I | II | III | IV | V | VI | VII |
I.
343Ragnfrid Ivarsdatter levet ikke fulde to aar efter sin husbond, hun døde tidlig paa vinteren i 1332. Det er langt fra Hamar til Skaun, saa paa Husaby spurte de ikke hendes død før hun hadde ligget i jorden mere end en maaned. Men ved hvitsøndagstiderhvitsøndagstider] pinsetider kom Simon Andressøn dit; der var nu ett og andet at avtale mellem frænderne om arven efter Ragnfrid. Kristin Lavransdatter eiet nu Jørundgaard, og det blev da slik at Simon skulde ha opsyn med hendes gods og ta mot regnskap av hendes bønder; han hadde styrt sin vermors jordegods i dalen, mens hun sat i Hamar.
Netop ved denne tid hadde Erlend endel bry og ærgrelse med nogen saker, som hadde baaret til i sysselen. Høsten før hadde bonden paa Forbregd i Updal,Forbregd i Updal] gård i Drivdalen, rett sør for Oppdal Huntjov, dræpt sin granne,granne] nabo fordi denne hadde kaldt hans hustru troldkjærring. Bygdemændene bragte drapsmanden bunden til sysselmanden, og Erlend tok ham i forvaring paa et loft. Men da kulden øket utpaa vinteren, lot han manden gaa løs mellem sine svender. Huntjov hadde været med Erlend nord i landet paa Margygren, og da hadde han synt stort drengskap. Da Erlend sendte ind skrivelse om Huntjovs sak og bad om landsvistlandsvist] kongelig tillatelse til å oppholde seg i landet gitt en som tidligere er blitt dømt fredløs for ham, stillet han ogsaa manden i det vakreste lys, og da Ulf Haldorssøn stillet borgenborgen] sikkerhet, kausjon for at Huntjov skulde møte i rette 344tid til tinget i Orkedal, lot Erlend bonden fare hjem i julehelgen. Men saa drog han og hans kone op for at gjeste saalhuskarlensaalhuskarlen] kroverten i DrivdalenDrivdalen] Gjennom Drivdalen renner elva Driva, fra Dovre og nordover til Oppdal. Derfra snur dalføret mot vest og kalles Sunndalen. Driva har sitt utløp ved Sunndalsøra. Gjennom Drivdalen går den gamle kongeveien Vårstigen. – det var deres frænde – og paa den færden blev de borte. Erlend mente at de var kommet avdage i det svære uveir som hadde været paa den tiden, men mange folk sa at de var rømt – nu kunde sysselmandens folk plystre i farene efter dem.plystre i farene efter dem] gi opp å prøve å kalle dem tilbake Og saa blev nye saker baaret paasaker baaret paa] beskyldninger rettet mot de bortkomne – at Huntjov nogen aar i forveien hadde dræpt en mand inde i fjeldet og gravet liket i en røis – en mand som Huntjov trodde hadde skaaret merren hans i lænden.lænden] hoftepartiet og nederste del av ryggen Og det kom paa det rene at konen hadde drevet trolddom.
Nu tok presten i Updal og erkebiskopens ombudsmand til at forske i disse trolddomsrygter. Og det førte til at leie ting kom op om hvordan folk holdt ved sin kristendom mange steder i Orkdølafylke. Det var mest i avbygderne,avbygderne] de avsidesliggende bygdene Rennabu,Rennabu] Rennebu i Orkdal, ca. 4,5 mil nord for Oppdal Updalsskogen,Updalsskogen] skogstrekningen mellom Oppdal og Rennebu men ogsaa en gammel mand fra BudvikenBudviken] Buvika, ca. 7,5 km øst for Børsa blev ført for erkebiskopens dom i Nidaros. Her viste Erlend saa liten nidkjærhet, saa folk snakket om det. Der var denne gamlingen, Aan, som hadde bodd nede ved sjøen under Husaby og næsten maatte regnes til Erlends huslyd. Han hadde drevet med runer og galdrer,galdrer] formularer eller sanger med magisk kraft og han hadde nok hat nogen lignelserlignelser] figurer i stuen sin som folk sa, at han blotetblotet] ofret til. Men intet slikt blev fundet i hybølet efter ham. Erlend selv og Ulf Haldorssøn hadde nok været hos ham, da han utaandet – og de hadde vist vraket unnavraket unna] fått vekk baade ett og andet før presten kom, sa folk. Ja naar folk nu kom til at tænke paa det, saa hadde Erlends kjødelige moster da været skyldtskyldt] beskyldt for trolddom, hor og husbondsmord – endda fru Aashild Gautesdatter var for klok og behændig og vel ogsaa hadde hat for mægtige venner til at noget kunde bli 345ført hende over. Saa kom folk med det samme i hug, at Erlend hadde i sin ungdom levet saare litet kristelig og trodset kirkens ban –.
Enden paa dette blev at erkebiskopen stevnet Erlend Nikulaussøn til samtale med sig i Nidaros. Simon fulgte med maagen ind til kaupangen; han skulde hente sin søstersøn paa Ranheim,Ranheim] rett øst for Trondheim sentrum for det var meningen at gutten skulde være med ham hjem til dalen og gjeste sin mor en tid.
Det var en ukes tid før FrostatingetFrostatinget] I middelalderen var Frostatinget et av landets fire store lagting, omfattende de åtte fylkene i Trøndelag. Det ble etter hvert flyttet fra Frosta (en halvøy i Trondheimsfjorden) inn til selve Trondheim. skulde holdes i byen, og der var folksomt i kaupangen. Da maagerne kom til erkebiskopsgaarden og blev vist ind i samtalestuen, var flere av korsbrødrene der og nogen verdslige herrer – mellem dem Frostatings-lagmandenFrostatings-lagmanden] lagmanden: den rettskyndige som hadde domsmakten i lagmannsretten Harald Nikulaussøn, Olav Hermanssøn, lagmand i Nidaros, ridder Guttorm Helgessøn, sysselmand i Jemtland, ogsaa Arne GjavvaldssønHarald Nikulaussøn … Arne Gjavvaldssøn] Alle de mektige mennene som nevnes her, er kjent fra samtidige kilder. som straks gik bort til Simon Darre og hilste ham hjertelig. Arne drog Simon med sig bort i en vindusfordypning, og de satte sig der.
Simon var ikke saa vel tilmote.tilmote] til sinns Han hadde ikke truffet den anden siden han var paa Ranheim for ti aar siden, og endda folkene der hadde fagnet ham saa vakkert, saa hadde den færden i det erende sat et arr i hans sind.
Mens Arne skrøt av ung Gjavvald, sat Simon og holdt øie med maagen. Erlend stod og talte med fehirdenfehirden] den embedsmannen som hadde ansvaret for kongens kasse. I det 14. århundre var Norge delt i fem fehirdsler, deriblant én i Trondheim. – han het herr Baard Peterssøn, men var ikke i slegt med Hestnæsætten. En kunde ikke si at hans holdning skortet paa høviskhet; han var dog svært fri og utvungen, der han stod og snakket med den gamle herre – vippende litt paa taa og hæl, med hænderne lagt i hinanden paa ryggen. Som han mest pleiet, var han klædt i mørke farver, men meget vakkert – violblaat kothardikothardi] fôret ytterplagg med hette som slutter seg tett til kroppen. som sat trangt efter kroppen og var opsplittet 346i siderne, sort skulderkrave med kaprunkaprun] hodeplagg, formet som en kort kappe slaat tilbake saa det graa silkefor vistes, sølvbeslaat belte og høie røde støvler som var snørt stramt om læggene og synte frem mandens slanke, vakre ben og føtter.
I det skarpe lys fra stenstuens glasvinduer saaes det nok at Erlend Nikulaussøn hadde ikke saa litet graat haar ved tindingerne. Omkring munden og under øinene var det fine, solbrunte ansigt nu noget ripet av rynker, der var kommet tverfurer paa den lange, vakkert buede hals. Endda saa han svært ung ut mellem de andre herrer – skjønt han var aldeles ikke den yngste mand i stuen. Men han var like slank og mjaa,mjaa] smekker førte kroppen sin paa den samme ledige, litt skjødesløse maaten som i ungdommen, gik like let og mykt, da han nu, efter at fehirden hadde gaat fra ham, gav sig til at drive op og ned i stuen, fremdeles med hænderne lagt ihop paa ryggen. Alle de andre herrer sat ned; de snakket litt sig imellem med lave, tørre stemmer. Erlends lette trin og klirringen av hans smaa sølvsporer hørtes altfor meget.
Tilslut var der en yngre mand som ærgerlig bad ham sitte ned: «og staak ikke slik da, mand!»
Erlend braastanset, rynket brynene – saa snudde han sig leende til den som hadde talt:
«Hvor drak du ikveld, Jon frænde, siden du er saa hodesaar –» sa han og satte sig ned. Da Harald lagmand kom bort til ham, reiste han sig nok op og stod, til den anden hadde sat sig, men saa slap han sig ned ved lagmandens side, slog det ene ben over det andet og sat med hænderne kneppet om knæet, mens hin talte.
Erlend hadde fortalt Simon meget aapenhjertig om alle de ugreier han hadde faat av det at drapsmanden og troldkonen slik var sluppet ham av hænderne. Men 347en mand kunde umulig se mere sorgløs ut end Erlend, der han sat og drøftet saken med lagmanden.
Nu kom erkebiskopen. Han blev leiet til sit høisæte av to mænd som støttet puter op omkring ham. Simon hadde aldrig før set herr Eiliv Kortin. Han saa gammel ut og svak,Eiliv Kortin … svak] erkebiskop Eiliv døde samme år, i 1332 syntes at fryse, endda han var klædt i pelskappe og hadde en pelskantet lue paa. I sin tur førte Erlend sin maag frem for ham, og Simon knælte ned paa et knæ, mens han kysset herr Eilivs ring. Ogsaa Erlend kysset ærbødig ringen.
Han holdt sig ogsaa meget sømmelig og ærbødig, da han tilslut stod frem for erkebiskopen – efterat denne en god stund hadde talt med de andre herrer om forskjellige ting. Men han svarte temmelig let paa de spørsmaal som en av kannikernekannikerne] prestene ved domkirken stillet til ham, og hans mine var freidig og uskyldig.
Jo, han hadde hørt dette folkesnakket om trolddom i mange aar. Men saa længe som ingen hadde vendt sig til ham som retviser, saa kunde han dog umulig være skyldig at granske i alt saant snak som gaar mellem kvindfolk i en bygd. Det maatte vel være presten som skulde forske om her var nogen grund til at reise sak.
Saa blev der spurt om denne gamle manden som hadde bodd paa Husaby og som folk sa var trylsk.
Erlend smilte litt: Jo, Aan hadde selv skrytt av det, men prøver paa hans kunst hadde Erlend aldrig set. Fra han var barn av hadde han hørt Aan snakke om nogen koner som han kaldte for Hærn og Skøgul og Snotra – men det hadde han aldrig tat for andet end eventyr og skjemt. «Min bror Gunnulf og presten vor, Sira Eiliv, har nok spurt ham ut flere ganger, men de har vel ikke fundet nogen sak ved ham, siden de intet har gjort. Manden kom da til kirken hver messedag 348og kunde kristenbønnerne sine.» Stor tro paa Aans kunster hadde han aldrig hat, og siden han nordpaa hadde set noget til finganfingan] samisk trolldom og galder, hadde han da skjønt, at det som Aan fór med var bare narrestreker.
Da spurte presten om det var sandt at Erlend hadde selv engang faat noget av Aan – noget som skulde bringe ham held i amor?amor] (lat.) kjærlighet
Ja, svarte Erlend fort og greit og smilende. Det var da han var i femtenaarsalderen vist – for en otteogtyve aar siden. En skindpung med en liten hvit sten i og nogen indtørkede deler av dyr vist. Men han hadde ikke trodd meget paa slikt da heller – han hadde git det bort aaret efter, det første aaret han var i kongsgaarden. Det var i en badstue oppe i byen – i kaathet hadde han vist frem troldommen til nogen andre unge drenger. Saa var der en av hirdmændene som siden hadde kommet til ham og villet kjøpe den – Erlend hadde git ham den for en fin rakekniv.
Der blev spurt hvem denne herre monne være.
Først vilde Erlend ikke ut med det. Men erkebiskopen selv æsket ham til at tale. Erlend saa op med et skøierglimt i de blaa øine:
«Det var herr Ivar Ogmundssøn –»
Folk blev litt rare i ansigterne. Fra gamle herr Guttorm Helgessøn kom der nogen underlige prust. Herr Eiliv selv strævet for ikke at smile. Da vaaget Erlend sig til at si, med nedslagne øine, mens han bet sig litt i underlæben:
«Herre min, I vil da vel ikke bry den gode ridderen med denne gamle sak. Som jeg sa eder – jeg trodde ikke selv stort paa dette – og jeg merket aldrig at det gjorde nogen skilnad paa nogen av os at jeg gav ham dette godset –»
Herr Guttorm brøt forover i et brøl, saa gav mændene 349sig over, den ene efter den anden, og lo høit. Erkebiskopen smaaknistret og hostet og rystet paa hodet. Det var vel kjendt at herr Ivar hadde altid hat bedre vilje end lykke i visse saker.
Om en stund var der dog en av korsbrødrene som fattet sig saa meget at han kunde minde om, de var kommet sammen for at tale om alvorlige ting. Erlend spurte litt hvasst om der var reist sak mot ham fra nogen kant og om dette var forhør – han hadde ikke skjønt bedre end at han var blit stevnet til samtalemøte. Samtalen blev da fortsat, men det voldte nogen forstyrrelse at Guttorm Helgessøn sat der og sprutet ut i smaa latterknis ret som det var.
Dagen efter, da maagerne red hjem fra Ranheim, bragte Simon paa bane dette samtalemøtet. Simon syntes at Erlend tok det svært let – han mente dog at ha skjønt, der var flere av stormændene som nok gad gjøre ham nogen pretter,gjøre ham nogen pretter] spille ham noen puss hvis de kunde.
Erlend sa, han visste nok at det vilde de gjerne, hvis de evnet. For her nord heldet nu de fleste til kanslerenkansleren] lederen av kongens kanselli, med ansvar for utferdigelse av kongebrev – uten erkebiskopen, i ham hadde nu Erlend en fuldtro ven. Men Erlends fremfærd var i alle saker efter loven – han raadførte sig i alle saker med sin klerk, Kløng Aressøn, som var overmaate lovkyndig. Erlend talte nu alvorlig, smilte bare flygtig da han sa, at ingen hadde visst ventet, han skulde ha saa god greie paa sine saker som han hadde – hverken hans kjære venner her i bygderne eller herrerne i raadet. Forresten var han ikke viss paa at han gad ha sysselen, hvis andre vilkaar skulde gjælde end de som han hadde hat, mens Erling Vidkunssøn stod for styret. Hans kaar var nu slike, især efter hustruens forældres død, at han trængte ikke tinge om deres gunst som var kommet til magten ved det at kongen var blit sagt myndig.kongen var blit sagt myndig] Magnus Eriksson overtok makten fra riksforstanderen i 1331, 15 år gammel. Ifølge tronfølgeloven av 1302 burde han ha ventet ennå fem år. Ja den raatne gutten 350kunde de da likegjerne si myndig nu som siden, han blev vist ikke mere mandig, om han blev gjemt. Desto før vilde det synes, hvad han bar i skjoldetbar i skjoldet] hadde i sinde (eg. hvilket heraldisk symbol han ville ha på skjoldet) – eller de svenske herrerne som raadet med ham. Folk skulde faa sande, Erling hadde set klart allikevel. Os skulde det staa dyrt, om kong Magnus vilde lægge Skaane under den svenske krone – og det vilde bære i krig med danskerne samme stund som en mand, dansk eller tysk, fik magten der i landet. Og freden nordpaa som skulde staa ved magt i ti aar – nu var halve tiden gaat, og uvisst var det om russerne vilde holde sig til forliket end saa længe. Erlend trodde litet paa det – det gjorde ikke Erling heller. Nei Paal kansler var jo en lærd mand, forstandig ogsaa paa mange vis, – kanske. Men disse herrerne i raadet, som hadde tat ham til sin viser,viser] leder hadde da tilsammen ikke saa meget vet som SotenSoten] Erlends hest her. Men nu var de da kvit Erling – saalænge. Og saa længe kunde ogsaa Erlend gjerne stige tilside. Men Erling og hans venner saa nok helst at Erlend holdt sin magt og velstand oppe her nord, saa han visste ikke rigtig.
«Det tykkes mig at du har lært at kvæde herr Erlings vise nu,» kunde Simon Darre ikke holde sig fra at si.
Erlend svarte, ja det var saa. Han hadde bodd i herr Erlings gaard ifjor sommer, da han var i Bjørgvin, og han hadde nu lært at skjønne manden bedre. Det var slik at Erling vilde foran alle ting holde oppe landefreden. Men han vilde at Norgesvælde skulde ha løvens fred – det skulde gjælde at ingen fik bryte ut tand eller klippe klo paa deres frænde kong Haakons løvekong Haakons løve] Håkon V Magnussons våpenskjold med stående løve ble vedtatt som riksvåpen i 1319. Kronen og øksen skal vise til Norges «evige konge», Olav den hellige. – og ikke skulde den rettes av til at være jagthund heller for et andet landsfolk. Forresten laa det nu Erling paa 351hjerte at faa bragt tilende de gamle tvistigheter mellem nordmændene og fru Ingebjørg. Nu da hun sat enke efter herr Knut, kunde en bare ønske at hun skulde faa nogen magt over sønnen igjen. Det var nok saa, at hun bar saa ovstorovstor] umåtelig stor kjærlighet til de børnene som hun hadde født Knut Porse, saa det syntes som hun i noget mon hadde glemt sin ældste søn – men det blev vel anderledes, naar hun kom til funds medkom til funds med] møtte ham igjen. Og det var ikke slik at fru Ingebjørg kunde ha nogen grund til at ønske, kong Magnus skulde blandes ind i uroen i Skaane, fordi om hans halvbrødre hadde sine lenlen] landområder der.
Simon tænkte det kunde nok høres ut som Erlend var ganske vel underrettet. Men han undret sig over Erling Vidkunssøn – trodde den forrige drotseten at Erlend Nikulaussøn eiet nogen evne til at dømme i slike ting, eller var det slik at Erling grep nu efter hvilken støtte som helst. Bjarkøridderen gav nok nødig fra sig magten. Det hadde aldrig kunnet sies ham paa at han brukte den til sin egen fordel, men han var da hellerikke slik stillet at han trængte det. Og det sa alle, at han var med aarene blit mere og mere envis og selvraadig, og efterhvert som de andre herrerne av riksraadet hadde forsøkt at reise bust mot ham, var han blit saa myndig, at han gad neppe høre nogen anden mands maal.
Det var likt Erlend at han nu omsider saa at si var steget ombord i Erling Vidkunssøns skib med begge ben – da det hadde faat motbør og det syntes uvisst om det kunde gavne enten herr Erling eller Erlend selv at han med hel hug syntes at ha sluttet sig til sin rike frænde. Endda Simon maatte tilstaa for sig selv, at saa uvorrent sprog som Erlend brukte baade om folk og om saker, saa syntes hans tale ikke helt uforstandig.
352Men om kvelden var han aldeles yr og kaat. Erlend sat nu i Nikulausgaarden som hans bror hadde git ham, da han gav sig i kloster. Kristin var hos ham med tre av børnene, de to ældste og den mindste, og hans datter Margret.
Utpaa kvelden kom en hel del folk ind til dem, derimellem flere av de herrer som hadde været til maalstevnetmaalstevnet] drøftingsmøte hos erkebiskopen morgenen før. Erlend lo og larmet over bordet, da de sat og drak efter kveldsmaten. Han hadde tat et eple fra en skaal paa bordet, krotetkrotet] tegnet (med kruseduller) og rispet i det med kniven sin – saa trillet han det bort i fanget til fru Sunniva Olavsdatter som sat midt imot ham.
Den fruen som sat ved Sunnivas side, vilde nu se paa det og tok efter eplet, den anden vilde ikke slippe det, og de to kvinder puffet til hinanden under skrik og latter. Men Erlend ropte at fru Eyvor skulde faa et eple av ham, hun ogsaa. Inden længe hadde han kastet epler til alle kvinderne i laget, og der stod ristet elskovsruner paa dem alle, sa han.
«Du blir slitt ut, gut, skal du løse ind alle de panterne,» ropte en mand.
«Saa lar jeg være at løse dem ind da – det har jeg maattet gjøre før,» svarte Erlend tilbake, og der blev megen latter igjen.
Men islændingen Kløng hadde set paa et av eplerne og ropte at det var ikke runer, men bare noget meningsløst krot. Nu skulde han vise dem, hvordan runer rettelig skulde ristes. Da ropte Erlend, det maatte han ikke:
«Saa kræver de vel at jeg skal binde dig, Kløng – og jeg kan ikke greie mig dig foruten.»
Under al denne tummel var Erlends og Kristins yngste søn kommet tutlende ind i stuen. Lavrans Erlendssøn 353var nu litt over to aar gammel og et særsynt vakkert barn, lys og lubben, med silkefint gult og krøllet haar. Kvinderne paa ytterbænken skulde da ogsaa straks ha fat i gutten – de sendte ham fra fang til fang og kjælte ham, noksaa løssluppent, for de var nu øre og kaate allesammen. Kristin, som sat inde ved væggen i høisætet med sin mand, krævet at faa barnet bort til sig, og den lille sutret og vilde til hende, men det nyttet ikke.
Medett sprang Erlend over bordet og tok barnet, som nu skrek, fordi fru Sunniva og fru Eyvor drog ham mellem sig og slos om ham. Faren tok gutten op i armene sine, godsnakket med ham, og da den lille graat endda, gav han sig til at hulle og lulle, mens han bar ham op og ned paa gulvet ute i halvmørket. Nu var det som Erlend aldeles hadde glemt sine gjester. Barnets lille lyse hode laa paa farens skulder indunder mandens svarte haar, og indimellem kjælte Erlend med halvaapne læber den vesle haanden som støttet foran paa brystet hans. Slik gik han til den ternen kom ind som skulde vogtet barnet og ha lagt ham iseng for længe siden.
Nu ropte nogen av gjesterne at Erlend skulde synge en dans for dem – han hadde saa vakker røst. Først undslog han sig – men saa gik han bort dit hans unge datter sat paa kvindebænken. Han tok om Margret og lempet hende ut paa gulvet:
«Du faar komme da, Margret min – danse ved far dins haand!»
En ung mand kom frem og tok møen i haanden – «Margit har lovet at danse hos mig ikveld –» men Erlend løftet datteren i armene sine og satte hende ned paa sin anden side:
«Dans med konen din du, Haakon – ikke danset jeg med andre den tiden jeg var saa nygift som du er –»
354«Ingebjørg sier, hun orker ikke – og jeg har lovet Haakon at danse hos ham, far,» sa Margret.
Simon Darre vilde ikke danse. Han stod en stund med en gammel frue og saa paa – av og til streifet hans blik Kristin. Mens hendes tjenestemøer ryddet og tørket av bordet, bar ind mere drikke og vælske nøtter, stod hun op ved bordenden. Siden satte hun sig fremme ved kaminen og talte med en prest som var mellem gjesterne. Om en stund satte Simon sig ned hos de to.
De hadde danset en vise eller to, da kom Erlend bort til sin hustru:
«Kom og dans med os, Kristin,» sa han bønlig og holdt ut sin haand.
«Jeg er træt,» sa hun og saa op et øieblik.
«Bed hende du, Simon – hun kan ikke negte at danse med dig.»
Simon reiste sig halvt i sætet og rakte frem sin haand, men Kristin rystet paa hodet: «Ikke bed mig, Simon – jeg er saa træt –»
Erlend stod litt; han saa ut som han blev lei for dette. Saa gik han tilbake til fru Sunniva, tok hendes haand i dansekjeden, mens han ropte at nu kunde Margit synge for dem.
«Hvem er han som danser din steddatter næst?» spurte Simon. Han tænkte at den karens ansigt likte han litet – endda det var en staut og drengelig ung mand – med frisk brun ansigtsfarve, vakre tænder og glitrende øine, men de sat tæt sammen indtil næseryggen og han hadde stor sterk mund og hake, men ansigtet var smalt over panden. Kristin sa, det var Haakon Eindridessøn fra Gimsar, sønnesøn til Tore Eindridessøn, sysselmanden i Gauldølafylke. Haakon var netop blit gift med den lille vakre unge konen som 355sat i fanget til Olav lagmand – han var hendes gudfar. Simon hadde lagt merke til denne kvinden, for hun lignet noget hans første hustru, endda hun var ikke saa vakker. Da han nu fik rede paa at der var ogsaa noget slegtskap, gik han bort og hilste paa Ingebjørg, satte sig ned og talte med hende.
Danseringen brøt sund om en tid. De ældre folk slog sig til med drikkevarerne, men ungdommen blev ved at synge og leke paa gulvet. Erlend kom bortover til ildstedet sammen med nogen ældre mænd, men han leiet endda fru Sunniva ved haanden, likesom tankeløst. Mændene satte sig ned nær ilden, der blev ikke plads til fruen, men hun stod op foran Erlend og spiste valnøtter, som han knækket mellem fingrene til hende.
«Du er nu en uhøvisk mand, Erlend,» sier hun medett. «Du sitter, og her skal jeg staa op for dig –»
«Sit du,» sa Erlend leende og nappet hende ned paa sit fang. Hun stred imot, lo og ropte paa husfruen, om hun saa, hvordan manden for frem mot hende.
«Det gjør Erlend fordi han er god,» svarte Kristin leende tilbake. «Aldrig stryker kjætten min sig om hans ben, uten han skal ta og lægge hende i fanget sit.»
Erlend og fruen blev sittende som før og lot som ingenting, men de var blit røde begge to. Han holdt en arm løselig om hende, som han neppe sanset at hun sat der, mens han og herrerne igjen talte om dette uvenskapet mellem Erling Vidkunssøn og Paal kansler som stod folk slik i tankerne. Erlend sa, Paal Baardssøn viste nu mange ganger sit sindelag mot Erling rent paa kjærringvis – her kunde de høre et døme:
Ifjor sommer var en av de unge sønnerne fra Finnen kommet ind til høvdingmøtet for at gaa kongen tilhaande. 356Nu var denne stakkars vorsingen saa ivrig efter at lægge sig til hirdskik og hovmandsvæsen, saa skulde da ogsaa han pryde sin tale med svenske ord – fransk var det da jeg var ung, men nu er det svensk – saa spør gutten en dag nogen andre hvad traakig tyder paa norsk maal. Herr Paal hører det og sier: «traakig, frænde, det er slik som fru Elin, herr Erlings, er det.» Finnendrengen tror nu det er vakker eller høvisk, for det er hun jo, og han stakkar hadde vel ikke hat større leilighet til at høre fruen snakke. Men en dag møter Erling ham paa trappen utenfor hallen, og han stanser og taler venlig til den unge, om han har likt sig kaupangen og slikt, og ber ham hilse far sin. Gutten takker og sier, det blir nok den største glæde for hans far naar han kommer hjem med hilsninger «fra eder, kjære herre, og fra eders traakige frue.» Dermed slaar Erling ham blakk under øret, saa drengen tumler baklængs ned tre–fire trin, til en mand fanger ham op i armene sine. Nu blev der opstyr, folk kom til og saken blev opklaret. Erling var rasende – han blev jo til latter ved det – men han lot som ingenting. Og alt som kansleren mælte om det, var at han lo og sa, han maatte heller ha sagt, traakig det var slik som drotseten – saa hadde vel gutten ikke kunnet mistyde slik.
Folk var enige om at en slik adfærd av kansleren var litet værdig – men de lo en hel del. Simon hørte paa i taushet, der han sat med haanden under kindet. Han tænkte, Erlend synte allikevel sit venskap for Erling Vidkunssøn paa en underlig maate – ja det gjordes da klart av denne historien, at Erling maatte være noget ute av likevegt, naar han kunde tro at en gutunge, fersk indkommet fra bygden, turde staa og spotte ham op i hans aasyn paa kongsgaardens hallartrap. At Erlend skulde 357bry sig om hans forrige svogerskap med fru Elin og herr Erling, kunde han vel neppe ventet.
«Hvad tænker du paa, Kristin,» spurte han – hun sat saa stille, rank i ryggen, med hænderne korslagt i fanget. Men hun svarte:
«Nu tænkte jeg paa Margret.»
Utpaa natten, da Erlend og Simon var et erende ute i gaarden, skræmte de fra hinanden to som stod bakom hushjørnet. Nætterne var daglyse, og Simon kjendte Haakon fra Gimsar og Margret Erlendsdatter. Erlend saa efter dem – han var temmelig ædru, og den anden skjønte at dette likte han ilde, men han sa som undskyldende, at de to hadde kjendt hinanden fra barnsben av og altid hat saa meget erting for sig. Simon tænkte at hadde det ikke noget paa sig, saa var det ialfald synd for den unge konen, Ingebjørg.
Men dagen efter var ung Haakon et erende inde i Nikulausgaarden, og han spurte ogsaa efter Margit. Da for Erlend op imot ham:
«Min datter er ikke Margit for dig. Og fik dere ikke uttalt igaar, saa faar du gjemme det du har at si til hende –»
Haakon trak paa skuldrene, og da han gik, bad han hilse Margareta.
Husaby-folket blev i Nidaros over tinget, og Simon hygget sig bare maatelig. Erlend var grætten ret som det var, naar han sat i bygaarden sin, fordi Gunnulf hadde git hospitalet, som laa paa den anden side av apallgaarden, bruksret til nogen av de husene som vendte mot denne, og ogsaa nogen retter i hagen. Erlend vilde endelig kjøpe sykehuset ut av disse retter; han likte ikke at ha de syke i hagen og paa gaardstunet – 358mange av dem var ogsaa stygge at se paa – og han var ræd for smitte paa børnene sine. Men han kunde ikke komme til enighet med munkene som stod for spitalet.
Saa var det Margret Erlendsdatter. Simon forstod at folk snakket endel om hende og at Kristin tok sig nær av det, men faren syntes likesæl; han var vel viss paa at han kunde verge møen sin og at det ikke betydde noget. Dog nævnte han en dag til Simon at Kløng Aressøn vilde nok gjerne ha hans datter, og han visste ikke rigtig, hvordan han skulde handle i denne sak. Han hadde ikke andet mot islændingen end det at han var prestesøn – det skulde ikke gjerne kunne sies om Margrets børn at der klæbet flek ved begge forældrenes byrd. Ellers var Kløng en likendes mand, gladlynt, klok og meget lærd. Hans far Sira Are hadde fostret ham hos sig selv og lært ham op, han hadde agtet sønnen til at bli prest og hadde nok alt gjort skridt til at skaffe ham dispens, men saa vilde ikke Kløng ta vigsel. Det syntes som Erlend tænkte at la saken staa hen – bød intet bedre gifte sig til, saa kunde han altid gi møen til Kløng Aressøn.
Ellers hadde nok Erlend allerede hat et saa godt tilbud til datteren, saa folk hadde snakket meget om hans overmod og uforstand, da han lot den handelen gaa fra sig. Det var en sønnesøn til baronen Sigvat i LeirholeSigvat i Leirhole] Sigvat på Leirhol i Valdres; ridder og sysselmann (døde ca. 1340) – Sigmund Finssøn het manden; han var ikke rik, for Finn Sigvatssøn hadde hat elleve børn i live; og han var ikke helt ung – paa Erlends alder omtrent – men en anset og forstandig mand. Og med det jordegods som Erlend hadde git sin datter, da han egtet Kristin Lavransdatter, og med alt som han utigjennem aarene hadde git barnet av smykker og dyrgriperdyrgriper] kostbarheter og med det hjemmefølge 359som han hadde avtalt med Sigmund, kunde Margret kommet i de bedste kaar. Erlend var ogsaa blit storglad over at faa en slik beiler til sin horsdatter. Men da han kom hjem til sin datter med denne brudgom, saa fandt møen paa at hun vilde ikke ha ham, fordi Sigmund hadde nogen kjøtvorter i kanten av det ene øielok, og det sa hun gav hende en slik stygge ved ham. Erlend tok tiltakke med dette, og da Sigmund blev harm og snakket om haandsalsbrudd,haandsalsbrudd] løftebrudd blev Erlend ogsaa hidsig, sa at den anden maatte vel kunne skjønne, alle avtaler var gjort paa det vilkaar at møen samtykket; ikke skulde hans datter gaa nødtvungen i brudeseng. Kristin var vel enig med sin mand i dette, han skulde ikke øve vold mot piken – men hun hadde nok syntes at Erlend burde talt alvorlig med sin datter og faat hende til at skjønne, Sigmund Finssøn var et saa godt gifte at Margret kunde umulig vente bedre, slik som hun var byrdig. Men Erlend var blit meget vred paa sin hustru, bare forat hun hadde dristet sig til at mæle om dette til ham selv. Alt dette hadde Simon hørt inde paa Ranheim. Der spaadde de, at det kunde umulig ende godt – vel var Erlend nu en mægtig mand og møen var braavakker, men det kunde dog umulig gavne hende at faren hadde skjemt hende bort og pustet til hendes egensind og overmod i alle aar.
Efter Frostatinget for Erlend hjem til Husaby med hustruen, børnene og Simon Darre som nu hadde sin søstersøn, Gjavvald Gjavvaldssøn, hos sig. Han var ræd for at dette gjensynet, som Sigrid hadde glædet sig saa usigelig til, skulde ikke falde godt ut. Sigrid paa Kruke sat i gode kaar, hadde tre vakre børn med sin husbond, og Geirmund var saa god en mand som kunde træde 360paa jorden; det var ham som hadde talt med maagen sin om dette at han maatte faa Gjavvald med syd, saa moren kunde faa se ham – for det barnet var aldrig ute av Sigrids tanker. Men Gjavvald var slik tilvænnet hos farsforældrene – de gamle folkene elsket barnet aldeles uvettig, gav ham alt han pekte paa og føiet ham i alt paafund – og der var ikke slik paa Kruke som paa Ranheim. Uventelig var det ogsaa at Geirmund skulde like det, naar hans hustrus frillesøn kom paa gjesting og hadde vaner som et kongsbarn – sin egen svend, en ældre mand, som ungen styrte med og bød over og som ikke turde kny mot nogen urimelighet av gutten. Men for Erlendssønnerne blev det marknadstider, da Gjavvald kom i gaarden. Erlend syntes ikke at hans sønner trængte staa tilbake for Arne Gjavvaldssøns sønnesøn, og saa fik Naakkve og Bjørgulf av sin far alt som de kunde fortælle at gjesten eiet.
Nu da de ældste sønnerne var saa store at de kunde færdes ute med Erlend og ride med ham, tok han sig mer av gutterne. Simon merket at Kristin var ikke bare glad for det – hun syntes de lærte ikke bare godt av at gaa mellem farens mænd. Det var netop helst om børnene at der faldt uvenlige ord mellem egtefolkene – selv om de ikke bent frem trættet – de var nu ialfald mange ganger nærmere ved det end Simon syntes var sømmelig. Og det tyktes ham at Kristin hadde mest skyld. Erlend blev let hidsig – men hun talte ofte som ut av et dypt og dulgt nag. Slik var det en dag hun bar frem nogen klagemaal over Naakkve. Faren svarte, han skulde tale i alvor med gutten – paa noget som hustruen derefter sa, brøt han sint ut, at dænge den store sønnen kunde han dog ikke for husfolkets skyld.
361«Nei det er sent nu – hadde du gjort det mens han var yngre, saa hadde han nu hørt paa dig. Men da saa du aldrig til den kanten, der han gik.»
«Aa jo, det gjorde jeg da. Men det var nu vel rimelig, at jeg lot ham følge dig, da han var liten – og verkverk] arbeid for en mand er det da ikke at dænge brokløse smaaunger.»
«Du tænkte ikke slik i uken som var,» sa Kristin haanlig og bittert.
Erlend svarte ikke, han stod op og gik ut. Og Simon syntes dette var ikke vakkert sagt av hustruen. Kristin sigtet til noget som var hændt uken før. Erlend og Simon kom ridende ind i tunet, da løp Lavrans liten imot dem med et træsverd, og idet han skulde springe forbi farens hest, slog han av kaathet til den over benet med sverdet sit. Hesten steilet, straks efter laa gutten under hestebenene. Erlend rygget tilbake og kastet hesten tilside, slængte tømmen til Simon, han var hvit av skræk i ansigtet, da han løftet den lille op i sine arme. Men da han saa at barnet var aldeles uskadt, la han ungen over sin venstre arm, tok træsverdet og dængte Lavrans med det i den bare bak – gutten hadde ikke faat brok endda. I den første sindsbevægelse sanset han ikke, hvor haardt han slog, og Lavrans gik med en blaagrøn ende endda. Men siden gik han hele dagen og fristet at bli godvenner med gutten igjen – den vesle furtet, holdt sig til moren og slog og truet mot sin far. Og da Lavrans om kvelden var stedt til ro i egtesengen, hvor han sov, for han fik endda die av moren om nætterne, sat ErlendErlend] ms, 1922b–1949; Erland 1921a–1922a hele den aften borte i sengen; alt i ett rørte han litt ved det sovende barn og saa ned paa det. Han sa selv til Simon, at denne gutten elsket han mest av sønnerne sine.
