På bryggene

Våren kom for alvor. Skoleguttene slo langball i haven bak ekserserhuset og kissel på almenningen, fasterne meldte, at lerken var hørt på Strinden. Og en dag stod Tessaro med sin mappe foran huset i Søgaten og spurte efter signora Stampe.

Marthina løp ut i gangen og tok smilende imot den lille italiener, som hvert år varslet, at vinterens trengsel var til ende. Vennlig bød hun ham inn i den øde spisestuen, og på det tomme bord bredde han ut for henne mappens innhold, de smukke stikk i stål og kobber av fremmede steder, herlige vyer og berømte malerier.

Hun kunde intet kjøpe – heller ikke iår kunde hun gjøre noen handel med ham! Men om hun måtte få se de nye bladene? Og sydlendingen forsikret henne nu som før, at til henne kom han ikke for vinnings skyld, hun var en kunstnersjel, hun elsket skjønnheten og syden som han selv – ja, måtte han ikke med hennes tillatelse få overrekke henne som gave, som en lille erindring om Tessaro og la bella Italia dette kobber av il grande maestro, Michel Angelo? Tårene fylte Marthinas øine. Og med sin bløte, innsmigrende røst spurte italieneren om signoraen ikke var karsk? Hadde den hellige jomfru ikke beskyttet mot sorg og død og onde anslag siden han siste forår hadde den lykke å vise henne sine stikk? Hennes smukke kinner var så bleke!

Marthina var frisk; men hun hadde mistet søvnen.

Natt efter natt lå hun lysvåken i sengen ved Frederiks side og hørte kabinetturets lille stemme synge de bleke timer ut og morgnens gylne inn… Hun kjempet mot sitt sinns uro – hun strøk mannens hånd og uten å være ved

sig, i dyp søvn besvarte han den kjente berøring med å åpne armen for henne. Og hun lå på den og lyttet til hans rolige hjerteslag som til en vuggevise. Men hennes eget hjerte blev ved å skjelve og jage…

Luften i det lille kammeret kjentes tung og het – sakte lot hun sig gli ut av sengen og åpnet døren til stuen. Og atter prøvde hun ligge stille til hun hørte vekterens slepende skritt over brostenene, nærmere og nærmere – til ekkoet av hans søvnige kjemperøst nådde henne. Da hendte det, at nettopp vekterropet, som skulde trygge alle borgeres gode søvn, hos henne vakte angst for varme, for ildløs Omsonst stred hun imot – de siste års forferdelige brandulykker hadde jaget en gru i henne, som alltid levde. Hvad hadde de arme vektere nyttet til da det gjaldt? Intet hadde de gagnet, da halve byen gikk op i luer og de brandlidtes skrik og jammer fylte gatene omkapp med knitringen fra de veldige bål! For seks år siden i disse dager! Intet, slett intet hadde de beobachtet, da brandskuddene for fem år siden vekket folk midt på natten – de to dumpe kanonskudd fra Christiansten som meldte, at atter var det i selve byen, det brøt løs! Den gruelige ildsvåde, da de med nød reddet stiftsgården fra å bli luenes rov! Da som nå hadde Frederik og de andre trygt sovet sin søte søvn til hun vekket dem. Og atter ifjor, da selve Vor Frue hadde vært truet – ved en uaktsomhet, ved en liten glemt glo i en askehop måskje…

Gang på gang stod hun op for å inspisere kjøkken og loft – ja helt ut i størhuset listet hun sig sommetider, gjennem korpslægens stall, hvor svigermorens ko også hadde sitt tilhold, gjennem vedskjulet… Bakste-Inger var ikke varsom nok med ilden under flatbrød-bakingen – vedhuggeren tok sig tallrike drammer hos Paasche i Sanct Jørgensveiten – hvor titt hadde hun ikke overrasket ham på huggestabben, med krittpipen i full damp!

Når Frederik våknet og opdaget hennes rastløshet, refset han henne for hennes uforstand. Så fulgte netter, da hun behersket sig og blev liggende. Men disse timer syntes henne ofte de sværeste. I dem var det hun stykke for stykke bygget op sitt billed av det dulgte liv, Adam nu førte og hvis minste hendelse han så omhyggelig skjulte for sin mor. Hvert skiftende uttrykk i sønnens øie, hvert nytt tonefall i røsten kom tilbake til henne og fikk mening og sammenheng…

Daglig kunde hun se det på drengens ansikt om han hadde møtt sin venninne eller om hans møie hadde vært spilt. Hver morgen brente hans blikk av håp; ved måltidene seg han bort i drøm og tapte tråden i samtalen… Aldri mer var han å finne på sitt kammer over bøkene, aldri mer satt han hos henne ved klaveret i skumringstimene. Besøkene ovenpå hos farmoren negligerte han. Og forgjeves ventet de på ham ved sengetid, når Frederik skulde lese betraktningen høit før de gikk til hvile.

