Den skyldige

Det skjedde uhørte ting.

Tirsdag den annen mai holdt Adolphus Bendtzons tallrike venner avskjedsbasseralle for ham på et av byens nye hoteller. Det blev drukket, sunget og improvisert til det grydde av dag. Da var de herrer i den forfatning, at hotellets betjening med den tyske vert i spissen kastet hele selskapet på dør. Men de glade ungersvenner hadde ikke i sinne å skilles, hujende og skrålende drog de utover Gjeilan og endte hos løitnant Wind på Hovedvakten. Herfra hadde hele selskapet ved femtiden om morgenen toget ned til stranden for å bade; på veien hadde én av dem fått den idé, at de skulde «ride» over bordstablene i Ilen på hinannens rygg… Det blev visstnok inngått veddemål, den ene hisset den andre – de fleste kom som ved et guds under fra det vilde ridt over de lumske bredder; men en av dem drattet ned mellem to av stablene og skamferte sitt ansikt så gruelig at det fortaltes i byen han intet ansikt lenger hadde…

Onsdag morgen visste enda ingen med sikkerhet hvem den ulykkelige var. Byens madammer forlot forhøininger og sladrespeil, ropte til hverandre fra gatetrappene eller samlet sig på almenningene. Mennene forsømte kontorer og brygger – hvormeget var sant i den vilde geschichte, som kvinnene repeterte? Var den lemlestede mann allerede avgått ved døden?

Og knapt hadde de enkelte fått rede på historiens sanne sammenheng, så eksploderte en ny forskrekkelighet: Broder Bendtzons håpefulle pode Adolph var avseilt til England med sin fars tremaster – selvannen. Med egne øine hadde Severin Stampe og hans venn konsulen sett en tilsløret kvinne stige ned i krøplingen Nils Klykkens færge ved landgangsbroen, nettop som skuten lå seilklar. Hvem var denne dame? Byens mødre ilte tilbake til hjemmet for å telle over sin barneflokk og forsikre sig om, at ingen av deres døtre hadde rømt med den frekke. –

Marthina Stampe satt oppe hos sin svigermor og strikket. Frederik var i retten, Adam på sitt kontor. Nyhetene hadde ikke nådd huset i Søgaten.

Inne bak kjolelivet brente et lite sammenfoldet papir henne som en ildslue; fremdeles gjemte hun Rosas hilsen på det sikreste sted. Hele gårdsdagen hadde Adam sittet fange på sitt kammer, Lesbet hadde bragt ham hans mat. Ut på eftermiddagen hadde hans far hatt en ny samtale med ham, efter den var Adam gått tilsengs, i Stampes nærvær hadde hun sagt god natt til ham. Før hun selv gikk tilhvile, hadde hun forsikret sig om at drengen sov tungt.

Det blev Ernestine Stampes lykkelige lodd å bringe de rystende efterretninger til sine nærmeste. Golla åpnet døren for henne til den blindes stue – midt imot Marthina satte hun sig foran svigermorens stol.

… Ernestine visste med sikkerhet at fruentimmeret, som ledsaget den unge Bendtzon til England var beridersken Rosa Gauthier. Personlig hadde hun utfrittet Klykkens kone – jomfruen hadde riktignok ikke mælt mer enn et eneste ord: tremasterens navn. Siden hadde hun sittet i bakskotten stum som en fisk med en stor, tildekket kasse i fanget, mens Nils og hans eldste dreng rodde det de vant… Men best det var, midtveis mellem skibet og land, hadde det lydt en røst i båten, stygg som selve gammel-Eriks! Nære på hadde færgemannen mistet åren av gru. Men drengen hadde skjønt, at det var truppens papegøie, som pratet – den grønne fugl, kjent av hvert barn i Trondhjem. Så det var nok dessverre ikke tvil om, at med fransøsen var det, hr. Bendtzon hadde reist sin kos…

Den blinde løftet hodet og lyttet tørstig, da svigerdatteren meldte, hun kom med store nyheter. Men da de fremmede navn blev nevnt, sluknet atter det hvite ansikt. Under Ernestines ordstrøm fortrakk hun ikke en mine. Da den dempede, travle røsten omsider tystnet, nikket hun et par ganger med hodet:

«De sier, Broder Bendtzon e’ god for en tønne gull. Så har han saktens middel til å holde sin sønn med frille. Selv var han en varg efter veikjan i sin ungdom. Tosken og seien går samme veien. E’ du der, Marthina?»

