Beridersken

På forreste benk i ridehuset satt Marthina mellem sin mann og sin sønn og fulgte med blussende kinner prestasjonene innenfor barrièren. –

Straks ved inngangen hadde hun hilst på fru Braach og hennes følge. Adam hadde ikke kysset fru Lucinde på hånden som hun hadde bedt ham, den forstokkede! Saktens fordi hans far stod og så på. Men han hadde bukket sitt smukkeste bukk og smilt så strålende, at den gode dame hadde klappet ham på kinnet med sin vifte og sagt, at han var blitt en hel kavaller siden sist…

Den halve stad var møtt op til denne forestilling! Overalt på benkene var det bekjente å nikke til, selv gamle damer fra «klostret» satt der i avlegse kåper med puffermer, lokket av ryktet om Charles Gauthiers dristige ritt i «Mazeppas flukt»… Og nederst i det store rum, hvor forhenget skjulte artistenes egen verden stod byens yngre handelsherrer i klynge om Lorentz Hansen.

Farven i Marthinas kinner hadde steget litt, da hun fikk øie på ham. Hans elegante apparisjon stakk som alltid av mot de innfødtes; skjønt han aldri mer bar uniform, røbet både holdning og klesdrakt offiseren: de lange trange benklær med stropper under fotsålen satt feilfritt, i en flott bukkel lå det gråsprengte håret frem over ørene – skuldrenes bredde, den smekre midjen, ja selv ansiktets hovmodige uttrykk gjorde ham til et mønster på en gentilhomme … Lorentz var som skapt for smukke lokaler! Og ridehuset var smukt i dag, ja som forvandlet med flagg og vimpler, guirlander og papirroser… Alle menneskers øine hadde også skinnet av forventning, da forhenget endelig gikk til side for den gamle Gauthiers trivelige skikkelse; mens han holdt sin lille gebrokne tale til det ærede publikum hadde hun måttet hviske til Stampe: «Jeg morer mig så uhyre, Frederik!» og hun hadde speidet inn i mannens ansikt: satt han mon ennu og ergret sig over de kostbare inngangspenger?

De første årene heroppe hadde han stadig fulgt henne på komedie. De hadde abonnert hos Selmer. Og når de danske skuespillere arriverte, når teatret åpnet sin dør og billettene kunde hentes i Danielsveiten, da lysnet det i høstmørket! Det året Pallesen fra det kongelige teater i Kjøbenhavn hadde spilt lord Bolingbroke hadde hun forødt alle sine penger til å se «Et glass vann» – atter og atter… Senere vintre hadde hun titt og ofte med Adam besøkt de sceniske forestillinger i all deres enkelhet hos Vold på Hlade, hos Behncke i Ilen – hvad de optredende manglet i geni, kunde man jo legge til! Men i de siste årene hadde hun måttet renonsere på alle denneslags fornøielser – nålepengene var hørt op ved morens død, og den arme Frederik hadde annen bruk for sine skillinger! For første gang på lang tid satt hun nu med begge sine kjære og så artister agere… Med skuldren tett inn til mannens og venstre hånd under Adams arm fortapte hun sig i beskuelse av klovner og dyr. For minste berøring av hennes hånd trykket sønnen den fastere til sig; og hun kunde fornemme hvordan Frederik holdt pusten som hun selv, når den dumdristige bajas hoppetgjennem tønnebåndet fra hesteryggen… Hennes glede var fullkommen. –

Da det første nummer var forbi og bifallet stilnet spurte Adam om hans foreldre ikke vilde bese sig bak manesjen?

Ivrig, med hånden på morens skulder stod han halvt bøiet over dem begge – det blonde hår vilde frem i pannen på ham, øienvippene klippet og klippet over det blå blikk… Og mens Marthina med rappe fingre rettet på hans nye halsbind og pillet støvfnugg av livkjolens krave støttet hun sønnen så godt hun kunde i hans overtalelser.

«Adam kjenner dem jo personlig, Frederik… Det er sånne skikkelige folk… Den gamle mutter skal være meget øm for sine børn… Og hr. Charles har latt Adam ri helt gratis, vi skylder ham såmen takk…»

Men assessor Stampe lot sig ikke bevege. Med haken på stokken, som han langsomt dreiet mellem hendene,blev han sittende hvor han satt.

«Nei min dreng – dertil er jeg for gammel. La oss ikke spille tiden med snakk, Thina. Ta du din mor med dig, Adam, – det vil more dig, Thina! Det smaker av fugl!» – han lo godliende.

