Trine Ottosen, Universitetet i Oslo
Tekstgrunnlaget for denne utgaven av Husfrue er førsteutgaven, som utkom i november 1921. Vi har hverken modernisert eller normalisert språket, som derfor møter leseren med tegnsettingen, syntaksen og rettskrivningen til førsteutgaven.Valget om å benytte førsteutgaven som tekstgrunnlag er det samme for de tekstkritiske utgavene av hele trilogien. Det er først og fremst begrunnet i at førsteutgaven er den versjonen av teksten som først møtte leserne, men valget styrkes av at Undset selv har lest korrektur på den. Når vi enkelte steder likevel har foretatt rettelser i teksten, er det ved åpenbare feil eller mangler i førsteutgaven, som stavefeil, trykkfeil, utilsiktede utelatelser eller ombytninger. Rettelsene har vi i disse tilfellene gjort med hjemmel i enten trykkmanuskriptet eller de etterfølgende utgavene av Husfrue.
I teksten er rettelsene løpende markert med klikkbare noter som viser hva vi har rettet, samtidig som de gir en oversikt over hvordan ordet eller passasjen har sett ut i de utgavene som ble utgitt eller forberedt i Undsets levetid. Det finnes i tillegg en fullstendig oversikt over rettelsene til slutt i denne redegjørelsen.
Som vi også skriver i tekstredegjørelsen til Kransen, er det kun unntaksvis at teksten i to utgaver av et verk er identisk. Bind 2 i trilogien er intet unntak i så måte.
For den uinnviede vil det være overveldende å oppdage hvor mange endringer som over tid faktisk gjøres i en tilsynelatende uforanderlig tekst. Mange av disse endringene er høyst rimelige og intensjonelle moderniseringer, rettelser eller normaliseringer som skyller inn over skriftbildet i større eller mindre bølger. Men ofte går disse velmente bølgene så høyt og er så omfattende at de samtidig medfører en rekke utilsiktede endringer – som stavefeil, brutt syntaks eller bortfalte ord og setninger.
Når variantapparatet ligger foran en, står disse fram som vitner på hvordan øynene til forskjellige mennesker gjennom tiden har forstått – og misforstått – Undsets setninger. Disse endringer og avlesningsfeil kan i sakens natur være vanskelige å skjelne fra det som kan være Undsets egne korrigeringer av teksten. Vi vet at Undset har lest korrektur på flere av utgavene,Se «Verkshistorien» i Undset 2020. men ikke hvilke endringer som bærer hennes segl – og derfor har vi valgt å ikke spekulere i hvorvidt en endring som er meningsgivende i helheten, er intensjonell eller ei. Vi har behandlet alle slike endringer som varianter.
For å kartlegge forskjellene mellom utgaver og opplag av Husfrue har vi denne gangen gjennomført to kollasjoner – én manuell og én digital. Den manuelle kollasjonen er utført mellom det andre opplagetI NBs digitalisering av utgaven er 2. opplag av Husfrue (1921b) blitt digitalisert som førsteutgave på nb.no, og denne feilen forplantet seg derfor også i første omgang videre til vår kollasjon. fra 1921 og 1949-utgaven, mens den digitale kollasjonen er gjort med grunnlag i førsteutgaven og Nasjonalbibliotekets digitalisering av 1944-utgaven.Dette valget bunner i at det er mange OCR-feil i særlig andre del av den digitalt avleste 1949-utgaven, som gjorde det hensiktsmessig å utføre kollasjonen med 1944-utgaven, som er av markant bedre digital kvalitet. Den digitale kollasjonen er siden vurdert opp mot 1949-utgaven etter en rensing for moderniseringer og en sjekk for OCR-feil.«OCR» står for «Optical Character Recognition». Når det refereres til «OCR-feil» er det dermed tale om feil i datasystemets avlesing av tegn på de innskannede sidene. Se ev. NAOBs artikkel om «OCR».