Ja, hun satt der. Den hvite, strikkede blonden hang nedover fanget på henne, hendene blåholdt stikkene – øinene slapp ikke Ernestine. Nå begynte svigerinnen på en ny historie, om et kalas og utskeielser på Ilen…

Da kom det bud efter Marthina. Lesbets basunkinn viste sig i dørsprekken: doktor Voll var nede, han vilde snakke med kånå sjøl…

Med hånden mot veggen gikk Marthina smått, smått nedover den innbyggede loftstrappen. Knærne vilde knapt bære henne, all ting seilet – var det tilstøtt Adam noe? Kom den danske ulykkesfugl atter for å varsle sorg og død?

I hatt og kavaj stod den svære skikkelsen i gangen mellem kjøkken og stue. Han hadde ikke tid til dikkedarer – han kom like fra sin patient – sammen med Skjerring hadde han tilbragt en satans ubehagelig morgen hos det skamferte kadaver. Det var løitnant Hansen som i natt hadde måttet betale gildet med sitt neseben. Molestert til ukjennelighet lå han nu i sitt losji – med næste skibsleilighet måtte man søke å få ham sydover til hovedstadens kirurger – heroppe hadde man satan lyne ikke remedier til å skaffe folk en ny nese! Nok om det, han stod her som stafett: løitnanten hadde ikke ytret klager under behandlingen, som en sann kriger bar han sine plager, det måtte man late ham! Men én begjæring undslapp stadig hans leber: at fru Marthina Stampe måtte budsendes, at fru Stampe skulde komme til ham. Og i den tilstand stakkelen var, vilde han som lege finne det tjenlig om Marthina snarest kunde imøtekomme denne bønn, så fyren fikk ro.

Lenet mot veggen hørte hun på doktor Voll. Det var blott Lorentz det gjaldt, blott Lorentz!

«Jeg skal ile deropp, fluksens!» utbrøt hun. –

I mer enn ti år hadde løitnant Hansen losjert i samme hus på Øvre Kalvskindet, oprinnelig et sommerhus, bygget av en velstående høker. Madam Testler, som hadde sin mann på Tronka, eiet nu huset.

Adskillige ganger hadde Marthina hatt ærend til det gamle kvinnemenneske. Hun drev en liten geschäft med tråd, bånd, synåler og lerretsrester, som hun kjøpte på børsauksjonene og siden solgte til venner og bekjente. Hun hadde også stort hell med avleggere, hennes vinduer var fulle av grønt småtteri i krusbrott av alle slags: myrt, fuksia, krusemynt og geranier kunde man få hos henne for en billig penge. Selv var hun en prober kone i brun parykk, stillfarende og fåmælt. Hver morgen gikk hun sin tunge gang til Tronka for å få et glimt av den sinnssyke mann bak det tilgitrede vinduet; resten av tiden puslet hun i hus og have, én mellem alle de fattige og enslige kvinner Trondhjem hadde sa mange av. Gud alene visste, hvordan de slo sig gjennem! Marthina grublet ofte over det – Vårherre gav dem saktens deres daglige nådsens brød hos gode mennesker. De færreste hadde så rummelige kår som madam Testler…

I Lorentz Hansens kammer hadde hun aldri satt sin fot. Nyfiken hadde hun engang spurt madammen om hun ikke måtte få se hans paulun? Til hennes forundring hadde da den brave kone fortalt, at løitnanten alltid holdt sitt kammer låst. Selv redte han sin seng, selv fjelget han rummet; og når hun lørdag morgen fikk tillatelse til å vaske derinne tilbragte han tiden med å pusse sine våpen – som fryktet han, hun skulde bestjele ham. Forøvrig hadde madam Testler idel lovord om sin losjerende – ja selv når han kom drukken hjem opførte han sig anstendigere enn mangen edru mosjø! Husleien betalte han presis på dagen, titt og ofte unte han henne en ekstraskilling. Det kunde han saktens, hadde Marthina ment. Det var ingen hemmelighet i staden, at Lorentz Hansen gjentagende hadde vunnet store summer i lotteriet. Han var også en lykkens yndling i allslags spill, i kort så vel som billiard.

