Rosen

På kommoden i sovekammeret lå rimbrevet enda – åpent som hun hadde lagt det fra sig straks hun hadde lest det.

Marthina Stampe slapp hattebåndene, tok papiret med den tette, sirlige skrift og satte sig ved vinduet. Imorges da piken kom med seddelen hadde hun just holdt på å kamme sig, helt flyktig hadde hun lest den – hennes Stampe var allerede i klærne. Hun hadde også måttet finne frem en dusør til Braachs gamle betjent, som bragte brevet.

Hvor smukk den var fru Lucindes kaligrafi – som prentet:

«Gode Frue! Hvis De er i Live
og ikke blaast bort med den sidste Storm,
da forventer jeg, De vil mig give
Besked derom – vælg selv i hvilken Form!
Tænk Dem, Uger, Maaneder er gaaet,
jeg hverken hørte eller saae til Dem!
Har De mig saa rent af Tanken slaaet?
O nei, jeg kan ei troe, De er saa slem!
Er Deres Legem sygt? Forsmægter Deres Siæl?
Saa at man efter «Golla» Nødbud sender?
Er maaske Deres Moder ikke vel?
Er De kanhænde atter svag i Ryg og Hænder?
Mulig har De stakkel havt Migraine,
som Dem fængslet har til Deres Seng?
Nu har jeg det! En roman af Lafontaine
rørte Deres Hjertes ømme Streng!
– – – – – – – – –»

Det lyse ansiktet inne i klokkehatten hadde fått roser, de blå øinene tindret skjelmsk – alltid raljerte fru Lucinde henne for hennes følsommæe gemytt og hadde henne til beste fordi hun gråt med sine heltinner i romanene! Men pytt – hun så ikke skjevt til henne av den grunn, som mutter! Hun lånte henne like villig sine yndige franske bøker –

«Lesbet! Lesbet dog!»

Marthina skvatt op fra stolen og knakket på ruten med vielsesringen – derute på gårdsplassen stod hennes nye tyende med bæretre og spann, atter på flukt til vannposten!

«Men Lesbet…» Endelig fikk hun haspene av vinduet og slo det åpent. «Du må ikke forlate huset uten å melde mig det, Lesbet! Hvor ofte skal jeg mane dig! Kom inn igjen min pike! Fluksens!»

Uh det skarn, som aldri lærte mores!

Omhyggelig brettet hun rimbrevet sammen til arket dannet en prydelig, geometrisk figur, egen for alle fru Braachs brevskaper pr. bud.

Mens hun knyttet sine hattebånd foran speilet og tok på sig sitt stasplagg fløielstalmaen gav hun vondt fra sig til den innfangne piken:

Aktet hun å drukne sig, siden hun løp grassat efter vann den utslagne dag? Kjedet hun sig ved arbeidet innendørs, kunde hun stemme op en sang – når assessoren var i retten, generte det ikke! Men hun fikk holde sig til huset! Nå skulde hun hurtigst forføie sig ovenpå til Golla og be henne si madam Stampe, at hun kom op til henne mot aften; i formiddag var hun på en visitt hos fru Peder Braach. Som en god pike skulde hun deretter skjøtte sin gjerning og ha fisken parat – selv vilde hun tilberede den – middag skulde de idag ikke spise før klokken to…

Pikens rødlette ansikt måpte mot henne inne i speilet – måskje hadde hun atter talt for hurtig for det stakkels gudsord! Fort, så det suste i skjørtene, dreiet Marthina sig om –

«Forstår du din matmor, Lesbet?»

Jenten nikket troverdig.

Så klappet hun vennlig Lesbets basunkinn med sine lange, hvite fingrer:

«Du er en god og strevsom pike, min snille Lesbet! Skrap de ekle skjellene godt av fisken og forglem det ikke!»

Hastig sanket hun hansker og lommetørklæ op fra bordet og ilte ut av det halvdunkle kammeret. Fru Lucinde ventet henne precis klokken tolv! –

Solen skinte. Det var vår i luften. Og stille! Stille som en vårdag sønnenfjells!

Marthina blev stående ute på den høie stentrappen.