Selv hans far ante uråd. «Det er kommet en uro over drengen,» kunde han si – «hvad er der i veien, Thina?» Hun slo det bort – det var saktens den unge Bendtzons hjemkomst! Hans moneter var atter begynt å rulle – der gas gouters på de nye hoteller d’ Angleterre og Bellevue, Trondhjem var i opkomst, man måtte holde ungdommen til gode, at den moret sig en smule… Men hun visste, at på kontoret var Adam ikke å finne så regelmessig som før. Sine timer hos stadsmusicus forsømte han helt. Og svigerinne Ernestine hadde latt henne høre at drengen var sett på billiarden hos traktør Blichfeldt i Charles Gauthiers selskap…

En dag hadde et bud bragt en pakke fra den danske bokhandler Seidelin. Pakken var uten adresse; og da ingen i huset hadde sin handel i den nye bokladen i Munkegaten hadde hun åpnet den. Den inneholdt en smukk utgave av Lamartines «Méditations poétiques». Hun hadde tatt imot pakken og lagt den på bordet i Adams rum…

En annen dag, ved dovningen hos fru Braach, talte damene meget om et dikt som stod å lese i «Nordlyset», en sonett til den sydlandske kvinne. Endogså fru Lucinde hadde lest dette nummer av bladet – «med hansker på», som hun spøkende sa, sine hender kunde et renslig menneske jo ikke benytte til en avis, som befattet sig med politikk. Alle var på det rene med, at diktet ikke stammet fra Sylvester Sivertsens muse, dertil var det for ildfullt. At poeten var inspirert av de unge beridersker var heller ikke svært å skjønne. Men hvem var delinkventen? skulde man mistenke en eldre herre som løitnant Hansen for også å tomle den vingede hest? De to skjønnes oppvartende kavalerer Bendtzon og Wind kunde vel ingen tiltro dikteriske ambitioner…

Dypt bøiet over sin del av det mektige kanvassteppe hadde Marthina lyttet til samtalen, halvdød av angst. Men Adams navn var ikke blitt nevnt. Og dog var det i hennes sjel ingen tvil om, at hennes gutt var den skyldige…

Adam prøvde å skjule sin ferd for henne. Med lukkede øine lå hun natt efter natt lysvåken og gjettet og gransket hans hemmelighet. –

Mot slutten av april måned regnet det jevn og uten ophør.

Over de våte gatestenene balanserte Marthina en dag forsiktig mellem sølepyttene – nu vilde hun ned på flatbryggene og unne sig en munnfull luft før middag, der nede var det flisete plankegulvet under svalgangene alltid tørt. Hun smatt inn gjennem konsul Stampes gule sjøbod, hun nikket til bryggefolkene, som hadde det travelt med å stuve om og sortere og gjøre alt rede til vårens trafikk. Og med et muntert: «Nu møtes vi igjen,» hilste hun bryggemannen; i sitt strieforklæ og med nøkleknippet i beltet stod han lik en annen husmor og overvåket stellet… Den svære mann knep igjen det ene øiet og satte en finger til kasjetten – det fruentimmeret var som vårpipa, når hun kom på bryggen, blev det go’ mån! Men høit sa han: «Det e aller så langt mellem fjellå at itt trolla møtest, madam!»

En liten stund drev hun op og ned langs de åpne bodkvartalene – av og til stanset hun ved en av de ytre stolpene og så ned i elven der isflakene enda lå og skrudde mellem peleradene, av og til stanset hun ved inngangen til pakkhusene –. Lukten av tjære og fisk og tran, av tauverk og korn stemte henne, pupillene utvidet sig av bevegelse, en fin rødme kom og gikk i det sarte ansiktet. Her nede hadde hun hatt så lykkelige stunder med de to små døde og med Adam i drengeårene – her hadde hun og barna kjøpt sig søtepler på Sønnmørsskutene, her hadde Adam sneket sig til mangen lekker jafs tørrfisk! Og her hadde hun stått med sine små og forundret som dem stirret på den første spanske skonnert med dens glade vrimmel av solbrente sjøfolk. Å, matrosenes gule halstørklær og hvite tenner – år efter år løp hun enda hit ned når hun hørte drengenes rop i gaten: Spaniolen har kommet! Like henrykt som hin første gang lyttet hun til det fremmede sprog og til mennenes latter – liv, liv! Og når gamle skipper Lund fra Randers kom med sin kornlast og sin årlige foræring til huset i Søgaten av knaost og randerske hansker, hvor hadde ikke hun og Adam like til ifjor måttet skjule sin munterhet over den gamle, som knapt kunde passere sin egen kahyttsdør for fedme! Hun og Adam, like til det siste…

