68Under den store, enslige rogn oppaa bakken straks søndenfor gaarden stod Ivar med begge hænder dypt nede i bukselommene og saa ut over dalen og op paa himmelen i syd.
Det var hel vaar i luften. Sneen var krøpet bort bakom hver liten helding mot nord og langt op mot likanten, paa hver sydhelding og bortover de lange akrer var det bart, og jorden dampet under den milde sol. Skjærene skvatret endnu vinterkoldt oppe i det lille granholt, men bort efter akrene gik kraakene alvorlige, løftet vingene, som det var for varmt, og fraadset i alt det kryp som solen narret frem; langs plogfurene, – Per Madslien prøvet allerede at sætte plogen i Sørbakken, – gik linerlene, de egte vaarfugler, og kvidret og vippet med halen. Trærne stod med uldne knopper, som endnu ikke var brustne, og langs akerreinene stak en og anden liten gul, lubben blomst op; nede fra haugene nederst i jordet lød en grov kobjelde med blanding av den rappe, fine klang av smaakreaturenes bjelder, og gjennem det hele skar en enkelt lang, melankolsk tone av en siljefløite – gjætergutten hadde nok alt fundet en silje som slap barken.
69Luften var fuld av alleslags lyd, som blandet sig til en eneste stor vaarstemning, – farvene var fattige og vinterlige med skarpe grænser, til de tapte sig i hvitt ovenfor granlinjen helt oppe paa likanten. Det var stille i luften og fattiglunt i stilheten, men kom der et vindgufs, var det isende koldt og vinterlig.
Ivar hauket nedover, gjætergutten svarte, og tok i det samme en lang, dragende tone paa sin fløite. Det var saa lokkende, slik uro i al ting, umulig at staa stille og holde sig hjemme ved husene, Ivar løftet foten for at sætte paa sprang nedover; men i det samme løftet han igjen øinene op dit hvor dalsidene tørnet sammen i syd.
Han trak foten tilbake, blev staaende med aapen mund, rev hænderne op av bukselommene og skygget for øinene.
Jo, der var den!
Like over skaret kom en liten mørk stripe seilende, jevnt og taugt, høit oppe, altid fremover.
Det var den første flok graagjæs som Ivar nu i mange dage hadde gaat og ventet paa.
I det samme blusset hans kind, han vendte sig likesom for at løpe ind, men betænkte sig; det var morsomt at staa og se at de drog forbi.
Flokken kom fremover, bøiet litt over mot den vestre dalside, det saa ut som den steg, alt eftersom den kom nærmere. Snart kunde han skjelne de enkelte, en stor sterk basket et par alen foran som veiviser, og efter kom den store flok i to linjer, som løp sammen i en spids foran. De fløi saa jevnt og sikkert med taktfaste vingeslag.
70Da de var midt foran, blev han grepet av en vild lyst til at forstyrre denne regelmæssighet. Baade mor og bedstemor hadde sagt at han aldrig maatte gjøre det, men før han visste ordet av, stod han med den ene haand fremrakt og pekte paa flokken.
I samme øieblik vaklet en av de forreste i flokken og faldt ut av rækken, saa en til, en til, de faldt fra hinanden, dalet, sagtnet, det var som de med én gang mistet sin kraft og kom i den største forvirring.
Lange, hjælpeløse skrik kom ned fra luften, fjernt fra dalet de, og det var saa rart, likesom de kom fra alle kanter.
Likesaa pludselig blev Ivar grepet av en sterk angst, som om han hadde gjort noget rigtig galt, – han visste jo at det var synd at peke paa graagaasen. Han gav sig til at læse fadervor, – det hadde han hørt var den eneste maate at hjælpe paa.
Veiviseren tok nogen kraftige tak og kom foran, bøiet litt østligere; en efter en arbeidet de sig igjen op i række bakover, snart tok den sidste nogen kraftige tak og sluttet sig til, flokken gled videre med vingeslag i takt ret mot nord.
Ivar stod og vendte hodet langsomt, eftersom flokken for frem, blev færdig med sit fadervor, saa han nikket amen efter, idet den gled ind over granskogen, som blaanet langt der mot nord, og blev borte.