På alt dette, på madammens gode ord om Lorentz styrket hun sig, da hun med vinden i ryggen hastet op til huset i den lille velstelte haven. Med beklemmelse tenkte hun på møtet med den sårede, hun var en kujon til å tåle syn av blod. Men det rørte henne, at Lorentz hadde budsendt henne – tross i sine tallrike selskapsbrødre var han en ensom mann, måskje var hun og Frederik hans eneste sanne venner! Hvad hun ikke hadde kunnet forsone sig med i Lorentz Hansens ord og adferd, skulde være glemt – å, ingen frykteligere ulykke enn denne kunde ramme den stolte mann!

Madam Testler møtte henne i husdøren, det rynkete ansiktet var rødplettet av gråt. Og som ekko av hennes egne tanker lød det mot Marthina:

«En sånn uløkke, en sånn uløkke, fru Stampe! Vårherre stå ham bi! Bedre å forlise sin forstand som Testler! En verdensmann som løitnanten og så hele fjeset kaputt!»

Hun formådde ikke svare, ikke spørre – stum gikk hun bakefter det klynkende fruentimmer til den forbudne dør, stum blev hun stående på terskelen til det halvdunkle rum… O, således hadde hun ikke forestillet sig hans stue. Alltid hadde hun tenkt, at den forfinede Lorentz vilde omgi sig med smukke saker, med behagelige møbler – at gulvet hadde bløte tepper, stolene hynder… Disse nakne bjelkeveggene! Disse tarvelige trestolene! Alene bokreolen og de seks korslagte sabler røbet, at her holdt en offiser og studiosus til huse!

Med bortvendt ansikt efterkom hun madam Testlers vink og nærmet sig sengen ved rummets innervegg. En fremmed kvinne i sjal og småprikket høllik satt ved fotenden og strikket.

Så hørte hun Lorentz’ røst.

Hest og slurpende mumlet han hennes navn. Da hun snudde sig og så på ham, måtte hun bite sammen tennene for ikke å klage sig. Hans hode var helt omviklet av forbindinger, ansiktet var dekket av charpi – bare underleben, haken og det høire øiet var synlig. Hvor den høie neserygg før reiste sig, lå bindet flatt under pannebenet.

«O min venn – o, min venn!» hun sank i kne ved hodegjerdet, grep hans hånd, trykket den mot sitt bryst – «Hvor det gjør mig ondt for Dem, Lorentz – vår venn!»

«La mig ene med fru Stampe!»

Da døren lukket sig efter kvinnene reiste Marthina sig; med ryggen til ham prøvde hun forgjeves stanse sine tårer.

«Takk for at De kom, Marthina! Gråt ikke. Mig er det gått efter fortjeneste. Akk gråt dog ikke! Det smerter mig!»

«Nei Lorentz, nei…» tapper svelget hun gråten, hentet en stol og satte sig, så hun kunde nå hans arm. Når blott ikke hans røst hadde vært helt forandret! Hes og lav kom den frem under alt det hvite, støtvis, brydd av blodet, som han stadig måtte fri sig for i klædet han holdt krammet i venstre hånd.

«Måskje – måskje er det ikke så alvorlig, Lorentz! Måskje kan de dyktige læger i Christiania…»

«Det er forbi, Marthina. Kampen er avblåst. Det galne ritt tok hvad der var mig levnet av familieklenodiene…» han løftet hånden og pekte på veggen. «Nu er boet håpløst. Nu skal kreditorene få sitt…»

Hun så op på skilderiet, som hang over sengen: en farvelagt tegning av et prydelig hus med fløier, i forgrunnen en rosengård. Alle de små røde og hvite rosene var utpenslet med sann omhu…

Med det mørke blodunderløpne øiet fulgte han hennes blikk.