Marthina drog sjalet tettere omkring sig – plutselig kjente hun atter dette heftige sug under brystet, som gjorde det tungt å puste.

Hun gikk inn i Stampebryggen og så sig om efter noe å sitte på. I kroken mellem kornbingen og døren fant hun en skjeppe, som stod med bunnen op. Hun skubbet den nærmere bingeveggen, så hun fikk ryggstø – satte sig og lukket øinene.

Hvor hun lengtet, lengtet! Som før – som dengang hun stod nede i fjæren i Drøbak og så solen flykte bak åsen – som det første året heroppe – som bestandig! Efter de døde og det levende, efter alt hun aldri hadde sett, efter de fremmede land, den varme sol – efter Tessaros Italia og spanjolens olivenlund – efter alt hun ikke skulde nå!

Grått og armodslig rullet med ett livet her nord sig sammen til et nøste av lutter trivialiteter – hverdagen med sine bekymringer og bleke gleder, søndagen med sin kirkegang eller Strinden-tur – de ensformige besøk hos den blinde… Vintrens lange solløse dager – den barske sommers mangel på varme og blidhet… å, gud, var dette det hele?

Satt hun her og blev en gammel kone og hadde intet annet å se frem til enn det forgangne? Blott med større savn og større lengsel fra denne dag? Alene skulde hun og Frederik gråne i huset deroppe, i skyggen av den store ulykken – alene, uten drengen! Og langt borte i en uvennlig by skulde måskje Adam sitte fortapt i en drøm, han aldri fikk leve – – – – – – – – –

Der kom noen inn i pakkhuset fra Søgaten. Marthina hørte stemmer og latter – i næste sekund fattet hun, at det var Adam og de franske. Hurtig drog hun sjalet over hodet og klemte sig tett inn til den høie bingeveggen. To kvinnestemmer og en fremmed mannsrøst… med bøiet hode og tett lukkede øine satt hun urørlig som i en felle. Nu var de ganske nær – – nu passerte de – – nu var de forbi… De stod stille ute på trammen. De hadde ikke opdaget henne. Og Adams røst sa – å, på hans pussige trønder-fransk: «De ser, madame, her er det tørt som på Deres boulevarder…»

Litt efter litt, da hjertet ikke lenger hamret så hørlig, dristet hun sig til å røre hendene, til å reise hodet og åpne en sprekk i sjalet.

To par. De vandret frem og tilbake der ute i svalgangen – to og to i passiar, to og to i leistand. De første hun så, var Rosa Gauthier og den unge Bendtzon; de næste Adam og truppens mor… Gikk de sydover, så hun dem på ryggen – deres ansikt, når de kom tilbake. Ja, hvert drag, hver skygge av minespill kunde hun se når drengen passerte portens åpning…

Marthina drog sjalet sammen under haken. Adam led…

Lett bøiet gikk han og konverserte det utstafferte fruentimmeret ved sin side – talte med et ansikt hvitt og fortrukket. Fullt synlig viste den sig, den lille muskelknuten ved venstre munnvik – som alltid når han var i opprør. Brynene rykket og rykket… hans blikk vek ikke fra paret foran ham…

Adolph Bendtzon holdt sig tett inn til sin ledsagerske, som støttet han henne ut over et farefullt glacis – lavt og ivrig talte han i hennes øre; og damens latter svarte uophørlig hans bonmots… Hun gikk i utringede sko. Det vide skjørtet levet sitt eget lunefulle liv omkring henne, sommetider fylte et lite vindpust det som en ballong – sommetider svøpte det sig om kavallerens ben… På Adam gav hun ingen akt. Men hennes røde hattefjær flammet og vinket lik en ildslue…

Tre ganger passerte parene porten på vei opover langs elven – tre ganger kom de tilbake før Marthina reiste sig og lydløs som en skygge gled ut gjennem den halvmørke boden og ut i gatens regn. –

Samme aften var Stampe i mannfolke-lag hos en av de andre assessorer. Mor og sønn hadde drukket sitt tevann oppe hos den blinde. De hadde hatt en god stund deroppe, Adam hadde foredradd «Rousseaus drøm» på fløite, og vært sønnlig og obligeant mot sin farmor. Først da det led mot sengetid, hadde Marthina sin møie med å følge samtalen og besvare alle spørsmål. Hennes beslutning var tatt: ennu denne aften vilde hun tale med sønnen om hans ulykkelige pasjon!