De to kollasjonene danner rammene for utarbeidelsen av variantapparatet. Siden har vi registrert når feil eller endringer har oppstått i de mellomliggende utgavene, både ved oppslag i håndfaste bøker lånt fra Nasjonalbibliotekets magasiner, og ved hjelp av faksimilene som ligger allment tilgjengelige i Nasjonalbibliotekets nettbibliotek (nb.no).
Vi har avgrenset materialet til de utgavene som ble utarbeidet i Undsets levetid, og som hun potensielt kan ha vært involvert i. Innenfor denne rammen utkom Husfrue i alt i elleve opplag, fordelt på fem utgaver.Forlaget skjelner mellom utgaver og opplag, men siden det er gjort endringer i alle opplagene, er de alle i denne konteksten å forstå som utgaver av Husfrue. Videre i denne teksten blir det forlagene omtaler som opplag, derfor omtalt som utgaver. Selv om teksten først settes på nytt i 1925, er også opplagene mellom 1921 og 1925 i noen grad forskjellige – i hver utgave vi har undersøkt, har det vært varians i forhold til den foregående. Om ikke endringen er åpenbart feilaktig og korrigeres tilbake i neste utgave – som også noen ganger er tilfelle – er endringen ført videre til den neste, da enhver ny utgave bygger på den umiddelbart foregående.
Materialet for kartleggingen er derfor utgivelsene 1.–84. tusen, som utkom mellom 1921 og 1949. Her gjengis en oversikt over materialet som finnes grundigere utlagt i «Verkshistorien» i Undset 2020. Ved flere utgaver innenfor samme kalenderår er det tilføyd a eller b til årstallet:
I variantlistenI stedet for klikkbare variantnoter er denne utgaven utstyrt med en nedlastbar tabellvisning av variantapparatet. har vi oppført de endringene mellom 1921 og 1949 som, i større eller mindre grad, har betydning for hvordan vi leser teksten. Det gjelder betydningsbærende tegnsetting, som når en tankestrek forsvinner sporløst eller kanskje plutselig fordobles, eller, i større skala, når en setning faller ut fordi den eksempelvis ligger mellom to identiske ord. I alt har vi registrert rundt hundre bortfall i Husfrue over de 28 årene – så vel som omkring 50 tilføyelser.
Som oftest består bortfall og tillegg av små ord eller partier som enkelt enten overses eller kiler seg inn i setningene i et uoppmerksomt øyeblikk. På side 422 forekommer for eksempel både et tillegg og et bortfall: Først tilføyelsen som endrer et setningsledd fra «fehirden var av byen» til «fehirden var ute av byen» (s. 422, 1932),Parentesen viser til sidetall i førsteutgaven (1921a) samt årstallet på utgivelsen hvor endringen oppstår. mens en gjentagelse faller bort fra «Hun gik og gik og gik paa gulvet» til «Hun gikk og gikk på gulvet» (s. 422, 1944). Selv om vi ikke vet hva som er intensjonelt, virker det sannsynlig at disse to endringene er feillesninger – særlig tilføyelsen hvor det arkaiserende «å være av byen» forvandles til det mer vante og munnrette «å være ute av byen».
Mer betydningsfullt oppleves et bortfall imidlertid når Kristin først savner Orm fordi «hun var blit glad i sin stedsøn» – og siden fordi «hun var glad i sin stedsøn» (s. 59, 1925a). Begrunnelsen for savnet endrer seg dermed over tid – fra det prosessuelle og vellykkede (at hun har formådd å bli en stemor som liker sin manns barn) til det mer umiddelbare (at hun rett og slett liker ham).
