Artur: «Herre, her fører jeg til eder en ung ridder av kongebyrd og av Josef av Arimatæas æt; ved ham skal underlige ting fuldbyrdes.» Da stod kong Artur op og svarte: «I være velkommen!»

Men den gamle mand førte ynglingen til Det 138farlige Sæte, som var næst ved herr Lancelots plads. Og han sa: «Herr Galahad, denne stol har ventet paa eder, før I var undfanget og født.» Da satte herr Galahad sig deri, og den gamle mand gik bort.


3. Om Den hellige Sanktgral.

Og endda mens alles hjerter var fulde av forundring – ti de visste, at i Det farlige Sæte skulde sitte den ypperste ridder i verden, men herr Galahad tyktes dem fast et barn endnu – da kom der et stormstøt og tok om huset, saa det syntes som om murene maatte styrte, og det blev mørkt som midnat, og tordenen slog over taket. Men midt i uveiret sprang der frem en solstraale, syvfold klarere end den klareste dag.

Da følte hver mand Den hellige Aands naade i sig, men der var ingen som kunde finde mæle, og de saa paa hinanden. Og det syntes dem de hadde aldrig set hinanden klart før, ti det tyktes en og hver, at hans staldbrødres aasyn var saa skjønne og skinnende, som var de alt i Paradis.

Da var Den hellige Sanktgral der i hallen, dækket av hvitt sammit; ingen monne se det hellige kar eller hvo som bar det, men rummet var opfyldt av vellugt, og hver mand syntes han var mættet av den lifligste mat og drikke han visste – men dette var et tegn paa Himmerikes Rike, at der er alle jorderigs begjæringer ikke mere.

Og om en stund svandt solstraalen bort, og Den 139hellige Sanktgral saaes ikke mere, og rummet var som før.

Da fik de mælet igjen, og kong Artur stod op og sa:

«La os alle takke Gud og Hans hellige Aand for naaden. At vi maatte undes at se slike jertegn paa Hans hellige Pinsedag.»

«Nu,» siger herr Gavein og springer op, «lekte mit hjerte som falken i grønne lunde, mens Det Helligste var hos os, og mit kjødelige legeme var mættet, som skulde det aldrig mere vite av nogen attraa. Og jeg hadde ikke uten en sorg, at jeg ikke maatte se Den hellige Sanktgral, men den var saa vel tilhyllet. Derfor lover og sverger jeg nu her for min konge og vor erkebisp, at jeg vil fare ut imorgen aarle og søke Den hellige Gral, og ikke vil jeg hvile, før jeg har set den mere klart end jeg nu saa den, eller Gud selv viser mig ved sikre tegn, at det er mot Hans vilje og raad, at jeg skal skue hans løndommer.»

Da reiste de sig op, hver og en ridder av Det runde Bord, og alle svor de som Gavein.

Men da kong Artur hadde hørt eden, da bøiet han sit ansigt i sine hænder. «Ak Gavein, Gavein, du min kjæreste frænde,» siger han sorgfuld, «nu har du brutt Det runde Bords ring, og den skal visselig aldrig mere bøtes – ti mange av eder ser jeg nu ikke mere igjen her paa jorden. Og jeg elsket eder alle usigelig, og al min id var eders vel og eders hæder, som I var min hæder og lykke, og intet hadde jeg kjærere paa jorden end mit ridderskap, men nu forlater I mig alle!»

140«Ak,» svarer Lancelot, «trøst eder, min kjære herre. Ti der er mere ære for os og eder i dette hellige eventyr end i nogen anden daad vi har øvet. Og hvo som dør paa denne færd, mens han søker Sanktgral, hans død er en god død, og hans sted er ham beredt av Vorherre.»

Men fru Guniver sørget saa saare, og alle hendes fruer og møer sørget for sine egtefæller og elskere. Og der var mange av dem, som gjerne vilde fulgt med ridderne, som skikken var i hin tid, at en mø ofte fulgte sin elsker, naar han drog ut paa eventyr. Men herr Boudvin av Bretland, som fordum var en ridder av Det runde Bord, men nu en hellig eneboer, kom til kongsgaarden. Og han bød alle mænd og kvinder la slike tanker fare. «Ti nu har I lovet eder ut i Guds erende, og ingen skal se hans løndommer, uten han er ren og fri for synd.»


4. Da ridderne fôr ut for at søke Sanktgral.

Næste morgen gjorde ridderne sig rede til at fare; det var et hundrede og femti mand. Først drog de til kirken og hørte messen; dit fulgte dem kong Artur og dronning Guniver, og de var saare tunge i sind. Men da ridderne var steget tilhest i borggaarden, da kom kong Artur til herr Galahad, bad ham sitte av og løse hjelmen av sit hode, saa dronningen kunde faa se hans aasyn.

Da fulgte herr Galahad med kongen frem til trappen, der fru Guniver stod, og hun saa længe 141paa ham og spurte, hvorfra han var. Herr Galahad svarer, han er fra Korbins stad. «Visselig er du Lancelots søn,» siger hun da, «aldrig var to mænd hinanden mere like.» Dertil svarte herr Galahad hverken ja eller nei. «Saa hjælpe mig Gud,» siger dronningen harm, «ikke har du nødig at skamme dig ved din faders navn eller dølge det; av alle mænd i verden er han den ypperste og tapreste og fagreste og ædleste i alle maater. Se vel til, at I overgaar alle eders fæller, saa I kan nævnes hans rette søn i eders gjerninger, som I er det i eders aasyns fagerhet.» «Frue,» svarer herr Galahad, «hvi spør I, siden I vet det saa vel? Men det skal nævnes, naar tid er, hvem som er min fader.» Men dronningen gik ned, kysset ham paa panden og bad Gud gjemme ham.

Saa steg ridderne tilhest. Og de red gjennem byens gater; da graat baade fattig og rik for de fôr bort. Den nat var de alle tilsammen i en borg, som het Vagon. Men om morgenen bød de hinanden fare vel, og hver mand drog sin vei alene.


5. Hvordan herr Galahad fik sin frænde kong Evelaks skjold og sverd.

Herr Galahad red ut uten skjold og sverd, og han red i fire dage og møtte ikke eventyr. Den fjerde dag mot kveld kom han til et hvitbrødrekloster. Der var han om natten, og om morgenen gik han til messen. Da førte munkene ham hen 142bakom alteret; der hang et hvitt skjold med et blodrødt kors oppaa og et herlig sverd, men sverdet hang i et hamperep og ikke i en gjord. Og der stod en høi ridder i hvit rustning med nedfældt hjelmgitter, han tok ned sverdet, bandt det ved hamperepet om herr Galahad og hængte skjoldet om hans hals. Da mælte han: «Disse vaaben tør ingen mand bære uten den som er uplettet og fri for synd.»

«Herre,» svarer Galahad, «ikke tør jeg da annamme dem, og hvem er I, som tør skjænke slikt bort til en I ikke kjender?»

«Jeg kjender dig,» svarer den hvite ridder, «men mit navn skal ingen jordisk mand vite. Men disse vaaben var kong Evelaks vaaben, og vid, at du er av hans æt ved din fader herr Lancelot. Ti den tid Vor Herre Jesus Kristus hadde taalt døden for os paa korset i sit toogtredivte aar, da tok den ædle ridder Josef av Arimatæa hans legeme ned og begrov det. Og derefter seilet han fra Jerusalem med alle sine frænder og kom til den stad Sarras, hvor kong Evelak hersket. Kongen tok vel imot dem, annammet daab og den rette tro. Og til tegn paa, at nu satte han sin lid til den sande Gud og Jomfruens søn alene, og regnet ham for sit rette vern og verge, lot han gjøre sig disse vaaben. Og sverdhjaltet er korsdannet, og det er gjort av træ, og en arm er hvit og en grøn og en er rød. Ti da vore første forældre blev utdrevne av Paradis, da brøt Eva en gren av Livsens træ og hun stak den i jorden og den spiret og grodde op, og det træ var snehvitt til tegn paa, at en jomfru plantet det. 143Men fordi døden var kommet ind i verden, bød Herren Adam og Eva kjende hinanden paa kjødelig vis, og den første nat de sov tilsammen under træet som mand og viv, da blev en part av træet grønt til tegn paa Guds velbehag i det hellige egteskap, at det maa være fagert og frugtbart som den grønne sommer. Men det var under det samme træ, at Kain ihjelslog sin broder Abel, og da blev en part av træet blodrødt. Og kong Salomo lot det træ opgrave og skikket det til Sarras, en elskovsgave til Balkis den fagre, som var dronning i Sarras og Saba.

Men kong Evelaks skjold var purt og hvitt uten tegn eller merke. Og da Josef av Arimatæa drog fra Sarras, da overgav kongen sit rike til sin søn, og fulgte ham. Saa førte Gud dem tilslut til denne ø, som dengang kaldtes Brutien, og her præket han den kristne tro og omvendte det meste av folket. Men da Josef av Arimatæa var lagt paa sit dødsleie, da sørget kong Evelak saare, og han sa: «Av kjærlighet til dig forlot jeg mit kongerike og al min slegt. Og siden du nu gaar fra mig, saa gi mig et tegn, hvorved jeg kan mindes dig.» Josef svarte: «Bring mig dit skjold.» Og han tegnet et kors paa skjoldet med sit blod. «Nu har jeg git dig et tegn, hvorved du kan mindes mig, hversinde du ser det. Og dette blod skal altid synes saa friskt som nu.»

Men en ridders skjoldmerke er som et tegn eller billede paa det han har inderligst i huen. Derfor bar kong Evelak et blankt skjold den tid han først hadde tat ved troen, ti da skal attraa og egen vilje utdø, og menneskets hjerte intet rumme 144uten fryd, at vore synder er forlatt os og avtvættet i daabens vande. Men siden, da kong Evelak var vokset i kjærlighet til korset, da merket Josef hans skjold dermed. Men en mands skjoldmerke er oftest hovmodighets eller lønlig synds tegn. Og ingen har været værdig at føre kong Evelaks skjold med rette, før herr Galahad kom. Ti hans attraa og længsel var vendt alene mot Vorherre Jesu hemmeligheter.

