En glad Gut

av Bjørnstjerne Bjørnson

Niende Kapitel.

En Lørdag midtsommers roede Thore Pladsen over Vandet forat hente sin Søn, som om Eftermiddagen skulde komme fra Landbrugsskolen, hvor han var færdig. Moderen havde havt Leiekone flere Dage i Forveien, alt var rent og skuret, Kammeret var gjort istand for lang Tid siden, Ovn var sat ind, og der skulde Øyvind bo. Idag bar Moderen friskt Løv derind, lagde rent Linned tilrette, redede op Sengen og saae ud alt imellem, om nogen Baad skulde ro over Vandet. Inde var stor Opdækning og altid noget, som manglede, eller Fluer at jage væk, og i Kammeret var Støv, bestandig Støv. Endnu kom ingen Baad; hun hvilte sig paa Vindueskarmen og saae udover; da hørte hun Skridt tæt ved sig op i Veien og vendte Hovedet; det var Skolemesteren, som langsomt kom nedover støttende sig til en Stok, thi 62Hoften var daarlig. De kloge Øine gik roligt i Hovedet; han standsede og hvilte, nikkede til hende: «Endnu ikke kommen?» – «Nei, jeg venter dem hvert Øieblik.» – «God Høtørke idag.» – «Men hedt at gaa for gammelt Folk.» – Skolemesteren saae smilende paa hende: «Har ungt Folk været ude idag?» – «Har saa, men er gaaet igjen.» – «Javist, ja; skal vel træffes ikveld etsteds.» – «Skal vel saa, ja; Thore siger, de skal ikke mødes i hans Hus, før de har de gamles Samtykke.» – «Rigtig, rigtig.» – Om en Stund raabte Moderen: «Der tror jeg næsten, de kommer.» – Skolemesteren saae længe bortover. «Jo, det er dem»; hun gik fra Vinduet, og han gik ind. Da han havde hvilt lidt og drukket, drog de ned til Søen, medens Baaden pilte fremover mod dem med stærk Fart, thi baade Fader og Søn roede. De roende havde kastet Trøien, det hvidnede under Aaren, derfor var Baaden snart Side om Side med dem, Øyvind vendte Hovedet og saae op, han traf de to ved Støden, hvilte Aarene og raabte: «God Dag, Mor, god Dag, Skolemester!» – «For voxent Maal han har faaet,» sagde Moderen, hun tindrede i Ansigtet; «aa nei, aa nei, han er lige lys,» lagde hun til. Skolemesteren tog Stød mod Baaden, Faderen lagde Aarene ind, Øyvind sprang forbi ham og op, gav først Moderen Haanden, saa Skolemesteren, han lo og lo igjen og ganske mod Bønders Skik fortalte han strax i en rivende Strøm om Examen, Reisen, Bestyrerens Attest, gode Tilbud; han spurgte om Aarsvæxten, Kjendinger, undtagen en, Faderen holdt paa og bar op af Baaden, men vilde nok ogsaa høre, mente derfor, det kunde staa hen, og fulgte med. Og saa bar det opover, Øyvind lo og fortalte, Moderen lo med, for hun vidste slet ikke, hvad hun skulde sige, Skolemesteren drog sig langsomt ved Siden og saae klogt paa ham, Faderen gik ærbødigt lidt længer borte. Og saadan kom de hjem. Han var glad 63over alt, han saae, først over at Huset var malet, saa over at Kværnhuset var udvidet, saa over at Blyvinduerne var udtagne i Stuen og Kammeret, hvidt Glas kommen istedetfor grønt og Vindueskarmen større. Da han kom ind, var alting saa forunderlig smaat, som han slet ikke havde husket det, men saa muntert. Klokken kaklede som en fed Høne, Stolene var udskaarne, næsten som de vilde snakke, hver Kop paa det dækkede Bord kjendte han, Gruen smilte saa hvidkalket: Velkommen; Løv stod og duftede langs Væggene, Ener laa strøet paa Gulvet og talte om Høitid. De satte sig ned for at spise; men der blev dog ikke stort spist, thi han snakkede uden Ophør. De betragtede ham nu hver enkelt med mere Ro, opdagede Forskjel og Lighed, saae paa det, som var aldeles nyt ved ham, lige til de blaa Klædesklæder, han gik i. Engang han havde fortalt en lang Historie om en af sine Kammerater og endelig sluttede, saa der blev en liden Stands, siger Faderen: «Jeg forstaar næsten ikke et Ord, af hvad du siger, Gut; du taler da saa overhændig fort.» – De slog i en Latter allesammen og Øyvind ikke mindst; han vidste meget godt, det var sandt, men det var ham ikke mulig at tale langsommere. Alt det nye, han paa sin store Udfart havde seet og lært, havde saaledes grebet hans Indbildningskraft og Opfatning og saaledes jaget ham ud af vante Forhold, at Kræfterne, der længe havde hvilet, var som opskræmte, og Hovedet kom i uafladeligt Arbeide. Endvidere lagde de Mærke til, at han havde for Vane hist og her rent vilkaarligt at tage to, tre Ord op igjen, atter og atter op igjen af lutter Travlhed; det var, som han snublede over sig selv. Sommetider faldt det latterligt, men saa lo han, og glemt var det. Skolemesteren og Faderen sad og speidede, om noget af Omtanken var gaaet bort, men det lod ikke saa; han huskede alt, var selv den, som mindte om, de burde losse Baaden, pakkede strax ud sit Tøi og 64hængte op, viste frem sine Bøger, sit Uhr, alt det nye, og det var vel bevaret, sagde Moderen. I sit lille Værelse var han overmaade glad, han vilde være hjemme for det første, sagde han, hjælpe til med Høonnen og læse. Hvor han siden skulde hen, vidste han ikke, men det var ham akkurat det samme. Han havde faaet en Raskhed og Kraft i Tænkningen, som forfriskede, og en Livlighed i at udtrykke sin Følelse, som gjør den saa godt, der hele Aaret igjennem blot lægger an paa at holde tilbage. Skolemesteren blev 10 Aar yngre.

