Den store glede

Blå og skyfri hvelvet himlen sig over byen, da Marthina Stampe torsdag morgen kjørte ut av gårdsrummet i Søgaten i korpslægens grønne kabriolett. Som nypusset skinte hus og trapper, solen skjøt lyn i spionens speilglass og dørenes messing, de røde rutene på nabogårdens eftergjorte murstensfasade glødet, og på poplene langs elven satt knoppene tett i tett, gylne av harpiks.

Hun var alene i den lette doningen og kjørte selv hesten. Et sekund stakk hun hodet ut av kalesjen og lot solen flømme over ansiktet – drog hun ikke bort fra sorgene og inn i gleden? Bak henne lå den søvnløse natt, mannens hårde selvbebreidelser, Adams tørre, likesæle øine, – foran henne veien til Sophielyst, til den kjære, som ennu i dette øieblikk intet ante om lykken som kom kjørende til ham så fort Brunen kunde løpe! Hun gav det fete dyret et rapp med tømmen, i raskt trav kjørte hun op over gaten.

Men halvveis til broen måtte hun holde inne og vike hesten, så hjulet et stykke fulgte rennestenen. Imøte med henne kom tre langsleder skurende over brostenene – de små lurvete fjellhestene stjertet og drog, meiene slo gnister, kjørekarene småsprang ved siden av lassene: den første hadde frakk og rød topplue, de to andre var Rørosinger i rundpullet skyggelue og knebukser. Fra sledene sang og durte det i kobberplater – det var saktens siste gang de var ute og kjørte fra Verket iår…

En hånd la sig på kabriolettens skvettlær, Brunen stanset.

Det var gamle doktor Skjerring.

Marthinas øine mørknet av fortredelighet – å, nettop nu hadde hun ikke sinn til å passiare med noen, ikke rolighet til å bie!

«De er på vei til Eduard, fru Stampe?»

Hun nikket.

«Hils den gamle dreng – hils ham fra hans eldste venn og syngebroder, fra ‘kontrabassen’ Christian Skjerring! Si ham…» den rustne røst tidde pludselig, så utbrøt han, gretten: «Det er et satans rabalder med det kobber, – se til å komme Jer avgårde, krabater, så godtfolk kan få ørens lyd!»

«Vet De det, doktor?» Marthina helte sig frem mot ham. «Vet man det i byen, at far er uskyldig?»

«Det vet hele Trondhjem – og de, som ikke vet det, får det å vite i denne time, min nådige! Politimesteren besøkte Lorentz i går. Øvrigheten har ikke nødig at holde munn med så delikat en nyhet. Særlig da synderen er i den heldige situasjon, at hans dårskaper…»

Hastig avbrøt Marthina ham:

«Også jeg skal besøke ham, såsant…»

Det plirte skarpt mot henne fra de små grønne øinene.

«Lorentz tar ikke imot lenger, fru Stampe! Da vi i morges kom for å tilse hans sår, Voll og jeg, var det forbi. Han døde inatt. Han sov inn mens våkekonen satt hos ham. En lett død og betimelig, fru Stampe. Konen bemerket intet før han fikk de siste trekninger. Det store blodtap… Og sinnsbevegelsen… Hans hjerte var måskje heller ikke helt solid.»

I skritt kjørte Marthina over Bybroen.

En gråtfull trang til å takke noen, til å takke Lorentz, fylte hennes sinn. Så mange vanskeligheter løstes ved hans død, så megen pine svant med den! Skyggen var ikke mer! Hans egne ord, den arme!

Aldri hadde Frederik villet skjenke ham sin tilgivelse! I så stort oprør som igår hadde hun ikke sett ham, ingensinne hadde hans øine lyst av så heftig en avsky, som da hun hadde fortalt ham om Lorentz’ bekjennelse. Intet ord vilde han høre til hans gunst – lik en avsindig hadde han stormet op og ned i deres stue, revet op sitt halsbind, som kveltes han. I harmfylte utbrudd hadde han gjenkalt episoder fra sitt samliv med vennen, fra hans falske ferd. «En forherdelse, som grenser til vanvidd!» hadde han ropt «En forbrytelse, lovens arm ikke kan ramme i hele dens omfang, fordi den er unique!» Livsvarig slaveri syntes ham for mild en straff! «Et udyr – en morder av sjelefred» hadde han kalt den ulykkelige. Og da hun hadde minnet ham om hans egen milde tale hin søndag på Baklandet, da hadde han nær lagt hånd på henne i sitt oprør! Ikke med et ord, ikke engang med tanke vilde han tillate at hun skjenket dette menneske sympati! Fruentimmeraktig føleri, forkvaklet dømmekraft – en rettsopfatning Gud måtte beskytte samfundet mot – hadde han kalt hennes saktmodige forsvar av den arme. Ja, da hun hadde nevnt hans fryktelige skjebne som lemlestet for evig, hadde han næsten skreket: «Hvad er tap av utseende og lemmer mot det, han har ført over mig?» O, det var hans egen skyld mot den gamle, som martret Frederik så han tapte besinnelsen! Det syntes ham, at Lorentz hadde gjort ham til en misdeder – ham, for hvem rettferdighet var nødvendigere enn føde!

