En festdag

På april måneds siste dag fylte Frederik Stampe femti år.

En liten feber bemektiget sig huset i Søgaten alt ukedagen før: endelig hadde mannen gitt efter for Marthinas overtalelser; dagen skulde feires med en fest, en middag klokken tre! Siden ulykken hadde ikke de gamle stakene båret festens lys, nu viklet Golla dem ut av papirene og overtok pussen av den irrete messingen. Og med hete kinner satt Marthina og laget liste over dem, som skulde innbys, og over middagens retter – små tallrekker i margen markerte hennes vilje til sparsommelighet, i ort og skilling regnet hun ut de forskjellige ingrediensers kostende.

Men fortegnelsen over gjestene voldte vanskelighet – hustruen mistet sin dømmekraft, idelig foreslo hun mennesker som syntes henne sympatiske og uundværlige ved et festbord; og da hun en morgen til og med vilde sende fru Lucinde en invitasjon, tok assessor Stampe saken i sin egen hånd, utarbeidet om eftermiddagen i banken den endelige liste og overgav den til sin kone med en kategorisk erklæring: disse eller ingen skulde feire dagen sammen med ham.

Å, det var de allereldste av slekt og omgang, de allerkjedsommeligste! Av navnene var det bare to, Lorentz Hansens og assessor Schwachs til hvem Marthina kunde sette forhåpning om muntrasjon!

På nytt leste hun igjennem rekken, langsomt, mens de kjente skikkelser én for én dukket op bak navnetrekket. Onkel Throne med den gebrokne og gebrekkelige madam – så skulde de atter høre hans endeløse historier om de årlige ferder til Leksviken for å kreve landskyld av leilendinger, som aldri gjorde ham tilpass! Faster Anne. Og Voll, huslægen…

Tolv år var henrunnet siden hun mistet de små. Og dog var hun ikke kapabel å høre lægens danske røst uten å fornemme den samme gysen, som da han med bekymrede folder i sitt jovialske fjes første gang stod her i stuen, tilkalt til småpikenes sykeleie. Han hadde ikke reddet dem for henne…

Onkel Severin og onkel Hendrik – som alltid stredes.

Tante Bolla med guitaren. Så måtte de atter døie hennes gruelige sang og klimpring!

Schwach. Og Lorentz. Og endelig svigerinnen Ernestine med alle tre døtre. Alle tre! Marthina fikk tårer i øinene. De vilde spise en hel pudding alene, de slukhalsene!

Dagen falt på en søndag. Den oprant med sol og frisk vind – takstenene og blikkrennen utenfor veggen klapret en munter melodi, da fødselsdagsbarnet allerede på sengen fikk konens gave med et dikt:

Jeg har den Ære at gratulere
og mig selv at amusere
med gode Ønsker at expedere
og slette Vers at producere!
Men ak Du! Tidens Tryk med mere
gjør Hovedet tungt paa mig og flere!
Dog vil jeg ikke alludere
til sligt, som Du vil persiflere,
men til mit Ønske retournere:
Gid lutter godt Dig arrivere
og senest mulig Du krepere!

Papiljottene rundt Marthinas smale ansikt danset av stolthet, mens Frederik leste produktet halvhøit. Hun visste, han vilde goutere det – dennegang hadde hun tappert avholdt sig fra følsomhet!

Før kirkegangen var foreldre og sønn oppe hos den blinde. Hun tok Frederiks hode mellem sine hender og kysset ham på pannen. Han blev beveget – han kunde ikke minnes moren hadde gitt ham et kjærtegn siden hun etter hans første altergang ønsket ham lykke og salighet.

«Jeg hadde som en tanke om å følge dig til kirken i dag, sønnike – jeg kunde saktens ved din hjelp ha kommet mig til rette. Men jeg tror itt, jeg klarer høre orgelet, min dreng. Jeg er itt som forhen –»

«Adam ledsager mig, mor. Og dine tanker er hos mig, derom føler jeg mig forvisset!»

Den blinde nikket.

