Oversettelsesarbeid og annen erfaring

Karen Sundts litterære virksomhet kan på mange måter illustrere sentrale strømninger i det litterære markedet i Norge på slutten av det 19. århundret. Til tross for at de store forfatterne fremdeles fikk utgitt bøkene sine på Gyldendal i København, ble en økende og etter hvert enorm mengde oversatt utenlandsk populærlitteratur og norskprodusert litteratur utgitt i Norge. Mellom 1870 og 1899 ble det trykket hele 1667 romaner (Hanssen 2025). På denne tiden ble (underholdnings-)romanen en del av en mediadrevet massekultur. Romanen var allerede kjent som en sjanger med lav status, assosiert med lediggang, billig sensasjon og kvinnelig lesning (Hanssen 2025; De Vibe 1988). Men det var ikke sløvende underholdning Karen Sundt ville gi sine lesere.

Sundt omtalte seg selv i utgangspunktet som journalist og skrev for venstrepressen i 1880-årene. I løpet av det tiåret var hun dessuten (vikarierende) redaktør i avisen Varden i Skien og redaksjonssekretær/redaktør i Østlands-Posten i Larvik. Hun ble deretter redaksjonssekretær i bladet Missionæren, et «halvoffisielt talsrør» for Misjonsforbundet, som ble utgitt fra 1889–1903 (Filberg 2024). Karen Sundt var redaksjonssekretær fra omkring 1889/90; etter at hun måtte forlate stillingen som redaksjonssekretær/redaktør i Østlands-Posten før jul i 1887. Karen Sundt oversatte både religiøse skrifter og en del populærlitteratur på denne tiden, som for eksempel bøker av Georges Ohnet og Florence Marryat. Selv nevner hun også forfatterne Berthold Auerbach og Peter Rosegger (Sundt 1918).

Etter stormfulle hendelser i privat- og arbeidslivet, flyttet Karen Sundt fra Larvik til Kristiania i 1892. Som mange andre skribenter prøvde hun seg på føljetongsjangeren (Sundt 1893) men dette ga visst nok ikke nok inntekt, så hun søkte andre muligheter og fikk en avtale med Aksel Olsens Boghandel, som utga folkelige bøker på abonnement og betalte en fast engangspris pr hefte til forfatteren (Sundt 1918).

Positiv omtale

17. august 1895 sto en notis på trykk i Den 17. mai, den venstreradikale målavisen til Arne Garborg og Rasmus Steinsvik:

«Kjærlighedens Forvildelser» heiter ei ny bok, ein «arbeiderroman» av Karen Sundt. Ho skriv lett for seg, Karen Sundt; ein ser snart, at ho er øvd i skrivekunsti. Ho kjenner godt til smaafolka, og ho er hag til finna paa spennande hendingar, so det er visst mange, som kan ha stor moro og kanhenda nytte og av aa lesa denne nye boki hennar. Boki kjem ut i 35 hefte til 10 øyre (Aksel Olsens bokhandel); me hev set dei tvo fyste hefti, og ein vert daa reint nyfiken etter aa sjaa dei fylgjande.

Den positive omtalen hos det radikale målfolket fikk forhåpentligvis opp salget. Karen Sundts skribentarbeid kan illustrere det nye handlingsrommet som forelå for en ubemidlet kvinnelig skribent i den norske hovedstaden, med tanke på publiseringsmuligheter, lesekyndighet og kjøpedyktighet i lavere samfunnslag like før og etter 1900. Det var ingen enkel oppgave å skaffe seg et levebrød med kolportasjelitteratur (også kalt «kjøkkenlitteratur»), men det var muligheten Karen Sundt kunne bruke for å tjene til livets opphold (Sundt 1918, Heiestad 1946).

Karen Sundt og det nye massemarkedet

I den grad Karen Sundts forfatterskap har blitt diskutert, er det stort sett fra et litteratursosiologisk perspektiv. Sundt har fått liten plass som forfatter av enkeltverk og nevnes mest i forbifarten sammen med andre såkalte folkeforfattere, som f.eks. Rudolf Muus og Jon Flatabø.