Men da de nu kom ned i deres egen daglige stue, hun og gutten, var det som vilde alle de kjente gjenstander kvele hennes forsett… På bordet stod de to stakene og fyrtøiet – i den bleke skumring syntes sofa og stoler, speil og klaver blott å vente på det øieblikk de to små røde lysflammene skulde kalle dem til liv her inne, hvor det ikke blev talt strenge ord og formaninger…

Marthina gikk op på forhøiningen ved vinduet. Utenfor lå Søgaten i mildt månelys, de unge poplenes gren-nett drog som et spinn av kingel foran bryggenes gavler, høit oppe mot mønet i konsulens bod fanget en rute måneglans og tindret.

«Det er godt vær, Adam! Se, det regner ikke mere!»

Sønnen stod ved den andre vinduskarmen – han støttet pannen mot glasset, det glimtet i hans øie som i den lille ruten…

«Ja, det er månelyst. Nu er det måne igjen,» svarte han. Et minne hvisket i røsten.

Hun gikk ned til ham og la hodet inn til den lange, slanke ryggen: «Adam – vil du ledsage din mamma på en liten promenade i måneskinn?»

De tok veien over løkkene til Graven, ut over Sanden mot Skansen…

Halvmånen stod høit på en hvitlig himmel, lett sløret, som hang det ennu et fint regnyr deroppe under hvelvet. Lys og lette skygger lekte over løkkenes havestykker, over halvferdige bygg og øde tomter – nede i Sanden stod det ikke lenger et eneste hus og stengte for utsynet…

Marthina småsnakket om det, de så. Adam svarte nu og da med et par ord. Først her nede ved fjorden, som båret inn i lange, grunne sjøer, blev han livligere.

Minnes du frøken Bielke fra Røros, mor, og den gamle drengen og karossen og økene? Minnes du, da farfar var i kalas hos henne og ingen tors spise sig mett, for det var drengen og hun selv som hadde kokt! Vi kløv op, Stina og jeg, og stod og så på dem ete og drikke og synge – de blev skjeve i fjeset gjennem de snåle rutene… Det var synd, huset brant op.»

Ja, det var stor synd… Marthina så dit den eldgamle tømmerstuen hadde ligget, helt nede i fjæren – Østråt-Bielkenes avtrede, når de gjestet Trondhjem, sa folk. Og hun husket godt den eneste gang, hun hadde sett frøken Bielke – hun spankulerte frem i Gjeilan ved sin prokurators arm, fantastisk påklædd og med det herjede ansikt lysende av vilje og egensinn.

«… Hun hadde måskje vært smukk og ung, Adam – hun som vi andre.»

«Far har fortalt mig at hun elsket en, hun aldri fikk,» sa Adam.

Det skalv til om Marthinas munn –

«Måskje var det hennes lykke, at hun aldri fikk ham – det var en person av almuen, sies det… Like barn leker best, Adam min.»

Han svarte ikke. Rak, med farens gamle kappe knappet helt op under haken gikk han ved siden av henne; hattens rette brem, nesens og kjakens bratte linjer, de fremstående brynene, hele drengen syntes henne med ett så truende voksen…

Skanseporten lå øde. Skiltvakten var ingensteds å se; på kakekonens plass ved muren stod en tom kasse. Accishuset var stengt og tyst; men til venstre for porten lyste det i Hovedvaktens vinduer – en rute blev åpnet ut mot natten, noen sang derinne.

Løitnant Wind holdt kalas i vaktstuen… Marthina stanset op. Det var Lorentz Hansens baryton; det var en av Schuberts melodier. Ubevegelig, med hodet på skakke og halvåpne leber lyttet hun til sangen var slutt. «Så vakkert det lød,» hvisket hun; men hun stod alene, Adam hadde allerede snudd. Langsomt drev han tilbake mot byen; og hun hadde ennu ikke tatt ham igjen da han vek av fra den månelyse veien og ut på landgangsbroen.