«Han deroppe hører dine bønner! Jeg har den tro til Ham, at Han hører dem når de stiger ifrå domkirken. Når det gjelder en trønder da,» føiet hun til, smilet gikk som sol over det hvite ansiktet – «Be for oss alle.»

Marthina stod i blåsten på trappen og så efter kirkegjengerne. Litt fremoverbøiet for å berge hattene i vinden gikk far og sønn side om side oppover gaten mot domkirken – to høie skikkelser, men av så forskjellig støpning! Den ene tett og fast i kropp og rørelser; den unge så slank, så myk og tilfeldig i stegene… Hennes tanker fløi foran dem til graven under lønnetrærne – om en liten stund skulde Frederik stå ved jernplatene, åpne esken hun hadde stukket i lommen hans og legge de to kransene av imorteller på de små’s hvilested. Så skulde de gå inn i kirken, han og Adam, med hatten i hånd, følge sidegangen, stige op trappen til pulpirurets annet stokkverk og låse op stoldøren… Og den første gufs av burets sære lukt skulde møte dem, lukten av den gamle fotposen og de grønne multums gardinene. Idag vilde Frederik lytte opmerksomt til den lange preken og prøve fange lys av evangeliets ord til sitt eget liv… Den stakkel! Siden ulykken fikk religionen alltid mer makt over hans sinn, han kunde ikke være dens trøst foruten! Men Adam vilde trekke sig inn i stolens innerste krok og tenke på sin lille Rosa! Så vilde orgelet tone i og Tellefsens smukke spill ledsage den drøvelige salme. Og på stenpillarens underbare bladverk skulde solens røde og gylne pletter leke lik skjønne sommerfugler!

Nu dreiet de to deroppe om hjørnet på fru Proets hus og forsvant.

Marthina misset mot solen. Måskje blev alt godt! Måskje kom de ti tusen speciedaler en dag til rette! Man hadde før funnet pengesedler på uante steder, i gamle bøker, blandt dokumenter! Og den lille mamsell… måskje fattet to barnløse og velhavende mennesker godhet for henne, antok henne som sin egen, opdrog henne… Og når Adam en lykkelig dag kom tilbake til hjemmet som candidatus iuris, fant han sin Rosa i trygge forhold, i et borgerlig hjem! Så var avstanden ikke lenger uoverstigelig. Uhørte ting hadde alltid gått for sig – hvor mange forunderlige tildragelser i det gode selskap hadde ikke moren fortalt fra sin ungdomstid! Man måtte blott ikke opgi håpet, man måtte blott ikke la sig kue!

Solen skinte og sønnenvinden lekte i Marthinas skjørter lik en kåt unge. –

Selv dekket hun det festlige bord. Året rundt lå den lange, mørke spisestuen som husets døde sone – av deres hele omgang kjente hun ingen andre enn fru Braach og Broder Bendtzon som til daglig nyttet et helt rum blott for måltidene. Og mens hun nu på sine lette tøisko trippet frem og tilbake mellem bordet og det store skap, som gjemte hvad hun og Frederik eiet av sølv, porselen og engelske kronglass, følte hun det som stuens grønne vegger og den forgylte krone over Carl Johans mektige billed fra stund til stund tok til i farve og glans…

Når blott ikke osen fra kjøkkenet hadde forpestet det hele hus med sin lukt av fett, løk og krydderier! Der ute braste og styrte Golla med Lesbet som håndlangerske; og da Marthina kom ut for å hente gloskuffen og gjøre den første runde gjennem værelsene med røkelse på den glødende platen, var allerede Ernestines tyende, som skulde besørge opvartningen, arrivert. Pikens søndagslue med den hvite pull og det høirøde båndet over pannen lyste op i kjøkkenet – pipekraven stod frisk og nystivet frem under haken på den nette person… Glad bød Marthina henne velkommen, med henne ved bordets anretninger blev hun vel hjulpen! Ingen kunde som Ernestine tukte en tøs til akkuratesse!

