Strinden

Allerede ved nitiden søndag morgen hadde Frederik Stampe lest en av Schultzes prekener høit for sin mor og sin egen husstand.

En times tid senere stod han ute på gatetrappen og ventet på Marthina.

Det hadde nettop ringt sammen. Stillheten i den tomme gaten de lukkede brygger, den øde almenning syntes ham mettet med søndagens egen stemning: denne absolutte fred, som helt fra gutteårene hadde fylt hans sinn med uro og higen… Dengang fordi såmeget var forbudt en dreng på denne ukens eneste fridag; lik en overtung frukt hadde forventningen alt fra morgnen av båret forkrenkelighetens kime i sig: hvorledes skulde denne ene dag med sine korte timer formå å opveie seks ulidelig lange skoledager? Og nu…

Han lettet et øieblikk på hatten og strøk sig gjennem håret –

Fremdeles var han en gammel dreng, som efter seks strenge ukedager stod her med samme hete lengsel mot fullkommen frihet, mot sorgløse timer.

Luften var mild og bløt. Efter tre døgns sludd og regn vilde april gå inn med sol, lot det til. Et lite sølvskjær lå og tindret over skrov-isen på elven – himmelens skylag mettet sig med alltid sterkere lys…

Han skyldte å følge Marthina til Sophielyst. Han pliktet å gjøre denne vandring sammen med henne, denne canossa-gang… Men iaften kunde han efterse fiskestangen! Om en måneds tid kunde han og sønnen prøve forellene oppe ved Cecilienborg – det hadde hendt ham før, at han tidlige forår hadde tatt sin første fisk allerede i mai… Og når varmen kom i været og mutters ko skulde ut med de øvrige by-kreaturer kunde han en dag ta op i marken og se på kveget beite og inspisere den selsomme bebyggelse deroppe: de små jordgammer, som umerkelig forvandlet sig til bruk… Lærerikt for en jurist å følge disse stillfarende tyveknektes gradvise kolonisering av Bymarkens terra incognita…

Solen brøt frem. Et rundt kvarter hadde han nu ventet… Langsomt gikk han nedover trappen – i det sterke lys her oppe blev frakks og benklærs slitasje særdeles synlig…

Før han stillet sig i nabogårdens skygge søkte hans øie av gammel vane ornamentet over porten: en båt, hugget i hvit marmor, en skøite med seil og mann ved roret. Og øverst mottoet: Hvor Jesus Wil.

Frederik Stampe smilte vemodig. Alt som dreng hadde han ofte betraktet denne rormann, som gav sig Gud i vold. Som ung hadde han ironisert over den fromme etikette, som det driftige handelshus paraderte over sin dør. Idag visste han, at intet hav er falskere enn livets, ingen kurs usikrere enn menneskenes…

Lenge nok hadde han ment, at hans egen vilje rådet hans skjebne. Uten å vakle hadde han satt sig mål: han vilde lenger frem enn fedrene, han vilde bort fra Trondhjem og Trøndelagen. I sin blindhet hadde han trodd, at evner og interesser krevde større forhold, rikere virkekrets… For tyve år siden hadde han sittet i sin første kommisjon sønnenfjells og møtt menn av djerv tenkemåte, med vidt syn. – For ti år siden hadde hans bysbarn nevnt ham som tingmannsemne. Personlig hadde den gamle bankdirektør søkt ham og latt ham vite, at han anså ham kvalifisert som sin eftermann på Norges storting. Fylt av stolte drømmer, av overmodig glede hadde han efter hin samtale søkt ensomheten – oppe på Øvre Kalveskindet hadde han en morgen som nu stanset under værmøllen og funnet utløsning for sitt sinn i å lytte til vindens brus i møllevingene… En vårdag som idag. Sydover hadde hans blikk og tanker søkt, – ut over stiftsstadens lave hustak.

Han hadde higet vekk! Bort fra Trondhjem – fra dette fedreland av en by!

Her han nu stod, kjente han sin stad i ryggen: gater og veiter, de herjede strøk, de enda nakne koller, kirker og hus: hele det store, arbeidende legem, som han vilde være lem av, – alle de nye institusjoner, de spede tiltak, som tro borgere skulde arbeide frem til kraft og ære for Nidaros.

Frederik Stampe la hodet i nakken og lukket et sekund øinene – hans hete attrå formet sig som bønn til den Høieste: atter en gang tre inn i retten med løftet hode og fritt åndedrett – atter en gang møte borgernes håndslag som en jevnbyrdig – o, våkne en morgen og vite, at skylden var sonet, at hans slekt atter hadde fødebyens velsignelse – om Du vil, Herre, om Du vil!

«Frederik!» – ropte det høit og forskrekket oppe fra trappen.

«Her står han, Thina,» han trådte frem i solen på fortauets stenheller. –

De gikk Søgaten langs elven, midt i den folketomme gaten – arm i arm som skikken var for ektefolk på søndagstur.

Da de hadde passert Bybroen stanset Marthina og bad mannen holde kurven mens hun løste hattebåndene; hun hadde tenkt på den kolde sno som alltid møtte dem når de kom til Hladebekken, hun hadde klædd sig i foret vinterkyse og stukket vest under kåpen. Nu måtte hun løse på hetten og vestens hekter, det var sommervarmt her under Småbergene. Hun var dessuten kommet i kav og ulag – da hun skulde avsted hadde hun forlagt bunten med fidibuser, som hun hadde gjort ferdig til den gamle. Og de siste nettene hadde hun knapt hatt blund på øinene…

Da de kom til Bakke kirke og det lille forbyggede gudshuset stod der og dirret og sang, fylt av salmebrus – lik et summende insekt i solen, – vilde tårene frem på henne. Men Frederik måtte intet merke. Så rolig gikk han der ved siden av henne, så velbørstet og søndagsflidd i sin gamle loslitte skjøtefrakk…

«La oss bære kurven sammen,» sa hun – «den er tung idag.»

Ja, det var adskillig i den, merket han. Var det atter bøker fra mutter?

«En liten bok fra mor. Men også jeg har én med til ham, Morianen av Crusenstolpe – jeg tror, den vil more far, Frederik – den er meget intrigant og de sier, den henspiller på Carl Johan. Så har jeg også hatt deres fyrtesse til reparasjon.»

Ja – han hadde dratt kjensel på fyrkassens gamle slitte treskaft, som stakk ut under kurvens lokk.

«Du er god mot fasterne,» sa han.

«Jeg gjør det ikke for fasternes skyld – jeg gjør det altsammen for fars, Frederik – det er ham, jeg holder av.»