362Da Erlend drog ut til sommertingene, gav Simon sig paa hjemveien. Han for syd efter Gauldalen saa gnisterne føk under hestehoverne. Engang de red langsommere opover nogen motbakker, spurte hans svender leende om de skulde ride tre dages frist paa to. Simon lo igjen og sa, det agtet han helst – «for nu længter jeg til Formo.»
Det gjorde han altid, naar han hadde været fra gaarden sin en tid – han var en hjemkjær mand og glædet sig altid naar han snudde sin hest paa hjemveien. Men han syntes at slik som denne gangen hadde han aldrig stundet efter at komme tilbake til dalen og gaarden og de smaa døtrene sine – ja han længtet efter Ramborg ogsaa nu. Igrunden syntes det ham urimelig at han skulde kjende det slik – men der paa Husaby hadde han været tilmode slik at nu tyktes han vite fra sig selv, hvordan fæet har det i kroppen naar uveir trækker op.
II.
Sommeren igjennem gik Kristin og tænkte ikke paa stort andet end det som Simon hadde fortalt om hendes mors død.
Ragnfrid Ivarsdatter var død alene – ingen hadde været nær da hun drog det sidste suk, uten en tjenestekone som sov. Det hjalp ikke stort, det som Simon sa – at hun var dog død vel forberedt. Det var som en særskilt Guds førelseførelse] styrelse at hun nogen faa dager i forveien hadde kjendt i sig en slik hunger efter Frelserens legeme, saa hun hadde skriftet og faat tjeneste hos den prestmunken i klostret som var hendes sjælesørger. 363Visselig hadde hun faat en god død – Simon hadde set hendes lik og sa, det hadde tyktes ham et merkelig syn. Hun var blit saa fager i døden; hun var jo en kone paa nær de tre snese aar og hun hadde jo allerede i mange aar været meget furet og rynket i ansigtet – men det var blit aldeles forandret, forynget og glattet ut, hun hadde rent set ut som en ung kvinde der sov. Nu var hun blit stedt til hvile ved sin husbonds side; dit hadde de ogsaa ført Ulvhild Lavransdatters levninger kort tid efter farens død. Over gravene var lagt en stor stenhelle som tvedeltes av et vakkert uthugget kors, og paa et slynget baand stod skrevet et langt latinsk vers som prioren i klostret hadde digtet – men Simon kunde ikke huske det ordentlig, for han skjønte ikke stort av det sprog.
Ragnfrid hadde hat et hus for sig selv i den gaarden oppe i byen, hvor klostrets proventsfolkproventsfolk] pensjonærer som hadde livsvarig forsørgelse i klosteret bodde – en bod og ovenpaa et vakkert loftsrum. Der bodde hun alene med en fattig bondekone som hadde git sig ind hos brødrene for en ringe betaling, mot at hun skulde gaa en eller anden av de rikere proventskvinder tilhaande. Men ialfald det sidste halvaaret hadde det nok været Ragnfrid som tjente den anden, for enken – Torgunna het hun – hadde været skrøpelig, og Ragnfrid pleiet hende med stor kjærlighet og omhu.
Sidste kvelden hun levet hadde hun været til natsang i klosterkirken og efterpaa inde i ildhuset i proventsgaarden; hun kokte en god suppe med noget styrkemiddel i og sa til de andre kvinderne som var derinde, at denne vilde hun gi Torgunna, saa haabet hun konen skulde være saa frisk imorgen, at de kunde følges til ottesangen. Det var det sidste nogen saa Jørundgaardsenken i live. De kom ikke til mattin,mattin] morgenmesse, ottesang hverken hun eller bondekonen, 364og ikke til prim.prim] tidebønn som bes eller synges kl. 6 eller 7 om morgenen. Da nogen av munkene i koret la merke til at Ragnfrid heller ikke var i kirken til dagmessen, undret de sig – hun hadde aldrig før mistet tre tjenester i ett døgn. De sendte da bud op i byen, om Lavrans Bjørgulfsøns enke skulde være syk. Da folk kom i loftet, fandt de suppeskaalen staaende urørt paa bordet; i sengen sov Torgunna sødelig indtil væggen, men Ragnfrid Ivarsdatter laa fremme ved sengestokken med hænderne i kors over brystet, død og næsten helt kold allerede. Simon og Ramborg kom ned til hendes jordefærd, som var meget vakker.
Nu da der var saa stort folkehold paa Husaby og Kristin hadde seks sønner, kunde hun ikke mere naa til at gaa med i alle de enkelte arbeider som laa for i husholdningen. Hun maatte ha en raadskone under sig, og det blev til at husfruen mest sat i hallen med et syarbeide; der var altid nogen som trængte klær, Erlend, Margret eller drengene.
Det sidste hun hadde set av sin mor var at hun red efter husbondens baare – hin lyse vaardag da hun selv stod i engen utenfor Jørundgaard og saa sin fars likfærd drage frem over det grønne teppe av vinterrug under uren.
Kristins naal fløi og fløi, og hun tænkte paa forældrene og hjemmet paa Jørundgaard. Nu da alting var minder, syntes hun at hun øinet saa meget som hun ikke hadde set, da hun gik midt i det, tok som noget selvgivet farens ømhet og vern og den tause, tungsindige mors stadige og stille omsut og arbeide. Hun tænkte paa sine egne børn – hun hadde dem kjærere end blodet i sit eget hjerte, de var ikke ute av hendes sind nogen vaaken stund. Endda var der mangt og meget i hugen hendes som hun grundet mere over – børnene elsket hun uten at gruble 365noget ved det. Selv hadde hun aldrig, mens hun var hjemme, tænkt andet end at forældrenes hele liv og al deres id og gjerning var for hende og søstrene hendes. Nu syntes hun at skjønne, mellem disse to, som i ungdommen var blit git sammen av sine fædre, næsten uspurt, hadde der rundet stride strømme av sorg og av glæde – hun visste ingenting om det andet end at de hadde fulgtes ad ut av hendes liv. Nu skjønte hun at disse to menneskers liv hadde rummet meget andet end kjærlighet til børnene – og dog hadde den kjærlighet været sterk og vid og bundløst dyp, mens hendes gjenkjærlighet hadde været svak og tankeløs og selvsyk, ogsaa dengang, i hendes barndom, da de to var hele verden for barnet. Hun syntes at se sig selv staa langt, langt borte – saa liten paa den avstand av tid og vei; hun stod under flommen av sollys som silet ned gjennem ljoren i den gamle aarestuen hjemme, vinterstuen fra hendes barndom. Forældrene stod litt tilbake i skyggen, de ruvet saa store som de hadde gjort for hendes syn da hun var liten, og de smilte til hende – slik som hun nu selv visste en smiler, naar et litet barn kommer og skyver tilside tunge og vanskelige tanker.
«Jeg tænkte, Kristin, naar du selv har født barn, saa vil du vel skjønne bedre –»
Hun husket da moren sa dette. Sorgfuld tænkte datteren – det var vist ikke slik at hun skjønte sin mor nu heller. Men hun begyndte at skjønne, hvor meget hun ikke skjønte.
Denne høst døde erkebiskop Eiliv. Omtrent ved samme tid lot kong Magnus gjøre om vilkaarene for flere av sysselmændene i landet, men ikke for Erlend Nikulaussøn. Han hadde, da han var i Bjørgvin den sidste 366sommeren under kongens umyndighetsalder, faat brev paa at han skulde ha fjerdedelen av sakefaldetsakefaldet] de innbetalte bøtene i fredkjøp,fredkjøp] frikjøp fra fredsløshet brevbruddbrevbrudd] snoking i brev eller lukkede dokumenter og aaleiemaalaaleiemaal] konfiskert formue – der var blit snakket meget om at han fik slik forleningforlening] tildeling (av statlige inntekter) mot slutten av et formynderstyre. Da Erlend nu eiet meget jord i fylket og oftest tok ind paa sine egne gaarder naar han fór i sysselen, men lot bønderne kjøpe sig fri for skyldveitslerne,skyldveitslerne] den obligatoriske bevertningen av offentlig tjenestemann hadde han store indkomster. Rigtignok fik han da litet ind i landskyld,landskyld] bygselspenger og han holdt sig kostbart; foruten gaardsfolket hadde han aldrig færre end tolv væbnede svende hos sig paa Husaby; disse red de bedste hester og var fortræffelig rustet, og naar han fór omkring i sysselen, levet hans mænd paa herrekost.
Der blev snakket om dette en dag, da lagmand Harald og sysselmanden i Gauldølafylke var paa Husaby. Erlend svarte at mange av disse svendene hadde været med ham, da han laa nord i landet: «da delte vi de kaar som faldt der, tørfisk og besk øl. Nu vet de mænd som jeg gir klær og føde, at jeg under dem hvitt brød og bjor,bjor] sterkøl og om jeg ber dem fare til helvede, naar jeg blir harm, saa skjønner de dog at jeg mener ikke de skal gi sig paa færden før jeg selv rider fore –»
Ulf Haldorssøn, som nu var Erlends svendehøvedsmand,svendehøvedsmand] leder for svennene sa ogsaa siden til hustruen at det var slik. Erlends mænd elsket ham, og han hadde dem ganske i sin haand.
«Det vet du selv, Kristin – der skal ingen regne større paa det som Erlend sier, men ham faar en dømme efter det som han gjør.»
Forøvrig blev der tale om at Erlend foruten sine huskarler hadde mænd sittende ute i bygderne – ogsaa utenfor Orkdølafylke – som han hadde edfestet til sig paa sit sverdhjalte. Sidst kom kongens brev i dette 367maalet,maalet] øyemedet men Erlend svarte at disse mænd hadde været hans skibsmandskap og at han hadde tat dem i ed den første vaaren, da han skulde seile nordover. Han blev saa paalagt at løseløse] utfri (fra eden) mændene ved næste ting som han holdt for at kundgjøre domme og vedtak fra lagtinget, og de utenfylkes mænd skulde han stevne dit og koste deres reise. Til tinget i Orkedal hadde han virkelig ogsaa stevnet dit nogen av sine gamle haaseterhaaseter] rorskarer utenfra Møre – men ingen hørte om at han hadde løst dem eller nogen anden mand, hvis høvding han hadde været. Imidlertid blev saken ikke videre bragt paa bane, og utover høsten sluttet folk med at snakke om det.
Senhøstes reiste Erlend syd i landet og var om julen hos kong Magnus, som det aar sat i Oslo. Han var ærgerlig for han ikke kunde faa sin hustru med sig, men Kristin hadde ikke mod paa den besværlige vinterreisen og blev paa Husaby.
Han kom tilbake tre uker efter jul og hadde vakre gaver med til sin kone og alle børnene. KristinKristin] ms, 1922b–1949; Kristen 1921a–1922a fik en sølvbjelde til at ringe paa sine terner med, men Margret fik en spænde av purt guld, for det eiet hun ikke før, skjønt hun hadde en masse smykker av sølv og forgyldt av alle slag. Men da kvinderne stod og skulde gjemme bort disse kostbarheter i skrinene sine, blev noget hængende fast i Margrets ærme. Piken tok fort og gjemte det med haanden, mens hun sa til stedmoren:
«Jeg har dette efter min mor – derfor vilde far at jeg skulde ikke vise det til dig.»
Men Kristin var blit endda meget mere rød end møen. Hendes hjerte hamret av angst, men det tyktes hende, hun maatte tale et ord med den unge og vare hende ad.
Om en stund sa hun sagte og usikkert:
368«Det ligner det guldnesteguldneste] gullspenne eller -hekte som fru Helga paa Gimsar pleiet bære til høitids –»
«Ja der er meget guld det andet likt,» svarte møen kort.
Kristin laaste sit skrin og blev staaende med hænderne støttet paa det forat Margret ikke skulde se, hvor de skalv.
«Margret min,» sa hun sagte og blidt – maatte stanse, men saa samlet hun al sin styrke:
«Margret min, jeg har angret bittert – aldrig var jeg fuldglad i nogen glæde, endda min far tilgav mig av hele sit hjerte alt som jeg hadde brutt imot ham – du vet det at jeg syndet meget mot mine forældre for din fars skyld. Men jo længer jeg lever og jo mere jeg lærer at skjønne, desto tyngere blir det for mig at mindes at jeg lønnet deres godhet med detmed det] ved at jeg voldte dem sorg. Margret min – din far har da været dig god i alle dine levedager –»
«Du trænger ikke være ræd, mor,» svarte piken. «Ikke er jeg din rette datter; du trænger ikke være ræd at jeg skal drage i din skidne serk eller stige i dine sko –»
Kristin vendte sit harmgnistrende ansigt mot steddatteren. Saa klemte hun korset som hun bar om halsen haardt i sin haand og bet i sig de ord som laa hende paa tungen.
Hun gik til Sira Eiliv med dette samme kveld efter vesper,vesper] aftensang og hun stirret forgjæves efter et tegn i prestens aasyn – var der allerede hændt en ulykke, og visste han det? Hun husket sin egen forvildede ungdom og hun husket Sira Eiriks aasyn som intet røbet, mens han gik mellem hende og hendes troskyldige forældre, med hendes syndige hemmelighet nedlaast i sin barm – og 369hun stum og forhærdet under hans haarde advarsler og trusler. Og hun husket da hun selv viste sin mor Erlends gaver som han hadde git hende i Oslo – det var efter hun var blit lovlig fæstet til ham. Morens mine var urokkelig rolig, mens hun tok sakerne i haand, en for en, saa paa dem, roste dem og la dem væk.
Hun var dødsens ræd og fortvilet og gjætet Margret av al sin evne. Erlend merket at der var noget som feilet hustruen, og en kveld, da de hadde lagt sig, spurte han om det var det at hun gik med barn igjen.
KristinKristin] ms, 1922b–1949; Kristen 1921a–1922a laa litt før hun svarte at hun trodde det. Og da manden kjærlig tok hende i sin arm og ikke spurte mere, orket hun ikke at si, der var noget andet som tynget hende slik. Men da Erlend hvisket til hende, at denne gangen fik hun gjøre vel og gi ham en datter, evnet hun ikke svare, men laa stiv av angst og tænkte, Erlend kunde tidsnok faa vite hvad for glæde en mand hadde av døtrene sine –.
Nogen nætter senere var folkene paa Husaby kommet iseng noget drukne og meget forspiste, for det var de sidste dagene før fasten gik ind, de sov derfor tungt. Men utpaa natten vaaknet Lavrans liten inde i sengen hos forældrene, skrek og bar sig i halvsøvne for at komme til morens bryst. Men det var nu den tiden at han skulde vænnes fra. Erlend vaaknet, gryntet sint, men tok gutten, gav ham melk av en kop som stod paa sengetrinet, og la ham derpaa ned ved sin anden side.
Kristin var langt inde i søvnørsken igjen, da hun kjendte at Erlend satte sig op i sengen. Halvvaaken spurte hun hvad det var – han hysset paa hende med en stemme som hun ikke kjendte. Lydløst gled han ut av sengen, hun skjønte at han tok paa sig nogen plagg, 370men da hun reiste sig paa albuen, klemte han hende ned i puterne igjen med den ene haand, mens han bøiet sig ind og tok sit sverd som hang over hodegjærdet.
Han færdedes saa stilt som en gaupe, men hun skjønte at han gik til stigen som førte op til Margrets bur over forstuen.
Et øieblik laa hun aldeles magtesløs av angst – saa satte hun sig op, fandt sin serk og kjolen og lette i mørket efter sine sko paa gulvet utenfor sengen.
I det samme skar et kvindeskrik oppe fra loftet – det maatte høres over hele gaarden. Erlends stemme ropte et ord eller to – saa hørte hun klirring av sverd som møttes og traakk av føtter deroppe – saa lyden av et vaaben som faldt i gulvet og Margret som skrek og skrek.
Kristin knælte sammenhuket ved aaren – karret væk den hete asken med bare hænderne og blaaste paa glørne. Da hun hadde faat ild paa tyristikkentyristikken] flisen av feit furuved (tyri) og løftet den i de skjælvende hænder, saa hun Erlend oppe i mørket – han hoppet ned uten at bry sig om stigen, sverdet bar han nakent i haanden – han løp ut av forstuedøren.
Alle vegne fra i mørket tittet gutternes hoder ut. Hun gik til den nordre sengen hvor de tre ældste sov, bad dem lægge sig ned og lukket døren. Ivar og Skule, som sat op i bænken og blunket rædde og forvildede mot lyset, bød hun krype ind i husbondssengen og stængte ogsaa dem inde. Saa tændte hun et lys og gik ut i tunet.
Det regnet – et øieblik mens hendes lys speilet i den blankvaate haalke, saa hun at der stod fuldt av folk utenfor døren til nabohuset – borgstuenborgstuen] huset hvor tjenerne ble innkvartert på en borg eller storgård hvor Erlends huskarler sov. Saa blaaste hendes lys ut – et øieblik var det kulsvart nat – men saa kom en lygt fra borgstuen, Ulf Haldorssøn bar den.
371Han bøiet sig over en mørk krop som laa sammenkrøket paa den vaate issvul. Kristin knælte ned og tok med hænderne paa manden – det var ung Haakon fra Gimsar, han var sansesløs eller død. Hun fik straks hænderne sine fulde av blod. Sammen med Ulf fik hun rettet ut og snudd legemet. Blodet fossløp ut av den høire arm, hvor haanden var hugget av.
Uvilkaarlig kastet hun et blik op dit hvor luken for gluggen i Margrets bur slog for blaasten. Hun kunde ikke skjelne noget ansigt deroppe – men det var ogsaa meget mørkt.
Mens hun knælte i vaspytterne og klemte av al magt om Haakons haandled for at stanse blodspruten, sanset hun Erlends svender som stod halvklædte omkring. Saa saa hun Erlends graa, forvridde ansigt – med en snip av sin kjortel tørket han av det blodige sverd – han var naken indunder og stod paa bare føtter.
«En av dere – find mig et baand – og du, Bjørn, gaa op og væk Sira Eiliv – vi faar bære ham op i prestehuset –»
Hun tok den lærrem som blev rakt hende, og surret om armstumpen. Medett sa Erlend, haardt og vildt:
«Ingen røre ham! La manden ligge der han selv har lagt sig –»
«Det skjønner du vel, husbond,» sa Kristin rolig, endda hendes hjerte slog saa det var som hun skulde kvæles, «at det kan ikke ske.»
Erlend støtte sverdet tungt mot bakken:
«Ja – dit kjød og blod er det ikke – det fik jeg føle hver dag i disse aarene.»
Kristin reiste sig, hun mælte sagte ind til ham:
«Endda saa under jeg hende at dette blir dulgt – om raad er dertil. Dere karer,» vendte hun sig til svendene 372som stod omkring «er husbond deres saa tro, dere vil ikke mæle om dette før han har snakket med dere om hvordan denne trætten mellem Haakon og ham kom op –»
Alle mændene svarte ja. En vaaget sig frempaa – de hadde vaaknet av at de hørte en kvinde skrike som hun blev tat med vold – like efter sprang nogen ned paa taket deres, men saa hadde han vel glidd paa issvullen, de hørte det raset nedover og saa et dunk i bakken. Men Kristin bad svenden tie. Nu kom Sira Eiliv løpende.
Da Erlend vendte sig og gik ind, sprang hustruen efter, vilde trænge sig forbi ham. Da han gik til loftstrappen, løp hun atter imellem og tok om hans arme:
«Erlend – hvad vil du gjøre med barnet,» spurte hun hastig op i hans vilde graa ansigt.
Han svarte ikke, prøvet at slænge hende unna, men hun holdt fast i ham.
«Vent, Erlend, vent – barnet dit! Du vet da ikke – manden var jo fuldklædd,» prøvet hun fortvilet.
Han skrekskrek] ms, 1922b–1949; skerk 1921a–1922a høit før han svarte – hun blev likblek av gru – hans ord var saa raa og hans stemme ukjendelig av den vilde smerte.
Saa brøtesbrøtes] kjempet hun stum med den rasende mand – han knurret og skuret tænderne sammen. Til hun fanget hans blik i halvmørket:
«Erlend – la mig gaa til hende først. Jeg har ikke glemt den dag, jeg var ikke bedre end Margret –»
Da slap han hende og ravet bakover ind mot klevevæggen, stod der og skalv som et døende dyr. Kristin var borte og tændte et lys, kom tilbake og gik forbi ham op til Margret i buret.
Det første som lyset synte frem, var et sverd, som laa 373paa gulvet ikke langt fra sengen, og den avhugne haand like ved. Kristin rev av sig hodeduken som hun uten at vite av det hadde dækket løselig over sit utslaatte haar, før hun gik ut til mændene. Nu slap hun den over det som laa paa gulvet.
Margret sat opkrøpen paa hodegjærdets puter – stirret mot Kristins lys med store vildt opspilte øine. Hun holdt sengklærne op om sig, men de hvite skuldre skinnet nakne indi det gyldne, lokkede haar. Der var en masse blod utover i rummet.
Kristins spænding brast i voldsom graat – det var saa elendig et syn at se det fagre unge barnet og denne rædsel. Da skrek Margret høit:
«Mor – hvad vil far gjøre med mig –»
Kristin kunde ikke hjælpe for at midt i hendes dype medynk med piken blev hjertet likesom mindre og haardere i hendes bryst. Margret spurte ikke hvad hendes far hadde gjort med Haakon. Det kom for hende i et glimt – Erlend liggende paa jorden og hendes egen far over ham med det blodige sverd, og hun selv –. Men Margret hadde ikke rørt sig av flekken. Hun evnet ikke hindre at den gamle, foragtfulde uvilje mot Elines datter mindet sig, da Margret kastet sig ind til hende, rystende, næsten avsindig av angst, og hun satte sig paa sengestokken og prøvet at stagge barnet litt.
Slik sat de da Erlend dukket op i trappen. Han hadde nu klædt sig helt paa. Margret skrek igjen og gjemte sig i stedmorens favn – Kristin saa op paa sin mand et øieblik – han var rolig nu, men blek og fremmed i ansigtet. For første gang saa han saa gammel ut som han var.
Men da han rolig sa: «du faar gaa ned, Kristin – jeg vil tale toene med datter min» – lystret hun. Hun 374la varsomt piken ned i sengen, dækket op over hende til haken og gik saa ned.
Hun gjorde som Erlend, klædte helt paa sig – der fik vist ingen mere søvn paa Husaby denne natten – og gav sig til at tale de opskræmte børn og tjenestefolk tilro.
Næste morgen, det var blit snedrev, gik Margrets terne graatende av gaarde med sine eiendeler i en sæk paa ryggen. Husbonden jóg hende ut med de værste ord og truet hende med at hun skulde miste huden, fordi hun hadde solgt sin frue slik.
Saa tok han de andre tjenestefolk i forhør – om ikke ternerne hadde anet uraad siden Ingeleiv i høst og ivinter ret som det var hadde sovet hos dem og ikke i buret hos Margret. Og hundene som var blit lukket inde hos dem. Men de negtet som rimelig var.
Da tok han tilslut sin hustru for sig i enerum. Hjertesyk og dødstræt hørte Kristin paa ham og strævet for at møte hans uretfærdighet med sagtmodige svar. Hun negtet ikke at hun hadde været ræd, og hun holdt sig fra at si, hun hadde ikke talt til ham om sin frygt, fordi hun aldrig hadde faat andet end utak, naar hun forsøkte at raade enten ham eller Margret til møens bedste. Og hun svor ved Gud og Maria mø at hun hadde aldrig skjønt eller kunnet tænke noget slikt som at denne manden kom til Margret paa loftet om nætterne.
«Du!» sa Erlend haanlig. «Du sier selv at du mindes den tiden du var ikke bedre end Margret. – Og Gud Herren vet i Himmerike at du har latt mig merke hver dag i de aarene vi levet sammen, du husket den uret jeg gjorde mot dig – endda din vilje var like god som min, og far din og ikke jeg voldte meget av ulykken med det at han negtet mig at faa dig til hustru – 375jeg var villig nok til at rette op synden fra første stund jeg. Da du saa Gimsar-guldet» – han grep haardt om konens haand og løftet den op, derpaa glimret to ringer som Erlend hadde git hende mens de var sammen i Gerdarud, «kunde du ikke tyde det, du har baaret hver dag i disse aarene de ringene jeg gav dig, da du gav mig din ære –»
Kristin var segnefærdig av træthet og av sorg; hun svarte sagte:
«Jeg undres, Erlend, om du mindes endda den tiden du vandt min ære –»
Da slog han armene op omkring sit hode, kastet sig ned paa bænken og virret og vred sig. Kristin satte sig ned et litet stykke borte – hun ønsket at hun kunde hjælpe manden. Hun skjønte at denne vanskjæbne faldt endda meget tungere paa ham, fordi han selv hadde syndet mot andre slik som der nu var blit syndet mot ham. Og han, som aldrig hadde likt at ta skylden for nogen ulykke som han selv hadde voldt, orket umulig at bære skylden for dette – og der var ingen andre end hende som han kunde velte den paa. Men hun blev ikke saa harm som sorgfuld og ræd for hvad nu vilde ske –.
Indimellem var hun oppe hos Margret. Piken laa aldeles urørlig og hvit og stirret. Endda hadde hun ikke spurt efter Haakons skjæbne – Kristin visste ikke om det var fordi hun ikke turde, eller om hun var blit aldeles sløv av sin egen jammer.
Utpaa eftermiddagen saa Kristin at Erlend og Kløng islænding gik sammen gjennem snefoket til ridderloftet. Men det varte bare en kort stund, saa vendte Erlend alene tilbake. Kristin saa op et øieblik, da han kom ind i lyset og gik forbi hende – siden vaaget hun ikke vende 376sine øine mot den krok av stuen, hvor han gjemte sig bort. Hun hadde set at han var aldeles brutt.
Siden, hun var over paa buret et erende, kom Ivar og Skule løpende og meldte moren at Kløng islænding skulde reise ikveld – guttene var sorgfulde, for klerken var deres gode ven. Han pakket sakerne sine nu, vilde ned til Birgsi inat –.
Hun hadde alt gjettet hvad som var hændt. Erlend hadde budt sin datter til skriveren, og han hadde ikke villet ha den lokkede møen. Men hvad denne samtalen hadde været for Erlend – hun blev svimmel og syk og orket ikke tænke tanken ut.
Dagen efter kom der bud fra prestehuset. Haakon Eindridessøn bad om at faa Erlend i tale. Erlend lot svare tilbake at han hadde intet utalt med Haakon. Sira Eiliv sa til Kristin, at hvis Haakon kom til at leve, saa vilde han bli aldeles krøpling – foruten at han hadde mistet sin høire haand, hadde han ogsaa forslaat ryg og hofter svært, da han faldt fra borgstuetaket. Men hjem vilde han, slik han var, og presten hadde lovet at skaffe ham slæde. Han angret nu sin synd av fuldt hjerte – han sa at Margrets far hadde været i sin ret, hvordan saa loven blev at tyde, men han vilde helst at alle gjorde sit til at dysse ned denne sak, saa hans brødebrøde] skyld og Margrets skam kunde skjules saa meget som raad var til. Om eftermiddagen blev han baaret ut i slæden, som Sira Eiliv hadde faat laane paa Repstad, og presten red selv med ham over til Gauldalen.
Saa næste dag, som var askeonsdag,askeonsdag] onsdag etter fastelavn maatte folk fra Husaby gaa til bygdens kirke nede paa Vinjar.Vinjar] Skaun kirke, tidligere Vinjar eller Venn, ligger en kilometers vei sør for Husaby. Men ved vespertid fik Kristin medhjælperen til at lukke sig ind i kirken hjemme.
377Hun kjendte endda asken paa sit hode, da hun knælte ned ved sin stedsøns grav og læste paternosternepaternosterne] fadervårene for hans sjæl.
Der var vel ikke stort andet end benknokerne igjen av gutten nu, dernede under stenen. Ben og haaret og noget av de klær som de var lagt ned i. Hun hadde set resterne av sin lille søster da de tok hende op for at føre hende til faren i Hamar. Støv og aske – hun tænkte paa sin fars fagre ansigt, paa moren med de store øine i det furede ansigt og skikkelsen som blev ved at holde sig underlig ung og spæd og let, endda hun saa tidlig blev gammel av aasyn. De laa under en sten og faldt fra hinanden som huser falder sammen, naar folket er bortflyttet. Billeder kvarvkvarv] forsvant for hende – de brændte rester av kirken hjemme, en gaard i SilsaadalenSilsaadalen] Selsådalen strekker seg vestover fra Sel i retning av Vågå (Vaage) som de red forbi, naar de skulde over til Vaage: husene stod øde og sank sammen, de som drev jorden turde ikke gaa nær efter sol var nede. Hun tænkte paa sine kjære døde – deres miner og deres stemmer og smil og vaner og later – naar de selv var bortfarne til hint andet land, saa var det saa saart at tænke paa deres skikkelser; det var som at mindes sit hjem, naar en visste at nu stod det øde og de raatnende stokker skredskred] forsvant ned i torven.
Hun sat paa pallen i den tomme kirke, lugten av gammel kold røkelse holdt hendes tanker bundet til billeder av død og timelige tings henfald. Og hun orket ikke løfte sin sjæl til at se et glimt av det land, hvor de var, hvor al godhet og kjærlighet og troskap tilslut blev flyttet hen og varet.varet] passet Hver dag, naar hun bad for deres sjælefred, syntes det hende selv urimelig, at hun skulde bede for dem som alt her paa jorden hadde eiet meget mere fred i sjælen end hun selv hadde visst av nogen 378stund, siden hun blev voksen kvinde. Sira Eiliv sa nok at bønnen for de døde var altid god – god for en selv, dersom hine alt var i freden hos Gud.
Men det hjalp ikke hende. Det tyktes hende, at naar hendes mødigemødige] utmattede legeme tilslut raatnet under en sten, saa maatte endda hendes urolige sjæl vimre omkring et sted nær ved, som en usalig gjenganger flakker og klager omkring de sammensunkne husene paa en øde gaard. For i hendes sind blev synden ved at være, som ugræssets rotnet gjennemvæver mulden. Det blomstret ikke og blusset og duftet ikke mere, men i mulden var det der, blekt og sterkt og levende. Endda for al den ømhet som vældet i hendes sind, da hun saa sin husbonds fortvilelse – hun eiet ikke vilje til at døvedøve] dempe stemmen som spurte i hende, krænket og forbitret – kan du tale slik til mig, har du glemt da jeg gav dig min tro og min ære, har du glemt da jeg var din elskede ven –. Endda hun skjønte, at saa længe som denne stemme spurte i hende, saa vilde hun selv tale til ham, som om hun hadde glemt. –
Hun kastet sig i sine tanker for Sankt Olavs skrin, grep efter broder Edvins muldnemuldne] jordoppløste haandknoker borte i kirken paa Vatsfjeldet,Vatsfjeldet] Broder Edvins siste hvilsted øst for Melhus knyttet sine hænder om relikvigjemmene med de smaa rester av en død kones likklær og et ukjendt pinselsvidnes bensplinter – grep til vern om de smaa levninger som gjennem død og tilintetgjørelse hadde bevaret litt av den henfarne sjæls kraft – lik den tryllemagt som kan være ved gamle kjæmpers jordfundne, rustætte sverd.
Dagen efter red Erlend ind til kaupangen, bare fulgt av Ulf og en svend til. Han kom ikke hjem til Husaby i hele fasten, men Ulf hentet hans svendefølge og for ut for at møte ham til midfastetinget i Orkedal.
379I enerum med Kristin fortalte Ulf at Erlend hadde avtalt med Tiedeken Paus, den tyske guldsmed i Nidaros, Margret skulde giftes med Tiedekens søn Gerlak like over paaske.
Erlend kom hjem til helgen. Han var nu rolig og fattet, men Kristin syntes at skjønne, dette vilde han ikke komme over slik som han var kommet over saa meget andet – enten det nu var fordi han dog ikke var saa ung mere, eller fordi intet hadde ydmyget ham saa dypt. Margret syntes aldeles likeglad med det som faren hadde ordnet for hende.
En kveld da mand og hustru var alene, sa Erlend dog:
«Hadde hun været mit egte barn – eller mor hendes en ugift kvinde – aldrig skulde jeg git hende til en fremmed mand, mens det er slik med hende; jeg kunde undt baade hende og hendes ly og vern. Dette er det styggeste – men slik som hun er byrdig, saa kan en egtehusbond bedst verge hende. –»
Men mens Kristin gjorde alting rede til steddatterens bortfærd, sa Erlend en dag kort:
«Du er vel ikke saa frisk du, at du orker fare med os til kaupangen?»
«Hvis du ønsker det, kan du vite at jeg skal fare,» sa Kristin.
«Hvorfor skulde jeg ønske det? Har du ikke staat hende i mors sted før, saa kan du faa slippe nu – noget gammensbryllup blir det ikke. Og fru Gunna paa Raasvold og sønnekonen hendes har lovet at mindes frændskapet og komme.»
Saa sat Kristin paa Husaby, mens Erlend i Nidaros gav sin datter til Gerlak Tiedekenssøn.
III.
380Denne sommeren, like før Jonsvaka,Jonsvaka] jonsok, 23. juni, opprinnelig våkenatten før sankthans, kirkefesten til minne om Johannes døperen 24. juni vendte Gunnulf Nikulaussøn tilbake til sit kloster. Erlend var i byen under Frostatinget; han sendte bud hjem og lot spørre sin kone, om hun trodde, hun orket drage ind og hilse paa maagen. Kristin hadde det bare maatelig, men hun fór dog. Da hun møttes med Erlend, sa denne, at broren syntes ham aldeles helsebrutt. De hadde ikke hat synderlig fremgang med sit tiltak, brødrene der nord i Munkefjord.Munkefjord] ca. 3,5 mil sørvest for Kirkenes Kirken som de hadde bygget fik de aldrig indviet, for erkebiskopen kunde ikke fare nord i disse urostider; de hadde hele tiden maattet si messe ved sit reisealter. Tilslut kom de i mangel paa baade brød og vin og lys og olje til tjenesterne, og da broder Gunnulf og broder Aslak skulde seile til Vargøy for at hente det, hadde finnerne ganet,ganet] øvd gand eller trolldom saa de kuldseiletkuldseilet] kantret og maatte sitte tre døgn paa et skjær; siden hadde de begge været syke, og broder Aslak døde efter nogen tids forløp. De hadde lidt meget av skjørbukskjørbuk] sykdom (blødende tannkjøtt og løse tenner) som skyldes C-vitamin-mangel i langfasten, for de manglet baade melmat og urter til den tørre fisken. Saa hadde biskop Haakon av Bergen og mester Arne, som stod i spidsen for domkapitlet i Nidaros, mens hr. Paal var ved kurienkurien] den katolske kirkes sentraladministrasjon i Avignon og blev indviet, befalet de munkerne som endda var i live at vende hjem, og presterne paa Vargøy skulde røgterøgte] ha tilsyn med hjordenhjorden] samfunnet av munker (misjonærer) i Munkefjord indtil videre.
Men endda hun ikke var uforberedt, saa blev Kristin allikevel forfærdet, da hun saa igjen Gunnulf Nikulaussøn. Hun fulgtes med Erlend bort til klostret næste dag, og de blev ført til talestuen. Munken kom ind – han holdt sig kroket, haarkransen var blit rent graa, under de indsunkne øine var han rynket og mørkebrun, men paa den glatte hvite ansigtshud var der blyfarvede flekker, 381og slike flekker hadde han ogsaa paa haanden, da han drog den ut av kutteærmet og holdt den ut mot hende. Han smilte – og hun saa at han hadde mistet flere tænder.
De satte sig ned og snakket en stund, men det var som Gunnulf hadde glemt at tale ogsaa. Han nævnte det selv, før de andre gik:
«Men du, Erlend, er den samme – du synes ikke at være blit ældre,» sa han og smilte litt.
Kristin visste godt nok selv, at hun saa elendig ut nu. Og Erlend var vakker, der han stod, høi og slank og mørk og velklædt. Endda tænkte Kristin i sit hjerte at han var dog blit meget forandret, han med – det var underlig at ikke Gunnulf saa det – han hadde før altid været saa skarpsynt.
Sidst paa sommeren var Kristin en dag paa klædesloftet, og fru Gunna fra RaasvoldRaasvold] gården Rosvold i Børsa var med hende – fruen var kommet til Husaby for at hjælpe Kristin, naar hun nu atter skulde i barnsseng. Da hørte de Naakkve og Bjørgulf synge i tunet, mens de slipte sine kniver – en raa og liderligliderlig] grov vise, som de skraalte av fuldt gap.