Det var umulig, hun visste det var umulig – de skrev ikke mer enn den tyvende mars – og sneen dekket enda brostenene… Men for Gud er ingenting umulig og Gud er til stede i alle gleder – hun kjente den kjære duft av poppel, hun kjente den søt og tydelig i sine utspilte nesebor sammen med en ørliten lunk av solvarme! Fordrømt stirret hun på almenningen, som lå og bakte sig i solen, på elven og pakkhusene – et sug av lengsel tok pusten fra henne – å, hadde hun kunnet kaste hatt og talma og smette ned på flatbryggene med et sjal over hodet!

Da lød en klinger sølvklar tone inne fra huset – det nye kabinetturet i stuen slo tolv, allerede tolv! Forskrekket samlet hun skjørtene i begge hender og ilte ned over trappen. I det samme hun satte foten på gaten, kom det første klemt fra Vor Frue – næste nu stemte Domkirkeklokkene i, mektig og fulltonende sang malmen middagstimen ut over Trondhjem. Et brott av vellyd ombruste byen, luften skalv, høit og jublende ropte de gamle tårn til hverandre gjennem solskinnet.

Marthina stirret op i det klare blå. Vinteren og kulden og mørket var forbi! En søt uro dirret under himlen og i hennes eget hjerte – våren var på vei nordover – Gud være lovet, å Gud være lovet! Hurtig visket hun sig over øinene. Og en duft av konvall løste sig fra det store halvklare lommetørklæet og blev ved å følge hennes lette skikkelse. –

Høit oppe i Munkegaten lå den Braachske hjørnegård. Intet steg førte op til gatedøren, like fra den runde hellen kom en over dørstokken inn i den rummelige trappeopgangen, som gikk tvers gjennem huset. Da Marthina hadde trukket i klokkestrengen speidet hun, om hun kunde skimte fru Lucindes skygge bak nærmeste vindus klare gardin – ofte nok hadde den gode dame pikket på ruten til henne derinnefra, på hennes vei til eller fra kirkegården… Men betjenten, som lukket op for henne, meldte at fru Braach ventet henne ovenpå; og han viste vei op den brede, teppelagte trappen til annen etasje. Han var i rundtrøie og et slags fangskinn, det luktet svakt stall av ham…

Var hans frue ikke vel, siden hun ikke tok imot dernede?

«Hu kain itt sti’ på foten og så vil hu sitt i sola med foten – men det feil’ a ittnå, fru Stampe! Sola e go’ me’ a e ny – mærkele’ go’…» den gamle drengen åpnet en dør og nikket faderlig til Marthina.

I det lyse hjørneværelset, stue og påkledningsrom tillike, satt fru Lucinde med foten på en gyngeskammel og en stumtjener full av bøker ved siden av armstolen. Hun rakte begge hender frem og smilte med de smukke kunstige tennene –

«Velkommen min kjære, velkommen! Så fant mitt beskjedne rimeri Dem i en god stund! Jeg har så menn lengtet efter Deres søte ansikt i mange uker!»

Det skilte ikke mer enn et godt ti-år mellem de to kvinner, likevel neiet fru Stampe for den andre – tross hun snart hadde levd sitt halve liv i Trondhjem stod ennu fra fru Lucindes person den samme age hun hadde følt, da hun for tyve år siden for første gang så den elegante skikkelsen seile inn i salen på «Harmonien» ved gamle Peder Braachs arm.

Et øieblikk blev hun ved å holde den bløte fyldige hånden i sin:

«De vet, at til ingen kommer jeg heller enn til Dem, kjære fru Braach! Men jeg har hatt den slemmeste flukt i alle lemmer, og siden den forskrekkeligste tannpine.»

Så – hun hadde atter vært giktisk, den lille stakkel? Hun var for sped og tynnskinnet for de nordenfjelske værguder! Om det så var hennes egen konstitusjon, så hadde den ikke den rette trønderske styrkegrad – her satt hun atter med sin onde tå. Om været blev strengere eller mildere, like meget: foten tålte ingen av delene. Det var som selve den lede!

De mørke øinene gnistret til – Marthina måtte le. Sollyset i denne lune stuen, den sarte violfarven på fru Lucindes flyvebånd, den friske duft av kølnervann, alt var trygt og hjemlig, selv eden var den samme hennes egen kjære mor hadde brukt!