Mannen blev taus. Raskt, med kurven mellem sig, gikk de utover Baklandet. Men der veien bar ned mellem små lave hus i Aatet, stanset Marthina igjen. Rund og lubben reiste Lahammeren sig på andre siden bukten, i fjæren nedenfor gaten vasket småbølgene i iskrav, men ute i fjorden, hvor Munkholmen lå og svømte lik en sølvgrå hjelm på vannflaten, der glitret og gyllet solskinnet sjøen. Og måseflokker seilte gjennem blået…

Hun trakk pusten dypt:

«Nu er Christianiafjorden snart isfri, den også – skriver Charlotte.»

«Christianiafjorden er vakker,» han senket hodet og så over brillene ut mot de skoddeblå åsene – litt efter kom det langsommere, som formet han det endelige votum: «Men fjorden her har makt, Thina. Første gang jeg som smådreng kom forbi Lahammeren i båt med mutter og ham sa mutter: Hvad du har fått på luen din, Frederik? Da jeg rev den av mig lo hun: Det var rett, sa hun, nu hilste du Lahammerkjerringen, så bær’ hun ikke vondt på dig. Siden, når sjøene blev store, tenkte jeg, det var noen som hadde fortørnet Lahammeren. Fjorden her er ikke å spøke med, den…»

«Den kan da ligge speilblank, som i dag, Frederik! Erindrer du fisketurene våre til Munkholmen, med Adam! Den tid, han var syk i øinene? O, hans glede når vi nådde Skansen og han kunde løpe ut på landgangsbroen og praie båt! Jeg synes, jeg helt herifra kan se sjøen blekne over banken, hvor Adam fikk sin første flyndre! Skal vi ro dit ut en dag til sommeren, vi tre, Frederik? Ta med oss nisteløp som dengang – vannkringler og pottøl, husker du? O, blott Adam var dreng igjen – det ønsker jeg titt!»

Jo, han mintes dem, turene til Munkholmen sommereftermiddagene… Hans øine søkte skjæret derute, det lavrøstede festningsverk med de lyse murflatene… Så snudde han sig brått og tok på å gå:

«Da jeg var barn satt der en utro foged i festningen. Jeg så hans rum to dager efter han var sluppet ut. Embedsmenn, som kom i kassemangel havnet i de lokaliteter, den gang. Jeg har mistet smaken for Munkholmen, Thina.»

En stund gikk Marthina fortenkt og stille ved siden av ham. Så reiste hun besluttsom hodet. Strindenlandet åpnet sig foran dem, skogholt og bakkedrag, store og små gårder ringet inn av jorder, og der fjorden skar sin arm forbi Sophielyst og Rotvold, en hvitlig dis over åskammen…

Hist og her hadde solen alt fått bukt med vinteren – mellem flekker av brunt og grønt lå sneteppet og glitret over markene lik tøi på en veldig voll. Det blånet og skygget til av søte minner i Marthinas blikk: herute hadde de siste sommer hatt yndige sorgløse dager hos den gamle krigsråd på Gaarden – her hadde hun fått Strinden kjær! Lik et landskap, duftende av kløver,, strålende i sol, badet i mildt måneskinn lå erindringen i hennes sinn –.

Ved siden av kjærren med det store karet, som gjemte hele årets hvite vask hadde hun en morgen vandret hit ut for å overvåke, at alle plagg og det gamle dekketøiet blev forsvarlig håndtert, når det straktes på marken. Og som alltid siden hun fikk krigsrådens vennlige tillatelse til å benytte gaardens blekevoll hadde hun oppsøkt ham for å takke for denne store villighet. Den gamle herre hadde talt lenge med henne; nennsomt og kjærlig hadde han berettet om sine besøk på Sophielyst – ærbødig hadde han spurt til den blinde. Og endelig hadde han foreslått, at hun med Frederik og Adam skulde slå sig ned på Gaarden sammen med sin vask. Som på vinger hadde hun ilt hjem den lange, solhete veien for å meddele Frederik denne glede. – I fjorten lykkelige døgn hadde de bodd på Gaarden. Sammen med husjomfruen hadde hun badet på Korsvikens hvite sandbunn, med Adam hadde hun gjennemstreifet hus og uthus, ja kløvet helt op i tårnet på låven, – med Frederik hadde hun svermet i lunden, gått alle de sirlige gangenes slyng under lindetrærne med hans arm om livet…

Og en månelys natt hadde hun fått mannens tillatelse til å vake over bleke-vollen sammen med våke-Terminetta. Bryggekaret var endereist – i krigsrådens kavai hadde hun sittet inni det sammen med den gamle piken. Uvirkelig som en drøm mintes hun stillheten som vokste imot dem fra mark og eng sammen med tåkesløret – spøkelsesaktig hadde det hvite tøiet på bakken liksom est og beveget sig i måneskinnet, og med gys av skrekk hadde hun husket kirkegårdens nærhet… Da hadde Terminetta tendt krittpipen og nørt op en liten varme under kaffekjelen – den røde ild hadde brutt trolldommen; og til daggry var hun blitt sittende under karets runde tak, mens våkepiken fortalte om sine netter på alle Strindens blekevoller.

«Se!» Marthina pekte med den frie armen – over skogbrynet løftet kirkens lille spir sig, kulen og messingvimpelen glitret i solen…

«La oss gå inn på Gaarden og hilse på krigsråden, Frederik! Er han hjemme kan du bli hos ham til jeg har utrettet mitt ærend på Sophielyst.»

Assessor Stampe så op og smilte – hustruens røst var som skjør av glede… Gud signe henne, nu hadde hun hittet på dette for å skåne ham!

«Min egen lille tøs!» han flyttet hånden over kurvens hank, lukket den om hennes, drog henne til sig og kysset henne der de stod, midt på landeveien.

Gaarden lå blåst for liv da Stampes kom inn på det store tunet. Grusgangen var avtint, bred og svart rammet den inn plenen, hvor sneen toppet sig over midtbedet, som isommer hadde lyst op plassen med sin brokete blomsterprakt. – Da et gammelt tyende omsider hadde vist sig og meldt, at krigsråden var kjørt til høimesse i Vor Frue og at folket ellers, stort og smått, var i «kirken», satte de sig en stund i solen på husets lave, brede tretrapp. Marthina tok av sig hetten og helte hodet mot en av portikoens søiler…

En fredelig, lukket verden! Å, en verden, som hun kunde ønske og drømme den for sig og sine! Bak dem den noble bygning med de høiloftede stuene og de slottsaktige vinduer, foran dem tvillinghusene: drengestuen og den tomme sommerbolig med gamle madam Meinckes geveksthus – skilt av tunet åpnet de trappenes sirlige rekkverk mot hverandre, lik utbredde armer. For plassens ende det høie stakittet og de slanke lønnetrærne – og derutenfor på vangen kirken, liten og lav og hvit, et gudshus for de enkle og fromme, ringet inn av kirkegårds-haven…

Så kort en vei hadde man her til de kjære, som sov i mulden – så kort en vei for sitt eget støv!

