96Martin med Stavom stod i smien og drog i den gistne blegen. Den pæset gjennem sidene, saa han maatte dra til han pæset selv ogsaa, skulde han faa det nogenlunde varmt fremi avlen. Døren stod oppe, og utenfor var det tindrende lyst, det var vaar, og en kunde høre susen av vaarbækkene, som hastet nedover de bratte dalsider mot elven, som randt i kroker og snirkler nede i dalens bund.
Han merket at noget skygget i døren, og saa op over brillene. Aa jo, det var nok det han tænkte!
Ind kom Per oppe fra gaarden. Han hadde beksømsko og snesokker knappet utenpaa buksen, graa vadmelsklær, som var godt knappet, blaat skjerf og oppaa det hele rød toplue, som strittet op litt paa held bakover. Han stak begge hænderne dypt ned i bukselommene, satte den ene fot frem og heldte sig voksent mot dørkarmen. Sa ingenting. Martin sa heller ikke noget, nappet den tynde, gloende jernstang ut av avlen, slog en skospiker, hugget den av, la stangen frem i avlen og tok til at trække i belgstangen igjen. Da først saa han op over brillene og hen paa Per. Per saa igjen:
97«Du driver og slaar skospiker?»
«Ja, og du er ute og gaar?»
«Ja, det er lækkert veir nu.»
«Ja,» sa Martin, og saa lønsk ut, «det tiner fort nu oppe i fjeldet. Elven vokser.»
«Ja, men jeg er nu ikke god for at tru andet end at det fryser paa igjen, saa den ikke vokser fort,» sa Per med overbevisning; «det kjendes koldere idag.»
«Han mente nok ikke det tømmerfuten, for fløtningen skal nok begynde imorgen.»
Da glemte Per sig, saa han gik en gang rundt sig selv:
«Er det alt imorgen!»
«Jeg vet ikke jeg, men han Jon Svebakken var indom, og han sa der hadde været bud at karene skulde møte imorgen tidlig – alle som kunde kræke.»
Per bet tænderne sammen. Jamen var dette for harmelig ogsaa! Der hadde Jon, den flabben, faat vite det ogsaa, før ham! Aa ja, det var rimelig, for Jon var med i fløtningen ifjor han, endda han ikke da var større end Per nu. Og saa merjelig kry som han hadde været av det! Men det skulde han sluppet i aar, naar bare Per – – Men det var ikke saa vel! Og saa kom det ganske stilfærdig:
«Ja, han Jon har han.»
«Hvad har han?»
«Tømmerhake vel. Men – men – den er nu vel ikke noget videre tes den haken?»
«Tror du ikke det? Det er jeg som har gjort den.»
«Ja, jeg vet nok at du kan naar du vil; men du har da ikke gjort dig umak med den haken!»haken!»] rettet fra: haken! (trykkfeil)
98Martin svarte ikke noget paa det, tok bare jernet ut av avlen og slog en spiker til.
Per blev staaende tvilraadig. Han hadde slaat paa dette saa ofte til Martin nu utover vaaren, at han syntes mest han skulde skjønt det ogsaa. At Martin sa plent nei, dersom han bad ham likefrem, det trodde han ikke, for Martin var ikke slik. Men det gik ikke an; for han var ikke sikker paa at han hadde lov hjemme. Han hadde aldrig faat noget rigtig bent svar paa dette av far sin, hverken ja eller nei; men han hadde lurt sig til at høre, at moren hadde sagt til faren at de fik la være i aar, det kunde være farlig dernede i elven – de skal nu altid fare med at være ræd for al ting, kvindfolkene! En anden sak hadde det været om han hadde faat Martin til at slaa paa det selv. Han fik prøve endnu en gang, og sa med et suk: «Nei, jeg faar vel se at komme hjem jeg?»
«Ja du har det vel travelt?»
«Aa ikke videre travelt heller, men –»
Han blev staaende. Nei, Martin sa ikke mer. Han skottet ut. Bækkene suste, elven var vokset, aa nei, det frøs nok ikke paa mer. Det blev imorgen, saa sikkert som dagen kom.
Han skottet bort paa Martin, – han syntes at Martin hadde skottet paa ham over brillene, men det var visst ikke saa, for nu rotet han bare kullene sammen i avlen med jernstangen.
Nei, dette var for harmelig. Han fik vaage det likevel!
Han aapnet munden og skulde netop si erendet sit likefrem. Da sa Martin:
99«Før du gaar, saa bærer du gjerne ind en bøtte kul til mig, du; den ligger bak smievæggen.»
«Ja, det skal jeg da gjøre!»