«Nu er vi komne saa langt med ham», sagde han straalende, da han reiste sig forat gaa.

Da Moderen var kommen ind fra det sædvanlige Følge til Stenhellen, bad hun Øyvind ud i Kammeret. «Der er en, som venter paa dig Kl. 9», hviskede hun. «Hvor?» – «Oppaa Berget.»

Øyvind saae paa Klokken, og den gik til 9. Inde kunde han ikke vente, men gik ud, kløv opover Berget, standsede deroppe og saae. Hustaget laa tæt opunder; Bustene paa Taget var blevne store, alt Ungtræ omkring, hvor han stod, var ogsaa voxet, og han kjendte hvert et. Han saae nedover Veien, som gik langs Berget og havde Skogen paa den anden Side. Veien laa graa og alvorlig, men Skogen stod med al Slags Løv, Træerne var høie og bent voxne, inde i den lille Bugt laa et Fartøi for slappe Seil; det var ladet med Planker og ventede Vind. Han saae udover Vandet, som havde baaret ham frem og tilbage, det laa stille og blankt, nogle Søfugle fløi over, men uden Skrig; thi det var sent. Faderen kom gaaende fra Kværnen, standsede paa Stenhellen, saae udover ligesom Sønnen, gik derefter ned mod Vandet for at forsyne Baaden mod Natten. Moderen kom ud paa den ene Side af Huset, thi hun kom fra Kjøkkenet; hun saae op mod Berget, idet hun gik 65over Tunet med noget til Hønsene, saae atter op og nynnede. Han satte sig ned forat vente; Smaaskogen voxede tæt, saa han ikke kunde se langt indover, men han lyttede til den mindste Støi. Længe var det blot Fugl, der fløi op og narrede ham, snart igjen et Ikorn, som hoppede over i et andet Træ. Men endelig knager det længer borte, standser lidt, knager igjen; han reiser sig, Hjertet banker, og Blodet sprøiter ham til Hovedet, da bryder det i Buskene tæt ved ham, men det er en stor lodden Hund, som kommer og ser ham, standser da paa tre Ben og rører sig ikke. Det var Hunden paa Øvre-Heidegaardene, og tæt bag den knager det igjen, Hunden vender Hovedet og logrer, nu kommer Marit.