Det var som glæden ved det var borte, men han fik nu gaa ind til bedstemor allikevel.
*
71Inde i føderaadskammerset sat hans bedstemor, gamle Beret Madslien, i sin armstol og smaaskjendte. Hun var liten og sammenkrøpet, sat borti kroken mellem kakkelovnen og sengen, vel indpakket i strikketørklær, og med store, strikkede sokker paa føtterne og et mørkrutet tørklæ over den strikkede ørevarmer. Døren ind til stuen stod paa gløt, og der hørtes stemmer derindefra. Beret mumlet noget, fik med besvær trukket ørevarmeren tilside og lyttet:
Hm! Hm! Aa nei, de passet nok paa at snakke saa lavt at ikke hun skulde høre! Hvad tro det var for noget hemmelig de hadde for sig nu igjen? Aa nei, de maatte ikke indbilde sig at de skulde slippe!
«Oline!»
Intet svar. Hun tok sin krokstav, som stod borti kroken ved ovnen, og banket i gulvet.
«Oline!»
«Ja – her er jeg da, mor! Hvad er det du vil?»
En ferm, middelaldrende kone kom til syne i døren.
«Har aldrig set slik som du er, Oline! Ikke komme naar jeg roper paa dig heller.»
«Jeg kom jo straks jeg kunde, mor! Og saa er det da vel ikke noget som staar paa heller?»
«Nei, naar du kan faa skravle selv, du, saa er du like glad om jeg sitter alene hele dagen! Hvem er det som er inde?»
«Er der nogen inde da?»
«Aa ja, jeg hørte det nok! Hvem er det som er inde? Jeg vil vite det paa timen, hører du?»
«Ja, ja da, det er ingen anden end Marthe Moen.»
«Hvad vil hun?»
Oline begyndte at pusle med noget i skapet og svarte ikke.
72«Hører du ikke da, Oline? Har aldrig set slik som du er blit heller? Hvad vil hun, sier jeg?»
«Aa, hun vil ingenting! Hun vil bare høre efter om hun kan faa en gris naar vi faar.»
«Hm, hm! hørt slikt? Du kan ikke love bort flere griser, du nu!»
Hun sat litt stille og saa ret frem for sig. Saa hadde hun glemt det hele og spurte pludselig:
«Er der nogen fremmedfolk inde?»
Oline saa bort paa hende og rystet svakt paa hodet og blev straks mildere i maalet:
«Jeg sa dig jo at Marthe Moen er inde!»
«Nei er hun det? Hende maa jeg endelig snakke med. Bed hende komme ut til mig før hun gaar.»
«Ja, det skal jeg nok gjøre,» og Oline gik ind igjen.
Litt efter kom Ivar ut i kammerset.
Det lyste op i hendes ansigt straks hun saa ham.
«Nei, er du der, Ivar!»
«Ja, bedstemor; jeg kan hilse dig fra graagaasen, – nu fór hun!»
«Hys,» hun vinket med haanden mot døren – «slaa døren til, Ivar, saa de ikke kan høre os.»
*
De hadde nok hemmeligheter sammen disse to, og det var gaat saaledes til:
Det var meget længe siden gamle Beret Madslien hadde været utenfor det vesle føderaadskammerset sit. Hun var nu saa gammel at hun sat der vel indpakket og frøs bestandig. Hun var frisk i hænderne, men naar hun var kommet i sin stol, saa sat hun der, kunde ikke 73reise sig alene. Syn og hørelse hadde hun saa nogenlunde bevaret, men med de andre sanser var det bare saa som saa, især hadde hun mistet al hukommelse og dømmekraft. Som alle gamle folk var hun blit amper og nysgjerrig og umulig at gjøre tilpas; det som hun bad om det ene øieblik, det var hun misfornøiet med at de gav hende det næste.