Hennes øine søkte mannens:

«Hva tenker du på, Frederik?»

«Jeg – jeg satt og mintes vår lek her ute, da vi var smårollinger – broder Ole Jacobs og mine meritter i gamle Meinckes tid… Når vi hadde fulgt mutter og ham hit ut og diverterte oss på egen hånd mens foreldrene fikk sitt glass vin herinne hos Hladekarlen, som Ole Jacob kalte den gamle… Vi undersøkte åstedet, alle smutthull – vi agerte Olav – Håkon Jarl – ja selveste Ormen lange… Der ute på bakken, hvor smien ligger, mener man, at jarlens Hlade stod… Det var herute Ole Jacob fikk blod på tann som historiker – her kommer man ikke utenom – Norge. Sitter du måskje og tenker på disse ting, du med? Minnes du Ole Jacobs og mutters stolthet da de førte dig hit og frernviste Korsviken?»

Marthina ristet på hodet, så krøllene danset.

«Akk – kan du tenke at jeg noensinne tenker på noe, jeg ikke vet, Frederik!» hun lo.

«Men du vet da saktens, at Håkon jarl…» han brøt av – alvorsklangen i hans egen røst skurret plutselig i hans øre – hennes ansikt bøiet sig ned mot ham, like roserødt og uberørt som for tyve år siden da han første gang opdaget, at for henne gas det ingen andre realiteter enn dem, hennes øine så – og de drømmer, hennes fantasi avlet… Han skjøv hatten bakover, så den høie, furete pannen fikk sol. «For et pinsevær,» mumlet han.

Hun lot sig gli ned et trin og la hodet på hans skulder, det bløte, varme håret kom inn til kinnet hans.

«Vil du vite hvad jeg satt og tenkte, Frederik? Jeg satt og ønsket så inderlig, at det var vi, som bodde her! At de var våre stuer de derinne – at du hadde så mange vester som krigsråden, – at vårt småpakk lå og sov derborte under reinfann og tusenfryd – at Adam hadde våre egne unghester å tumle med – at jeg selv kunde fyke av med hvit lenongskjole på sommerball… At matburet var fullt av gode saker til Jer, ønsket jeg! Huff,» hun knep ham i armen – «kan du bille dig inn, at jeg tenker på historier fra oldtiden! Jeg utstår dem ikke, Frederik – jeg har aldri likt å høre dem! Alle de drap – all den svik og list – hvordan kan noen være stolt av en så’n fortid? O, det undrer mig titt, når jeg hører Golla og Stina lese av de gamle bøker for mutter – at den stakkars blinde kan finne fornøielse i de uhyggelige sagaer! Selv de edleste var dog mordere, Frederik! Nei – nei! På denslags tenker jeg aldri, når jeg kan undgå det, elskede venn!» Hun tukket sig tettere inn til ham og bad, lavt: «Ta av dig brillene, Frederik, et øieblikk – hva? Erindrer du vårt første ball herute? Da du selv kjørte Lillesorten? Hvor den stanset og dreiet sig og så på oss med sitt kloke blikk, fordi du glemte å kjøre – du?»

Ennu satt de litt. Frederik Stampes gråbleke ansikt myknet i smil, det forgremmede drag ved munnviken sletnet… Han hørte ikke så nøie alt hennes småprat lenger – det talte høiere om henne i hans eget indre. Gjennem alle disse tunge årene hadde hun beholdt dette tinder av tro i øiet, dette dirr av ungdom i latteren. Visstnok mintes han Poul Møllers ord: «De flestes frimodighed i fare kommer af at de tror, det har ingen fare, –» men om Marthina ikke helt fattet deres ulykkes omfang, så fattet hun til fulle hans kvide. Og hennes barnetro på menneskene, hennes tillit til det gode, den kunde ingen og intet rokke… Nei, på henne passet heller et annet ord av den danske filosof: «Den moralske selvstændighed antager ligesaa mange forskjellige skikkelser som det skjønne.»

Ved det første spede klemt fra kirkeklokken i tårnet bak trekronene reiste de sig og tok fatt på det siste veistykket. Og da de høie poplene tonte frem lik to skiltvakter foran Sophielysts lave bygning, møtte Frederik Stampe det forhatte syn med ro i sin sjel – et besøk hos fasterne og faren kunde han saktens utholde, han, som om en stakket stund atter skulde vandre her i solen med en hvit hånd på sin arm. –

Alene gikk Marthina op trappen til loftsrommet på Sophielyst. Hun hadde avlevert den reparerte fyrkasse og mottatt takken, som faster Annes visne leber hadde så svært for å si… Frederik var blitt igjen dernede i «kabinettet», den stymper – for å få tillivs de vanlige klagemålsammen med snapsen. Op til sin far gikk han ikke før det var tid å ta farvel.

Hun hadde lagt av sig yttertøiet, men om hodet hadde hun bundet et lite silketørklæ – svigerfaren hadde engang oppholdt sig over, at hun ikke bar kappe som de andre fruer, – hun viste sig nødig for ham med udekket hår. Sin nyeste blå- og grønternete verkenskjole hadde hun på, sin lange urkjede og om halsen en kammerduks krave, rikt utsydd med fransksøm. Den gamle herre komplimenterte henne ofte for hennes sirlige toilette…

Loftet var tomt – så hadde han endt sin morgenvandring herute under bjelkene… Et lite øieblikk blev hun stående foran den lave, blåmalte døren, som førte inn til hans takkammer, – skjønt hun hadde sin velfylte kurv på armen, skjønt hun visste hun var hans «lille stjerne», hans «petite amie», følte hun alltid foran denne dør samme beklemmelse, samme gru over menneskeskjebnen derinne –

Så lydløst lukket hun sig inn, at den gamle ikke blev v âr henne. Han satt på den brattryggete trestolen borte ved vinduet – frembøiet og urørlig, som sov han. Skjegget gjemte sig i frakkens folder, hvitt og langt lå håret over skuldrene; hendene hadde han stukket inn i de frynsete ermene – underlig tom, lik en hams, stod den lappete embedskjolen omkring den ellers så ranke skikkelsen…

Marthina lot klinken falle i og gikk de par skrittene til bordet, hvor restene fra frokostmålet enda stod. Der satte hun kurven fra sig. Langsomt reiste gamle Stampe hodet – øinene var åpne, men rødsprengte – og som livløse. Han så på henne og sa uten å endre stilling:

«Jeg er uskyldig. Jeg er uskyldig. Jeg er inte en forbryter. Jeg er embedsmann og gentilhomme. Jeg går inte i søvne. Jeg er ingen somnambulist! Satan selv har tatt dem. Inte jeg. Inte jeg.»