«Gården jeg blev født til og bedraget for… Den hilser mig hver morgen: Fac mei memor sis!» sa han; selv nu tok sarkasmen i tonefallet ut sin rett.

«O, men la oss ikke tale om det forbigangne, Lorentz!» hun la sin hånd over hans. «Hvad gavner rikdom og overflod! Hvad vilde den nyttet til nu?» hvisket hun.

«Nu vilde den vært allmektig, Marthina! Nu vilde den sikret mig et liv som æret og høiaktet krøpling resten av mine dager! Et fattig fugleskremsel – fy til helvete! Med den dér –» han pekte på skilderiet – «kunde jeg forskaffet mig en øm ektefelle og pleierske. Minnes De ikke Stephanie Pløen med pukkelen? Hennes tønne gull hadde ingen legemsfeil! Hun blev mor til fem smukke døtre.»

Marthina bøide hodet; denne røst stengte for alle tilsvar.

«Og dog er jeg ikke så fattig at jeg ikke har noe å skjenke bort. Ennu ikke. Jeg har en gave til Dem, derfor bad jeg Dem komme, hurtig – i det interregnum lægene med sin gift har tilstått mig – mellem vinens rus, som er forbi, og sårfeberen, som skal komme. De attrår en glede, Marthina?»

«Jeg! O nei, Lorentz, o nei! Tenk dog ikke på mig! Jeg attrår intet mere! Forsynet har hjulpet mig – en byrde er lettet fra mitt hjerte idag, Lorentz! O, blott jeg kunde gjøre noe for Dem – det er mitt inderligste ønske! Tenk ikke på mig!»

«Jeg vil ikke tenke på annet enn Dem. Det er Deres skikkelse, Deres øine, Deres søte røst jeg tenker på. De fullkommer livets lov – De er smukk og god – De klær Dem efter skjønnhetens forskrift – De beveger Deres små føtter som til dans… Og De har møtt mig med uskrømtet vennlighet i tolv år – skjønt De aldri har kunnet like mig.»

«Lorentz!»

«Avbryt mig ikke! La mig tale ut! Om ti minutter kan jeg måskje ikke si det mer! Om noen minutter svikter måskje tungen mig!»

Marthina så, hvordan pupillen i øiet viet sig ut og næsten fortrengte all farve – hans hete, tørre hånd lukket sig om hennes som i krampe.

«Ophiss Dem ikke, Lorentz! Hvad er det, Lorentz! O, De skremmer mig!»

Han så ikke lenger på henne, vidåpent stirret det syke øiet på veggens skilderi.

«Med en strikte økonomi har jeg kunnet vedlikeholde min apparisjon i disse år. Men selv til det allernødvendigste kreves der midler, og enhver nokså ringe ekstravaganse trekker mynt. Da det fatale øieblikk kom – lenge forutsett og fryktet – da pungen var tom, måtte jeg skaffe mig disse midler. Jeg er ingen tersker! Ingen daglønner! Jeg er ikke født og emnet til almue! Jeg er ingen – ingen lakeisjel, som visse individer! Selv om min herre kaller sig staten! Nei nei – la mig beholde Deres hånd!

Jeg trengte den forbannede mynt. Så spilte jeg. I lotteriet.»

«Ja Lorentz –» hvisket hun

«Så kom der ut en nitte.»

«Man sa dog at De vant – et stort lodd, Lorentz?»

«Det gjorde jeg også – ti tusen speciedaler, Marthina! Ingen ringe sum for en fattig djevel, for en løitnant uten pensjon.»

«Ti tusen,» tok hennes leber op. «Så vant De dog!»

«Jeg gav Fortuna en håndsrekning. Så lot hun sig bevege. En lørdag natt mellem tolv og to.»

Marthina begynte å ryste. Grepet om hennes hånd løsnet, den sårede tok armen til sig og strøk sig med de lange fingrene over pannens bind.

