En odelsbonde og andre fortællinger for barn

av Hans Aanrud

Jon og Jehans paa fisketur

27Gamlen holdt paa oppe paa stabburstrappen og vridde vidjer i en kløvmeis.

Jon stod nedenunder med hænderne i bukselommen og en diger brynkop med mark i hængende i et knaphul.

«Far, skal jeg faa lov at gaa og spørre ham Jehans Toppom om han vil være med mig bort i Hindalssjøbækken og fiske idag da?»

Remsen var saa lang at han maatte trække pusten midt i den.

Det var vist tiende gang Jon spurte og intet svar fik.

Taaken gled sagte fra syd langs liene og lukket over dalen. Nedenunder taakekanten hang en strimmel granskog, nedenunder den kom dyrkningslandet, lysegrønt med eng og løvskog, der som pladser eller utmarker skjøt lange tunger op i granskogen.

Der nede i dalen var det lunt og varmt med stille luft og fin, sommermættet støvregn. Bækkene styrtet skumhvite ned langs dalsidene med ensformig, søvndyssende sus, og nede i den trange dalbund fløt den lille krokete elv, graa og stind, sagte avsted og gik næsten over sine bredder.

Jo, skulde fisken gaa ut i fjeldbækkene nogen gang, 28saa maatte det være nu. Nu maatte de være passelig store, og nu maatte det ogsaa være varmt nok. Jon kjendte den fine regn sile fra nakken langs ryggen som lunkent vand.

«Far, skal jeg faa lov at spørre ham Jehans om han vil være med borti Hindalssjøbækken og fiske idag da? Skal jeg faa lov da? Du far? Hvorfor hører du ikke paa mig da, far!»

«Det var da svare til gnag paa dig ogsaa! Du ser ut til at orke at gaa dit, du!»

Gamlen hadde gjort regning paa høveir idag, og istedet fik han bare rakle op paa sæteren efter en mysekløv.

Jon fik taarer i øinene.

«Ja, men – naar jeg faar med mig ham Jehans, saa – saa –» han klarnet op med et smil – «saa orket vi nok; vi kunde gaa en stub hver.»

Gamlen maatte sætte kniven i munden: det var nu ogsaa fa’n saa ordhittug den gutungen var!

«Og saa gaar jeg likesaa fort som han Jehans, for han har ilk paa stortaaen, han. Skal jeg faa lov da far? Du–u?»

«Kan du indbilde dig at han Jehans har stunder til slikt tul da?»

«Jo det? Oppi Toppom, hvor de bare sitter i peisen hele dagen!»

Gamlen maatte smile igjen; for dette var noget han selv støt hadde sagt.

Da Jon saa det bet, fortsatte han:

«Det er slik rakling han liker, han Jehans!»

«Ja, det kunde være likt ham.»

«Ja, ogsaa har han lovt mig det, helt fra ifjor.»

29«Ja, men han er for gammel blit han Jehans ogsaa, ikke ser han godt – og støl og stiv. I kunde bli døgervilde og tulle jer bort i skodden deroppe.»

«Tulle sig bort, han Jehans? Skulde en ha hørt slikt tulsnak?»

«Aa, han gik nu i ring da jeg hadde ham til at lete efter sauene ifjor.»

«Nei, det har de løiet paa ham. Han gik bent fra Hindalssjøsæteren til Bjørkestølen uten raak, han, endda skodden var saa tyk at der blev vei efter ham i den, saa han saa en fjerding tilbake og ikke en haandsbred frem, det har han selv sagt.»

«Nei, jeg vet nok at han ikke vil være ved det. Han gik ut fra Hindalssjøsæteren og skulde til Bjørkestølen, men da han kom tilbake paa samme pletten, gik han bare ind i et andet sæterbol og sa han kom fra Bjørkestølen.»

«Ja, er det sandt, saa hadde han nu ikke gristrynet sit med.»

«Hvad er det for tulsnak?»

«Jo, han har et vadspjeld som er trukket over med skindet av et gristryne, og det peker akkurat dit han skal hen, som om der var en snor i.»

«Han lyver dig saa fuld ogsaa, atpaa.»

