Vi børn

av Dikken Zwilgmeyer

I Marens bryllup

79Maren havde været Karstens barnepige og tjent hos os i mange aar. I lange tider havde hun været forlovet med en tømmermand, men ret som det var, saa var forlovelsen forbi. Da stod Maren borte ved skorstenen og græd og græd og vaskede et par guldørenringe, hun havde faaet af sin kjæreste, for at sende dem tilbage til ham. Dagen efter hang ørenringene og lyste i marens øren, men fjorten dages tid efter stod Maren igjen og vaskede ørenringene og græd og græd – saa hang de i ørene igjen – saa blev de vaskede igjen – saa hang de i ørene igjen – slig havde det gaaet saa længe jeg kunde huske. Men endelig skulde da Maren og tømmermanden 80gifte sig; den tyvende september skulde brylluppet staa, og Karsten og jeg var buden til bryllup; da Maren før havde tjent hos provstens, var Peder ogsaa buden.

Alle gjæsterne samledes i bryllupshuset, et bitte lidet hus ude paa Tangen; derfra gik vi i stor procession, brud og brudgom først, gjennem byens gader, den lange vei til kirken. Peder, Karsten og jeg gik tre mand høi straks efter brudeparret. Peder og Karsten begyndte straks at knibe og puffe hinanden, saa jeg maatte gaa i midten og holde styr paa dem. En ved aldrig rigtig, hvor en har gutter henne, synes jeg; de kan være saa hyggelige og snille, og saa med en eneste gang er de saa leie og vrange, som de bedst kan.

Maren græd svært i kirken. Jeg kan nu ikke skjønne hvorfor hun græd, for nu vidste hun jo, at hun ikke behøvede at vaske ørenringene sine mere. Orgelet durede høitideligt, alle vi andre sang – og saa var Maren og tømmermanden gift.

Det lille hus ude paa Tangen bestod bare af en liden stue, et lidet kammer og 81et lidet kjøkken. Da alle bryllupsgjæsterne kom ind, blev der pakkende fuldt med en eneste gang. Brud og brudgom tog plads under vinduerne, og lidt efter lidt havde alle de gamle konerne og mændene og sjøgutterne lempet sig ned langs væggene. Ingen sagde et ord. «Det er leit at gaa saadan i række gjennem byen», sagde brudgommen endelig – «jeg vilde ønske det havde været regnveir, saa jeg havde kunnet gaa med paraply».

«Aa, det er bare den første gangen det», sagde telegrafbud Jebsen. Jebsen var gift for tredie gang. Jeg syntes det var stygt af ham at sige saadant for Marens skyld; men de lo allesammen, Maren ogsaa.

I samme øieblik blev døren aabnet og to piger kom ind med bretter, der bugnede af kopper med sort kaffe og tommetykke søsterkagestykker. Nu kan hverken Karsten eller jeg like kaffe. Jeg forsøgte paa at slippe undaf den store kaffekop, men det var akkurat som at snakke til væggen.

«Nei værsgod da – værsgod – værsgod da» – og jeg maatte forsyne mig med 82en bredfuld kop. Karsten var ikke saa medgjørlig som jeg. «Jeg vil ikke have kaffe – nei, jeg vil ikke have, siger jeg – men søsterkage skal jeg spise», tilføiede han naadigt.

Jeg blinkede til ham fra den anden kant af værelset, hvor jeg sad, at han værsaagod skulde være høflig og velopdragen; men Karsten skjønner sig ikke paa saadanne smaatterier som blinking. Peder til provsten sad klemt inde mellem to lodser borte ved ovnen. Han drak en mængde kaffe, jeg saa bunden af koppen, ret som det var, op for ansigtet hans. Men over randen af kaffekoppen kastede han fortvivlede øine hen til mig. Hvad er det som staar paa med dig, tænkte jeg. Pigen bød ham en kop igjen – han drak og han drak – leverede den tomme kop villieløst fra sig og tog en fyldt igjen, og hele tiden stirrede han ufravendt paa mig med de brune, søvnige øinene sine. Tilslut maatte jeg bort til ham.