«Det er rett, Marthina! Dyrk Deres latter – den er smukk og smittende! Og sett Dem ned, min kjære – la oss komme til saken!»

«Er det en «sak», fru Braach?»

«Jeg har skrevet en piece, min venn – vil De vise mig den godhet at lese den? Jeg har jo skrevet adskillige prologer for tilstelninger her i staden og godtfolk har vist mig den ære at yde mig sin ros, men derfor er det ikke sagt…

Li’r De nu mitt forsøk i den muntre genre, Marthina, så har jeg en større bønn til Dem: at De vil spille min heltinnes rolle på min lille scene til høsten.»

Knapt merkbart sitret det til om de smale lebene –. Med hånden rørte hun et lite skrivehefte, som lå ved siden av henne.

Marthina så ned på heftets illustrerte omslag: en giraff, som åt av et palmetre… Det lille giraffhodet på den lange halsen fløt sammen med palmebladene og blev til en grålig flekk, som svømte inn mot en hvit, ringprydet hånd… Hun kom sig til sete og fikk ryggen mot solen – hjertet skalv og hoppet i livet på henne, bare halvt fattet hun, hvad fru Lucinde nu satt og fortalte om sitt stykkes intrige… O, hadde noen for tyve år siden tilbudt henne å agere i en teaterpiece – hennes lønnligste drøm var blitt til virkelighet! Hennes egen lille mor hadde spilt i det dramatiske selskap i Christiania – på teatret i Grændsehaven hadde hun utført roller i de franske komedier, som elsker og elskerinne i et stykke av madame Genlis hadde hennes foreldre funnet hverandre… Sammen med søstrene hadde hun sitt hos moren de lange tusmørktimene og hørt om det altsammen, om «La belle et la béte», om elskendes skjærmysler og forsoning… Alt som liten hadde det ant henne, at på breddene kunde de en stakket stund leves, alle de søte gleder, livet karrig forholder jordens barn! Men aldri hadde hun hatt courage til å røbe sin dåraktige ambisjon for sin nye familie her nord – slett ikke for mannen, aldri vilde Frederik sympatisert med noe så forfløient!

Hvad vilde han si nu?

Uvilkårlig dreiet hun hodet såvidt at hun møtte sitt eget ansikt i speilet over fru Lucindes lave pyntebord. Hun var rød i kinnene… Men akk, helt herfra skimtet hun tydelig den miserable innfallenhet ved nesevingene – lik en sti løp den ned mot munnviken… Hvad nyttet det til, at Frederik vilde kysse den bort – speilet holdt den fast, det kjente ikke nåde. Nu var hun gammel, nu hadde hun grått og sørget så meget over de døde – hvad vilde hun nu i Thalia’s tempel, som fru Braach skjemtende kalte sin improviserte scene? O, for henne hadde templet i dypeste alvor syntes hellig!

«Snilde fru Braach!» Marthina bøiet sig frem, så hun nådde stolens armlene – «Hvorledes kunde det falle Dem inn at utvelge mig til Deres rolle?»

«Fordi De er så nysselig, min kjære! Fordi De har sådan smukk diksjon! Den trønderske uttale er horribel på scenen, Marthina! Og De har dertil et scenisk ydre – det frapperte mig allerede første gang jeg hadde den glede at se Dem. Erindrer De den lille primadonna i Huushers trupp for en del år siden? Hun hadde så ganske Deres skikkelse, min kjære, og Deres slanke hals! Ja, endog før De kom hit til staden – hvor titt hadde ikke min salig mann talt til mig om Deres mor og hennes smukke døtre i det gamle hus i Drøbak! Deres renommé lovet oss så meget, men Deres nærværelse har fyldestgjort enn mere!»

Det var en vinterlig klang i fru Lucindes skolerte røst – men ordene kom fra et menende hjerte! Og – har man tenkt sig en ting så skjer det på en helt annen tid og måte enn man har forestillet sig og får ikke minste likhet med det man har tenkt sig til – så gikk det oftest i verden, så var det gått nu! Barnaktig var hun kommet i affekt fordi hun blev spurt om å fremstille et fruentimmer, måskje et aldrende, for et selskap av privat natur – hvad likhet hadde det med hennes ungdoms fantasier?

