En glad Gut

av Bjørnstjerne Bjørnson

Tredie Kapitel.

Øyvind voxte til og blev en rask Gut; i Skolen var han blandt de første, og hjemme var han duelig i Arbeide. Det kom deraf, at hjemme holdt han af Mo13deren og i Skolen af Skolemesteren; Faderen saae han lidet til, thi enten laa han paa Fiske, eller han passede deres Kværn, hvor den halve Bygd malte.

Det, som i disse Aar havde mest Virkning paa hans Sind, var Skolemesterens Historie, som Moderen fortalte ham en Kveld, de sad ved Aaren. Den gik ned i hans Bøger, den lagde sig under hvert Ord, Skolemesteren sagde, og smøg omkring i Skolen, naar der var stilt. Den gav ham Lydighed og Ærbødighed og ligesom et lettere Nemme for alt, der blev lært. Den Historie var saadan:

Baard hedte Skolemesteren og havde en Broder, som hedte Anders. De holdt meget af hverandre, lod sig begge hverve, levede i Byen sammen, var med i Krigen, hvor de begge blev Korporaler og stod ved samme Kompagni. Da de efter Krigen kom hjem igjen, syntes alle, det var to staute Karle. Saa dør deres Fader; han havde meget løst Gods, der var vanskeligt at bytte, og derfor sagde de til hverandre, at de heller ikke dennegang skulde blive uforligte, men sætte Godset til Auktion, at hver kunde kjøbe det, han vilde, og dele Udbyttet. Som sagt, saa gjort. Men Faderen havde eiet et stort Gulduhr, som var vidt spurgt; thi det var det eneste Gulduhr, Folk paa den Kant havde seet, og da dette Gulduhr blev opraabt, vilde mange rige Mænd have det, indtil ogsaa begge Brødrene begyndte at byde; da gav de andre sig. Nu ventede Baard af Anders, at han skulde lade ham faa Uhret, og Anders ventede det samme af Baard; de bød hver sin Gang for at prøve hverandre og saae over til hverandre, medens de bød. Da Uhret var kommet op i 20 Daler, syntes Baard, det ikke var vakkert gjort af Broderen, og bød paa, til det blev henimod 30; da Anders endnu ikke gav sig, syntes Baard, at Anders ikke huskede, hvor god han ofte havde været med ham, 14endvidere at han var den ældste, og Uhret kom over 30 Daler. Anders fulgte endnu med. Da satte Baard Uhret op i 40 Daler med en Gang, og saae ikke længer paa Broderen; der var meget stilt i Auktionsværelset, kun Lensmanden nævnte roligt Prisen. Anders tænkte, der han stod, at havde Baard Raad til at give 40 Daler, havde ogsaa han, og undte ikke Baard ham Uhret, fik han vel tage det; han bød over. Dette syntes Baard, var den største Skam, som nogensinde var hændt ham; han bød 50 Daler og ganske sagte. Meget Folk stod omkring, og Anders tænkte, at saaledes kunde ikke Broderen haane ham i alles Paahør; han bød over. Da lo Baard; «100 Daler og mit Brorskab paa Kjøbet,» sagde han, vendte sig og gik ud af Stuen. En Stund efter kom en ud til ham, medens han holdt paa at sadle den Hest, han nys før havde kjøbt. «Uhret er dit,» sagde Manden; «Anders gav sig.» I samme Stund, Baard fik høre dette, foer der som en Anger igjennem ham, han tænkte paa Broderen og ikke paa Uhret. Sadlen var lagt paa, men han standsede med Haanden paa Hesteryggen, uvis om han skulde ride. Da kom meget Folk ud, Anders imellem dem, og saasnart han fik se Broderen staa borte ved den sadlede Hest, vidste han ikke, hvad Baard netop nu stod og tænkte paa, men skreg over til ham: «Tak for Uhret, Baard! Du skal ikke se det gaa den Dag, at Broder din skal træde dig i Hælene!» «Heller ikke den Dag, jeg rider til Gaards igjen,» svarte Baard bleg i Ansigtet og svang sig til Hest. Det Hus, hvori de havde boet sammen med Faderen, betraadte ingen af dem mere.

Kort Tid efter giftede Anders sig ind paa en Husmandsplads, men bad ikke Baard til Bryllups; Baard var heller ikke i Kirken. Første Aar Anders var gift, blev den eneste Ko, han eiede, funden død bortom den 15nordre Stuevæg, hvor den gik i Tjor, og ingen skjønte, hvad den var død af. Flere Uheld lagde sig til, og det gik tilagters for ham; men værst blev det, da hans Laave midt paa Vinteren brændte og alt, som i den var; ingen vidste, hvorledes Ilden var opkommen. «Dette har en gjort, som vil mig ondt,» sagde Anders, og han græd den Natten. Han blev en fattig Mand, og han mistede Hugen til Arbeide.

