Forord: Hamsun i gapestokken

(S. 216–221 i Fredrik Wandrup: En uro som aldri dør – Olaf Bull og hans samtid, Gyldendal 1995. Takk til Wandrup for tillatelse til bruk av teksten.)

Se, Synderne dansed al Dyd forbi
– slige Galninger, Børn!
KNUT HAMSUN

Mens Olaf Bull bodde i Paris og var på desperat jakt etter sin fars adresse («… jeg blir vel siddende fast her, hvis jeg ikke faar nogen penge af ham»), satt Jacob Breda Bull på en bondegård i Toscana, omgitt av et mareritt av fluer i den kvelende varmen. Han skrev på sitt livs skandalebok, Livets triumf, det endelige oppgjøret med bohemen. Han ante ikke hva han hadde i vente. Han trodde han skrev på en bok som ikke var «for det store Publikum … fuld af alskens vederstyggelighed som baade ‘de borgerlige’ og ‘de frigjorte’ vil reagere imod».

Jacob Breda Bull var en kraftig mann. Tegneren Olaf Gulbransson, som ikke var noen smågutt, forteller om ham: «Han var nesten dobbelt så stor som meg. Han var en kjempe.» Gulbransson skriver at han en gang møtte «den digre skinken Jacob Breda» i en bitteliten bokhandel på Egertorget. Varmt trykker de hverandres hender, og før de vet ordet av det, er de «av bare gjensynsglede oppe i den villeste håndbrytning på liv og død». Gang på gang bryter de håndbak, til forskrekkelse for damen bak disken. Butikken blir rasert.

– Hvordan kan dette ha seg, dine hender er dobbelt så store som mine? spør Gulbransson.

– Handa di er hard som stein, svarer Breda Bull. – Og jeg har åtte mennesker å forsørge.

Breda Bull var med andre ord alt annet enn anonym. Bohemkretsen i Kristianias kaféliv kjente ham straks igjen når han gjorde sin entré og satte seg ved et bord i nærheten.

– Der kommer Breda Bull, vitset Herman Wildenvey. – Han ser farlig ut. Som om han sier: ‘Pass dere, ellers kommer jeg og folkelivsskildrer dere.’

Nå ble spøken virkelighet. Med Livets triumf plasserte Breda Bull de svære nevene sine rundt halsen på Kristianias kaféhelter, og klemte til. Boken er en saftig nøkkelroman, med dikteren Hans Willum alias Knut Hamsun som hovedskikkelse. Rundt ham svermer et persongalleri som til forveksling ligner Nils Kjær, Carl Nærup, Hjalmar Christensen, Sigurd Bødker &. Co. Breda Bull lar sin sønn Olaf gå fri, men ikke Herman Wildenvey. Han er lett gjenkjennelig som «Dikter Baldevin, Pikelyrikeren med Pengut-pandelokken og det dypt private Donjuansmil» som «lo Honningssødme over hele Ansiktet».

I Breda Bulls roman finner vi bohemen på Grand, i en «Mandfolkedis av dyrisk Varme, Alkohol og god Tobakk». De drikker drammer og formiddagspjoltere, de angriper alt og alle med «et knittrende Fyrverkeri av Aandrikhetsrakketter opp av det gyldne Alkohol». Inn i dette selskapet kommer Hamsun alias Willum skridende og bestiller et dusin pjoltere som han betaler med en tusenkroneseddel direkte opp fra vestelommen.

Om natten, etter stengetid, bestiller Willum østers og champagne. Kafeen er stengt, men han leier et eget rom. Der samles alle de åndfulle vitsemakerne samt noen kvinner som heter Anna og Olga, «struttende av ungt Kjød, med skinnende Dyreøine i de hvitpuddrede Ansikter, straalende Hatter over det rike Haar, Guldbroscher i Kniplingsblonderne over de Høispændte Barme, Guldarmbaand om de frodighvite Haandlæd. Og Kjolerne tæt om Kropens Talje.» Det blir ledd hysterisk, hylt og skreket, spist og skvalpet og omsider knuser «pikelyrikeren» alle sine glass mot veggen. Willum holder med «kaat» stemme taler til elskovens pris, og hans ansikt er «festlig vinrødt; han var som en ung Gud, en Dionysos mellem Bacchanter».

Men livet triumferer over denne opprørske materialisten. Willum dør alkoholisert, 37 år gammel. Jacob Breda Bull regnet allerede på forhånd med å bli redusert til «null og niks» i det gode selskap etter denne boken. «Men jeg talte, og frelste min sjel», som han uttrykte det etterpå. Selvsagt ble han slaktet, hånet og latterliggjort – av de menneskene han skildret, f.eks. Carl Nærup og Nils Kjær. Hamsun holdt kjeft. Wildenvey derimot, glemte aldri. Som en elefant ruget han over Breda Bulls fornærmelser i 17 år. I 1928 tok han hevn med en selvbiografisk motroman han kalte Et herrens år.

Wildenvey kaller Breda Bull alias Isak Bakke for «Østerdalens Cooper» og boken hans for «Livets trompet». Wildenveys alter ego Hans Hartvig Baden skriver en lang, harsellerende anmeldelse av «Livets trompet» og gir en parodisk skildring av Breda Bull selv, en klumsete bjørn fra skogene som har forvillet seg inn i storbyen der han velter kafébord og gjør en latterlig figur.

Men motangrepet slo feil. Livets triumf var tross alt ganske velskrevet og ondsinnet treffende. Den fikk blandet kritikk. Den ble sablet ned i hovedstaden, men fikk mye skadefro jubel utover landet, og boken ble en bestselger med fem opplag samme høst.