Christine Hamm har ytt viktige bidrag til å endre dette, med to artikler der bøker av Karen Sundt, Heltinden på Kuba og Manden af Stand, Kvinden af Folket, behandles som enkeltverk (Hamm 2023; Hamm 2024). I dette etterordet vil jeg trekke frem noen historiske sammenhenger som belyser enkeltverket Kjærlighedens Forvildelser og se på noen karakteristiske trekk ved innholdet.

Det nye massemarkedet i Norge på denne tiden ble dominert av tre hovedgrupper ifølge Jens-Morten Hanssens transnasjonalt orienterte, bibliografiske og kvantitative undersøkelse av romansjangerens popularitet i Norge på 1700- og 1800-tallet (Hanssen 2025). Den første gruppen består av norsk og oversatt litteratur utgitt av kommersielt orienterte forlag, med eksotiske plot, stereotypiske karakterer og en lykkelig slutt (Fricke, Muus, Flatabø og Pistorius). Den andre gruppen består av forfattere og verk som er kjent for å kombinere sterk religiøs overbevisning med fiksjon, der hovedpoenget var å spre Guds ord. Den tredje og siste kategorien fra Hanssens romankorpus er forfattere som klarte å bli kommersiell masselesning, samtidig som de fikk kulturell anerkjennelse fra litteraturhistorikerne. Oversettelser av Victor Hugo og Walter Scott er gode eksempler, samt Jonas Lie.

Karen Sundt nevnes av Hanssen i forbifarten sammen med Jon Flatabø og Rudolf Muus, som de mest leste norske populærforfattere i Norge rundt 1900. Flatabø og Muus passer godt inn i den første kategorien (de kommersielle). Men Karen Sundts bøker, inkludert hennes første roman, befinner seg midt mellom de skisserte gruppene hos Hanssen. Debutromanen er både kommersiell, religiøs og politisk.

Form og innhold

Den nye norskproduserte populærlitteraturen som ble utgitt på slutten av 1800-tallet, bygde i stor grad på en tradisjon med oversatt (hovedsakelig fransk, engelsk og tysk) populærlitteratur, folkebøker og folkelivsskildringer, og beholdt mange gammeldagse former, slik som den allvitende fortellerstemmen, lenge etter at dette formelle trekket var borte i «høylitterære» romaner. Dette er også et trekk fra muntlig fortellertradisjon, som kan ha virket inn.

En allvitende fortellerstemme var praktisk når forfatteren skrev ett hefte i uka og kanskje holdt flere fortellinger gående på en gang. Det var lett å miste oversikten over alle trådene i fortellingene. Med en allvitende forteller kunne man forklare, eller bortforklare handlingen, hvis leserne klaget over at noe ikke ble fulgt opp (Haave 1977; Heiestad 1946).

Fortellerstemmen i Kjærlighedens Forvildelser fører leseren både hit og dit med en pedagogisk og omsorgsfull inderlighet og ideologisk glød. Historien fortelles i retrospekt, og begynnelsen tar til i 1860-årene. Vi følger intrigene og karakterene fram til sommeren 1896, gjennom to–tre generasjoner. Gradvis presenteres et stort, forgrenet fiksjonsunivers med koblinger mellom samfunnsklasser og familier i by og bygd.

Arv og miljø

Allerede i første kapittel kommenterer fortelleren at det finnes biologiske og samfunnsmessige strukturer som personene ikke har innsikt i eller kontroll over. I hvor stor grad vil foreldrenes liv og eventuelle dårlige livsvalg, prege barna? Er det hovedsakelig sosial eller biologisk arv som preger menneskene? Og hva med Guds vilje?

