Huset i Søgaten

av Nini Roll Anker

Marthinas pilegrimsgang

Mot sedvane var Frederik Stampe sent oppe næste morgen. Natten hadde vært livlig: den gode assessor, medicus Voll, farbror Hendrik og Lorentz var blitt igjen da de øvrige gjester hadde trukket sig tilbake…

Han var ikke i kulør. Og mens han gikk op og ned i det lille sengkammer og besørget sitt toilette, omhyggelig som hans vane var, mediterte han over sin egen habitus. Han, som engang hadde vært en glad selskapsbror hadde i de siste år fått en alt mer merkbar avsmak for spas og pokulering… En kilde i hans sinn var tørket inn – alene rusen kunde stundom tilføre ham noen timers sorgløshet. Men denne natt hadde nettopp brennevinet forsterket hans sinns melankoli, alle de tanker en merkedag kaller på hadde fått utløsning, da den edru vilje ikke lenger holdt dem i age. Uklart, men tydelig nok til å føle ubehag mintes han, at han derinne under billiardstuens osende lampetter hadde utviklet sitt nye livssyn for de fire drikkebrødre. Han hadde til og med citert skriftens ord: «Den der vender sitt øre bort fra å høre loven, endog hans bønn blir en vederstyggelighet.» Og livets lov – den er øie for øie, tann for tann. «Herren min Gud er en nidkjær Gud, han hjemsøker fedrenes ondskap på børnene, på dem i tredje og dem i fjerde ledd.»

Han mintes også, at hans lemmer hadde skjelvet, så han hadde måttet støtte sig mot veggen…

Ennu halvkledd åpnet han døren for Adam, – drengen kom for å hente mappen, som stadig sirkulerte mellem rettens medlemmer med de ikke pådømte saker. Uten å se op gav han sønnen ordre om å bringe den til gamle Heineman.

Først da han ingen bevegelse hørte, snudde han sig med hodet dryppende av en siste dukkert i vannfatet.

Adam stod fremdeles på samme plett, med mappen i hendene. De blå øinene syntes faren underlig innsunkne. Han tørket hår og ansikt…

«Du er ellers lovlig sent ute, min venn – har du permisjon fra kontoret?»

«Nei, far.»

Dagen forut hadde Adam en tid gjort sig usynlig… Da han atter viste sig i selskapet hadde det vært noe forstyrret over hans person… Støtvis kom erindringen tilbake til Stampe. Uvilkårlig kastet han et blikk på hustruens tomme plass i sengen.

«Hvor er mor?» spurte han.

«Mor teiler sølvtøiet og forvarer det.» Drengen stod urørlig med den gamle vesken mellem hendene.

«Du later til å ha noe på hjertet, Adam?»

«Jeg vil gjerne tale med dig, far. Om en viktig sak.» De fyldige lebene blev bleke, men han ranket sig og så bent på faren – det hvite i øinene var blodsprengt.

«Er dine øine atter angrepne? Gud forbyde!»

«Nei, far.» Han gikk bort til kommoden og la mappen fra sig – «Men – jeg vil bønnfalle dig om å løse mig fra mitt løfte – jeg kan ikke vie mitt liv til jurisprudensen, far! Jeg ønsker å ta kondisjon hos onkel Severin – jeg ønsker å bli min egen herre, hurtigst, far! Jeg er villig – jeg er naturligvis villig til å avlegge handelseksamen om du krever det – blott du vil tillate mig! Når Adolphus Bendtzon kunde erholde karakteren beqvem må det også være håp for mig!» over det forvåkte ansikt gled et usikkert og barnslig smil.

Stampe stod og så på gutten, målløs. Mekanisk brettet han håndklæet sammen, brett for brett, til det hadde en konvolutts størrelse. Så slapp han det. Adam sprang til, tok det op, la det på sengen. Da grep faren ham i kraven og rystet ham så heftig, at luggen falt frem og blindet ham. Han strøk vekk håret, holdt på det og næsten hvisket, op i under:

«Men far!» – aldri hadde han lagt hånd på ham siden han blev konfirmert…

Faren slapp ham – en grimase drog ansiktet skakt – et grin som av smerte og avsky. Uten et ord gikk han til vinduet – og der borte, enda med ryggen til rummet og sønnen, begynte han å tale:

Adam forstod ham ikke. Ingen forstod ham. Han kunde måskje heller ikke forlange det. Hans bestrebelse hadde alltid vært å forskåne ham – og hans mor – og henne ovenpå – for omstendighetenes ulidelige trykk. Såvidt gjørlig hadde han båret byrden alene. Når han i sin tid for sin sønn hadde valgt det studium, som befester en manns ansvarsfølelse, utdyper hans kunnskap om motivene til medmenneskers handlesett – så var det skjedd efter dyp og samvittighetsfull overveielse. Hver den, som med ærlig sinn setter sig ved Justitias føtter reiser sig en dag med viljen styrket til å tjene rettferdighets sak på jord. Allerede i lykkeligere tider hadde han drømt om å se sin eneste sønn som hedret representant for den stand, det stedse hadde vært hans ære å tilhøre… Og nu – kunde Adam ikke fatte, at nu var denne drøm blitt et behov, hans fars hjerte søkte næring hos? I tre ledd hadde Adams fedre tjent konge og fedreland som juridiske embedsmenn. I egenskap av betrodd statstjener hadde lynet truffet én av dem. En ulykke, en uopklart katastrofe hadde rammet slekten. Alene som norske embedsmenn av uplettet vandel kunde den ulykkeliges ætlinger gjenreise slektens navn.

Handelsmann? Her, mellem disse fire vegger vilde han åpenbare sin innerste tanke for sønnen: Aldri vilde den gren av ætten som dyrket Mercurius, utenfor Trondhjem kunde hevde sig ved siden av dens akademikere. Sine banknoter til tross! Tro ham – de siste decenniers kremmere og spekulanter kom til å innta en stilling i vårt samfund, i rang og anseelse uendelig ringere enn den, en norsk embedsmann med et for fedrelandet brennende hjerte skulde oppnå! Det avskjedsord, han selv med Guds hjelp håpet å kunde uttale før han drog sitt siste sukk var ikke herrens: Med dette gull øket jeg mitt gods – men den tro arbeiders: Denne sten bar mine hender til Norges hus…

«Og du min Adam har som jeg hennes blod i dine årer –» han pekte op hvor den blindes skritt nettopp drog sig over gulvet – «Til det blod skal vi sette vår fortrøstning, det kjenner ikke svik, det har ingen svakhet for fremmed glimmer, for utenlandske sprettjunkere, så litt som for danske fettere eller svenske brødre! Det banker kuns for vårt Norges heder! Søk inn til den kilde i ditt eget bryst, – og den vil tilhviske deg: Ikke timelig vinning, ikke et rikelig levebrød, men en ærefull plass blandt dem, som ved ærlig arbeide gjenreiser vårt land skal være ditt mål! Ti vé den mann, der ikke setter sig mål, min dreng – selv om han aldri når dem! Est aliqvid prodire tenus, si non datur ultra!»

De siste setninger sa han med hevet røst, vendt mot sønnen.

En stillhet fulgte. Adam stod med nedslåtte øine, ubevegelig. Så kom det knapt hørlig over de bleke lebene:

«Også jeg har et mål, far.»

«Det gleder mig, min dreng.»

Døren bak dem gled op. Marthina stod på terskelen. Hun hadde et randet strikketørklæ knyttet om skuldrer og bryst, et lyst kast over håret, halvvanter på hendene og skjørtet heftet op i begge sider.

«Hvor høit du taler, Stampe!» redde gikk øinene fra far til sønn – «Jeg har vært over på boden… Hvad har I fore?»

«Jeg har talt et alvorsord til drengen, Thina…

Det er mitt sikre håp, at du vil legge dig mine ord på sinne, Adam. Tror du nogen vil det bedre med dig enn din far?» røsten skjevret, han la hånden på sønnens skulder.

«Far og mor…» Adam snudde sig, fra nu av så han bare på moren. «Jeg har skrevet… Jeg har anholdt om Rosas hånd. Jeg har sendt mitt brev til hennes far. Jeg venter hans svar. Det haster. De skal reise med den store danske briggen. Den seiler fredag.»

Frederik Stampes ansiktsuttrykk blev med ett slapt; han så på Marthina, de kloke øinene fikk et kopende blikk.

«Rosa…» mumlet han. «Hvem er det?»

«Rosa Gauthier,» svarte Adam fast.

Beridersken. Faren blev blodrød; en bølge av blod skyllet op under det hvite håret og farvet hele issen. Han brast i latter – straks efter skrek han, fra sig –

«Din narr – din forbannede narr!» og han løftet armen til slag. I samme nu hang Marthina om hans hals –

«Gå din vei! Gå inn på ditt kammer, Adam – gå!» av all kraft stemte hun sitt lille legem mot mannens. –

I mer enn en time blev hun alene med Frederik på sovekammeret.

Sittende på sengkanten besvarte hun alle hans heftige spørsmål, uten å ta til gjenmæle hørte hun på hans harde bebreidelser; og da han brøt sammen under sitt lidenskapelige sinns smerte og harme og sank ned over hennes fang, strøk og strøk hun hans hete kinn med sine små kolde hender. Han gråt som et barn: «Jeg kan ikke bære det – jeg kan ikke bære en ny skam! Jeg kan ikke pånytt utholde deres skadefryd!»