Den lange, lange natt hadde han ikke vært av klærne. Tilslutt hadde han sittet inne ved sitt arbeidsbord og forfattet den skrivelse til faren, hun nu hadde med sig.

Gud være lovet, som hadde forbarmet sig over Lorentz!

Sitt hele elendige liv til ende hadde han efter denne dag måttet leve Frederiks tilgivelse foruten!

Marthina kjørte på.

Over Strindens brune bakker og grønne rugland sang lerken, inne bak Gaardens trekroner rødmet det i et flagg, og borte på sletten fortonte Sophielysts popler sig lik fiolette røksøiler i soldisen. Hennes eget hjerte pikket og slo i brystet som hadde det nebb og vinger – i dette selvsamme øieblikk satt Frederik måskje oppe hos sin mor og fortake henne hvad der var hendt og hvad hun hadde i vente. Så smeltet isen i ham – nu rummet hans sinn intet uten glede, intet uten mors glede!

En liten hvithåret mannsling kom ut av drengestuen på Sophielyst, en fremmed… Så hadde faster Anne kjøpt sig ny legdekall igjen – akk, de blev stadig uslere drengene her på gården! Gamlingen virret med hodet og gjorde fakter med hendene – litt om senn forstod Marthina, at han var døvstum. Med miner og tegn fikk hun ham til å fatte, at han ikke skulde spenne fra, blott se efter hesten den stund hun var inne i huset –.

Gjennem gangen og den tomme havestuen kom hun inn i kabinettet, det lille rum de tre jomfruer nøiet sig med til daglig. Den yngste av dem, den svaksinnete Marie, satt alene der inne – forskrekket stirret hun med sine sky øine og slapp hosen, hun var iferd med å stoppe.

«Det er blott mig, faster Marie!» hurtig gav Marthina sig til å løse på hettebånd og kåpe for å berolige det forskremte vesen, «Jeg vil så gjerne tale et fortrolig ord med Jer alle, faster!»

«Anne! Jacobine!» ennu før hun nådde døren, kalte den gamle pike på søstrene, som i nød…

Midt på gulvet i det smale rummet stod faster Annes staffeli med det siste, uferdige blomsterstykke. På grønne blad hvilte en utsprungen rose og en rosenknopp, en forglemmigei og en hvit narciss. Hos slektninger i Kjøbenhavn, på sin eneste utferd, hadde fasteren i sin ungdom tatt undervisning hos en engelsk blomstermaler. Under mesterens øie og assistert av hans pensel hadde hun fremtryllet dette maleris prototyp. Originalen hadde hun dengang skjenket sin venninne på Gaarden. Kopier smykket forlengst alle familien Stampes stuer; hjemme i Søgaten hadde de to, ett nedenunder og ett oppe hos den blinde…

Til idag hadde synet av denne uvisnelige blomsterkost vært Marthina inderlig forhatt – den var blitt henne et sinnbilled på pertentlighet, pretensjoner, duftløs prosa, i sannhet faster Annes eget kontrafei.

Men i dette øieblikk traff en solstråle rosens røde knopp.

Hun stod alene i det lille rum, – hennes egen hemmelighet, så nær ved å springe ut, sendte en sødme gjennem henne – og med ett syntes det kjente interiør henne nytt, lykkelig så hun sig om som opdaget hun først nu taburettenes kanvassmønster, stolenes ørehygger, perledukene og veggenes silhouetter. –

«Godmorgen!» næsten ropte hun, da døren atter gikk op. – «Godmorgen, allesammen!»

Tre par øine stirret på henne, søkte hennes tomme arm – hun kom på en ukedag, uten kurv, hun kom så tidlig, at de ennu var i morgenkjoler!