Handlingen begynner i et fattig hjem hos en eldre, syk alenemor og hennes unge datter, Marie, i Kristianias sentrum. Marie er hemmelig forlovet med skomakersvennen Jakob, som drikker, rangler og bråker. Moren dør og Marie får arbeid hos naboen, Jomfru Jansen, som forbyr Marie å treffe kjæresten. Jansen forteller Marie om morens hemmelige og skambelagte fortid:

«Nu, Marie, nu skal du faa høre den gamle Historie, den om din Mor.»
«Om Mor. … aa Gud!»
«Ja, du kan ha godt af at høre den, saa kan du se, hvad et ulykkeligt Ægteskab har at bety. Og kanske du kan lære at fare forsigtigere frem, at du ikke skal bli Arvtager til den gamle Synd og Forbrydelse.»
(Sundt 1895, 29–30)

Marie hører ikke på gode råd fra Jansen, gifter seg med den drikkfeldige kjæresten, og det går dårligere og dårligere. Til tross for at han har en viss politisk interesse og kaller seg sosialist, er det dessverre ikke noe hold i den forfyllede Jakob, som snøvler politiske og samfunnsmessige fraser. Hvorfor? Arvesynd, samfunnets trykk eller biologi, undrer fortelleren.

Respektable, borgerlige mennesker og tidligere prostituerte Vikapiker knyttes sammen på forunderlig vis i løpet av fortellingens gang. Den unge kvinnen, Ragnhild, som føder et barn i skjul, blir etter hvert en adstadig bondekone i et ulykkelig barnløst ekteskap. Babyen, som hun forlot på en trapp i Kristiania, vokser opp hos velstående borgere i byen. Mange år senere, via merkelige tilfeldigheter, treffer den ulykkelige moren endelig sin eneste sønn, Harald Thoresen:

Hvad kunde dog denne paafaldende Lighed bety? En Tilfældighed eller … eller? … Hun orkede ikke tænke videre, vendte Hodet helt og gav sig til nervøst at ordne Kopperne for at skjænke Kaffe ved et Sidebord»
(Sundt 1895, 310).

Moren veksler mellom å tro og tvile på om dette er sønnen, og den uavklarte situasjon trekkes ut i det ekstreme og virker for en moderne leser kunstig, teatralsk og melodramatisk. Fremstillingen beskriver ikke nyansert og inngående hva som skjer mellom, eller inne i, den enkelte romankarakter. Forfatteren gjengir ofte en slags begrenset indre monolog, ved at karakterene stiller spørsmål i sitt indre og svarer seg selv i tradisjonelle eller klisjefylte vendinger (Hamm 2024). Det hender vi får et glimt av karakterenes følelsesliv ved hjelp av dikt, sanger eller bibelord som fører til ytre tegn som trillende tårer. Sjokkartede hendelser etterfølges gjerne av noe som ligner sidekommentarer eller sceneanvisninger, f.eks. «dyb lydløs stillhet».

Den småborgerlige puritanismens seier eller alternativ forståelse av melodrama?

I sin sosiologiske tolkning av Karen Sundts Arbejderliv (1900) konkluderer Beth Juncker med at Sundt omformet kolportasjeromanen til arbeiderklasselitteratur, altså til underholdende politisk opplysning. Hun hevder imidlertid at interessante konflikter og ansatser til samfunnskritikk ender i skuffende kunstig harmonisering og at «resultatet bliver den småborgelige puritanismens sejr» (Juncker 1982).

Den samme kritikken vil også kunne rettes mot Kjærlighedens Forvildelser. Men i stedet for å oppfatte boken som en underholdningsroman med kunstig harmonisering, og melodramatiske elementer som trivial strategi for å oppnå en viss effekt hos leseren, kan melodramatikken forstås som en filosofisk nødvendighet. En slik lesning foretar Hamm i sin artikkel om Karen Sundts Manden av Stand, Kvinden av folket (Hamm 2024). Overdrevne, teatralske gester og utsagn bør forstås som et utspill fra en som kjemper for å bli hørt, men som føler seg isolert og alene og tviler på muligheten for å bli forstått. Hamm hevder videre at den melodramatiske modusen peker mot en eksistensiell situasjon som bør forstås i filosofisk lys, og knytter sin tolkning av Sundts roman til filosofer som Stanley Cavell, Peter Brooks og Ludwig Wittgenstein. Med et slikt teoretisk perspektiv åpnes interessante fortolkningsmuligheter for det melodramatiske språket også i Kjærlighedens Forvildelser.