Marthina blev dødblek. Aldri siden han flyttet hit ut hadde han nevnt sin ulykke, ikke til henne! Aldri talte de om katastrofen – i alle disse årene hadde det vært som en ordløs avtale, at dem imellem skulde det onde ikke nevnes. Og det hadde vært hennes stolthet, hennes lille lykke, at deres samtaler litt efter litt artet sig som om intet var hendt – de lo sammen og spøkte, han fortalte sine anekdoter med humør som forhen, med begjærlighet spurte han efter nytt fra stiftsstaden…

«Men far – far dog!» hvisket hun.

Ennu litt satt han sammensunken; så rettet han ryggen, drog ned frakken, så den brede brystkasse kom til sin rett – og sa med sin vanlige røst:

«Monsieur er ikke i vigør, petite! Jeg var der nede igår. Jeg begikk den dumhet – den oerhørde sottis!»

Han hadde vært nedenunder hos fasterne! Hennes øine blev mørke av skrekk. Mer enn fire år hadde han nu holdt sig her oppe, aldri forlatt kvisten eller loftet uten for nødtørfts skyld. Og det var blitt fredstilstand, omsider en slags fred mellem ham og de tre søstrene…

«O, at De kunde gjøre det, far! O, aldri skulde De gjort det!» mumlet hun.

«Det var vår mors fødselsdag. Søster Anne sendte mig en seddel op med pi’ en. Og hun er dog den beste av dem, allenfals den forstandigste. Det var også til henne, den gavmilde madam doterte Sophielyst – det er således henne jeg forskylder mitt otium…»

«Akk hvorfor blev De ikke hos mor, far! Det var jo ingen, der fordrev Dem!»

Fort og ublidt så han bort på henne.

«Da er din mann av en annen formening! Han fant det tjenligst, at jeg fjernet mig – han var enig med sin far, den gode Frederik – mirabili dictu! Nå…» med de lange magre hendene strøk han sig ned over ansikt og skjegg –

«Nei! nei! Hos henne kunde jeg ikke bli! Hun skal ikke huse en suspekt person – hun skal vår Herredød inte dele seng med et forfulgt individ! Dertil – dertil er hun mig for dyrebar…» plutselig førte han begge hender med håndflatene mot Marthina og beveget dem hurtig, som verget han sig mot en insekt-sverm – «Taisons nous! Taisons nous! Jeg… Nå… jeg inntok altså…» med litt besver kom han sig på benene og tok på å stabbe omkring i det lille rummet – «Jeg stillet til middag dernede – jeg inntok middag sammen med Anne og småpi’ ene –. Det festmål artet sig for mig som hin time på latinskolen måskje artet sig for svenskeren, for min venn svenskeren. Det er en gammel geschichte, Marthina, det var i de år jeg som ung mann lærte drengene å konjugere franske verber… Nå… I tysk undervistes de av Gyllenpalm – hans navn var Gyllenpalm. Om ham visste man meget lite, min venn – dog så meget, at der var noget fordekt ved hans person. Ryktet sa, at han hadde vært med i mordet på Gustav på Stockholm slott; nå. Og at han dessårsak hadde måttet flykte fra sitt hjemland. Nu fikk en dag drengene nyss i denne sladder. Så en morgen Gyllenpalm stod på katetret, slukket diciplene på et signal alle lys på pultene, drog frem sine kniver og lot dem blinke i luften i det halvdunkle rum… Jeg traff svenskeren, da han kom ut fra denne time. Hans ansikt var gustent, hans ansikt var hvitt som ditt tørklæ der. Måskje var han ingen morder – måskje hadde onde tunger fordrevet ham fra Sverige – måskje satt det rykte og red hans bryst dag og natt – måskje hadde de kåte drenger gjennemboret hans hjerte hin time…»

Marthina stod og støttet sig til bordet – nu stanset den gamle foran henne og grep om hennes arm.

«Igår deltok jeg i et festmåltid. Igår forbarmet de sig her nedenunder over en tyv og en misdeder for vår salig mors skyld! De lot mig vite…»

Hun strakte sig på tå og la kinnet inn til hans – «Far – la oss glemme dem!» hvisket hun. «La oss glemme deres uforstand!»

Det rykket til i ham; så tok han om hennes hode, stod et øieblikk urørlig – bøide sig og kysset hennes hånd:

«Takk, du lille,» mumlet han. –

Mens hun småsnakket, pakket Marthina ut kurvens innhold – i hjørneskapet gjemte hun krakken med matvarene, som han hadde sin glede av selv å varme op og fortære i hemmelighet. Fidibusene la hun i vinduskarmen ved siden av tobakksdåsen – bøkene befridde hun for avispapiret…

… Og hadde noen besøkt ham siden sist? Hvem skulde besøke ham?

Med ryggen til ovnen stod han og fulgte henne med øinene – men enda var blikket sløret og fjernt, enda var han motfallen og ulik sig selv…

Han hadde det på enslig manér! Han kunde ikke by på spetakler – hvem skulde søke ham for å divertere sig? Nå – krigsråden hadde dog avlagt ham visitt og spilt et parti schack med ham – den mann var en greitråd og en vennlig omgangsbror, en mann han tok sin hatt av for! Også Skjerring hadde som vanlig på sin Strindendag forunt sig en times hvile hos ham mellem sykebesøkene – men doktoren var blitt en dødbiter, en miserabel pernittengryn. «Trondhjem er tiltatt, Marthina, men enkelte individer ligger under for denne byens opkomst.» Nå – og cousin Hendrik hadde anmeldt sitt komme…

«Lorentz har fremdeles ikke besøkt far?» Marthina stod bøiet over kurven og la omhyggelig avisene én for én tilbake på den tomme bunnen.

«Lorentz?» Det glimtet til i de grå øinene – «Lorentz har forlengst glemt min misliebige eksistens! Og satt jeg i hans permisjoner – sapristi! – jeg red ikke en halv mils vei i nordensno og pløre for å se dette syn!» Han strøk sig over frakkens fettete rabatter. «Lorentz er en feinschmecker, en ungdom, en hund efter gleder! Jeg har kuns dette ene liv, jeg akter at soignere det – titt nok har jeg hørt den tirade fra hans leber! Nei! –» han blunket polisk «Lorentz Løwenhjelm Hansen ynder inte sørgekvad – nous sommes d’ accord, lui et moi!»