«Lyver! Jeg har selv set det. Skal jeg faa lov da du–u?»

«Ja, saa gaa da, saa er jeg kvit dig!»

Da var det heller ikke længe før Jon tøflet opover til Toppom.

Bækkesusen strømmet ind paa ham fra alle kanter.

Regnet silet jevnt og varmt.

Nei, for et fiskeveir!

Alle Jehans’s fortællinger om storartet fiskebitt den 30og den gang randt ham ihu – han gjennemlevet paa forhaand hele fisketurens spænding og held –: dæken ogsaa at fiskeskrukken hans var saa liten – ja, ja, han fik bære paa kippe!

Da gamlen en stund efter saa op, saa han Jon og Jehans komme nedover bakkene. De hadde hver sin lange, hvite fiskestang, som de bar i haanden saaledes at toppene viftet nedi marken langt bak dem, hver gang de med bjuktende knær satte foten i bakken. Jon prøvde ogsaa at gaa som voksen med lange steg, saa de lignet hinanden paafaldende de to, bare at Jon var mindre.

Jehans hadde en rundtrøie paa, som var fremkommet ved at flakene var klippet av en spælvest. Den var saa veirslitt at den var brun, og midt mellem akslene hadde den en stor sort bot. Inde i brystlommen var den saa stoppet med vadspjeld og andre fiskeredskaper at den dannet en stor pose. Paa hodet hadde Jehans en luve med stor skygge, der var skjøvet langt bak i nakken. Midt bak hang en brynkop til at ha mark i og dasket ham i baken for hvert skridt, og i et taug over skulderen hang en stor fiskeskrukke.

«Er det uveirsfugler som er ute og gaar?» sa gamlen. Han var blit i godt lune ved at se at Jon var bare et eneste smil fra det ene øre til det andet.

«Ja, den karen er ikke grei, han,» sa Jehans og pekte paa Jon; «jeg kom til at love ham at være med paa fiske engang, og nu er der ikke bøn for andet.»

«Aa nei, du kunde vel ikke ha stunder til slikt du nu,» fortsatte gamlen litt drillende.

«Nei, visst om jeg hadde, men jeg slap ham slet ikke.»

31Jon stod med gapende mund; han forstod ikke dette, for Jehans hadde været villig paa første ordet.

«Men det kunde nu vel være artig for dig som har været slik storfisker, at prøve fisken engang igjen ogsaa.»

«Aa ja, men den blir borte fisken ogsaa. Der var andet fiskebitt i gamle dage, naar en kunde gaa ut en dag og komme hjem med et par bismerpund. Da fik en altid fisk, nu er den blit meget vanskeligere; det er vondt at træffe det rette lunet paa den.»

«Ja, men det skulde vel være bra veir nu?»

Jehans saa paa skakke op i skodden paa alle kanter. Han fandt det klokest at være reserveret:

«Ja, neigu om jeg vet? Det er nok likesom lugomt ogsaa, men den svarte skoddetampen der» – han pekte – «kan jeg ikke si jeg liker. Jeg hugser engang i Svartsjøoset. Fisken bet saa det var en lyst – rigtig stor, pen fisk – ja, fortere end jeg kunde slænge uti –, men saa kom der en slik skoddetamp gjennem skaret – akkurat som fisken var gaat i berget med det samme, – ikke bitt at faa om jeg havde budt den ribbenstek!» – – – –

Saa begyndte de da at ruste sig – det hastet med Jon – og gamlen la selv i nisteskreppen til dem.

Saa drog de avsted.

Først maatte de ned i dalbunden, saa ret op lien paa den anden side, og saa en halv mils vei indover fjeldet; de skulde være tilbake sent om kvelden.

Hele veien nedover var Jon foran; det gik ikke saa let for Jehans nedfor bakke, men da de begyndte at stige op, saa seg han saa jevnt paa at Jon hadde vanskelig for at følge, men han var saa spændt at han ikke kjendte spor af træthet.

32Omgivet af susen fra de mange vandløp der var svulmet op under regnveiret, gled de langsomt op efter lien, med langsomme, sigende steg. Passiaren vilde ikke rigtig komme i gang.