«Men er du gal, gut, saadan, som du drikker kaffe?» Han saa ynkelig op paa mig.

83«Ja, jeg kan jo ikke slippe.»

«Jovist kan du det.»

«Nei, de truer mig og truer mig – og nu er jeg saa syg. Jeg har drukket fem kopper, dette er den sjette.»

Idetsamme spillede musiken op, der var en violin og et trækspil. De spillende stod i døren til gangen, da der var saa lidet rum inde i stuen. Det var alt skummert; de tændte ikke lys endnu, men begyndte at danse med en eneste gang.

Først brud og brudgom en langsomvals alene. Saa kom alle de andre efter. Brudgommen var saa høi, at han rakte lige op i taget. Hele stuen var pakkende, yrende fuld af dansende par. Der var ikke stort plads til at svinge sig. Det gik forresten meget adstadigt og langsomt i begyndelsen, af og til trampede de i gulvet, saa det stod efter. Naar fire-fem sjøgutter tramper paa en gang, saa smelder det, kan dere tro. Ret som det var, kom der en ung matros, som hed Jonas, hen og bød mig op. Du – hvor vi dansede! Han vilde aldrig holde op. Hei, raabte han og trampede i gulvet 84– jeg tror vi dansede en halv time. Af og til gjorde jeg et forgjæves forsøg paa at stanse, men det kunde aldrig i verden nytte, Jonas holdt mig fast, fast som i en skruestikke, trampede og dansede. Hei san!

Der var imidlertid sat lys i vinduerne og paa hylder rundt væggene. Lysene blafrede frem og tilbage i trækken.

«Det er akkurat som jeg danser bare med en kjole mellem hænderne – saa let er du», sagde Jonas. Skulde det være en kompliment? Jeg ved det ikke. Naar man er en stor liden pige, saa er det ikke morsomt at blive kaldt «bare en kjole». Endelig slap han mig; jeg sank andpusten ned paa en stol.

Men da straks efter en ny dans begyndte, saa jeg, at Jonas havde mig i kikkerten igjen, – jeg blev saa fortvivlet, at jeg reiste mig hurtig og klemte mig mellem spillemændene ud i gangen.

Paa en kiste bag døren i gangen sad Peder.

«Ak, jeg er saa syg, Inger Johanne.»

«Ja hvor kan du vente andet – seks kopper kaffe!»

85«Hvad skal jeg gjøre, Inger Johanne?»

Jeg fik ham med mig ud i den friske luften. Der var en liden potetesager bag huset; Peder satte sig ned der, jeg tog noget fugtigt potetesgræs og lagde paa hovedet hans. «Var det ikke godt?»

«Aa jo.»

«Sid herude du en stund, skal du se du kommer dig.»

Det var blevet næsten mørkt. Udenfor huset havde der samlet sig en hel del mennesker, voksne gutter og børn, piger og koner; de stod helt inde i gangen og kikede, kløv op paa vinduerne, raabte, lo og holdt spektakel.

«En, to, tre, fire, fem – brura frem!»

Politibetjent Weiby gik omkring derude og pirkede bort i dem med stokken, naar de raabte for høit.

«Hold snavla deres – siger jeg.»

Han var altid saa forstoppet af klæder, Weiby. Naar han vendte den forpakkede ryggen sin til – saa skreg og raabte sjøgutterne igjen: «Brura frem» – saa det skranglede bortimellem de smaa husene.

86Bruden kom ud i døren for at vise sig. Hun er gruelig gammel, Maren – vist tredive aar – saa hun var ikke videre pen, da hun stod der i døren. «Hurra for brura!» raabte de udover i mørket rundt huset. Weiby stod lige ned for trappen; han syntes tilslut at Maren viste sig for længe. «Gaa ind igjen nu», sagde Weiby, «nu har de seet dig nok».