Saa forsvandt den hvite ridder, da han hadde talt ut. Og herr Galahad red ut i verden med sverdet, hvis hjalte var gjort av Livsens træ, og det korsmerkede skjold. Og hans vei førte ham op i høifjeldet. Da kom han ved nattetid til en liten kirke, men den laa øde og næsten helt sunket i grus, og herr Galahad saa ingen mennesker deromkring. Da steg han av hesten, gik ind og knælte for alteret. Han læste sine bønner og bad Gud lede hans fjed over alle verdens veie. Og mens han bad, hørte han en røst som sa: «Min ridder herr Galahad, gaa til Jomfruens Borg og løs hende av tvang.»


6. Herr Galahad kjæmper mot syv brødre og løser en jomfru.

Da herr Galahad hørte disse ord, takket han Gud, stod op og gik til sin hest. Han sprang i sadlen og lot den gaa, hvor den vilde. Den bar ham ned av fjeldet til en dal, og der laa den fagreste 145borg ved et mørkt vand. Og en gammel mand, som stod ved vandet, sa: «Dette er Jomfruens Borg, men den er fuld av synd, hovmod, grusomhet og ondskap; vend om og søk ikke dit.» Herr Galahad svarte: «Jeg rider i Guds erende.»

Da blev vindebroen nedfældt og syv riddere red ut imot ham, mens de ropte: «Vogt dig vel, ridder, av os vinder ingen mand andet end døden!» «Hvordan,» svarer herr Galahad, «vil I møte mig alle paa en gang?» Da ler ridderne og roper: «Hvo som vil kjæmpe her, maa kjæmpe med alle os syv brødre paa en gang.»

Da fældet herr Galahad sin lanse og tok imot dem. Og han kjæmpet med dem alle syv den hele nat. Men ved morgengry hadde han overvundet dem og de flydde ind i skogen. Da red herr Galahad over broen og gjennem porten, som stod aapen. Og midt i borggaarden blev han vâr et stort taarn, stængt med mange jernbolter. Men der var fuldt av folk i gaarden og de ropte: «Velkommen herre, længe har vi ventet paa frelsen!» Og en gammel mand sa til herr Galahad:

«Herre, i dette taarn ligger en jomfru bunden og lænket, og hun eier denne skjønne borg med rette og er en mægtig konges datter. Men for syv aar siden kom disse syv brødre hit til borgen, og den skjønne jomfru tok vel imot dem, satte dem til høibords i sin hal og bød dem det bedste hun formaadde. Men da de hadde ætt og drukket, skjendet de hende og røvet hendes ære; siden sperret de hende i mørketaarnet og la under sig alt hendes land og arvegods, voldte hendes tjenere 146tvang, tryk og uret, og denne fagre borg blev fordærvelsens og ulykkens sted. Men ta nu dette horn av elfenben og guld og blaas derpaa; da skal taarndørene springe op, og I skal føre vor frue av taarnet, og Jomfruens Borg skal atter vorde det den var tilforn.»

Da blaaste herr Galahad paa hornet, og taarndørene fløi op. Og han leiet ut den fagre jomfru, som laa i bolt og jern, og indsatte hende i hendes arv og ret igjen. Hun takket ham inderlig, men hun mælte: «Om I end har frelst mig og forjaget disse syv brødre herfra, saa tro ikke de er døde, ti de skal leve til verdens sidste dag.»


7. Hvorlunde herr Galahad møtte herr Lancelot og herr Percival.

Nu red herr Galahad videre gjennem vilde skogen, og der møtte han herr Lancelot og herr Percival, men de kjendte ham ikke, fordi han bar et fremmed skjold. Saa fældet herr Lancelot sin lanse og red mot sin søn for at friste eventyr med ham. Og herr Galahad kastet ham av sadlen. Derefter red herr Percival sammen med Galahad, men han fôr ikke bedre.

Der var et enebo like ved, og en gammel kvinde i hellige klær stod utenfor og ropte: «Gud skjerme dig, du bedste ridder i verden! Hadde herr Lancelot og herr Percival kjendt dig saa vel som jeg, da skulde de visselig aldrig møtt dig!» Da blev herr 147Galahad ræd, at eneboersken skulde gi hans navn tilkjende; saa tok han sin hest med sporerne og red bort. Men nu skjønte de andre, hvem han monne være, saa de svang sig i sadlerne og jog efter ham av al magt. Men de tapte ham snart av syne i skogen.

«La os vende tilbake til eneboersken,» siger herr Percival, «og spørre om tidender hos hende.» «Gjør som eder synes,» siger Lancelot, og Percival red tilbake, men Lancelot blev ved at lete efter sin søn, og snart var han ute av vei og sti og fôr gjennem vilde skogen. Og da mørket faldt paa, sluttet skogen, og han var ute paa en øde hede. Der stod et stort kors av huggen sten. Ikke langt fra korset var der et kapel, og da tænkte Lancelot, der monne være folk. Saa bandt han sin hest til et træ, hængte sit skjold over sadelknappen og gik op til kapellet.

Da saa han det var meget gammelt, og store stykker var styrtet sammen. Men gjennem et vindu blev han vâr et alter, dækket med rike silketepper, og paa det stod en syvarmet lysestake av guld med syv store brændende kjerter. Og Lancelot længtet hjertelig efter at gaa ind i kapellet og bede ved det alter, men han kunde ingen indgang finde.

Da gik han, tung i sindet, tilbake til korset. Og han sadlet av sin hest, saa den kunde græsse, løste av sin hjelm og la sverdet ved sin side. Saa strakte han sig ut i lyngen ved korsets fot, la sit hode paa skjoldet og vilde sovne ind der.


8. Om et syn, som Lancelot saa, mens han laa ved korsets fot.

148Mens han laa slik og halvt sov og var halvt vaaken, da kom det ham for, at han saa to hvite hopper, som bar en baare mellem sig. Og paa baaren laa en ridder, som klaget saare og sa: «O, kjære Herre Gud og Fader, naar vil du løse mig av min pine? Naar vil du syne mig det hellige kar, som skal helbrede mig? Længe har jeg lidt saa saart for mine synders skyld.»

Da saa Lancelot lysestaken med de syv lys staa foran korset, men han saa ingen som bragte den dit. Og derefter kom der et bord av sølv, og deroppaa var Den hellige Sanktgral synlig.

Den syke ridder satte sig op paa baaren, løftet sine hænder og utropte: «Min kjære dyrebare Frelser Jesus Krist, som er i dette hellige kar, se i naade til mig og hel mine vunder.» Og han krøp frem paa hænder og knær, til han kunde røre ved Sanktgral og kysse den. Da var han helbredet, stod op og lovet Gud.

Da Den hellige Gral hadde været der en stund, blev den borte og lyset og bordet. Men Lancelot turde ikke se, hvor den fôr hen, ti hans synd kom over ham saa sterkt, at han kunde ikke røre sig.

Men den syke ridder kysset korset, og hans væbner bragte ham hans rustning og spurte, hvordan det nu var med ham. «Aldrig led jeg saa vel,» svarer ridderen, «lovet være Gud for sin naade; hans søns dyre blod i det hellige kar har helet mig paa sjæl og krop.» Derefter bøiet de sig over 149Lancelot, og ridderen sa: «Det undres jeg paa, hvem denne ridder monne være, som ligger her og sover og ikke hadde naade til at vaakne, da Det Helligste var ham nær. Sikkert er denne mand hjemfalden til en dødssynd. Det tykkes mig han maa være den ulykkeligste paa jord, som ikke kunde vaakne og skue Guds undere.»

Derefter red den helbredede ridder og hans svend bort. Men Lancelot vaaknet, satte sig overende og tok til at undres, om det hadde været en drøm eller et syn.

Straks hørte han en røst som sa: «Lancelot, haardere er du end stenen, bitrere end den raatne ved, mere nøken og bar end det dømte fikentræ – staa op og forlat dette hellige sted.»

Og Lancelot stod op, men han forbandet den dag hans mor fødte ham, ti hvert ord gik til hans hjerte. Og han søkte sine vaaben ved korsets fot, men kunde ikke finde dem, og hans hest var borte. Da tænkte han, nu vil Gud for hans synds skyld bortta al ridderlig ære og værdighet fra ham; længe har han vist langmodighet og taalt, at Lancelot vandt verdslig hæder, enten han stred for retfærdig eller uretfærdig sak, til sin elskerindes ære. Men nu har han fratat ham hans vaaben til tegn paa, at hans naade er tilende, siden Lancelot har git sig ut paa et hellig eventyr, fuld av synd og smittet av vellyst, som er spedalskhet i Herrens øine.

Saa gik han ind i skogen, vaabenløs og tilfots, og han sørget bitterlig. Men da det tok til at lysne og fuglene begyndte at synge, da blev hans hjerte noget lettere. Og da solen randt, saa han et kapel, 150som stod paa en haug, og en hellig eneboer gik ind til messen. Da knælte Lancelot ned og bad Gud forlate ham hans synd. Og da messen var utsungen, ropte Lancelot paa eneboeren og bad ham høre hans skriftemaal.


9. Hvorlunde Lancelot skriftet for eneboeren.

«Er ikke du av Arturs hird,» spurte eneboeren, «og en ridder av Det runde Bord?» «Jo fader, og mit navn er Lancelot av Sjøen, den elendigste synder paa jorden.» Eneboeren saa paa ham og mælte: «Herre, det tykkes mig I skylder Vorherre mere tak end nogen mand som lever: Han har undt dig at vinde navnkundighet og ære fremfor alle riddere i verden, ingen har han i rikere maal skjænket fagerhet, legemsstyrke, kløkt og tapperhet – derfor burde du elske ham mere end nogen anden mand, ti alt dette er ikke uten hans gaver.»

Da brast Lancelot i graat, og han sa: «I siger sandt.» «Lancelot,» svarer eneboeren, «skjul ikke længer dine synder for Gud.» «Ak,» mæler Lancelot, «ett var der jeg aldrig kunde utsige, og i tyve aar taug jeg med det, naar jeg gik til skrifte.» Da fortalte han den hellige mand hele sit liv. Og hvordan han i tyve aar hadde elsket dronningen usigelig og hemmelig søkt hende og levet i legemlig vellyst uten maate. «Og hver en daad jeg øvet, den øvet jeg for hendes skyld, og aldrig kjæmpet jeg for ret, men alene for at vinde ry og for at hun 151skulde elske mig desmere, og aldrig gav jeg Gud tak eller tanke.»