Han tok bøtten og gik. Han blev længe borte. Da han kom igjen, skottet Martin bort paa ham. Mundvikene trak sig saa langt ut, han var saa sid i knærne, og skalv i armene, da han satte bøtten fra sig. Den var ikke liten, bøtten, og fuld hadde han tat den.
«Tak, det var flink gut,» sa Martin, og saa sa han ikke mer.
Per blev staaende længe. Saa kunde han ikke holde sig.
«Det var naupen hake!»
«Hvilken!»
«Den som ligger bak væggen.»
«Nei, har du set slikt,» sa Martin og klødde sig bak øret, «saa glømsk jeg blir; den hadde jeg rent glemt!»
«Hvem – hvem er den til?»
«Ikke til nogen – jeg kom saa rent uforvarendes til at gjøre den her om dagen, og jeg skulde været kvit den nu til fløtningen.»
«Hm.»
«Kanske du kunde være saa gild og ta den med og syne far din den, og spørre om han kanske vil ha den – aa nei, det bryr du dig vel ikke om?»
«Jo, det gjør jeg rigtig ogsaa det! Men – men – jeg skulde saa nødvendig en tur bortom Svebakken paa hjemveien.»
«Ja, haken kan vel ikke ha noget vondt av at være med den svingen.»
100«Nei, og han Jon kunde kanske ha godt av det.»
Litt efter trasket han med den nye fine haken paa nakken bortover mot Svebakken.
Nei, maken til Martin fandtes ikke. Naar det gik paa den maaten, saa kunde ikke faren si nei – han trodde nu næsten at Martin hadde forhørt sig først – og da skulde moren ogsaa faa gi sig; naar de holdt ihop, saa blev hun for let!
Han saa allerede paa lang leid at Jon Svebakken stod i glaset, og der skygget han med haanden over øinene og saa nysgjerrig ut, men vendte sig derpaa likegyldig væk.
Per gav sig god tid. Aa jo, det var nok det han visste; der kom Jon svivende ut og lot som ingenting. Men nu skulde han nok bli misundelig, karen.
«Guddag!» sa Per.
«Guddag! Du er ute og gaar med tømmerhake.»
«Ja, der kom bud ifra tømmerfuten igaar, saa syntes jeg det var bedst at være beredt. Du har vel faat bud du ogsaa?»
«Ja jeg var jo med ifjor, saa det er sjølsagt. Det er en lækker hake du har.»
– Ja, det! Han trodde knapt der fandtes maken der paa elven.
– Aa, mente Jon, ikke rettere end han visste, saa hadde han selv omtrent maken.
Han kunde jo komme med den, saa skulde de sammenligne.
Jon kom med sin, og de blev sammenlignet grundig. Og Jon var slet ikke saa kry som Per hadde ventet. Han mindet nok et par ganger om at han hørte nu 101likesom til gammelkarene, men han indrømmet at Pers hake ialfald hadde den fordel at den var nyere; men saa fik han nu lagt til, den vigtigpompen, at det kom ikke saa meget an paa haken, det kom an paa hvem som holdt i skaftet.
Der var ikke tale om andet end at nu maatte Per faa lov til at møte op hos tømmerfuten. Faren gjorde nok indvendinger og mente det ikke nyttet at melde sig i bare topluen, det blir avdrag paa daglønnen; men det gjorde ingenting det, mente Per, for Jon hadde ikke andet han heller; og moren maatte selv pakke durabelt i skreppen til ham, for han agtet ikke at gaa og late sig, som han nok tænkte at en viss anden vilde gjøre, og arbeidskar maa ha mat.
Allerede da solen sprat næste morgen, var Per utenfor stuen til Martin med Stavom – det var der de skulde samles. Aa jo, det var nok det han tænkte, at han skulde være først paa pletten! Men det varte ikke længe, snart strømmet der folk nedover langs alle veier, baade unggutter, spræke løskarer og gamle husmænd. Snart kom ogsaa tømmerfuten i langstøvler som gik over knærne, ytterfrak, skjerf og skindlue. Aa jo, han kunde nok klæ sig, som bare skulde gaa og spasere og se paa!
Per la merke til at Jon ikke var kommet. Det lignet ham, aldrig kunde han komme sig op om morgenen! Kanske han hadde forsovet sig, saa han ikke fik fuld dagløn!
Tømmerfuten begyndte at skrive ind karene, og Per blev saa optat av dette at han glemte Jon. Da med ett, da han saa til siden, stod Jon like ved ham, med 102den ene haand støttet til tømmerhaken og den anden dypt ned i bukselommen, og saa likegyldig ret frem. Det gav et sæt i Per. Nu skjønte han hvorfor Jon hadde været saa medgjørlig igaar, han hadde noget i bakhaand: Der stod han i egte fløterlue, sat helt bak i nakken, saa skyggen næsten stod ret op.