Moren blev ute av sig av vrede, hun gik ned til svendene og talte til dem i de haardeste ordelag. Og saa vilde hun vite, hvem de hadde lært slikt av – det var vel i borgstuen,borgstuen] drengestuen men hvem av mændene lærte slikt til børn. Gutterne vilde ikke svare. Da kom Skule frem under loftstrappen; han sa at moren kunde tie, for visen hadde de lært av at høre faren synge den –.
Fru Gunna tok i: frygtet de ikke Gud mere end at de sang slikt – nu da de ikke kunde vite nogen kveld naar de la sig, om de ikke var morløse før hønsene gol. Kristin sa intet og gik stille ind i huset.
382Siden, da hun hadde lagt sig litt ned paa sin seng, kom Naakkve ind og gik bort til hende. Han tok morens haand, men sa intet, og saa gav han sig til at graate ganske sagte. Hun talte da mildt og skjemtsomt til ham, bad ham ikke sørge eller kvide, hun hadde nu staat over dette seks ganger, saa stod hun vel over den syvende. Men gutten graat mere og mere. Tilslut maatte han faa lov til at krype ind mellem hende og væggen, der laa han og graat med armene om hendes hals og hodet ind til morens bryst, men hun kunde ikke faa ham til at si, hvad han sørget saa for, endda han laa hos hende helt til tjenestekonerne bar ind natverden.
Naakkve var nu paa tolvte aaret, han var stor for sin alder og vilde gjerne syne et mandig og voksent væsen, men han hadde et bløtt sind, og moren fik sommetider se at han var meget barnslig. Han var gammel nok til at han hadde kunnet skjønne ulykken med halvsøsteren; moren undret sig paa om han ogsaa forstod, hvor faren var blit anderledes efter den.
Erlend hadde altid været slik, at naar han blev hidsig, kunde han si de værste ting – men før hadde han aldrig sagt et menneske onde ord uten i vrede, og han hadde været snar til at gjøre det godt igjen, naar han selv blev god. Nu kunde han si haarde og stygge ting med koldt aasyn. Han hadde været den værste mand til at bande og sverge; dog hadde han i noget mon lagt av denne onde vane fordi han saa, det gjorde hustruen ondt og krænket Sira Eiliv, som han efterhvert hadde faat stor agtelse for. Men aldrig hadde han været uhøvisk eller liderlig i munden, og han hadde aldrig likt sig naar andre mænd førte slik tale – paa det vis hadde han været meget blygere end mangen 383mand som hadde levet et renere liv. Saa saart som det krænket Kristin at høre slikt i sine umyndige sønners mund, helst nu hun selv gik slik, og faa vite at de hadde lært dette av faren, saa var der endda et som gav hende den bitreste smak i munden: hun skjønte at Erlend var endda barnagtig nok til at mene, han satte haardt mot haardt, naar han nu efter skammen med datteren tok urene og sedesløse ord og talemaater i munden.
Fru Gunna hadde fortalt hende at Margret hadde faat et dødfødt guttebarn en stund før Olavsmesse. Fruen vilde ogsaa vite at Margret skulde allerede ha trøstet sig noksaa bra – hun enedes godt med Gerlak, han var snil mot hende. Erlend gik til datteren, naar han var i kaupangen, og Gerlak gjorde megen stas av sin hustrufar, men Erlend var ikke synderlig villig til at kjende den anden for frænde. Men Erlend selv hadde ikke nævnt sin datter hjemme paa Husaby, siden hun fór fra gaarden.
Kristin fik en søn igjen, han blev døpt Munan efter Erlends farfar. I al den tid hun laa i lillestuen, kom Naakkve daglig ind til moren med bær og nøtter som han hadde plukket i skogen, eller kranser som han hadde flettet av lægedomsurter. Erlend kom hjem da det nye barnet var tre uker gammelt; han sat meget hos sin hustru og strævet for at være blid og kjærlig – og denne gangen klaget han ikke over at den nyfødte ikke var et møbarn eller over at det var svakt og utrivelig. Men Kristin svarte litet paa hans kjærlige tiltale, hun var stille og fortænkt og bedrøvet – og det gik svært langsomt for hende med at vinde igjen helsen denne gang.
Hele vinteren igjennem skrantet Kristin, og barnet 384syntes litet likt til at kunne leve op. Moren hadde da ikke tanke for stort andet end den vesle armingen. Saa hørte hun bare med halvt øre paa al snakken om de stortidender som spurtes denne vinter. Kong Magnus var kommet i den haardeste pengeknipe ved sine forsøk paa at skaffe sig herrevældet i Skaane, og han hadde begjæret hjælp og utredslerutredsler] avgifter til det offentlige av Norge. Somme av herrerne i raadet var nok villige til at støtte ham i denne sak. Men da kongens utsendinger kom til Tunsberg, var fehirden bortreist, og Stig Haakonssøn, som var høvdingStig Haakonssøn … høvding] høvdingen på Tunsberghus var sysselmann i Skien og eide gården Manvik vest for Stavern paa Tunsberghus,Tunsberghus] festningen på Slottsfjellet i Tønsberg, under Håkon IV Håkonsson og hans sønn Magnus VI Lagabøte Håkonsson bygd ut til den beste befestningen i landet stængte borgen for kongens mænd og gjorde sig rede til at verge den med vaabenmagt. Han hadde faa folk, men Erling Vidkunssøn, som var hans fastermandfastermand] onkel og laa paa sin gaard Aker, sendte fyrgetyvefyrgetyve] førti av sine væbnede mænd op i fæstet,i fæstet] til festningen da han selv seilte vestpaa. Ved samme leiteleite] tidspunkt satte kongens systrunger,systrunger] (norr. systrungr) eg. barn (oftest en sønn) av en moster eller faster, her i utvidet betydning (Havtore Jonsson, Jon og Sigurds far, var gift med Agnes, Haakon Vs uekte datter; brødrene var dermed kongens barnebarn) Jon og Sigurd Haftorssønner, sig op mot kongen for en doms skyld som var gaat nogen av deres mænd imot. Erlend lo av dette og sa at Haftorssønnerne hadde her vist sig unge og dumme. Misnøien med kong Magnus var nu stor i landet. Stormændene krævet at en drotsete skulde stilles i spidsen for riksstyrelsen og rikets segl gives en norsk mand i hænder, naar kongen for sin skaanske handelshandels] strids skyld syntes at ville bli i Sverige den meste tid. Bymændene og geistligheten i kjøpstæderne var blit skræmt op av rygterne om kongens pengelaan hos de tyske stæder.stæder] byer Tyskernes overmod og vrangvilje mot dette lands love og seder var alt mere end nok utaalelig, og nu sagdes det at kongen hadde lovet dem endda større rettigheter og friheter i norske stæder, saa det vilde bli aldeles ulidelig at taale for de nordmænd som drev handel og allerede hadde vanskelige kaar. I almuen holdt sig rygtet om kong Magnus’ hemmelige synd, og mange 385av sognepresterne paa bygden og omvandrende munker var ialfald enige om dette at de trodde, dette var grunden til at OlavskirkenOlavskirken] trekirke i Trondheim reist av Magnus den gode der faren Olavs lik ble tatt i land etter slaget på Stiklestad i 1030 i Trondheim var brændt op. Saa søkte bønderne ogsaa her aarsaken til de mange uheld som i de sidste aar hadde gaat snart over en og snart over en anden bygd – sygdommer paa fæet, brandaksbrandaks] sotsopp, også kalt brannsopp i kornet som voldte sott og plager paa mennesker og dyr, daarlige avlinger av korn og høi. Saa Erlend sa, hadde Haftorssønnerne hat vet til at fare stilt endda en stund og sanke sig ry for vennesælhet og høvdingslig færd, saa skulde folk nok kommet i hug at de var kong Haakons dattersønner de og.
Men denne uro faldt ned, og der kom det ut av det, at kongen gjorde Ivar Ogmundssøn til drotsete i Norge. Erling Vidkunssøn, Stig Haakonssøn, Haftorssønnerne og alle deres følgeslagerefølgeslagere] tilhengere blev truet med landraadssak.landraadssak] landsforræderi De faldt da til føie, fór ind og forlikte sig med kongen. Der var en mægtig mand fra OplandeneOplandene] det indre Østlandet som het Ulf Saksesøn,Ulf Saksesøn] ridder og medlem av riksrådet han hadde været med paa Haftorssønnernes tiltak, og han fór ikke til forlik med kongen, men kom til Nidaros efter jul. Han var meget sammen med Erlend i kaupangen og av ham fik folk nordenfjelds besked om sakerne, slik som Ulf saa paa dem. Kristin hadde meget imot denne mand; hun kjendte ham ikke, men hun kjendte hans søster Helga Saksesdatter som var gift med Gyrd Darre paa Dyfrin. Hun var vakker, men meget hovmodig, og Simon likte hende ikke, skjønt Ramborg kom godt overens med hende. Litt ut i fasten kom der brever til sysselmændene, at Ulf Saksesøn skulde lyses utlegdutlegd] fredløs paa tingene, men da var han alt seilet fra landet midt i vintertiden.
Denne vaar sat Erlend og Kristin i bygaarden om paaske og hadde det mindste barnet, Munan, med sig, 386for der var en søster i Bakke klosterBakke kloster] Bakke nonnekloster øst for Nidelva (på Bakklandet), tilhørte benediktinerne som var saa dygtig lægekone at alle syke børn som hun fik i hænder blev friske, hvis det ikke var Guds raad at de skulde dø.
En dag like efter helgen kom Kristin hjem fra klosteret med den lille. Svenden og ternen, som hadde fulgt hende, blev med ind i stuen. Erlend var alene derinde, han laa paa en av bænkene. Da svenden var gaat ut og kvinderne hadde lagt av sig kaaperne – Kristin sat ved ilden med barnet, og ternen varmet nogen olje, som de hadde faat av nonnen – spurte Erlend fra der hvor han laa, hvad søster Ragnhild hadde sagt om barnet. Kristin gav korte svar, mens hun løste op reven, tilslut svarte hun ikke.
«Er det saa ilde med gutten, Kristin, at du vil ikke si det,» spurte han og var litt utaalmodig i tonen. –
«Du har spurt om dette før, Erlend,» svarte hustruen kjølig, «og jeg har gjort rede for det mange ganger. Men naar du ikke bryr dig saa meget om gutten at du husker det fra dag til anden –»
«Det har hændt mig og det, Kristin,» sa Erlend, han reiste sig og kom bort til hende, «at jeg har maattet svare dig baade to og tre ganger paa det som du selv hadde spurt mig om, for du gad ikke huske hvad jeg svarte –»
«Det var vist ikke om saa store ting som børnenes helse,» sa hun som før.
«Ikke var det om smaatidender heller – nu i vinter; mig laa de sterkt paa sindet.»
«Det er ikke sandt, Erlend. Det er aar og dag siden du talte til mig om de saker som laa dig mest paa sindet –»
«Gaa ut du, Signe,» sa Erlend til piken. Han var blit rød i panden, han vendte sig til hustruen: «Jeg 387skjønner hvad du sigter til. Om det vil jeg nu ikke snakke med dig, saa din terne hører paa – selv om du er saa god ven med hende at du regner det for intet om hun er hos, naar du ypper trætte med din husbond og sier at jeg taler usandt –»
«Sidst nemmernemmer] oppfatter en deres sederseder] væremåte som en bor i bubor i bu] deler hus med,» sa Kristin kort.
«Det er ikke godt at skjønne hvad du mener. Aldrig har jeg talt ublidt til dig saa fremmede hørte paa, eller glemt at vise dig sømd og hæder for vore tjenestefolk.»
Kristin brast ut i en underlig syk og skjælvende latter:
«Du glemmer godt, Erlend! I alle disse aarene har Ulf Haldorssøn levet hos os. Mindes du da du lot ham og Haftor følge mig til dig i soveloftet hos Brynhild i Oslo?»
Erlend sank ned i bænken – stirret paa sin hustru med halvaapen mund. Men hun blev ved:
«Der er ikke meget hændt paa Husaby – eller andetsteds – av usømdusømd] usømmelighet og uhæderlighet, som du tænkte paa at dølgedølge] skjule for dine tjenere – om det var til skam for dig selv eller for din hustru –»
Erlend sat som før og saa forfærdet paa hende.
«Mindes du den første vinteren vi var gifte – jeg gik med Naakkve, det var slik at det kunde falde vanskelig nok for mig at kræve lydnad og hæder av mit hus – mindes du, hvordan du støttet mig –? Mindes du, din fosterfar gjestet os med fremmede fruer og terner og svender, vore egne folk sat over bordet med os – mindes du at Munan drog av mig hver trevl jeg kunde skjult mig med, og du sat kyrr og turde ikke stoppe munden hans –»
«Jesus! Har du gaat og gjemt paa dette i femten 388aar!» Saa slog han øinene op imot hende – de syntes saa underlig lyseblaa i blikket, og hans stemme var svak og hjælpeløs. «Endda, Kristin min – tykkes det mig ikke at være slik som at vi to sier uvenlige og bedske ord til hinanden –»
«Nei,» sa Kristin, «det skar ogsaa værre i mit hjerte dengangen i julegildet vort da du skjeldte mig ut for jeg hadde kastet kappen min over Margret – og fruer fra tre fylker stod omkring og hørte paa det –»
Erlend svarte ikke.
«Endda saa laster du mig for det gik som det gik med Margret – hvergang jeg fristet at lære hende med ett ord, saa løp hun til dig, og du bød mig med uvenlige ord at jeg skulde la møen være ifred – hun var din og ikke min –»
«Lastet dig – har jeg ikke!» svarte Erlend møisommelig, han kjæmpet haardt for at tale rolig. «Hadde ett av børnene vore været datter, saa hadde du vel lettere skjønt at slikt som dette med datter min – det stinger gjennem faren ind til margen –»
«Jeg trodde at jeg hadde vist dig ifjor vaar at jeg skjønte,» sa hustruen sagte. «Jeg trængte vel bare mindes min egen far –»
«Allikevel,» mælte Erlend rolig som før, «saa var dette værre. Jeg var ugift svend. Hin manden – var – gift. Jeg var ikke bundet – jeg var ikke bundet slik,» rettet han sig selv, «at jeg aldrig kunde bli løst –»
«Og endda løste du dig ikke,» sa Kristin. «Mindes du hvordan det bar til at du blev løst –?»
Erlend sprang op og slog til hende i ansigtet. Efterpaa stod han forfærdet og stirret – der kom et rødt merke paa den hvite kind. Men hun sat stiv og stille med haarde øine. Barnet hadde git sig til at graate 389forskrækket – hun rugget det litt i fanget og tysset paa det.
«Det – det var ondt sagt, Kristin,» sa manden usikkert.
«Sidst du slog mig,» mælte hun lavt, «bar jeg barnet dit under mit hjerte. Nu har du slaat mig mens jeg sat med sønnen din paa fanget –»
«Ja vi faar jo disse ungerne støtt –» skrek han utaalmodig –.
De taug. Erlend gav sig til at gaa fort op og ned paa gulvet. Hun bar barnet ind i kleven og la det i sengen; da hun igjen kom i klevedøren, stanset han foran hende:
«Jeg – jeg skulde ikke slaat dig, Kristin min. Jeg ønsker jeg hadde ikke gjort det – jeg kommer vel til at angre det like længe som jeg angret den forrige gangen. Men du – du har latt mig høre før at du synes, jeg glemmer altfor let. Men du glemmer intet – ingen uret jeg har gjort dig. Jeg har da fristet – fristet at være dig en god husbond, men det tykkes dig vel ikke værd at mindes. Du – du er vakker, Kristin –» han saa efter hende, da hun gik forbi ham.
Aa, husfruens stille og værdige laderlader] måter å te seg på var like skjønne som ungmøens svaie ynde, hun var bredere over barmen og hofterne, men hun var ogsaa høiere; hun holdt sig rank, og halsen bar det lille runde hode like stolt og deilig. Det bleke, stængte ansigt med de store mørkegraa øine egget og hidset ham like meget som det runde, rosenrøde barneaasyn hadde egget og hidset hans urolige sind ved sin underlige ro. Han gik bort og tok hendes haand:
«For mig, Kristin, blir du alle dager den vakreste av alle kvinder, og den kjæreste –»
Hun lot ham holde haanden, men gjengjældte ikke 390trykket. Og han slængte den fra sig; hidsigheten tok vold over ham igjen:
«Glemt, sier du jeg har. Det er vel ikke altid den største synden det – at glemme. Jeg har aldrig tedd mig som nogen from mand, men jeg mindes det som jeg lærte av Sira Jon da jeg var barn, og Guds tjenere har mindet mig om det siden. Synd er det at ruge og mindes de synder vi har skriftet for presten og bøtet for Gud og faat hans forlatelse for av prestens haand og mund. Og ikke er det av fromhet, Kristin, at du altid river op disse gamle synderne vore, men du vil holde kniven imot mig, hvergang jeg gjør dig imot –»
Han gik fra hende og kom tilbake:
«Herskesyk –. Gud vet at jeg elsker dig, Kristin – endda jeg ser at du er herskesyk, og aldrig har du tilgit mig at jeg gjorde uret mot dig og lokket dig til uret. Jeg har taalt meget av dig, Kristin, men jeg vil ikke mere taale at jeg aldrig skal faa fred for disse gamle ulykkerne og ikke at du taler til mig som jeg var trællen din –»
Kristin skalv av sindsoprør, da hun svarte:
«Ikke har jeg talt til dig som du var en træl. Har du en gang hørt mig tale haardt eller heftig til noget menneske som kunde regnes for min mindremandmindremand] person som står under en annen i sosial rang – om det end var det udueligste og daarligste blandt vore tjenestehjontjenestehjon] tjenere – jeg vet mig fri for Gud i den synd at ha krænket hans fattige i ord eller daad. Men du skulde være min herre, dig skulde jeg lyde og hædre, bøie mig for og støtte mig til næst Gud – efter Guds lov, Erlend! Og har jeg tapt taalmodigheten og har jeg talt til dig slik som det ikke sømmer sig en hustru at tale til bonden sin – saa har det vel været fordi du gjorde det vanskelig for mig mangen gang at bøie min uforstand under dit bedre skjøn, hædre og lyde min 391husbond og herre saa meget som jeg helst vilde – og kan hænde jeg ventet at du – kanhænde jeg trodde at jeg kunde egge dig til at vise, du var mand og jeg bare en arm kvinde –
– Men trøst dig, Erlend. Jeg skal ikke krænke dig med ord mere, og efter denne dagen skal jeg aldrig glemme at tale til dig saa blidt som du var trællers ætling –»
Erlend var blit mørkerød i ansigtet – han løftet knytnæven mot hende – saa snudde han braat om paa hælen, grep sin kappe og sverdet fra bænken ved døren og fór ut.
Det var solskin og hvass blaast ute – koldt i luften, men blanke gnister av frosne tøvandsdraaper stænket mot ham fra takskjeg og fra vindruskede trækroner. Sneen paa hustakene lyste som sølv, og bakom de svartgrønne skogaaser omkring byen tindret fjeldene kaldblaa og blankhvite i den hvasse og lysende vintervaardag.
Erlend strøk gjennem gaterne og veiterne – fort, paa maa og faa. Det kokte i ham – hun hadde hat uret, saa soleklar uret fra først av, og han hadde hat ret, og han hadde forløpet sig og slaat til hende og minket sin ret – men hun hadde uret. Hvor han nu skulde gjøre av sig, visste han ikke. Ikke hadde han hug til at gaa ind hos kjendinger, og hjem vilde han ikke gaa –.
Der var nogen uro i kaupangen. En stor byrdingbyrding] handelsskip fra Island – den første ivaar – var kommet ind til bryggerne om formiddagen. Erlend drev vest gjennem veiterne og kom ut ved Marteinskirken, gik ned mot gjeilerne.gjeilerne] De prostituerte hadde sine faste tilholdssteder, i Nidaros bodde de i Nedre Geilan, øst–vest-løpet i nedre del av Midtbyen. Prostitusjon var i middelalderen en lovlig næring. Der var allerede staak og skrik i skytningerneskytningerne] gildestuene, hus hvor det ble holdt sammenskuddsgilde (spleisefest). og fra tavernerne,tavernerne] vertshusene skjønt det var tidlig paa eftermiddagen. I sin ungdom hadde han selv kunnet gaa ind i slike huser – med venner og fæller. Men nu vilde 392folkene glo øinene ut av hoderne sine og slite op kjæftlæret efterpaa, hvis sysselmanden i Orkdølafylke, gaardfast i kaupangen, med øl og mjød og vin i overflod hjemme hos sig selv, gik ind paa en skytning og bad om en drik av det vonde øllet deres. Men sandelig var det det, som han hadde mest hug til – sitte og drikke med smaabønder som var i by og tjenestekarer og sjøfolk –. Der blev ikke leven om de karerne la til kvinderne sine pust under øret, og vel var de farne da – i røde helvede, hvordan skulde en mand raade med en kone, naar han ikke kunde pryle hende for hendes æts og sin egen hæders skyld – tevles i ord med kvinder kunde da ikke puken selv. Trold hun var – og saa vakker – han skulde bare kunne slaa hende til hun blev god –.
Klokkerne tok til at ringe folk sammen til vesper fra alle byens kirker – vaarvinden veltet tonerne til et røre over ham i den urolige luft. Hun gik vel til Kristkirken nu, det hellige troldet – skulde klage for Gud og Maria mø og hellig Olav at hun hadde faat blakk under øret av bonden sin. Erlend sendte sin koneskones] ms, 1922a–1949; konens 1921a–1921b vernehelgener en hilsen av syndige tanker, mens klokkerne klang og gjaldet og ringet. Han styrte sin gang mot Gregoriuskirken.
Hans forældres grave var foran Anna-alteret i langhusets nordre omgang. Mens han læste sine bønner, blev han var at fru Sunniva Olavsdatter med sin terne kom ind av kirkedøren. Da han var færdig med at bede, gik han bort og hilste hende.
Det hadde været slik mellem dem i alle aarene, siden han blev kjendt med fruen, at de skulde tøve og skjemte noksaa frit, hvergang de møttes. Og denne kvelden, mens de sat paa pallen og biet paa at aftensangen 393skulde begynde, var han saa kaat, at hun maatte flere ganger minde ham om, de var da i kirken og der kom stadig folk ind.
«Jaja,» sa Erlend, «men du er saa fager ikveld, Sunniva! Det er godt at skjemte med en frue som har saa blide øine –»
«Du var nu ikke værd, Erlend Nikulaussøn, at jeg skulde se paa dig med blide øine –» sa hun leende.
«Da vil jeg komme og skjemte med dig naar det er blit mørkt,» svarte Erlend likeens. «Naar messen er utsungen, skal jeg følge dig hjem –»
Nu kom presterne i sanghuset, og Erlend gik over i det søndre skib, stillet sig mellem mændene.
Da tjenesten var tilende, gik han ut av hoveddøren. Han saa fru Sunniva og hendes terne et stykke nede i gaten – tænkte, det var bedre han ikke fulgte hende, men gik like hjem. I det samme kom en flok islændinger fra byrdingen op over gaten, de gik og holdt i hinanden og ravet og syntes at ville stænge veien for de to kvinder. Erlend løp efter fruen. Straks sjøfolkene saa en herre med sverd ved beltet komme imot sig, veg de tilside og lot kvinderne faa gangrum.
«Det blir nok bedst jeg følger dig hjem allikevel,» sa Erlend, «her er urolig i kaupangen ikveld.»
«Kan du vite, Erlend – saa gammel kone som jeg er – kanhænde liker jeg ikke ilde at nogen mænd synes jeg er saa vakker endda, de gidder stænge veien min –»
Der var ikke mere end ett, som en høvisk mand kunde svare til det.
Han kom hjem til sin egen gaard næste morgen i graalysningen, stod litt utenfor stuehusets stængte dør, frossen, dødtræt, hjertesyk og led.led] ulykkelig Dundre op husfolket, 394gaa ind og krype iseng til Kristin som laa med barnet ved barmen – nei. Han hadde paa sig nøkkelen til det østre bursloftet; der laa noget gods som han var ansvarlig for. Erlend laaste sig ind, drog av støvlerne og bar sammen noget vadmelsvæv og tomsækker oppaa halmen i sengestedet. Han tullet kappen om sig, krøp under sækkerne og hadde held til at sovne fra alting, uttræt og fortumlet som han var.
Kristin var blek og forvaaket da hun satte sig til morgenmaaltidet med sit husfolk. En av svendene sa at han hadde bedt husbonden komme tilbords – han laa oppe i østburet – men Erlend hadde bedt ham fare fienden ivold.
Erlend skulde møte ute paa ElgeseterElgeseter] augustinerkloster sør for Nidelva, på Øya, grunnlagt sent på 1100-tallet efter dagmessen, være vidne ved nogen gaardhandeler. Men han fik vridd sig fra maaltidet efterpaa i refektorietrefektoriet] spisesalen (i klosteret) og fra Arne Gjavvaldssøn, som hellerikke kunde bli og drikke med brødrene, men endelig vilde ha Erlend med sig ind til Ranheim.
Efterpaa angret han at han hadde skilt lag med de andre – blev forfærdet da han gik alene mot byen – nu var han nødt til at tænke over, hvad han hadde gjort. Et øieblik var han fristet til at gaa like ned i Gregoriuskirken – han hadde lov til at skrifte for en av presterne der, naar han var i Nidaros. Men hvis han gjorde det igjen, efter han hadde skriftet, saa var synden meget større. Han maatte hellere bie litt –.
Hun maatte tro det nu, Sunniva, at han var en kjykling som hun hadde tat med bare næven. Men nei saa djævelen heller om han hadde trodd, en kvinde skulde evnet at lære ham saa meget nyt – her gik han endda og gispet over det som han var kommet ut for. Han hadde bildt sig ind at han var taalelig forfarenforfaren] erfaren i ars 395amorisars amoris] (lat.) kjærlighets- eller elskovskunsten, erotikken; den romerske dikteren Ovid skrev et berømt læredikt vanligvis kalt Ars amatoria eller Ars amandi eller hvad de lærde mænd kaldte det. Hadde han været ung og grøn, saa vilde han vel været kry og syntes det var gildt. Men han likte ikke konen – det gale kvindfolket, han var lei hende, han var lei alle kvinder uten sin hustru – og han var lei av hende med! Ved korset, han hadde været saa gift med hende at han var blit aldeles from selv – for han hadde trodd paa hendes fromhet – men det var en vakker løn han hadde faat av sin fromme husfrue for sin trofasthet og kjærlighet – trold som hun var! Han husket hendes sviende ondskapsfulde ord fra kvelden forut – saa hun syntes han bar sig som han skulde være ættet fra træller –. Og hun den anden, Sunniva, mente vel at han var aldeles uerfaren og valen, for han hadde latt sig overrumple og synt nogen forskrækkelse over hendes elskovskunster. Han skulde nu vise hende, han var ikke mere hellig mand end hun var kone –. Han hadde lovet hende at komme ned i Baardsgaarden til natten – saa kunde han like gjerne gaa; synden hadde han gjort, han kunde like gjerne ta med den gammen som bød sig til –.
Naar han allerede hadde brutt sin trotro] troskap til Kristin – og hun selv hadde voldt det med sin onde og urimelige færd mot ham –.
Han gik hjem, drev i staldene og uthusene og lette efter noget at bruke mund for, trættet med prestens dejedeje] tjenestekvinne, husholderske fra spitalen fordi hun hadde baaret malt ind i tørkehuset, endda han visste godt, hans husfolk fik ikke bruk for kjølnenkjølnen] korntørkehuset denne gang, mens de var i byen. Han ønsket han hadde hat gutterne sine her, der hadde været selskap i dem –. Han ønsket han kunde reist hjem til Husaby med det samme. Men han var nødt til at bie i kaupangen paa brevene sørfra – det var for vaagalt at ta mot slike bud i sit hjem ute paa bygden.
396Husfruen kom ikke ind til kveldsmaaltidet – hun laa paa sengen inde i kleven, sa Signe, hendes terne, og saa bebreidende paa sin husbond. Erlend svarte barsk at han hadde ikke spurt efter hendes frue. Da folkene hadde forlatt stuen, gik han ind i kleven. Der var stummende mørkt. Erlend bøiet sig over hende i sengen:
«Graater du?» spurte han meget sagte,sagte] lavt for hun pustet saa rart. Men hun svarte tykmælt at det gjorde hun ikke.
«Er du træt? Ja jeg vil nu ogsaa gaa tilro,» sa han sagte.
Kristins stemme dirret, da hun mælte:
«Da vilde jeg helst, Erlend, at du gaar og lægger dig inat der hvor du laa sidste natten.»
Erlend svarte ikke. Han gik ut og bar lyset fra stuen ind i kleven, laaste op sin klædeskiste. Han var godt nok klædt til at kunne gaa, hvor det skulde være, for han bar det violblaa kothardi siden han hadde været paa Elgeseter om formiddagen. Men nu byttet han klær, langsomt og eftertrykkelig – fór i rød silkeskjorte og en musegraa, halvsid fløilskofte med smaa sølvbjelder paa ærmesnipperne, børstet sit haar og tvættet hænderne. Alt imens saa han bort til hustruen – hun taug og rørte sig ikke. Saa gik han uten at byde godnat. Næste dag kom han aapenlyst hjem til gaarden ved dugurdstid.
Dette stod hen en ukes tid. Da kom Erlend hjem til sig selv en kveld, han hadde været et erende oppe ved Hangrar,Hangrar] Hangran, gård vest på Byneset og fik vite at Kristin var redet hjem til Husaby om morgenen.
Det var han allerede klar over at aldrig hadde en mand hat mindre gammen av en synd end han hadde 397av denne handelen sin med Sunniva Olavsdatter. Han var i sit hjerte saa herjende kjed det avsindige mennesket – lei hende mens han lekte og kjælte. Uvorren hadde han ogsaa været – det var vel ute over by og bygd alt, at han hadde faat sin nattegang i Baards gaard – og ikke var Sunniva værd at han skulde flekke til sit rygte for hendes skyld. Av og til hadde han ogsaa tænkt paa at det kunde drage følger efter sig – en husbond hadde konen da, slik han var, halvgammel og sykelig, det var synd paa Baard som var gift med slik en vild og vetløs kvinde, han var vist neppe den første som hadde gaat mandens ære for nær. Og Haftor – men han hadde ikke husket paa, da han indlot sig med Sunniva, at hun var Haftors søster, det kom han først i hug da det var forsent. Det var saa ilde som det kunde være – og nu skjønte han at Kristin visste det.
Hun kunde nu vel ikke finde paa at gi ham sak for erkebiskopen – kræve lov til at flytte fra ham. Hun hadde Jørundgaard at ty til – men det var umulig for hende at fare over fjeldet paa denne aarstid, aldeles umulig hvis hun vilde ha de smaa børn med, og Kristin reiste ikke fra dem. Nei hun kunde ikke fare paa skib heller med Munan og Lavrans saa tidlig paa vaaren, trøstet han sig. Aa men det vilde være ulikt Kristin at kræve erkebiskopens hjælp mot ham – hun hadde grund til det – men han skulde godvillig vigevige] forlate, holde seg unna sengen deres – til hun skjønte at han angret oprigtig. Kristin kunde aldrig ville la dette bli aapenbar sak. Men han skjønte det var en god stund siden han rigtig hadde visst om sin kone hvad hun kunde gjøre eller ikke gjøre.
Han laa om natten i sin egen seng og tænkte hit og dit. Det gik op for ham at han hadde stelt sig endda 398mere uvettig end han hadde skjønt fra først av – da han indlot sig paa dette elendige eventyr, nu mens han stod midt oppe i de største raad.
Han bandet sig selv som endda var en slik nar for sin kone, at hun hadde kunnet drive ham til dette. Han bandet Kristin og Sunniva. I djævelens navn, han var da ikke mere kvindekjær end andre mænd – hadde heller hat med færre at skaffe end de fleste andre som han visste om. Men det var som fienden selv laget det for ham – han kunde ikke komme nær en kvinde uten han stod i vasemyren opunder armene –.
Nu skulde det være slut. Gud være lovet og priset for han hadde andet under hænder. Snart, snart saa fik han vel fru Ingebjørgs brev. Ja kvindfolktul slap han ikke i denne saken heller, men det var vel Guds straf for hans synder i ungdommen. Erlend lo ut for sig i mørket. Fruen maatte skjønne at det var slik som de klart hadde lagt frem for hende. Det gjaldt om det skulde bli en av hendes sønner eller hendes frillesøsters sønner som nordmændene satte op mot kong Magnus. Og hun elsket sine børn med Knut Porse slik som hun aldrig hadde elsket de andre børnene sine –.
Snart, snart – saa var det den hvasse vind og det salte brimdet salte brim] den salte brenningen som skulde fylde hans favn. Gud i Himmerike det skulde bli godt at la sig bløte igjennem av havsbaarerne og blaase frisk ind til margen – være kvit alt kvindekynkvindekyn] kvinnekjønn en liflig lang tid.
Sunniva – hun kunde tænke hvad hun vilde. Han gik ikke dit mere. Og Kristin kunde gjerne fare til Jørundgaard for ham. Det vilde kanhænde netop være det tryggeste og bedste for hende og børnene om de var vel avveien i Gudbrandsdalen isommer. Siden blev han nok venner med hende igjen –.
399Næste morgen red han op i Skaun. Han hadde allikevel ikke ro paa sig, før han fik vite hvad hustruen agtet at gjøre.
Hun tok imot ham, høvisk, blid og kjølig, da han utpaa dagen kom til Husaby. Uspurt sa hun ikke et ord til ham, hellerikke et uvenlig, og hun mælte ikke imot da han om kvelden, likesom prøvende, kom bort for at lægge sig i husbondsengen. Men da de hadde ligget en stund, forsøkte han nølende at lægge sin haand paa hendes bryst.
Kristins stemme skalv, men Erlend kunde ikke skjønne, om det var av sorg eller av forbitrelse, da hun hvisket:
«Saa ringe mand er du vel ikke, Erlend, at du vil gjøre dette værre for mig. Ikke kan jeg yppe trætte med dig, børnene vore sover omkring os. Og siden jeg har syv sønner med dig, vil jeg helst at husfolket vort skal ikke skjønne at jeg vet, jeg er en krænket kone –»
Erlend laa længe før han vaaget sig til at svare:
«Ja. Gud naade mig, Kristin, jeg har krænket dig. Jeg hadde ikke – hadde ikke gjort det hvis jeg kunde tat det lettere at du talte saa grumme ord til mig den dagen i Nidaros. – Det er ikke slik at jeg er kommet hjem for at tigge dig om forlatelse, for jeg vet vel at det vilde være en stor ting at be dig om nu –»
«Jeg skjønner at Munan Baardssøn sa sandt,» svarte konen, «den dag kommer aldrig da du staar op og selv tar skylden for det du har ustelt. Gud faar du vende dig til og søke forlik med – mig trænger du mindre at be om tilgivelse end ham –»
«Ja jeg skjønner det,» sa Erlend bittert. Saa taltestaltes] ms, 1922a–1949; tales 1921a–1921b de ikke mere ved. Og næste morgen red han tilbake til Nidaros.
400Han hadde været i byen nogen dager da fru Sunnivas terne kom til ham i Gregoriuskirken en kveld. Erlend syntes, han fik dog tale med fruen en sidste gang, og bad piken holde vagt ikveld, saa skulde han komme den samme veien som ellers.
Han hadde maattet krype og klyve som en hønsetyv for at komme op i det loftet hvor de hadde holdt til. Nu skammet han sig syk for han hadde gjort sig slik til nar – i sin alder og stilling. Men i førstningen hadde det moret ham at fare frem saa ungdommelig.
Fruen tok imot ham i sengen:
«Du kommer sent omsider?» lo hun og gjespet. «Skynd dig nu, ven, og kom iseng, saa kan vi siden tales ved, hvor du har været saa længe –»
Erlend visste ikke rigtig hvad han skulde gjøre eller hvordan han skulde faa sagt hende det som laa ham paa sinde. Uvilkaarlig tok han til at løse op klærne sine.
«Uvorrent har vi to stelt os, Sunniva – det er vist uraadelig at jeg blir her inat. Baard maa da vel være ventendes hjem engang?» sa han.
«Er du ræd husbond min?» spurte Sunniva ertende. «Du har da selv set, Baard ikke saa meget som la paa ørerne, naar vi skjemtet like for øinene hans. Faar han spurt at du har hat din gang her i gaarden, saa skal jeg nok faa gjort ham klok paa at det er bare det gamle vaaset. Han tror mig altfor godt –»
«Ja han synes at tro dig altfor godt,» lo Erlend, og grov sine fingre ind i det lyse haaret og de faste, hvite skuldre.