Nei saadan varme, som der var inde i stuen. Alle mandfolkene røgte tobak mens de dansede, hele stuen stod i en damp; røde, svede, fornøiede ansigter stak frem gjennem tobaksrøgen allesteder. Kristian tusindkunstner sled i trækspillet alt hvad han orkede, Severin Assersen lagde hovedet helt ned paa violinen sin, og gned og gned, og gjæsterne, de dansede og trampede; der var ikke ørenlyd at faa derinde.

Karsten dansede borte i en krog med en liden, tyk kone. Naar Karsten foretager sig noget – det kan være den allermindste smaating – saa er det akkurat, som alting staar paa spil, inden han bliver færdig. Han dansede med konen borte i krogen, som det gjaldt liv og død.

87Jeg dansede med allesammen, baade med Ola Bugta, som bærer tøi iland fra dampskibene, med Even fisker, med Jonas og med en gammel mand, som halter svært paa gaden; herude i Marens bryllup var han en ren kavaler. Tilslut vilde Jonas danse med mig uafladelig, saa jeg maatte gjemme mig for ham bag døren inde i kammeret.

Endelig skulde vi da spise til aftens. Der var dækket oppe paa loftet, mandfolkene skulde spise først. Mama havde sagt, at jeg skulde passe paa, at Karsten ikke drak noget. Da derfor mandfolkene og Karsten gik op for at spise, fulgte jeg med og stillede mig i døren. Peder var ogsaa kommet derop; han sad gruelig bleg oppe ved brudgommen. Ola Bugta skjænkede en stor dram for Karsten, men inden Karsten fik fat paa den, stak jeg min haand lynsnart frem og tog glasset. Karsten sendte mig et rasende blik.

«Han er jo store karen nu», sagde Ola Bugta, «han taaler nok en liden knert».

«Gaa ned igjen du, Inger Johanne», sagde Karsten.

«Nei tak, far, jeg gaar ikke, maa du tro.»

88Hele tiden, mens de spiste, stod jeg bag Karstens stol; al slags drikkende, som blev sat for ham, tog jeg øieblikkelig bort. Karsten var lidt vond, for han forsøgte hemmeligt at spænde mig paa benene under stolen. Men jeg giver mig ikke saa let, jeg. Da ogsaa kvindfolkene havde spist, og jeg kom ned i gangen igjen, stod Peder og hang over trappegelænderet.

«Aa, Inger Johanne, jeg staar her og venter paa dig – jeg er saa syg alle steder! Aa – aa – aa.»

Jeg fik en lys idé. «Der staar en omhængsseng inde i kammeret», sagde jeg, «der skal du lægge dig til at sove». Jeg fik ham med mig ind kjøkkendøren og op i omhængssengen, uden at nogen mærkede det, og trak omhængene for. Der laa Peder til provsten og turede bryllup.

Hele aftenen udover gik det akkurat ligedan til; de dansede og røgte, trampede og svedede, men snakke gjorde de ikke. Alt i et var jeg inde og kikede paa Peder bag omhænget. Han sov som en sten.

Da klokken var tolv vilde jeg gaa hjem.

89Karsten sad paa en stol borte ved ovnen og halvsov. «Nu Karsten, skal vi gaa hjem?»

«Langtifra», sagde han og blev lysvaagen med en eneste gang, «jeg vil ikke gaa endnu».

«Jo værsgod, nu skal du komme.»

«Nei nu skal jo moroen først begynde.»

Der stod jeg pent i det. Inde i sengen laa den ene og snorksov og her sad den anden saa stiv som en trebenet krak. Det var saa hedt og kvalmt derinde nu, at jeg næsten ikke kunde puste. Jeg maatte sætte mig taalmodig ned bag døren i kammeret igjen. Der ventede jeg en halv time. Karsten sad fremdeles borte ved ovnen og halvsov. Jeg kunde ikke fatte, hvorfor han ikke vilde gaa. Tilslut slap det ud af ham:

«Der staar en stor kurv med kager under kjøkkenbænken», sagde han, «jeg vil ikke gaa før jeg har faaet nogen af dem».