Under påkledningen satte hun selv for første gang en kappe over håret. Egenhendig hadde hun sydd den av bobinett og rosenrøde taftsbånd; den var liten av omfang, og båndene hang fritt og smukt foran hennes lange ørekrøller. Og dog… Inne i «billiardstuen» gikk hun fra speil til speil og prøvde omsonst å forsone sig med sitt utseende – satte sig så på den ene og så på den andre av stolene, hun selv hadde kjøpt på Slaveriet som nygift, rørte hodet hit og dit for å venne sig til silkens knitring for ørene. Sikkerlig vilde Frederik protestere, når han så henne med kappe – så blev hun ærverdigheten kvitt!

Mannen og Adam kom. Men ingen av dem blev vâr hennes nye attributt. Som gode barn hadde de i anledning dagen fulgt musikken fra ekserserhuset til Skansen, de hadde talt med andre borgere og hørt bynytt. Adams ansikt var fortenkt – han så på sin mor og så henne ikke… Frederik skrittet oprømt frem og tilbake i den store stuen, som bar sitt navn fra de dager Severin Stampe eiet gården. Fødselsdagsbarnet var blitt møtt med stor hjertelighet av stadens gode menn, endogså biskopen hadde lykkønsket ham… Da Marthina endelig gjorde ham opmerksom på sin hodepynt kysset han henne flyktig på kinnet: Kappen klædte henne allernydeligst – og det var smukt av henne å vilde holde tritt, allenfals i det ytre, med sin femtiårs gubbe.

Gjestene kom, somme en halv time før tiden.

Presis klokken tre satt Marthina for bordenden nær døren til kjøkkenet og øste op suppe og frikadeller av den rykende terrin. Og allerede nu begynte det å vibrere nervøst i hennes munnvik…

Oppe omkring Frederiks hedersplass var de eldste herrer plassert; så kom damene efter alder og verdighet. Ved siden av hverandre satt Adam og hans søskenbarn Stina, nærmest sig hadde Marthina Ernestines og Ole Jacobs to fjortenåringer. Hun gav hver av tvillingene tre frikadeller på suppen, det støttet godt under…

Samtalen kom ikke på glid. Man spiste visstnok av de første rettene med appetitt, man drakk hinannen flittig til, og Frederiks idelige: Stikk ut, mine herrer! blev fulgt. Men den glade tone, den underfundige spøk, å den lette lek med ord som hun mintes fra selskapene hjemme i Drøbak, når slekten fra hovedstaden kom på besøk – skulde hun aldri innse, at den var de gode trøndere en fjas og en dårlighet, likesom de lette gouters og mousserende vine!

Først da kalvesteken blev anrettet til opskjæring foran verten, blev det livligere rundt bordet; og disputten mellem brødrene Stampe tok fart.

De satt på hver sin side av Frederik – «deres ytres differencer overtreffes kuns av deres innvortes ditto» som assessor Schwach en gang hadde tilhvisket Marthina. Slank av vekst, kokett i påklædningen – med gamle danske sølvmynter som knapper i livkjolen og et sirlig kalvekryss – minte Severin Stampe om sin fetter stiftsamtskriveren i hans velmakts dager. Som ung hadde han overtatt sin fars forretning, under krisen omkring tyveårene hadde han gjort opbud, grunnet ulykkelige spekulasjoner i «brædder». Tro mot tradisjonen hadde han halsstarrig vedlikeholdt den økonomiske forbindelse med Danmark til broen brast under ham; og skjønt han forlengst atter satt som matador i et av Søgatens vakreste hus, bar han fremdeles et friskt nag til den politikk, som i århundrets begynnelse hadde styrtet så mangen tro danskevenn i ulykke.

Broren Hendrik skyldte selve krisen sitt kjøpmannshell. Fra sin brygge på Bakkene hadde han dengang ekspedert de sildeladninger, som grunnla hans formue – langsomt og forsiktig hadde han utvidet sin bedrift og samtidig sine forbindelser på Nordland; «høkerhandelen», som broren kalte boden i Graven, hadde skaffet ham en solid kundekrets, og hele hans ytre hadde litt efter litt tatt preg av de folkelige bestrebelser, som hadde bragt velstand til hans hus på Bakkene. Han lot sine klær sy hos gamle skredder Kintling i Krambodveiten; til daglig bar han vadmel i sin lange skjøtefrakk, til fest det samme grove klede som sine aktede kunder. Med sin hørgule parykk, sitt rødmussede ansikt og hele velnærte skikkelse var han en populær representant for sin bydels trivsel og krav.

