78Burman sat paa halen ute paa gaarden midt i solsteken. Han gløttet med et øie bort paa hønsene, som spankulerte forsigtig omkring ham i en stor bue og ikke turde komme nær, og med det andet fulgte han hvad der gik for sig andetsteds paa gaarden; katten, som gik og smøg der langs bygningen og huket sig flat ned, hver gang taarnsvalene for over som sorte striper, saa det pep i luften, linerlene, som trippet bortover og nappet fly, og de to smaa grisene, som holdt paa at rote borte ved staldøren. Han døset saa smaat, for det var ikke noget videre at gjøre idag, hønsene lot ikke til at ville gaa ut i haven, og gangdøren var lukket, saa grisene ikke kunde komme ind der og gjøre ugagn.
Da gik det forsigtig i gangdøren, og Burman snudde hodet. Det var Vesle-Jon som kom ut paa dørhellen og lukket forsigtig efter sig.
Hvad tro dette skulde bety? Han saa sig saa lønsk omkring, og saa bar han noget under trøien?
Da Jon hadde set sig omkring litt, saa pilte han over gaarden bakom stabburet; ogsaa han gik ind i en liten bue utenom Burman, for de var ikke videre 79venner de to. Baade syntes Jon at Burman var styg med det lange ragget sit, og aldrig le’et den paa halen naar han klappet den, og aldrig saa den paa ham heller, bare ret frem og sat aldeles stille, eller ogsaa gik den sin vei. Og det gjorde Burman paa sin side, fordi han syntes han hadde alvorligere ting at ta vare end at gi sig av med en slik gutjafs, som kunde være plagsom nok, det visste han fra sine yngre dage.
Om litt kom Jon igjen – nu hadde han ingenting under trøien –, gik ned og stillet sig paa den store stenen paa den andre siden av stuelaftet.
Burman saa efter ham til han var vel forbi laftet, saa reiste den sig, saa sig endnu engang tilbake og ruslet bakom stabburet, den vilde se hvad Jon hadde lagt fra sig. Den gik og snuset litt, og saa fandt den gjemt under en helle bak stabbursvæggen et tørklæ som der var knyttet noget ind i; paa lugten skjønte han straks at det var smørrebrød.
Hm, det var nok bedst at ha et øie med Jon idag!
Den gik frem paa gaarden igjen, litt længer frem end før, saa den kunde se forbi stuelaftet, og satte sig likegyldig ned paa halen, lot som ingenting.
Der stod Jon paa stenen, lænet mot væggen. Sandelig hadde han ikke nyskjerfet paa ogsaa. Han stod med et meget alvorlig og fornemt ansigt og prøvet paa at gjøre store og fine kniks med hodet, og for hvert sa han:
«Guddag.»
Saa syntes han han fik det rigtig til.
Et stort kniks:
«Guddag! Er det han Peder Sandvold?»
80Han svarte ogsaa, likesom for en anden:
«Jo, det er da det. Du faar se til du faar sitte.»
«Aa tak, jeg faar nok sitte.»
«Hvor er den karen ifra da?»da?»] rettet fra: da? (trykkfeil)
«Jeg er ifra Sørbø, – jeg skulde gaa hit og hilse dig fra ham bedstefar og si at han ventet dig paa besøk med det første, han hadde noget han endelig maatte snakke med dig om.»
«Nei,«Nei,] rettet fra: Nei, (trykkfeil) jasaa. Ja, du faar værsaagod gaa ut i kammerset og gi dig til til imorgen.»
Han tok det op igjen en gang til, men da han skulde til tredje gang, kom folkene op til dugurs, og saa satte han sig ned paa stenen og lot som ingenting.
Saken var den at Jon hadde tænkt sig til at gaa et erende for bedstefaren idag, men det skulde ingen vite, ikke engang bedstefaren selv.
Gamle Jon Sørbø, bedstefaren, var nu saa gammel og laak at han laa tilsengs paa tredje aaret. Han var ikke sig, men det var kræfterne som ikke slog til længer, og hukommelsen begyndte ogsaa saa smaat at svigte. Men som alle slike var han blit temmelig slem til at mase, naar han først hadde sat sig noget i hodet, da var det ikke saa let at faa det ut igjen. Og skjønt alle søkte at føie ham saa langt som rimelig var, saa syntes han ofte de var litt urimelige, og der var egentlig bare én som kom rigtig godt ut av det med ham og var hans fortrolige; det var Vesle-Jon – men saa het han nu ogsaa efter Gamle-Jon og var gardguten, som skulde bringe alt i god gammel gjænge igjen engang paa Sørbø, – for gamlen syntes nu at Jons far, 81som nu hadde gaarden, stelte sig saa urimelig ulugomt mange ting.