«Lancelot,» svarer eneboeren, «se hvor Gud elsker dig! Ti du vovet at fare ut og søke efter hans løndommer, saa fuld av dødssynd du var. Og det staar skrevet, at ingen synder skal se Gud uten at dø, men du var nær det hellige kar, som huser hans legeme og blod, og han undte dig livet, og han vækket og varet dig i din syndesøvn – sandelig hans langmodighet og naade er usigelig. Men den røst du hørte, som sa du var haardere end sten – det er fordi du har aldrig takket Gud for hans gode gavers overflod. Og du er bitrere end den raatne ved, ti den Helligaand fik aldrig tændt sin ild i dig. Og du er nøken og bar som det dømte fikentræ. Ti da Vorherre præket i Jerusalem om Palmesøndag, da blev han vâr et fikentræ, som pranget med fagert løv, men ingen frugt. Og dermed maa vel du lignes, ti ufrugtbar er al din fagre daad og dit ry, siden du øvet al din id for en utro kvindes skyld og for det boleri, der frydet dit hjerte, men intet av kjærlighet til din Frelser.»

«Ak,» svarer Lancelot, «I siger sandt. Men siden Gud av naade endnu under mig frist til at bedre mig, da vil jeg tjene ham og være hans ridder, som bærer verge alene for at opretholde hans lov og orden paa jorden, og hjælpe til at hans vilje kan fuldkommes iblandt os, slik som hver og en sand ridder skulde.»

«Da byder og raader jeg dig,» siger eneboeren, «aldrig mere at se fru Guniver uten I er tvungen 152dertil. Og vogt dig, at du aldrig blir alene med hende.» Det lovet Lancelot. «Se vel til,» mæler eneboeren, «at eders hjerte lover som eders læber.»

Siden sa han Lancelot, hvorlunde han skulde øve bod med faste, haarskjorte og andre ting. Saa løste han ham av hans synd og tok ham til Herrens bord. Og derefter førte han til ham hans hest og vaaben. Lancelot takket eneboeren og red gladelig bort.


10. Om herr Percivals eventyr.

Herr Percival red tilbake til den plads, hvor han og Lancelot hadde dystet med herr Galahad. Og eneboersken gik ut og tok ham i sine armer, mens hun nævnte hans navn og kysset hans mund og kinder. Da kjendte han hende, at hun var hans morsøster, og han blev hos hende i hytten den nat. Da bad de sammen, og den fromme frue kortet ham tiden med gudelig tale og vise raad. Ved daggry brøt de fasten sammen og fortæret kun vand og vilde urter. Siden lovet han sin hellige frændekone at holde tappert frem paa sin færd efter Det Helligste, bevare sit hjerte rent og motstaa djævelens, verdens og kjødets fristelser. Da kysset hun sin kjære søsters søn, bad Gud ha ham i sin varetægt, og han for bort.

Han red frem gjennem skogene den dag og natten med, ti maanen skinnet klart og hans hjerte var fuldt av hellig længsel, saa han hadde ikke ro 153til at sove. Men noget over midnat gik maanen ned, og i mørket hørte han brusen av store vande; da steg han av hesten og la sig til at sove paa en stenhelle. Og da han vaaknet, saa han, at han var under et høit fjeld, og havet var om ham paa tre sider, og han kunde ikke finde nogen vei tilbake. Da tænkte han: «Gud vil føre mig herfra, naar hans tid er, og han vil opholde mig i denne utørken.»

Ved middagstider hørte han et forfærdelig brøl i fjeldet, og han blev vâr en slange, som skred ned gjennem lien med en løveunge i gapet. Og efter slangen fulgte en løve, som brølte og rev op sand og sten med klørne. Da ynkedes herr Percival over løven mere end han ræddedes for den, og han løp imot slangen med draget sverd og avhug dens hode.

Da løven saa dette, tok den sin unge og bar den bort. Men derefter kom den tilbake til herr Percival, logret med halen som en hund og gik rundt omkring ham. Da stod ridderen ganske stille, og løven kom hen til ham, slikket hans hænder og føtter, og herr Percival klappet dens hals og skuldre, mens han takket Gud, som hadde git ham dette ædle dyr til ven og selskap der i ødemarken. Og ved kveldstid sprang løven fra ham ind i fjeldet og kom tilbake om en stund med en ung hjortekalv, som den hadde dræpt og la for hans føtter. Og om natten sov løven ved hans side.

Men om natten bares det ham for, at han saa en slange og en løve, som kom mot ham fra hver sin side. Og paa slangen red en kvinde, saare fager, 154men ikke saa ung, og paa løven sat en ung mø. Hun som red paa løven, talte først og sa: «Percival, min herre sender dig bud, at du væbner dig og holder dig rede, ti snart skal du kjæmpe med den sterkeste ridder i verden. Og om du taper i den dyst, da tænk ikke, at du slipper med tap av liv og lemmer, men skam skal være din lod i evighet.» Da spurte Percival, hvad hendes herre het. «Han er den mægtigste herre,» svarer hun bare og blir borte.

Da kom den fagre frue frem, som red paa slangen, og hun sa: «Herr Percival, haardt har I krænket mig, ti I dræpte igaar et dyr som var mit, en slange som jeg hadde opfødt her i fjeldet og elsket usigelig høit. Og hvi gjorde I mig dette? Ti ikke var løven eders.» «Frue,» siger herr Percival, «jeg ynkedes over løven, for den led stor angst og sorg for sin lille hvalps skyld. Og løven syntes mig det ædleste dyr av de to. Men hvad vil I jeg skal gi eder til bod for eders dyr?» «Du skal vorde min ridder,» svarer hun. «Nei frue,» svarer Percival, «det maa jeg ikke.» «Min tjener var du tilforn,» siger fruen, «og intet andet, indtil du sluttet pakten med hin mand, som døde paa et kors. Og vid vel, at finder jeg dig nogentid sovende eller uten vaaben, da tar jeg dig tilfange som den, der en tid var min svorne tjener.»

Da vaaknet herr Percival og tænkte meget paa sin drøm. Og om en stund blev han var et skib, som seilet paa sjøen; det var hvitt, og i stavnen stod en geistlig mand. Skibet la ind til land, og herr Percival gik presten imøte. Denne sa: «Jeg er 155kommet fra et fremmed land for at trøste dig.» Da spurte herr Percival, hvad den drøm monne betyde, som han hadde drømt om natten. Presten mælte:

«Jomfruen, som red paa løven, betyder den nye lov og den hellige kirke, ti Vor Herre Jesus er kaldt Løven av Juda, men djævelen er den gamle slange, og fruen, som red paa slangen, er den gamle pakt, og jomfruen syntes yngst, ti hun er født sidst, ved Vorherres død og opstandelse, men den gamle frue blev født den tid slangen fristet vore første forældre i Paradis. Og av kjærlighet varet jomfruen dig, at du maa være rede, ti dig venter en haard strid med denne verdens herre. Men den gamle frue, som vilde du skulde vorde hendes ridder – det var at hun krævet du skulde svike din daabs pakt. Ti alle er vi hendes tjenere ved vor fødsel i kjødet, undfanget i synd og født i misgjerning, men ved daabens bad gjenfødes vi til Guds rike.»

Derefter steg presten ind i skibet, løftet sin haand og signet herr Percival, og skibet fôr bort. Men herr Percival gik tilbake til fjeldet, og hans løve møtte ham og lekte for hans føtter. Da klappet ridderen dens hode og glædet sig over, at han hadde den til selskap.

Saa blev han der i ørkenen i bøn og gudelige betragtninger, og han levet av salte urter, som gror langs stranden, drak vand av bækken, og løven bragte ham kjød hver dag uten fastedagene, og var mot ridderen som en trofast og kjærlig hund.


11. Hvorlunde herr Percival blev fristet i ørkenen.

156Paa den tiende dag ved middagstider, da saa herr Percival et skib, som kom seilende hastig ind mot land, og det drev ind under fjeldet, der han var. Og skibet var dækket og klædt med silke, sortere end sot, og ombord var en usigelig fager frue i prægtige klædebon, og hun hilste herr Percival ved navn. «Frue,» siger han forundret, «kjender I mig?» «Jeg kjender eder vel,» svarer hun og smiler, «og jeg ynkes over eder, ti her i denne utørken maa I visselig dø av sult og kulde, og I er en ung mand, fager og tapper og en duelig ridder. Derfor er jeg kommen for at hjælpe eder, om I vil hjælpes av mig.» «Frue,» siger han, «hvem er I, at I viser mig saa stor godhet?»

Da svarer hun: «Jeg er den, som engang var den rikeste frue i verden, men nu er jeg arveløs. Og mit hjem var hos den mægtigste herre i verden, og han elsket mig og ophøiet mig, saa jeg skinnet over alle andre, og ingen var min like. Da hovmodet jeg mig av min deilighet og magt. Og jeg talte ord, som fortørnet ham. Da drev han mig fra sit aasyn og min arv, og hadde aldrig siden barmhjertighet med mig eller med dem, som var av min hird. Saa har der siden været en standende strid mellem ham og mig, og mellem hans følgesvender og mine. Men jeg har fratat ham mange mænd av hans flok og gjort dem til mine tjenere. Ti jeg gir dem alt de begjærer av mig og mere til. Og fordi jeg vet du er en god ridder, er jeg kommet 157hit og ber dig hjælpe mig. Ti du er en ridder av Det runde Bord, og derfor bør det dig at hjælpe en arveløs frue, naar hun ber dig derom.»

Da lovet herr Percival at hjælpe fruen, og hun takket ham. Og fordi dagen var het, bød den fagre frue sit følge at reise et telt paa strandbredden, og hun leiet herr Percival ind i teltet og tok hans hjelm og skjold fra ham. Og der var dækket et bord med al slags liflig mat og søt sterk vin, og herr Percival aat og drak med fruen, og han blev het av vinen og de krydrede spiser og syntes hun var den fagreste skabning han nogentid saa. Da bød han hende sin elskov og vilde eie hende. Men hun avslog først hans begjæringer, dog paa det vis, at han blev altid heftigere derved, og han avlod ikke at bede hende om elskov.

«Percival,» siger hun tilslut, «ikke vil jeg gjøre eders vilje, uten at I blir min svorne ridder og I lover at gjøre alt jeg befaler eder.» «Fagre frue,» svarer han, «jeg sverger at være eders eiendom med mit legeme og liv.» «Da skal I vite,» siger fruen og ler, «at længe var det min høieste attraa at eie eder. Saa gjør nu med mig, hvad I vil!»

