Det var Middag paa den store Kafé. Tallerkenklirr, Opvartertraak, Taffelmusik. Og Trængsel ved alle Borde.
Bleke Stamgjæster, som havde oversomret i Hovedstaden; solbrunskede Ferieansigter, som tog muntert fat. Sommerfriske Kjendinger, som strøg forbi og hilste eller fikk sig en Stol og slog sig ned mellem overraskede Venner. Og som pludselig var midt oppe i Fortælling og Begivenhed, før de havde faaet bestille efter Spiseseddelen.
Men over det hele denne Mandfolkedis af dyrisk Varme, Alkohol og god Tobakk, som gir Kaféer deres yre, øre Charme.
I det literære Hjørne var alt optat. Man spiste endnu, spiste Ryper eller Briand og talte alvorligt om, hvad Døgnets aandelige Spiseseddel havde bragt; talte Theater, Politik, Personalhistorie. Enkelte havde holdt ud lige fra Formiddagspjolterne uden at slaa et Slag paa Karljohan i Septembersolskinnet; andre var komne til senere, ved Tretiden, bodega-røde og oplagte.
Den bleke Whisky-Dramatiker forsøgte at angribe en maniereret Primadonnas Spill, men blev hver Gang afbrudt af Kredsens Spotter Knud Knapp, som regelmæssig 111forlangte, at han først skulde dokumentere sin Habilitet ved at holde sin Haand stille uden at skjælve paa Fingrene. Noget, som den bleke lige saa regelmæssig afparerte ved at stirre med dybe smilende Hundeøine ud i Rummet og sige:
«Jeg protesterer i Aandsfrihedens Navn.» For straks efter at bryde ind i Diskussionen udenfor Sammenhængen og gjøre følgende Indlæg:
«Hun spiller Gud forsyne mig i dette Tilfælde rent ud sagt som – en Mærrr!»
Hvad der atter foranledigede Knud Knapp til at bemærke, at Gud i dette Tilfælde burde fraraades at forsyne ham videre.
Et kvasst «Hold Kjæft» fra Diskussionsbordet, efterfulgt af en godmodig Afvinkning fra Ludvig Monsens fede Haand bragte Dramatikeren til Taushed.
Han konstaterte med langsom Finger paa Karaflen, at han kun havde drukket elleve Drammer, diskuterte med Opvarteren om Begrebet elleve eller tolv, betalte for tolv, da Ret skulde være Ret, var saa elskværdig ogsaa at betale Knud Knapps to Formiddagspjoltere, citerte et Vers af Horats, som Knapp paastod var Feilagtigt – og gikk med stive Øine, sprikende Pegefingre og Hatten dybt ned i Panden vel afballanceret ud af Kaféen. Hvorpaa hans Plads straks stille blev indtat af den unge Digter Baldevin, Pigelyrikeren med Pen-gut-pandelokken og det dybt private Donjuansmil.
Der blev diskuteret ivrig videre, mens Kaffeen kom og Cigaretterne tændtes; der blev berettet Fakta; der blev foretaget literær-psykologisk Analyse og klassificeret Personer; der blev gjort Angreb paa Aviser 112og Redaktører; der blev klaget over Mangel paa literær Forstaaelse ved avec‘en, og først, da Pjolteren endelig gyldede Skumringen og den høiliterære Sol stod i Aftenrøde, sprang Stundens Blomst, det efterliterære Skjæmt, ud som et knittrende Fyrverkeri af Aandrighedsraketter opp af det gyldne Alkohol.
Knud Knapp, «Literaturens værste Hode», overgikk sig selv.
Han havde ligget paa en to Maaneders Fisketur i Nordland, havde fisket Kjæmpetorsk og Kongeflyndre i de nordlyse Julinætter og var af den megen Fiskemad og det meget Nordlys bleven fuldstændig radioaktiv.
Nu sad han der naturblaaøiet, magertsmilende, og sendte Ludvig Monsen med dyb Mandfolkerøst Salve paa Salve af sine funkende smaa Himmelvitser. Han havde nokk paa sin Lampe, og nu var Forbrændingens Time.
Ludvig Monsen lod ham ikke dø i Synden eller gaa tilgrunde i Overtrædelser. Han tog ham religiøst opp paa Veien som den ubarmhjertige Samaritan, han var; han deklamerte ham i slaaende Billeder over i det klassiske, bagtalte ham bort fra den moderne Poesi, reducerte hans Aandrigheder til Kongeflyndre og Kjæmpetorsk, veltalte ham opp paa Epigonernes Parnass, styrted ham med en elegant turneret Vittighed pludselig i Charon og karakteriserte ham som en kunstnerisk Søorm, for hvis Tilværelse der blot kunde leveres sporadiske Beviser – hans Forskudd hos Forlæggeren, – et literært Fabeldyr, som zoologisk tilhørte en stærkt depraveret Oldtid.
113Munterheden blomstred. En selvsagt Skuespiller og to nødvendige Grosserere, som havde slaaet sig til ved Pjolteren, lo høilydt og følte sig literært kameratslige; selv den alvorlige Theaterkritiker smilte anerkjendende, og Kredsens skindmagre Skeptiker Aage Syloff gav Karakteren: forholdsvis god. Man var jo blandt udvalgte Hoder!
Stemningen var efterhaanden bleven dunkelt blussende; det nærmed sig den Tid, da den økonomiske Ydeevne begyndte at varsle Nul og Nødvendigheden kræved, at man trakk sig tilbage. Kaféen var halvtømt for Folk; de to nødvendige Grosserere var forduftet; den selvsagte Skuespiller havde overdraget Betalingen af sine to Pjoltere til Selskabet og var gaaet paa Prøve; Klokken var seks.
Aage Syloff vinked netopp paa Opvarteren for at greie opp i Aftenens flokede Affære som det klareste, alkoholstærkeste Hode; – da kommer en høi Mand med Kunstnerhat, sølvknappet Stokk og gule Hansker hurtig strygende frem mellem Stolrækkerne og stanser foran det literære Hjørne. Et mangestemt Udraab hilser ham; Gjæsterne snur sig og ser did hen.
Det er Hans Willum.
Der tages i Haand; der veksled Forundring; der gjøres Spørgsmaal; der nikkes fortrolig. Hans Willum staar fremdeles med Hatten paa, Stokken under Armen, og knapper sine Handsker af. Opvarteren bag ham med et spørgende Blikk paa Aage Syloff, som har reist sig.
Hans Willum rækker Hatt og Stokk, faar Høstfrakken af og leverer den ligesaa.