En Busk holdt Kjolen, hun vendte sig forat løse, og saadan stod hun, da han først saae hende. Hun havde bart, oprullet Haar, saadan som Gjenterne pleiede at gaa i Hverdagslaget, hun havde en stærk rudet Livkjole uden Ærmer, intet om Halsen uden den nedfaldende Linnedkrave; hun havde stjaalet sig lige fra Markarbeidet og havde ingen Pynt turdet gjøre. Nu saae hun op paa Skakke og smilte; det lyste i de hvide Tænder og under de halvlukkede Øienlaag; hun stod saadan lidt og pillede, men saa kom hun og blev mere og mere rød for hvert Skridt. Han gik hende tilmødes, tog hendes Haand mellem begge sine. Hun saae dybt ned og saadan stod de.

«Tak for alle dine Breve», var det første, han sagde, og da hun nu saae op lidetgrand og lo, følte han, at hun var det mest skjelmske Trold, han kunde møde i en Skog; men han var fangen, og hun var det nok ikke mindre. «Hvor stor du er bleven», sagde hun, men mente noget ganske andet. Hun saae mere og mere paa ham, lo mere og mere, han lo ogsaa, men de sagde ingen ting. Hunden havde sat sig paa Skrænten og saae ned paa Gaarden; Thore bemærkede dette Hundehoved nede 66fra Vandet og kunde for sit Liv ikke begribe, hvad det var, som viste sig oppaa Bjerget.

Men de to havde nu sluppet hinanden og begyndte saa smaat at tale. Og da han først var begyndt, blev han snart saa kringmælt, at hun maatte le ham ud. «Ja, ser du, det er, naar jeg er glad, rigtig glad, ser du; og da det blev godt mellem os to, da var det, som der sprang op et Laas indeni mig, sprang op, ser du.» Hun lo. Siden sagde hun: «Alle de Breve, du sendte mig, kan jeg næsten udenad.» – «End jeg dine da! Men du skrev bestandig saa kort.» – «Fordi du bestandig vilde have det saa langt.» – «Og naar jeg vilde, vi skulde skrive mere om en Ting, saa svang du bort.» – «Jeg tager mig bedst ud, naar du ser Halen, sagde Huldren.» – «Men det er sandt, aldrig har du sagt mig, hvorledes du blev kvit Jon Hatlen?» – «Jeg lo.» – «Hvorledes?» – «Lo; veed du ikke, hvad det er at le?» – «Jo, le kan jeg!» – «Faa se!» – «Har du hørt sligt! Jeg maa da have noget at le af.» – «Det behøver ikke jeg, naar jeg er glad.» – «Er du glad nu, Marit?» – «Ler jeg nu da?» – «Ja, det gjør du!» – han tog begge hendes Hænder og slog dem sammen klask i klask, medens han saae paa hende. Her begyndte Hunden at knurre, siden reiste den Haar og satte i at gjø bent ned, den blev sintere og sintere, tilsidst ganske rasende. Marit sprang forskrækket tilbage, men Øyvind frem og saae ned. Det var hans Fader, den gjøede paa; han stod tett under Berget med begge Hender i Lommen og saae op paa Hunden. «Er du der, du ogsaa? Hvad er det for en gal Hund, du har der oppe?» – «Det er en Hund fra Heidegaardene», svarte Øyvind noget forlegen. – «Hvordan Pokker er den kommen derov?» – Men Moderen havde seet ud fra Kjøkkenet, thi hun havde hørt den skrekkelige Støi, og hun forstod alt, lo og sagde: «Den Hunden 67farer her hver Dag, saa det er ikke noget underligt.» – «Det var da ogsaa en glubsk Hund.» – «Den bliver bedre, naar en klapper den», mente Øyvind og gjorde saa; Hunden taug, men knurrede. Faderen gik troskyldig ned, og de to var frelste for Opdagelse.

«Det var nu dengang», sagde Marit, da de atter mødtes.– «Bliver det værre siden, mener du?» – «Jeg kjender en, jeg, som vil passe os op.» – «Din Bedstefar?» – «Netop.» – «Men han skal ikke gjøre os noget.» – «Aldrig det Slag.» – «Og det lover du?» – «Ja, det lover jeg, Øyvind.» – «Hvor vakker du er, Marit.» – «Saa sa’ Ræven til Ravnen og fik Osten.» – «Du kan tro, jeg ogsaa vil ha’ Osten.» – «Men du faar den ikke.» – «Men jeg tar den.» Hun vendte Hovedet, og han tog den ikke. – «Jeg skal sige dig et, jeg, Øyvind», hun saae op fra Siden. – «Nu?» – «Hvor styg du er bleven!» – «Du vil nok gi’ Osten alligevel.» – «Nei, det vil jeg ikke», hun vendte sig bort paany.