Der var en opredd seng i teltet, og fruen løste sine klær og la sig paa den. Og da herr Percival hadde klædt sig nøken, vilde han lægge sig hos hende. Da hændte det, at han blev var sit riddersverd, som laa blottet og blankt paa jorden foran sengen, og i hjaltet var der et rødt kors med Vorherres billede oppaa. Og herr Percival mindtes sit ridderskap og slog kors for sit bryst. Da tok teltet til at skjælve og det blev til en sort røk og 158for bort, men sengen var et brændende baal. Og herr Percival ropte høit:

«Kjære milde fader Jesus Kristus, fri mig fra skjendsel! Ti uten din naade hadde jeg nu været fortapt.»

Da saa han, at skibet la fra land, og fruen stod derpaa og truet ham. Og der kom en hylende storm og førte det bort, og luerne lekte i kjølvandet efter det.

Men herr Percival grep sit sverd og sa: «Siden mit legeme vil herske over mig, vil jeg straffe det.» Og han støtte sverdet ind i sit laar, saa blodet flommet fra ham, mens han bad: «Kjære Herre, ta dette offer, siden jeg har syndet mot dig.»

Saa iførte han sig sine klær og sin rustning og knælte ned i bøn og sønderknuselse. Og ved aftenstid saa han det hvite skib komme fra østen, og den hellige prest stod i fremstavnen. Da daanet herr Percival av skam og blodtap. Og da han vaaknet, hadde den fromme mand stillet hans blod med et linklæde, og han spurte: «Søn, hvordan har du faret, siden jeg forlot dig?» «Fader,» svarer ridderen, «her var en fager frue, og jeg vilde gjort den dødelige synd med hende.» Og han fortalte presten sit eventyr. «Kjendte du ikke den frue,» siger presten, og herr Percival svarer nei. «Ak, ridder, du er en daare. Ti den frue var djævelen selv av Helvede, og fyrsten over alle djævler; det var den gamle frue, som du saa i dit syn, hun som red paa slangen.»

Derefter bød presten herr Percival ta sine vaaben og stige ind i skibet, og løven fulgte ham. 159Saa svandt presten bort, og herr Percival var alene ombord med sin løve, og skibet fôr ut paa havet med ham.


12. Om herr Gaveins eventyr.

Nu maa berettes om herr Gavein; han red fra pinse til mikkelsmesse og møtte intet eventyr. Da traf han en dag herr Hektor de Maris, og de blev hjertens glade ved at finde hinanden. Men herr Hektor hadde ikke faret bedre end herr Gavein. «Dette tykkes mig underlig,» siger Hektor, «og slikt er aldrig hændt mig før; fordum naar vi riddere av Det runde Bord red ut, da biet os eventyr paa hver vei og sti, men nu har jeg paa denne færd møtt mere end tyve av os, og alle klager de som jeg.» «Jeg er snart træt av denne færd,» svarer Gavein, «men vet I intet om eders broder herr Lancelot?» «Nei,» svarer Hektor, «og ikke om herr Percival eller Bors eller Galahad. Men finder ikke disse fire Sanktgral, da nytter det litet for os andre at fare efter den.»

Nu red Gavein og Hektor ifølge mere end otte dage. Og paa en fredag kom de til en kirke; da steg de av sine hester, stillet sine lanser fra sig i vaabenhuset, og gik op til alteret for at læse sine bønner. Da kom der over dem en stor døsighet, og de sovnet begge paa altertrinet.

Da drømte herr Gavein, at han saa en eng fuld av fagre blomster, og der gik en flok okser, et 160hundrede og femti i tal, og alle var kulsorte uten tre, men to var snehvite med gyldne horn, og en var hvit med en sort flek i panden. Og de sorte okser beitet i engen, men alt de beitet, blev de magrere og magrere, og tilslut saa de saa elendige og utsultet ut, at de kunde neppe staa. Men de hvite okser trivdes vel. Om en stund gik de hvite okser ind i skogen, og de to blev borte, men han med den svarte flek i panden kom siden tilbake. Dette drømte herr Gavein.

Men herr Hektor drømte, at han saa sin bror Lancelot ridende paa et æsel og klædt i en haarskjorte. Og han red i en skog langs en fager bæk. Da bøiet Lancelot sig ned for at drikke, men vandet sank bort fra hans læber. Saa steg han igjen paa æslet og red opover langs bækkefaret for at finde kildens utspring.

Derefter syntes det Hektor, at han og Gavein kom ridende til en kongsgaard, der et stort bryllup skulde staa. Men kongen viste dem bort og mælte: «Riddere, her er ingen plads for eder.»

Da de vaaknet, fortalte herr Hektor og herr Gavein hinanden sine drømme, og de undredes meget, hvad de monne betyde. Da saa de en haand og en arm over alteret, og armen var klædt i hvit sindal, der hang et bigsel over den, og haanden holdt en kjerte, som brandt klart. Og der var en røst som sa: «I litet troende riddere; disse to ting fattes eder, og derfor skulle I ikke se Sanktgral.»

Ved Ave Maria kom en prest til kirken for at synge messe. Og ridderne fortalte ham sine drømme. Da siger eneboeren:

161«De hundrede og femti okser i engen er ridderne av Det runde Bord. Og de fagre blomster er ydmyghet og taalmodighet, som grønnes altid, ti intet kan vinde over ydmyghet og taalmodighet. Men de sorte okser kunde ikke trives derved, ti deres sorte farve betyder deres hjerters hemmelige synd og hovmod. Men de tre hvite okser er herr Percival, herr Galahad og herr Bors, ti de er rene og jomfruelige uten plet for Herren, saanær som herr Bors, ti han har syndet en gang i kjødet med Elisa den fagre pilegrim. Men han har gjort bod, og hans synd er ham forlatt. Disse tre skal se den hellige Sanktgral, men herr Bors alene skal vende tilbake til Karlion og fortælle om de undere han har skuet.

Og det I drømte, at herr Lancelot red paa et æsel klædt i haarskjorte, det er at han er vaaknet av sin syndesøvn, og æslet betyder ydmyghet, men haarskjorten anger. Og kilden han vilde drikke av, er Vorherres naade; den skal først vike fra ham, men tilslut skal han søke dens utspring; dog da ser I ham ikke mere i live.

Og kongesønnens bryllup, det er Den hellige Gral, som gjemmer Vor Herre Jesu Kristi blod, og eders plads er ikke ved den.

Men haanden I saa, betyder Den Helligaand, og lyset er Vor Herre Jesu lys, og bigslet er avholdenhet.

Ti I skulle vide, at av alle synder hader Gud mest ukyskhet, for den fører alle andre synder med sig. Og en mand maa vel være hovmodig og vredladen, 162endda kan han være sanddru, kysk og trofast; ja der er ingen anden synd uten en mand kan være hjemfalden til den, og dog bevare sig fra de andre synder. Men er en mand hjemfalden til ukyskhet, da maa han ogsaa vorde løgner, og lettelig blir han morder, om hans frille er en anden mands viv eller hun ser mildt til andre, og hans sind blir hadefuldt og misundelig. Og han blir grisk efter gods for at kunne kjøpe sig løse kvinders elskov, som er saare kostbar ogsaa paa verdslig vis. Men ukyskhet er forfærdeligst av alle synder ogsaa derfor, at den oftest synes fager i ungdommens øine – den gjerrige og fraadseren og drankeren skjæmmer sig selv og vorder til spot og latter, men boleren smykker sit legeme og pleier det vel, og han beflitter sig paa et høvisk, fagert væsen og tækkelig færd. Og mangen mand overvinder sig selv for sin bolerskes skyld, og endda hans hjerte av naturen er litet modig, saa øver han for at tækkes hende fager og ridderlig daad, men aldrig vilde han vovet liv og lemmer for Guds rikes orden og retfærds sak paa jorden.»

Derefter bød presten herr Gavein og herr Hektor vende tilbake til Karlion. «Og møter I noget eventyr paa veien, da rid forbi og ydmyg eders hjerter, ti formastelig var det av eder at fare ut og søke efter Sanktgral, siden I er saa fulde av synd og hovmod. Og derfor vil der times eder en ulykke, om I søker ære og ry paa denne færd.»

Ridderne tok da avsked med presten og begav sig paa vei mot Karlion. Men i en dal blev de var en fuldt rustet ridder, og straks denne saa dem,  163fældet han sin lanse og gjorde sig rede til at dyste med dem.

«Hvad skal vi nu gjøre,» siger ridderne til hinanden, for de mindes prestens ord. «I Guds navn,» mæler herr Gavein, «siden jeg red ut av Karlion, har ikke en mand budt sig til at dyste med mig før denne. Ikke vil jeg uforsøkt rømme av marken for ham, hvad saa alle hellige mænd i kristenheten monne raade mig.»

Herr Gavein skulde nu møte den fremmede ridder først. Og da de tørner sammen, ryker begge deres skjold i splinter, og Gavein blir saaret i venstre side, men hans lanse gaar gjennem den fremmede ridders bryst, saa odden staar ut paa ryggen. Og begge falder av sadlerne, og lanserne brytes i faldet. Op springer Gavein, og griper sit sverd, men den anden orker ikke reise sig. «Overgir I eder da?» spør Gavein. «Jeg overgir mig,» svarer den fremmede, «til Gud og Vorfrue. Ak kunde jeg ikkun faa min Frelsers legeme, før jeg dør.» Da gik det herr Gavein nær til hjertet, at han hadde dræpt denne gode ridder, og han og herr Hektor knælte ned for at se, om de ikke kunde stanse blodet, som randt fra den fremmede. Og de spurte, hvem han monne være. «Ak mine kjære staldbrødre,» siger den saarede ridder, «jeg kjender eder vel, og du Gavein har dræpt dit søskendebarn og din svorne fostbroder, ti jeg er Ivein Hvithaand, kong Uriens søn, som red ut for at søke Sanktgral.»

Da løste herr Gavein hjelmen av sin frændes hode og tok ham i sit fang, mens han klaget sig saare.