114«Ja, det var – en to tre fire fem seks – tolv Pjoltere,» siger han og sætter sig. Opvarteren smiler og gaar, og der blir atter en Række lyriske Udbrud rundt ham; han er øiensynlig en Stjerne mellem Planeter.
Ludvig Monsen, som sidder ham nærmest, trykker hans Haand.
«Takk for Brevet,» siger han og dokumenterer sin Intimitet. «Jeg havde ikke Anelse om, at Du kom; jeg trodde, at forskjellige Forhold –»
Hans Willum smilte.
«Forskjellige ensartede Forhold,» retted Knud Knapp.
«Et forskjelligt Forhold,» konkluderte Aage Syloff.
Hans Willum saa fordægtig ud.
«Hvordan gaar det med Stipendierne?» spurgte han. Han talte ganske dæmpet og roligt.
«Du faar Statens store,» svared Ludvig Monsen.
«Vi har sagt fra.»
Hans Willum rysted paa Hodet smilende. Det bød ham officielt imod, at man drev Agitation for sine Venner. Der sad igjen i ham en Slags bondeagtig Blufærdighed i alt, som vedrørte hans egen Person, et Slags simpel Fornemhed, som forøvrigt stod hans øvrige Væsen fortræffeligt.
«Du kan være ganske trygg; du faar det,» beroliged Aage Syloff. «Jeg talte med Professor Kvist idag.»
Hans Willum hørte ligesom ikke; han saa bare aandsfraværende efter Opvarteren. Men der kom han jo med de tolv Pjoltere, som han stilled opp i en lang Række paa Bordet.
115Hans Willum tog med et næsten usynligt Smil en Femhundredekrone-Seddel opp af venstre Vestelomme og leverte Opvarteren. Der faldt velbergen Taushed.
Opvarteren stod med Seddelen.
«Har ikke Hrr. Willum mindre?» spurgte han smilende.
Hans Willum tog nonchalant en Tusenkroneseddel opp af høire Vestelomme og rakte hen.
«Andet Oplag,» bemærked Skeptikeren. Og Hans Willum stakk Tusenkronen lige saa nonchalant tilbage paa sin Plads.
Da gikk Opvarteren, men stansed straks paa et Kremt af Hans Willum.
«Lad mig saa med det samme faa en Torsk, men med r i Maaneden,» sagde Hans Willum. Det viste sig, at han ikke havde spist Middag. Han var bleven optat med Forlæggeren i over en Time.
«Hvilken Vin?» spurgte Opvarteren. Han kjendte Hans Willums Særheder, at han aldrig drakk øl og Dram.
«Bordeaux – den bedste» – Hans Willum slængte Ordet hen.
«Château la Rose?»
Hans Willum nikked.
«Og saa noen Havanna. Bock.»
Han nikked igjen, et Privatnikk til Opvarteren, som forsvandt.
Der blev langet erfarent ud efter Pjolteren; der blev brygget og drukket Velkomst; Hans Willum, som selv aldrig drakk Pjolter, fikk sin Snadde frem for at afvente Torsken.
116Og de mange nysgjerrige Spørgsmaal begyndte at løse Spændingen ud.
Knud Knapp flytted sig hen med sit Glass.
«Naa?» sagde han. «Blev Du færdig?»
Hans Willum saa blaaøiet hen.
«Aldeles færdig,» svared han.
Knud Knapp spærred ærlig forbausede Øine opp.
«Med Bogen?»
«Nei. Med Heltinden,» svared Hans Willum.
«Hvad siger Du?» Det var Ludvig Monsen. «’Den«’Den] rettet fra: ‘Den (trykkfeil) første’ eller ‘den eneste’?»
Hans Wilium røgte ihærdig.
«Med begge to,» svared han.
«Den første var kanske ikke 'den eneste',» sagde Aage Syloff. Han rørte om i sit Glass med Citronskiven.
Hans Willum saa fortrolig bort paa ham.
«Nei!»
«Desværre!» supplerte Knud Knapp.
«Men desto enddaværre,» sagde Hans Willum noksaa bedskt. «Den eneste var ikke den første.»
Ludvig Monsen drakk forundret.
«Nei, alvorlig talt,» sagde han. «Hvor langt er du kommen?»
Hans Willum saa nedtrykt ud.
«Til Slutten,» sagde han. «Det vil sige til en daarlig Begyndelse.»
«Mmm» – de drog paa det. De kjendte hans Kapaciteter.
«Er hun gift?» spurgte Skeptikeren.
Hans Willum saa ned.
«Den første? Ja – tilstrækkelig,» svared han.
117«Nei, hun den anden – 'den eneste'?»
Hans Willum drog en Sukk og saa ned i sine Hænder.
«Hun er religiøs,» sagde han. Og havde en Fornemmelse af, at nu forraadte han den, han elsked.
«Tant mieux,» svared Ludvig Monsen.
Hans Willum saa opp. Han angred.
«– For hende ja,» sagde han djærvt.
De lo.
«Nei alvorlig talt –» gjentog Ludvig Monsen.
Hans Willum forsikkred med sørgmodig Resignation, at der virkelig intet var.
Alle seks paa én Gang drog paa det.
Han afviste. Han forsikkred gjentagende. Bag et lidet Smil forsikkred han alvorlig, at der absolut intet var.
«Aha,» sagde Skeptikeren og knirked Brøndstang i Stemmen. «Deran altsaa!»
Hans Willum rysted paa Hodet.
«Henrivende naturligvis! En ny Mona Lisa!» det var Knud Knapp.
«Aa snakk ikke!» Hans Willum viste af med Haanden.
«Et helt Port Arthur, forsvaret af en General Støssel,» deklamerte Ludvig Monsen og saa alvidende ud.
Hans Willum snudde sig braatt og saa paa ham; hans glimrende Øine kunde pludselig bli saa kolde.
«Hva?» sagde han bare. Og Ludvig Monsen blev medét saa underlig vek i sit fede Ansigt og taug.
Dette blev formeget for Knud Knapps Nysgjerrighed. 118Pjolterfrodig i Ansigtet rykked han Hans Willum nærmere.
«Hvad hedder hun?» spurgte han.
«Er du gal?» – det var Aage Syloff, den korrekte Gentleman i Kvindejægeriet, som brød ind og veksled undskyldende Blikk med Hans Willum.
Denne tændte sin Pibe. Han røgte nødig Cigar, naar andre gjorde det.
Og de trængte ikke videre paa. De forstod, han var midt i Affære, og der kom desuden Torsken og Bockcigarerne.