Fra uminnelige tider hadde forholdet mellem Søgaten og Bakkene vært spent, Kjøbmandsgatens menn frekventerte nødig med Bakkenes «høkere». Og i de siste år hadde den store kommunale strid om moloen voldt bitter uforsonlighet mellem de to parter.

Det var også molospørsmålet som nå tente liv i samtalen oppe ved mennenes ende av Marthinas festbord.

Bakkene trengte dævelen gale sin molo! – Med de tunge hender som livløse foran sig på duken utredet Hendrik Stampe på bredt trøndersk sitt standpunkt: Bakkene var berettiget til sjøværts adkomst til sine brygger såvelsom Søgatens store herrer, som sognet til elven – alle skattet de av sin ærlige fortjeneste, og pengene var like gode, skulde han anta; ja, de hadde alle levet tider her i staden, da et navn fra Bakkene og Sanden stod vel så «rætt» på et papir som herrenes heroppe-ifra! «Og vi står itt på glattisen i dag heller, Severin far!» Molo skulde de ha, om de så skulde hente han Roal i Roalsteina selv til å bygge han! Som det nu var stod fjorden i slikt rokk inn mot Bakkene med nord og nordvest, at om skuten hadde aldri så hederlig en hensikt, op i elven til Søgate-mennene bar det med henne, vilde hun berge skrotten! Var slikt rettferdig – var det vakker adferd imot medforløste? Op med moloen! Så fikk det bli skipperens egen sak, hvor han vilde forankre og losse!

Tilbakelent i stolen, med den ene hvite hånd lukket om urkjedens signeter, og med et smil, som aldri helt sluknet imøtegikk Severin Stampe sin bror. Han brøt svakt på dansk, hans velformede setninger slynget sig som guirlander om hans argumenter. Med broder Hendriks permisjon holdt han sig til vår gode by’s tradisjoner – han hadde tilbragt sin ungdom under større forhold, disse forhold hadde gjort ham til en samvittighetsfull tviler navnlig likeoverfor des intérêts bizarres des gens à la vue bornée; han visste, at det lykkeligste for enhver stand, også for den kjære handelsstand, var at det ingenlunde skjedde en forblanding av små og storborgerlige interesser. Sin argumentasjon sluttet han – og hans gullige kinner fikk et svakt skjær av farve: «Og synes det dig ikke, mon frére, som et fingerpek fra en høiere makt, at vårt Trondhjems beliggenhet er således at bryggene langs elven så at si har fått sig tildelt som embede at formidle handelen med Europa og de sydligere landsdeler, mens det sømmelige og med velanstendighet harmonerende for Bakkenes brygger blir at lagre de produkter, I har behov for til Eders særdeles nyttige handel med stadens og vårt Nordlands innvånere?»

Hendrik Stampe hadde munnen full av stek – hans fettlagte ansikt blev mørkerødt.

«Vårherre hadde vel også sin mening med dig og dine kumpaner, for tretti år siden, da I spelte op uti kor, Severin!» brøt han ut såsnart han hadde fått kjeven fri.

For tredve år siden… Den hele bordsetning av eldre kastet sig nu inn i diskusjonen, kampfeltet utvidet sig til å omfatte fedrelandets politiske stilling, doktor Voll tok parti for den dansk-vennlige Severin, mens proprietær Throne opmuntret sin gamle lesebror Hendrik til å stande op for broderlandet; selv kvinnene kom med innlegg, som ingen hørte. Forgjeves prøvde assessor Schwach med spøk å drive de gode borgere over i en mildere sfære, forgjeves søkte Frederik å megle mellem de stridende – med sin slepne røst, som nu dirret av bevegelse, citerte Severin Stampe den gamle gravskrift fra domkirkegården:

Held dig du ædle Klüver at du steg
som Nordmand ned i Jorden,
før Norges Lykkestjerne veg
for evig bort fra Norden!