164«Kjære broder,» siger Ivein, «trøst dig og bed Gud forlate dig, ti jeg forlater dig av hjertet. Dø skal vi alle, og ikke kunde jeg falde for bedre mands haand end din. Og naar du kommer til Karlion, da bring min hilsen til vor morbror kong Artur og alle vore staldbrødre, som monne komme med livet fra denne færd. Og tænk paa mig imellem for vort gamle venskaps skyld.»

Da graat de, baade Gavein og Hektor. Men Ivein bad dem drage lansestumpen ut av saaret, og derefter opgav han sin aand.

Herr Gavein og herr Hektor førte liket til et kloster og jordet det som det sømmer sig for en kongesøn, og de lot skrive paa graven hans navn, og hvorlunde han var falden for sit søskendebarns haand. Siden fôr de sorgfulde tilbake til Karlion.


13. Om herr Bors og herr Lionel.

Herr Bors av Ganis møtte mange eventyr paa sin vei; han overvandt ridder Pridam, som hadde drevet kong Aniauses datter fra hendes gods, og satte jomfruen tilbake i hendes arv igjen.

Og herr Bors bar en haarskjorte inderst mot kroppen al den tid han søkte Gralen, og han spiste kun brød og urter og drak alene vand.

Nu hændte det, da han red fra kong Aniauses datter, at han kom gjennem en skog og det var ved middagstider; da møtte ham et underlig eventyr. Ti han kom til en korsvei, og der saa han to riddere, 165som red med hans broder herr Lionel bunden paa et øk imellem sig, og herr Lionel var nøken, og de to riddere pisket ham med tornegrener, saa holdet var bristet paa mere end hundrede steder, og blodet løp fast fra herr Lionel. Men herr Lionel led det uten at kny, og lo om munden, som han intet kjendte, ti han var stolt av hjertet og en haard mand.

Da vilde herr Bors sætte efter ridderne for at utfri sin broder. Men straks blev han vâr en ridder, som kom ridende fra den anden vei med en jomfru foran sig paa sadelknappen, og han red med hende ind i skogen, hvor det var tykkest. Men jomfruen slog sine hænder og ropte hele tiden: «Hellige Maria, hjælp din terne!» Og da hun saa herr Bors, skrek hun høit: «Ridder, frels mig for dit ridderskaps skyld, ti denne mand vil voldta mig!»

Herr Bors blev saare forvirret og bedrøvet, ti han elsket sin broder over alt i verden, men det tyktes ham han maatte først fri en mø fra skjendsel. Da løftet han sine øine mot himmelen og bad: «Jesus min kjære herre, hvis tjener jeg er, bevar min broder Lionel, til jeg faar stunder at hjælpe ham, saa vil jeg imens frelse denne jomfru for Marias skyld.»

Saa red han efter ridderen med fældet lanse og ropte: «Herr ridder, slip møen, eller jeg dræper dig!» Og den fremmede ridder drog sit sverd, ti han hadde ikke lanse; da kastet herr Bors ogsaa sin lanse og hugget til ridderen, saa han daanet ned av hesten. Men Bors løftet møen op og spurte, 166hvordan hun nu monne lide. Hun takket ham inderlig, og bad at han skulde føre hende hjem. Da satte han hende paa den saarede ridders hest, og hun viste ham veien til sin fars borg. Da spurte han hende imens, hvem den ridder var, som hadde ført hende med vold ut i skogen? «Herre,» svarer hun og graater, «villig nok fulgte jeg ham ut i vor veideskog, aldrig tænkte jeg ondt om denne mand, men det maa være djævelen selv, som har fristet ham. Ti han var mit eget søskendebarn, og derfor har I gjort mere end frelst min ære alene, men I har frelst begge vore sjæle, som skulde været fortapte, om han hadde fremmet sin vilje og kjendt mig paa kjødelig vis.»

Nu red de, til de møtte tolv riddere, som var ute for at søke efter jomfruen. Hun fortalte dem hvad herr Bors hadde gjort, og da bad de ham følge med til hendes fars borg, men nogen red videre for at søke efter møens søskendebarn. Men herr Bors svarte han hadde ikke stunder; han bød dem Gud befalet og red ind i skogen paa det spor, som var efter de to riddere, der hadde ført herr Lionel bort.

Om en stund tok han igjen en mand, der red paa en svær kulsort hingst og var klædt i en sort kutte. Da spurte herr Bors kuttemanden, om han hadde set herr Lionel. «Ak Bors,» svarer den anden, «vær fast og fald ikke i fortvilelse; din broder Lionel er død.» Og han viste ham i en busk liket av en nøken mand, og herr Bors kjendte den døde, at det var Lionel. Da faldt han ned over sin broder i heftig graat. Men munken sa: «Staa op, ta din  167broder foran dig paa sadelknappen, saa vil vi føre ham til en kirke her nær ved og jorde ham.» Og herr Bors red med munken til et kapel i skogen; der la de Lionels lik i en kiste av marmorsten, og munken sa: «Nu vil vi gaa til hin skjønne borg I ser derborte; vi skal være der inat.» «Vil Ida ikke først læse messen over min broder?» spør Bors saare forundret, «er I da ikke en prest?» «Vist er jeg prest,» svarer den anden og smiler, «og imorgen vil vi læse messen over din broder, men nu er det paa tide at søke ro.» De red da henimot den fagre borg.

Da siger Bors til munken: «Fader, ikke vil jeg gaa irette med Gud, for han sender os de prøvelser, ham tykkes passelige. Men mit hjerte er tungt, fordi min broder skulde miste livet, mens jeg hjalp en jomfru, som en ridder burde.» «Herr Bors,» svarer munken, «jeg vil ikke dølge for dig, at du handlet ilde, da du lot din broder staa sin egen fare og sveg ham for at hjælpe en jomfru, som intet var for dig. Før skal man svike de svorne end de baarne; bar er broderløs bak. Visselig er Lionels blod nu over dit hode. Men det voldte dit hovmod; du vil nævnes et speil for alle riddere, og du er forfængelig av din kyskhet. Men det er bedre at synde mot kyskhet en gang eller flere end la liv spildes, og en kvindes mødom er en ringe ting mot en mands liv. Ti saalænge vi har livet, kan vi omvende os, om vi end synder nogen ganger, men efter døden er ingen omvendelse mulig.»

Nu kom de til borgen, og da tyktes det herr Bors, at det var kong Aniauses datters borg, hvorfra 168han var redet ut om morgenen, og folkene kjendte ham og hilste ham hjertelig. De førte ham til et fagert kammer, løste hans rustning av ham og gav ham en kjortel og en kappe av silke og kostelig skind. Om en stund kom kong Aniauses datter til ham, og hun var saa fager, at det tyktes herr Bors han hadde aldrig set hendes like, og hun var prægtigere klædt end han nogentid hadde set dronning Guniver. Hun tok ham ved naanden, leiet ham til en pall og bød ham sætte sig hos hende.

Da begyndte hun at tale til ham og byde ham elskov, saa herr Bors blev helt forvirret og turde ikke se paa hende. Men hun lekte med sine fagre hvite hænder i hans haar og over hans hals og i hans fang, saa herr Bors blev helt urolig tilmode, og hun siger, at vil han være hende til vilje, da skal hun gjøre ham saa rik og mægtig, at aldrig mand i hans unge aar var saa rik og mægtig. Og hun siger: «Jeg elsker eder saa usigelig for eders fagerhets skyld og for eders tapperhet, at jeg maa dø, hvis I ikke vil ligge hos mig inat.»

«Frue,» svarer herr Bors, «herutenfor i kapellet ligger min kjære broder lik, og han blev dræpt idag; derfor tør jeg ikke ligge hos eder eller nogen kvinde inat.» Da begyndte den fagre frue at graate som hun skulde dø, og hun stod op, tok hans hænder og bad ham se vel paa sig: «Vel, Bors, min elskov og eders haardhjertethet har bragt mig hit; maa jeg ikke faa min vilje med eder, da vil jeg ikke leve længer. Men jeg skal brænde mig inde i denne borg med alle som er herinde, og vil I la os alle omkomme og vore sjæle fortapes for 169saa ringe en saks skyld?» Derefter klappet hun i sine hænder, og hendes tjenere kom ind med kjerter, som de holdt nær til de tepper, hvormed væggene var tjeldet. Og hendes jomfruer kom ind og faldt paa knæ for ham; alle var de unge og fagre, og herr Bors saa paa dem og tænkte: «Enten maa alle disse sjæle fortapes eller min.» Da sa han høit: «O Jesus, raad mig du,» og korset sig.

Da hørte han et hyl og et brøl saa forfærdelig, som stod han midt i helvede, og derefter laa han i skogen, og hans hest stod over ham og pustet ind i hans aasyn. Men han saa hverken jomfruen eller munken eller borgen eller kapellet. Da hørte han en kirkeklokke, som ringet til Vesper, og han steg tilhest, red efter lyden og kom til et kloster. Han banket paa porten og bad om at bli ført til abbeden for at skrifte.

Og da abbeden hadde hørt hans eventyr, velsignet han ham, og undret sig, at saa ung en mand kunde være saa sterk i troen, og han mælte: «Den som du møtte i sort kutte, var ingen prest, men djævelen selv. Og liket var ikke herr Lionel, ti han er i live, og jomfruen, som du trodde var kong Aniauses datter, og borgen, det var alt djævelens verk og synsforblindelse for at føre dig i fortvilelse, vantro og synd, saa du ikke skulde finde Sanktgral. Ti du er blandt de utkaarede, som skal se den, fordi du er ren og syndeløs.»

Da siger herr Bors ydmygelig, det er han ikke. «Jeg vet vel,» siger abbeden, «hvad du mener. Ti da du fôr til de hellige ben i Canterborg, da møtte du Elisa la beale Pelerine i skogen, og ni dage og 170nætter glemte I Gud under de grønne trær. Men Gud har forlatt eder synden for eders ungdoms skyld og fordi I ikke har syndet hverken før eller siden; derfor vil han av naade la velsignelse gro efter brøden. Ti Elisa den fagre pilegrim har født dig en datter, og det barns navn er Elisa le Blank, og hun skal fostres i et kloster ved sjøstranden. Og naar hun er fuldvoksen mø, da skal hun nævnes den fagreste og den frommeste, og en hedensk konge skal komme og føre hende bort med vold. Men ved sin deilighet og sin dyd skal hun vende hans hjerte til Kristus, og han skal gjøre hende til sin dronning, og ta ved daaben og den rette tro med hele sit rike. Og hun skal føde ham syv sønner i kjødet; de skal nævnes de ypperste, tapreste og kristeligste riddere i verden, men de aandelige sønner og døtre hun fører i den hellige kirkes armer, skal tælles i titusenvis.»