Hans Willum fikk travlt med at spise og var nokksaa ordknapp, hvad han til en Begyndelse altid brugte. Og Kameraterne drakk og respekterte; de vidste, hvad der senere vilde komme, naar han først fikk Blod paa Tand. Otte Dages Guderangel i det mindste! Der fandtes ikke vældigere Fysik end hans! – Og de femten Hundrede Kroner!
Da Hans Willum vel havde spist og drukket en kvart Malmsey Madeira til en Afslutning, foreslog han, at de skulde gaa paa hans Værelse paa Hotellet og fortsætte til Aftens; senere kunde de jo begynde paa Livet et eller andet Steds.
Forslaget blev straks vedtaget. Hans Willum gjorde opp, putted fire Hundrede Kroner løst i Brystlommen, stakk Smaasedler i sin Portemonnæ, gav Opvarteren fem Kroner og reiste sig. De andre tømte sine Glass, tog vare paa Bockcigarerne og brød opp. Og en Række habile Mænd gikk alvorlige ud af Kaféen med Gjæsternes nysgjerrige Blikke efter sig.
Men i Passagen stansed Knud Knapp og sagde til Ludvig Monsen ganske sagte:
119«Han er ikke i Humør idag?»
Ludvig Monsen rysted smilende paa Hodet.
«Vent bare,» sagde han.
Knud Knapp slapp ikke.
«Du! Hvem er hun?» spurgte han uhyre lavt.
Ludvig Monsen rysted igjen smilende paa Hodet. Han slog ud med sin Haand: «Hvem er hun?» citerte han dæmpet syngende. Og Planeterne fulgte sin Stjerne.
Ude paa Hjørnet stødte de paa endnu to fremragende, som gikk i ivrig Samtale Gaden ned. Der blev Hilsen og Haandtagning, Vittigheder og Latter. Det var det fremdeles uforstaaede Geni Petter Blunck, som skrev om Underbevidstheden, originalere end hvemsomhelst i hele Verden, og hans Ven og lidenskabsløse Beundrer Jens Braaten, som sysled med Underfundighedsbevidstheden og netopp var kommen fersk fra Landet med en hel Vadsækk fuld af Mangel paa Tro paa Menneskene. Han havde en Maade at lægge Fingeren paa Næsen paa, som om han ante en Ræv bag hvert Fikenblad; han havde en Evne til at forudsætte dulgte Bevæggrunde og opspore lure Bagtanker bag Menneskenes Ord og Handlinger – hvilket havde skaffet ham Kameraternes Beundring og Anerkjendelse som Psykolog og soleklart Hode og erhvervet ham en fuldstændig Pindsvinsbeskyttelse mod den Beskyldning for Bondeagtighed, som han altid ante bag byfødte Menneskers Minespill eller Smil.
De to havde netopp ført en dybtpløiende Diskussion om de germanske Elementers Indflydelse paa den italienske Folkekarakter, og der krydsedes skarpe 120Tankeklinger over Spørgsmaalet om, hvorvidt Indførelsen i Italien af germanske Kvægracer i det tolvte Aarhundrede her kunde have øvet afgjørende Indflydelse paa Racens erotiske Tilsnit, – da man stødte paa det Hans Willumske Stjernebillede paa Hjørnet ved den store Kafé.
Om de ikke vilde slaa Følge? Om de ikke vilde være med i Fordærvelsen?
Petter Blunck lo sin lidt smeldende Kraftlatter, mandsmættet, som den skulde klinge, men talte straks dæmpet med sin Haand i Hans Willums.
«Takk, han kunde nok ikke – ja ikke for Fordærvelsens Skyld – den kunde han nok – hh – men –»
«Den evige Fordærvelse,» deklamerte Ludvig Monsen præsteligt –
– «Ja med Evigheden var det nu ikke saa farligt; – men – det var Tiden. Han havde virkelig – han skulde –han havde sandelig lovet; det var et spansk Tidsskrift, som –
«Han tør ikke for sin Kone,» sagde Jens Braaten med Fingeren paa Næsen – «han er bange, hun skal faa Tvillinger –»
Stormlatter. Knegglatter af Ludvig Monsen.
Petter Blunck lo stødvis med.
«Kom nu!» Hans Willum trakk i Petter Blunck.
Nei alvorligtalt, han kunde virkelig ikke – Takk!
«Nei nei – siden det gjælder Tvillinger saa –» Hans Willum slapp. Der nikkedes Farvel, og man drev hver sin Vei. Og der lavedes Vitser om Tvillingforholdene i Literaturen, mens det lille udsøgte Selskab muntert drev Gaden ned.
121Men Petter Blunck og Jens Braaten opptog Arm i Arm videre Diskussionen om det afbrudte Emne Gaden op:
Nei, det var ikke Kvægracen, mente Petter Blunck. Han lo, som om han var genert over det pudsige i, at først han havde opdaget det. Det var – noget ganske andet – og tilsyneladende ubetydeligere; men det var ganske sikkert, at det var det, som havde været det bestemmende; man kunde eftervise det lige fra Urtiden og havde et tilsvarende Fænomen i de baskiske Provinser. Det var en liden Flue, en ganske særegen liden Art, som –
Da lagde Jens Braaten sin Finger paa Næsen.
«M,» sagde han og saa yderst lur ud. «Skulde undre, om ikke den Flue er overført gjennem Kvæget?» – – – –
*
De sad i en Klynge ved tre sammenflyttede Smaaborde til Venstre nærmest Scenen paa Fredriksborgs Varieté. Var komne for en Time siden fra en belivet Aften i Hotellet og havde allerede udrettet bemærkelsesværdige Ting. En hel Peloton Seltersflasker og Whiskyflasker stod opmønstret og tømt; frodige Askebægre derimellem; en trekvart tømt Burgunderflaske med blodrød Kapsel som Feltmærke foran Hans Willums Plads.
Der sad han nu hed og ung med Hatten bag i Nakken, Hænderne over Sølvknapstokken og en dampende Bockcigar klemt fast i høire Mundvik. Øinene skinned blyblanke; Ansigtet var festlig vinrødt; han 122var som en ung Gud, en Dionysus mellem Bacchanter.
Og de andre som en Gruppe Fauner omkring ham.
Festoptændte, i en Sky af duftblaa Havanna, i et rødmende Gjenskin af megen Alkohol og indtil Haarrødderne besat af frydefulde Paafund til Forargelse for den borgerlige Halvanstændighed rundt omkring.