I tillegg finnes det også mer vilkårlige tilføyelser, som når den geistlige Herr Eiliv reflekterer over ambivalensen omkring sin egen rikdom. Selv lever han asketisk, men han liker rikdommen sin fordi den kan komme andre til gode – som det står i førsteutgaven «likte [han] at se saa mange folk sitte ved sit bord» (s. 196). Imidlertid er det senere ikke bare mange folk som han nyter å ha til bords, men «mange rike folk» (s. 196, 1924). Det anslås dermed en konflikt i Herr Eiliv: Fra å være splittet mellom egen askese og pengenes gavn for andre, bidrar tilføyelsen til å foreslå en personlig fornøyelse over hvordan rikdommen gjør ham i stand til å underholde et så eksklusivt selskap.
Det skjer også tidvis at større partier faller ut – lengst er det når en del av en setning faller ut på side 189, mens Gunnulf forkynner for Kristin og Orm. Bortfallet kan her forklares med at «menneskene,» forekommer to ganger i setningen. Delen som nedenfor er kursivert, har derfor trolig blitt utelatt ved en feil:
Da lovet vi fire hinanden, at vi skulde hver dag rope til denne hellige, hvis ære er ukjendt for menneskene, og vi tok denne navnløse martyr til vidne paa at vi skulde aldrig glemme, hvor aldeles uværdige vi var til løn av Gud og hæder av menneskene, og altid mindes at intet i verden er værd at attraa uten hans miskund –
(s. 189, vår kursiv, 1925a)
Bortfallet medfører her at det i konteksten kan synes å være denne navnløse helgens barmhjertighet, som Gunnulf refererer til, framfor til Guds, som forsvinner fra passasjen. Det kan derfor forstås som en mer omfattende variant enn som så. Heldig og uheldig som det er, skaper bortfallet av setningen ingen større problemer med syntaksen, og den mangler da også i materialutvalgets senere utgaver.
I variantapparatet har vi også notert når det oppstår udiskutable feil i teksten. Noen av disse er helt åpenbare, som når «kirkegang» blir til «kirkekang» (s. 109, 1949), eller når «armbaand» (s. 314) først blir «armhånd» (1944) før ordet igjen rettes opp i 1949-utgaven. Disse er ganske iøynefallende, men av og til oppstår det også mer subtile feil, som eksempelvis varianten «utlegd] utleg». Begge formene er mulige, og begge formene betegner både substantiv og adjektiv, samtidig som ordene har den samme opprinnelsen uten at de er sammenfallende. Adjektivene er ikke helt overlappende, men er ikke heller vesensforskjellige.For ytterligere utdypning, se NAOBs beskrivelser av hvert av de fire ordenes betydninger. Ergerlig er derimot særlig sammenblandingen av de to substantivene som har ganske divergerende betydninger: Hvor «utlegd» ifølge NAOB refererer til en tilstand (å være forvist til landflyktighet eller det å lyses fredløs), er «utleg» isteden en personbetegnelse, det vil si «en fredløs» (NAOB). Når «utlegd» i passasjen «haardere straf end utlegd kunde ikke Erlend dømmes til» (s. 439, 1944) byttes ut med «utleg», er det altså å betrakte som en feil. Feilen her er likevel vanskelig å oppdage og har derfor heller ikke blitt korrigert senere i materialutvalgets utgaver.
I tillegg til bortfall, tilføyelser og oppståtte feil er en stor del av variantene ordombytninger – tidvis enda med antonymer. Et eksempel er når det inntil 1922b-utgaven beskrives hvordan Kristin husker et minne «utydelig», mens det fra da av huskes «tydelig» (s. 328, 1922b). Et annet, når «vant» – i setningen «folk [var] saa vant til slike veifarende i disse bygder.» (s. 123) – plutselig endres til «uvant» (1944), inntil inkongruensen oppdages og rettes tilbake til «vant» i 1949. En annen og bemerkelsesverdig ombytning forekommer når Simon vurderer hvilken rolle han vil tildele Kristin i det sviket han ble utsatt for: «Men den manden hadde forgjort hende – for Erlends skyld gik hun gladelig over gloende stener – og hun hadde traadt over ham som hun ikke visste, han var andet end en kold sten –.» (s. 494). Hvor ordvalget «forgjort» gjør Kristin til et offer for Erlends korrumpering eller direkte forhekselse, tenker Simon imidlertid fra 1944-utgaven av at Erlend har «frigjort» henne – og sviket står på denne måten nærmere Kristins egen vilje, mens Erlend bare fungerer som katalysator.