Nu paa vaarparten hadde Gamle-Jon sat sig i hodet at han endelig maatte snakke med sin gamle ven Peder Sandvold. Hvad det var han vilde ham, det visste han visst ikke rigtig selv, men længselen efter den gamle ven var der. Han slog paa det til sønnen, først paa den maate at han sa:
«Naar det lir ut paa sommeren, saa blir jeg vel saapas at jeg kan være oppe, og da vil jeg reise til ham Peder Sandvold, der er noget jeg endelig maa snakke med ham om.»
Han saa at sønnen smilte i skjegget, da han svarte:
«Ja, det skal du rigtig gjøre, far.»
Men sommeren kom, og Jon kjendte sig ikke sterk nok til at staa op.
Saa sa han en dag:
«Du faar sende bud efter ham Peder; jeg maa snakke med ham.»
«Aa«Aa] rettet fra: Aa (trykkfeil) ja, ved leilighet skal jeg nok gjøre det.»
Men gamlen forstod da hvad det betydde, og sendte Vesle-Jon efter ind fra kammerset, og denne kunde siden berette at da faren kom ind, saa hadde han sagt:
«Der er ingen mening i det, saa gammel som Peder er, men vi faar holde med ham, saa glemmer han det snart.»
Siden betrodde gamlen sig ikke til andre end Vesle-Jon. Han spekulerte og spekulerte paa hvordan han skulde faa sendt bud. Langt var det jo, rundt efter landeveien halvtredje mil, men tvers over aasen knapt 82én, naar en tok ret op skogsveien. Saa igaar fik Vesle-Jon lurt pen og papir ut til ham og han prøvde at skrive; men det gik ikke, og saa blev de enige om at de maatte vente til Vesle-Jon hadde lært at skrive; men han skulde ikke begynde paa skolen før til høsten.
Da gamlen hørte det, sukket han:
«Herregud, det blir et langt aar at vente.»
I samme nu slog den tanke ned i Vesle-Jon, at han vilde gaa over aasen til Peder Sandvold og bringe ham bedstefarens bud.
Det var dette han lurte paa idag, det var til denne reise han hadde gjemt niste.
Han blev staaende stille til slaattekarerne hadde slipt ljaaene, spist og vel hadde lagt sig til at hvile dugurshvilen.
Saa skyndte han sig bak stabburet, tok mattullen og skyndte sig opover.
Burman var det eneste levende paa gaarden som saa ham. Han snudde sig, og satte sig igjen ganske stille ned og saa opover:
Han agted sig vel til Sjur Pladsen, der hadde han før gaat alene.
Med ett spidset Burman øren – der tok han av skogsveien, og i det samme var han borte oppi skogen.
Burman satte i at gjø opover med sit grove mæle, saa det ljomet mellem husene og langt ut over dalen.
Litt efter kom Jons far ut paa hellen, helt sint fordi han var blit vækket.
I det samme Burman hørte døren gik, satte den i endnu sterkere, gjorde et par hop opover veien og saa sig tilbake.
83«Fy hunden! Vækker os alle sammen!»
Burman vedblev.
«Fy, vil du tie»,tie»] rettet fra: tie (trykkfeil) han tok en sten og kastet efter den.
Burman for med halen mellem benene ned paa gaarden, og la sig med et fornærmet blik og sa ikke mer.
Da de kom ut efter dugurshvilen, gjødde den igjen stridt opover veien. Karene saa opover og en sa:
«Hvad er det som gaar av hunden da? Tro her har gaat gesel.»
Men manden svarte:
«Det er bare unoter. Fy, vil du tie naar du ikke har noget at gjø paa,» – og saa gik de alle bort i jordet igjen, og Burman la sig igjen paa gaarden med øinene vendt speidende opover.
Da de kom frem til middags, prøvde Burman endnu engang, sprang gjøende opover veien, saa ned til manden, saa opover igjen, og saa ned, men da blev manden sint for alvor:
«Fy, vil du tie,» – han gav den et spark saa den for bortover – «har aldrig set slik fillebikje!»
Da de gik ind, sendte Burman et langt blik efter dem, og saa ruslet den langsomt med halen hængende tungt efter, og tungen ut av halsen opover veien i den hete solstek.
Vesle-Jon var vant til at rusle alene, og ingen hadde savnet ham. Først da de hadde spist, sa moren:
«Hvor tro han Vesle-Jon er? Har nogen set ham?»
Nei, ingen hadde set ham siden dugurdsmaal.
Tro han skal være ute hos bedstefar? Hun ut iut i] rettet fra: ut (trykkfeil) kammerset og spurte.
84Nei, bedstefar hadde ikke set ham siden idag tidlig; da hadde han saa travelt.
Hun fik otte paa sig og saa ut paa gaarden allesteds hvor han pleiet holde til. Hun blev fælen, kom ind og bad en av jentene springe op til Sjur Pladsen og høre om han var der. Hendes angst begyndte at smitte de andre, og nogen hver tok til at undres paa dette.
Piken kom tilbake og sa at Sjur ikke hadde set noget til ham.
Da gik de ut saadan en efter en, kjek rundt husene og indi husene, og til slut tok moren til at rope paa ham.