En ølfed tysk Varietéstjerne kom netopp ind og begyndte dybt bevæget at synge: «Kennst du das Land, wo die Zitronen glühn». De faldt i en ustanselig Munterhed; de hilste hver Strofe med en diskret anerkjendende Lattermumlen som i et Lystspill; de lod sig henrive til Paroksysmer paa de mest rørende Steder, og da tilslut en demonstrativ indigneret Applaus fra Salonen søgte at fremkalde et da capo og kræved Stillhed, hindred Knud Knapp det hele ved med høitidelig Stemme at sige:
«Mein Liebchen – willst du noch mehr?» Hvorefter Stjernen trakk sig fornærmet tilbage under øredøvende Jubel.
En ældre Departementsmand, som var forarget over ikke at faa nyde fuldt ud efter Programmet, henvendte sig til en tilstedeværende Overkonstabel, som smilende lovede at gribe ind, hvis Forstyrrelserne skulde gjentage sig.
Hans Willum, som bemærkede dette, reiste sig øieblikkelig, gikk hen til Konstabelen, tog til Hatten og betrodde ham dæmpet, at han ønsked at deponere en Del Mulkter, da han agted at forstyrre den offentlige Orden en eller flere Gange, eftersom hans Samvittighed 123tilsagde ham det. Tog derpaa opp Tusenkroneseddelen af Vestelommen og spurgte, hvormeget Dusinet af Politiovertrædelser kosted, og om der ikke gaves Rabat i større Partier?
Overkonstabelen, som kjendte Hans Willum fra tidligere Affærer, smilte og svared, at det fikk han henvende sig paa Raadstuen om. Hans Willum takked hjerteligt og gikk tilbage til sin Plads for at nyde det nye Nummer.
Det var «Norges mindste Ægtepar», to Dverge, som skulde danse Nationaldanse.
Straks intonerte efter Hans Willums høilydte Opfordring hele Literaturen unisont: «For Norge, Kjæmpers Fødeland», og Dvergenummeret drukned i et Hav af Latter.
Den indignerte Departementsmand saa sig igjen om efter Konstabelen; men denne var gleden ganske stille ud efter den korte Samtale med Hans Willum.
Et Par Wienerdanserinder, som virkelig saa godt ud, fikk danse sin Dans tilende under anerkjendende Udraab fra Literaturens Bord, og da Præstationen var endt, kylte Hans Willum en tom Seltersflaske med to Tikronesedler indputtet opp paa Scenen.
Den blev straks snappet som en anden Buket, og de to Gratier trakk sig under Haandkys tilbage.
Men da Hans Willum nu saa sig om, stod der to Konstabler i Salonen, en ved hver Udgangsdør, og en Politibetjent af Ordensafdelingen sad ved et Separatbord længer tilbage i Salonen.
Der steg noget voldsomt trodsigt opp i Hans Willum, da han forstod, at Politi var tilkaldt. Han 124var kommen ind til Byen under Følelsen af det store Nederlag med Inga Borg; han var kommen for at gjenoppbygge sig som Høvding og Triumfator, for at gjøre det vældige mellem Venner og Beundrere, for at leve Livet og tømme dets Skaal tilbunds i et fordømt borgerligt Samfund. Og nu sad han her bevogtet af Politi!
Han slog Resten af Burgunderflasken i sit Glass og skylled det ned; han tændte en ny Cigar.
Saa hvisked han halvhøit til Ludvig Monsen:
«Nu, Ludvig, gaar vi paa!»
Ludvig Monsen hugg Tag i hans Laar.
«Nei, nei,» hvisked han. «De er jo der flere af dem!»
Hans Willum svared ikke. Men da en ny Sangerinde netopp kom ind og det lille Orkester intonerte, reiste han sig pludselig opp og banked med sin sølvknappede Stokk i Marmorbordet, saa Flaskerne dirred.
«Silentium,» ropte han.
Orkesterdirigenten snudde sig forundret, men fortsatte.
Han banked igjen, stærkere.
«Silentium,» skreg han. Og Orkesteret brød uvilkaarlig af.
Damen paa Scenen stod forbauset og stirred; Politibetjenten havde reist sig. Alle taug.
«Silentium,» sagde Hans Willum igjen. «Jeg opfordrer alle til Stillhed. Ingen Uro her. Politiet kræver Orden; jeg opfordrer alle Gentlemen til at staa det bi. Silentium!»
«Silentium!» ropte hele Literaturen.
125Damen paa Scenen saa sig forvirret om som efter Hjælp.
Hans Willum pegte opp mod hende med sin Stokk.
«Sidd ned, Frøken,» sagde han. «Lad os forholde os rolige. Man maa ikke forstyrre Politiet.»
Der lagde sig en Haand paa hans Skulder.
«Hrr. Willum,» sagde Politibetjenten dæmpet.
«Det gaar ikke an paa denne Maade.»
Hans Willum snudde sig braatt mod ham.
«Aa, er De endelig der,» sagde han. «Det var godt, De kom! Ja; De er jo flinkere til dette.»
Politibetjenten smilte.
«Og – De bør visst helst gaa nu,» sagde han endda lavere. «Jeg vil jo nødig –»
Hans Willum smilte tilbage. «Ja, naar De er her, saa gaar jeg trygg,» sagde han. Saa vendte han sig mod Salonen.
«Lad os saa synge Nationalsangen,» ropte han. «Det eneste, som ikke er forbudt i dette vort Kjæmpefødeland!»
Han svinged sin Stokk, og i Spidsen for hele den øvrige Literatur marscherte han ud under «Ja vi elsker dette Landet». Men i Salonen var der blevet stor Opstandelse.
*
Klokken halvtolv Nat kom Hans Willum og hans Følge i straalende Humør ind paa en af de større Restaurantar ved Karljohans Gade og forlangte Østers og seks Flasker Champagne.
126Opvarteren gjorde dem opmærksom paa, at der blev lukket præcis Klokken tolv; men vilde ikke Hrr. Willum bestille et Privatkabinet ved Siden af Spisesalen i anden Etage; der kunde man fortsætte, saa længe man vilde.
«Ypperligt!» – og man marscherte opp. Alle undtagen Knud Knapp, som havde faaet Øie paa «Anna» ved et af Smaabordene og «Olga» ved et andet, og som anvendte stive ti Minutter til at faa disse to Damer til at følge med opp og deltage i Østers-Kalaset.
Da han endelig høitstraalende og med sit mest voltaire Smil naadde Trappen opp og traadte ind i Spisesalen med den melblonde Anna ved høire Arm og den kastanjebrunette Olga ved venstre, studsed Opvarteren.