Ellers er en del av variantene mer eller mindre opplagte å forstå som feillesinger, som når en «stor gave til horssønnen din» senere adresseres mer mondent til «brorsønnen din» (s. 56, 1949), eller når barnedrepende «krigskarer» i Sira Eiriks religiøse fortellinger (s. 40) fra 1944-utgaven økes betydelig i antall, hvor de omtales som «krigsskarer». Det samme gjelder når «samsnakken» blir til «smaasnakken» (s. 153, 1923), «den sorte kappe» blir til «den store kappe» (s. 300, 1923), eller et «kvalt» stønn endres til et «svakt» (s. 470, 1925a).
Der finnes også flere langt mere vilkårlige endringer. På side 8 forklares det blant annet at Kristin, mens hun pynter seg til bryllupet sitt, smører kinnene med en slags kinnrødt – en «rød salve». Om det er en feillesing, eller om «salve» har blitt vurdert som for gammeldags eller med for medisinske konnotasjoner, blir det i alle fall senere til en «rød farve», som Kristin har fått forært av fru Aashild (s. 8, 1925a). Det samme gjør seg gjeldende ved den markante endringen fra «helligdommen» til «karrene» (s. 233, 1932) – kanskje har det virket nødvendig å ytterligere presisere hva disse helligdommene skulle bestå i, ellers er det rett og slett snakk om en misforståelse hos en uoppmerksom mellommann.
En interessant endring er når «Trondheim» (s. 385) først endres til «Trondhjem» (1925a), for så å rettes tilbake til «Trondheim» i 1949. Det er mulig at endringene her ikke blott har vært tilfeldige, men isteden henger sammen med bynavnets omskiftelige karakter i årene 1930–1931: Byen bytter først navn fra «Trondhjem» til det mere opprinnelige «Nidaros» fra 1. januar 1930, men allerede i mars 1931 ble navnet endret igjen, denne gangen til «Trondheim».Se Store Norske Leksikons artikler «Trondheim» og «Nidaros». Dermed kan varianten forstås som todelt, først som korreksjon til det da gyldige «Trondhjem» (1925a), siden som et ledd i den gradvise moderniseringen av Undsets språk (1949).
En annen interessant variant er den forskyvningen i tonen som følger endringen fra «Margret som skrek og skrek» til «Margret skrek av skrekk» (s. 370, 1922a). Den forekommer i scenen hvor en rasende Erlend oppdager at en ung mann sniker seg opp til datteren – Margret – i ly av natten. Erlend er hvitglødende av sinne og kapper resolutt hånden av denne unge Haakon fra Gimsar som blødende styrter ned den trappen han akkurat har klatret opp.
Det er en voldsom scene, men denne varianten er særlig interessant siden de tre ordene til forskjell også kaster ganske forskjellig lys over reaksjonen til Margret. Den sistnevnte er en automatsetning: Det er den akutte forskrekkelsen, et enkelt skrik og en mer umiddelbar reaksjon som betegnes med en (for de fleste) velkjent vending – det «å skrike av skrekk». Den andre derimot, forteller om flere følgende skrik, og dermed om at Margret er i en sjokktilstand. Den bortskjemte Margret – Erlends øyensten som har kunnet tillate seg alt – kan plutselig ikke plassere seg selv og livet sitt i den scenen som akkurat har utspilt seg. Hun har simpelthen gått i en slags loop, hvilket gjør scenen mer rørende og talende for den terskelen som hendelsen utgjør i livet til Margret. Når endringen skjer i 1922a-utgaven, skjer det også en endring i hvordan vi kan forstå Margret og hennes reaksjon.