Skuffet og tom i øinene stirret Marthina på rideknekten, som gikk ute i manesjen og raket sagmuggen slett igjen… Med dem begge vilde hun gått derut, med dem begge… Så reiste hun sig, bøide sig over mannens grå, krøllete hode og streifet hans sirlige bakkenbart med lebene –

«Du er jo dog ikke så adstadig som du vil ha dem til å tro, min bergamott!» hvisket hun.

Han fant hennes hånd og knuget den – de tungsindige øinene blev mørke bak brillene.

Arm i arm med sønnen gikk hun langs barrieren, som var trukket med rød mugg. Med ryggen til folk, litt frembøiet så han kunde fange hennes blikk talte Adam heftig: Faren var bange for sin verdighet! Det var hans assessorrang som forhindret ham! Hun kunde tro ham, han kjente fatter! Med sine forbenede standsfordommer kunde han ikke fatte, at familien Gauthier var civiliserte mennesker. Han hadde aldri, ikke i hele Trøndelagen, støtt på en gentleman som Charles Gauthier, parole d’ honneur, mor! Men for faren tellet ikke andre enn akademikere – og trønderske bryggeeiere, når det kom høit! Gauthiers svigersønn Pietro Bono, linedanseren, var en musiker av rang! mellem Mellem alle Gauthiers var det det skjønneste familieforhold, de unge døtre blev ikke tillatt å gå et skritt på Trondhjems gater uten å være ledsaget av sin mor eller Pietro. De føitet ikke omkring i veitene efter mørkets frembrudd, som visse trønderske frøkner…

Taus hørte Marthina på gutten; hun hadde nok et ord eller to å si ham om hans far, men det fikk bie. Hennes hjerte klappet så fort, aldri hadde hun sett kunstnere bak «kulissene» – og denne trupp var til og med fransk… Bonjour monsieur… Comment vous portez vous, madame… Je vous remercie…

De unge Trondhjemsløver, som blokkerte inngangen til det allerhelligste, gjorde plass for Adam Stampe og hans mor. Løitnant Hansen sluttet sig til dem: Om han måtte få lov å eskortere den nådige frue på høire fløi?

Med et smil takket Marthina – og da det store gardinet falt igjen bak henne grep hun efter hans arm, også.

Med varevegger var rummet mellem utgangsportene og inngangen til salen kunstig avgrenset – veggene skilte truppens påklædningsrom fra gangen, de beveget sig voldsomt når noen passerte de provisoriske åpningene. Selve gangen var overfylt av hviskende og gestikulerende mennesker – midt i trengslen trykket tre friserte pudler sig op til en klovn i trikot, og nede ved utgangen blev en steilende hest hobbet sidelengs under hvesende tilrop: «Dép èche toi, nom de mille diables»… «Sapristi»… «Diable de gar çon»…

Med et lite skrik rakte Marthina efter Adam, da han slapp henne. «Vi går tilbake, vi går inn i salen igjen,» brøt hun ut og klynget sig til Lorentz.

Adam hadde grepet en ung mann om skuldrene, leende snudde han ham mot moren:

«Min venn Charles Gauthier, mor – den berømte rytter.»

Løitnant Hansen tok hennes arm ut av sin – hun rakte den fremmede fingerspissene – da han kysset dem, rødmet hun heftig og drog hånden fort til sig.

«Madame Stampe – deres venns mor,» sa Lorentz Hansen på fransk.

Marthina mælte ikke et ord – beriderens leber var karmosinrøde som en dukkes, barter og hår glinset av kreosot.

«Og her er madame Gauthier, mor –» Adam gikk tilside. «Hun har vært så vennlig mot mig. Og dette er hennes datter, madame Bono – Pietro og Rosa klær sig om – Pietro skal i luften.»

To fete hender lukket sig om Marthinas, hun så inn i et melhvitt kvinneansikt med uhyre hengekinner, – en broket turban berørte bremmen av hennes hatt… Og på en rivende strøm av uforståelige ord gynget Adams navn mot henne.

Adam selv var forsvunnet. Ulykkelig så hun op på Lorentz Hansen: «Jeg forstår ikke hvad hun sier! Hvad er det hun forteller om Adam? Jeg skjønner ikke et eneste ord!»

«Hun taler fransk, Marthina! Hun taler Deres yndlingssprog!» Han lo ertende.

Det tok på å suse i Marthinas hode, som for gjennomtrekk. Den voldsomme lukt av moskus og hvitløk, de to glitrende frittende øiepar, madame Bonos blottede bryst…

Og dette sprog, som hun elsket og dyrket og nu ikke forstod! Hun dekket ansiktet med hendene.