Ganske rigtig, der stod en stor klædeskurv med sukkerbrød.

«De kagerne skal de vist have til kaffen imorgen», sagde jeg, «du vil da vel ikke blive her hele natten for et sukkerbrøds skyld?»

90Karsten satte sig mismodig ned paa en stol og stirrede paa den fyldte kurv. Nu giver han sig vist, tænkte jeg, nu faar du se, at faa Peder vaagen.

Det var lettere sagt end gjort. Tilslut maatte jeg tage vand og skvætte i ansigtet paa ham. Han reiste sig op, men de øinene han satte paa mig, glemmer jeg aldrig. Der var ikke en tanke i hans blik. Jeg lo saa jeg maatte sætte mig paa sengekanten.

«Se ikke paa mig med de øinene, du har nu, Peder, for jeg taaler det ikke.»

Karsten havde endelig opgivet kagerne i klædeskurven. Med Peder til provsten mellem os stavrede vi ud i mørket. Peder vilde sidde paa hver eneste trappe. Vi maatte trække og puffe ham frem hele tiden, vi var vist en hel time om det lille stykke vei. Da vi kom op i provstegaarden, havde ikke Peder den ringeste greie paa, hvorledes han skulde komme ind; – tilslut maatte jeg klyve op og banke paa pigekammervinduet. Kokkepigen kom ud, flyende vond paa mig – det var min skyld det hele, sagde hun. Og jeg, som næsten havde trukket armene 91mine af led, for at faa Peder hjem igjen! Men saadan er verden.

«Der kan du se, Karsten», sagde jeg, «var det nu ikke godt, at jeg passede paa dig, saa du ikke fik noget at drikke?»

«Aa, jeg er stærk jeg, skal jeg sige dig – ti gange stærkere end Peder – kom skal vi trække krog skal du faa se – du kan tage baade langemanden og pegefingeren din – jeg skal bare tage lillefingeren.»

Men jeg havde ingen lyst at trække krog ude paa mørke gaden klokken to-tre om natten.

Næste dag, da jeg gik paa skolen, strøg jeg indom provstens kjøkken. Jeg vilde snakke med kokkepigen, for jeg var sint, fordi hun havde sagt, at det var min skyld, at Peder var syg.

Hun stod ude i gaarden og skurede gryder. «Jeg vilde bare ind og sige dig», sagde jeg, «at Peder var syg af seks kopper kaffe og stærkt øl – og ikke var det min skyld –».

«Du kunde vel have passet paa ham, du», sagde kokkepigen, «siden du skal have saa god forstand, som folk kjyter af –».

92Det var ganske mærkværdigt, men al min vrede gik over med en eneste gang.

«Peder maatte nu vel passe sig selv», sagde jeg.

«Aa, han da – stakkaren», sagde kokken.

Jeg spankede og var lidt vigtig, det tilstaar jeg, da jeg gik nedover gaden; det er svært morsomt, at folk tror en har god forstand.

Men samme dag fik jeg 4,5 i regning paa skolen, saa jeg var ikke fuldt saa vel tilmode, da jeg gik hjem igjen.

Men Marens bryllup er det eneste bryllup, jeg har været i, alle mine dage.

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Vi børn

Vi børn fra 1890 var Dikken Zwilgmeyers debutbok og den første av Ingen Johanne-bøkene.

De muntre skildringene, tilsynelatende skrevet av 13 år gamle Inger Johanne, ble en stor suksess, og er blitt lest av stadig nye generasjoner.

Jeg-personen hevder i åpningskapitlet at hun skal skrive «Om ingenting», men i de åtte fortellingene som boken består av skildres familieliv, barneliv og småbyliv.

Les mer..

Om Dikken Zwilgmeyer

Dikken Zwilgmeyer er en av de forfatterne som har bidratt mest til en moderne norsk barnelitteratur. Hun brakte norsk samtidsmiljø og gjenkjennelige norske barn inn i litteraturen.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.