Marthina fingret litt med boken, hun holdt i hånden. – Lorentz, den døgenikt, hadde dog sågodtsom lovet henne å besøke sin fordums venn dette forår… Så rakte hun med et smil svigerfaren gaven, Golla hadde gitt henne med til ham fra den blinde:

«Fra mor, far – et dikt av den gale Wergeland. Jeg har tittet i det – det er et ordgyderi, så man kan le – men der er også nogen smukke strofer. Måskje finner jeg dem smukke fordi diktet handler om blomster –,» reserverte hun sig.

«Wergeland – o la la!» han grep heftet og la det mot brystet. «Hun kjenner gull fra lort, petite – hun sender mig inte noget juks – hun sender mig et poem av Wergeland,» han lo lykkelig. – «Kom an! Kom an!» – og med løftet hode citerte han:

Stille! Kongen tror sig hisset!
Stille! Alle!
Stille! Alt til Paradiset
drømmer Carl Johan sig baaren!
Stille! Stille! Lad ei Taaren
fuld og tung til Jorden falde!

Marthina stod foran ham med senket hode –. Patosen i den rungende røsten – den fryd, ja, salighet som Carl Johans blotte navn fremkalte hos den gamle mann, kastet et løierlig skjær over ham… Og skjønt hun sa sig selv, at hjertens berettiget var hans entusiasme for denne konge, som så rundhåndet hadde skjenket ham gunst og embede for hans smukke sangrøsts skyld, så berørte det henne likefullt pinlig, når hans kjærlighet til helten og velgjøreren gav sig så ukritisk et løp…

«Takk henne, o takk henne, fordi hun sendte mig denne hilsen fra sin edle sjel, Marthina!»

«Mutter befinner sig vel, far!» lettet fant hun sin vanlige plass mellem bordet og vinduet – midt imot henne satte svigerfaren sig, ivrig bøide han sig frem mot henne med de lange fingrene sprikende over knærne.

«Og hennes øine, Marthina?»

«Akk, med mors øine er det som forhen.»

«Hun skimter inte dag? Inte skimt av dagen?»

«Mors øine er alltid lukket, far… Men hun er ved god helbred, og hennes ansikt er smukt og friskt.»

Han nikket og seg bort i tanker, så lo han lydløst. «Mais oui, j’ avais du gout!» mumlet han, så op på Marthina og blunket: «Du har særdeles smukke øine, min pi’ e, men så smukke som Frederikkes er de minsæl ikke! Det øiepar tok mig fangen første gang jeg så dem i storstuen på Havsten. Sytten år var hun og av former som en Juno! Og aldri er de smukkere enn når hun vredes – Gud forlate mig, i vår ungdom hadde jeg min fornøielse av å tirre henne for å se det stjernepar lyse! Taler hun om de dage?»

«Mutter minnes helst barndommens dager på Mære, far – og barndommens eventyr…»

«Semper idem!» de korte buskete brynene rykket til. «I vår ungdom talte hun sin dialekt som det argeste bondefruentimmer – og hun er stedig, stedig som Bileams asen! Jeg formådde den gode proprietær at sende henne til Christiansfeld – det var det mig, der utvirket! Men da jomfruen vendte tilbake, vilde hun atter ta fatt på sine mores rustici – akk, akk, som kjærestefolk var hennes sprog kilden til megen strid mellem oss! Men jeg sparte mig ingen møie! I vår ektestand lugget jeg natt og dag ukruttet av hennes tale! Hun mankerer inte talenter, hun mankerer kuns ydmyghet! Erindrer du, hvor stolt hun fremsa de franske sentenser, da kongen siste gang besøkte staden, petite? Hun overrakte sin blomsterkost og sa på flytende tunge hvad jeg hadde innprentet henne! Nei, på forstand er hun inte renonce, det gamle troll!»

Marthina smilte. «Måskje vil De finne, at mutters tale har forverret sig en smule i Deres fravær, kjære far – i så måte ytrer vår snilde Golla ingen god innflytelse på mor!»

«Sier hun «itt» – hvad, Marthina?» han reiste sig halvt i stolen – «Er hun atter henfalt til det fordervelige itt?» han slo sig harmfull på kneet. – «Hun skulde pønitere! Hun skulde bøte til hospitalet, skulde hun, så titt hun begikk sig, ved Schmidten! Og hun vil inte benevnes frue – madam vil hun hete, hun som er en embedsmanns hustru! Tukt, tukt har hun nødig!»

Nu lo Marthina høit.

«Mutter er ikke lett å tukte, far! Hun har ikke… I mine tanker er hun makeløs – men hun har ingen rett sans for det pusserlige! I aftes fortalte jeg henne en historie – vil De høre den, far? Kvaksalveren Louis har nyss fått denne attest av konsul Ditlev: «At hr. Louis til min fullkomne tilfredshet har innsatt min kone en kunstig og skilt mig med flere bedervede tilkjennegis herved.» – Han har glemt å melde noe om, at talen er om tenner!»

Gamle Stampe lo, så skjegget ristet:

«Ja, den konsul, den konsul, han var immer et fe for Vorherre.»

Marthina strålte – «Det visste jeg nok, at De vilde le derav, far – mutter fant intet komisk i det, hun!»

«Frederikke – nå. Nei. Hun hører inte til de lette tropper, min venn! Og dog kan hun le som en dreng – men der må Vorherredød pepper og salt i serveringen! Adam har hennes latter.»

Ved Adams navn skiftet Marthina farve – lik et kunstig lys sluknet med ett gleden i hennes ansikt. Hun la sin smale hvite hånd på bordplaten, spriket med fingrene og stirret fortenkt på dem.

«Du faller i staver? Blef du ledsen, min flicka? Nå? Petite?»

Urolig misset de små, kvasse øinene mot det bøide hodet på den slanke halsen.

«De nevnte drengen, far. Han gjør mig bekymring.»

«Gjør Adam – den slubbert, den taugenichts! Send ham herut –» han knyttet truende hånden. – «Jeg skal lære ham – å gjøre sin mor sorg!»

«Nei, nei, far! Adam er en kjærlig sønn! – Men han er – o, han er blitt forlipt, far,» stort og fortvilet så hun op. «Adam er…»

«Forlipt,» satte den gamle i – «Det var inte for tidlig!» og han lo, så det runget. «Mosjø er blitt amorøs! Mille tonnerres! Så er han et mannfolk, så er han alli’ evel et mannfolk!» Rød i hodet, med lysende øine kom han sig op av stolen – «Og gjenstanden – hvad heter hun hans Dulcinea, hn, Marthina?»

«Far.» Marthina tok fatt i hans erme og hvisket. «Det er en av den franske trupp – det er en liten beriderske – en liten fransk tøs – o, far, det knuser mitt hjerte,» hun bøide sig inn mot ham som i smerte.