«Sier du det –» hun tok op om hans haandled. «Du tror konen din du og? Jeg var endda blyg og ærbar jeg, da Baard fik mig –»
401«Min kone vil vi holde utenfor dette,» sa Erlend hvasst og slap hende.
«Hvi saa –? Tykkes dig mere usømmelig at vi taler om Kristin Lavransdatter end om herr Baard, husbond min?»
Erlend bet tænderne sammen og svarte ikke.
«Du er vist av de mændene du, Erlend,» sa Sunniva spotsk, «som tror at du er saa vindende og vakker, det kan neppe regnes en kvinde til last at hendes dygd var som skrøpelig glarglar] glass for dig – hun kan være fast som staal ellers.»
«Jeg har aldrig trodd det om dig,» svarte Erlend raat.
Sunnivas øine glitret:
«Hvad vilde du mig da, Erlend – naar du var saa vel gift?»
«Jeg har sagt, du skal ikke nævne min hustru –»
«Din hustru eller min mand –»
«Du var altid den som tok paa at tale om Baard, og du var værst til at spotte ham,» sa Erlend forbitret. «Og om du ikke hadde spottet ham i ord – jeg kunde vel vite hvor kjær du hadde hans ære, naar du tok dig en anden mand under bonden din. Hun – blir ikke ringere av det at jeg har misgjort.»
«Er det det du vil si mig – at du har Kristin kjær, endda du liker mig vel nok til at leke med mig –»
«Jeg vet ikke hvor vel jeg liker dig – du viste at du likte mig –»
«Og Kristin skjønner ikke paa din kjærlighet?» haanet hun. «Jeg har da set hvor blidt hun bruker at se til dig, Erlend –»
«Hold mund nu,» skrek manden. «Hun visste kanhænde hvad jeg var værd,» sa han haardt og hadefuldt. «Du og jeg kan vel være hinandens like –»
402«Er det slik,» spurte Sunniva truende, «at jeg skulde være en svepesvepe] pisk for dig, som du vilde tugte din hustru med –?»
Erlend stod og pustet:
«Du kan kalde det det. Men du la dig selv for haanden min –»
«Vogt dig,» sa Sunniva, «at ikke den svepen rammer dig selv –»
Hun sat op i sengen og biet. Men Erlend gjorde ikke mine til at si imot eller søke utsoning med sin veninde. Han klædte sig færdig og gik uten at si mere til hende.
Han var ikke meget fornøiet med sig selv eller den maaten som han hadde skilt sig fra Sunniva paa. Der var ikke nogen ære ved det for ham selv. Men det fik være det samme – han var ialfald kvit hende nu.
IV.
Denne vaar og sommer saa de ikke stort til husbonden hjemme paa Husaby. De gangene han var paa gaarden sin, møttes han og husfruen med høviskhet og venlighet. Erlend fristet ikke paa noget vis at bryte den væg, hun nu reiste mellem dem, endda han nok ofte saa forskende efter hende. Ellers syntes han at ha meget at tænke paa utenfor hjemmet. Efter gaardens drift spurte han aldrig med ett ord.
Dette nævnte ogsaa husfruen, da han like efter korsmesse vilde ha at hun skulde følge med ham til Raumsdalen.Raumsdalen] Romsdalen Han hadde erende paa Oplandene – vilde hun ikke ta med børnene, dvæle en stund paa 403Jørundgaard, se til frænder og venner i dalen? Men det vilde ikke Kristin paa nogen vilkaar.
Han var i Nidaros i lagtingstiden og siden ute i Orkedalen, saa kom han hjem til Husaby, men fik straks travlt med at bu sig til en Bjørgvinsreise. Margygren laa ute ved NidarholmNidarholm] Nidarholm kloster på Munkholmen utenfor Trondheim og han biet bare paa Haftor Graut, som han skulde seile i følge med.
Tre dager før MargretmesseMargretmesse] kirkelig feiring 20. juli for Sankt Margareta fra Antiokia, i folketroen kalt Marit vassause; dagen skulle tradisjonelt gi nedbør, noe som var lite velkomment i slåtten begyndte de slaatonnen paa Husaby. Det var det vakreste veir, og da folket gik tilbake til engene efter dagmaalshvilen,dagmaalshvilen] hvilen fra arbeidet i forbindelse med dugurd (dagmål), måltidet som ble inntatt ca. kl. 10 vilde Olav raadsdrengraadsdreng] eldre gårdskar som leder gårdsarbeidet og fører tilsyn med det at ogsaa børnene skulde følge med.
Kristin var paa klædesburet som laa i andet stokverk av ridderloftet. Huset var bygget slik at en utvendig trap førte op til dette rum, og der var en sval utenfor, men tredje stokverk raketraket] raget utover, og op til dette var der bare en løsstige og en lem fra klædesburet. Den stod aapen, for Erlend var oppe i vaabenloftet.
Kristin bar ut den pelskappen som Erlend vilde ha med paa sjøreisen, og rystet den i svalen. Da blev hun var daanetdaanet] drønnet av en stor rytterflok, og i det samme saa hun folk ride ut av skogen paa Gauldalsveien. Næste nu stod Erlend ved hendes side:
«Var det slik, sa du, Kristin, at ilden blev slukket i ildhuset imorges?»
«Ja Gudrid veltet soddkjelen, vi maa laane varme hos Sira Eiliv –»
Erlend saa over til prestehuset:
«Nei han maa ikke bli blandet ind i dette. Gaute,» kaldte han sagte ned til gutten som somlet under burssvalen, lettet paa den ene riven efter den anden og hadde ulyst til at gaa i høibergningen. «Kom hit op i trappen – ikke længer, ellers kan de se dig.»
404Kristin stirret paa sin mand. Slik hadde hun ikke set ham før – den spændte, vaakne ro i hans stemme, i ansigtet, mens han speidet syd mot veien – over hele hans lange, smidige skikkelse da han løp ind i loftet og straks efter kom tilbake med en flat pakke, indsydd i lerret. Han gav den til gutten:
«Gjem den indpaa barmen din – og merk vel hvad jeg sier dig. Du maa berge disse brevene – det gjælder mere end du kan skjønne, Gaute min. Ta riven din over akselen og gaa rolig nedover jordet til du kommer til olderkjerrene.olderkjerrene] orekjerrene Hold dig indimellem buskene ned til skogen – du er velkjendt der, vet jeg – snig dig gjennem det tætteste tykke hele veien over til Skjoldvirkstad. Se dig vel for om der er rolig paa gaarden. Merker du tegn til uro eller fremmedfolk omkring, saa gjem dig. Men er du viss paa der er trygt, saa gaa ned og gi det til Ulf, hvis han er hjemme. Men kan du ikke faa lagt brevene i hans haand mens du er viss paa at ingen er nær, saa brænd dem det snareste som raad er til. Men ta vel vare paa at baade skrift og segl gaar aldeles tilgrunde, og at det ikke kommer i anden mands vold end Ulfs. Gud hjælpe os, søn min – det er store saker at lægge en tivintrers gut i hænderne, mange gode mænds liv og velfærd – skjønner du at det gjælder meget, Gaute?»
«Ja, far. Jeg har skjønt alt som I har sagt mig.» Gaute løftet sit lille lyse, alvorsfulde ansigt der i trappen.
«Si til Isak, hvis ikke Ulf er hjemme, at han maa ride bent ut til HevneHevne] Hemne (etter 1918), det gamle kommunesenteret lå på Kyrkseterøra, 56 km vest for Orkanger og fare i hele nat – si til dem som han vet nok, at jeg tror her er sprunget op motbør, og jeg frygter, der er galdret for færden min. Skjønner du?»
«Ja, far. Jeg mindes alt I har sagt mig.»
405«Gaa da. Gud verge dig, søn min.»
Erlend løp op i ridderloftet, vilde slippe ned lemmen, men Kristin var alt halvveis indigjennem hullet. Han biet til hun var oppe, saa lukket han og sprang bort til en kiste, tok op nogen brevskaper. Han rev seglene av og traakket dem ut paa gulvet, slet skindene i filler og knykket dem sammen om nøkkelen, slap alt ut av gluggen mot jordet, ned i neslerne som grodde høit bakom buret. Med hænderne om lukekarmen stod han og stirret efter den lille gut som gik i randen av kornakeren ned mot engen, hvor slaattefolket skred i rad med ljaaer og river. Da Gaute blev borte i det lille holtet mellem akeren og engen, stængte han luken. Hovslagene lød nu høit og nært ved gaarden.
Erlend snudde sig mot sin hustru:
«Kan du faa skaffet unna det som jeg kastet ned nu – la Skule, han er klok – si at han faar støpe det ned i kulenkulen] fordypning i jorden eller jorddekket haug til oppbevaring av rotfrukter bakom fjøset. Dig vil de vel ha et øie med og kanske ogsaa med de store drengene. Men ransake dig vil de vel neppe –,» han puttet seglbroteneseglbrotene] bruddstykkene av voks- eller lakksegl (brukt til å forsegle brev) ind paa hendes barm. «Kjendelige er de vel ikke mere, men –»
«Er du i nogen fare, Erlend,» spurte hun stilt. Da han saa ned i hendes aasyn, tok han imot de utbredte arme. Et øieblik knuget han hende ind til sig:
«Jeg vet ikke, Kristin. Det vil vel snart vise sig. Tore Eindridessøn rider i brodden for svendene, og herr Baard er med, saa jeg ret. Jeg venter mig ikke at Tore kommer hit for det gode –»
Nu var rytterne i tunet. Erlend stod et øieblik. Saa kysset han hustruen heftig, aapnet luken og løp ned. Da Kristin kom ut paa svalen, stod Erlend i gaarden og hjalp fehirden, som var en ældre mand og tungfør,Da Kristin kom ut paa svalen, stod Erlend i gaarden og hjalp fehirden, som var en ældre mand og tungfør] ms, 1921b–1949; og hjalp fehirden, som var en ældre mand og tung-//før Da Kristin kom ut paa svalen, stod Erlend i gaarden 1921a (ombytting av linjer) 406av sadlen. Der var midst tredve væbnede svender med herr Baard og sysselmanden i Gauldølafylke.
Idet Kristin gik fremover tunet, hørte hun den sidste si:
«Jeg kan hilse dig fra maagerne dine, Erlend. Borgar og Guttorm nyter kongens gjestevenskap i Veøy de, og jeg tænkte at Haftor Toressøn har alt gjestet Ivar og gutungen hjemme paa Sundbu ved dette leite. Grauten tok herr Baard i kaupangen igaarmorges.»
«Og nu er du kommet hit for at byde mig til det samme hirdmandsstevnet,hirdmandsstevnet] møtet mellom kongens hirdmenn kan jeg skjønne,» sa Erlend smilende.
«Det er saa det, Erlend.»
«Og saa skal dere vel ransake her paa gaarden? Aa, jeg har da været med paa slikt saa mange ganger at jeg skulde kjende fremfærden –»
«Saa store saker som landraadssak har du nu ikke hat under hænder,» sa Tore.
«Nei, ikke før nu,» sa Erlend. «Og det ser ut som jeg spiller med de svarte brikkerne, Tore, og du har gjort mig mat – ikke saa, frænde?»
«Vi skulde nu finde de brevene du har faat fra fru Ingebjørg Haakonsdatter,» sa Tore Eindridessøn.
«De er i den kisten med de røde hindernehinderne] hunnhjortene paa, oppe i ridderloftet – men der staar ikke stort uten slike hilsener som kjærlige frænder bruker at skikke hinanden i dem – og gamle er de alle. Stein her kan følge dere op –»
De fremmede svendene var steget av hestene, og husfolket paa gaarden stimet ind paa tunet nu.
«Der stod mere i det som vi tok fra Borgar Trondssøn», mælte Tore. Erlend plystret sagte.
«Vi kan vel gaa ind i stuen,» sa han, «her tar til at bli folksomt.»
407Kristin fulgte efter mændene ind i hallen. Paa et tegn av Tore blev etpar av de fremmede svendene med.
«Du faar gi fra dig sverdet dit, Erlend,» sa Tore av Gimsar, da de stod derinde, «til tegn paa at du er vor fange.»
Erlend slog sig paa lænderne for at vise, han bar ikke andet vaaben end dolken i beltet. Men Tore sa igjen:
«Du faar række os sverdet dit til tegn –»
«Ja, skal det gaa saa fint til saa –,» sa Erlend, han lo litt. Han gik bort og tok sit sverd fra knaggen, holdt om balgenbalgen] skjeden eller sliren til et sverd og bød Tore Eindridessøn hjaltet med en liten bøining.
Gamlingen fra Gimsar løste fatlerne, drog det helt ut og strøk med en finger efter blodriflen.
«Var det dette sverdet, Erlend, som du –?»
Erlends blaa øine glitret som staal, munden hans blev en smal stripe:
«Ja. Det var med dette sverdet jeg tugtet din sønnesøn, da jeg fandt ham hos datter min.»
Tore stod med sverdet, han saa ned paa det og mælte truende:
«Du som selv skulde hævde loven, Erlend – du maatte vel vite at den gangen gik du litt længre end loven følger med dig –»
Erlend slængte hodet tilbake, heftig og blussende: «Det er en lov, Tore, som ikke kan skiplesskiples] bringes i ulage av konger eller tingalmuetingalmue] tingfolk – at sine kvinders ære verger en mand med sverdet –»
«Det er godt for dig, Erlend Nikulaussøn, at ingen mand har latt den loven gjælde mot dig,» svarte Tore av Gimsar hadefuldt. «Da kunde du trængt at ha saa mange liv som katten –»
408Erlend sa tirrende langsomt:
«Er ikke dette maalet saa alvorlig, at det tykkes dere utidig, dere blander ind de gamle sakerne fra min ungdom –?»
«Jeg vet ikke om Baard i Lensviken synes det er saa gamle saker.» Erlend fór op og vilde til at svare, men Tore skrek i: «Du skulde friste først, Erlend, om frillerne dine er saa kloke, de kan læse skrift, før du løper paa nattegjesting med lønbreverlønbrever] hemmelige brev i brokbaandet. – Spørg du Baard der, hvem som varet os ad, at du fór med svikraad mot kongen din, som du har svoret troskap og tat syssel i len av –»
Uvilkaarlig førte Erlend en haand op mot brystet – et øieblik saa han paa sin hustru, og blodrødmen skyllet mørk over hans aasyn. Da løp Kristin frem og kastet sine arme om hans hals. Erlend saa ned i hendes ansigt – han saa intet i det uten kjærlighet.
«Erlend – husbond!»
Fehirden hadde hittil holdt sig næsten ganske taus. Nu gik han bort til de to og mælte sagte:
«Kjære husfrue – kanhænde det var bedst at I tok børnene og tjenestekvinderne med eder ind i fruerstuen og var der, saa længe som vi er paa gaarden.»
Erlend slap sin hustru med et sidste tryk av sin arm om hendes skulder:
«Det er bedst, Kristin min egen – gjør som herr Baard raader, du.»
Kristin løftet sig paa taa og bød ham sin mund. Saa gik hun ut i tunet. Og frem av den forvirrede folkemasse samlet hun sine børn og tjenestekonerne, fik dem med sig ind i lillestuen – anden fruerstue var der ikke paa Husaby.
I flere timer sat de der, og husfruens ro og fatning holdt den rædde flok nogenlunde i tømme. Saa kom 409Erlend ind, vaabenløs og reiseklædt. To fremmede svender blev staaende nede ved døren.
Han tok de ældste sønner i haanden og løftet de mindste i sine arme, mens han spurte hvor Gaute var henne: «– men du faar hilse ham, Naakkve. Han er vel strøket tilskogs med buen sin som han pleier. Si, han kan gjerne faa ha den engelske fotbuen min allikevel, som jeg negtet ham isøndags.»
Kristin knuget ham indtil sig uten at si noget.
«Naar kommer du tilbake, Erlend, ven?» hvisket hun bønlig.
«Det blir naar Gud vil, hustru min.»
Hun stod tilbake, kjæmpende for ikke at bryte sammen. Han pleiet ellers aldrig at tale til hende anderledes end at han kaldte hende ved døpenavnet hendes, og disse hans sidste ord rystet hende ind til hjerterøtterne. Det var som hun først nu fuldelig skjønte, hvad her var hændt.
Ved soleglads leite sat Kristin oppe i haugen nord for husene.
Hun hadde aldrig set himmelen saa rød og gylden før. Over aasen midt imot laa en stor sky; den hadde form som en fugleving,fugleving] ms, 1922b–1949; fulgeving 1921a–1922a det glødet i den som jern i avlen, det lyste klart som rav. Smaa gyldne fnug som fjær løste sig op og svam ut i luften. Og dypt nede paa sjøen i dalens bund laa en speiling av himmelen og skyen og aasen derover – det syntes som det skulde være nede der fra dypet at brandskjæret flommet op og la sig over alt hun saa.
Græsset i engene var utvokset, og straaenes silkehaler skinnet mørknende rødt under det røde lys fra himmelen; byggen hadde skutt aks og fanget glansen paa de unge silkeblanke snerp.snerp] hår- eller børsteformede utvekster på agner (høybladene i blomsterstanden til gress og korn) Gaardens hustak bugnet 410av syre og smørblomster i græstorven, og solen laa i brede straaler bortover dem; den sortladne spaan paa kirketaket glødet mørkt, og murens lyse sten gylledes blidelig.
Solen brøt frem under skyen, stod paa aaskanten og lyste utover skogaas bak skogaas. Det var saa klar en kveld – lyset aapnet utsyn til smaa grænder indigjennem granlierne, hun kunde skjelne sætrer og smaa gaarder indpaa skogene som hun aldrig før hadde visst en kunde se fra Husaby. Svære bergkropper steg frem i syd indmot Dovre, rødfiolette, der hvor altid ellers pleiet at ligge dis og skyer.
Den mindste klokken nede i kirken tok til at ringe, og kirkeklokken paa Vinjar svarte. Kristin sat bøiet over sine sammenlagte hænder til det sidste av de tre ganger tre slag tonet bort i luften.
Nu var solen under aasen – guldglansen bleknet og rødmen blev mere rosenrød og blid. Efter klokkeklangen var tystnet, vokste suset fra skogen og bredte sig utover igjen; den vesle bækken gjennem løvskogen nede i dalen lød sterkere op. Fra hagen like ved kom den kjendte klunkingen av hjemmefæets bjelder, en flyvende skalvingeskalvinge] bille surret en halv gang omkring hende og blev borte.
Hun sendte et sidste suk efter sine bønner – en bøn om tilgivelse, fordi hendes tanker hadde ikke været hos, mens hun bad –.
Den fagre store gaard laa nedenfor hende i bakken – som et smykke paa aasens brede barm. Hun saa utover al den jord som hun hadde eiet med sin husbond. Tankerne paa dette godset, omsut for det, hadde fyldt hendes sjæl til bredden. Hun hadde arbeidet og kjæmpet – aldrig før ikveld hadde hun visst selv, hvor hun hadde kjæmpet for at bringe dette gods paa fote og 411holde det oppe – hvad hun hadde orket og hvor meget hun hadde naadd.
Hun hadde tat det som sin lagnad, den hun maatte bære taalmodig og med rak ryg – at dette hvilte paa hende. Som hun hadde strævet for at være taalmodig og holde sig rank under sit livs vilkaar, hvergang hun kjendte, at nu hadde hun atter faat et barn at bære under barmen – igjen og igjen. Med hver søn som øket flokken hadde hun kjendt at nu øket hendes ansvar for slegtens trivsel og trygge stilling – hun saa ikveld at ogsaa hendes evne til at se omkring over det hele, hendes vagtsomhet, hadde øket med hvert nyt barn hun fik at vaake for. Aldrig hadde hun set det saa klart som denne kvelden, hvad skjæbnen hadde krævet av hende og hvad den hadde skjænket hende med de syv sønnerne. Om igjen og om igjen hadde glæden over dem kviknet hendes hjertes slag, angst for deres skyld flænget det – de var hendes børn, de store drengene med magre, kantede gutteskrotter som de hadde været det, da de var saa smaa og lubne at de kunde neppe slaa sig, naar de trillet overende paa sine færder mellem bænken og hendes knæ. De var hendes som de hadde været det, den tid hun løftet dem av vuggen op til sit melkebryst og maatte støtte under hodet for det nikket paa den spæde hals som en blaabjelde nikker paa stilken. Hvor de kom til at vandre i verden, hvor henne de fór og glemte mor sin – hun syntes at deres liv maatte for hende være en rørsel i hendes eget liv, de maatte være som ett med hende selv som de hadde været det, da hun alene paa jorden visste om det nye liv som laa i gjemsel og drak av hendes blod og gjorde hendes kinder bleke. Om igjen og om igjen hadde hun prøvet den syknende, sveddryppende angst naar hun kjendte, nu igjen var det hendes time, 412nu igjen skulde hun drages under i barnsnødensbarnsnødens] fødselsrienes grundbrottgrundbrott] sjø som bryter over en grunne eller et undervannsskjær – til hun bares op med et nyt barn i favnen; hvor meget rikere og sterkere og modigere av hvert barn, det skjønte hun først i kveld.
Og endda saa hun ikveld at hun var den samme Kristin fra Jørundgaard som ikke hadde lært at taale et umildt ord, fordi hun var blit vernet alle sine dager av saa sterk og blid en kjærlighet. I Erlends hænder var hun endda den samme –.
Ja. Ja. Ja. Det var sandt at hun hadde gaat og husket aar ut og aar ind hvert saar som han hadde slaat hende – endda hun hadde visst altid, at han hadde ikke saaret hende som et voksent menneske vil det andet ondt, men som et barn slaar til sin lekefælle i leken. Hun hadde stelt med mindet om hver gang han krænket hende, som man steller et eddrendeeddrende] verkende saar. Og hver ydmygelse han hadde bragt over sig selv ved at følge hvert sit hugskotthugskott] innskytelse – den ramte hende som et svepeslag i holdet og den voldte hende væskende saar. Det var ikke slik at hun med vilje og forsæt gjemte paa nag mot sin husbond, hun visste at hun var ikke smaasindet ellers, men hun blev det naar det gjaldt ham. Naar Erlend var med i det, saa kunde hun intet glemme – og hvert mindste risp i hendes sind blev ved at svi og blø og svelle og verke, naar han hadde voldt hende det.
Mot ham blev hun aldrig klokere, aldrig sterkere. Hun kunde stride for at synes dygtig og djerv og from og sterk ogsaa i sit samliv med ham – det var ikke sandt at hun var det. Altid, altid hadde det klaget i hende av længsel, hun vilde være Kristin hans fra skogene ved Gerdarud.
Da hadde hun hellere villet gjøre alt som hun visste var galt og syndig, end hun vilde miste ham. For at 413binde Erlend til sig hadde hun git ham alt hun eiet, sin kjærlighet og sit legeme, sin ære og sin arv av Guds frelse. Og hun hadde git det hun kunde finde at gi, som ikke var hendes: sin fars hæder og hans tillid til sit barn, alt hvad voksne og kloke mænd hadde bygget op for at trygge en liten umyndig mø, hadde hun veltet; mot deres planer om ættens velfærd og fremgang, mot deres voner om frugt av sit arbeide naar de selv laa under mulden, hadde hun sat sin elskov. Meget mere end sit eget liv hadde hun sat ind paa det spil, hvor den eneste vinst var Erlend Nikulaussøns kjærlighet.
Og hun hadde vundet. Hun hadde visst fra han kysset hende første gang i haven paa Hofvin til han kysset hende nu idag i lillestuen, før han blev ført fangen bort fra sit hjem – Erlend elsket hende saa høit som sit eget liv. Og hadde han ikke raadet vel for hende, saa hadde hun da visst næsten fra første stund hun møtte ham, hvordan han hadde raadet med sig selv. Hadde han ikke handlet vel mot hende altid – han hadde dog handlet bedre mot hende end mot sig selv.
Jesus, hvor hun hadde vundet ham! Hun tilstod det for sig selv iaften – selv hadde hun drevet ham til egteskapsbrud med sin kulde og med sine giftige ord. Hun tilstod det for sig selv nu – selv i disse aarene da hun stadig hadde set paa hans usømmelige ganteriganteri] fjas med denne kvinde, Sunniva, og harmet sig, saa hadde hun midt i sin vrede følt en hovmodig og trodsig glæde – ingen visste om nogen aapenbar flek paa Sunniva Olavsdatters rygte, men Erlend talte og skjemtet med hende som en leiesvend med en ølhusterne. Om hende selv hadde han visst at hun kunde 414lyve og svike dem som trodde hende bedst, at hun villig lot sig lokke til de værste steder – han hadde trodd hende allikevel, han hadde allikevel hædret hende saa godt som han visste. Saa let som han glemte frygten for synden, saa let som han tilslut hadde brutt sit løfte til Gud foran kirkedøren – han hadde sørget over sine synder mot hende, han hadde kjæmpet i aarevis for at kunne holde sine løfter til hende.
Selv hadde hun valgt ham. Hun hadde valgt ham i en rus av elskov, og hun hadde valgt paany hver dag i de haarde aarene hjemme paa Jørundgaard. Hans uvorne elskov fremfor farens kjærlighet som ikke nennetnennet] tålte at en vind blaaste umildt paa hende. Hun hadde vraket den skjæbne som faren undte hende, da han vilde lægge hende i armene paa en mand som sikkerlig skulde ha ført hende paa de tryggeste veier og endda vilde ha bøiet sig for at ta unna hver liten sten som hun kunde støtt foten sin paa. Hun hadde valgt at følge med den anden som hun visste fór paa vildstier. Munker og prester hadde pekt paa angerens og bodens vei hjem til fred – hun hadde valgt ufreden hellere end hun vilde slippe sin dyrebare synd.
Saa var der bare det ene for hende – ikke kny eller klage, hvad som nu skulde gaa over hende ved denne mands side. Svimlende langt tilbake i tiden syntes hun nu at hun hadde forlatt sin far. Men hun saa hans elskede ansigt, husket hans ord den dagen i smien, da hun drev det sidste knivsting i hans hjerte, husket da de taltes ved deroppe paa fjeldet i den stund hun skjønte at dødens dør stod paa glyt bak hendes far. Uværdig er det at klage over den lagnad en selv har valgt sig –. Hellige Olav, hjælp mig, saa jeg nu ikke maa vise mig aldeles uværdig til min fars kjærlighet –.
Erlend, Erlend –. Da hun møtte ham i ungdommen, 415blev livet for hende som en strid elv i løp over stup og stener. Disse aarene paa Husaby hadde livet bredt sig ut, ligget vidt og rummelig som en sjø, speilende alt omkring hende. Hun husket hjemme, naar Laagen i vaartiden flommet over, laa bred og graa og mægtig i dalbunden, bærende drivgodset som kom flytende, og løvkronene som var rotfaste i bunden vugget paa vandet. Uti viste smaa mørke, truende hvirvler, hvor strømmen gik strid og vild og farlig under den blanke flate. Nu visste hun at slik hadde hendes kjærlighet til Erlend gaat som en strid og farlig strøm under hendes liv i alle disse aarene. Nu bar det utfor – hun visste ikke til hvad.
Erlend, elskede ven –!
Endda engang bad Kristin et Aveet Ave] en bønn, dvs. «Ave Maria» ut mot den røde kveld. Hil og sæl, Maria, fuld av naade! Jeg tør ikke be dig om mere end ett, det ser jeg nu: Berg Erlend, berg min husbonds liv –!
Hun saa ned paa Husaby og tænkte paa sine sønner. Nu gaarden laa i aftenlyset lik et drømmesyn som kunde bli bortkvervet,bortkvervet] forsvunnet nu angsten for børnenes uvisse skjæbner rystet hendes hjerte, kom hun det i hug: fuldtakket Gud hadde hun aldrig for de rike frugter hendes møie hadde baaret i disse aar, aldrig hadde hun fuldtakket fordi hun syv ganger hadde faat en søn.
Ut av kveldshimmelens kuppel, fra bygderne under hendes syn mumlet messetonen som hun hadde hørt tusener av ganger, farens røst som hadde tydet ordene for hende da hun var barn og stod ved hans knæ: saa synger Sira Eirik i Præfatio,Præfatio] forkynnelsen; innledningen til den evkharistiske bønn i den katolske messen naar han snur mot alteret, og det sier paa norsk maal:
«Sandelig det er værdig og ret, rimelig og frelsende, at vi altid og alle steder takker dig, hellige Herre, almægtige Fader, evige Gud –»
416Da hun løftet ansigtet op fra sine hænder, saa hun Gaute komme opover bakken. Kristin sat stille og biet til gutten stod foran hende, da rakte hun ut sin haand og tok hans. Der var græsvold og ingen skjulesteder et godt stykke omkring stenen som hun sat paa.
«Hvordan har du røgtet din fars erende, søn min?» spurte hun sagte.
«Som han bad mig, mor. Jeg kom til gaarden saa ingen saa det. Ulf var ikke hjemme, og saa brændte jeg det som far hadde flidd mig, paa aaren i stuen. Jeg tok det ut av duken.» Han nølet litt. «Mor – der var ni segl ved det –»
«Gaute min.» Moren flyttet hænderne op paa hans herder og saa ind i guttens ansigt. «Far din har maattet lægge store saker i dine hænder. Trøster du dig ikke til andet, men du synes du maa tale om det for nogen – saa si til mor din det som hviler paa dig. Men bedst vilde det huge mig om du kunde tie aldeles, søn!»
Det lyse aasyn under det glatte, lingule haar, de store øine, den fulde, faste røde mund – saa lik han var hendes far nu. Gaute nikket. Saa la han en arm om morens skulder. Smertefuldt søtt kjendte Kristin, hun kunde læne sit hode til guttens spæde bryst; han var saa høi nu at naar han stod og hun sat, saa naadde hendes hode til like over hans hjerte. Første gang var det hende som lænet sig ind til barnet.
Gaute sa:
«Isak var alene hjemme. Jeg synte ham ikke hvad jeg bar, sa bare, jeg hadde noget som jeg maatte brænde. Saa gjorde han op en stor ild paa aaren før han gik og sadlet hesten.»
Moren nikket. Da slap han hende, vendte sig mot hende og spurte, barnslig ræd og undrende i røsten:
417«Mor, vet I hvad de sier – de sier at far – vilde bli konge –»
«Det høres litet rimelig, gut –» svarte hun med et smil.
«Men han har æt til det, mor min,» sa gutten alvorlig og stolt. «Og det tykkes mig at far kunde duge dertil bedre end de fleste mænd –»
«Hyss.» Hun tok igjen hans haand. «Gaute min – du bør skjønne efter far har vist dig slik tillid – du og alle vi bør intet si eller mene, men vogte vel paa munden vor til vi har faat visst noget, slik at vi kan dømme om vi bør tale og hvorledes. Jeg rider ind til Nidaros imorgen – og faar jeg tale to ene med far din nogen stund, skal jeg nok si ham at du har røgtet hans erende vel –»
«Ta mig med eder, mor!» bad gutten heftig.
«Vi maa ikke sætte nogen paa de tanker, Gaute, at du er andet end et tankeløst barn. Du faar friste, søn liten, at leke og være saa glad som du kan herhjemme – med det tjener du ham bedst.»
Naakkve og Bjørgulf kom langsomt opover bakken. De gik frem til moren, stod der saa unge og spændte og bevægede. Kristin saa, de var endda saa meget børn at de tydde til mor sin i denne ængstelse – og saa langt fremkomne mot mandsalderen at de vilde gjerne trøste eller trygge hende, om de kunde finde noget raad til det. Hun rakte en haand til hver av drengene. Men de talte ikke stort sammen.
Litt efter gik de nedover, Kristin med en haand paa hver av de to ældste sønnernes skuldre.
«Du ser slik paa mig, Naakkve?» Men gutten blev rød, snudde hodet og svarte ikke.
Han hadde aldrig før tænkt over hvordan moren saa 418ut. Det var aar og dag siden han hadde tat til at ligne sin far med andre mænd – faren var den vakreste og mest høvdingslike. Moren var moren som fik nye børn; de vokste fra kvindernes hænder ind i brødreflokkens liv og samhold og strid og venskap; moren hadde aapne hænder som alt de trængte strømmet igjennem, moren visste raad for det meste som var ilt, moren var paa gaarden som ilden paa aaren, hun bar hjemlivet som jorderne om Husaby bar aarenes avlinger, livet og varmen anget av hende som av kvikfæetkvikfæet] kveget i nautefjøset og hestene paa stalden. Gutten hadde aldrig tænkt paa at ligne hende med andre kvinder –.
I aften saa han det medett: hun var en stolt og fager frue. Med den brede, hvite pande under linklædet, de staalgraa øines bene blik under brynenes rolige buer, med den tunge barm og de lange, likelike] rette (mots. krokete) lemmer. Hun førte sit høie legeme rankt som en klinge.klinge] blad på sverd el.l. Men han kunde ikke mæle om det, gik rødmende og taus med hendes haand paa sin nakke.
Gaute gik bakom Bjørgulf og holdt ved morens belte i ryggen. Den ældre bror begyndte at mukke fordi hin traakket ham i hælene – de gav sig til at knubbe og puffes saa smaat. Moren tysset paa dem og skilte deres trætte – og hendes alvorsfulde ansigt myknet i smil ved det. De var dog ikke andet end børn, sønnerne hendes –.
Hun laa vaaken om natten – hadde Munan sovende ved sit bryst og Lavrans mellem sig og væggen.
Kristin prøvet at gjøre sig op et skjøn om sin husbonds sak.
Hun kunde ikke tro at det var saa farlig; Erling Vidkunssøn og kongens systrunger paa SudrheimSudrheim] setegården Sørum (på Romerike) hadde været saketsaket] saksøkt for landraadlandraad] landsforræderi og drotsvik – de sat like 419trygge og rike i landet, om de nu ikke stod like høit i kongens gunst.
Ventelig hadde Erlend indlatt sig paa nogen ulovligheter for at tjene fru Ingebjørg. Han hadde jo i alle aarene holdt oppe venskapet med sin høie frændekone; hun visste at han hadde git hende en eller anden ulovlig haandsrækning som maatte holdes hemmelig, for fem vintrer siden da han gjestet hende i Danmark. Nu da Erling Vidkunssøn hadde tat paa sig fruens sak og vilde skaffe hende voldvold] kontroll over det godset hun eiet i Norge – det var vel tænkelig at Erling hadde vist hende til Erlend eller at hun selv hadde vendt sig til sin fars næstsøskenbarn,næstsøskenbarn] tremenning efterat det var blit koldt mellem Erling og kongen. Og at Erlend hadde faret uvorrent frem med saken –.
Men da var det ikke godt at skjønne, hvordan hendes frænder paa Sundbu kunde være indblandet i dette –.
Men det kunde umulig ende med andet end at Erlend kom til fuldt forlik med kongen, hvis han ikke hadde gjort andet end været for ivrig i hans mors tjeneste.
Landraadssak. Hun hadde hørt om AudunAudun] ms, 1922b–1949; Andun 1921a–1922a Hugleikssøns nedfaldAudun Hugleikssons nedfald] stormannen Audun Hugleiksson, også kalt «Hestakorn», hadde spilt en sentral rolle i norsk politikk på slutten av 1200-tallet, henrettet i 1302 – det var hændt i hendes fars ungdom. Men det var forfærdelige ugjerninger som blev sagt herr Audun paa. Hendes far sa det var løgn – jomfru Margret Eiriksdatter var død paa Bjørgvinsbiskopens arm, og Audun hadde ikke været med paa færden, saa kunde han vel ikke ha solgt hende til hedningerne. Jomfru Isabel var tretten aar, men Audun mere end halvhundrede, da han hentet hende til kong Eiriks brud – det var synd for et kristent menneske bare at laane øre til slike rygter som det om den brudefærden. Auduns viser vilde faren ikke høre kvædet hjemme i 420sin gaard. Endda saa var det uhørte ting som blev sagt om Audun Hestakorn – han skulde ha solgt kong Haakons hele krigsmagt til den franske konge og lovet at seile ham tilhjælp med tolv hundrede ledingsskiber – derfor hadde han latt sig betale syv tønder guld. Men det var aldrig blit fuldelig opklaret for almuen i landet, hvi Audun Hugleikssøn maatte dø i galgen paa Nordnes –.galgen paa Nordnes] et av de mest brukte retterstedene i Norge, på halvøya som stikker ut midt i Bergen
Hans søn for ut av landet – folk sa at han hadde tat tjeneste i den franske konges hær. AalhusridderensAalhusridderens] Audun Hugleiksson bygde seg en steinborg på Ålhus i Jølster. sønnedøtre, Gyrid og Signe, hadde fulgtes fra farfarens rettersted med hans hestedreng. De skulde leve som fattige bondehustruer etsteds i en fjeldbygd i Haddingjadal.Haddingjadal] Hallingdal
Det var godt allikevel at de ikke hadde døtre sammen hun og Erlend. Nei hun vilde ikke tænke paa slikt. Det var saa litet rimelig at Erlends sak skulde faa en værre utgang end – end Erling Vidkunssøns og Haftorssønnernes til døme –.