Vertinnen sørget for, at resten av steken blev skåret op og budt om; de fleste spiste godt tross i kampen – de glemte heller ikke glassene, midt i tiradene drakk onkel Throne med Adam: «Skål mester Adam! Har han friet, Stine? Skam få han, om han itt tilgodeser dine yndigheter, min tøs!»

Til slutt fløt surret av røster sammen i én stor felles lyd for Marthinas øre – selve det fonetiske blev tydeligere enn ordenes mening; og med ett klang sprogblandingen frem lik komiske dissonanser – de mange franske sentenser, onkel Severins halve og doktor Volls hele dansk, madam Thrones norsktysk og faster Annes idelige: Oh, my eye, oh, my eye… Hun måtte ha noen å smile sammen med, løftet hodet og møtte løitnant Hansens blikk. «Min frue!» han bøide sig lett over hånden med glasset – leende drakk de med hverandre. Lorentz forstod!

Da mandelpuddingen og madeiraen var servert, begynte man endelig å synge.

Den første sang var diktet til ære for dagen av en ukjent poet. Severin Stampe overrakte den til verten som gave. Den gikk på melodien: «Svev høit på Codans bølge»:

Vil Havet sønderslide
Vort Fjeld med Jettearm?
Omsonst! Dets Bølger glide
Med Skam fra Klippens Barm.
Saa storme Livets Vover
Mod Mandens faste Mod,
Med Smil han seer derover,
De række ei hans Fod.

Lad Smertens Torner ranke
Sig sammen om hans Bryst,
Hans Hjerte skal ei banke
Forsagt i Sorgens Dyst.
Gyd Bægret fuldt til Randen
Af Taarer og af Blod!
Det kuer ikke Manden,
Det hæver blot hans Mod.

Lad Avinds gustne Kjæve
Kun gnave paa hans Ry –
Fra Taagen skal det hæve
Sig straalende paa Ny.
Om tusind Orme stunge
Som giftigt Æddertrold
Han trodser deres Tunge
Bag Ærens blanke Skjold.

Det var ennu seks vers… Marthina flyttet litt på sig, så hun bak staker og bordopsats fikk et glimt av mannen. Han var blek og alvorlig, men hans øie lyste modig, og han sang rungende med; Gud være lovet, diktets allusjoner hadde ikke såret ham!

Såsnart man hadde summet sig efter sangen og atter fuktet strupene stemte den lille assessor op med sin egen skjønne: «Mens Nordhavet bruser» – og nu slo hele bordets stemning over i den vanlige rørte, støiende, av vin og toner så lykkelig påvirkede munterhet. Lystige tildragelser, drøie historier og erindringer fra felles oplevelser i den kjære stiftsstad krysset hverandre; og madam Bolla Stampe kunde endelig få anbragt siste bynytt, idelig lød hennes forgjetningsfulle «dæm fortålte…» over til madame Throne. Bare Ernestine Stampe satt fremdeles temmelig taus ved Lorentz Hansens side. Og da Marthina nådde til å få spurt henne om puddingen falt i hennes smak svarte hun med sitt milde enke-smil: «Den er god og overflødig rik, som alt du fremtryller, kjære svigerinne! Dog tror jeg, mandelpudding vinner i rang ved litt vanilje…»

Å, det blide asen! Hvor dekket ikke hennes dempede røst og saktmodige vesen en bitende kritikk og en jernvilje, som måskje hadde lagt Ole Jacob i en for tidlig grav, og som ennu idag påtrykket hennes nærmeste en ufri og dressert manér! Marthinas blikk søkte den eldste av de tre døtrene; med små ordnende håndbevegelser over det krusete håret satt Stina vendt mot sin fetter Adam og belærte ham om et eller annet. Sikkert hadde han atter tirret henne med motsigelse – det brede ansiktet blusset av iver, halvt lo, halvt gren hun, underlig heftig skiftet lys og skygge i de grå tungsindige øinene… Opmerksom betraktet Marthina de to unge; steg lille Stinas følelser for Adam fra en varmere kilde enn hun selv visste? –

Enkeltvis gikk de fleste av gjestene om eftermiddagen op og hilste på den blinde. Av slekten blev alene Severin Stampe hele aftenen sittende hvor han satt ved bordet inne i sin egen forhenværende billiardstue. Sindig tømte han adskillige kopper tevann, smøget sin pipe og samlet tilsist de øvrige mannspersoner omkring sig og punsjemuggen. Han hadde alltid ansett sin fetters forbindelse med proprietærdatteren fra Mære som en mesallianse og fant under de nuværende forhold ingen grunn til å si henne dusører.