Da stod Baard næste Kveld i hans Stue. Anders laa paa Sengen, da han traadte ind, men sprang op. «Hvad vil du her?» spurgte han, men taug og blev staaende ufravendt seende paa Broderen. Baard ventede lidt, før han svarte: «Jeg vil byde dig Hjælp, Anders; du har det ikke godt.» – «Jeg har det, som du har undt mig det, Baard! Gaa, eller jeg veed ikke, om jeg kan styre mig.» – «Du tager feil, Anders; jeg angrer.» – «Gaa Baard, eller Gud naade baade dig og mig!» Baard gik ogsaa et Par Skridt tilbage; med dirrende Stemme spurgte han: «Vil du have Uhret, skal du faa det.» «Gaa, Baard!» skreg den anden, og Baard vilde ikke vente, men gik.

Men med Baard var det gaaet saadan til. Saasnart han hørte, at Broderen led ondt, tøede Hjertet op, men Stoltheden holdt igjen. Han fik Trang til at søge Kirken, og der tog han gode Forsætter, men han orkede dem ikke frem. Ofte kom han saa langt, at han kunde se Huset, men snart kom en ud af Døren, snart var der en fremmed, snart stod Anders ude og huggede Ved, saa der var altid noget i Veien. Men en Søndag ud paa Vinteren var han atter i Kirke, og da var Anders der ogsaa. Baard saae ham; han var bleven bleg og mager, de samme Klæder bar han som før, da de var sammen, men nu var de gamle og lappede. Under Prækenen saae han op paa Præsten, og Baard syntes, han var god og 16blid, huskede deres Barneaar, og hvilken god Gut han var. Baard selv gik til Alters den Dagen, og han gjorde sin Gud det høitidelige Løfte, at han skulde forlige sig med sin Broder, der maatte komme, hvad der vilde. Dette Forsæt gik gjennem hans Sjæl, i det samme han drak Vinen, og da han reiste sig, vilde han gaa lige bort til ham og sætte sig hos ham; men der sad nogen i Veien, og Broderen saae ikke op. Efter Prækenen var der ogsaa noget i Veien, der var formange Folk, Konen gik ved Siden af ham, og hende kjendte han ikke; han tænkte, det var bedst at gaa hjem til ham selv og tale alvorligt med ham. Da Kvelden kom, gjorde han det. Han gik lige hen til Stuedøren og lyttede, men da hørte han sit Navn nævne; det var af Konen. «Han gik til Alters idag,» sagde hun, «han tænkte vist paa dig.» «Nei, han tænkte ikke paa mig,» sagde Anders, «jeg kjender ham; han tænker kun paa sig selv.»

Der blev længe ikke sagt noget, Baard svedede, der han stod, skjønt det var en kold Kveld. Konen derinde arbeidede med en Gryde, det knittrede og bragede paa Gruen, et lidet Spædbarn græd engang imellem, og Anders vuggede. Da sagde hun disse Par Ord: «Jeg tror, I begge tænker paa hverandre uden at ville være ved det.» «Lad os tale om noget andet,» svarte Anders. En Stund efter reiste han sig, han vilde gaa mod Døren. Baard maatte gjemme sig i Vedskjulet; netop did kom ogsaa Anders for at tage et Fang Ved. Baard stod i Krogen og saae ham tydeligt; han havde lagt sine daarlige Kirkeklæder og gik i den Uniform, han havde ført hjem med fra Krigen, Magen til Baards, og som de havde lovet hinanden aldrig at røre, men lade gaa i Arv. Anders’s var nu lappet og udslidt, hans stærke, velvorne Krop laa som i et Bundt af Filler, og paa samme Tid hørte han Gulduhret pikke i sin egen Lomme. Anders 17gik didhen, hvor Risveden laa; istedetfor strax at bøie sig ned og læsse paa sig standsede han, hældede sig bagover mod en Vedstabel og saae ud mod Himlen, der var tindrende klar med Stjerner. Da drog han et Suk og sagde: «Ja – ja – ja; – Herregud, Herregud!»

Saa længe Baard levede, hørte han siden dette. Han vilde træde frem imod ham, men i det samme kræmtede Broderen, og det faldt saa haardt; mere skulde der ikke til forat standse ham. Anders tog sit Fang Ved, strøg saa tæt forbi Baard med det, at Kvisterne slog hans Ansigt, saa det sved.