Da graat herr Bors av glæde og takket Gud for hans naade. Og han blev i klostret den nat, og næste dag red han bort.


14. Hvorlunde herr Bors møtte sin broder Lionel, og hvorlunde han siden kom til det underlige skib.

Ved middagstider kom herr Bors til et vand i skogen, og der blev han vâr herr Lionel, som laa og sov i græsset. Da gav han et høit rop av glæde, sprang av sin hest og hilste sin broder: «Kjære broder min, lovet være Gud, som har bevaret eder!» Men 171da herr Lionel vaaknet og saa Bors, mælte han: «Haahaa Bors, siger du slik nu? Men da du saa mig bunden og pisket med ris, da sveg du mig, saa aldrig har en broder sveget den anden værre, og du løp efter en kvinde. Derfor hold dig fra mig, til jeg faar væbnet mig, saa skal jeg lønne din svik!»

Da herr Bors saa sin broders vrede, knælte han med opløftede hænder og bad om tilgivelse: «Ti Gud vet, det var ikke av ond vilje!» «Nei,» siger herr Lionel, «ved korset, du skal dø, om du falder i mine hænder, ti du er en feig hund og forræder og en skam for vor faders, kong Bors’ æt. Sæt dig paa din hest, om du tør kjæmpe med mig, og ellers dræper jeg dig der du staar, og da er skammen min, men skaden din, ti den skam tar jeg paa mig!»

Da nu Bors saa, at han maatte enten kjæmpe mot sin broder eller dø for hans haand, da visste han ikke, hvad han skulde gjøre, ti Lionel var ældst, og altid hadde herr Bors æret og adlydt ham. Og han bad inderlig sin broder betænke den store kjærlighet, som hadde været mellem dem tilforn. Men djævelen hersket aldeles i herr Lionel, og da han saa, at Bors ikke vilde kjæmpe, drog han sit sverd og hugget sin broder, saa han daanet. Og derefter rev han hjelmen og brynjekraven av herr Bors for at avhugge hans hode.

Da kom i det samme herr Colgrevance av Det runde Bord ridende forbi, og han saa herr Lionel staa over sin broder med draget sverd. «I Jesu navn,» roper herr Colgrevance, «vil I myrde eders broder?» «Kom ikke imellem os,» svarer herr Lionel, «ti da 172skal jeg dræpe dig først og ham siden.» «Vel,» mæler herr Colgrevance, «det er mindre synd og ulykke, om I dræper mig.» «Det er sandt,» svarer herr Lionel og ler, «nu vil jeg først møte dig, men hans tur kommer siden.»

Saa red ridderne mot hinanden, og ved det store brak vaaknet herr Bors og saa Colgrevance kjæmpe mot herr Lionel. Da grep han sine vaaben for at gaa imellem og skille dem, men i det samme gav Lionel Colgrevance banesaar. Da sprang Bors i sadlen, grep sin lanse og red mot sin broder, mens taarerne randt av hans øine: «Gud kjender mit hjerte, aldrig vilde jeg baaret vaaben paa dig, hadde du ikke dræpt vor gode staldbroder Colgrevance. Og vel vet du, Lionel, at jeg ræddes ikke for dig eller nogen mand i verden, men synden frygter jeg saare, enten du dræper mig eller jeg dig.»

Da hørte han en røst som ropte: «Fly, Bors, til sjøstranden!» Og der kom en sky av ild og skilte dem, saa begge deres skjolder blev svidd sorte og de daanet av hestene. Men da Bors kom til samling, saa han at Lionel hadde ingen skade faat, og røsten lot sig høre igjen og sa: «Fly, Bors, til sjøstranden, der venter herr Percival dig.»

Saa takket herr Bors Gud og signet sig med korsets tegn. Og han red den dag og den nat, til han kom til havet, og der fandt han det hvite skib ved stranden. Da steg han av hesten, befalte sig Gud i vold og gik ombord. Og skibet vendte sig mot sjøen og fôr over bølgerne, og det blev snart mørkt og natten faldt paa. Herr Bors la sig til at sove i Jesu navn, og om morgenen blev han 173var herr Percival, som laa og sov midt i skibet med sin løve.

Da omfavnet de hinanden, takket Gud for hans naade, og de fortalte hinanden sine fristelser og eventyr. Nu er de der paa skibet, trøster og opbygger hinanden, beder sine tider sammen, og skibet farer frem og tilbake over havene, som Guds hænder styrer det.


15. Om Lancelot og Galahad.

Nu siger de gamle bøker, at efter Lancelot hadde omvendt sig og tjente Gud, red han gjennem landene, bestod mangt et eventyr og øvet fager daad til Herrens ære, men hans hjerte forblev sønderknust og ydmygt, endda han vandt saa meget ry. Og tilslut kom han til en strand, som heter Mortois, og der blev han vâr et litet skib, som laa i sivet uten seil eller aarer. Og en røst sa til ham: «Lancelot, gaa ind i skibet og gi dig Gud ivold.»

Da korset han sig og steg ombord. Men straks han var kommet indenfor skibsbord, følte han en fryd og sødme i sig saa stor, at den overgik al jordisk fryd han hadde kjendt. Og han la sig ned paa sit skjold og sovnet ind i Guds glæde. Men skibet bar ham ut paa havet, og da han vaaknet, kunde han ikke øine land paa nogen kant. Saa var han paa sjøen i mange dage og nætter, og Gud opholdt ham, saa han trængte ikke føde.

Men en kveld stevnet skibet mot en strandbred, 174der skogen gik helt ut i vandet, og Lancelot hørte en stor hest, som kom gjennem skogen. Saa om en stund saa han den mellem trærne i vandkanten; den var hvit og bar en fuldt væbnet ridder, som steg av, tok sadel og bigsel av den og kastet over armen. Derefter slog han den lempelig over lænden, og hesten snudde og søkte ind i skogen igjen, men ridderen steg ind i skibet. Og Lancelot stod op imot ham og bød ham velkommen. Men i tusmørket kunde de ikke skjelne hinandens aasyn, og den fremmede mælte: «Hvem er I? Ti jeg kan ikke kjende eder, men mit hjerte banker som det vilde flyve eder imøte.» «Jeg heter Lancelot av Sjøen,» svarer han. Da knæler den anden og siger: «Herre, gi mig eders velsignelse, ti I var min begyndelse her i verden.» «Ak,» siger Lancelot, «er det dig, herr Galahad, min søn?» Saa tok de hinanden i favn, kyssedes og hadde usigelig stor fryd av hinanden.

Siden var de tilsammen paa skibet et halvt aar. Og de fortalte hinanden sine eventyr, og de tjente Gud av al sin evne, og skibet bar dem til øde øer, hvor der ikke fandtes mennesker, men kun vilde dyr, og de oplevet forunderlige eventyr, som ikke her skal fortælles, ti det vilde bli for langt at fortælle om alle deres eventyr, og her skal kun fortælles eventyr om Sanktgral.

Men tilslut kom de til en øde strand, og der stod et kors av sten. Og under korset holdt en hvitklædt jomfru paa en fager hest, og hun førte en høi hvit hingst ved tømmen. Hun hilste de to riddere i Herrens navn og sa: «Galahad, herre, længe 175nok har I været med eders fader; kom ut av skibet, stig op paa denne hest, og jeg skal føre eder dit Gud vil I skal fare.»

Da kysset herr Galahad sin far og sa: «Kjære dyrebare fader, herr Lancelot, nu vet jeg vel, at vi skal ikke se hinandens aasyn før paa Dommens Dag. Derfor beder jeg eder mindes mig i eders bønner alle dage, for en faders bønner har stor magt hos Gud i Himlen.» «Søn,» siger Lancelot, «bed du for mig, at Han holder mig fast i sin tjeneste.» Og jomfruen mælte: «Lever begge saa, at I maa findes for Vor Herres aasyn.»

Saa tok de hinanden i favn, og Galahad svang sig paa den hvite hest og red ind i landet med møen. Men skibet bar Lancelot ut paa havet, og han var i det en maaned alene. Al den tid sov han kun litet, og han bad til Gud nat og dag, at det maatte forundes ham at se Sanktgral.


16. Hvorlunde Lancelots eventyr endte.

Da kom han tilslut en nat ved midnatstider til en borg, som stod ved stranden. Og maanen skinnet klart, og Lancelot saa, at en port stod aapen ut mot sjøen, og to løver stod vakt utenfor. Da hørte han en røst som sa: «Lancelot, gaa ut av skibet og ind i denne borg; da skal du se det dit hjerte begjærer.»

Saa grep Lancelot sine vaaben, sprang ut paa sanden og gik hastig op mot borgen. Og løverne 176reiste sig og gik knurrende imot ham; da la han haanden paa sit sverdfæste og drog sverdet ut. Men en haand kom og slog ham over armen, saa verget faldt fra ham, og en røst sa: «O litet troende og svake sjæl, sætter du endda din lid mere til dit sverd end til din skaber?» «Fader,» siger Lancelot, «jeg takker dig, at du revser mig, naar jeg handler ilde; da vet jeg, at du regner mig for din søn.» Og han tok op sit sverd, stak det i balgen og gik frem mellem løverne, men de gjorde ham intet. Da gik han ind i borgen og frem til det store taarn; alle dører og porter stod oppe, men der var ingen folk paa borgen, eller alle var gaat til ro.

Nu gik han ind i taarnet og op av mange trapper, og sidst kom han til en stængt dør. Da satte han sin haand imot døren, men han kunde ikke faa den op. Og han hørte fra kammeret derinde en røst, som sang saa søtt som intet paa jorden: «Ære være Faderen i det høie!» Og Lancelot knælte ved den stængte dør, ti han skjønte vel, at Sanktgral var i det kammer.

Da bad han høit: «Herre Jesus Kristus, av din mildhet, tilregn mig ikke mine synder, som jeg har syndet tilforn! Men har jeg øvet en eneste daad, som hadde dit velbehag, da la mig nu se ikkun et ringe glimt av det jeg har søkt saa længe, ti mit hjerte begjærer intet andet mere end at skue et glimt av din herlighet!»