«En beriderske! En lille fransk demoiselle,» bryndusken gikk høit op i pannen på ham – «Ei – ei! Han har smak, le canaille – han er kresen! Er hun smukk – er hun ung og smukk, hva, Marthina?» ivrig pikket han henne på skulderen – «Nå?»

«Hun er smukk som en gudsengel… og ung som et barn… hun rider som en sylfide… å, det blir våres alles ulykke!»

«Ulykke? Din lille tosse! Det viser – det viser best, at drengen har – nå!» med et hastig og lønsk blikk på svigerdatteren endte han setningen i en lang fløit; så stillet han sig i positur, stakk hånden inn på brystet og stemte i med dyp, chevroterende bass:

Kärlek och Bacchus helgas min Skål!
Bagge sku firas af Ungdom og Ålder –
en ger jag Hjertat, den andre min Bål –
ty Bacchus ger Astrild Härolder!
Femton Års Flicka och fuller Pocal
är hvad i Världen helst mig behagar!
Ach hvad jag ønskar uti mina Dagar
hos Venus bli Fändrik, hos Bacchus Korpral.»

Det banket på døren.

Hurtig tørket Marthina ansiktet, hvor smil og tårer kjempet om overtaket.

«Det er Frederik, far.» hvisket hun. «Han vet intet om Adams dumheter…»

Gamle Stampe vendte sig mot døren. «Entrez!» ropte han – «Entrez!»

Sønnen blev stående på dørstokken, med hatten i hånden.

«Godmorgen,» han bøide hodet lett. «Det er på tide å tenke på hjemveien, Thina.»

«Lukk døren – dævelen besplittre mig! Tror du, jeg fyrer for rotter og mysser?»

Frederik lystret. Det blev et øieblikks stillhet.

«Vil du ikke sitte ned en liten stund, Frederik? –» Marthina så bønnlig på ham – selv hadde hun reist sig og stod med hånden på kurvens hank.

«På ingen måte! Jeg skal ikke legge beslag på din kostbare tid, min herre! La ham inte vente, Marthina – la inte hans velbårenhet vente!»

«Det gleder mig, at du er i vigør. Det gleder mig, at du kan synge…» Frederik Stampe talte langsomt, som for tørre hang de korte, sterke lebene igjen over tennene.

«Selv en burfugl synger nu og da, min gode! Når han forunnes en smule sol –» som for en innskytelse tok den gamle et skritt mot svigerdatteren, men besinnet sig og stanset så brått, at han mistet likevekten – han grep efter støtte, et øieblikk hvilte hans hånd på sønnens skulder. Øinene møttes.

«Og du, min sønn… du stoler på din far, hn?» blodranden om det stirrende blikk blev rødere. «Du –» uten å fortsette snudde han sig og stolpret rank, med fremskutt bryst tilbake til stolen ved vinduet.

«Jeg prøver – jeg gjør mitt beste. Jeg gjør mitt…»

Marthina så på mannen – han stod derborte og blev som et trebilled i ansiktet.

«Frederik har atter fått et hverv, far,» sa hun skjelvmælt – «Han er blitt verge for domkirken i disse dager…»

«Jeg gratulerer,» – den gamle lo litt. «Og lønnen?»

«Hundrede og femti daler, far! Han har også vært anmodet om å tiltre kommisjonen i Stockholm, den der skal ordne rikenes gjensidige handel og sjøfart – men han har gitt avkall – for å skjøtte sin gjerning her i staden… for ikke å tape sine innkomster,» hennes kinner blusset, standhaftig møtte hun svigerfarens blikk.

«Ja – han kontinuerer heller i sin famøse adferd – med å dekke, av egne midler, statskassens tap ved tyveriet i min kiste, hva?»

Frederik Stampe strøk sig over pannen – hånden blev våt av sved.

«Jeg finner – jeg finner, at bedre kan jeg ikke anvende hvad jeg formår å innspare,» sa han, med vekt på hvert ord. «Jeg fungerer også som tilsynsmann for banken ved auksjoner, det innbringer mig hundrede specier. Min tid er optatt. Jeg har min hviledag nødig!»

Den gamle slo hendene mot knærne.

«Din tåpe! Din tusenfold forblendede! Hvorfor gjør du inte som henne, som din mor? Hvorfor øker du inte summen til kjeltringens pågripelse? Du betaler av – du erstatter statskassen! Som om… Som om…» røsten sviktet ham – endelig fikk han skreket det ut: «Du vil renvaske dig for din fars misgjerning?» med fremstrakt hals misset han efter svar.

«Frederik»… hvisket Marthina – ordet dirret av bønn og påkalling. Men det kom ingen lyd over Frederik Stampes hvite leber.

«Knivene, Marthina – knivene – se i hans øie, se hans øie – Schuft,» ropte den gamle og spyttet «Schuft».

Marthina bøide sig over ham.

«Farvel, far! O, hvorfor taler I sammen om dette? Det fører til intet! Til intet!» –

Nede i gangen med de nakne tømmerveggene stod fasterne og ventet, da Marthina og Frederik kom ned fra loftet. Det var mørkt og råkaldt – alle hadde de overkroppen knyttet inn i strikkete ulltørklær, over de magre halsene ruvet hodene med blondekappenes blomster og bånd uformelige som på uthungret fjærkre.

Nyfikne ringte de inn brorsønnen og hans kone: Hvad hadde han deroppe servert for søtkaker idag? Hadde han forklaget dem for noe? Han hadde sunget! Det var saktens atter den fordervelige Bellman!

Den svaksinnede Marie tok idelig søstrenes ord op igjen – men Anne, gårdens eierinne, jagde henne til side, lik en arrig gulspurv vilde hun ha neket for sig selv, – hun lukket hånden som en klo om Marthinas arm og begynte med skrikende røst på den gamle historien om stjerneguttene, som denne jul ikke hadde vært til å bli kvitt fordi de vilde se stortyven – drengen hadde måttet forjage dem med bøsseskudd… «Vi når inte til mer enn å forsvare vår eksistens, Marthina, – vi lever på den bedrøveligste fot for hans skyld!»

Frederik brøt henne av med det vanlige spørsmål: ønsket hun og fasterne å bli befridd for å huse hans far? Men da løftet de gamle piker besvergende armene: Var de ikke kristne? Var ikke de de nærmeste til å skjenke ham ly når han ikke selv vilde søke det hos sin egen hustru, hos Frederikke? Var de ikke hans kjødelige søstre – trodde han ikke, de hadde ære i livet? –

Oprevet og skjelv i knærne gikk Marthina ved mannens side ut av gården, ut forbi poplene som strakte sine grener mot himlen, truende og besvergende, liksom fasterne… Frederik bar hatten i hånden – uophørlig strøk han sig over panne og hår.

