De svake

av Ronald Fangen

VII.

150Da Terje Gude kom ind paa hotelværelset blev han en lang stund staaende stille like ved døren, han tok sig til panden og lukket øinene, han blev pludselig svimmel, værelset gik rundt for ham, lyset forekom ham at være blændende sterkt. Han følte at han hurtig mistet bevisstheten, hans tanker blev spinkle og syke, han husket tilslut bare Gottfred Harms ansigt, slik som det var et eneste øieblik og han husket hvad Harm sa da: Det kan forresten være likegyldig nu i nat.

Ordene forekom ham at være en verden av uhygge og fortvilelse, han var ikke i stand til at bedømme deres mening, men han kjendte det som en skjæbnesvanger sikkerhet i sig at de hadde en stor og fortvilet betydning.

151Men saa kunde han ikke længer huske noget; han gled sammen ned paa gulvet. Og han laa der besvimet en kort stund.

Han vaagnet igjen med et rykk og satte sig ret op og ned paa gulvet. Han følte sig nu klar og vaaken, han husket ord til andet hvad Harm hadde fortalt ham og han tænkte det hele nøiagtig igjennem. Han sa til sig selv: hvorfor fik jeg denne betroelse av ham, han hadde jo slet ikke behøvet at si det til mig og jeg vilde aldrig ha tænkt det om ham. Er det fordi han kan vite at jeg er taus. Men maa det ikke være en dobbelt pine at betro sig og gjøre et andet menneske delagtig i sit væsen og i sin hemmelighet?

Samtidig tænkte han, at han ikke kunde gi Harm nogen hjælp, nogen tillid til livet, mot til at fortsætte det. Aa om han bare selv kunde se livet som en helhet, se selve dets facade, klar og forstaaelig. Han saa det bare i enkeltheter, det væltet sig paa ham i evige, splittende indtrykk. Hvordan skulde han kunne hjælpe.

Han blev sittende paa gulvet en stund, saa smilte han av sig selv og reiste sig. Det var 152koldt i værelset, men han vilde ikke lægge sig. Han vilde reise; der var intet mere at gjøre for ham her. Han vilde opsøke Harm imorgen igjen og si farvel til ham. Saa vilde han reise. Han hadde intet at reise til og intet at utrette, men han trængte til bevægelsen, til at føle at noget foregik.

Han satte sig ved bordet. Han kom til at huske fra bibelen: om du bare var varm eller kold … Ja, det var i øieblikket hans fortvilelse at han var lunken, at livet var halvkoldt, at han ingen styrke følte og ingen træthet, at han var grepet av en stor, sløv likegyldighet. Aa, hvor han gjerne skulde ha været intenst med fra dag til dag, ha et stort arbeide, elske, rase gjennem livet og ikke slentre.

Han kom med ett til at tænke paa at han hadde tat med sig mange papirer hjemmefra, de laa alle i hans kuffert. Han gik bort og begyndte at rote i dem og fandt der en stor, gul, forseglet konvolut. Utenpaa stod det:

Til Terje.

Det var skrevet med morens fine, spinkle skrift. Gude stod med brevet i haanden, han 153forstod ingen ting. Saa tok han og aapnet det. Det var et langt brev, han gik rolig bort til bordet og læste det:

Kjære Terje!
I den sidste tid har jeg visst at jeg kommer til at dø snart. Der er en slik rar følelse ved at vite det. Jeg har ikke nogen gang været ræd for døden, jeg har levet et rikt liv og hvis man har det frygter man ikke for den, tror jeg. Jeg har jo tænkt meget paa den og jeg er selvfølgelig ikke blit klar over hvad den er og hvad den betyr, men jeg er saa sikker paa at jeg faar en god død, – og det er jeg lykkelig over, for jeg vil saa nødig at du skal opleve at din mor viser sig svak eller ulykkelig i døden. Det har jeg aldrig villet være i mit liv, skjønt det ofte har været vanskelig at holde sig oppe. Jeg vet ikke hvad bestemmelsen med livet er og jeg har ikke tænkt meget over det, jeg har bare forsøkt at være samlet og hel selv til trods for alle ting. Ellers kunde jeg ikke klare det. Men jeg er lei for at dø nu, fordi jeg gjerne vilde ha snakket med dig en gang og fortalt dig litt om det jeg vet om og ikke 154du; men det kan jeg ikke nu, jeg synes du er for ung og jeg er saa glad i at vite at du har det godt, at der ikke er nogen skygge over din glæde og at den ikke trues av det værste i verden, den endeløse reflektion, som man ikke kan holde i kontrol og herske over. Aa hvor jeg ønsker for dig at du skal reddes, at du skal finde den vei hvor du kan gaa hel og god og ubekymret uten at støte og staa fast. Forresten er det jo rigtig at jeg dør nu; du skal ut nu, det er vel tiden og vi maa skilles da allikevel. Og at være alene vilde jeg ikke kunne klare, at følge dig og væme dig længer vilde jeg heller ikke klare; naar vi kommer paa andre steder vil jeg gaa til grunde av angst for alt som kan hænde dig, hver dag jeg ser dig glad og ser at dine øine er aapne og bestemte vil jeg tænke: Men imorgen? Desuten skal en mand være alene naar han begynder livet selvstændig. Og naar han har vundet sig selv og har fundet sin plads er det ikke hans mor, som skal være hos ham, men en mor for hans barn. Dette er en jevn visdom, lille Terje, – og du smiler vel kanske ved at læse det. Forresten vil 155jeg haabe at du ikke gjør det. Men jeg er altsaa tilfreds med det at jeg skal dø nu, – og den lille rædde stilhet foran døden skal vi vel ha, den er saa naturlig.

Disse vaardøgn er underlige; jeg kan ikke komme til ro, jeg faar ikke sove om natten, jeg synes heller ikke det er hyggelig at ligge vaaken i mørke, jeg forstaar ikke hvad det kommer av, men jeg liker ikke mørket – ogsaa denne blæst døgnet rundt, jeg sitter her i din fars arbeidsværelse og hører at alle bølgerne bestandig, bestandig hvæser op over stranden. Det minder mig saa om en gang før i mit liv, det er uutholdelig at tænke paa det. For der er ogsaa noget andet jeg hører nu, men jeg tør ikke skrive om det.

Jeg har nu om nætterne en slik følelse av tid, jeg skriver dette til dig og du vil læse det en gang om mange aar, jeg vil lægge det her et sted mellem nogen papirer og jeg er sikker paa at du skal finde det naar den rigtige tid er inde; slikt stoler jeg paa. Men hvordan vil du da være, ja, det er jo dumt at spørre om slikt, – det er bare usigelig rart at tænke frem gjennem saa mange aar, 156du vil kanske nervøst lete gjennem alle skuffer her og gaa med tunge skridt og stort, sort skjeg gjennem værelserne og du vil ikke vite hvad du skal gjøre, hvor du skal være, jeg synes jeg ser dine øine flakke, syke av usund længsel. Nei, aa, dette er bare snak; slik blir du aldrig, hvor vil jeg hen. – Men du kan vel ikke forstaa hvor det er vanskelig at snakke slik ut i fremtiden, jeg vet næsten ikke hvordan jeg skal skrive og hvem du er. Men jeg faar slik klarhet over alle minder, jeg husker alle ting nu. Jeg synes det er som om alt i mit liv møtes her om nætterne, fortiden og døden og din fremtid, Jeg sitter og ser likesom ut over det, det er derfor jeg har en saa stor følelse av tid, jeg kan se til alle kanter, nu er der intet som hindrer.

