7Amund skottet op under skindfelden: «Ane Marja? – A–ne
Mar–ja! Sa’n naa om det skulde bli længe før jeg fik de skiene, Vorherre?» Han lyttet. Nei, Ane Marja sov nok alt. Dæken ogsaa! han maatte ha greie paa dette nu, for det gik ikke an slik længer.
Ane Marja hadde sagt at alle snilde gutter fik ski av Vorherre, og da kunde der ikke være tvil om det. Men det var om at gjøre at han fik dem snart; Ane Marja og Vorherre skulde bare vite hvordan det var at staa bortpaa Sørjordet og se paa alle de andre guttene ake. Og slikt skiføre som det var! Om Vorherre var for gammel til at staa paa ski selv, saa maatte han da skjønne at Amund ikke gjorde noget med ski ut paa vaarparten, naar det enten var lindt eller skare. Nei, skulde han ha, saa maatte det være nu. Han kunde heller ikke skjønne hvorfor det drog ut saa længe. For snild hadde han været. Det var anden dag jul, Ane Marja hadde sagt det, og nu var de i trettenhelgen, og i al denne tid hadde han ikke trættet med vesle Lise, ikke engang da treakstangen tok til at minke i skrinet hans – ja, for det kunde ikke være 8nogen anden end Lise som var skyld i det. Han hadde bare laast igjen skrinet, for der maatte da være maate paa ogsaa. De kunde da ikke forlange at han skulde la hende æte op alt. Nei, der kunde ikke være noget i veien med det. Jon Renningen hadde faat ski for længe siden, han, – ja, Amund trodde nu ikke de skiene var saa gilde som han skrøt av forresten, – men han var slet ikke snild; – rigtig en flab; – og slik som han bandte!
Saa var det Hans Svebakken. Han hadde faat til jul; aa ja, det var ikke mere end rimelig; for han var snild; han hadde laant Amund skiene sine to turer bortpaa Sørjordet igaar.
Nei, han kunde ikke skjønne dette. Hadde det endda været saa at der var mange som skulde ha, saa kunde Vorherre været undskyldt om han ikke hadde faat nok ski færdig; men det var jo bare Amund og Lars Saghaugen som ikke hadde.
Aa jo, han trodde nok han skulde faa før Lars, for Lars sa «Dæken æta» igaar, og det hadde Ane Marja sagt var banding.
Men kjære – hvorfor kunde han ikke faa dem straks? Det var galt for hver dag det drog ut. Det var vel det, lel, at de mente han ikke var snild nok. Jo, han hadde gjort hvad han kunde, – han maatte – – og Amund trak hodet under skindfelden igjen.
Hadde saasandt Lykkelin kiljet snart, saa skulde han hverken krydset Ane Marja eller Vorherre; for Lykkelin hadde altid tvillinger, og skindene av dem kunde han altid faa et par ski for, – om de end ikke 9blev saa rare –; men Lykkelin satte ogsaa ut iaar. Hun skulde ikke kilje før efter kyndelsmes.
Han stak hodet op igjen.
Nei, han fik tænke over igjen hvad det kunde være om at gjøre. Hadde han gjort noget som ikke var rigtig? Ja, han hadde tat ut baandet i kjælken for at Lise ikke skulde bruke den; men det maatte han da gjøre som han vilde med, for det var hans kjælke. Jo, han hadde været snild. Men de trodde kanske ikke paa ham?
Aa, han skulde gjerne gi bort baade kjælken og treakstangen, om han bare fik dem snart!
Treakstangen!
End om han prøvde med den for at vise dem at det var alvor? Ja, det vilde han.
Han reiste sig forsigtig op paa den ene albue og lyttet efter om Ane Marja sov. Jo, hun sov.
Saa krøp han forsigtig frem unda felden og stiltret sig bortover gulvet til skrinet. Nøklen hadde han lagt under. Han aapnet, tok treakstangen ut og viklet papiret av. Saa gik han bort til vinduet. Det var bedst at lægge den der, saa saa Vorherre den gjennem ruten.
Han stanset og tænkte paa om han skulde smake paa den først. Nei, det var ikke værdt. Vorherre skulde se han mente det for alvor.
Han la den fra sig og stiltret sig i seng igjen. Nu var det gjort. Han følte sig likesom saa sikker. Det kunde ikke slaa feil at han fik ski imorgen den dag. Han syntes allerede at han stod paa dem, og han begyndte at tænke paa hvorledes han vilde være mot de andre guttene.
10Lars Sagbakken skulde kanske faa laane dem en tur eller to, naar Amund ikke selv brukte dem. Men Jon Rønningen skulde han rigtig være kry imot. Han hadde nok ikke glemt dengang han fik laant skiene til Hans Svebakken. Da hadde Jon, den flabben, sagt at han saa ut som han hadde en skjeppe poteter i buksebaken.
Ja, det kom der ut av at ha livbukse med lok paa. Herefter vilde han ha knapbukse med hængsler i, han, som de større guttene. Jo, Jon skulde faa det igjen. Han skulde si til ham at han saa ut som han hadde melkemat i knærne, for Jon var saa kalvbent.
Saa sovnet han.
Og han drømte at han stod og saa paa Vorherre, som holdt paa at snekkre ski; men sommetider syntes han ogsaa det likesom ikke var Vorherre, men Ola Snekker, for han hadde de samme krokete fingre og et stygt risp over den ene knoken.
*
Om morgenen sov han saa længe til baade Ane Marja og Lise var staat op. Han skottet bort til vinduet, mens han knappet igjen bukselokket. Sandelig hadde ikke treakstangen minket! Han skyndte sig ut.