Med blekt og rolig ansikt takket Marthina Stampe fru Braach for hennes godhetsfulle intensjoner – det lille hefte med giraffen skulde hun ta vel vare på, hun skulde skrive ut rollen og bruke sommeren til å lære den. Men først måtte hun innhente sin manns samtykke, det forstod sig…

Så det måtte hun? Fru Lucinde knep sammen øinene. «Nå, setter den gode assessor sig på bakbenene, så send ham kuns til mig, så skal jeg tumle ham en smule!»

Marthina kunde ikke berge sig for å le – hennes figur alene med fru Braach, det var en rabalsk konstellasjon!

På opfordring tok hun nu av sig talmaen, den stukkede vest og hanskene. Den gamle betjent bar inn en bakke med vin og småkaker – han var i grønt liberi, med store, hvite trådvanter… Selv skjenket fru Lucinde madeiraen i glassene og drakk henne til –.

Og samtalen gikk let og muntert om vinterens begivenheter i stiftsstaden – aldri var man renonce på materie her i huset! Med verve og harmløs ironi berettet fru Braach om det store damemøte, som «comitéen for teppet» hadde trommet sammen for å diskutere anvendelsen av de fire hundre speciedaler, man hadde tilovers av sin innsamling. Dronning Josephine skulde få et smukt bevis på de trønderske fruers og frøkners hengivenhet, teppet blev solid og staselig – når Marthina kom helt til krefter kunde hun sy sin del ved en dovning i salen her i huset. Om de fire hundre hadde det oppstått stort munnhuggeri på møtet; enkelte hadde foreslått, pengene skulde anvendes til et blomsterværelse i stiftsgården! «Gud velsigne Dem, Marthina, hvor skulde vi få blomstene fra? Jeg spurte så menn den oppfinnsomme madam om det var våre ruters isroser, hun vilde plyndre!» – Fru Lerke hadde ment, summen kunde trenges til et toalettværelse til hennes majestet, om borgerne skulde gi en assamblé… «Men vi er jo damer, pengene er dog ikke skjenket til nødtørftigheter!» Endelig hadde flertallet samlet sig om anskaffelse av en bedestol. Senere hadde man så fått vite, at bedestolen allerede var beordret for statens regning, da den ligervis som nattstolen inngikk i den katolske majestets fornødenheter! Og nu var man like langt!

Marthina spurte, om tiden for kroningen var bestemt? Og hennes blå øine lyste spent – da kom kanhende en av hennes søstre nordover, sammen med sin mann rittmesteren…

Nei, om kroningen forlød det fremdeles intet. Men fru Lucinde hadde hørt fra venner i Stockholm at Oscar den første vilde føie en ny bienveillance til sin morgengave: kongen aktet å oprette en ridderorden for Norge. Så fikk de gode herrer noget å spisse sin nese på!

Opkvikket, med en liten gyllen solfornemmelse i sinnet reiste Marthina sig ved etttiden for å si farvel. Da spurte fru Lucinde efter Adam – «Deres unge hr. sønn befinner sig vel, Marthina? Og nyder fremdeles sitt otium?»

Ja – Adam hadde det godt! Hun velsignet hver dag hun fikk beholde ham i hjemmet!

«Men er det også klokt av Dem, Marthina?» –

Klokt…?

«Han er dog ingen dreng lenger, Deres sønnike?»

«Nei…» hun så bort, blev litt blekere – «Han er nitten år. Men øiensyken forheftet ham i to – i hele to år kunde han intet bestille for de syke øine! Og hvad skader det om han får sin juridicum en smule sent! Tidsnok kommer han studenterlivet i vold! Jeg vet jo…»

Hvad Marthina visste, fikk hun ikke over leben. Alle de rystende beretninger om norske studenters utskeielser lå som en uværsbanke deruteog truet. Men ikke orket hun nevne Adams navn i samme åndedrett som all den usedelighet, all den finkeldrikking…