Først da hans skuldre ikke lenger rystet og hans hode la sig til ro inn mot henne, prøvde hun å finne ord, som kunde skjule tankene, som suste gjennem henne.

Godtfolk skulde aldri komme til å stikke sin nese i dette! Adams dårskap skulde aldri bli publikk! Drengen hadde handlet ubesindig, men langt fra uoprettelig. Disse franske artister var jo ikke barbarer – de vilde neppe tillegge et brev fra en nittenårig dreng betydning… Måskje vilde de ta det fra den kuriøse side – måskje vilde de le av den hele affære! Den gamle madame hadde et visst humør, en sans for komikk – en liten rødme flyktet over Marthinas ansikt – det kunde så menn hende hun vilde returnere det tåpelige brev til henne, drengens mor! De hadde gjort hinannens bekjentskap hin eftermiddag i ridehuset. – Adam vilde bli utrøstelig en lille tid. Men skibet seilte og la havet mellem piken og ham. Og snart skulde borgergarden begynne sine øvelser. Og det saes for sikkert, at korvetten også i sommer skulde gjeste Trondhjem og gi ball – nu hadde Adam fått smak for dans, snart trøstet han sig ved nye gleder, tro henne! Blott ikke ta det tungt, min kjære – blott ikke gremme sig! Alt rettet sig, alt glemtes, alt svant…

Små milde ord, hun selv ikke trodde på, strømmet over Marthinas leber.

Endelig våget hun sig frem med et forslag: Hvis han vilde tjene henne i atter å gå til hvile – han var så hvit i ansiktet! – Hvis han vilde sove ut efter nattens strabaser og sitt sinnsoprør, skulde hun på en liten promenade i byen forvisse sig om den franske trupps avreise…

Frederik Stampe så op, smilte, kysset begge de små kolde hendene og reiste sig.

«Det er godt å være svak hos dig, du ømme,» hvisket han, løftet hennes hode og trykket lenge og heftig sine leber mot hennes.

Han vilde klæ sig, som vanlig gå op til sin mor og måskje forelese et eller annet for henne til hans sinn var blitt roligere. Senere skulde han arbeide på en rettssak her hjemme. Men han ønsket ikke å spise middag i Adams selskap; drengen skulde ha husarrest, og selv skulde han meddele ham sin vilje – i all rolighet, hun behøvde ikke frykte noe nytt utbrudd! Hans hjerne var atter i balanse. –

Marthina styrte sin gang til kirkegården. Hun visste ikke, hvor hennes vandring skulde ende, hun var ikke klar over hvad hun burde foreta sig. Angst og uro fylte henne – efter å få gråte alene og usett inne hos de små higet hun. Adam var desperat! Fra det nu hun hadde hørt hans røst og sett hans ansikt derinne i kammeret hadde hun forstått, at han var gal. Intet, intet vilde han vike tilbake for med de øinene!

For ikke å støte på kjentfolk holdt hun sig på høire side av Munkegaten, den folketommeste på denne tid av dagen. Det eneste menneske hun møtte, var en gevaldiger – han marsjerte innenfor trerekken, men holdt skritt med de fire slaver ute i gaten. En annen dag hadde dette møte intet inntrykk gjort på henne – hun var vant til å se disse fanger, som med kalotten og de halvt hvite, halvt grå vadmelsklær syntes limt sammen av to… Den ramme lukt som fulgte dem forskrekket henne ikke mer, lyden av lenkene de bar var en lyd, hjemlig i byens ferdsel; og daglig drog denne lille tropp til og fra sitt arbeide ved det militære bakeri. Slavene var forbrytere, de måtte sone sin brøde – hennes Stampe var selv med på å idømme dem straffen…

Men idag fløi hennes blikk til ansiktene med de sløve, nedslåtte øielokk. Og en gru grep henne, angsten i hennes sinn fortettet sig: også disse, også disse hadde måskje hatt mødre, som hadde grått over dem, bedt for dem – som hadde virret avmektig omkring og en gang omsonst prøvd å stanse dem i deres dårskap!

Rastløs drev Marthina rundt domkirken, stirret op efter murene som efter hjelp, møtte bare de forvitrede stenåsyns døde grin… Nær barnenes grav satte hun sig på en fremmed liksten. O hadde hun blott hatt et eneste menneske å vende sig til i sin nød – et menneske, som nærte sympati for hennes Adam – et sted, hvor hun kunde kaste av den byrde Frederiks bebreidelser hadde lagt på henne! Omsonst flakket hennes tanker fra den ene til den andre av slektens kvinner – alle, akk alle vilde de med avsky vende sig bort fra Adams avsindige handling; og til ingen av dem kunde hun betro sin egen nød.