Fremstilling av tatere og interseksjonelle perspektiver

Den før nevnte babyen, Harald, vokser opp i trygge omgivelser hos fosterforeldrene Thoresens i Kristiania, men røves som ung gutt av et «taterfølge» mens familien er på storgården på landet hos hans kjødelige mor. Kidnappingen er en dramatisk vending, som trolig var et vanlig litterært skrekkscenario for den gjengse norske (populærlitterære) leser anno 1890-tallet.

Mens Harald lever med taterne, har han et kjærlighetsforhold med «taterpiken» Sollida. Han rømmer etter hvert fra taterfolket og bryter med Sollida. Det kan nesten virke som fortelleren identifiserer seg med den ildfulle og ukontrollerbare Sollidas hevnaksjon, etter at Harald har forlatt henne. Det ender selvsagt ikke lykkelig for Sollida, som blir utstøtt og dør.

Taterfolket fremstilles hovedsakelig som farlige, eksotiske «andre», som driver med trolldomskunster, sloss og stjeler. Det er ikke så overraskende med tanke på det norske samfunnets behandling av minoriteter gjennom tidene, men likevel tankevekkende for en leser av i dag.

Det er mulig å argumentere for at det ikke er helt vanntette skott mellom den norske kulturen og taterkulturen i Kjærlighedens Forvildelser. Det er enkelte fra majoritetskulturen som slår seg sammen med taterfolket frivillig, uten å bli røvet. Det er det frie livet på veien som lokker. Karen Sundt kan likevel ikke omtales som noen forsvarer av tater/rom-kulturen, slik jeg leser det. Hun antyder imidlertid at det å være kvinne heller ikke er enkelt i taterkulturen.

Christine Hamm viser i sin artikkel om Heltinden paa Kuba at Karen Sundt setter søkelys på samspillet av maktfaktorer i handlingen og skaper situasjoner der det tydeliggjøres at de kvinnelige hovedpersonene defineres av ulike faktorer som «kjønn, rase og klasse» (Hamm 2023). Det er nærliggende å undersøke maktstrukturer, slik som kjønn, klasse, stand, etnisitet, beskrivelser av utseende og funksjonsnivå, også i Kjærlighedens Forvildelser og det kan være fruktbart å hente inn teori om interseksjonalitet i en grundigere tolkning av romanen enn jeg har anledning til her.

Hva med kjærligheten?

Kjærlighedens Forvildelser handler i stor grad om kvinner med relasjonsproblemer, enten de giftet seg med sin utkårede trass i familiens ønsker, ble forlatt av sin kjære, eller ble tvunget til å gifte seg med en de ikke elsker på grunn av slektens og foreldrenes press. Flere ekteskap fra (og på tvers av) ulike samfunnslag beskrives i all sin skrekk og gru.

Marie var sta og dum eller «forvildet» av kjærlighet og evner hverken som ung eller gammel å forstå konsekvensene av egne handlinger. Men hun har morskjærligheten i behold, og morskjærligheten virker å oppvurderes som en evig positiv kraft, i tråd med rådende ideologi i tiden. Ragnhild, som først fikk barn utenfor ekteskapet, satte det bort til fremmede og innordnet seg foreldrenes gammeldagse ætte-normer, blir aldri lykkelig. Det virker ikke som noen livsvalg fører til udelt lykke i romanen.