Nå – fru Braach heiste på de runde øiebrynene – Studenterforbundet var visstnok dessverre forlengst opløst, men dets ånd hadde bemektiget sig samfundet hennes yngste drenger skrev meget forstandig hjem om de møter, de en sjelden gang overvar… Og hjemmets ånd fulgte jo de unge menn over Dovre! Selv om de ikke lenger som i Marthinas ungdom søkte ut i naturen med sin fløite holdt dog de fleste embedsmenns sønner sig for gode til å menge sig med rabulister og bondeknolder! En flittig brevveksling mellem mor og sønner tjente også regulerende… Holdt ikke Marthina av å skrive? Det var hennes eget kjæreste tid-kort!

Skrive – det måtte man jo for å få de kjæres brever! Og hvad dem angikk… Marthina Stampe’s leber skalv – «O, jeg har ofte trang til å bite i mine søskens brever, til å spise dem!» brøt hun ut. – «De små skrifttegn er alt, hvad man har tilbake av sine kjæreste! Og når jeg så tenker at den tid skal komme, at et sånt stakkars beskrevet papir skal være alt, der er mig levnet – år til ende… Adam er jo vår eneste, den eneste, vi har tilbake!»

Fru Lucinde smilte.

Marthina måtte sette sig – sakte sank hun ned på taburetten foran speilet, det vide skjørt bruste ut til siden lik en vinge…

«De er en kjærlig lille mor, Marthina. Men måskje… I Deres Adams alder skrev min bror geläufigere latin enn dansk; mine stesønner såvel som mine egne poder forlot alle skolen i sitt sekstende år – skjønt Nicolay hadde sine gjenvordigheter! Jeg kan ennu høre ham pipe sin latin ved risets tilsynekomst:

Tolle me mi mumis,
si declinare domum vis.

Våre sønner må frem i verden, min kjære! La oss ikke sørge over, at rosen har torner, det er dog tornebusken, som bærer de skjønneste roser!»

Blek og dirrende så Marthina ned på sine hender.

«Jeg formådde ikke å sende ham fra mig! Han var ennu et barn tross sine år! Selv Stampe har måttet gi mig medhold – Adam har utviklet sig og fått megen mandighet denne vinter! Han driver ikke dank – han tar leksjoner og arbeider stadig på stiftets kontor.»

«Men han var dog en interessert elev?»

«Min Adam? Han var den første i femte klasse, han var aldri under nummer tre i de øvrige! Chrestomatien kan han ennu på sine fingre!» Besluttsom foldet hun hendene – «Han var så blek og opløpen som dicipel, når jeg så ham pilte av sted til de gruelige eftermiddagstimer, ut i sneen og kulden, skjev som en vanskapning under bokbyrden, da lovte jeg mig selv, at han skulde få smake frihet i hjemmet innen jeg sendte ham fra mig til ny trældom.»

Ille ved misset fru Braach med de kvasse øinene under den andres ord båret et sinnsoprør, hun ikke fattet… Blidt, som stagget hun et barn, sa hun:

«Nå – så gjør han saktens sin universitetskarriére desto raskere. Som sin far.»

Marthinas ansikt lyste op:

«Ja, det tror jeg! Adam er flittig av intensjon – han utfører alltid sine tilsagn. Han…» plutselig stoppet hun op og rødmet – «Inntil det siste har han vært meget flittig og stadig – men nu tror jeg så menn, han helst blev berider! Hestekomedien har komplett forgjort ham!»

Lettet slo fru Lucinde kappebåndene tilbake over skuldren.

«Men de skal være meget smukke, Marthina! Hester så vel som artister! Og særlig han, der danser på line. Jeg skal selv avsted og se «Mazeppas flukt» imorgen, om min fot tillater det.»

Så møttes de! Stampe hadde endelig gitt efter for sønnens overtalelse, Adams entusiasme for den franske trupp hadde beseiret ham – i morgen skulde de begge følge drengen. Men man måtte ta pelsverk på, det var trekkfullt i ridehuset!

«Pelsverk og et godt parfymert lommetørklæ! Og i en pause kommer De hen til mig med Deres Adam – jeg har alltid hatt en faible for hans unge person – det vet De dog, Marthina?»