Sammensunket og gråtende satt hun og stirret ut over markene; på kirkegårdsbakken i sør bøiet vinden de unge trær… Og et sted nær henne suste og sang det i en gammel krone. Hun løftet hodet – da vinket hengepilen over det Braachske gravsted til henne med sine lange grener.

Fru Lucinde!

– – –

Det store hjørnehus hadde to innganger: en offisiell fra gaten og en mer privat fra gårdsiden. Marthina benyttet den siste.

Gjennem porten i det høie plankegjerdet som skilte kjøkkenhaven fra veiten kom hun over sirlige stenheller inn på det rummelige, innbyggede gårdsrummet. Et fjærkrehus av sprinkelverk stod like ved vanntønnen, et spedt hanegal møtte henne – så var fetningen av fru Lucindes kyllinger allerede begynt… Og lenkehunden stakk hodet ut av sitt hull og stirret på henne. Gud være lovet, den bjeffet ikke! På uthusenes svalgang skinte solen, døren til dyneloftet stod åpen, og over det lange rekkverket hang brokete bolstre til luftning. Noen rørte sig deroppe… Marthina opdaget Nikoline Lines kopparrede fjes, den gamle brukte å hjelpe henne også med vårens rengjøring. Hun gikk inn under svalen og spurte lavt om Nikoline trodde fru Braach var hjemme? Ja, fruen hadde nyss vært ute og sett til fuggelen…

Likevel blev hun et øieblikk stående uviss foran døren, som førte inn i den store trappegangen. Hennes hjerte hamret – måskje vilde motet svikte henne når hun skulde gjennemføre sitt forehavende… Men hin formiddag i mars hadde fru Lucinde med sann godhet i øinene sagt, at hun hadde en faible for Adam.

Marthina ringte og blev lukket inn. –

I første etasjes værelser ventet hun på fru Braach. Forskrekket hadde hun stanset på terskelen til dagligstuen: døren til de tre stasstuene stod åpen, møblenes varetrekk var fjernet, selskapsleiligheten, som hun aldri hadde sett ved dagens lys, lå med oprullede persienner. Da tjeneren vendte tilbake og meldte, at fruen vennligst bad fru Stampe sitte ned et par minutter, spurte Marthina om her ventedes fremmede – hun vilde da heller utsette sin visitt til en beleiligere tid.

Nei, minsanten sku’ fru Stampe sæt’ sig! I sin iver la den gamle tjener hånden på hennes arm. – Gjestan va’ da på sjøen, dæm sku’ kom med dampen næste dag – det va’ en svensk familie – det had’ da ingen nød!

Hun drev i de dype, lavloftede rummene. Lenge dvelte hun foran det mektige kobberstikk av Raphaels madonna, som hang over gul-stuens klaver; på storstuens blomstrete gulvteppe stod hun som i en paradis-eng, røde roser og blå konvolvler åpnet sig mot henne som for å inngyte henne tillit; stolenes og gardinenes lyse damask, det himmelblå panel mellem veggenes hvite pillarer stemte til glede og fest… Men i det innerste rums høie speil så hun sin egen skikkelse og flyktet til dagligstuen: hun hadde sin gamle kåpe på og den miserable grønne klokken, inni den sitt eget bedemannsfjes – o, hun harmonerte dårlig med disse saler!

Hun syntes en skygge av undring gled gjennem fru Braachs brune øine, da hun hilste henne velkommen. Og da hun vel var til sete i den fortrolige causeuse, med den andres silkeklædte person så nær sig, mistet hun fatningen. I den lille stillhet som fulgte de første sedvanlige spørsmål og svar åpnet hennes leber sig for ord, hun i sin forfjamselse knapt selv forstod.

Hun talte til fru Lucinde om hennes betjent… Han hadde vært så god og velvillig mot henne, han hadde insistert på at hun skulde sette sig i sofaen under Napoleon…

Fru Lucinde smålo. Akk den brave Embrek, han oppførte sig ikke alltid med konduite på sine eldre dager! Men hun så gjennem fingre med ham. I seks og tyve år hadde det skinn slitt i det; han hadde vært hennes salig manns tro Sancho og hans prügelknabe. Nu i hennes enkestand var han hennes faktotum! Alene tilså han stall og fjøs, kjørte vann til gården, kjøpte og kjørte hjem all den ved, huset forbrukte – arrangerte sommerens landturer, inviterte til selskap, vartet op og fulgte de enlige damer hjem. Når han blott fikk sin middagslur – for den lot den gode Embrek sig ikke jukse! Hver aften hentet han en flaske drikkevann til henne fra kilden bak domkirken – forleden år hadde han hatt store betenkeligheter ved å reise til sin kjødelige brors begravelse, hvem skulde i hans fravær bringe kildevannet? Det var jo det smukke trekk ved disse tro sjele at de mente sig uundværlige! Men den gamle drengs største tillitshverv hadde gått i graven med Braach – ti det var Embrek, som alltid koppsatte hennes mann, og Embrek striglet så menn Braach som han ennu striglet vognhestene! «Og årsaken til den kjære avdødes sterke helbred tilskriver jeg vår Embreks uttrettelige omsorg for hans legem,» sluttet fru Lucinde – «Med visse mellemrum børstet han Peder i en stiv klokketime og frotterte ham derpå med ulne lakener. For denne prestasjon mottok han jevnlig en ort og en snaps.»