Størstedelen av variansen viser seg ellers i at ord endrer bøyning eller ordklasse. Et eksempel på førstnevnte forekommer når «de ringeres ret» blir til «de ringes ret» (s. 159, 1924), og de stakkars nevnte dermed degraderes ytterligere. Et annet er når Kristin og Erlend kommer i konflikt om Munans uhøflighet og det mildest talt kaotiske gjestebudet på Husaby. Her klinger Erlends henvendelse til Kristin forskjellig for en moderne leser når ordet «kjæreste» over tid endrer seg til «kjæresten»: «‹Kjæreste min, ta ikke dette saa stridt,› bad Erlend.» (s. 58, 1925b). Det skjer et lite skifte fra et uttrykk for en litt patroniserende ømhet til den mer formelle funksjonen av kjæreste. Forskyvningen er ikke stor, men stor nok til at konflikten mellom Erlend og Kristin kan oppleves som knyttet til de forventningene som kommer med Kristins nye rolle som husfrue.
En annen viktig varians er den kontinuerlige ombyttingen av navnene på Erlend og Erling gjennom de mange utgavene. På side 154 byttes navnene faktisk ut med hverandre intet mindre enn tre ganger på de omtrent 28 årene mellom førsteutgaven og 1949-utgaven. «Erling» (s. 154) blir først til «Erlend» (1925a), så igjen «Erling» (1925b) og ender til sist på det feilaktige «Erlend» (1932). Mange steder hvor disse temmelig like navnene volder besvær, har problemet rot i feil i førsteutgaven, hvor det eksempelvis på side 223 er notert «Erlend» istedenfor «Erling», som egentlig omtales i dette romanpartiet.Se den avsluttende listen over rettelser for disse feilene.
Avslutningsvis har vi også valgt å inkludere endringer i ordstilling i variantapparatet, selv om det strengt tatt ofte knytter seg til modernisering eller normalisering av Undsets språk – dette fordi tonen i språket endrer seg når ordene byttes om. Samtidig er det også vanskelig å skjelne helt klart mellom hva som er bevisste og mer tilfeldig oppståtte endringer. Det gjelder eksempelvis partier som «saa du kan spørge ham» [så kan du] (s. 209, 1944), «Endda det var ikke frit» [Endda var det] (s. 270, 1925a) og «og jeg er glad i det» [glad er jeg] (s. 495, 1924) – hvor det kan bemerkes at endringene også oppstår i tre forskjellige utgaver.
Undsets tekst fra 1921 har løpende blitt modernisert i stavemåte, syntaks og tegnsetting for å tilpasse seg rettskrivingsreformene,Som det også er tilfelle med Kransen, gjennomføres rettskrivningsreformen fra 1917 først i 1944-utgaven av Husfrue. samt trolig også for å ensrette Undsets tidvis egenrådige språk. Hvis alle disse endringene skulle tas med i variantapparatet, ville det i praksis bli uleselig. I den digitale kollasjonen var det registrert 13 393 forskjeller mellom 1921a og 1944, inkludert OCR-feil og moderniseringer, vel å merke etter at filene hadde blitt korrigert for endringen i rettskrivning fra «aa» til «å». For å avlaste variantapparatet er ortografiske moderniseringer på ord- og tegnsettingsnivå utelatt fra listen over varians mellom utgavene, så lenge de er konsekvente og ikke forskyver tekstens mening. Varians ved aksenttegn faller i hovedsak inn under ortografiske endringer og er av denne grunnen utelatt, med mindre det er tale om meningsforskyvende endringer. Varians knyttet til modernisering av syntaks og grammatikk er derimot inkludert.