«Hvor er Hans Willum?» spurgte Knud Knapp og saa sig overlegent om.
Opvarteren bukked smilende.
«I Kabinettet tilhøire, Hrr. Knapp,» sagde han.
«Men Damerne –?» Han saa tvilraadig ud. –
– «er fuldstændig private,» fuldførte Knud Knapp. «De er mine Livdamer!»
Han saa ikke videre efter Opvarteren, men drog Salen frem med de to og banked paa ved det anviste Kabinett, hvor Hans Willum og de andre alt sad ved Champagnen.
Der steg et bacchantisk Jubelraab; der blev en Huggseksa af Haandtrykk, Gjenkjendelse og Omfavnelse.
Anna og Olga sank tilbage i hver sin Hjørnestol, struttende af ungt Kjød, med skinnende Dyreøine 127i de hvidpuddrede Ansigter, straalende Hatte over det rige Haar, Guldbroscher i Kniplingeblonderne over de høispændte Barme, tunge Guldarmbaand om de frodighvide Haandled. Og Kjolerne tæt om Kroppens Talje.
Østersfadene kom ind; der blev rykket tilbords og forlangt mere Champagne; Hans Willum tog sin Tusenkroneseddel opp og rakte Opvarteren den. Han tog imod, mens de to Nymfer veksled et hurtigt koldt Blikk.
Men Aage Syloff, Kredsens altid aandsnærværende Hode, gav sig Ærend, idet Opvarteren gikk ud.
«Gjem Pengene,» hvisked han dæmpet bag den hule Haand.
Opvarteren nikked forstaaende og forsvandt, mens Aage Syloff gikk tilbage paa sin Plads, tørkende sig om Munden med Servietten.
Hans Willum havde slaaet paa sit Glass. Han stod der høi, smilende, Haaret i Lurv fremover Panden, Øinene mattskinnende blaa.
«Kamerater!» sagde han høistemt. «Jeg vil holde en Tale!»
«Bravo!»
Det steg unisont. Nu kom endelig det, som de i æsthetisk Gourmanderi havde ventet paa! Nu kom det store Fyrverkeri! Nu havde Vinen løst Genialiteten i ham! Den bondebundne Genialitet!
Han smilte. Han stod og saa overdaadigt ned i sin Champagne. De sad tause, hver og en med Haand om Glass; Damerne lænet tilbage i sine Stole.
«Kamerater! Jeg vil tale om Livet. Jeg vil bagtale Livet!»
128«Bravo!»
Jeg mener «Livet i Gud»! Det Liv, som er git os, for at det ikke skal leves!»
Begeistrede Haandklapp.
«Klosterlivet,» supplerte Ludvig Monsen. «Nei, ikke Klosterlivet; der leves der sgu ypperligt; men det Hundeben af et Liv, som Præster og Mennesker i Moralens umoralske Navn slænger hen til os! Forsagelseslivet! Livet i Himmeriges Venteværelse!»
Jubel.
«Hvad er Livet? Det er en Artiumsopgave, som jeg herved forelægger Eder. Alle unge Menneskers store Artiumsopgave, som det er deres Pligt at løse. Ja netopp at løse. Det er det forløsende Ord. At løse Livskræfterne, som Dumheden har bundet; løse Elementerne; tænde Tilværelsesglæden i Brand! Thi hvad er Livet? Kræfterne, mine Venner: et Spild af Kræfter, som higer efter –»
«En Evighed –» slængte Knud Knapp ind med sit spottende Smil.
«Trykkt paa feil Knapp!» slængte Hans Willum tilbage med pegende Haand mod den smilende Voltaire – «et Spild af Kræfter, som higer efter – en Kjærlighed!»
Han tordned Ordet ind i det jublende Bifald, som fulgte. Og Knud Knapp kasted sig kjælen over mod den blonde Anna i Lænestolen.
Hans Willum pegte paa de to.
«Ja netopp Kræfter,» ropte han – «Kræfter i Aktion!
Hvad er Livet andet end Kræfter, et Champagne-Kaos 129af Kræfter brusende opp mod Elskov og Forgjængelighed! Og saa skulde den Gud, hvorpaa vi ikke tror, fornegte de Kræfter, han selv har skabt, og sige: brug dem for Guds Skyld ikke! Han, som paa den syvende Dag saa, at alt var saa saare godt, skulde fornegte sig selv paa den ottende. Og lade sine Præster forkynde Blaamandags Totalafhold fra Livet? Noget, han forresten ikke gjør og aldrig har gjort. Tvertom: Paa hvert Blad i Skogen staar det skrevet; fra hver Dyrehals brøles det: «Lev! Lev vækk, som værst du kan! Og dø, dø vækk, som bedst du kan!
Venner, vi staar paa Guds og Naturens Side; vi protesterer i den naturlige og guddommelige Fornufts Navn mod Afholdslivet i Gud!»
Han tømte sit Glas og holdt det frem. Alle gjorde som han. Og atter fraaded de nyfyldte Bægere.
Ludvig Monsen rakte sit Glas frem mod Hans Willum, men sad øinene plired frem mellem hovne Øienlaag; Munterheden skinned af ham.
«Skaal, du klassiske Protestant!» deklamerte han høittonende.
Hans Willum saluterte med sit Glass.
«Ja, jeg er Protestant!» ropte han. «Hvidglødende Protestant!»Protestant!»] rettet fra: Protestant! (trykkfeil)
Hvad siger ikke den store Reformator og Kirkebedstefader Luther? «Wer nicht liebt Wein, Weib und Gesang, der bleibt ein Narr sein Leben lang!»
Jeg istemmer hans Valgsprog; jeg protesterer som han; jeg fuldfører i Ord og Gjerning Menneskelivets Reformation.» Frenetisk Jubel. «Hør ham!»
«Hvad Vinen angaar, da er jo alle alvorlige 130Kristne og alle alvorlige Hedninger enige om, at den er en velsignet Nødvendighed, og at Afhold er et ligesaa ukristeligt som dybt forkasteligt Paafund. Thi, mine Venner, hvordan skulde det ellers gaa med Nadveren? Jeg kaster dette splinternye og kristeligt overbevisende Argument lige i Forbudsfolkets Ansigt. Thi det kan dog ikke være Meningen, at den ualmindelig heldige kristelige Kirke skal være det eneste Samlag i Verden med Monopol paa Ind- og Udskjænkning? Ja for i saa Fald vil Præsterne atter kunne gjøre Regning paa overfyldt Hus!»