– Ja – det hadde hun alltid trodd…

Hun prøvde møte de sterke øinene til avskjed – disse øine, hun aldri hadde sett flakke i uro, aldri dugges av tårer…

Det hadde tatt på å blåse.

Nordenvinden stod inn gjennem Ravnkloa og sopte gaten, trærne langs rennestenen skalv mellem støttestaurene, halm og bøss danset i luften. Med møie skrådde Marthina avsted mot været – halvt snudd mot husrekken for å berge hatten. Nu fikk de atter sne og kulde, her nord var det vår på narri enda i måneder! Forstemt stirret hun på de små rutene, hvor en og annen potteplante stod og tøietbladene mot lyset…

Fru Lucinde kunde saktens! I sitt komfortable hus, med betjent og piker og ledighet til å dikte piecer og utvikle sin ånd! Med midler til å bekoste sine sønner hjem i feriene! Hun hadde smilt, da hun talte om Adam, et lite ironisk smil hadde lekt på hennes leber hele tiden! Som gode foreldre skulde de sendt Adam til universitetet så fort han hadde tatt sin avgangseksamen –. O, hvad visste fru Lucinde, – hun. som hadde sitt eget blod sittende rundt på de store gårder i Trøndelagen, som kunde stige op i sin karosse og kjøre ut til sin kjære datter, når lengselen tok henne!

Marthinas tanke fløi tilbake til ungpikeårene hjemme i Drøbak, til den store haven, de hvitklædde søstrene… Ja, de hadde vært smukke alle fem, – og muntre – og fulle av høie drømmer om fremtiden. Hvor var de nu med sin lykke? Torven dekket Christence og Louise – spredt over landet satt de andre, med sine savn og sin møie. I seks år hadde hun ikke sett noen av sine egne – å dette land, det var en gal fasong på det, det var trukket alt for meget ut i lengden!

De var så gode, så respektable og redelige mennesker, Stampes – de hadde tatt imot henne med så megen velvilje… Men de var så dyktige, så alvorlige… det var ingen hun kunde le med uten den gamle, forstøtte ute på Strinden! Så hadde Gud gitt henne Adam og de små – så hadde han tatt de små til sig igjen i sin himmel og latt henne og Frederik sitte tilbake med de kolde jernplater derinne på kirkegården. Og de hadde bare Adam..

Hun måtte stanse, hun mistet pusten – Adams lyse hode blindet hennes syn. I sorg og glede hadde han vært henne nærmest, med Adams lille hånd i sin hadde hun holdt sig oppe… Og da det forferdelige rammet dem, da ulykken brøt inn over slekten, da var det drengens barnlige sorgløshet, hans fromme gemytt som hadde skjenket dem styrke!

Hvad visste fru Lucinde!

Andpusten og skjelvende kom Marthina hjem til gården i Søgaten. Hun støttet sig til rekkverket og gikk langsomt op gatetrappen. Men da matlukten møtte henne straks hun åpnet døren opirret den henne ikke som vanlig – av fru Braachs betjent hadde det luktet stall, det var nu en verre odør!

Hun glyttet på kjøkkendøren, før hun gikk inn i stuene.

«Her er jeg, Lesbet hold vannet kokende – nu har du mig straks…»

Hun hadde tatt av sig yttertøiet, hun hadde forsikret sig om at det nye ur, onkel Hendriks deilige gave, ennu tikket på sin plass under glassklokken – da først opdaget hun, at der stod en blomst på sybordet… Målløs blev hun stående og stirre: en rose, et rosetre! En Provence-rose i fullt flor!

Strupen snørte sig sammen på henne, det yndige syn av de små knoppene, av de blekrøde, svakt hengende blomster rørte henne til tårer. I næste nu stod hun oppe på forhøiningen, fattet om en rose med hendene og løftet den til munnen…

Hvilket skib hadde bragt den? Hvem hadde skaffet henne denne usigelige glede? Hvor var dette under fremtryllet?

Et lite kort stod gjemt mellem de grønne bladene –

«Til dig, min hjertenskjære mor.»

Adam!

Hun satte sig ned, tok den lille lerpotten i fang og bøide sig dypt over sin skatt.

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.