Da sa den dype rustne kvinnerøsten på tydelig dansk-svensk: «Ih gud – min herre, Er fru mår bestemt illa!» og hun kjente en arm om sine skuldre… Like ved henne lo madame Bono høit og lystig over morens feiltagelse.

«Mon mari, madame?» Marthina rettet sig, sperret op øinene, gjorde sig fri – «Monsieur n’est pas mon mari, – mon mari est dans la salle! Mon mari est un homme serieux!» Som etåndedrett rant de franske setninger over leben, hvit av bevegelse stirret hun på Lorentz. Og da latteren brast frem omkring henne, føiet hun hurtig til:

«Puisqu’ il est juge et pére!»

«Naturellement, madame!» – truppens mor klappet henne på armen, den enorme barm rystet av latter under mantillen – «Puisqu’ il est juge et pére! Parfaitement!»

Oppbrakt snudde Marthina sig fra henne.

«Men hold dog op, Lorentz! Det er ikke til å le av! Slett ikke!»

«Med permisjon, beste Marthina! Må jeg ikke ha lov å le når De undsier mig op i mine ærlige øine?»

«Undsier Dem…!» hun slo sammen hendene – i det samme blev hun vâr en svak rødme, som krøp frem over hans smale panne «Men Lorentz – dog!»

«Et alvorlig menneske – det har jeg ikke den ære å være i Deres omdømme?»

«Jeg tenkte ikke på Dem. Jeg tenkte på Frederik.»

Hun virret litt med hodet. Adam var ikke å øine… Damene hilste nu på den unge Bendtzon, som i disse dager var kommet hjem på besøk fra England –.

«La oss komme ut – her er så kvelende…» med fremrakte hender gikk hun mot forhenget, lik en blindet. –

Inne i salen tok løitnant Hansen Adams plass sålenge pausen enda varte. Med silkehatt, stokk og hansker i de hvite hender satt han med ansiktet mot sin venn Frederik Stampe og fortalte forbi fru Marthina om tildragelsen inne hos artistene. Assessoren lo og la et øieblikk hånden over sin kones: «Ja du Thina, du Thina!»

Marthina lo selv – hun innså, hvor tåpelig hennes ord hadde falt, det var hennes skyldighet å le… Men det beklemmende, som hadde overfalt henne derinne – det fiendtlige og angstfylte, det holdt ikke op…

Og hvor blev det av Adam?

En utstaffert gutt løp rundt i manesjen og ringte på en klokke. Annen avdeling skulde begynne: skolerittet. Lorentz reiste sig.

«Takk for at du tok dig av min kone,» sa Stampe – den annen bukket sitt dype, sirlige bukk:

«Du vet, det er mig alltid en fornøielse, Frederik – en av de utsøkte!»

«Oh!» Marthinas munn trakk sig skakk i et lite, spottende smil – «Baktal ikke Deres gleder, Lorentz – de er sikkerlig alle utsøkte!»

Frederik Stampe drog op brynene. «Er det kommet en kurre på tråden mellem Jer? spurte han, da vennen var gått.

«Han har blott spolert min stemning,» – svaret jagde blodet op i hennes kinner, hun blev sittende taus og med nedslagne øine.

Alle forsøk på å forklare Frederik hvad hun følte, vilde være spilt… Han vilde foreholde henne – og som så ofte før! – at hun gjorde Lorentz urett. Og hvad skulde hun mæle imot? Lorentz hadde ingen skyld i at den gamle franske heks hadde tatt ham for en annen…

Imellem kunde hun få Frederik til å forstå sine tanker. Men følelser kan man ikke gjøre rede for. Og følelser var viktigere enn tanker. Hvad nyttet ord når det ikke ilte noe gjennem hjertet? Hvad hjalp det å tenke riktig når følelsen mumlet og hvisket, at det var galt? Langt inne, bakom alt som skjedde og tenktes, blev all ting avgjort… Innerst inne tendtes og sluknet dagene – dit inn strømmet lys fra vesner og ting, der inne kunde det bli mørkt som natten for et eneste tonefall i en menneskerøst… Hvad kunde det nytte med forklaringer?

Alt var for Lorentz. Han var den eneste her nord, som hadde kjent hennes egne. Han var født og opdraget i kretsen, hvor hennes foreldre hadde hørt hjemme… Han førte sig som en herre; han var genialsk som selskapsmann. Og han var Frederiks venn fra studenterdagene. Fra første øieblikk hadde han møtt henne med vennlighet og kurtoisi. Til Frederik hadde han sagt: Det er noe eget fint og tiltrekkende ved de sønnenfjelske damer som Eders aldri kan opnå! Og dog… og dog! Plutselig kunde det komme noe i hans øie, som fikk henne til å dirre av uvilje – til å skjelve av hat!