Ved ropet var det som angsten grep dem alle, og snart ropte de til hver sin kant. Intet svar.
Da husket manden paa Burman:
«En skal da vel aldrig tro at gutungen har sat tilskogs; hunden var saa rar idag!»
Ja, det husket de alle. De begyndte at lokke paa Burman, og de blev ikke litet forundret da han ikke kom, for Burman gik aldrig av gaarden.
«Ja,» sa manden, «der blir ikke anden raad, vi faar la høiet ligge og dra tilskogs.»
*
Da Vesle-Jon tok av opover skogsveien, møtte han en rigtig stenet brat bakke, som solen stak ret ind i. Men han tænkte ikke paa det og satte til: jo længere han kom, des mer kroket blev knærne, og buksebaken blev saa besynderlig tung; da han var halvveis, 85maatte han stanse og trække trøien. Han tok den paa armen og drog videre.
Om en times tid var han oppe paa bakken, og saa skraanet det jevnt indover.
Han satte sig, – nu syntes han nok snart han maatte være fremme; han visste ikke saa nøie hvor meget en mil var, men saa urimelig langt kunde det nu ikke være heller. Kanske var han alt like ved gaarden, hadde bare ikke set sig for.
Han saa fremover.
Nei, bare tykke skogen paa begge sider av veien; han fik kanske kile paa, skulde han komme frem til kvelds.
Han reiste sig og fortsatte; tankene kom hen paa hans erende:
Et stort kniks:
«Guddag! Er det han Per Sandvold?»
«Jo, det er da det, – du faar se til du faar sitte.»
«Aa tak, jeg faar nok sitte.»
«Hvor er den karen ifra da?»
«Fra Sørbø, jeg skulde gaa hit og hilse dig fra ham bedstefar, og si at du snart maatte komme og besøke ham, for han har noget han endelig maa snakke med dig om.»
«Nei, jasaa; du faar værsgod gaa ut i kammerset og gi dig til til imorgen.»
Tankene fortsatte videre:
Og saa gaar jeg ut i kammerset, og saa byr de mig skjænk og kaffe og biteti, og om kvelden saa lægger jeg mig i en dunseng saa høi, saa høi – – –
86I det samme fløi en aarfugl op like foran benene paa ham, og han skvat saa han hikstet. Han saa den saavidt at han saa det var en fugl, men kløkken var kommet i ham.
Han blev staaende dørgende stil en stund, før han saa sig omkring. Da saa han at veien var borte, og han stod midt i skogen.
Pyt, veien maatte han da finde igjen. Han gik til siden, men nu var han blit saa besynderlig var, var likesom ræd for at sætte benene ned saa det knaket i kvistene.
Slik gik han længe. Det blev saa underlig, det var som den veien var sunket ende ned. Og saa uhyggelig stilt som det var, han skvat til og lyttet spændt, bare et ekorn raslet med en kongle.
Han gik og gik, fortere og fortere, tilsidst blev det dilt; det knaket saa uhyggelig, det raslet alle steder; mundvikene trak sig ut som til graat, men der blev ingen taarer, bare fortere og fortere gik det i sprang; det var som noget var efter ham, som det kom fra sidene ogsaa, han sprang, sprang, – – – til han snublet over en trærot og blev liggende i lyngen under en stor gran.
Han reiste sig rask op i sittende stilling med et skrik, nu syntes han det hadde fat i ham.
Nei, der var ingenting; men det var som det lurte i skogen rundt omkring; han turde ikke røre sig, krøp bare tæt ind til granlæggen, det var likesom den lille plet var tryg.
Slik blev han sittende længe, saa og lyttet til alle kanter i spændt angst.
87Da hørte han noget tasle bak sig, der han var kommen fra.
Han klemte sig ind til granlæggen og sperret øinene vildt op. Der kom det, noget stort, sort, – nærmere – like hen til ham – – – en hale le’et sig ivrig høit oppe i veiret, et par blide øine saa paa ham – – –.
Han skar i at graate, og slog begge armene om halsen paa Burman.
Denne gang fik han lov, Burman la sig ned paa forlabbene og slikket hans ansigt og hænder.
*
Næste dag fik Vesle-Jon bredkjærre og skydsgut og skulde kjøre landeveien for at spørre om han Peder Sandvold kunde komme paa besøk til han Gamle-Jon Sørbø.
Boken er utgitt av bokselskap.no
Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi. Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.
En odelsbonde og andre fortællinger for barn kom ut i 1917. Samlingen inneholder 10 fortellinger, de mest kjente er «En odelsbonde» og «I bedstefars erende».
Skildringene er enkle og realistiske, med innslag av humor og underfundighet.
Se faksimiler av førsteutgaven fra 1917 (nb.no).
Hans Aanrud var forfatter, kritiker og teatersjef. Han er mest kjent for sine mange fortellinger for både barn og voksne, med skildringer av natur og bygdemiljøer.
Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.