Nasjonalt storverk, verdig en Nobelpris

Et samlet anmelderkorps slår fast at nå har man med et nasjonalt storverk og en Nobelpris-kandidat å gjøre. Fredrik Paasche åpnet sin anmeldelse med å si at den første følelsen ved lesingen av boken var «glæde over Norge»: «Det var en følelse paa sæt og vis løsgjort fra kunstverket, en vi ogsaa ellers kan ha hat, naar vi stod foran form eller farve eller ordets liv og paany kunde se, at her i landet vil kunstens dag ikke helde.» Paasche var professor i europeisk litteratur ved Universitetet i Oslo, og gleden over ny norsk stor litteratur, henger nok også sammen med at han på denne tiden var fullt sysselsatt med å skrive norsk litteraturhistorie sammen med sin kollega i nordisk litteratur, Francis Bull.Francis Bull og Fredrik Paasche, Norsk litteraturhistorie bd. 1 og 2, Oslo: Aschehoug, 1924–26. Paasche hadde ansvaret for første bind, Norges og Islands litteratur indtil utgangen av middelalderen, 1926. Paasche omtaler romanen som et byggverk, en konstruksjon av norsk middelalder, som det er mulig å kjenne seg hjemme i:

Vi andre, videnskabsmændene som tunge paa haanden prøver at gjenreise i vort folks bevissthet et og andet av det sunkne, maa kjende det som en stor oplevelse med en gang at se denne høie og skjønne bygning staa der, saa fri og utvungen, saa sikker og sand – reist som i selvfølgelig lethet. Til tusener og atter tusener skal den gi sterkere hjemmefølelse, den trygge fornemmelse av at eie dype ophavsrøtter. Her ligger livssyn og ordlag fra hedenold side om side med grunddyb kristendom – som det virkelig var i middelalderens Norge – og ingensteds har vi ondt for å kjende os igjen.

Paasche fremhever den religiøse driften og sanseligheten som finnes både i Gunnulfs skildring av møtet med Roma og i Kristins botsgang til Nidaros etter at Nåkkve er født. Det er landskapet, språket og livsskjebnene som opptar ham, og lesningen av boken skildres som en kirkegang: «Vi sitter igjen med følelsen av en vældig oplevelse. Længe blir det ved at ringe fra alle taarnene i boken. Det er handlingen, det er menneskene, det er bygden; det er dette sprog, hvor ny norskhet rører sig, ja reiser sig i vælde».

Paasches bygningsmetafor videreføres av mange andre anmeldere utover i desember, og sammenlignet med mottakelsen av Kransen er det påfallende at Husfrue løftes frem som et bidrag til norsk stolthet og en nasjonal hjem-følelse. «Middelalderens mennesker kommer til oss i denne bok, lever sit liv for våre øine, og viser oss sitt hus og hele sin ferd», skriver Johan Halvor Bjørge i avisen Nidaros,Johan Halvor Bjørge var lektor, siden rektor på Trondhjem katedralskole, og signerte både med initialene J.H.B. og som «Lektor Bjørge». og Gerhard Jynge berømmer i Dagsposten Undset for å «gi os vor middelalder tilbake». Ole Øisang, i Folketidende som utkom i Trondheim, tar en lokal vri: «[…] det er Trøndelagens og Gudbrandsdalens middelalder frøken Undset her ruller op for os i en høi og vakker bygning». I avisen Den 17de Mai tegner Karoline Grude et nasjonalromantisk landskapsbilde for å beskrive romanens effekt på leseren:

Ein sit tryllt og takksam over det storfelte bilete av levande liv som Sigrid Undset her teiknar med meisterhand. Boka er stor. Men synsringen i ho er og stor […]. Ein kjenner mest det same som naar ein ein vaardag staar paa ein høg stad og ser seg ikring. I skiftande sol og skugge ligg grend ved grend. Det gaar døkke dalar og stride elver. Det ligg blaane bak blaane, til det kvitnar i fjell lengst ute.

Grude, som var aktiv i nynorsk-offentligheten og sentral i utviklingen av norske bunader, er en av de få kvinnelige stemmene i mottakelsen av Kristin Lavransdatter-trilogien.Oppmerksomheten på naturen hadde hun allerede i anmeldelsen av Kransen der hun hevder at det som gjør menneskene så levende er «at dei veks og andar i og med naturi». Karoline Grude: «Den nye Undset-boki», Den 17de Mai, 1. desember 1920.