Mest gik dette ut over Oline, hendes egen datter og guttens mor, fordi hun var mest om hende. For hun indbildte sig nu at hun hadde saa urimelig meget at snakke om. I virkeligheten var der intet med sammenhæng i, der var bare en og anden ting fra lang, lang tid tilbake, dengang da manden levet, ting som hun bare husket i de groveste træk og ofte blandet sammen. Av og til hørte jo Oline paa hende, men hun merket godt at voksne folk ikke hørte paa med opmerksomhet, ofte med et smil, og det gjorde hende harm. Saaledes var det gaat til at hun hadde valgt Ivar til sin fortrolige. Han hørte paa, og det smigret ham at bedstemoren altid var saa forsigtig og hvisket, saa ingen andre skulde høre det.
Det var især en ting bedstemoren hadde maset svært med denne vinter. Hun vilde ut. Det turde de ikke gi hende lov til. En gang om vinteren hadde de føiet hende tilsyneladende, ført hende ind i stuen og mot døren, men da hun kom saa langt, hadde hun pludselig slaat sig sint, «fordi det saa saa ut i stuen», og vilde ut i kammerset igjen.
Og siden – hun hadde vel forstaat at det var bare paa skrømt de hadde git efter den gang – talte hun aldrig til de voksne om at komme ut; men med Ivar 74talte hun saa meget mer om det. Hun var syk bare av længsel, hun var sikker paa hun skulde bli frisk igjen, bare hun fik se dalen og aasene omkring og kjende solen. Og det skulde være den dag graagaasen for, for da var vaaren kommet.
Det var avtale mellem de to at Ivar skulde hjælpe hende ut saa ingen visste det, den dag, – derfor var det han hadde staat og speidet efter graagaasen borte paa bakken idag og mange dage før.
*
Bedstemor var meget ivrig, inden Ivar fik lukket døren. Saa saa hun langt hen til vinduet, bøiet sig mot ham og hvisket:
«Fløi de pent i række? Det er et godt tegn.»
Han skvat til, blev blussende rød og svarte ikke straks. Hun spurte heller ikke op igjen, bare holdt øinene spørgende paa ham. Saa sa han:
«Ja, bedstemor, de fløi rigtig pent som sneplog.»
«Se saa til at faa mor din ut, saa vi kan komme gjennem stuen.»
Han gik mot døren.
«Nei, bi litt, Ivar, træk op den øverste kommodeskuffen min, der finder du et stykke brunsukker.»
«Du vet jeg fik det sidste igaar, bedstemor.»
«Nei, gjorde du det; jeg skulde rigtig hat noget at gi dig. Se efter om du ikke finder noget du vil ha.»
Han gik hen, trak skuffen op, og hans fingre famlet efter et sølvhjerte med svamp i. Hun saa det.
«Ja, ja, det skal du faa, Ivar!»
Han blev med ett saa hoppende glad, men saa kom 75han i det samme til at se paa bedstemoren og husket at han ikke hadde sagt sandt.
«Nei, bedstemor, jeg kan heller faa det siden,» sa han stilfærdig, la det ned i skuffen igjen og gik ut. Litt efter kom han fort ind igjen og tok en stol og gik med. Saa kom han ind igjen:
«Mor er med Marthe Moen borti grishuset.»
«Er hun det, du?»
«Ja, og nu har jeg sat en stol bak den søndre væggen. Kom saa, bedstemor!»
Han rakte hende krokstaven og satte piggen vel til rette i gulvet, saa den skulde staa fast, og satte saa akselen under hendes anden arm og løftet. Hun kom op. Hun var meget ivrig, og spændingen gav hende kræfter; det gik lettere end en kunde ventet. Over dørstokken ind til stuen gik det bra, for den var saa lav, men da de hadde kravlet sig over gulvet i stuen, blev det værre. Hun maatte støtte sig op mot dørkarmen paa den ene side, mens han bøiet sig ned og løftet den ene fot over dørstokken, – hun kunde ikke løfte den saa høit. Saa maatte hun flytte sig litt, for at han ogsaa kunde løfte den andre over.
Det gøs i hende, og hun blev likesom endnu mindre, i det samme hun kom ut gjennem døren og den friske luft slog ind paa hende. Men saa mandet hun sig op og prøvet at le:
«For noget tul at jeg ikke skal komme ut, jeg er jo frisk som en ungdom!»