Inne i klaverstuen underholdt damene sig med samtale. Marthina måtte veilede den fremmede piken med de nye serveringene. Akk, hadde hun blott hatt fru Lucindes underholdningstalenter! Nu syntes tonen i begge rum henne så blottet for festivitas – gid de tunge tobakksskyene kanne bannlyses fra selskapelig samvær som i det Braachske hus! Hvor var ikke snus å foretrekke for den fordervelige piperøk! Og på sin vei gjennem billiardstuen hvisket hun til Lorentz Hansen: Om han og Adam kunde hitte på noe derinne hos fruentimmerne, så deres tomme sladder kunde få en ende?

Det viste sig, at Adam var forsvunnet. Forgjeves søkte Golla ham på hans rum og ovenpå. Lorentz påtok sig da uten hans bistand å bringe liv i selskapet. Først diverterte han damene med tryllekunster. Midt på gulvet i den store stuen stod han – med glede betraktet Marthina hans smukke skikkelse og daddelfri påklædning. Forunderlig – siden hin søndag formiddag på Baklandet, da Frederik hadde røbet vennens feiltrin for henne, næret hun blott gode følelser for Lorentz og hengav sig med trygghet til det velbehag, hans distingverte ytre alltid hadde inngydt henne. Hans klær var stedse av nyeste snitt – kjolen hadde en bred fløielskrave og svinget inn i midjen som på den netteste frøken; over den utskårne vest bar han et stort engelsk silketørklæ, knyttet i en sindrig knute og med lange ender gjemt bak vestens knapper; det blanke håret var svakt buklet over ørene, og den korte blonde skjeggkrans lot haken fri, men rammet inn det ovale ansikt med mustasjen og ørnenesen på det fordelaktigste… Med vidunderlig ferdighet fikk han gjenstander til å forsvinne mellem sine lange, hvite fingrer – han drog sitt lommetørklæ op av faster Annes spede barm, og tok den ene toskillingen efter den andre ut av madam Thrones nese. De unge pikene skrek av fornøielse.

Da Marthina endelig slo sig ned blandt sine gjester og erklærte, at nu kunde hun la hvilen falle på sig, foreslo Lorentz Hansen, at man skulde leke gåteleken. Marthina mintes da mange av sin mors små vers og fremsa dem:

«Hvad er som Herre grusom og vild,
men som Tjener uendelig mild?»

Ilden!

«Hvo banker Dag og Nat
og er dog forlængst indladt?»

«Hjertet!» ropte Stina Stampe og rødmet i det samme heftig.

«Hvad eier ingen her paa Jord
som dog kan nævnes i ett Ord?»

«Lykke –» foreslo løitnanten.

– Lykke? Lykke, det eiet man da saktens noen hver! Marthina lo – nei! Bedre!

«Syndefrihet,» sa fru Ernestine – den eiet ingen jordisk skapning. «Doch!» madame Throne løftet indignert sine giktbrudne armer. «De små, süsse børen, fru Stampe!»

Men Ernestine mente, at arvesynden regjerte nettop de minste på det sørgeligste.

«Ikke så alvorlig!» ropte Marthina. – «Alt er oppløsningen! Alt – det eier ingen!»

Alt – nå det begjærte jo godtfolk heller ikke! En skilling på kistebunnen var også noe! Madam Bolla Stampe smilte godliende. Nei, hun ovenpå skulde vært med i leken! Frederikke kunde, hun! Ja nu skulde de så menn få en av Frederikkes gåter:

«Rundt som et Æg
har baade Rumpe og Skjæg…»

Tante Bolla klukklo og skottet bort på Marthina – det var vel kjent i slekten, at Frederiks persilleblad rødmet for mindre!