Endnu vel i ti Minutter stod han stille paa den samme Plet, og uvist var det, naar han var gaaet, dersom han ikke ovenpaa den stærke Rørelse var tagen af en saadan Frysning, at han skalv al igjennem. Da gik han ud; han erkjendte aabent for sig selv, at han var for feig til at gaa ind, derfor havde han nu fattet en anden Plan. Af en Askekop, som stod i den Krog, han netop forlod, tog han nogle Kulstykker til sig, fandt sig en Tyrispik, gik op paa Laaven, lukkede efter sig og slog Ild. Da han havde faaet Spiken tændt, lyste han op efter den Nab, hvorpaa Anders hængte sin Lygte, naar han om Morgenen tidlig kom for at tærske. Baard tog sit Gulduhr op og hængte det fra sig paa Nabben, slukkede saa sin Spik og gik, og da var han saa lettet, at han sprang henover Sneen som en ung Gut.

Dagen efter hørte han, at Laaven var nedbrændt samme Nat. Ventelig havde Gnister faldt ned af den Spik, som skulde lyse ham, medens han hængte fra sig Uhret.

Dette overvældede ham saaledes, at han den Dag blev siddende som en syg, tog sin Salmebog frem og sang, saa Folk i Huset troede, her var noget galt paafærde. Men om Kvelden gik han ud; det var stærkt Maaneskin, 18han gik til Broderens Plads, gravede efter i Brandtomten – og fandt ganske rigtig en liden sammensmeltet Guldklump; det var Uhret.

Med den i Næven var det, han gik ind til Broderen hin Kveld; bad om Fred og vilde forklare sig. Men før er fortalt, hvordan det da gik.

En liden Gjente havde seet ham grave i Brandtomten, nogle Gutter, som gik til Dands, havde foregaaende Søndagskveld seet ham gaa nedover mod Pladsen, Folkene i Huset forklarte om, hvor underlig han var Mandag, og da nu alle vidste, at han og Broderen var bittre Uvenner, blev det meldt og Forhør optaget. Ingen kunde bevise ham noget, men Mistanken sad paa ham, han kunde nu mindre end nogensinde nærme sig Broderen.

Anders havde tænkt paa Baard, da Laaven brændte, men ingen sagt det. Da han Kvelden efter saae ham bleg og forunderlig træde ind i sin Stue, tænkte han strax, at nu har Angeren slaaet ham, men for saadan forferdelig Gjerning mod sin Broder faar han ikke Tilgivelse. Siden hørte han om, at Folk havde seet ham gaa ned til Husene samme Kveld, det brændte, og skjønt intet blev oplyst ved Forhøret, troede han urokkelig, at Baard var Gjerningsmanden. De mødte hinanden ved Forhøret, Baard i sine gode Klæder, Anders i sine lappede; Baard saae hen til ham, da han steg ind, og Øinene bad, saa Anders kjendte det langt ind. Han vil ikke, jeg skal sige noget, tænkte Anders, og da han blev spurgt, om han troede Broderen til hin Gjerning, sagde han høit og bestemt: «Nei».

Men Anders slog sig stærkt paa Drikken fra den Dag, og det gik meget snart daarligt med ham. Endnu daarligere var det dog med Baard, skjønt han ikke drak; han var ikke til at kjende igjen.

Saa kommer sent en Kveld en fattig Kone ind i det lille Kammer, Baard boede tilleie i, og bad ham følge 19med ud lidt. Han kjendte hende, det var Broderens Kone. Baard forstod strax, hvad Erinde hun førte, blev ligbleg, klædte paa sig og fulgte uden at tale et Ord. Der lyste ud fra Anders’s Vindu med svagt Skin, det blinkede og lukkede sig, og de gik efter Lyset; thi der førte ingen Sti over Sneen. Da Baard atter stod i Svalen, slog der en underlig Lugt imod ham, hvoraf han fik ondt. De gik ind. Et lidet Barn sad borti Gruen og spiste Kul, var sort over alt Ansigt, men saae op og lo med hvide Tænder; det var Broderens Barn. Men borti Sengen med alle Slags Klæder over sig laa Anders, afmagret, med klar, høi Pande og saae hult paa Broderen. Baard skalv i Knæerne, han satte sig nedved Sengfoden og brast i en ualmindelig stærk Graad. Den syge saae paa ham uafvendt og taug. Endelig bad han Konen gaa ud, men Baard vinkede, hun skulde blive, – og nu begyndte disse to Brødre at tale sammen. De forklarede sig lige fra den Dag, de bød paa Uhret, og udigjennem til den, da de nu mødtes her. Baard sluttede med at tage Guldklumpen frem, som han altid bar hos sig, og aabenbaret blev det nu mellem Brødrene, at de i alle disse Aar ikke en Dag havde følt sig lykkelige.

Anders sagde ikke stort, for han var ikke god til; men ved Sengen blev Baard siddende, saalænge Anders var syg. «Nu er jeg fuldkommen frisk,» sagde Anders en Morgen, han vaagnede; «nu, Bror min, skal vi leve længe sammen og aldrig gaa fra hverandre, ligesom i gamle Dage.» Men den Dagen døde han.