Karen Sundts karakterer diskuterer innimellom hvorvidt mer tålmodighet eller flid fra kvinnenes side kunne ha reddet mennene fra deres utsvevende liv, og dermed reddet ekteskapene og kanskje også barna fra tragiske skjebner. Romanens tematikk virker påvirket av synet på idealhustruen som ubegrenset tålmodig og overbærende. Men hvis vi leser med velvilje kan vi si at Kjærlighedens Forvildelser ikke gir noen fasit på dette punkt.

«Aa, Harald, du er en stor, stor Skøier; men dette skulde du fortalt mig før …» sier den unge prestefruen til sin tidligere så uforsonlige prestemann, Harald Thoresen, som i all hemmelighet har invitert gamle og unge familiemedlemmer, fra nær og fjern, til en slags tilgivelsens forsoningsfest i den nye prestegården, som en «grand finale» der (nesten) alle karakterene samles før teppet faller (Sundt 1895, 760).

Sundt postulerer håp om en bedre fremtid, med lykkelige familieforhold hos den yngre, politiske og ideologiske opplyste generasjonen. Harald tilgir sin kone og svigermor for å ha en «en skammelig fortid», og innser trolig selv at han ikke er bedre enn alle andre.

Ideologi og budskap

Klassekamp, avholdssak, kvinnesak, etnisitet- og kulturkonflikter, konflikter mellom by og land, hvorvidt tradisjonelle verdier og et religiøst verdensbilde kan kombineres med et vitenskapelig og mer moderne livssyn, er noen av områdene Karen Sundt behandler i Kjærlighedens Forvildelser. Hun tar stilling blant annet for arbeiderklassens rett til å streike gjennom forfatterkommentarer og karakterer.

Christine Hamm hevder at Karen Sundt trolig fikk utgitt bøker med et såpass kontroversielt innhold, fordi hun publiserte utenom den normale borgerlige bokbransjen (Hamm 2024). Det maktkritiske, politiske og åndelige budskapet til Sundt hadde imidlertid et kommersielt potensial på denne tiden i Norge. Karen Sundt ble en sentral aktør i den understuderte norskproduserte heftelitteraturen fra slutten av 1800-tallet, som faktisk ble mest kjøpt og lest i Norge på denne tiden (Hanssen 2025).

I det siste kapitlet i boken forklarer og oppsummerer fortellerstemmen hva budskapet i romanen har vært, i en stil som ligner en preken eller tale: Alt levende har verdi, og det tilsynelatende mest ubetydelige har sin plass i «Menneskehetens store kjæde» (Sundt 1895, 762). Videre hevdes at «alt skabt har det tilfælles, ikke at være frembragt uden Plan, eller at have levet forgjæves» (Sundt 1895, 761). Likevel unnlater hun ikke å vise det urettferdige i at sosiale problemer går i arv: Det er de fattigste og ulykkeligste som ikke «magter at arbeide sig op over Sumpen» (Sundt, 1895, 763).

Fortellerstemmen maner imidlertid til friskt pågangsmot:

«[…] i alle Kultursteder, gaar der et lysende Tog af frie, selvhjulpne, arbeidende Mænd og Kvinder» fremholder hun. «De løfter Fanen høit, fordi de vil noget og magter noget. De raaber idelig sit ‘Fremad‘ over den gamle Tids Ruiner, og haster forbi al Egoisme og Raahed inden det gamle udlevede Samfund»
(Sundt, 1895, 763).

Var det kanskje med slik agitasjon og retorikk at den yngre Karen Sundt holdt politiske taler i Kristiania Østre Arbeidersamfund på 1880-tallet? Kampen for en bedre verden for fremtidens unge, var hennes fanesak. Det var med ønske om å bringe håp, oppmuntring, underholdning og informasjon at hun skrev for «de smaa» i samfunnet (Sundt 1918). Dermed forble hun på mange vis en ideologisk journalist i hele sitt liv, også i sin første roman Kjærlighedens Forvildelser.

Litteratur

De Vibe, Astrid 1988. «Underholdningslitteraturen 1840–1900». I: Irene Engelstad m.fl. (red.): Norsk Kvinnelitteraturhistorie. Bind 1: 1600–1900, s. 84–97. Oslo: Pax forlag.