«Det er nepen, det,» hvisket en av tvillingene og gjemte sig straks bakom søsteren – farmorens gåter kunde hun.

«Siste gang vi sydde på dronningens teppe hos fru Lucinde opmuntret hun oss til å komme med sentenser,» sa Marthina «Og et par av damene formet meget smukke ordspill – måskje vi skulde probere, Lorentz? Har ikke De et motto?»

«Jeg har blott mitt eget,» han slo det ene lange ben over det andre og strøk mustasjen. «Den taler ikke sannhet som sier, at mennesket ei gir sig selv lover – thi han vet ikke, hvad et Jeg er.»

Kvinnene stirret på ham – Ernestine rynket bryn ene Hurtig sa Marthina:

«Men ingen hund er så tro til å bringe sin herre alt tilbake som egoismen, hr. løitnant!»

«Så taper man heller ikke hvad man tilkommer, fru Marthina!»

«Edel blir karfunklen, om den enn begraves i støvet – det var fars motto –» Stina Stampe så bare på Marthina.

«Ja, sådan var din far, Stina! Det var et smukt ord!» Faster Anne hostet:

«Om vi anmodet vår Bolla om å foredrage litt for oss på guitaren, Marthina! Det er nået, vi alle kan nyte!»

Den gamle dame satte sig på forhøiningen ved vinduet. I et brodert bånd hang guitaren om hennes runde, blottede skulder – de brede fingrene sopte tonene fra streng til streng, hodepyntens perleblomster skalv på sine spiraler, høi og elegisk løftet tonene sig fra de rynkete lebene.

De fleste hadde satt sig i halvkrets – sang fulgte efter sang. Kjøpmann Hendrik Stampe kom frem i døren mellem værelsene og lyttet andektig til sin kones trimulanter – lyset fra billiardstuens vindusrad lekte i hans blanklærs støvleskaft. Og bak ham dempet mennene en stund sin passiar…

Så avløste klaveret guitaren. Ernestine spilte «Nonnens Bøn» og «en ung Piges Drøm» av Bohm – firhendig presenterte tvillingene valser av Strauss og Gungl.

Marthina hadde trukket sin stol inn mot veggen ved ovnen. Under klaverydelsene reiste Lorentz Hansen sig, gikk over gulvet og satte sig på patéen ved siden av henne.

«Herfra er stuen så smukk, synes jeg,» sa hun sakte – «Jeg sitter så ofte på denne plass i skumringen… Er det noe, som mishager Dem, Lorentz? De ser så malkontent på min ringhet?

«Ta den av Dem, Marthina!»

Uforstående så hun på ham.

«Ta den tingest av Dem!» han løftet hånden og rykket litt i hennes lyserøde flyvebånd. «Det – det har satt mig i den største forstemning å se Dem sådan utstaffert. Dem!»

«Men Lorentz dog!»

Hans ellers så urolige øine hvilte vedholdende på henne med et bønnlig uttrykk.

«Noe i Deres vesen utstrålte nettop i dag en mildhet – også til mig! Ja – ingensinne har De smilt søtere til mig enn ved velkomsten idag! Men Deres kappe gav denne vennlighet et – et skjær av patronage. Det var måskje hensikten?»

Blek snudde Marthina sig helt mot ham, hun nikket alvorlig:

«Det er riktig, Lorentz! Jeg har følt sådan for Dem i dag! Men det har intet med denne å gjøre!» flyktig rørte hun den klare blonden, som skjulte hennes tinning – «Idag da De kom, mintes jeg, at det er den tiende av Frederiks fødselsdager De bivåner – De er vår eldste husvenn.»

«Så ta den av Dem! Når jeg ber Dem, Marthina! De har det smukkeste hode – det er endog smukkere enn min salig mors!»

«Deres mor var i sannhet skjønn, Lorentz!»

«Vakker og kold» – nu så han vekk fra henne, ut i det bleke kveldslyset.

Om en stund hvisket hun sakte:

«Det ytre teller så meget for Dem. For meget er jeg bange.»