På peler bygget bryggen sig ut mot dypet til den videt sig ut til en rummelig plattform med benker, et yndet opholdssted de lyse sommerkvelder for stadens promenerende borgere. – Adam hadde satt sig ytterst hvor Nils Klykkens færgebåt lå fortøiet og vasket op og ned i den makelige dønningen. Da moren kom, bredde han en flik av kappen over den fuktige benkefjelen. Tett op til ham blev Marthina sittende, med ryggen mot byen, med fjorden og Munkholmens svarte silhouet foran sig. Ikke et vindpust – bare sukk og sus av sjøen under bryggen…

Om en liten stund la hun kinnet mot Adams skulder.

«Adam,» hvisket hun, – «la oss tale sammen – som vi alltid har gjort.»

«Ja, mor?»

«Adam – du har en inklinasjon – du er forlipt – i den fremmede mamsell…»

«Mor!»

Han reiste sig. Rykket i kappen veltet henne halvt overende. Straks efter satte han sig igjen, men helt ute, en armslengde fra henne. Han bøide sig fremover og gjemte ansiktet i hendene.

«Adam,» bønnlig rakte hun efter ham.

Han mumlet noe hun ikke kunde høre. Så kom det høiere og heftig:

«.. Det er ingen forlipelse –. Det er ingen inklinasjon –. Jeg elsker henne. Vi elsker hverandre. Men de lar oss aldri alene –. Jeg kan ikke holde det ut, lenger. Jeg blir avsindig. Jeg kommer på dårekisten, hvis det ikke tar ende…»

«Men Adam!»

«… Det er den gamle heksen. Hun er et avskum. De sier… Charles sier, Rosa skal gifte sig med en jonglør, hun skal kopuleres med en gjøgler i Bordeaux! Det er avtalt spill. Selv vet hun intet om det!»

Plutselig rystet det unge legemet i hulk – med en knyttet hånd presset inn mellem tennene prøvde gutten forgjeves stagge sin gråt… Ivrig bøide Marthina sig over ham, klappet nakken og skuldrene, tok hatten av ham og strøk ham gjennem håret.

Han måtte fatte sig! Han måtte ta fornuften fangen! Den lille damen var jo knapt mer enn et barn – han var selv neppe voksen! Og hvorledes skulde han senere hen møte livets tilskikkelser, når han ikke formådde å mestre denne smule motgang?

Adam hulket.

«Jeg vet det – jeg er en kujon! Men det er et helvete i brystet mitt!»

O, hvorfor hadde han tiet så lenge? Hvorfor hadde han ikke fortrodd sig til sin mor? Hun hadde jo dog ant det hele! – Vekselvis tørket Marthina guttens og sitt eget ansikt…

Hun visste, at han hadde gitt mademoiselle Gauthier, såvelsom henne, et rosentre! Hun visste, at han hadde skjenket sin venninne de franske dikt! Hun kjente hans sonett i «Nordlyset»! Ja, hun hadde sett ham på flatbryggene i denne dag! Der kunde han se! Hans mor var ikke så gammel og dum som han trodde! – «Og – og du tenker jo ikke å gifte dig med henne, Adam min! Det er jo ikke din trolovede, du begreter!»

Drengen reiste hodet. De trutnede lebene fortrakk sig i et slags smil. Taus så han på moren til hennes øine vek for det spotske og faste blikk.

«Men sønnike…» stotret hun.

«Det er ikke mer kompromitterende å gifte sig med en beriderske, mor – enn å bære navn efter en tyv.»

Marthina grep om guttens hode, lukket hendene for hans munn.

«Min Gud – Adam! Du vet dog, at han er uskyldig! Du og jeg…»

Uvillig drog han hodet unda henne.

«Jeg vet intet,» mumlet han – «Ingen tror på det. Ingen.

Så nær som du…» Han så vekk, ut over sjøen – op mot himlen, dér en og annen stjerne stridde frem sine bleke stråler… «Jeg bryr mig ikke om noenting! Jeg bryr mig om henne! Jeg er trett av det onde, av alt det onde!» Ordene kom fort og klangløst. Han pusset nesen og stappet lommetørklæet inn under kappen med en besluttet og heftig håndbevegelse.