«Det er i orden, her inne. Det er gjennemtenkt og sanksjonert. En detaille. Jeg valgte en mann, der hadde mitt eget livssyn – en, som hadde fylt støvets år og med føie kunde vike plassen…

Jeg stjal. Men jeg var selv en bestjålet. Jeg holder skjebnen ansvarlig. Jeg er patrisier. Jeg har hatt min klasses mot. «Den taler ikke sannhet som sier, mennesket ei gir sig selv lover – ti han vet ikke, hvad et Jeg er.» Det er Frederiks egen Poul Møller… Jeg kunde citere Spinoza –» han pekte mot reolens bokrekker – «Eller Montaigne: «La souveraine habileté consiste àbien connaitre le prix des choses.» Denne duelighet har jeg hatt. Min pris erkjente og betalte jeg. Jeg har henlevet mitt liv som eremitt. Jeg har renonsert på tilværelsens høieste gode. Men jeg renonserte ikke på min rett til å ferdes blandt mine like som en av dem! Jeg tok min skjebne i min egen hånd. Jeg forble gentilhomme – au bout!»

Han talte ikke lenger. Med halvlukket øie og hvit lebe lå han tilbake mot den blodplettede puten.

Hun skjulte ansiktet i sine hender. Rykkevis, som glimt i mørke, var sannheten gått op for henne, i små støt hadde de dunkle ords mening nådd hennes bevissthet.

Det blev stilt. Hun rørte sig ikke. En forferdelig angst for atter å møte hans øie lammet henne.

«De forstår mig, Marthina?»

Hun trykket hendene fastere mot ansiktet.

«.. Og dog har jeg hatt mine svake øieblikk – nattetimer, da minnet om et flyktig sørgmod i Deres øine har villet stjele min kraft. De hadde Deres Adam, Deres Frederik – trengte ikke Deres solskinn den smule skygge, min gjerning voldte for at De tilfulle skulde fornemme det? Jeg vet det ikke. Deres sorgfullhet gjorde mig skyldig – blott den! Det er Dem, jeg tenker på. Skyggen er ikke mere, fru Marthina! Exit Lorentz Løwenhjelm Hansen! Gå De hjem til Deres lykke!»

Hun lot hendene synke ned i sitt fang, hvit av gru stirret hun på ham.

«De tenker på mig –,» hvisket hun. «Men han – den gamle ute på Strinden! O, hvor kunde De! Alle disse årene… Mistenkt, forfulgt… Ensom! Mistenkt av sin egen… O, ufattelig!»

Den såredes lebe vrengte sig med et uttrykk av lede.

«Det har ikke genert mig,» mumlet han. «Omstendighetene var ham gunstige! Han kunde spille grandseigneur på sin hustrus bekostning! Også han røvet en kasse – et fruentimmers! Jeg tillater mig å mene, at min sak står bedre enn hans.»

Marthina reiste sig – en overmektig trang til å undkomme, til å flykte grep henne. Da slo et nytt lyn av en tanke henne.

«De ørsker! De taler over Dem! Det er giften, som virker! De vet ikke hvad De selv sier,» brøt hun ut. «Det er jo umulig! Umulig! De hadde jo ingen nøkkel – nøkkelen lå i fars lomme – De raser, De raser! O, Lorentz!» Blussende av skamfølelse vilde hun atter ta hans hånd. Han drog den til sig.

«Umulig? Men det er jo så enkelt, enkelt som et barns lek, Marthina. Mitt voks hadde forlengst røbet mig låsens hemmelighet. Selv kan jeg den kunst å smi.»

Hun vilde ikke tro ham. Besluttet satte hun sig, foldet hendene, ristet på hodet:

«Det er ikke sant. Alt dette sier De måskje for at…» hennes kinner glødet – «Fordi De tror… Fordi De vil skjenke mig en glede. Frederik og mig.»

Han søkte og fant messingbjellen, som hang på sengestolpen. Den skarpe lyden av kolven mot metallet jagde en frost gjennem henne, hun hukret heftig til.

Madam Testler kom, han befalte henne å åpne chatollet, som stod alene på langveggen under korslagte sabler. Han anviste henne, hvor hans nøkleknippe var å finne – utålmodig prøvde han å reise hodet fra puten. Nytt blod over leben, nytt kvelningsanfall. Med den ledige hånd vegret han sig mot hjelp.

«Bak klaffen… Bak den lille skuff til høire… I det lønnlige rum…» Knapt forståelig kom hans ordre.