Lise stod bak døren og tittet efter om han blev sint.
Han saa straks Ane Marja. Hun stod likesom og ventet paa ham. Saa saa han sig om.
Aa! Der stod de opmed væggen, nye og fine, tjærebredde lige til horken!
Han blev staaende som fjetret. Han saa paa dem og paa Ane Marja – avvekslende flere ganger – saa 11begyndte mundvikene at bævre og trække sig ut og ut krampagtig – næsten helt til ørene til et uendelig smil, og da han skulde si noget, trak han pusten baklængs, saa han ikke fik det frem.
Ane Marja strøk ham over haaret:
«Jo, de er til dig, men nu maa du være rigtig snild, hverken skryte eller bande, for saa tar Vorherre dem igjen.»
Han gik rundt om og saa paa dem fra alle kanter med det samme smil, og saa vaaget han sig til at ta dem ned.
Nei, make til ski saa gilde hadde han aldrig set; og slik som brettene stod, og saa myke som de var! Montro det var bjørk? Nei, det var gran; ja, det var ogsaa det bedste. Bjørkeski var noget filleri, for de slog sig saa svært.
Saa maatte han prøve om hærkene passet.
Jo, det – var – gilde – ski!
Han maatte straks avsted bort paa Sørjordet.
Der var de allerede samlet, baade Jon Rønningen og Hans Svebakken og alle de andre som hadde ski, ja selv Lars Sagbakken, som ingen hadde, stod der, faamælt og fattigslig og frøs. Amund syntes rigtig synd paa ham idag.
Der var stort skraal og spektakkel. Allerede paa avstand fik de se Amund, og Jon ropte:
«Nei, sjaa’n Amund Sidræva, naa har’n faat truger!»
Amund glemte at han ikke skulde skryte:
«Paa de trugene er jeg ikke ræd dig om du hadde dobbelt saa meget melkemat i knærne!»
Saa skulde de se paa og taksere skiene.
12Jon mønstret dem nøie:
De var nu ikke meget stegrendte!
Aa, de var altid saapas som bjørkestikkene til Jon, som satte begge endene i veiret.
Aassaa smalnet de ikke bakover. De kom ikke til at gaa fort.
Nei, men saa bar de oppe, selv i løssne. Skiene skulde ikke være som en bakstestikke heller.
Og hvordan var det, var de indbøigde?
Jon tok den ene op og sigtet.
Jo litt; men det var ikke jevnt; for meget fremved brettet; var det løssne, skar de under, og paa skare korsla de sig.
Men saa var de myke!
Myke! Trodde han kanske det var noget gromt at brettene hang og slang som en taugende! Nei, telemarkingene, som stod tyve alen høie hop, hadde stive bretter med en bøining saa fin, saa fin som en sprætbue. Slike som disse tok ikke op i et sprøithop, endsige i en ordentlig knæk.
Jo, Amund skulde vise ham at de tok op. Han skulde paata sig at staa efter allesteds hvor Jon stod foran med bjørkestikkene sine.
Ja, de kunde prøve, – bare over veien dernede.
Saa satte de avsted, Jon foran og Amund efter utover Sørjordet. Jon gik utenom hoppet og bent paa veien nedenfor. Han sjanglet litt i knærne, men hoppet til, saa han kom over.
Det var første gang Amund vaaget sig ut paa slik fart, og derfor var han mer end sedvanlig sid i baken, da han laa paa skakke paa staven og grov saa snespruten 13stod efter ham. Han fik for liten fart, klarte ikke veikanten, skiene tok indi og – knæk –; trods sin baklast gik Amund hodestups frem i snehaugen.
Han sprat op igjen som tullet. Han syntes han hadde hørt et knæk. Han grep fat i den ene ski og rev og slet som avsindig før han fik den ut – knækket midt paa brettet.
– Saa var den herligheten forbi. Med den andre gav han sig god tid. Han maatte stappe vaatten langt ind i munden og bite til for at kvæle graaten.
Noget slikt hadde han aldrig kunnet tænke sig.
Aldeles bedøvet tok han dem i horken, en i hver haand uten at se paa dem, og gav sig til at rusle hjemover.
Det gik smaat. Han var saa forunderlig tynd og liten og kroket i buksene, da han mere krabbet end gik opover stoppen ved siden av renden, og det var ikke frit for at buksene næsten hang nedpaa bak. Han saa ende ned i sneen, – ogsaa da han gik forbi kameratene, og de lot ham i fred; han syntes det blev saa stille blandt dem med ett.
Han gik hjem og søkte at gaa saa ingen saa ham. Skiene gjemte han vel under stabburet blandt nogen sagbord. Saa skyndte han sig op paa kammerset.
Naar det skulde være saa, saa vilde han ha igjen treakket sit. Han skyndte sig bort til vinduet.
Sandelig var det ikke halvspist!
Han tok det med et ryk:
«Kom at med treakket mit, gut,» og saa viklet han det godt ind i papiret og laaste det ned i skrinet sit.
Boken er utgitt av bokselskap.no
Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi. Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.
En odelsbonde og andre fortællinger for barn kom ut i 1917. Samlingen inneholder 10 fortellinger, de mest kjente er «En odelsbonde» og «I bedstefars erende».
Skildringene er enkle og realistiske, med innslag av humor og underfundighet.
Se faksimiler av førsteutgaven fra 1917 (nb.no).
Hans Aanrud var forfatter, kritiker og teatersjef. Han er mest kjent for sine mange fortellinger for både barn og voksne, med skildringer av natur og bygdemiljøer.
Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.