Der steg en Storm af latterfyldt Jubel. Ludvig Monsen laa med lukkede Øine tilbage i Stolen og lo; Knud Knapps Guttaperka-Ansigt var trukket ud til et bacchantisk Satyrgrin; Pigelyrikeren med Pen-guts-pandelokken lo Honningsødme over hele Ansigtet, og den magre Skeptiker knegged som en vanvittig Hest.
Glasser blev tømt, og Hans Willum ropte med sit seirende Smil:
«Opvarter! Mere Champagne!»
Men de to Livdamer laa brusende tilbage i Lænestolene med sine jordiske Smil og tømte Glass. De nød endnu kun halvt og halvt ventende; de laa egentlig for de dybere Realiteter.
Opvarteren kom ind og bragte det forlangte.
«Seks Flasker!» kommanderte Hans Willum.
«Javel!» Opvarteren begyndte at skjænke.
«Her er kun fire,» oplyste Aage Syloff.
«Der er seks,» oplyste Opvarteren – han fortsatte at skjænke.
Hans Willum holdt sit Glas høit frem.
131«Ligemeget,» sagde han. «To og to er seks. Jeg tror Dem paa Deres uærlige Ansigt. Vi er alle Opvartere hos Vorherre. Gakk hen og snyd ikke mere!»
Der faldt kilende Latter. Opvarteren stod og skjænkte uanfegtet og taalte det hele med sit allestedsfraværende Opvartersmil. Rundt om slubred man Østers og stakk paa Glassene.
Hans Willum gjorde en stor Gestus med sit fyldte Bæger og smilte sit dionysiske Bedaarersmil.
Han stod dersom den breddfyldte Mandfolkelighed, Hannen fra Fod til Isse.
«Og saa kommer vi, Kamerater,» sagde han med festlig Pathos – «til Livets springende Punkt, dets punctum saliens, dets punctum finale: das Weib – Kvinden!»
«Bravo» – i Kor.
«Den eneste,» faldt det tørt fra Knud Knapp.
Hans Willum gjorde et Rykk og mørkned i Ansigtet. Champagnen skvalped over hans Fingre.
«Tal ikke om hende,» sagde han og saa bort paa Knud Knapp – «hun, hvis Skotvinge ingen her er værd at løse! Nei Kvinderne! Flertallet! Mangfoldighen! Kvinderne er jo i al Enfoldighed Mangfoldighedens Idé. Det er jo Gaaden ved hende! Det er netopp det evig velsignede!
«Anna! Olga!» – han løfted sit Glas mod den ene og mod den anden. «Jeg drikker for Eder begge!»
Jubelraab og fremstrakte Glass. – «Hvilke Kvinder kunde I ikke have været, om vi ikke havde havt vor ukristelige Politiforordning, som negter os at opfylde Jorden! (Satyrisk Munterhed.)
132«Man vover at kalde Eder Piger –»
Protest. «Bevis! Bevis!» fra Knud Knapp.
– «Man vover endog at kalde Eder Glædespiger!» – samstemmigt larmende Protest.
– «Et herligt Navn! Fryder Eder og glæder Eder!
Men I er meget mere! I er Sørgepiger! («Bravo!») – Utilslørede Offere! De første Martyrer for Glædens røde Krist! Livstankens mørktflammende Menneskefakler!»
«Storartet!» mumled Ludvig Monsen og havde Taarer mellem Øienlaagene.
Hans Willums Øine havde en blakk, ligesom fjerntblaanende Flamme; hans stærke Ansigt ligefrem strutted af lyserød Kraft. Hænderne skalv om Glasset i den intenseste Nervespænding. Han stod som en ungdomsdirrende Gud.
«Var det ikke Sokrates» – han pegte med sin udstrakte Haand mod Ludvig Monsen – «var det ikke Sokrates, han hed, han, som først sagde Vittigheden om en Gud, som var Far til alle os uægte Mennesker?»
«Jo,» – i Kor.
«Han, som gikk foran i Kristi efterfølgende Fodspor og forkyndte om den guddommelige Faderkjærlighed?»
Skraldende: «Jo!»
«Og at Kjærligheden, det er igrunden Gud?»
«Ja vel!» «Udmærket!»
«Mine Venner! Hvad have vi saa mere Vidnesbyrd behov? Hvad Brug har vi for det manglende Mellemled mellem Gud og Mennesker? Vi har 133jo i Kvinden saa at sige den naturlige Indgang til Livet!»
En fuldstændig Henrykkelsens Latterpause afbrød Hans Willum. Ludvig Monsen laa støttet paa Bordet og lo sin kyllingspinkle Dvergmuselatter; Aage Syloff sad oprett og flirte som et oprømt Skelett; de øvrige lo, saa de vælted Glassene, og fyldte paany.
«Venner,» ropte Hans Willum; Stemmen var kaad.
«Lader os følge Budet. Lader os være venlige mod hverandre! Dette siger jeg ogsaa til Kvinderne; thi her er der fuld Ligestillethed: lader os elske hverandre! Som Liljerne paa Marken, som Fuglene under Himmelen! Anna! Har ikke Du en liden Nattergal i dit Bryst?»
Hun kikk-lo, som hun sad der hundebeleiret af Pen-gut-pigelyrikeren med Kalvøinene og den blodsvulmende Underlæbe.
Ludvig Monsen vælted sig mod den kastanjebrunette Olga.
«Nei, Olga er nattergalere,» deklamerte han og tog efter hende.
Hans Willum kasted en Kork.
«Fingrene af Fadet, Monogam,» ropte han. «Du er jo gift. Du har jo ekstra separat Portnøkkel til Paradis!»
«Og Du Gjennemgangsnøkkel,» riposterte Ludvig Monsen. Han fortsatte. Men Olga holdt ham fra sig, rødlæbet, melhvid i Ansigtet og med vindunkle Øine. Hun vilde bevare sig for Hans Willum. Kvindedaareren, det altovervældende Mandfolk.
134Hans Willum vendte sig rundt.
«Skaal, Anna!» sagde han. «Du svarer altid til dit Navn. Hvordan man staver dig, forfra eller bag fra, er du evig den samme! Naar jeg staar saaledes og ser paa dig i Afstand» – han gjorde en rund Haandbevægelse – «saa er du igrunden en Livets Triumf! Du burde jo været død for lang Tid siden, hvis der var nogen Moral i Verden! Du er en evigung Protest mod den evige Død. Skaal du spillevende Anna!»
Han tømte sit Glass og knuste det. Hun vendte sine store Øine under det brusende Haar talende mod ham og drakk. Saa satte han sig under klaskende Applaus.
«Er han ikke storartet?» mumled Knud Knapp i Øret paa Ludvig Monsen.