Et herrens år er en slurvete og pratsom mastodont på 340 sider, som ble slaktet nesten overalt. Dr. A.H. Winsnes kaller den i Dagbladet «en ørkenvandring» og et uttrykk for åndens «dvaletilstand». Litterær verdi? «Null,» mener Winsnes.

Livets triumf førte høsten 1911 til en debatt om bruk av levende modeller. Breda Bull ble over natten bokhøstens heteste navn. «Som dagens mand beskrives han i aviserne og besnakkes på kafeerne, og hvor to skrivende mennesker kommer sammen, diskuteres alternativerne: overlegen foragt, pipekonsert, stokkeprygl,» skriver avisen Intelligensen. Man kan si hva man vil om Breda Bull, men feig var han ikke. Morgenbladet erklærte ham «litterært død». Selv svarte han i et intervju i København at boken ikke har noen levende modeller, men at han har villet skildre «en Type i det moderne liv»:

«Vore Kunstnere søker til Christiania. Nu ja, det er Hovedstaden. Men det er en hjemløs By, med uhyre liten Forstaaelse av, hvad en bløt, lyrisk Natur trenger til. Den har en voldsom Skyld. Hjemmene er lukket for de mange av vore Digtere. Hvor skulde de kunde skildre Hjemmene? De er henviste til Restaurationslivet. Ja, saa driver vi dem til Utlandets Storbyer. Der er det atter Livet i Løshet.»

Breda Bull gir møtet mellom by og land skylden for elendigheten. I storbyen møter uskyldige bondegutter med talent en råbarket «Lømmelalder-kultur»:

«Vi har hentet og henter Grosset av vore Begavelser fra Bondelandet. De kommer ind i denne Bykultur som en Slags Indianere. Hvad civiliserte Mennesker til Nød taaler, det blir for dem Gift. Derav alle disse ofre, som dør av Drik og Vildskap …»

Olaf Bull uttalte seg ikke om Livets triumf, men han skrev til Lars Swanstrøm og ba om et eksemplar av boken. Blant Olaf Bulls papirer fins kladden til et forsvar for «bohemens efterslægt». En viss Hr. Harbitz har åpenbart skrevet et avisinnlegg, der «en praktisk talt navngivet kreds» er blitt beskyldt for «simpel alkoholisme», for «slagsmaal, sparking og knusen med glas» samt å ha forvoldt «rike og begavede unge gutters død». Innlegget har ført til at Olaf Bulls navn blir trukket frem i offentligheten, og han forsvarer seg med følgende:

«Jeg kjender disse mænd, som der er tale om. Jeg vet hvem de er og hvilke egenskaber de besitter. De har først og fremst et aabent sind, og de er godt udrustet, baade med erfaring og psykologisk fantasi … Han (Hr. Harbitz) vet, at det borgerlige folk fra gammel tid af lønner sine kunstnere med, nu og da at forlange dem tilrakket.»

Men Olaf Bull fikk også kritiske reaksjoner mot den nye bohemen fra sin egen omgangskrets. Ludvig Ravensberg kjente både den opprinnelige bohemen og dens arvinger. Han fortalte Bull om «den stamme, der havde en mening, men bare er endt i den simpleste karakterløshet og fornøielsessyge». Ravensbergs dagboksnotater er fulle av syrlige kommentarer til det han kaller kunstens camorra, navnet på mafiaen i Italia. Han skriver:

«Mine venner er svake og snille, de er kamerater i glæde og rangel … Men de er ikke kamerater i livets alvor, i lidelsen, en ulykkelig og forpint kan intet vente sig … de er meget snille og søde, men de mangler alvoret og værdier … Det ligger ingen livssmerte eller alvor paa bunden af mine saakalte venners sjæl, og uden den intet venskab. I denne byen har kun de brave og fine daarligt rygte, de simple og graadige, som under sig alt, om dem sier man beundrende, de giver sig da ikke ud for meget mere en de er.»

Olaf Bull er en av de få han har noe godt å si om: «Vennen Bull tenker jeg paa som noget af det bedste jeg har truffet, han er dyb og fin og full af smerte over livet, han forstaar jeg bedst.» Høsten 1911, samtidig med at Livets triumf herjer hovedstaden, summerer Ravensberg opp bohemens «parringsgrupper, konebytte og forskyvninger»:

«Gunnar Heiberg har giftet sig igjen med indvoldsormen.

Gamletulla Larsen er flyttet sammen med den melerede abe Blehr.

Gauguin har taget consequensen og giftet sig med den bortrømte fru Bødker, consequensens ankomst ventes i nærmeste fremtid.

Og endelig har mynden i norsk malerkunst, Kavli, inngået ekteskab med en dansk. Hvilke konsekvenser af alt som heder kærlighed.

Hvordan skulde disse kunstnere derhjemme som sidder paa café fra morgen til aften … plukkende hinanden til skinnet, kunde produsere virkelig kunst?»

Det var denne utsvevende gjengen og dens omgivelser Jacob Breda Bull ville til livs. «Om nogle Aar har Sagen seiret. Men det skal Mod til! Og Udholdenhed!» skriver han med helteglorie til sin allierte Theodor Caspari. «Jeg, som ligesiden jeg i 1889 skrev «Uden Ansvar», har holdt Linjen og desaarsag har været holdt ude fra alt, fra Stipendier, fra Skryt, fra Kameraderi om Matfat og moderne Berømmelse … jeg ved hvad man i al Stilhed maa bløde for sin Overbevisning». Breda Bull vil jage alle «vore litterære Muhamedanere med deres Harem … ud af vort deilige land, over i de Ørkener, hvor de hører hjemme».

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.