Mest av alt frygter jeg for dig, Hvis jeg har gjort galt overfor dig, saa har jeg gjort saa meget galt at intet kan rettes. Men jeg tror grænseløst paa at det er rigtig at et menneske skal være samlet; jeg ser jo at du ingenting vet om livet, jeg kunde og jeg skulde vel kanske fortælle dig noget. Men jeg kan det ikke. Jeg vil ikke se dig grublende og 157sønderrevet, jeg vil ikke ødelægge noget av dig. Og hvis du greier det, hvis du bare finder de rette mermesker, – hvor du da vil faa det endda mere godt. Hvor du da vil kunne ta alt som sker og alt som aapner dine øine og avslører det usigelig rædselfulde og det hæslige sikkert, da vil det være den rigtige tid og du kan da forstaa hvad det er det gjælder. Nu vilde du bare synke ned i rot og lede og gaader. Det skal du ikke Terje. Og hvis det er galt av mig at jeg ikke vil du skal det, hvis det siden gaar dig galt fordi du er uten kundskap og lettere end nogen at ramme, saa maa du vel ogsaa forstaa hvorfor jeg nu tænker som jeg gjør. Dette maa jeg skrive klart, dette maa du skjønne. – Jeg vet ikke, jeg synes at det største og merkeligste i livet er de udelte mennesker, jeg tror det er dem som har magten, de som skaper værdierne og alt som er trygt. Jeg er ikke egentlig religiøs, men jeg læser nu av og til Johannes aabenbaring og jeg tænker ofte paa det, som staar der et sted:

«Og jeg saa himlen oplatt, og se, en hvit hest og den der sat paa den, kaldes trofast 158og sanddru og han dømmer og strider med retfærdighet.»

Jeg er ikke saa klar i mine tanker, som jeg burde være og vet heller ikke saa meget om livet, men Terje, tror ikke du ogsaa at det gjælder at være trofast, i hvert fald trofast mot sin egen sanddruhet? Hvis man er det kan man aldrig tape, aldrig virkelig bli nødt til at gi tapt … Aa, hvor det da nu er usigelig rart om nætterne, jeg er likesom foran en uhyre stilhet hvori jeg bare kan hviske de sandeste ord jeg kjender til. Men jeg vil at du skal forstaa hvad jeg har ment med dig, – det at du skulde bli et ubrytelig menneske, trofast mot din sanddruhet, ja, selv i alle fortvilede dage og selv i et liv av pine hensynsløst sanddru. Ingen av de store, ulykkelige mennesker, som følte sig forbandet og utstødt kan i længden tape naar de har reddet oprigtigheten og været sanddru, nei de dømmer og strider med retfærdighet. Og jeg tror du i alt som hænder dig vil være slik, det har jeg ret i Terje? Det er altsaa mit eneste forsvar, skjønner du, det eneste jeg har. Staar du nu og tænker at din stille og smilende mor, – 159ja jeg vet du er glad i mig, – at hun i grunden var kjedelig og moraliserende, bløt og dum som de fleste kvinder. Aa nei, det gjør du nok ikke.

Det er i grunden godt at sitte her og skrive til dig nu om nætterne, jeg glemmer hvor det er koldt, glemmer blæsten og bølgerne, som larmer slik. Men alle blomsterne har frosset for mig, det har ikke hændt mig paa mange aar, ikke siden det aaret, da du blev født. Da frøs de alle sammen og jeg fik ikke nogen ordentlig have den sommer. Jeg syntes det var saa uhyggelig da, aa hvor det var øde her, en fortvilet tid. Hvis jeg bare hadde mot nok skulde jeg fortælle, jeg tror jeg blir syk av det.

Du har ofte spurt mig om din far, men jeg har forresten undret mig over at du ikke har spurt mere om ham. Jeg har stundom hat en vanvittig nysgjerrighet efter at vite hvad du tænker om ham. Og saa har jeg villet vite om du ligner ham, der er noget ved hodeformen som er hans og av og til har du det samme uttryk om munden.

*

160For en vond dag dette har været, jeg har drømt saa meget inat og siden har jeg ikke kunnet faa fred. Hvad skal jeg finde paa at gjøre. Nu til natten tør jeg ikke gaa og lægge mig, jeg føler mig forfulgt, den gode tid er borte. Jeg skal dø snart, jeg klarer ikke dette længer. Men du maa ikke vite det.