Nikulaus Erlendssøn av Husaby. Aa nu syntes hun det selv – Husaby var den vakreste gaarden i Norges land.
Hun vilde gaa til herr Baard og faa fuld besked. Fehirden hadde altid været hendes ven. Olav Lagmand ogsaa – før i tiden. Men Erlend hadde tat slik paa vei, dengang lagmandens ordskurdordskurd] en lagmanns uttalelse på tinget gik imot ham i denne saken om bygaarden. Og Olav tok sig saa nær av ulykken med sin guddatters husbond.
Nære frænder hadde de ingen av, hverken Erlend eller hun – saa stor slegt som de eiet. Munan Baardssøn gjaldt ikke stort nu mere. Han hadde faret frem med ulov da han hadde sysselen paa Ringerike; han søkte altfor hidsig at bringe sine mange børn frem i verden – fire hadde han i egteskap og fem utenom. 421Og han skulde være faldt svært meget av siden fru Katrin døde. Inge i Ryfylke, Julitta og hendes husbond, Ragnrid som var gift ind til Sverige, kjendte Erlend litet – dette var de børnene som var efter herr Baard og fru Aashild. Mellem Hestnesfolket og Erlend hadde der ikke været venskap siden herr Baard Peterssøn døde; Tormod paa Raasvold gik i barndommen, og hans og fru Gunnas børn var døde og børnebørnene umyndige.
Selv eiet hun her i landet ikke andre frænder i farsætten end Ketil Aasmundssøn paa Skog og Sigurd Kyrning som var gift med farbrorens ældste datter. Den anden sat enke og den tredje var nonne. Sundbumændene syntes indblandet i saken alle fire. Med Erlend Eldjarn var Lavrans blit saa uvenner i skiftet efter Ivar Gjesling at de hadde ikke villet se hinanden siden – saa hun kjendte ikke sin mostermand og hans søn.
Den syke munken i Predikarliv var Erlends eneste nærfrænde. Og den som stod hende nærmest i verden, var Simon Darre, siden han var gift med hendes eneste søster.
Munan vaagnet og sutret. Kristin snudde sig i sengen og la barnet til ved den anden side. Hun kunde ikke ta ham med til Nidaros, saa uvisst som alting var. Kanske blev det sidste drikken som denne vesle fik ved sin egen mors barm. Kanske var det sidste gang i verden hun laa slik og holdt et litet barn ind til sig, saa godt, saa godt –. Hvis det blev livssaklivssak] rettssak hvor en person var siktet for en forbrytelse som kunne medføre dødsstraff mot Erlend –. Sæle Guds moder Maria, hadde hun nogen dag eller time været utaalmodig for de børn som Gud undte hende at faa –. Skulde dette være det sidste kys hun fik av slik en liten melkesøt mund –.
V.
422Kristin gik til kongsgaarden næste kveld, straks hun var kommet til kaupangen. Hvor i denne gaarden har de mon gjort av Erlend, tænkte hun og saa om sig paa de mange stenhuser. Hun syntes, hun tænkte mere paa hvordan Erlend monne ha det end paa hvad hun skulde faa vite. Men det blev sagt hende at fehirden var av byen.av byen] borte fra byen
Hendes øine sved efter den lange baattur i solglitret, og melken sprængte i hendes overfyldte bryster. Da tjenestefolkene som laa i stuen var sovnet, stod hun op og gik paa gulvet hele natten.
Næste dag sendte hun Haldor, sin egen svend, til kongsgaarden. Han kom hjem, forfærdet og ulykkelig – Ulf Haldorssøn, hans farbror, var blit tat til fange paa fjorden, da han forsøkte at komme over til klosteret paa Holm. Fehirden var endda ikke kommet tilbake.
Denne tidende skræmte ogsaa Kristin forfærdelig. Ulf hadde ikke bodd paa Husaby det sidste aaret, men sittet som sysselmandens lensmand, for det meste paa Skjoldvirkstad som han nu eiet storparten av. Hvad kunde dette være for en sak som saa mange mænd syntes indblandet i. Hun kunde ikke verge sig for den værste angst, syk og forvaaket som hun nu var.
Tredje dags morgen var herr Baard endda ikke hjemkommen. Og et bud som Kristin hadde fristet at faa sende til sin husbond, kom ikke frem. Hun tænkte paa at søke op Gunnulf i klosteret, men orket ikke. Hun gik og gik og gik paa gulvet hjemme i stuen, med halvlukkede, brændende øine. Indimellem var det 423som hun gik i halvsøvne, men straks hun la sig nedpaa, kom frygten og smerterne over hende slik at hun maatte op igjen, lysvaaken, og gaa for at holde ut.
Like efter non kom Gunnulf Nikulaussøn ind til hende. Kristin gik hastig frem mot munken:
«Har du set Erlend – Gunnulf, hvad er det de skylder ham for –?»
«Det er tunge tidender, Kristin. Nei de vil ikke la noget menneske gaa nær Erlend – mindst os klosterfolk. De tror at abbed Olav har kjendt til hans forehavende. Pengene har han laant der, men brødrene sverger alle paa at de visste intet om hvad han skulde med dem, da de hængte konventets seglkonventets segl] brevseglet til klosteret, nærmeret bestemt til forsamlingen av de stemmeberettigede munkene ved. Og herr Olav negter at gjøre rede for noget –»
«Ja. Men hvad er det – er det hertuginden som har lokket Erlend til dette –»
Gunnulf svarte:
«Det synes nok snarere som de har maattet trænge haardt ind paa hende, før hun gik med. Det brevet som – nogen – har set koncepterkoncepter] kladder, utkast til, som Erlend og hans venner sendte hende ivaar, faar de vel ikke fingre i, uten de kan faa truet fruen til at gi det fra sig. Og de har ingen koncepter fundet. Men efter det svarbrevet og herr Aage Laurisens brev som de tok fra Borgar Trondssøn i Veøy, saa synes det visst nok, at hun har faat en slik skrivelse fra Erlend og de mænd som hadde bundet sig til at gaa med ham i dette raadet. Det tykkes være klart at hun længe var ræd for at sende junkerjunker] ung adelsmann HaakonHaakon] Haakon Knutsson (ca. 1328–1350), sønn av hertuginne Ingebjørg Håkonsdatter og Knut Porse, halvbror av kong Magnus VII Eriksson til Norge – men at de har holdt frem for hende, at hvilket utfald saa saken fik, saa kunde kong Magnus umulig gjøre barnet noget, det var hans bror. Vandt ikke Haakon Knutssøn kongedømmet i Norge, saa var han ikke 424meget anderledes stillet end tilforntilforn] tidligere – men disse mænd var villige til at vove liv og gods for at faa ham løftet op i kongesætet.»
Længe sat Kristin aldeles stille.
«Jeg skjønner. Det er større saker dette, end det som var mellem herr Erling eller Haftorssønnerne og kongen.»
«Ja,» sa Gunnulf dæmpet. «Det skulde hete at Haftor Olavssøn og Erlend seilet til Bjørgvin. Men det var Kalundborg som færden gjaldt, og de skulde føre junker Haakon med sig til Norge, mens kong Magnus er utenlands og beiler –.»
Litt efter sa munken som før:
«Det er vel – snart hundrede aar nu, siden nogen norsk stormand har vaaget slikt, fristet at velte ned den som var konge efter arvetallet og sætte op motkonge –»
Kristin sat og stirret ut for sig, Gunnulf kunde ikke se hendes aasyn:
«Ja. De sidste mændene som vaaget det spil var Erlends og dine ætfædre. – Den gangen og stod de fremfarne frænderne mine av Gjesling-ætten paa kong Skules side,» sa hun litt efter tankefuldt.
Hun møtte Gunnulfs forskende blik, og hun for ut, het og heftig:
«Jeg er bare en enfoldig kone, Gunnulf – litet gav jeg agt paa det, naar min husbond talte med andre mænd om slike saker – uvillig var jeg til at høre efter, naar han vilde snakke med mig om det – Gud hjælpe mig, jeg hadde ikke forstand til at fatte saa vigtige emner. Men saa uforstandig kvinde som jeg er, uten vet paa andet end mit husfrustjornhusfrustjorn] husfruens styr og stell og børnefostring – ogsaa jeg vet at retten hadde altfor lang vei at fare, før nogen sak fandt frem til denne 425kongen og hjem igjen til bygderne, jeg ogsaa har skjønt at almuen i dette landet har mindre trivsel og vanskeligere kaar nu end da jeg var barn og hin sæle kong Haakon var vor overherre. Min husbond» – hun aandet hastig og skjælvende nogen ganger, «min husbond hadde tat op en sak som var saa stor at ingen av de andre høvdingerne i dette landet vaaget løfte den, det skjønner jeg nu –»
«Det hadde han.» Munken knuget hænderne i hinanden, hans stemme blev bare til en hvisken. «Saa stor sak at det vil tykkes mange ilde, han skulde selv volde dens nedfald – slik –»
Kristin skrek og for op. Ved det at hun rørte sig saa voldsomt, drev smerten i brysterne og armene sveden ut over hendes hele krop. Vild og feberyr snudde hun sig mot den anden og ropte høit:
«Ikke voldte Erlend det – det var slik laget – hans ulykke var det –»
Hun kastet sig fremstupt ned i knæ med hænderne mot bænken, løftet det rødflammede, fortvilede ansigt mot munken:
«Du og jeg, Gunnulf, du hans bror og jeg, hans hustru i tretten aar, vi skulde ikke laste Erlend, nu han er en fattig fangen mand, i livs fare kanhænde –»
Gunnulfs ansigt sitret. Han saa ned paa den knælende kone:
«Gud lønne dig, Kristin, at du kan ta dette slik.» Igjen vred han de uttærede hænder i hinanden. «Gud – Gud unde Erlend liv og slike kaar at han kan lønne din trofasthet. Gud vende dette onde fra dig og børnene dine, Kristin –»
«Tal ikke slik!» Hun reiste sig saa hun stod paa knærne, saa op i mandens ansigt: «Det har ikke været for det gode, Gunnulf, naar du tok dig av mine og 426Erlends saker. Ingen har dømt ham saa haardt som du – hans bror og Guds tjener!»
«Aldrig har jeg villet dømme Erlend haardere end – end jeg maatte.» Det hvite ansigt var blit endda hvitere. «Ingen paa jorden har jeg hat kjærere end min bror. Det er vel derfor – det sved i mig som det var mine egne synder, dem jeg skulde bøte for selv, naar Erlend handlet ilde mot dig. Saa er der Husaby – Erlend alene skulde føre frem den ætten som ogsaa er min. Jeg gav storparten ogsaa av farsarven min i hans hænder. Dine sønner er de mænd som staar mig nærmest efter blodet –»
«Erlend har ikke handlet ilde mot mig! Ikke var jeg bedre end han! Hvorfor taler du slik til mig, Gunnulf – aldrig var du min skriftefar. Sira Eiliv lastet ikke min husbond for mig – han revset mig for synderne mine, naar jeg klaget mine vanskeligheter for ham. Han var bedre prest end du – og ham er det som Gud har sat over mig, at jeg skal høre paa ham – og han har aldrig talt om at jeg led uret. Jeg vil høre paa ham!»
Gunnulf hadde reist sig, da hun stod op. Blek og rystet mumlet han:
«Du sier sandt. Sira Eiliv skal du høre paa –»
Han snudde sig for at gaa, da tok hun heftig hans haand:
«Nei gaa ikke fra mig slik! Jeg mindes, Gunnulf – jeg mindes at jeg gjestet dig her i denne gaarden, da var den din; du var god mot mig. Jeg mindes første gang jeg møtte dig – jeg var stedt i nød og angst, jeg husker du talte til mig for at gjøre Erlends aarsakning, du kunde ikke vite –. Du bad og bad for mit liv og mit barns liv. Jeg vet at du undte os vel, du hadde Erlend kjær –
427Aa tal ikke haardt om Erlend, Gunnulf – hvem av os er ren for Gud? Far min blev glad i ham, børnene vore elsker sin far. Husk, han fandt mig svak og let at lokke, og han førte mig ind til gode og hæderlige kaar. Aaja der er fagert paa Husaby – sidste kvelden før jeg fór hjemmefra var det saa fagert, solefaldet var saa vakkert den kvelden. Vi har levet mangen god dag der, Erlend og jeg. – IhvorIhvor] uansett hvordan det gaar, ihvor det gaar, saa er han min husbond, min husbond som jeg elsker –»
Gunnulf støttet sig med begge hænder paa staven, som han nu altid brukte, naar han kom ut av sit kloster:
«Kristin –. Byg ikke paa solefaldsrødme og paa den – elskov – som du mindes, nu du er ræd for hans liv.
– Jeg mindes, mens jeg var ung – subdjaknsubdjakn] assistent for diakonen, som rangerte under biskop og prest i det kirkelige hierarki bare. Gudbjørg, som Alf paa Uvaasen fik, hun tjente paa Siheim da; hun blev skyldt for hun hadde stjaalet en guldring. Det kom op at hun var uskyldig, men skammen og skrækken hadde rystet hendes sind slik at fienden fik magt over hende; hun gik ned til sjøen og vilde lægge sig uti. Det vidnet hun for os ofte siden, at da syntes verden hende saa fager rød og gylden og vandet lyste og kjendtes lunt og liflig, men da hun stod i det til midjen, kom hun til at nævne Jesu navn og gjøre korsets tegn – og da blev alverden graa og vandet koldt og hun saa, hvor hun hadde agtet sighadde agtet sig] hadde hatt til hensikt at fare hen –»
«Da vil jeg ikke nævne det.» Kristin talte sagte; hun stod stiv og rank i ryggen. «Trodde jeg det, at jeg skulde da bli fristet til at svige min herre, naar han er i nød. Men jeg tænker ikke at Kristi navn, men hellere fiendens kunde volde det –»
428«Jeg mente ikke det, jeg mente –. Gud styrke dig, Kristin, at du maa evne dette, bære din husbonds feil med kjærlig sind –»
«Du ser at jeg gjør det,» sa konen som før.
Gunnulf snudde sig fra hende, hvit og skjælv.skjælv] skjelven Han tok sig over ansigtet:
«Jeg vil gaa hjem. Jeg kan lettere – hjemme kan jeg lettere samle mig – til at gjøre det som jeg evner for Erlend og dig. Gud – Gud og alle hellige mænd berge min bror til liv og frelse. Aa Kristin – tro ikke at jeg har ikke bror min kjær –»
Men efter at han var gaat, syntes Kristin, nu var alt blit værre. Hun vilde ikke ha tjenestefolket inde, men gik og gik og vred sine hænder og jamret sagte. Det var allerede sent paa kvelden da folk red ind i tunet. Straks efter blev stuedøren aapnet, en stor før mand i reisekappe skimtet frem i tusmørket dernede, kom fort frem mot hende med ringlende sporersporer] metallpigger bak på ridestøvler, evt. med små takkete hjul på; de brukes til å øke hestens fart ved at de presses inn i siden på hesten og slæpende sverd. Da hun kjendte Simon Andressøn, brast hun ut i høi hulken og løp mot ham med utstrakte armer, men hun skrek av smerte, da han tok hende ind til sig.
Simon slap. Hun blev staaende med hænderne paa hans herder og panden lutet ned mot hans bryst, hulkende raadløst. Han tok let om hendes hofter:
«I Guds navn, Kristin!» Der var som bergning allerede i hans tørre, varme røst, i den levende mandslugt av ham – sved, landeveisstøv, hest og lærplagg. «I Guds navn, det er altfor tidlig at miste mod og haab endda –. Der maa vel findes raad, kan du vite –»
Om litt hadde hun fattet sig saa meget at hun kunde be ham undskylde. Hun var aldeles ussel av det at hun hadde maattet ta det yngste barnet sit fra brystet saa braat.
429Simon fik rede paa, hvordan hun hadde hat det disse tre døgnene. Han ropte paa hendes terne og spurte heftig om der da ikke fandtes et kvindfolk her i gaarden som hadde vet nok til at skjønne hvad der feilte husfruen. Men ternen var en uerfaren ung mø, og Erlends gaardsfogedgaardsfoged] bestyrer i byen var enkemand med to ugifte døtre. Simon sendte en mand ut i byen efter en lægekone, men bad Kristin gaa iseng. Naar hun hadde faat litt lindring, vilde han komme ind og snakke med hende.
Mens de ventet paa lægekonen, fik han og hans svend mat inde i stuen. Imens samtalte han med hende som klædde av sig inde i kleven. Ja, han hadde redet nord straks han hørte hvad som var hændt paa Sundbu – han hit og Ramborg dit for at være hos Ivars og Borgars hustruer. Ivar hadde de ført til Mjøskastellet,Mjøskastellet] mindre festningsverk på Steinsholmen i Mjøsa, rett sør for Moelv, anlagt av Håkon IV Håkonsson ca. 1234 men Haavard lot de være paa frifot, dog hadde han maattet love at bli i bygden. Det sagdes at Borgar og Guttorm skulde ha faat held til at undfly – Jon fra Laugarbru var redet ut til Raumsdal for at spørre tidender og skulde sende bud hit. Simon hadde været paa Husaby i middags, men han hadde ikke stanset længe. Drengene hadde det godt, men Naakkve og Bjørgulf hadde stortigget om at faa bli med ham ind.
Kristin hadde faat tilbake ro og mod da Simon sent om kvelden sat paa sengekanten inde hos hende. Hun laa i den gode mathet som kommer efter svære smerter, og saa paa maagens tunge, solbrændte ansigt og de smaa sterke øine. Det var en stor støtte at han var kommet. Simon blev nok meget alvorlig da han hørte nærmere om saken, men han talte dog fortrøstningsfuldt.
Kristin laa og saa paa elghudsbeltet om hans dryge 430midje. Det store flate spænde av kobber med tyndt sølvbelæg, uten anden forsiring end et gjennembrutt A og M som tydet Ave Maria, den lange dolk med de forgyldte sølvbeslag og store bergkrystaller paa skjeftet, den usle lille matkniven med sprukket hornskaft som var bøtet med messingbaand – alt det hadde hørt til hendes fars hverdagsbunad siden hun var barn. Hun husket da Simon fik dette – straks før faren døde, hadde han villet gi Simon sit forgyldte stasbelte og sølv til at faa gjort saa mange flere plater at maagen kunde passe det. Men Simon bad om at faa dette – og da Lavrans sa at nu snøt han sig selv, mente Simon at dolken var dog et kostbart stykke. «Ja, og saa kniven,» sa Ragnfrid og smilte litt, og mændene lo og sa, ja kniven ja. Om denne kniven hadde faren og moren hat saa mange trætter; Ragnfrid harmet sig dagstøtt over at se den stygge, usle kniven ved mandens belte. Men Lavrans svor paa at hun skulde aldrig faa held til at skille ham og den. «Aldrig har jeg da draget den mot dig, Ragnfrid – og det er saa gild kniv som nogen i Norges land til at hugge i smør med – naar den er varm.»
Hun bad om at faa se paa den, laa en stund og holdt den i hænderne.
«Denne kniven skulde jeg ønske jeg eiet,» sa hun sagte og bønlig.
«Ja, det tror jeg gjerne – jeg er glad jeg eier den, jeg vilde ikke sælge den for tyve mark.»tyve mark] mark: vektenhet, utgjorde et halvt skålpund eller 8 øre, tilsvarte 214 gram. Her underforstått «sølv»; 20 mark sølv = 4,3 kg. Han grep leende om hendes haandled og tok kniven til sig igjen. Simon var altid saa god, passe varm og tør, paa de smaa, fyldige hænder.
Litt efter bød han godnat, tok lyset og gik ind i stuen. Hun hørte han knæbøiet foran korset derinde, stod op, slap støvlerne i gulvet – litt efter la han sig 431tungt op i sengen ved nordvæggen. Saa sank Kristin ned i bundløst dyp og søt søvn.
Hun vaagnet først langt ut paa næste dag. Simon Andressøn var gaat ut for mange timer siden, og husfolkene skulde be hende fra ham at hun maatte holde sig rolig hjemme i gaarden.
Han kom ikke tilbake før bortimot non og sa straks:
«Jeg har hilsninger til dig fra Erlend, Kristin – jeg fik tale med ham.»
Han saa hvor ung hun blev i ansigtet, myk og angstfuldt øm. Saa tok han hendes haand i sin, mens han berettet. Meget hadde ikke han og Erlend kunnet si til hinanden, for den manden som hadde ført Simon op til fangen, hadde blit inde hele tiden. Olav Lagmand hadde skaffet Simon denne samtalen for det svogerskaps skyld som hadde været mellem dem da Halfrid levet. Erlend sendte kjærlige hilsener til hende og børnene, han hadde spurt meget efter dem alle, men mest efter Gaute. Simon mente at om nogen dager vilde vel Kristin faa lov til at se sin mand. Erlend hadde syntes rolig og vel tilmode.
«Hadde jeg gaat ut med dig idag, saa hadde ogsaa jeg set ham nu,» sa hustruen sagte.
Simon mente nei, det var for han var kommet alene. «Det kan dog bli lettere for dig paa mange vis, Kristin, at komme frem, naar en mand gaar foran dig.»
Erlend sat i et rum i østtaarnet ut mot aaen – et av herrekamrene, om det end var litet. Ulf Haldorssøn skulde sitte i mørkestuen, Haftor i et andet kammer.
Varsomt og prøvende, mens han speidet, hvor meget hun orket at bære, fortalte Simon hvad han hadde kunnet spørre i byen. Da han saa at hun selv skjønte det tilfulde, la han ikke skjul paa at ogsaa han mente, 432det var en farlig sak. Men alle de som han hadde talt med sa, Erlend kunne umulig ha dristet sig til at planlægge et slikt tiltak og føre det frem saa langt som han hadde gjort, uten han visste sig tryg paa at han hadde en stor del av ridderne og herresveinene bak sig. Men naar de misfornøiede stormænds fylkingfylking] hær i slagorden var saa dyp, saa var det ikke ventelig at kongen vilde vove at gaa haardt frem mot deres høvding, men han maatte la Erlend komme til forlik med sig paa noget vis.
Kristin spurte lavmælt:
«Hvor staar Erling Vidkunssøn i denne sak?»
«Det har jeg skjønt at mangen mand vilde gi litt for at vite,» sa Simon.
Han sa det ikke til Kristin og han hadde ikke sagt det til de mænd som han hadde talt med om dette. Men ham tyktes det litet rimelig at der bak Erlend skulde staa nogen flok av mænd som hadde bundet sig til at støtte opunder med liv og gods i en saa farlig sak; de vilde da neppe ha valgt ham til høvding – at Erlend var upaalidelig, visste dog alle hans jevninger. Det var sandt at han var fru Ingebjørgs og kongsemnets frænde; han hadde nydt nogen magt og anseelse i de sidste aarene, han var ikke saa aldeles uøvet i krig som de fleste av sine jevnaldrende, og han hadde ord for at kunne vinde og føre ledingsmænd – og endda han saa mange ganger hadde stelt sig uvettig, saa kunde han føie sin tale vel og forstandig, saa det laa nær at tro, han hadde nu sent omsider lært forsigtighet av skade. Simon tænkte, rimeligvis var der dem som hadde visst om Erlends forehavende og puffet ham frem, men det skulde undre ham om de hadde bundet sig saa fast at de ikke kunde dra sig unna nu og Erlend blev staaende med ryggen bar.
433Simon mente at ha skjønt, Erlend selv ventet ikke andet og han syntes fattet paa at han maatte bøte dyrt for sit vaagespil. «Naar kjyr ligger i myr, faar den ta i ved rompen som eier,» sa han og lo litt. Ellers hadde jo Erlend ikke kunnet si meget i en tredje mands nærvær.
Simon undret sig selv over at gjensynet med maagen hadde rystet ham slik. Men det vesle trange taarnkammeret hvor Erlend bød ham ta sæte paa sengen – den gik fra væg til væg og fyldte halve rummet – Erlends ranke, smekre skikkelse, slik han stod ved den lille lysaapning i muren – Erlend aldeles uræd, klarøiet, ikke brydd hverken av frygt eller haab – det var en frisk, kjølig, mandig kar, nu da alt det lumre kingelkingel] spindelvev av elskovskjæteelskovskjæte] kåthet og kvindfolktull var blaast av ham. Endda det var kvinder og elskovshandel som hadde bragt ham hit med alle hans djerve planer, som var endt, endda før han hadde sat dem ut i verden. Men det syntes Erlend selv ikke at tænke paa. Han stod som en mand, der har vaaget det dristigste spil, tapt, og visste at bære nederlaget mandig og vel.
Og hans undrende og glade taknemmelighet, da han saa maagen, klædte ham vakkert. Simon hadde da sagt:
«Mindes du ikke, maag, den natten vi vaaket sammen hos vor verfar. Vi gav hinanden vore hænder, og Lavrans la sin haand oppaa – vi lovet hinanden og ham at vi skulde alle dager staa sammen som brødre.»
«Ja.» Erlends ansigt lyste av smilet. «Ja Lavrans tænkte vist ikke at du nogen tid skulde trænge min hjælp.»
«Det var da rimeligst,» sa Simon urokkelig, «at han mente, du i dine kaar kunde bli en støtte for mig, og ikke at du skulde trænge hjælp av mig.»
434Erlend smilte som før: «Lavrans var en klok mand, Simon. Og saa underlig som det kan høres – jeg vet at han holdt av mig!»
Simon tænkte, ja det visste Gud at underlig var det, men han selv – trass i alt som han visste om Erlend og trass i alt som den anden hadde gjort ham – han kunde ikke verge sig mot det at han nu kjendte noget som en brors ømhet mot Kristins husbond. Da spurte Erlend efter hende.
Simon nævnte, hvordan han hadde fundet hende, syk og fuld av angst for manden. Olav Hermanssøn hadde lovet at virke for, hun skulde faa komme ind til ham, straks herr Baard kom hjem.
«Ikke før hun er frisk!» bad Erlend fort og ræd. Den underlig pikeagtige rødme drev over hans brune, urakede aasyn. «Det er det eneste jeg frygter, Simon – jeg skal ikke kunne bære det vel, naar jeg møter hende!»
Men litt efter sa han rolig som før:
«Jeg vet at du vil staa trofast ved hendes side, hvis hun blir enke iaar. Fattige blir de dog ikke, hun og børnene, med arven hendes efter Lavrans. Og da har hun dig nær sig, naar hun skal bo paa Jørundgaard.»
Dagen efter nativitas Mariaenativitas Mariae] (lat.) jomfru Marias fødselsdag, 8. september kom drotseten, herr Ivar Ogmundssøn, til Nidaros. Der blev nu opnævnt en dom av tolv kongens haandgangne mænd nordenfjelds fra som skulde skilleskille] dømme i Erlend Nikulaussøns sak. Herr Finn Ogmundssøn, drotsetens bror, var blit valgt til at føre frem maaletmaalet] anklagen mot ham.
I sommerens løp hadde det imens hændt at Haftor Olavssøn av Godøy hadde dræpt sig med den lille dolken som hver fange hadde faat beholde til at skjære sin mat med. Indespærringen skulde nok ha tat slik 435paa Haftor, saa han hadde ikke hat sin forstands fulde bruk. Erlend sa til Simon, da han hørte det, at saa trængte han ikke at ængste sig for Haftors mund. Men han var dog meget rystet.
Efterhaanden var det blit slik at vagten undertiden gik ut et erende, naar Simon eller Kristin var hos Erlend. Begge disse skjønte og talte sig imellem om det, at Erlends første og sidste tanke var at komme igjennem denne sak uten at hans medskyldige blev røbet. Til Simon sa han det en dag bent ut. Han hadde lovet alle som han hadde samraadet med, at han skulde holde i repet slik at han selv fik hugget over labberne, hvis det kom til det, «og endnu har jeg da aldrig sveget nogen som satte sin lid til mig.» Simon saa paa manden – Erlends øine var blaa og klare; det var greit at han sa dette om sig selv i god tro.
Det var heller ikke lykkedes kongens ombudsmænd at spore op nogen anden som hadde del i Erlends landraad end brødrene Greip og Torvard Toressønner paa Møre, og disse vilde ikke indrømme at de hadde visst, Erlends plan gik ut paa andet end at han og flere mænd hadde formaaetformaaet] beveget hertuginden til at la junker Haakon Knutssøn fostre i Norge. Siden skulde høvdingerne holde frem for kong Magnus at det vilde være til begge hans rikers gavn, om han gav sin halvbror kongsnavn i Norge.
Borgar og Guttorm Trondssønner hadde hat held til at undkomme fra kongsgaarden i Veøy – ingen skjønte hvordan, men folk gjettet paa at Borgar hadde faat kvindehjælp; han var meget vakker og noget letsindig. Ivar av Sundbu sat endda i Mjøskastellet; ung Haavard syntes brødrene at ha holdt utenfor sine raadslagninger.
Samtidig med at hirdstevnet blev holdt i kongsgaarden, 436hadde erkebiskopen conciliumconcilium] (lat.) rådsforsamling i sin borg. Simon var en mand som hadde mange venner og kjendinger; han kunde da melde Kristin nyt. Alle mente at Erlend blev vel dømt til at fare utlegdfare utlegd] dra i landflyktighet og ha forbrutt sine godser til kongen. Erlend sa ogsaa, slik vilde det nok gaa; han var ved godt mod – han agtet at ty til Danmark. Slik som sakerne stod der i landet, var der altid aapen vei for en rask og vaabenduelig mand, og fru Ingebjørg vilde sikkert fagne hans hustru som sin frændekone og holde hende hos sig i sømmelig hæder. Børnene fik Simon ta til sig, men de to ældste sønnerne vilde Erlend dog helst ha med ut –.
Kristin hadde ikke været utenfor kaupangen en dag i al denne tid og hadde ikke set sine børn – saa nær som Naakkve og Bjørgulf; de var kommet ridende til gaarden en kveld alene. Moren beholdt dem hos sig nogen dager, men saa sendte hun dem til Raasvold, hvor fru Gunna hadde tat de smaa til sig.
Erlend ønsket det slik. Og hun var ræd for de tanker som kunde komme op i hende, hvis hun skulde se sine sønner om sig, høre deres spørsmaal og friste at sætte dem ind i sakerne. Hun kjæmpet for at skyve unna alle tanker og minder om de aarene hun hadde været gift paa Husaby. Saa rike hadde de været, at nu syntes de hende som en stor ro – som der er enslags ro over havet i bølgegang, hvis en ser det høit nok oppe fra en berghammer. BaarerneBaarerne] bølgene som jager hverandre, er som evindelige og ens; slik hadde livet bølget gjennem hendes sind i disse rummelige aar.
Nu var det igjen som i de unge aarene, da hun hadde sat sin vilje til Erlend mot alt og mot alle. Nu igjen var hendes liv en eneste forventning fra stund til stund mellem de stunderne da hun fik se sin husbond, sat ved hans side paa sengestedet i taarnrummet i kongsgaarden, 437talte med ham rolig og jevnt – til det kunde hænde at de blev alene et litet øieblik og de kastet sig ind til hinanden i hete, endeløse kys og vild omfavnelse.
Ellers sat hun i Kristkirken, timer ad gangen. Hun laa paa knæ og stirret op mot Sankt Olavs gyldne skrin bak høikorets gitterdører. Herre, jeg er hans hustru. Herre, jeg holdt fast ved ham da jeg var hans i synd og uret. Ved Guds miskund blev vi to uværdige helliget sammen ved hellig vigsel. Brændemerket av syndens brandsaar, tynget av syndens byrde kom vi sammen til Guds hus’s dørstokker, tok vi sammen mot Frelserens legeme av prestens haand. Skulde jeg nu klage, om Gud prøver min troskap, skulde jeg nu tænke paa andet end at jeg er hans hustru og han er min husbond saa længe vi lever begge –.
Torsdag før Mikalsmesse blev hirdmandsstevne holdt og dom fældt over Erlend Nikulaussøn av Husaby. Han blev fundet skyldig i at ha villet svige land og tegner fra kong Magnus, villet reise oprør mot kongen indenlands og føre ind i Norge leiet ledingsmagt. Efterat ha forsket i slike saker fra fortiden, kjendte domsmændene, at Erlend Nikulaussøn hadde forbrutt liv og gods i kong Magnus’ hænder.
Arne Gjavvaldssøn kom ned til Simon Darre og Kristin Lavransdatter i Nikulausgaarden. Han hadde været tilstede ved stevnet.
Erlend hadde ikke forsøkt at gjøre sin undanførsel. Klart og fast hadde han erkjendt for sit forsæt, han hadde med disse tiltak villet tvinge kong Magnus Eirikssøn til at gi sin unge halvbror, junker Haakon Knutssøn Porse, kongedømmet i Norge. Erlend hadde talt ypperlig, syntes Arne. Han hadde holdt frem de store vanskeligheter som kom over landsfolket ved det at kongen 438i de sidste aar neppe hadde været indenfor Norges grænser og stedsestedse] bestandig hadde synt ulyst til at sætte stedfortrædere som kunde skifte ret og øve kongelig myndighet. Ved kongens tiltak i Skaane, ved den ødselhet og det uvet til at stelle med pengesaker som blev lagt for dagen av de mænd, han mest hørte paa, blev folket utsat for overfærd og utarming og kunde aldrig vite sig sikret for nye bønner om hjælp og skatter over det vanlige. Siden de norske riddere og svender av vaaben hadde meget mindre retter og friheter end det svenske ridderskap, blev det vanskelig for de førstnævnte at tevles med de sidste, og det var bare rimelig at den unge og uforstandige mand herr Magnus Eirikssøn hørte mere paa sine svenske herrer og elsket dem mere, siden disse hadde meget mere rigdom og derfor mere evne til at støtte ham med væbnede og krigsvante mænd.
Han og hans forbundne venner hadde nu ment at kjende saa visst hugen hos storparten av landsfolket, herresveiner, bønder og bymænd nord og vest i Norge, saa de hadde ikke tvilet om at de vilde faa fuldt følge der, naar de kunde føre frem et kongsemne som var like nær i slegt med vor kjære herre, hin sæle kong Haakon, som han vi har nu. Da hadde han ventet at landsfolket vilde samle sig om dette, at vi skulde formaa kong Magnus til at la sin bror stige i kongssætet her, men junker Haakon skulde sverge at holde fred og brorskap med herr Magnus, verge Norgesvælde efter de gamle landegrænser, hævde Guds Kirkes ret og lands lov og skik efter gammel sed, bønders og bymænds rettigheter og friheter, men holde nede utlændingers indtrængen i riket. Dette raadet hadde det været hans og hans venners mening at holde frem for kong Magnus paa fredelig vis. Endda det hadde altid været 439norske bønders og høvdingers ret før i verden at vrake en konge som fristet at herske med ulov.
Om Ulf Saksesøns færd i England og Skotland sa han, at Ulfs maal var alene at vinde yndest der for herr Haakon, om Gud vilde unde os ham til drotten. Med ham i disse tiltak hadde ingen norsk mand været uten Haftor Olavssøn av Godøy, hvis sjæl Gud være huld,huld] nådig hans maager Trond Gjeslings tre sønner av Sundbu og Greip og Torvard Toressønner av Hatteberg-ætten.Hatteberg-ætten] ætt fra gården Hatteberg i Kvinnherad; baroniet i Rosendal er tuftet på denne gamle gården
Erlends ord hadde gjort meget indtryk, sa Arne Gjavvaldssøn. Men saa hadde han tilslut, da han nævnte at de hadde ventet støtte av Kirkens mænd, tydet hen paa disse gamle rygterne fra den tid kong Magnus var i voksteren,voksteren] oppveksten og det hadde været uklokt, mente Arne. Erkebiskopens officialofficial] stedfortreder hadde tat skarpt til orde mot det – erkebiskop Paal Baardssøn hadde jo, baade mens han var kansler og nu, baaret stor kjærlighet til kong Magnus for hans gudelige sindelags skyld; og folk vilde helst glemme at disse rygterne nogensinde hadde gaat om kongen deres; nu skulde han jo ogsaa gifte sig med en jomfru, grevens datter av Namurgrevens datter av Namur] Blanca (fra Namur i Belgia) giftet seg med Erik Magnusson i 1335, bryllupet stod på Tunsberghus, som Blanca fikk i morgengave – hadde der nogensinde været sandhet i det, saa hadde vel nu Magnus Eirikssøn aldeles vendt sig fra slikt.