Noen av de utelatte endringene er både generelle og gjennomgående. Særlig i 1944-utgaven ses en ganske omfattende modernisering av teksten, blant annet nettopp med overgangen fra «aa» til «å», fra «-nd» til «-nn»-endinger, så vel som fra den danskklingende flertallsformen «-erne» til den moderne formen «-ene». I 1944-utgaven finner vi også en revisjon av Undsets – for dagens lesere – litt særegne kommatering.Undsets kommatering lener sig sterkt mot det danske startkommaet, hvor leddsetninger markeres med foranstilt komma. Fra 1944-utgaven tilføyes generelt komma ved oppramsinger av adjektiver, så eksempelvis «de mørke graa øinene» blir til «de mørke, grå øinene» (s. 252, 1944). I samme utgave innføres også særskriving i stor grad, ved at sammensetninger som «hellerikke» og «inat» endres til de mer tidssvarende skrivemåtene «heller ikke» og «i natt». Før dette har allerede ord som «hvadfor» blitt delt til «hvad for» (1924), og «enslags» og «etpar» blitt til «en slags» og «et par» (1925a).
En annen løpende modernisering er endringen fra «der» til «det», eksempelvis i setninger som «Der var kvalmt og mørkt] Det var kvalmt og mørkt» (s. 141, 1922b). I dette eksempelet skjer endringen så tidlig som i 1922, der også de fleste av disse moderniseringene gjøres. Endringene skjer også gradvis gjennom de følgende utgavene, kun med unntak av 1925b og 1949. Også konsekvente moderniseringer av verbformer, som når det fortsatt gyldige «eiet» skrives i de mer moderne former «eide» og «eid», har vi unnlatt å markere.
En annen type som har blitt utelatt i apparatet, er moderniseringer av «fin» til «finn» eller «finne»: «finjente» til «finnejente», samt «Finmarken» til «Finnmarken». Likeledes er andre systematiske endringer i navn heller ikke inkludert. Det gjelder for eksempel «Aashild» til «Åshild» og «Gjavvald» til «Gjawald», så vel som når «Ulf» i 1944 omdøpes til «Ulv».Når man ikke har fått endret «Ulf» til «Ulv» i 1949-utgaven (s. 247), har denne forglemmelsen derfor funnet veien inn i apparatet. Også mindre og konsekvente endringer, som genitivs-s i etternavn, har vi valgt å utelate av samme årsak – for eksempel endringer fra «Saksesøn» til «Saksessøn» og «Bjørgulfsøn» til «Bjørgulfssøn».
Moderniserte stavemåter av litterære figurer, helgennavn og messer er heller ikke medtatt i variantapparatet med mindre de er inkonsekvente. Konsekvente endringer dekker over når «Kong Artur» blir til «Kong Arthur» og «Isold» til «Isolde», så vel som når den gamle formen «Mariamesse» over tid endres til det nyere «Marimesse». Derimot eksisterer både den moderne og den arkaiserende stavemåten av «Mikkelsmesse» og «Mikalsmesse» i romanen frem til 1944-utgaven, hvor de – på mystisk vis – bytter plass og altså begge fortsatt finnes i romanen (s. 181; 437, 1944). Denne har vi derfor inkludert i variantapparatet.
Selv om teksten vi her utgir, stort sett er identisk med Undsets førsteutgave, har vi foretatt enkelte rettelser i teksten. Noen ganger forekommer det helt åpenlyse feil i førsteutgavens tekst: Som når det står at Erlend endelig skal stå «melmel» sine jevninger, hvor det selvfølgelig skal være «mellem» (s. 5, 1922b). Eller når «Gud» har blitt til «Guld» i setningen «Guld vilde selv gi tegnet» (s. 196, 1922a). En annen type åpenbare feil som fyller en stor del av rettelseslisten, er feil i personnavn. Noen blir oppdaget raskt, som tre forekomster av «Kristen» istedenfor «Kristin». Disse blir alle oppsnappet i den fjerde utgaven (s. 367; 369; 456, 1922b), mens andre, som to rettelser fra «Ragnrid» til «Ragnfrid» (s. 18, 1925a; s. 236, 1944), lar vente på seg – den ene i hele 23 år.
