Lil-Anna og andre

av Nini Roll Anker

Lil-Anna

23Der er mennesker, som gaar ind i døden med øine, der har set meget og villet meget, øine, som til det sidste ser tilbage og altid tindrer i nye minder. For dem har livet bruset som en stærk flod, der har baaret dem, fra tanken spired og indtil der ikke længer var kraft til dens mange skud – en flod i brus og bølge, med seier og stærke glæder, med sorg og med savn, altid med bevægelse.

Der er andre, og det er de mange, som naar frem ad de jevne veie; mennesker, som har arbeidet, men ogsaa hvilet, som har længtet, men ogsaa faat. Som resignerer og tager døden med sænket blik.

Men der er kvinder og mænd, hvis øine endnu i døden bærer forventningens undren mod det, som livet skulde give. Og disse er de fleste.

*

24Lil-Anna skulde dø. Alle vidste det undtagen Lil-Anna selv.

Mor Lisa gav sig god tid, hvergang hun var nede ved vandposten for at fylde bøtterne, og nye mennesker mødte stadig op for at høre hende fortælle det fra begyndelsen af.

– – Doktoren havde sagt, at det var slut med hjertevirksomheden – det kunde ske idag og det kunde ske imorgen, men det kunde ogsaa vare til over søndagen. Og hvis det varte til over søndagen, da blev der anledning for dem, som vilde det, til at bede farvel med Lil-Anna. – –

Mor Lisa holdt hodet høit og havde faat som en slags farve i de skrumpne kinder, – naar hun nævnte Lil-Annas navn, var der ærefrygt i stemmen, og ligesom Lil-Anna i legemet var flyttet fra sengbænken ind i himmelsengen, saa var hun for mor Lisas tanker ogsaa aandelig ophøiet.

– – Lil-Anna laa i himmelsengen – hun havde løftet hende did ind alene; ikke saa at det var noget løft at regne: krop var det, som havde manglet Lil-Anna alle dage; «havde hun havt krop, som hun havde godvilje, saa var det blet meget til menneske af jentungen,» sa mor Lisa og saa sig om paa dem, som lytted med tunge øienlaag; –«men se jeg bar for mangen tung bør den tid jeg gik med hende – slidet tog kraften af hende Lil-Anna, før hun blev født.»

25Mor Lisa stod endnu lidt, da hun havde talt ud – og idet hun tog de fyldte bøtter og seg rundrygget sammen under tyngden, sa hun: «Men pent skal hun komme i jorden, om saa den sidste spareskillingen efter han Olaves skal gaa» – og hun snudde paa hodet og nikked stolt til dem, som stod – og hun saa, at der kom som et flygtigt glimt af fryd under de tunge øienlaag. –

Paa bænken bag huset sad Peder-Lisas. Naar mor Lisa var i kjøkkenet, spikked han ivrig, – han kunde skimte hendes skikkelse, hvergang hun kom det lille vindu nær: ærmene havde hun brettet op, og skurebørsten hvæsed langs kjøkkenbænken; men naar hun stod udenfor døren i snak med nogen, som gik forbi, sank han sammen. Da virred han med hodet, saa brillerne faldt ned over næsen, og skjægget om læberne skalv.

Mor Lisa havde sagt, at han skulde sige hende det. «Det er din forretning, far,» havde hun sagt, «og hus’ paa ikke at glemme, at hun skal faa et nyt legem hisset, om der er nogen retfærdighed i styrelsen,» havde hun sagt. Gamle Peder-Lisas nakke smaaskalv. Nei, det havde han aldrig tænkt sig, at Lil-Anna skulde dø fra ham. Hun havde nok været ussel mangen gang – men saasandt hun kunde kræke, havde hun været paa væveriet, og naar hun havde ligget hjemme i sengbænken 26for gigten, havde hun set paa ham spikke. Hun havde stor forstand paa skeer. Ja, han maatte sige sig selv i denne stund, at end ikke mor Lisa kunde dømme trævirke som Lil-Anna. – –

Han tog brillerne af og pudsed dem. Det var stille i kjøkkenet, og han hørte mor Lisas stemme, som talte dæmpet inde i kammerset. Han stak haanden ind paa brystet og tog frem en liden, rund træske og et stykke tæt foldet papir. Han aabned seddelen, som var slidt i kanten af megen haandtering, og han holdt den i armslængde fra sig, mens han læste de fem kjære linjer:

  • 2 Skeer, Bjerk,
  • 3 Skeer, støre, Ditto,
  • 1 Slev udaf Peretræ (Laurisens have),
  • 2 mindre Det samre
  • 1 Skee, Rod.

