39I den store gamle grundfaste stue med alentykke bjelker stod Evenstaden i skrubskindspels og storstøvler, kjærringen i kraake og sjaler, reisefærdige.
De skulde til likfærds efter føderaadskjærringen paa Ensby. Ute paa gulvet stod Ola, den tykke, seksaarige søn, lat og sur og tver, og Astrid, søsteren, et aar ældre, blyg og blid med gult vandkjæmmet haar. Omkring det store bord av totoms furuplanker sat karene, baade husmænd og tjenestegutter, mens tjenestejentene svinset omkring og øste op i fatene.
«Naa lyt du være lækker mot ham Ola mens vi er borte, Astrid, ikke trasse’n og ikke kjeikje’n,» sa moren.
«Ja, mor, dersom han Ola –»
«Han Ola er lækker gut støt, han, rigtig gromguten min –, eller er du ikke det?»
Ola bare vred paa sig og gren.
«Men det er nu vel ikke tufs med dig idag, du har rigtig ikke villet æte – vil du ha litt rømme og lefse –? – eller et bakkels –? Ane, han Ola vil visst ha et bakkels!»
40Tjenestejenten skyndte sig ut i kammerset og kom med et. Han slog det bort med haanden:
«Jeg er mæt.»
«Nei, han er nu slet ikke frisk lel, naar han ikke vil ha bakkels –; du faar rigtig stelle lækkert med ham, Ane, og se at faa i ham noget; – du lyt la ham faa det han vil – og dersom ikke du er lækker, Astrid skal du faa med mig at bestille!» Evenstaden selv hadde staat og git karene besked.
«Jo, Astrid,»Astrid,»] rettet fra: Astrid, (trykkfeil) sa han, «du faar føie ham, du som ældst er, og saa faar du komme ihug at han er nu likesom gardguten paa Evenstad han, da, – og dersom han vil være med ut og kjøre, saa lyt I ham faa det, karer.»
Han gik mot døren.
Astrid satte sig bort til bordet i lag med jentene og spiste, Ola stillet sig med begge benene oppaa en stol ved vinduet og saa dem reise.
«Aa jau, det syner ret det er Evenstaden som er ute og reiser,» sa han, han krøp ned. Han stak begge hænder i bukselommene, spankulerte ut paa gulvet og spyttet karslig. Nu følte han sig som herre her:
«Ane, find en lefseklining til mig; jeg maa æte for jeg vil med ut og kjøre møk!» Ane skyndte sig ned i kjelderen og kom op med en lefseklining.
«Ogsaa byr du mig av grovlefsen! Vi har fin lefse nok paa Evenstad, skulde jeg mene!»
Han slængte kliningen bortover bordet. Karene og jentene saa paa hinanden, men Ane skyndte sig og sa blidt:
41«Jeg skal finde en anden til dig, jeg, Ola!»
Hun kom med en anden.
Han tog et par biter.
«Nei, jeg vil ikke ha den, jeg vil ha ost paa – tyk ost!» Han slængte ogsaa den.
«Juling skulde du ha,» mumlet Lars Kampesveen, en av husmændene, da Ane gik efter en ny.
«Nei, jeg vil ikke ha klining; kom med bakkels!»
Ane skyndte sig ut i kammerset.
«Har I ikke snart ætt naa, karer?» – han vendte sig vigtig mod bordet –; «det er ikke sagt jeg bryr mig om at ha sju gamper staaende ledige midt i møkkjøringen.» Han skulde sagt mer, men i det samme blev han var at Astrid sat og spiste av den første kliningen:
«Vil du la være kliningen min, du førkje! Kom hit med den!»
Han stod med tre klininger i haanden da Ane kom med bakkels.
«Nei, jeg vil ikke ha; naar jeg kjender rigtig efter, saa er jeg mæt!»
«At ikke du vilde være med til likfærds da, Ola,» sa Ane saa blidt hun kunde.
«Jeg bryr mig ikke om slike matlag, jeg –! Vi har da mat nok hjemme paa Evenstad.»
Lars Kampesveen hadde sittet og hørt sig sint paa ham:
«Ja, det syner paa dig, au,» sa han, «du er rund i ræven som en valders.»
«Dersom du ikke holder husmandsflabben din, du, Lars Kampesveen, skal jeg se til at det fa’n hakke mig blir en anden dans!»
42«Nei, hør paa hvalpen – vil han lære voksent folk at bande ogsaa!» Lars var blit fin i maalet af sinne.