Den mest omfangsrike avisanmeldelsen finner vi i Morgenbladet. Her knytter redaktør og politiker Carl Joachim Hambro verkets storhet til at det er Norges historie som skrives, og at de historiske skildringene er noe mer enn bare et bakteppe for fortellingen om Kristins liv:

Norges rike skjæbne [trækkes] ind i skildringen; bokens ramme utvides; den blir ikke bare en tidshistorisk rigtig roman om norsk stormandsliv ved begyndelsen av det 14de aarhundrede – den blir en mægtig og bred beretning om landets nedgang og en kulturs begyndende opløsning. Verkets interesse bliver derved en [sic] flersidig, og det faar en national værdi av aller sjeldneste art.

Hambro legger også vekt på livet og detaljene som tegnes, og han berømmer Undset for å fremstille mennesker og deres handlinger ikke bare som om de ikke er sett, men opplevd. Alt for mange Nobel-priser er tildelt eldede og likegyldige forfattere, sier han og avslutter anmeldelsen med en oppfordring: «End om det svenske akademi hædret sig selv og sin opgave ved at skjænke den til en forfatter som står i sin storverkskapende tid.» Aftenpostens litteraturkritiker, forfatteren Kristian Elster, hadde allerede året før utropt Kransen til en klassiker,Se mer om mottakelsen av Kransen i Undset 2020 (Rønning: «En historisk litterær begivenhet»). og til tross for noen kritiske bemerkninger om detaljrikdommen i skildringen, tilkjenner han også Husfrue en plass «blant de ypperste verker i vor litteratur».

Historisk roman og psykologisk roman

Det er i det hele en påfallende bred enighet om romanens storhet blant anmelderne, en enighet som ser ut til å gå på tvers av både estetiske og politiske skillelinjer.Et unntak her er en nokså ambivalent anmeldelse i Bondebladet på Voss der Sevr. Severinson hevder at bøndene bør sette pris på Undsets bøker, og især Kristins Lavransdatter, som er «boki um bønderne, um mergen i det norske folket». Samtidig kritiserer han den for ikke å være på landsmål, for å være alt for lang og for å ha alt for mye seksualitet, men han åpner også for at kvinnene kan lære av den. For eksempel er Anders Stilloff i Social-Demokraten ikke mindre positiv enn kritikerne i den borgerlige pressen, og Andreas Paulson i Arbeidet åpner sin anmeldelse med at boken er så stor diktning at man ikke merker at den er veldig lang. Det som finnes av uenighet, gjelder sjangertilknytningen og vektleggingen av det historiske stoffet. Mens B.G. i Stavanger aftenblad hevder at Husfrue er den første historiske roman på norsk, slår E.E. i Ofoten Tidende fast at den ikke er en historisk roman «i egentlig forstand», men en psykologisk roman, og han savner mer om Erlends politiske bedrifter.Signaturen B.G. er trolig Birger Gotaas som var redaktør i Aftenavisen Stavangeren fra 1916 til 1924, mens E.E. sannsynligvis er Egil Elster, bror av Kristian Elster og byfogd i Narvik fra 1918 til 1928, deretter sorenskriver på Rjukan og Kongsberg. Egil Elster anmeldte senere Undsets Den brændende busk i Rjukan Dagblad i 1930 og flere av Hamsuns bøker på 1920- og 30-tallet – se Nils Aagard-Nilsen, Nordnorske anmeldelser av Knut Hamsuns bøker 1912–1959, Svolvær: Anstabben forlag, 2002. Inge Debes i Nationen skiller mellom Kransen som en kulturhistorisk roman og Husfrue som en historisk roman, og historie innebærer i den sammenhengen de historisk-politiske handlingene som Erlend inngår i. For Hambro er romanens storhet nettopp knyttet til måten den er en historisk roman på:

Det er ingen historisk roman som gir hvad hendes bok gir. Det er selve aarhundredets liv reproduceret, med hændelser og skikke, med kulturindhold og overtro, i raaskap og voldsomhet, i bred strøm og i smaatræk som viser hvorledes dette verk – med alt det som ligger bak – er sprunget frem i hendes sind ved en aabenbaring og ikke manet frem som følge av studiefrugter.