Som det kort blir nevnt i avsnittet «Om variantene», er det noen feil knyttet til de enkelt ombyttelige navnene «Erlend» og «Erling». Ett eksempel på dette er når «Erling» på side 223 har blitt til «Erlend» i overgangen mellom trykkmanuskriptet og førsteutgaven. Etter en korrekturrunde påpekes dette av Undset selv i januar 1922 i et brev til redaktøren hennes, men det blir likevel ikke rettet opp. Rettelsen iverksettes først i bibliofilutgaven (1925b), men allerede i den neste utgaven vendes det tilbake til det feilaktige «Erlend» (1932) som så beholdes i de senere utgavene i Undsets levetid.For ytterligere utdypning, se gjerne «Verkshistorien». Andre forekomster av den samme ombyttingen blir rettet opp ganske tidlig (s. 165; 488, 1922a).
Den største endringen i 1921a-tekstbildet forekommer på side 405, hvor det i førsteutgaven har skjedd en settefeil. Her er to linjer blitt byttet om så setningen blir det rene nonsens:
og hjalp fehirden, som var en ældre mand og tung-
Da Kristin kom ut paa svalen, stod Erlend i gaarden
(s. 405).
Siden feilen er iøynefallende, oppdages den raskt, og allerede i den neste utgaven rettes den opp:
Da Kristin kom ut paa svalen, stod Erlend i gaarden
og hjalp fehirden, som var en ældre mand og tung-
(s. 405, 1921b).
Nedenfor finnes en liste over rettelsene vi har foretatt i Husfrue. Alle rettelsene er gjort med støtte i trykkmanuskriptet eller senere utgaver. Sidetallet refererer til førsteutgaven (1921a). Rettelsen vi har gjort, er angitt foran klammen. Etter klammen følger årstallskodene for utgavene hvor rettelsen er foretatt. Etter semikolonet angis ordet eller setningen som har blitt rettet, etterfulgt av utgivelsene hvor feilen er til stede. Ved flere feilaktige eller ufullstendige rettelser angis det konsekutivt med tilføyelsen av enda et semikolon. Listen opplyser ikke om eventuell ortografisk variasjon mellom tekstkildene (aa/å, nd/nn, ld/ll).
| 5 | mellem] ms, 1922b–1949; melmel 1921a–1922a |
| 13 | klokeste] ms, 1922a–1949; klokste 1921a–1921b |
| 18 | Ragnfrid] 1925a–1949; Ragnrid 1921a–1924, ms. |
| 28 | glade] ms, 1932–1949; glad 1921a–1925b |
| 29 | ti] ms, 1922a–1949; til 1921a–1921b |
| 65 | hende.] 1922b–1949; hende, 1921a–1922a; hende ms |
| 65 | Audunsdatter] ms, 1922b–1949; Andunsdatter 1921a–1922a |
| 70 | solskinnet.] ms, 1922b–1949; solskinnet 1921a–1922a |
| 105 | Visste] ms, 1922a–1949; Viste 1921a–1921b |
| 165 | Erling] ms, 1922a–1949; Erlend 1921a–1921b |
| 185 | «Si da ‘ske din vilje’,»] ms; «Si da ‘ske din vilje,» 1921a–1949 |
| 196 | Gud] ms, 1922a–1949; Guld 1921a–1921b |
| 204 | havnehagen] ms, 1922b–1949; havehagen 1921a–1922a |
| 219 | forfærdelig] ms, 1922b–1949; forforfærdelig 1921a–1922a |
| 220 | forvovent] ms, 1921b–1949; forovent 1921a |
| 223 | nu, og] ms, 1922b–1949; nu,og 1921a–1922a |
| 223 | Erling] ms, 1925b; Erlend 1921a–1925a, 1932–1949 |
| 227 | andre] ms, 1924–1949; anden 1921a–1923 |