«Fy dig, Ola, nu blir Gud sint paa dig,» sa Astrid. Hun trodde hun turde si det, for bande var det eneste hun hadde hørt Ola ikke fik lov til.
«Jeg tænker han vet hvem jeg er, jeg, og dersom ikke du lar være at blande dig oppi naar voksent folk snakker, saa er det bedst du kommer med klokken din, saa jeg faar se paa indretningen.»
Ola visste at dette var Astrid ræd. Hun dukket ogsaa straks hodet ned mot bordplaten. Hun hadde klokke, som hun hadde faat av bedstefar sin, og Ola hadde allerede engang før truet sig til at faa den – ved morens hjælp, – og den var først reddet i sidste øieblik, da han hadde knust glasset og skulde til at bruke hammer paa den for at faa se indretningen.
«Vil du tie stil!»
Han stod med den ene haand i lommen, og i den anden holdt han kliningene.
Astrid vovet ikke at si et ord, hun bare saa sig hjælpeløs omkring.
Lars Kampesveen strøk hende over haaret og mumlet:
«Nei, at der kan være slik skilnad paa unger! Du er jenta vor, du skulde være gardjente paa Evenstad!»
Det sidste hørte Ola, og da først blev han sint for alvor.
«Nei, vil den elendige førkjungen være gardjente ogsaa! Du skal faa juling, du, naar mor kommer hjem, for jeg skal syne jer hvem som er gardgut, jeg! Kom med filleklokken din, Astrid, og det paa timen ogsaa!»
Astrid svarte ikke.
43«Vil du komme med den!» Øinene rullet i hausen paa ham.
«Aa nei, Ola, vær nu lækker, – – jeg – jeg har laast den ned i skrinet mit og tapt bort nøklen!»
«Kom med den, sier jeg!»
«Kjære, vene, vakre Ola, la mig faa slippe! Du skal faa alt du vil, alt brunsukkeret mit og hele treakstangen!» Hun talte kringt av bare rædsel, og taarene stod hende i øinene.
«Vil du ikke med det gode, saa skal jeg syne dig – – –» han slængte lefsekliningene mot væggen og grep et suppefat.
«Vil du –!»
«Aa kjære, vene, vakre –»
Fatet for i væggen, saa suppen skvat. Han grep et til.
«Vil du nu!»
Lars Kampesveen reiste sig kvast.
«Ja, rør mig, Lars Kampesveen, hvis du tør, – jeg sier det til far!»
Lars betænkte sig, fatet smalt i væggen. Han grep et til –
«Vil du nu kanske, eller du skal faa saa meget juling av mor –!»
Astrid var sprunget ut paa gulvet.
«Ja, ja, du skal faa den, du skal faa den, bare være lækker –!»
Hun sprang ut. Nu hadde Ola faat blod paa tand, han gjorde bordet ryddig i en fart, Suppefat, tallerkener, skeer og kniver fløi væggemellem.
Astrid kom tilbage.
«Der har du den, Ola, men vær nu lækker og slaa ikke sund mer!»
44«Tror du jeg vil ha den elendige filleklokken din naar jeg ikke fik den straks! Der har du den igjen!»
Han slængte den mot peismuren saa stykkene fløi.
Det var blit stille i stuen. Karene og jentene stod trykket op i krokene.
Der hørtes blot nogen enkelte dryp av suppen, som silet fra bordet og væggene ned paa gulvet.
Da svinget Ola sig rundt paa hælen og trampet i gulvet med begge ben:
«Og nu, Ane, kommer du paa timen med hele bakkelsskuffen, for nu er jeg sulten, og jeg er gardguten paa Evenstad.»
*
Da forældrene kom hjem om kvelden, fik Astrid ris av moren, fordi hun havde ertet «gromguten» hendes, og den vaar fik ikke Lars Kampesveen laane ploghester paa Evenstad.
Boken er utgitt av bokselskap.no
Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi. Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.
En odelsbonde og andre fortællinger for barn kom ut i 1917. Samlingen inneholder 10 fortellinger, de mest kjente er «En odelsbonde» og «I bedstefars erende».
Skildringene er enkle og realistiske, med innslag av humor og underfundighet.
Se faksimiler av førsteutgaven fra 1917 (nb.no).
Hans Aanrud var forfatter, kritiker og teatersjef. Han er mest kjent for sine mange fortellinger for både barn og voksne, med skildringer av natur og bygdemiljøer.
Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.