«Aa, famos!» svared Ludvig Monsen og saa opp fra Østersen, som han netopp slubred.
Men den smilende Pigelyriker slog Armen om den blonde Annas Hals og saa overstadig ud.
«Gud, hvor jeg elsker dig,» savled han. Haanden hang tung ned paa hendes bare Skulder.
I et pludseligt Anfald af Overdaadighed reiste Aage Syloff sig, drakk sit Glas ud og knuste det. Ludvig Monsen og Pigelyrikeren kylte sine hen over Bordet.
Opvarteren kom ind. Han havde hørt Glasknusningen og kjendte sine Folk.
«Mere Champagne,» kommanderte Hans Willum.
Opvarteren begyndte smilende at rydde opp.
«Klokken er tre,» sagde han. «Gassen slukkes.»
Hans Willum reiste sig. Gikk lige hen til Opvarteren, som stod og samled Glas-Skaar, og lagde 135Armen rundt hans Skulder. Han tilstod ham i milde Ord og dæmpet, at han var fuldstændig Afholdsmand paa det nær, at han var øiensynlig beruset. Det foresvævede ham imidlertid, at han havde leveret ham tusen Kroner, og var ikke dette en Magt i Samfundet?
Opvarteren smilte sit allestedsfraværende Opvarter-Smil og erklæred, at de kunde gjøre opp imorgen. Overkellneren var gaaet.
Da tog den store Vrede Ludvig Monsen paa Vennen Hans Willums Vegne.
«Er der da ikke Aandsfrihed i dette Land,» udbrød han indigneret. Han stod formelig Statue, støttet til Bordet, og saa sig om mellem Flaskerne. Saa begyndte han forsigtig at stige opp paa Bordet. Han vilde holde Slutningstale, forklarte han. Og han bygged sin egen Talerstol!
Men Aage Syloff lemped ham ligesaa forsigtig ned.
«Husk paa, vi har Damer med!» forklarte han gjentagende. Og under megen Larm og Tale og smaa gemytlige Skrig af Damerne kom endelig Literaturen i Klæderne og marscherte ud, mens Ludvig Monsen indigneret deklamerte om Mangel paa Respekt for Aandslivets Mænd og Knud Knapp rendte om mellem Selskabet og viste frem en Pistol, som han alt i ét tog opp af sin Frakkelomme.
*
Det store Symposion var slut. Man stod ude paa Gaden i Septemberkjøligheden udenfor Etablissementets koldt lukkede Jernport.
136Hans Willum stakk sin ene Arm ind under Olgas og den anden ind under Annas, tog Farvel og feied Gaden ned, som om han gikk til Storm paa en Fæstning i Spidsen for sin Armé; Pigelyrikeren, som var falden aldeles sammen, men samtidig yttred en ubegribelig Lyst til at slaas, blev forsigtig manøvreret Klingenberggaden ned og Munkedamsveien frem af den altid afballancerede Aage Syloff, hos hvem han under saadanne Omstændigheder altid pleied at «kinese» om Natten; Knud Knapp fikk det travelt med at forklare en patruljerende Konstabel, at han og Ludvig Monsen var udmærkede Venner og udmærkede Mennesker, at han nødig vilde blive mere opbragt paa Politikammeret, end han allerede var, og at den Mulkt, som i Tilfælde vilde blive dikteret, ikke vilde blive nogen Mulkt for Gadeuorden, men for sædvanlig Politiuorden.
Hvorefter han Arm i Arm med Ludvig Monsen, som hele Tiden citerte Strofer af latinske Klassikere, stormstolpred Universitetsgaden opp, altid i Afstand fulgt af Konstabelen.
Paa Hjørnet ved Pilestrædet, hvor Knud Knapp bodde, stansed de to. Knud Knapp fremviste endnu en Gang ved Gaslygten sin Revolver, sin «lille religiøse Revolver», som han kaldte den, og tog saa Farvel med et velment, men feil anbragt Haandslag, som blev til en Omfavnelse. Hvorefter han stolpred den aabne gamle Port ind og den koselige, vredne gamle Trætrapp opp.
Ludvig Monsen stod alene paa Gaden og overveied. Han havde en svinglende Lyst til videre 137Æventyr, men vidste hverken hvor eller hvorledes. Byen forekom ham usigelig uddød, og dernede i Gaden kom Konstabelen – eller om det var to?
Han drog en resigneret Sukk.
«Tilbage til Monogamiet,» deklamerte han og strakte sin Haand ud i Luften. Saaledes sat i selvstændig Bevægelse essed han sig energisk Pilestrædet opp og ankom efter en halv Times Søgang mærkværdig nokk i sin egen Entré, hvor hans Kone, som forguded ham, modtog ham med Lampe.
«Hyss, vækk ikke Lillegut,» var hendes eneste Bebreidelse.
Ludvig Monsen blev famlende stille og trakk sig ligesom svampagtig sammen. Han elsked sit lille Barn over alt i Verden. Det var hans eneste moralske Regulator – Kundskabens og Livetstræets Frugt paa godt og ondt!
Han gjorde Vold paa sig og forsøgte at gaa paa Taa, og det lykkedes; thi hans Kone, som havde sat Lampen fra sig, havde sin Arm om hans Rygg. Slig naadde de to i famlende Taushed Soveværelset, hvor han blev klædt af og kom i Seng.
«Du min eneste Kone!» mumled han og sov straks som en Sten. Men hvad der var det psykologisk mærkværdige: ogsaa hans Hustru sovned.
Morgenen efter ved Ellevetiden stod Knud Knapp over Vaskevandsfadet og baded Hoved og Hals. Talte med grov, begeistret Røst om Naturen og Livet paa Landet, mens han tørked sig, Fordømte Bylivet som noget unaturligt, en svampet Udvekst paa Kulturen, og misundte dem, som eied Gaard og Grund og kunde fordybe sig i de uendelige Skoge. For en 138Stillhed, for en Storhed, for et frodigt, lykkeligt Liv!
Og ved Siden paa Stolen ved Vinduet sad hans Hustru og hørte paa og drømte og stopped en Rift, som han havde faaet i sine næsten nye graa Benklæder.
Men Ludvig Monsen laa i sin Seng og tulled med sit lille Barn fuld af uendelig Ømhed. Han talte Dadasprog og kløp det i Basunkinderne. Han deklamerte Vers af Horats og henfaldt indimellem til vemodige Faderbetragtninger.