«Det ytre er alt! Og næst mitt eget, Deres, Marthina! I tolv år har Deres skikkelse, alt ved Deres yndige person, vært min øienslyst her i det barske Thule.»

Hadde han allerede kikket for dypt i glasset? Umulig! Punsjen var knapt servert da han fanget an med sine kunster her inne… Marthina flettet de tynne fingrene tett i hinannen nede i silkekjolens folder.

«Det er dog de indre egenskaper, der har blivende verd, kjære Lorentz! Det vet vi jo fra vår barnelærdom!» hun prøvde se op på ham og smile.

«Hvilket nonsens, Marthina!» han gren som fikk han surt i munnen – «Se på fru Ernestine! Hvad tror De skapte hennes livssyn om ikke vorten på hennes nese og håret på hennes hake? Jeg har ennu aldri påtruffet et menneske der har interessert sig for mitt indre, gode Marthina! Det skulde da være vår felles Fredericus, når han maner mig til ikke å øde mine krefter på skytebanen og hos keglene!»

Vår felles… uttrykket krenket henne. Intet hadde hun til felles med denne mann, allerminst sin Stampe! Hun bøide hodet og tidde.

«Min skredder har åpnet de fleste dører for mig,» fortsatte han lavmælt – «Min skredder og min Løwenhjelmske nese! Tror De, jeg er et barn?»

Hun så op – det hadde snerret til i hans østlandske røst som på et tirret dyr. Plutselig spurte hun:

«Har De aldri kjent frykt, Lorentz?» og som overrumplet av sine egne ord foldet hun hendene under brystet.

«Si, madame!» han glippet heftig med de nervøse øielokk – «Jeg frykter stundom mitt svakere Jeg! Men det er også den eneste herre, jeg kunde strekke våben for. De må erindre, Marthina, at da jeg stod på livets terskel blev jeg smidt ut – sammen med min far og min mor – av de samme hender som inntil da hadde strødd roser for vår fot.»

Hennes hjerte smeltet. Hun la hånden nær ham på patéens broderte kanvass.

«Menneskene er hårde og onde mot…» mælet sviktet henne.

«Mot de forulykkede. Og en dosmer han som lar sig forulykke så han ikke lenger kan bekoste sitt hylster! Se dog ikke så nedbøiet ut, Marthina! Jeg kan ikke undvære Deres smil! O, den horrible nattkappe!» så brått rykket han like op til hennes plass, at hun halvt reiste sig – vilde han berøve henne kappen med makt?

«Jeg skal ta den av mig – siden – når jeg kan gjøre Dem en glede med det! Jeg finner vel et påskudd…» «Måtte det forunnes mig å gjøre Dem en glede igjen!»

«Ja!» Ordet unnslapp henne som et utbrudd. Han bøide sig ned mot henne, de brune øinene spilte av uro.

«Har De ikke all den glede De har behov, søte Marthina?»

«Jo Lorentz!» hun så fast på ham med sitt blå og åpne blikk – «Jeg har gleder – o tusen små gleder… Men den store – å, den store, som kunde gripe oss alle!» Og uten overgang, med et sprang i tanken, hvisket hun heftig:«Lorentz, hvor er Adam? Å tenke sig – på sin fars fødselsdag!»

«Jeg formoder…» Lorentz Hansen betenkte sig et øieblikk. «Det ryktedes ved vaktparaden idag at den franske trupp har fått skibsleilighet til Danmark – med en brigg, som seiler denne uke. Måskje vil Adam ha nyheten bekreftet hos vår venn Charles – vår gode Adam må jo da renonsere på fortsatte rideøvelser – med mere.»

Langsomt snudde Marthina hodet bort. I hennes vidåpne, forferdede øine speilte stuen sig med de små blå rutene og klaverets lysflammer.

De første akkorder av en schubertsk sonate klang ut i værelset. Stina Stampes panne og hvite skuldre løftet sig bak instrumentet, forgjeves søkte hennes blikk å fange Marthinas. Hun spilte Adams yndlingsmelodi av «Wandererfantasien».

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.