Konen og Barnet tog Baard til sig, og de havde det godt fra den Tid. Men hvad Brødrene havde samtalet om ved Sengen, det sprængte ud gjennem Væggene og Natten, blev bekjendt for alt Folk i Bygden, og Baard blev den mest agtede Mand imellem dem. Alle hilste paa ham som paa en, der har havt stor Sorg og atter fundet 20Glæde, eller som paa en, der meget længe har været borte. Baard blev stærk af Sind ved denne Venlighed omkring sig, han blev Gud hengiven, og vilde bestille noget, sagde han, og saa gav den gamle Korporal sig til at være Skolemester. Hvad han indpræntede Børnene baade først og sidst var Kjærlighed, og selv øvede han den, saa Ungerne holdt af ham som af en Legekammerat og Fader paa en Gang.

Se, denne Historie var det, som gik om den gamle Skolemester og i Øyvinds Sind fik en saadan Væxt, at den blev ham baade Religion og Opdrager. Skolemesteren var bleven ham en næsten overnaturlig Mand, skjønt han sad der saa omgjængelig og smaaskjændte. Ikke at kunne hver en Lektie til ham, var umuligt, og fik han et Smil eller et Haandstrøg over Haaret efterat have læst den op, da var han glad og varm for en hel Dag.

Størst Indtryk paa Børnene gjorde det altid, naar Skolemesteren før Sangen sommetider holdt en liden Tale til dem og idetmindste en Gang hver Uge læste op nogle Vers for dem, som handlede om at elske sin Næste. Naar han læste det første af disse Vers, skalv han i Stemmen, skjønt han vel nu havde læst det i 20–30 Aar; det lød:


Elsk din Næste, du Kristen–Sjæl,
træd ham ikke med jernskod Hæl,
ligger han end i Støvet.
Alt, som lever, er underlagt
Kjærlighedens Gjenskabermagt,
bliver den bare prøvet!

Men naar saa det hele Digt var sagt, og han havde staaet lidt efter, saae han paa dem og plirte med Øinene: «Op, Smaatrold, og gaa vakkert hjem uden Støi, – gaa vakkert, at jeg maa høre bare vel om Eder, Smaarollinger!» Medens de da støiede som værst forat finde sine Bøger og Madkopper, skreg han gjennem Larmen: «Kom 21igjen imorgen, strax det blir lyst, eller jeg skal tage og myge Eder – kom igjen i betimelig Tid, Smaagjenter og Smaagutter, saa skal vi være flittige!»


Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om En glad Gut

Bjørnsons bondefortellinger har en sentral plass i norsk litteraturhistorie. De er på den ene siden pittoreske skildringer av livet på landsbygda i Norge på 1800-tallet og på den andre siden realistiske skildringer av et klassesamfunn i endring. Periodemessig hører de hjemme i grenseland mellom nasjonalromantikk og realisme. Fortellingen En glad gut er den siste av Bjørnsons bondefortellinger og utkom først som føljetong, etter hvert som bok i 1860. Den ble raskt svært populær blant leserne. Dette gjelder også flere av sangene som utgjør en del av handlingen og teksten, f.eks. «Kom Bukken til Gutten» og «Løft dit Hoved du raske Gut».

Hovedpersonen er husmannsønnen Øyvind, og hans utvikling gjenspeiler Bjørnsons politiske kamp for bedre vilkår for bondestanden i Norge. Øyvind er en snill og glad gutt, og skolemesteren hjelper ham til en utdannelse på landbruksskole. Når storbonden ser hva Øyvind kan oppnå med nye metoder på husmannsplassen, tilbyr han ham å overta gården. Med farens sparepenger klarer han å reise kapital til å etablere et mønsterbruk. Dermed kan han også overvinne klasseskillet som tidligere har skilt ham fra den store kjærligheten, storbondens datter Marit, og historien får en lykkelig, romantisk slutt.

Se faksimiler av særtrykket fra 1868 (Bokhylla.no)

Les mer om tekstens bakgrunn (Nasjonalbiblioteket).

Les mer om fortellingens andre hovedperson, skolemesteren Baard, og verset «Elsk din næste» (Nasjonalbiblioteket).

Les mer om sangen «Løft dit Hoved du raske Gut» (Nasjonalbiblioteket)

Les mer..

Om Bjørnstjerne Bjørnson

Bjørnstjerne Bjørnson var Norges store nasjonaldikter i siste del av 1800-tallet og regnes som en av «de fire store» i norsk litteraturhistorie. Han fikk stor betydning mens han levde, både som forfatter og i samfunnsdebatten. Han skrev dikt, noveller og skuespill ved siden av arbeidet som journalist, teater- og litteraturkritiker. I tillegg skrev han mange tusen brev der han i klartekst ga uttrykk for sine meninger. Mange av disse brevene er utgitt senere.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.