Jeg drømte at du kom til mig og at du var aldeles lik din far; Terje, vet du hvad det betyr? Dit skjeg hang i tafser, dit haar var drivvaatt, dine øine var gale av rædsel og munden slapt forvredet, slik som hans var. Jeg var aldeles rædd dig, jeg kunde ikke hjælpe dig, jeg kunde ikke en gang ta dit hode ind til mig, tænk det, jeg turde ikke ta dit hode ind til mig og klappe dig. Saa gik du bortover gulvene og jeg hørte hans skritt, de tunge, tunge, tunge skritt. Da jeg vaagnet hørte jeg endnu skrittene, ja, et par minutter hørte jeg dem her inde fra, og jeg laa lysvaaken. Hvad skal jeg gjøre. La mig nu fortælle dig om ham, din far, som bare har set dig nogen dager av dit liv og som ikke kunde klare at være hos dig, han graat første gang og siden var han næsten aldrig inde i 161vort værelse. En dag reiste han ut av landet og døde.

Han var alt en berømt mand da jeg traf ham, jeg var tyve aar og han omtrent firti, næsten like gammel som jeg er nu. Han var stor og mørk, hans blik var ubestemt og drømmende, men han var vakker og sterk, han var frygtet og beundret, – hvor jeg blev fængslet av ham. Han konverserte ikke, han snakket i store utbrudd og saa bestandig bort. Han snakket ogsaa om rare ting, ikke egentlig om sit arbeide, men om naturen, om fjeldene og om gammel literatur, sagn og krøniker. Han virket ikke saa klok, men intens og farlig og hemmelighetsfuld. Han tjente ustyrtelig og han var visst kold og hensynsløs overfor alle mennesker. Der har været folk her ute paa øen, som med skjælvende stemmer har bedt om at faa snakke med ham; men han har bare sagt, at han ikke vilde ta imot. Og da har ingen spurt op igjen, bare snud sig og gaat, Jeg husker endda en ældre mand, en fin og høi mand, – aldrig har jeg set et legeme røbe saa megen fortvilelse, som da han gik nedover veien efter at din far negtet 162at snakke med ham. Jeg stod i vinduet og saa efter ham. Men jeg har aldrig visst hvad de menneskene egentlig vilde. Din far har aldrig sagt et fortrolig ord til mig. Jeg likte ham ikke nogen gang, men jeg tænkte stadig paa ham og der var en tid hvor jeg bare længtet efter at høre ham snakke. Og han sa en dag at han gjerne vilde gifte sig med mig. Han hadde ogsaa snakket til mine forældre, og de vilde det. Jeg tænkte, at jeg da vilde lære ham at kjende og der er ingen jeg nogen sinde har været saa nysgjerrig efter at kjende. Og jeg trodde at jeg skulde gjøre ham rolig. Men jeg elsket ham vel ikke og heller ikke nogen anden. Nei, det er bare dig jeg har elsket, min gut.

Jeg visste ingen ting om hans fortid, ikke andet end at jeg hørte folk sa, at han hadde levet vildt. Det interesserte mig ikke. Men jeg kom aldrig til at vite noget om ham. Han var aldrig indenfor mit væsen, han var bestandig fjern for mig; – da vi blev gift flyttet vi hit til øen, som han kjøpte og han lot det indrette slik, som du nu kjender det, uten 163noget hensyn stort og dyrt og deilig. Da jeg gik og ventet dig var han paa reiser.

Saa kom han hjem pludselig en morgen, jeg vaagnet av at jeg hørte ham gaa her inde, frem og tilbake. Jeg laa vaaken og stille i næsten to timer og han gik frem og tilbake her inde hele tiden. Saa kom han ind til mig, han stod uten videre i døren, jeg hikket uvilkaarlig øinene og hans stemme lød ganske fremmed, dyp og haard da han sa:

Hvordan har du det?