Foran dem sank Strindens sollyse bakker i lange, vikende linjer mot byen – tause passerte de det første veikrysset; de passerte Gaarden og den lille kirken og skogholtet, hvor småbjerken stod i rødfiolette klynger og drakk sol – og ennu talte ingen av dem. Nu åpnet utsynet sig, nede på sletten lå Trondhjem med husenes røde tak, de øde branntomter og den islagte elven – lengst borte reiste domkirkens grå stenmasse sig, tung og ensom lik et hellig bjerg…

Marthina stanset og foldet hendene om mannens arm.

«Frederik! Vi må tale om det ennu en gang! Bli ikke vred, o, bli ikke vred, kjære!»

Han snudde langsomt hodet og så ned i hennes ansikt, som verket av uro – hele veien hadde han gått og selv forgjeves kjempet for å finne hjem igjen til stemningen fra før.

«Tale om hvad?» spurte han, amper.

«Om far! Om fars ulykke! Du synes ikke om ham! Du har aldri kunnet like ham, jeg forstår det!» hun tok forpint efter pust – «Han har ikke vært dig en god og omsorgsfull far, å, jeg vet det! Men han er ingen forbryter, han er en uskyldig mistenkt – ha barmhjertighet med ham, Frederik, si, at du tror på hans uskyld, si det innen det blir forsilde!»

«Men når jeg nu ikke tror?»

Hun så, han blev blek; og da lebene fikk det forgremmede uttrykket, hun så vel kjente og brynene rykket til som blev pannen for tung for dem, næsten ropte hun:

«Når mor har kunnet elske ham, Frederik! For mors skyld!»

Han løste armen fra hennes hender.

«Mor vet best hvad han er istand til! Mor tror ikke! Har han ikke gjort det kunde han gjort det – det vet mor best!

Et liv til ende har hun måttet avfinne sig med hans lettferdighet, hans escapader! Har du hørt henne bedyre hans uskyld? Nei, nei. Så blind er hun ikke, Thina!»

«Hun bad ham bli i huset i Søgaten,» Marthina stirret ned mot byen – «Hun bad ham bli hos sig. At han forlot henne, det forvinner hun aldri, det tilgir hun ikke! Hun elsket ham.»

«Han spurte henne, om hun holdt ham for tyv. Hun svarte: Jeg holder dig for den du er, for mig er du god nok som du er. Det var hvad hun svarte! Men det var ikke nok for den kongelige gunstling! I hovmot forlot han henne, i hovmot!»

«Fordi du tilrådet det, Frederik!»

«Ja – jeg tilrådet ham å ta bopel – utenfor byen… Du kjenner ham ikke, Marthina! Jeg – jeg skal gjøre rede for mig, siden du ikke ophører å insistere!»

Frederik Stampe satte på sig hatten og gikk over på den andre siden av den smale, stenete veien. Marthina fulgte efter. Og da han begynte å tale, gikk hun hele tiden et halvt skritt foran ham, med hodet i den lille skinnkantede hetten halvt vendt mot ham, så hans blikk stadig måtte streife profilen med den fint buete nesen og de i munnviken så forunderlig opsnudde lebene, som gav kinnet skjær av smil selv når hun som nu lyttet i dypeste alvor…

Hun tok feil! Han hadde ikke alltid næret uvilje mot faren, ikke alltid –. I opveksten hadde han sett op til ham – som de fleste drenger ser op til sin far… Den staselige skikkelse, det vær av humør, som fulgte ham, sangrøsten, den uro farens blotte nærvær bevirket i hjemmet hadde i barneårene dåret ham… Broren Ole Jacob hadde vært farens yndling; selv hadde han vært lav av vekst til fjortenårsalderen; av statur som sin morfar, da som nu… Når faren kom rusig hjem fra gjestebudene på Mære hadde det vært hans privilegium å trekke av ham skaftestøvlene; ofte nok hadde han ligget på vakt når det grydde av dag for å være på pletten… En morgenstund hadde Ole Jacob bemektiget sig den druknes ben og utført forretningen før han kunde komme til. Såvidt han nu erindret, blev det hans livs første sorg. Men nok om det. Det var ikke om dette, de skulde tale. Det kom blott for ham…

Marthina så op, øinene var mørke av undren; men før hun fikk sagt noe, fortsatte han, heftigere:

Den kynisme, den hensynsløshet, den trang til selvhevdelse, som hadde preget farens ferd, det være sig som drukken eller edru, den hadde han først senere fått øie for! Egenskaper, som hadde sin dype rot i karakteren! Men fra alt dette, fra alle disse åndelige skavanker, hadde han prøvet å se bort – likesom han hadde prøvet å døde sin personlige antipati – da han for syv år siden tok standpunkt til – til tyveriet. Han hadde alene tatt hensyn til farens gjerninger. Og disse, disse syntes ham livet igjennem å peke i én retning, ja, logisk å føre til det skjebnesvangre resultat: den lønndomsfulle misgjerning hin desembernatt. For én last, en ulykksalig tilbøielighet hadde rådet hans fars handlesett fra ungdommen av: spillelidenskapen. Hadde han ikke allerede som ung forsømt studeringene, ja forlatt Kjøbenhavn uten å avlegge eksamen? Som præceptor for en rik yndling hadde han besøkt Europas hovedstæder – overalt hadde hans smukke røst og hans vesens ulykksalige charme åpnet ham adgang til kretser, hvor nettene tilbragtes ved det grønne bord. Og da hans myndlings foresatte endelig kom undervær med det liv, den norske lærer førte og gav ham hans avskjed – fattet han da forsett om å begynne et bedre levnet? På ingen måte! Tvertimot medbragte han til fedrelandet en urokkelig entusiasme for alt utenlandsk, alt fremmed – og en hardt ad utrolig trang til svir og lystighet! En suspekt lærer ved latinskolen, en svensker – en ligervis temmelig dubiøs tysk fløitenist blev hans busenfreunde! Og da den gamle auditør, hans sorgfulle far, fikk ham anbragt på Mære, spilte han haljan og gnav med almuen på tingstedet med samme pasjon som han om vinteren deltok ved bostonbordet hos de konditionerte proprietærer! Og endelig… Frederik Stampe tidde et sekund – løste brillene fra ørene og gned glasset – heten fra hans ansikt hadde dugget dem. «Endelig, da den ærverdige på Havsten døde og han fikk sig sin hustruarv tilkjent – så tapte han ikke denne kapital på hederlig vis, som så mange av sine samtidige. Landets nød, de skiftende konjunkturer drev ikke ham til betlerstaven!