Det var ikke madame Gauthiers og den decolleterte datters munterhet, som hadde oprørt henne derute! Det var Lorentz blikk og latter.

Marthina vilde vrenge forverket tilbake fra skuldrene, mannen stanset henne:

«Her er ikke varmt. Behold din kåpe.»

«Frederik» – hun så op på ham, de store dunkelblå øinene skygget til – «Når vi atter får en sending fra Havsten skal vi be Lorentz – det er lenge siden vi så ham hos oss. Og han er alltid den samme vennligsinnede mot oss og Adam – mener du ikke som mig?»

«La ham blott komme, Thina! Man har fortalt mig, at han ikke lenger frekventerer Galschøtt så flittig som før – hans pasjon for keglespillet skal ha kjølnet en smule – la ham blott komme, han har ikke for meget av familieliv, den arme djevel.»

«Og du holder dog meget av ham, Frederik?» Assessor Stampe smilte flyktig – lik et solblink lyste glimtet fra tennene op i det tunge ansiktet: «Vi er gamle venner. Man skal blott ikke fortro hammer enn man vil høre lest på kirkebakken, Thina.» «Det risikerer du da heller ikke, du, Frederik!» med en grimase gjorde hun munnen liten og drog lebene tett sammen, som mannen.

Hest og rytter var allerede i manesjen, da Adam omsider smatt ned på sin plass ved siden av Marthina. Så opkavet var han, at håret hadde mistet fallet, fuktig av sved lå det inn til tinningen… Han rullet lommetørklæet mellem håndflatene:

«Se på ham, mor – se på ham nu! Dette er hans fineste prestasjon, dette er for kjennere – «Mazeppas flukt», det er kuns publikumsløier…» og inn i Marthinas øre blev han ved å hviske, så det hetet over hennes kinn av hans ånde: Like før han steg til hest hadde Charles Gauthier danset kajuska med ham og søstrene, derute – han hadde slått kastanjetter med fingrene… «Det er en kegle, mor!»

Drengens ansikt strålte av liv, av entusiasme – Marthina måtte holde på sine hender for at de ikke skulde fly tilværs og lukke sig om de dunete, blussende kinnene…

Næste nummer var en pas de deux tilhest mellem mellem søskenparet Rosa og Charles Gauthier. Og fra nu av hang også Marthinas øine som fortryllet ved de ridende. Yndig og elskelig var den unge piken! En klar, etherisk skjønnhet, med et lite sødmefylt smil på de barnligrunde leber og en bestandig skiften av skrekk og triumf i de vidåpne sorte øinene. Lett som en fugls fulgte det spinkle legemet dyret – dansende møttes og skiltes hestene – de krumme halser, smekre ben og silkeblanke haler rørte sig i lunefull lek, snart side om side, snart i hvirvlende flukt… Og høit oppe svevet de unge mennesker som i ekstase, mot hinannen, fra hinannen…

Med en lett bøining, med bølgende bryst og ridepisken hilste de tilslutt publikum. I det samme løste noe sig fra beriderskens hode og svevet lik en sommerfugl ned mot sagmuggen… Undrende så Marthina, at inne i de blåsorte krøllene under den opkrammede hatten gjemte en rose sig – en levende, lyserød – en Provence-rose…

Sakte snudde hun sig mot sønnen.

«Adam,» hvisket hun.

Han hørte henne ikke. Et nu stirret hun på ham – så tok hun øinene til sig og bøide sig hurtig bort.

Rytterparet kom inn, gang på gang – alle hender klappet. Bare Adams lå urørlige på hans kne. Marthina listet hånden op under kåpens slag og trykket den mot hjertet. O, engang før hadde hun sett et ansikt som drengens, så hvitt av pasjon, så dirrende av lengsel…

Assessor Stampe hostet og reiste sig – nummeret var slutt.

«Om vi gikk ut på gaten og fikk oss en munnfull frisk luft, kone? Har du det ikke godt?» granskende bøide han sig ned mot det bleke ansiktet inne i den store hatten.

«Jo – jo!» uten å vende sig tok hun efter sønnen; men benken ved siden av henne var tom. «Jeg kom blott til å tenke på noe –. På vår bryllupsdag…» hun stod op og la armen i mannens – «Den blev med ett så levende for mig, Frederik.»

«Du ønsket dig atter ung, da du så den smukke beriderske og hennes kavaller – det gjorde så menn en annen også, Thina!» smilende trykket han hennes arm til sig, mens han loset henne ut mellem benkene.

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.