Lektor Bjørge sammenligner Undset med Walter Scott, som er ansett som opphavet til sjangeren historisk roman, og sammenligningen går i Undsets favør fordi hun ikke som han faller for fristelsen til å lage «avhandling istedenfor diktning». Han anser dessuten personskildringene som romanens tyngdepunkt. Også Kristian Elster synes mer opptatt av menneskeskildringen enn det historiske stoffet. Ikke minst fremstillingen av mennene opptar ham, og han fremhever samtalen mellom Kristin og faren på Lavrans’ dødsleie og forholdet mellom Erlend og Kristin. Han er begeistret for Erlend og sier at det er naturlig at Kristin elsker ham så grenseløst:

Det er noget uimodstaaeligt ungt og ridderlig uvorrent over ham, hans mod, hans eventyrlyst, hans indtagende væsen, hans altid blussende forelskelse, alt gjør at hans svagheder glemmes og tilgives. Han er en type fra alle tider paa en egen slags mænd, som altid betog og betager netop de bedste kvinder.

Ronald Fangen i Dagbladet fremhever Simon Darre-skikkelsen, og også for ham ligger verkets storhet både i det historiske tidsbildet og i personskildringene.

Kjønn

Det var høye forventinger til boken da den kom, men selv om den innfridde og vel så det, manglet det heller ikke på innvendinger. Den er for omfangsrik, sier Debes, og er kritisk til de mange personene – og personnavnene – i fortellingen om Erlends politiske eskapader. For Hambro er romanens form med monologer og tilbakeblikk ufullkommen og virker trettende på leseren, mens Kristian Elster tar forbehold når det gjelder fortellingens flyt:

Fru Undset har ikke altid i sin beskrivelse af seder og skikke, af klededragt og bygninger kunnet tie med sin store viden […]. Det samme gjelder hendes mange religiøse betragtninger. Det viser fru Undsets indgaaende kjendskab og kjærlighed til katolsk kirkeliv og religiøs tankegang, men det stanser for sterkt romanens gang.

Mange kommenterer også at det blir for mange husfruegjøremål og ikke minst fødselsscener: Elster hevder at «[d]en nøiagtige gjennomgaaelse af Kristins barselsenge og legemlige tilstand før og efter trætter», og Hambro skriver at «[d]et vil ogsaa fra mange hold bli hævdet at de indgaaende og detaljerte beretninger om barnefødsler og deres fysiske og medicinske forutsætninger og forløb er pinlig omstændelige». Samtidig fremhever Hambro betydningen av at verket er skrevet av en kvinne – romanen er «en kvindes fortelling om landets skjæbne knyttet til kvinder», og han verdsetter at fortellingen om «slegtsudvikling og samfundsopbygning» for en gangs skyld er skrevet med kvinneerfaring og kvinneblikk.F.D. i Trondhjems Adresseavis slår fast boken bare kunne være skrevet av en kvinne. F.D. er trolig avisens redaktør, Fritz Duus, som også anmeldte Hamsun i avisen på denne tiden, se Nils Aagard-Nilsen, Nordnorske anmeldelser av Knut Hamsuns bøker 1912–1959, Svolvær: Anstabben forlag, 2002.

Også fra kirkelig hold anerkjennes kvinneperspektivet. Daværende sogneprest, senere biskop, Eivind Berggrav hadde i 1920 anmeldt Kransen i tidsskriftet For kirke og kultur, der han selv var redaktør, og da stilt spørsmål ved om Kristin-skikkelsen egentlig var interessant nok til å være verdt en fortsettelse.Berggravs anmeldelser av Kransen og Husfrue står begge i 1921-årgangen av tidsskriftet, i første og siste nummer dette året, hhv s. 56–58 og 548–549. Han åpner derfor anmeldelsen av Husfrue med forundring: «Jeg står i denne bok overfor det umulige, det utrolige […] det religiøse liv er her i gamle norsk-katolske former skildret gjennem hverdagslivet slik at det er mer som å se det enn som bare å lese det». Og ikke nok med det, «[…] her er det en enkel kvinnes, en husmors dagligliv, hvor vi føler religionen, også i sterke gjærende, men mest i de jevnt pulserende tider». Berggrav er opptatt av det religionspsykologiske, men nevner også bokens ekteskapspsykologi og «mors-psykologi (man kunde fristes til å si: fødselspsykologi – den nærmer seg stundom sterkt fysiologien»)». Selv om han er overrasket og imponert over «denne Sigrid Undsets dåd», har anmeldelsen også en del paternalistiske trekk. Bl.a. hevder han at boken nok ikke er for «gjennomsnittleserne, de som skal ha julebakkels», og han stiller spørsmål ved om «en kvinnelig forfatter noen gang før [har] forstått og dømt så klart en hustrus feil, hennes naturs svakheter så vel som hennes luner?» Sammenlignet med Berggrav har Inge Debes en mer nyansert oppmerksomhet på kjønnsforskjeller og kjønnsadferd når han skriver at leseren snart lærer seg at «Kristin vel er en god husfrue, men ikke nogen god hustru, og vi faar litt efter litt syn for at Erlend vel var en slet husfar, men ikke nogen daarlig husbond».