Han – han spilte de gode dalere bort i korte nattetimer, på sine utflukter til hovedstaden, til Stockholm, ja ved vår egen stads borgerlige spilleborder! Sitt gode embede på landsbygden forlot han for det meget ringere – blott for sine pasjoners skyld! At mutter ennu sitter i egen gård, at hun fremdeles har det daglige brød, det har hun ikke ham å takke for!»

Med senket blikk hadde Marthina lyttet til hvert ord – sakte, uten å se op, sa hun:

«Ja han er et barn – et barn og en selskapsbror, Frederik. Men en – en forbryter er han ikke!»

«Hvad vet du derom, Thina! Hvad vet du om ham og hans levnet! Du er selv et barn!…» Han bøide sig hastig – de var nu nådd ned mellem fattigbebyggelsen i Aatet, en liten halvnaken unge tomlet over ende foran dem; han løftet den lille skrikende tingest op og satte henne i gang igjen mellem de andre lekende små–. Med dempet røst fortsatte han:

«De siste år før ulykken hadde han de største vanskeligheter for å rake sine kastanjer av ilden. Stadig stod han på restanselisten for skatt – og han visste at den nye kemner like litt som den gamle tok skrekk av rangspersoner! Han droges uophørlig med poster for æresgjeld til forskjellige individer – pantene i gården øket. Hvorledes greide han fra år til annet disse idelige utbetalinger, kone? Tror du, at hans inntekter strakk til? Eller hans spillelykke? Eller onkel Severins forskudd? Eller den øvrige slekts visstnok enestående assistanse? Har han ikke meget heller hatt en lønnlig kilde, hvis overflod han har tappet for ved given leilighet å tilføre opkommet det manglende? Fra år til år har han således holdt det gående inntil hin desembernatt, da kontrollens og revisjonens spøkelse atter stod for døren sammen med det nye år. Hin natt har han omsider innsett det håpløse i sin desperate ferd, hin natt satte han sig ned foran den røvede kasse og gråt høit – over sig selv! Ingen annen enn stiftsamtskriveren selv kunde fjerne de ti tusen fra den svære jernbeslåtte kiste, Thina! Såsant hjelpe mig Gud, jeg kan ikke se og forstå denne sak på annen vis!»

Han strøk sig opunder hattebremmen med lommetørklæet og tidde.

Marthina hadde saknet gangen. Et sekund var det, som noe i henne vaklet. Alt Frederik sa var så klart, så vel fundert, så tydelig, som i en bok… Men så tok hjertet på å hamre, som var hun i fare. Innestengt og hjelpeløst, men levende som selve blodet sang det gjennem henne: han er uskyldig, jeg vet, han er uskyldig!

«Du tar feil, å du tar allikevel feil, Stampe!» brøt hun ut.

«Bevis det,» mannen så på henne, kvast, som på en fremmed.

«Det kan jeg ikke – det vet du jeg ikke kan! Men tro mig – tro på mig, Frederik!»

Han skjøt op skuldrene og svarte ikke. Litt efter sa han, ut av sine egne tanker:

«Og hvad talte han om, selv i yngre år? Hvilke menn var hans sjels yndlinger? Den samvittighetsløse Bonaparte, den slu Bernadotte, – ja for en Ole Høilands meritter hadde han den dypeste aktelse! Du minnes vel selv hvor han sørget da denne misdeder døde – som man sørger en fyrste og ikke en miserabel tyv og selvmorder! Og – stedse valgte han sin omgang blandt det lette gods: Adler, Skjerring, konsulen, Lorentz, blott for å nevne dem fra hans siste år, Thina! Legg du merke til, ved dem alle kleber dette lille – lille noget, som en hedersmann nødig melerer sig med!»

«Lorentz…?» Marthina stoppet op – «Men Frederik – Lorentz er også din gode omgangsbror, vår stadige gjest – hvad har Lorentz…?»

Frederik Stampes kinner blev mørkere.

«Han er min samtidige – min venn fra ungdommen av,» hugg han i. – «Ingen vet bedre enn jeg, hvad han led, da han en dag våknet og fant sig jevngod med den fattigste Lazarus. Jeg var den første han søkte, Thina – jeg er måskje den eneste, der har sett Lorentz gråte! Rik patriciersønn, som han var – til marven! Sorgløs og uvitende om faren, til katastrofen rammet det gamle handelshus og feiet det bort! Det var intet almindelig opbud, selv ikke i de tider! Og fallitten var ikke av den beskaffenhet, at boet kunde reddes. Lorentz var opdradd i overflod – uten egen skyld blev han nedstyrtet i nød.»

«Hvad kleber der ved Lorentz, Frederik?»

Et nu betenkte han sig, så sa han lavt og hurtig:

«Han begikk et feiltrin, i sin ungdom. Det må sees i lys av hvad jeg nyss fortalte dig. Og han tok sin straff som en mann. Han har sonet sin synd. Lorentz er en glad fiol – men han er sig selv nærmest. Hvorledes han henlever sine dager, blir en sak mellem ham og Vorherre. Han er ikke forsørger og familiefar – han forøder ikke andres gods…»

Det blev tyst mellem ektefellene. Stillferdige, søndagsklædte par gikk forbi, og hilste. Nu og da fylte bruset fra en våk i elve-isen gatens stillhet.

«Var det derfor Lorentz måtte renonsere på sin militære karrière, Frederik?»

«Lorentz trengte en sum til dekning av gjeld – en æresgjeld fra lykkeligere dager. Han skrev sin sjefs navn på et papir. Det lyktes ham ikke å reise summen innen dette papir forfalt. Pengene satt ikke på buskene, i 1820. Gode menn ordnet hans sak. Han slapp for offentlig skam. Han slapp med å avføre sig sin uniform.»

«Han skrev falsk!» Marthinas leber skalv, men de store mørkeblå øinene tindret til som i glede, en besynderlig følelse av triumf strømmet gjennem henne, som var hun plutselig blitt tilkjent rett i en uklar sak: «O, nu forstår jeg bedre ditt forhold til ham, Frederik! Nu forstår jeg så meget!» hvisket hun.

Han svarte ikke, men han drog hennes arm inn i sin. Og da de gikk over Bybroen så de begge dit råden av brygger lå tørr og fin i solen – myk og mild i målet sa mannen:

«Nu kommer våren til dig, Thina.»

Hun trykket sig inn til ham:

«Frederik – det var glede far trengte! Likesom Skjerring – når han søker løse kvinner! Likesom Lorentz… Likesom jeg! Far må le og synge – han holder ikke den strenge vinter ut! Han er ikke sterk som du og mor – han er som mig!»

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.