«Nu maa jeg gaa, Øyvind.» – «Jeg skal følge dig, jeg.» – «Men ikke ud af Skogen; da kan Bedstefar se dig.» «Nei, ikke ud af Skogen. Kjære, løber du?» – «Vi kan ikke gaa Side om Side her.» – «Men sligt er da ikke Følgeskab?» – «Tag mig da!» – Hun løb, han efter, og hun hang snart fast, saa han tog hende. – «Har jeg nu taget dig for bestandig, Marit?» han havde Haanden om hendes Liv. – «Jeg tror det», sagde hun sagte og lo, men var baade rød og alvorlig. Nei, nu maa det ske, tænkte han, og han tog og vilde kysse hende; men hun bøiede Hovedet ned under hans Arm, lo og løb. Hun standsede dog borte ved de sidste Træer; «naar skal vi saa mødes igjen?» hviskede hun. – «Imorgen, imorgen!» hviskede han tilbage. – «Ja, imorgen!» – «Farvel»; hun løb. – «Marit!» og hun standsede. – «Du, det 68var rart, at vi mødtes først oppe paa Berget.» – «Ja, det var faa»; hun løb igjen.

Han saae længe efter hende, Hunden foer foran og gjøede, hun efter og hyssede. Han vendte sig, tog Huen og kastede ende op, tog den igjen og kastede; «nu tror jeg nok, jeg begynder at blive glad, jeg», sa’ Gutten og sang hjemover.


Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om En glad Gut

Bjørnsons bondefortellinger har en sentral plass i norsk litteraturhistorie. De er på den ene siden pittoreske skildringer av livet på landsbygda i Norge på 1800-tallet og på den andre siden realistiske skildringer av et klassesamfunn i endring. Periodemessig hører de hjemme i grenseland mellom nasjonalromantikk og realisme. Fortellingen En glad gut er den siste av Bjørnsons bondefortellinger og utkom først som føljetong, etter hvert som bok i 1860. Den ble raskt svært populær blant leserne. Dette gjelder også flere av sangene som utgjør en del av handlingen og teksten, f.eks. «Kom Bukken til Gutten» og «Løft dit Hoved du raske Gut».

Hovedpersonen er husmannsønnen Øyvind, og hans utvikling gjenspeiler Bjørnsons politiske kamp for bedre vilkår for bondestanden i Norge. Øyvind er en snill og glad gutt, og skolemesteren hjelper ham til en utdannelse på landbruksskole. Når storbonden ser hva Øyvind kan oppnå med nye metoder på husmannsplassen, tilbyr han ham å overta gården. Med farens sparepenger klarer han å reise kapital til å etablere et mønsterbruk. Dermed kan han også overvinne klasseskillet som tidligere har skilt ham fra den store kjærligheten, storbondens datter Marit, og historien får en lykkelig, romantisk slutt.

Se faksimiler av særtrykket fra 1868 (Bokhylla.no)

Les mer om tekstens bakgrunn (Nasjonalbiblioteket).

Les mer om fortellingens andre hovedperson, skolemesteren Baard, og verset «Elsk din næste» (Nasjonalbiblioteket).

Les mer om sangen «Løft dit Hoved du raske Gut» (Nasjonalbiblioteket)

Les mer..

Om Bjørnstjerne Bjørnson

Bjørnstjerne Bjørnson var Norges store nasjonaldikter i siste del av 1800-tallet og regnes som en av «de fire store» i norsk litteraturhistorie. Han fikk stor betydning mens han levde, både som forfatter og i samfunnsdebatten. Han skrev dikt, noveller og skuespill ved siden av arbeidet som journalist, teater- og litteraturkritiker. I tillegg skrev han mange tusen brev der han i klartekst ga uttrykk for sine meninger. Mange av disse brevene er utgitt senere.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.