De stimlet sammen om henne, faster Anne hektet på sig brillene:

«Står der nå’t på, Marthina?»

«Ja, jeg kommer tidlig, jeg hadde ingen ro! Jeg kommer med en god, en salig efterretning til Jer alle! Faster Anne! Faster Jacobine! Faster Marie!» i ekstase flyttet hun de blå tindrende øinene fra det ene rynkete ansiktet til det næste. «Far er reddet! Den skyldige er funnen!»

«Oh my eye!» Anne Stampe slo armene om sitt flate bryst – alle tre neiet de sig, som sviktet knærne dem. «Hva e’ det du sie, Marthina! Hvem som har gjort det?»

«Hva e’ det du sie?» tok de op.

«Sett Jer, småpier! Enn Eduard, stakkar! Har du vært hos ham?» det stakk til i uro bak brillene – «Har du underrettet brodern?»

Nei, nei! Hun vilde fasterne skulde vite, når hans gledestime slo – først vilde hun melde dem det!

Marthina satte sig på en av taburettene – de tre rykket tett op til henne: Men hvem som kunde? Den låste kisten! Var det et fruentimmer kanhende? De holdt pusten og stirret.

Hun slo ned øinene.

En ulykkelig. Han var allerede død. Forinnen hadde han tilstått sin brøde. Hun var den første, som hadde hørt om denne tilståelse… Igår middag var Frederik og Adam blitt bekjent med den. Hans navn? Måskje fikk de alle vite misdederens navn i Adresseavisen. Han var nyss død, han var knapt kold. Gud være hans sjel nådig!

Og Frederikke – hvad hun sa?

I dette øieblikk fikk svigermoren det kanskje å vite – Frederik skulde meddele henne det.

Anne la hånden på hennes kne: Marthina vilde ikke ut med navnet? Nei, nei – tidsnok fikk de vite det! Han var død, sa hun? Men han skulde inte sloppet så lett! Han skulde stått til rette! Han som hadde ført dem alle bak lyset – Gud straffe ham evindelig!

«Nu treng’ vi inte læse inn sølvstøpene og bøssen Anne,» hvisket det.

Marthina så op – rynkene omkring faster Jacobines munn dirret i et usikkert smil; den svaksinnede gråt lydløst. Uten å se på faster Anne reiste hun sig. Nå vilde hun gå op til far. Hun bad dem om å få være ene med ham.

Hun fikk bie, hun fikk bie en urliten stund! Anne Stampe trykket henne ned på setet igjen – det var nå’t hun skulde ha sagt, nå’t hun titt hadde tenkt si… Betrengt knep hun sig med to fingre om nesen og stirret på veggens silhouetter.

«Eduard var dreng!» kom det stums på – «Vi vet det best, Jacobine! Bine og jeg vet det best! Det var inte søtt! Drengen gikk på skole, drengen sendte de til Moss! Men vi fikk inte leksjoner – inte all den tid far hadde sitt embed i Smålenene! Hvad far kunde avse gikk til drengen… I syv år og tre måne’r holdt han Eduard i Kjøbenhavn. Han kostet skillinger, den kjære bror. Vi manglet fottøi – vi kunde inte komme på gaten uten en om gangen det første år her i Trondhjem. Du erindrer det, Bine? Marie, hun hadde nu sin nedfallssott. Mor hadde inte midler til medikamenter. Mynten gikk til Kjøbenhavn, den. Drengen skulde frem. Det spurtes inte om en annen hadde talenter…»

Med fremskutt hals og de store nøkleben synlig over kjolens utringning satt hun og talte – brystet arbeidet på henne, røsten hakket, opprådd for ord; det uvante tankearbeidet drev røde pletter frem på den lave, runde pannen.

«For drengens skyld blev vi renuns. Men testimonium det fikk mester Eduard inte. Det blev pinn til vår mors kiste. Det kjæret han ikke om! Nei, nei. Men en snyter og en tukthuskandidat, det er han heller inte. Eftersom du sier. Og takk for det. Husly skjenket jeg ham av et søsterlig hjerte. Gud er mitt vidne.»

De beredvillige tårer fylte Marthinas øine. Faster Anne satt og vilde rettferdiggjøre sig for henne – for henne! – Som for å omslynge den magre skikkelsen i nankinskjolen bredde hun ut armene – men i tide sanset hun sig: for år tilbake hadde fasterne frabedt sig alt kjæleri… Forvirret fattet hun om et av staffeliets ben – så brast lebene i et lykkelig smil:

«Aldri har jeg sett dine roser så smukke som idag, faster Anne, – se knoppen, straks åpner den sig i solen!»