Marthina hadde satt sig. Med hendene fattet hun om fjelens kant – en svakhet kom over henne, en gru, som slo en dør i lås mellem henne og drengen… Rik, som en skyttsengel, hadde hun nettop kjent sig, på lønnlig medviten, på evne til å hjelpe…

«Har du hatt det ondt? Har du hatt det ondt – disse årene? Adam?»

Hvordan kunde hun tenke annet? Bilte hun sig inn, han var døv eller blind? Trodde hun skolegutter var barmhjertige? Og mente hun, han ikke fornam alt det dulgte hjemme i Søgaten – all pinaktigheten? Ikke pengesorgene, bare! Hadde han ikke øine å se med? Var ikke farens hår blitt hvitt?

Uten å endre stilling – tørr i røsten tok han på å fortelle om skolegangens trengsler. Han hadde holdt sig til gutter eldre enn ham selv: de var ikke så infernalske som smådiciplene… Men grusommere enn drenger var veikjer og førkjer – piker hadde han skydd som pesten… En av dem hadde gitt ham et opnavn – stiftsdaleren. Skjønte moren brodden? Ikke for fornøielsen, nei, nei, ikke bare for den hadde han valgt farens selskap til søndagsutfluktene… Ikke av lyst, ikke alene av kjærlighet til bøkene hadde han sittet hjemme om kveldene og lest høit for henne… Han hadde vært tryggest i hus! Dér slapp han møte gamle Broder Bendtzon og høre hans evige: Hvordan går det så med din bestefars miserable affære, min venn? Tyveknekten vet fremdeles å hytte sitt skinn?

Knapp og uten omsvøp kom beretningen om alt, han til nu ikke hadde røbet for henne.. En eneste gang skalv røsten i harme: Det var blitt borte en portemoné på skolen, en pung med åtte skilling. Duxen hadde lagt den fra sig på pulten i gresktimen. Den forsvant. Da var han, Adam Stampe, blitt kroppsundersøkt av de andre guttene. Dagen efter blev pungen funnet. Den hadde forstukket sig mellem bladene i Herodot. Omsonst hadde han forlangt opreisning. Han fikk finne sig i å være den først mistenkte. Det var drengenes samstemmige mening…

Marthina slo hendene for ansiktet og jamret sig høit. Adam strøk henne over dem.

«Nu forstår du bedre, mor? Nu fatter du det –» kom det hett og nær – «Hun får mig til å glemme altsammen. Nu sørger jeg over intet mer! Å mor, får jeg Rosa, blir jeg lykkelig – lykkelig, mor!»

«Mor…» kalte han sakte og vilde fri ansiktet hennes – «Rosa er en fremmed. Hun er ikke som de andre. Hun vet intet. Hos henne blir jeg trygg som i paradis – mor!» hvisket han, slo armene om henne og knuget henne inn til seg: «Hjelp mig! Hjelp mig så jeg får en glede!»

– – –

Sent på natt satt Marthina fremdeles uavklædd i det lille sovekammeret.

I tankene hadde hun nu gjenoplevet de siste syv år – kolde og solløse som selve det grå derutenfor ruten hadde de måskje vært, alle de dager og uker i sønnens liv, hun hadde trodd lyse!

Hun hadde grått sig tom.

Nå satt hun og kalte frem hvert ord av Adams siste bekjennelse, den blyge sødmefulle beretning han hadde gitt om sitt forhold til Rosa Gauthier, da de langsomt vandret hjem fra landgangsbroen. Og et lite smil flyktet over det forgråtte ansiktet. Å de unge uskyldsvesener! Å de søte ufordervede! Aldri hadde Adam erklært sin kjærlighet – aldri hadde mamsellen med ord kommet ham i møte! Verden gikk dem imot. Adolph Bendtzon, den gamle narr på fem og tyve år! plaget Rosa med sine opmerksomheter. Moren gav dem aldri leilighet til å være ene. Men deres øine hadde talt med hinannen; og i dette sprog hadde de lovet hinannen evig lykke og evig troskap! Adam visste, at han var gjenelsket – som fuglen måskje vet det, når den første gang har sunget for hunnen og fulgt dens flukt mot det blå!

Lyset brente ned.

Endelig lød Frederiks skritt ute fra gangen, usikre og støiende…

Hastig begynte Marthina avklædningen – nå hadde han fått sig en liten perial, den kjære! Og da mannen stod foran henne med sitt blussende ansikt og de slørete, kjærlige øinene, slo hun sine hvite armer tett om hans hals:

«Gud være lovet at du er glad, at du er en smule glad, min elskede!» hvisket hun.

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.