Stykke for stykke flyttet madam Testler hvad hun fant, ut på chatollets åpne klaff – nevnte hver gjenstand ved navn:

«En halvpel-flaske. En fil. Et bor. To nøkler, sammenbundne. En liten nøkkel. En liten flaske. En pakke. En stor nøkkel. En større fil. Og penger. Dalere…» For det siste fund dempet hun røsten i ærefrykt.

«Gi hit! Gi hit! Den store nøkkel, med to piper og hul i skjæret! Gi mig den store nøkkel og den lille flaske.»

«Og dalerne,» spurte den gamle, skjelvmælt.

«Det er ikke penger! Det er blott penges lignelse! Kast dem på møddingen, madam – eller De kunde komme i skade for å bruke dem!»

Med dirrende hender rakte han efter det forlangte, nøkkelen og den lille flasken.

«Bli her inne – bli her, madam Testler! Lån mig øre et øieblikk, Marthina! Kuns et øieblikk ennu! Med denne nøkkel, madam, har løitnant Lorentz Hansen åpnet stiftets kasse lørdagen den syv og tyvende desember anno 1840 og bestjålet samme kasse for titusen riksdaler, som han har forbrukt til klær, hest, dusører og livets ophold. De bringer denne nøkkel til stadens politimester og gjentar for ham, hvad jeg har sagt Dem. Forstår?»

Fjetret stod den gamle kvinne foran sengen.

«Men løitnanten – men det e’ da itt løitnanten…»

«Jo,» skrek han. «Jo! Mesteren har ikke mere bevis nødig! Låsen er visserlig den samme – den har de tåper neppe tenkt på å utrangere! Gå så, gå! Forbryteren har tilstått…»

I store dråper piplet sveden frem på hans hake, høire hånd knyttet sig om flasken.

«Gå,» hvisket Marthina. «Gjør som han sier!»

Allerede før døren lukket sig bak det vettskremte mennesket, spurte han, om hun trodde ham, nu?

Hennes tunge vilde ikke lystre henne, – knærne skalv under henne, hun tok i sengen efter støtte. Bare de blå, redde øinene talte til ham.

«De har fått avsky for mig. De avskyr mig…» han forsøkte å snu hodet mot veggen, et grin av smerte blottet underkjevens brune tenner. «De ser i mig et uhyre. Ça suffit.»

Hun presset hånden mot hjertet – ja, det var skrekk og avsky som vilde sprenge hennes bryst! Med uhørt koldblodighet, med grufull kynisme hadde han utført og åpenbart sin misgjerning… Alt i hennes natur vegret sig mot ham i redsel.

Det blev dødsens stilt i værelset.

Hun måtte reise sig og forlate dette menneske. Vagt, som et gry av lys fornam hun alt, som ventet derutenfor – det uutsigelige – befrielsen! Og hun løftet hodet, øinene søkte rummets eneste vindu. Et hvitt laken dekket ruten – et laken! Som var han her inne allerede en avsjelet…

Den sårede gjorde en bevegelse. Han løftet armen og gjemte noe under hodeputen… Sky streifet Marthinas blikk ham. Han lå med lukket øie. Men under de lange, mørke vippene kjempet noe sig frem. Tåre på tåre løste sig fra øiehårene og løp ned i charpien.

Lorentz gråt.

En storm av nye følelser reiste sig i henne. Hans ensomhet, hans hjelpeløshet – det bitre øde i hans jammerlige liv åndet mot henne. O, hvad hadde hun ikke selv tenkt, da hun fikk høre om hans ulykke. Blott Lorentz hadde hun tenkt – blott Lorentz! For alltid skulde hun forlate ham – levende skulde han bli tilbake i den store kulde.. Hastig, som i angst for at noe skulde stanse henne, gled hun op til sengens hodegjerde, bøide sig og rørte hans øielokk med leben. Hans hånd famlet op mot henne, hun tok og holdt den mellem begge sine et nu.

Først da hun stod ved døren fikk hun mæle til å si: «Jeg kommer tilbake i morgen, Lorentz.»

Han lå urørlig; men hun så, at han smilte.

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.