– – –

Døren mellem kvisten og loftet stod på vid vegg. På denne tid hadde det lille kammeret sol; men i ovnen durte bjerkeveden som vanlig – det var blitt hett herinne som i en badstue.

Stiftsamtskriveren satt på en lav krakk med ryggen til døren, optatt med noe på gulvet. Marthina skjønte på skjenningen og de små latterhikst, at han lekte med sin yndling katten. Da hun la hånden på hans bøide rygg rakte han henne sin venstre uten å se op.

«Et moment! Et moment, ma petite! Nå, vil du slå din strunt! Hvafalls? Vil du inte? Kiss, kiss, kiss Jokum! Allez, min dreng!» med pekefingeren gav han en terning på gulvet små støt til den kom like op i snuten på dyret. Men katten rørte sig ikke, ubevegelig stirret den på Marthina med sine grønne øine.

«Du fascinerer mosjø, du distraherer ham fra arbeidet! Eh bien! Det blir hans egen skade!» Den gamle herre tok terningen, snurret den som en topp mellem fingrene, og lot den falle –

«Alle seks! Bæh, ditt dumme best!» han reiste sig, tok en skål som stod på bordsnippen, og tømte dens innhold op i et hankeløst pelemål – «Nix fløte idag Jokum far! Det er tredje gang jeg slår op seksan – han har kuns tretten imot! Herut, kamerat! Lukk døren efter ham. Nå…»

Han strøk de hvite hårtustene vekk fra pannen og rakte Marthina hånden.

«Så gikk den time, petite…» litt skamfull skottet han ned på henne. «Noget må man fordrive tiden med. Og det fornøier ham, den gamle – med myssene kan han ikke lenger diverterte sig, han er blitt for fet.» Forskende gikk hans blikk over svigerdatterens ansikt! «Er du ikke vel, min venn? Fryser du? Skal du ikke legge av dig? Du har inte din kurv med dig, ser jeg? Er det atter Adam, hn?»

Hun merket uroen, som vokste i ham – likevel var hun ikke i stand til å fremstamme et ord. Med lett sinn hadde hun hastet hit ut med sitt glade budskap – først nu ansikt til ansikt med ham slo det henne, at måskje vilde gleden være større, enn det gamle hjertet kunde bære… Hun rystet som et løv.

«Det er dog intet i veien med Frederikke?» hans røst pep til av forskrekkelse.

«Nei o nei, far! Det er blott…» hvit som lin smilte hun til ham. «Jeg bringer Dem en stor glede, far – det er gleden som gjør mig syk!» hun støttet sig mot bordet.

«En glede? Så sett dig, ma chére! Av gleder får man ikke vapeurs!» Ilferdig flyttet han frem en stol og skubbet sin egen så nær, at hans knær næsten berørte hennes. Med hånden bak øret gjorde han sig rede til å høre.

Langsomt, med små stans for å mestre skjelvingen i røsten fortalte hun at en mann syk til døden igår hadde budsendt henne. Denne mann hadde bekjent en stor brøde for henne. Denne mann hadde tilstått med sin egen munn for henne og for politimesteren i Trondhjem at han var den som hadde forøvet tyveriet.

Et nu var det, som ordenes mening ikke gikk op for Eduard Stampe.

«Tyveriet…» tok han op.

«Vårt tyveri, far!»

«Æh?» han reiste sig, stod et øieblikk og mimret, satte sig igjen, nikket:

«Han har gitt sig god tid – god tid…»

Hun grep hans hender: «Kjære far – kjære far – det onde er forbi! Blott det ikke blir for meget for Dem!»

«For meget?» han skjøv sig selv og stolen bakover, tilbake til pipene og tobakksdåsen i vinduskarmen. «Just passe, antar jeg, just passe… Så de har knepet knekten! For tusen dævler, de har funnet ham!» skrek han plutselig i. «Hvem har tilstått? Hvem?»

«En av Deres omgangsbrødre, far. En av våre. Lorentz, far. Lorentz Hansen.»