– Arne Gjavvaldssøn hadde vist Simon Andressøn det største venskap mens denne var i Nidaros. Det var nu ogsaa Arne som mindet Simon om at Erlend maatte kunne indanke denne dom som ulovlig fældt. Efter bokens ord skulde maalet mot Erlend være baaret frem av en av hans jevninger,en av hans jevninger] en person av samme stand (som han selv) men herr Finn av Hestbø var ridder og Erlend væpner.væpner] adelsmann som ikke har fått ridderslag Det var da trolig, mente Arne, at en ny dom vilde finde, haardere straf end utlegd kunde ikke Erlend dømmes til.
Hvad det angik som Erlend hadde holdt frem, om et slikt kongsstyre som han mente at landet skulde være 440tjent med – det hadde hørtes vakkert ut ja. Og alle visste hvor den mand var at finde som nok gjerne vilde staa tilrors og styre denne kurs, mens kongen var i umyndig alder – Arne klorte sig i den graa skjegroten, skottet over paa Simon.
«Der har hverken været hørt eller spurt til ham isommer?» sa Simon like sagte.
«Nei. Ja han sier han er i kongens unaade og utenfor alle slike saker, har jeg hørt. Det er aar og dag siden han har holdt ut at sitte hjemme hos sig selv saa længe og høre paa fru Elin snakke. Døtrene hans er like vakre og like dumme som moren, sier folk.»
Erlend hadde hørt sin dom med urokkelig rolig mine, og han hadde hilst herrerne i hirdstevnet like høvisk, frit og vakkert, da han blev ført ut som da han kom ind. Han var rolig og munter, da Kristin og Simon fik tale med ham næste dag. Arne Gjavvaldssøn var med dem, og Erlend sa at han vilde følge Arnes raad:
«Aldrig kunde jeg faa Kristin her med mig til Danmark før i verden,» sa han og la en arm om hustruens midje. «Og jeg hadde altid slik hug til at fare ut i verden med hende –.» Der løp som en sitring over hans ansigtsdrag – og medett kysset han heftig hendes bleke kind, uten at bry sig om de to som saa paa.
Simon Andressøn reiste ut til Husaby for at ordne med flytningen av Kristins løsøreløsøre] rørlige eiendeler (til forskjell fra fast eiendom) til Jørundgaard. Han raadet hende ogsaa til at sende børnene til Gudbrandsdalen ved samme leilighet. Kristin sa:
«Sønnerne mine skal ikke vige ut av farsgaarden, før de blir drevet.»
«Jeg vilde ikke bie paa det, hvis jeg var dig,» sa Simon. «De er saa unge, de kan ikke rettelig skjønne 441dette maalet. Det var bedre du lot dem fare fra Husaby i den tro at de skal bare gjeste sin moster og se til morsarven sin i dalen.»
Erlend gav Simon ret i dette. Det blev dog til at bare Ivar og Skule fulgte med mostermanden sydover. Kristin orket ikke at sende de to smaa saa langt av lei fra sig. Da Lavrans og Munan blev bragt til hende i bygaarden og hun saa at den yngste kjendte hende ikke igjen, brast det for hende. Simon hadde ikke set hende fælde en taare siden den første kvelden han kom til Nidaros – nu graat og graat hun over Munan som sprellet og kavet i morens knugende favntak og vilde til sin fostermor, og hun graat over Lavrans unge som krøp op i morens fang og tok hende om halsen og graat med, fordi hun graat. Hun beholdt nu de to smaa hos sig, og Gaute som ikke vilde fare med Simon – det syntes hende ogsaa uraadelig at slippe det barnet, som bar en altfor tung byrde for sin alder, ut av sit øiesyn.
Sira Eiliv hadde bragt børnene til kaupangen. Han hadde søkt erkebiskopen om orlov fra sin kirke og tillatelse til at gjeste sin bror i Tautra; det fik Erlend Nikulaussøns husprest gjerne. Nu mente han at Kristin kunde ikke sitte i byen med saa mange børn at drage omsorg for, og han bød til at ta med Naakkve og Bjørgulf ut i klosteret.
Sidste kvelden før presten og gutterne skulde fare – Simon var da reist med tvillingerne – skriftet Kristin for den fromme og renhjertede mand som hadde været hendes aandelige fader i alle disse aarene. De sat sammen i mange timer, og Sira Eiliv la hende paa hjertet at være ydmyg og lydig mot Gud, taalmodig, trofast og kjærlig mot sin egtehusbond. Hun laa paa knæ ved bænken, der han sat; da stod Sira Eiliv op, knælte ned ved hendes side, endda med den røde stola, tegnet paa 442Kristi kjærlighets aag,aag] åk, byrde og han bad længe og brændende, uten ord. Men hun visste at han bad for den far og mor og de børn og hele den huslyd, hvis sjælehelse han i alle disse aarene saa trofast hadde strævet for at fremme.
Dagen efter stod hun paa BratørenBratøren] Brattøra i Trondheim, opprinnelig en sand- og grusbanke (øyr) ved Nidelvas utløp og saa lægbrødrene fra Tautra sætte seil paa baaten som skulde føre bort presten og hendes ældste to sønner. Paa hjemveien gik hun indom minoritternesminoritternes] fransiskanermunkenes kirke og dvælet der, til hun trodde hun var sterk nok til at vaage sig hjem i sin egen gaard. Og om kvelden, da de to smaa var sovnet, sat hun med spindingen sin og fortalte for Gaute, til det blev sengetid ogsaa for gutten.
VI.
Erlend sat i kongsgaarden til frem imot Klemensmesse.Klemensmesse] kirkelig festdag 23. november til minne om St. Clemens Da kom bud og brev om at han skulde føres til funds med kong Magnus, under trygt leide. Kongen agtet at drikke jul paa Baagahus det aar.
Kristin blev forfærdelig ræd. Med usigelig møie hadde hun vænnet sig til at synes rolig, mens Erlend sat fangen, under dødsdom. Nu skulde han føres langt bort paa det uvisse, om kongen blev der sagt saa ymse, og i den kreds av mænd, som stod ham nær, hadde hendes husbond ikke venner. Ivar Ogmundssøn, som nu var slotshøvding paa Baagahus, hadde brukt de haardeste ord om Erlends drotsvig. Og han skulde være blit yderligere opirret ved det at han hadde faat høre igjen noget flaaseri som Erlend hadde talt om ham.
Men Erlend var glad til. Kristin saa nok at han tok 443ikke deres tilstundende skilsmisse let. Men denne lange indespærring begyndte nu at lete slik paalete slik paa] være en påkjenning ham, saa han grep begjærlig utsigten til den lange sjøreise og syntes næsten likesæl med alt andet.
I løpet av tre dager var dette ordnet, og Erlend seilte med herr Finns skib. – Simon hadde lovet at komme tilbake til Nidaros før advent, naar han hadde faat omraadet sig litt med sine gjøremaal hjemme; blev der nogen nye tidender forinden, hadde han bedt Kristin sende bud, saa skulde han komme straks. Nu kom hun paa at hun vilde fare syd til ham, og derfra vilde hun drage til kongen, falde for hans føtter og be om naade for sin husbond – gjerne byde alt hun eiet i løsning for hans liv.
Erlend haddehadde] ms, 1922b–1949; hadd 1921a–1922a solgt og pantsat sin gaard i kaupangen til forskjellige; Nidarholms klosterNidarholms kloster] benediktnerklosteret på Munkholmen, rett utenfor Trondheim eiet nu stuehuset, men abbed Olav hadde kjærlig tilskrevet Kristin og bedt hende bruke det, saa længe hun trængte det. Hun sat der nu alene med en tjenestemø, Ulf Haldorssøn som var kommet paa frifot, siden de ikke hadde kunnet føre ham nok over, og hans brorsøn Haldor, Kristins egen svend.
Hun raadslog med Ulf, og han stillet sig først noget tvilende – han mente at det blev en haard reise for hende over Dovre; der var alt kommet meget sne i fjeldet. Men da han saa konens sjæleangst, raadet han til. Fru Gunna tok de to smaa børn ut til Raasvold, men Gaute vilde ikke skilles fra sin mor, og hun turde hellerikke godt slippe den gutten ut av sit øiesyn her nordenfjelds.
De fik saa haardt veir, da de kom syd paa Dovre, at efter Ulfs raad lot de hestene sine være igjen paa Drivstuen og laante ski der – om de skulde bli nødt til at lægge sig for ute næste natten. Kristin 444hadde ikke hat ski paa føtterne siden hun var liten mø, saa det blev tungt for hende at fare frem, endda mændene støttet hende av yderste evne. De naadde ikke længer den dag end midt ind paa fjeldet mellem DrivstuenDrivstuen] det siste herberget før Dovrefjell (og Vårstigen) for den som kommer nordfra og Hjerdkinn,Hjerdkinn] Hjerkinn (siste stopp før Dovre for den som kommer sørfra) og da det tok til at mørkne, maatte de søke ly i en bjerkeli og grave sig ned i sneen. Paa Toftar fik de leiet sig hester; her møtte de skodde, og da de kom litt ned i dalen, fik de regnveir. Da de flere timer efter mørkets frembrud red ind i Formotunet, ulte vinden om noverne,noverne] hushjørnene elven bruste og det suste og duret fra lierne. Tunet var som en bløtmyr og dæmpet lyden av hovslagene – i lørdagskveldens nonshelgnonshelg] helg etter kl. 15 på dagen før helligdager syntes ikke tegn til liv paa den store gaard, og hverken folk eller hunder lot til at bli vár deres komme.
Ulf dundret paa stuehusets dør med sit spyd; en karl kom og lukket op. Straks efter stod Simon selv i forstudøren, bred og mørk mot lysskjæret bak, med et barn paa armen; han drev de gjøende hunder bakom sig. Han gav et rop, da han kjendte sin konesøster, satte ned barnet og drog hende og Gaute ind, mens han selv skilte dem ved de vastrukne ytterplagg.
Der var godt og varmt i stuen, men svært tung luft, for det var en ovnsstue med flat himling, under høienloftet. Og der var fuldt av folk – og børn og hunder yret ut av hver krok. Saa skjelnet Kristin sine to smaasønners ansigter, røde, varme og glade, inde bak bordet hvor et lys stod og brændte. De kom frem nu og hilste litt fremmed paa moren og broren – Kristin skjønte at her hadde hun brutt ind midt i folks hygge og gammen. Forøvrig var stuen i ett urydde, og for hvert skridt hun gik indover stuen, traadte hun i knasende nøtteskaller – de var utover hele gulvet.
Simon sendte tjenestemænd og koner i erender, og 445stuen tømtes for folk og storparten av børnene og hundene – det var grander og deres følge. Mens han spurte og hørte paa hende, fæstet han sammen skjorten og kjortelen som hadde staat aapen helt ind paa den bare, haarede barm. Børnene hadde rakket ham slik til, sa han undskyldende. Han var forfærdelig uflidd, beltet sat snudd skakt, han var meget skidden paa klærne og paa hænderne, sotet i ansigtet og fuld av rusk og støv i haaret.
Straks efter kom to tjenestekoner og førte Kristin og Gaute over i Ramborgs fruerstue. Der var ild i ovnen nu, travle terner tændte lys, redte seng og hjalp hende og gutten til tørre klær, mens andre dækket bordet med drik og mat. En halvstor mø med silkeflettet haar bragte hende ølbollen som frohatten stod over. Piken var Simons ældste datter, Arngjerd.
Saa kom han ind selv; han hadde stelt sig og var mere som Kristin var vant til at se ham, vakkert og staselig klædt. Han leiet sin lille datter ved haanden, og Ivar og Skule fulgte med ham.
Kristin spurte efter sin søster, og Simon svarte, Ramborg hadde fulgt Sundbukonerne ned til Ringheim; Jostein hadde hentet sin datter Helga og saa hadde han villet ha ogsaa Dagny og Ramborg med sig – han var slik en munter, vennesæl gammel mand og hadde lovet at ta god vare paa de tre unge koner. Saa kanske Ramborg blev der i vinter. Hun ventet et barn ved Mathiasmessetider – og Simon selv hadde jo tænkt at han kunde komme til at maatte være hjemmefra i vinter; saa hadde hun det hyggeligere hos de unge frændekonerne. Nei, for husstellet her paa Formo gjorde det ingen skilnad om hun var hjemme eller borte, lo Simon – han hadde da aldrig krævet at det unge barnet, Ramborg, skulde slite med det store styr.
446Om Kristins planer sa Simon straks at han vilde reise med hende sydover. Der hadde han saa mange frænder og sin fars og sine egne venner fra gammelt av, saa her haabet han at kunne tjene hende bedre end i Trondheimen. Om det vilde være klokt av hende at opsøke kongen selv, vilde han der lettere kunne faa skjøn av. Han skulde være reisefærdig om tre – fire dager.
De fulgtes til messen næste morgen som var søndag, og siden gjestet de Sira Eirik hjemme paa Romundgaard. Presten var nu gammel; han tok kjærlig mot Kristin og syntes meget sorgfuld over hendes vanskjæbne. Saa gik de bortom Jørundgaard.
Husene var de samme, og i stuerne var de samme sengene og bænkerne og bordene. Det var nu hendes egen gaard; det saa likest ut til at her skulde hendes sønner vokse op og her skulde hun selv engang lægge sig ned og lukke sine øine. Men aldrig hadde hun følt det saa klart som i denne stund, at livet i dette hjemmet hadde hendes far og mor baaret. Hvad de end maatte ha hat at kjæmpe med i det dulgte, til alle som levet omkring dem hadde der strømmet varme og hjælp, fred og tryghet.
Urolig og tungsindig som hun var, trættet det hende litt, naar Simon snakket om sine egne saker, gaarden og børnene. Hun skjønte selv at det var urimelig; han var villig til at hjælpe hende av al sin evne, hun saa at det var vakkert han vilde fare fra hjemmet i julehelgen og fra sin kone, naar det stod slik til – han tænkte sikkert meget paa om han nu skulde faa en søn, han hadde jo bare det ene barnet med Ramborg, endda de hadde snart været gifte i seks aar. Hun kunde ikke vente at han skulde ta sig hendes og Erlends ulykke slik til hjerte at han derover aldeles 447skulde glemme al glæde ved sine egne gode kaar – men det var underlig at gaa sammen med ham, her han syntes saa glad og varm og tryg i hjemmet sit.
Uvilkaarlig hadde Kristin tænkt at Ulfhild Simonsdatter skulde været lik hendes egen lille søster som hun hadde faat navn efter – været lys og spæd og skjær. Men Simons lille datter var rund og lubben, med kinder som epler og mund som et rødt bær, snare graa øine som lignet farens i ungdommen, og det vakre brune og krøllede haar. Simon var svært glad i det væne, livlige barnet sit og kry av hendes kvikke snak.
«Endda denne jenten er saa ljotljot] stygg og lei og styg,» sa han, la sine hænder om hendes brystkurv og rullet hende, mens han lettet hende op i veiret, «jeg tror det er en byttingbytting] barn av underjordiske ombyttet med menneskebarn som troldene her oppe i kampen har lagt i vuggen til mor din og mig, saa grim og grum en unge er det,» saa satte han hende braat ned og gjorde hastig tre ganger korstegn over barnet, som skræmt av sine egne uforsigtige ord.
Hans frilledatter, Arngjerd, var ikke vakker, men hun saa snild og forstandig ut, og faren hadde hende i følge med sig saa ofte der var leilighet til det. Han roste hendes dygtighet tidlig og sent – Kristin maatte se i Arngjerds kiste, alt som hun allerede selv hadde spundet og vævet og sydd til sit hjemmefølge.
«Den stund jeg lægger denne datteren mins haand i en god og trolynt fæstemands,» sa Simon og saa langt efter barnet, «blir en av de gladeste dager jeg har levet.»
For at spare utgifter og for at reisen kunde gaa fort, vilde Kristin ikke ta med nogen terne og ikke anden mand end Ulf Haldorssøn. Fjorten dager før jul red saa hun og han fra Formo i følge med Simon Andressøn og hans to unge, raske svender.
448Da de kom til Oslo, fik Simon straks spurt at kongen kom ikke til Norge – han vilde nok drikke jul i Stokholm. Erlend sat i borgen paa Akersnes;Akersnes] kongsgård i Akershagen (området mellom Pipervika og Bjørvika) ved gamle Oslo, en forløper for Akershus festning, nevnt første gang i år 1300 høvedsmanden var bortreist, saa indtil videre var det uraad for nogen av dem at faa se ham. Men underfehirden, Olav Kyrning, lovet at la Erlend vite, de var i kaupangen. Olav var meget venlig mot Simon og Kristin, for hans bror var gift med Ramborg Aasmundsdatter fra Skog, saa han regnet maagskap langt ute med Lavransdøtrene.
Ketil av Skog kom ind til byen og bad dem drikke jul ute hos ham, men Kristin vilde ikke ture i helgen, naar Erlend var slik stedt. Og da vilde hellerikke Simon fare, endda hun bad ham meget; Simon og Ketil var noget kjendt, men Kristin hadde bare set sin farbrorssøn en gang, siden han blev voksen.
Kristin og Simon hadde herberge i den samme gaarden hvor hun engang hadde været hans forældres gjest, den tiden de to var trolovede, men de bodde i et andet hus. Der var to senger i stuen, hun sov i den ene og Simon og Ulf i den anden; svendene laa i stalden.
Julenatten vilde Kristin gaa til midnatsmessen i Nonneseters kirkeNonneseters kirke] kirken ved Nonneseter kloster i Oslo, et benediktinerkloster for kvinner – hun sa, det var fordi søstrene sang saa fagert. De fulgtes da dit alle fem. Natten var stjerneklar, mild og vakker, og det hadde snedd litt i kveldingen, saa det var noksaa lyst. Da klokkerne tok til at ringe fra kirkerne, strømmet folk ut av alle gaarder, og Simon maatte leie Kristin. Av og til saa han bort paa hende i smug. Hun var blit meget mager denne høsten, men det var som hendes høie, ranke skikkelse hadde faat igjen noget av ungmøens myke og stille ynde. Over det bleke ansigt var igjen kommet hendes ungdoms uttryk av ro og blidhet som dækket en dyp og dulgt, lyttende spænding. Hun hadde faat 449en underlig gjenfærdsagtig likhet med hin unge Kristin fra den julen for længe siden –. Simon knuget hendes haand og visste ikke at han hadde gjort det, før hun krystet hans fingrer til svar. Han saa op – hun smilte og nikket, og han forstod, hun hadde tat hans haandtryk for en maning,maning] formaning at hun maatte holde sig modig – og nu strævet hun for at vise ham, jo hun var det.
Da de høie helligdager var forbi, gik Kristin ut til klosteret og bad om at faa yde abbedissen og de søstrene som levet endda siden hendes tid ærbødig hilsen. Hun var da i abbedissens talestue en liten stund. Bakefter gik hun ind i kirken. Hun skjønte at indenfor klosterets murer hadde hun intet at skaffe. Søstrene hadde tat venlig imot hende, men hun saa at for dem var hun bare en av de mange ungmøer som hadde været her et læreaar – hadde de hørt noget snak om at hun hadde skilt sig ut fra de andre ungdøtrene paa noget vis, og ikke for det gode, saa lot de sig ikke merke med det. Men det aaret her i Nonneseter, som ruvet saa stort i hendes liv, gjaldt saa litet i klosterets. Hendes far hadde kjøpt sig og sine del i klosterets forbønner for sjælene; den nye abbedissen, fru Elin, og søstrene vilde be for hendes og hendes husbonds bergning, sa de. Men hun skjønte hun hadde ingen ret til at trænge ind og uroe nonnerne med sine besøk. Kirken deres stod aapen for hende som for alle mennesker; hun kunde staa i den nordre omgang og høre sangen av de skjære kvinderøster fra koret, se sig om i det kjendte rum, paa altrene og billederne – og naar søstrene hadde forlatt kirken ut av døren til klostergaarden, kunde hun gaa op og knæbøie ved fru Groa Guttormsdatters liksten, tænke paa den kloke og kraftfulde, værdige moder hvis raad 450hun ikke hadde skjønt eller vyrdet – anden hjemstavnsret hadde hun ikke i dette Kristi tjenestekvinders bo.
Sidst i helgen kom herr Munan til hende – han hadde først nu spurt at hun var i kaupangen, sa han. Han hilste hjertelig paa hende, paa Simon Andressøn og paa Ulf som han alt i ett kaldte sin frænde og kjære ven. Det turde bli vanskelig for dem at faa se Erlend, mente han, de vogtet strengt paa ham – ham hadde det ikke lykkedes at faa indgang hos systrungen sin. Men Ulf sa leende, da ridderen var redet bort, at han trodde ikke Munan hadde trængt saa haardt paa heller – han var saa livende ræd for at bli indblandet i saken, saa han turde mest ikke høre den nævnt. Munan var blit svært gammel, meget skallet og avmagret, belgenbelgen] magen hang aldeles slunken om den digre skrotten. Han sat ute paa Skogheim og hadde en av frilledøtrene sine som var enke hos sig. Faren vilde gjerne været kvit hende, for ingen av de andre børnene hans, hverken egte eller uegte, vilde komme nær ham, naar denne halvsøsteren skulde styre huset; hun var en herskesyk, pengegrisk og skarptunget kvinde. Men Munan turde ikke be hende reise.
Endelig, ut paa nyaaret, skaffet Olav Kyrning Erlends hustru og Simon lov til at se ham. Saa var det igjen for Simon at følge den sorgfulde kone til de hjerteslitende møter. Der blev vogtet meget strengere her end i Nidaros paa at Erlend fik ikke tale med nogen, uten at slotshøvdingens folk var hos.
Erlend var rolig som før, men Simon skjønte at nu begyndte denne tilstand at slite paa manden. Han klaget aldrig, men sa at han led ingen overfærd,overfærd] overlast fik alt saa godt som det kunde skaffes ham, men han indrømmet at kulden plaget ham endel; der var ikke ildsted 451i rummet. Og det var ikke meget han kunde gjøre sig tilgode med renslighet – skjønt hadde han ikke hat lusene at slaas med, saa hadde vel tiden faldt endda længer herute, lo han.
Ogsaa Kristin var rolig – saa rolig at Simon ventet i aandeløs angst paa den dag da hun vel brøt aldeles sammen.
Kong Magnus red sin EriksgataEriksgata] hyllingsferd. Ordet har usikker opprinnelse, men refererer til den tradisjonelle rundturen nyvalgte svenske middelalderkonger foretok for å la seg hylle av folket: fra Uppsala gjennom Södermanland, Östergötland, Småland, Västergötland, Närke, Västmanland og så tilbake til utgangspunktet. Magnus Eriksson var altså blitt valgt og hyllet som konge i 1319, knappe tre år gammel, og han ble kronet i Stockholm i 1336. Ikke desto mindre red han sin eriksgata i 1335, 16 år etter at han var blitt valgt og ett år før han ble kronet. i Sverige, og der var ikke utsigt til at han skulde komme til landegrænsen med det første eller at der vilde bli nogen forandring i Erlends stilling saa snart.
GregorsmessedagenGregorsmessedagen] kirkelig festdag 12. mars til minne om pave Gregor den store hadde Kristin og Ulf Haldorssøn været i kirken paa Nonneseter. Da de paa hjemveien var kommet over broen over nonnebækken, tok hun ikke veien nedover mot herberget som laa nær biskopsgaarden, men hun snudde østover mot Klemenskirkealmenningen og ind i de trange veiter mellem kirken og aaen.
Dagen var graagrugget og det hadde været lindveirlindveir] mildvær en stund, saa deres fottøi og kappefliker blev fort vaate og tunge av den gule lere herute ved elven. De kom ut paa jorderne mot aabakken.aabakken] elvebakken En gang møttes deres øine. Ulf lo stilt, brettet munden til enslags gjeip, men hans øine var sorgfulde; Kristin smilte underlig sykelig.
Straks efter stod de paa kanten av bakken; leren hadde faldt ut her engang i tiden, og gaarden laa ret under den, saa tæt indunder den skiddengule skrænt, hvor litt svart, strantet ugræs grodde opover, at stanken fra svinestien,svinestien] griseinnhegningen som de saa ned i, slog stram op mot dem – to fete sugger gik og snasket i det mørke dynd. Elvebredden var som en smal stripe her, aaens graa og gjørmede strøm med gnuslendegnuslende] gnissende isflak uti randt like op til de forfaldne huser med de vissenbleke tak.
452Mens de stod der, kom en mand og en kvinde frem til indgjærdingen og saa paa grisene – han lænet sig indover og klødde en av purkerne med skaftenden av den sølvbeslaatte tyndøks som han brukte til stav. Det var Munan Baardssøn selv, og konen var Brynhild. Han saa op og blev var dem – stod og maapet opover, da ropte Kristin muntert hilsende ned til ham.
Herr Munan satte i at skoggerle:skoggerle] le høyt og støyende
«Kom ned og faa en varm øldrik i dette dritveiret,» ropte han op.
Paa veien ned til gaardsgrinden fortalte Ulf at Brynhild Jonsdatter holdt hverken herbergshus eller øltapøltap] ølservering mere. Hun hadde været i vanskeligheter flere ganger og var tilslut blit truet med at hun skulde miste huden,miste huden] hudflettes, piskes til blods men Munan hadde frelst hende og gaat i borgengaat i borgen] garantert for for hende, hun skulde aldeles slutte med sine ulovlige næringer. Hendes sønner sat nu ogsaa i slike stillinger at moren for deres skyld maatte tænke paa at bedre sit rygte. Efter sin hustrus død hadde Munan Baardssøn tat op med hende igjen og holdt stadig til i Flugagaarden.
Han tok imot dem i gaardsgrinden:
«Vi er da frænder alle fire paa en gjerd,»paa en gjerd] på en måte kniste han – han var litt øllet,øllet] full, på en snurr men ikke meget. «Du er en god kvinde, Kristin Lavransdatter, from og ikke hovmodig – Brynhild er hæderlig, ærbar kone nu, hun – og jeg var ugift mand da jeg avlet de to sønnerne vi har sammen – og de er de gjæveste av alle børnene mine – det har jeg da ogsaa sagt dig hver dag i alle aarene, Brynhild. Inge og Gudleik har jeg kjærest av børnene mine –»
Brynhild var vakker endda, men gulblek og saa ut som huden hendes maatte være klam at komme nær, Kristin tænkte, som naar man har staat en hel dag over fettgryterne. Men stuen hendes var velstelt, maten og 453drikken som hun bar paa bordet udmerket og kjørrelernekjørrelerne] trekarene rene og vakre.
«Ja jeg snur indom her naar jeg har erende i Oslo,» sa Munan. «Du skjønner, moren vil gjerne spørre tidender om sønnerne sine. Inge skriver til mig ret som det er, for han er en lærd mand, Inge, det maa en biskops ombudsmand være, kan du vite – godt gifte skaffet jeg ham og, Tora Bjarnesdatter fra Grjote;Grjote] gård i Sel tænker du mange mænd hadde faat slik kone til en frillesøn? Saa sitter vi her og snakker om dette, og Brynhild bærer mat og øl til mig som før i tiden, da hun bar nøklerne mine paa Skogheim. Det er tungt at sitte derute nu og tænke paa min sæle hustru –. Saa rider jeg hit ind for at finde litt hygge – naar hugen staar slik paa hende Brynhild, at hun under mig litt venlighet og hygge?»
Ulf Haldorssøn sat med haanden under haken og saa paa Husaby-husfruen. Kristin sat og hørte paa og svarte saa stilt og blidt og høvisk – like rolig og fin som hun kunde været til gjestebud paa en av storgaarderne hjemme i Trondheimen.
«Ja du Kristin Lavransdatter fik hustrunavn og hæder,» sa Brynhild Fluga, «endda du kom villig nok til Erlend i bursloftet mit. Jeg blev hetende tiktik] tispe og løskjerring alle dager – min stedmor solgte mig i hænderne paa ham der – jeg bet og rev, og merkerne efter hver min negl stod i hans aasyn, før han fik fremmet viljen sin med mig –»
«Skal du nu snakke om dette igjen,» sutret Munan. «Du kan vel vite – jeg har da sagt det saa tidt ogsaa – jegogsaa – jeg] ms, 1922b–1949; ogsaa. – jeg 1921a–1922a hadde latt dig gaa med fred, hadde du tedd dig paa folkevis og bedt mig spare dig, men du fór i synet paa mig som en vildkatte endda før jeg var helt indkommet av døren –»
454Ulf Haldorssøn lo sagte ut for sig.
«Og jeg handlet da vel med dig alle dager efter det,» sa Munan. «Du fik alt du gad peke paa – og børnene vore – ja de sitter da bedre og tryggere de end de arme sønnerne til Kristin – Gud verge de armingerne, slik som Erlend har stelt for sine børn! Jeg mener det maa være mere værd end hustrunavn for en mors hjerte – og du vet at jeg ønsket mangen gang, du hadde været slik byrdig, at jeg hadde kunnet lovfæste diglovfæste dig] ta deg til min lovformelige hustru – ingen kone har jeg likt saa godt som dig – endda du var sjelden blid eller snil mot mig – og den hustru som jeg fik, Gud lønne hende. Jeg har stiftet et alter for Katrin min og mig ute i kirken hos os, Kristin – jeg har takket Gud og Vorfrue hver dag for giftet mit, ingen mand har hat bedre –» han snufset og smaagraat.
Litt efter sa Ulf Haldorssøn at nu maatte de gaa. Han og Kristin vekslet ikke et ord paa hjemveien. Men utenfor stuedøren rakte hun sin haand til manden:
«Ulf – min frænde og min ven!»
«Kunde det hjælpe noget,» sa han sagte, «saa skulde jeg gjerne gaa til galgen i Erlends sted – for hans skyld og for din.»
Om kvelden, litt før sengemaal,sengemaal] sengetid sat Kristin alene i stuen med Simon. Da gav hun sig medett til at fortælle, hvor hun hadde været denne dagen. Hun berettet om samtalen derute.
Simon sat paa en krak litt fra hende. Litt foroverlut, med armene hvilende paa laarene og hængende hænder sat han og saa op paa hende med et underlig forskende uttryk i de smaa, skarpe øine. Han mælte ikke et ord og ikke en muskel rørte sig i hans tunge, svære ansigt.
455Da nævnte hun at hun hadde sagt det til sin far og hvad han hadde sagt.
Simon sat som før, ubevægelig. Men om en stund sa han rolig:
«Det er den eneste bøn jeg har bedt dig i alle de aarene vi har været kjendte – om jeg mindes ret – at du skulde – men kunde du ikke tie med det for at spare Lavrans saa –»
Hele Kristins legeme dirret:
«Ja. Men –. Aa Erlend, Erlend, Erlend –»
Ved det vilde skrik for manden op – Kristin hadde kastet sig fremover, med hodet nede i armene sine rugget hun fra den ene side til den anden og blev ved at rope paa Erlend, mellem bævende, stønnende hulk som syntes at slite sig ut av hendes krop, fylde hendes mund med graat, boble og sprute utover –.
«Kristin – i Jesu navn!»
Da han grep om hendes overarme og prøvet at stagge hende, kastet hun sig ind til ham med hele sit legemes tyngde, tok ham om halsen, mens hun graatende blev ved at rope og rope sin husbonds navn.
«Kristin – styr dig –» han knuget hende i sin favn og merket at hun sanset det ikke, hun graat saa hun kunde ikke staa opreist alene. Da løftet han hende op i sine arme – knuste hende indtil sig et øieblik, saa bar han hende bort og la hende ned paa sengen.
«Styr dig,» bad han igjen, kvalt og næsten truende – la sine hænder over hendes ansigt, og hun fattet om hans haandled og arme og klynget sig ind til ham:
«Simon – Simon – aa han maa berges –»
«Jeg gjør hvad jeg kan, Kristin – nu skal du styre dig!» Han braasnudde, gik til døren og ut. Han ropte saa det ljomet mellem husene, paa den tjenestemø som 456Kristin hadde fæstet sig her i Oslo. Hun kom springende, og Simon bød hende gaa ind til husfruen. Straks efter kom møen ut igjen – hendes frue vilde være alene, sa hun forskrækket til Simon som stod paa samme flekken.
Han nikket og gik over til stalden, blev der til Gunnar, hans svend, og Ulf Haldorssøn kom for at kveldsfore. Simon gav sig i snak med dem og gik i følge med Ulf op i stuen igjen.
Kristin saa ikke stort til maagen sin den næste dag. Men efter non, da hun sat og sydde paa et plagg som hun vilde bringe ut til sin husbond, kom han løpende ind, sa intet til hende og saa ikke paa hende, men han slængte aapent sit reiseskrin, fyldte sølvbægeret sit med vin og for ut igjen. Kristin stod op og gik efter. Foran stuedøren stod en fremmed mand og holdt endda hesten sin – Simon drog en guldring av sin finger, slap den op i bægeret og drak kommemanden til.
Kristin gjettet hvad det var, og ropte glad:
«Du har faat en søn, Simon!»
«Ja.» Han slog sendebudet paa skulderen, da denne takkende forvaret bægeret og ringen indenfor sit belte. Saa tok Simon sin hustrus søster om livet og snurret hende rundt. Han saa saa glad ut at Kristin maatte lægge sine hænder paa hans herder – da kysset han hende midt paa munden og lo høit.
«Det blir nok Darre-slegten som skal sitte paa Formo efter dig da, Simon,» sa hun glad.
«Saa blir det – om Gud vil. – Nei ikveld vil jeg gaa alene,» sa han, da KristinKristin] ms, 1922b–1949; Kristen 1921a–1922a spurte om de skulde følges ad til aftensangen.
457Om kvelden sa han til Kristin at han hadde spurt, Erling Vidkunssøn skulde være paa sin gaard, Aker ved Tunsberg. Og denne formiddag hadde han tinget sig skibsleilighet nedover fjorden – han vilde tale med herr Erling om Erlends sak.
Kristin sa ikke stort. De hadde saavidt rørt ved det før, men undgaat at komme nærmere ind paa saken – om herr Erling hadde kjendt til Erlends forehavende eller ikke. Simon sa han vilde raadspørge Erling Vidkunssøn, hvad han mente om Kristins plan, at Simon skulde følge hende ind til Lavrans’ mægtige frænder i Sverige, kræve kynkyn] slekt og frændehjælp av dem.
Da sa hun det:
«Men nu du har faat en slik stortidende, maag, saa tykkes mig det vilde være rimeligst at du sætter ut denne reisen til Aker – først farer op til Ringheim, ser til Ramborg og sønnen din.»
Han maatte snu sig bort, saa svak blev han. Han hadde ventet slik paa dette – om Kristin vilde vise et tegn paa at hun skjønte, han længtet efter at se sin søn. Men da han var blit litt herre over sin bevægelse, sa han, undselig i røsten:
«Jeg har tænkt det, Kristin – Gud vil kanhænde unde den gutten bedre trivsel, hvis jeg kan være taalmodig og styre min længsel efter at se ham, til jeg har vundet hjælpe Erlend og dig litt fremover i dette maalet.»
Dagen efter gik han ut og kjøpte rike og prægtige gaver til sin hustru og gutten – ogsaa til alle de koner som hadde været hos Ramborg, da hun fik barnet. Kristin tok frem en vakker sølvske som hun eiet efter sin mor, den skulde Andres Simonssøn ha, men til sin søster sendte hun den tunge forgyldte sølvkjede, som hun engang i barndommen hadde faat av Lavrans sammen 458med relikviekorset. Dette flyttet hun nu over i Erlends fæstensgave-kjede. Næste dag ved middagstider seilet Simon.
Om kvelden la skibet ind under en ø i fjorden. Simon blev ombord, laa i et hudfatet hudfat] en skinnpose; kombinert sovepose og reiseveske med nogen vadmelsvævervadmelsvæver] tøystykker av vadmel bredt oppaa og saa paa stjernehimmelen, hvor billederne syntes at hugge og dukke, mens baaten duvet paa de døsig glidende sjøer. Vandet klasket og isflakene skuret og dunket mot fartøiets sider. Det var næsten godt at kjende kulden smyge længre og længre indigjennem kroppen. Det dulmet –.dulmet] dempet smerten
Endda, nu var han viss paa, saa ilde som det hadde været, kunde det aldrig mere bli. Nu naar han hadde en søn. Det var ikke det at han trodde, han kunde bli gladere i gutten end han var i døtrene sine. Men det var noget andet. Saa hjerteglad som de smaa møerne hans kunde gjøre ham, naar de søkte ind til far sin med sin lek og latter og snak, saa liflig som det kjendtes at ha dem i fanget og føle det myke barnehaar under sin hake – en mand stod ikke paa den maaten i kjeden av sin æts mænd, hvis hans gaard og gods og mindet om hans færd i verden skulde følge med en datters haand over til en fremmed slegt. Men nu, naar han turde haabe, vilde Gud unde denne vesle gutten at vokse op, saa skulde paa Formo søn følge efter far – Andres Gudmundssøn, Simon Andressøn, Andres Simonssøn – da var det som saa selvgivet, at for Andres maatte han staa slik som faren hadde staat for ham selv, en redelig mand, i sine lønlige tanker likefuldt som i sin aapenbare færd.