Han nikked – det var maanedens produktion, og alt var solgt saanær som skeen, forfærdiget af birkerod. Den havde han ikke faat kraft til at skille sig ved endnu; han bar den med sig, hvor han gik. Og han havde sidst vist den frem for ikke mindre end fem personer paa brugets kontor. Det havde taget ham tre dage at spikke den og mer end halvanden at skrabe den fin; for roden var haard som flint; men skeen var blet penere at se til end nogen træske hidindtils, og alle, han viste skeen, var af samme mening – skeen var enestaaende, 27den. Den var rødlet af farve, fed og blank som æbleskind, og den var prikket over skaftet som en fugleunge – – – Han strøg den kjærtegnende med to fingre, tog et rødrudet lommetørklæde frem og vikled det forsigtig om.

Mor Lisa aabned kjøkkenvinduet og vinked – da han stod lige ind under væggen, lagde hun en tung haand paa hans skulder.

«Er du et fruentimmer, Peder?»

Peder-LisasPeder-Lisas] rettet fra: Peder Lisas (trykkfeil) rysted paa hodet.

«Vil du, at jentungen skal dø uforvarendes?»

«Nei, Lisa – nu gaar jeg, nu gaar jeg. – Herren giver mig kraft,» mumled han og holdt den lille pakke tæt ind til sig.

*

Det dufted stærkt pebermynte og geranium i det lavloftede rum. I de to smaarudede vinduer laa de saftige grønne blade tæt op til glasset og stred om plads, og mellem alt det grønne lued røde blomsterklaser, som strøg sig overmætte op til hinanden. Langs de brunplettede potter gled solstrimerne ind i værelset, henover kommoden, hvor en stilfærdig samling hunde og katte af krustøi omringed en buste af præsten Wexels i ornat, – og videre til bordet, som stod midt i værelset. Det var dækket af en rød, sortblomstret dug og som den eneste pryd stod under hængelampen et lykønskningskort paa et lidet staffeli. Det bar 28en krans af pressede, blege blomster og indskriften: Med Glædelig Jul til Fader og Moder ifra Anna Marie Olsen. – Men ved fodenden af den store seng stansed solstraalerne.

Hun laa ganske stille med hænderne under tæppet og lukkede øine; og den gamle mand listed sig paa taa langs filletæppet, som danned vei fra døren til sofaen og fra sofaen til kommoden. – Han satte sig besværlig og langsomt med sprikende ben – og lænet forover paa albuerne, med hænderne foldet om skeen og tørklædet, saa han hen paa hende, som var hans barn og som skulde dø.

Hun laa ganske stille. Hendes læber var skilte over de uregelmæssige tænder, og de skalv for hvert nyt, kort aandedrag – og paa begge sider af hodet gled hendes lyse, tynde haar udover puden. Kinderne havde en fin jevn rødme op mod de gullige tindinger.

Gamle Peder-LisasPeder-Lisas] rettet fra: Peder Lisas (trykkfeil) fik nogle nye tanker, mens han sad og vogted Lil-Annas ansigt. Og de gjorde ham godt, saa han blev roligere ved dem. Snart, om en liden stund, skulde han selv fare herfra; men da vilde han ikke være alene om reisen, da vilde hun derhenne møde ham hinsides graven, og haand i haand skulde de vandre for Herrens trone. Ja, tanken lagde sig saa nær ind til hans hjerte, at der begyndte at gry som en længsel. –

29«Er det du, far?» spurgte Lil-Anna, og den gamle kunde ikke svare med det samme.

«Nu vil jeg sove lidt,» sa hun.

Men hun sov ikke. Hun laa og tænkte.

Saadan havde det været: Nu skal du se det blir bedre – havde doktoren sagt. Idag og sidst og gangen før det igjen. Men hun blev ikke bedre, bare mer træt for hver gang. Saa træt, at hun hørte duren fra maskinerne og jenternes latter og hui, og det skar i hende, og hun kunde ikke blive lyden kvit. Det var bedre hun var død –.

Saadan havde det været: om lørdagen lagde hun sig, for hun ikke kunde mer, og om søndagen laa hun og tænkte, at nu var det slut. Men naar mandagsmorgen kom, husked hun paa ugelønnen, og naar det ringte, var hun paa pladsen i salen – og saa gik ugen paa et vis. Til det blev midtvinters, og hun stivned til og blev liggende – til det blev vaar, og hun mygned op igjen. Det var bedre hun var død.