Og den lukkede dør sprang op, og der skinnet en klarhet ut av det lønlige kammer, som om al jordens fakler var tændt derinde. Da saa Lancelot bordet av sølv, og det hellige kar stod derpaa, og 177engler var omkring det, og de bar kjerter i hænderne og korset og tornekransen og naglerne. Men foran det hellige kar stod en mand i bispeskrud, og det syntes Lancelot, som var han ved at frembære messeofret. Og over ham saa Lancelot tre mænd, og de to la den yngste mellem prestens hænder, og presten løftet ham op, som vilde han vise ham frem for menigheten.

Da hørte Lancelot en røst, som talte: «Fly nu, ti det bør intet syndig menneske at se mere av de evige ting!» Men han kunde ikke længer styre sig, og han steg over terskelen ind i kammeret. Da følte han et pust mot sit aasyn som av ild, og han sank til jorden som død. Men hænder løftet ham og bar ham utenfor døren.

Saa om morgenen fandt folkene paa borgen ham utenfor den stængte dør. Og de bragte ham tilsengs, og tyve dage laa han hen som død, for i tyve aar hadde han ligget i dødelig syndesøvn. Men den enogtyvende dag slog han sine øine op, og da han saa folk om sig, sukket han saare og vendte sig mot væggen, mens han sa: «Ak, hvorfor vækket I mig? Ti helst vilde jeg aldrig vaaknet mere. Ak Jesus, hvor salige monne de være, som tør træde ind til dine løndommer, dem ingen synder maa komme nær.»

Siden spurte han, hvor han var, og de svarte: «Paa Korbins borg.» Og der gik bud til kong Pelles, at Lancelot var vaaknet tilslut, som hadde sovet saa længe. Da kom kongen til ham, og de talte længe sammen, og Lancelot fortalte sine eventyr og takket Gud: «Ti han har forundt mig at 178se mere end saa syndefuld en mand som jeg turde haabe.»

Og kong Pelles fortalte, at hans fagre datter, fru Elene, var død straks herr Galahad var faret fra hende. «Ak,» mæler Lancelot, «eders datter ligger mig tungt paa sinde. Ti hun var en fager mø, frisk og ung. Og den søn hun fødte mig, var den bedste ridder paa jorden, siden Gud lot sig føde blandt os.»

Saa forblev Lancelot hos kong Pelles i fire dage. Og derefter red han bort, og han fôr tilbake til Karlion.

Da blev der usigelig stor glæde paa kongen og dronningen. Og Lancelot fortalte kongen sine eventyr, endda et og andet dulgte han vel. Og mange av Det runde Bords riddere var alt vendt tilbake, saasom herr Gavein, herr Hektor, herr Lionel og flere, der ikke her skal nævnes. Men mere end det halve av ridderskapet omkom og døde paa færden og vendte aldrig tilbake.


17. Hvorlunde jomfruen førte herr Galahad til det skib, hvor herr Percival og herr Bors var, og om den spedalske frues borg.

Herr Galahad red med jomfruen tre dage langs stranden, og han saa vel hun var en hellig kvinde. Da fortalte han hende sine eventyr. Og han viste hende det forunderlige sverd, som hang i et hamperep. Da tok hun av sit belte en silkepung, og deri 179var et saare fagert sverdbelte. «Ta dette,» siger hun, «dette virket jeg paa Guds bud, mens jeg levet alene i skogene. Og det er vævet av mit haar, som var mit kjæreste eie, den tid jeg levet i verden.» Og hun tolket ham eventyret i jomfruens borg, ti jomfruen var et billede paa menneskenes sjæl, som av sin fader er indsat i en herlig arv, men de syv brødre, som krænket hende og sperret hende i det mørke taarn, er de syv dødssynder.

Men paa den tredje dag om kvelden saa de et skib, som stevnet mot stranden, og to riddere stod paa skibet. Det var herr Percival og herr Bors, og de hilste herr Galahad, men herr Percival og møen tok hinanden i favn og kyssedes, ti hun var hans søster. Da var de alle saare glade og de gik ind i skibet, og det bar dem til det land, som heter Kollibe.

Der laa en borg ved stranden, og de gik ut av sit skib. Og en ridder kom ut av borgen, gik dem imøte og sa: «I riddere, er denne kvinde, som I har med eder, jomfru?» «Ja herre,» svarer hun, «jeg er jomfru.» «Da slipper I ikke her forbi,» siger den fremmede, «før I har føiet eder efter denne borgs skik.» «Ved korset,» mæler herr Percival, «slip hende. Eller vet I ikke, at en jomfru maa frit gaa, hvor hun lyster.» Men der kom mere end ti eller tolv væbnede riddere ut av borgen og nogen fruer, som bar en sølvskaal. Og de sa alle, at møen skal føie sig efter borgens skik: «Ti hver en jomfru, som kommer hit, maa fylde denne skaal med sit blod, som vi tar av hendes venstre arm.» «Skam over eder, som har slike skikker,» 180siger herr Galahad, og de tre riddere stiller sig med dragne sverd omkring herr Percivals søster. «Vær nu barmhjertige mot eder selv og frist ikke at kjæmpe med os, ti da gaar det eder ilde!»

Men herr Percivals søster siger: «La os spørre disse fremmede, hvorfor de har denne skik. Ti maaske vil Gud jeg skal føie mig efter den.» Da svarer de: «Jomfru, i denne borg bor en frue, som vi alle tjener, og for mange aar siden faldt sott paa hende og hun er spedalsk, og ingen læger kan hjælpe hende. Men en gammel læge i Salerne har sagt, at om hun blev tvættet med blod av en jomfru, der var mø i gjerning og i sit hjerte, da skulde hun vorde helbredet. Og mere end tre hundrede jomfruer har maattet bløde denne skaal fuld av blod, men det har intet hjulpet vor frue.»

Da sa jomfruen til sine følgesvender: «Stik eders sverd i balgen. Ti jeg vet, at jeg er utset til at helbrede denne frue med mit blod. Og dør jeg ved det, da skal det meget gavne min sjæl, og det skal vorde stor hæder for min slegt. Før mig derfor til eders frue.»

Saa tok de hende og de tre riddere til et kammer i borgen, og der laa den syke frue; hun var helt opætt av spedalskhet og stank som et aadsel. Herr Percivals søster hilste hende mildelig og mælte: «I Jesu navn, kjære frue, Gud lade mig løse eder av elende!» Saa rakte hun ut sin fagre hvite haand og bød dem slaa en aare paa hendes haandled. Og da sølvskaalen var rundet fuld, da bandt de for aaren, men jomfruen visste vel hun kunde ikke leve, siden hun hadde mistet saa meget blod. Men 181først tok hun selv skaalen og tvættet den spedalske kvinde, og straks fik hun helsen igjen og stod op, ren og skjær som en rose, og for den fæle stank kom en duft som av tusen liljer fra den rene jomfrus blod. Da kysset fruen herr Percivals søster og bød sine læger bringe hende vin og kjød, at hun kunde vinde sine kræfter tilbake. Men møen mælte med sagte stemme:

«Bær mig til kirken; intet mere paa jorden vil jeg nu smake uten min Frelsers legeme. Og følger alle med, at vi kan love Gud, som under mig saa god en død. Ti mens han vandret paa jorden, elsket han de spedalske og hjalp dem altid; derfor er det en god død han under mig, at dø for at frelse en av disse.»

Da bar de møen til kirken, og straks hun hadde annammet hostien, merket hun døden, og bad herr Percival: «Bær mit lik ut paa skibet og før mig med eder til Sarras, ti nu skal I snart føres dit, og jeg vil være med eder og jordes paa det hellige sted, hvor ogsaa du og herr Galahad skal hvile eders legemer og bie Dommens Dag.»

Derefter opgav hun sin aand. Og fruen vilde la den hellige martyrinde begrave i en guldgrav bak alteret i sit borgkapel. Men de tre riddere tok sorgfulde den skjønne møs avsjælede legeme mellem sig og bar hende ut paa skibet.


18. Hvorlunde de tre riddere fandt Den hellige Sanktgral.

182Og skibet bar dem til Korbins borg, og nu vet de, at snart er deres færd tilende. Og da kong Pelles saa dem fra borgens brystvern, da gik han dem imøte med stort følge, og de begav sig alle op i hallen. Da var der en røst som sa:

«Viger alle herfra, som det ikke bør at sitte tilbords med Vor Herre Jesus Krist opstanden, ti nu vil han tage nadveren med sine discipler.»

Og alle gik ut av hallen uten ni riddere, som blottet sine hoder og knælte. Og det var tre riddere av Frankrike og tre av Irland og tre av Danmark, men deres navner staar ikke skrevet i bøkerne. Da var de tolv inde i hallen.

Da bares det dem for, at der stod en seng i hallen, og paa den laa en gammel mand, som syntes mange hundrede vintrer gammel. Og han bar en guldkrone om haaret, men han var nøken til beltestedet og blind og saaret i hænder og føtter og i siden som av lansestik. Og han løftet sit hode og mælte: «Galahad, søn av min slegt, velkommen være du som jeg har længtet efter saa saare. Ti jeg er kong Evelak, og fordi jeg syndet og faldt fra troen, har jeg baaret denne pine mere end tre hundrede aar. Men nu vet jeg, at Gud vil utfri mig ved dig og ta mig herfra til sig.»

Og derefter syntes det dem, at fire engler kom ned av himmelen, og de bar en stol. I den sat en gammel mand i bispelig skrud med et kors i hænderne. Og paa stolen stod skrevet: «Denne er 183Josef av Arimatæa, den første biskop i kristenheten, som Vorherre førte fra den stad Sarras til dette land.» Da undredes ridderne, ti denne biskop var død for tre hundrede aar siden.

Men da sprang døren op til det lønlige kammer, og de saa engler; en bar et klæde og to bar vokskjerter, men den fjerde bar en lanse, hvorav blodet dryppet.

Da var sølvbordet i hallen, og englene dækket det med klædet, og stillet lysene derpaa og lansen. Og de saa Den hellige Sanktgral staa utilhyllet paa bordet. Og Josef av Arimatæa steg op og frembar messeofret. Men da han løftet brødet, da saa de alle en skikkelse som et barn, usigelig fagert og omskinnet av ild, og det steg ned i brødet, som tok en mands lignelse. Og biskopen la brødet ned i det hellige kar, og sang messen tilende.