De fortsatte ivrigere langs væggen, snart var de ved hjørnet. Da begyndte hun at bli træt. Det første hun saa efter, var stolen. Den stod endnu et stykke borte, 76mellem begge vinduer. De kravlet videre. Et par skridt fra stolen var det som hun ikke kunde mer, slap staven, strakte haanden hjælpeløst længselsfuldt mot stolryggen, vaklet et skridt til og fik saavidt fat i stolen, idet hun holdt paa at falde og rive Ivar med sig. Hun sank tungt ned paa den, Ivar satte hende tilrette.
Solen skinnet varmt ind i solvæggen, bækkesusen kom i stigende og faldende bølger, fugler kvidret, insekter summet, – der var vaar i luften.
Ivar stod og saa paa hende. Hun hadde vanskelig for at bære hodet opreist, løftet det sagte, begyndte ved den ene side og lot blikket langsomt gaa rundt hele synskredsen; men det var saa mat og likegyldig, og saa sank hodet igjen, og hun saa ned for sig. Der kom angst og skuffelse over Ivar:
«Er det ikke godt, bedstemor?»
Hun kvak til, gøs, da hun hørte hans stemme – i det samme kom der ogsaa en kold gufs om hjørnet.
«Hm! Alting blir ødelagt! Aasen er ikke slik som i gamle dage.»
Ivar gjorde store øine:
«Hvordan var den da, bedstemor?»
«Den var meget vakrere. Og solen er ikke varm længer heller! Slik som de steller med alting! Jeg vil ind igjen, jeg fryser! Hu!»
Ivar skalv i stemmen, og han hadde taarer i øinene:
«Ja, ja, bedstemor, vi skal ind igjen! Kom.»
«Hu, saa koldt! Nei, jeg kan ikke! Du faar faa hit mor din!»
*
77Dagen efter var der mange folk ute i det vesle føderaadskammerset. I sengen laa bedstemor og fantaserte. Doktoren var netop reist og hadde sagt at det var lungebetændelse, og at det ikke var rimelig at bedstemor, som var saa gammel, stod den over. De andre var stille og snakket lavt, men de graat ikke noget videre. Oline maatte dog en og anden gang, naar bedstemor i vildelse sa noget rigtig rart, bruke forklæsnippen. Bare Ivar stod borti kroken ved skapet og graat saa inderlig saart. Ingen kunde skjønne det, for barn pleier ikke at ta det saa alvorlig. Han hadde graat i hele gaar ogsaa, og derfor hadde de ikke skjendt noget videre paa ham for det med bedstemor, og de hadde nu slet ikke sagt ham at doktoren hadde sagt at hun hadde forkjølet sig igaar, og at det saaledes paa en maate var hans skyld.
Det var ganske stille i føderaadskammerset, bare bedstemor som snakket, og Ivar som hulket.
Saa pludselig blev bedstemor stille. Litt efter ynket hun sig sagte og saa sig omkring. Saa sa hun saa underlig mildt i stemmen, alle hørte at hun nu var ved samling:
«Er det han Ivar som graater saa?»
«Ja,» sagde Oline. «Ivar, bedstemor spør efter dig!»
Han gik bort, kastet sig paa knæ foran sengen og hvisket:
«Det var ikke sandt, bedstemor; for jeg pekte paa graagaasen igaar!»
«Ja, men saa læste du fadervor, for det har jeg sagt dig.»
Saa sa hun let med et smil:
«Nei, det er sandt, Oline, det hadde jeg nær glemt: Han Ivar skal ha sølvhjertet mit.»
Det var det sidste bedstemor sa.
Boken er utgitt av bokselskap.no
Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi. Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.
En odelsbonde og andre fortællinger for barn kom ut i 1917. Samlingen inneholder 10 fortellinger, de mest kjente er «En odelsbonde» og «I bedstefars erende».
Skildringene er enkle og realistiske, med innslag av humor og underfundighet.
Se faksimiler av førsteutgaven fra 1917 (nb.no).
Hans Aanrud var forfatter, kritiker og teatersjef. Han er mest kjent for sine mange fortellinger for både barn og voksne, med skildringer av natur og bygdemiljøer.
Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.