«Lorentz – Løwenhjelm – Hansen,» han sperret op gummene, næste øieblikk lo han, så det klang i kammerset. «Det var som satan! Lorentz! Ta mig tusan! Ryss og spanjoler! Vennen Lorentz!» Han måtte op og gå – som en drukken ravet han omkring på gulvet, slo sig på lårene – skjegget ristet, øinene rant.

Forferdet skjulte Marthina ansiktet i hendene.

Da det omsider blev stilt, stod han med ryggen til henne borte ved ovnen. Med føttene godt fra hverandre stod han uten å vakle; i små rykk rettet han ryggen som skuldret han et usynlig gevær.

«Og han tilstod? Og hvorledes?»

Så fortalte hun om voksavtrykket, om den falske nøkkel, om tidsangivelsen: mellem tolv og to hin lørdag natt.

Da Skjerring og han selv ikke lenger kunde styre undersåttene… Den edru dævel! Den utspekulerte fan! Og ti tusen speciedaler hadde han bekommet!

De stjålne penger hadde han brukt til sine fornødenheter – til sin hest, til sine klær…

Til sin hest! Til sine klær! Den gamle mann dreiet sig om, øinene glinste av liv, de korte, strittende bryn gikk uophørlig tilværs –

«Han red sine dyr og lot sig ponsen smake! Han frekventerte åstedet som venn! Og sendte mig sin broderlige hilsen! Den satan! Den erkekjeltring! O la la la!» han slo i luften med fingrene.

«De – De harmes ikke, far? De – De kan – fremdeles estimere – Lorentz?»

Han så bort på henne – med uvilje, syntes hun. Så spyttet han.

«En hård negl, ta mig fan,» sa han kort.

«Lorentz døde i natt, far.»

«Nå, han er død? A la bonheur! Javel. Han er død. C’est fini –» som uten mål tok han noen skritt hit og dit i kammerset, krasset sig i hodet –. Så slo han hånden i bordet:

«Mille tornerres! Vi har ingen tid å spille! La oss komme av sted! På Gaarden låner de mig hest – han viser mig den villighet, send drengen til Gaarden!»

Da han fikk vite at korpslægen hjemme i Søgaten hadde skikket sitt kjøretøi efter ham med vennlig hilsen, begynte han hastig å putte i frakkelommene alle løse småting, som lå og fløt på bordet og i vinduskarm.

Lenge hadde Marthina sittet med Frederiks brev mellem hendene. Nu rakte hun det frem:

«Frederik har skrevet Dem til, far. Han ber Dem lese denne skrivelse. O, han trygler om Deres tilgivelse – han er sønderknust og ulykkelig!»

Den gamle dasket til det sammenfoldede papir, så det fløi tilbake i hennes fang.

«La ham beholde sine dokumenter og akter, den gode assessor! På sine kne skal drengen ned! Tror du, jeg lar mig pille på nesen av min egen sønnike? Han er inte av mine folk! Titt nok har jeg spurt mutter, hvor hun har holt ham! Nu kan han selv søbe den kål, han har spyttet i! På sine kne! Jeg gir hans bønnskrifter dævelen!»

Travel tasset han videre; først da han påny fikk et glimt av Marthinas ansikt, stanset han:

«Du gråter, petite? Akk nei, gråt ikke, gråt ikke, lille stjerne! Jeg skal ikke tilføie ham noget, min engel! C’est égal! Komplett égal!»

Plutselig vrengte han den lappete frakken av sig og tømte lommenes innhold ut over bordet.

«Med decorum,» mumlet han – «med decorum»… så rev han op døren til loftet og ropte så det runget under bjelkene: «Anne! Bine! Herhit!»

Han vilde kle sig om. Han vilde rake sig. Han vilde ha sine høie støvler og den gule kavai. Han vilde ha sin reiseskreppe…

Mens søstrene hjalp ham med toilettet – lik gemene soldater lystret de hans ordre – listet Marthina sig ut i haven.

Fortumlet, med røde øine og en svie i brystet drev hun på de smale gangene mellem klippede busker, forbi løvhytten, forbi den uttørkede dam og den falleferdige lilleputt-bro… Har man tenkt sig en ting skjer det på en rent annen måte enn man har forestilt sig! O, hun var en fremmed mellem disse mennesker, en uforstandig – en tåpe, som alltid kom tilkort! Den gamle hadde ikke blandet sine gledestårer med hennes! Sammen hadde de ikke gjenkalt alle de svunne års prøvelser for sammen å fryde sig ved stundens lykke! Omsonst sa hun sig selv, at svigerfaren var sløvet av år og motgang – nei, nei! Han tilhørte et slektledd, hvis følemåte var henne ufattelig – en landsdel hvor individene var kolde som sitt eget klima – en tid, hvis mangel på elskelighet fikk henne til å gyse! Deres idyller fantes i deres haveanlegg, i deres vers og sanger – selv var de… selv var de «hårde negle»!