Uten å se på sin gjest hadde hun berettet. Hennes vide kniplingserme berørte Marthinas arm, med venstre hånd lekte hun med skaftet på sin lille gullpincenez.

Hun taler og taler for å berolige mig, tenkte Marthina. Hun ser min nød. Hun vil gi mig tid…

Og som fornam hun disse tanker vendte fru Braach sig nu mot henne og smilte.

«Må jeg by Dem et glass vin, min kjære – De ser så lidende ut.»

Akk nei, hun trengte ikke vin! Om hun bare måtte få sitte stille en liten stund og tale med sin kjære venninne? O, fra første gang hun kom her i huset hadde hun som så mange kvinner i denne by følt, at hun i fru Lucinde hadde en hjelperinne! vilde hun høre på henne?

«Tal blott, barn – lett Deres hjerte!» Fru Braach klappet henne på hånden. «Fire øine ser titt mere enn to – måskje kan jeg hjelpe Dem!»

«Da Adam var liten,..» det var den første setning i Marthinas bekjennelse. Og som for en trylleformel lukket disse ord op for hennes kvide – hennes blikk streifet fru Lucindes rolige, lyttende profil, men hun henne ikke: forbi hennes syn gled billed på billed fra fortiden og kjedet sig sammen til en rekke. Atter vokste Adam op, voktet av hennes øie og hånd; atter talte de sammen i skumringen om livets og dødens gåte; atter løste den daglige bønn sig fra hennes sinn: Bevar ham ren og ubesmittet for mig, o allmakt!

Han hadde vært en så tenksom dreng! Alt hadde hun kunnet dele med ham, sorger og gleder – vel fordi hun selv, som Stampe sa, blott var et enfoldig barn i sine lengsler! Ingen hadde forstått henne som Adam! Og da han var kommet til skjels år og alder hadde de sammen gått i teatret, musisert sammen og sammen lest hennes yndlingsforfattere; ja, de siste år hadde hun endog kunnet nyde enkelte av de franske romaner i Adams selskap, hans farfar hadde i ukentlige timer skaff et ham et grundig kjennskap til dette sprog…

Alt dette måtte fru Lucinde vite for at hun skulde kunde fatte ulykken, som nu rammet dem alle. Og som hennes mann holdt henne implisert i fordi hun hadde fylt drengens sinn med romantikk, som han sa – fordi hun hadde lært ham å forgude «det franske pjatt» – fordi hun hadde besverget sønnen ikke å elske andre kvinner enn den pike, han aktet å gjøre til sin hustru!

Marthinas øine løp fulle av tårer. Hvad mente fru Lucinde om disse spørsmål? skulde ikke en mann bevare sin sti ren? O, hennes egen far og bror hadde aldri syndet mot det sjette bud, det følte hun sig forvisset om! Skulde hun da ikke mane sin eneste sønn til å leve efter dette ideal? – Gråtblind stirret Marthina Stampe op i den eldre kvinnes ansikt efter svar.

Fru Braach hostet og gjemte et øieblikk sin munn med hånden.

Det var som selve! Skulde de to debattere mannfolkenes vulgære pasjoner? Nå – vilde lille fru Marthina endelig vite det, så hadde hun jo nok sine tanker om det hele… Men dem bar man i det skjulte som det fruentimmer, man nu engang var! Personlig hadde hun alltid funnet det hensiktsmessigst å vende det døve øre til all den snakk om de gode herrers fristelser og plager – var det fornødent for dem å dyrke Venus foretrakk hun å bevare uvidenhet derom. La haute volée’s kvinner hadde efter hennes mening det kall å forskjønne og beånde samværets timer på jord – foruten å besørge og sørge for avkom og materiell trivsel. For sine egne sønner hadde hun preket gode seder i sin alminnelighet, hun hadde lært dem å sky løgn, elske poesi, tale korrekt og sette æren som høieste gode. Deres spesielle opdragelse som mannfolk hadde hun ligervis som de korporlige avstraffelser overlatt til deres papa å besørge. Og skulde hun være ærlig…

Fru Lucinde vendte sitt smukke, fyldige ansikt mot Marthina, de små øinene spilte av liv:

«Godtfolk i det hele, – og ømhjertede kvinner i særdeleshet gjør mosjø Amor for megen ære når de tilkjenner ham hedersplassen i det ekteskapelige liv! Han er – mellem oss – en temmelig sjeis person, min gode! Nå!» hun klappet atter beroligende Marthinas arm «Respekt for undtagelsene! Det lykkes noen få å iføre ham natthue og slåbrok og medbringe ham uskadt helt til gravølet! Men det er en risikabel geschichte! Jeg taler av erfaring, barn! Også jeg har gjennemlevet romantikkens æra, også jeg har drømt om elysisk herlighet ved den elskedes side i hymens lenker! Min første amour var av denne art. Og den førte til så megen sjalusi, så mange usmakelige prosesser om bemeldte Amors rettigheter og intensjoner, at min sunde fornuft gud være lovet brøt ut av buret før det var for silde! Det er dog karakteren og fornuften som grunner et samlivs solide lykke, Marthina, og ikke all den forvirring elskoven volder! Permitér Amor, den skalk, til det felt hvor han hører hjemme – til assembléene, skogturene, kanefartene, til romanene og poesiens grønne lunder! I kjøkken, størhus og ekteseng har den dreng intet at bestille!»

Marthina hang med hodet som en syk fugl.

«Nå – Deres sønnike har saktens tatt ham au serieux – likesom sin lille fru moder? Men den slags lar sig reparere med en smule verdensklokskap og diplomati, min kjære!»

«Fru Lucinde,» hun grep med sine skjelvende hender om den andres runde arm – «Adam – Adam har anholdt om Rosa Gauthiers hånd – uten vårt samtykke – uten å innhente sin fars samtykke eller råd!»

«Ryttersken? Den franske mamsell? Han har anholdt om hennes hånd?» fru Braach brast i latter – «Men det er jo barnestreker, Marthina! Den fjollete dreng! Det er jo ikke annet enn til at le av, barn!»

«Skriftlig!» Marthina stirret på fru Lucinde – «Med sitt gode navns underskrift! O, han er desperat! O, intet kan holde ham tilbake! Får han ikke piken rømmer han med dem! De seiler på fredag! Han følger dem –han blir berider som dem! Jeg kjenner ham! Jeg ser ham aldri igjen!»

«Skriftlig – utrolig… Det er dog en utrolig bétise! En beriderske! Og en Stampe!»

«Verden har sett lignende miserable forbindelser før, fru Braach! O, det vil knuse Frederiks hjerte!»

Men hun kunde dog intet øieblikk mene, at en sånn malør vilde skje? Den statelige skikkelse reiste sig heftig i setet, det raslet i silke og berlokker – Brevet måtte man få utlevert, til enhver pris! Ja, – i denne dag! Ikke en time lenger måtte et så kompromitterende dokument forbli i det pakks besiddelse! Det kunde utnyttes på infameste vis av samvittighetsløse mennesker!

Efter denne utgytelse sank fru Lucinde tilbake i dobbeltstolen, med et klask slo hun hendene sammen. «… Istedenfor tout simplement… o, det lille fe! Pryl skulde han ha, og undervisning av en ærlig mannsperson, min venn!»

Marthina hadde reist sig. Brevet – for enhver pris! Hadde hun ikke selv tenkt det men atter glemt det!

«Jeg vil løpe dit hen, til hotellet – straks, straks! De skal gi mig brevet tilbake!» ropte hun, og fortumlet tok hun et skritt mot døren. Så sanset hun sig, vendte, slo armene om fru Braachs hals og hvisket: «De er klok og god – og sterk – takk for hjelpen.» – –

Hun mer sprang enn gikk til det lille hotell, hvor truppen Gauthiers fornemste medlemmer hadde losjert de siste ukene – til forargelse for byens musikalske selskap, som nu måtte holde øvelser under samme tak som hestekomediens artister.

På sin fart langs husrekken skimtet hun folk som tok til hatten; på den andre siden av kjørebanen fikk hun også øie på Ernestine Stampe med tasken på armen… Hun stanset ikke op, hun vinket bare til henne, Ernestine måtte tro og tenke hvad hun ville! Og foran hotellets trapp rente hun like på den unge Bendtzon. Han blottet sine friserte krøller og blev stående. I nærmeste fremtid skulde han forlate stiftsstaden, hans ferie var til ende – måtte han iår som ellers besørge ett eller annet i London for fru Stampe? Hans siste innkjøp av tråd hadde jo vært til hennes tilfredshet? Forvirret mumlet Marthina, at hun dennegang ikke hadde behov for noe – for slett intet! Og hun rakte ham hastig hånden og ønsket ham lykkelig overfart og et behagelig ophold! Hun rørte sig ikke før den unge spradebasse var forsvunnet om nærmeste hjørne…

Hotellets pike vilde vise henne inn i gjestestuen og hente madame Gauthier. Men Marthina betenkte sig; måskje vilde den gamle heks ane uråd og nekte å se henne. Hun bad det pjuskete tyende vise henne vei til familiens rom, hun kjente personlig den franske madame og hadde et ærend til henne…

Op den bratte trappen kravlet hun hakk i hæl på piken; og så uventet slo tøsen op en dør i den mørke loftsgangen, at hun næsten stupte inn i et interiør, som det første minutt tok mælet fra henne.