– Og hvem skulde bekoste brændselen i kammerset, hvor varmen gik ret ud gjennem piben, og kulden slog op gjennem gulvet? Kanske det blev de sidste spareskillingerne efter Olaves det. Hun skulde ind i himmelsengen og have det godt – mor havde sagt det og baaret hende ind – men hun vilde ikke være der – det var bekostning nok som det var, om hun laa i kjøkkenet –

30«Far,» sa hun og aabned øinene og lagde hænderne ovenpaa tæppet, «jeg vil tilbage igjen – det kan være det samme, jeg vil ind i sengbænken igjen.»

Han reiste sig og gik hen til sengen og trak det stribede omhæng tilside og satte sig paa sengekanten.

«Jeg er saa træt, at –» sa Lil-Anna, og hun smaaynked sig.

Peder-Lisas satte brillerne bedre paa og vikled forsigtig skeen ud af tørklædet, og Lil-Anna fulgte hans bevægelser, og da hun saa, at det var den, skatten, skalv der et øieblik som et smil over hendes ansigt.

«Den er pen, far,» sa hun.

Nu havde han den fremme – han putted tørklædet ind paa brystet, tomme for tomme, mens han holdt den hen mod hende.

«Jeg tænkte du kunde ha denne at ligge med, barn, – jeg tænkte det kunde være som lidt hyggeligt for dig.»

Han lagde træskeen paa tæppet foran hende – lige op til hendes tynde, hvide haand. Hun tog skeen og saa paa den.

«Skal jeg faa skeen?» spurgte hun langsomt.

Han nikked flere gange itræk, altid smilende – men da han saa den forandring, som kom over det blege ansigt paa puden, begyndte hans hode atter at dirre.

31«Saa ja, barn, saa ja, barn,» mumled han og strøg forsigtig nedover den ubevægelige arm, som laa ham nærmest.

Lil-Anna holdt fast om skeen; hun vilde slippe den, men kunde ikke; hun kunde ikke røre et lem og ikke flytte blikket fra farens ansigt, hvor taarerne kom frem under brillerne og drypped ned i skjægget. Hun bevæged læberne, men der kom ingen lyd.

– De havde flyttet hende ind til solen og blomsterne og den brede sengen for at –

Hun fik lukket øinene. Det sved under laagene.

Den gamle mand lagde sin haand over hendes haandled, snudde sig mod vinduet og kremted:

«Det blir kort – det blir yderlig kort, saa kommer vi efter. Vi blir gamle.» Hans bryst hæved sig i pludselig stærk bevægelse, og han gik tilbage til pladsen i sofaen og satte sig, mens han forsøgte at dæmpe sin hulken. –

Hun skulde dø. Det var derfor –.

Stuens vægge blev borte, rummet om hende udvidedes, blev stort og øde. Og hun krøb frysende sammen, og laa længe stille og turde ikke tænke og kunde ikke graate.

Da kom der en lyd til hende langt borte fra, en som hun kjendte bedre end al anden: dampfløiten fra fabriken. Nu var de middagsfri. – Taarerne trængte sig frem under de 32lukkede øienlaag. – Hun skulde ikke mer komme paa fabriken. Ikke mer høre støien af maskinerne i salen – støien, som var blet stilhed for hende og alle de andre, som leved i den, slig at luften fyldtes af alslags uro og forvirring, naar den tystned. Hun skulde ikke høre den mer –.

Med ét syntes hun fabriken var det kjæreste. Det kjæreste, hun havde vidst af. Hun skalv af ømhed – hun tænkte paa snellerne, som snurred og fyldtes og slap og trilled ned i kurvene, fuldnøstet af blank traad; og hænderne længtes efter at føle dem. Hun tænkte paa jenterne – og graaten strømmed over hendes ansigt. Jenterne, naar de kapstred paa salen om at greie den bedste akorten – jenterne, naar de lo og laved musik med kaffespand og mundharmonika – eller naar de kom sammen om sommerkvelden oppaa pladsen – det var liv det. Ikke vilde hun bytte arbeide med nogen. Nei ikke med hverken tjenestjente eller sypige eller nogen anden. –

Alt hun skulde miste, samled sig.

Og om lidt gled hendes tanker ind i et minde – et minde om en sorgløs dag, livet havde skjænket hende.

Lil-Annas bror havde seilet hende og den pige, han var glad i, helt til skjærene længst ude. Og mens de to andre laa i vindstille under land med baaden, havde hun gaat 33rundt øen og fundet kløften med blomsterne.