Med lukket og fortenkt mine møtte hun det lille følget, som en halv times tid senere toget ut på gardsplassen. Faster Anne slepte selv på brorens store skreppe, også de andre to bar saker, som blev stuvet inn under kabriolettens skvettlær.

Stiftsamtskriveren hadde sin blå dyffels klaffelue på og den eldgamle kavai med slag over skuldrene – «revolusjonskavaien», den samme, han selv hadde hentet ned fra loftet hin maimorgen, han for mange år siden forlot huset i Søgaten. Hurtig gled Marthinas blikk over hans ansikt: Intet skjegg dekket lenger de dype furene og de innfalne lebene… Med en finger til luen hilste han legdslemmet – før han steg op i vognen, tok han sin eldste søsters hånd og takket henne for husly og vennlig omgjengelse. Alle hans rørelser var langsomme og verdige. «Farvel, småpier, glem inte å gi Jokum fløten. Drengen der skal ha min frakke. Au revoir –» et øieblikk så han op mot kvistetasjens brukne gavl – «Allons, Marthina.»

Senere talte han ikke til henne. Med blikket stivt rettet på hestens faks satt han urørlig og taus inne i den lille kalesjen. Vårdagen, utsynet syntes han ikke å ense. Da de nærmet sig Gaarden, sa Marthina:

«Far, krigsråden står ute på veien. Det er ham selv. Måskje vil De hilse på ham, far.»

Men han ristet heftig på hodet. Så tok hun bare hesten inn såvidt de i langsomt trav kunde passere den gamle herre. Med blottet hode stod han i solen foran innkjørslen. I hvite benklær, blå livkjole, høie støvler og kalvekryss – i søndagspynt… Da hans øie møtte Eduard Stampes, bøide han det hvite hodet dypt, uten et ord.

«Smukt forår i år…» mumlet det ved siden av Marthina.

Allerede på Baklandet tok fremmede folk til hatten, da de kjørte forbi – en og annen svingte den. Ved Bybroen hadde en skare latinskoledicipler samlet sig – straks de fikk øie på den grønne doningen begynte de å huje og skrike, luene fløi tilværs, lik en spurveflokk stimlet de sammen om kjøretøiet og fulgte det i sprang, over broen, hele Søgaten frem til Stampegården. «Hurra – hurra for’n Stampe!» Hisset av de skingrende guttestemmene tok hesten galoppen. Marthina lå frem over tømmene – som i tåke skimtet hun husets røde tak, vindusraden og trappen; den var sort av mennesker. –

Slekt og venner hadde møtt op for å hilse den restituerte borger velkommen.

Som hjelpeløs lot han sig løfte fra vogntrinet over stenhellene – her omringet de ham, Hendrik og Bolla Stampe med barn, Ernestine og døtrene, Severin Stampe, doktor Voll og fordums omgangsvenner. Deres gode ord og lykkønskninger regnet ned over ham, hender klappet og trykket hans.

«Det er godt – det er godt,» stammet han – i næste øieblikk hadde han fridd sig fra dem og stavret hastig op over trappen til husdøren.

Adam hadde hjulpet sin mor ut av kjøretøiet. «Har farfar mistet mælet?» spurte han.

«Nei – akk nei!» Marthina vendte sig til hele flokken og smilte. «På Sophielyst talte han – til overmål. Nu higer han efter mor –» og hun støttet sig på sønnens arm – «takk at I møtte op, det gjorde hans hjerte godt, onkel Severin, vær viss!»

Ernestine med sine tre fulgte efter Adam og hans mor inn i huset – de øvrige holdt sig tilbake, i solen foran trappen diskuterte de enda en stund den store hendelse. –

– – –

Fra gluggen i loftsgangen så Frederik Stampe faren bli løftet ut av kabrioletten av slektens unge…

Han hadde ikke maktet å møte op mellem de andre. Eftersom timen for gjensynet nærmet sig, steg hans sinnslidelse; han ventet ikke, at faren skulde vise edelmot – med ydmykt hjerte måtte han berede sig til å tåle hans sarkasme eller forbannelse. Han var synderen – ingen prosedyre, ingen formildende omstendighet vilde han lytte til i sitt oprørske indre! Men sine følelser rådde han ikke med – for hver stund som gikk forherdet hans sinn sig i bitter uvilje mot den uskyldige – ja, som øket uretten han selv hadde øvet, hans hat til den forurettede!