– Sommetider hadde det været slik at han skjønte ikke, hvordan han skulde orke længer. Hadde han endda set ett tegn til at hun forstod noget. Men hun 459var mot ham som de skulde være kjødelige søskende – omsorgsfuld for hans vel, snil og kjærlig og blid –. Og han visste ikke hvor længe det skulde vare – at de skulde leve i hus sammen paa denne maaten. Tænkte hun aldrig paa at han kunde ikke glemme – fordi om han var nu gift med hendes søster, kunde han ikke aldeles glemme, de to hadde engang været agtet til at leve sammensammen] ms, 1922b–1949; samme 1921a–1922a som egtefolk –.
Men nu hadde han denne sønnen. Han hadde altid blygdes ved at lægge til med sine egne ord noget enten om ønske eller tak, naar han læste sine bønner. Men Kristus og Maria visste vel hvad han hadde ment med det at han hadde sagt dobbelt saa mange Paternoster og Ave om dagene i det sidste. Og det skulde han bli ved med saa længe han var hjemmefra. Og vise sin taknemmelighet paa høvelig og rundhaandet vis ellers og. Saa fik han kanhænde hjælp paa denne reisen og.
Egentlig syntes det ham selv urimelig at vente noget utbytte av denne færden. Det var aldeles koldt mellem herr Erling og kongen nu. Og om den forrige riksstyrer var aldrig saa mægtig og byrgbyrg] stolt og aldrig saa litet trængte at frygte den unge kongen, som var meget vanskeligere stillet end Norges rikeste og høibyrdigste mand – det var ikke ventelig at han skulde ville opirre kong Magnus endda mere mot sig ved at tale Erlend Nikulaussøns sak og drage paa sig mistanken om at han hadde kjendt til Erlends svikraad. Selv om han hadde hat del i dem, ja om han hadde staat bak hele tiltaket, færdig til at gripe ind og la sig sætte over landsstyret samme stund her igjen var en umyndig konge i landet – saa kunde han ikke føle sig bunden til at vove noget for at hjælpe den mand som hadde bragt hele planen til at strande for et skammelig elskovseventyrs skyld. Det var som 460han halvveis glemte det, naar han var sammen med Erlend og Kristin – for de to syntes neppe at huske det mere. Men det var nu slik at Erlend selv hadde voldt, der kom ikke mere ut av hele tiltaket end ulykke for ham selv og de gode mænd som var blit røbet ved hans taapelige letfærdighet.
Men han maatte friste alle utveier for at hjælpe hende og hendes husbond. Og nu begyndte han at haabe; for kanske Gud og jomfru Maria eller nogen av de helgener, som han hadde pleiet at vise ære med offer og almissegjerd, vilde støtte opunder her ogsaa.
Han kom til Aker temmelig sent næste kveld. En gaardsstyrer tok imot ham og sendte svender ivei, nogen med hestene, nogen med hans svend til karlstuen, men selv gik han til det loft hvor ridderen sat og drak. Straks efter kom herr Erling selv ut i loftssvalen og stod der mens Simon steg op ad trappen; da hilste han gjesten velkommen høvisk nok og førte ham ind i buret, hvor Stig Haakonssøn fra Mandvik sat og en ganske ung mand som var Erlings eneste søn, Bjarne Erlingssøn.
Han blev da fagnet vakkert nok, tjenestefolk tok hans ytterplagg og bar ind mat og drikke. Men han gjettet at mændene gjettet – ialfald herr Erling og Stig – hvad han var kommet for, og følte at de holdt sig tilbake. Saa da Stig tok til at snakke om at han var en sjelden mand at se paa denne kanten av landet, han slet ikke ned dørstokkerne hos sine maager fra før i tiden – ja hadde han været længer syd end til Dyfrin siden Halfrid døde – svarte Simon, nei ikke før i vinter. Men nu hadde han været i Oslo nogen maaneder med sin hustrus søster, Kristin Lavransdatter, som var gift med Erlend Nikulaussøn.
461Dertil taug de litt. Saa spurte herr Erling høflig til Kristin og til Simons hustru og søskende, og Simon spurte til fru Elin og Erlings døtre og hvordan Stig levet og om nyt fra Mandvik og efter gamle naboer der.
Stig Haakonssøn var en førladen, mørkhaaret mand, nogen aar ældre end Simon, søn av Halfrid Erlingsdatters halvbror herr Haakon Toressøn og brorsøn av Erling Vidkunssøns frue Elin Toresdatter. Han hadde mistet SkidusysselSkidusyssel] Skienssyssel (administrativt område) og befalingen paa borgen i Tunsberg for to vintrer siden, da han blev uvenner med kongen, men sat ellers godt nok i det, der han sat paa Mandvik, men han var barnløs og enkemand. Simon kjendte ham ganske godt og hadde været god ven med ham som med alle sin første kones frænder – om venskapet end ikke hadde været ovhett. Han visste saa inderlig vel hvad de alle hadde tænkt om Halfrids andet giftermaal – herr Andres Gudmundssøns yngre søn kunde være baade velstaaende og godættet, men jevngifte for Halfrid Erlingsdatter var han ikke og ti aar yngre end hende; de kunde ikke skjønne hvorfor hun hadde sat sin hug til denne unge manden, men de fik unde hende at gjøre som hun vilde – siden hun hadde hat det saa ulidelig vondt hos førstemanden sin.
Erling Vidkunssøn hadde Simon bare møtt etpar ganger før, og da hadde han altid været i følge med fru Elin, og da var der aldrig laatlaat] lyd i ham; ingen trængte si mere end ja og ha, hvor hun var i stuen. Herr Erling var ældet ikke litet siden den tid – han var blit noget mere førladen,førladen] tykkfallen men han hadde endda en vakker og staselig skikkelse, for han førte sig overmaate smukt, og det klædte ham godt at hans bleke, rødgule haar nu var blit sølvgraat og glinsende.
Den unge Bjarne Erlingssøn hadde Simon ikke set 462før. Han var vokset op nær Bjørgvin i huset hos en geistlig herre, Erlings ven – i slegten sa de fordi faren vilde ikke ha ham gaaende ute paa Giske i alt det kvindfolkvaaset der. Erling selv var der ikke mere end han maatte, og føre gutten med sig paa sine stadige reiser turde han ikke, for Bjarne hadde været meget svak av helse i opveksten, og to andre sønner hadde Erling Vidkunssøn mistet mens de var smaa.
Gutten saa overmaate vakker ut, slik han sat med lyset bak sig og viste ansigtet fra siden. Sort, kraftig kruset haar bruste frem over panden, de store øine syntes sorte, næsen var stor og vakkert krøket, munden fast og fuld og fin og haken veldannet. Dertil var han høi, herdebred og slank. Men saa skulde Simon sætte sig indtil bordet og spise, matsvenden flyttet lyset, og nu saa han at paa halsen var Bjarnes hud aldeles opætt av kjertelarrkjertelarr] arr etter tuberkulose i lymfekjertlene (vanligvis på halsen) – det bredte sig paa begge sider helt opunder ørerne og bort til under haken, døde blankhvite hudflak og blaarøde striper og svulne knuter. Og saa hadde Bjarne den vane at han drog alt i ett op hætten paa den runde, skindbremmede fløiels skulderkrave som han sat med herinde i stuen ogsaa – halvveis opover hodet til ørerne. Litt efter blev det vel varmt for ham, saa drog han den ned, og saa trak han op i den igjen – han syntes ikke at vite om at han gjorde det. Simon blev rent urolig i hænderne selv tilslut av at se paa det – endda han prøvet at la være at se dit.
Herr Erling hadde neppe sine øine fra sønnen – men han syntes hellerikke at vite om at han sat slik og saa ufravendt paa gutten. Erling Vidkunssøns ansigt var ikke meget bevægelig og der var ikke synderlig uttryk i hans blekblaa øine – men under det litt vage 463og vandagtige blik syntes endeløse aars bekymring og tanker og kjærlighet at ligge bundfældt.bundfældt] som bunnfall
Saa snakket de tre ældre mænd sammen, høvisk og trevent,trevent] trått mens Simon spiste, og den unge sat der og tuklet med kravehætten. Siden drak de alle fire en sømmelig tid, og saa spurte herr Erling om ikke Simon var reisetræt, og Stig bad ham tækkestækkes] ta til takke med at sove hos ham. Simon var glad til at han fik utsættelse med at snakke om sit erende. Denne første kvelden paa Aker hadde trykket ham noksaa meget ned.
Næste dag, da han kom frem med det, svarte herr Erling paa det nærmeste som Simon hadde ventet. Han sa at godvillig hadde kong Magnus aldrig hørt paa ham, men han hadde skjønt, fra den stund at Magnus Eirikssøn blev gammel nok til at mene noget, hadde han ment, at Erling Vidkunssøn skulde ikke faa ha noget at si hos ham, naar han engang blev myndig. Og siden denne tvist mellem ham og hans venner paa den ene siden og kongen paa den anden var blit forlikt, hadde han hverken hørt eller spurt til kongen og kongens venner. Om han talte Erlends sak for kong Magnus, saa vilde det neppe gavne manden stort. Men han visste vel nok at mange her i landet trodde, han hadde staat bak Erlends forehavende paa noget vis. Simon fik tro ham eller ikke tro ham – hverken han eller hans venner hadde kjendt noget til at dette var igjære. Men var denne saken blit røbet paa en anden maate, eller hadde disse eventyrlystne unge halsenehalsene] våghalsene ført frem sit vovestykke og mislykket – saa vilde han traadt frem og fristet at mægle. Men slik som det var gaat, saa syntes han ikke at nogen med rimelighet kunde kræve, han skulde staa op og styrke folks mistanke om at han hadde spillet to spil.
464Men han raadet Simon til at vende sig til Haftorssønnerne. De var kongens systrunger, og naar de ikke netop laa i feide med ham, saa holdt de dog enslags venskap. Og saavidt som Erling kunde skjønne, saa var de mænd som Erlend dækket snarere at finde mellem Haftorssønnernes kreds – og blandt de yngste av stormændene.
Nu var det jo slik at kongens bryllup skulde staa her i landet i sommer. Der kunde da være et høvelig tilfælde for herr Magnus til at vise skaansel og mildhet mot sine uvenner. Og kongens mor og fru Isabel kom vel til veitslerne. Simons mor hadde jo været dronning Isabels mø da hun var ung, om Simon vilde vende sig til fruen eller om Erlends hustru faldt ned for kongens brud og fru Ingebjørg Haakonsdatter med sine bønner om deres forbøn.
Simon tænkte at det fik bli den aller sidste utvei, at Kristin skulde knæle for fru Ingebjørg. Hadde hertuginden skjønt hvad hæder var, saa hadde hun vel forlængst traadt frem og løst Erlend ut av hans vanskeligheter. Men da han engang hadde nævnt dette til Erlend, hadde denne bare ledd og sagt – den fruen hadde altid saa mange saker og vanskeligheter selv, og hun var vel vred, fordi det nu syntes litet likt til at hendes kjæreste barn nogen sinde skulde faa kongenavn.
VII.
Først paa vaaren reiste Simon Andressøn nord paa Toten for at hente sin hustru og sin spæde søn og følge dem hjem til Formo. Han blev nu deroppe en tid for at se litt efter sine egne saker.
465Kristin vilde ikke reise fra Oslo. Og hun turde ikke gi efter for den higende, sugende længsel efter sine tre sønner som sat der i dalen. Skulde hun bli ved og holde ut det livet som hun nu levet fra dag til dag, saa maatte hun ikke huske paa børnene sine. Hun holdt ut, hun syntes rolig og modig, hun talte med fremmede og hørte paa fremmede og tok mot raad og trøst – men da maatte hun holde fast ved tanken paa Erlend, bare Erlend! I de enkelte smaastunder, naar hun ikke holdt sine tanker fast i viljens grep, skjøt billeder og tanker gjennem hugen hendes: Ivar stod i vedskaalenvedskaalen] vedskjulet paa Formo sammen med Simon og biet spændt, mens mostermanden lette frem et emne til ham, bøiet og prøvet vedskiernevedskierne] den kløvde veden i hænderne. Gautes lyse gutteaasyn, mandig beslutsomt, mens han strævet fremoverbøiet mot snefoket hin graa vinterdag paa fjeldet ihøst – skien hans gled tilbake, han seg baklængs nedover kneiken et stykke, det bar dypt ind i snefonnen med ham – og et øieblik var hans mine ved at briste, han var et overtræt, hjælpeløst barn. Tankerne vilde gaa til de to smaa: Munan kunde vel baade gaa og snakke litt nu – var han like væn som de andre hadde været i den alderen. Lavrans hadde vel glemt hende. Og de to store ute i klostret paa Tautra. Naakkve, Naakkve, hendes førstefødte –. Hvad skjønte og hvad tænkte de to store, og hvordan bar Naakkve det i sin barnslighet, at nu skulde vel intet i livet bli for ham slik som hun og han selv og alle mennesker hadde tænkt –.
Sira Eiliv hadde skikket hende et brev til, og hun hadde meldt Erlend hvad som stod i det om deres sønner. Ellers nævnte de aldrig sine børn. De talte ikke om fortid og ikke om fremtid nu mere. Kristin bragte ham et klæsplagg eller en ret mat, han spurte 466hendehende] ms, 1922b–1949; hente 1921a–1922a ut om hvordan hun hadde hat det siden sidst, de sat haand i haand paa hans seng. Saa kunde det hænde at de blev alene et øieblik i det lille kolde, skidne, stinkende rum – de knuget sig ind til hinanden i stumme, brændende kjærtegn, hørte uten at sanse det Kristins terne le med borgsvendene utenfor i trappen.
Tidsnok naar han enten var blit tat fra hende eller git tilbake til hende, at møte tanken paa børneflokken og dens ændrede kaar – paa alt andet i hendes liv end manden her. Hun kunde ikke miste en time av den tid de fik være sammen, og hun turde ikke tænke paa gjensynet med de fire børnene hun hadde nordenfjelds – saa tok hun imot det da Simon Andressøn bød til at fare alene til Trondheim og sammen med Arne Gjavvaldssøn vareta hendes tarvtarv] interesser i boets opgjør. Meget rikere skulde kong Magnus ikke bli av Erlends gods – manden var meget mere forgjældet end han selv hadde hat noget skjøn om, og han hadde reist penger som var sendt til Danmark og Skotland og England. Erlend trak paa skuldrene og sa med et halvsmil, at dem ventet han nu ikke noget vederlag for.
Saa stod Erlends sak næsten ved det samme, da Simon Andressøn kom tilbake til Oslo ved korsmessetid om høsten.korsmessetid] kirkelig festdag 14. september da innhøstningen skulle være forbi og gjerder og grinder skulle kunne tas ned (korsmesse ble også feiret på våren, 3. mai, se tidligere kommentar) Men han blev forfærdet ved at se, hvor slitne de saa ut, baade Kristin og maagen, og han blev underlig vek og syk om hjertet, da de begge endda hadde saa meget herredømme over sig selv, at de sanset takke ham som fór hit paa denne aarstid, da han daarligst kunde være hjemmefra sine gaarder. Men nu drog folk sammen til Tunsberg, hvor kong Magnus sat og biet paa sin brud.
Litt ut i maaneden fik Simon tinget sig skibsleilighet dit – med nogen kjøbmænd som skulde seile om otte 467dager. Da kom en morgen en fremmed svend og skulde be Simon Andressøn umake sigumake sig] ta bryet med å gå bort i Halvardskirken straks – Olav Kyrning ventet paa ham der.
UnderfehirdenUnderfehirden] embetsmannen med ansvar for deler av kongens inntekter (underordnet fehirden) var i voldsomt oprør. Han sat ute paa borgen, mens fehirden var i Tunsberg. Og kvelden før hadde der kommet et følge av herrer som viste ham brev under kong Magnus’ segl, at de skulde forske i Erlend Nikulaussøns sak, og han hadde latt fangen føre ind for dem. De tre var utlændinger, franskmænd vist – Olav hadde ikke skjønt maalet deres, men hirdprestenhirdpresten] presten for kongens hird (hoff, krigsfølge og livvakt) hadde talt med dem paa latin imorges, det skulde være frænder av den jomfruen som skal bli vor dronning – det lover vakkert! De hadde tat Erlend i haardt forhør – hadde hat med enslags stige og nogen karer som kunde stelle med slikt. Denne dagen hadde han negtet at føre Erlend ut av kammeret og sat sterk vagt – det ansvaret skulde han ta paa sig, for dette var ulov,ulov] lovløshet en færd som ikke var spurtspurt] erfart før i Norge!
Simon fik laant en hest hos en av presterne ved kirken og red med Olav like ut paa Akersnes.
Olav Kyrning saa litt ængstelig paa den andens sammenbitte ansigt som rødmeblussene drev i byger over. Indimellem rørte Simon sig vildt og voldsomt, som han ikke visste av det – og den fremmede hest kastet sig, steilet og vægret mot denne rytter.
«Jeg ser paa eder, Simon, at I er vred,» sa Olav Kyrning.
Simon visste neppe selv hvad der var øverst i hans sind. Han var saa oprørt at han kjendte sig kvalm indimellem. Det blinde og vilde som brøt i ham og drev hans raseri til det ytterste, var enslags skam – en mand som naken, uten vaaben eller verge, maatte taale fremmede næver i sine klær, fremmede haandfare hans krop 468– det var som at høre om voldtægt av kvinder, han blev yr av hevnlyst og begjær efter at se blod for det. Nei, slikt hadde aldrig været sed og skik i dette landet, vilde de vænne norske adelsmænd til at taale slikt –. Ikke skulde det bli!
Han var syk av rædsel for det som han skulde faa se – angsten for den skam, han skulde tilføie en anden mand ved at se ham slik, overvældet ham over alle andre følelser, da Olav Kyrning laaste op døren til ErlendsErlends] ms, 1924–1949; Erlens 1921a–1923 fangerum.
Erlend laa paa gulvet, utstrakt skraat fra det ene hjørne av rummet til det andet; han var saa høi at det var bare paa den maaten han kunde faa plads til at rette sig ut i sin fulde længde. Der var lagt noget halm og klær under ham paa gulvets tykke dynd av smuds, og legemet var teppet til med hans mørkeblaa, pelsforede kappe, helt op til haken, saa kravens bløte graabrune maarskind blandet sig med det svarte, tustrede krusskjeg som Erlend hadde faat mens han sat fangen.
Munden syntes hvit indi skjegget; hans ansigt var snehvitt. Næsens svære, rette trekant sprang urimelig høit op fra de indfaldne kinder, det graasprængte haar laa i svede, skilte strenger tilbake fra den høie, smale pande – i hver av de indsvungne tindinger var et stort blaarødt merke, som om noget hadde klemt eller holdt ham der.
Langsomt, besværlig slog han op de store vandblaa øine, fristet etslags smil, da han kjendte mændene, hans stemme var litt fremmed og utydelig:
«Sit ned, maag –» han rørte hodet bort imot det tomme sengested. «Ja nu har jeg lært nyt, siden vi saaes sidst –»
Olav Kyrning bøiet sig over Erlend og spurte om han 469ønsket noget. Da han ikke fik svar – vist fordi Erlend ikke orket si noget – tok han kappen tilside. Erlend hadde bare linbrok og en skjortefille paa – og synet av de optrutnede og misfarvede lemmer ophidset og rystet Simon som en uterliguterlig] uren rædsel. Han undret paa om Erlend kjendte noget slikt – der kom en skygge av rødme over ansigtet, mens Olav strøk med en klut, som han dyppet i et vasfat, nedefter armer og ben. Og da han la kappen over igjen, skubbet Erlend den tilrette med nogen smaa rørsler av lemmerne og ved at dra kappen opover sig med haken, saa han var helt tildækket.
«Ja,» sa Erlend, han var nu litt mere lik sig selv i stemmen og smilet litt tydeligere om den bleke mund, «næste gang – blir værre! Men jeg er ikke ræd – ingen trænger være ræd – de faar ikke brutt noget ut av mig – paa dette viset –»
Simon kjendte paa sig at manden sa sandt. Pinsler vilde ikke kunne tvinge et ord ut av Erlend Nikulaussøn. Han som kunde gjøre og røbe hvad det skulde være i hidsighet og tankeløshet, vilde aldrig la sig rokke en haandsbred ved vold. Og han følte at den skam og krænkelse som han kjendte paa en anden mands vegne, var Erlend neppe selv vár – han var opfyldt av en egensindig glæde ved at trodse sine bødler og tilfreds tryghet for sin haardførhet. Han som altid faldt saa ynkelig ned, naar han møtte en fast vilje, som selv sagtens hadde kunnet være grumgrum] grusom i et øiebliks forfærdelse, svinget op, nu da han i denne grumhet veiret en motstander som var svakere end han selv.
Men Simon svarte og snerret mellem tænderne:
«Næste gang – blir vel ikke! Hvad sier I, Olav –?»
Olav rystet paa hodet, men Erlend sa med en skygge av sin gamle flaakjeftede kaathet i røsten:
470«Ja kunde jeg – tro det – saa fast som dere! Men disse karerne vil neppe – nøie sig med dette –» han blev var de trækninger som arbeidet i Simons muskelsvære, tunge ansigt: «Nei Simon – maag!» Erlend vilde reise sig op paa albuen; ved smerten gav han et underlig kvalt støn og sank tilbake i uvit.
Olav og Simon stelte tafatt med ham. Da svimerien var over, laa Erlend litt med aapne øine; han talte mere alvorlig:
«Skjønner dere ikke – det gjælder – meget – for Magnus – at faa rede paa – hvilke mænd han ikke bør tro paa – længer end han ser dem. Saa megen uro – og misnøie – som her har været –»
«Ja tænker han dette skal dæmpe misnøien saa,» sa Olav Kyrning truende. Da sa Erlend, sagte og blank i røsten:
«Jeg har stelt med dette maalet slik – at faa vil mene – der ligger vegt paa, hvordan det gaar mig – det vet jeg selv –»
De to andre mænd rødmet. Simon hadde trodd, Erlend saa ikke dette selv – og der hadde aldrig før været tydet hen paa fru Sunniva mellem dem. Nu brast han ut, fortvilet:
«At du kunde – stelle dig saa – vetløst uvorrent!»
«Nei det skjønner jeg ikke heller – nu,» sa Erlend oprigtig, «men – i helvete! kunde jeg tænke at hun kunde læse skrift! Hun syntes – svært ulærd –»
Øinene gled igjen, han var like ved at svime bort paany. Olav Kyrning mumlet om at hente noget og gik ut. Simon bøiet sig over Erlend, som atter laa med halvaapne øine:
«Maag – var – var Erling Vidkunssøn med dig i dette?»
471Erlend virret litt med hodet, smilte langsomt:
«Ved Jesus, nei. Vi tænkte – enten skulde han ikke være djerv nok til at gaa med – eller saa skulde bare han raadet med alting. Men spørg ikke, Simon – jeg vil intet si – til nogen – saa vet jeg, jeg forsnakker mig ikke –»
Med ett hvisket Erlend sin hustrus navn. Simon bøiet sig ned over ham – han ventet at den anden vilde be ham hente Kristin til sig nu. Men han sa fort, som i et blaf av feber:
«Hun maa ikke faa nys om dette, Simon. Si, der er kommet kongens bud, at ingen maa gaa nær mig. Faa hende ut til Munan – paa Skogheim – hører du – disse franske – eller blaalandskeblaalandske] afrikanske – nye vennerne – til kongen vor – vil ikke gi sig endda! Faa hende ut av kaupangen, før det blir spurt i byen! Simon?»
«Ja.» Hvordan han skulde faa til det, ante han ikke.
Erlend laa litt med lukkede øine; sa med etslags smil:
«Jeg tænkte inat – paa den gangen hun fik ældste sønnen vor – hun hadde det vist ikke bedre da – skal en dømme efter slik som hun klaget sig. Og har hun kunnet taale det – syv ganger – for vor gammens skyld – saa kan vel jeg –»
Simon taug. Den uvillige sky som han kjendte – for at livet skulde tete] vise ham sine sidste løndommer av kval og av lyst – syntes Erlend end ikke at ane noget av. Han tumlet med det værste og med det væneste saa troskyldig som en menløs gut, hvis venner har ført hamham] ms, 1922a–1949; han 1921a–1921b med sig paa et porthus, drukken og nyfiken –.
Erlend virret utaalmodig med hodet:
«Disse fluerne – er det værste –. Jeg tror de er Puken selv –»
Simon tok sin lue, slog høit og lavt i kakernekakerne] ansamlingene av blaasorte 472fluer, saa de for surrende og larmende tilveirs i skyer – traakket rasende ned i dyndet alle som faldt svimeslaat i gulvet. Det skulde ikke monne stort, for glughullet i muren gapte aapent – vinteren før hadde det været dækket av en trælem med en skjaaruteskjaarute] rute trukket med gjennomsiktig hinne i, men da blev rummet svært mørkt.
Men han fór slik, da Olav Kyrning kom tilbake med en prest som bar et drikkebæger. Presten tok under Erlends nakke og støttet ham, mens han drak. En hel del randt ut i skjegget hans og nedover halsen, og han laa rolig og ubrydd som et barn, da presten efterpaa tørket av ham med kluten.
Simon var tilmodetilmode] til sinns som det æsetæset] gjæret i kroppen hans, blodet dunket og dunket i halsen opunder ørerne, og hans hjerte slog rart og urolig. Han stod et øieblik og stirret fra døren paa det lange, utstrakte legeme under kappen. Feberrødmen kom og gik i bølger nu over Erlends ansigt, han laa med halvaapne, glinsende øine, men han smilte til maagen, en skygge av sit underlig uvoksne smil –.
Næste dag, da Stig Haakonssøn paa Mandvik sat ved dugurdsbordet med sine gjester, herr Erling Vidkunssøn og hans søn Bjarne, hørte de hovslag av en enkelt hest i tunet. Straks efter blev herrestuens dør slængt aapen, og Simon Andressøn kom fort frem mot dem. Han tørket sig over ansigtet med ærmet – var tilskvettet med søle helt op i nakken efter ridtet.
De tre mænd ved bordet reiste sig op mot den kommende, med smaautbrud, halvt hilsen, halvt forundring. Simon hilste ikke, han stod og støttet sig paa sit sverd med begge hænder om hjaltet, han sa:
«Vil dere høre underlige tidender – de har tat Erlend 473Nikulaussøn og strukket ham paa stigestige] pinebenk – nogen utlændinger som kongen sendte til at forhøre ham –.
Mændene gav et rop og stimet sammen om Simon Andressøn. Stig slog den ene haanden i den anden:
«Hvad har han sagt –!»
Samtidig snudde de sig som uvilkaarlig, baade han og Bjarne Erlingssøn, mot herr Erling. Simon brast i latter, lo og lo.
Han sank ned paa den stol som Bjarne Erlingssøn hadde trukket frem til ham, tok mot ølbollen som den unge bød ham, og drak begjærlig.
«Hvorfor ler I?» spurte herr Erling barsk.
«Av Stig lo jeg.» Han sat litt foroverbøiet, med hænderne støttet paa de lerstænktelerstænkte] leirete hoselaar – gav etpar smaa latterprust endda. «Jeg hadde tænkt – vi er da storhøvdingers sønner alle som er herinde – jeg hadde ventet, dere skulde harmes saa meget over at slikt kan gaa over en av vore jevninger, dere skulde spurt først hvordan slikt kan gaa til –.
– Jeg kan ikke si at jeg vet saa nøie, hvordan loven er i slike maal. Siden min herre kong Haakon døde, har jeg været nøiet med det at jeg skyldte hans eftermand min tjeneste, naar han vilde byde over mig,vilde byde over mig] gi meg et oppdrag i krig og i fred – ellers saa har jeg holdt mig i ro paa gaarden min. Men jeg kan ikke skjønne andet end at der er faret frem med ulov i dette maaletdette maalet] denne rettssaken mot Erlend Nikulaussøn. Hans staldbrødrestaldbrødre] kamerater hadde skilt og dømt i hans sak – med hvilken ret de dømte ham fra livet, vet ikke jeg – saa blev der budt ham grid og leidegrid og leide] forsikring om straff- og bevegelsesfrihet til han kunde komme til møte med sin frænde kongen – om han skulde ville unde Erlend at bli forlikt med sig. – Siden har manden ligget i taarnet paa AkersborgenAkersborgen] Akershus festning, påbegynt bygd omkring 1299 og nevnes som «sterk» i 1308 bortimot et aar, og kongen 474har været utenlands mest al den tiden – nogen brever har faret og reist – intet er kommet ut av det. Saa sender han hit nogen knaperknaper] væpnere – ikke er de norske og ikke er de kongens hirdmændhirdmænd] medlemmer av kongens hird (livvakt, garde) – og frister at forhøre Erlend paa slikt vis som er uhørt fremfærd mot en norsk mand som har hirdmands ret – mens fred raader i landet og Erlends frænder og jevninger drager sammen i Tunsberg for at feire kongens bryllup –.
Hvad mener I om dette, herr Erling –?»
«Jeg mener –.» Erling satte sig paa bænken midt imot ham. «Jeg mener, I har sagt det klart og greit, Simon Darre, hvordan denne saken staar. Ikke skjønner jeg at kongen kan gjøre mere end en av tre ting: enten lar han Erlend bøte efter den dom som blev fældt i Nidaros – eller saa maa han nævne op en ny ret av hirdmændene og la saken mot Erlend føre av en mand som ikke bærer riddersnavn – og de faar dømme Erlend utlegdutlegd] til landflyktighet med lovlig frist til at komme sig væk av kong Magnus’ riker. Eller saa faar han unde Erlend at komme til forlik med sig. Og det vil være det klokeste han kan gjøre.
Denne saken tykkes mig være saa grei nu, at hvem som I vil lægge den frem for i Tunsberg, vil følge med eder og støtte eder. Jon Haftorssøn og bror hans er der. Erlend er deres frænde likefuldt som han er kongens – Ogmundssønnerne vil skjønne at her er uret uforstandig. HirdstjorenHirdstjoren] hirdhøvdingen bør I vel vende eder til først – faa ham og herr Paal Eirikssøn til at stevne møte av de haandgangne mænd som er i byen nu og som synes de mest skikkede til at ta haand om dette –»
«Vil ikke I og eders frænder fare med mig, herre?»
«Vi agter os ikke til veitslerne,» sa Erling kort.
«Haftorsønnerne er unge – og herr Paal er gammel 475og skrøpelig – og de andre –. I vet bedst selv, herre, det er saan at de har nogen magt, ved kongens yndest og slik, men –. Erling Vidkunssøn, hvad gjælder de mot eder? I, herre, I har hat slik magt i dette landet som ingen anden høvding siden – jeg vet ikke naar. Bak eder, herre, er de gamle ætterne som folket i dette landet kjendte mand for mand, saa langt tilbake som frasagnfrasagn] fortellingen, overleveringen gaar om onde tider og gode tider her i bygderne vore. I farsætten – hvad er Magnus EirikssønEirikssøn] ms, 1922a–1949; Erikssøn 1921a–1921b eller Haftor paa Sudrheims sønner mot eder – er deres rigdom værd at nævnes mot eders? Disse raadene I gir mig – det vil ta tid, og de franske mændene ligger i Oslo, og I kan bande paa at de gir sig ikke – det er da klart at kongen vil friste at raade i Norge efter fremmede landes seder;seder] skikk og bruk jeg vet, i utlandene er det skik at kongen stiger over loven, naar det lyster ham, hvis han kan finde følgevillige mænd av ridderskapet til at støtte sig mot sine egne likemænd. – Olav Kyrning har sendt brev og de herresveiner som han kunde finde til at gaa med sig, biskopen lovet at han vilde skrive – men denne uro og trætte, Erling Vidkunssøn, den kunde I ende, samme stund I gik frem for kong Magnus. I staar fremst i arven efter al den gamle herremagten her i landet – kongen vet at bak eder vilde vi staa alle sammen –»
«Det kan jeg ikke si at jeg merket før i tiden,» sa Erling besk. «Du taler for maagen din med varme, Simon. – Men kan du ikke skjønne. Nu kan jeg ikke. Det vilde bli sagt – samme stund de la en slik klem paa Erlend, at en kunde frygte, han skulde ikke orke at holde tand for tungeholde tand for tunge] tie stille – da kom jeg frem!»
Der blev stilt en stund. Saa spurte Stig igjen:
«Har – Erlend talt?»
«Nei,» svarte Simon utaalmodig. «Han har holdt 476kjeft. Og jeg tænker han blir ved med det. Erling Vidkunssøn,» sa han bønlig, «han er eders frænde – dere var venner –»
Erling pustet kort og tungt etpar ganger:
«Ja. – Simon Andressøn, har I fuldelig skjønt, hvad Erlend Nikulaussøn hadde tat paa sig? Løse op dette kongefelaget med svenskerne – dette styresættet som aldrig har været prøvet før – som synes at bringe mere og mere vantrivsel og vanskeligheter her i landet for hvert aar som lider – finde tilbake til det gamle styret som vi kjendte og vet at der er held og trivsel ved. Skjønner I at dette var en klok og djerv mands raad – og skjønner I at nu kan dette raadet vanskelig tages op av andre efter ham. Porse-sønnernes sak har han spildt – andre mænd av kongsætten er der ikke som folk kan fylkefylke] samle sig om. I vil kanske si, hadde Erlend ført frem sit forsæt og bragt junker Haakon til Norge – saa hadde han spillet mig i hænde.spillet mig i hænde] gjort det lett for meg Stort længer frem end tillands med gutten hadde disse – gutungerne – neppe evnet at bære frem sit raad, uten sindige mænd hadde maattet træde til og greie det som stod tilbake. Saan er det – det tør jeg staa ved. Gud vet at ikke har jeg hat vinding, men snarere har jeg maattet sætte tilside omsorgen for mit eget gods i de ti aarene jeg levet i uro og møie og strid og plager uten ende – nogen mænd i dette landet har skjønt saa meget, og med det faar jeg være nøid –!» han slog sin haand haardt i bordet. «Skjønner I det, Simon, at den manden som hadde tat slike storraader paa sine skuldre, at ingen vet om ikke det gjaldt velfærd for os alle i dette landet og for vore eftermænd i lange tider – og la fra sig altsammen med broken sin paa en horkjærrings sengestok. – Guds blod! 477Han kunde vel være værd at faa slikt kjøp som Audun HestakornAudun Hestakorn] stormannen Audun Hugleiksson, se tidligere kommentar fik!»
Han sa litt roligere:
«Ellers saa er det ikke slik at ikke jeg under Erlend bergning, og ikke maa I tro at ikke jeg og harmer mig over det som I har meldt om. Og jeg mener at følger I mit raad, saa finder I nok av mænd som vil gaa med eder i dette maalet. Men jeg tror ikke at jeg kan gavne eder saa meget med mit følgeskap, at jeg ubedt vil fare til kongen for den sakens skyld.»
Simon reiste sig, støl og tungvint. Han var graagrimet i ansigtet av træthet. Stig Haakonssøn gik bort og tok ham paa skuldrene – nu skulde der bli mat at faa; han hadde bare ikke villet ha ind fremmede, før de hadde uttalt. Men nu fik han styrke sig med æte og drikke og sove efterpaa. Simon takket – han vilde ride videre om en stund, hvis Stig kunde laane ham en frisk hest. Og om han vilde herberge hans svend, Jon Daalk, inat. – Simon hadde maattet ride fra karen iaftes, for hesten hans kunde ikke holde følge med Digerbein. Ja han hadde redet det meste av natten – mente jo han skulde været saa velkjendt med veien hit utover – men han hadde dog tat i misttat i mist] tatt feil etpar ganger –.
Stig bad ham bie til imorgen, saa vilde han selv ride med ham – ialfald et stykke paa vei – ja han kunde gjerne bli med til Tunsberg og –.
«Her har jeg ikke mere at bie efter. Jeg agter mig bare bort i kirken – siden jeg nu engang er her paa gaarden – vil jeg da endda si en bøn der Halfrid ligger –».
Blodet suste og kimet i hans uttrættede krop, hjertet dunket øredøvende. Det var som han skulde stupe ned, 478han var som halvvaaken. Men han hørte sin egen stemme som sa, jevnt og rolig:
«Vil ikke I gjøre mig følgeskap, herr Erling? Jeg vet, hun holdt eder kjærest av frænderne sine –»
Han saa ikke paa den anden, men han kjendte hvordan hin stivnet. Om en stund hørte han gjennem den susende og syngende lyd av sit eget blod Erling Vidkunssøns klare og høflige røst:
«Det vil jeg gjerne, Simon Darre. – Det er stygt veir,» sa han, han spændte om sig sverdet og kastet en tyk kappe over herderne. Simon stod stille som sten, til den anden var færdig. Saa gik de.