Da saa jeg op – og han var gysende at se paa. Haaret hang tafset, skjegget var saa sort og trevlet og øinene saa ingensteder hen, – slik som du var i drømmen inat. Men han maa ha merket at jeg skjalv av en uforklarlig ængstelse, han gik og slog døren igjen. Saa bodde han her til du var født. Du blev født paa denne tid om vaaren og det var ogsaa da stormfulde, kolde dage, blomsterne frøs. Din far sa dage ad gangen næsten ikke et ord, han laa her i arbeidsværelset om nætterne, jeg hørte bare hans skritt, dag og nat. Den morgen da du blev født sat han stille der inde. Og først om ettermiddagen kom 164han ind til os. Han blev staaende litt i døren, saa gik han bort og saa paa dig. Han stod længe og stirret og pludselig rystet hele hans legeme, han hulket høit og løp ut. Siden var han omtrent aldrig inde hos os. Og en ny morgen kom han til mig og sa han maatte reise til utlandet; han hadde nogen vigtige forretninger. Han satte sig paa sengekanten, tok min haand og klappet den. Saa sa han lavt:

Du skal ikke være bitter mot mig; jeg skal si dig at jeg er saa syk, saa forfærdelig syk. Men ha det godt nu til jeg kommer hjem, da skal vi faa det bedre.

Han kysset min pande og gik.

Jeg blev syk efterpaa og om nætterne laa jeg i feber og hørte meget rart. Jeg hører det samme nu om nætterne, det er vel bare vinden og sjøerne. Men jeg husker at jeg i fire nætter hørte at der var nogen som rodde og rodde hit mot øen, det var hidsige, hurtige aaretak, hvilken fortvilelse der var i dem. Og jeg visste at baaten ingen vei kom. Men nat efter nat rodde nogen utenfor øen her. Den femte aften kom gamle Per med posten, 165der var ogsaa et telegram, det var fra konsulatet i Wien, han var død paa et hotel der. Otte dage efter kom hans bag age tilbake, der laa noget blodig tøi og et brev som bare sa at han var saa syk, han kunde ikke mere. Men pas paa vort barn og ha det altid godt. Og tilgi mig.

Jeg tænker paa nu om nætterne hvordan jeg kunde greie mit egteskap, hvorfor jeg ikke reiste mig mot hans taushet. Jeg maa vel ha været hypnotisert av ham eller magtstjaalet, men jeg turde ikke, jeg kunde ikke greie det.

Slik var det altsaa. Jeg hører ogsaa nu, det er vel indbildning, baaten som nogen ror, men som ikke kommer frem. Og de samme hidsige aaretak. Men jeg er ikke ængstelig inat, jeg tror jeg er kommet til ro nu. Jeg vet jo at jeg skal dø og jeg kan visst ikke gjøre mere for dig. Om jeg usynlig kunde være hos dig og hjælpe dig. Nei, men vær aapen Terje, luk dig ikke inde, vær villig overfor livet. Jeg holder slik av dig, aa da du var liten gut og fløi omkring her og sovnet om eftermiddagen med hodet i mit fang, eller gik og leiet mig, – din haand var saa varm og 166brun. Jeg er taknemlig fordi jeg hadde dig, Jeg har levet et rikt liv. Jeg har værnet mig mot alle minder med dig, Jeg har villet ha det lyst her, blomster og smil og sommer. Jeg har villet samle mig og ta dig op i mig, dig har jeg følt med hele mit væsen. Og jeg har villet at du skal begynde livet uten nogen skygger i dit sind, uberørt, hel og sterk.

Jeg kan jo ikke vite om jeg har gjort ret og hvordan det vil gaa. Men vær aapen, – ogsaa i hvert fald være sanddru. Det vet jeg forresten du blir.

Nu har jeg da skrevet dette; du bør vel vite det en gang, Jeg ønsker du kan lægge det væk naar du har læst det like rolig som jeg er nu da jeg er færdig med at skrive, – rolig fordi du har kunnet klare at værne dig, hjulpet av alt det jeg ønsker for dig.

Din Mor.

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om De svake

Romanen De svake ble utgitt første gang i 1915 og var Ronald Fangens debutverk.

Homofili er et sentralt tema i boken, og Fangen var en av de første som tok opp dette temaet i norsk litteratur. Men vel så mye handler romanen om ensomhet, isolasjon og følelsen av utilstrekkelighet.

Se faksimiler av førsteutgaven fra 1915 (nb.no).

Les mer..

Om Ronald Fangen

Ronald Fangen var forfatter, journalist, kritiker og debattant. Han var en sentral skikkelse i den norske offentligheten fra 1915 til han døde i 1946.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.