Så lenge han satt inne hos moren, hadde han mestret sin uro. Det sterke, tause menneskes glede hadde næsten skremt ham – i de første øieblikks fryd hadde det undsloppet henne ord, som røbet, at hennes følelser for mannen var de samme heftige og ømme som i ungdommens dager. Hun hadde forlangt å bli iført sine stasklær; skjelvende som en brud hadde den syttiårige selv løst av sig hue og kofte.

På hennes begjæring hadde han sørget for, at det blev fyrt i storstuen. Den gamle ovn røk; men moren skulde ha sin vilje… Siden hadde han drevet frem og tilbake her i loftsgangen, jaget av sin kval. Forgjeves hadde han prøvd å samle tankene til bønn – med den forstøttes bitterhet kjente han det, som hadde Gud selv ført ham til fall gjennem instinkter, han hadde stolt på som sjelens dyreste.

Nu så han faren.

Et øieblikk svevet den avfeldige skikkelse i den for store kavaien på de unge drenges armer.

Han blev vek i knærne, gjemte sig i kroken mellem vindu og yegg og la armen over øinene. Slik, nettop slik hadde Ole Jacob og han som unggutter engang løftet ham ut av karjolen, han kom syk hjem fra en tingreise…

Den innbygde loftsgangen var ny for stiftsamtskriveren. I villrede stanset han og så sig omkring. Langsomt gikk sønnen imot ham.

«Jeg måtte vente dig her oppe, far. Jeg hadde ikke sinn til –»

Utålmodig møtte de grå øinene hans –

«Hvor er hun – din mor?»

«Mor sitter der inne, i stuen mot gaten. Far!» han satte kneet mot gulvet, grep den gamles hånd og la pannen mot den. «Kan du tilgi mig? Kan du noensinne tilgi min synd mot dig?»

Eduard Stampe rykket hånden til sig.

«Snikksnakk! Reis dig, din narr! Reis dig, Fredericus! Vi er dog inte fruentimmer!»

«Du tilgir mig, far?» han løftet det bleke, dirrende ansiktet – «Si, at jeg har din tilgivelse!»

«Han ber Dem på sine kne, far!» Marthina la hånden om mannens nakke, bak henne hikstet Stina til i gråt –.

«Han har den, han har den! Din stivstikker!» med kneet gav han sønnen en vennskapelig skubb. – «Livet er inte som loven – nu vet du det til en annen gang, din lesehest! Slipp mig frem, nå. Hjelp mig av med tøiet!»

Adam hadde åpnet døren til storstuen. Med bleke leber og bortvendt ansikt holdt han den åpen for farfaren og hans følge.

En liten lukt av kamfer blandet med sterk røklukt slo imot dem. Solen stod inn gjennem begge stuens vinduer – fra ruter til vegg dirret to mektige lysbånd tversover det lange værelset. Og innerst inne, midt imot dem på den høiryggede benken på kortveggen satt den blinde, som bak et slør av sitrende stråler.

Marthina gjemte sig inn til mannen. «Å, Frederik…» hvisket hun, overveldet.

Moren hadde på sig sin røde kjole, sin kostbare damaskes. Uten å lene sig satt hun rank på benkeputen, håret lå skilt over pannen, de jerngrå fletningene dekket ørene; lik et skaut var en knipling knyttet under haken, over skuldrene lå hennes hvite brudesjal. Intet rørte sig i det vakre, bleke ansiktet; og dog skinnet det av liv som det marmor guden selv beånder.

Midtveis på ryen, som løp fra døren langs hele det umalte gulvet frem til hustruens plass stanset Eduard Stampe.

«Det er mig, mitt hjerte.»

«Du ser du e’ ventet,» sløifen under haken rørte sig litt. «Jeg sitt’ her jeg sitt! Du var inte for snar.»

«Inte heller blev jeg budsendt, Frederikke.»

«Og inte blev du utjagd, Edvart! Inte av din hustru.»