De grodde i stor mangfoldighed mellem stenene, fremmede og kjendte blomster om hinanden. Saa mange, at hun blev forvirret af det og siden bedrøvet – fordi hun ikke kunde tænke sig at lade én bli staaende. Da hun var begyndt at plukke, havde glæden gaat hende til hodet, som vin; hun lagde sig paa knæ paa en liden græstue og samled alt hun kunde naa, blade og blomster, op i fanget, et for et og en for en. Og imens sang hun og lo indimellem.

– De ropte til hende, at hun maatte komme; men hun kunde ikke. Hun var i paradisets have, syntes hun. Og over hende fløi englene. Det var hvide sjøfugle, som hun fulgte med øinene, til de blev til prikker af sølv langt inde i solskinnet – eller til deres vinger rørte vandet lynsnart.

De ropte til hende, at vinden kom som en blaa strime over sjøen, men endnu reiste hun sig ikke. Hun ordned blomsterne, saa ingen skulde fortrædiges, – og hun satte sig paa græstuen og saa paa hver eneste blomsterklynge, og strøg over berget, som var lunken varmt, med haanden.

Hun havde ikke været saa langt ude hverken før eller siden. Men hun husked altsammen, altsammen, som saa hun det nu. –

Da de seilte hjem, laa hun i bunden af 34baaden med alle blomsterne op til sig; hun hørte vandet riple og risle lige indved sig; og naar broren bøied sig over hende, han var glad i, gjemte hun ansigtet og lo af glæde. –

Helt siden havde hun levet med den tro, at der kom flere slige dage – naar hun gav taal. Det havde været som en kjær hemmelighed, hun gjemte vel. –

Lil-Anna lagde lagenbremmen over øinene.

Saa laa hun, da mor Lisa kom ind. Mor Lisa satte sig paa stolen ved sengen og slog skjørtet, hun bar opheftet, ned over benene. – Alt kjøkkentøiet var stablet paa trappen færdigt til vask; hver krog i kjøkkenet havde hun været over med grønsæbe og klud; nyt vand havde hun sat paa. Nu vilde hun ta sig en liden hvil. –

Hun saa paa Lil-Anna. Herregud saa stilfærdig hun laa i sit hvide tøi; men øinene havde hun gjemt. –

«Det blir godt at fare, barn – det blir godt at fare og være med Jesus,» sa mor Lisa med sin dybe røst, – «og Herren er naadig, som løser op for slikkene som dig.»

Hun rysted paa hodet og saa en stund i taushed paa datteren.

«Har far din læst for dig, barn?»

«Nei, mor.» Lil-Anna sa det uden at røre lagenet, som dækked øinene.

«Jeg tænker du faar gaa efter bibelen, 35Peder – jeg skal læse for dig til kvelden, Lil-Anna, naar jeg er færdig derude,» – hun stopped og vented, at Lil-Anna skulde spørge lidt om rengjøringen. Hun vilde gjerne forklare hende, hvor vel hun mente at gjøre det i hver krog for hende. Men den syge spurgte ikke.

Peder gik stille ud, og mor Lisa lagde sin ru, fugtige haand paa datterens pande.

«Er du træt, stakkarn – har du lyst for en draape kaffi?»

Lil-Anna snudde sig og saa paa moren.

«Mor, tror du der kommer kranse?» spurgte hun.

«Ja vær du sikker, der kommer da! Ja, det er dem, som mener, at formand Hansen vil sende krans, Lil-Anna.»

Den syge blev rød.

«Tror du det, mor?» hvisked hun.

Mor Lisa trak de buskede bryn i veiret.

«Tror? Ja saagu! Du har havt en skrøbelig helse, barn – men det skal vise sig, at du har vær’t et retfærdigt menneske al din tid, Lil-Anna, det er vel kjendt i Brugsbyen – du har opretholdt vors, som er gamle, med arbeid den gangen, det trængtes som mest, og det skal ingenting bli spart, men du skal komme pyntlig i jorden, barn, – eller jeg heter inte Lisa i Bakken!»

Hun reiste sig og blev travel i øinene.

36«Og huggen kjole og pude ska’ du faa og det ska’ ingentingen bli spart.»

Mor Lisa nikked alvorlig. Og Lil-Anna, som havde beholdt farven i kinderne, rakte haanden ud.

«Tak da, mor,» sa hun. Og hun holdt mor Lisa fast ved skjørtet, da hun vilde gaa.