Etter at julebøkene var solgt og lest, kom også Ragna Nilsen, Sigrid Undsets gamle skolelærer, på banen med en kommentar med overskriften «Kvinders indsats i norsk kultur». Den stod først på trykk i Nationen 6. januar og ble siden trykket i flere andre aviser. Kommentaren er ikke en anmeldelse av romanen, men en hyllest til den, og til anmelderne som har bidratt til å åpne fortolkningene av den og vise fram dens betydning for leserne. Ragna Nilsen oppfordrer alle slags kvinneforeninger til å lese og diskutere romanen for å forstå og verdsette kvinnenes bidrag til kulturen – Undsets, men også kvinnelivet hun skriver om.

Avisanmeldelser, ordnet etter dato (med utgiversted der det ikke er Oslo)

Fredrik Paasche, Tidens tegn, 30. november 2021

Kristian Elster, Aftenposten (morgenutgaven), 1. desember 1921

-hocs-, Akershus (Lillestrøm), 1. desember 1921

Karoline Grude, Den 17de Mai, 2. desember 1921

Inge Debes [signatur I.D.], Nationen, 3. desember 1921

Ronald Fangen, Dagbladet 3. desember 1921

Andreas Paulson [signatur A.P.], Arbeidet (Bergen) 3. desember 1921

Anders Stilloff [signatur A.S.], Social-Demokraten, 3. desember 1921

Carl Joachim Hambro [signatur C.J.H], Morgenbladet 6. desember 1921

Johan Halvor Bjørge [signaturen J.H.B.], Nidaros (Trondheim) 6. desember 1921

Ole Øisang [signatur -ng-], Folketidende (Trondheim) 8. desember 1921

Per B Soot, Arbeider-Politikken, 10. desember 1921Anmeldelsen oppgis i Ida Packness, Sigrid Undset. Bibliografi, Oslo: Universitetsforlaget, 1963, men jeg har ikke funnet denne avisutgaven i Nasjonalbibliotekets nettbibliotek (nb.no).

Fritz Duus [signatur F.D.], Trondhjems Adresseavis (Trondheim) 15. desember 1921

Egil Elster [signatur E.E.], Ofotens Tidende (Narvik) 16. desember 1921

O.S. [Ole Severin Aavatsmark?]O.S. er trolig signaturen for Ole Severin Aavatsmark som var redaktør i avisen og i 1920-årene også anmeldte Olav Duuns romaner., Nordtrønderen (Namsos) 16. desember 1921

B.G. [Birger Gotaas?], Aftenavisen Stavangeren (Stavanger) 17. desember 1921

Gerhard Jynge, Dagsposten (Trondheim) 19. desember 1921

R.G. [Rolf Garboe?]R.G. er trolig signaturen for Rolf Garboe som var redaktør i avisen fra 1919. Årene før anmeldte han tidligere bøker i den konservative avisen Ørebladet, som kom ut i Oslo., Vestlandske tidende (Arendal) 23. desember 1921

Sevr. Severinson, Bondebladet (Voss) 16. januar 2022

Tidsskriftanmeldelser og andre oppslag i aviser

Inge Debes [signatur I.D.], For folkeoplysning. Tidsskrift for boksamlinger og folkeakademier, red. Karl Fischer, 1921, bd. 6, s. 155–156

Eivind Berggrav [usignert], For kirke og kultur, Oslo, nr. 10, 1921, s. 548–549

Ragna Nielsen, «Kvinders indsats i norsk kultur», Nationen 6. januar 1922 (også i Norges kvinder 11. januar 1922)

Om Husfrue

Husfrue er andre bind i Sigrid Undsets trilogi om Kristin Lavransdatter. Handlingen er lagt til første halvdel av 1300-tallet, og vi følger Kristin i hennes nye rolle som husfrue, hustru og mor på storgården Husaby.

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

• 2. utgave, 1921 (nb.no)

Følg Bokselskap i sosiale medier

Instagram      Facebook
Bluesky          X