Foran et vindu, helt dekket av gardinet, satt madame Gauthier og hennes gifte datter iferd med å telle penger. Blanke dalerstabler, bunke ved bunke av skitne sedler og et lite berg av kobberslanter reiste sig på det grønnmalte bordet. Begge kvinner var i en slags og meget ufullstendig negligé, begge hadde hodet tett besatt med papillotter av avispapir. På den uredte seng ved rummets ene vegg satt Rosa, i yttertøi men barhodet. Hatten med den røde fjæren, som Marthina hadde sett hin dag på flatbryggene, holdt hun på oprakt pekefinger; rundt, rundt dreiet hun den som en skraldre. Det hvite og røde ansikt lyste av sundhet og glede, de ramsorte krøller av pomade…

I sengen ved den motsatte vegg lå en hvit puddel og snorket. Og i det samme Marthina steg over dørstokken skrek det hest og arrig fra kammerets mørkeste krok: Je m’en moque! Det var truppens bekjente grønne papegøie.

Hennes tilsynekomst vakte heftig forvirring. Kvinnene ved bordet skrek op sammen med fuglen, – madame Gauthier rev av sig sitt halstørklæ og bredde det over bordet, linedanserens frue fattet med begge hender om slåbroken og samlet den om det blottede brystet. Bare Rosa satt stum og som forstenet – i hennes vidåpne øine sanket sig et bunnløst mørke; langsomt gled hatten ned på gulvet.

Da kjente Marthina det som strøk en kold hånd hennes panne og kinner; og denne kulden spredte sig til hennes vesen. For første gang idag kunde hun tenke klart og rolig – et lite smil brast frem på hennes bleke ansikt:

«Tilgi madame at jeg kommer umeldt,» sa hun på fransk. «Jeg skal være ganske kort! Men mitt ærend er av den art, at jeg gjerne vilde treffe Dem hvor vi kunde tale uforstyrret.»

Oh, naturligvis! Madame var alltid velkommen! I et nu skiftet alle tre ansikter uttrykk, hvite smil lyste mot Marthina – og i en flod av ord unnskyldte moren sitt eget og datterens toilette. De skulde bryte op, de skulde betale regninger, – oh, de var et forsvarsløst bytte for blodsugere, for kjeltringer av kjøbmenn og vertinner! De kom til å forlate denne stad som utplyndrede, som stoddere!

Da Marthina nærmet sig en stol, styrtet Rosa til, visket av setet med sine hender og drog stolen frem midt på gulvet.

«S’il vous plaît, madame!»

Et øieblikk hvilte Marthinas blikk på det unge ansiktet med de skjønne, bløte linjer. Og noe i hennes bryst hugg til – en følelse, som ikke var hennes egen, vilde overliste henne…

«Takk, mademoiselle!» Hun foldet uvilkårlig hendene, da hun satte sig. Og fra nu av så hun urokkelig på den gamle mutter med den uhyre nese og hengekinnene.

Hun var kommet hit i anledning et brev, hennes sønn Adam hadde sendt monsieur Gauthier. Hun gikk ut fra, at alle her kjente brevets innhold?

«Visselig, visselig! Vår papa har overgitt brevet til vår lille Rosa…» madame Gauthier hadde tatt sin forrige plass, den gule ansiktshuden syntes litt efter litt å bli strammere – «Vi vil også høre vår Rosa’s mening – vi er ikke hårdhjertet, oh nei, madame! Nettop, i det sekund madame gjorde oss den ære å tre innenfor, satt vi her, mine små døtre og jeg, og talte om dette brev…»

«Ja nettop,» bekreftet madame Bono.

«Vår papa har dessverre grunnet vår avreise ikke tid til å skjenke saken sin hele opmerksomhet! Vi må selge våre hester, våre deilige dyr, madame! Min stakkars Charles er utrøstelig! Men hvad skal vi gjøre? Vi er fattige folk!»

«Oh ja, meget fattige.»

Marthina kremtet. Dette brev – hun og monsieur hadde tatt det alvorlig?

«Men madame!» Moren løftet de fete, nakne armene – «Hvad tror De om oss? Vi er dannede mennesker! Monsieur Gauthier tilhører Frankrikes adel, vår gamle franske ridderadel, madame! Skulde vi ikke ta et brev som dette alvorlig? Monsieur Adam er ung – han er ikke fransk – han tilhører en visstnok borgerlig, men høit aktet familie – vær forsikret madame, vi vil skjenke hans tilbud den alvorligste overveielse!»