«Det er en tingen, som er hemmelig, mor,» sa hun, «men jeg vil tale om’n for Tinka Laurisen» –, hun pusted med vanskelighed, og ordene kom et for et – «jeg vet om en flæk i Vestaasen, dér konvallen gror – de’r ingen som vet af ‘n foruten jeg – han er saa ilde godt gjemt – jeg vil tale om’n –»

«Du maa vende dine tanker mod de tilkommende ting, Lil-Anna,» sa mor Lisa alvorlig, «be til Vorherre, barn.»

Og da Peder kom, hjalp hun ham med bibelen og slog op apostelen Paulus for ham. Saa strøg hun Lil-Anna over haaret og glatted lagenet og gik. –

Sandet skreg under skurebørsten derudefra. Men endnu læste Peder-LisasPeder-Lisas] rettet fra: Peder Lisas (trykkfeil) ikke i bibelen.

Han sad og fortabte sig i skeen, som Lil-Anna vendte fra den ene side til den anden og tilbage igjen. Priklet og brun som en fuglunge laa den mellem hendes hænder.

Han satte brillerne ret.

«Ska’ vi begynde Lil-Anna?» spurgte han hviskende.

37«Ja læs du far.»

Endnu dreied hun den; snart var bladet op og snart skaftet.

«Du er ikke god for at faa magen til den i hele Brugsbyen,» sa han og folded hænderne over bogen; men Lil-Anna svarte ikke, og han begyndte ilfærdig at læse:

«Saaledes agte hvert menneske sig som Christi tjenere og husholdere over Guds hemmeligheder.

Iøvrigt kræves af husholdere, at de findes tro. Men jeg agter det for saare lidet at dømmes af eder – –»

«Far!» – sa hun.

Brillerne faldt fremover, og han saa over dem hen paa hende. Nu havde hun lagt skeen fra sig, og hun vendte ansigtet mod ham.

«Far, de kommer til at glemme graven.»

Han saa forvildet paa hende.

«Naar du og mor er døde, saa glemmer de den.»

Han tænkte en stund. –

Jeg skal gjøre dig et kors, Lil-Anna, jeg har fine materialier i boden, du skal faa kors, barn» – han gned sagte haandfladen mod bibelbladet, «og der skal ikke bli finere kors i sit slags paa kjærregaarden.»

«Med hele navnet, far.»

«Anna Marie Olsen,» hans stemme skalv af lykkelig bevægelse. –

38Men der kom støi fra kjøkkenet nær døren, og hans blik fandt det opslaaede blad igjen, og han læste videre:

«Thi Guds aand bestaar ikke i ord, men i kraft. Hvad vilde I? Skal jeg komme til eder med ris eller med kjærlighed og sagtmodigheds aand?»

Der blev stille rundt om ham og i ham.

«Amen,» sagde han sagte og føied til, «det faar bli sagtmodighed, ja sagtmodighed.»

Lil-Anna rakte ham haanden, og han tog den i sin og holdt den paa sit knæ, og stilheden varte.

Solen skinned gjennem ruderne, og de røde geranier med de saftige blade smøg sig tæt til vinduet og dugged glasset med sin levende aande, og saften gik gjennemsigtig i stilkene, og nye skud svulmed.

«Far!»

Han bøied sig ned over hende, og hun hvisked:

«Jeg har slig lyst for livet.»

Hans haand famled langs sengens kant efter støtte – den fandt skeen, som var gledet ned mellem tæpperne.

Boken er utgitt av OsloMet

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Lil-Anna og andre

Samlingen Lil-Anna og andre kom ut i 1906 og består av sju noveller.

Novellene skildrer arbeideres og spesielt arbeiderkvinners liv, utfordringer, gleder og sorger. Temaer som kvinnesyn, kvinners rettigheter, arbeiderliv, vennskap, kjærlighet, skuffelser og kjærlighetssorg går igjen i samlingen.

Anker tok utgangspunkt i arbeidermiljøet rundt hennes families eiendommer i Østfold, og handlingen i novellene finner sted i og rundt Tistedalen, som i novellesamlingen kalles «Brugsbyen».

Les mer..

Om Nini Roll Anker

Nini Roll Anker var en produktiv forfatter. Allerede i 1898 ga hun ut romanen I blinde (under psevdonymet Jo Nein), men den egentlige debuten kom først i 1906 med novellesamlingen Lil-Anna og andre. I løpet av de neste tiårene skrev hun hele 18 romaner (noen av dem under psevdonymet Kåre P.), tre novellesamlinger, fire skuespill og en erindringsbok (Min venn Sigrid Undset, utgitt posthumt i 1946).

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.