| 233 | tillands] ms, 1922a–1949; tilands 1921a–1921b |
| 236 | Ragnfrid] 1944–1949; Ragrid 1921a–1932, ms |
| 244 | Tiedeken] ms, 1921b–1949; Tiediken 1921a |
| 273 | skrin] ms, 1922a–1949; skin 1921a–1921b |
| 284 | sendt] ms, 1921b–1949; været 1921a |
| 293 | sine] ms, 1923–1949; sin 1921a–1922b |
| 294 | ha] ms, 1923–1949; har 1921a–1922b |
| 330 | hadde] ms, 1922a–1949; hedde 1921a–1921b |
| 334 | kysset] ms, 1922a–1949; kyssets 1921a–1921b |
| 336 | «naar] 1925a–1932; naar 1921a–1924, ms; «Naar 1944–1949 |
| 361 | Erlend] ms, 1922b–1949; Erland 1921a–1922a |
| 367 | Kristin] ms, 1922b–1949; Kristen 1921a–1922a |
| 369 | Kristin] ms, 1922b–1949; Kristen 1921a–1922a |
| 372 | skrek] ms, 1922b–1949; skerk 1921a–1922a |
| 392 | kones] ms, 1922a–1949; konens 1921a–1921b |
| 399 | taltes] ms, 1922a–1949; tales 1921a–1921b |
| 405 | Da Kristin kom ut paa svalen, stod Erlend i gaarden og hjalp fehirden, som var en ældre mand og tung-[før]] ms, 1921b–1949; og hjalp fehirden, som var en ældre mand og tung-[//før] Da Kristin kom ut paa svalen, stod Erlend i gaarden 1921a (ombytting av linjer) |
| 409 | fugleving] ms, 1922b–1949; fulgeving 1921a–1922a |
| 419 | Audun] ms, 1922b–1949; Andun 1921a–1922a |
| 443 | hadde] ms, 1922b–1949; hadd 1921a–1922a |
| 453 | ogsaa – jeg] ms, 1922b–1949; ogsaa. – jeg 1921a–1922a |
| 456 | Kristin] ms, 1922b–1949; Kristen 1921a–1922a |
| 459 | sammen] ms, 1922b–1949; samme 1921a–1922a |
| 466 | hende] ms, 1922b–1949; hente 1921a–1922a |
| 468 | Erlends] ms, 1924–1949; Erlens 1921a–1923 |
| 471 | ham] ms, 1922a–1949; han 1921a–1921b |
| 475 | Eirikssøn] ms, 1922a–1949; Erikssøn 1921a–1921b |
| 488 | Erling] ms, 1922a–1949; Erlend 1921a–1921b |
Boken er utgitt av Det norske språk- og litteraturselskap
Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi. Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.
Husfrue er andre bind i Sigrid Undsets trilogi om Kristin Lavransdatter. Handlingen er lagt til første halvdel av 1300-tallet, og vi følger Kristin i hennes nye rolle som husfrue, hustru og mor på storgården Husaby.
I 2020 var det hundre år siden Kransen ble utgitt for første gang. Det norske språk- og litteraturselskap markerte jubileet med en digital tekstkritisk utgave av første bind av trilogien. Nå kommer tilsvarende utgave av bind to, Husfrue.
Utgaven er utstyrt med en innledning om mottakelsen og en redegjørelse om tekstetablering, utgaver og varianter. Se innledningene i Kransen for innganger til trilogiens mangfoldige innhold så vel som til den forskningen som allerede er gjort.
Forfatteren og samfunnsdebattanten Sigrid Undsets betydning for norsk og internasjonal litteratur- og samfunnshistorie er uomstridt. Hennes omfangsrike produksjon favner romaner, noveller, essaysamlinger, helgenbiografier, artikler og selvbiografiske skrifter.
Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.