Da gik han til Galahad, kysset ham og bød ham gaa hen og kysse sine fæller. «Nu,» sa han, «I Jesu riddere, skal I mættes ved dette bord med spise, som intet dødelig menneske før har smakt.» Og da han hadde uttalt, blev han borte.

Da satte sig ridderne om bordet i stor frygt og bæven, og de bøiet sine hoder og bad. Men da de saa op, saa de en mand, som steg op av Den hellige Sanktgral, og han bar Herrens lidelsers tegn paa sit legeme, og vunderne blødte i hans hænder og i hans føtter og i hans side. Og han talte til dem og sa: «O mine sønner og mine stridsmænd og mine venner, som har vandret paa mine veie gjennem det timelige liv til det evige liv, jeg vil ikke mere skjule mig for eder, uten I skulle skue  184mig aabenbaret, og jeg vil mætte eder med mit eget legeme.»

Og Han Selv tok det hellige kar i sine hænder og gik frem til Galahad, og ridderne knælte ned. Og Han Selv tok det brød, som er Hans eget legeme, av Sanktgral. Og Galahad annammet sin Frelser, og alle de andre efter ham. Og de følte en fryd og en sødme, som var de henrykket til Paradis.

Da sa Han til Galahad: «Søn, vet du, hvad jeg holder i mine hænder? Det er det hellige kar, hvorav jeg aat paaskelammet paa Skjærtorsdag, og min tjener Josef av Arimatæa samlet deri mit blod, som randt paa korsets træ. Men nu skal du bære dette kar til Sarras’ stad, og det skal ikke mere findes i dette land. Ti det er vendt til synd og ondt levnet; derfor skal det berøves den arv, som Josef av Arimatæa levnet efter sig i dette land.

Og ikveld skal du fare herfra paa dit skib, og herr Percival og herr Bors skal følge med dig til Sarras. Og der skal du og herr Percival forbli, til jeg samler eder til mig, men herr Bors skal vende tilbake til dette land og forkynde, hvad han har set. Og disse andre dine brødre, som du aldrig saa før idag, dem skal du ikke gjense før paa Min Dag, ti ligervis som mine discipler fordum gik ut i mange lande, saa skal disse mine discipler gaa ut, hver til sit land, og forkynde mig.

Men denne lanse er den hellige Longinus’ lanse, hvormed min side blev gjennemstunget paa korset. Og du skal ta blod av denne, og dermed helbrede min tjener kong Evelak, som blev slaget med den samme lanse, den tid han sveg mig.»

185Og derefter signet Han dem med sine hænder og svandt bort.

Men herr Galahad strøk kong Evelaks øine og hans vunder med blodet av lansen. Og kong Evelak satte sig op paa baaren og sa: «Galahad, min søn og min mester, ta mig i dine armer og hvil mig ved dit bryst, ti dit hjerte er fuldt av Den Helligaand; derfor vil jeg hviles derved.» Da tok herr Galahad sin stammefader i favn, og kong Evelak bad: «Herre Jesus Krist, nu beder jeg dig, maatte din time komme til mig.» Og hans sjæl for hen, men hans legeme blev straks til støv.

Men derefter kom en røst og sa: «Mine sønner, mine stridsmænd og mine venner, farer nu herfra hver i det erend jeg har git eder.»

Da skiltes disse tolv riddere og Herrens discipler i broderlig kjærlighet, og bød hinanden Velmøtt paa Herrens Dag. Og herr Galahad og Percival og Bors med ham gik til sit skib, og der fandt de sølvbordet, som stod foran masten, og Den hellige Sanktgral var derpaa, tilhyllet med hvit sindal.


19. Hvorlunde de kom til Sarras, den hellige by.

Da frydedes de usigelig, som skulde fare over havet med Det Helligste midt iblandt sig. Og de knælte foran bordet og bad av ydmygt hjerte, og skibet for ut paa havet med dem i den mørke nat. Og al den tid de var paa havet, holdt disse tre riddere vakt ved bordet, og om natten sov de foran 186det paa sine skjold. Men herr Galahad ropte til Gud, at han skulde skjænke ham den timelige død, hvad tid han bad derom. Og en røst svarte ham: «Galahad, din bøn er hørt, og naar du kalder paa mig, da skal jeg skjænke dit legeme døden og din sjæl skal tages hjem til mig.»

Da spurte herr Percival og her Bors: «Broder, hvorfor bad du den bøn?» «Ak brødre,» svarer Galahad, «mit hjerte vil briste av længsel efter at gjense Ham, som det undtes os at skue igaar.»

Saa vaaknet de en morgen og saa foran sig Sarras, den hellige by, som ligger paa et fjeld i Mesopotamiens land. Og de steg ut paa stranden, og alt folket i Sarras gik ut imot dem. Da bar herr Galahad sølvbordet paa sine skuldrer, men herr Percival og herr Bors bar imellem sig det leie, hvorpaa herr Percivals søster laa lik, og hun var saa skjær og skjøn som den dag hun døde.

Men paa stranden laa en mand, som var født lam og blind. Og herr Galahad bød ham: «Staa op og hjælp mig at bære dette bord.» Og den blinde og lamme mand adlød og gik frem, tok i bordet med herr Galahad, og de bar det mellem sig. Og Den hellige Sanktgral gik foran dem, og ingen saa, hvo som bar den. Og den viste vei og førte dem til Domkirken, og alt folket fulgte efter med hellig sang og frydeskrik.


20. Her ender den hellige historie om Sanktgral.

187Da kaaret folket i Sarras herr Galahad til konge, ti der var ingen konge i landet. Og aarle hver morgen gik han og hans to fæller til kirken og bad foran Sanktgral.

Men paa den dag, da herr Galahad hadde baaret kronen et aar, da de kom til kirken ved daggry, saa de en biskop, som knælte ved det hellige kar, og om ham var der en trængsel av engler saa tæt, som skulde biskopen været Vorherre selv, og biskopen læste Vor Frues messe.

Men da han opløftet hostien, da tok herr Galahad til at skjælve, ti hans dødelige legeme følte de aandelige ting nær ved. Og han løftet sine armer mot himmelen og ropte: «Herre, om det ikke er mot dine raad, da ta mig nu hjem til dig!»

«Søn,» siger biskopen, «kjender du mig?» Og herr Galahad svarer «ja». Da mæler bispen: «Jeg er Josef av Arimatæa, som Herren har utsendt for at hente dig, ti han kjender vel din længsel efter at gjense ham.»

Da gav Josef ham det hellige sakramente. Og herr Galahad gik til sine staldbrødre, kysset dem og tok dem i favn. Til Percival sa han: «Kjære broder, før aaret er omme skal vi møtes i vor himmelske faders gaard.» Men til Bors sa han: «Broder, naar du kommer til Engelland, da hils herr Lancelot, min fader paa jorden; bed ham mindes denne verdens ustadighet, og sig ham, at hver dag har jeg længtet efter ham og bedt, at vi maatte findes i Himmerig.»

188Derefter knælte han ned foran Sanktgral, og hans sjæl for ut av hans mund i et spædt barns lignelse, og Josef av Arimatæa bar den paa sine armer op til Himmelen, og englehæren fulgte dem og sang «Gloria». Men herr Percival og herr Bors saa en haand, som kom ned fra oven og tok bort Den hellige Sanktgral. Og siden har intet menneskes øie set Guds løndommer her paa jorden.

Men herr Galahads jordiske legeme blev begravet i Sarras. Og herr Percival gik ut i ørkenen i en eneboers klædning, og herr Bors fulgte ham, men han bar verdslig dragt, fordi det var Guds vilje, at han skulde vende tilbake til Engelland. Men før aaret var omme døde herr Percival som Galahad hadde sagt, og herr Bors jordet ham hos herr Galahad og Percivals søster. Men derefter fôr herr Bors fra Sarras, og han hadde mange eventyr, og tilslut kom han til Karlion, til Arturs gaard.

Da blev der usigelig glæde, ti alle hadde trodd ham død, siden han hadde været borte saa længe. Og han fortalte sine eventyr og alt som var hændt herr Percival og herr Galahad og om Sanktgral. Da lot kong Artur skrivere komme, og de skrev den gjæve ridders eventyr i en stor bok, og den blev forvaret i sakristiet i Canterborg og var der i mange hundrede aar.

Men til Lancelot talte herr Bors i løndom og sa: «Galahad, som var eders egen eneste søn, bød mig hilse eder, at I mindes denne verdens usikkerhet og alt I taltes ved den tid I var alene tilsammen 189paa skibet. Og hans bøn var siden hver eneste dag, at I maatte møte ham i Himmerig.»

Da tok Lancelot herr Bors i sine armer og mælte: «Fagre frænde, mit hjerte er tungt i mig, siden min søn er død og jeg skal aldrig se ham mere. Men nu vil vi to aldrig skilles mere i livet, uten vi vil være sammen til en av os dør.» «Herre og frænde,» svarer Bors, «jeg vil som I vil.»

Men de gamle bøker siger, at inden Lancelot hadde været tre uker i Arturs gaard, da var han falden tilbake til sin gamle synd, og han søkte fru Guniver i løndom som tilforn.

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Fortællinger om kong Artur og ridderne av det runde bord

I Fortællinger om kong Artur og ridderne av det runde bord gjenforteller Sigrid Undset legendene om sagnkongen Arthur, med utgangspunkt i Thomas Malorys Le Morte d'Arthur fra 1485 og ridderviser.

Den historiske Arthur skal ha levd på 500-tallet, men han er ikke omtalt i historiske kilder før på 800-tallet, og det hersker stor tvil om han faktisk har levd. Mytene om ham har uansett blitt en del av vesteuropeisk litterær tradisjon. Sagnene spredte seg på 1100-tallet fra Wales til Frankrike og derfra videre rundt på kontinentet. På 1200-tallet kom sagnene sammen med andre sagn om riddernes bedrifter til Norden, særlig er de svenske Eufemia-visene kjent.

Les mer..

Om Sigrid Undset

Forfatteren og samfunnsdebattanten Sigrid Undsets betydning for norsk og internasjonal litteratur- og samfunnshistorie er uomstridt. Hennes omfangsrike produksjon favner romaner, noveller, essaysamlinger, helgenbiografier, artikler og selvbiografiske skrifter.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.