Ute silte høstregnen, og skodden drev ind fra sjøen saa tyk at de kunde neppe skimte mere end etpar hestelængderhestelængder] omtrentlig lengdemål indover jorderne og de gule løvlunder paa begge sider av stien. Der var ikke lang vei til kirken. Simon hentet nøkkelen i leieprestensleieprestens] kapellanens gaard like ved – han var glad til, da han saa det var nye folk som var kommet siden hans tid – saa slap han en lang snak.
Det var en liten stenkirke med et eneste alter. Tankeløst saa Simon igjen de samme billeder og prydelser som han hadde set saa mange hundrede ganger, mens han knælte ned et stykke fra Erling Vidkunssøn ved den hvite marmorsten, læste bønnerne og korset sig hvor det hørte til – uten at sanse.
Han skjønte ikke selv at han hadde kunnet. Men nu var han midt i det. Hvad han skulde si, ante han ikke – men syk av forfærdelse og skam over sig selv som han var, saa visste han, at han vilde friste dette allikevel.
Han husket den halvgamle kvindes hvite, syke ansigt inde i sengens halvmørke, hendes yndige, milde stemme – den eftermiddagen da han sat paa sengekanten hos 479hende og hun fortalte det. Det var en maaneds tid før barnet kom, hun ventet selv at det skulde gjælde hendes liv – og hun var villig og glad til at kjøpe deres søn saa dyrt. Den vesle armingen som laa hernede under stenen i en liten kiste ved morens skulder. Nei, det kunde ingen mand gjøre, som han hadde villet –.
Men Kristins hvite ansigt. Hun visste det, da han kom hjem fra Akersnes den dagen. Blek og rolig talte hun om det og spurte ham ut – men han hadde set hendes øine et kort nu, og ikke turdet møte dem siden. Hvor hun nu var eller hvad hun hadde gjort, visste han ikke – om hun sat i herberget eller var hos manden, eller om de hadde faat hende til at fare ut paa Skogheim – han hadde lagt det i Olav Kyrnings og Sira Ingolfs hænder – han orket ikke mere, og han syntes ikke han kunde miste tid –.
Simon visste ikke av at han skjulte sit ansigt ned i sine hænder. Halfrid – det er jo hverken om synd eller skam, Halfrid min –. Allikevel. Det som hun hadde sagt til ham, sin husbond – om sin sorg og om sin kjærlighet som voldte at hun blev hos den gamle djævelen. En gang alt hadde han dræpt sit barn under morens hjerte – og hun blev der for hun vilde ikke friste sin kjæreste ven –.
Erling Vidkunssøn knælte, uten uttryk i det farveløse, veldannede ansigt. Hænderne holdt han ind mot brystet med flaterne sammenlagt; fra tid til anden drog han korstegnet over sig med en stille, myk og vakker bevægelse og førte fingerspidserne mot hverandre igjen.
Nei. Dette var saa forfærdelig at ingen mand kunde gjøre det. Ikke for Kristins skyld engang kunde han det. De reiste sig samtidig, hilste alteret og gik ned gjennem kirken; Simons sporer ringlet litt ved hvert 480steg paa flisegulvet. Endda hadde de ikke mælet ord til hinanden, siden de gik ut av gaarden, og Simon visste ingenting om hvad som nu vilde ske.
Han laaste kirkedøren, og Erling Vidkunssøn gik i forveien over gravgaarden. Under det lille tak over kirkegaardsgrinden stanset han. Simon kom efter; de stod litt før de skulde ut i det sivende regn.
Erling Vidkunssøn talte rolig og jevnt, men Simon følte det dumpe, grænseløse raseri, som truet dypt i den anden – han turde ikke se op.
«I djævelens navn, Simon Andressøn, hvad mener I med at – stelle til – dette?»
Simon kunde ikke svare ett ord.
«Mener I at I kan true mig – saa jeg skal gjøre eders vilje – fordi I kanske har hørt nogen løgnrygter om hændelser som bar til – den tid I vel snaut var vænnet fra patten –.» Heftigheten knurret nærmere nu.
Simon rystet paa hodet:
«Jeg tænkte, herre, naar I kom ihug hende som var bedre end det skjæreste guld – da vilde I kanske ynke Erlends hustru og børn.»
Herr Erling saa paa ham – han svarte ikke, men gav sig til at flekke mose og lav av stenene i kirkegaardsmuren. Simon svelget og vætet læberne med tungen:
«Jeg vet neppe hvad jeg tænkte, Erling Vidkunssøn – at naar I husket paa hende som taalte alle de vonde aarene – uten anden trøst eller hjælp end Gud alene – at I da vilde hjælpe saa mange mennesker – for I kan! Siden I kunde ikke hjælpe hende. Har I angret nogen stund at I red fra Mandvik den dagen og lot Halfrid sitte igjen i herr Finns vold –»
«Men jeg har ikke det!» Erlings stemme skar nu. «For jeg vet at hun har aldrig – men dette tænker 481jeg ikke du skjønner! For hadde du fuldelig skjønt en eneste stund, hvor stolt hun var, den fruen som du fik til hustru» – han lo av vrede – «da hadde du ikke gjort dette. Ikke vet jeg, hvad du vet – men du kan gjerne faa vite dette. De sendte mig, for Haakon laa syk den tiden, saa skulde jeg hente hende hjem til frænderne hendes. Elin og hun var vokset op som søstre, de var paa lag jevnaldrende, endda Elin var hendes farsøster – vi hadde – det hadde blit slik at kom hun hjem fra Mandvik, saa hadde vi maattet møtes baade tidt og ofte. Vi sat og taltes ved, en hel nat tilende borte i svalen til lindormburetlindormburet] huset med drageornamentikk – hvert ord som blev talt, kan baade hun og jeg svare til for Gud paa dommens dag. Saa faar han svare os, hvorfor det skulde være slik –.
Endda Gud lønnet hendes fromhet tilslut. Gav hende en god husbond til trøst for den hun hadde hat før – slik en guttehvalp som du var – som laa med tjenestekonerne hendes i hendes egen gaard – og lot hende føde op dine løsunger –,» han slængte den sammenknadde ball av mose bortover.
Simon stod urørlig og stum. Erling flaadde av et moseflak igjen og kastet det:
«Jeg gjorde det som hun bød. Har du hørt nok? Der var ikke andet raad. Hvor i verden ellers vi hadde møttes, saa hadde vi – saa hadde vi –. Hor er intet vakkert ord. Blodskam – er styggere –»
Simon rørte hodet til et stivt litet nik.
Han skjønte selv – det vilde være latterlig at si det han tænkte. Erling Vidkunssøn hadde været først i tyveaarene, fin og høvisk, Halfrid hadde holdt av ham slik at hun gad gjerne kysset hans fotefár over tunets duggede græs den vaarmorgenen –. Han var en halvgammel, fetlagd, styg bonde – og Kristin. Aldrig 482vilde nu vist hun falde paa at tænke, der var fare for nogens sjælehelse, om de bodde i gaard sammen i tyve aar. Det hadde han da faat lære at skjønne tilgagns –.
Saa sa han sagte, næsten ydmykt:
«Hun nennet ikke, at det ménløse barnet engang, som hendes terne hadde faat med husbond hendes, skulde fare ilde i verden. Hun var det som bad mig gjøre ret og skjel mot det saa godt som jeg evnet. Aa, Erling Vidkunssøn – for Erlends arme ménløse hustrus skyld –. Hun sørger sig til døde –. Jeg syntes ikke jeg kunde la nogen sten ligge usnudd, mens jeg lette efter hjælp for hende og alle børnene hendes –»
Erling Vidkunssøn stod og lænet sig ind til portstolpen. Hans ansigt var like rolig som det pleiet være, og stemmen høvisk og kjølig, da han igjen talte:
«Jeg har likt hende, Kristin Lavransdatter, det litet jeg har set hende – en vakker og værdig kone er hun – og jeg har sagt det saa mange ganger, Simon Andressøn, jeg tænker visst at I vil faa hjælp, hvis I vil følge mine raad. Men jeg skjønner ikke rigtig, hvad I mener med dette – underlige paafund. I kan vel ikke mene, at fordi om jeg maatte la min farbror raade med mit giftermaal, umyndig som jeg var dengangen, og den møen som jeg likte bedst var bortlovet, da vi blev kjendte –. Saa ménløs som I sier er nu vel Erlends hustru ikke heller. Ja, I er gift med søsteren, det er saa, men I og ikke jeg har voldt at vi er kommet til at føre denne – underlige samtalen – og da faar I taale at jeg nævner det. Jeg mindes, der var da snak nok om det, den tiden Erlend blev gift med hende – det var mot Lavrans Bjørgulfssøns raad og vilje at den handelen kom istand, men møen hadde tænkt 483mere paa at faa sin vilje frem end paa at lyde sin far og vogte sin ære. Ja, hun kan være god kone likevel – men hun fik da Erlend, saa har de vel hat sin tid i fryd og gammen. Jeg tror aldrig at Lavrans hadde stor glæde av den maagen – han hadde alt valgt en anden mand til datteren, da hun blev kjendt med Erlend – hun var bortlovet, det vet jeg –,» han braatagnet, saa paa Simon et øieblik og snudde hodet tilsiden, noksaa forlegen.
Brændende skamrød bøiet Simon sit ansigt ned mot brystet, men han sa det allikevel, lavt og fast:
«Ja, hun var lovet til mig.»
Et øieblik stod de og turde ikke se paa hinanden. Saa kastet Erling Vidkunssøn den sidste moseballen, snudde sig og gik ut i regnet. Simon blev staaende igjen – men da den anden var et stykke inde i taaken, stanset han og vinket utaalmodig.
Saa gik de tilbake, like tyste som de var kommet. De var næsten fremme ved gaarden, da herr Erling sa:
«Jeg skal gjøre det, Simon Andressøn. I faar bie til imorgen, saa kan vi fare i flok alle fire.»
Simon saa op paa den anden – hans ansigt var aldeles fortrukket av skam og smerte. Han vilde takke, men orket ikke, han maatte bite sig haardt i læben, for underkjæven hans dirret saa forfærdelig.
Idet de gik indgjennem stuedøren, rørte Erling Vidkunssøn som tilfældig ved Simons skulder. Men den ene visste om den anden at de turde ikke se paa hinanden.
Næste dag, de holdt paa at bu sig til færden, vilde Stig Haakonssøn endelig laane Simon klær – han hadde ikke ført ombytteombytte] klesskift med sig. Simon saa nedover sig – svenden hans hadde børstet og pudset hans dragt, men ilde medfaret var og blev den efter det 484lange ridt i stygveiret. Men han slog sig nedover laarene:
«Jeg er for tyk, Stig –. Og ikke kommer jeg for at være med i gjestebudet –»
Erling Vidkunssøn stod med foten oppe paa bænken, og hans søn spændte den forgyldte spore omkring – det var som herr Erling søkte at holde sine tjenere mest mulig unna idag. Ridderen lo underlig vredt:
«Skade gjør det vist ikke at det synes paa Simon Darre, han har ikke spart sig i maagens tjeneste – men han stiger ret ind fra almandveienalmandveien] allfarveien med sine djerve og snilde ord. Han er godt skaaret for tungebaandet, denne fordums maagen vor, Stig. Ett alene er jeg ræd for – at han skal ikke sanse selv, naar han bør slutte –»
Simon stod mørkerød, men han sa intet. I alt som Erling Vidkunssøn hadde sagt til ham siden igaar, merket han det spotske nag – og en underlig motvillig godhet – og en fast vilje til at føre denne sak frem – siden han nu engang hadde tat den op.
Saa red de nordover fra Mandvik, herr Erling, hans søn og Stig med tilsammen ti velklædte og vakkert væbnede svender. Simon med sin eneste mand tænkte, han kunde nu ha sanset at møte høveligere fulgt og utstyrt – Simon Darre av Formo hadde ikke hat nødig at ride med sine gamle svogere som en smaamand der har søkt deres bistand i sin vanmagt. Men han var likesæl. Han var saa træt og saa bruttbrutt] nedbrutt av det som han hadde gjort igaar, saa nu syntes han mest, ham var det likegyldig, hvilket utfald denne færden fik.
Simon hadde altid latt som han ikke fæstet lid til de stygge rygterne om kong Magnus. Han var ikke værre helligmand end han kunde taale en grov skjæmt 485mellem voksne karlmænd. Men naar folk stak hoderne sammen og mumlet grøssende om mørke og hemmelige synder, blev han altid ilde ved. Og det syntes ham usømmelig at tro paa eller høre paa noget slikt om den kongen, hvis haandgangne mand han het.
Endda undret han sig, da han stod for den unge konge. Han hadde ikke set Magnus Eirikssøn siden denne var barn, og han hadde allikevel ventet at der skulde være noget kvindeagtig, klamt eller ufriskt ved ham – men dette var en av de vakreste unge mænd som Simon hadde fæstet øie paa – og han saa mandig og kongelig ut i al sin ungdom og slanke spædhet.
Han bar en lyseblaa, grønmengetgrønmenget] isprengt med grønt kjortel, fotsid og folderik, holdt ind til den smekre midje med et forgyldt belte – og han førte sit høie, granvoksnegranvoksne] slanke legeme med fuldkommen ynde i den tunge dragt. Kong Magnus hadde lyst haar som laa glat om det vakkert formede hode, men var kruset med kunst i spidserne, saa det bruste om halsens fri og brede stamme. Hans ansigtsdrag var fine og kjække, hudfarven frisk med røde kinder og gullig skjær av solbrand, han hadde klare øine og aapent blik. Han hilste sine mænd med vakker holdning og vennesæl blidhet. Siden la han sin haand paa Erling Vidkunssøns ærme og førte ham med sig nogen skridt bort fra de andre, mens han takket ham for hans komme.
De taltes ved en stund, og herr Erling nævnte, han hadde et særskilt erende til kongens naade og velvilje. Kongstjenerne bar da en stol for ridderen frem foran kongens høisæte, viste de tre andre mænd plads noget længer nede i rummet og gik ut.
Som av sig selv hadde Simon fundet igjen den skik og holdning som han hadde nemmet i ungdommen – han hadde ogsaa git sig og tat imot tillaans av Stig 486en sid, brun klædesklædning, saa han skilte sig ikke ut fra de andre mænd i utseende heller. Men han sat og kjendte sig tilmote som han skulde være midt i en drøm, han var og han var ikke den samme som hin unge Simon Darre, en kvik og kurteis riddersøn som hadde baaret haanddukhaandduk] håndkle og kjerte til kong Haakon i Oslo kongsgaard for evig mange vintrer siden. Han var og han var ikke Simon bonde av Formo som hadde levet sit fri og muntre liv nord i dalen i alle disse aarene – sorgløs paa sæt og vis, endda han hadde visst alle dager, at indi ham laa denne glo og ulmet – men han snudde sine tanker fra det. Der steg en dump og truende oprørsvilje i manden – det var ingen villet synd eller skyld av ham, det han visste om, men skjæbnen, som hadde pustet den i lys lue, og han maatte stri og late som intet, mens han blev stekt over langsom ild.
Han stod op ved det at alle de andre gjorde det – kong Magnus hadde reist sig:
«Kjære frænde,» kom hans unge, friske stemme, «dette tykkes mig være saken. Junkeren er min bror, men vi har nu aldrig fristet at holde hird sammen – de samme mænd kan ikke tjene os begge. Det synes da hellerikke som om Erlend har ment at det skulde bli ved at være slik – om han nu endda en tid holdt syslen under min haand og samstundes var blit Haakons haandgangne mand. Men de av mine mænd som hellere vil følge min bror Haakon, skal ha orlov av min tjeneste og frihet til at søke sin lykke i hans gaard. Hvem de monne være – det agter jeg at faa vite av Erlends mund.»
«Da maa I, herre konge, friste om I kan komme til enighet med Erlend Nikulaussøn i dette stykke. I faar holde det løfte om leideleide] bevegelsesfrihet, (fritt) leide som I har git, og unde eders frænde en samtale –»
487«Ja han er min frænde og eders frænde, og herr Ivar fik mig til at love ham leide – men ikke holdt han sine eder til mig og ikke husket han paa frændskapet mellem os» – kong Magnus lo litt og la igjen en haand paa Erlings arm. «Mine frænder, frænde, synes at leve efter det ordet, som vi har hertillands om at frænde er frænde værst. Nu er jeg fuldt villig til at vise min frænde Erlend av Husaby miskund for Guds og Vor Frues og for min jomfrus skyld, liv og gods og landsvist,landsvist] tillatelse (for en fredløs) til ukrenket å oppholde seg i landet om han vil forlike sig med mig, lovlig frist til at komme sig ut av mine lande, hvis han vil fare til sin nye herre, hertug Haakon, samme miskund vil jeg unde hver mand som har været i forbund med ham – men jeg vil vite hvem de er, og hvilke av mine mænd som sitter utover landet her, som har tjent sin herre med falsk.med falsk] svikefullt Hvad sier I, Simon Andressøn – jeg vet at eders far var min morfars trofaste støtte, I selv har tjent kong Haakon med ære – mener I ikke at jeg har ret til at forske i denne sak?»
«Jeg mener, herre konge,» – Simon traadte frem og hilste atter, «at mens Eders naade styrer efter dette lands lov og sedvane, med miskund, da vil I sagtens aldrig faa vite hvem de mænd monne være, som hadde tænkt at ty til ulov og drotsvik. Ti den stund at landsfolket ser, Eders naade vil holde slik ret og skik som eders fremfarne fædre har sat, da vil vist ingen mand i dette riket tænke paa at spilde freden. Men de vil tie og tænke bedre, som en stund kanhænde tyktes vanskelig at kunne tro, I, herre, i eders ungdom, kunde styre to store kongeriker med visdom og kraft.»
«Det er saa, herre konge,» tok Erling Vidkunssøn paa, «ingen mand i dette landet har tænkt paa at negte eder lydnad i noget som I byder med rette –»
«Ikke det? Dere mener slik da, at Erlend har ikke 488faret med svik og landraad – naar vi ser nøiere paa saken?»
Et øieblik syntes herr ErlingErling] ms, 1922a–1949; Erlend 1921a–1921b at skulle bli svaret skyldig, da tok Simon til orde:
«I, herre, er drotten vor – av eder venter hver mand at I skal revse ulov med lov. Men følger I efter, der Erlend Nikulaussøn har steget fore, da kunde det hænde at de traadte frem og nævnte sine navne, som I nu traar saa haardt efter at faa vite, eller andre mænd som kan ta til at grunde over, hvordan det hang ihop med denne saken – for den vil bli meget omsnakket, hvis Eders naade gaar frem som I har truet med, mot en saa kjendt og høibyrdig mand som Erlend Nikulaussøn.»
«Hvad mener I, Simon Andressøn?» sa kongen skarpt – han blev rød i det samme.
«Simon mener,» faldt Bjarne Erlingssøn ind, «at det turde være ulønt for Eders naade, hvis folk gir sig til at spørre, hvorfor Erlend maatte ikke nyte slik mandhelgmandhelg] lovhjemlet personsikkerhet som er hver mands ret uten tyver og nidinger.nidinger] æreløse personer De kunde da komme til at tænke paa kong Haakons andre dattersønner –»
Erling Vidkunssøn vendte sig heftig mot sønnen, han saa vred ut – men kongen spurte tørt:
«Regner dere ikke drotsvikere for niding?»
«Ingen kalder ham det, hvis han faar fremgang med sine raad, herre,» svarte Bjarne.
Et øieblik stod de alle tause. Saa mælte Erling Vidkunssøn:
«Hvad saa Erlend blir at kalde, herre, saa sømmer det sig ikke at I skiplerskipler] gjør om på loven for hans skyld –.»
«Da trænger loven at bøtesbøtes] utbedres i dette stykke,» sa kongen heftig, «hvis det er slik at jeg har ikke magt til at skaffe mig kundskap om hvordan folket agter at holde tro med mig –»
489«Endda kan I ikke fare frem efter retterbot,retterbot] endret lov, forordning som innfører endring i eller tillegg til gjeldende rett før den er gjort, uten I øver overfærd mot landsfolketøver overfærd mot landsfolket] lar befolkningen lide overlast – og det har fra gammelt av hat vondt for at vænne sig til overfærd av kongerne sine,» sa herr Erling tvert.
«Jeg har mit ridderskap og mine haandgangne mænd at støtte mig til,» svarte Magnus Eirikssøn med en gutagtig latter. «Hvad sier I, Simon?»
«Jeg sier, herre – det tør vise sig at det er ikke saa sikker støtte – at dømme efter det kjøp som ridderskap og adel har git kongerne sine i Danmark og Sverige – naar almuen ingen magt hadde til at støtte op kongsmagten mot dem. Men tænker Eders naade paa slike raad, da vil jeg be at I løser mig av eders tjeneste – ti da vil jeg hellere findes blandt bondemugen.»bondemugen] bondebefolkningen
Simon hadde snakket saa rolig og sindig, at det syntes, som kongen skjønte ikke først hans mening. Saa lo han:
«Truer I, Simon Andressøn –? Er det slik at I vil kaste eders hanske til mig?»kaste eders hanske til mig] utfordre meg til duell
«Det blir som I ønsker, herre,» sa Simon like jevnt, men han tok sine hansker ut av beltet og holdt i haanden. Da bøiet ung Bjarne sig frem og tok om dem:
«Dette er ikke sømmelige bryllupshansker for Eders naade at kjøpe!» Han holdt de tykke, slitte ridehansker i veiret og lo. «Kommer det ut, herre, at I har spurt efter slike, da kunde der let bli budt frem altfor mange – til godt kjøp!»
Erling Vidkunssøn gav et rop. Med en braa rørsel syntes han at feie den unge konge til en side, de tre mænd til en anden, han drev dem nedover mot døren: «Jeg vil snakke med kongen to ene.»
«Nei, nei, jeg vil tale med Bjarne,» ropte kongen og løp efter.
Men herr Erling puffet sin søn ut med de andre.
490De gik en stund og drev i borggaarden og utenfor paa berget – ingen av dem sa noget. Stig Haakonssøn saa fortænkt ut, men holdt mund som han hadde gjort hele tiden, Bjarne Erlingssøn gik og smilte smaat og dulgt ut for sig hele tiden. Om en stund kom herr Erlings vaabensvendvaabensvend] væpner og bad dem fra husbonden at de skulde bie paa ham i herberget – hestene deres stod i borggaarden.
Siden sat de i herberget. De undgik at tale om det som var hændt – tilslut faldt de i snak om sine hester og hunder og falker. Det endte med at utpaa kvelden sat Stig og Simon og fortalte kvindfolk-historier – Stig Haakonssøn hadde altid hat et svært forraad av slike, men Simon gik det saan at de fleste han kom i hug, tok Stig netop til at berette, og enten var de hændt ham selv eller saa hadde det nylig baaret til etsteds nær Mandvik – selv om Simon husket at han hadde hørt taattentaatten] historien, den korte sagaen i sin barndom av huskarlene hjemme paa Dyfrin.
Men han vrinsket og lo omkap med Stig. Indimellem var det som bænken gynget med ham, der han sat – han var ræd noget, men turde ikke tænke ut hvad det var. Bjarne Erlingssøn lo stilt, drak vin og gnaget epler, tuklet med kravehætten og fortalte indimellem en liten stub – de var de værste, men de var saa underfundige at Stig ikke skjønte dem. Han hadde hørt dem av en prest i Bjørgvin, sa Bjarne.
Endelig kom herr Erling. Sønnen gik ham imøte for at skille ham med ytterplaggene. Erling vendte sig harm mot den unge:
«Du!» Han slængte kappen i Bjarnes hænder – saa fløi der over ansigtet et glimt av smil, som faren ikke vilde være ved. Han snudde sig mot Simon:
491«Ja nu faar I være nøid, Simon Andressøn! Nu kan I visst lite trygt paa at den dagen er ikke langt unna, da dere skal sitte i fred og hygge sammen paa grannegaardene – I og Erlend – og konen hans og alle sønnerne deres.»
Simon var blit en skygge blekere i ansigtet, da han stod op og takket herr Erling. – Han visste hvad det var for en frygt, han ikke hadde turdet se i øinene. Men der var nu ingen raad –.
Paa lag fjorten dager efter blev Erlend Nikulaussøn fri. Simon med sine to svender og Ulf Haldorssøn red ut til Akersnes og hentet ham.
Trærne var allerede næsten nakne, for det hadde blaast haardt uken før. Barfrosten hadde sat ind nu – det klang haardt under hestehoverne, og jorderne var bleke av rim, da de red indover mot byen. Det kunde se ut til sne – himmelen var jevnt overtrukken og dagslyset mulentmulent] disig og kaldgraat.
Simon hadde set at Erlend drog litt paa det ene benet, da han kom ut i borggaarden, og han syntes noget støl og ukring,ukring] stiv da han steg tilhest. Han var ogsaa meget blek. Han hadde faat av sig skjegget og sit haar studset og flidd – i overansigtet var han nu gustengul, og underansigtet var hvitt med blaalig skjegrot; han var indfalden under øinene. Men han saa staselig ut i den side mørkeblaa kjortel og kappe og han førte sig, da han tok avsked med Olav Kyrning, og rakte pengegaver til de mænd som hadde vogtet ham og baaret mat til ham i fængslet, som en høvding der skilles fra folket i en bryllupsgaard.
Det første, mens de red, syntes han at fryse; han hutret nogen ganger. Saa kom der litt farve i hans 492kinder, ansigtet livnet op – det var som saft og liv vældet op i ham. Simon tænkte, Erlend var vist ikke lettere at bryte end en siljutein.siljutein] seljekvist
De kom til herberget, og Kristin gik sin husbond i møte i tunet. Simon prøvet ikke at se dit, men han maatte.
De haandhilstes og vekslet nogen ord, stilt og klarmælt. De greiet dette møtet i alt gaardsfolkets paasyn vakkert og sømmelig nok. Bare at de blev blussende røde begge to, saa paa hinanden et sekund, og saa sænket de begge sit blik. Saa bød Erlend igjen sin hustru haanden, og de gik sammen mot det loftsbur, hvor de skulde bo, mens de var i kaupangen.
Simon vendte sig mot den stuen hvor han og Kristin hadde hat tilhold indtil nu. Da snudde hun sig ved det nederste trin av burstrappen og ropte paa ham, underlig klingerklinger] lys i røsten:
«Kommer du ikke, maag – faa dig nu mat først – og du, Ulf!»
Hun syntes saa ung og myk i kroppen, slik hun stod litt dreiet i hoften og saa sig bak over skuldren. Straks hun var kommet til Oslo, hadde hun begyndt at fæste hodeplagget sit paa en anden maate. Her syd var det bare smaamænds koner som bar linet paa den gammeldagse maaten som hun hadde brukt helt fra hun blev gift: stramt om ansigtet som et nonnelin, snipperne fæstet i kors over skuldrene saa halsen helt skjultes, med mange folder paa siderne og ut over bakhodets haarknute. I Trondheim gjaldt det saa at si som et tegn paa fromhet at sætte skautet sit paa denne maaten som erkebiskop Eiliv altid lovpriste som det sedeligste og tugtigste laglag] skikk for gifte kvinder. Men for ikke at stikke avstikke av] skille seg ut hadde hun tat op moten her sydpaa, med linklædet lagt glat over issen og hængende ret ned 493bak, saa forhaaret syntes og hals og skuldrer blev fri, og saa hørte det til at fletterne blev bare bundet op saa de ikke syntes under linets kant, men hodeduken smøg sig mykt efter hodeskaalens form. Simon hadde nok set det før og tænkt at det klædte hende – men han hadde allikevel ikke før set, hvor ung hun blev seende ut av det. Og hendes øine skinnet som stjerner.
Utpaa dagen kom endel folk som vilde hilse paa Erlend – Ketil av Skog, Markus Torgeirssøn, senere paa kvelden Olav Kyrning selv, Sira Ingolf og herr Guttorm, en prest ved Halvardskirken. Da de to prester kom, hadde det begyndt at sne, litt tørt, finkornet dryss, og de var kommet ut av veien, ind paa et jorde indimellem nogen borrer – deres klær var fuldsatte med dem. Alle fik travlt med at plukke borrer av presterne og deres følgesvender – Erlend og Kristin plukket herr Guttorm, de rødmet alt i ett og spøkte med presten, underlig usikre og skjælvende i maalet, naar de lo.
Simon drak en hel del først paa kvelden, men han blev ikke noget ør – bare litt tung i kroppen. Han hørte hvert ord som blev talt, urimelig skarpt. De andre blev fort aapenmundede – kongens venner var ingen av dem.
Han blev saa underlig ledled] trøtt, lei ved det hele nu efterpaa. Dumt prat var det de sat der og blaffet ut – høimælte og hidsige. Ketil Aasmundssøn var noget enfoldig, og maagen hans, Markus, var ikke videre klok han heller; Olav Kyrning var en rettænkende og forstandig mand, men kortsynt – og de to presterne syntes ham hellerikke meget skjønsomme.skjønsomme] forstandige Nu sat de alle og hørte paa Erlend og stemte i med ham – og han blev mere og mere lik sig selv som han altid hadde brukt at være, kaat og uvorren. Nu hadde han tat Kristins 494haand og lagt over sit knæ, sat og lekte med hendes fingre – de sat slik at de rørte ved hinanden med skuldrene. Nu blusset hun skjært av rødme, hun kunde ikke ta sine øine fra ham – da han listet en arm omkring hendes midje, sitret hun om munden, saa hun hadde møie med at holde læberne lukket –.
Saa gik døren op, og Munan Baardssøn steg ind.
«Sidst kom den store stuten selv,» ropte Erlend leende, sprang op og gik ham imøte.
«Hjælpe os Gud og Maria mø – jeg tror du er likeglad jeg, Erlend,» sa Munan forarget.
«Ja hjælper det at syte og sørge nu da, mener du, frænde!»
«Aldrig har jeg set din make – al din velfærd har du ødt –»
«Ja jeg var aldrig slik at jeg gik til helvede med bar bak for at berge broken min ubrændt,» sa Erlend, og Kristin lo sagte og yrt.
Simon la sig nedover bordplaten med hodet i armene. Gid de vilde tro at han var saa drukken alt, saa han hadde sovnet – han vilde faa være ifred –.
Ingen ting var anderledes end han hadde ventet – burde ha ventet ialfald. Ikke hun heller. Her sat hun, eneste kvinde mellem alle disse mændene, like blid og blyg og tryg og sikker. Slik hadde hun været dengangen og – da hun sveg ham – skamløs eller skyldfri, han visste ikke. Aanei, det var ikke sandt heller, hun hadde ikke været saa sikker, hun hadde ikke været skamløs – hun hadde ikke været rolig bak den rolige mine –. Men den manden hadde forgjortforgjort] fortrollet hende – for Erlends skyld gik hun gladelig over gloende stener – og hun hadde traadt over ham som hun ikke visste, han var andet end en kold sten –.
Aa han laa og vaset – hun vilde ha frem viljen sin 495og sanset ikke andet. La dem ha sin glæde – han kunde vel være likesæl med det. Skilte det ham om de avlet sig syv sønner til – saa blev det fjorten til at skifte halvten av Lavrans Bjørgulfssøns bo. Det saa ikke ut til at han skulde trænge sørge for sine børn, Ramborg var ikke saa rap til at faa børn som søster sin – men hans avkom skulde sitte efter ham med magt og rigdom engang i tiden. Men han var likesæl med det – ikveld. Han hadde lyst til at drikke mere – men han kjendte, inat vilde Guds gaver ikke bite paa ham – og da maatte han reise op hodet og kanske bli blandet ind i snakken.
«Ja du mener vist du kunde duget til riksforstander du,» sa Munan haanlig.
«Nei du kan skjønne, vi hadde agtet dig til at bli det,» lo Erlend.
«I Guds navn, vár da munden din, mand –»
De andre lo.
Erlend kom bort og rørte ved hans skuldrer:
«Sover du, maag –» Simon saa op. Den anden stod foran ham med et bæger i haanden. «Drik med mig da, Simon. Dig kan jeg da mest takke for at jeg berget livet – og jeg er glad i det, slik det er, gut! Du stod med mig som en bror – hadde du ikke været maagen min, saa hadde jeg vel maattet miste hodet. – Saa kunde du faat min enke –»
Simon sprang op. Et øieblik stod de to og saa paa hinanden – Erlend blev ædru og hvit, hans læber gled fra hinanden i et gisp –
Simon slog med knytnæven bægeret ut av den andens haand, mjøden skvalpet utover. Saa vendte han sig og gik ut av stuen.
Erlend stod efter. Han tørket av sin haand og haandleddet i kjortelskjøtet, uten han visste om det – saa 496sig tilbake: de andre hadde ikke merket dette. Med foten støtte han bægeret ind under bænken – stod et øieblik – saa gik han stilt ut efter maagen.
Simon Darre stod nedenfor burstrappen – Jon Daalk holdt paa at leie hans hester ut av stalden. Han rørte sig ikke, da Erlend kom borttil:
«Simon! Simon – jeg visste ikke – jeg visste ikke, hvad jeg sa!»
«Du vet det nu.»
Simons stemme var aldeles tonløs. Han stod urørlig, saa ikke paa den anden.
Erlend saa raadløst omkring sig. Der skimtet en blek flek av maanen bak skysløret, det drysset med smaa haarde snekorn. Erlend rørte sig frysende:
«Hvor – hvor skal du fare –» spurte han valent,valent] stivt saa paa svenden og hesterne.
«Søke mig et andet herberg,» sa Simon kort. «Du kan vel vite, her gidder jeg ikke være –»
«Simon!» brast Erlend ut. «– Aa jeg vet ikke hvad jeg ikke skulde gi for at det var usagt –!»
«Ikke jeg heller,» svarte den anden som før.
Døren gik oppe i loftet. Kristin traadte ut paa svalen med en lygt i haanden – bøiet sig utover og lyste ned:
«Staar dere her?» spurte hun, skjær i stemmen. «Hvad gjør dere ute nu?»
«Jeg kjendte paa mig, jeg burde se ut til hestene mine – som det er høviske folks sed at si,» svarte Simon leende op.
«Jamen – du har jo tat ut hestene dine!» undret hun lattermild.
«Ja – slikt kan en mand gjøre, naar han er ør i hodet,» sa Simon som før.
«Men kom op nu!» skar hun i, lys og glad.
«Ja. Straks.» Hun gik ind, og Simon ropte til Jon 497om at sætte ind hestene. Han vendte sig mot Erlend – manden stod, underlig lam i miner og holdning. «Jeg skal komme ind om litt. Vi faar – friste at late som dette var utalt, Erlend – for vore hustruers skyld. Men saa meget skjønner kanske du ogsaa – du var den sidste mand paa jorden som jeg vilde – skulde visst om – dette. Og glem ikke, at jeg er ikke saa glemsom som du er!»
Døren deroppe gik igjen; gjesterne kom ut i flok og følge, Kristin var med dem, og hendes terne som bar lygten.
«Ja,» flirte Munan Baardssøn, «det er langt paa natten alt – og disse to folkene her tænker jeg længter svært efter sengen –»
«Erlend. Erlend. Erlend.» Kristin hadde kastet sig ind til ham i samme nu de stod alene indenfor loftsdøren. Hun smøg sig haardt og tæt ind imot ham. «Erlend. – Du ser sorgfuld ut –» hvisket hun forskrækket, med de halvaapne læber nær oppe mot hans mund. «Erlend?» hun tok om hans tindinger med begge sine hænder.
Han stod litt med armene løselig lagt omkring hende. Saa, med en sagte kvidende lyd i strupen, krystet han hende til sig.
Simon gik bortover til stalden – han vilde sagt noget til Jon, men han glemte det underveis. En stund stod han i stalddøren og saa op mot maanedisen og snedrysset – nu begyndte der at falde større filler. Jon og Ulf kom ut og stængte bak sig, og de tre mænd gik sammen over mot det huset, hvor de skulde sove.
Boken er utgitt av Det norske språk- og litteraturselskap
Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi. Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.
Husfrue er andre bind i Sigrid Undsets trilogi om Kristin Lavransdatter. Handlingen er lagt til første halvdel av 1300-tallet, og vi følger Kristin i hennes nye rolle som husfrue, hustru og mor på storgården Husaby.
I 2020 var det hundre år siden Kransen ble utgitt for første gang. Det norske språk- og litteraturselskap markerte jubileet med en digital tekstkritisk utgave av første bind av trilogien. Nå kommer tilsvarende utgave av bind to, Husfrue.
Utgaven er utstyrt med en innledning om mottakelsen og en redegjørelse om tekstetablering, utgaver og varianter. Se innledningene i Kransen for innganger til trilogiens mangfoldige innhold så vel som til den forskningen som allerede er gjort.
Forfatteren og samfunnsdebattanten Sigrid Undsets betydning for norsk og internasjonal litteratur- og samfunnshistorie er uomstridt. Hennes omfangsrike produksjon favner romaner, noveller, essaysamlinger, helgenbiografier, artikler og selvbiografiske skrifter.
Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.