Han fik ikke rigtig tid til at harme sig, for i det samme spurte tømmerfuten:
«Er der fler?»
Per gik frem.
«Hvad heter du?».
«Per.»
Tømmerfuten tok ham øverst i topluen.
«Ja, ja, naar jeg maaler dig dit, saa gaar du for en kar. Altsaa» – han skrev ind – «Per Top!»
Per blev saa harm at han maatte bite tænderne sammen, nu skulde Jon faa det at si ogsaa.
Nu kom han frem. «Og du,» sa tømmerfuten.
«Jon vel. Jeg var med ifjor jeg,» og han skjøt med den ledige haand fløterluen længer bak i nakken med en karslig mine.
«Ja det kunde jeg mest se paa den koppen du har paa hodet. Altsaa – Jon Kop.»
Det letnet litt for Per, nu var han da ikke alene om at ha økenavn.
*
Fløtningen begyndte, og mandskapet blev fordelt paa en lang strækning paa begge sider av elven. Elven var ikke strid og ikke bred, men der var ingen broer.
103Den fløt fuld av tømmer, som seg langsomt nedover i de mange bugtninger og alt i ett stod fast. Tømmerfuten, som skulde holde til oppe paa en eller anden bakke, hvor han hadde utsigt baade opover og nedover elven, maatte ha nogen til at løpe med bud; men det maatte være nogen som kunde løpe over elven paa tømmerstokkene. Han vilde ikke hefte nogen voksen med dette, og saa ropte han til sig baade Per og Jon:
«Kan nogen av dere løpe over paa tømmeret?»
Ja,Ja,] rettet fra: «Ja, (trykkfeil) det mente de begge paa at de kunde gjøre.
«Ja, la mig se. Den som er bedst, skal bli underfut og faa 1 mark og 12 skilling dagen.»
De satte avsted – Jon først. Han gik forsigtig og kom vel over, men det var ikke frit at han slog knærne litt sammen, fordi han var litt kalvbent.
Per løp efter, meget fortere, men ved bredden snublet han, saa kom han paa næsen op paa land.
«Dette kan jeg ikke se noget av,» sa futen. «Nu jevnsides tilbake, den som kommer først, har vundet. En – to – tre!»
De sprang – jevnsides; midt ute i elven kom de til at træde paa samme stok, den gik rundt, – med et vældig plask forsvandt de begge. Et øieblik dukketdukket] rettet fra: dukdet (trykkfeil) topluen op, Per svang sig op paa stokkene, kom paa benene, og vips var han i land. Han var da kommet først! Han saa sig tilbake. Der var ogsaa Jon kommet op, hadde slaat den ene arm om en stok og kavet med den anden nedover og hikstet saa vandet stod ut av gapet paa ham.
«Luen min – luen min – den søkk!»
104Litt nedenfor fløt luen rolig avsted.
Per betænkte sig litt – om litt vilde den synke, nei – han nappet haken, løp ut og frelste luen.
Jon saa det, og nu krabbet han ogsaa i land. Tømmerfuten stod og lo.
«Men hvordan bar du dig ad med at komme saa brændende fort op igjen, Per?»
Per betænkte sig litt:
«Jo, jeg tok mig selv i topluen og løftet mig op.»
«Du er visst en stor skøier, du, men underfut faar du nu bli allikevel!»
Da Per kom hjem om kvelden utaset og træt, var han saa kry og tagall.
Faren spurte ham hvordan det var gaat.
Aa, omtrent som ventelig kunde være, de hadde ertet ham for luen.
Skulde han kanske ikke i vei igjen?
Jo, det var blit til det at futen vilde han skulde bli med hele fløtningen. Han var blit underfut.
Nei, var han det! Hvordan var det gaat til?
Jo, saa fin lue han hadde, tømmerfuten, saa hadde han faat lære at det er ikke luen som gjør futen.
Boken er utgitt av bokselskap.no
Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi. Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.
En odelsbonde og andre fortællinger for barn kom ut i 1917. Samlingen inneholder 10 fortellinger, de mest kjente er «En odelsbonde» og «I bedstefars erende».
Skildringene er enkle og realistiske, med innslag av humor og underfundighet.
Se faksimiler av førsteutgaven fra 1917 (nb.no).
Hans Aanrud var forfatter, kritiker og teatersjef. Han er mest kjent for sine mange fortellinger for både barn og voksne, med skildringer av natur og bygdemiljøer.
Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.