Jehans var vigtig og hemmelighedsfuld, talte med dæmpet stemme, og Jon gjorde uvilkaarlig det samme for hver gang han forsikret sig selv og spurte Jehans om ikke fiskeveiret var makeløst. Det var likesom han allerede var ræd for at skræmme fisken.

Da de var like oppe under taakekanten, stanset de og saa sig tilbake. Hele dalen laa for dem. Trods regnet var luften saa gjennemsigtig at hver gjenstand viste sig med skarpe konturer. Det var saa stille at intet blad rørte sig, og ingen lyd var der uten susen av bækkene, der som hvite striper kom frem under taakekanten paa den anden side, og saaes i hele sin længde, til de tapte sig i elven.

Det var visselig det vakre i dette som et øieblik grep Jon og bragte ham til at se paa Jehans; men da han møtte hans blik, sa han bare:

«Hvad mener du om veiret?»

«Jeg kan ikke si jeg liker den der,» han pekte paa en skoddetamp.

Saa snudde de, og litt efter var de oppe i taaken.

Da blev Jehans med ett en anden. Nu var de likesom utenfor, for sig selv, overlatt til sig selv, utelukket fra kontrol; fra nu av var alt som skede, noget vigtig, noget som ialfald fantasien kunde gjøre noget ut av.

Om litt stanset han og pekte paa et kospor ved siden av veien.

«Jagu har den karen været helt nede her.»

«Hvad er det?» sa Jon.

33«Hadde jeg den karen, jeg, saa skulde jeg ikke gaa paa fiske idag; men neimen om jeg trodde at elgen gik saa langt ned paa denne aarstid.»

«Har det været elg da?»

«Ja, rigtig en voksen en ogsaa. Hør, det braker i kvistene der, han er ikke langt borte.»

Jon hørte ingen ting, men han var sikker paa at han hadde hørt det allikevel, og da de hadde snakket en stund, var det ikke frit for at de hadde set noget stort, graat mellem træstammene – begge to.

Om Jehans hadde set elg før?

Jo det! Jo, det var en gang – ved Svartsjøen – men da var det endda mer skodde end nu. Han var like indpaa den – den laa og ørtet – ja, egentlig saa han den ikke, – men den sprat op og for avsted saa der blev vei i taaken saa bred som en fjøsvæg, og kvistene sprutet –! – men den var ogsaa mer end almindelig stor, for der laa møk efter den i leiet – mindst et lass.

«At du ikke hadde børse da!» sa Jon.

Ja, det kan du si; – jeg gik efter sporet – jeg hadde nok lyst til at se karen en gang til – jeg gik baade længe og vel, til jeg ikke visste hvor jeg var, men endda gik jeg derfra beneste veien til Svartsjøoset, saa tyk taaken var – ikke skjønner jeg hvordan jeg fandt frem!»

«Hadde du ikke gristrynet da?»

«Nei, jeg var ikke paa fiske, jeg var paa sauleiting.»

Saa var de oppe paa fjeldsletten og skulde ta benveien over myrene til Hindalssjøbækken.

Jon blev helt beklemt. Det var ganske flatt og træbart, bare store enerkjær, og taaken rykket indpaa, saa de knapt saa fem skridt til hver kant, og sletten 34smøg sig ind under taaken paa alle kanter og for svandt.

«Ja, finder du frem her, saa maa jeg si du er god,» sa Jon, men da rykket ogsaa Jehans ut med alle de mesterstykker han hadde gjort med at finde frem, saa Jons beundring steg til det høieste. Naar han hadde Jehans med, maatte han kunne finde frem, om det var helt til Amerika. Han glemte straks al angst og tænkte bare paa fisken. Nei, hvor han skulde dra den! Jehans fortalte ogsaa hvordan han hadde fisket mange andre ganger, og da han endelig sa at nu var de fremme, saa lurte Jon sig til at ta en mark ut av brynkoppen og sætte den paa kroken, saa han skulde være færdig til at slænge udi først.

Endelig var de fremme.