Marthina stirret på henne, åpnet lebene – men det kom ikke en lyd.

Fortrolig lenet madame Gauthier sig frem over bordet.

«Blott et lite spørsmål, madame! Vi er franskmenn, vi må følge vårt lands sed og skikk! En affære som denne må jo ordnes mellem de søte barns foreldre, hvad kjenner våre uskyldige små til verden? Er vi ikke av Gud innsatt til å beskytte dem og handle for dem? Min cherub der, min Rosa, er ren og uvitende som en konvall! Hvad gir De Deres sønn i medgift, madame? Eller har monsieur Adam måskje allerede sin egen formue?»

«Men min gode madame – men min gode madame! Hvad tror De om oss! Formue! Vi er fattige, fattige! Adam har sin utdannelse foran sig! Han er blott en dreng, en stakkars dreng i sin fars hus!»

Ordene bruste fra Marthina – straks efter bet hun sig i leben av fortrydelse. Hun hadde forløpet sig – i sin overilelse hadde hun nedlatt sig til å svare dette narraktige mennesket!

«Oh, hvor sørgelig! Oh, da frykter jeg intet vil nytte!» Et trefoldig sukk fulgte den gamles utbrudd, Rosa og hennes søster bøide bedrøvet hodet. «Mais – il est trés gentil, votre Adam – faut I’ accoupler àune personne riche, madame!»

Marthina hadde reist sig, de store blå øinene glitret av harme.

«Hvad tror De om mig – tror De jeg er kommet for at – for at…» røsten stokket sig i strupeni strupen] rettet fra: strupen (trykkfeil) på henne: «Gi mig min sønns brev!» ropte hun. – «Gi mig straks det ulykksalige brev!»

Madame Gauthier løftet de svære skuldrene så høit, at halsen forsvant.

«Rosa, mitt barn,» sa hun blidt. «Har du hr. Adams brev?»

«Min sønns navn er Stampe.»

«Si, si! Men det er så svært for vår tunge, madame! Vi kaller ham alltid Adam, alltid! Vi har hans tillatelse til å si Adam – ja da, ja da!»

Rosa stod opreist borte ved sengen. Nu førte hun hurtig hånden ned på sin barm og tok op et lite sammenfoldet papir. Et nu av et sekund senket de mørke vippene sig helt ned mot kinnet, så bøide hun sig hastig, kysset papiret, smilte:

«Si det til ham, vær så snild! Si at jeg har kysset det, dér! Der har jeg satt mine leber! Det er min hilsen til ham! Men madame…» Hun kom nu like hen til Marthina, la brevet i hennes hånd og sa ganske lavt, uten å se op: «Han er så snild, så god… Men, han er for meget barn, Deres sønn – oh, alt for meget!»

Uten et ord tok Marthina brevet. Så prøvde hun å finne lommen i sitt folderike skjørt, men forgjeves. Hennes fingrer lot sig ikke styre for skjelving. Da vilde de alle hjelpe henne – et øieblikk famlet tre par ivrige hender omkring i hennes skjørter.

«Det er det samme! Det kan være det samme! La det være! Jeg kan gjemme det her!» Og hun lot Adams brev forsvinne i kjoleåpningen på samme sted hvor Rosa hadde forvart det.

De lot døren stå åpen efter sig. Mor og døtre fulgte den fremmede ut på gangen, deres farvel og gode ønsker vedblev, mens Marthina forsiktig steg for steg lette sig nedover den steile, mørke trappen.

Je m’en moque! Papegøiens røst var den siste hun hørte.

Vel utenfor gatedøren trykket hun hendene mot brystet. Der inne lå Adams brev. De hadde gitt henne det straks, villig, uten protest! De var ikke samvittighetsløse mennesker, som fru Lucinde hadde trodd – de var ærlige artister!

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Huset i Søgaten

Nini Roll Ankers roman Huset i Søgaten kom ut i 1923. Sammen med I amtmandsgaarden og Under skraataket danner den en historisk romantrilogi som følger embetsmannslekten Stampe fra Trondheim i flere generasjoner, fra 1840-årene fram til første verdenskrig.

Sentrale temaer er generasjonsmotsetninger, klasseskiller og et samfunn i endring.

Les mer..

Om Nini Roll Anker

Nini Roll Anker var en produktiv forfatter. Allerede i 1898 ga hun ut romanen I blinde (under psevdonymet Jo Nein), men den egentlige debuten kom først i 1906 med novellesamlingen Lil-Anna og andre. I løpet av de neste tiårene skrev hun hele 18 romaner (noen av dem under psevdonymet Kåre P.), tre novellesamlinger, fire skuespill og en erindringsbok (Min venn Sigrid Undset, utgitt posthumt i 1946).

Les mer..

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.