Filberg, Trond 2024. «Stiftelsen av Misjonskirken Norge, den 8. juli 1884», Misjonskirken Norge: mknu.no/stiftet-1884/ (lest 24.02.2024)

Folketellingen Larvik 1891, «Karen Laurine Sundt». Digitalarkivet: media.digitalarkivet.no/view/52805/6223 (lest 01.06.2025)

Hamm, Christine 2023. «Interseksjonelle perspektiver i den populære arbeiderlitteraturen. Karen Sundts ‘Heltinden paa Kuba’ (1898) som eksempel». I: Anker Gemzøe m.fl. (red.): Nordisk arbejderlitteratur. Internationale perspektiver og forbindelser, s. 151–168. Aalborg: Aalborg Universitetsforlag.

Hamm, Christine 2024. «Arbeiderlitterær strategi eller filosofisk nødvendighet? – En tolkning av det melodramatiske i Karen Sundts kolportasjeroman ‘Manden af Stand, Kvinden af Folket’». I: Beata Agrell m.fl. (red.): Arbetarlitteratur bortom kanon. Nordiska perspektiv. Malmø: Malmø University Press.

Hanssen, Jens-Morten 2025. «The Rise of the Novel in Norway». I: Jens-Morten Hanssen og Sissel Furuset (red.): The Hermeneutics of Bibliographic Data and Cultural Metadata, s. 67–95. Oslo: Nasjonalbiblioteket.

Heiestad, Sigurd 1946. Av Folkelesningens Saga. Oslo: Halvorsens Bokhandel.

Haave, Kari 1977. Foraktet av de store, men elsket av de små. Karen Sundt og forfatterskapet hennes. Oslo: Gyldendal.

Juncker, Beth 1982. «Kvindekamp, klassekamp og puritanisme. En analyse af Karen Sundts kolportageroman ‘Arbeiderliv’ fra 1901». I: Kultur & Klasse, nr. 42, 1982. Holte: Forlaget Medusa.

[Notis om «Kjærlighedens Forvildelser»] 1895. I: Den 17. Mai, nr. 97, 17.08.1895. Oslo: E. Walle & Co.

Sundt, Karen 1893. «Tora Solklev eller bruden fra Vaterland». I: Ungdoms-tidende, 1893, Kristiania: A.M. Hanckes forlag.

Sundt, Karen 1895. Kjærlighedens forvildelser. Kristiania: Olsens Boghandel.

Sundt, Karen 1918. «Litt om mit liv og mit virke». I: Nye fortællinger, s. 110–128. Kristiania: Olsens Boghandel.

Aasland, Ane Haukebø 2024. «Karen Sundt: Religiøs forfatterproletar og Borgerinde i Byen», Kvinnehistorie.no: www.kvinnehistorie.no/artikkel/t-8837/karen-sundt-religioes-forfatterproletar-og-borgerinde-i-byen (lest 01.06.2025)

Om Kjærlighedens Forvildelser

Karen Sundts arbeiderroman Kjærlighedens Forvildelser kom først ut heftevis i 1894. En samlet førsteutgave kom i 1895.

Vi møter et stort persongalleri, dels knyttet til arbeiderstrøkene i Kristiania og dels til en bygd ved Mjøsa. Deres livshistorier henger sammen i større eller mindre grad, og det er til tider litt komplisert å henge med i handlingen(e) og familieforholdene.

Sundt tar opp temaer som fattigdom, alkoholisme, arbeiderliv, klassekamp, oppdragelse, ulykkelig kjærlighet og tilgivelse. Enkeltindividets lykke settes opp mot familiekrav og samfunnets normer. Og to tilbakevendende spørsmål i romanen er 1) om foreldres synder går i arv og 2) om man ved hardt arbeid kan overvinne et dårlig utgangspunkt.

Følg Bokselskap i sosiale medier

Instagram      Facebook
Bluesky          X