Bækken der randt nedigjennem myren, var saa stor og stind at den gik over sine bredder, og saa litet fiskelugom som vel mulig, men ingen av dem saa eller skjønte det.

De nærmet sig varsomt paa taa, og istedetfor at hysse paa hverandre, rystet de bare paa hodet til tegn paa at her skulde være stille. Jehans var især hemmelighetsfuld.

Jon blev færdig først, slængte uti og fulgte spændt med nedover med tungen i den ene mundvik. Jehans kom efter. Han gik saa stille og forsigtig som i en sykestue, tok op igjen, rettet paa marken, tok op paany, spyttet paa den; endelig stanset han, vaden dirret, og saa slængte han til; – det hadde bare fastnet i et pilekjær, saa han slængte kroken av, men til Jon sa han:

«Skulde du ha set slikt; der tok han kroken! Ja, det var en diger en.»

35Jon skyndte sig at slænge uti paa det samme sted. Det blev ikke rart med fisket. Saaledes holdt de paa hele bækken nedover. De hadde fisk paa – aa, ret som det var – og slike forfærdelig store fisker naturligvis –, men ingen vilde være med op. Jehans saa paa veiret og tydet skoddetampene, og da de endelig var kommet ned til Hindalssjøen uten fisk, saa var det en av disse som fik hele skylden.

De besluttet da at følge sjøen ut til det ytre oset. Jehans vilde ogsaa prøve den i sjøen, men der var det ikke engang værdt at Jon prøvde, for der skulde der knep til.

Jon var ganske motfalden, da han med stangen paa nakken gik langs stranden, mens Jehans hist og her slængte uti –, han saa ikke engang paa ham for at lære hans knep –, og de nyttet da heller ikke stort, for de hadde like litet fisk da de kom til den nedre ende, hvor bækken randt ut av sjøen igjen.

Ja, saa var der ikke noget at gjøre ved det, de fik tænke paa at gaa hjem. Nedover langs bækken var der skog, og de fandt en stor gran, krøp under den og tok til nisten. Midt under maaltidet sa Jehans:

«Uten fisk kan vi ikke komme hjem; jeg faar prøve mit sidste knep.» Saa tok han stangen og fulgte bækken.

Litt efter kom han tilbake med en fisk; den hadde han fundet paa en «sleo» nede i bækken, men det sa han ikke.

Saa skulde de til at tænke paa hjemveien. De skulde igjen gaa over myrene for at komme paa veien nede ved skogen. Taaken var blit endnu tættere, og det tok til at bli litt mørkere.

Da de hadde gaat en stund, syntes Jon at Jehans 36gik i gal retning; om litt syntes han at det var akkurat motsat av hvad det skulde være.

«Hvor skal du hen nu da?» spurte han endelig, da han længe hadde gaat tvilraadig.

«Hjem vel!»

«Ja, men gaar du ikke paa den gale kanten da?»

«Paa den gale kanten! Ja, det var det jeg tænkte. Nu er du døger-vild. Synes du jeg gaar galt nu da?»

«Ja, jeg synes dette bær fra bygden.»

«Og nu gaar vi akkurat bent paa den.»

Jon holdt sig saa tæt bakefter Jehans som mulig. Dette var noget som gjorde ham fælen. Han saa bent ned i hælene paa ham og prøvde at tvinge ind i sit hode at det bar til bygden. Da det ikke lykkedes, sa han ganske stilfærdig; det faldt ham ikke ind at tvile paa Jehans:

«Nei, hvordan skulde det gaat mig nu lei dersom du ikke hadde været med!»

«Ja, der kan du se», sa Jehans muntert.

Jon begyndte igjen at tvinge dette ind i sit hode. Det var næsten lykkes ham, da Jehans pludselig stanset, saa Jon gik like paa ham.

– – – Der laa et vand foran dem! Aldrig i sit levende liv hadde Jehans visst at der var noget vand mellem Hindalssjøen og bygden. Det for rundt i hans hode, – han maatte ha gaat galt – være blit døgervild – og i det samme følte han sig saa gammel, saa hjælpeløs – der midt i taaken med en gutunge. Overdrevne fantasibilleder om at ligge ute, sulte, fryse, aldrig komme til folk mer, for ind paa ham – vandet laa mellem ham og bygden, det maatte han over, det stod urokkelig fast i hans hode, skjønt han jo visste 37at naar han var døgervild, var der intet at stole paa, – og forbauselse og skræk stod tydelig i hans ansigt.