«Høne – lille høne!» De siste skritt frem til henne småsprang han – lysbølger hvirvlet om det hvite hodet. Uten et ord løftet hun hendene, fant hans skuldre, hans kinn – førte dem videre, op over hans panne, tilbake over isse og nakke…

Han bøide sig og kysset henne. Da åpnet hun øinene. En liten redd låt presset sig frem i strupen på ham, så sank han ned og gjemte hodet i hennes fang.

Marthina kunde ikke bære mer. Bak henne stod døren på glytt, forbi Adam og de unge pikene ilte hun ut og ned i sine egne rum.

– – –

Hun lå på sofaen i sin kjære stue. Kabinetturet tikket til henne, den blå hyacint duftet, solen varmet henne på kinnet. Og en røst, hennes egen mors sprø, elskelige røst klang ennu i hennes øre:

Mit Hjerte dig til Ære
skal grønnes som en Skov,
og det mit Liv skal være
din Kjærlighet til Lov…

Hun hadde sovet! Hun hadde drømt sin mor. Ganske lavt prøvde hun nynne melodien…

De gamle var forenet! Syv års lidelser var til ende – det fryktelige mysterium var opklart. De kunde atter begynne å leve livet under Guds klare sol!

Med et sett reiste hun sig over ende – noe rørte sig – hun var ikke alene i stuen…

Borte ved vinduet, med ryggen til henne og pannen mot ruten stod Adam – som han hadde stått hin måneskinnsnatt for knapt mer enn en uke siden…

Nå snudde han sig og så på henne.

«Er du klein, mor?»

«Nei!» hun smilte med blanke øine og rakte ut hendene – «O, Adam! Var det ikke skjønt å se dem? Og lykken – det betyr dog lykke for oss alle! Også for dig, min egen dreng!» tapper blev hun ved å smile. «Og – å se farmor så smukk – og så mild i sitt ansikt… Adam?»

Sønnen svarte ikke straks; muskelknuten ved munnviken skalv i et slags smil. Så sa han kvast:

«Han skulde holdt sig i skinnet. Far. Han skulde ikke knelt. Hvad skulde det være godt for? Som Stina så på!»

Marthina rettet sig op.

«Far! Men – men fatter du ikke at ingen, ingen ydmykelse var ham for stor? Så du ikke hans øine – så du ikke øinene?» hun slo hendene sammen over brystet, som skjermet hun noe under dem. «O, du er ikke dig selv, Adam!»

Han flyttet på sig, la armen mot veggen og støttet hodet på den.

«Det er det samme for mig,» mumlet han. «Det er likegyldig… altsammen.»

«Adam…» hun hostet for å få lyd i røsten. «Visste du ikke, at – at din venninne vilde reise? Visste du intet, Adam?»

«Jeg fikk vite det på kontoret. Av de andre fyrer.»

«Du sa ikke farvel til henne?»

«Nei.»

«Hun sendte dig intet ord til avskjed?»

«Intet. Intet!»

Hurtig åpnet Marthina kjolelivet, stakk hånden inn – reiste sig og gikk bort til gutten.

«Måskje sendte hun dig en hilsen, Adam…»

Han bråsnudde, opdaget papiret moren holdt, grep det – så sin egen skrift og blev brennende rød.

«Du har fått det tilbake! De har sendt mitt brev tilbake til Jer!» ropte han dirrende.

«Nei Adam! Jeg var selv der oppe – jeg var hos dem, på hotellet… Jeg skal berette det for dig, jeg skal intet skjule for deg! Jeg vilde gitt dig brevet igår – men du kom ikke hjem! Så tenkte jeg, du måskje selv?»

«Jeg fikk ikke tale med dem. De nektet å se mig!»

«Hun gav mig selv brevet, Adam! Hun bar det hos sig. Hun –» et nu sviktet røsten Marthina «Adam – hun kysset ditt brev og bad mig si dig det!»

Han blev dødblek. Han så ned på hånden med det krøllete papiret – bet sammen tennene… Men det brast for ham, storgråtende kastet han sig inn mot veggen, med lebene mot brevet.

«Hun elsket mig… hun elsket mig… Det var det jeg visste!» hulket han.

«Hysj, hysj! Far kommer!»

Frederik Stampe lot døren stå åpen efter sig – midt på gulvet stanset han – han fikk øie på sønnen. Marthina gikk imot ham:

«Adam gråter av glede, av glede!» hvisket hun.

Da bredde mannen ut armene. Uten et ord mer gled hun inn i hans åpne favn, og han lukket til om hennes lille skikkelse, som vilde han aldri slippe henne mer.

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.