«Stakkars lille literære dig!» sagde han. «Hvad synes du igrunden om at være født af en saadan Fader? En saadan bedrøvelig Mangel paa Fader? Hvi var du ikke forsigtigere, før du kom til Verden?» –
– indtil Moderen kom og tog det blaaøiede Barn fra ham.
«Klokken er elleve,» sagde hun.
Han slapp Barnet i keitet Resignation.
«Berøv mig ikke Livsfortsættelsen!» deklamerte han.
To Timer senere kom Knud Knapp og Ludvig Monsen i Følge ind paa Grand Kafé, hvor Hans Willum og Aage Syloff, som havde taget ham paa Sengen, alt var i Aktivitet.
De havde været henne og faaet Opgjør paa Tusenkronesedlen, havde givet Opvarteren tyve Kroner i Drikkepenge, havde talt noget om sine hemmelige Affærer og sad nu trygge ved sit Glass.
De to kom smilende hen.
«Naa?» sagde Hans Willum og saa opp. Han havde sit seirende Smil.
«Takk for igaar,» svared de begge og smilte videre.
139Saa satte de sig stille. Og Opvarteren kom.
Men først ved Halvtretiden kom Pigelyrikeren og saa da yderst beskeden og sødt forbauset ud.
*
I hele otte Døgn stod Willum-Riden paa. Der gikk Rygter og Frasagn om hans dundrende Kalaser hen over Byens Restauranter som Rygter om Lynnedslag efter Tordenveir. Saalænge der var en Øre tilovers af de tusen Kroner, holdt han Stand. Det var, som om han efter Nederlaget hos Inga Borg vilde holde Bryllup med hele Tilværelsen. Hele det dybe og voldsomme i hans Bondenatur tog sig fraadende Udløb som Hardangerøllet af Tønden i de gamle Bondebryllupper; men under den hele Vildskab gnog en hemmelig Smerte, og gjennem den store øre Sus sang en tungtduvende evig Gjennemgangstone, som om det ringte ved Natt og Dag med fjerne kvalme Kirkeklokker:
«Inga Borg! Inga Borg!»
Og Dora Lothe stod frugtsommelig med de rige, bare Arme og rykked i Klokketauget et eller andet Sted dybt inde.
Men paa den ottende Dag om Morgenen var Hans Willum forsvunden. Kvelden i Forveien havde han været ualmindelig stille; havde talt med dæmpet Stemme, havde laant Ludvig Monsen to Kroner og var gaaet hjem til Hotellet tolv Natt.
Venner, som vented ham paa Grand, fikk høre, at han var reist, og en ung, brunøiet Dame, som ved Femtiden om Eftermiddagen spurgte paa Hotellet efter hans Adresse, kunde ingen Besked faa.
140«Aa Gud! Aa du min store Gud og Bedstefader, for en Rangel! Fænomenal! Dionysisk!» deklamerte Ludvig Monsen ved Middagspjolteren. Saa sagde han ganske stille og eftertænksomt: «Han er uden Tvil Landets største Kraft!» Han talte vemodig dæmpet; han ligesom befølte Faktum, varsomt, kjælende, som man beføler en sjelden Specialitet; han formelig henaandede sin begeistrede Overbevisning over ham, som var forsvunden.
To Dage efter stod der i Hovedstadens mest udbredte Dagblad et Digt af Hans Willum:
Taushed.
(Til den eneste.)
«Just naar Søvnen gaar i Seng;
just naar alt blir nattestille,
stillt, saa Livets Kval faar spille
paa hver høispændt Nervestreng –
Just naar Dagens Æventyr,
Lykkens vilde Latterhorder
som et Uveirs Angst-Akkorder
frem af Nattens Tomhed kryr –
Just i Midnats Sus og Sang
kan det bli medét saa stille,
som om hvite Alfer vilde
gaa til Hvile i mit Fang.
141Og mit søvnomsuste Sind
kjender gjennem Nattens Rute
alle Æventyr derute
speilet svalt som Stjerner ind.
Denne nattesøte Gru;
denne Strøm, hvori jeg vugges,
til i Drøm min Pande dugges;
denne Taushet – det er Du!»
Det tog et Sætt gjennem Inga Borg, da hun havde læst; alt Blod jog hende til Ansigtet; hun lagde hurtig Avisen fra sig og gikk ud, forat ikke Obersten, som sad fordybet i Avisens andet Nummer, skulde mærke noget. Om Aftenen klipped hun hemmelig Digtet ud og gjemte det i sin Kommodeskuffe mellom kjære Breve.
Dora Lothe, som fikk se Digtet samme Dag, netopp som hun sad ganske sørgmodig og drakk Chokolade og spiste Kager sammen med en tilfældig Veninde paa Karl Johans Konditori, lyste opp i et overlykkeligt Smil. Endelig! Nu vilde han nokk komme! Aa Gud, hvor de skulde faa det meget bedre sammen, naar de først! –»
«Hvad smiler Du af?» Veninden tog Avisen fra hende for at se.
«Aa ikke naaget videre,» svared hun, pionrød i Ansigtet.
Veninden saa Digtet.
«Aa er det ham!» sagde hun. «Kjender Du ham kanske?»
142Dora Lothe saa opp med store, brune Øine og tog en ny Kage af Fadet.
«Aa naaget,» svared hun igjen og var saa lykkelig bergensk i Tonefaldet.
Men Aage Syloff, Skeptikeren, som sad paa Grand Kafé og spiste sit Smørogbrød, mens han gjennemfôr Aviserne, læste Digtet smilende. Saa rakte han Avisen til sin Ven Ludvig Monsen, som sad ved Siden.
«Udmærket,» sagde han. «Men han er sandelig stærkt engageret!»
Ludvig Monsen nikked alvorlig.
Og Aage Syloff gjennemfôr Aviserne videre, mens han hele Tiden tygged paa sit Smørogbrød.
Boken er utgitt av bokselskap.no
Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi. Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.
Breda Bulls roman Livets Triumf kom ut i 1911. Den kan leses som en nøkkelroman og et nådeløst oppgjør med bohemen på Grand og deres livsstil. Persongalleriet ligner veldig på noen av datidens kjente skikkelser (Knut Hamsun, Nils Kjær, Carl Nærup, Hjalmar Christensen, Sigurd Bødtker, Herman Wildenvey m.fl.), og boken skapte også debatt om bruken av levende modeller i litteraturen.
Boken fikk blandet kritikk da den kom, men ble en salgssuksess med fem opplag samme høst.
Jacob Breda Bull var journalist, redaktør og forfatter. Han skrev folkelivsskildringer, romaner, noveller, skuespill og dikt.
Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.