Jon saa et øieblik spørgende paa ham, – saa med ett begrep han – med ett var hans tillid, hans sikre tro paa Jehans borte – i det samme stod ogsaa stillingen for ham som en overhængende fare, og med et skrik styrtet han frem og klamret sig fast til Jehans med begge hænder.

«Kommer vi aldrig mer hjem!»

«Hvad er det du snakker om –» Jehans skalv i stemmen – «kunde vi bare komme over vandet saa, – vi faar gaa rundt det.»

I samme øieblik angret han at han hadde sagt det, ti han var aldeles i vildrede over dette vand.

«Vet du ikke hvor vi er!» det var næsten truende.

«Nei, jeg kjender mig ikke rigtig igjen.»

Det var som Jon gjennemgik en forvandling, Hans barneansigt blev næsten som voksent, antok skarpe, bestemte træk, og øinene blev mørkere og fik feberglans, idet ansigtet blev uendelig blekt. Haanden knuget sig fast om fiskestangen, og tænderne var fast sammenbitt. Hodet sank litt fremover, knærne kroket sig mer, saa han saa mindre ut.

Han vendte sig uten at si noget og begyndte at gaa – ilfærdig som om det hastet – uten at si et ord. Han saa sig ikke tilbake om Jehans fulgte, men han følte det at han var like i hælene paa ham. Jehans var i sin hjælpeløshet likesom kommet ind under hans vilje; han syntes det gik fra bygden, men han kom ikke saa langt som til at tænke det helt. Det var en møisommelig og ilfærdig vandring. Jon 38saa sig ikke tilbake; det var likesom et punkt i hans hode som var knyttet til noget i bygden; han maatte holde det fast. Ikke et ord blev talt. Han gik og snublet, faldt nu og da tungt i et enerkjær, rev sine hænder tilblods, stønnet bare, reiste sig igjen og ilte videre. Han syntes taaken blev tættere, la sig tættere og tættere ind paa ham, at bygden gled sagte ut – ut – længer ut i taaken, men saa sagte – saa sagte –! – det gjaldt at gaa fortere end den gled, for at naa den –! – og farten blev større med hyppigere og tungere fald. Det blev saa længe, saa uendelig længe – det var som det aldrig vilde ta ende.

– Endelig begyndte det at helde nedover – han merket det ikke – myren gik over i smaaskog – snart blev den større – taaken ligesom lettet litt – pludselig – han saa op – der laa dalen for ham i sommerkveldens lyse dunkelhet!

Med et eneste blik fattet han den. Der laa den stille og fredelig, gled ikke unda mer!

Litt efter litt slappedes hans træk, han vendte sig for første gang mot Jehans, brast i en voldsom graat og sank sammen ved hans føtter.

*

Han visste ikke at han blev løftet op paa Jehans’ skuldre og baaret over dalen til sit hjem, – han visste intet af sig før han vaagnet i sin varme seng og hørte Jehans si til gamlen:

«Ja, han blev døgervild for mig, ser du, og vilde absolut gaa paa en gal kant. Jeg hadde nær ikke faat ham med mig.»

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om En odelsbonde og andre fortællinger for barn

En odelsbonde og andre fortællinger for barn kom ut i 1917. Samlingen inneholder 10 fortellinger, de mest kjente er «En odelsbonde» og «I bedstefars erende».

Skildringene er enkle og realistiske, med innslag av humor og underfundighet.

Se faksimiler av førsteutgaven fra 1917 (nb.no).

Les mer..

Om Hans Aanrud

Hans Aanrud var forfatter, kritiker og teatersjef. Han er mest kjent for sine mange fortellinger for både barn og voksne, med skildringer av natur og bygdemiljøer.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Følg Bokselskap i sosiale medier

Instagram      Facebook
Bluesky          X

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.